Issuu

ST I K KO R D E T NR. 1 2017

UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

s18

s26

s16

STIKKORDET NR. 1 —2017 Ansvarlig utgiver: Knut Alfsen Redaktør: Mari Thune Husvik Layout: Lid&Wiken Korrektur: Inger Karin Zettergren Trykk: Thure Trykk Opplag: 1650

Kunstnere på flukt

Forsidefoto: Øverst: Fra Prayer to the New Moon (foto: Nicky Newman Photography), nederst til venstre: Irina Eidsvold-Tøien (foto: Finn Ståle Felberg) og nederst til høyre: Tobias Aksdal (foto: Anne Marthe Widvey).

– Har stått på for medlemmene i 17 år

NSFs sekretariat: Generalsekretær: Anders Bredmose Konsulenter: Inger Karin Zettergren, Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Mari Thune Husvik

Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Faks: 21 02 71 91 Resepsjonstid: ma.–fre. 09.00 – 15.00 E-post: nsf@skuespillerforbund.no www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund

s18

Kraften bak arbeidet

INNHOLD:

NSFS STYRE: Knut Alfsen (styreleder) Eventyrveien 2, 0851 Oslo Tlf: 98 47 85 94 knut@skuespillerforbund.no

Camilla Belsvik Ringgata 1 E, 0577 Oslo Tlf: 90 65 96 95 camilla.belsvik@gmail.com

Anne E. Kokkinn (nestleder) Malmøgata 9, 0566 Oslo Tlf: 97 59 41 41 anne@skuespillerforbund.no

Paul-Ottar Haga Nygaards allé, 0871 Oslo Tlf: 90 19 60 45 epohaga@gmail.com

Maria Bock Maridalsvn. 267 B, 0872 Oslo Tlf: 90 56 78 95 mariabock@gmail.com

Helga Guren Henrik Steffensgt. 11 4008 Stavanger Tlf: 99 59 19 05 helgaguren@gmail.com

Kristoffer S. Aalberg Møhlenprisbakken 2 5006 Bergen Tlf: 90 95 14 45 aalbergacting@gmail.com

s41

Forbundslederen

Aktuelt

Styrking av utøveres rettigheter?

Kunstnere på flukt

Betaling for rettigheter – også for skuespillere?

Skuespillerliv

Kraften bak arbeidet

Reisebrev: Henrik Ibsens Svanhild i Tokyo

Krav på å bli navngitt

Den skapende, utøvende skuespilleren

Kretsløpet

Retten til egen tid

Historisk hjørne

Bokomtale

Vi minnes

Klipperommet

FORBUNDSLEDEREN

AV KNUT ALFSEN

TRAVLE TIDER DET SKJER MYE I – og rundt – Norsk Skuespillerforbund i disse dager. Mye er vanlige rutineoppgaver: Vi svarer på spørsmål om kontrakter og tar opp nye medlemmer i forbundet. Vi fordeler vederlag for opphavsrett og vi oppdaterer skuespillerkatalogen. Vi nærmer oss et mellomårsoppgjør i tarifforhandlingene med Norsk Teater- og Orkesterforening/Spekter om lønnsbetingelsene i teatersektoren. Andre ting er ekstraordinære… I APRIL MØTER VI Det Norske Teatret og NTO/Spekter i Arbeidsretten. Vi er uenige med arbeidsgiverne om hvordan tariffavtalen skal forstås på det punktet som gjelder søndagsforestillinger. Vi mener avtalen underbygger det som har vært praksis ved de faste teatrene siden slutten av 1960-tallet, nemlig at det bare er unntaksvis i helt spesielle tilfeller det kan vises forestillinger på søndager. Arbeidsgiverne hevder at så lenge hver enkelt skuespiller har betydelig flere frisøndager enn arbeidssøndager i løpet av et år, er det innenfor det avtalen åpner for. Vi kommer ikke videre med å fremforhandle en ny avtaletekst så lenge vi er så uenige om hva som egentlig er dagens situasjon. Derfor har vi tatt saken til Arbeidsretten – for å få fasiten. VI HAR TARIFFAVTALER mellom Norsk Skuespillerforbund og de enkelte institusjonsteatrene som regulerer bruken av midlertidige stillinger. Gjennom disse avtalene får teatrene mulighet til å gjøre unntak fra arbeidsmiljølovens restriksjoner på bruk av midlertidige ansettelser. Til gjengjeld forplikter de seg til å opprettholde et minimum av faste stillinger. Rett over jul valgte Nationaltheatret å ansette 15 nye skuespillere på fast kontrakt. Vi verdsetter dette og gratulerer de som har fått fast jobb! Mens jeg skriver disse linjene, er vi midt inne i prosessen med å reforhandle avtalen om stillingsstrukturen på Oslo Nye Teater. Vi håper å komme fram til et resultat som blir akseptabelt både for teateret og de ansatte. PÅ OPPHAVSRETTSOMRÅDET skjer det også store endringer. Hele inntektsstrukturen og pengestrømmen innen TV-bransjen endrer seg raskt i tråd med den teknologiske utviklingen. Her må vi være våkne og følge med i timen. Vår (fortsatt ganske nye) generalsekretær Anders Bredmose er heldigvis ekspert på disse tingene. Det er faktisk en nødvendighet når vi står midt oppe i forhandlinger med både organiserte og uorganiserte produsenter, NRK og kommersielle kringkastere – og i tillegg har strømmetjenestene også meldt seg på banen for å begynne å lage TV-drama.

Foto: Gisle Bjørneby

DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN skal fra i år administreres fra Kulturtanken som har stått opp av asken etter Rikskonsertene. Sammen med Kunstnernettverket forsøker vi å forhandle fram gode avtaler som skal gjelde for hele landet. SAMTIDIG MED ALT DETTE lever norske skuespillere sine liv. Vi får barn, og må løse tidsklemma. Vi skaper våre egne arbeidsplasser og trenger hjelp til å skrive kontrakter med hverandre og samarbeidsavtaler med institusjonene. Vi får jobb hos stadig nye arbeidsgivere og oppdragsgivere. Lokalhistoriske spel, fornøyelsesparker og museer og eventbyråer bruker i stadig større utstrekning profesjonelle skuespillere, men på disse områdene har vi ingen tariffavtaler å støtte oss til. Så kommer tiden hvor vi får behov for de pengene vi har spart gjennom pensjonsordningene, før vi til slutt får utløst gravferdsstøtten som tildeles forbundets medlemmer gjennom Fahlstrøms fond. Som dere vil se av alle minneordene i denne utgaven av Stikkordet, er det ganske mange av våre medlemmer som har gått bort så langt i 2017. Det er en trist, men viktig oppgave å vise gode kolleger en siste ære. TIL VÅREN går Inger Karin Zettergren av med pensjon fra Norsk Skuespillerforbunds sekretariat. Både vi som jobber tett sammen med henne, og medlemmene som hun alltid har tatt hyggelig imot, kommer til å savne Inger. Vi ønsker henne en fin pensjonisttilværelse med mange fine turer til et varmere klima.

AKTUELT

LITE MANGFOLD I NORSK TV-DRAMA Norsk Skuespillerforbund har fått utført en undersøkelse av hovedkarakterer og sentrale bikarakterer i norsk TV-drama i perioden 2012–2016. I seriene som er undersøkt, spilles ingen hovedkarakterer av nordmenn med en ikke-vestlig kulturell/etnisk bakgrunn.

AV MARI THUNE HUSVIK Undersøkelsen er utført av Ingvild G. Bjerkeland ved Høgskolen i Lillehammer, og hensikten med denne er å kartlegge kjønnsfordelingen mellom hovedkarakterene og nasjonaliteten/den kulturelle bakgrunnen til disse.

LITE MANGFOLD Gjennomgangen av 18 norske TV-dramaserier på NRK, TV 2 og TV 3 viser følgende: • 53 % av hovedkarakterene i norsk TV-drama i perioden 2012–2016 er menn. 47 % er kvinner. I norsk TV-drama med kun én hovedkarakter, har 89 % av seriene en mannlig hovedkarakter. • 31 % av norske TV-drama har utelukkende kvinnelige hovedkarakterer. Tilsvarende har 69 % av norske TV-drama utelukkende mannlige hovedkarakterer. • 58 % av sentrale bikarakterer i norsk TV-drama i perioden er menn. 42 % av sentrale bikarakterer er kvinner. • 25 av 34 (73, 53 %) hovedkarakterer i norske TV-drama spilles av «etniske nordmenn». Ingen hovedkarakterer spilles av nordmenn med en ikke-vestlig kulturell/etnisk bakgrunn. • 25 % av de kvinnelige hovedrollene spilles av danske og svenske skuespillere. 11,59 % av de sentrale kvinnelige birollene spilles av danske og svenske skuespillere. Til sammenligning spilles 0 % (ingen) av de mannlige hovedrollene av danske og svenske skuespillere, og 5,26 % av de sentrale mannlige birollene spilles av danske og svenske skuespillere.

GJØRE EN EKSTRA INNSATS Styrerepresentant Maria Bock sier i et intervju med NRK at TV-bransjen har et stort ansvar for denne skjevheten, og mener at vi må gjøre en ekstra innsats: – Vi har et ansvar for å se litt opp, gjøre en ekstra innsats for å finne de folkene, sier Maria Bock til NRK.

DISSE ER MED I UNDERSØKELSEN: • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet? (NRK, 1 sesong, 2011) Black Widows (TV3, 1 sesong, 2016) Dag (TV2, 3 sesonger, 2010-2015) Det tredje øyet (TV2, 2 sesonger, 2014-2016) Erobreren (NRK, 1 sesong, 2012) Frikjent (TV2, 2 sesonger, 2014-2016) Halvbroren (NRK, 1 sesong, 2013) Hjem (NRK, 2 sesonger, 2012-2013) Hotel Cæsar (TV2, 33 sesonger, 1998-2016) Kampen for tilværelsen (NRK, 2 sesonger, 20142015) Kampen om tungtvannet (NRK, 1 sesong, 2015) Lilyhammer (NRK, 3 sesonger, 2012-2014) Mammon (NRK, 2 sesonger, 2014-2016) Nobel (NRK, 1 sesong, 2016) Okkupert (TV2, 1 sesong, 2015) Skam (NRK, 3 sesonger, 2015-2016) Unge Lovende (NRK, 1 sesong, 2016) Øyevitne (NRK, 1 sesong, 2014)

AKTUELT

MILLIONER FORDELT TIL SKUESPILLERE Administrasjonen i Norsk Skuespillerforbund har som oppgave å fordele vederlagspenger og royaltyinntekter til skuespillere som har medvirket i TV-serier og filmer. I 2016 beløp denne summen seg til nesten 18 millioner kroner!

AV MARI THUNE HUSVIK

– Vi gjør ikke annet enn å skyfle ut millioner, sier Inger Karin Zettergren spøkefullt. Hun er vederlagskonsulent, og jobber med å fordele penger til både medlemmer og ikke-medlemmer. Det som kan virke som småsummer der og da, blir til sammen en ikke ubetydelig sum når penger for blant annet privatkopiering og videresending, samt royalties for distribusjon på kino og VOD («video on demand») skal ut til skuespillerne.

REKORDSTORT BELØP Det har aldri tidligere blitt fordelt en så stor sum som det ble i 2016. Til sammenligning ser vi at summen i 2011 var rundt 3,5

millioner og rundt 5,6 millioner i 2015. Det høye beløpet i fjor skyldes ifølge Norwaco at: «De fleste store tvistene som har versert i en årrekke, ble forlikt i 2015, med etterbetalinger som en følge av dette.» 2016 er derfor et unntak, og normalen ligger nærmere beløpet i 2015.

om etterkommere av skuespillere, noe som gjør letingen enda mer komplisert. Derfor er det viktig å melde fra til forbundet om adresseendring og nytt kontonummer, slik at vi til enhver tid har riktige opplysninger i systemet vårt.

DETEKTIVARBEID Å spore opp alle som medvirker i film- og TV-produksjoner er ikke nødvendigvis en enkel sak. Skuespillere flytter ofte, og det er derfor viktig at forbundet har riktige kontaktopplysninger registrert på medlemmer og andre vederlagsmottakere slik at man får utbetalt pengene. Det kan også dreie seg

TIL SAK MOT SØNDAGSSPILLING Skuespillerforbundet møter Det Norske Teatret i Arbeidsretten i april, etter at det i fjor ble tatt ut stevning mot teatret for brudd på tariffavtalen.

AV MARI THUNE HUSVIK Norsk Skuespillerforbund reagerer på at Det Norske Teatret innfører spilling på søndager som en fast ordning, og mener det strider mot tariffavtalen. De to partene får dermed hjelp av Arbeidsretten til å løse tvisten. Rettsaken går den siste uka i april. Det er satt av to dager til saken, og i løpet av de to dagene vil begge parter legge frem sitt syn. Det vil også bli kalt inn en rekke vitner.

ALLIANSEN

WORKSHOPS SUZUKI & VIEWPOINTS Workshop for profesjonelle dansere og skuespillere i Suzuki & Viewpoints med Leon Ingulsrud fra SITI Company i New York. Workshopen holdes 8.–13. mai. Søknad om plass skjer via nettsiden https://skuda.no/ mellom 6. mars og 3. april. Arrangør: Skuespiller- og danseralliansen i samarbeid med Norsk Skuespillersenter.

ACRO YOGA

GLADNYHET: BUDSJETTAVTALEN GA 6 MILLIONER MER TIL ALLIANSEN I Stikkordet 2/2016 skrev vi om budsjettforslaget for 2017 som ikke viste noen økning til Skuespiller- og danseralliansen. Etter politisk lobbyarbeid og KrFs og Venstres forhandlinger med Høyre og FrP ble det 3. desember 2016 klart at Alliansen får en økning på 6 millioner kroner i 2017. Det har derfor vært en søknadsrunde i februar og det skal ansettes 24 kunstnere ca. 1. mai. Dersom økonomien tillater det vil styret vurdere flere tilsettinger i løpet av året basert på vårens søknadsrunde. Partiene AP, SV og SP har i sine alternative budsjetter for 2017 også økninger til Alliansen, noe som vitner om bred enighet om satsing på Skuespillerog danseralliansen.

Workshop for profesjonelle dansere i Acro Yoga med Laura Rae Bernasconi fra USA. Workshopen holdes 29. mai –2. juni. Søknad om plass skjer på https://skuda.no/ mellom 6. april og 7. mai. Arrangør: Skuespiller- og danseralliansen i samarbeid med PRODA profesjonell dansetrening.

MÅNEDLIG NYHETSBREV Ønsker du månedlig nyhetsbrev fra Skuespiller- og danseralliansen? Send e-post til post@skuda.no eller legg inn din e-postadresse på: https://skuda.no/

FRILANSTREFF 12. JUNI Skuespiller- og danseralliansen ønsker velkommen til Frilanstreffet, det femte i rekken. Frilanstreffet holdes 12. juni på Bikuben, Det Norske Teatret. Program og tidspunkt blir kjent senere på våren. Frilanstreffet er en uformell møteplass for frilans dansere og skuespillere og andre i bransjen. Arrangør: Skuespiller- og danseralliansen.

UFORMELL MØTEPLASS: Alliansen arrangerer sitt neste frilanstreff i juni. Bildet over er fra forrige treff, der mange frilansere hadde funnet veien til Welhavens gate 1. (Foto: Nina Bjørneby Kirkhusmo)

OPPHAVSRETT

STYRKING AV UTØVERES RETTIGHETER?

AV MARI THUNE HUSVIK OG ANDERS BREDMOSE

I skrivende stund er forslaget til en ny åndsverklov fortsatt under behandling – snart to år etter at Kulturdepartementet inviterte bransjen til innspillseminar om utarbeidelse av et nytt lovforslag. Å endre lover er en møysommelig prosess. Prosessen med å endre åndsverkloven har tatt lang tid, med ekstra høringsrunder et halvt år etter den ordinære høringen. Norsk Skuespillerforbund har deltatt aktivt i arbeidet, både gjennom Kunstnernettverket, Rettighetsalliansen, Norwaco og forbundets egen høringsuttalelse. Åndsverkloven ble vedtatt i 1961, og har siden den gang gjennomgått mange endringer. Ifølge Kulturdepartementet er et av målene med det nye forslaget å modernisere og forenkle loven for å gjøre den mer forståelig for brukerne. Det er for eksempel foreslått en rekke språklige og

strukturelle endringer, som for eksempel at «opphavsmann» skal endres til det mer kjønnsnøytrale «opphaver».

SIKRE RETTIGHETSHAVERE INNTEKTER? Et annet mål med åndsverkloven er ifølge Kulturdepartementet å sikre rettighetshaverne inntekter slik at de i større grad skal kunne leve av sin virksomhet. I Kulturdepartementets forslag til ny åndsverklov er det foreslått at kunstneres rettigheter skal styrkes, men dette skal skje samtidig med «at det legges til rette for investeringer i kreativt innhold». Denne balansegangen er dessverre ikke

helt lett for Kulturdepartementet. Selv om det er visse gode innspill i forslaget fra Kulturdepartementet, som for eksempel forbedring av eksisterende formodnings- og bevisbyrderegel i forbindelse med overdragelse av rettigheter, så er det dessverre også elementer som mildt sagt ikke er bra. Det er for eksempel foreslått en helt ny regel om overgang av rettigheter i et ansettelsesforhold. Tidligere har det eksistert en ulovfestet regel om overgang av visse rettigheter. Det betød at en journalist ansatt i en avis overdro, som en del av ansettelsen, rett til avisen til å publisere artikler skrevet av journalisten.

OPPHAVSRETT

«DET ER UFORSTÅELIG HVORFOR VERNET SKULLE VÆRE MINDRE FOR DEN SOM ER I ET ANSETTELSESFORHOLD ENN DEN SOM STÅR UTENFOR.»

Likevel skaper forslaget bekymring. Ifølge den foreslåtte regelen overdrar den ansatte, med mindre annet er avtalt, retten til bruksformer, som kunne forutses da verket ble skapt, til arbeidsgiver. Overdragelsen skjer i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsen skal nå sitt formål. Men hva er formålet med ansettelsen for en skuespiller? Hvem er det som skal kunne «forutse» bruksformer – er det arbeidsgiver eller skuespiller? Hvorfor er tidspunktet verket skapes på, og ikke tidspunktet for avtaleinngåelsen (og dermed betalingen) som er avgjørende? Dessverre synes den nye bestemmelsen bare å gjøre det enda mer problematisk for ansatte utøvende og skapende kunstnere å bevare rettighetene. Med en slik regel skal kunstnerne selv være enda mer påpasselig emed rettighetsoverdragelsen enn situasjonen er i dag, en situasjon som paradoksalt nok er stikk motsatt av omtalte forbedring av formodnings- og bevisbyrderegel.

RETT TIL RIMELIG VEDERLAG Et annet mindre heldig eksempel er ny bestemmelse om rett til rimelig vederlag ved rettighetsoverdragelsen. Dette er jo i seg selv et bra tiltak. Men regelen gjelder ikke i ansettelsesforhold. Det å være ansatt gir noen vern slik den arbeidsrettslige lovgivning er,

så hvorfor behovet for vern til beskyttelse av rettigheter etter åndsverksloven skulle være mindre for ansatte kunstnere er vanskelig å forstå. Det er uforståelig hvorfor vernet skulle være mindre for den som er i et ansettelsesforhold enn den som står utenfor. Uansett om du er oppdragstaker eller lønnsmottaker, er forhandlingsposisjonen sjelden det man kan betegne som sterk når man står overfor produsent, teater eller kringkaster.

FORTSATT SKILLE MELLOM SKAPENDE OG UTØVENDE KUNSTNERE Endelig retter forslaget ikke opp forskjellen det er på beskyttelsen av henholdsvis de skapende kunstneres opphavsrett og de utøvende kunstneres rettigheter, som behandles i en annen artikkel i denne utgaven av Stikkordet. Skuespillere er i dagens lov, så vel som i departementets forslag, i utgangspunktet utøvende kunstnere. Den tiden som ens rettigheter beskyttes av åndsverksloven kalles vernetiden. Vernetiden er lengre for skapende kunstnere enn for utøvende, og beregningen av vernetiden er i tillegg forskjellig. For skapende kunstnere beregnes vernetiden fra kunstnerens død, mens den beregnes for utøvende kunstnere fra offentliggjørelsen

av verket. Hvis vi tar filmbransjen som eksempel: Vernetiden regnes som de 70 årene fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren eller komponisten av musikk til filmen. Vernet til skuespillerprestasjonen i filmen varer derimot i 50 år etter utløpet av det året fremføringen fant sted eller den ble offentliggjort første gang.

GODE INTENSJONER Intensjonene fra Kulturdepartementet er gode, men dessverre kommer de ikke i mål med forslaget. Det vil i minst like stor grad nå som i fremtiden være behov for sterke avtaler som beskytter den enkelte rettighetshaver – enten rettighetshaveren gjør dette selv, kollektivt gjennom representasjon av en organisasjon eller Kulturdepartementet må regulere det direkte i lovteksten. Motpartene i bransjen blir stadig større og sterkere, samtidig med at den akselererende teknologiske utvikingen gjør det umulig å forutse fremtidens bruksformer. For uansett eier kunstnerne i utgangspunktet retten til egen prestasjon og verk – det som er kjernen i all kulturvirksomhet.

REPORTASJE

KUNSTNERE PÅ FLUKT Medlemsseminaret Kunstnere på flukt ble avholdt på Bikuben, Det Norske Teatret, torsdag 16. februar. Norsk Skuespillerforbund inviterte til medlemsseminar hvor bakteppet var flyktningstrømmen vi nå opplever, og spørsmålet om det er noe vi som skuespillere kan bidra med, både som enkeltindivider og på organisasjonsnivå. Er det noe vi kan gjøre for å ta imot disse flyktningene spesielt, de som er våre utenlandske kolleger? Hvordan kan vi rekke ut en hånd til kunstnere på flukt?

AV MARIANNE ROLAND

Blant flyktningene som kommer hit finnes også skuespillere og andre kunstnere. Hvordan tar landet vårt egentlig imot kunstnere som er på flukt? Er det mulig å integrere skuespillere og andre kunstnere på bedre måter enn dagens ordninger og hvordan kan vi ivareta deres særlige ressurser på nye måter? Hvis skuespillere på flukt møter norske skuespillere til erfaringsutveksling kolleger i mellom – hva kan da oppstå? KUNSTNERE PÅ FLUKT ble gjennomført i samarbeid med dokumentarfilmfestivalen Human Rights Human Wrongs, og vi fikk med oss bokaktuelle Demian Vitanza som moderator. Med dette åpnet vi også seminaret slik at berørte parter og et generelt publikum kunne delta. Vi inviterte bredt gjennom Kunstnernettverket og andre kanaler i håp om at det ville oppstå noen nye tanker på seminaret som ville inspirere og gripes slik at våre kunstnerkolleger på flukt lettere får kontakt med norske kunstnere. Kulturrådet er i starten av et stort nordisk prosjekt om kulturlivets rolle i integrering og inkludering, og en representant fra dette prosjektet deltok aktivt på seminaret. Hun fortalte at rammene for prosjektet ikke var klare ennå, men at det blir en «kick off» i slutten av mars. Vi er

spente på hvilke spørsmål de vil ta opp, og hvilke resultater dette prosjektet vil avstedkomme. SEMINARET ÅPNET med Belinda Braza og dans hentet fra hennes prosjekt Human, som er rettet inn mot integrering av mindreårige asylsøkere gjennom urban kunst/dans. Belinda, en gruppe dansere samt en musiker ga energi og satte tonen for seminaret. Erik Ulfsby fortsatte med informasjon om Det Multinorske, som er en treårig utdanning for skuespillere med ikke-vestlig bakgrunn. Det er helt nylig bestemt at ordningen skal videreføres med nye studenter. Skuespiller Kate Pendry leste fra innlegget My Daughter’s Face hentet fra bloggen talkingsyria.com om flukt fra Syria til Danmark: «I have placed all my hopes and dreams, and used every ounce of effort in me to reach this small country. I hope I find in it everything I wish for. Even, before I got here, I knew that Europe was not heaven. But I wasn’t looking for paradise on earth. I know it’s only to be found in heaven.» DET SVENSKE Teaterförbundet för scen och film (tilsvarende Norsk Skuespillerforbund) har tenkt i liknende baner som oss, men de har kommet mye lengre og allerede iverksatt

noen gode ideer. De er midt i gjennomføringen av en mentorordning for flyktninger. Vi ble nysgjerrige på dette praktiske initiativet. Kan vi gjøre noe tilsvarende her? Vi fikk høre hvordan ulike organisasjoner i Sverige har gått sammen om å ta imot kunstnere som kommer som flyktninger. Riksteatret er initiativtaker og prosjektleder, arbeidsgiverorganisasjonen Svensk Scenkonst har opprettet praksisplasser, og med i prosjektet er også Arbetsförmedlingen. Åse Axberg fra svenske Teaterförbundet redegjorde for denne interessante satsningen kalt kompetanseintegrasjon. Den er tenkt toveis, dvs. kunnskap skal ikke bare gå til flyktningene, men inspirasjon gis også tilbake til svensk scenekunstmiljø, som gjennom dette også får et internasjonalt nettverk. Tone Øvrebø Johannessen fra Skuespiller- og danseralliansen fortalte om mentorordningen for skuespillere de har igangsatt, og hun var invitert til seminaret for å se om det er en idé å utvide denne ordningen til også å være en mentorordning for kunstnere som har kommet hit som flyktninger. Hun tenker at flere parter som teatre, offentlige institusjoner og NAV må samarbeide for at et slikt initiativ overfor flyktninger skal lykkes i Norge.

REPORTASJE

Røde Kors har allerede en ordning hvor de som ønsker det kan melde seg som flyktningguider og følge en flyktning for en avgrenset periode for å hjelpe med integrering i det norske samfunnet. Røde Kors kopler frivillige med flyktninger med samme interesser. Det var flere flyktningguider og flyktninger til stede på seminaret, som har møtt hverandre gjennom ordningen. Dette ble framhevet som en vellykket og enkel måte å organisere individorientert støtte på. Vi var også så heldige å få vist utdrag fra to filmer på seminaret og ha en samtale med regissørene: Zaradasht Ahmed med filmen Nowhere to Hide og Mohamed Jabaly med Ambulance. Det er forsiktig optimisme i Irak i 2011 når amerikanske tropper trekker seg ut, og vi følger sykepleieren Nori i Nowhere to Hide. Men situasjonen snur seg og historien blir en annen enn den han først ville fortelle, og Nori ender selv på flukt fra vold og krig med sin familie. Det er Noris skjebne vi følger i filmen. Den irakiske regissøren Zaradasht Ahmed fortalte at hans første replikk da han landet

på Sola flyplass var: «Hvor er kunstskolen?» Han forklarer at under Saddam Hussein kunne man ikke studere kunst, man måtte velge noe annet, og han valgte det som liknet mest, som var teknisk tegning. Han forteller om hvordan det var å komme inn i norsk kunstmiljø og poengterte at det ikke er alle gitt å være kunstnere, ikke for norske og ikke for flyktninger. Det er kun få som kan regne med å leve av å være kunstner. De som ankommer kan ikke forvente å bli loset inn på skoler, de har fått en sjanse ved å få være i Norge og må gripe de mulighetene som foreligger. Ahmed avslutter: «Kunstnere vet hva de skal gjøre når de møtes, de lager kunst. Men behøver en bro for å møtes.» ET AV DE STØRRE SPØRSMÅLENE på seminaret var hvordan man finner kunstnerne blant alle de som kommer. Det er ingen avkrysningsmulighet ved grensen, eller andre steder i systemet, hvor man registrerer hvem som har kunstutdannelse eller regner seg som kunstnere. Mange flyktninger mangler papirer på sine kvalifikasjoner, og kan ha

manglende skolegang. Kompleksiteten i hva som kjennetegner en profesjonell kunstner ble utdypet på seminaret, og definisjoner på det vil variere i ulike kulturer. Relevant utdanning er et av flere kriterier. Utdanning gjennom praksis kan være en vanligere vei til et yrke andre steder enn det er her, så flere krav til profesjonalitet kan være relevante. Dette ble aktualisert da en av regissørene vi hadde invitert, Mohamed Jabaly, samme dag fikk avslag fra UNE og vil bli sendt ut av landet. Hans kompetansekrav og kvalifikasjoner som filmskaper settes under tvil fordi han ikke har en formell utdanning som regissør. Dette utløste store debatter i media i dagene som fulgte. VI STILTE EN DEL spørsmål ved innledningen til seminaret, og flere ble aktualisert underveis. Mange stemmer ble hørt og noen broer ble opprettet. Noen initiativ er enkle å iverksette, andre krever mer organisatoriske og økonomiske muskler. Det var snakk om ulike initiativ på ulike nivå, for de uten

REPORTASJE

SAMTALE: Seminaret ble avsluttet med en panelsamtale med deltagerne. F.v. Belinda Braza, Tone Øvrebø Johannessen, Zaradasht Ahmed, Åse Axberg og moderator Demian Vitanza. (Foto: Mari Thune Husvik)

utdanning og for de med ulike grader av spesialisering. Det er kanskje vanskeligere for skuespillere å få innpass i et nytt land enn for andre kunstnergrupper som dansere og billedkunstnere hvor språkbarrieren ikke er så stor. I den forbindelse stilte Braza dette spørsmålet: «Må språket være perfekt norsk på scenen når det ikke er perfekt utenfor? Språket er mangfoldig ute i samfunnet.» Problematikk rundt kunstneriske uttrykk ble også luftet, for kunstnere møter også på estetiske barrierer fordi kunstnere uttrykker seg ulikt verden over og det er ulike tradisjoner for hva som er god kunst. Et eksempel fra en forfatters historie ble nevnt, han skrev i en for romantisk tradisjon etter norsk smak og forlag turte ikke å satse på ham. DET ER UTEN TVIL et sterkt engasjement i flyktningsaken, og et genuint ønske om å kunne løfte fram konkrete initiativ sammen. Her kan både lavterskeltilbud være til stor hjelp, så vel som mer ressurskrevende høyterskeltilbud. Våre enkeltinitiativ kan til sammen bidra til en bedre hverdag for flyktninger og til en rikere hverdag for alle.

Dette kan være mer uformelle tilnærminger (kunstner-til-kunstner) og formelle på institusjonsnivå. KANSKJE KAN SOSIALE MEDIER brukes til å rekke ut en hånd og komme i kontakt med kunstnere på flukt. Institusjonen Kulturtanken etterlyste en koordinator som kunne lede et integreringsarbeid innen ulike kunstfelt. En representant fra Safemuse foreslo at Kunstnernettverket engasjerer seg, og det er kanskje et naturlig sted å etterlyse et videre initiativ?

Demian Vitanza oppsummerer det slik: «Best av alt fungerte seminaret som en plattform hvor forskjellige aktører ble kjent med hverandres initiativ. Dette må ikke undervurderes. Man fikk oversikt over eksisterende initiativ, og utfordringer knyttet til denne typen arbeid.» En av kunstnerne på seminaret som selv hadde opplevd å være på flukt oppsummerte slik: «Life is still on.»

Vi må passe på at vi virkelig vil noe når vi tar videre steg, at det er en vilje til å bruke skuespillere som ikke er etnisk norske. I kultursektoren skjer rekruttering ofte gjennom nettverk. Når det kommer flyktninger som i sine hjemland har fungert som aktive kunstnere, men mangler relevant utdanning, da kan vi i alle fall bidra med å hjelpe dem med et nettverk og forståelse for hvordan kulturlivet fungerer her, og hva med å også gi dem en arena å presentere seg på? Eller som i Sverige; praksisplasser.

KRONIKK

BETALING FOR RETTIGHETER – OGSÅ FOR SKUESPILLERE? Vi opplever mye konflikt rundt opphavsrett for tiden. Skuespillere presses av produsenter og kringkastere til å bryte med forbundet. Hva er grunnen til dette?

AV KNUT ALFSEN Det pågår utmattende forhandlinger mellom Norwaco på den ene siden og kommersielle kringkastere og distributører på den andre. Forholdet mellom Norsk filmforbund og andre rettighetshaverorganisasjoner har vært vanskelig i over ett år. Det er skapt usikkerhet rundt privatkopieringsvederlaget som bevilges til rettighetshavere over statsbudsjettet. Regjeringen er ventet å legge fram sitt forslag til ny åndsverkslov før påske. Noen av forslagene til ny lov er sterkt omstridt. Det er ikke lett å skaffe seg en helhetlig oversikt over denne «jungelen». Hva er det egentlig som ligger til grunn for all uroen? Hvilke interesser er det som står mot hverandre? For å finne svar på dette, kan det være lurt å følge det gamle rådet fra kriminallitteraturen: «Follow the money!»

ene til kringkasteren kom utelukkende fra lisensen som alle eiere av et fjernsynsapparat måtte betale. Disse pengene brukte NRK til å fylle sendeflaten med program de selv produserte i huset og program de kjøpte fra utenlandske kringkastere og produsenter. Rettighetshaverne til de egenproduserte programmene fikk lønn som både var betaling for arbeidet og vederlag for NRK sin rett til å kringkaste programmet lineært gjennom eteren én gang. Dersom NRK valgte å sende programmet i reprise, fikk skuespillerne et reprisehonorar som ikke var mye lavere enn det første honoraret. Reprisehonoraret til skuespilleren ble å betrakte som en betaling for eksponeringen ut over den første 4-ukers perioden. Dette var de gode gamle dagene i bransjen.

HISTORISK RASK UTVIKLING

KOMPENSASJON FOR PRIVATKOPIERING

Utviklingen i TV-bransjen har gått vanvittig raskt. Jeg kan selv huske at NRK begynte med regelmessige fjernsynssendinger. Da farge-TV kom, var jeg 20 år, og da mine barn var tenåringer diskuterte vi om det var en god idé å knytte oss til kabel-TV nettet. På julaften i fjor fikk mitt tre-årige barnebarn raseriutbrudd fordi det ikke var mulig å spole i Tre nøtter til Askepott – hun syntes tempo var altfor lavt, og hun hadde ingen forståelse for formatet lineær-TV. Parallelt med den teknologiske utviklingen, har også økonomien i bransjen endret seg.

På 1970-tallet kom videomaskinen som gjorde det mulig å ta opp program hjemme, og staten innførte en avgift på uinnspilte kassetter. Grunnen til dette var at man nå kunne ta opp programmer lovlig hvilket betød mer eksponering av rettighetsbelagt materiale uten at rettighetshaverne fikk betalt, enten gjennom reprise eller gjennom salg av programmer. Pengene fra denne avgiften ble kanalisert tilbake til de skapende og utøvende kunstnerne gjennom Kassettavgiftsfondet, hvor man kunne søke om støtte til nye prosjekter. Da kassettene rundt årtusenskiftet forsvant ut av markedet og ble erstattet av digitale filer som kan lagres på harddisker, valgte forskjellige land forskjellige løsninger for å kompensere for inntektstapet rettighetshaverne fikk som en følge av dette.

REPRISEHONORAR FRA NRK Fram til 1980-tallet var NRK en offentlig monopolbedrift. Inntekt-

KRONIKK

De fleste landene i Europa, deriblant Sverige og Danmark, valgte å overføre avgiften til teknisk utstyr og andre typer lagringsenheter som hadde opptaksmuligheter, det være seg harddiskopptakere, datamaskiner, nettbrett, smarttelefoner og minnepinner. I Norge valgte vi i stedet å bevilge penger direkte over statsbudsjettet, uten å knytte beløpet opp mot en avgift som forbrukene betalte ved kjøp av disse produktene.

EKSTERNE PRODUSENTER Fra 1980-tallet har det blitt etablert nye kringkastere i Norge. Disse hadde ikke ressurser til å produsere alle program selv, så det oppsto et marked for private produksjonsbedrifter for TV. Produsentene produserer et program i samarbeid med en kringkaster, og påtar seg arbeidsgiveransvaret for de som medvirker i produksjonen. Et flertall av disse private produsentene er organisert i Virke Produsentforeningen, som Norsk Skuespillerforbund har inngått tariffavtale med. NRK har parallelt med denne utviklingen, fortsatt å produsere egne dramaserier innenfor husets vegger. Den gode reprisebetalingen ble imidlertid faset ut fra 1980-tallet. NRK hevdet at ordningen ble så dyr, at de i praksis sluttet å sende program i reprise. «Er det ikke bedre å fastsette en lavere sats, da får dere i alle fall noe betalt?» spurte de retorisk. «Jobben har dere jo uansett allerede gjort, og litt ekstra betaling må da være bedre enn ingenting!» Resultatet ble et system hvor NRK kunne kjøpe såkalte «lisensperioder» – det vil si tidsintervall hvor de hadde rett til å sende programmer ubegrenset antall ganger mot ekstra betaling beregnet som en prosentsats av den avtalte lønnen.

VIDERESENDING På 1970-tallet ble det også mulig for nordmenn som bodde nær grensen til Sverige å få inn svensk TV gjennom sine vanlige antenner. Etter hvert kom parabolantennene som hadde større rekkevidde, og det oppsto distribusjonsselskap som ikke bare fanget opp utenlandske kanaler, men også norske kanaler med parabol, og formidlet dem videre til abonnenter gjennom kabel. Abonnentene betalte for kanalpakker til disse kabeldistribusjonsselskapene. For at rettighetshaverne også skulle få en andel av denne inntektsstrømmen, ble det etablert et vederlagssystem for «videresending». Kabelselskapene betalte en årlig avgift til rettighetshaverne via Norwaco basert på antall abonnenter. Over tid endret teknologien seg, og i dag fanger ikke kabeldistributørene opp kanalene bare med parabol. I 2015 falt en dom

«HVIS HVER ENKELT SKUESPILLER SKAL FORHANDLE OM OVERDRAGELSE AV RETTIGHETER HVER GANG VI INNGÅR EN KONTRAKT MED EN PRODUSENT ELLER EN KRINGKASTER, ER VI DØMT TIL Å TAPE.»

i Høyesterett som slår fast at måten kabeldistributørene primært fanger opp norske kanaler på per i dag, gjør at dette ikke lenger betraktes som «videresending», og plikten for kabeldistributørene til å betale «videresendingsvederlag» til rettighetshaverne, bare gjelder program som er lastet ned fra satellitt. Program som er direkte overført til distributøren gjennom kabel fra kringkaster, skal riktignok klareres av rettighetshavere, men de omfattes ikke av begrepet «videresending». Selv om kabeldistributørene ikke lenger skal betale for enkelte norske kanaler, betyr ikke det at pengestrømmen har endret seg. Kringkasters grunnmodell er fortsatt den samme. Kringkaster ønsker å nå ut til så mange forbrukere som mulig. NRK fordi det er et oppdrag fra regjeringen, den såkalte «public service»forpliktelsen, og de kommersielle kringkasterne fordi dette har en direkte betydning for reklameinntektene. Kabeldistributørene har samme ønske – flere abonnenter gir flere inntekter. Det som har endret seg er teknologien. Det gjelder ikke bare måten kabeldistributørene fanger opp signaler på. Den største revolusjonen i nyere tid kom 15. oktober 2012. Da åpnet Netflix sin strømmetjeneste i Norden. Etter dette fulgte andre strømmetjenester – og flere vil helt sikkert komme etter. Dette har hatt store konsekvenser.

KRONIKK

Kringkastere føler seg presset fordi forbrukerne ikke lenger bruker så mye tid på lineær-TV, selv om nedgangen inntil videre ikke er markant. Særlig de kommersielle kanalene frykter nedgang i reklameinntekter. Kabeldistributørene frykter at abonnentene skal kjøpe mindre TV-pakker, eller kutte abonnementet helt ut. For å møte denne utviklingen tilbyr kabeldistributørene stadig nye tilbud for abonnentene som «ligner» på strømmetjenestenes tilbud. Såkalt ikke-lineær tilgang som «start forfra», «ukesarkiv», «muliti screen» og «TV-everywhere» (tilgang til ens egne TV-kanaler utenfor hjemmet) er alle eksempler på forsøk fra kabeldistributøren på dette. Det at seerne eller abonnentene nå får tilgang på mange forskjellig måter fra kringkasters egne internettplattformer (for eksempel TV 2 Sumo eller Dplay) og fra kabeldistributørens stadig økende tilbud, fører til at inntektsmuligheter som før lå i salg av eksemplar, fysisk eller digitalt, hules ut. Enten har forbrukene allerede sett programmet, eller så kan de se det gratis eller som en del av abonnementet hos kabeldistributøren. Det er heller ikke noe som har endret seg i den økonomiske modellen mellom kringkaster og kabeldistributør. Kabeldistributør betaler fortsatt et beløp til kringkaster. Dette er forsatt beregnet som en avtalt pris per måned per kunde. Beløpet betaler kabeldistributørene naturligvis av inntektene de får fra sine abonnenter, og dette beløpet har blitt større med årene. Men det mest bemerkelsesverdige som faktisk har endret seg, er kabeldistributørens betalingsvilje til rettighetshaverne – altså til de som faktisk har laget og medvirket i det innholdet de kjøper fra kringkaster. I tillegg ønsker kabeldistributørene stadig flere rettigheter til å utnytte innholdet enn det som tidligere ble kalt «videresending».

TREDJEPARTSRETTIGHETER Dette er bakgrunnen for at Norsk Skuespillerforbund har fått inn i tariffavtalene både med NRK og med Virke Produsentforeningen at tredjepartsrettigheter ikke kan overføres i forbindelse med inngåelse av individuelle kontrakter. Dette handler altså om annet og mer enn den tradisjonelle «videresending» (uavhengig av teknologi). Med «tredjeparter» forstår vi de som har inntekter på utnyttelse av program vi har rettigheter i, men som verken vi eller våre arbeidsgivere produsentene har direkte avtaler med. I dagens virkelighet snakker vi primært om kabeldistributører, men vi ser ikke bort fra at det vil oppstå mange nye typer «tredjeparter» i fremtiden, som vi ikke kan ane konturene av i dag.

KOLLEKTIV FORVALTNING AV SKUESPILLERES RETTIGHETER Dagens situasjon kan oppsummeres på følgende måte: •

Vi har en tariffavtale med NRK. Denne avtalen gir skuetespilleren et påslag på 75 % til den avtalte lønnen som betaling for rettigheter. Da har NRK fått overdratt retten til å vise programmene et ubegrenset antall ganger for all fremtid, men bare på sine egne lisensfinansierte plattformer. NRK aksepterer tredjepartsforbeholdet, og de betaler en andel av inntektene for kommersiell utnyttelse av programmene.

•

Vi har en tariffavtale med Virke Produsentforeningen. Denne gir skuespilleren et påslag på 54 % til den avtalte lønnen som betaling for rettigheter produsenten kan overdra til sin kunde, kringkasteren. Da har produsenten fått overdratt rettigheten til at programmet kan vises ubegrenset antall ganger i 7 år på kringkasterens plattformer. Produsentene aksepterer tredjepartsforbeholdet, og de betaler royalties av overskuddet for all annen utnyttelse av programmet.

•

Norsk Skuespillerforbund forhandler om betingelser for betaling for rettigheter på vegne av sine medlemmer. Visse rettigheter har vi, som beskrevet ovenfor, gjennom tariffavtaler overdratt til NRK og produsentene, visse rettigheter inngår vi konkrete avtaler om med de som vil kjøpe dem, og endelig har vi overdratt visse rettigheter til forvaltning av Norwaco. De beløpene vi mottar gjennom Norwaco hvert år kommer fra videresendingsvederlag, fra privatkopieringsvederlag, og i tillegg noen mindre beløp fra biblioteksvederlag og lignende. Samlet utgjør dette mange millioner kroner hvert år. Vi nedlegger et stort arbeid i å overføre disse pengene til de individuelle rettighetshaverne enten de er medlem hos oss eller ikke. Vi tar et administrasjonsgebyr som skal dekke de kostnadene vi har med å gjøre dette arbeidet. Imidlertid er det noen av pengene det ikke er mulig å finne ut hvem som skal ha. Det kan for eksempel være fordi vi ikke klarer å skaffe opplysninger om hvor vi finner de skuespillerne som har vært med i et program. Noen beløp blir også så små at det ikke er regningssvarende å utbetale dem. Disse pengene kaller vi «ufordelbare midler» og de samler vi i Norsk Skuespillerforbunds Vederlagsfond.

KRONIKK

Vederlagsfondet har et eget styre, og de deler ut penger til reise- og studiestipend til skuespillere og til formål som kommer alle skuespillere til gode – enten de er medlem av Norsk Skuespillerforbund eller ikke. •

Inntektene vi får fra kabeldistributører er altså under press i årene som kommer. Norwaco er i gang med forhandlinger med distributørene, men også de kommersielle kringkastere for å finne fram til en alternativ klareringsmodell og pris for tredjepartsrettigheter. Privatkopieringsvederlaget er foreløpig en ganske sikker inntektskilde, men publikums kopieringsvaner og statens betalingssystem kan være i endring.

•

Inntektene fra royalties og lignende vil trolig også gå ned, særlig for TV-serier. Dette skyldes i noen grad at salg av eksemplarer, fysiske eller digitale, blir erstattet av en abonnementsbasert strømmingsmodell, men også av at kringkasters utnyttelse huler ut det øvrig kommersielle potensial for kommersiell utnyttelse her i Norge, samt en endring i finansieringen av TV-serier.

«DET HELT PARADOKSALE ER DERFOR, AT IKKE BARE GÅR RETTIGHETSHAVERNE GLIPP AV EN ANDEL AV EN KOMMERSIELL UTNYTTELSE – VI SKAL OGSÅ SELV BETALE FOR Å GÅ GLIPP AV DEN.»

Disse tendensene fører samlet til at en mindre andel av pengestrømmen i TV-bransjen tilføres skuespillerne som betaling for rettigheter.

KAMPEN OM PENGENE Det pågår altså i høyeste grad en kamp om pengene som sirkulerer i verdikjeden. Den har pågått en stund nå, men presset på forbundet og den enkelte skuespiller har ikke blitt mindre. For det første står vi som bransje ikke lenger sammen slik vi gjorde for bare ett år siden. Norsk filmforbund valgte å inngå en egen avtale med de kommersielle kringkastere om «tredjepartsrettigheter». Mye kan sies om dette, men vi kan konstatere at det tidligere har vært en betalingsvilje for rettigheter fra kringkaster og kabeldistributør. I tillegg kommer kringkasternes og kabeldistributørenes kamp mot de internasjonale strømmetjenestene. De vil ha overdratt langt flere rettigheter enn tidligere, uten å betale oss for det. Flere rettigheter til kringkasterne og kabeldistributørene betyr ytterligere uthuling av produksjonens kommersielle potensial. Denne utnyttelsen fikk vi rettighetshavere tidligere en andel av i form av royalty. Det helt paradoksale er derfor, at ikke bare går rettighetshaverne glipp av

en andel av en kommersiell utnyttelse – vi skal også selv betale for å gå glipp av den.

USIKRE TIDER I VENTE Konklusjonen er at vi lever i usikre tider. Det er mange nye og langt større aktører på vei inn på markedet, og vi må forberede oss på å møte dem. Inntektsstrømmene tar nye veier for de aktørene som er, og vi vil fort oppleve at de glipper ut mellom fingrene på oss. Derfor er det viktigere enn noen gang at vi står sammen. Hvis hver enkelt skuespiller skal forhandle om overdragelse av rettigheter hver gang vi inngår en kontrakt med en produsent eller en kringkaster, er vi dømt til å tape. Distributører og kringkastere eies av sterke kapitalinteresser. Eierne er ikke primært opptatt av kunst eller kunstnervelferd. Deres prosjekt er å tjene mest mulig penger til eiere og aksjonærer.

INTERVJU

SKUESPILLERLIV I denne spalten møter vi en erfaren og en nyutdannet skuespiller for å høre om deres erfaringer som skuespillere og om livet generelt.

TOBIAS AKSDAL

Hva brenner du for? Å fortelle historier som får folk til å tenke. At folk kan kjenne seg igjen i situasjoner og i hva som blir fortalt. Om det er fra scenen eller skjermen blir det samme for meg.

Beskriv deg selv med tre ord: Impulsiv, reflekterende og aktiv. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? Etter endt utdannelse i 2015 var 2016 mitt første år som frilansskuespiller.

Hvilken skuespiller ser du opp til? Tom Hanks er en mann og skuespiller jeg har sett opp til lenge. Det er helt unikt hvordan han er karakterene han portretter – og de er blitt mange.

Hvilken rolle har du likt best? Peter Pan ved Haugesund Teater i begynnelsen av 2017. Hva er din drømmerolle? Den er vanskelig. Enhver rolle kan ha så mye i seg. Handler mest om hva du legger i det selv. En evigvarende prosess som jeg kanskje aldri vil finne ut av. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Det er nok min siste rolle som Peter Pan. En tittelrolle og min første profesjonelle debut i min hjemby. Det å spille et ungt barn kan på en måte kanskje høres lett ut, men det å virkelig gå inn og skjønne hans følelsesmønster og reise, samt samspillet med resten av skuespillerne i oppsetningen tok lang tid. Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Jeg er jo en fersk kar i bransjen. Det å få en liten rolle i NRK serien Vikingane og få spille scener med karer som Jon Øigarden og Kåre Conradi og være med på suksessen sesong 1 var utrolig gøy. Premieren på Peter Pan på Haugesund Teater i år 26. januar er nok likevel det som har vært toppen så langt. Fantastisk følelse.

Foto: Anne Marthe Widvey

Og det verste? Sett ut ifra mine sammenhengende studieår og første år som frilans, så er det vanskelig å plukke ut et skikkelig bunnpunkt. Det må bli de hverdagene hvor en bare stamper rundt og tviler på seg selv og hva en holder på med. Hva er din fremste egenskap som skuespiller? Jeg er en veldig fysisk skuespiller. Elsker å jobbe fysisk, og jeg tenker mye på karakterens fysikalitet og energimønster. Jeg starter ofte der før jeg prøver å grave og legge lagene under fysikken. Hva som er karakterens indre liv også videre? Alt henger jo sammen til slutt. Hva er din største svakhet som skuespiller? Å ikke bli for opptatt med min prosess, men hele tiden minne meg selv på at vi er et team, og at vi gjør dette sammen for å få til et best mulig resultat. Uten et bra samspill, blir det heller ikke et bra produkt.

Hva gjør deg redd? Tanken på å havne i en ulykke eller lignende som gjør at en blir lam og ikke lenger kan bevege seg fritt rundt når en selv vil, gjør meg livredd. Hva gjør deg lykkelig? Hyggelig samvær med enten familie, gode venner eller gode kolleger gjør meg svært lykkelig. Reiser til nye steder og møte nye mennesker gir meg også mye inspirasjon og lykke. Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Filmen Into The Wild gjorde stort inntrykk. Bare gi slipp og gjøre nøyaktig hva magefølelsen sier og insistere på det. Interaksjonen med naturomgivelsene og mennesker han møter i filmen er fantastisk. Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Jeg vet i alle fall at jeg måtte jobbet med mennesker. Menneskesinnet og hvor mye psykisk en kan jobbe med seg selv for å mestre både seg selv og hverdagen synes jeg er svært interessant. Psykologi?

INTERVJU

KARI ONSTAD Beskriv deg selv med tre ord: Arbeidsom, leken, nysgjerrig. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? Har arbeidet som skuespiller i 52 år. Hvilken rolle har du likt best? Mange, men kanskje Katharina i Troll kan Temmes av William Shakespeare. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har spilt godt over 200 roller og stort sett i hovedrollesjiktet og med gode instruktører, så det er nesten et umulig spørsmål å svare på. Hva er din drømmerolle? Det har alltid vært Medea av Evripides. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Jeg var 45 år og spilte dronning Gunniver i Merlin på Det Norske Teatret, og jeg skulle være i et strekk fra 18 til ca. 25 år. Masse fysisk trening. Ellers var vel vanskelighetsgraden rent reelt størst når jeg skulle fysiskgjøre Jesus i Barabbas av Michel de Ghelderode. Denne rollen spilte jeg først på scene 2 på Det Norske Teatret og senere i Los Angeles på Los Angeles Theatre Center og sist på Den Norske Opera i en nyskreven operaversjon av Ghelderodes stykke, komponert av Ketil Hvoslef. Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Da jeg spilte Jesus og Maria Magdalena på Los Angeles Theatre Center. Ellers har jeg hatt så mange gode skuespillerrelaterte minner. Og det verste? Da jeg fikk betennelse på stemmebåndene mens vi spilte sangforestillingen Jacques Brel er her i kveld og bur bra i Paris. Vi

måtte avlyse fire forestillinger (fulle hus) på grunn av meg!

det man har mest lyst til til enhver tid. Og se mennesker blomstre. Og møte kolleger.

Hva er din fremste egenskap som skuespiller? Jeg er et arbeidsjern. Jeg står godt både i god og dårlig kritikk.

Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Jeg så en gang Othello, i regi av Peter Zadek på Den Nationale Scene. Det har jeg aldri glemt og kan fremdeles 20 år etterpå visualisere enkelte scener nesten i sin helhet. Ellers så har jeg sett sååå mye bra i Norge og over hele kloden at det er nesten en umulighet å svare med en enkelt scenekunst-/ filmopplevelse. Da jeg så Tagankateatret på gjestespill i Helsinki, for eksempel, ble jeg helt lamslått, men på det tidspunkt i livet hadde jeg sett så uendelig mye bra teater. Det kan ikke bli samme gjennomgripende opplevelse som første gang du virkelig blir rykket ut av dine egne konvensjoner, hvilket jo som sagt skjedde med nevnte Zadeks Othello-forestilling.

Hva er din største svakhet som skuespiller? Perioder med selvsensur. Hva brenner du for? At teatret skal kommunisere med publikum, berøre og forurolige sitt publikum. Forestillingen må «puste», da mener jeg: Det må være levende her og nå-kontakt mellom skuespillere og publikum. Teatret må ha et budskap, det må VILLE noe. Hvis skuespillerne har et tema som engasjerer dem og gjør at de føler at deres arbeid har en misjon da fungerer teatret for meg. Da kan skuespillere være i enkle eller kompliserte store scenografier, det spiller ingen rolle så lenge jeg blir berørt. Skuespillerne må ikke drukne i regi og scenografi. Skuespilleren er mennesket på scenen og teatrets hjerte, og bare skuespilleren kan berøre meg. Utstyr omkring, som lys lyd og komplisert scenografi, skal underbygge og tydeliggjøre skuespillerens arbeid og stykkets tema.

Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Da hadde jeg jobbet som lege.

Hvilken skuespiller ser du opp til? Meryl Streep. Hva gjør deg redd? Angsten for å dobbeltbooke. Redselen for blackout i tekst. Når jeg tenker meg om, så er det ikke så mye som gjør meg redd lenger. Jeg tror man vokser av seg en del med alderen. Hva gjør deg lykkelig? Å arbeide, å arbeide, å arbeide, stadig å lære noe nytt, å være frisk, å ha frihet til å gjøre

Foto: Leif Gabrielsen

RETTIGHETER

KRAFTEN BAK ARBEIDET Argumentet mot kultursubsidier, stipender og ivaretakelse av kunstneres rettigheter er ofte at den beste kunsten og de sterkeste kunstnerne overlever uansett. La oss avlive myten om den sultende kunstnerens genialitet en gang for alle.

AV MARIKEN LAUVSTAD Cape Town er en by som bobler av småskalainnovasjon og entreprenørskap. Enten det er musikk, design, kunst, teater, fotografi eller mat; Cape Town syder av kreativitet. Små, kreative bedrifter finner ørsmå nisjer, utvikler solide og gjennomførte kunstneriske konsepter, og klarer kunststykket det er å posisjonere seg i et liberalistisk marked styrt av fri økonomi. I starten var jeg fascinert av hvorfor og hvordan dette var mulig. Senere har jeg forstått at det er nettopp mangelen på sosialt sikkerhetsnett og arbeidsplasser som tvinger entreprenører til kreativitet. Det finnes utrolige mengder av små kreative bedrifter og kreative communities i Cape Town. Og folk jobber hardt, for ikke å bukke under. Mange driver sitt kreative foretak i tillegg til andre jobber.

MYE UT AV LITE Alt dette gjenspeiles i scenekunsten. Det ligger i kunstnerens natur å ville skape. Men i Sør-Afrika gjør mangelen på arbeid og muligheter at skuespillere tvinges til å mobilisere. De sitter ikke og venter på at telefonen skal ringe. De venter ikke på at den gode arbeidsavtalen skal være på plass, det rette tilbudet, før de reiser seg fra sofaen. Veien fra å ikke ha noe å gjøre, til å starte å skape noe, synes mye mindre. Her i Cape Town er det så marginalt få som kan leve av scenekunsten at det ikke eksisterer noen norm eller forventning om å ha det som hovedinntekt. De aller fleste har andre jobber i tillegg. Dermed er det heller ikke noe tabu knyttet til å ikke være veldig aktiv. Alle sliter. Miljøet domineres av en grunnleggende åpen og nysgjerrig holdning overfor andre kunstnere og kunstformer. Har man en idé, skaffer man seg et billig produksjonslokale og begynner å arbeide, kanskje på kveldstid etter at den vanlige arbeidsdagen er over. Skuespillere blir vant til å produsere selv, og som resultat av dette, er de veldig uavhengige, dyktige og fleksible. De fleste skuespillere har også innsikt i sceneteknikk, regi og scenografi, og hjelper hverandre med å fylle ulike funksjoner. Det skapes vakre

og interessante forestillinger på svært lave budsjett. Jeg har gang på gang blitt imponert over hvordan små produksjoner i slitne og merkelige lokaler, kan romme store kunstopplevelser. Kunstnere her har liten erfaring med avansert sceneteknologi og påkostet scenografi i forhold til hva norske scenekunstnere har. Men de kan gjøre mye mer med lite. Og de tenker konseptuelt mye videre, med knappe ressurser.

ET YRKESLIV UTEN RETTIGHETER Så hva prøver jeg å si her? Er budskapet den sedvanlige klisjeen om at kunstnere skal og må sulte, at den gode kunsten alltid vil blomstre fram, uansett vilkår? Nei. Norsk scenekunst hadde aldri utviklet seg på samme måte dersom det ikke var for at det finnes solide økonomiske støtteordninger som løfter den fram, solide subsidier til drift av kulturinstitusjoner og kunstutdanninger som skaper et akademisk felt og en fagkultur som hevder seg i forhold til internasjonal målestokk. Men det er underlig hvordan fordeler på et område, nesten alltid får konsekvenser på et annet. Det er noe fascinerende med hvordan kampen for å overleve som kunstner, kan generere et levende, åpent og sjenerøst scenekunstmiljø. Men når det går på bekostning av kunstneren selv, er det da verdt det? Min venn Craig er 47 år og har arbeidet innen scenekunst i 26 av disse. Han er utøvende skuespiller og dukkemaker, men gjør også scenografi og objektarbeide. Selv etter 26 år i bransjen, er han avhengig av å undervise i tillegg, og bor sammen med venner i et hus de leier sammen. Om han har rett til sykepenger når han blir syk, avhenger av kontraktene han til enhver tid arbeider under. Ingen av skuespillerkollegaene hans har heller fast jobb. Arbeider man på institusjonsteater, kan man i beste fall bli tilbudt kontrakt på ett eller to år. Selv om Craig synes arbeidsvilkårene er utfordrende å leve med, er det likevel lite som tyder på at han er grunnleggende misfornøyd. Kanskje er det fordi livet hans ikke er

RETTIGHETER

Fra Prayer to the New Moon, en performance vist i forbindelse med Infecting the City Festival i Cape Town i 2015. (Foto: Nicky Newman Photography)

«Ved å stå imot presset, beskytter man både sine kolleger og seg selv. På den måten skaper vi sammen en bransje det er trygt og godt å jobbe i et helt yrkesaktivt liv.» Craig Leo (47), skuespiller og dukkemaker. (Foto: Glen Green Photography)

RETTIGHETER

«Da jeg snakket med Craig, kunne han ikke huske en eneste sanksjon mot produsenter som betaler nyutdannede skuespillere ned mot 100 rand dagen, som tilsvarer 63 kroner. Det er opp til produsentenes egen etiske rettesnor hvordan de velger å behandle skuespillerne sine. De kan komme unna med alt, så lenge det finnes skuespillere som er villige til å ta jobbene.»

spesielt vanskelig sammenliknet med andre mennesker rundt ham. De sosiale forventningene og normene for suksess er annerledes enn i Norge, og han kjenner ikke på noe stigma. Tvert imot har han lykkes i å overleve 26 år i en bransje som er ekstremt utfordrende. Jeg spurte Craig om det finnes noe skuespillerforbund i Sør-Afrika. «Nei, ikke så vidt jeg vet», svarte han tankefullt. «Jeg har aldri hørt noen snakke om det, i alle fall.» Etter 26 år i bransjen hadde han altså aldri forholdt seg til et fagforbund. Senere på kvelden fikk jeg en melding: «Hei! Jeg skrev en post på Facebook, og det finnes faktisk et forbund, South-African Guild of Actors!» Craig hadde altså jobbet 26 år i bransjen, uten å forholde seg til sitt eget fagforbund. Jeg forstod ikke hvorfor, men etter å ha snakket med en annen venninne som er skuespiller, forstod jeg mer. Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn som fortsatt sliter med rasisme. Som et av Cape Towns kjente skuespillernavn, har 41 år gamle Faniswa Yisa virkelig kommet seg fram mot alle odds. Hun har 17 år i skuespillerbransjen bak seg. Faniswa opplever den sørafrikanske teaterbransjen fra et annet perspektiv enn Craig, nemlig fra synsvinkelen som afro-afrikansk kvinne. Hun er en av ytterst få med jevn inntekt, og tjener rundt 8000 rand, eller 5000 kroner, i uka. Dette er unntaket. Hun forklarer at teaterverdenen er veldig mannsdominert. Det er ekstremt få kvinner i høye stillinger, og få kvinnelige regissører. «Dette fører til at kvinnelige skuespillere ofte får spille karakterer som er skapt av mannlige dramatikere, og øves inn med en mannlig regissørs blikk. Vi mangler det kvinnelige perspektivet», forklarer Faniswa. Hun opplever også at kulturen og språket hennes, xhosa, er marginalisert på sørafrikanske teaterscener. På tross av at Sør-Afrika har 11 språk, er de kun unntaksvis representert på teaterscenene. Nesten alle produksjoner er på engelsk, for å favne et større publikum. Dette på tross av at 7,9 millioner mennesker i Sør-Afrika har xhosa som førstespråk. Som et slags ekko fra kolonialismen og apartheid, regnes likevel engelsk som mer sofistikert. «Men følelsene og ekspressiviteten min ligger mye nærmere xhosa, mitt eget morsmål. Det er problematisk at jeg hovedsakelig jobber på engelsk i mitt eget land.» Faniswa forklarer at man, på grunn av lave budsjetter, sjelden har mer enn tre uker til å produsere en forestilling.

Mariken Lauvstad (Foto: C. F. Wesenberg)

OM SKRIBENTEN:

Mariken Lauvstad (33) er en norsk skuespiller, instruktør og teaterskribent bosatt i Cape Town, Sør-Afrika. Hun arbeider for tiden på et Fredskorpset-finansiert program med innsatte i fengslene Pollsmoor og Goodwood, hvor hun og kollegene bruker drama- og teaterverktøy som redskap for rehabilitering. Hvert år arbeides det fram mot en forestiling på Artscape Teater i Cape Town. Etter et år i Sør-Afrika reflekterer Mariken rundt baksiden av en skuespillerbransje uten sikkerhetsnett.

RETTIGHETER

INGEN TILLIT TIL SITT EGET FAGFORBUND Jeg spør henne om hun kjenner til South-African Guild of Actors. Etter en kort tenkepause svarer hun: «Åja! Jeg kjenner til dem. Jeg burde jo være medlem. Jeg burde støtte dem. Men jeg har ikke fått somlet meg til det ennå.» Det er her jeg stusser. Burde støtte opp om et fagforbund? Er det ikke omvendt, at det er fagforbundet som burde gjøre seg synlig overfor, og støtte opp om, skuespillerne? Vi snakker videre, og Faniswa forklarer meg at dumping av skuespillerlønn rett og slett er så vanlig i Sør-Afrika, at forbundets satser virker absurde å forholde seg til. Skuespillere har ingen tillit til at et forbund har ressurser til å ta opp kampen mot institusjonsteatre og kommersielle produsenter. Dessuten er det mange fargede og afro-afrikanere som mangler verktøyene for å forhandle lønninger, ettersom de kulturelt sett er vant til å ha færre privilegier. De opplever rett og slett ikke at forbundet deres angår dem. Da jeg snakket med Craig, kunne han ikke huske en eneste sanksjon mot produsenter som betaler nyutdannede skuespillere ned mot 100 rand dagen, som tilsvarer 63 kroner. Det er opp til produsentenes egen etiske rettesnor hvordan de velger å behandle skuespillerne sine. De kan komme unna med alt, så lenge det finnes skuespillere som er villige til å ta jobbene.

Faniswa Yisa (41), skuespiller. (Foto: Sven Kristian)

LØFTE HVERANDRE OPP, ELLER HOLDE HVERANDRE NEDE For meg setter dette saker og ting i perspektiv. Kunstnerens drivkraft, altså ønsket om å uttrykke seg og ønsket om å påvirke og berike samfunnet, er en essensiell del av livet for mange mennesker. Det er en drivkraft som er så sterk at den vil overleve nesten uansett forutsetninger, den vil alltid finne en vei. Interessant og aktuell kunst vil alltid skapes, slik vi har sett gjennom teaterhistorien, nesten uavhengig av samfunnsform og subsidier, så lenge den ikke knebles av sensur og holdes nede og skjult. Men nettopp derfor er kunstnere og skuespillere verden over en spesielt utsatt gruppe. Og det skal vi være klar over. Lysten og viljen til å arbeide er så sterk at man lett kan gå på kompromiss med kommersielle krefter og på kompromiss med egen integritet. Man vil bare jobbe. Men man kan bli syk, og man blir en gang gammel. Man skal ha familie, barn, permisjon, leilighet. Derfor er det så ekstremt viktig å benytte seg av fagforbundet sitt og rettighetene man har, selv når man kanskje innerst inne frykter at man ikke har posisjon til det riktig ennå. Selv når det er lett å tenke kortsiktig, fordi man trenger den jobben så sårt, den kred-rollen på CV-en. Men da undergraver man sin egen verdi. Ved å stå imot presset, beskytter man både sine kolleger og seg selv. På den måten skaper vi sammen en bransje det er trygt og godt å jobbe i et helt yrkesaktivt liv. Kunsten kommer til å overleve. Men kunstneren skal også gjøre det.

Faniswa Yisa i en forestilling produsert av Third World Bunfight. (Foto: Third World Bunfight)

REISEBREV

AV LARS ØYNO, KUNSTNERISK LEDER GRUSOMHETENS TEATER FOTO: GRUSOMHETENS TEATER

HENRIK IBSENS SVANHILD I TOKYO Forestillingen som ikke har vært viet spesiell interesse her til lands, ble spilt i Tokyo den 22., 23., 24., 25. og 26. september 2016. Grusomhetens Teater har henvendt seg til samtlige regionteatre i håp om å få vist denne uroppførelsen for deres hjemmepublikum, men de har med ett unntak takket nei. Så langt har Svanhild, som hadde premiere våren 2014, blitt oppført under sommerprogrammet på Den Norske Opera & Ballett, under Ibsenfestivalen, på Teater Ibsen i Skien og våren 2016 på International Platonov Arts Festival i Voronez – Russland. Den fikk Osloprisen for 2014.

Søndag den 18. september 2016 reiste ensemblet, 13 personer, til Tokyo med Svanhild invitert av Theater Xcai. Denne særegne «avantgarde-scene» i «art noveaustil» ligger i Ryogokudistriktet, et forholdsvis travelt byområde omkranset av japanske spisesteder og kultur. De fleste av oss kjente området, da vi gjestet samme scene året før med Ibsens opera Fjeldfuglen. DEN 20. SEPTEMBER begynte vi umiddelbart om morgenen å områ oss på spillestedet. Vi ble ønsket velkommen av teatersjef Misako Ueda – en liten, nett person med mye integritet som vet hva slags materiale hun er ute etter. Hennes repertoar skal speile japansk kultur samtidig som det skal orientere tilskueren mot noe nytt. Dette var noe hun gjenkjente i Fjeldfuglen under fjorårets besøk, og som hun ville

stifte et nærmere bekjentskap med. Blant publikum, ved begge anledninger, var det flere som i etterkant kommenterte likheten mellom Grusomhetens Teater og japanske tradisjonelle teaterformer – særlig Nohtradisjonen med sin manende, dvelende spillestil ble her trukket fram. Selv ser jeg det slik at den japanske tilskuer opplever sine gamle performative tradisjoner i et slags trollspeil – fordreid, dekonstruert gjennom franskmannen Artaud, allikevel intakt på et vis; et vitenskapelig uttrykk, matematikk og metafysikk hvis mål er ubegrenset frihet.

på plass. Scenografien er laget på stedet, liksom med Fjeldfuglen, frakt tur/retur Oslo–Tokyo hadde blitt en umulighet med de støttemidler kompaniet har til rådighet for turen: 150 000 fra Kulturrådet, 85 000 fra Utenriksdepartementet og 15 000 fra konsulatet i Tokyo. Året før mottok vi 110 000 fra Kulturrådet, 50 000 fra UD og 35 000 fra konsulatet. Skuespillerne besiktiger scenen, henger opp sine kostymer og innretter seg i garderoben. Kvelden vies teknisk rigg mens skuespillerne vandrer ut til nærmeste sushibar før hotellet.

UTOVER DAGEN KOMMER SKUESPILLERNE til scenen, der det fra morgenen av har vært arbeid med lys og kulisser. Vår lysdesigner Jan treffer igjen kollegaer fra i fjor, det gjør kommunikasjonen enklere slik at lyset denne gang kommer raskere

IBSENS SVANHILD, skjønt kun en uferdig 1. akt foreligger, har et viktig budskap. Den lange dialog mellom hovedpersonen og dikteren Falk uttrykker hva Ibsen gjennom hele sitt forfatterskap ønsket å formidle; hvordan samfunnsmaskineriet trekker ut

REISEBREV

enhver poetisk energi som måtte oppstå i dets nærhet for å opprettholde et bilde som opererer på yttersiden av livet. Den som vil opponere mot denne konsensus som eksempelvis kunstneren, her inkarnert ved Falk, må forbryte seg mot prinsipper for dannet, sivilisert livsførsel. Tilstedeværelsen av det fremmedgjorte og kyske er udiskutable nødvendigheter i en kunst som er på krigsfot med virkeligheten. Falk ser fru Halms datter Svanhild som bærer av slike verdifulle kvaliteter, noe som leder til hans forespørsel om hun vil være hans muse. Stykkets øvrige persongalleri representerer i denne kortversjon, hva som senere skulle i verseform (Svanhild er på prosa) bli Kjærlighetens Komedie, den konformitet som samfunnet er avhengig av for å fungere, skjønt disse også med sitt følelsesliv er ofre for situasjonen. SÅ OPPRINNER DAGEN FOR PREMIEREN. Fem forestillinger skal spilles. Jeg samler skuespillerne til den sedvanlige treningsøkt på 30 minutter; stemmetrening, plastikk og diksjon. Fullt til siste plass er teatret ikke. Misako Ueda hadde noen dager før nevnt at kommersialismen griper om seg, hvilket fører til trangere kår for det som bryter mot denne retningen. På hennes lille kontor i sidebygningen – et forretningsbygg i 14 etasjer – henger et stort bilde av Kantor, en teatermann som absolutt tok et oppgjør med et Polen hvor kunst hadde trange kår. Jeg sier til meg selv at Norge er et unntak. Men salen fylles godt opp av alt fra mannen i gata til kulturelt oppadgående mennesker, leger, advokater, magistre med flere. På scenen ser man kvinner som er fanget i sin stand, som må holde på kostymet, etiketten, tradisjonen et cetera og mennene som lesker seg med

INITIATIVTAKER: Misako Ueda – teatersjef ved Theater Xcai og initiativtaker til gjestespillet – møter Lars Øyno.

ENSEMBLET: Aktørene og kunstnerisk leder samlet. Fra venstre: Sara Fellmann, Kirsti Sørlie Hansen, Odille Heftye Blehr, Lars Øyno, Miguel E. D. Steinsland, Gisle Hass og Jan Skomakerstuen (lysdesigner).

REISEBREV

GJESTESPILL: Theater Xcai inviterte Grusomhetens Teater til Tokyo for å vise fem forestillinger av Svanhild. Her er skuespillerne under en av forestillingene.

punsj på motsatt side. Ibsens scenebilde formet nøyaktig etter boka, folder seg ut for det japanske publikum, og de blir forundret, får liksom ikke nok, på et eller annet punkt treffer de noe – som speiler deres kultur og allmenn psyke. De klapper, skuespillerne bøyer seg også her saakte, noen kommer opp og gir blomster. Regissøren er der. Teppe. ETTER FORESTILLINGEN beveger publikum seg til foajeen for å høre regissøren snakke, og for å gi sine synspunkter på spillet til de utenlandske gjester. Mange ytrer seg, om spillestilen, om Artaud, om forestillingens estetikk, om Ibsen, om Svanhild og Falk. Regissøren svarer, lysdesigner og skuespillerne beskriver ting fra sitt ståsted. Misako Ueda sitter med bøyet hode og noterer, lytter. Tolken formidler fra engelsk til japansk og omvendt. En time varer etterspillet hver av de fem kveldene. Svanhild blir betraktet som et moderne samtidsorientert drama. Publikum bemerker kon-

trasten mellom det vakre visuelle uttrykk (kostymer og kulisser anno 1860), og den underliggende «brutalitet» man opplevde i forestillingens rytme. Enkelte teaterfolk blant japanerne hever røsten, og mye fokus går til Artaud, de ønsker å vite hvordan vi arbeider, tenker, i det hele hvorfor vi begir oss i den retning. Men japansk publikum forstår bildet, det vakre og det brutale; den berømte japanske hage og Hiroshima. PÅ DAGTID ETTER PREMIEREN avholder mangeårig skuespiller i kompaniet Hanne Dieserud og jeg hver vår workshop. Både erfarne Buto-dansere og japanske skuespillere så vel som nybegynnere melder seg. EN KVELD I FOAJEEN etter forestilling, reiser den eldre taxisjåføren seg. Sterkt beveget forteller han om en type opplevelse han har fått under forestillingen, hvor det vakre hadde grepet tak i ham på en måte som han ikke hadde opplevd tidligere. Alle i ensemblet hører og ser. Misako Ueda

reiser seg og takker for oppmøte og folk beveger seg opp og ut av teatret. Vi går til en japansk restaurant i nærheten. Diskuterer kommentarene, drikker sake og spiser nok en gang sushi. Ingen har spesielt lyst på retur til Oslo. DAGEN FØR AVREISE er jeg på kontoret til teatersjefen hvor hun uttrykker seg fornøyd med gjestespillet, og spør om vi har noe å tilby Theater Xcai neste høst. Vi blir enige om den kommende produksjon om Arthur Rimbaud, en populær dikterskikkelse i Japan.

KREDITERING

AV MARI THUNE HUSVIK

KRAV PÅ Å BLI NAVNGITT Når rulleteksten kommer, er det på tide å skifte kanal. Hvem bryr seg vel om hva som står på den? Innholdet i rulleteksten kan muligens virke som en detalj, men den er stedet der rettighetshavere blir kreditert.

Rulleteksten har sitt utspring i åndsverkloven: «§ 3. Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almennheten.» Kreditering er ikke bare forfengelighet for kunstneren. Den representerer også en økonomisk interesse. Krediteringen er kunstnerens «visittkort» til publikum og til fremtidige arbeidsgivere. På TV er det lite rom for å vise lange rulletekster. Etter hvert som TV-mediet har utviklet seg, har også kravet til effektivitet og tidsbruk endret seg. Det er nå vanlig at rulleteksten går fort, eller at den vises som «split screen» i en rute mens en annen del av skjermen består av reklame for neste program. Men å bruke «split screen» eller å la rulleteksten gå fort, er neppe i overensstemmelse med «god skikk»-begrepet i åndsverkloven § 3.

RETNINGSLINJER FOR KREDITERING NRK har utarbeidet retningslinjer for interne og eksterne produksjoner, med en avgrenset tidsramme: «Ramme på 15 sekunder på alle programmer, med unntak av store dramaproduksjoner og store eventer – som får en ramme på 30 sekunder rulletekst.» De lister også opp hvem som kan krediteres: «Opphavspersoner, redaksjonelt ansvarlig, sponsor, produksjonsselskapet, kreditering av formater og NRKs logo.» For dramaproduksjoner i NRK reguleres dette for medvirkende skuespillere i tariffavtalen mellom Norsk Skuespillerforbund og NRK: «13.6 Ideelle rettigheter: All bruk av skuespillerens prestasjoner i henhold til pkt. 13 skal respektere skuespillerens ideelle rettigheter i åndsverklovens § 3, eller tilsvarende fremtidig lovregulering.» Men tariffavtalen sier ingenting om utformingen. NRK fremhever i sine retningslinjer at sluttkrediteringen må være lesbar for seeren

og den må i tillegg «ta høyde for at grafikk og markedsføring for kommende programmer vil være fokuspunktet for både lyd og bilde.»

KREDITERING SOM METADATA? En annen krediteringsform er forkreditering under vignetten. Mens musikken og stillbilder fra filmen/serien blir vist, vises også navnene på hovedrolleinnehavere, regissør, produsenter og produksjonsselskapet. Denne formen er ikke bare mer oversiktelig enn sluttkrediteringen, den har også en langt større verdi. Forkreditering er med på å «selge» programmet til den som ser på idet den nettopp fremhever de mest markante bidragsyterne. Men vi får aldri den fullstendige oversikten over alle involverte i forkrediteringen. Dersom sluttkrediteringen da vises som «split screen», vil det dessuten være vanskelig å få med seg innholdet, og den samlede krediteringen vil neppe oppfylle «god skikk»-kravet i § 3 slik det er i dag. I NRKs retningslinjer drøftes muligheten for å vise krediteringen som metadata: «Åndsverkloven krever navnsetting av opphavspersoner, men sier ikke noe om i hvilket forum. NRK bør utrede muligheten for at sluttkreditering gjøres på EPG, tekst-tv og nett-tv som metadata. Da er informasjonen tilgjengelig under hele programmet, og når man vil.» Det er både fordeler og ulemper knyttet til hel eller delvis metadatakreditering. Krediteringen blir ikke så flyktig som i dag, men omvendt er spørsmålet hvor mange seere er interessert nok til å lete fram denne informasjonen? NSF inngår gjerne i en diskusjon om muligheten for metadata-kreditering med NRK, men det er på nåværende tidspunkt for tidlig å ta stilling til om dette oppfyller formålet i åndsverkslovens § 3.

INTERVJU

DEN SKAPENDE, UTØVENDE SKUESPILLEREN bro mellom de to fagene hvis jeg fordypet Den tradisjonelle oppfatninmeg i opphavsretten, et emne som tar for gen av skuespilleryrket er at seg kunsten som fagområde, og at jeg da skuespillere er utøvende kunst- kunne forstå det emnet med den erfaringen nere som iscenesetter andres jeg hadde som skuespiller, forteller Irina. verk. Men er skuespillere bare utøvende eller er de også skap- – ORKET IKKE USIKKERHETEN Med sin bakgrunn som skuespiller, er viktiende? Jurist og skuespiller Irina gheten av rettigheter noe Irina selv har kjent på kroppen. Ikke minst sårbarheten man ofte Eidsvold-Tøien argumenterer kan kjenne på i en forhandlingssituasjon. for at de er begge deler.

AV MARI THUNE HUSVIK Irina Eidsvold-Tøien gikk ut fra Statens teaterhøgskole i 1985, men etter å ha jobbet som skuespiller i noen år, sa hun opp sin faste stilling ved teatret for å gå tilbake til jusstudiene som hun var i gang med – og avbrøt – da hun kom inn på teaterhøgskolen. Irina er nå tilsatt som førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap på BI, etter at hun disputerte med avhandlingen hun har basert boken sin på, Skapende, utøvende kunstnere. Beskyttelsen av utøvende kunstneres prestasjoner. Det er med andre ord opphavsrett som opptar henne. – Det var en veldig naturlig følge av min tilknytning til både kunst og teater, som er helt genuin. Det er ikke fordi jeg ikke liker teater at jeg sluttet med teater. Det var en rasjonell måte å tenke at jeg kunne bygge

– Arbeidssituasjonen var en helt annen for skuespillere i «gamle dager». Jeg hadde tilbud fra fem teatre da jeg gikk ut fra skolen, og jeg hadde ikke opparbeidet en selvstendighet som kunstner. Jeg tenkte ofte at andre kunstnere, som kunstmalere for eksempel, var mer opplært til selvstendighet, kunne tåle usikkerhet bedre enn jeg. Rett etter teaterskolen arbeidet jeg på Rogaland teater og ble gravid. Det var vanskelig å få fast stilling i Oslo der faren til Rosa bodde, og jeg måtte ut for å få fast jobb. Det var helt utenkelig for meg å være frilanser på den tiden, fordi jeg ikke orket usikkerheten av ikke å vite når jeg kunne få arbeid neste gang. Som nyutdannet tror jeg dette er ekstra belastende. – I en forhandlingssituasjon, enten det er med filmaktører eller andre, så er du så sårbar som skuespiller. Man ønsker så sterkt å arbeide og er så avhengig av den annens

gunst – ikke bare faglig. Det at loven da er sterk, og kan bidra til i alle fall å gi deg et grunnlag for å vite hva du kan kreve, er ekstremt viktig. Men det er også viktig at det jobber jurister som har respekt for kunsten og som vet hva kunst er for noe. Jeg har alltid jobbet med kunstnergruppa som klienter – det å jobbe for kulturfeltet er noe av drivkraften min for jussen, selv om jeg selvsagt liker annen slags juss også.

LIKESTILTE RETTIGHETER – I boken argumenterer du for at utøvende kunstnere bør ha samme rettigheter som skapende kunstnere har nå i henhold til åndsverkloven. Hvordan begrunner du det? – Det er et godt spørsmål. Jeg begrunner det rettslig med at de er skapende, ikke bare utøvende. De utøver noe som de selv har vært med på å skape – de har med andre ord skapt en del av det uttrykket som de utøver. Jeg synes det er ganske betegnende at de har en svakere posisjon enn andre kunstnere. Tidligere i høst, rett etter lanseringen av boken, ble Irina intervjuet av Klassekampen. I intervjuet kommenterer en representant for Norsk filmforbund, at «den utøvende kunstner gjør en tolkning i sin skapende innsats, men denne vil alltid være avhengig av opphavspersonens originale rammer for selve verket.» Irina argumenterer for at den utøvende og den skapende bør ha like rettigheter:

INTERVJU

– Man har alltid en ramme for å skape uansett hvilken kunstnergruppe man tilhører. Fortolkningskunsten gir det opprinnelige verket et utgangspunkt for skapingen, men det er ikke unikt for skuespilleren. En fotograf vil alltid ha et objekt. Eller en maler som har noe å male fra, eller historien til en forfatter som ikke er beskyttet som åndsverk, det er bare måten historien blir fortalt på som er beskyttet. En kunstner jobber alltid innenfor visse rammer, og skuespillerens rammer er på en måte åndsverket, regien og medspillerne, så det skal mer til for å være skapende. Det gjør jo at ikke enhver utøverprestasjon oppnår den genuiniteten, men gjennomgående mener jeg at det er akkurat den samme kunstneriske prosessen som foregår som for andre skapende kunstnere, forklarer hun.

FELLESVERK – Det har vært diskutert på Scenekunst.no, blant annet i et intervju med Kai Johnsen, hva som skjer hvis man for eksempel jobber i det frie feltet, i en gruppe, der man jobber prosessuelt og veien blir til mens man går. Man har ofte ikke én tekst å forholde seg til, men man har en scenetekst man skaper sammen. Hva skjer da? – Jeg har alltid jobbet med kunstnergruppa som klienter – det at jeg jobber for kulturfeltet er noe av drivkraften min for jussen, sier Irina Eidsvold-Tøien, som er jurist med opphavsrett som spesialfelt. (Foto: Finn Ståle Felberg )

– Det er veldig interessant, og det er en av tingene jeg behandler i boka. Jeg fastslår at skuespillere er skapende på grunnlag av

INTERVJU

«JEG BEGRUNNER DET RETTSLIG MED AT DE ER SKAPENDE, IKKE BARE UTØVENDE. DE UTØVER NOE SOM DE SELV HAR VÆRT MED PÅ Å SKAPE – DE HAR MED ANDRE ORD SKAPT EN DEL AV DET UTTRYKKET SOM DE UTØVER.»

loven slik den er i dag. Samtidig så peker du på en type situasjon som tilser at det er lurt å endre loven sånn at det blir tydelig at den er lik for alle kunstnere. Det du snakker om nå er at alle bidrar med sitt. Det er vanskelig å skille ut hva som er den opprinnelige teksten, hva som er regien, hva som er skuespillerinnsatsen, og dermed får man et fellesverk. Et «joined work», regulert som en størrelse i åndsretten, som noe som alle har eierskap til sammen – dette har vi laget. Mange dansere har arbeidet sånn i lang tid. De sender sine improvisasjoner til en koreograf som setter det sammen, og lager en slags konstellasjon av uttrykkene. Derfor er det helt unaturlig å sette opp skillene mellom når er du utøvende og når er du skapende. Det er et verksted hvor alle bidrar med skapende innsats av ulik karakter. Så skaper man altså dette fellesverket, som heller ikke er vanskelig å regulere rettslig og som bl.a. kommer til uttrykk i åndsverklovens § 6, 1. ledd.

FORSLAG TIL NY ÅNDSVERKLOV Opphavsrett sorterer under åndsverkloven, som nå er under revidering, og forslaget til ny lov har vært ute på høring. Irinas forskning og argumentasjon har vunnet terreng, noe som kommer til syne i Advokatforeningens høringssvar: «Etter

Advokatforeningens oppfatning er det behov for klargjøring av utøvende kunstneres rettsstilling. Det lar seg ikke nekte at utøvende kunstneres prestasjoner i mange tilfelle (sic.) oppfyller de alminnelige kravene om kunstnerisk karakter og originalitet. Utgangspunktet må derfor være at opphavsrett kan gjøres gjeldende i slike prestasjoner, og at utøvende kunstnere har krav på den anerkjennelse og rettsbeskyttelse som opphavsretten gir.» Hensikten med loven er å sikre rettighetshavere inntekter. Slik åndsverkloven er i dag, gir den et svakere vern til de som regnes som utøvende. Vernetiden til utøvende kunstneres åndsverk er for eksempel kortere enn til de skapende. Boken til Irina er derfor et viktig bidrag til diskusjonen om den nye åndsverkloven.

FORVALTNING AV RETTIGHETER Som fagorganisasjon forvalter Norsk Skuespillerforbund medlemmenes rettigheter. Disse blir igjen forvaltet av paraplyorganisasjonen Norwaco, som sørger for å kreve inn vederlag for medlemmers åndsverk hvorpå Skuespillerforbundet har ansvaret for å fordele vederlagspengene ut igjen til medlemmene. Irina mener det er viktig at dette gjøres kollektivt, fordi man som enkeltperson er sårbar. – Det er en pedagogisk utfordring å vite at

utøvende kunstnere og kunstnere generelt er kjernevirksomheten i all kultur, og at de eier den kjernen. All kommersiell utnyttelse av film eller musikk må bare skje hvis de gir samtykke til det. Så har man da på en måte prøvd å forenkle det ved å si at vi skal selge ut alt, men da kan man jo ikke vite hvor mye inntekt denne kjernen generer, og det synes jeg er ekstremt viktig. Jeg fikk nettopp selv inn noen kroner fra Skuespillerforbundet fordi jeg har vært med i noen filmer som fortsatt blir vist, og det er jo så viktig at man får en andel av en suksess, sier Irina avslutningsvis.

KRETSLØPET

ET KOLLEGIALT FELLESSKAP KRETS OSLO OG OMEGN er forbundets største krets med ca. 770 tilknyttede skuespillere, samtlige av disse er frilansere. Dette betyr at de fleste har base i Osloområdet, men veksler mellom arbeid i Oslo og perioder med reiser vekk fra byen. Mange er også tilknyttet en eller flere av teaterinstitusjonene i løpet av et år. Dette gjør at vår store utfordring i styret er å få samlet folk til møter. En annen grunn tror vi er at Skuespillerforbundet historisk sett har vært forbeholdt de fast ansatte ved teatrene. Tariffer, pensjon og faste stillinger har preget sakslistene i fortiden og fortsetter å prege dem i dag. Som frilanser kan det være vanskelig å se sammenhengen mellom disse problemstillingene og våre daglige utfordringer som det i det hele tatt å holde seg flytende uten fast jobb. Mange av våre medlemmer står i en situasjon som kan føles ensom, og hvor det å sørge for seg selv ofte kan kjennes som det mest fornuftige valget. Det å stå på krava i et arbeidsforhold eller ansettelsessituasjon kan oppleves som et karrieremessig selvmord. Dette gjenspeiler seg i sakene som ofte går igjen på våre møter. Useriøse castere og auditions, TV-, film- og reklameprodusenter som presser prisene på lønningene våre er ting som vi snakker mye om, og som vi vil jobbe med framover. Vår krets blir også rammet hardt om teaterinstitusjonene skal satse på søndagspilling, en dag som lenge har vært forbeholdt frie grupper. Dette følger vi nøye med på. VÅR OPPGAVE er å være et møtested der medlemmer kan finne et kollegialt fellesskap

og styrke den enkelte til å stå støtt på egne bein. Derfor har vi i det siste forsøkt oss på en ny variant av kretsmøtene. Vi inviterer nå til litt lengre seminardager, der man kan bli med på hele eller deler av dagen. Til eksempel hadde vi på sist møte Causa til å gi oss rådgivning om regnskapsføring, Mads Eldøen ga oss et flott innlegg om oppbygningen, driften og engasjementet rundt Det Andre Teatret, og til slutt holdt vi kretsmøte der vi diskuterte hvilke utfordringer vi møter som frilansere. Det ble også tid til mingling med forfriskninger. Gulroten, som viste seg å bli veldig populært, var en spesialavtale med fotograf Erika Hebbert som fortløpende hele dagen tok portrettbilder av de som ønsket det. Denne modellen ønsker vi å fortsette med på våre møter i fremtiden. Våre medlemmer får noe konkret ut av møtene og vi får nye saker og utfordringer som må undersøkes nærmere eller tas til styret i NSF. TIL OSLOS KRETS KOMMER DET mange unge og nyutdannede skuespillere. En viktig del av vårt arbeid er derfor å informere og inkludere de nye medlemmene. Vi ønsker lav terskel for å komme på møtene og prøver å informere om at hvor mye man engasjerer seg er helt etter eget behov. Vi inviterer til fredagspils noen fredager i løpet av året slik at man kan komme og bli kjent med kretsens medlemmer i et annet forum. Frilanslivet kan til tider føles ensomt, og som nyutdannet er det fint å vite at man har et arbeidsmiljø som allerede finnes og som man kan oppsøke. Vi håper å kunne opprettholde et godt sted å komme tilbake

til, uansett om man er i kontinuerlig jobb eller har åpne luker i kalenderen.

MANGE FRILANSERE: Krets Oslo og omegn er den største kretsen i Norsk Skuespillerforbund, med rundt 770 frilansskuespillere. Her representert ved kretsstyret: (f. v) Kretsleder Jo Adrian Haavind, Sindre Postholm, Hedda Sandvig, Knut Steen, Hanne-Marte Sørlie og Madeleine F. Røseth (foran).

FAKTA Norsk Skuespillerforbund er organisert i kretser – både regionale og kretser tilknyttet teatre. Her kan du lese om hva som rører seg i de forskjellige kretsene. I denne utgaven gir vi ordet til krets Oslo og omegn.

AVTALER

AV ANDERS BREDMOSE

RETTEN TIL EGEN TID

Skuespillere er fleksibel arbeidskraft. Men det går en grense. Særlig skuespillere som medvirker i film og TV-serier blir ofte presentert for avtaler som tester grensene for fleksibilitet. Denne artikkelen handler om retten til å vite når man skal på arbeid og retten til å kunne disponere over egen tid i perioder hvor det ikke er opptak. «GARANTERTE» VS. «ESTIMERTE» OPPTAKSDAGER Det kan selvsagt være vanskelig å si nøyaktig – flere måneder i forveien – hvor mange dager det faktisk vil være opptak og prøver med den enkelte skuespiller. Ting skjer. Det kan være tekniske problemer, været, sykdom eller omskrivning av manus som gjør at det underveis vil være et behov for flere opptaksdager enn opprinnelig planlagt. Derfor er det ofte behov for et visst omfang av fleksibilitet. Dette har tradisjonelt ikke vært så problematisk. Hvis behovet for ekstra opptaksdager har oppstått, har skuespiller sammen med produsent funnet en løsning på dette. Men skuespillere opplever

oftere og oftere at det ikke er noen «garanterte» dager, alt er «estimert». Det går ikke. Oppdragets lengde og omfang må legges til grunn når det forhandles betaling. Det må i tillegg forhandles betaling for dager som faller ut over det avtalte antall dager. Dette er ikke bare en rett for skuespillene, men en plikt for arbeidsgiverne, som følger både av tariffavtalene så vel som lovgivningen.

ANDRE OPPDRAG Et annet spørsmål er muligheten for, eller retten til, å ta andre oppdrag i opptaksperioden. Dette spørsmålet reguleres overordnet i tariffavtalene, men forutsetningen i tariffavtalene er at begge parter kjenner de faktiske opptaksperioder eller innspillingsplaner for den enkelte skuespiller. Dette er langt fra tilfellet. Skuespillerne blir ofte presentert for avtaler med veldig lange perioder der produksjonen skal i opptak. Dette kan være en periode på helt opp til ett år. Antallet opptaksdager skal som sagt avtales på forhånd, men antallet avhenger selvsagt av rollens størrelse. Noen ganger er det mange dager, og andre ganger ganske få. Noen ganger er det i avtalene bare angitt hele opptaksperioden, og andre ganger mer definerte måneder. Sammenhengen mellom disse er ofte ganske vagt definert, og lange perioder og det avtalte

AVTALER

«OPPDRAGETS LENGDE OG OMFANG MÅ LEGGES TIL GRUNN NÅR DET FORHANDLES BETALING.»

antall opptaksdager kan føre til at skuespiller ikke kan ta andre oppdrag i disse periodene fordi de muligens skal på opptak. Det går ikke. Skuespillere kan ikke betale husleie og mat over en periode på flere måneder med for eksempel sju opptaksdager. Om produsenten ikke kan fortelle nøyaktig ved avtaleinngåelsen hvilke dager det er snakk om, er det deres risiko. Andre oppdrag skuespiller kjenner til ved avtaleinngåelsen må selvsagt opplyses, og respekteres av produsent, men produsenten må også respektere at det kan komme andre oppdrag i perioden. Når dette oppstår skal det meldes inn til produsenten, og er det en konkret konflikt som har med produsentens opptak å gjøre, kan produsenten nekte å akseptere dette. Men produsenten kan ikke nekte å akseptere det fordi det muligens skal være opptak på de dagene skuespilleren ønsker å gjøre andre oppdrag. Dette er ikke saklig. Det er produsenten som planlegger opptak og derfor må produsenten ta den økonomiske risikoen for dårlig planlegging – ikke skuespilleren.

Foto: Gisle Bjørneby

HISTORISK HJØRNE

AV MONICA BORG FURE

VÅGER DU Å DRØMME? DETTE ER EGENTLIG helt feil, egentlig burde jeg synge dette, eller danse dette. Egentlig burde du danse og synge når du leser dette. Egentlig burde du og jeg anvende muligheten som ligger i refleksjon gjennom kroppen, egentlig burde vi kanskje holde hender og jeg kunne fortalt deg dette med stemmen, jeg kunne hvisket det til deg eller puste og du kunne lukte meg samtidig som du leste dette. Vi burde kjenne på hverandre, snuse på hverandre og snakke inn i munnen på hverandre samtidig som du leser dette. Det er ikke galt å bruke tankekraft og ord, men hvorfor – hvorfor bare dette? I MITT KUNSTNERSKAP har jeg vært så heldig å få møte mennesker som står på kanten i sitt eget liv. Det er farlig å ta et steg tilbake og det kan være fristende å lene seg litt over kanten, bare litt. Akkurat når de står på denne kanten i livet, har de valgt å dele sine historier med meg sånn at jeg og mine kollegaer i Blendwerk har kunnet fortelle dem videre i ny drakt gjennom film eller teater.

«JEG VÅGER Å DRØMME FORDI DET ER DEN VIKTIGSTE SKAPERKRAFTEN I LIVET, OG DET GIR MOT TIL Å ARBEIDE VIDERE.»

DET FÅR MEG TIL Å TENKE – når var det sist jeg bare delte noe viktig fordi andre trengte det? Når var det sist jeg var villig til å dele mine dypeste tanker og kanskje de tankene jeg skammet meg mest over i eget liv, fordi det kunne være nyttig for andre? Jeg tror egentlig aldri jeg har våget å gjøre det. Det er med dyp respekt for dette motet at jeg takker for at akkurat disse menneskene våget å dele og at de fremdeles våger å drømme, til tross for at deler av livet ikke har vært lett. I ARBEIDET MED Å BRUKE ANDRES HISTORIER til teater og film må jeg alltid kjenne på hvor grensen går. Når er jeg en kikker? Hvordan kan jeg på best måte ta vare på en verdighet som vi må omgi oss med? Hvordan unngår vi å fråtse i andres historier? Men heller å omfavne det vi hører, kjenner og erfarer i møte med andre som våger å dele sine historier med oss. JEG TROR at det viktigste grepet vi kan gjøre er å ha en iboende ærbødighet for kunsten i hvert enkelt menneske og verne om det som er grusomt vakkert i hver historie. Menneskene som valgte å dele sine historier kommer jeg aldri til å glemme, de er en del av meg og deres historier er en del av min historie. Jeg våger å drømme fordi det er den viktigste skaperkraften i livet, og det gir mot til å arbeide videre. Jeg ønsker å sende stafettpinnen videre til Iselin Bestvold fordi hun er modig i sitt arbeid.

ANDRES HISTORIER: Våger du å drømme er Monica Borg Fures film fra 2012 om andre menneskers historier. Hvor går grensen når man bruker andres historier i kunstnerisk øyemed? (Foto: Hilde Malme)

BOKOMTALE

10 GANGER SHAKESPEARE LIGHT Inger Merete Hobbelstad Å leve med Shakespeare Essays Tiden

Kulturjournalist Inger Merete Hobbelstads essaysamling Å leve med Shakespeare er et ambisiøst prosjekt. Boka er stor og tung – nesten 600 sider. Omslaget prydes av en brodert valmue – vakker og farlig. Kapitlene er adskilt med sorte ark, de avtegner seg som regelmessige striper mellom de hvite arkene før verket åpnes. Omslaget er designet av firmaet Blæst ved Aud Gloppen – hun ser også ut til å ha hatt en finger med i utforming av helheten. Resultatet er vakkert og prisverdig. William Shakespeare er verdensdramatikkens og historiens ubestridte mester, ingen over, ingen ved siden. Hyllekilometre med kommentarlitteratur er skrevet om ham og hans dramatikk. Men Hobbelstad mener å ha funnet et blankt og ubeskrevet felt i denne sekundærlitteraturen. Hun vil skape noe som fungerer i et «mellomsjikt», for slike lesere som trenger en grei innføring i et av mesterens drama før de springer av sted til teaterforestillingen. Med andre ord; dette er ei bok til den som ennå ikke har lest Shakespeares tekster. Hobbelstad tar for seg 10 av mesterens mest kjente skuespill: Romeo og Julie, Macbeth, Stor Ståhei for ingenting, Othello, As you like it, Coriolanus, Richard II, En midtsommernattsdrøm, Hamlet og King Lear. Hun gir velskrevne og lettleste referater og tolkninger av hvert eneste ett. Hun siterer også flittig både på engelsk og norsk, slik at leseren får en god dose av Shakespeares egen formuleringsevne. Biografiske opplysninger om Shakespeare og hans samtid, og om dramatikerens inspirasjonskilder får også plass i boka.

Dette er informativ og underholdende lesning. Hobbelstad går selvsagt ikke inn i kompliserende diskusjoner om hva som er godt dokumenterte biografiske fakta omkring Shakespeare. Det har hun verken intensjoner om eller plass til, men hun beholder troverdigheten og unngår å bli spekulativ. Hobbelstad bidrar med skuespillenes oppsettingshistorie både innenfor scene og film. Hun gir plass til anekdoter om Macbeth som skuespillet som er forfulgt av ulykker og forbannelse, slik at overtroiske teaterfolk aldri nevner tittelen, men foretrekker å kalle det «Det skotske stykket». Hun skriver Hamlets status som et politisk skuespill i Øst-Europa under den kalde krigen. Shakespeare er verdens mest spilte dramatiker, så her merkes det at Hobbelstad har uuttømmelige mengder materiale å øse av. Hun får problemer med å velge. Det blir mange navn på regissører og forskere som presenteres lett og må slippes igjen fordi det er trangt om plassen. I tillegg vil Hobbelstad vise at Shakespeare er relevant for oss i dag og relevant for henne selv. I essayet om Romeo og Julie serverer hun sin egen kjærlighetshistorie med en mann hun ikke fikk fordi han var gift med en annen, i kapitlet om Kong Lear beskriver hun hvordan terrorangrepene på konsertpublikum og restaurantgjester i Paris påvirker et middagsselskap hjemme hos henne selv, og senere møter hun har med navngitte journalistvenner. Disse private kommentarene skulle jeg gjerne vært foruten, her stiller hun seg mellom leserne og Shakespeare.

De siste setningene i Hobbelstads bok er: «Himmelen over meg er lys og løfterik. Jeg får lyst til å løfte armen og hjelpe til med å holde den oppe.» For et overmot! Dette preger boka hennes. Formatet blir for ambisiøst. Jeg tror hun hadde vært tjent med å utgi sine essays i 10 små hefter. Da hadde hun nådd de leserne hun sikter mot. Omtalt av Anne Helgesen

VI MINNES

MERETE ARMAND 08.06.1955–22.01.2017

Merete er borte. Vi har mistet en god, entusiastisk venn og en varm og dyktig kollega. Merete var intenst nærværende, både i livet og på scenen. En til tider rå latter ble alltid akkompagnert av et mykt blikk. Paul Simon skriver i en av sine såreste tekster: «I know you see through me, but there is no tenderness beneath your honesty.» Merete ikke bare så, hun så igjennom, eller gjennomskuet. Det gjaldt både for venner og for rollefigurer. Men det var alltid med en stor ømhet i blikket, som både rollefigurer og venner følte seg forsvart av. Hun tok vare på sine. Om det var Oline Småfylla i Hellemyren, en krittstrek som fikk liv i Trollkrittet eller en kollega som var litt ute av lage. Hun ga av seg selv gjennom sine roller, modig, ujålete og uten å skygge unna egne smertepunkter i det alltid grundige arbeidet med en rolle, eller et vennskap. Mens noen skuespillere roper gjennom sine roller: «Se på meg! Se på meg!» lar andre rollene rope gjennom seg: «Se på meg! Vær glad i meg.» Merete tilhørte den siste kategorien. Hemmeligheten var tilstedeværelsen, gjerne den dramatiske tilstedeværelsen, kombinert med viljen til å utfordre sine egne grenser. Og dette at hun aldri var likegyldig overfor de mørke sidene ved tilværelsen. Jeg hadde gleden av å spille mot Merete i hennes debutrolle i Bergen. Min rolle var en fomlete, anemisk vegetarianer fra hovedstaden, mens hun var en rødglødende femme fatale, Vaskerelvens rose. Hun var omgitt av en aura som gjorde det lett å spille ør og fortumlet i hennes nærhet. Og hun viste allerede da at stor tragedie alltid spinnes rundt en kjerne av komikk. Og vice versa. Senere våget hun seg til og med ut fra DNS, fikk med seg Wenche Kvamme, Harald Dahlstrøm, undertegnede og sin kjære Bente som scenemester, og laget cabaret på Den Stundesløse. Merete, som kanskje først og

Foto: DNS/Fredrik Arff

fremst vil huskes for sine mange tunge, dramatiske rolletolkninger på DNS, var på den måten også med på å bidra til det som skulle bli oppstarten på en vital kabaret- og komitradisjon i Bergen. De siste årene brukte hun mye tid på Sørlandet, der hun kjøpte seg et hus sammen med Bente. Der hadde de store planer om et lite kultursenter. Et afrikansk ordtak sier at når et menneske dør brenner et helt bibliotek ned. Kan hende var det i tråd med denne erkjennelsen, som en forutanelse, at Merete, mens hun var syk, investerte drømmer og energi i et lite bibliotek, stort nok for en opplesningskveld, på hennes og Bentes sommersted på Søndeled. Nå er hun borte. Men biblioteket står der. Og jeg tror og håper at Meretes poetiske nærvær vil fornemmes i sommerlige opplesningskvelder i årene som kommer. For det er dette nærværet, som transenderer tiden og øyeblikkets kunst,

VI MINNES

som lever videre i oss som fikk gleden ved å være hennes venner. Mens jeg skriver dette klinger noen linjer fra Rilke i mitt hode. Noen linjer som kanskje griper noe av det som var så tydelig hos Merete:

Et stykke som var såpass provoserende at anmelderen i Harstad Tidende ble provosert til å skrive at: «Fallitten avsløres dessverre brutalt i det faktum at forestillingens tema øyensynlig er for alvorlig til at lekelystne teaterfolk og forfattere bør bruke det til elevøvelse.»

«Jeg maler på gullgrunn, jeg elsker det frem Og ingenting er meg for smått.

Joachim satt i styret for Norsk Skuespillerforbund i de turbulente årene rundt Skuespillerstreiken i 1977 og 1978. «Han var en bauta i streiken!» sier min forgjenger Bernhard Ramstad.

Jeg holder det høyt, og jeg vet ikke hvem det vil gjøre uendelig godt.» Hvil i fred, kjære Merete. På vegne av venner og kollegaer, Tore Nysæther. Minneordet stod på trykk i Aftenposten 29. januar 2017. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

I 2001 ble Joachim slått til Ridder av 1. klasse av den Kongelige Norske St. Olavs Orden. I intervjuet han gir til Aftenposten i den forbindelse uttaler han: «Teater er en flyktig kunstart. Det er forbi når det er forbi. Det som er igjen er noen bilder i et teaterarkiv, noen programhefter og kanskje i noen menneskers bevissthet – kanskje!» Jo da – om hundre år er all ting glemt. Men i enda mange år er vi mange som med takknemlighet vil huske hvem Joachim Calmeyer var, som menneske, kunstner og engasjert kollega. Av Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund.

JOACHIM CALMEYER 23.06.1931–26.12.2016

Siste gang jeg traff Joachim var i 1. mai-toget i fjor. Han hoppet inn i toget da vi var på vei bort Torggata, og fulgte dansende bak parolen jeg bar opp Karl Johans gate. På parolen stod det: «Skuespillere lever ikke av applaus alene», og folk som stod på fortauet klappet entusiastisk da vi passerte. Heldig er den fagforeningspamp som har slike folk dansende bak sine paroler! Joachim ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund i 2011. Æresmedlemskapet innebærer verken penger eller nye arbeidsoppgaver – det innebærer bare akkurat det navnet sier; ære. Det å bli utnevnt til æresmedlem av kollegaer i fagforeningen er ikke noe hvem som helst opplever. Det er et uttrykk for respekt – både som menneske, som kunstner og som kollega. Norsk Skuespillerforbund har æresmedlemmer som Bjørn Bjørnson, Charlie Chaplin, Jon Fosse – og altså Joachim Calmeyer. Da jeg ble medlem av Norsk Skuespillerforbund på slutten av 1970-tallet, hørte Joachim Calmeyer til blant de eldre kolleger vi så opp til. Radikal og samfunnsbevisst. Han var med på Hålogaland Teater sin første egenproduksjon Agentene av Magnar Mikkelsen.

Foto: Ida Willassen

VI MINNES

ÅSLEIK ENGMARK 27.12.1965–12.02.2017

TOMROMMET ETTER ÅSLEIK ENGMARK Åsleik tråkket opp en ny vei i norsk humor framfor å følge den trygge stien. Savnet etter ham er bunnløst. I det snurrige hjørnet av norsk kulturliv vi kaller komiker-Norge kan lykken iblant streife deg. Du får sjansen til å møte mennesker som byr så grenseløst på seg selv at de aldri forlater sjelen din, de tar bolig i deg, blir en del av pulsen din, av DNAet ditt, av selve blodomløpet. De former tankemønsteret ditt, fjerner støttehjulene på sykkelen, leder deg inn på ukjente stier i karrieren og livet. Slike grensesprengende møter bærer bud om en ny begynnelse, de gir deg håp i en rotløs bransje, fargelegger den kullgrå hverdagen. Sånn var Åsleik, han var pulsen i komi-Norge, en uerstattelig kreativ motor både før og under forestillingene vi fikk gleden av å gjøre sammen, en entusiastisk inspirator som kompromissløst søkte nye spennende veier i humoren. Han var raus, morsom, klok og direkte – et overflødighetshorn som levde sitt liv i turbofart, men som likevel hadde tid til å ta vare på oss – vennene, kollegene. Åsleik var uendelig ambisiøs på andres vegne, hudløst gjorde han våre karrieredrømmer til sine, han lyste med lommelykt slik at vi fant vår egen sti i karrieren. Samtidig lokket han stadig meg og andre kolleger inn i sine egne ambisiøse humorideer. Det lekne hodet hans, den musikalske kreativeten, toget var ustanselig. Videre! Åsleik ville bare videre! Men for guds skyld, glem ikke hjertet, glem ikke det politiske budskapet, glem ikke deg selv!

Foto: Jarle Nyttingnes

Som grunnlegger av kabaretgruppen Lompelandslaget i 1987 og standup-pionér på nittitallet sørget han for nyskapning i humor-Norge. De senere årene banket hjertet tungt for alvorlige temaer, som psykisk helse og flyktningkrisen. Ingenting var hellig i humorens tegn, så lenge det var klokt og ærlig gjort. Stor var lykken da vi ble klaget inn til Kringkastingsrådet for blasfemi etter reservasjonsrett-satire på Komiprisen i 2014. Vi ble frikjent, men gud, det var gøy å skape litt bølger!

Åsleik var en grenseløst begavet artist, han kunne male med den mest fargerike paletten i norsk scenekulturliv. Han var en gudbenådet komiker, kraftfull sanger, grensesprengende god improvisatør og mangefasettert seriøs skuespiller. Som humorskribent balanserte han perfekt mellom folkelighet og absurde innfall, alvorlige temaer og forfriskende fjas, alltid kriblende nysgjerrig. På toppen var han en allsidig musiker med talent for dans og med et tydelig regiblikk. En fantastisk soloartist som samtidig styrket lagånden. Med Åsleik som gjengens kreative motor var alt mulig, «sky is the limit», for jo da, dette kan vi. Ja, når sant skal sies er vi faktisk best i verden!

Åsleik var inne i sin mest spennende, kreative periode nå og det er vondt å tenke på at han ikke får fullført alt det fine og morsomme han hadde planlagt. «Det kommer en tid for kunst» sa han ofte til meg da han jobbet som hardest med standup-turneer og eventopptredener på tidlig 2000-tall. Den veien var åpenbart brolagt nå, prosjektene Åsleik hadde båret tett inntil brystet i alle år lyste foran ham i horisonten. Heldige var vi som i blant kunne få være med og leke med ham – og lykkelige var publikum som fikk oppleve ham på scenen.

Det er en strøm av spennende prosjekter på merittlisten til Åsleik, alt fra absurde musikaler som Kveiteprinsen til helimproviserte musikalske helaftener med hans allsidige kollega Jon Rørmark.

Det var alltid en gave å dele scene med Åsleik, han bergtok publikum med sin uredde fremtoning, finslipte skuespillerteknikk og altoppslukende tilstedeværelse. Følelsen av å improvisere sammen

VI MINNES

for fullsatte saler vil for alltid være innkapslet i hukommelsen. Men nå – nå runger det bare et ekko i hodet, av en brennende engasjert kollega som jobbet entusiastisk for at vi skulle forfatte og fremføre modige innslag på humorscenen, på en felles skrivetur til Budapest var han så oppslukt av å forgylle forestillingen vår med budskap at vi knapt fikk sett en eneste severdighet. I oktober skrev vi nok en gang et stort humormusikalsk scenenummer sammen. Da boblet han over av smittende entusiasme og var, som alltid, på leting etter å finne den ekte nerven i humorteksten. Nå er det stille, så gudsjammerlig stille. At Åsleik er borte er bare uvirkelig og urettferdig for alle, han hadde sine beste år igjen og jeg vil savne ham dypt. Tomheten våker over oss som en sjofel skygge, i hodet runger bare den sterke, rå latteren. For gud, hvem kan vel glemme den rå latteren? Takk for at jeg i en periode fikk være sammenvevd med ditt liv, Åsleik. Jeg skal minnes den kreative kraften din med en usigelig glede, knuge alt du lærte meg så godt jeg kan i hånden, prøve å forestille meg hva du ville rådet meg til i livet og karrieren. Men enn så lenge skal jeg sørge over det bunnløse tapet vi har opplevd. Livet kan være grenseløst urettferdig, nå skulle du vært her og lyst opp stien for oss alle. Av Jon Niklas Rønning. Opprinnelig publisert på Stand Up Norge AS sine nettsider, standup.no. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

var dypt engasjert i alt – venners problemer, middager som skulle dekonstrueres, lamper som skulle velges til en ny stue. Ines studerte sykdommen nøye og holdt tett dialog med legene. På sykehuset stilte hun med sirlige notater og en venn som skulle passe på at alt ble tatt opp. Det var et privilegium å få være med. Ines var opptatt av å skape minner. Livet skulle makses, tiden skulle utnyttes. Seilturer, juleforberedelser, pianotimer, fiolinundervisning, skiturer, storbyferier, tid med de nærmeste, men også til resten av omgangskretsen. Som hun sa helt på slutten: Det er fint når det er mange her, og det er fint når det er få. Det at så mange skulle være hos henne på slutten av livet, var et testamente på hvordan hun alltid levde. Tett på oss alle. Å være sammen med henne var alltid den beste trøsten. Våre tanker går nå til Thomas og barna Anna (13), Hjalmar (11) og Lukas (9), til brødrene Atle og Axel og faren Karl-Heinz. Av Eva Rief, Anne Ryg, Sidsel Palmstrøm, Susanne Dietrichson, Mette M. Bølstad. Minneordet stod på trykk i Aftenposten 26. desember 2016. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

INES PRANGE 15.12.1967–20.12.2016

Tirsdag 20. desember døde Ines Prange på Radiumhospitalet med familien og sine nærmeste venner rundt seg. Hun rakk akkurat å fylle 49 år. Ines var født i Tyskland og kom til Norge som åtteåring. Flere av vennene hun fikk på Marienlyst skole, skulle hun beholde for alltid. Hun kom inn på Statens teaterhøgskole som 20-åring og debuterte på Rogaland Teater i 1991. Ines var glødende opptatt av faget og svært uinteressert i viraken rundt. Hun var lenge å se i ungdomsserien Johnny og Johanna og i dramaserien Brigaden på NRK, samt i en viktig rolle i den danske serien Ørnen. Ines var opptatt av musikk, litteratur, politikk og filosofi, studerte tysk og idéhistorie på Blindern og tok det som en selvfølge at vi alle hadde lest Rilke. Hun hadde et strålende smil og en trillende latter og

Foto: Thomas Løberg

VI MINNES

TORBJØRN HALVORSEN 29.04.1934–17.01.2017

Skuespilleren Torbjørn Halvorsen døde 17. januar, 82 år gammel. Torbjørn Halvorsen kom fra Oslo. Da han gikk ut av Teaterhøgskolen i 1962, hadde han alt rukket å debutere i Kafkas Prosessen i Fjernsynsteatret. Nyuteksaminert kom han til Rogaland Teater, der han i sin første sesong spilte i Tennessee Williams’ Forbudt område og Benjamin i Strindbergs Påske. Allerede våren 1963 fikk han også debutere som iscenesetter med komedien Han vil jeg ha av Lars Helgesson. Årene i Stavanger ga ham en grundig læretid med varierte oppgaver, blant annet med komiske biroller i My Fair Lady og Kiss me, Kate, men han fikk også bryne seg på regioppgaver som Gert Hofmanns Diktator blir til og Den spanske flue. I 1966 kom han tilbake til Oslo og gjorde seg først gjeldende i Sossen Krohgs oppsetning av Molières Lærde damer på Scene 7, senere i flere av Gudrun Waadelands iscenesettelser på Det Norske Teatrets eksperimentscene Bikuben. Fra 1968 til 1970 var han ansatt ved Nationaltheatret og fra 1970 til 1977 ved Det Norske Teatret og kom i disse årene til å spille mest i moderne utenlandsk dramatikk. Men han markerte seg også i klassikere som Kong Edward II av Marlowe og Perserne av Aiskhylos. I 1978 kom han til Sogn og Fjordane Teater, der han, bortsett fra et mellomspill på Teatret Vårt i Molde på 1980-tallet, kom til å tilbringe resten av teaterkarrieren. Blant mange minneverdige roller der kunne nevnes Ole Brumm, der han med sin høyreiste skikkelse ble kalt den lengste Ole Brumm i teaterhistorien. Men han kom også til å levere lune tolkninger i monologen Bedre uten hund av Allan Edwall, etter Kafkas novelle, som Firs i Kirsebærhagen, Per Degn i Erasmus Montanus og i kabaretprogrammer bygget på Jakob Sandes og Per Sivles diktning. Per Sivle-produksjonen var hans avskjedsforestilling i 2004. I sin over 40 år lange karriere gjennomlevde Torbjørn Halvorsen både stormer og strukturendringer innen norsk teater. Han sto løpet ut, rank og arbeidsom, og hans kloke rollestudier blir stående i teaterhukommelsen.

Foto: Det Norske Teatret

Av Bent Kvalvik. Minneordet stod på trykk i Aftenposten 25. januar 2017. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

ANNE SEMMINGSEN MONTROY 29.07.1942–24.02.2017

Skuespiller og teaterpedagog Anne Semmingsen Montroy døde den 24. februar i New Jersey, USA. Hun ble 74 år. Anne var en sjelden fugl som insisterte på å leve sitt liv på sine egne premisser, og det gjorde hun med stort ansvar og integritet. I blant kunne hun oppleves som tøff, men inni banket et stort og bløtt hjerte.

VI MINNES

Anne tok Statens teaterhøgskole i perioden 1963–67. Allerede som nyutdannet skuespiller startet hun sin helt spesielle reise, og dro til teaterregissøren Jerzy Grotowski i Polen. Der ble hun inkludert i hans teaterlaboratorium, og dette møtet kom til å prege hennes opplevelse av teater. Jeg møtte Anne ved Den Nationale Scene i Bergen. Her medvirket hun blant annet i Peer Gynt og Gengangere av Henrik Ibsen, Kjøkkenet av Arnold Wesker og To akter for fem kvinner av Bjørg Vik. Dette var på syttitallet hvor fokuset var på kvinnekamp og politisk bevissthet. Tilbake i Oslo, følte Anne at Norge ble for trangt. Hun måtte ut, og første stoppested ble Berlin, hvor hun fikk delta i arbeidet på Berlinerensemblet, og hun fikk et nært vennskap til den tyske dramatikeren Heiner Müller. Men Anne ville videre, og det ble New York og det sagnomsuste Chelsea Hotel, som huset mange kjente kunstnere. Her fant hun sin kjærlighet, den anerkjente billedkunstneren Alec Montroy, og her fant hun ro. Så møtte hun den legendariske teaterpedagogen Stella Adler, og Annes liv fikk en ny retning. Hun ble Stella Adlers personlige assistent, og fulgte tett hennes undervisning til Adlers død i 1992. Både som assistent og lærer var Anne dedikert, og til stor glede. Anne hadde en innebygget toleranse for det menneskelige og med humor. Hun var en god lytter, og en samtale med henne var spennende og ga mening. Hun var en sann søker hele livet.

Foto: Den Nationale Scene

De senere årene led hun dessverre av svekket lungekapasitet. Vi som fikk komme henne nær savner henne. Av Jannik Bonnevie, skuespiller.

KLIPPEROMMET

NORSK SKUESPILLERFORBUNDS GENERALFORSAMLING 2017

1. MAI-TOG I ÅR OGSÅ – FORSLAG TIL PAROLER ØNSKES

21. mai er det klart for generalforsamling i Norsk Skuespillerforbund. Generalforsamlingen avholdes i år i Prøvesalen i Welhavens gate 1, Oslo. Sakspapirer sendes i posten i april.

Norsk Skuespillerforbund har de siste årene vært godt representert i 1. mai-toget i Oslo. Vi oppfordrer alle til å bli med i toget i år også, og dessuten vil vi gjerne ha forslag til gode paroler! Send dine forslag til nsf@ skuespillerforbund.no Mer informasjon om arrangementet vil bli lagt ut på www.skuespillerforbund.no og forbundets Facebook-side.

ÅRLIG AUDITION VI GRATULERER! Kirsti Grundvig som fylte 70 år 9. februar

Hold av 6. november – da arrangerer Norsk Skuespillerforbund, Norsk Skuespillersenter, NTO – Norsk Teater og orkesterforening og Riksteatret Årlig audition. Fullstendig utlysning kommer på www.skuespillerforbund.no

Gøril Haukebø som fylte 70 år 18. februar Vidar Sandem som fylte 70 år 19. februar Liv Hege Nylund som fylte 70 år 8. mars Yngve Seterås som fyller 70 år 2. april Inger Teien som fyller 80 år 3. april Karl Bomann-Larsen som fyller 70 år 20. april Annicke Gill Haukås som fyller 70 år 16. mai

PRØVEROMSORDNINGEN Et glimrende tilbud for deg som har en god idé du vil utvikle! Gjennom Norsk Skuespillersenters Prøveromsordning kan profesjonelle skuespillere og utøvende scenekunstnere søke om gratis prøverom og/eller støtte til veileder for å utvikle et prosjekt. Vi tilbyr Prøverom Oslo og Prøverom Ålesund (scenekunst for barn og unge). Les mer på www. skuespillersenter.no/proverom/ Hete tips: • Det er ledig prøveromskapasitet (ikke midler til veileder) i mai! • Søk nå for Prøverom i Oslo til høsten • Søknadsfrist for Prøverom Ålesund: 24. april

KLIPPEROMMET

– HAR STÅTT PÅ FOR MEDLEMMENE I 17 ÅR Inger Karin Zettergren går til våren av med pensjon etter 17 år som konsulent i Norsk Skuespillerforbund. AV MARI THUNE HUSVIK Inger Karin begynte å jobbe for NSF i år 2000. Før hun begynte i forbundet jobbet hun blant annet som personalkonsulent og formannskapssekretær i Fyresdal kommune, som daglig leder for Telemarkfestivalen og som bookingansvarlig for teater, konserter, undervisningsrom og møtelokaler i Gullbring Kulturanlegg i Bø. Hun husker godt første dagen på jobb i Skuespillerforbundet: – Den første arbeidsdagen var proppet med nye mennesker å bli kjent med, og nye program å lære. Hanne Heiervang, som jeg overtok etter, var en tålmodig lærer. Medlemsprogrammet var helt forskjellig fra alt annet jeg hadde jobbet med tidligere, men det var jo gøy, da! Det er alltid moro å lære noe nytt, forteller hun. En av Inger Karins første oppgaver var å kreve inn medlemskapskontingent. Noe som var en langt mer tidkrevende jobb tidlig på totusentallet, ettersom krav ble sendt i posten og kontingenten betalt via brevgiro. Medlemsmassen var derimot mindre enn i dag. – NSF har mer enn doblet antall medlemmer siden jeg begynte. Det merkes, ikke minst på kontoret mitt! For her er nemlig både det fysiske medlemsarkivet og film- og seriearkivet, sier Inger Karin og humrer.

VEDERLAGSUTBETALING De siste årene har Inger Karin jobbet mest med å betale ut vederlag til både medlemmer og ikke-medlemmer – en jobb som stadig

Foto: Gisle Bjørneby

har tatt mer tid fordi rettighetsinntektene har økt voldsomt. – I begynnelsen kunne vi kanskje komme opp i ca. 300 000 kroner i året. Vi hadde ekstern regnskapsfører, og ikke noe eget program for royalties og vederlag, så alt måtte gjøres manuelt. Harald Askestad, som også har vært ansatt i NSF siden 2000, bygde et vederlagsprogram for mange år siden, et som var knyttet til medlemsregisteret. Det gjorde rapportene enklere, men det var fremdeles svært mye manuelt arbeid knyttet til utbetalingene. Da privatkopieringsvederlaget ble innført, økte utbetalingene fra ca. 3-400 000 kroner pr år til 2,5 millioner kroner. Heldigvis fikk vi etter hvert egen regnskapsfører og – program «på huset», og Harald bygde et helt nytt vederlagsprogram som snakker uanstrengt med regnskapsprogrammet. Hurra! I fjor fordelte vi nesten 18 millioner kroner!

MEDLEMSPLEIE En stor del av jobben har bestått i å yte service til forbundets medlemmer. Inger Karin har sørget for at pensjonistene i

forbundet har fått julelunsj, julegaver og oppmerksomhet når de fyller år, og ikke minst vært den glade og hyggelige personen i andre enden av telefonen når medlemmer har villet leie Spaniahuset, Berlinleiligheten, Prøvesalen eller Stallen. Foruten gleden med å dele ut så mange vederlagskroner til medlemmer og ikke-medlemmer, har den beste delen med jobben vært å bli kjent med så masse flotte folk.

PENSJONSTLIVET Etter mange hektiske år i forbundet, blir tilværelsen en ganske annen nå framover. Men hva skal den kommende pensjonisten bruke tiden til? – Reise. Sy. Strikke. Lese mange, mange bøker. Være i varmere land om vinteren. Sløve. Digitalisere noen tusen lysbilder pappa etterlot seg. Reise mer. Kose meg! Det er henne vel unt. Vi ønsker Inger Karin en fin pensjonsttilværelse, og takker for den gode innsatsen gjennom årene i Norsk Skuespillerforbund.

KLIPPEROMMET

FRILANSPRISEN 2016 TIL SIRI SELJESETH FAKTA Frilansprisen deles hvert år ut til en frilansskuespiller som «i løpet av det siste året og/eller i sin foreløpige karriere har jobbet målbevisst og variert i sitt skuespillerarbeid, har vist vilje til å videreutvikle seg og fornye sine kunnskaper, har bidratt positivt til frilansmiljøet og som gjerne har gjort en innsats utenom det vanlige for å fremme frilansskuespilleres kår og miljø i Norge.» Prisen ble lansert i 2010 og deles ut av Norsk Skuespillersenter.

Tidligere vinnere av Frilansprisen:

Foto: Eirik Evjen/NRK

2015 – Gard Bjørnstjerne

Etter nominasjonsrunden stod juryen igjen med tre nominerte: Mari Moe Krysinska, Siri Seljeseth og Peder Opstad. Prisen for 2016 gikk til Siri Seljeseth.

Eidsvold 2014 – Cici Henriksen 2013 – Bernt Bjørn 2012 – Nils Petter Mørland

Siri Seljeseth (f.1988) er skuespiller, komiker, manusforfatter. Hun er utdannet skuespiller på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) 2007–2011. Seljeseth skapte en arbeidsplass for seg selv og flere andre unge frilansskuespillere da hun i 2014 skrev manuset Unge lovende. Produksjonsselskapet Monster kjøpte ideen og laget TV-serien som ble en knallsuksess – en serie som har løftet fram en rekke ukjente fjes, inklusiv Siri selv, samt belyser og tematiserer den vanskelige hverdagen som unge kunstnere ofte befinner seg i. For Unge lovende, vant

Seljeseth i 2016 Gullruten for beste manus, Oslo Kunstnerpris og UT-awards for beste TV-drama. En tredje sesong av serien er allerede planlagt. Hun jobber også som standupkomiker, med idéutvikling og har skrevet for andre serier på NRK. Prisutdelingen gikk av stabelen på Caféteatret 23. mars, der vinneren ble hedret av sine kolleger, med ære og bobler i glasset. NSF gratulerer vinner Siri Seljeseth med den gjeve prisen, og retter en takk til Norsk Skuespillersenter for et fantastisk arrangement!

og Mats Eldøen 2011 – Ane Skumsvoll 2010 – Hanna Kavli Lund

KLIPPEROMMET

FOND FOR FRILANSERE

KONTINGENT 2017

Norsk Skuespillerforbunds Fond for frilansere (tidl. Per Gjersøes fond) yter støtte til produksjoner av og med frilansmedlemmer av forbundet. Søknadsfrist er 1. april og 1. september. Støtte blir gitt som tilsagn på maksimalt 16 000.

Kontingenten for første halvår 2017 ble sendt ut i månedsskiftet januar/februar med betalingsfrist 15. februar. Husk at kontingent må være betalt for å få utstedt scenekort. Ta kontakt med sekretariatet dersom du har spørsmål vedrørende kontingenten.

Ifølge fondets egne vedtekter skal søknaden inneholde opplysninger om: • • • • •

Beskrivelse av produksjon/prosjekt Medvirkende Budsjett med forventede inntekter og utgifter Annen økonomisk støtte mottatt Andre institusjoner som det er søkt støtte hos

Den som undertegner søknaden, skal være medvirkende frilansmedlem av Norsk Skuespillerforbund. Søknad skal være NSF i hende før premiere/lanseringsdato for prosjektet. Midlene blir utbetalt tidligst etter premieren ved innsending av prosjektregnskap. Søknaden leveres som et eget skjema på www.skuespillerforbund.no

FRADRAG I SKATTEMELDINGEN Husk at fagforeningskontingent er fradragsberettiget i skattemeldingen (selvangivelsen), og for 2016 kan du trekke fra inntil kr 3 850. NSF innrapporterer fagforeningskontingenten direkte til skattemyndighetene dersom du er registrert med fullt personnummer hos oss. Hvis du ikke har mottatt melding om at vi har innrapportert for deg, må du selv huske å føre dette i skattemeldingen (selvangivelsen) i post 3.2.11.

Ta kontakt med medlemskonsulent Marianne Roland på marianne@skuespillerforbund.no hvis du har spørsmål om støtteordningen.

KUNSTNERPAKKEN: DIN GUIDE TIL SKATT OG ØKONOMI Norsk Skuespillerforbund har avtale med skatteskribent Otto Risanger. Avtalen innebærer at alle medlemmer får tilgang til Kunstnerpakken, seks e-bøker om skatt og økonomi for kunstnere. Kunstnerpakken 2017 om skatt og økonomi foreligger nå, med seks e-bøker, oppdatert til 2016-17-regler, og med full tilgang for våre medlemmer. Brukernavn og passord er sendt til alle medlemmer på e-post. Ta kontakt med sekretariatet hvis du ikke har mottatt dette.

Følgende seks bøker inngår i Kunstnerpakken: • • • • • •

Kunstnere og skatt: Fradragsmuligheter Næringsoppgaven – gjør-det-selv Sykepenger og trygd Moms – ikke moms? Beste selskapsform – Fordeler og ulemper Lønn, frilans, næring: Hva er best – når?

- blad

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

REPLIKKEN – DET KOSTER IKKE MYE I DAG Å GJØRE DET RIKTIG VED Å LEIE FILM GJENNOM LOVLIGE TJENESTER. Willy Johansen, leder for Rettighetsalliansen og generalsekretær i Norsk Videogramforening, til Tønsbergs blad om ulovlig nedlastning.

– MUSEER, KULTURHUS, BIBLIOTEK OG TEATRE ER VIKTIGE MØTEPLASSER SOM BYGGER BRO MELLOM MENNESKER. Kulturminister Linda Hofstad Helleland om integreringstiltak – sakset fra regjeringen.no

SAGT SIDEN SIST

skuespillerforbund.no