__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

ST I K KO R D E T NR. 1

2019 UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND


ST I K KO R D E T N R . 1 – 2 0 1 9 Ansvarlig utgiver: Knut Alfsen Redaktør: Mari Thune Husvik Layout: Lid & Wiken Korrektur: Marianne Roland Trykk: Thure Trykk Opplag: 1700

Forsidefoto: Øverst til venstre: Nina Ossavy i Bios. Foto: Knut Utler Øverst til høyre: Fabian Svegaard Tapia under innspilling av oppfølgeren til Fuck Fossils. Foto: Andreas O. Krogsæther Nederst: Lina Taule Fjørtoft og Haflidi Arnar Haflidason i Frida og professor Vinter. Foto: Jørn Lavoll

Klimakrisen tatt på alvor

En fremtid du ikke vil ha

Klimakrisen tatt på alvor

s14

s28

s14

Norsk Skuespillerforbunds administrasjon: Generalsekretær: Anders Bredmose Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Brynhild Mostad Ystgaard, Anna Dyrlie Johnsen og Mari Thune Husvik Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Resepsjonstid: Mandag til fredag 09.00 – 15.00 E-post: nsf@skuespillerforbund.no www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund Instagram: skuespillerforbundet Stikkordet på nett: issuu.com/norskskuespillerforbund

N S F S ST Y R E : Knut Alfsen (styreleder) Tlf: 98 47 85 94 knut@skuespillerforbund.no

Paul-Ottar Haga Tlf: 90 19 60 45 epohaga@gmail.com

Anne E. Kokkinn (nestleder) Tlf: 97 59 41 41 anne@skuespillerforbund.no

Helga Guren Tlf: 99 59 19 05 helgaguren@gmail.com

Kristoffer S. Aalberg Tlf: 90 95 14 45 aalbergacting@gmail.com

Ingvild H. Bygdnes Tlf: 41 68 87 22 ingvbygd@gmail.com

Camilla Belsvik Tlf: 90 63 96 95 camilla.belsvik@gmail.com

2

INNHOLD:

Forbundslederen

3

Aktuelt

4

Åpent hus

8

Tillitsvalgtseminaret 2019

10

Klimakrisen tatt på alvor i scenekunsten

14

Skuespillerliv: Andreas K. Kvisgaard og Eva von Hanno

22

Hvordan kan filmbransjen bli grønnere?

24

Kartleggingsaudition i Trondheim

26

En fremtid du ikke vil ha

28

EØS-midler utlyses

32

Klimafestivalen §112

34

Reisebrev: Med «Brune» til Kina

38

Reisebrev: Kultur­produksjoner med ny forestilling

42

Bokomtale: Refleksiv dramaturgi

44

Vi minnes

48

Klipperommet

56


FORBUNDSLEDEREN

KLIMAENDRINGER PÅVIRKER OSS ALLE AV KNUT ALFSEN

UNGDOMMEN HAR FORSTÅTT DET Fredag 22. mars skolestreiket og ­demonstrerte ungdommer over hele landet for umiddelbar handling i klimaspørsmålet. En «kvalitets-senior» som Kåre Willoch har også skjønt det. De fleste har vel sett uttalelsen hans på Facebook hvor han sier: «Du tror ikke at huset ditt vil brenne? – Nei. Men du tegner brannforsikring på huset ditt likevel. Slik er det også med klimapolitikk. Risikoen for at mennesker fører en feilaktig klimapolitikk er så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan. Så vil vi oppdage at en effektiv klimapolitikk koster en bagatell i forhold til hva det vil koste hvis vi ikke fører en effektiv klimapolitikk.» Har aktørene i scenekunst- og film­ bransjene forstått det? Har vi forstått at dette gjelder alle? Ikke bare politikere og aktivister? Vi må også føre en effektiv klimapolitikk når vi produserer teater og film. Noen tar tak, og i dette nummeret av Stikkordet setter vi søkelys på tiltak som er satt i gang. Vi håper det vil bidra til mer engasjement på stadig flere arbeidsplasser.

forbund? Hvilke transportmidler bruker vi på våre reiser rundt i landet? Hvor mye energi forbruker vi? Hvor mye avfall produserer vi? En rask analyse avslører at også vi har et forbedringspotensial. I tillegg må vi engasjere oss. Vi må slå oss sammen med ungdommene og seniorene og kreve politiske endringer. Alternativet kan bli katastrofalt, så risikoen er stor. Derfor må vi også kjempe for retten til å ytre seg – gjennom aksjoner og gjennom kunst. De siste månedene har vi sett at kunstnerisk ytringsfrihet blir angrepet i Norge. Det trodde vi knapt var mulig, men vi tok feil. Ingen skal oppleve å bli møtt med hat og trusler på grunnlag av innholdet i kunsten de presenterer. Ingen skal miste økonomisk støtte på grunn av innholdet i kunsten de presenterer. Kritisk kunst er en forutsetning for åpen debatt, og åpen debatt er en forutsetning for at det blir fattet kloke politiske beslutninger.

Foto: Gisle Bjørneby

Alle må gå i seg selv; vi også! Hvilket miljøavtrykk setter Norsk Skuespiller­

3


AKTUELT

To forbundsledere side om side; Knut Alfsen fra NSF og Sverre Pedersen fra Norsk filmforbund viste sin støtte.

4


ET FORSVAR FOR ­ KUNSTNERISK YTRINGSFRIHET Sammen med en rekke andre kunstnerorganisasjoner arrangerte Norsk Skuespillerforbund en ­markering foran Stortinget lørdag 23. mars.

Det var bred oppslutning til markeringen for kunstnerisk ytringsfrihet. Begge foto: Marianne Roland

Bakgrunnen for markeringen var å vise solidaritet med kunstnerne bak forestillingen Ways of Seeing og et forsvar for kunstnerisk ytringsfrihet. ­Arrangementet ble åpnet av Hilde Tørdal, styreleder Norske Billedkunstnere, og Monica Boracco, styreleder Dramatiker­forbundet. Appeller ble holdt av Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar (henholdsvis regissør og skuespillere i Ways of Seeing), kulturminister Trine Skei Grande, dansekunstner og koreograf Mia Habib, Jan Lothe

Eriksen fra SafeMUSE, stortings­representant for Ap, Anette Trettebergstuen, Hege Newth, generalsekretær i Norsk PEN, Sheida S­ angtarash, vararepresentant på Stortinget for Sosialistisk Venstre­parti, Rhea Dall, daglig leder i Unge Kunstneres Samfund og Rina Mariann Hansen, byråd for kultur, frivillighet og idrett, Arbeiderpartiet. Midtveis var det kunstnerisk innslag av stuntpoet Torgeir Rebolledo Pedersen. Det ble også holdt tilsluttede arrangementer i Trondheim, Bergen og Kristiansand.

5


AKTUELT

NORSK SKUE SPILLERFORBUNDS

KULTURPOLITISKE INNSPILL Kulturminister Trine Skei Grande og stats­minister Erna Solberg presenterte kultur­meldingen «­Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida» for en fullsatt sal på Vega Scene i november. Norsk Skuespillerforbund har gitt innspill til kulturmeldingen, og vi har deltatt på den åpne høringen om denne i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget. I februar leverte vi innspill til den kommende kunstnermeldingen, og i disse dager har vi ferdigstilt våre innspill til Kulturdepartementets scenekunststrategi.

KO RT S A M M E N FAT T E T M E N E R N O R S K S KU E S P I L L E R F O R B U N D : • Ytringsfriheten og armlengdes­prinsippet må forsvares. Ingen skal risikere å miste offentlige tilskudd eller på annen måte utsettes for represalier på grunn av innholdet i sine kunstneriske ytringer. • Staten må fortsatt bidra til finansiering av institusjonsteatrene. • Norsk kulturråd må gis friske midler til å støtte fri scenekunst. • Søknadsprosessene om tilskudd til fri scenekunst må forenkles. • «Dannelse», som er et sentralt begrep i kulturmeldingen, styrkes best gjennom økt satsing på kulturskolene, estetiske fag i skolen og Den kulturelle skolesekken. • Alle lønnstakere (også frilansskuespillere) må få rett til pensjon og en individuell pensjonskonto fra første krone de tjener.

6

• Vi trenger flere rimelige produksjonsog visningslokaler for fri scenekunst. • Scenekunstproduksjon kan innebære bruk av giftige kjemikalier, stor reisevirksomhet og kassering av fullt brukbart utstyr når forestillinger tas av plakaten. Vi trenger en holdningsendring i bransjen for å legge om til mer miljøvennlige produksjonsrutiner. • Skuespiller- og danseralliansen bør styrkes ytterligere for å ansette flere utøvere. • Vi må øke bevissthet om etikk og det ansvaret som følger med maktposisjoner. Videre må vi bedre kommunikasjonen om varslingsrutiner. • For å nå ut med scenekunst til en større del av ­befolkningen, er det vesentlig at publikum kan identifisere seg med aktørene på scenen. Scene­kunsten gjenspeiler i dag ikke mangfoldet i b ­ efolkningen når det gjelder etnisitet og sosial bakgrunn.


ENIGE OM «RAGNAROK» Norsk Skuespillerforbund og SAM Productions er enige om en avtale om visningsrettigheter for produksjonen «Ragnarok» for Netflix. «Ragnarok» er den første norskspråklige dramaserien som blir produsert for Netflix. Avtalen som Norsk Skuespillerforbund har inngått med danske SAM Productions og Netflix sikrer norske skuespillere rimelig vederlag for deres visningsrettigheter til produksjonen. – Vi er glade for at det åpner seg nye arbeidsmuligheter for norske ­skuespillere, men det er naturligvis svært viktig at skuespillerne mottar rimelig vederlag for visningsrettigheter, også når det produseres for strømme­tjenester. Vi er fornøyde med å ha funnet en løsning, sier Alfsen.   Vi oppfordrer skuespillere til å ta kontakt med juridisk konsulent i NSF Brynhild M. Ystgaard på e-post b ­ rynhild@­skuespillerforbund.no for gjennom­gang av kontrakter og svar på eventuelle spørsmål.

ENDRINGER I BASIS­F INANSIERINGEN Norsk kulturfonds støtteordning «Basisfinansiering for frie scenekunst­grupper» ble etablert i 2007 og hadde som formål å styrke scenekunst­gruppers kunstneriske virksomhet, gi økonomisk forutsigbarhet og gjøre det mulig å planlegge produksjon og formidling over tid. I 2017 og 2018 ble støtteordningen evaluert, og i 2019 har rådet vedtatt nye retningslinjer for støtteordningen og endret navnet til «Fri scenekunst – kunstnerskap». Hva er endret? • 12-årsregelen er fjernet • Maksimal lengde for tilskuddsperiode økes fra fire til fem år. Merk: Det skal fortsatt være mulig å søke om nye perioder, men dette ansees da som en ny periode, ikke som en forlengelse.

FRIST FOR Å SØKE ER 4. JUNI 2019. LES MER PÅ KULTURRADET.NO

7


REPORTASJE

ÅPENT HUS I

WELHAVENS GATE 1 AV ANNA DYRLIE JOHNSEN

Fredag 25. januar åpnet vi dørene til våre lokaler og inviterte for andre år på rad til Åpent hus for skuespillere og dansekunstnere.

Sammen med våre naboer i Skuespiller- og danser­alliansen, Norske Dansekunstnere og Norsk Skues­piller­senter arbeider vi hver dag med å ivareta skuespillere og dansekunstneres interesser ved å sikre en trygg arbeidshverdag og tilrettelegge for kunstnerisk utvikling og kompetanseheving. Åpent hus for skuespillere og dansekunstnere ble i år arrangert for andre år på rad, som et felles a­ rrangement og samarbeidsprosjekt vi håper kan bidra til at dere blir bedre kjent med oss – og vi med dere. Årets program bestod av korte foredrag om blant annet eierskapet til et fellesverk, overgangen fra studier til yrkesaktiv, hvordan skape et langt liv i scenekunsten og erfaringer fra å drifte egen virksomhet i det frie feltet. Det ble også arrangert en guidet omvisning på huset, og mellom slagene var det tid til sosialisering med deltakere, gjester og vertskap. Causa og Kunstnerforsikringen

8

sto klare til å svare på spørsmål om økonomi og forsikringer under hele arrangementet. Det var fullt hus fra start til slutt, med godt over sytti besøkende skuespillere og dansekunstnere, i tillegg til andre nysgjerrige gjester. Representanter fra flere av NSFs kretser var også til stede på arrangementet, og kunne svare på spørsmål fra de besøkende om arbeidshverdagen som skuespiller rundt om i landet. Nina Rosenlund, kretsleder i krets Nord-Norge, holdt et spennende innlegg om sine erfaringer fra det frie feltet i Nord, og nyvalgt kretsleder i krets Oslo og omegn, Knut Steen, ledet oss gjennom dagen som konferansier og inspisient, og sørget for at dagen gikk som det skulle. Tusen takk til alle som tok turen innom oss. Vi håper å se enda flere til neste år!


ENGASJERENDE INNLEGG Brynhild Mostad Ystgaard, juridisk konsulent i Norsk Skuespillerforbund, tok for seg temaet fellesverk i innlegget ÂŤHvem eier forestillingene vi skaper sammen?Âť Foto: Marianne Roland

GOD STEMNING I pausene var det god stemning blant de mange dansekunstnerne og skuespillerne som tok turen innom. Foto: Andrea Wasrud

9


REPORTASJE

TILLITSVALGT­ SEMINARET 2019 TEKST: ANNA DYRLIE JOHNSEN FOTO: MARIANNE ROLAND

NORDISK BESØK I samtale med forbundsleder Knut Alfsen, delte Benjamin Boe Rasmussen, forbundsleder i Dansk Skuespillerforbund (t.h.), og Pontus Plaenge, styremedlem i Teaterförbundet, erfaringer fra sine organisasjoner.

10


ROM FOR DISKUSJON Seminaret er en god anledning til å diskutere forbundets utfordringer på tvers av kretsene.

Hvordan kan vi sammen gjøre Norsk Skuespillerforbund til en enda sterkere organisasjon? Dette var et av spørsmålene som ble diskutert da det årlige tillitsvalgtseminaret ble avholdt den siste helgen i januar.

Etter et vellykket Åpent hus-arrangement, samlet kretsenes tillitsvalgte seg igjen lørdag 26. januar i forbundets lokaler for to dager med faglig påfyll og sosialt samvær. Forbundet er organisert i hele 18 kretser, hvorav 10 av kretsene er regionale og resten knyttet opp mot landets største teatre. Nesten samtlige kretser var i år representert ved sine tillitsvalgte på seminaret som arrangeres årlig, og som skal være en arena for å bli bedre kjent og til å utveksle erfaringer på tvers av kretsene. For at forbundet skal kunne gjøre en best mulig jobb, er det helt avgjørende å vite hva som rører seg rundt i landet og hva medlemmene står i. I årets program var det derfor satt av mye tid til dette arbeidet. De tillitsvalgte delte fra de pågående sakene i deres kretser, og utvekslet erfaringer

fra utfordringene man som tillitsvalgt ofte møter på. Det ble arbeidet i grupper med å løse forskjellige caser knyttet opp mot tillitsvalgtarbeidet, og sammen diskuterte vi forbundets utfordringer, både lokalt i kretsene og sentralt i organisasjonen, og reflekterte rundt mulige løsninger på disse. Forbundets styrke består av at vi evner å stå sammen, og kretsenes tillitsvalgte har en svært viktig rolle i dette da det er de som leder Norsk Skuespillerforbunds arbeid på lokalt nivå. Seminaret er derfor en fantastisk anledning til å møtes og arbeide sammen for å styrke organisasjonen vår, og stå samlet på tross av store geografiske avstander og forskjellige arbeidssituasjoner.

11


SKOLEKORPSET Representanter fra «Skolekorpset» var også på plass under arrangementet. Her ved Knut Steen (f.v.), Line Starheimsæter og Adela Cudjoe.

12


GRUPPEARBEID Deltakerne på seminaret samarbeidet om å løse forskjellige caser knyttet opp mot tillitsvalgtarbeidet.

13


KLIMA

KLI MA TAT T

PÃ…

A LVOR


K R ISEN I

SC EN EKU NST E N


Lina Taule Fjørtoft og Haflidi Arnar Haflidason driver kompaniet Fnugg Teater, som produserer teater­forestillinger og kjemishow for barn med hovedfokus på bærekraftig utvikling, klima og miljø. Her fra forestillingen «Frida og professor Vinter». Foto: Jørn Lavoll

FORRIGE SIDE: Nina Ossavy i «Bios», en forestilling som tar for seg den store biedøden. Foto: Knut Utler

16


AV MARIANNE ROLAND

Vi er alle bekymret for klima- og miljøkrisen som henger over oss. Vi engasjerer oss som privatpersoner. Men kan vi også engasjere oss som profesjonelle kunstnere?

I et innlegg fra 2013 på Scenekunst.no etterlyser Nina Ossavy mer engasjement fra scenekunstnere omkring klimaspørsmål. – Vi kan forholde oss til flyktninger, til Statoil, vold mot kvinner, religion, tortur, rasisme. Og ja, det er alle viktige saker. Men den virkelige store katastrofen, den lukker vi øynene for. En fortrenging så sterk at det er som om øko-krisen ikke finnes. Men hva har skjedd på disse seks årene? Utforsker norske scenekunstnere nå dette store spørsmålet som verden må finne en løsning på? Velger skuespillere å gi engasjementet sitt en tydelig stemme for saken? Forskerne i FNs klimapanel har slått fast at to graders temperaturøkning er grensen for hva naturen kan tåle. Stiger temperaturen mer enn det vil klimaendringene bli ukontrollerbare. Vi har få år på oss for å snu dette. Derfor må vi i tillegg til å kutte i utslipp og fange og lagre CO2, også satse langt mer på fornybar energi og annen ren energi. Kulturrådet arrangerte i november 2018 sin årlige konferanse, den hadde som tema: «Kunst og kultur i miljøkrisens tid». Temaet ble bredt presentert og diskutert. Det ble sagt at langt flere jobber for bærekraftige miljø i næringslivet, og at kulturlivet henger etter. Det ble påpekt at det å være grønn kan være et konkurransefortrinn. Særlig har enkelte festivaler som Vinjerock forstått dette. De ble nevnt som spesielt miljøbevisste på bærekraftighet i praksis, med for eksempel klare regler om hva publikum kan ta med til festivalen. Miljøbevissthet er en verdi de unge setter pris på, og festivalpass selges på rekordtid. Vi ble fortalt at der flere festivaler har gjort en god jobb, har filmproduksjoner mer å gå på, og noen produserer på en direkte miljøfiendtlig måte. De kunne med fordel beregne sitt karbonavtrykk og bruke det som salgsargument på filmplakaten, ble det foreslått.

Kan kunstnerne være med på å løfte fram forståelse og peke på noen løsninger for disse store spørsmålene? Og gjøre så vi bedre fatter og tar inn over oss de komplekse miljø­ sammenhengene? Hva så med scenekunsten? Er scenekunsten en aktiv aktør her? Stikkordet har snakket med noen skue­spillere som har skapt forestillinger med miljøperspektiv. ­­Kulturrådet har satt av en pott til formålet, og søknadsfristen for Prosjekt­støtte til Miljø- og klimakrise – kunst og kultur gikk ut i disse dager. Vil vi merke en positiv effekt av dette?

FORESTILLINGER MED KLIMAPERSPEKTIV FOR BARN Lina Taule Fjørtoft har laget to forestillinger som setter en klima- og miljøagenda. Teaterkompaniet Fnugg Teater, som hun driver sammen med Haflidi Arnar Haflidason, produserer teaterforestillinger og kjemishow for barn med hovedfokus på bærekraftig utvikling, klima og miljø. Med sin bakgrunn fra Vitensenteret i Bergen har hun en drivkraft til å snakke om klima. Vitenshowet Frida og professor Vinter vant første­prisen under NM i vitenshow, og hun kaller det et show innpakket i teater. De har utviklet forestillingen videre til et vitenskapsteater som nå er på DKS-turne, og i 2019 skal de ha premiere på sitt nye prosjekt Bjørnis og de røde prikkene. Stikkordet spør hva hun tenker kunstnere kan bidra med inn i dette problemfeltet. – Kunstnere har mulighet for å belyse ulike sider av temaet. Det er spennende å for eksempel kunne ta tak i de små hverdagshistoriene, som kan være om en bonde som får dårlig avling på grunn av klimaendringer, eller om dyr og mennesker som må finne nye steder å bo. Vi vil ikke gi barna dårlig samvittighet for noe de ikke har skyld i, men vi vil presentere det på en måte som får dem til å tenke, og stille spørsmål.

17


OM PLAST FOR VOKSNE Stikkordet har også vært i kontakt med Ingvild Holm som i flere år tok vare på eget plastforbruk, og førte dagbok over hver eneste lille plastbit. Plast og dagbok ble brukt som materiale i Plast-iiiK (2017), en «standup performance» som hadde premiere på Chat Noir i kulissene til kriminalkomedien Kollaps i kulissene.

Engasjementet har blitt utrolig mye større. Der scenekunsten nærmest ikke torde røre tematikken for seks år siden av frykt for å bli kalt politisk, eller å lage plakat-teater, finnes det nå en rekke prosjekter som forholder seg aktivt til klima- og økologispørsmål.

– Plast-iiiK er en dystopisk tragikomedie om hva som kan skje hvis det ikke tas drastiske og modige politiske grep, sier hun, et slags «mord på planeten», eller «selvmord». Hun sorterer søppel og ser paradokset i det at myndighetene skyver ansvaret for fellesskapet over på individet, samtidig som de aktivt opprettholder en ekstrem forbrukskultur. Hun betegner seg som generelt politisk engasjert, og at hun gjennom akkurat dette prosjektet fikk øynene opp for bransjens forbedringspotensial og forhold til gjenbruk, og det hun kaller høy- og lavstatusmaterialer. – Plast-iiiK ble vist i kulissene til en annen og helt annerledes forestilling, som den snyltet på og gjenbrukte både kulisser, lys og lyd fra. Tanken bak var denne: Hva resirkulerer vi, og hva resirkulerer vi ikke. I teatret driver vi med utstrakt gjenbruk av tekst, som den største selvfølge. Men når det gjelder materialer og kulisser kaster vi mye, sier Holm, som i et forprosjekt til Plast-iiiK også lanserte en skisse til en sentral for gjenbruk av scenografi.

SCENEKUNSTAKTIVIST Lina Taule Fjørtoft tenker på seg selv som en form for aktivist. Hun har også presentert noen tanker som kan være en løsning på noen problemstillinger som klimautfordringene skaper. Hun vil engasjere barna i vitenskap og reflektere sammen med dem. Hennes innfallsvinkel er å presentere fakta, si ting som de er, bruke vitenskapen inn i kunsten. Hun forteller: – I DKS-forestillingen har vi med oss CO2 og viser det fram konkret, og forklarer at menneskene trenger det, men at det nå har blitt for mye av det. Hun reflekterer over at lærerne trenger mer materiale og flere historier å bygge undervisningen på.

18


– Lærerne er glade for at vi kommer med noen knagger så kan de ta diskusjonen videre med elevene, sier hun.

MIDLER FRA KULTURRÅDET Vi henvender oss til Kulturrådet ved Rolf Engelsen som er kontaktperson for forsøksordningen Prosjektstøtte til Miljø- og klimakrise – kunst og kultur, og spør om han opplever at norske scenekunstnere har et k ­ lima­engasjement, og om denne utlysningen også kan engasjere og vekke kunstnerne til et større miljøengasjement? – Vi registrerer, nasjonalt og internasjonalt, et betydelig og økende engasjement blant kunstnere og kulturarbeidere når det gjelder den pågående miljø- og klimakrisen. Enkelte norske scenekunstnere har vært dedikert over tid. Nå har det kommet inn 200 søknader for forsøks­ordningen – langt flere enn vi hadde trodd – med god fordeling på fagområdene og flere typer partnerskap enn vanlig. Dette synes å bekrefte engasjementet, svarer han.

TEMATISKE FØRINGER? Dette er jo gledelig, men er det også grunn til å stille noen kritiske spørsmål? Vi spør skuespillerne om de opplever det problematisk at Kulturrådet legger tematiske føringer gjennom sine støtteordninger, eller er dette tvert imot en glimrende måte å sette fokus på, og få engasjement omkring, et enormt viktig tema? Lina Taule Fjørtoft svarer: – Det er veldig spennende at de går så konkret ut. Men det er viktig at vi mener det vi gjør, at det ikke blir en oppsamling av prosjekter laget for å få støtte, men at man virkelig vil det som står i kriteriene ved å skape engasjement og belyse saken på nye måter. Nå er det opp til kunstnerne og kulturbransjen å vise hvilken kraft og hvilke følelser vi kan få fram, og hvilke virkemidler og vinklinger vi kan ta i bruk for å nå ut med ulike historier. Jeg håper at dette blir noe Kulturrådet kan fokusere på framover. Dette må vi ta del i! Ingvild Holm har en litt annen oppfatning: – Jeg er nok grunnleggende skeptisk til tematiske føringer. Det kan helt sikkert føre til bra kunst rundt et veldig viktig tema, men jeg mener å se en økende tendens til noe instrumentelt, at

kunst først og fremst skal være godt for noe spesielt. Det er selvsagt vanskelig å være imot en slik satsing, men det som virkelig hadde vært noe er jo en styrking av kunnskap om kunst generelt, mer synlighet, og selvfølgelig flere frie midler, mer til basis, og nytenkning rundt infrastruktur slik at de miljøengasjerte prosjektene, som helt sikkert og uansett kommer til å komme, faktisk når ut til folk. På spørsmål om Kulturrådet ser noe problematisk ved at dette kan oppfattes som temastyring som gir kunstneriske føringer i en bestemt retning svarer Engelsen: – Grunnleggende tror vi jo at kunstnere ikke lar seg styre, at de fritt forvalter sitt kunstnerskap. Samtidig vil vår begrepsbruk, disponering av midler i ulike satsinger, områdeplaner og evalueringer, det som skal til for å fasilitere utvikling, påvirke bredden av diskurser og praksiser. Avsetningen til denne utlysningen er på sju promille av Norsk kulturfond totalt (2018), og vi tror det er en fordel at vi iblant kan utfordre kunstnere i Norge til å tenke nytt innenfor et spesifikt tema. Hva mener han kunstnerne kan bidra med inn i miljøproblematikken? – Her tror vi kunstnere og kulturarbeidere kan bidra med nye innganger og perspektiver, sanselig, sosialt og konseptuelt, og slik kanskje svare til et behov i både tradisjonelle og nye publikumsgrupper. På individnivå vil noen oppleve krisen som krevende eksistensielt, deprimerende, andre aktiveres politisk. Det blir veldig interessant hva søknadene byr på, og vi skal bidra til å kommunisere utfallet til offentligheten, svarer han. Lina Taule Fjørtoft lar seg inspirere av avisartikler og markedsføring, hun snakker om at mange bedrifter bruker historier om enkeltmennesker inn i sin markedsføring, som den om en ung oljeansatt som tidligere var oljemotstander og miljøaktivist, men som nå innser hvordan hun kan påvirke systemet fra innsiden. Kunstnere kan ha interesse av å se hvilke historier og vinklinger ulike bransjer velger å bruke. – Jeg har tenkt på hva som appellerer til folks engasjement og handlingsvilje, og det ser ut som veldig konkrete bilder, som en hval som dør med plast i magen, vekker folk. Det er så mye informasjon i dag, så kanskje det kunstnerne kan bidra med er å bringe følelsene inn, få oss til å se mulige utfall, og se hvordan livene våre og vår fremtid faktisk påvirkes og avgjøres nå.

19


OVERMODEN SATSING Hvilke tanker gjør så Nina Ossavy seg, seks år etter at innlegget hennes vakte mye debatt? Selv har hun engasjert seg sterkt siden den gang, ved å bli birøkter og med forestillinger om øko-spørsmål som Bios, Still in Silence, Jorda er klodens hud, Havengler og Dark Mountain. Hun ser en positiv utvikling for scenekunsten. – Engasjementet har blitt utrolig mye større. Der scenekunsten nærmest ikke torde røre tematikken for seks år siden av frykt for å bli kalt politisk, eller å lage plakat-teater, finnes det nå en rekke prosjekter som forholder seg aktivt til klima- og økologispørsmål. Vi spør henne hva hun synes om u ­ tlysningen av midlene hos Kulturrådet. – Jeg synes at Kulturrådets nye satsing på klima og miljø er overmoden. Når Kulturrådet nå har øremerket penger til klima og økologiprosjekter, er det etter min mening kun positivt. Det er full kunstnerisk frihet i prosjekter som får midler fra den nye støtteordningen, selv om de tematisk er linket sammen. Kunstnerisk sensur er et økende problem i vår tid, og frihet er helt avgjørende for kunstnere. Men friske penger til det aller viktigste spørsmålet i vår tid, er ikke problematisk. Jeg opplever at denne nye ordningen vil kunne gi mer frihet til kunstnerne som er opptatt av denne problematikken og vil inngå i nye samarbeidsformer, både tverrkunstneriske og tverrfaglige, for å delta i den store jobben det er med å snu den katastrofale utviklingen på jorda.

Fra forestillingen «Plast-iiiK!» (2017) som ble vist på Chat Noir i kulissene til kriminalkomedien «Kollaps i kulissene». Einar Stenseng på piano og Ingvild Holm på trompet. Foto: André Løyning

20


21


SKUE SPILLERLIV

I denne spalten møter vi en erfaren og en nyutdannet skuespiller for å høre om deres erfaringer som skuespillere og livet generelt.

ANDREAS KOSCHINSKI KVISGAARD Beskriv deg selv med tre ord:

ble satt inn i en stram og for meg ukjent form, var både utfordrende og lærerikt.  

Ambisiøs, uredd, utålmodig. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? Tre år før jeg tok skuespiller­ utdanning, og snart ett år nå etter jeg ble ferdigutdannet. Hvilken rolle har du likt best? Det er nok rollen som Kristian Andersen i monologforestillingen Ingen er homo i 2. divisjon som jeg har skrevet sammen med Carl Morten Amundsen, og som jeg for tiden er så heldig å få turnere rundt med i hele landet.  

Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Det tror jeg må være den sommeren jeg som elleveåring spilte husmannssønnen Even Plassen i forestillingen Ta meg med på Skibladner, som handlet om utvandringen til Amerika. Vi spilte oppe på dekk i strålende solskinn mens vi kjørte rundt på Mjøsa.

Hva er din fremste egenskap som skuespiller?

Hvilken rolle er den ­vanskeligste du har gjort? Jeg vil ikke si at jeg synes noen av rollene jeg har spilt til nå har vært lette, og det tenker jeg de ikke nødvendigvis skal være heller. Men å spille karakteren DU i forestillingen Jeg er Kolibri, en coproduksjon mellom 3. Etasje produksjoner og Akershus Teater, hvor ­tematikken er psykisk helse og hvor forestillingen

22

Hva gjør deg redd? At Trump er president i USA og Putin i Russland. Hva gjør deg lykkelig?

At jeg er utrolig sta og ikke gir meg før jeg får det til.

Hva er din drømmerolle? Da jeg gikk på dramalinja på videregående, så jeg for første gang Riksteatret sin oppsetning av Hvem er redd for Virginia Woolf med Anette Hoff og Ingar Helge Gimle i rollene som Martha og George, og jeg har siden da hatt lyst til å spille George, selv om jeg nok må bli noen år eldre først. 

Foto: Knut Anders Sørum

Hva er din største svakhet som skuespiller? At jeg er mer glad i spilleperioden enn i prøveperioden kanskje, vil ofte begynne å spille forestillinger så fort som mulig.

Hva brenner du for? At man kan få være seg selv og elske hvem man vil uavhengig av kjønn, religion, etnisitet eller seksuell legning. Hvilken skuespiller ser du opp til? Ane Dahl Torp synes jeg er en utrolig dyktig og dedikert skuespiller som er til stor inspirasjon og som jeg virkelig ser opp til.

Når man som skuespiller kan få gjøre prosjekter som oppleves viktige både for oss som jobber med det og for publikum. Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Det må ha vært Teater Innlandet sin oppsetning av Pingviner i Sahara, en sorgmunter fabel om Tor Jonsson og Alf Prøysen med Terje Strømdahl og Øystein Røger på scenen. Det gjorde sterkt inntrykk på en ung skuespiller fra Innlandet som elsker Prøysen. Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Da ville jeg vært prest og røsket opp i en del ting i de religiøse miljøer.


EVA VON HANNO Beskriv deg selv med tre ord:

Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne?

Nysgjerrig, impulsiv og medfølende. Hvor lenge har du jobbet som skuespiller? 51 år, siden 1968. Hvilken rolle har du likt best?

Da jeg debuterte i Cabaret på Den Nationale Scene sa Sven von Dyring, som var en fantastisk skuespiller, til oss unge: «Det viktigste for å utvikle seg som menneske og skuespiller, er å våge å drite seg ut og ikke være redd for å ta sjanser.» Og det prøver jeg å leve etter.

Foto: Christian von Hanno

Hva gjør deg redd? At jeg skal miste helsa og hukommelsen.

Oda Krohg i Oda – Satans kvinne! og Lilli i Lilli Valentin. Førstnevnte forestilling om Oda Krohg og Kristianiabohemen har for øvrig 30-årsjubileum i mars – april i Edvard Munchs atelier. Hva er din drømmerolle? Jeg må nok skrive en monolog om alt som er sprøtt og meningsfullt i livet. Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort? Jeg skulle steppe inn som Primadonna i Åsrevyen 1971 og skulle lære åtte solonummer på tre uker. Da vi skulle ha orkesterprøve med fullt brassband, skulle jeg imponere litt og synge med alt jeg hadde, og det var en del, men plutselig forsvant stemmen – tre dager før premieren! Det var skikkelig skummelt. Jeg kom meg til min fantastiske stemmepedagog fra teaterskolen, Henning Karlstad, som i løpet av en halv time fikk stemmen min på plass igjen. Det var et mirakel.

Hva er din fremste egenskap som skuespiller? Jeg har lett for å improvisere og har lett tilgang til mitt følelsesliv. Hva er din største svakhet som skuespiller? Hvis jeg jobber i gruppe, har jeg en tendens til å høre alt som skurrer og kan komme til å blande meg opp i regi og ønske å forandre replikker som ikke ligger godt i munnen. Det gjør man helst ikke ustraffet. Hva brenner du for? Ønsket om å få mennesker til å le og gråte og fryse på ryggen slik at de blir mer tolerante mot sine medmennesker og at de får noe å fundere over. Hvilken skuespiller ser du opp til? Meryl Streep, for hun har vist stor variasjon av det å være kvinne på en overbevisende måte.

Hva gjør deg lykkelig? Opplevelsen av nærhet til et menneske som betyr mye for meg. Gleden over å bevege publikum, se tårer som renner. Det er noe av det mest fantastiske ved å spille intimt i mindre rom. Hvilken scenekunst-/film­ opplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Ingemar Bergmans film Skammen virket sterkt på meg. Den var så ærlig, naken og gripende. Og jeg innså at det var slik jeg også ville jobbe. Film og TV kunne fortelle historier med bare et blikk i stedet for en masse ord og du kunne bli skikkelig berørt. Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Da ville jeg gjort enda mer av alt det andre jeg også har gjort, nemlig være regissør, scenograf, billedkunstner og hypnoterapeut. Og skrive og lage film og undervise i alt jeg kan!  

23


FILMPRODUKSJON

HVORDAN KAN FILM­ BRANSJEN BLI GRØNNERE? AV MARI THUNE HUSVIK

Filmbransjen blir ofte beskyldt for å være en klima­versting, men ­stemmer det? Hvordan kan vi i så fall gjøre den grønnere? Stikkordet har kontaktet Norsk filminstitutt som har god innsikt i den norske filmbransjen. Vi spurte Kaja Hench Dyrlie, seksjons­leder for produksjon ved Norsk filminstitutt, om det stemmer at filmbransjen er en klimaversting? – Jeg vil ikke si at filmbransjen er en versting, men store produksjoner med masse folk vil naturligvis gi et ganske stort avtrykk, sier hun. Hun forteller videre at da NFI fikk nye forskrifter gjeldende fra 1. januar 2017, la de inn et krav om miljøplan. Når produsentene ber om første rate av bevilget tilskudd, må de levere en miljøplan for produksjonen. – Vi la inn et krav for å få folk bevisst på hvordan de skal planlegge produksjonen sin. Alle de store studioene i USA leverer omfattende rapporter på sine produksjoner. Alle leverer miljøplanen til oss, og de er veldig ulike i omfang, både av tiltak og i beskrivelser av hva som skal gjøres, og det er veldig mange som gjør mye. Både av økonomiske grunner, men også av miljøhensyn. – De har en bevisst holdning rundt bilbruk, altså produksjonsbiler. De forsøker å minimere bruken og bruke el-biler der de kan. De har sluttet med

24

engangskopper, de printer ut mindre på papir, de sender dagsplaner digitalt i stedet for å trykke opp 70 eksemplarer hver dag, de forsøker å begrense bruken av dieselaggregat og forsøker å fly mindre. De prøver å ta buss, eller annen kollektiv transport, men det er fortsatt mye flyving i filmbransjen. Det de er flinke på, er både å leie brukte klær og kjøpe brukt og gi det videre til Fretex etterpå. De er bevisste på gjenbruk. Også av bygningsmaterialer, sier Kaja Hench Dyrlie.

SER TIL SVERIGE NFI har sett til Sverige der de nylig var på et kurs i Gøteborg som handlet om klimavennlig filmproduksjon. Kursholder var Ronny Fritsche, som er produsent i det svenske filmproduksjonsselskapet Zentropa og jobber for filmfondet Film i Väst. Han har undersøkt hvilke grep filmbransjen må ta for å bli mer klimavennlig og bærekraftig i rapporten «Hållbar filmproduktion – en rapport som visar vägen» fra 2017. Der lister han opp hvilke tiltak vi kan iverksette, som for eksempel å beregne klimapåvirkningen for hver filmproduksjon og ta i bruk CO2-kalkulator eller andre beregningsverktøy. – På kurset med Ronny Fritsche kikket vi på forskjellige kalkulatorer vi kan bruke på de ulike prosjektene, og vi diskuterte om vi i Norden burde slå oss sammen og lage en felles kalkulator. Det tror jeg er en god idé, uten at det er besluttet at vi skal det. Kursholderne var for øvrig veldig glad for å høre at vi har innført miljøkrav i våre rapporter – det har ikke de andre nordiske landene klart å få til ennå, forteller Kaja Hench Dyrlie.


K L I M AT I LTA K F O R F I L M B R A N S J E N • Beregne klimapåvirkningen for hver filmproduksjon • Ta i bruk CO2-kalkulator eller lignende beregningsverktøy • Ta i bruk andre verktøy, for eksempel miljøpolicyer, sjekklister, manualer og guider • Utdanne og motivere alle yrkesgrupper i bransjen til å arbeide bærekraftig • Kommunisere miljøarbeid, både i filmteamene og øvrig bransje • Gjennomføre pilotprosjekt der produsenten allerede har et bærekraftsengasjement • Skape incitament, for eksempel økonomisk støtte til bærekraftige produksjoner • Innstifte et miljøråd for filmbransjen • Innføre miljøkrav fra finansieringskildene • Innføre grønne ambassadører, for eksempel en miljøsjef for hver produksjon og en miljøcoach som kan støtte i arbeidet

Fra «Hållbar filmproduktion – en rapport som visar vägen», ­utarbeidet av produsent Ronny Fritsche og Film i Väst. Sjekklister for klimavennlig filmproduksjon finnes på Film i Väst sine nettsider, filmivast.se

Et av tiltakene Fritsche har utarbeidet er å lage sjekklister for de ulike fagfunksjonene. Det finnes en sjekkliste for location, en for kostyme, en for innspillingsleder, en for fotograf, produsent og statistansvarlig. Sjekklistene stiller krav til at de ulike fagfunksjonene fylles på en så klimavennlig måte som mulig, og i listene stilles det krav til blant annet resirkulering av materialer, bruk av miljømerkede produkter og innkjøp fra miljøsertifiserte leverandører.

HVORDAN KAN FILM­B RANSJEN BLI GRØNNERE? – Vi kan gjøre ganske mye. Med location for eksempel. Ronny Fritsche hadde ganske mange gode eksempler, som at vi filmer alt på ett sted. Det er ikke alltid det går, men at vi bor rett ved for å unngå lang reisevei kan være en måte å gjøre det på. At man planlegger detaljert om lys. Veldig ofte vil man ha masse lamper tilgjengelig, men ender opp med å bruke bare en liten del. Det er svære, tunge biler som kjører rundt med masse lamper som du kanskje ikke trenger. Man må være mer bevisst i valgene

i prosjektene, og at det kan bli begrensninger. Så varierer det selvsagt fra prosjekt til prosjekt hva man kan gjøre, sier Kaja Hench Dyrlie, og fortsetter: – Det er kanskje små ting, men det betyr jo noe. At man ikke flyr så mye, at man har Skype-møter, at alle får utdelt en vannflaske med navnet sitt på første dag som de må ha hele produksjonen i stedet for en million papp- og plastbeger. NFI inviterer til frokostmøte om grønn film­ produksjon torsdag 25. april for å bevisstgjøre folk. Planen er deretter å ha et større kurs senere, gjerne sammen med de andre organisasjonene i bransjen, som Filmforbundet og Produsentforeningen. – Vi skal ikke lage noe straffesystem, men vi kan bidra med hjelpemidler. Hjelp til å tenke mest mulig miljøvennlig. Det er de samme tingene som man tenker at man som privatperson skal gjøre. Vi må gjøre mer, alle sammen. Nå, avslutter Kaja Hench Dyrlie.

25


KRETSARBEID

KARTLEGGINGSAUDITION I TRONDHEIM AV SIRI SCHNELL JUVIK, TILLITSVALGT I NSFS KRETS MIDT-NORGE

Spent tillitsvalgt. Foto: Coby Omvlee

Skuespillerne Kari Wist Holmen, Jon Vegard Hovdal og Kristoffer Hjulstad er godt fornøyde med Kartleggings­ audition. Foto: Siri S. Juvik

26

Det var flere som var spente denne dagen. Her spent gjeng fra Nord universitet. Foto: Siri S. Juvik


Frilanskretsen i Midt-Norge har lenge ønsket muligheten til å vise hva de kan for arbeidsgivere i området. Få auditions lyses ut i vår krets og dermed kan det være vanskelig å bli sett. Dette var en fin utfordring til tillitsvalgt i kretsen, som så til Årlig audition i Oslo for inspirasjon. 13. februar i år ble krets Midt-Norges første Kartleggingsaudition arrangert.

Å PLANLEGGE I utgangspunktet var ideen å ha en audition kun for den nye teatersjefen på Trøndelag Teater, Elisabeth Egseth Hansen. Men når vi først skulle mobilisere hele frilanskretsen til å forberede auditions, så er det jo greit at flere enn én kommer og ser på. Tillitsvalgt gikk da i gang med å sende ut i­nvitasjoner til potensielle arbeidsgivere i regionen, og responsen var svært god. Filmmiljøet, de frie gruppene, teatersjefer og regissører var alle positive til tiltaket. Til slutt gikk jungel­ telegrafen, og tillitsvalgt fikk flere telefoner fra arbeidsgivere som hadde hørt rykter om auditionen og ville komme. Vi i Midt-Norge har skuespillerutdanninga ved Nord universitet i vår krets. Det var derfor naturlig å invitere tredjeklassen til å delta. Sammen med dem som ønsket å delta fra resten av kretsen var vi ca. 30 skuespillere og rundt 25 arbeidsgivere på Kartleggingsaudition.

SAMARBEID MED CIRKA TEATER OG NSF Cirka Teater stilte lokalene sine til disposisjon for arrangementet, og det fungerte veldig bra. Det var viktig for tillitsvalgt å ha en så erfaren aktør med seg under planlegging og gjennomføring av auditionen. NSF har bidratt økonomisk og med erfaring fra Årlig audition. Det gjorde at vi kunne løfte hele arrangementet til det nivået det bør være, med honorering av repetitør og enkel bevertning til deltakere og publikum.

Å GJENNOMFØRE Tillitsvalgt hadde som hovedmålsetting at Kartleggings­ audition skulle bli en positiv opplevelse for alle som deltok, både skuespillere og publikum. Ønsket var at skuespillerne skulle føle seg ivaretatt og ha så lave skuldre som det går an å ha på en sånn dag. For å legge til rette for det, allierte vi oss med et solid «crew» bestående av Maija Skille, Meysam Hosseini og Daria Osipova. De sto for kaffekoking, fruktskjæring, moralsk støtte og organisering av folk slik at alle var der de skulle til riktig tid. Det var veldig viktig for flyten i arrangementet å ha gode folk med på avvikling.

Den 13. februar klokken elleve braket det løs. Tillitsvalgt hadde spurt alle arbeidsgiverne om å introdusere seg selv kort, slik at skuespillerne skulle få et innblikk i hvem de gjorde audition for. Det opplevdes som positivt at arbeidsgiverne også «tok ordet» foran alle sammen, slik skuespillerne skulle gjøre etterpå. Så gjøv vi løs på selve auditionen. Først var det sang. Åsmund Flaten bisto som repetitør. Her hadde tillitsvalgt beregnet litt for lite tid, så da vi var ferdige med alle var vi 45 minutter over skjema. Dette tok vi heldigvis igjen i andre del, da alle skulle gjøre monologer. Det var beregnet litt mer tid enn de fleste brukte, så på neste pause var vi fem minutter foran skjema. Alt i alt hadde vi tre monologbolker med 10 stykker i hver. Det var intenst, men bra. Vi opplevde at publikum holdt konsentrasjonen og klarte å ta inn det skuespillerne leverte. Vi tok også inn såpass med tid at vi var ferdige klokken fire i stedet for fem som var planen.

Å VÆRE FERDIG «Det er sjelden å oppleve at de man gjør audition for er så ‘med’. Folk ga jo respons!», sa Simen S. Tranulis, tredjeårssstudent ved Nord universitet. «Meget godt arrangert og gjennomført», var tilbakemeldingen fra Elisabeth Egseth Hansen, teatersjef Trøndelag Teater. Vi fikk gode tilbakemeldinger på dagen. Det var spesielt godt å høre at de fleste hadde kjent seg trygge og ivaretatt på en nervøs dag. Det var også godt å høre fra deltakerne at publikum var et levende publikum som fulgte konsentrert med og responderte på det de så på scenen. Det er ikke gitt i en auditionsituasjon! Det ble også ytret et ønske om å gjenta begivenheten enten årlig eller annethvert år. Det ønsket tar kretsen med seg inn i det videre arbeidet. Så gjenstår det å se om arrangementet bærer frukter og bidrar til at flere får jobb i Trøndelag. Vi håper det!

27


INTERVJU

28


EN FREMTID DU IKKE VIL HA AV MARI THUNE HUSVIK

Dramatiserte fremtids­scenarioer om klima­endringer skal få barn og unge til å ­engasjere seg. Nå er ungdomsopprøret i gang. Skuespillerne Kristina Ødegaard og Jonas Hoff Oftebro spiller besetningen på redningsskøyten Føkk Fossils II i den nye kortfilmen.

– Faktafilmer fungerer ikke. Kalvende isbreer og intervju med forskere gir ikke nok slagkraft, og det har forskningsmiljøene også selv skjønt. FNs klimapanel har laget filmer på den måten, og det er kjempeflott å se verden i bilder og intervjuer med de fremste forskerne i verden, men når filmene ikke blir sett av flere enn noen hundretusen via FNs plattformer på Youtube, er ikke det slagkraftig nok. Derfor har vi utviklet et annet grep, som er å dramatisere fremtidsscenarioer, basert på forskning. For å slå så hardt som mulig. Det sier Marianne Kleven i produksjonsselskapet Snöball Film. I 2017 fikk de støtte fra Norges forsknings­råd til å lage en kortfilm om klima, rettet mot ungdom. Kleven stod for manus og regi på kortfilmen som fikk navnet Fuck Fossils – en fremtid du ikke vil ha. Kortfilmen er basert på en forskningsrapport av Thomas Cottis, sivilagronom og høyskolelektor i landbruk og klimakunnskap ved Høgskolen i Innlandet. Rapporten tar for seg fremtidsscenarioer ved global oppvarming. Handlingen i kortfilmen er satt til 2050, og viser hvordan vår fremtidige hverdag kan se ut dersom vi ikke klarer å redusere utslippene våre.

Kortfilmen «Fuck Fossils» viser en tenkt hverdag i 2050. Her ser vi Rebekka Kjølle (t.v.), Haija Ma Dukaray og Thomas Hayes. Begge foto: Trond Høines

– I filmen prøvde vi å lansere et ungdomsopprør som het «Fuck Fossils» som var avgjørende for at verden skulle klare togradersmålet. Filmen er optimistisk, og vi ønsket å formidle at det er viktig at ungdommen engasjerer seg og gjør opprør. Nå ser vi at det opprøret er i gang, sier Marianne Kleven.

29


ET VOKSENDE UNGDOMSOPPRØR En av rollene i kortfilmen ble spilt av Thomas Hayes, som spilte William i Skam. Det var et viktig grep for å nå målgruppen. Kortfilmen deles fortsatt i sosiale medier, og ungdomsopprøret som den er en del av, vokser. – Vi lager filmer som allerede er betalt for, de skal ikke utnyttes i kommersielle vinduer. De er forhåndsstøttet og skal være til undervisning. På den måten kunne alle dele filmen og bruke den. Den var faglig forankret i en gruppe bestående av fagpersoner, og det ble laget en egen aksjonside med info om hva du selv kan gjøre, hva kan foreldrene dine gjøre, send et brev til statsministeren her, bli medlem av disse organisasjonene, bidra her – det ble en ganske kul aksjonside. Marianne Kleven gir seksten år gamle Greta Thunberg fra Sverige æren for å ha startet ungdomsopprøret. Etter at Thunberg begynte å streike for klimaet, har noe skjedd. Ungdommer over hele verden forlater pultene sine og tar til gatene med kamprop, plakater og paroler. Også i Norge demonstrerer skoleungdom, og en av parolene noen streiker under er nettopp «Fuck Fossils».

OPPFØLGER OM TILBAKEKOBLINGSMEKANISMER I løpet av april 2019 kommer en oppfølger til den første filmen. Denne viser et dystrere scenario hvor verden har passert 2,5 graders global oppvarming. Målet er å gjøre oss bevisst på et annet aspekt ved klimaendringene. – Den nye filmen prøver å kommunisere det vi kaller tilbakekoblingsmekanismene. Målet er å sette det på agendaen, sånn at ordet tilbakekoblingsmekanisme vekker en interesse. Denne filmen handler ikke om «Fuck Fossils»-opprøret, men hovedpersonene jobber for organisasjonen «Føkk Fossils II», og vi har kalt båten i kortfilmen det samme. Denne gang med ordet «føkk» i tittelen i stedet. Jeg har en lærervenn i England som ikke fikk bruke den første filmen i undersvisning på grunn av ordet «fuck», forteller Kleven. Når vi snakker om tilbakekoblingsmekanismer i forbindelse med klima, er det forskjellige prosesser i naturen som har forsterkende påvirkning på hverandre og øker kraftig den globale temperaturen. For eksempel når all isen smelter reflekteres ikke sollys tilbake til atmosfæren lenger og jorden vil absorbere mer varme. Når det ikke lenger er frost i jorda, slippes metan ut av tundraene, som igjen avgir mye varme.

30

– Vi bruker dramatiske fiksjonselementer og later som vi er i fremtiden, basert på forskningsfakta. Det skal være forskningskorrekt: Kan det være så varmt og tørke i Spania i 2050? Kan migrasjonen bli så voldsom? Vil det være jordbruk i Nord-Russland? – I fremtiden er det kanskje spanjoler som er båt­­­flyktninger, de behøver ikke å komme fra Syria og strande i Hellas lenger. Vi påstår også i filmen at Norge kanskje ikke er det beste landet å komme til. Kanskje Norge returnerer flyktninger til land det ikke går an å bo i, kanskje har vi en hard politikk, og at ungdom i fremtiden, i stedet for å dra på interrail eller jorden rundt et år, så tar de kanskje et år ute på sjøen og redder båtflyktninger.

PROVOKASJON SOM VIRKEMIDDEL Marianne Kleven er ikke redd for å bruke sterke virkemidler for å skape engasjement. Alt for at folk skal få øynene opp for hva verden står overfor. – Vi påstår også en kontroversiell ting, som vi håper skaper litt debatt. Vi påstår at folk heller vil til Russland. Det er bevisste valg vi har tatt for å provosere, fordi folk er så bakpå. Alle tror at siden vi kommer fra Norge kommer vi til å klare oss bra, men det er egentlig en forferdelig ting å tenke. Hva hjelper det om det går bra med noen land i Norden hvis det ikke går bra med resten av verden? Det er avgjørende at vi nå setter i gang tiltak for å begrense den globale oppvarmingen. Ikke bare må politikerne handle, vi må alle bidra for å redusere utslippene, mener Kleven. – Det vil jo uansett bare skape en bedre verden. At folk må komme tettere sammen i lokalsamfunn, at folk må handle, leve og virke på en måte som gavner alle. At folk må bry seg om dyr og mennesker og naturen i landet sitt, hva er det som er negativt med det? Vår generasjon ser det som en menneskerett å reise jorda rundt på fritiden: «Jeg skal slutte å fly, jeg skal bare til Seychellene først og den årlige turen til Spania». Herlighet, vi må ingenting annet enn å prøve å ha gode liv og ta vare på jorda.


«ALLE TROR AT SIDEN VI ­KOMMER FRA NORGE ­KOMMER VI TIL Å KLARE OSS BRA, MEN DET ER ­E GENTLIG EN ­F ORFERDELIG TING Å TENKE. HVA HJELPER DET OM DET GÅR BRA MED NOEN LAND I ­N ORDEN HVIS DET IKKE GÅR BRA MED RESTEN AV VERDEN?»

Skuespiller Fabian Svegaard Tapia på dekk under innspillingen av oppfølgeren. Foto: Andreas O. Krogsæther.

31


EØS -MIDLER

MANGE MULIGHETER FOR EUROPEISK KULTURSAMARBEID

– MIDLER UTLYSES NÅ AV MARIANNE ROLAND

Nå gjelder det å følge med, for det kan være gode muligheter for å få til interessante samarbeidsprosjekt på tvers av europeiske landegrenser. EØS-midler til kultursamarbeid utlyses nå. Det kommer i disse dager gode nyheter fra Kulturrådet som administrerer og utformer kulturprogrammene i samarbeid med mottakerlandene av EØSmidlene. Nå lanseres nye kultursamarbeidsavtaler med flere europeiske land. – Nytt for denne perioden er et helt nytt samarbeidsland, nemlig Bulgaria. Bulgaria er et spennende, men kanskje fortsatt litt fremmed og eksotisk land for norske scenekunstnere. Vi håper at mange vil benytte anledningen til å søke samarbeid med kolleger der, sier Anna Benedicte Stigen i Kulturrådet. Avtaler med Romania, Bulgaria og Tsjekkia er nylig utlyst og aktivert. Kulturrådet arbeider videre med å få på plass kultursamarbeidsavtaler med

Portugal og Slovakia, disse vil mest sannsynlig utlyses i løpet av 2019. Det vil på sikt også komme kulturprogram med flere land som Latvia, Litauen, Polen og muligens Ungarn, men dette er foreløpig litt lenger fram i tid. Kulturrådet har gode presentasjoner av avtalene på sine nettsider. Alle avtalene er ulike, med ulike kriterier for samarbeid, så Anna Benedicte Stigen oppfordrer kunstnere til å gå inn på sidene og lese seg opp. Hvis man fatter interesse for et kultursamarbeid med et av disse landene, vil neste steg være å finne en samarbeidspartner i landet. Kanskje har man kontakter der fra før som kan være aktuelle, eller man kan søke i en partner-database for å finne en aktuell samarbeidspartner. Deretter kan man søke midler for å besøke partneren. Når man gjennomfører slike besøk, gjelder det å benytte anledningen til å nøye undersøke og kjenne på om det er et reelt grunnlag for å få til et godt kunstnerisk prosjekt sammen. Scenekunstkompanier, andre kunstneriske grupper, organisasjoner og kulturinstitusjoner i Norge som har en samarbeidspartner i mottakerlandene vil som regel kunne søke om prosjektstøtte.

Det er alltid slik at søknaden sendes inn av partneren i mottakerlandet, og på den måten slipper også den norske aktøren å bruke verdifull tid på søknadsskriving. – Når det gjelder EØS-midlene, er det viktig å tenke på at selv om mottakerlandet (for eksempel Tsjekkia eller Romania) er prosjekteiere og formelt står som leder av samarbeidet – så er det viktig at norske partnere føler eierskap og er 100 prosent komfortable med budsjett og aktiviteter. EØS-midlene er en flott måte å få realisert og finansiert prosjekter dere ellers ville slitt med å få gjennomført, og det legges opp til at det kan foregå mange aktiviteter i Norge også. Samproduksjon av nytt materiale, nyoppsetning av stykker fra begge land, turnering, masterclasses, workshops, fokus på nye publikumsgrupper; det er mange muligheter for hva prosjektet kan inneholde, sier Stigen. Kulturrådet har fyldig info på nettsidene om hva den norske parten må tenke på før søknader skrives under, og de har etter hvert god erfaring i å håndtere EØS-avtalene og gir gode råd til søkere som tar kontakt.


«SAMPRODUKSJON AV NYTT MATERIALE, ­N Y­O PPSETNING AV STYKKER FRA BEGGE LAND, ­T URNERING, MASTER­C LASSES, WORKSHOPS, FOKUS PÅ NYE PUBLIKUMS­G RUPPER; DET ER MANGE ­M ULIGHETER FOR HVA PROSJEKTET KAN INNEHOLDE.»

HVA ER EØS-MIDLENE?

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). For perioden 2014–2021 skal Norge bidra med om lag 2,8 milliarder euro til 15 av EUs mindre velstående medlemsland. Deler av disse pengene settes av til kulturavtaler som kunstnere kan søke om støtte gjennom. Norske kunstnere kan søke om samarbeidsprosjekter med kunstnere og organisasjoner i land som Norge har en kulturavtale med. Støtten styrker altså også samarbeid mellom Norge og mottaker-

landene, og flere hundre norske aktører har vært med i samarbeidsprosjekter. For avtalen med Tsjekkia som ble lansert i februar 2019 går for eksempel 7 millioner euro til kultursamarbeid i perioden fram til 2021. Prosjektene vil være av ulik størrelse, og det kan bevilges mellom 100 000 og 500 000 til hvert prosjekt. Midlene skal gå til visuell kunst, scenekunst, musikk, litteratur og kunstkritikk, og det kan søkes om støtte til kunstkritikk, samproduksjoner, kunstprosjekter, styrking av nettverk, dokumentasjon av kunst og kultur.

Les mer på kulturradet.no

33


INTERVJU

KLIMA­ FESTIVALEN §112 AV MARI THUNE HUSVIK

Klimafestivalen §112 kunne i år feire fem år. Fem år med ­engasjement, arrangementer og klima­dugnad landet rundt. Stikkordet har snakket med Brit Steinsvik om festivalen, klimaengasjement og hvilken rolle teatret og kunsten kan spille i kampen for klima.

– Hva er Klimafestivalen §112, og hva er din rolle i forbindelse med festivalen? – Klimafestivalen §112 har sitt utspring i Norsk klimanettverk, som er en ren aktivist- og nettverksorganisasjon basert på frivillig arbeid. Under stortingsvalget i 2013 gikk Norsk klimanettverk inn i Klima­valg­alliansen, en allianse av 101 ulike fag­organisasjoner, miljøorganisasjoner og stiftelser som ønsket klima på dagsorden under valg­kampen under parolen: «Hev stemmen». Norsk

34

Brit Steinsvik. Foto: Privat

Skuespillerforbund ble en del av alliansen, der daværende forbundsleder Hauk Heyerdahl engasjerte seg, og i et intervju uttalte han: «Vi har en usedvanlig samfunnsengasjert medlemsmasse, og det var et ønske fra flere at vi bidro til at miljø og klima ble en valgkampsak. Som kunstner har man en forpliktelse til å være engasjert og holde seg oppdatert på viktige politiske saker.»


Norsk klimanettverk ønsket i 2013 spektakulære uttrykksformer og landet på spontane performancer med ulike dyrekostymer til vanns på en seilbåt i Oslo­fjorden og til lands på allerede etablerte festivaler som Melafestivalen. Samtidig vaiet parolene i vinden med klar beskjed til politikerne: «Brems olje - og gassutvinningen!» Klimafestivalen §112 ble stiftet året etter i 2014 og har femårsjubileum nå i 2019. Norges vakreste grunnlovsparagraf, paragraf 112, lyder slik: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Festivalen har utviklet seg til en landsomfattende festival som avholdes i løpet av januar måned, og i år med over 200 arrangementer i 28 byer og tettsteder landet rundt. Festivalen var med i åpningen av Oslo som europeisk miljøhovedstad 2019 på Salt. De større byene og tettstedene har egne festivalkomiteer, men alle og enhver som har noe de gløder for i klimasaken er velkomne til å delta i festivalen med egne arrangementer. Festivalkomiteen i Oslo har ansvaret for utarbeidelse av plakater og annonsering av arrangementene som blir påmeldt til festivalprogrammet, på hjemme- og facebooksiden til Klimafestivalen. Flere miljøorganisasjoner og miljøstiftelser, bibliotek og museer, kinoer og kirker, musikere, skuespillere og andre kunstnere og vitenskapsfolk fra ulike felt deltar med egne eller felles arrangementer. Klimafestivalens

maskot er Paragriffen, et fabeldyr fra norskehavet, som er sydd sammen av strikkelapper innsendt av voksne og barn fra hele landet i regi av CAN (Conserned Artists Norway). Slagordet til festivalen er «Klima – ditt valg!» Min rolle har vært som en av gründerne av Klimafestivalen §112 i 2014, og som medlem og en av koordinatorene i festivalkomiteen. I tillegg har jeg egne hjertesaker som jeg arrangerer mellom vitenskap og natur, som for eksempel «Hydrogen – i Elbillandet Norge», sier Brit Steinsvik. – Hvordan startet ditt klimaengasjement og -forløp? – Når man er født og vokser opp på Melbu i Vesterålen, er naturens paradis et bølgende hav og et fugleliv med utallige arter som lander og beiter på Hadseløya på vei til Arktis. Derfor er ikke bare Lofoten, Vesterålen og Senja viktig i klimakampen, men hele Barentshavet. I 1968 begynte jeg å studere kjemi i

35


Bergen og skjønte fort at oljeindustrien ville føre til et helvete av forurensing. Satsingen fra universitetets side på mikrobiologi og marinebiologi uteble, og det ble olje for alle penga, så jeg utdannet meg til fysiokjemiker og gikk inn i medisinsk forskning etterhvert. I 1978 bodde jeg i Levanger, og da var Bjartmar Gjerde olje- og energiminister i Ap-regjeringen. Han glødet for olje­ utvinninga. Da dannet vi teatergruppen «Kort varsel». Vi demonstrerte med masker med pigg­sveisen hans og dannet et opptog av oljetønner som vi dro torsk opp og ned av så olja rant! Under Alta­kampen mobiliserte vi på dagen rundt 20 miljø­forkjempere og teaterengasjerte, og hentet kostymene til Stiklestadspelet, bandt oss sammen i lenker, og med kvad og musikk holdt vi liv, mens en stor gjeng dro til Stilla. I 1979 vant vi vernekampen om elva Forra, som i dag ligger i et naturreservat.

Klimadrama. Det ble en dybdesamtale på Kulturhuset i Oslo som fikk tittelen «Klima og teater på en bølgetopp», med meg som moderator. Deltakerne var Merete Stuedal og Lisa Smith Walaas (Klimadrama), Håkon Vassvik (Iona), Ingvild Holm (Plast-iiiK!) og Nicolay Lange-Nielsen (Barnas bål).

Ti ulike ungdomsteater fikk 10 000 kroner til oppsetningene, og frie hender til dramaturgi og regi. Det ble oppsetninger på ungdommens premisser, og ga dem klare utfordringer og muligheter til egen refleksjon over klima som tema. Jeg fikk sett oppsetningen i Sandvika barne- og ungdomsteater. Det var tøft, rett på sak og med mye kjærlighet.

De frie sceniske gruppene hadde ulike tilnærminger, og det personlige engasjementet lå klart i bunnen for valg av tema og scenisk fremføring. Under klimafestivalen 2018 ble to av forestillingene Plast-iiiK! og Barnas bål, pluss The Last Hive av David Tann og Karen Houge og Stemmebånd – om klima og karbon av Eirikk MacKenzie, også med klima som tema, vist i Hvelvet på Sentralen i Oslo.

– Hva slags rolle kan teatret spille i denne sammenhengen?

Nationaltheatret laget i 2016 en egen oppsetning under festivalen etter initiativ fra teatrets faste ensemble ved Eindride Eidsvold: Apokalypseutmattelsen, i regi av Johannes Holmen Dahl og Angelina Stojcevska, innledet av psykolog Per Espen Stoknes' foredrag om «Apokalypsen som sjelelig og mytisk realitet». Det var satset stort på den visuelle scenografien og kostymer og med korte tablåer som virkemiddel. En anmelder påpekte at det hadde en stor verdi i seg selv at teatret stilte opp på denne store, nasjonale dugnaden. Festivalkomiteen konkluderte med at den burde ha ivaretatt disse viktige erfaringene i ensemblet bedre, og med en dialog med teatret i etterkant.

– Etter at Klimafestivalen §112 i over fem år har tilnærmet seg teatret som aktør i klimakampen på flere ulike måter, har det gitt oss en del tanker om teatrets rolle og energi i samtidens utfordringer.

I 2017 tok vi lærdom av dette, og inviterte tre frie sceniske grupper til debatt om egne nye teateroppsetninger med klima som tema, sammen med lederne av ungdomsstykket

Så mitt engasjement har alltid eksistert, og i mine kunstneriske arbeider har figurteaterforestillinger alltid på ulike måter berørt temaet: Skarven og Ea, Polarsirkus, Forbrytelse og Straff. I de siste sju årene har hovedprosjektet vært Filmatiske Distraksjoner som går inn i forholdet mellom natur og kunst.

36

Festivalen igangsatte tidlig et prosjekt hvor det ble søkt egne midler til et nyskrevet teaterstykke for ungdom med idé og manus av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas, Klimadrama, som beskrives som «en spennende og apokalyptisk kjærlighetshistorie om Humans, Mother Earth og ungt heltemot.»

At institusjonsteatrene sine ensembler og de frie sceniske kunstnerne bringer klima som tema inn i kunsten med en slik overbevisning som vi ser i dag, gir også publikum en emosjonell tilnærming, som er mer i samsvar med samtidens realiteter og utvikling. Med de endringene som vi står midt oppe i globalt, og med nødvendigheten av utfasing av norsk olje og gass, blir teatrene og Norsk Skuespillerforbund som en del av Klima-­ valgalliansen, særdeles viktige i den kunstneriske formidlingen og debatten.


Klimafestivalens maskot Paragriffen foran Stortinget. Foto: Elisabeth Medbøe

37


REISEBREV

MED «BRUNE» TIL KINA AV JON ARNE ARNSETH

38EKTE TURISTER Tekniker Håkon Oxaas Karlsen tar en selfie med sjefen, Kari Ramnefjell, foran det skjeve tårnet på Tiger Hill.

38


I 2018, etter å ha spilt 290 forestillinger av barne­forestillingen Brune rundt omkring i Norge, ble Teater Joker invitert til Kina på turné.

Det var en spent delegasjon fra Teater Joker som en kjølig formiddag i november satte kursen mot Nanjing for å gjestespille på Nanjing National Theatre. Hvilket språk vi spilte på, lurer du kanskje på? Kinesisk, så klart! Nei da, bare tuller. Vi spilte på engelsk, med kinesisk tekst på storskjerm ved siden av scenen. Og hvordan fikk vi fraktet scenografien rundt halve kloden? Det slapp vi heldigvis! Brune har en ganske stor scenografi, men våre kinesiske verter hadde fått laget en kopi av scenografien til oss, så vi slapp å frakte den med oss hele den lange veien. Vår eminente scenograf Gjermund Andresen har laget vår norske rigg superenkel med smarte løsninger og forholdvis lette materialer, skreddersydd for turné i Den kulturelle skolesekken, så opprigg i Norge går som en lek på cirka en time. Det hadde ikke våre venner i Kina tenkt på. Selve scenen hadde de samme målene som originalen, men riggen rundt var enorm. Det var som en konsertrigg med trosser og trinser og heiser og alt mulig, og den var dobbelt så stor som nødvendig, med x antall bolter som måtte drilles på plass. Og med et støynivå som kunne gitt enhver øresus om ikke vår kjære sjef Kari Ramnefjell hadde løpt sporenstreks til nærmeste apotek for å skaffe ørepropper til ensemblet sitt. Vi som er vant til én varebil med ting og én personbil til skuespillere, fikk nå bryne oss på en så stor rigg at den trengte en egen lastebil med crew, og 4–5 timers riggetid. Heldigvis hadde vi med oss en kjempeflott

lokal gjeng som hjalp oss. Uten dem hadde vi nok stått i Nanjing og rigget fremdeles, er jeg redd. Nå høres det kanskje ut som om alt var et stort ork? Det var det ikke. Riggen var litt ork, men alt annet var et stort eventyr! Kanskje bortsett fra maten, men det er en annen historie. Enkelte i kompaniet (les: undertegnede) sleit litt med både spisepinner og «hotpots». Det var en bittelitt nølende gjeng som entret scenen i Nanjings flotte nasjonalteater for å møte det kinesiske publikummet for første gang. Mens vi hjemmefra er vant til masse respons, var det lite å få av det på andre siden av kloden. Men etter hvert som vi ble tryggere, og samspillet mellom scene og kinesisk teksting ble riktig, økte responsen. Vi avsluttet med å spille for utsolgte hus i både Suzhou og Shanghai, og responsen var upåklagelig. Noen barn kom til og med tilbake to ganger! Det var tydeligvis veldig stas å bli avbildet med skuespillerne fra nord mens de poserte som superhelter og sa «super-hero». I Shanghai spilte vi faktisk forestilling nummer 300, som ble behørig feiret med gjester fra den norske ambassaden. Parallelt med turneen holdt vi workshops for kinesiske barn i formen tegneseriemime. Det var en sliten trupp med Jokere som returnerte til Norge etter to uker i Kina, med mange inntrykk i bagasjen. Kanskje blir det en ny Kinatur, hvem vet?

39


En fornøyd gjeng vinker til en fullsatt sal etter forestilling nummer 300 (f.v. Gard Pedersen, Patrick Børjesson, Jens Smith Wergeland, Jon Arne Arnseth, Kari Ramnefjell). Foto: Charles Hao Chen

40


En fridag i Suzhou ble tilbrakt pü Tiger Hill, en av Suzhous mange fantastiske parker. Foto: Patrick Børjesson

41


REISEBREV

— K U LT U R­P R O D U K S J O N E R

MED NY FORESTILLING AV KAREN HØIE, KULTURPRODUKSJONER

Rollekarakteren Mathilde demonstrer i «PolarIs».

42

Jeg skriver fra St. Petersburg, hvor Kulturproduksjoners to faste medlemmer, Svein Gundersen og undertegnede, nå i februar har hatt premiere på gateteaterforestillingen PolarIs. Forestillingen er blitt til i samarbeid med Mr. Pejos wandering dolls (Pejo´s), som har spesialisert seg på maskespill og gateteater, og den er støttet av Spenn, Hedmark fylke, Fond for lyd og bilde, Fond for frilansere og Stange kommune.

kunne fungere for begge gruppene, delte vi arbeidet opp i flere bolker. Søknader og manusutkast ble gjort i Norge, skisser til scenografi og kostymer i Russland. I april møttes vi til første øvingsøkt, i september ble handlingsgang, scenografi og musikk endelig bestemt og endel scener innøvd, i november– desember gikk vi videre med arbeidet, og kostymer og scenografi ble ferdigstilt på Pejo´s verksted.

Kulturproduksjoner er en liten gruppe, og vi har prioritert å besøke internasjonale festivaler og workshops. Det har betydd mye for videre stå-på-vilje og engasjement; det har også betydd at vi har fått kolleger rundt i verden, og resultert i samarbeid med noen av dem. Vi har jobbet i Afrika, Slovakia, Polen, Tyskland, med danske, svenske og estiske kolleger, medvirket i internasjonale produksjoner. Vi traff Pejo´s på en workshop i Northeim for noen år siden, og hadde lyst å jobbe mer sammen. Det har tatt sin tid, og det har vært endel frem og tilbake. For å få til en produksjonsperiode som

Det har vært en opplevelse å få arbeide med Pejo´s kunstneriske leder Anna Skotnikova, og i en så fantastisk og interessant by. Vi jobbet i gamle, forlatte fabrikklokaler, kommunikasjonen gikk stort sett bra, vi måtte henge i, med en regissør som krevde full satsing og energi, og ikke var redd for å gi oss en skrape – men vi lo mye, og tråklet oss fram med uttrykksfullt kroppsspråk og tolk. Det var antakelig avvæpnende for våre russiske kolleger å møte en mer egalitær nordisk samværsform. Vi ble godt støttet av kompaniet, som hjalp oss med scenografi, kostymer, figurer. I fristunder serverte de te og eskorterte


Iskremselgerne Mathilde og Svend. Her fra sluttscenen i forestillingen. Begge foto: Sasha Myalin

oss til kunstmuseer, og i anledning undertegnedes fødselsdag, fikk vi servert salte agurker, eddiksyltet kål og vodka – det var hardt. Vi har erfart noe om kulturforskjeller, besøkt russiske hjem, fått venner, opplevd ortodoks vakepåske, påskefest og eggleker, sett isen gå på Neva, usle bygårder, praktfulle palass og vidunderlige kirker, trålet gater, museer, metrostasjoner. Så ble det adventstid, de første snøfnuggene kom, og isen la seg på Neva igjen... Forestillingens Mathilde og Svend driver en kiosk sammen. På en humoristisk og «klovnsk» måte handler forestillingen om relasjonene og krisen mellom de to, og om å kunne møtes på tross av motsetninger. Mens hun er opptatt av miljøet og issmeltingen i nord, er han mest bekymret for om iskremen i kiosken skal smelte. Det tar tid før de kan vende seg til hverandre og prøve å være en støtte for hverandre – hun med å hjelpe ham i iskremkiosken, han med forståelse for hennes miljøengasjement.

Også i Russland er det problematisk å selge iskrem på gaten midtvinters, så forestillingen ble flyttet inn. Vi ble tatt imot med iver og varme, og etter forestillingen møtte vi en fotokultur vi ikke er vant med, men som etter sigende er vanlig dersom forestillingen går hjem hos publikum. Alle ville ta bilder av oss – i og utenfor scenografien, med og uten barn, med og uten parykker, med og uten figurer og plakater. Vi fikk sjokolade og kort med hilsener fra helt ukjente mennesker, og fikk trening i å si «spasiba», et av de få russiske ordene vi har lært oss. Hvorfor gateteater, har noen spurt. Kanskje svaret er at vi har holdt på så lenge at vi ønsket å utfordre oss selv, gjøre oss sårbare på en ny måte, møte publikum direkte og uten filter. Og ha det gøy, unngå selvhøytidelighet, våge oss ut på gater og torg i inn- og utland. Vår nye satsing får norsk premiere på Hamar i mars–april. Hjertene banker, og vi er litt nervøse. Ønsk oss lykke til!

43


BOKOMTALE

AV GORO TRONSMO

DON’T JUDGE A BOOK BY ITS COVER – eller artikkelsamlingen som lot som den var en lærebok (men som egentlig handlet om det samme som denne tittelen prøver å gjøre)

I Jeg leser en anmeldelse av boken Refleksive etyder i medlemsbladet til Skuespillerforbundet, Stikkordet. Anmeldelsen er om en ny teoribok om dramaturgi og skuespillerteknikker, utgitt av professor i regi på Teaterhøyskolen, Tore Vagn Lid. Han har satt opp noen ting på Nasjonal, på DNS, og fått noen Heddapriser. Jeg har hørt ham på noen foredrag før. Jeg tror han er opptatt av etyde-begrepet. Jeg slår opp etyde på Wikipedia. «En etyde (av fransk étude, «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument. Noen eksempler er Frédéric Chopins etyde nr. 6 fra op. 25, som gir pianister trening i å spille raske p ­ arallelle kromatiske terser, nr. 5 op. 10, som skal forbedre ens evne til å spille arpeggioer på de svarte tangentene, og nr. 10 fra op. 25, en studie i parallelle oktaver.» Ok, så det betyr at etydebegrepet i forhold til teaterarbeidet betyr å gjøre en del av arbeidet i teater som øvelser, øvelser som gir kunstnerisk mening, men som ikke nødvendigvis er tenkt som et komplett kunstnerisk produkt. Og så er denne boken av etyder utviklet for teaterarbeidere som

44

er i et felt som er i endring. Altså er dette en serie øvelser der jeg kan trene meg i det nye, men med faget mitt som utgangspunkt, slik Chopin skrev etydene for prof­esjonelle pianister, pianister som ennå ikke hadde jobbet med å spille kromatiske terser raskt, (og kanskje raske kromatiske terser var «the new thing» akkurat da). Jeg stusser over hvorfor denne teksten lager en jeg-person som leser denne teksten som jeg nå leser. Jeg lurer på om den som skriver holder på med en sånn etyde, en skuespiller-etyde, om å ta skuespiller­ håndverket inn i en situasjon utenfor teateret, der hun lar skuespilleren skrive teksten. Er det en etyde for et teaterfelt i endring? Og kan den øvelsen gjøre at mitt håndverk kan gjøre meg til en som skriver, en forfatter, selv om jeg i så fall skriver som skuespiller? Jeg klikker meg videre på nettet, om skuespill utenfor teateret, og ender opp med artikler om skuespillere og komikere som jobber med et Alter Ego. Mange snakker om at alteregoet har evner – som humor, timing, kjapphet i replikken, etc. – talenter de som skuespillere ellers ikke har. Og at det er liksom bare å trykke på ONknappen og så spruter det tekstmateriale ut.


Refleksiv dramaturgi – Etyder for et (scene)kunstfelt i endring av Tore Vagn Lid. Utgitt i 2018 på Cappelen Damm Akademisk. Boken er tilgjengelig som Open Access-utgivelse på forlagets nettsider.

II Jeg leser boken «Refleksive etyder» av Tore Vagn Lid. Den har undertittel «Etyder for et (scene)kunstfelt i endring». Når jeg leser innholdslista over etyder, tenker jeg at boken består av en serie øvelser jeg kan jobbe med, som regissør, i mitt dramaturgiske arbeid, i konseptutvikling, eller i mitt arbeid med personinstruksjon og fortolkning. Hver etyde er skrevet i litt forskjellig språk, som om motivasjonen fra forfatteren er fra ulike steder, som om hvem han skriver til er ulikt, eller at forfatteren er på ulike steder i livet. Noen av etydene merker jeg at jeg har lest i Shakespearetidsskriftet, og den første etyden er egentlig en notis jeg leste på Scenekunst. no for noen år siden, er det ikke? Jeg skjønner etter hvert av fotnotene at hver «etyde» egentlig er en tidligere publisert artikkel av Vagn Lid. Artiklene er om enten et tidligere arbeid av han, eller tanker han har gjort seg knyttet til sin egen forskning.

45


Jeg føler meg litt lurt, og får mer og mer en følelse av at denne boken har feil tittel og feil design og er i feil bokgenre, for det er jo en artikkelsamling og ikke en etydebok? Altså, jeg trodde jo at jeg skulle kunne gå inn i disse etydene, bruke dem, spille dem, ikke bare lese om Vagn Lids verk og egne refleksjoner. På opphavsrettsiden står det at de fleste artiklene har vært publisert før og at boken (derfor) er en «peer-reviewed monograph». Så det er det dette egentlig er, ikke en etydebok, ikke et notehefte. Jeg ser for meg boken med dens korrekte tittel: «Tore Vagn Lid – En kollega-redigert monograf om et (scene)kunstfelt i endring.» Ok, tørrere enn det blir det jo ikke, så jeg får unnskylde feiltituleringen. Jeg legger skuffelsen til side og leser videre. Og bare jeg kommer meg forbi de første sidene og blir vant til hans litt gammel­ modige språk, blir jeg mer og mer dratt inn i det! Jo mer jeg leser, kjenner jeg at det er mye mer givende å pløye seg gjennom Vagn Lids notater fra det siste desenniet, enn å sette meg inn i en liste øvelser. I første etyde gir han motivasjon for å arbeide med etyder, og det å tørre å fri seg fra å tenke sluttprodukt, og hvordan teatermaskinens «sykdom» er at den ofte ikke rekker å tenke seg om, ikke rekker å bruke tid på etyder, men er som en resirkuler-triksa-maskin fordi vi må skynde oss til mål (eller til billettkassa). Og så står det om at dette er etyder i det han kaller refleksiv dramaturgi: Det å bruke dramaturgi som analyseverktøy på alt som virker i teatermaskinen. Det man ikke egentlig tenker på når man haster avgårde (mot billettkassa), som at for eksempel plakaten kan virke dramaturgisk like sterkt som

46

forestillingen i seg selv. Han mener at teateret lurer seg selv hvis det tror at kunsten slutter utenfor teaterrommet, og at det er viktig at teaterarbeidere trener seg i å lese disse virkningene, fordi de antagelig påvirker uansett, og hvis vi ikke trener oss i å analysere dette, så er det stor fare for at vi faller bakpå. De neste etydene går igjennom ulike eksempler av å lese scenekunsten utenfor teaterrommet, som filosofen Bourdieus aksjon i en forelesningssal i Berlins hoveduniversitet Humboldthain, der han iscenesatte sin egen kreftsyke person som rollen. Videre går han inn i en redegjøring av begrepet naturalisme, som teaterfeltet strør om seg som adjektiv eller genrebeskrivning helt uten bevissthet om at begrepet har hatt en fartstid på den brune siden av politikken. Det andre kapittelet er en lang artikkkelserie om kritikkbegrepet, som er sakset fra Norsk kulturråds bok Kvalitetsforståelser som kom ut ifjor. Så kommer et kapittel om skuespilleren, så et om regissøren, så et om manus, og så et om dokument, (men som egentlig er en tekst om Vagn Lids hørespill Almenrausch). Der Vagn Lid gjennom karrieren har gjort seg refleksjoner av verkets virkning har han skrevet det ned. Og disse notatene er nå dratt inn i leken at hver artikkel får navn med Etyde: en, to, tre, fire, fem... – Til tilslutt geite­killingen har telt til ti. (Eller 17, da.) Og så er håpet at ved at vi leser hans eget analyse­ arbeid så kan vi gjøre det samme, ta det over i vårt arbeid med konseptutvikling, verksanalyse og formidling. At Chopins kromatiske terser her øver seg i å se rammen der forestillingen utspiller seg – som samfunnet generelt.


III

IV

Jeg skriver en anmeldelse av «Refleksive etyder – Etyder for et (scene)kunstfelt» i endring for Stikkordet. Jeg var også trent som skuespiller en gang, og synes det er litt morsomt at de spør meg om å skrive for dem.

Jeg leser min anmeldelse av Refleksive etyder i Stikkordet. Når det dumper ned i postkassa, får jeg déjà vu til da jeg var 23 år og drømte om å bli skuespiller og medlem av forbundet og få Stikkordet i postkassa. Jeg har skrevet anmeldelsen fra tre ulike jeg-perspektiv. Til slutt har jeg «pastet» inn Wikipedias definisjon av alter ego: «An alter ego is a second self, which is believed to be distinct from a person's normal or true original personality. A person who has an alter ego is said to lead a double life.»[1]

Jeg synes samtidig det er litt rart, litt funny og litt ironisk at jeg skal anmelde Vagn Lids bok. Oppdraget mitt er å tilgjengeliggjøre denne boken for skuespillerne som leser Stikkordet, åpne den som et verktøy. For denne boken trenger å åpnes – introduksjonen til boken er så vanskelig skrevet at jeg må lese den tre ganger for å skjønne hva boken vil si, og at det er tidenes dårligste grafiske design på omslaget og en gørrkjedelig tittel gjør jo ikke akkurat at man kjøper den på auto. Det ser ut som at forfatteren har glemt å gjøre sin egen analyseetyde på formidling- og designbiten av sin egen bok. Jeg tror det er sannsynlig at denne designens virkning er at leseren må pløye seg igjennom en lang dramaturgisk ansats av motstand før hen kommer inn i den, og at merparten faller av før motstanden slipper taket, alternativt at man ikke gidder å plukke den opp i det hele tatt. Og det er så dumt, for det er jo griseviktige ting han snakker om, og jeg er helt enig i alt den egentlig formidler. [2]

1

Goro Tronsmo is a theatre director and visual artist. With a background in acting and actors instruction, Tronsmo mixes notions of fiction and representation, sometimes in scripted but seemingly actual live settings, sometimes in filmprojects executed as exersises in borders of fiction, sometimes in writing.

og skrive meg inn i to alteregoers tolkninger.

Selvfølgelig er jeg enig, for mitt skriveprosjekt som kritiker handler egentlig også om å formidle at scenekunstverk virker utenfor konteksten det blir vist, men basert på min egen forskning med mine egne scenekunstproduksjoner. Og jeg har utviklet en alteregoskriveform for å formidle dette i et språk så det blir lettere tilgjengelig. Jeg arbeider med at artikkelen kan virke som et verk, sikkert likt det Vagn Lid ville kalt refleksiv dramaturgi. Men jeg kaller det ikke det, jeg kaller det praksis.

2

47


VI MINNE S

BJØRN MOAN 0 2 .0 3 . 7 5 – 0 4 . 1 2 . 2 0 1 8

Født i Oslo i 1975, oppvokst og oppblomstra i Kabelvåg fra femårsalderen. En nydelig, ramsalt fyr som det var umulig å ikke bli glad i. Bjørn var gift med Nina Schjeide og var far til Markus Bjørnson Schjeide. Skuespiller, stemmeskuespiller, lydbokinnleser, frilanser og kongen av røverhistorier. Fra ungdomsradio i Kabelvåg, til pur ung kjiping i Insomnia, fra Riksteatret til internasjonal serie for HBO, med ørten små og store roller på veien imellom. Insomnia, Raskolnikov, Babycall, Flukt, Istid 2 og 4, Den siste viking, Lilyhammer, Kraftidioten, En folkefiende, Monster og Beforeigners, for å nevne noe. Politisk aktiv, engasjert og kunnskapsrik, og en av Norges desidert beste massasjeterapeuter, bare sånn i tillegg. Han skrev egne stykker, monologer og foredrag og kunne flekse mellom små og store prosjekter uten å blunke. Intet for stort eller for lite. Kommerst og smalt i skjønn forening. Han kunne i tillegg alt om å fikse ødelagte kropper, og ganske mye om brustne sjeler også. Raus, omsorgsfull, sterk, talentfull, varm, klok, inderlig, morsom, fryktløs og halvsprø. Full av sjarm, hes latter, kjærlighet til folk rundt seg og saftig nordnorsk kraft og dertil språk. Dette var den Bjørnen de fleste kjente og var uendelig glade i.

Foto: Akershus Teater

rådde grunnen den natta, han så altfor brått sparka fra, hoppa på siste trikk, og etterlot oss sønderknuste på perrongen. Han var så mye, han Bjørn Moan, og tomrommet etter ham får Grand Canyon til å virke som et lite søkk i sandkassa. Det er fristende, i et forum som dette, å snakke på vegne av alle som var glad i Bjørn, men det blir feil. Dette er mine tanker og inntrykk etter 15 år med Bjørn Moan som min beste venn og tidvis kollega. Jeg trodde det skulle være sånn til Dovre falt.. men sånn ble det ikke. Bransjen og verden for øvrig har mista en stor medspiller og et kruttsterkt menneske, så altfor, altfor tidlig. Takk kjære, store, lille Bjørnen for alt du var, både på livets og alle de andre scenene. Du var høyt elsket og er forferdelig dypt savna. Til Dovre faller og forbi. Med stor takknemlighet for at du fantes her, og at vi fikk ta del i det og deg. For livet, døden og kjærligheten. For Bjørn!

Han var utvilsomt også til tider folkesky, inneslutta, fraværende, hissig, kranglevoren, flyktig, sleivkjefta, destruktiv, redd, tungsindig og mørk. Det var dessverre den sistnevnte sida som

48

Av Lena Meieran.


KLAUS HAGERUP 0 5 .0 3 . 1 94 6 – 2 0 . 1 2 . 2 0 1 8

Takk for lesefesten, Klaus! Klaus Hagerup døde torsdag 20. desember, etter lengre tids sykeleie. Den allsidige forfatteren, skuespilleren og regissøren ble bare 72 år gammel. Hans omfattende kunstneriske produksjon skaper alskens minner når vi kaster blikket bakover i tid. Han har skapt en lang rekke klassikere som huskes av flere generasjoner, voksne og barn, i spranget mellom Ellinors vise fra 1976 og den pågående suksessen Snøfall på NRK, som i disse dager også går som teaterstykke – et manus han skrev sammen med døtrene Hanne Hagerup og Hilde Hagerup.

Foto: Jarle Vines

ny bok fra Klaus Hagerup om Markus Simonsen! For et univers han skapte for små og store. Men ikke bare traff han barn og unge, han traff oss foreldre. Hagerup tok barns følelser og redsler på alvor. Og han våget å tøyse med det. Trekker man fram fra bokhyllen Høyere enn himmelen (1990) er de to første sidene tekst både morsomt, slemt og gøy, sett med barns øyne. Og vi voksne har hatt et og annet å lære. Her var humor, varme, ufattelig mye morsom lesning, og også alvor – i en varm form.

Klaus Hagerup var et kunstnerbarn, sønn av lyrikeren Inger Hagerup og Anders, og med kunstnere både i storfamilien og egen familie. Klaus Hagerup tilhørte en engasjert generasjon. Han gikk tidlig inn i den store politiske bevegelsen på 1960-tallet, og ble i 1963 sentralstyremedlem da Sosialistisk Ungdomsforbund ble stiftet som Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. Han var med i legendariske Bryn/Hellerud SUF i Oslo, et senter for den marxist-leninistiske opposisjonen – der han opererte sammen med Tron Øgrim og Pål Steigan. Men det var kunsten som skulle høste mest av hans arbeidskraft, selv om den politiske bevisstheten holdt seg og fulgte med også inn i det han skapte som kunstner.

Klaus Hagerup maktet også å skrive en god biografi om sin mor, Alt er så nær meg (1988), det var berikende for publikum, men opplagt et tøft personlig løft. I de senere år har nyere generasjoner barn lært ham å kjenne gjennom TV. Og han har skrevet om mat, gyldne dager og dype viner i Italia sammen med kona Bibbi Børresen.

Hans utrolige allsidighet kom tidlig til syne. Hagerup debuterte i 1969 med diktsamlingen Slik tenker jeg på dere. Han var med i dukketeateret til Birgit Strøm, studerte drama i Devon og tok Statens teaterskole. Ved Den Nationale Scene og Nationaltheateret arbeidet han som skuespiller, instruktør, dramaturg og forfatter. Og ikke minst var han med på å bygge opp Hålogaland Teater i pionerårene 1971–73. Han har spilt i film, men etablerte seg først og fremst som dramatiker for radio og scene og som ungdomsbokforfatter. En rekke av hans skuespill er oppført på mange scener rundt om i Norge.

Det er rett og slett sørgelig at en så produktiv og kreativ kunstner nå er borte. Det passer å avslutte med siste strofe av Ellinors vise, som Sverre Kjelsberg tonsatte, sluttsang i teaterstykket Dikt & førbainna løgn i 1976, og kåret til en av Norges nasjonalviser av Nitimens lyttere.

På 1980-tallet slo han rot på Aschehoug forlag og forfatterskapet blomstret med noveller, romaner og ikke minst bøker for barn og unge. For en sitrende lesefest det var, hver gang det kom en

Klaus Hagerup mottok en rekke priser for sitt skapende virke. Den siste bare for en måned siden, hedersprisen under Brageprisutdelingen, for sin intense fortellerglede og en uløselig blanding av dypt alvor og ellevill humor.

«Æ drømme at vi får en vår da undertrøkkinga på jorda stanse. Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står, og det bli like fint å jobbe som å danse.»

Av Guri Hjeltnes. Minneordet stod opprinnelig på trykk i VG. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

49


VI MINNE S

NILS UTSI 2 2 .0 7. 1 94 3 – 3 1 . 1 2 . 2 0 1 8

Nils Utsi, hvis fulle navn var Nils Reidar Utsi, ble født i Austertana i Finnmark den 22. juli 1943 og gikk ut av tiden på fjorårets siste dag. Fra Austertana i Finnmark til Teaterskolen i Oslo var det, ihvertfall på sekstitallet, lengre enn mellom de fleste andre steder i vårt land, men det var dit Nils dro etter avsluttet eksamen artium på gymnasiet i Alta i 1964. Kanskje var det der vi møttes første gang, men ingen av oss husket det. Jeg var på vei ut derfra og han på vei inn. På ordentlig møttes vi på Den Nationale Scene i Bergen. Var vi med i samme forestilling, og det var vi ofte, ble vi nesten alltid plassert ved siden av hverandre. Sceneinstruktører liker motsetninger; jeg var svært lang og Nils var ikke. Derimot var han et stort scenetalent, lynende intelligent og hadde et fantastisk språkøre. Det siste kom godt med da han og et dusin andre idealister forlot sine institusjonsteatre for å starte Hålogaland Teater høsten 1971. Bare to blant oss var født og oppvokst i landsdelen, og da vår målsetting var å gestalte mennesker i Nord-Norge, måtte vi også beherske nordnorsk dialekt. Ikke enkelt å få til, men Nils laget og drillet oss i en egenskapt nordnorsk scenedialekt. Vi kalte den «Utsinormalen», og den fungerte utmerket. I det neste tiåret spilte han store roller i de fleste av teatrets produksjoner. Mindre kjent er det at han, sammen med Magnar Mikkelsen, oversatte teatrets meget omtalte Peer Gynt til nordnorsk, med de fleste av Ibsens verseføtter intakte, og senere også Bertolt Brechts Krittringen der Ragnar Olsen gjendiktet sangene. Teatrets barnekomedie Gutten og Gullfuglen som sto på repertoaret i årevis, hadde han ideen til og skrev og spilte sammen med Tone Danielsen og undertegnede. Den ble senere oppført på flere teatre og vist i TV.

50

Foto: Susanne Hætta

husker jeg ikke, men på vår vandring ble vi enige om at jeg skulle skrive hans biografi. Som sagt så gjort, ved leirbålet (Nils kunne tenne bål hvor som helst og i all slags vær), satt jeg meg ned med blyant og papir og skrev den fremtidige krønikes første linje. Den lød: «Nils Utsi ble født på Finnmarksvidda i en jordgamme han hadde bygget med sine egne hender». Vi ble enige om at det viktigste alt var sagt og la ned prosjektet. Senere ble tidene vonde. Nils har vært åpen om den perioden av sitt liv. Vårt vennskap vedvarte, men nå i fortvilelsens form. Etter lang tid hørte jeg rykter om behandling, og så, enda mer gledelig, at Nils på det samiske teatret Beaivváš' julefest, nøye hadde forsikret seg om at den alkoholfrie gløggen virkelig var det den ga seg ut for. Ikke lenge etter møttes vi i Bergen. Hans datter Maria jobbet på en produksjon jeg spilte i, så han kom ned. Etter forestillingen foreslo jeg at vi skulle gå ned på Wesselstuen, som så ofte før. Nils, som gjenkjente en stikkreplikk når han hørte en, sa: «Det blir Munkholm på mæ, da». Jeg visste jo også hva en stikkreplikk er og spurte: «Ja, Nils. Ka syns du om det?» Nils så opp på meg og sa: «Sigmund. Æ våkne kvær morra og glæde mæ over at æ ikkje drikk længer!» Et av de gladeste øyeblikk i mitt liv.

Som skuespiller var han på mange måter et fenomen. Han gled inn i rollens situasjoner tilsynelatende sømløst fra første prøvedag og sugde teksten inn på nesten osmotisk vis. Sånn så det ihvertfall ut. Han tok aldri boka med hjem.

Nils var seg alltid bevisst at han var same og han var stolt av det. Da 600 politifolk den 14. januar 1981 ryddet leiren i Stilla for folk som protesterte mot utbyggingen av Altaelva, startet de med Nils. Tilfeldig? Neppe. Allerede den gang var han, kanskje uten selv å vite det, etablert som samefolkets ansikt. Filmer og tv-produksjoner har siden bekreftet inntrykket. Og for et ansikt! Tror du meg ikke, se selv. I NRK-appen ligger den siste produksjonen han var med i. Den heter Glitu. Den er bare 18 minutter lang, men den forteller en uendelig historie.

Vi gikk tur sammen over Finnmarksvidda. Fra Reisadalen, via Katukeino til Karasjok. Det er langt. Hvem som fikk ideen

Av Sigmund Sæverud.


HENRIK SCHEELE 0 5 .0 2 . 1 9 5 2 – 2 1 . 0 2 . 2 0 1 9

Foto: Torstein Ihle – Kirkens Bymisjon

Henrik ble en del av SAFIR, et rusfritt være-gjørelærested i Kirkens Bymisjon og Røde Kors, våren 2008. De fleste på SAFIR kjente ikke Henrik først og fremst som skuespilleren, men som et medmenneske og en god venn. Han var imidlertid veldig stolt av sitt yrke og tok seg selv litt ekstra høytidelig av den grunn. I act2 forumteater var han læremester og faglig forbilde. Han hadde et estetisk blikk og omsorg for deltakerne på SAFIR. Mange knyttet seg til han. Selv om vi kanskje var småredde for hans til tider skarpe sarkasme. Sammen skapte vi et profesjonelt teaterkompani i rusomsorgen, fordi vi trodde på det, helt enkelt. «Profesjonell er ikke noe du er, profesjonalitet er en holdning til arbeidet du driver med». Teater er opprør, skråblikk. I act2 løftet vi stemmene sammen, de av oss som allerede var utenfor boksen. Henrik var belest, dette kom til utrykk gjennom «Dagens ord»: Digitalt på Facebook – helst skulle det gi oss en kulturell (ut)dannelse – og muntlig på onsdagslunsjene på SAFIR. Ord som fikk oss til å se på tilværelsen med et litt skråere blikk, se en gang til. Fellesskapet på SAFIR rommer ting som er tunge å bære både for en selv og andre. Henrik sa at øynene hans ble åpnet for en verden han følte deg enda mer hjemme i – han fant et fellesskap nesten fordomsfritt som han ikke fant andre steder. Henrik hørte til i felleskapet på SAFIR og hadde stor glede av det, enten det var på hyttetur eller i aktivitetene på huset.

Henrik overrasket og løftet mange skuespillerspirers blikk med en positiv tilbakemelding. Ikke for ofte, men med desto større tyngde og sterkere avtrykk. Henrik var en klippe for de som trengte en god samtale, eller en rullings. For alle slags problemer folk hadde (unntatt hans eget), hadde han et interessant forslag til løsning. Han så det med en gang om noen av vennene hans var en smule reduserte. Da gikk han rett bort, og spurte. Henrik har bidratt til at flere i act2 står på scenen og er rakrygget i dag. «Han bidro til å bygge meg om fra junkie uten selvbilde, til en som kan stå på en scene og holde monolog for 170 kommunetopper» (Tommy Olsen, skuespiller i act2). Henrik hadde nok helt til det siste en drøm om å stå på scenen igjen selv, riktignok i en liten rolle han følte han kunne mestre etter så lang pause. Han sa at han syntes han hadde det bra de siste årene. Han slet med helseutfordringer, og viste en mer lavmælt side av seg selv da. Men han var fornøyd.

Av Eliann Stålem Berg, Re:Ager forumteater, tidligere forumteaterkoordinator SAFIR.

51


VI MINNE S

KAREN RANDERS-PEHRSON 0 6 .0 8 . 1 93 2 – 0 4 . 0 2 . 2 0 1 9

Karen ble valgt til forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund i 1977. Jeg meldte meg inn i forbundet i 1978. I dag er det jeg som sitter i forbundslederstolen. Både det at jeg opplevde årene på slutten av 1970-tallet, og at jeg i dag får erfare hva det innebærer å være forbundsleder, gjør at jeg lett kan sette meg inn i hva det var Karen sto i de tre årene hun ledet forbundet. På samme generalforsamling som Karen ble valgt til leder, ble det også besluttet at Norsk Skuespillerforbund skulle gå sammen med Norsk Skuespillerunion, som i en tiårs periode hadde organisert de unge radikale skuespillerne. På det politisk polariserte 1970-tallet sier det seg selv at det ikke var noen enkel oppgave å forene de to organisasjonskulturene. I Norsk Skuespillerforbund sin årsmelding for 1977–78 kommer dette tydelig fram: «Styret vil bemerke at det synes som om NSF, som organisasjon, har maktet årets påkjenninger. Vi tror de meningsbrytninger som har funnet sted har vært nyttige og nødvendige. Vi tror det er viktig at de motsetninger som fremdeles eksisterer ikke tildekkes, men kommer til uttrykk gjennom åpen intern debatt. Vi tror at en slik debatt bringer NSFs medlemmer nærmere hverandre i respekt og forståelse for de ulike syn og på lengre sikt skaper et bedre samarbeide innad og sterkere organisasjon utad. Dette er nødvendig for Norsk Skuespillerforbunds videre arbeid.»

52

Det kan ikke være tvil om at Karen investerte alt hun hadde av bransjekunnskap, organisatoriske evner og lederegenskaper for å gjennomføre sammenslåingen, men utfordringene sto i kø. Årsmeldingen for perioden 1978–79 går veldig langt i å beskrive en forbundsleders hodepine: «Året har vært meget urolig for NSF, først og fremst preget av en splittelse i organisasjonen, en langvarig og slitsom tarifforhandling og konflikt i forbindelse med oppsigelser. En ny organisasjon for skuespillere ble stiftet den 11. september. Organisasjonen tok navnet Skuespillerforeningen av 1978, og kjernen i foreningen besto av 23 skuespillere som meldte seg ut av NSF samme dag. Det kom til brudd i tarifforhandlingene 23. november. NSF gikk da til varsel om plassoppsigelse f.o.m. 20. desember. Meklingen ble avviklet 28. februar med et forslag som ble anbefalt av begge parter. I november 1978 ble det varslet oppsigelse av 4 skuespillere ved Trøndelag Teater. 1. februar ble det varslet oppsigelse av 8 skuespillere ved Nationaltheatret. Skuespillerne ved alle landets teatre reagerte med én dags arbeidsnedleggelse i protest mot oppsigelsene, og den ekstraordinære generalforsamlingen 11. mars vedtok med 218 mot 84 stemmer å gå til full streik med øyeblikkelig virkning. Styret i Norsk Skuespillerforbund trakk seg tilbake, idet man regnet med at streiken ville bli stemplet som ulovlig.»


Etter bare et års tid, var det igjen to ulike fagorganisasjoner for skuespillere. Og noen måneder senere gikk vi til streik mot usaklige oppsigelser. Streiken ble ledet av en streikekomité som Henny Moan var leder for. Etter tre uker aksepterte medlemmene i Norsk Skuespillerforbund et kompromiss. De oppsagte på Trøndelag Teater fikk jobbene tilbake, og de åtte oppsagte fikk utsatt fristen for når fratredelsen skulle skje. Det ble opprettet kunstneriske råd på teatrene, så teatersjefene ikke kunne si opp skuespillere etter egen kunstneriske magefølelse uten at det i det minste var diskutert i et forum hvor skuespillerne var representert. Striden om oppsigelsene fortsatte i rettsvesenet i flere år. I årsmeldingen for det siste året Karen var forbundsleder 1979–80, står det å lese: «Året har vært anstrengende, men uten den store ytre dramatikk som preget fjoråret. Konflikter ved Sogn og Fjordane Teater og Nationaltheatret har vært særlig arbeids- og tidskrevende. En positiv utvikling har imidlertid også skjedd, særlig når det gjelder samarbeidsforhold til andre organisasjoner.» Selv om Karen og hennes styre kjempet hardt og vant fram på noen punkter, klarte de ikke å hindre splittelsen. Skuespillerforeningen av 1978 eksisterte inntil den la seg selv ned i 1997.

Foto: Arkiv NSF

Året etter, i 1998, feiret Norsk Skuespillerforbund sitt 100-årsjubileum. I den forbindelse utnevnte vi Karen Randers-Pehrson til æresmedlem. Det er en utmerkelse som henger høyt. Listen over æresmedlemmer inneholder navn som Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad, Charlie Chaplin og Jon Fosse. Æren er desidert velfortjent: Karen ledet forbundet med stor klokskap gjennom en veldig vanskelig periode. Jeg kjente henne ikke personlig, jeg traff henne bare et par ganger, men jeg husker henne som en leder med naturlig autoritet kombinert med at hun utstrålte varme og respekt. Norsk Skuespillerforbund og norske skuespillere har mye å takke Karen Randers-Pehrson for!

Av Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Minnetale fra Karen Randers-Pehrsons bisettelse.

53


VI MINNE S

WENCHE KVAMME 1 9.0 6 . 1 9 5 0 – 0 9.0 3 . 2 0 1 9

Vår kjære kollega Wenche Kvamme døde 9. mars 68 år ­gammel. Hennes siste rolletolkning ble Bergljots mor i forestillingen Arv og Miljø på Den Nationale Scene. 19. desember i fjor ble siste forestilling vist, og til tross for at hun var preget av sykdom, stod hun løpet ut. For oss som fikk være publikum på denne forestillingen, ble den en påminnelse om det Wenche representerte, en scenekunstner som satte teateret først. Wenche debuterte som skuespiller i Dantons død på Nationaltheatret i 1977. Året etter kom hun hjem til Bergen og startet på sin lange karriere ved Den Nationale Scene. Wenche var en kunstnerisk bærebjelke på DNS og skulle i årenes løp vise at hun mestret alle sjangre innen teater. Shirley Valentine, Jeppe på Bjerget, Spelemann på taket, Hellemyrsfolket og Jan Herwitz er bare noen eksempler på hennes rolleprestasjoner. De var så mange! Hun hadde avstikkere til andre teatre gjennom årene og var også med i flere TV-serier, men for oss som var hennes kollegaer på DNS og for Bergens teaterpublikum, var Wenche først og fremst DNS-skuespilleren. Elsket av sitt publikum og sine kollegaer. Som skuespiller var Wenche ydmyk, lekende, utforskende og med en grunnleggende respekt for skuespillerkunsten. En livslang læringsprosess kunne synes å være hennes motto

54

Foto: Thor Brødreskift

og det viste også igjen i hennes prestasjoner på scenen. Hun stagnerte ikke, hvilte ikke på sine laurbær, var ikke en selvutnevnt stjerne – men en stjerne definert av sitt publikum. Wenche var manges kollega og venn. Hun var raus, morsom, med en bergensk fandenivoldsk humor mange bare kunne misunne henne. Hun hadde temperament og var ikke redd for å vise det. Hun var et følelsesmenneske og ikke redd for å vise det heller. Latteren satt løst og smilet varmet! Stjernen som nå har sluknet kan ikke kopieres, men den kan inspirere. Takk Wenche! Vi glemmer deg aldri.

Av Sverre Røssummoen, på vegne av skuespillerkollegaer – Den Nationale Scene.


RANDOLF WALDERHAUG 2 1 .0 7. 1 9 5 8 – 2 2 .0 3 . 2 0 1 9

EIT SKODESPELARIDEAL Dødsbodskapen kom ikkje heilt overraskande. Lenge så det ut til at Randolf skulle vinne kampen mot sjukdommen, men den blomstra opp på ny, og sjølv ein hardhaus som han måtte gi tapt. Men uansett kor førebudd ein er, så sit ein att lamma av sorg. Randolf Walderhaug var den leiande mannlege skodespelaren ved Teatret Vårt i Morten ­Borgersens, Edvard Hoems og mi sjefstid. Noverande sjef, Thomas Bjørnager, var sentral som scenograf i min periode og arbeidde med Randolf ved fleire høve. Randolf Walderhaug oppnådde å få sterke band til publikum i Møre og Romsdal. Alle såg kva for profesjonell, solid, kollegial og sterk skodespelar han var. For ein teatersjef var han eit ideal. Han stilte opp med den same gløden og det same engasjementet, anten oppgåva var ei typisk hovudrolle eller ei støtterolle, og han gjennomførte fleire regioppgåver med same innstilling og kraft til å gjennomføre. Han var ein solid kollega, ein påliteleg medarbeidar, ein gentleman og eit menneske som viste og tok imot kjærleik frå dei som arbeidde i lag med han. Skodespelarar som har ei slik grunnleggjande forståing for kva ensembleteater er – for kva teater er – er viktig for alle teater, men for eit lite ensemble i utkanten kan slike folk ikkje vurderast høgt nok. På Teatret Vårt fekk Randolf store skodespelaroppgåver i det klassiske og i det moderne ­repertoaret. Det er vanskeleg å samanlikne rollene han spelte, og det skal eg la vere, men er har lyst å nemne eit knippe av dei rollene han gjorde frå han kom til Teatret Vårt i 1994: Tre Søstre, A Clockwork Orange, Rosmersholm, fleire Shakespeareroller, John i Oleanna, faren i Flammefjes, monologen Nittenhundre, Mikkel Borgen i Ordet, Saladin i Nathan den vise, Gubben i Gubben og katten, Per Degn i Erasmus Montanus (som han blei nominert til Heddaprisen

Foto: Kristin Bengtson

for) og fram til Peachum i Tolvskillingsoperaen, den siste rolla han gjorde på Teatret Vårt/Riksteatret. Denne korte lista seier litt om den store breidda som låg i talentet hans. I 2009 drog han frå Regionteatret i Møre og Romsdal for å freiste frilanslivet med base i Oslo. Dessverre vart denne perioden altfor kort. Han rekte å gjere viktige roller på Det Norske Teatret, på Brageteatret, på Hordaland Teater, på Teater Innlandet, på Kilden og fleire filmroller. I Oslo trefte Randolf og eg kvarandre att. Vi hadde jobba saman i Bergen på slutten av åttitalet på Den Nationale Scene, og vi jobba saman på Det Norske Teatret. Vi tenkte nok ikkje over kor mykje vi samarbeidde, men 27 ulike teaterprosjekt vart det på 32 år. Randolf har spelt i dei to barneskodespela mine, Trollspegelen og Rytmar frå verdsrommet. Ingen andre har eg jobba så mykje med som han. Eg saknar Randolf alt, eg hadde unt han og Ingunn mange fleire år saman, Håkon, Alva, Laura og stebarna hans eit mykje lenger liv med far sin, og eg hadde unt publikum å få sjå Randolf i store roller i åra frametter. Slik vart det ikkje, men eit livsverk har han skapt, og vi som fekk oppleve så mykje av det, står takksame att. Eg lyser fred over Doffens minne.

Av Carl Morten Amundsen. Minneordet stod opprinnelig på trykk i Romsdals budstikke. Stikkordet har fått tillatelse til å videre­formidle teksten.

55


KLIPPEROMMET

FRILANSPRISEN

FRILANSPRISEN DELES UT ÅRLIG av

Bli med på årets hyggeligste begivenhet med et

Norsk Skuespillersenter. Etter en åpen nasjonal

fullspekket festprogram! Med innslag fra scenen

utlysning, har det kommet inn mange forslag til

og feiring av de nominerte, annonseres årets vinner

kandidater. En jury avgjør hvem de nominerte

av Frilansprisen 2019. Norsk Skuespillerforbund

er, og det offentliggjøres torsdag 25. april.

deler også ut årets æresmedlemskap.

Prisutdelingen er et samarbeid mellom Norsk Skuespiller-

Arrangementet er gratis, men krever påmelding

forbund, Nordic Black Theatre og Norsk Skuespillersenter,

i forkant. Les mer på Norsk Skuespiller-

og er en del av programmet under Heddadagene.

senters nettsider, skuespillersenter.no

PROGRAMSLIPP 3. JUNI TRENGER DU FAGLIG PÅFYLL? Ønsker du nye verktøy? Står du mellom jobber? Norsk Skuespillersenter tilbyr rimelige kurs for skue­spillere over hele landet. Vårt kursprogram finner du på www.skuespillersenter.no, og 3. juni slippes høstens kurs. Bli en sterkere skuespiller – din utvikling fortsetter hos oss!


V I G R AT U L E R E R

KALENDER

09. DESEMBER Bjarne Hjelde fylte 75 år

01.05

Bli med NSF i demonstrasjonstog Tradisjonen tro stiller vi i demonstrasjonstoget i Oslo på Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai. Vi oppfordrer medlemmer og andre til å bli med. Søk opp arrangementet «Norsk Skuespillerforbund i 1. mai-tog» på Facebook for nærmere informasjon om oppmøtetider og plassering i toget.

14. DESEMBER Gard Øyen fylte 75 år 16. DESEMBER Liv Ullmann fylte 80 år Terry Carter fylte 90 år 28. DESEMBER Marit Bolling fylte 85 år

01.05

Søknadsfrist UD reisestøtte scenekunst

26.05

Generalforsamling Norsk Skuespillerforbund

23. JANUAR Rolf Iversen fylte 70 år 03. FEBRUAR Gunhild Solveig Grünfeld fylte 80 år 04. FEBRUAR Michaela Spandow fylte 75 år 05. FEBRUAR Ragnhild Hiorthøy fylte 80 år 21. FEBRUAR Svein Erik Brodal fylte 80 år 27. FEBRUAR Eli-Anne Linnestad fylte 75 år 03. MARS Aril Martinsen fylte 75 år Sigmund Sæverud fylte 80 år 17. MARS Ola B. Johannessen fylte 80 år

Arbeidernes internasjonale kampdag

Varsel om generalforsamling er sendt til alle kretsene per e-post, og innkalling med sakspapirer blir sendt ut i slutten av april. Generalforsamlingen finner sted i forbundets egne lokaler i Welhavens gate 1.

04.06

Frist for å søke en rekke støtteordninger under Kulturrådet og Norsk kulturfond. Les mer på kulturradet.no

13.06

Frilansprisen deles ut på Caféteatret i Oslo

16.06

Heddaprisen deles ut på Det Norske Teatret

01.09

Søknadsfrist UD reisestøtte scenekunst

03.09

Frist for å søke prosjektstøtte Fond for lyd og bilde

15.10

Søknadsfrist Statens kunstnerstipend


KLIPPEROMMET

L E S PÅ N E T T Stikkordet er tilgjengelig som nettmagasin, og du vil dermed kunne lese bladet både på mobil, nettbrett og PC/ Mac. Artiklene kan deles på Facebook, Twitter og e-post. Du finner Stikkordet her:

FAG F O R E N I N G S KO N T I N G E N T E R F R A D R AG S B E R E T T I G E T

HUSK AT FAGFORENINGSKONTINGENT ER FRADRAGSBERETTIGET i skatte­meldingen (selvangivelsen), og for 2018 kan du trekke fra inntil kr 3 850,-.

issuu.com/ norskskuespillerforbund

NSF innrapporterer fagforeningskontingenten

God lesing!

registrert med fullt personnummer hos oss.

direkte til skatte­myndighetene dersom du er

Hvis du ikke har mottatt melding om at vi har

ST I K KO R D E T NR. 1

2019

UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

innrapportert for deg, må du selv huske å føre dette i din skattemelding i post 3.2.11.

R A B AT T PÅ N O R S K S H A K E S P E A R E T I D S S K R I F T

NY MEDLEMSFORDEL! Nå får du som medlem av NSF rabatt på abonnement på Norsk Shakespearetidsskrift:

300,ÅRLIG ABONNEMENT (O R D. P R I S 3 5 0, - ) .

Du mottar papirutgavene og har tilgang til artikler på nettsidene shakespearetidsskrift.no. Abonnement bestilles via tidsskriftets nettsider.

58


QUIZ

1

Hva er det nye navnet på Norsk kulturfonds støtteordning som tidligere het Basisfinansiering av frie scenekunstgrupper?

2

Sonja Henie debuterte som filmskuespiller i 1927. Hva heter filmen?

3

Hvem har skrevet boken Towards a Poor Theatre fra 1968?

4

Hva heter Virke Produsentforeningens nye leder?

5

Hvilket år hadde Skuggar av De utvalgte premiere?

6

Hvem var forbundsleder i NSF i årene 1951–1956?

7

Hvilket land er nytt samarbeidsland for EØS-midlene?

8

Hva er forskjellen på et hovedoppgjør og et mellomoppgjør?

9

Kunstnerorganisasjonene har en egen forsikringsordning. Hva heter denne? Hva er det engelske navnet på FNs klimapanel?

2009

5

Åse Kringstad

4

Jerzy Grotowski

3

Syv dager for Elisabeth

2

Fri scenekunst – kunstnerskap

1

10 9 8 7 6

10

IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) Kunstnerforsikringen I et hovedoppgjør forhandler partene om bestemmelser i tariffavtalen og lønn. I et mellomoppgjør forhandles det kun lønn. Bulgaria Ella Hval

SVA R

59


B

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

REPLIKKEN

– Mange politikere vil ikke snakke med oss. Bra. Vi vil ikke snakke med dem heller. Vi vil at de skal snakke med forskerne i stedet, og lytte til dem. For vi bare gjentar det de sier og har sagt i flere tiår.

­- blad

– Alle tiltak monner, og det vil monne langt inn i framtiden. Det er bare å sette i gang og gjøre mest mulig fra og med i dag. Havforsker Arild Sundfjord ved Norsk Polarinstitutt om klimaendringer. Sakset fra nrk.no.

Greta Thunberg i en tale til EUs ledere på en ­konferanse i Brussel tidligere i år. Sakset fra nrk.no.

SAGT SIDEN SIST

skuespillerforbund.no

60

Profile for Norsk Skuespillerforbund

Stikkordet 1/2019  

Det første nummeret av Stikkordet i 2019 handler om klimaendringer. Vi har intervjuet scenekunstnere og filmskapere som setter klimaendringe...

Stikkordet 1/2019  

Det første nummeret av Stikkordet i 2019 handler om klimaendringer. Vi har intervjuet scenekunstnere og filmskapere som setter klimaendringe...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded