Stikkordet 2/2022

STIKKORDET

NR. 2 2022 UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

STIKKORDET NR. 2 – 2022

Utgiver: Norsk Skuespillerforbund v/ Knut Alfsen

Redaktør: Andrea Therese Skjolde Fostervold

Layout: Vild – vild.no

Trykk: Thure Trykk

Opplag: 1600

Forsidefoto: Nina Røste og Erika Hebbert.

Norsk Skuespillerforbunds administrasjon: Daglig leder Nina Tveit (fra 01.01.2023), Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Kristine Petrine Sollid, Mari Thune Husvik, Eirin Aavik, Helle Løkken Gilje og Anna Dyrlie Mortensen (i permisjon).

Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo

Telefon: 21 02 71 90

Resepsjonstid: Mandag til fredag 10.00–14.00

E-post: nsf@skuespillerforbund.no

www.skuespillerforbund.no

twitter.com/skuespillerforb

facebook.com/NorskSkuespillerforbund

Instagram: skuespillerforbundet

Stikkordet på nett: issuu.com/norskskuespillerforbund

Fiksjon av egen virkelighet

s38

Avbildet:SedaWittogJulieBjørnebye

Knut Alfsen (forbundsleder)

Anne E. Kokkinn (nestleder)

Kristoffer S. Aalberg

Helga Guren

Raymond Corrado Knutsen

Modou Bah

Julie Støp Husby

Forbundslederen

Er seks år lang tid?

NSF får ny daglig leder

Gode kontrakter

Skeivt kulturår

Skuespiller i det frie scenekunstfeltet, er du profesjonell?

Hva er en profesjonell skuespiller?

Talentprogram som bro til bærekraftig skuespillerkarriere

Talentprogram tilbakemelding

Når jobben fører til smerte

Går det an å lage fiksjon av sin egen virkelighet?

Skuespiller og gravid – hva nå?

Fond for utøvende kunstnere

Værsågod

NION, for å ivareta psykisk helse

Har du vanskelige og stressende dager?

Bokomtale

s26

Talentprogram tilbakemelding

AV KNUT ALFSEN

HVA VIL DET SI – OG HVA INNEBÆRER DET å være en profesjonell skuespiller i en verden som endrer seg veldig raskt? Er det i det hele tatt et mål i seg selv at skuespillere skal være profesjonelle? Hvordan takler vi de psykiske og fysiske helseomkostningene som følger av å være en profesjonell scenekunstner?

DISSE SPØRSMÅLENE STILLER VI i dette nummeret av «Stikkordet». Vi forsøker ikke å konkludere med to streker under svaret – for det finnes neppe et slikt svar. Derimot mener vi det er viktig at vi som jobber med scenekunst og audiovisuell kunst, diskuterer slike problemstillinger fortløpende. Det bidrar til å styrke oss som utøvere, kunstnere og som mennesker.

DEN 27. OKTOBER 2023 fyller Norsk Skuespillerforbund

125 år. Mange dyktige tillitsvalgte har lagt ned et stort arbeid for å styrke skuespilleres stilling i arbeidslivet i løpet av ett og et kvart århundre. Derfor kommer vi til å bruke mye spalteplass til neste år på å belyse historien

vår og drøfte hva vi kan lære av den. Samtidig blir 2023 på mange måter en ny start for Norsk Skuespillerforbund. Vår generalsekretær de siste seks årene, Anders Bredmose, har sluttet ved utløpet av åremålet. Vi takker ham for den store innsatsen han har lagt ned for forbundet. Fremfor alt er det hans fortjeneste at vi i dag har et betydelig bedre avtaleverk når det gjelder audiovisuelle produksjoner og rettighetsforvaltning, og at vi kan yte juridisk bistand til medlemmene våre, på et mye høyere nivå enn vi kunne før han tiltrådte.

NINA TVEIT BEGYNNER SOM DAGLIG LEDER i Norsk Skuespillerforbund fra 1. januar 2023. Vi tror hun har det som skal til for å fylle den rollen i årene som kommer (som garantert vil by på overraskelser og nye utfordringer!), og vi gleder oss til å bli bedre kjent med henne.

DET KAN IKKE SIES FOR OFTE: Norsk Skuespillerforbund har overlevd sine første 124 år ved at medlemmene står skulder ved skulder og støtter hverandre gjennom utfordrende tider. Det skal vi fortsette med!

Foto: Lars Opstad

ER SEKS ÅR LANG TID?

ANDERS BREDMOSE (Foto: Lars Opstad)

Når man plutselig står ved veis ende, gikk tiden fort. Et seks år langt åremål synes, ved første øyekast, ikke å være en så lang tid. Men for seks år siden var Barack Obama president i USA, Brexit var nytt, og det politiske systemet i Storbritannia var stabilt. Pandemi og krig i Europa var noe vi leste om i historiebøkene. Plutselig virker de siste seks årene som en evighet. Verden var – slik jeg husker den – en ganske annen.

Det samme med Norsk Skuespillerforbund. Det har skjedd mange ting de siste seks årene, og det forbundet jeg forlater, er på ingen måte det samme som det jeg tok over i 2016. For å ta det siste først så har sekretariatet vokst, og jeg mener forbundet i dag kan gi medlemmene et vesentlig bedre tilbud enn da jeg startet. Og det er jeg stolt av, selv om det alltid er rom for forbedring.

Det er neppe interessant å liste opp alle de tingene forbundet og dets medlemmer har vært gjennom de siste seks årene. Ei heller relevant siden alle var med på det. Men uansett har vi i sekretariatet alltid forsøkt å finne løsninger på forbundets og medlemmenes utfordringer – både de vi tok over fra våre forgjengere og nye utfordringer som ingen kunne forutse.

Nylig skrev en tv­produsent til meg at hen oppfattet meg som «forståelig prinsipiell, pragmatisk og løsningsorientert». Det er det sikkert mange som ikke er enige med hen i, men jeg synes det beskriver ganske godt hvordan jeg i det minste har forsøkt å gripe tingene an. Om det så har vært bra nok, lar jeg være opp til andre og historien å bedømme.

Vi har altså løst mange utfordringer, men selvsagt ikke alle. Det vil også alltid dukke opp nye. Noen er mindre og kan løses pragmatisk. Andre er større og, kanskje, til og med litt mer eksistensielle.

Makten til forbundet – den virkelige makten – ligger

i evnen til felles opptreden blant medlemmene. Denne evnen hviler på riktig rådgivning, et godt støtteapparat fra forbundet og en blanding av profesjonell stolthet, økonomi og solidaritet hos det enkelte medlemmet. Men mye har også å gjøre med konkurransen om jobbene. Og her ligger en av de store utfordringene for fremtiden, mener jeg. Det utdannes om lag 100 nye skuespillere hvert år, men det skapes ikke like mange nye jobber. Samtidig har den audiovisuelle sektoren vært i det som mange betegner som, en gullalder, men det varer neppe evig.

Ingen av disse er noen enkle diskusjoner. Det handler om både struktur og konsekvens. For skal forbundet blande seg i utdanningspolitikken, og hvilken, om noen, konsekvens det skal ha å ikke følge forbundets avtaler? Alt dette er noe forbundet bør forholde seg til mer aktivt i fremtiden, etter min mening.

For meg har det på mange måter vært verdens beste jobb å være generalsekretær i Norsk Skuespillerforbund. Dere medlemmer har en utrolig stor pasjon for faget og synes som regel at det å jobbe, er gøy. Det kan ikke unngå å smitte av og inspirere en til å gjøre en ekstra innsats. Dette er på ingen måte unikt for meg, det gjelder også alle mine gode – nå tidligere – kollegaer i sekretariatet.

Om seks år er lang tid eller ikke, så har de altså nå gått, og det er tid for å takke for meg. Jeg har hatt en fantastisk reise, og det har vært en ære og fornøyelse å tjene dere som generalsekretær.

AV MARIANNE ROLAND

NSF FÅR NY DAGLIG LEDER

Norsk Skuespillerforbund får i disse dager en ny daglig leder. Hun heter Nina Tveit. Vi er alle spente på å bli kjent med henne. Bli med på speed-date!

Hvilken jobb kommer du fra?

– Jeg kommer fra jobben som daglig leder i Bjørndal Frivilligsentral, hvor jeg i 13 år har hatt gleden av å jobbe med utvikling av eget nærmiljø. Sammen med en fantastisk gjeng av frivillige og samarbeidspartnere har vi fått det lokale aktivitetsnivået til å blomstre. Prosjektene har rommet alt fra sosiale arrangementer som sommerfestivaler og konserter, til dialogmøter med politikere, etablering av et nytt aktivitetshus og gjennomføring av et mangfold av prosjekter for å styrke ungdomsengasjementet. Jeg har også hatt gleden av bygge opp gode samarbeidsnettverk for daglig ledere innen Frivilligsentralene, både i Oslo og nasjonalt. Møteplasser med deling av kunnskap, erfaringer og gode ideer har vært fantastisk lærerikt og berikende.

Kan du fortelle om din bakgrunn?

– Jeg har jobbet bredt innen frivillighetsfeltet, men hatt en forkjærlighet for alt som rører seg innen

kunst­ og kultursektoren. Kunstinteressen førte meg gjennom en mastergrad i «Kunsthistorie, arkeologi og konservering» og til, at jeg var så heldig, å jobbe for BONO (Billedkunst Opphavsrett i Norge) i noen år. I senere tid har jeg også tatt videreutdanning innen prosjektledelse på BI. Dette gav meg trygghet til å påta meg ansvar for større prosjekter.

Hvorfor ønsker du å jobbe for skuespillere?

– Å få muligheten til å jobbe med en kreativ gjeng skuespillere som byr på seg selv hver dag, og som gir folk i hele Norge utrolige opplevelser, blir kjempegøy. Dette er virkelig en kunstnergruppe som fortjener en dyktig interesseorganisasjon, og som kjemper for at de skal ha et godt arbeidsmiljø, konkurransedyktig lønn og god beskyttelse av deres kunstneriske bidrag.

Hva er viktig for deg i ditt liv?

– Det viktigste for meg er å ha folk rundt meg

som får livet til å kjennes levende og herlig! Dette er alt fra gode kollegaer som får meg til å glede meg til å komme på jobb hver mandag, til venner og familie som oppfordrer meg til å gyve løs på nye utfordringer, deler av sin livsvisdom og krydrer livet mitt med artige påfunn.

Jeg elsker å kunne prate om løst og fast med venner mens vi spiser et deilig måltid, nyter god musikk på konsert eller drar en tur på teater. At latteren sitter løst når jentegjengen møtes, gir deilig påfyll av energi, noe den også gjorde da vi feiret min nye stilling som daglig leder for Skuespillerforbundet. Da servitøren på Essa, nabolagsrestauranten, tok imot betalingen og avsluttet med å takke for den gode stemningen vi skapte, tok vi det med en ny latterkule og som et tegn på en meget vellykket kveld! At noen gjester måtte trekke ut i bakgården for roligere omgivelser, la dessverre ingen demper på atmosfæren.

Jeg er også utrolig glad for å ha to fine sønner på 17 og 21 som synes at mamma er kul nok til å henge med, innimellom. De både er og har vært aktive fotballspillere. Derfor er jeg ofte til stede

på fotballkamper, og jeg tar del i heiagjengen med andre foreldre som skaper en livlig atmosfære.

Hva bør vi vite om deg?

– Jeg er glad i nye utfordringer og tenker litt som Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert». For de som kjenner meg, var det derfor ingen overraskelse at jeg endte som prosjektleder, interiørarkitekt og byggherre for Bjørndals nye aktivitetshus. Takket være et team av dyktige håndverkere og gode samarbeidspartnere kom vi i mål. Vi har i dag gleden av å se at folk i alle aldre stortrives i nye omgivelser.

Jeg blir hoppende glad av å se at andre lykkes, og jeg strekker meg langt for at teamet mitt skal skape gode resultater i jobben. Jeg elsker å slå av en prat med nye mennesker for å få innsikt i utfordringsbildet. Nå gleder jeg meg til å bli bedre kjent med alle i Norsk Skuespillerforbund. Gjennom gode samtaler vil jeg finne ut av hva som er viktig for dem, hva de brenner for. Sammen skal vi sette kurs, slik at NSF har en stødig og god framdrift!

Nina starer i jobben 1. januar 2023, men vil være på kontoret noen enkeltdager utover høsten for å få innføring i NSFs mange oppgaver. Velkommen Nina!

NINA TVEIT (Foto: privat)

Illustrasjonsfoto: Scott Graham/Unsplash

AV KRISTINE PETRINE SOLLID

GODE KONTRAKTER

Skuespillerhverdagen er variert. I løpet av et yrkesliv som skuespiller vil man jobbe på mange ulike steder, med mange ulike prosjekter og innenfor veldig ulike rammer. Dette er noe av det som gjør yrket så spennende. Men den store variasjonen byr også på utfordringer.

De fleste andre yrkesgrupper jobber gjerne for én arbeidsgiver i lange perioder, ja, kanskje gjennom hele karrieren. Skuespillere forholder seg derimot til veldig mange arbeidsforhold, både gjennom karrieren, men også samtidig. For å både få kalenderen til å gå opp, unngå misforståelser og å sikre seg anstendige arbeidsvilkår er det viktig å holde tunga rett i munnen. Vårt beste råd er å sørge for å ha gode kontrakter.

AVTALEFRIHET

I norsk rett står prinsippet om avtalefrihet sentralt. Avtalefriheten gir frihet til å velge hvem man vil inngå avtaler med og hva avtalen skal omfatte. Avtalefriheten innebærer også at man har frihet til å inngå dårlige avtaler. Disse er også bindende.

SETT DEG INN I INNHOLDET I KONTRAKTEN

Aldri signer en kontrakt uten å være kjent med innholdet. Vi erfarer at mange arbeidsgivere i bransjen er sent ute med kontraktene. Det er ikke sjelden at man får kontrakten samme dag som det er planlagt at man skal starte arbeidet. Dette skaper et press på å signere kontrakten raskt og kan resultere i at man ender opp med å signere en kontrakt med vilkår man ikke er kjent med.

Det er lov å be om tid til å gjøre seg kjent med innholdet i kontrakten. Dersom det er noe du lurer på, kan du alltid sende kontrakten til forbundet for gjennomgang. Da vil du, i løpet av kort tid, få en gjennomgang av kontrakten fra juristene i

forbundet. Vi vil gjøre deg oppmerksom på fordeler og ulemper ved avtalen og gi deg råd i eventuelle forhandlinger. Ofte kan vi med enkle grep bidra til å styrke arbeidsvilkårene i kontrakten. Noen ganger er det vanskelig å få på plass tilstrekkelig gode kontrakter, da kan vi bidra til at du som skuespiller kan gjøre et informert valg og være klar over hva du gjennom kontrakten forplikter deg til. På den måten unngår du ubehagelige overraskelser.

Til syvende og sist er det alltid opp til deg å vurdere om du kan akseptere arbeidsvilkårene i kontrakten, men det er viktig å være klar over hva du forplikter deg til gjennom kontrakten.

DEN GODE KONTRAKTEN

Man vil gjerne sikre seg den spennende rollen og det utfordrende prosjektet. I tillegg bør man sikre seg den gode kontrakten. En god kontrakt er et verktøy som skal gi deg forutsigbare rammer rundt arbeidsforholdet, slik at du kan fokusere på å gjøre en god jobb.

Som et minimum må den gode kontrakten gjøre det klart hvilket arbeid du skal gjøre, hvilken tilknytningsform du skal ha, hvor du skal jobbe, når du skal jobbe, hva du skal ha betalt og når du skal ha betalt.

I løpet av et prosjekt kan det skje mye uforutsett, og nøye uttenkte planer kan måtte endres underveis. Det er vanskelig å regulere det uforutsette i en arbeidskontrakt, men det er viktig at man har blitt enige om noen prinsipper for hvordan endringer skal gjøres. Jo mer detaljert kontrakten beskriver arbeidsforholdet, desto lettere vil det være å unngå uenigheter og konflikt.

SKRIFTLIGE AVTALER

Alle parter trer inn i et samarbeid med ulike forutsetninger. Den samme samtalen kan oppfattes veldig ulikt av hver part. Det trenger absolutt ikke skyldes vond vilje, men misforståelser skjer.

Ofte vil man ikke oppdage misforståelser før problemstillinger har tilspisset seg. Derfor er det viktig at avtalene man inngår gjøres skriftlig. Det beste er om man får all informasjon samlet i en arbeidskontrakt. Men også e­post og annen skriftlig kommunikasjon er nyttig. Når noe er skrevet ned, er det lettere å se hva partene har blitt enige om.

TARIFFAVTALER

Norsk Skuespillerforbund har tariffavtaler på en rekke områder. Tariffavtalene er inngått mellom forbundet og en arbeidsgiverforening og er resultat av forhandlinger, der man har forsøkt å komme frem til en balansert avtale som skaper trygge og forutsigbare rammer, både for skuespiller og arbeidsgiver.

Tariffavtalene har betydning for de individuelle arbeidskontraktene mellom skuespiller og arbeidsgiver. I arbeidstvistloven § 6 er det bestemt at en individuell arbeidsavtale ikke kan ha et innhold som strider med tariffavtalen. Tariffavtalen er på den måten bindende, både for teateret og for skuespilleren, og man kan ikke avtale arbeidsvilkår som strider med avtalen. Dersom man i en arbeidsavtale avtaler vilkår som er dårligere enn de som følger av tariffavtalen, vil tariffavtalen sette den individuelle arbeidskontrakten til side, slik at tariffbestemmelsene blir gjeldende – også i det individuelle arbeidsforholdet.

Vi har blant annet tariffavtaler på institusjonsteatrene, og innenfor film, tv og reklame. Alle tariffavtaler ligger ute på forbundets hjemmesider. De ulike avtalene tar for seg problemstillinger som er viktige på det aktuelle feltet. Sentralt i alle avtalene er det å sikre forutsigbare rammer og forsvarlige arbeidsvilkår.

DET FRIE FELTET

På det frie feltet har vi ingen tariffavtaler. I utgangspunktet står man derfor fritt til å bli enige i arbeidskontrakten, og det er kun arbeidsmiljøloven som setter grenser for hva man kan avtale.

Et godt tips er å ta utgangspunkt i den tariffavtalen som ligger nærmest prosjektet man skal arbeide med. Selv om tariffavtalen ikke er bindende på det frie feltet, gir den god veiledning, både knyttet til hva en avtale burde inneholde og hva som er god bransjestandard på området.

Fordi man på det frie feltet ikke har noen tariffavtale som supplerer arbeidsavtalen, er det ekstra viktig at kontrakten tydelig beskriver det arbeidet som skal gjøres og hvordan arbeidet skal lønnes, men i stor grad også beskrive prinsipper for hvordan man skal løse uforutsette hendelser som kan inntreffe i løpet av prosjektet.

TA KONTAKT

Det er urimelig å forvente at enhver skuespiller skal kjenne detaljene i tariffavtalene våre, at alle

skal kunne arbeidsmiljølovens regler og å være eksperter i opphavsrett. Likevel står de aller fleste av skuespillerne i forbundet med jevne mellomrom overfor både tariffrettslige, arbeidsrettslige og opphavsrettslige spørsmål – med stor betydning for arbeidshverdagen og karrieren.

For å gjøre det lettere å manøvrere i et landskap med utallige kontrakter tilbyr forbundet kontraktsgjennomgang. At du som medlem sender oss kontraktsforslaget du har mottatt, bidrar til at du får nyttig informasjon om kontrakten du har fått og mulighet til å bedre arbeidsvilkårene dine. Samtidig gir det forbundet viktig innsikt i problemstillingene som oppstår i bransjen. At forbundet vet hvor skoen trykker, gjør det lettere å jobbe strategisk, for å bedre arbeidsvilkårene til alle skuespillere. Gjør det derfor til en vane å sende oss kontrakter til gjennomgang, før du signerer!

«Selv om tariffavtalen ikke er bindende på det frie feltet, gir den god veiledning, både knyttet til hva en avtale burde inneholde og hva som er god bransjestandard på området.»

Foto: Anna Dyrlie Mortensen — Kristine Petrine Sollid, juridisk rådgiver i Norsk Skuespillerforbund

AV MAIKEN SCHJØLL FRISCH

Skeivt kulturår har vært en viktig markering på mange måter. Som skeiv selv vet og kjenner jeg at det betyr mye å få rettet et fokus på oss.

Maiken Schjøll Frisch og Tora Dietrichson fra «Varm melk med honning» (Foto: Gaurav Madan).

Det har vært sårt trengt og etterlengtet, og egentlig ganske synd, at det ikke har vært et tema før nå. Eller kanskje heller litt trist at vi trenger å markere det i det hele tatt. At det ikke bare er en selvfølge. At det skeive burde vært representert og belyst i et bredere spekter i kulturen og kunsten mye tidligere. At vi må vente 50 år etter en avkriminalisering på noe som aldri har vært i nærheten av å være kriminelt på noen som helst måte, for å forstå at dette er viktig og trenger plass. Når det er sagt, har jo alt en begynnelse, og bedre sent enn aldri. Det skeive kulturåret har vært og er et kjempeviktig og fint tiltak for å løfte videre kampen for frihet og inkludering på veldig mange måter. Også håper jeg ikke vi stopper her. At vi ikke sier oss fornøyde med den jobben som er gjort i 2022, klapper oss på skulderen og hviler på laurbærene. Men at vi ser på dette året heller som et springbrett til årene som kommer, med enda mer synlighet, representasjon, tydelige stemmer, historier, normalisering og inkludering av mennesker og skjebner i alle regnbuens farger. For det trengs. Og det er livsviktig. Kunst er samlende, og vi trenger sårt å samles om akkurat dette temaet.

Selv om vi har lovene på plass i Norge i dag, så er holdningene til mange mennesker i vårt samfunn langt fra på plass. Det kryr av mobbing, homofobi, trakassering, seksualisering, transfobi, hat og vold. Samtidig, og på grunn av det, kryr det av frykt for å komme ut av skapet, det kryr av skam, ensomhet,

selvforakt, angst, depresjon og selvmord. Det er åpenbart at det er de dårlige holdningene som må endres. Og dårlige holdninger stammer fra fremmedfrykt og det ukjente. Ikke så rart at det er ukjent og fremmed når det skeive har vært tvunget til å være bortgjemt, hemmelig, en «sykdom» og noe «ulovlig» i alt for mange år. Og nettopp her har kunsten og kulturen, med sin arena og mange plattformer, en enorm makt og mulighet til å gjøre en endring. De kan få det skeive ut av skapet og opp på scenene, inn i bøkene, rundt i media, i musikken og på lerretet for å fortelle de sanne historiene, portrettere de ekte menneskene, vise hvordan det er å være skeiv, dele historien vår, kulturen vår, hva vi står i, har stått i, kjenner på og møter på av utfordringer og feiringer. Men også helt enkelt bare det å representere oss, vise at vi finnes i et bredt spekter, om det seg være legning, seksualitet eller kjønn og kjønnsuttrykk. Fortelle de «vanlige» historiene med de «annerledes» menneskene. For å normalisere det. For å gjøre det til hverdagskost. Vise at det å være skeiv er å være vanlig og annerledes på samme tid. Og det å være annerledes er å være menneske, som Kim Friele sa så fint. Og kunsten sin oppgave er jo nettopp det, å fortelle noe om hva det er å være menneske i dag.

Jeg er selv skeiv, skuespiller og dramatiker. Og de skeives frigjøring er en kampsak for meg. Det har brent litt ekstra dette året, og det er det nok flere grunner til. Men skeivt kulturår har bidratt til å gi

meg et rom til å føle enda mer på hva det er å være meg og samtidig hva det er å være skeiv. Man blir ekstra bevisst når det er i fokus på den måten det har vært dette året. Og det har kjentes godt å bli litt sett. Jeg har også spilt teaterstykket mitt «Varm melk med honning» dette året. Et teaterstykke som handler nettopp om kjærligheten mellom to kvinner. Veldig passende, men også helt tilfeldig at det ble satt opp samme år som skeivt kulturår. Jeg begynte å skrive på manuset for cirka to og et halvt år siden, men ideen har vært der i fem­seks år og kommer fra et brennende behov om å invitere inn til og opplyse om hvem vi skeive er og hva vi står i. Og det behovet kommer av at jeg kjenner på en manglende forståelse fra samfunnet om hvordan det føles å bryte med normen. Fordi det koster å bryte med normen. Og jeg vil at folk skal forstå hvorfor, for å endre på og rokke ved noe, for å gjøre det litt lettere å være nettopp annerledes. Derfor ville jeg ha et bredt spekter av publikum. Jeg ville at alle aldre, kjønn og legninger skulle kjenne seg igjen. Jeg ville gjøre det skeive mindre ukjent for de som ikke var skeive, og jeg ville at skeive skulle få fortalt sin historie. Jeg ville være ærlig og ta utgangspunkt i mitt eget liv, og jeg ville vise at vi er helt like og annerledes på samme tid, og at det er å være menneske. Jeg ville samle oss.

Det var egentlig kun planlagt tre forestillinger på Salt i april i år, men vi har nå spilt nærmere 50 forestillinger, og vi spiller fremdeles for fulle hus i det lille skuret ved Langkaia. Vi har også gjestet blant annet Den Nationale Scene og Teater Innlandet, og vi har flere turnéplaner fremover. Det har vært mye oppmerksomhet rundt stykket, og den har fått en enorm mottakelse. I salen sitter det kvinner, menn, skeive, hetero, unge og eldre. De ler og gråter, og de kjenner seg igjen i det som skjer på scenen. Kritikere har gitt strålende anmeldelser, og det har vært en berg­og­dal­bane av en reise med dette stykket.

Jeg må fortsatt klype meg i armen. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli en så stor suksess. Og jeg er kjempestolt. Det er klart at det å lage noe selv for første gang og å lykkes er en ekstremt god følelse. Dessuten er det jo et personlig teaterstykke, det handler mye om meg og mitt liv, og det å legge hjertet sitt på bordet for et publikum er både sårbart og skummelt. At det da resonnerer, er en enorm lettelse! Men mest av alt er jeg stolt over å ha klart å trumfe gjennom med en kampsak. Jeg har klart å gjøre noe med alt det jeg har beskrevet over. Jeg har gjort det skeive til noe allment. Fordi jeg egentlig bare har fortalt en historie om hva det er å være menneske. Det sårbare og rare livet som vi alle kan kjenne oss igjen i, og på den måten tror jeg at jeg har klart å fortelle noe som er sant.

TIL VENSTRE: Maiken Schjøll Frisch og Tora Dietrichson fra «Varm melk med honning» (Foto: Gaurav Madan).

U NDER: Maiken Schjøll Frisch og Vilde Moberg fra «Varm melk med honning» (Foto: Andrea Therese Skjolde Fostervold).

NEDE TIL VENSTRE: Maiken Schjøll Frisch og Tora Dahle Aagård på Pride 2022 (Foto: privat).

Illustrasjonsfoto: Kyle Head/Unsplash

HVA SKAL TIL FOR AT

SKUESPILLERE I DET FRIE SCENEKUNST FELTET

SKAL BLI BETRAKTET SOM

PROFESJONELLE?

Det er viktige forskjeller mellom en hobby, et yrke og en profesjon. En hobby driver du med fordi du selv har glede av det. Et yrke får du inntekter av fordi andre verdsetter at du driver med det. Har du en profesjon får du, i tillegg til inntekter, status som en ekspert i samfunnet der du arbeider. For å være profesjonell er det altså ikke tilstrekkelig at du tjener penger på virksomheten. Samfunnet må også anerkjenne deg som en ekspert. En egen gren innenfor sosiologisk profesjonsteori studerer hva som skal til for å oppnå slik status.

Jeg leste en del profesjonsteori i forbindelse med at jeg tok mastergrad i teatervitenskap for snart 20 år siden. I denne artikkelen skal jeg oppsummere noen konklusjoner og særlig diskutere i hvor stor grad skuespillerne i det frie scenekunstfeltet i Norge kan sies å ha profesjonsstatus.

Ifølge profesjonsteoretikerne er det en del trekk som kjennetegner de yrkene som oppnår status som profesjoner:

• Utøverne av yrket har talent og ferdigheter, og hen perfeksjonerer seg gjennom kontinuerlig øvelse og trening

• Utøverne av yrket kombinerer praktisk yrkesutøvelse med teoretisk kunnskap og refleksjon rundt utøvelsen av yrket

• Utøverne av yrket gjennomgår en spesialisert utdanning

• Utøverne av yrket er autonome. Det er bare andre med samme profesjonsbakgrunn som til fulle kan evaluere deres yrkesinnsats

• Utøvelsen av yrket krever autorisasjon fra myndighetene

• Utøverne av yrket er underlagt en egen yrkesetikk som skal sikre at de ikke benytter seg av makten ekspertstatus gir, til å skade andre mennesker

I moderne vestlige samfunn trekkes leger, jurister, prester og psykologer frem som typiske profesjonsutøvere. Det er imidlertid ikke statisk hvilken status et yrke har. Mange yrkesgrupper kjemper om å oppnå slik status fordi det gir mange fordeler: sosialt, i form av respekt, råderett over egen arbeidssituasjon og, selvfølgelig, også økonomisk gevinst fordi du får en god forhandlingsposisjon når det er allment akseptert at din yrkesgruppe er best til å løse oppgaven.

Mot dette bakteppet er det interessant å spørre hvor langt skuespillere i det frie scenekunstfeltet har kommet i prosessen med å oppnå profesjonsstatus. Utgangspunktet er ikke det beste, da det finnes folk som gjør skuespill som en hobby. Mange av oss som har det som yrke, opplever at det er marginalt om vi

«Mot dette bakteppet er det interessant å spørre hvor langt skuespillere i det frie scenekunstfeltet har kommet i prosessen med å oppnå profesjonsstatus.»

Foto: Gisle Bjørneby — Knut Alfsen, Forbundsleder i Skuespillerforbundet

klarer å leve av det vi tjener, hvis vi utelukkende skal prøve inn og fremføre roller. Svært mange av oss velger å produsere våre egne forestillinger i det frie feltet, og det innebærer mange arbeidsoppgaver som ikke tradisjonelt defineres som skuespillerarbeid: søknadsskriving, budsjettering, kontraktering, turnéplanlegging, sceneteknisk arbeid, budsjettoppfølging og rapportering. Hvor mye av slikt arbeid, som ligger utenfor vår kunstneriske hovedkompetanse, kan vi gjøre, før det går på bekostning av vår status som profesjonelle?

Likevel står vi sterkt når det gjelder profesjonskriteriene: Talent og ferdigheter er sterkt vektlagt i skuespilleryrket, og det blir fortløpende vurdert og evaluert av kritikere og de ulike tildelingsutvalgene i det frie scenekunstfeltet.

Et flertall av skuespillerne i Norge har utdannelse på bachelornivå. Tradisjonelt har skuespillerutdanningen vært praktisk rettet, men de senere årene har vi sett at refleksjon og teori har fått stadig større plass i fagplanene.

Autonomien står sterkt i teaterinstitusjonene. I det frie feltet derimot er grensene mellom de ulike yrkesgruppene mer flytende. Skuespillerne bidrar i langt større grad i andre kunstneriske funksjoner (i tillegg til alt det administrative som jeg har nevnt). De kan for eksempel i tillegg være dramatikere, regissører, scenografer, kostymedesignere og musikere. Det kan være mange gode grunner til dette – både kunstneriske, praktiske og økonomiske, men det bidrar neppe til å styrke profesjonsstatusen?

Å være skuespiller er ikke en beskyttet tittel. Alle kan, som kjent, kalle seg skuespiller. Imidlertid fungerer opptak i en fagforening som Norsk Skuespillerforbund eller Norske Dansekunstnere som en uformell autorisasjon. Disse forbundene tar bare opp profesjonelle scenekunstnere som medlem, og det er derfor mange skriver øverst på sin CV at de er medlem her. Det gir dem et uavhengig bevis på at bransjen anser dem som kvalifiserte profesjonsutøvere. Samtidig legger det et stort ansvar på dem som står for medlemsopptak, det er ikke alltid like lett å få tilstrekkelig informasjon om søkernes utdannelse og erfaring. Ansettelse i Skuespiller­ og danseralliansen (SKUDA) er også en form for uformell autorisasjon. Her er

kriteriene helt formelle, i den forstand at det er de søkerne som kan dokumentere flest arbeidsforhold som skuespiller, som har et fortrinn. SKUDA definerer utøvernes arbeid snevert til prøver og forestillinger, men for å kompensere for at de som jobber i det frie feltet har mange flere arbeidsoppgaver, ganger de opp varigheten på kontrakter herfra med en vektingsfaktor.

Yrkesetikk blir ikke mye diskutert blant skuespillere, i alle fall ikke i et overordnet perspektiv. Det er likevel tydelig at vi i egenskap av vårt yrke kan komme i situasjoner hvor vi får mulighet til å skade andre. Det kan være etiske problemstillinger i forholdet til kolleger. Dette kom ettertrykkelig på dagsorden i forbindelse med #METOO. Etablerte skuespillere kan benytte seg av sin profesjonelle posisjon til å skaffe seg seksuelle fordeler. Det gjelder også i arbeidssituasjoner hvor ukollegial oppførsel kan føre til at andre skuespillere leverer dårligere prestasjoner enn de ellers ville gjort. Det kan også oppstå etiske dilemmaer i relasjonen mellom utøvere og publikum. Når publikum er mindreårige, må man ha et bevisst forhold til hvordan man behandler følsomme temaer, og generelt bør man ha en etisk vurdering når grensene mellom hva som er opptreden og hva som er virkelighet, ikke er tydelige.

Jeg ønsker meg altså en diskusjon i bransjen om profesjonaliteten til skuespillere. Hvor viktig er det å kjempe for å øke profesjonaliteten og profesjonalitetsstatusen til skuespillerne i det frie scenekunstfeltet? Vil det føre til økte bevilgninger til fri scenekunst om vi får høyere profesjonsstatus? Vil det føre til større respekt for fagfellevurdering og et bedre forsvar mot usaklige angrep på scenekunstnere fra populister på ytre høyre fløy i politikken?

Hvis vi svarer ja på disse spørsmålene, hva vil da være de beste strategiene for aksept i samfunnet som helhet for at skuespillere er profesjonelle eksperter? Er svaret profesjonsutdanning, autonomi, autorisasjon eller etikk? Eller bør vi satse på å bli bedre på alle disse områdene?

I tillegg vil vi ha behov for en informasjonsstrategi, for status i samfunnet endrer seg ikke hvis ikke folk flest får kunnskap om hvordan vi arbeider og reflekterer.

HVA ER EN PROFESJONELL SKUESPILLER?

Vi lever i ei tid der stadig flere stjeler fra skuespillerens verktøykasse. Å stå foran et publikum, få kontakt, være i dialog, ha tilgang til følelser og impulser – alt dette er ferdigheter som stadig blir mer etterspurt. Men når så mange forsyner seg av yrkets virkemidler, hva er da tilbake for en profesjonell skuespiller?

I moderne tid var det nasjonalromantikken som ga yrket en ordentlig posisjon: Skuespilleren ble nå formidler av nasjonenes språk og dramatikk. Norsk Skuespillerforbund ble opprettet i 1898, få år etter at Den norske Forfatterforening og Norske Billedkunstnere ble stiftet.

Skuespilleryrket ble profesjonalisert. Vi fikk de første utdannelser – i starten knyttet til teatrene, etter hvert egne statlige profesjonsutdannelser. I Norge ble Statens Teaterhøgskole etablert i 1953, med mål om å finne og forberede talenter til landets teaterscener. Å være profesjonell skuespiller i tiåra etter krigen var nesten ensbetydende med å ha gått der eller ved teatrenes egne praksisutdannelser.

Eugenio Barba var en ung og ivrig eksperimentell regissør uten slik utdannelse på 1960­tallet, og han forsøkte å kakke på norske teaterdører. Men få åpnet, og Barba tok med seg et par av sine norske skuespillere og dro til Holstebro i Danmark. Han etablerte det som ble et av verdens viktigste teatre, Odin Teatret, for dem som ville noe annet enn de nasjonale institusjonene.

Den norske skuespillerrevolusjonen lot vente på seg. Mange vil nok hevde at den kom med opprettelsen av Hålogaland Teater på 1970­tallet, der skuespillere ville spille til og for folket. I god marxistisk ånd kom midlene fra staten, og skuespillerne kom fra Statens Teaterhøgskole. Revolusjonen lot seg raskt institusjonalisere.

AV ØYSTEIN STENE

DET FRIE FELTET

Selv om studentene fra Teaterhøgskolen fremdeles har en usedvanlig privilegert posisjon i norsk teaterliv, er ikke landskapet lenger like enkelt. Scenekunsten har blitt mer internasjonal og eksperimentell. På 1980­tallet ble det etablert flere programmerende kunstteatre: Black Box i Oslo, BIT i Bergen og Avant Garden i Trondheim.

De som frekventerte husene kom ikke primært fra Teaterhøgskolen, men oftere fra miljøet rundt Teatervitenskap. Utøvere besto sjelden av norske faglærte skuespillere, heller av akademikere og kunstnere, gjerne med utdannelse fra utlandet.

De etablerte teaterinstitusjonene betraktet nok mye av det som foregikk som amatørisme. Men miljøet ble raskt konkurransedyktig, og i kjølvannet av de programmerende kunstteatrene økte støtten til «det frie feltet» – scenekunst som produseres uavhengig av institusjonene. Den nyskapende norske scenekunsten som ble lagt merke til internasjonalt omkring tusenårsskiftet, var sjelden fra institusjonene. Som Baktruppen.

Noen hevder at opprettelsen av det frie feltet medførte en økonomisk liberalisering, og dermed rasering, av teaterfeltet. Der man satser på private aktører og en stykkprisorientert finansieringsmodell, framfor langsiktig institusjonsbygging og faste jobber.

Samtidig har makten til teatersjefer blitt utfordret – og skuespillerestetikken har blitt mer mangfoldig. Noe teatrene de siste tiår har nytt godt av, som stadig oftere inviterer det frie feltets utøvere til teatrene. Hva som er «fritt» og «institusjonalisert», er ikke lengre så klart, og det er ikke like opplagt hva en skuespiller er, eller hva hen driver med.

PROFESJONENS GRENSER

Det er i dag et vell av skuespillerutdannelser. Både Oslo, Fredrikstad og Verdal har statlige bachelorutdannelser i skuespill. I tillegg er det flere private alternativer.

Mange lærerutdannelser tilbyr lengre kurs i skuespill,

ØYSTEIN STENE (foto: Julie Pike)

det samme gjør folkehøgskoler. Og flere kommer tilbake med utenlandske scenekunstutdannelser. Skuespillere har en langt mer sammensatt bakgrunn enn før.

Det er vanskeligere enn noen gang å avgrense hva en profesjonell skuespiller er. Folk med skuespillerutdannelse kombinerer dessuten yrket med å være dramatiker, regissør, produsent, pedagog, musiker, sanger, danser, kursholder.

Som om ikke det er nok, blir stadig flere amatører hentet inn på scenen – som i dokumentarteateret. Pia Maria Roll har brukt folk fra mange andre profesjoner til sine forestillinger, som for eksempel biskop Kari Veiteberg eller dommer Ketil Lund.

At hvem som helst kan bli skuespiller, blir enda tydeligere i film­ og serieproduksjon. Behovet for nye fjes gjør casting til omstendelige og langvarige prosesser. En serie som «Skam» kunne vanskelig funnet sin form uten et grundig castingarbeid. De færreste hadde formell utdannelse eller mye profesjonell erfaring på forhånd, men har likevel fortsatt sine skuespillerkarrierer – uten utdannelse.

Det finnes allerede forbilder av denne typen. Kristoffer Joner ville trolig ikke tilhørt profesjonen uten castere og filmregissører som så potensialet, og lot ham få nye roller, igjen og igjen. Slike uutdannede skuespillere er vanskelig å forestille seg for et par generasjoner siden.

DEN PERFORMATIVE TID

Allerede på midten av forrige århundre begynte antropologen Erving Goffman å analysere alt sosialt liv som skuespill, og filosofen Guy Debord beskrev det moderne samfunn som iscenesatt, som et «spectacle».

I dag snakker vi gjerne om «performativitet». De fleste driver med selviscenesettelse, som når vi konstruerer performative identiteter i sosiale medier. Og stadig flere influencere, realitydeltakere og aktivister gjør krav på offentlig oppmerksomhet med sine karakterer.

Den performative kompetansen er høy. Et programkonsept som NRKs «Karl Johan», der tilfeldige på gata blir en del av tv­programmet, ville vært utenkelig for 50 år siden. Folk hadde ikke visst hvor de skulle holde blikket eller hvordan de skulle oppføre seg foran kamera.

Da skuespiller og regissør Cecilie Mosli kom offentlig ut som coachen til Erna Solberg fram mot valgseieren for ti år siden, skapte det ingen furore. At en skuespiller har kompetanse på stemmebruk og kroppsspråk som politikere og næringslivsledere ønsker seg, er ikke overraskende lenger.

Til syvende og sist handler skuespilleryrket om å framstille et menneske. Vise hvordan det tenker, føler, handler. Hvordan skuespilleren ser ut og hva slags kulturell bakgrunn hen har, er blitt viktigere. Skuespilleren speiler samtida og ideene som preger den, også når det kommer til mangfold.

Det at vi alle snylter på skuespillerkunsten, gjør det enda mer komplekst å avgrense profesjonen. Det vil sikkert eksistere faste skuespillerjobber på teatrene i mange år som skal stå i institusjonens tjeneste. Men de blir færre. Samtidig kommer det stadig flere nisjer for skuespillere, og kompetansen trengs nye steder.

Det er ikke første gang i historien at skuespillerens rolle i samfunnet redefineres. Da er det godt at rollebytte er kjernen i kompetansen.

Illustrasjonsfoto: Joel Filipe/Unsplash

TALENTPROGRAM SOM

Talent Norge støtter over 50 talentprogram innenfor flere kunstfelt. Skuespill er en av dem, og håpet er at tre program ved Nationaltheatret, Hålogaland Teater og Teater Innlandet skal inspirere og være modell for mange andre.

– Talentprogrammene Unge National, Teater Innlandet UNG og talentsatsingen ved Hålogaland Teater er gode representanter for modellen vi arbeider for, sier Maria Mediaas Jørstad, daglig leder i Talent Norge.

Mediaas Jørstad har bred bakgrunn fra teaterfeltet, blant annet som produksjonssjef i ti år på Nationaltheatret. I dag leder hun en virksomhet med ni ansatte som er initiert og eid av Kultur­ og likestillingsdepartementet, sammen med Sparebankstiftelsen DNB og Cultiva. I samarbeid med private aktører finansierer Talent Norge over 50 talentprogram over hele landet. En forutsetning for støtte er at programmene har en privat aktør som minst matcher Talent Norges bidrag. Siden 2015 er det frembrakt mer enn en halv milliard kroner til målrettet talentutvikling på kunstfeltet gjennom dette offentlig­private samarbeidet.

NETTVERK OG KOMPETANSE

Utover den økonomiske støtten bidrar Talent Norge direkte med kompetanse til programmene og kunstfeltet som helhet. Som program under Talent Norge­paraplyen får man ta del i andre aktørers kompetanse om talentutvikling, og det forventes også at man deler av egne erfaringer med andre.

Monica Borg Fure er kunnskapssjef i Talent Norge og har vært med i virksomheten siden 2016. Hennes jobb handler i stor grad om å skape synergier og bidra til at det deles kompetanse på tvers av alle fagfeltene i Talent Norge.

– Gullet vårt er det store mangfoldet av perspektiver. Kunnskap gir styrke. Det er også givende å sette sammen og dele det fine arbeidet med omverdenen, sier Borg Fure.

TALENTPROGRAM I OSLO, HAMAR OG TROMSØ

Gjennom Nye National ønsker Nationaltheatret i Oslo å satse målrettet på nye talenter over tid, og de mener at møtet mellom nye og etablerte vil styrke både den som er i starten av sin karriere, norsk scenekunstfelt generelt og Nationaltheatret spesielt.

Ordningen går over tre år og vil innebære at inntil sju talenter årlig ansettes som skuespillere i 100 prosent stilling med lønn fra Nationaltheatret. Deltakerne kan være i ordningen i ett til to år, og de vil utgjøre et eget ensemble med faste møtepunkt. Det vil skreddersys et opplegg for dem med både interne og eksterne bidragsytere.

Teater Innlandets talentprogram på Hamar er et toårig program for fire til seks unge skapende kunstnere og skuespilltalenter under 25 år.

Målsetningen for talentprogrammet er å synliggjøre og løfte frem talenter som er bosatt i regionen innenfor den brede forståelsen av scenekunsten, både som kunstform og som håndverk. Dette oppnås gjennom å gi talentene trygge rammer og tid til å utfolde seg gjennom veiledning av hver sin interne og eksterne mentor. I samarbeid med mentoren vil den enkelte få et skreddersydd opplegg for toårsperioden, med jevnlige evalueringer og kontinuerlige tilbakemeldinger.

Hålogaland Teaters Talentsatsning i Tromsø skal favne skuespillere mellom 18 og 30 år som har et ønske om et profesjonelt virke i Nord­Norge. Gjennom programmet vil talentene bli gitt en unik mulighet til å utvikle seg på Hålogaland Teater som en del av teaterets ensemble.

Talent Norge har mål om å være i kjernen av talentutvikling innen kunst i Norge og bidra til talentutvikling i verdensklasse. Da må man sikre at talentene får tilgang til oppdatert kompetanse, ressurser, nettverk og lærings­

arenaer. Og det handler om å sikre at talentene får utvikle seg innenfor trygge og forutsigbare rammer i profesjonelt drevne talentprogram.

SCENEKUNSTLØFTET GIR ØKT SATSING I ÅRENE FREMOVER

Siden 2021 har Talent Norge forvaltet midler fra Kultur­ og likestillingsdepartementet for å etablere Scenekunstløftet. Dette vil gi økonomisk handlings­ rom for flere talentprogram innenfor teaterkunst i årene fremover. De har arbeidet med å finne en god organisering før løftet, som nå skal implementeres for alvor fra og med denne høsten.

Tildelingen er beskrevet i Scenekunstmeldingen som ble lagt frem av departementet høsten 2020. Målet er at satsingen skal sikre og styrke et mangfold av nye stemmer lokalt, regionalt og internasjonalt. Scenekunstløftet skal bidra til å skape et ekstra fokus på feltet, og målet for Talent Norge er at veien frem for unge talenter blir tydeligere, mer inkluderende og, i sum, mer bærekraftig.

– Vi vil bidra til at feltet får godt øye på den kommende generasjonen og at talentene løftes frem, avslutter Maria Mediaas Jørstad.

MARIA MEDIAAS JØRSTAD

Daglig leder av Talent Norge (Foto: Caroline Roka).

MONICA BORG FURE

Kunnskapssjef i Talent Norge (Foto: Birgit Solhaug).

TALENTPROGRAM TILBAKEMELDING

Stikkordet har tatt en prat med fire skuespillere som deltar eller har deltatt i et talentprogram ved

Teater Innlandet og Nationaltheatret. Hvordan har dette vært og hva er veien videre?

SOFIE HUIJS

SKUESPILLER OG MED I TI-UNG

Hva har du fått ut av å delta, ble det slik du hadde håpet på?

– Å få muligheten til å gjøre så mye forskjellig! Det er jeg utrolig takknemlig for, og er noe som har fått meg til å vokse masse. Å jobbe med et så variert repertoar, være innom ulike spillestiler, jobbe med så mange dyktige mennesker, og å bli utfordra til å gjøre vidt forskjellige roller har gjort at jeg har en helt annen bredde nå som skuespiller, og jeg føler meg tryggere på å angripe ulikt materiale. Også er det samtalene i prøverommet, hvordan vi snakker fag og diskuterer på prøvene, som er en så verdifull læring. Vi har veldig trygge rammer rundt oss her, også er vi her over en lengre periode. Det har gjort det lettere å virkelig ta eierskap til huset og ensemblet, ta rommet,

ta samtalene, prøve, snuble og prøve igjen. Vi er et lite ensemble, noe som også har gjort det lettere å ta plass og bli hørt og sett som nyutdannet, tror jeg. Det er en helt herlig gjeng å få jobbe med og det betyr alt! Utenom huset har vi eksterne mentorer. Her igjen: De samtalene vi har, er så gull verdt, altså. Jeg har fått så mye ut av de timene med mentor. Her snakker vi bare om alt og ingenting. Talent Norge har et tilbud om coaching for de som deltar i programmet, og det har vært veldig fint å benytte seg av. I tillegg er det 100 andre ting jeg kunne nevnt. Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for å få jobbe så mye og med så mye forskjellig materiale, og å opparbeide meg mest mulig erfaring og kunnskap over perioden her på huset.

Sofie Huijs (Foto: Kristin Aafløy Opdan)

Hvordan var møtet med teaterhuset?

– Jeg følte meg veldig velkommen og ønsket. Det var godt! Så var det så fint å komme til Hamar som by. Jeg er fra Innlandet selv, så det føltes ekstra gøy å få jobb på teateret her og å skulle «komme hjem» på turné nordover. I starten var det mye som var nytt og mye å sette seg inn i. Så flytta vi jo hit også. Mye nytt på én gang. Mye praktiske ting rundt hvordan et hus fungerer, hvordan avdelingene jobber sammen, hvem som er ansvarlig for hva, hvem man skal spørre når osv. Samtidig som vi ble kjent med huset, ble vi fire i TI Ung (to skuespillere, én produsent, og én dramatiker) satt sammen til å gjøre vår første produksjon. Jeg tror ikke vi kunne blitt kjent på en mer effektiv måte. Prosjektet rista oss skikkelig sammen, både profesjonelt og privat. En effektiv og lærerik start på programmet!

Har det vært forskjeller/likheter med å jobbe på et teater vs. frilans?

– Jeg jobbet som frilanser i ett år, fra jeg gikk ut av skolen til jeg fikk jobb her. Det er veldig fint å ha den erfaringen å sammenligne med. En stor forskjell er jo tryggheten man har som ansatt, og at man kjenner hele huset så godt og har det fellesskapet og de trygge rammene rundt seg. Og at man ofte får jobbe dobbelt og ha lange dager fylt med prosjekter. Det året jeg frilanset, gjorde jeg flere små produksjoner som vi turnerte med selv, vi underviste, dubbet og oversatte

manus. Da var hverdagen prega av å farte rundt og jobbe her og der med mye forskjellig, mens det her er mer et fast hus å gå på jobb til. Så det er klart det er en stor forskjell i hvordan hverdagen ser ut. Utenom ulike rammer er egentlig ikke forskjellen så stor, synes jeg. Så lenge jeg får gjøre de tingene jeg føler betyr noe, at jeg brenner for det og at det føles viktig det jeg gjør – og å jobbe med bra folk og ha et godt samarbeid, så kan jo det være en produksjon på et stort teater eller å turnere rundt med et lite kompani.

Hva legger du i ordet profesjonalitet?

– Å respektere hverandres tid. Helt klart. Å komme tidsnok, forberedt og å være påskrudd. Og å spille på lag og heie på hverandre! Være hyggelig med hverandre og ha en god arbeidsmoral.

Hvilke forventninger har du til veien videre?

– Når jeg er ferdig her og kommer meg til neste sted på veien, tror jeg at jeg VIRKELIG kommer til å merke hvor mye jeg har lært her. Det er jo ofte sånn, at når man plutselig flytter på seg etter en periode og får landa litt, så ser man hvor mye man har vokst. Jeg er skikkelig spent på veien videre! Jeg føler meg klar til å ta fatt på nye spennende prosjekter, utvikle og utfordre meg videre neste sted på veien. Jeg gleder meg!

JULIE BJØRNEBYE

Hva har du fått ut av å delta, ble det slik du hadde håpet på?

– Jeg har fått en arena som har backet meg og gitt meg tillit, og selvtillit, til å gå omveier i utforskning, og jeg fått styrke til å bli en kulere og mer allsidig skuespiller. Det har også gitt meg prosjekter med stor bredde og store oppgaver. I tillegg har jeg fått en utvidet kunnskap om hvordan å tilnærme seg oppgavene, og de rollene jeg har spilt. Jeg har også møtt noen av mine beste venner på Teater Innlandet.

Om det ble slik jeg håpet på? Ja. Det har vært over all forventning å være her disse to årene. Jeg håpet å få komme med på TI UNG, men mulighetene som

fantes her overgikk alle drømmer jeg hadde. Jeg føler også jeg har fått den backingen man trenger for å makse mulighetene sine. Og skuespillerne som var her før vi begynte, har hatt stor betydning for min individuelle utvikling samt i et ensemble. Jeg er veldig heldig som får jobbe et sted med høy arbeidsmoral og generøsitet, og jeg har fått så mye gratis og dyrebart fra de rundt meg.

Hvordan var møtet med teaterhuset?

– Jeg tror jeg brukte mye energi i starten på å tenke at det var skummelt: «Åh, herregud nå jobber jeg på et teater», litt som den «russiske balletten», så jeg for meg. Jeg tenkte at folk skulle SE strenge ut,

SKUESPILLER OG MED I TI UNG

Foto: Lukasz Zamaro

og bli misfornøyde når man feilet. Det var absolutt ikke realiteten. Ja, det stilles veldig høye krav, forventningene er store og målene er høye, men alle er vennlige og hjelpsomme, som sagt. Og alle avdelingene jobber på spreng for gode resultater. Det fantes jo en frykt for at jeg ikke skulle innfri forventningene eller nå opp til nivået som er på huset, både i skuespillerstaben og i andre avdelinger, men den frykten forsvant fort. Jeg opplever det som et sted hvor alle er interessert i prosesser, og at det finnes gull der hvor ting ikke alltid går på skinner. Vi i TI UNG ble fort tildelt våre egne mentorer. Sofie og jeg fikk Ingjerd Egeberg som mentor, og hun har holdt oss i hånden gjennom både det profesjonelle og personlige aspektet av skuespilleryrket.

Har det vært forskjeller/likheter med å jobbe på et teater vs. frilans?

– Jeg har ikke så mye å sammenligne med fordi jeg begynte her et halvt år etter at jeg gikk ut fra NSKI, og det var korona i mitt frilans­halvår, men jeg føler meg veldig heldig. Felles har de at jeg uansett verdsetter mest menneskene og kvaliteten av prosjektet jeg jobber med, men det er klart at man blir jo ganske «vartet opp» på Teater Innlandet. Selv om jeg jobber hardere og mer enn noensinne, så er mange ting klargjort for meg når jeg kommer på jobb. Kostymer vaskes på morgenen og ligger klare for meg i garderoben min på kvelden igjen når vi skal spille forestilling. Det er også ganske spesielt hvordan man knytter seg til publikum. Det er alltid noen av de samme menneskene som sitter i salen, og det er en herlig ting.

Som tidligere nevnt har det jo gitt meg en slags trygghet og tid å jobbe fast på et teater. Tid til å gå de omveiene, tid som er blitt brukt på å utforske. Og det er jo viktig å nevne at man får et slags overskudd, fordi den administrative delen av jobben er jo egne avdelinger. Så alt som handler om søknader osv., er i noen andre sine hender, med mindre man tar eksterne prosjekter i tillegg, selvfølgelig.

Å jobbe over lengre tid med den samme gruppen og å være del av et team gir en annen type utvikling, opplever jeg. I skuespillerensemblet ser vi hverandre sårbare i ulike prosjekter, og man kan gå fortere til kjernen av ting fordi vi kjenner hverandre så godt.

På Teater Innlandet er det også en veldig familiær stemning, opplever jeg. Hvis noen har et flyttelass eller kjærlighetssorg, så finnes det alltid noen for deg. Det finnes helt sikkert i frilanslivet også, men jeg opplever likevel det som en av styrkene til teateret her.

Hva legger du i ordet profesjonalitet?

– Høy arbeidsmoral og en «never quit» mentalitet, så klisjé som det høres ut. Hvis jeg ikke får til noe, så legger jeg til ordet «enda» på slutten av det. Jeg får det ikke til, enda. Hvis man står fast, spør om hjelp eller les deg opp på ting, få input fra andre, skaff verktøy du trenger for å kunne oppnå målet. Forvent store ting av deg selv, og se muligheter i ALT. Også de små tingene.

Se de som er rundt deg, si hei til vaskedamen, kom med tilbud til de rundt deg, hjelp andre i sitt arbeid. Og jobb hardt, eller noen ganger er det riktig å jobbe mykt, ha et bevisst forhold til dette. Og ofte ligger det mye suksess og venter på deg i de tingene du har minst lyst til å ta tak i, er min opplevelse. Jeg prøver å minne meg selv på at det ligger kule overraskelser og venter på meg der. Vær en fuckings god lagspiller. Det tror jeg er det viktigste. Jeg tror også visualisering ligger i ordet profesjonalitet. Sørg for at du drømmer om målene dine når du sover om natta. Nei da, ikke tving det, det skjer av seg selv. Aldri tenk at man er dårlig.

Hvilke forventninger har du til veien videre?

– Jeg håper at fremtidige arbeidsoppgaver skal ha en vekst og en bredde i samme «paste» som til nå. Jeg håper, tror og forventer at jeg blir en skuespillerinne som har allsidighet og andres tillit. Jeg forventer og håper at sceneskrekken min skal bli til en sommerfugl som kan fly litt rundt og ikke være så farlig. Og jeg ønsker og håper på en ny kontrakt etter TI UNG­tiden.

Julie Bjørnebye i forestillingen «Karons sandkasse» (Foto: Erika Hebbert).

SEDA WITT

SKUESPILLER OG TIDLIGERE MED I NYENATIONAL

Hva har du fått ut av å delta, ble det slik du hadde håpet på?

– Vi i NyeNational­gruppa fikk en kjempefin start med et stuntprosjekt vi gjorde på Torshov, men like etter kom korona, og den første tiden på teatret ble preget av nedstengning og permittering. Dette gjorde at vi heller ikke fikk full uttelling av å være en del av Talent Norge sitt nettverk. Seminarer og møteplasser ble liksom ikke helt det samme på Teams. Til tross for dette opplevde jeg at både Talent Norge og Nationaltheatret var flinke til å tilpasse løpet underveis, og at alle var opptatt av å gjøre det beste ut av det.

Hvordan var møtet med teaterhuset?

– Jeg ble tatt veldig godt imot av både ledelsen og ensemblet, så det satte jeg stor pris på. Jeg opplevde at det var stort fokus på hva teatret kunne tilby meg, og at mine tanker rundt hva jeg likte å jobbe med ble lyttet til. Jeg fikk blant annet gjort en produksjon med ungdommer fra Tøyen om deres drømmer for framtiden. Det var en veldig fin produksjon å være en del av midt i en pandemi. I tillegg har jeg fått flere spennende utfordringer på teatret etter året med NyeNational var over, så jeg har utviklet meg masse på Nationaltheatret.

Seda Witt (Foto: Ida Gøytil)

Har det vært forskjeller/likheter med å jobbe på et teater vs. frilans?

– Når jeg er frilans, jobber jeg stort sett med frigrupper, der man gjerne bytter på å være regissør, skuespiller og scenograf i én og samme produksjon. Denne arbeidsmodellen liker jeg veldig godt, så det var litt uvant å «bare» være skuespiller da jeg begynte på Nationaltheatret. Når det er sagt, var jeg utelukkende i produksjoner der det var veldig velkomment å komme med forslag og blande seg inn i det ene og det andre, så jeg kan vel si at jeg fikk i pose og sekk.

Hva legger du i ordet profesjonalitet?

Jeg forbinder profesjonalitet med folk som tar oppgaven sin på alvor og som strekker seg langt

for å være en trygghet for andre rundt seg. Jeg tenker at dette er en av de viktigste egenskapene man kan ha som skuespiller, så det prøver jeg å minne meg selv på med jevne mellomrom.

Hvilke forventninger har du til veien videre?

Akkurat nå er jeg på turné med Riksteatret, og jeg trives kjempegodt med å reise rundt og spille forestillinger. Jeg fikk helt brakkesyke av å være i Oslo i hele pandemien, så det å se nye steder gjennom jobben er midt i blinken for meg nå. Videre har jeg en del koronautsatte prosjekter som endelig skal i gang, så det ser jeg veldig frem til.

Forestillingen «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» (Foto: Erika Hebbert, Nationaltheatret).

PATRICK INGVALDSEN

SKUESPILLER OG TIDLIGERE MED I NYENATIONAL

Hva har du fått ut av å delta, ble det slik du hadde håpet på?

– Vi begynte der tre uker før korona kom og landet stengte, så det er klart at alle planer ble satt litt på vent, og man var usikker på hvor veien skulle gå videre. Likevel har jeg rukket å medvirke i seks forskjellige produksjoner siden februar 2020. Så det har vært varierende og spennende oppgaver hver eneste dag. Jeg vet ikke helt hva jeg håpet på før jeg begynte, men at jeg har utviklet meg, lært masse og

blitt en bedre skuespiller, det ingen tvil om. Jeg er veldig glad og takknemlig for muligheten jeg har fått!

Hvordan var møtet med teaterhuset?

Jeg opplevde en veldig god mottakelse fra alle på huset. De var nysgjerrige og glade for å møte oss nye og ønsket oss varmt velkommen. Har ikke opplevd annet enn et veldig godt arbeidsmiljø med profesjonelle folk i alle ledd.

Patrick Ingvaldsen (Foto: Anniken B. Lundberg)

Har det vært forskjeller/likheter med å jobbe på et teater vs. frilans?

– Det er selvfølgelig en stor forskjell i at du har en trygghet ved at du har en fast lønn som kommer inn hver måned og du kan på en annen måte konsentrere deg om å kun være skuespiller. Kun å ha fokus på kunsten og arbeidet på gulvet hver dag. Som frilanser har man som regel flere andre oppgaver i tillegg til å stå på scenen, noe jeg for så vidt også er veldig glad i, og jeg opplever også at det er muligheter til å bidra på andre områder på Nationaltheatret også. Vi er jo en gjeng som vil leke og lage teater, alle sammen.

Hva legger du i ordet profesjonalitet?

Folk som til enhver tid gjør det beste de kan. De skaper et trygt arbeidsrom for alle og jobber hver eneste dag for å bli enda litt bedre. Å være en god samarbeidspartner.

Hvilke forventninger har du til veien videre?

Jeg gleder meg til å fortsette jobben på Nationaltheatret. Fortsette å utvikle meg, og å alltid være sulten på ny kunnskap. Mange nye og spennende oppgaver venter.

Forestillingen «Antipodene» (Foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret).

NÅR JOBBEN FØRER TIL SMERTE

Illustasjonsfoto: Gabe Pierce / Unsplash

«Bob», en fiktiv musiker med psykiske problemer, var gjennomgangsfiguren i presentasjonen til Oskar Utterström under konferansen MHPC22 på Musikkhøyskolen i september. Bokstavene i konferansens tittel står for: Musicians' and Performing Artists' Health and Performance. Her møttes medisinere, fysioterapeuter og psykologer med scenekunstnere og bransjeaktører til en stor internasjonal konferanse i Oslo.

Men tilbake til «Bob»: Han begynte å spille trombone på barneskolen og ble raskt dyktig på instrumentet for alderen. Da han kom inn på musikkhøyskolen, var han ikke lenger alltid den beste, men han kompenserte gjennom å trappe opp øvingen. Han drømte om å lede sitt eget jazzband, gi ut skiver med egenkomponert musikk og kanskje vinne en Grammy. Virkeligheten etter endt utdannelse sto ikke i stil med drømmen. Det var ikke lett å få nok spillejobber til at det ga en inntekt til å leve av. Han ble tvunget til å ta musikkelever, selv om han egentlig hatet å undervise småunger som ikke gadd å øve. Han påtok seg dårlig betalte oppdrag på puber, hvor gratis øl utgjorde hovedtyngden av betalingen. Han klarte å stable på bena et band og fikk spillejobb på en jazzklubb. Det ble en fantastisk konsert, hvor bandet løftet seg til nye høyder, men det var en nedtur at det bare var seks tilhørere til stede i salen. Samtidig stiftet «Bob» familie og fikk en datter, men ganske snart begynte forholdet å skrante. Samboeren fikset ikke at «Bob» tjente svært lite penger, samtidig som han stadig var borte på jobb på en pub til sent på kveld og kom hjem full. «Bob» begynte med narkotika og gikk inn i en såpass dyp depresjon at han vurderte å ta livet av seg.

Oskar Utterstøm som presenterte «Bob» som en gjennomgangsfigur i sitt foredrag, er selv jazzmusiker. Ifølge ham er det mange som opplever de samme problemene som «Bob». Han refererer til undersøkelser som viser at musikere har mye hyppigere forekomst av depresjon, alkohol­ og rusproblemer enn gjennomsnittet i befolkningen. Derfor mener han bransjene må ta et aktivt grep for å møte disse utfordringene. Kunstutdanningene kan spille en viktig rolle i dette. Studentene må bli bedre realitetsorientert. Det er et fåtall som blir rike og berømte «stjerner». Det er vanlig at scenekunstnere opplever både fysiske og psykiske helseplager. Det er ikke noe man skal skamme seg over, og det er viktig å søke hjelp i tide.

Hans Christian Jabush kunne vise til tilsvarende undersøkelser som viste at et flertall av de spurte musikerne hadde opplevd såpass sterke smerter, direkte knyttet til å spille sitt instrument, at de i kortere eller lengre perioder ble arbeidsuføre. Jabush er selv utdannet både som konsertpianist og som medisinsk forsker. Han leder instituttet for musikermedisin ved University of Music Carl Maria von Weber i Dresden. Han er opptatt av tre hovedområder: forskning for å skaffe seg spesialisert kunnskap

om helseplager som særlig rammer sceniske utøver, forebygging av slike smerter og behandling når skaden har oppstått.

Nils Harald Sødal er operasanger og har, i sin doktoravhandling fra KhiO, trukket veksler på et samarbeid med Olympiatoppen. Han har analysert hvilke mentale prosesser som skal til for å være «best når det gjelder». Idrettsutøvere og utøvende kunstnere har mye til felles på dette området, hevder han. Mens det arbeides mye med psykologi fra trenerens side i idretten, er dette mindre utviklet innen kunstutøvelse. Det handler om å være hundre prosent til stede i øyeblikket når man opptrer, sier Sødal. Tanker på hva som har vært, eller hva som skal komme, virker avsporende og fører ofte til svakere prestasjoner enn nødvendig. Øyeblikket er uforutsigbart og kan ikke kontrolleres. Det beste resultatet kommer når man gir slipp og stoler på at man er godt nok forberedt til å takle hva som enn måtte skje.

Under seminaret ble det også arrangert et møte med sikte på å etablere et scenekunstmedisinsk nettverk i Norge. Det er tydelig at man har kommet lengst på dette området når det gjelder musikeres helseutfordringer. Creo har spilt en aktiv rolle på som medarrangør for denne konferansen sammen med Norsk Teater og Orkesterforening og Musikkhøyskolen. Det var imidlertid stor interesse for å etablere et slikt nettverk. Norsk Skuespillerforbund har lenge vært opptatt av helse, miljø og sikkerhet på skuespillernes arbeidsplasser. Vi har meldt oss på i arbeidet med å etablere et slikt nettverk som vi håper kan bidra til bedre helse, også for skuespillere.

HANS-CHRISTIAN JABUSCH fra musikkkonservatoriet i Dresden (Foto: Knut Alfsen).

MONSTER (Illustratør: Nina Røste).

GÅR DET AN Å LAGE FIKSJON AV SIN EGEN VIRKELIGHET?

Jeg vet ikke, men jeg skal prøve.

Mitt navn er Marit Røste, og jeg er en 34 år gammel skuespiller, dramatiker og produsent med base i Oslo. Jeg skal nå i gang med min tredje egenproduserte forestilling, monologforestillingen «Kakerlakk»

Denne gangen skal jeg spille meg selv, og alt som skjer på scenen, har skjedd med meg i virkeligheten. Kanskje stokker jeg litt om på rekkefølgen, men annet enn det er det mitt levde liv som publikum vil få se.

Hvordan vil jeg oppleve det? Hvordan skal jeg i det hele tatt angripe dette? Blir det teater eller blir det noe annet? Terapi?

«Kakerlakk» er en monologforestilling som handler om mitt liv som veldig overvektig, etter mange år med spiseforstyrrelsen overspisingslidelse. Handlingen strekker seg fra jeg var tre år og frem til nåtid. Mye av handlingen foregår i behandlingens­ og terapiens landskap, men klarer jeg likevel å lage en teaterforestilling av dette? Som også kan angå flere enn bare meg selv? Det håper jeg da virkelig!

Jeg tror det er mulig å lage teater av noe virkelig fra ens eget liv og selv spille i det etterpå, men det krever nok en større jobb med å distansere seg fra materialet, samtidig som man må være villig til å slippe publikum inn, uten å fortape seg i sin egen suppe av emosjoner og traumer. Men er det terapi? Jeg vet ikke. Jeg tror det er noe mer. Selv om det ikke er tvil, for min del, om at det kan ha en fordelaktig terapeutisk effekt. Både for meg og for publikum.

Men det som ikke er til å komme utenom er at ikke alle kunne laget en forestilling som denne. Fordi dette er ikke nødvendigvis en historie man bare kan tenke seg til. For når det er snakk om enkelte tematikker og fortellinger vi absolutt trenger å høre og få se spilt ut foran oss, kommer kanskje fiksjonen noen ganger til kort? Fordi det rett og slett kan være

snakk om så underfortalte historier at vi må låne fra det faktiske levde liv, vi kan ikke bare «finne på».

Av alt jeg har skrevet, produsert og spilt i til nå, så langt i min yrkesutøvelse – så er dette prosjektet det desidert viktigste. Dette prosjektet har mer eller mindre tvunget seg frem som en nødvendighet. Jeg kjenner på en nødvendighet til å bruke stemmen min for å si noe om og sette ord på det ikke så mange andre har forutsetning til å gjøre. Å si noe om og uttrykke noe som har formet hele mitt liv.

For det har tatt meg veldig mange år å komme hit hvor jeg er nå, her hvor jeg er komfortabel nok til å fortelle denne historien. Fortelle den riktig. Men nå kjenner jeg da også på et ansvar. Et ansvar om å faktisk tørre å fortelle den. Og jeg har et sterkt ønske om å gi en stemme til de som ikke har kommet dit i sin prosess, helt enda.

Jeg håper at jeg, med denne forestillingen, klarer å tilføre noe viktig og nytt både til teateret, men også til denne runddansen av en samfunnsdebatt og måte å forholde seg til et problem på.

Fordi det jeg ønsker å si med denne forestillingen, er at jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Vi er mange som har det som jeg, men likevel er vi så alene. Vi trenger flere på vårt lag. Vi trenger at de som ikke forstår, prøver å forstå. Det er faktisk snakk om liv og død for noen av oss.

Dette er kanskje ikke bare teater. Men jeg trenger teateret for å kunne fortelle denne historien. Og kanskje trenger teateret meg også? Kanskje trenger vi ei dame på 150 kilogram, som står foran oss og ber om å bli tatt på alvor. Som krever det.

Teater kan være så mangt, og noen ganger er det blodig alvor. Det er det iallfall for meg denne gangen.

14. desember kl. 19.00

15. desember kl. 19.00

16. desember kl. 19.00

MARIT RØSTE (Foto: Erika Hebbert)

AV EIRIN SCHANKE AAVIK

SKUESPILLER

Gjennom et langt yrkesliv går alle gjennom livsfaser som kan påvirke jobben. Noen er tyngre, som sykdom og dødsfall, mens andre ofte er forbundet med glede. Det å stifte familie skal være en hyggelig og positiv begivenhet, men vi vet at mange i vår bransje kvier seg for konsekvensene dette kan ha for karrieren. For skuespillere kan konsekvensene oppleves større enn for andre, der man ved en graviditet blir redd for å miste muligheten til å utøve yrket sitt og til å få den rollen man ønsker i perioden man er gravid eller i permisjon. Heldigvis finnes det strenge regler som skal beskytte gravide og foreldre i foreldrepermisjon. Disse gjelder for alle, inkludert aktørene i kulturbransjen. Reglene er laget for å beskytte deg mot uønskede konsekvenser fra oppdragsgiver eller arbeidsgiver, slik at valget om å få barn ikke skal påvirke karrieren. Det er en bred enighet om disse reglene i arbeidslivet, og de springer også ut fra EU­rettslige regler som har til formål å sikre likestilling. Ideen er at ingen skal stilles dårligere fordi de velger å stifte familie, og dette vernet er særlig sterkt i arbeidslivet.

Her vil jeg gå litt nærmere inn på regelverket, og se på hvilken beskyttelse du har dersom du er gravid eller planlegger å bli det. Og, som vanlig, er du i tvil, er det bare å kontakte oss!

ANSETTELSESPROSESSEN

Vi begynner med starten: Hvilken beskyttelse gravide, eller de som planlegger å bli gravide, har i en ansettelsesprosess. Både arbeidsmiljøloven og likestillings­ og diskrimineringsloven regulerer arbeidsgivers mulighet til å be om opplysninger i forbindelse med ansettelser. Av arbeidsmiljøloven fremgår det at arbeidsgiver ikke kan be om helseopplysninger ved ansettelse, med mindre det er nødvendig for arbeidsforholdet. Likestillingsog diskrimineringsloven går mye lengre, der det i § 30 står et eksplisitt forbud mot at arbeidsgiver innhenter opplysninger om søkers «graviditet, adopsjon eller planer om å få barn». Regelen er absolutt, og det finnes ingen unntak her. Arbeidsgiver kan aldri spørre om du er gravid eller om du planlegger å få barn i en ansettelsesprosess. Dette gjelder like mye i vår bransje – helt uavhengig av hvilken rolle du skal spille.

Hvis arbeidsgiver likevel har denne informasjonen – enten fordi du er synlig gravid eller fordi de har fått tilgang til informasjonen på annen måte – er det forbudt å vektlegge denne informasjonen ved ansettelse. Dette er også fastslått helt eksplisitt i loven, og det finnes ingen unntak. Det betyr at du ikke kan bli forbigått til en rolle på grunn av graviditet, uavhengig av hvilken rolle det er snakk om.

Opplever du at en produsent eller teatersjef spør, eller på annen måte forsøker å tilegne seg kunnskap om du er gravid eller planlegger å få barn? Ta kontakt med oss. Dette er forbudt. Du står fritt til å opplyse om det hvis du selv ønsker det, men det er ingen som kan forvente eller kreve at du skal gjøre det. Et eksempel vi ser ganske ofte er helseskjemaene mange produsenter sender ut, som ber om inngripende helseopplysninger – deriblant graviditet. Dette plikter du aldri å sende inn til arbeidsgiver. En løsning vi har kommet til med noen produsenter, er at et helseskjema, som er nødvendig for produsentens forsikring, skal fylles ut og sendes direkte til forsikringsselskapet, uten at arbeidsgiver får tilgang til svarene. Da anbefaler vi i så fall å be om å få en kontaktperson direkte i forsikringsselskapet, og om bekreftelse på at denne informasjonen ikke når arbeidsgiver.

DU HAR FÅTT JOBBEN OG ER GRAVID. HVA NÅ?

Utgangspunktet etter likestillings­ og diskrimineringsloven er at all diskriminering på grunn av «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av

disse grunnlagene», er forbudt. Dette gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Direkte forskjellsbehandling, i denne sammenhengen, er når en person behandles dårligere enn andre på grunn av forhold nevnt i kursiv her. Dette kan for eksempel være hvis du ikke får en jobb du har søkt på fordi du har en annen hudfarge, fordi du tilhører en bestemt religion eller fordi du er gravid. Indirekte forskjellsbehandling er når det som fremstår som en nøytral praksis, handling eller bestemmelse, stiller noen personer dårligere, på grunn av de samme forholdene nevnt i kursiv. Dette kan for eksempel være regler på en arbeidsplass som forbyr bruk av hodeplagg for alle ansatte, som indirekte diskriminerer de som bruker dette av religiøse hensyn og som da ikke kan jobbe der.

Det kan likevel være lov å forskjellsbehandle. Dette kalles lovlig forskjellsbehandling og er også regulert i loven. Dette kan for eksempel være å lyse ut en stilling der det er et krav om et spesifikt språk som er relevant for jobben, eller der man krever en spesiell utdanning. Her er det sentralt at forskjellsbehandlingen er saklig, at den er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende. Når det gjelder lovlig forskjellsbehandling på grunn av graviditet, fødsel, amming og permisjon ved fødsel eller adopsjon, er dette regulert i en

EIRIN SCHANKE AAVIK Juridisk rådgiver i Norsk Skuespillerforbund (Foto: Lars Opstad).

egen bestemmelse. Denne er mye strengere enn den generelle regelen om lovlig forskjellsbehandling. Spesialbestemmelsen finnes i likestillings­ og diskrimineringslovens § 10.

Forskjellsbehandling på grunn av graviditet, fødsel, amming og permisjon ved fødsel eller adopsjon er bare tillatt «der forskjellsbehandlingen er nødvendig for å beskytte kvinnen, fosteret eller barnet (…) eller der det foreligger andre åpenbare grunner». I forbindelse med ansettelse og oppsigelse er det aldri lov å forskjellsbehandle – her finnes det ingen lovlig grunn til forskjellsbehandling.

Regelen om forskjellsbehandling «der det foreligger andre åpenbare grunner» vil gjelde under ansettelsesforholdet. Dette er ment som en svært snever sikkerhetsventil, og det er uttalt i forarbeidene at det er «vanskelig å se for seg tilfeller der bestemmelsen skal komme til anvendelse når forskjellsbehandlingen skjer i arbeidslivet». Hovedregelen er derfor helt klar – en arbeidsgiver kan ikke vektlegge graviditet eller permisjon som en begrunnelse til å gi deg dårligere vilkår underveis i ansettelsesforholdet. Arbeidsgiver har en generell styringsrett til å bestemme hva arbeidstakerne skal gjøre på jobb, men graviditet eller permisjon kan ikke vektlegges i vurderinger som fører til forskjellsbehandling av vedkommende. Et eksempel kan være muligheten til å gi deg en annen rolle enn den rollen som opprinnelig var tiltenkt deg, på grunn av graviditet. Tilfellet anses kun som forskjellsbehandling når en person blir behandlet dårligere enn andre, og her må man jo i så fall vurdere om endringen av rollen medfører at du blir stilt i en dårligere stilling. Hvis det er tilfellet, blir vurderingen om det foreligger åpenbare grunner som likevel kan tillate forskjellsbehandlingen. Disse reglene kan virke rigide, men de er svært viktige for å sikre likestilling og arbeidstakers rettigheter. Måten man jobber på i vår bransje, vil ofte gjøre at graviditet og permisjon rammer hardere, men det er viktig å huske på at reglene er de samme uansett hvilken bransje du jobber i. Da er det kanskje bransjen, og arbeidsgiverne, som heller må anstrenge og tilpasse seg, slik at realitetene stemmer bedre overens med lovverket.

Denne type saker er skjønnsmessige, og det er få slike saker som går videre til domstolene eller nemda. Det er derfor vanskelig å forutse hva resultatet av ulike scenarier ville ha blitt. Hvis man havner i en slik situasjon, anbefaler vi å kontakte oss, da vi kan hjelpe deg med å ta saken videre, om

du ønsker det. Juristene hos oss har taushetsplikt, og det er alltid bedre å ta kontakt en gang for mye enn en gang for lite.

AVSLUTNING AV ARBEIDSFORHOLD

OG PERMISJON

Det er et absolutt forbud mot å si opp en arbeidstaker på grunn av graviditet, fødsel, amming og permisjon. Det finnes ingen unntak til dette, og så lenge forskjellsbehandlingen skjer på bakgrunn av disse forholdene, er det aldri tillatt.

I vår bransje er de fleste arbeidsforhold midlertidig, og arbeidsforholdet kan delvis strekke seg over permisjonstiden din – eller det kan i sin helhet falle inn i permisjonstiden. Du har ikke noe direkte krav på at arbeidsperioden flyttes, og utgangspunktet etter loven er at arbeidsgiver skaffer en vikar i perioden du er i permisjon. Hvis hele arbeidsperioden faller i permisjonstiden din, vil arbeidsgiver kunne skaffe en vikar, og hvis stillingen ikke eksisterer når du er tilbake, har du heller ikke krav på å komme tilbake i rollen. På et teater er det ofte mulig å skaffe en vikar, men i en TV­serie eller i en film kan man jo da stå i en situasjon der skuespilleren halvveis inne i innspillingen går ut i permisjon. I slike tilfeller vil en vikar være urealistisk, og da kan det være vanskeligere å vurdere hva som skal skje. Hvis du havner i et slikt tilfelle må du kontakte oss, så kan vi bistå med å finne en hensiktsmessig løsning.

HVA SKJER SÅ, HVIS DU HAR BLITT

DISKRIMINERT PÅ GRUNN AV GRAVIDITET, FØDSEL, AMMING ELLER PERMISJON?

Likestillings­ og diskrimineringsloven sikrer et sterkt vern for gravide, ammende og foreldre i permisjon. Det skal svært lite til før en forskjellsbehandling på grunn av disse forholdene er ulovlig. Hvis du er usikker på om du har blitt utsatt for diskriminering, anbefaler vi at du tar kontakt med oss. Du kan også ta kontakt med likestillings­ og diskrimineringsombudet, som har gratis veiledning på dette feltet. Vi kan også kontakte likestillings­ og diskrimineringsombudet på dine vegne.

Hvis du mener du har blitt utsatt for diskriminering, kan du klage inn saken din til likestillings­ og diskrimineringsombudet. Det er et gratis tilbud, der nemda vurderer saken din og kommer med en avgjørelse. Nemda kan utmåle erstatning og oppreisning hvis vilkårene for det er oppfylt.

Illustasjonsfoto: Derick McKinney / Unsplash

FOND FOR UTØVENDE KUNSTNERE

ANNENHVER SØKNAD INNVILGET I 2021

Scenekunstfeltet i Norge er kraftfullt med høy produksjon, stor variasjon og imponerende nivå. Jeg er en av representantene for NSF som sitter i styret i Fond for utøvende kunstnere (FFUK). Hvert år mottar fondet cirka 3­4 000 søknader, hvor rundt 400 av disse er fra skuespillere fordelt over fem bevilgningsrunder. Det hadde vært gledelig om det kom enda flere søknader til produksjoner og til stipendene. Særlig til blandet scenekunst og musikkteater som er ment for å treffe andre typer teaterproduksjoner. I 2021 ble annenhver søknad fra «vår kunstnergruppe» til stipend innvilget (50,5 % og 53 %), og hele 39 % av teaterproduksjonene fikk underskuddsgaranti. Året før var det faktisk 79 % av søknadene som ble støttet.

FOR SKUESPILLERE

Som nyutdannet var FFUK en av de viktigste støttespillerne for at jeg fikk realisert egne produksjoner. Summene en kan søke på, er ikke de høyeste, men det er et fleksibelt fond med hyppige søknadsfrister. Det gis honorarer til utøvere i store og mindre produksjoner, noe som får «hjertebarn»­prosjekter på beina. Med det mener jeg produksjoner som er initiert av utøvere og er av betydning for enkeltskuespillerens virke. Dette kan være

avgjørende, både for ferske skuespillere som skaper sitt uttrykk, og for etablerte som ønsker å utfordre seg selv på en ny måte eller videreutvikle noe som burde spilles mer. Cirka 28 % av alle søknadene blir innvilget med en gjennomsnittstildeling på kr 33 000 (i 2021). Det er åpent for alle profesjonelle å søke.

LYST PÅ PÅFYLL?

Hver runde kan en søke om reisestøtte på 10 000 kroner og stipend på 25 000 kroner. Antall stipend til hver kunstgruppe blir fordelt ut ifra antall søkere innenfor hvert fagfelt.

Tidligere var kategorien blandet Scenekunst/musikkteater ment for å støtte musikaler, opera og andre teaterforestillinger med musikk. Nå er det også mulig å søke om støtte til sceniske forestillinger, der ulike utøvertyper medvirker og er likeverdig vektet i det sceniske uttrykket.

Fondet tar gjerne imot flere skuespillerdrevne søknader i denne kategorien, da det er mange teaterproduksjoner som har tverrfaglige elementer og kunstnerisk team.

OM FONDET

FFUK er et fond opprettet ved lov, som finansieres ved en avgift på bruk av innspilt musikk som ikke har vern etter åndsverkloven. Avgiften kreves inn av Gramo etter avtale med fondet. At disse midlene som kommer fra musikk, også brukes for at dansekunstnere og skuespillere kan utøve sin profesjon, er unikt. Hvert år deles det også ut en pris, Gammleng­prisen, innenfor hvert fagfelt «til utøvere som på en fortjenestefull måte har medvirket på grammofoninnspillinger eller i sceniske forestillinger». I år mottok Ipek D. Mehlum Gammleng­prisen for skuespillere. I tillegg deles det ut en Veteranpris, som Kari­Ann Grønsund fikk i fjor.

Under pandemien delte fondet også ut 30 millioner i stimuleringsmidler. Av 971 søkere som fikk tildeling, var det 63 skuespillere som søkte og fikk tilslag.

I 2021 støttet FFUK 73 teaterprosjekter (165 teaterprosjekter i 2020), 41 blandet scenekunst/musikkteaterprosjekter, 53 utøvende kunstnere fikk etterutdanne seg, 60 profesjonelle utøvere fikk støtte til å reise til kurs, prøvesang, mesterklasser osv., i tillegg til at 20 kurs for profesjonelle utøvere ble avholdt med støtte fra Fondet.

Styret har behandlet 2 858 søknader om støtte i 2021 og 3 846 i 2020. Dette er en reduksjon på 988 fra 2020.

Er det noe du lurer på, ta kontakt med administrasjonen i fondet som gjerne svarer på spørsmål på telefon og på e­post.

Kilder: Årsrapport regnskapsår 2021 FFUK

JØRN-BJØRN FULLER-GEE (Foto: Morten Løberg)

ÅÅÅ, VÆRSÅGOD!

Smakebit fra forestillingen 7% samisk med Eirin Roseneng og Karoline Sletteng Garvang (Foto: Nina Gjerstad).

synes de det høres helt grusomt ut å skulle gå på scenen på den måten og få tilbakemeldinger foran publikum. Men Værsågod er så gode på å skape et rom fullt av kjærlighet, så det var ikke skummelt å vise frem arbeidet mitt, for jeg vet

Værsågod er en unik arena for profesjonelle skuespillere, hvor delingskultur og prosess i åpent forum er fokus. Med seks arrangementer i året inviterer Værsågod til å ta del i skuespillerens arbeid. Skuespilleren forbereder et arbeid på forhånd og vil under kveldens arrangement teste ut materialet for et publikum. I etterkant av visningen blir arbeidet åpent diskutert i salen. Til samtalen inviteres en faglig veileder, en kjent og etablert skuespiller, for å sikre faglig tyngde. Samtalen er mellom publikum, den utvalgte faglig veilederen for kvelden og skuespilleren selv. Med gode samarbeidspartnere i Nordic Black Theatre & Cafeteatret og Norsk Skuespillersenter tilbyr Værsågod profesjonelle skuespillere et sted for kunstnerisk utvikling.

Værsågod er en unik arena for profesjonelle skuespillere, hvor de får mulighet til å teste ut arbeidet sitt, synliggjøre seg selv, møte kolleger, ha faglige samtaler, knytte nye kontakter og, ikke minst, dyrke kunsten. Siden oppstart i januar 2015 har Værsågod gjennom 15 sesonger huset nærmere 400 skuespillere, 3000 publikummere og 32 faglig veiledere. Værsågod har fast tilholdssted på Cafeteatret, selv om de også har gjestet Oslo Fringe de siste to årene.

Værsågod ønsker alle kunstneriske uttrykk velkommen – enten det er en monolog, en scene med flere skuespillere, en enakter eller deler av et stykke. Her inngår også eksempelvis performance, dukketeater, musikal, slam­poesi, stand up, bruk av multimedia og installasjoner. Det oppfordres til et bredt spekter av den kunstneriske utfoldelsen. Det

er ønskelig å fokusere på live scenekunst fremfor film, da det er den direkte kontakten mellom skuespiller og publikum som ønskes å være essensen av konseptet. Det stilles krav til at skuespilleren defineres som profesjonell og følger Norsk Skuespillerforbund sitt krav til dette. Etter innslagene legges det til rette for en samtale mellom aktører og publikum sammen med en faglig veileder.

Faglig veileder er en kjent og etablert skuespiller som kommer med tilbakemeldinger på skuespillerens arbeid. Faglig veileder skal selv være skuespiller for at fagpraten i etterkant skal være på et kollegialt plan, hvor den faglige veilederen oppfordres til å dele av egne erfaringer i samråd med tilbakemeldingen. Tidligere faglige veiledere er Ingrid Bolsø Berdal, Ellen Horn, Per Christian Ellefsen, Håvard Bakke, Trond Fause Aurvåg, Thorbjørn Harr, Anders Hatlo, Line Verndal, Aksel Hennie og Frank Kjosås, for å nevne noen. Det er som mål å ha en variasjon i den faglige veileders kunstneriske kunnskap, erfaring og ståsted for å treffe det brede uttrykket skuespillerne representerer.

Værsågod tilbyr publikum en opplevelse og en følelse av nærhet og åpenhet gjennom interaksjon med skuespillerne. Værsågod ønsker alle tilskuere velkommen, uansett alder eller profesjon. Dette bidrar til at skuespilleren får tilbakemeldinger på ulike nivå, da publikum har ulikt utgangspunkt for opplevelsen samt at dette gir tilskueren et unikt innblikk i skuespillerens kreative arbeid og prosess.

«Når jeg har snakket om Værsågod med folk som ikke kjenner konseptet,

at alle i salen heier på det jeg driver med og bare vil meg vel!»

— Karoline Sletteng Garvang

ØVERST Thomas Ottersen under fremføringen av The Schmuel Song fra musikalen «The Last 5 Years» (Foto: Nina Gjerstad).

I MIDTEN TIL VENSTRE Frank Kjosås og Værsågodjentene, Andrea Wasrud, Ingvild Kristin Kirkvik og Andrea Therese Skjolde Fostervold (Foto: Nina Gjerstad).

NEDERST Spiller ingen rolle med utdrag fra «Verdens værste diktkveld» (Foto: Andrea Therese Skjolde Fostervold).

VÆRSÅGOD 2023

21. februar

14. mars

11. april

Værsågod ble startet på bakgrunn av et behov om å holde seg aktive i kunsten, samtidig som det lå et ønske om å synliggjøre seg selv. Som arbeidssøkende får man ofte høre «gi beskjed når du er aktuell med noe, så kommer jeg og ser deg». Det er ofte lettere sagt enn gjort som enten nyutdannet eller i en litt rolig periode. Ved at Værsågod i samarbeid med Nordic Black Theatre åpnet opp Cafeteatret med scenelys, PA­anlegg og profesjonelle rammer gjorde det at skuespillerne også kunne benytte seg av arrangementet som en slags egen audition. Her kunne man selv inviterte folk i salen som en selv ønsket å jobbe for eller med.

Med tiden har konseptet endret seg til å bli mer et sted for kunstnerisk utforskning og faglig påfyll, selv om det fortsatt er mulig å bruke muligheten til å synliggjøre seg selv i bransjen. Målet med konseptet er å skape et sted hvor skuespillere kan få direkte reaksjoner og tilbakemeldinger på arbeidet sitt, fra et publikum og faglig veileder, som igjen er med på å stimulere den kunstneriske utviklingen hos

skuespilleren. Skuespillere trenger dette tilbudet, kanskje mer enn noen gang, i en bransje som blir stadig større og stadig vanskeligere å finne sin rolle.

Værsågod har ved flere anledninger vært et springbrett for videre kunstnerisk virke. Det er inngått samarbeid i etterkant av deltakelse på Værsågod, enten som aktør, publikum, VærsågodCamp eller under VærsågodFest.

Konseptet drives i dag av Andrea Therese Skjolde Fostervold, Ingvild Kristin Kirkvik og Andrea Wasrud. Tidligere har Barbro Bugge og Thea Kathrin Hveem Nygaard også medvirket. Alle er utdannede skuespillere og opplever i stor grad at konseptet er en hjelpende og nødvendig arena, i en tidvis ensom og uoversiktlig bransje. Våren 2019 ble konseptet og kvinnene nominert til Frilansprisen, for sin ekstraordinære innsats for skuespillermiljøet og det frie feltet.

«Jeg synes det var veldig fint å få være med på en sånn kveld.

Det var en nyttig erfaring å prøve å formulere hva vi så, hva som funket og ikke funket og ikke minst hvorfor. Jeg tror det er en viktig

øvelse. Og så var det inspirerende å se så modige folk! Wow!»

— Agnes Kittelsen

«Det å ha Værsågod som ein scene for ALLE er en unik mulighet for etablerte og nyetablerte. Det er befriande å oppleve et felles rom der alt er lov og konkurransen uteblir!»

— Frank Kjosås

NION: FOR Å IVARETA PSYKISK HELSE

Norsk Skuespillerforbund er opptatt av å ivareta medlemmenes psykiske helse og inngikk under pandemien et samarbeid med fagfolkene i Nion AS.

Alle tilknyttet Nion har mastergrad i klinisk­ og helsepsykologi. De jobber alle på ulike behandlingsinstitusjoner omkring i landet, og de har erfaring med ulike problemstillinger knyttet til psykisk helse. På websidene kan man lese om alle de cirka 20 samtalepartnerne som jobber hos Nion.

Nion har allerede rukket å hjelpe mange kunstnere, og gjennom det har de markert seg i kulturbransjen. Fin Resch som representerer Nion forklarer:

– Det er helt normalt å ha det «jævlig» av og til. Nion tilbyr videokonsultasjon gjennom en app. Nion gjør ikke utredning, diagnostisering og behandling av psykiske lidelser, slik som i tradisjonell psykiatri, men vi har et tilbud til dem som trenger noen å prate med om normalpsykologiske vansker FØR det utvikler seg til en diagnose.

Siden oppstarten i 2020 har Nion fått god kjennskap til kunstneres spesielle utfordringer:

– De siste årene har vi gjennomført flere hundre samtaler med kunstnere og andre tilknyttet kulturbransjen, og vi har fått god innsikt i hvilke utfordringer musikere, kunstnere og kulturarbeideres har i sitt liv og virke.

– Hvilke særlige utfordringer sliter skuespillere med?

Daglig leder, Marcus Resch Ånestad, og fagansvarlig, Tord Skagestad Wold, har sett på hvilke særlige utfordringer skuespillere tar opp i samtaler med Nions fagfolk.

– Utfordringene skuespillerne står i varierer, men mange har snakket om et enormt forventningspress fra omgivelsene, andre om enorme forventninger de setter til seg selv. Noen sliter med selvtillit til egne evner, særlig når de sammenligner seg med andre utøvere i deres yrke. Noen har hatt eksistensielle utfordringer – der de sliter med å håndtere karrieremessig utvikling over tid, hvor stress og angst rundt prestasjoner er vanskelig å håndtere. Andre har perioder med sterk nedgang i motivasjon eller strever med utpreget prokrastinering.

Uforutsigbarheten i bransjen knyttet opp mot stabilitet, økonomi og familie er den største gjengangeren hos deltakerne.

AV MARIANNE ROLAND

Skuespillerne beskriver en stå­på­vilje og en evne til å tilpasse seg, som er helt nødvendig for å klare seg i bransjen. Og de rapporterer om et behov for å sortere, nyansere og få nye perspektiver og verktøy inn i de problemstillingene de står overfor. Videre beskriver mange at det er fint å snakke med noen som har taushetsplikt. Om det er én ting veilederne har fått inntrykk av blant skuespillere, så er det at behovet for å snakke med noen med psykologifaglig kompetanse, er stor.

NSFS SAMARBEID MED NION

Å gå gjennom vanskelige perioder er høyst menneskelig, og mange vil gjennom livet ha behov for kompetente mennesker å støtte seg til i form av samtaleterapi og psykologtjenester. Nion er et lavterskeltilbud og tilbyr medlemmer av NSF én gratis prøvetime, deretter betaler medlemmene per time.

Ta gjerne kontakt med NSF om du har erfaringer med Nion, eller kjenner på et udekket behov omkring psykisk helse.

Hos Nion kan du bestille og få time på dagen via nettsiden: www.nion.no

Første time er gratis, deretter er timeprisen 600,– (normalpris 650,–). Samtalene foregår digitalt.

Si ifra på første konsultasjon at du er medlem hos NSF, så får du en rabattkode som oppgis ved neste gangs innlogging.

Illustrasjonsfoto Sergey Zolkin/Unsplash

HAR DU VANSKELIGE OG

STRESSENDE DAGER?

Kjenner du iblant at hverdagsproblemene tårner seg opp og at stresset er i ferd med å ta overhånd? Hva er egentlig stress, og hvordan kan vi håndtere livet best mulig når dagene er tunge og timene for få?

Nion, som Norsk Skuespillerforbund har en avtale med, hjelper skuespillere med å håndtere stress og andre faktorer som kan påvirke livene våre i negativ retning. Anna Caroline Sauleda fra Nion definerer stress og gir oss noen konkrete råd for å takle stress i hverdagen.

HVA ER STRESS?

– Stress oppstår oftest når situasjonsbestemte eller egne forventninger og krav til oss selv er høyere enn opplevelsen av egen kapasitet og kompetanse til å leve opp til disse. Denne ubalansen kan være reell eller ikke, men det som er avgjørende for vår trivsel, er hvordan vi selv opplever situasjonen. Det vil si at et negativt syn på egen kapasitet og egne evner kan gjøre distansen mellom forventningene og muligheten for å oppnå disse enda større, som igjen øker stressnivået.

AV MARIANNE ROLAND

ANNA CAROLINE SAULEDA (Foto: Nestor Aguilera)

1. KONKRET PRIORITERING AV DET SOM HASTER OG ER VIKTIGST FOR DEG

En god planlegging er utrolig viktig for å oppnå følelsen av kontroll og oversikt over hverdagen, noe som gjør at det er lettere å holde fokus og øke mestringsfølelsen. Når ting virker overveldende og uoversiktlig, er det lett å føle seg paralysert og overveldet, og vi har en tendens til å utsette arbeidsoppgaver eller prosjekter. Du kan for eksempel skrive ned på et ark alt du skal gjøre og etterpå sortere disse oppgavene ut ifra hva som haster mest og er viktigst. I tillegg kan du sette opp oversikten i en «pyramideform» med de viktigste oppgavene på toppen. Husk å gjøre én ting av gangen, og ha realistiske forventninger til deg selv. Min personlige tommelfingerregel er at, når du kalkulerer hvor mye tid du skal bruke på en oppgave/gjøremål, sett opp dobbelt så lang tid som du opprinnelig hadde sett for deg å bruke. Har du tid til overs vil dette bare føles som et overskudd.

2. JOBB MED DIN SELVTILLIT

Når vi har et positivt bilde av egne evner og kapasitet, er mestringsopplevelsen ofte større og dermed vektskålen mer balansert. Vi mennesker har en tendens til å minne oss selv på negative opplevelser vi har hatt, det vi ikke får til, og generelt være kritiske til oss selv, slik at vi skal unngå å gjøre feil og bli avvist av flokken. Men forskning viser at god selvtillit øker både trivsel og sjanse for mestring samt reduserer stress. Så i stedet for å kun fokusere på de negative opplevelsene vi har opplevd, alt det vi har igjen å lære og de tingene vi ikke får til, noe som igjen kan øke presset på oss selv og opplevelsen av stress, er det lurt å fokusere på de positive opplevelsene vi har hatt, det vi faktisk mestrer og de styrkene vi allerede har tilegnet. Dette er noe vi jobber mye med i samtalene i Nion. En av de første oppgavene klientene ofte får, er å skrive ned tre ting som de har mestret i løpet av dagen, hver dag i to uker.

3. LEGG INN PAUSER I LØPET AV DAGEN

Vi glemmer ofte å gi hjernen «fri», noe som er viktig for å takle stressende situasjoner på en mer konstruktiv

måte og for at hjernen skal kunne fungere optimalt. Her kan man teste ut ulike former for pauser som for eksempel meditasjon/mindfullness, pusteteknikker, yoga eller andre øvelser som er gode for avslapning. Det kan også være nok å legge seg på gulvet i fem­ti minutter og bare fokusere på pusten eller gå en tur i frisk luft.

4. FYSISK AKTIVITET

Mye forskning viser at fysisk aktivitet er en av de beste måtene å forebygge stress på. Under trening utløses det hormoner i kroppen (f.eks. endorfiner og dopamin) som fremmer god helse generelt, bedre søvnkvalitet og humør, økt energi og velvære samt bygger opp en større motstandskraft mot stress. I tillegg er det vanskelig å trene uten å være til stede mentalt. Dermed er det lettere å gi slipp på negativt tankekjør som fører til stress.

5. HA FRITIDSAKTIVITETER SOM SKILLER ARBEIDSDAGEN FRA PRIVATLIVET

For mange av oss, og spesielt de som jobber frilans, er det lett at dagene «glir inn i hverandre» og det blir vanskelig å skille arbeidstid fra privatliv. Det er viktig å kunne skille stressrelatert til jobb fra privatlivet for å kunne «koble seg av» og legge igjen jobbrelatert stress på hylla mens du lever ditt privatliv. Det å gjøre en fritidsaktivitet med fokus på noe helt annet enn jobb kan være en god strategi for å kunne være til stede i privatlivet.

6. SNAKK MED NOEN

Av og til kan det være godt å ha noen å snakke med om det som er vanskelig for å håndtere situasjoner på en mer konstruktiv måte. I tillegg, når man føler på mye stress i hverdagen, kan det føles som at man har lite overskudd til å takle gamle og/eller nye utfordringer, og det skal lite til for at glasset skal renne over. Å snakke med noen fagkyndige om det du går igjennom kan virke lettende, og det finnes også god hjelp å få i form av spesifikke strategier for å takle stress og andre utfordringer på en mer hensiktsmessig måte.

Her er seks konkrete tips til hvordan du kan takle stress i hverdagen

EN BOK OM KAREL HLAVATY

«Hei på deg, tre ord på snei Sjokkedari, sjokkedari, sjokkedarisei»

Dukken med de store ørene, det røde håret, rund nese og en tydelig underleppe hang i marionettetråder. Han sang sjarmerende og pludret naivt og nysgjerrig med Rolf Kirkvaag på barne­TV. Slik husker jeg hele Norges TittenTei fra NRKs enerådende TV­alder på 70­tallet.

Mannen bak design og utforming av dukken, Karel Hlavaty, kom til Norge som politisk flyktning fra Tsjekkoslovakia i 1968. Nå har Unima Norge laget en bok for å dokumentere hans kunstneriske arbeid i norsk teater i forbindelse med en utstilling på teatermuseet i Oslo. Boka er laget i samarbeid med figurteaterfestivalene i Norge, med Anne Helgesen som redaktør. Kunstnere som deltok i forestillinger med Karel som instruktør, dukkemaker eller scenograf, forteller fra møtene og prosessene han ledet eller deltok i. Selv om det er lenge siden han døde, så er det opplysende å få disse personlige fortellingene fra praktiske scenekunstnere.

Boka gjengir først et utdrag om dukketeatrets røtter fra en bok utgitt av Karel Hlavaty og Nina Martens i 1970. Direkte referert står det: «Teatrets største betydning er at tilskueren

lever intenst med i handlingen med sin fantasi, selv om han ikke direkte spiller med. Medopplevelsen kan være like sterk, som om tilskueren opplevde handlingen i virkeligheten.»

Her understrekes det i hvert fall hans tro på bruk av dukker og figurer for å fortelle noe om vår virkelighet. En som sto ham nær, datteren Miriam Hlavaty, skriver i et kapittel om hans lengsel etter fantasi og gir en slags tolkning av dette når hun beskriver Karels ungdomstid. Han ble den gang plutselig tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste. Som soldat erfarte han også å bli satt i russisk fangeleir. Der satt han på slutten av krigen i ti måneder. Det får meg til å tenke på alle unge menn som i dag tvangsinnkalles både i Ukraina og Russland. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor traumatiserende dette kan ha vært. Og i sin beskrivelse av sin fars interesser refererer Miriam Hlavaty til en sitatbok han etterlot seg med Anatole France: «To imagine is everything, to know is nothing at all». Denne sitatboken nevnes flere steder i boka. Datteren skriver at fantasi ofte blir knyttet til barnlige aktiviteter og lek, eller dagdrømmeri og virkelighetsflukt. Men en sjelden gang minnes vi på at fantasi også er et av våre sterkeste verktøy for overlevelse. Slik gir hun en slags forklaring på hvorfor Karel valgte å bruke livet sitt på dukketeater og scenografi. Et annet av Karels notater sier: «(…) alle våre oppfatninger, tanker og holdninger er basert

på like deler virkelighet og illusjon». Hun beskriver hvordan krigen, og senere hans opplevelse av å bli marginalisert til flyktning, må ha vært med på å forme hans tro på skjebne.

Etter krigens slutt kom Karel tilbake til Praha i 1946, og i Tsjekkoslovakia lot Karel Hlavaty seg utdanne som billedhugger. Han var opptatt av teater og mimekunst, og ble senere underdirektør og scenograf ved Josef Skupas marionetteater. Ragnhild Wang forteller at han også var medarbeider ved det verdenskjente Laterna Magica, som introduserte tryllekunstneres illusoriske triks blandet med mimisk teater. I mørket levendegjorde de objekter og figurer med en type lys – det så ut som ting som svevet og kunne bevege seg. Denne form for magi med figurteater introduserte han senere i Norge med forestillingen «Måne over gjøglervogna» på Det Norske Teatret. Ragnhild Wang forteller om sitt første møte med det hun kaller en «trollmann» som elev ved Det Norske Teatret, der Karel kun snakket tysk: – Ensemblet erfarte snart at kommunikasjonen ville foregå i det vesentlige via kroppsspråk, ikke så dumt, det var jo en form for mimeteater vi var med på.

Hennes erfaring i det praktiske teaterarbeidet med Karel gir et godt innblikk i hvor ny og annerledes hans teaterform var for norske skuespillere den gang.

Til tross for språklige barrierer skapte han mange viktige produksjoner, ofte i samarbeid med sin partner Nina Martens, og i kapitlet dokumenteres flere av deres oppsetninger. Ragnhild Wang beskriver hans betydning slik: – Han løftet en liten del av norsk teater opp av realismen, tilførte en betydelig dimensjon av poesi og lek, og han gjorde formen tilgjengelig også for voksne.

– Barnet som barn, og barnet i den voksne – gi det næring, la det undre seg, la det le og gråte, er et annet sitat fra Karels notater.

Det er morsomt å lese om første gang hans kone Nina Martins Hlavaty traff Karel. Hun forteller at han mimet en vakker historie for henne. Han var lærer, og hun var student på Statens lærerhøgskole i forming. Nina Martens ble senere en betydningsfull samarbeidspartner som dukkemaker og scenograf. I boka går det ikke fram at han i 1978 startet

dramalinjen med Henriette Bie Lorentzen som et prøveprosjekt, med hovedvekt på dukker og dukkespill på Statens Lærerhøgskole i forming. Denne dramalinjen har i dag både BA og master i drama og teaterkommunikasjon på OsloMet og har landets eneste utdanning i figurteater, påbegynt av Svein Gundersen, i dag ledet av Anne Stray. Så Karel Hlavatys initiativ fortsetter å bety noe, også for norsk utdanning, i dag.

Tilblivelsen av Titten Tei, samarbeidet med Birgit Strøm og Rolf Kirkvaag, er grundig beskrevet av Anne Helgesen. Dukken var enormt populær og deltok også i TV­programmene fra Mysen der Titten Tei, sang med vår kommende dronning Sonja og pludret ivrig med selveste Julie Andrews. Skissene og utformingen av figuren ligger avbildet i boka. Anne Helgesen dokumenterer kampen mellom Karel og NRK om rettighetene for bruk av dukken utenfor TV­ruten. Kapitlet formidler Karels forsvar for sine kunstneriske ideer og verk, og motgangen han opplevde for sin rett som designer og skaper av dukken Titten Tei til mer kommersiell bruk. Han ønsket naturlig nok å kunne selge en type Titten Tei produkter for salg. Men de var flere som skapte suksessen, ikke minst dukkespilleren Birgit Strøm, og dette resulterte i en vanskelig juridisk konflikt. NRK var på den tiden som et hellig tempel i Norge og var antagelig en svært krevende motpart.

Skuespiller Wenche Medbøe arbeidet med Karel på Det Norske Teatret (Undine), Oslo Nye Teater (Følgesvennen) og i en oppsetning i Kampen Kirke fra Goethes Faust. Wenche beskriver Karels design og hans estetiske valg når det uskjønne også skulle formes skjønt: – Til og med trollene Hlavaty skapte, var vakre. For ham var hver scene et bilde. Hans forestillinger var billedbøker. Så det er godt at boka også er fylt rikelig med bilder fra forestillinger, dukker, masker, tegninger og scenografi, mange i samarbeid med Nina Martens. En oversikt over 58 arbeider han utførte for teateret, gir god innsikt og et perspektiv over hans betydning i norsk dukke­ og teaterkunst. Det er også fint å se bilder fra hans produksjoner med medarbeidere, som blant annet: Kjell Smidsrød, Kjersti Germeten, Camilla Tostrup, Tatjana Zaitow, Gerald Petterson, Arild Martinsen og Bente Lavik Lund.

Mot slutten av boka er vi innom hans arbeid på vestlandet, og Kinnaspelet som er et utendørs spel. Det eksisterer den dag i dag med Karel Hlavatys store figurer.

Karel hadde et svært godt samarbeid med skuespiller og Teatersjef Anne Gullestad, og han var med på å skape mange store produksjoner på Den Nationale scene og Sogn og Fjordane Teater. Der var han også med på å starte Niels Klim Teatret i regi av Vestlandske Teaterlag. Det ble skapt som et nynorsktalende barneteater. Karel laget en dukke utformet etter samme dukkehode som Titten Tei, Niels Klim, som en slags gjennomgangsfigur for teatret. Agnete Haaland var med i oppstarten. Hun forteller om Karel som pedagog og instruktør, og hvordan han spilte med objekter for å formidle hvordan dukker og figurer skulle bli levende i spill. I boka er det for øvrig mange som forteller om hans evne til å spille med hender og mime. Han kunne som en tryllekunstner få objekter til å bli så mye mer enn kun objekter. I Anne Helgesens intervju med Agnete Haaland kommer det fram at Hordaland Teater i overveiende grad var et resultat av Anne Gullestads og Karel Hlavatys arbeid med Niels Klim Teatret og Vestlandske Teaterlag. De ga aldri opp sine drømmer om et nynorsk barneteater med bruk av dukketeater. Senere ble Karel teknisk sjef for Hordaland Teater – endelig skulle han få starte sitt eget teater fra grunnen. Hans åpningsforestilling, «Ein gong var ingenting», blir beskrevet som en stor seier for Karel. Det handlet om jordas skapelse, og var basert på norrøne myter. Dette gir et fint perspektiv avslutningsvis i boka, for i dag er det svært få som kjenner til norrøn mytologi, og teatrene har glemt de mulighetene det ligger i å skape noe fra disse rike fortellingene.

Åpningen av Hordaland Teater var 26. mai 1988. Karel døde plutselig med hjerteattakk 9. juli samme år.

Samlet sett er det prisverdig av UNIMA, Anne Helgesen og alle bidragsytere å få laget denne boka med bilder, intervjuer, sitater og ikke minst oversikten over Karel Hlavatys arbeid. Jeg opplever boka som en blanding av dokumentariske materiale, intervjuer, bilder, sitater, tegninger, artikler av dukkespillere eller mer anekdotiske fortellinger. Vi trenger denne type innsamling av stemmer og materiale for å kjenne vår teaterhistorie.

RENATA MARCELA MAUER

17.06.1947–21.04.2022

Renata Mauer, født i 1947, en kjær og viktig kollega på Drama­ og Teaterkommunikasjon ved OsloMet, døde 21.04.2022 i sitt hjem i Oslo.

Hun var utdannet i Praha og var skuespiller, blant annet på nationaltheatret i Praha i perioden 1969–1976. Hun flyttet senere til Norge og begynte å undervise for oss på Vestbanen fra midten av 1990­tallet. Renata overtok faget dramaturgi, og senere også faget regi. Hun underviste videre i nye lokaler i Wergelandsveien (nå Litteraturhuset) og senere i Pilestredet 46. Mange studenter søkte studiene hun ledet, for de ønsket å ha nettopp Renata Mauer som lærer. Hun underviste også for grunnfaget i drama og teaterkommunikasjon, der hun for eksempel videreutviklet emnet i «monologarbeid». Renata Mauer tok med seg studentene i dramaturgi til Praha på studietur, og hun var kjent for å lage sammenkomster for dramaturgistudentene hjemme hos seg selv. Med tydelig tsjekkisk aksent, mye latter og stor autoritet ledet hun flere store prosesser med førsteklassestudentene fram til gode presentasjoner under «Åpent Hus». Hele dramamiljøet i Norge var invitert til en nettverkskonferanse i Praha takket være Renata Mauer. Kollegiet på Est uttrykker med dette stor sorg over Renatas alt for tidlige bortgang og vil alltid minnes henne som den dyktige og samvittighetsfulle kollegaen og medarbeideren, hun var.

Av Niels Peter Underland på vegne av kollegaer på Drama­ og Teaterkommunikasjon ved OsloMet.

Foto: privat

LJUDMIL GEORGIEV NIKOLOV

16.04.1954–10.05.2022

Jeg har vanskelig for å akseptere at Ljudmil ikke er blant oss lenger – han var et av de mest levende menneskene jeg kjente. Jeg traff ham første gang i 1992 da jeg var leder på Figurteatret i Nordland. Da kom han til Stamsund med forestillingen «Egget» som var et gjestespill fra Hordaland Teater. Ljudmil var et fyrverkeri som tok teateret og publikum i Stamsund med storm. Som så mange av våre kolleger var han en multikunstner: dukkespiller, dukkemaker, dramatiker, musiker og kunstmaler. I løpet av besøket i Lofoten malte han fire­fem malerier som fikk plass på veggene rundt på teateret.

Siden har jeg truffet Ljudmil ved ujevne mellomrom, i forskjellige faglige sammenhenger. Han var unorsk i sin væremåte: Alltid overstrømmende, alltid viet han de rundt seg full oppmerksomhet – vennlig og interessert.

Ved flere anledninger snakket vi om at vi skulle jobbe sammen, men det ble stadig utsatt. Plutselig var det for sent.

Vi visste han var syk. Han sluttet å opptre, men fortsatte å male bilder som han publiserte på Facebook. Streken og fargepaletten hans endret seg – den ble mer utpenslet og fargesterk.

Jeg savner Ljudmil, men ett minne har jeg igjen. Siste gang jeg traff ham, var da jeg spilte i DKS i Bergen for noen år siden. Ljudmil kom og så forestillingen. Dagen etter dukket han opp igjen. I løpet av natten hadde han malt et bilde til meg av en marionettist omringet av publikum. Det bildet henger i stuen hjemme hos meg.

Takk, Ljudmil, for alt du delte!

Av forbundsleder, Knut Alfsen.

Foto: Tor Erik H. Mathiesen

GEIR BØRRESEN

16.10.1942 – 25.07.2022

Mens jeg planla minneordene over Geir Børresen som jeg skulle fremføre under bisettelsen i Asker kirke, ble jeg kontaktet av både familien og presten som lurte på om jeg ville gå gjennom alt Geir har utrettet i sitt yrkesliv. De ble lettet da jeg sa at jeg ikke skulle det. Det forstår jeg, for Geir sin CV er lang! Mange har gitt uttrykk for overraskelse over at han også har spilt så mange «seriøse» roller. Selv om jeg forstår hva de mener, blir det feil å uttrykke seg slik. For alt Geir gjorde som kunstner, var seriøst. Det er ingen motsetning mellom humor, underholdning og seriøsitet!

Jeg vil fortelle om de to gangene jeg fikk jobbe sammen med Geir.

Jeg var faktisk øyevitne til at Max Mekker fant sin form da jeg var med i oppstarten av Sesam Stasjon. Vi startet med gå på et to ukers dukkespillerkurs med Kermit Love fra «Muppets» som laget dukkene. Maxs kropp er bygget opp over et skjelett av bambusringer. Geir kunne se ut gjennom et tynt stoff på oversiden av bremmen på Maxs caps. Hodet hang ned over Geir sitt bryst. Armene til Max var konstruert slik at de ikke mistet sin form, selv om Geir tok sin hånd ut for å styre dukkens munn. Den kunne altså bare bruke én av hendene samtidig som munnen beveget seg.

Det er forferdelig varmt og fysisk anstrengende å jobbe inni en slik dukke, så når Geir kom ut, sto det alltid en rekvisitør klar med et frottéhåndkle til ham.

Geir nærmet seg rollefiguren med stor entusiasme og lekenhet. Kanskje han snakker sånn … og ler sånn ... Hvordan beveger han seg? Samtidig var han lydhør for regi og for innspill som de andre kollegene kom med. Lek er nemlig grunnleggende sosialt – og dønn seriøst!

Den andre gangen jeg jobbet med Geir, var da vi engasjerte ham som regissør for forestillingen «Sko» i vårt kompani «Levende Dukker». Så vidt jeg har klart å finne ut, er det den eneste gangen Geir har jobbet profesjonelt med regi. Men han hadde jo så mange talenter, den mannen. Igjen ble jeg slått av hvor behagelig det var å jobbe med ham. Han visste hvor han ville med forestillingen, men samtidig var han utrolig lydhør overfor våre innspill. Han lyttet til våre forslag og tok dem i bruk – gjerne i en litt forbedret variant. Han så helheten og detaljene på én gang, og han ga oss trygghet gjennom en sårbar prøveperiode. Lek som et seriøst arbeidsverktøy, var stikkordet, også her.

Geir jukset aldri i sin yrkesutøvelse. Han forsøkte aldri å være politisk korrekt eller å tilpasse seg en rådende trend. Han var høyt respektert blant sine kolleger, fordi han var så flink til å spille andre gode.

Øverst på hjemmesiden sin skriver Geir: «Geir Børresen; medlem av Norsk Skuespillerforbund». Kanskje han var stolt av å være medlem hos oss? Vi var i alle fall stolte over å ha ham som medlem, men vel så viktig er det at det var så hyggelig å ha ham som medlem. Han hadde alltid tid til en hyggelig prat med alle på kontoret når han stakk innom.

Geir og Wenche var så flittige gjester i Norsk Skuespillerforbund sitt hus i Spania, «Villa Thalia», at de satt preg på stedet. Jeg vil alltid minnes Geir når jeg kommer dit!

Takk, Geir, for at jeg fikk være med deg og leke! Det var gøy, underholdende og lærerikt. Du har bidratt til å gjøre meg litt klokere. Jeg er en av de mange som savner deg!

Av forbundsleder, Knut Alfsen.

Foto: Anne Sophie Nordrum

PER JANSEN

14.12.1941–08.08.2022

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Per Jansen er død, 80 år gammel.

Per var en markant skuespiller med en stor karriere innen både film og teater. Han var ansatt ved Nationaltheatret fra 1985 til han gikk av med pensjon i 2011, og vi minnes ham som en lun, morsom, ærlig og ikke minst faglig dyktig medspiller og kollega.

Per tolket over 40 roller ved Nationaltheatret, blant dem tittelrollen i «Peer Gynt» (1990), Vladimir i «Mens vi venter på Godot» (1986) og soloforestillingen «Kontrabassen» (1988). Hans avskjedsforestilling var «Minus 2», hvor han blant annet spilte sammen med datteren, Ine, i 2011 og 2015.

Selv om Per tilbrakte det meste av karrieren i hovedstaden, var det aldri tvil om hvor han kom fra. At han var bergenser, kom tydelig frem gjennom hans varme, rause humor og fargerike gemytt.

Per var aldri opptatt av å være kjent, og han har uttalt at det å være skuespiller er å være som en kameleon. Han syntes det var morsomst når publikum lurte på hvem han var fra rolle til rolle.

Hans uforglemmelige Peer Gynt­tolkning gjorde stort inntrykk på publikum og ble en eventyrlig suksess. For den fremragende

innsatsen, hvor han på strålende vis balanserte det gutteaktige lekne og det dype, mørke alvor, ble han tildelt Per Aabels ærespris i 1991. – En fantastisk begavelse, uttalte Per Aabel.

Per har, i et intervju, sagt at teater handler om mennesker, deres handlinger og hvor langt de er villige til å strekke seg. Per strakte seg alltid så langt det var mulig for publikum og teateret. Det kommer frem i et intervju han gjorde på 90­tallet, hvor han uttalte: – Den dagen man er fornøyd med alt og lener seg makelig tilbake, er det fare på ferde.

Per Jansen har satt dype spor etter seg og vil bli savnet.

Våre tanker går til hans nærmeste familie og venner

Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten, 18.08.22. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten. Av Kristian Seltun, teatersjef ved Nationaltheatret.

Foto: Marius E. Hauge, Nationaltheatret

ESPEN SKJØNBERG

07.04.1924–26.08.2022

Espen Skjønberg har gjort sin siste sorti, etter 98 år gikk han bort.

Ingen er uerstattelige, sies det, det er ikke sant. Ingen kan erstatte Espen Skjønberg!

Ingen skal det heller.

Oslo Nye Teater kan med rette kalle seg et slags ‘arnested’ for Espen Skjønbergs skuespillerkarriere.

I 1935, i en alder av elleve år, sto han på scenen i Det Nye Teater i skuespillet «Jul på Ravnsholt» av den danske dramatikeren, Svend Melsing. Året etter spilte han «Gustav med hornet» i Erich Kästners «Emil og detektivene».

Med hans medfødte ballast, som sønn av Henny og Eugen Skjønberg, var det vel helt naturlig å finne sin plass på scenen i så ung alder.

Helt frem til år 2000, da han briljerte og berørte oss alle i «Grand Old Man», i Per Olav Sørensens regi, var han jevnlig innom hos Oslo Nye Teater. Han var jo, kan man nesten si, en ettersøkt mann: De ville ha han ved alle teatrene i landet og ikke minst i film. For det var noe eget ved ham som ingen andre hadde. Han hadde et så intenst og ofte infernalsk, nesten skremmende nærvær, og han var en krevende medspiller og en hard negl for en hver instruktør.

Alle vi som så ham som «Minutten» i Hamsuns «Mysterier», i Barthold Halles strålende dramatisering og regi, har han fortsatt hengende på netthinnen.

Rent personlig kjente jeg en utrolig ærbødighet hver kveld da det sorte teppet langt bak i scenerommet sakte hevet seg, og der sto en liten mann i gul dress, aldeles stille, og tok hele scenen og hele salen med sitt blikk, med sitt blotte nærvær.

Det var så mektig at jeg tror nesten de kjente det de som passerte i utenfor i Rosenkrantz gaten også.

For en mann!

For en skuespiller!

Espen var alltid god! Uansett. Så også som Phil Hogan i «Måne for livets stebarn» med Liv Ullmann og Toralv Maurstad. Det er vel forresten den eneste gangen Oslo Nye Teater har hatt kritikere fra både London og New York i salen.

En helt annen sjanger var komedien «Splint» av Norvald Tveit, også det i Barthold Halles regi. Jeg tror det var der han skulle gi en yngre medspiller en ørefik, det kan de jo i skuespillerfaget uten at det er fare på ferde, men en dag smalt det skikkelig. En dag så den unge skuespilleren, som spilte Espens sønn, det kjente fandenivoldske i øynene hans like før ørefiken kom, og den kom! Den kom med det kjente gliset, og han kunne lese i hele ansiktet at Espen visste at han ikke kunne ta igjen, for han var jo faren hans. Da den unge spurte i pausen hvorfor, svarte Espen, fordi jeg fikk lyst til det!

Som sagt en krevende kollega, det manglet nemlig ikke på temperament der i gården. Men det var aldri for seg selv han var krevende, det var for rollen, for forestillingen, for teateret.

Han manglet evnen til likegyldighet, han søkte bare kvalitet.

Så ville Royal Exchange Theatre ha Espen til Manchester i England. Der var en bomullsbørs ombygd til teater, og kompaniet skulle sette opp «En handelsreisendes død». Det er ikke småtterier vi snakker om, de hentet Espen til England. Det engelske skuespillerforbundet sa nei, det ville ta jobben fra en engelsk skuespiller, så nei! Dette ble en stor sak. Kulturdepartementet i begge land ble ble koblet på, dette var i den tiden engelske band i massevis hadde konserter i Norge, så svaret herfra ble at om Espen ikke fikk spille i England, så fikk ingen fra England spille her.

Slik ordnet det seg.

Det er en stor skuespiller som er borte, kanskje den største vi har hatt. Lykkelig var den dramatiker som fikk Espen på sin rolleliste. Lykkelig var den instruktør som fikk Espen på sin rolleliste, og lykkelige skal vi være som fikk jobbe med Espen Skjønberg, oppleve ham i hans utrolige spenn av roller. Ingen kunne være så himmelsk infam, så munter og så naken og hudløs, som han. Ingen kunne levendegjøre en rolle som han! Vi lyser fred over hans minne.

Minneordet ble opprinnelig publisert på Oslo Nye Teater sine nettsider. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

Av Finn Lewin, Bjarne Stensrud og Kim Bjarke.

Foto: Nationaltheatret

KIM KALSÅS

23.11.1952–29.08.2022

Jon Kim Kalsås døde 29. august 2022, bare 69 år gammel.

Han fikk sin utdanning ved Statens teaterskole i 1975, og året etter startet han sin karriere ved Riksteatret, før han i 1979 etablerte seg som skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen.

I Teaterhuset på Engen har han vært med i over 100 oppsetninger. Han var en skuespiller som behersket alle sjangere, men det bergenske publikummet vil nok først og fremst huske ham som en dyktig karakterskuespiller. Han debuterte på DNS i «Se deg om i vrede» av John Osborne (1979). Hans siste produksjon var «Sprengt» av Sarah Kane i 2021.

Kim var en viktig del av ensemblet på DNS i over 40 år. Han gjorde også en vesentlig innsats for den øvrige driften ved teateret. Han var tillitsmann, en uredd tillitsvalgt som hadde som mål at ingen ansatte skulle bli dårlig behandlet eller tilsidesatt.

Han kjempet for rettferdighet og klokskap og satte seg alltid grundig inn i problemstillinger og utfordringer som kunne oppstå. Kim var de ansattes representant i DNS­styret i en årrekke.

Kim elsket båtlivet. Enten det var en liten tur på Puddefjorden eller lange seilturer i Egeerhavet. Han var også en dyktig kokk, og når julen nærmet seg, var det alltid hjemmelaget sylte og leverpostei.

Flest mulig skulle få gleden av hans kokkekunst. Til og med da han selv ikke kunne smake maten slik han ønsket, laget han de nydeligste retter til oss andre.

Kim var en dyktig håndverker på mange plan, hva gjaldt skuespilleri, kokkelering, snekkeri og diplomati. Han bygget og skapte sin egen leilighet i en råkjeller i Rosenbergsgaten hvor han samlet mange venner. Og så lengtet han alltid til Lom, som ble møtestedet for ham og hans stadig voksende familie, hans to døtre Sarah og Anki og syv barnebarn.

DNS har mistet en stødig og viktig ansatt, og vi har mistet en lojal og trofast venn.

Av Arvid Ones og Hilde Sol Erdal.

Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten, 15.09.22. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

Foto: DNS

HEGE OLAUG ENGER

30.10.1961–10.10.2022

Hege hadde et ukuelig mot til å gå nye veier. Hun var et nysgjerrig, åpent og raust menneske. Da hun gikk inn i Sykehusklovnene, hadde hun en opplæring der hun satt alt annet til side for å lære kunsten med klovn i helse.

Den naive klovnen ble noe hun elsket mer og mer, og hun utviklet en rik og morsom karakter. Heges danseutdanning kom også til syne i et uttrykksfullt, poetisk kroppsspråk. Det var delikat, tillitsvekkende og elskelig, og få forunt å kunne si så mye med kroppen! I duo­arbeidet vårt var hun en empatisk og lyttende medarbeider. For barna var hun en varm og trygg karakter, «Primus Mosedott» hadde god kontakt med alle, de store så vel som babyer likte å komme helt nær henne. Hege likte å være en «tabubreaker», vi snakket om de nære forhold og om aldersrelaterte modningsprosesser. Hege visste hun skulle dø, og hun undersøkte liv og død like seriøst som hun undersøkte alt annet. Hun spurte meg ut om dette i dager vi jobbet sammen. Hun visste jeg hadde erfaring med å følge en venninne hele veien. Derfor kom vi tett innpå hverandre den siste tiden.

Hvordan klarer du å jobbe med meg når du vet jeg skal dø? Jeg svarte at det var jobben min å ta vare på henne nå. Jeg spurte tilbake: Hvordan kan du jobbe med alvorlig syke barn nå når du vet du skal dø? Hun svarte: Jeg lever så lenge jeg lever, og jeg elsker den viktige jobben vi gjør. Så lenge jeg klarer det, vil jeg gi noe til barna og de pårørende. Da føler jeg meg nyttig og verdifull.

Og det var du jammen meg, Hege. Jeg savner deg.

Av Siv Øvsthus, sykehusklovn og sykehuskoordinator Kristiansand og Arendal.

Foto: Sykehusklovnene

TORALV MAURSTAD

24.11.1926–4.11.2022

Neste gang du krysser Rosenkrantz’ gate, så ta en titt opp mot hovedinngangen til Oslo Nye Teater. Over inngangen henger det to røde smilende teatermasker.

Bukkerittet er over, mannen som gjorde sitt teaterliv til et bukkeritt, er gått bort. Heldigvis lever hans ånd fortsatt i og rundt teateret. Det vet alle som var der og prøvde å henge med, da han red den bukken.

Han kom inn i 1967. Iført Konferansieren i Cabarets kostyme, skrevet over bukkeryggen, tok tak i nakkeskinnet, og drev den frem.

Han holdt stø kurs, var ikke redd for verken prest eller fut, ei heller styreformenn eller kulturbyråder. Han gikk ikke mye utenom. Han tok straka vegen.

Han hadde sin visjon da han kom. Han hadde et mål, og dit skulle han. Oslo Nye Teater skulle bli et gledens hus, et komedieteater. Og det ble det.

Men på veien ble det ble konflikter, det ble oppsigelser, streiker, det ble gråt og fortvilelse i korridorer, i garderober, og bak scenen sågar en og annen rettssak. Like fullt satt han fjellstøtt og overbevist på bukkeryggen og så at i salongen ble det fullt og utenfor blinket den røde lykten.

Tross kamper og motstand fortsatte han sitt ritt. Han skapte sitt eget ensemble, hentet inn det beste fra norsk revy. Inn kom Aud Schønemann, Elsa Lystad, Arve Opsahl, Rolf Just Nilsen, Leif Juster og flere til. Han hentet Wenche Foss og Lillebil Ibsen.

For å holde på et slikt populært ensemble visste han jo at de trengte permisjon fra andre engasjementer, så han la opp teateråret etter det. Forenklet sagt: Et halvår for sitt revyensemble, og et halvår med Wenche og seg selv.

Toralv ville spille lystspill og de store musikalene som «Cabaret», «Kiss me Kate» og «To muntre herrer fra Verona», for å nevne noen. Og han ville spille revy. Som utdannet i London var han Westend­teaterets beste venn og svært London­fokusert. Slik London hadde sitt Young Vic, ville han ha sitt Unge Nye og gikk i forhandlinger med Olav Thon, som den gang drev bingo i det gamle Centralteatrets lokaler. Han inviterte Thon på skitur til Kikut, og på veien dit ble avtalen gjort, og teatret fikk sin biscene. Der satte han i gang med et mer ungdommelig repertoar. Når han først var i fullt driv fremover, trengte han jo Chat Noir etter hvert, så da ble en ny skitur til Kikutstua med Olav Thon, og så var den avtalen signert. Han og Dag Frøland ble enige om form, og det gikk så det suste.

Han ville mer hele tiden. Det ble barneteater på ettermiddagstid både i Folketeaterbygningen og senere på Hovedscenen og Cen­

tralteatret, og ikke minst i Bymuseet på Frogner. Der virket et engasjert, lite dukkespillerensemble, som med sine kunstneriske evner og kontakter inn i det profesjonelle østeuropeiske teatermiljøet, ble et ensemble som ble regnet med i hele Europa.

Toralv hentet Liv Ullmann til «Lang dags ferd mor natt», og det er ikke hver dag at teaterkritikere fra New York og London drikker hvitvin i Oslo Nyes foajé. Han hentet også Earle Hyman til Centralteatret.

Etter en fantastisk suksess med Rocky Horror Show, med et cast i verdensklasse, kom Jahn Teigen en dag stikkende innom med sitt første musikalmanus til «Fantomets glade bryllup». Toralv hadde det travelt, men tok Teigen med til skuespillerfoajéen, for der sto det et piano. De kom ut etter 20 minutter, begge med et stort smil. – Jeg fikk det ikke helt med meg, sa Toralv. – Men jeg hørte det ville bli en suksess.

Og det ble det, det også!

Det ville føre for langt å ramse opp Toralvs kunstneriske liv som skuespiller og instruktør, men for Oslo Nye Teater kom han på sin villstyrige bukk ridende inn på et helt riktig tidspunkt, og han tok det på ryggen opp til Gjendineggen.

Men som sagt: Se opp på baldakinen over hovedinngangen til Oslo Nye Teater og se de to smilende maskene. Toralv ville ha to smilende masker utenfor teatret, ikke en sur og en blid. Det var det ikke mange andre som ville. Maskene skapte store bruduljer da og gjør det enda. Ved hvert teatersjefsskifte skal de fjernes, minst. Men like sta som Toralv selv, henger de der og smiler fortsatt.

Der skal de henge som et evig minne om Toralvs vilje til å glede. Tross alt.

Når alt dette er sagt, skal det sies at hans gode venn og kollega, hedersmannen Barthold Halle, sto ved Toralvs side i tykt og tynt, i storm som i stille, i disse årene ved Oslo Nye Teater.

Vi lyser fred over Toralvs minne.

Av Kim Bjarke og Finn Lewin, på vegne av Oslo Nye Teater.

Minneordet ble opprinnelig publisert på Oslo Nye Teater sine nettsider. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

Foto: Nationaltheatret

FRØYDIS ARMAND

09.04.1949–11.10.2022

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at vår kjære kollega Frøydis Armand er død, 73 år gammel.

Frøydis vokste opp i et samfunnsengasjert kunstnerhjem, hvor det var høyt under taket. Faren, Eilif Armand, var skuespiller, moren, Elisabeth, var forfatter. Tre av fire døtre ble skuespillere. Allerede som barn hadde Frøydis en dragning mot teateret, og da hun begynte på Grefsen gymnas, var det skolerevyene som interesserte henne mest.

Hun kom til Nationaltheatret etter Statens Teaterhøgskole og ble her hele karrieren. Det startet med praksisplass i Svartkatten i 1971, et oppsøkende teater som skapte furore og var en politisk brannfakkel helt inn til Stortinget. I løpet av sine 48 år ved teateret tolket hun over 100 roller. Rollearbeidet hennes var engasjert og engasjerende. Få kunne vokse ut av en skygge som henne, fange øyeblikket og erobre den sceniske oppmerksomheten i brøkdelen av et sekund, for så å beholde den med autoritet og tilstedeværelse.

Hun tolket svært mange Ibsen­roller, blant andre Regine i «Gjengangere», Hedda i «Hedda Gabler», Nora i «Et

dukkehjem», Hjørdis i «Hærmennene på Helgeland», Mor Aase i «Peer Gynt», og Gunhild Borkman i «John Gabriel Borkman». Hennes spekter var stort: Hun spilte Desdemona i «Othello», Oline i «Markens grøde», flere roller i «Tolvskillingsoperaen» og heksens datter i «Reisen til julestjernen», for å nevne noen.

Frøydis elsket å spille teater. Hun sa en gang at det var deilig å slippe å være seg selv hele tiden. Hun var en stor skuespiller i sin generasjon, en kjær kollega, og et menneske som gjennom flere tiår har beveget publikum over hele landet.

Frøydis med den dype, kraftfulle stemmen vil bli husket og savnet av mange.

Våre tanker går til hennes nærmeste familie og venner.

Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten, 24.10.22. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

Av Kristian Seltun, teatersjef ved Nationaltheatret.

Foto: Marius E. Hauge, Nationaltheatret

KALENDER

• Norsk Skuespillerforbunds tillitsvalgtseminar

17. JANUAR

• Reisestøtte, prosjektstøtte, reise­ og etterutdanningsstipend Fond for utøvende kunstnere

1. FEBRUAR

07.–08. JANUAR 1. APRIL

• Tilskudd til kunst og kultur i barnehage – Oslo kommune

• Den kulturelle spaserstokken – Oslo kommune

• Reisestøtte, prosjektstøtte, reise­ og etterutdanningsstipend Fond for utøvende kunstnere

• Tilrettelegging eller gjenopptakelse av eksisterende produksjoner for turné – Spenn

• Søknadsfrist Reisestøtte, prosjektstøtte, reise­ og etterutdanningsstipend – Fond for utøvende kunstnere

• Søknadsfrist Fond for frilansere – Norsk Skuespillerforbund

NB: Søknadsfristene kan endre seg. Sjekk støtteordningenes nettsider for oppdaterte frister.

VI BEHØVER FLERE I «SKOLEKORPSET»!

Er du relativt nyutdannet, og kunne tenke deg å være med å rekruttere medlemmer til Norsk Skuespillerforbund?

NSF besøker hvert år alle landets utdanningssteder for skuespillere, for å snakke om overgangen fra student til yrkesaktiv skuespiller, da har vi alltid med en fra «Skolekorpset» som snakker om overgangen fra studentliv til yrkesliv. Hva er lurt å gjøre og ikke gjøre? Det er ofte stor deltakelse og spørsmål fra studentene omkring dette.

Vi vil gjerne rekruttere flere til «Skolekorpset». Dette er en liten gjeng som er tettere knyttet til forbundet, som er med til utdanningsstedene, men som også er med på andre arrangementer hvor vi behøver noen ekstra hender og hoder. Vil du være med i «Skolekorpset», send en e­post til marianne@skuespillerforbund.no.

Skuespillere som har blitt utsatt for hets, rasisme, seksuell trakassering, diskriminering eller andre forhold er velkomne til å ta kontakt med oss.

Du kan ringe oss på 21 02 71 90 eller sende en e­post til nsf@skuespillerforbund.no, eller til nestleder, Anne E. Kokkinn, anne@skuespillerforbund.no

Vi behandler alle henvendelser fortrolig og med full diskresjon.

HVA KAN NORSK SKUESPILLERFORBUND GJØRE?

Vi kan bistå med råd og veiledning til alle som melder inn forhold. Vi kan bistå med å identifisere, og, i samråd med varsleren, melde fra om forholdet til riktig kontaktperson hos den ansvarlige arbeidsgiver. Deretter følger vi opp saken overfor arbeidsgiver. I situasjoner der det ikke er en formell arbeidsgiver, finner vi, sammen med varsleren, den beste måten å gå frem på. I alle saker som omfattes av straffeloven, bistår vi med å anmelde forholdet til myndighetene.

5. JUNI

Kari Simonsen fylte 85 år

18. JUNI

Bjørn Helge Warud fylte 70 år

07. JULI

Helge Sveen fylte 70 år

14. JULI

John Nyutstumo fylte 70 år

25. JULI

Sigrid Huun fylte 70 år

17. AUGUST

Anders Hatlo fylte 75 år

VI GRATULERER!

22. AUGUST

Anne Beate Odland fylte 75 år

Terje Strømdahl fylte 70 år

12. SEPTEMBER

Bjørn Floberg fylte 75 år

24. SEPTEMBER

Erik Hivju fylte 75 år

12. OKTOBER

Bentine Holm fylte 75 år

14. OKTOBER

Geirdis Bjørlo fylte 70 år

25. OKTOBER

Karen Kristine Askvig fylte 70 år

1. NOVEMBER

Magnus Nielsen fylte 75 år

16. NOVEMBER

Kari­Laila Thorsen fylte 80 år

29. NOVEMBER

Mona Jacobsen Skogland fylte 80 år

8 DESEMBER

Ingolf Karinen fylte 70 år

21. DESEMBER

Ståle Bjørnhaug fyller 80 år

30. DESEMBER

Stein Grønli fyller 75 år

VIL DU BIDRA TIL STIKKORDET?

Har du tips til saker, eller ønsker du å bidra med en tekst til Stikkordet?

Da vil vi gjerne høre fra deg!

Send inn dine ønsker eller bidrag på e­post til nsf@skuespillerforbund.no, og følg med på våre nettsider for innleveringsfrister for kommende nummer.

MORGENKAFFE

Høsten 2021 og våren 2022 tok vi en digital morgenkaffe med de tillitsvalgte i alle kretsene rundt i landet for å snakke om smått og stort. Det var veldig hyggelig og nyttig å møtes gjennom dette vi kalte «God morgen tillitsvalgte!» I sommer sendte vi ut en spørreundersøkelse om hvordan fortsette denne digitale måten å lage en møteplass på, mellom tillitsvalgte og noen av oss på kontoret i NSF. Sammen med erfaringene fra morgenkaffemøtene ga svarene vi fikk inn et godt verktøy for å planlegge videre for God morgen­tillitsvalgte, og å utvikle det ved å gruppere kretser sammen på ulike måter. Heller enn å møtes krets for krets vil vi nå gruppere sammen kretser vi ser har liknende problemstillinger: Enkelte teaterkretser kan ha nytte av å møtes sammen, enkelte geografiske kretser kan delta sammen med teaterkrets i samme region og geografiske kretser kan møte samtidig.

Vi har gjennomført tre God morgen­tillitsvalgtemøter nå på høsten, men hovedvekten av de digitale morgenkaffe­møtene vil være på våren. Alle tillitsvalgte får en e­post i god tid. Har dere saker dere ønsker å ta opp, send oss en e­post.

HUSK!

HAR DU FÅTT NY ADRESSE? HUSK Å SI FRA TIL OSS!

Husk å melde fra til oss om eventuelle endringer i postadresse og e­post.

Send en e­post til nfs@skuespillerforbund.no med endringene dine, så retter vi opp i registeret vårt.

VIL DU SITTE I ET FOND ELLER UTVALG?

VIL DU VÆRE MED OG BEVILGE MIDLER?

Ønsker du å ha mulighet til å bestemme hvem som skal få offentlige midler? Er du interessert i å sitte i utvalg som bevilger midler? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg!

Hvert år er det mange utvalg som skal nedsettes for å bevilge midler gjennom ulike støtteordninger. Norsk Skuespillerforbund blir bedt om å oppnevne kandidater til verv i ulike stipendordninger, som Statens kunstnerstipend, ulike støtteordninger i Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere og mange flere.

GIR INNSIKT OG NYTTIG ERFARING

Å sitte i disse komiteene innebærer ofte mye arbeid med lesing av søknader og deltakelse i komitémøter, og man må på forhånd også sjekke

habilitetsbestemmelsene for det aktuelle vervet, men det gir en innsikt som er veldig nyttig å ta med seg i systemene som omgir oss og hvordan behandlingen av søknader foregår.

Det er dessuten en del av fagfellevurderingen, som er et helt vesentlig prinsipp for fordeling av offentlige midler. Ved å sitte på andre siden av bordet når midler skal bevilges, får man ny forståelse som er grei å ta med seg når man selv igjen skal i gang med søknadsskriving.

Er dette interessant for deg, og har du lyst til å være på liste over kandidater vi kan foreslå til ulike utvalg? Send en e­post til marianne@skuespillerforbund.no og tre­fire linjer om din bakgrunn.

Å stå på denne listen er ikke forpliktende, og vi kontakter deg før vi foreslår navnet ditt til et fond eller utvalg.

FAGLIG PÅFYLL

Norsk Skuespillersenter er til for deg som er skuespiller og jobber hele tiden for å møte dine behov og legge til rette for din utvikling. Vi håndplukker kursholdere og samarbeidspartnere for hvert enkelt kurs, vi holder oss oppdatert på feltet, både i inn­ og utland, vi er i løpende kontakt med relevante bransjeaktører, og vi lytter alltid til skuespillernes egne ønsker.

Følg med på hva som kommer på: www.skuespillersenter.no

– Kunstnere må stå med lua i hånda i altfor stor grad.

Det er en arbeidstakergruppe i Norge som blir dårlig behandlet sammenliknet med veldig mange andre.

Klassekampen 27.10.22, Anette Trettebergstuen

REPLIKKEN

blad

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

– Den andre nye støtteordningen

Trond Giske lanserte i 2007 (ved siden av Basisfinansieringen) har knapt fått noen oppmerksomhet i nasjonale medier, og den har heller aldri blitt evaluert eller vurdert.

Det er den «fordelingsnøkkelfinansieringen» som han lanserte for Grenland Friteater og Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Scenekunst.no, Tor Arne Ursin

– Det imponerte meg at kunstnerne gikk foran på denne måten, ofte på en modigere måte enn det journalister gjorde.

De var veldig aktive i å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, sier Kenneth Andresen.

Forskning.no: Forskning viser at kunstnere utfordrer etablerte sannheter i konflikter

SAGT SIDEN SIST

skuespillerforbund.no