Stikkordet 1/2020 by Norsk Skuespillerforbund

ST I K KO R D E T NR. 1 2020 UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

ST I K KO R D E T N R . 1 – 2 0 2 0 Ansvarlig utgiver: Knut Alfsen Redaktør: Mari Thune Husvik Layout: Vild Korrektur: Marianne Roland Trykk: Thure Trykk Opplag: 1750

Forsidefoto: Til venstre: Fra En muslimsk afro-joik på svensk i Norge av Ibrahim Fazlic. (Foto: Jenny Hilmo Teig) Øverst til høyre: Huy Le Vo (Foto: Kim Jakobsen To) Nederst til høyre: Iselin Shumba (Foto: Erika Hebbert) Norsk Skuespillerforbunds administrasjon: Generalsekretær: Anders Bredmose Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Anna Dyrlie Johnsen, Kirsten Vikesland Mæhle, Mari Thune Husvik og Eirin Aavik. Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Resepsjonstid: Mandag til fredag 10.00 – 14.00 E-post: nsf@skuespillerforbund.no www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund Instagram: skuespillerforbundet Stikkordet på nett: issuu.com/norskskuespillerforbund

N S F S ST Y R E : Knut Alfsen (forbundsleder) Anne E. Kokkinn (nestleder) Kristoffer S. Aalberg Iselin Shumba Paul-Ottar Haga Helga Guren Ingvild H. Bygdnes

Mangfold gjennom 20 år

Komité- og juryarbeid

Essay: Veien til et ansikt

s22

s42

s36

INNHOLD:

Forbundslederen

Aktuelt

Reportasje: Årlig audition i annerledesåret 2020

Hvordan sikre seg i krisetid

Å være skuespiller i koronaens tid

Mangfold gjennom 20 år

Synstolking – universell utforming av film og scenekunst

Essay: Veien til et ansikt

Bak kulissene i komité- og juryarbeid

Leserinnlegg: Dialekt på scenen

Historisk hjørne

Restart av maskineriet

Bokomtale

Vi minnes

Klipperommet

FORBUNDSLEDEREN

– VI MÅ HÅNDTERE KRISEN I FELLESSKAP AV KNUT ALFSEN

KRISE! I dagligtale har ordet mistet litt av sin kraft. Folk sier «krise» når de ikke kan finne brillene sine. Siden mars i år har de aller fleste skuespillere fått oppleve krise i ordets egentlige betydning. Forbundets medlemmer har blitt permittert, jobber har blitt kansellert og de aller fleste opplever oppdragstørke. Undersøkelsen som Menon gjennomførte i august dokumenterer at hver fjerde skuespiller vurderer å finne seg et annet levebrød. Myndighetene har satt i verk mange tiltak for å avhjelpe situasjonen. Noen får hjelp av disse korona-relaterte støtte ordningene, men skuespilleres sammensatte arbeidssituasjon og økonomi gjør at de på langt nær treffer alle som har problemer. I Norsk Skuespillerforbund har vi hatt hendene fulle siden pandemien brøt ut i mars. Samtidig som vi skulle ivareta smittevern og helseutfordringer i administrasjonen, skulle vi håndtere en hel rekke problemstillinger som vi ikke har møtt tidligere. Hvilke rettigheter har ansatte når de mottar et permitteringsvarsel? Hvilke regler gjelder skuespillere som er delvis permittert? Hva skjer når en avtalt forestilling i det frie feltet blir utsatt – har man da krav på betaling for den opprinnelig avtalte datoen? Hvilke ekstraordinære smittevern tiltak kan man kreve at en filmprodusent skal iverksette? Kan skuespillere med kombinasjonsinntekter heve både dagpenger og motta tilskudd som enkeltpersonforetak på samme tid? Forbundet har også opplevd inntektssvikt. Vi vedtok å halvere medlemskontingenten i første halvår, og leieinntektene har gått ned, samtidig som vi har fått nye uforutsette utgifter. Heldigvis har vi en del oppsparte midler. Det kommer godt med i krisetider.

Foto: Lars Opstad

Samtidig skal vi holde tak i de viktige målene vi har satt oss i handlingsplanen. Mangfold er et viktig begrep som omfatter veldig mye av det vi arbeider med. Det store altoverskyggende målet er at alle skuespillere skal føle seg trygge på jobb. Det gjelder uansett hvilken sosial og etnisk bakgrunn vi har, og uansett kjønn, seksuell orientering eller alder. Det gjelder også uansett hvilken del av teater- og filmbransjen du jobber i – om du er på en teaterinstitusjon fast eller midlertidig, om du er filmskuespiller, sykehusklovn, stemmeskuespiller, figurteaterkunstner, jobber i fornøyelsespark eller i det frie feltet. Kort sagt: Uansett hvor du befinner deg i det mangfoldige arbeidsmarkedet hvor skuespillere opererer. Dypere sett er det her krisen rammer aller hardest. Når alle føler større usikkerhet i arbeidssituasjonen, og arbeidsgiverne kjemper desperat for å overleve, blir presset stort på den enkelte skuespiller. Dette betyr at flere opplever psykiske problemer og personlige kriser. Derfor er det i krisetider vi har ekstra behov for å støtte hverandre og vise solidaritet i praksis. Forbundet består både av styret, administrasjonen og kretsene, nå må vi bruke dette nettverket aktivt og håndtere krisen i fellesskap!

AKTUELT

ENIGHET MELLOM NORSK SKUESPILLERFORBUND OG SPEKTER

KORONAHÅNDTRYKK: Knut Alfsen (t.h), forbundsleder Norsk Skuespillerforbund, og Bjørn Skrattegård, forhandlingsdirektør Spekter, kom til enighet etter flere forhandlingsrunder i hovedoppgjøret på teaterområdet. (Foto: Anders Bredmose)

Tirsdag 27. oktober klokken 23.26 ble protokollen for hovedoppgjøret mellom NSF og Spekter på teaterområdet undertegnet. Forhandlingsresultatet ble sendt til alle stemmeberettigede medlemmer på uravstemning. Medlemmene har godkjent resultatet.

Forhandlingsutvalget ble ledet av forbundsleder Knut Alfsen, og bestod i år av Per Emil Grimstad, PaulOttar Haga, Anne E. Kokkinn og Maria Austgulen. Generalsekretær Anders Bredmose, juridisk rådgiver Kirsten Vikesland Mæhle og juridisk rådgiver Eirin Aavik fra administrasjonen i Norsk Skuespillerforbund var også med i forhandlingsdelegasjonen. Vårt hovedkrav i forhandlingene var en presisering av det som allerede ligger i gjeldende bestemmelse om ukefridager, da vi er bekymret for utviklingen med et økende arbeidspress som går på helsen løs for mange skuespillere. På bakgrunn av det, ble vi enige med Spekter om følgende presisering av avsnitt 3.1.6 (vår understreking): «Arbeidstaker skal en gang i uken ha en sammenhengende fritid (ukefridag) på minst 35 timer, og slik at det alltid inngår et helt kalenderdøgn. Denne fritid skal fortrinnsvis gis på søndag. I tillegg til ukefridag skal det i størst mulig utstrekning gis ytterligere en fridag som skal strekke seg over et helt kalenderdøgn. Denne fridag skal så vidt mulig gis i sammenheng med ukefridagen, og minst slik at arbeidstaker skal ha 2 sammenhengende fridager i løpet av 21 dager.» Ordlyden i bestemmelsen er altså uendret, med unntak av den siste leddsetningen (understreket) som er ny og som inneholder en presisering av den opprinnelige teksten. Skuespillere skal, som før, i utgangspunktet ha fri to sammenhengende dager i uken. Ordlyden åpner likevel for en fleksibilitet for teatrene, som disse har vist seg å forvalte ulikt.

Den «nye» p resiseringen innebærer at for en del av våre medlemmer så vil det å ha krav på minst 2 sammenhengende dager i løpet av 21 dager definitivt være en forbedring av dagens situasjon. Det ble avtalt en lønnsregulering på 1,07 %, hvilket er i tråd med reguleringen på andre områder. Reguleringen skal gjelde f.o.m. 1. april 2020, dog slik at dette ikke gjelder for de som måtte ha fratrådt deres stilling med mindre dette skyldes at man har gått av med pensjon. I løpet av forhandlingene frafalt Spekter sitt krav om regulering av turnébestemmelsene, herunder en større omstrukturering som innebar at «gjestespill» og oppsøkende teater skulle plasseres utenfor punkt 5.2 om turné, samt at det skulle innføres en bestemmelse om at ulempetillegget for «gjestespill» skulle halveres. Partene avtalte å fortsette det pågående partsarbeidet på området. Selv om Norsk Skuespillerforbund denne gangen ikke stilte krav om en livsvarig og kjønnsnøytral pensjons ordning, så støtter Norsk Skuespillerforbund FTS, Creo og NTL sitt krav på dette området. Norsk Skuespillerforbund har i protokollen for dette års oppgjør poengtert at vi – i det tilfelle det skjer endringer i pensjonsordningene i teatersektoren – krever at dette tas opp ved førstkommende tarifforhandlinger. Styret i Norsk Skuespillerforbund anbefalte årets forhandlingsresultat, og etter at forhandlingsresultatet ble sendt til alle stemmeberettigede medlemmer på uravstemning, er resultatet nå godkjent.

REPORTASJE

ÅRLIG AUDITION

I ANNERLEDESÅRET 2020 AV ANNA DYRLIE JOHNSEN OG MARI THUNE HUSVIK

FORNØYDE ARRANGØRER: Andrea Wasrud (t.v.) og Linn Meyer Kongshavn fra Norsk Skuespillersenter var godt fornøyde med gjennomføringen av auditiondagen. (Foto: Andrea Wasrud)

Hele 72 skuespillere fikk muligheten til å delta på Årlig audition i år. Det var en hektisk dag for både skuespillere, arrangører og publikum, men gjennomføringen var vellykket – selv midt i en pandemi. Vi har i mange år arrangert Årlig audition, og gjennom årenes løp har form og innhold endret seg, men årets auditiondag er den første i sitt slag som ble direktestrømmet til publikum. I tillegg halverte vi tiden på scenen per deltaker, og derfor kunne vi doble antall skuespillere som fikk delta. Det var publikum til stede i salen i år også. De foregående årene har vi har hatt rundt 50–60 tilskuere i lokalene, men nå var rundt halvparten av det til stede fysisk, og rundt tretti fulgte dagen fra sine respektive skjermer rundt i det ganske land, noe som fungerte godt.

STRENGE SMITTEVERNTILTAK – Jeg fikk ikke inntrykk av at smitteverntiltakene påvirket deltakerne. Tvert imot, så tror jeg faktisk at det skapte en større ro at det var færre backstage og mye klarere rammer for hele arrangementet, sier Jon Arne Arnseth. Skuespiller Jon Arne Arnseth var innleid som skuespillervert denne dagen, og hans oppgave var å ta vare på deltakerne før og etter auditionen. – På grunn av covid-19 ble min jobb også å informere om alle smitteverntiltak og passe på at alle holdt meteren, men det gikk egentlig av seg selv. Alle var veldig flinke til å passe på seg selv! Både publikum og deltakere gikk med munnbind, og ettersom Riksteatrets lokaler heldigvis er ganske store, gikk det greit å holde god avstand til hverandre.

– SIKRE MANGFOLD OG BREDDE I år var det kommet inn 150 søknader til fristen. Når vi nå åpnet opp for at dobbelt så mange skuespillere kunne delta, ble det en stor jobb for uttakskomiteen å gå gjennom alle søknadene. Uttakskomiteen består av en representant fra Norsk

BACKSTAGE: Jon Arne Arnseth og Ann-Margritt Enoksen sørget for at deltakerne hadde det bra og at de var på riktig sted til enhver tid slik at arrangementet gled sømløst. (Foto: Andrea Wasrud)

Skuespillersenter, en fra Norsk Skuespillerforbund og en fra Norsk Teaterlederforum. I år var dette Linn Meyer Kongshavn, Marianne Roland og Bo Anders Sundstedt. – Vi har gått igjennom alle søknadene sammen, og vurdert hvorvidt søknadene har vært i overensstemmelse med de formelle kravene. De søknadene som tilfredsstilte kravsspesifikasjonen er tatt videre for en vurdering. Vi har diskutert hver søknad grundig, og lagt vekt på kvalitetskriterier vi har kommet fram til gjennom diskusjon. Samtalene har vært åpne og med vilje til å se hver enkelt utøver på best mulig måte, forklarer Bo Anders Sundstedt om hvordan uttakskomiteen har jobbet. Uttakskomiteen har forsøkt å gi et bredt spekter av skuespillere muligheten til å stå på scenen. – Vi har etter beste evne vektlagt representasjon i ulike kategorier slik at vi kunne sikre mangfold og bredde, sier Bo Anders Sundstedt. – Der vi har vært i tvil har vi hatt grundige diskusjoner, og har hatt et ønske om å la tvilen komme kandidaten til gode dersom det var rom for det. Alt i alt har prosessen båret preg av grundighet, åpenhet og en tydelig forståelse av oppdraget, felles sett med kriterier for opptak, og ikke minst ulike bakgrunner og erfaringer representert i uttakskomiteen.

SMITTEVERN: Alle måtte gå med munnbind, her presentert ved Anders Gjønnes, Maiken Schjøll Frisch, Ingvild Kristin Kirkvik, skuespillervert Jon Arne Arnseth, Vigdis Gabrielsen, Venill Eirin Kravik og Bjørg Sofie Eline Grutle Sætre. (Foto: Mari Thune Husvik)

VELKOMST: Munnbind og plexiglass mĂĽtte til i innsjekken. Marianne Roland (t.v.) og Anna Dyrlie Johnsen fra Norsk Skuespillerforbund tok imot skuespillere og publikum. (Foto: Mari Thune Husvik)

ÅRLIG AUDITION: ERFARINGER FRA DELTAKERE

ALEKSANDER VARADIAN Hvordan opplevde du det å være deltaker på Årlig audition? Motiverende. Jeg hadde lite kjennskap til hvor aktivt og engasjert Norges casting-miljø var sammenlignet med New York og London, men det å ha sett et slikt oppmøte selv under pandemien har gitt meg et sterkt førsteinntrykk. Riksteatret, NSS, NSF og NTO gjennomførte et solid arrangement.

Foto: John Clark

I år hadde hver deltaker kun to minutter til rådighet på scenen, og de skulle fremføre en selvvalgt tekst. Hva slags tekst valgte du å fremføre og hvorfor valgte du denne? Rotterdam av Jon Brittain er et britisk skuespill som omhandler hvordan vi navigerer rundt de komplekse problemstillingene med seksuell- og kjønnsidentitet. Disse typer vanskelige diskusjoner skjer bestandig blant queer ungdom og -voksne, men er alt for lite omtalt i samfunnsdialogen. Brittain klarer å fremstille dette konsist og kraftig i denne monologen. Alle søkere til Årlig audition måtte i år sende inn en «self-tape» sammen med søknaden. Gjorde du deg noen erfaringer med dette som du tar med deg videre? Jeg har gjort mange «self-tapes» de siste årene i USA og i Europa, 45 sekunder er det korteste jeg noen gang har blitt spurt om. Det er definitivt en utfordring å presentere en nyansert og kurvet monolog i løpet av 45 sekunder – om det er noe å kritisere eller hedre er jeg ikke sikker på. Har din deltakelse på Årlig audition fått noen konkrete resultater ennå? Nei. Men jeg er nettopp flyttet tilbake til Norge etter seks år i utlandet, så jeg har mye arbeid å gjøre for å integrere meg i den norske kultursfære igjen, og Årlig audition var et godt u tgangspunkt å starte med.

V ERONIKA SMIT Hvordan opplevde du det å være deltaker på Årlig audition? Det var nesten over før det startet, men veldig gøy å få stå på scenen. Jeg deltok også i 2018. Det er vanskelig å sammenligne opplevelsene, både fordi de var så forskjellige i format og fordi jeg selv er et annet sted enn jeg var da. Det føles helt klart som en fordel å ha gjort det før, fordi jeg visste noe om hva jeg kunne forvente. Smittevernreglene opplevdes ikke som noe hinder, da det var gitt klar beskjed om oppvarmingsmuligheter. Foto: Magnus Skrede

I år hadde hver deltaker kun to minutter til rådighet på scenen, og de skulle fremføre en selvvalgt tekst. Hva slags tekst valgte du å fremføre og hvorfor valgte du denne? Jeg valgte en tekst fra Gungfly av Joakim Nätterqvist. Jeg kjenner teksten godt og valgte den fordi den inneholder en følelsesmessig reise. Jeg tenkte at siden tiden var knapp, ville jeg velge en samtidstekst som ligger forholdsvis nær meg selv, for å gi tilskuerne et inntrykk av hvilket utgangspunkt jeg har, heller enn å demonstrere hvilke ekstremer jeg kan gå til. To minutter er selvsagt kort, men tvinger en til å potensere auditionen på godt og vondt. Jeg var imponert og takknemlig over oppmøtet i salen og antall folk som «streamet» auditionen i år. Det gir håp i en tid hvor det ikke er flust av jobber. Alle søkere til Årlig audition måtte i år sende inn en «self-tape» sammen med søknaden. Gjorde du deg noen erfaringer med dette som du tar med deg videre? Dette gjorde at jeg både tenkte gjennom og testet ut valg av tekst og begrensningen av tid på et tidlig tidspunkt. Generelt kan «self-tape» være bra for å gi seg selv regi. Har din deltakelse på Årlig audition fått noen konkrete resultater ennå? Jeg fikk en «self-tape»-forespørsel dagen etter årets audition. For tiden er jeg i øvelser med Teater Ibsen, noe som ikke hadde skjedd om jeg ikke hadde deltatt på audition for to år siden.

ÅRLIG AUDITION: ERFARINGER FRA DELTAKERE

TOOSH IBRA Hvordan opplevde du det å være deltaker på Årlig audition? Det var spennende, men også veldig nervepirrende. Det var en god blanding! I år hadde hver deltaker kun to minutter til rådighet på scenen, og de skulle fremføre en selvvalgt tekst. Hva slags tekst valgte du å fremføre og hvorfor valgte du denne? Foto: Maiken Mathisen

Jeg valgte en tekst fra et stykke som heter Mann. Jeg?, som handler om vold i nære relasjoner. Det er et stykke jeg har vært på turné med. Med tanke på at vi bare hadde to minutter, prøvde jeg å finne noe som kunne formidle følelser. Det er en sterk liten tekst. Alle søkere til Årlig audition måtte i år sende inn en «self-tape» sammen med søknaden. Gjorde du deg noen erfaringer med dette som du tar med deg videre? Ja. Jeg har jo drevet med «self-tapes» en stund – de fleste jobber krever det. Men man lærer jo alltid noe nytt, og man tar med seg det at man holder seg litt varm i trøya. Har din deltakelse på Årlig audition fått noen konkrete resultater ennå? Ja, det har den! Jeg har fått jobb, og det var et direkte resultat av at jeg var på Årlig audition.

ODDRUN VALESTRAND Hvordan opplevde du det å være deltaker på Årlig audition? Jeg opplevde deltakelsen som trygg, effektiv og fikk et positivt adrenalinkick. Samtidig opplevde jeg en god energi i scenerommet som gav en fin ro. I år hadde hver deltaker kun to minutter til rådighet på scenen, og de skulle fremføre en selvvalgt tekst. Hva slags tekst valgte du å fremføre og hvorfor valgte du denne? Foto: Kristin Aafløy Opdan

Jeg valgte en kort, men innholdsrik tekst skrevet av Øystein Karlsen som omhandler psykisk helse og avhengighet. Karakteren har innsikt og erfarenhet innen tematikken og stiller spørsmål om hvordan dagens mennesker for enkelt finner trøst i medikamenter i stedet for å tørre å kjenne på motgang. «I en sånn tid lærer man ikke seg selv å kjenne» – dette er en aktuell problematikk i dagens samfunn, synes jeg. Og kanskje spesielt nå. Jeg gjorde om karakteren til en fiolinist som snakker mens fiolinen blir klargjort, og brukte sjansen til å spille litt på slutten, samtidig som jeg fikk ta i bruk en trygg fysisk handling gjennom monologen som går på autopilot for meg som fiolinist. Alle søkere til Årlig audition måtte i år sende inn en «self-tape» sammen med søknaden. Gjorde du deg noen erfaringer med dette som du tar med deg videre? Ja, jeg tok en annen tekst til selve auditionen fordi det var både på scene og «streamet». Jeg tror «self-tapen» bør være nær og åpen og representere deg som menneske og skuespiller uten å prøve å bevise for mye. Har din deltakelse på Årlig audition fått noen konkrete resultater ennå? Jeg fikk umiddelbart et par positive tilbakemeldinger på utførelsen og har fått to henvendelser angående casting, så langt.

ARBEIDSLIV

HVORDAN SIKRE SEG I KRISETID? AV KIRSTEN VIKESLAND MÆHLE OG EIRIN AAVIK

Koronapandemien har vist oss at det er viktigere enn noen gang å sikre at man har riktig tilknytningsform til arbeidslivet.

Bransjen vår er i krise! Koronapandemien har medført store endringer i kulturbransjen, både for institusjonene og for utøverne. Det manes til en kollektiv dugnadsånd der vi ser at risikoen stadig skyves over på allerede utsatte utøvere. Det siste halvåret har mange opplevd å miste jobber, og til tider å stå helt uten arbeid. Konsekvensene kan ramme hardt, men tilknytningsformen din kan avgjøre om du står helt uten rettigheter eller om du har et sikkerhetsnett som verner mot de verste konsekvensene dersom pandemien fører til at du plutselig står uten arbeid. Det er derfor viktigere enn noen gang å sikre at man har riktig tilknytningsform. Det er særlig to tilknytningsformer som er relevante for skuespillere: arbeidstakere og oppdragstakere i næring (selvstendig næringsdrivende). De to er på mange måter hverandres «motsetninger», men en skuespiller kan likevel være arbeidstaker i en arbeidssituasjon og selvstendig næringsdrivende i en annen. Det finnes også en tredje tilknytningsform, nemlig oppdragstakere utenfor næring (det NAV kaller «frilanser»). Dette er en mellomkategori mellom de to tidligere nevnte og har elementer av begge

i seg. Ettersom våre medlemmer sjelden tilhører denne kategorien, vil vi ikke gå nærmere inn på denne her. Men vær oppmerksom på at NAV bruker begrepet «frilanser» på en annen måte enn «oss». Denne forvirrende kategorien er dessuten årsaken til at du må presisere overfor arbeidsgiveren din at du ikke bare skal motta lønn, men at du skal ansettes som «arbeidstaker».

ARBEIDSTAKEREN De fleste som utfører arbeid for andre er tilknyttet sin arbeidsplass som arbeidstakere. Dette er også den vanligste tilknytningsformen i vår bransje. Arbeidstakeren mottar lønn og feriepenger og er forsikret gjennom arbeidsgiveren. Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidsforholdet og gir arbeidstakeren et ufravikelig vern. Det betyr at det som den klare hovedregel ikke er lov til å avtale dårligere vilkår for arbeidstakeren enn hva som følger av denne loven. Hvis kontrakten din gir deg et dårligere vern, må denne rett og slett vike, og vilkåret blir ugyldig. På denne måten gir arbeidsmiljøloven deg et sett minimumsrettigheter som skal kunne beskytte deg, uavhengig av hva sjefen din sier.

Eirin Aavik og Kirsten Vikesland Mæhle er juridiske rådgivere i Norsk Skuespillerforbund. De skriver her om viktigheten av riktig tilknytningsform og hvilke konsekvenser det kan få for deg som skuespiller dersom arbeidsgiver anvender feil tilknytningsform i arbeidsforholdet. Foto fra venstre: Lars Opstad / Advokatfirmaet Sulland

Som arbeidstaker er du også omfattet av eventuelle tariffavtaler som arbeidsgiveren din har forpliktet seg til å følge. Norsk Skuespillerforbund har forhandlet frem flere tariffavtaler for teatersektoren og for den audiovisuelle sektoren (film, TV-drama, reklamefilm) med de ulike arbeidsgiverforeningene. Tariffavtalen er kun bindende dersom du er arbeidstaker og arbeidsgiveren din er medlem av den aktuelle arbeidsgiverorganisasjonen, men de fleste produsenter forholder seg til tariffavtalene. I tillegg til vernet som følger av arbeidsmiljøloven og tariffavtalen, har du som arbeidstaker et sterkt vern gjennom folketrygdloven. Det betyr at du blant annet kan ha rett på dagpenger i arbeidsledige perioder eller sykepenger fra første sykedag. Mange i vår bransje jobber i midlertidige arbeidsforhold og passer ikke helt inn i NAVs virkelighetsoppfatning eller regelverk. Det kan være både arbeidskrevende og frustrerende å møte NAV som skuespiller med mange korte ansettelsesforhold, men så fremt du ikke har lange opphold helt uten arbeid, vil du som regel ha krav på ytelser etter folketrygdloven. Som arbeidstaker er du også omfattet av NAVs lønnsgarantifond som sikrer deg lønnen din dersom arbeidsgiver går konkurs.

Ved eventuelle kanselleringer av en produksjon, reguleres oppsigelsene av arbeidsmiljøloven og eventuelle tariffavtaler. Det betyr at du ikke kan sies opp på kort varsel uten saklig grunn og at du har krav på lønn i oppsigelsesperioden eller dagpenger dersom du blir permittert.

OPPDRAGSTAKEREN (SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE) En oppdragstaker er en som selger en tjeneste til en oppdragsgiver, og som fakturerer gjennom eget enkeltpersonforetak. Mens en arbeidstaker leverer sin arbeidskraft, så leverer oppdragstakeren et produkt eller en tjeneste og har ansvar og risiko for resultatet. Oppdragstakeren omfattes ikke av arbeidsmiljøloven eller av tariffavtaler, da de ikke blir ansett å ha det samme behovet for vern som arbeidstakeren. Oppdragstakere blir sett på som profesjonelle utøvere, og forholdet mellom oppdragstaker og oppdragsgiver anses derfor som et mer likeverdig forhold enn forholdet mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Oppdragstakere står derfor fritt til å avtale det de ønsker i kontrakten. Ettersom arbeidsmiljøloven og

«DET ER LOVEN SOM AVGJØR HVILKEN TILKNYTNINGSFORM DU SKAL HA , OG DET ER ARBEIDSFORHOLDETS KARAKTER SOM ER GJENSTAND FOR VURDERING.»

tariffavtaler ikke gjelder har ikke oppdragstakeren et sikkerhetsnett å falle tilbake på dersom hen inngår kontrakter med dårlige vilkår. Det betyr at det er desto viktigere å sørge for å regulere mest mulig i kontrakten, og å sikre seg et best mulig vern i tilfelle produksjonen forskyves eller kanselleres. Etter folketrygdloven har oppdragstakere et vesentlig dårligere vern enn arbeidstakere og har ikke noe særskilt vern ved konkurs. Den midlertidige kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende er helt særegen for koronapandemien. Normalt har man ikke et slikt sikkerhetsnett for næringsdrivende i Norge for bortfall av arbeid.

HVEM BESTEMMER OM DU ER ARBEIDSTAKER ELLER OPPDRAGSTAKER? Vår bransje har en tilknytningsforstyrrelse. Den kan nemlig gi inntrykk av at det er valgfritt og opp til partene å bestemme hvilken tilknytningsform man skal ha. Slik har det visstnok «alltid vært». Men slik er det likevel ikke. Det er loven som avgjør hvilken tilknytningsform du skal ha, og det er arbeids forholdets karakter som er gjenstand for vurdering. Arbeidsmiljøloven § 1-8 definerer en arbeidstaker som en som «utfører arbeid i annens tjeneste». Det betyr med andre ord at du har en sjef under

arbeidsforholdet som instruerer deg i dine oppgaver. Vurderingen av om man er arbeidstaker eller oppdragstaker beror på en rekke momenter, men de aller fleste skuespilleroppdrag vil etter loven defineres som arbeidstakerforhold. Man kan ikke omgå loven og frata arbeidstakeren sitt lovpålagte vern ved å isteden definere skuespilleren som oppdragstaker. Dette er altså ikke noe partene selv kan bestemme. Vi vet at det syndes mye mot dette i bransjen vår. Mange skuespillere fratas sitt rettmessige vern ved at de kontraheres på feil måte. Enkelte lar seg nok friste av muligheten til å få utbetalt noen kroner mer, men glemmer kostnadene knyttet til selv å måtte stå for blant annet forsikringer og feriepenger og undervurderer risikoen for å ikke få betalt. Andre får slett ikke valget og blir bare tilbudt kontrakt som oppdragstaker. Gjerne med begrunnelsen at arbeidsgiver ikke har råd. Men arbeidstakeren har heller ikke råd til konsekvensene av å bli fratatt sine rettigheter. Ettersom rettighetene avhenger av tilknytningsformen, er dette særlig viktig nå som vi er i ekstraordinære og usikre tider. Husk at det er alltid den som ansetter som har ansvaret for at regelverket blir fulgt – ikke den som blir ansatt. Vi anbefaler deg alltid å kontakte oss dersom du er i tvil eller trenger hjelp!

ENQUETE

Å VÆRE SKUESPILLER I KORONAENS TID

Vi har spurt noen av medlemmene våre om hvordan de har hatt det gjennom koronatiden, og hva de tenker om tiden fremover.

GRENNE

MONA

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden? Jeg har egentlig hatt det veldig bra, fordi jeg heldigvis har jobbet jevnt gjennom hele perioden med både voice, dubbing, tv, film, bedriftsvideo og reklame. Har vært frilanser i 17 år nå, og levd av å være skuespiller i 14 år, så jeg har opparbeidet et stødig nettverk. I tillegg har jeg vært heldig som har vært frisk og rask, og med gode, motiverende og positive mennesker rundt meg. Til tross for at hjemmeskole med en 7-åring og mann med hjemmekontor til tider var et heidundrendes ko-ko galehus, i tillegg til at jeg fikk et bitte lite pandemi-angstanfall selv, må jeg si at lockdown i vinter gav en helt uventet genuin nærhet og kontakt til andre som jeg prøver å ta med meg videre. Hva tenker du om tiden fremover? This too shall pass! Det er lys i tunnelen, og håper at vi snart er tilbake til normalen. Samfunnet kan ikke eksistere uten kunst og kultur!

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden?

DOS REIS

ROSEANE

Foto: Thomas Tokle Christensen

Jeg opplevde perioden etter at pandemien inntraff som litt stressende og oppkavet. Over natten dukket det opp online live-konserter, forestillinger og andre digitale forsøk på å tilfredsstille et behov for å være sammen og oppleve kunst. Og jeg som jobber som sykehusklovn og med egne produksjoner, følte at jeg måtte tilpasse mitt kunstneriske uttrykk til nye, ukjente kommunikasjonsplattformer. Erfaringene jeg har gjort meg kommer i en viss grad til å påvirke kunstnerskapet mitt. Men jeg synes ikke at det de digitale løsningene tilbyr kan måle seg med kunstopplevelsen sammen med et levende publikum. Jeg gleder meg til vi kan samles igjen. Foto: Kata Pasztor

Hva tenker du om tiden fremover? Jeg hadde en bratt læringskurve med digital kunstformidling. For oss, som er så avhengige av den nære kontakten med publikum, har situasjonen gitt oss noen store spørsmål. Som hvordan kan man tilpasse seg til en digital formidling best mulig? Og hvordan skal scenekunstneren beholde identiteten sin i et digitalt uttrykk? Er det lurt å tilpasse seg så raskt? Kommer publikum tilbake til salene når pandemien er over? Samtidig lurer jeg på hvordan dette kommer til å påvirke relasjonene generelt mellom oss mennesker, dette med avstand og isolasjon. Kommer vi til å bli kaldere mot hverandre, eller kommer vi til å nærme oss hverandre enda mer så fort vi kan? Jeg håper det blir det siste!

JOHANNES BLÅSTERNES

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden? Det ble ikke akkurat den pangstarten på livet som frilanser jeg hadde håpet på etter en del år på institusjonsteater. Jeg har savnet å ha kolleger og være en del av et fellesskap og tidvis følt meg ganske ensom, noe jeg nok ikke har vært alene om. Jeg har heldigvis holdt meg frisk og flyttet tilbake til Oslo etter flere år i Kristiansand sammen med min kjæreste, så det føles godt! Hva tenker du om tiden fremover?

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden?

FLAATEN BJØRK

JARL

Foto: Nina Kjendlie

Først og fremst håper jeg jo at verden får kontroll på situasjonen og smittetallene går ned. Ønsker meg et 2021 litt nærmere normalen hvor det igjen går an å gå på teater, konsert og andre festligheter uten frykt for smitte. Ikke minst ser jeg frem til å spille for en fullsatt sal, og igjen kunne fordype meg i et altoppslukende prosjekt sammen med andre. Jeg er ikke en utpreget «klemmer» i utgangspunktet, men nå hadde det faktisk smakt med en klem i ny og ne!

De første ukene av koronatiden var de beste. Jeg brukte en del tid på å være lærer for sønnen min, og sammen satt vi opp en YouTube-kanal der jeg leste ett kapittel live for sønnen min fra Brødrene Løvehjerte hver dag. (Grunnet rettigheter måtte jeg etter samtale med forlaget stenge kanalen). Koronatiden har også gitt meg mulighet til å lage konsept og utvikle et digitalt formidlingsopplegg for Munchmuseet, der syvendeklassinger besøker museet via Teams. I tillegg har jeg etablert en podkast, som skal hete «upod», og som lanseres i disse dager. Hva tenker du om tiden fremover?

Foto: Christian Tviberg

Jeg håper vi kan ta med oss noe av roen fra perioden med nedstengning når samfunnet forhåpentligvis i fremtiden åpner opp. Jeg er glad for at vi bor i Norge og jeg har stor tro på at ting kommer til å ordne seg. Selv om ikke alle støtteordninger treffer med fingerspisspresisjon, har utvidede permisjonsordninger og koronastipend fra Statens kunstnerstipend vært gode ordninger for meg. Jeg håper, tror og regner med (og også krever om det er det som må til) at støtteordninger videreføres. Videreføres støtteordningene i perioden frem til en vaksine er på plass vil alt gå i orden.

DIESERUD

HANNE

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden? Jeg er glad for å ha en viss økonomisk trygghet som ansatt i Skuespiller- og danseralliansen og med midler fra FFUK for å etablere en hjemmepraksis/slipe noe verktøy. Forbereder meg på at det kommer til å være stille framover. Det er rart, det krever noe nytt av meg. Liker det. Og så fikk jeg holde en workshop på Westerdals Oslo Act i stedet for en gjestelærer fra Madrid. Det var fint. Hva tenker du om tiden fremover? Jeg håper vi lærer noe av denne situasjonen. Det er gjennomført sterke tiltak fra styresmaktene nå, da er det vel også mulig at omfattende grep kan gjøres for å beskytte naturen?

BJØRNSTAD

ERLE

Foto: Claudia Lucacel

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden?

Foto: Robert Hall

I starten av koronaviruset, håpet jeg på mitt naive vis at det snart ville forsvinne. I slutten av juli hadde vi viruset fremdeles hengende over oss, og det hele begynte å bli nokså traurig. Jeg hadde skrevet en politisk satire, Frelsefabrikken, et manus med sang og dans, som muntert og energisk retter fokus på mentaliteter ved det norske samfunn, tydeliggjort ved NAV-krisen. Etter å ha forsøkt meg på det ene teateret etter det andre, ble jeg med en skjennepreken utfordret av en venn: «Hva venter du på? Sett det opp selv, da vel – i en park!». Det slo meg at forslaget var så utafor at det var helt innafor. Det ideelle stedet var «Lille Jacob»-parken på Jessenløkken, og vellet ga oss begeistret tillatelse til å spille der den siste helgen i september. Optimismen steg, men ti skuespillere, en musiker og lydtekniker måtte rekrutteres, og etter hundre og tre telefoner, var et strålende ensemble samlet. Prøverom ble skaffet ved hjelp av Oslo kommune og NSF. Selvfølgelig, de vanlige frustrasjoner oppstod underveis – koronakarantener, dagjobber, barn som måtte passes og altfor mange replikker som måtte læres på altfor kort tid. Men vi lyktes over all forventing. Skuespillerne, med Sølje Bergman, Hege Åsvang og Martin Furulund i spissen, var utrolig dyktige og en drøm å jobbe med, og de forholdt seg til en scene som måtte ombygges i siste liten, og lunefullt, iskaldt vær uten å blunke. Hva tenker du om tiden fremover? Selv om vi bare hadde tre uker til å få Frelsefabrikken produsert, er jeg utrolig stolt av ensemblets prestasjoner. Vi spilte to ettermiddager for publikum og har siden fått mange henvendelser angående fremtidige forestillinger. Vi ønsker å jobbe entusiastisk videre, og vi søker en innendørs scene nå på vinterstid. Kanskje en restaurant, når denne «strenge» tid er forbi? Kom med forslag!

REBEKKA NYSTADBAKK

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden? Jobbmessig har jeg hatt det bra, og vært heldig og hatt mye å gjøre, men jeg har til tider syntes det har vært tungt å være mye alene, og å jobbe mye alene. Akkurat nå ser jeg veldig fram til å begynne prøver på Pang! på Riksteatret, og være på jobb med andre folk igjen! Hva tenker du om tiden fremover? Jeg tenker at det kommer til å bli tøft i kulturbransjen, og jeg er veldig spent på hvordan kulturlivet kommer til å se ut framover. Samtidig prøver jeg å holde motet oppe og tenke at vi trengs mer enn noen gang. Et samfunn i stor endring trenger kunsten når vi skal stake ut kursen videre.

KRISTOFFER SAGMO AALBERG

Foto: Erika Hebbert

Hvordan har du hatt det gjennom pandemitiden?

Foto: Thor Brødreskift

Todelt. Jeg ble tatt på senga. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt på at en pandemi kunne ramme oss så brutalt. Det sier noe om meg og om å bo i Norge. Så en enorm frustrasjon over hvordan prosessene rundt permitteringene ble håndtert fra arbeidsgivere og statens side. Rastløshet over å ikke få møtes og spille disse vakre forestillingene vi hadde gående. Men lediggangen har også ført til et roligere tempo, et større rom for refleksjon, mer tid hjemme med familie og muligheter en normal, travel hverdag ikke gir. Jeg er fast ansatt ved Den Nationale Scene og dermed ekstremt privilegert. Jeg vet jeg har en jobb å gå til når dette en gang er over. Det er det dessverre ikke alle som har. Jeg har derfor stor medfølelse med og forståelse for alle gode kolleger som har hatt, og fremdeles vil ha, en meget uforutsigbar og usikker tid foran seg. Hva tenker du om tiden fremover? Vi nordmenn er særdeles heldige. Vi har et høyt internasjonalt nivå på helsevesenet vårt. Vi har et sikkerhetsnett gjennom velferdsstaten som tar hånd om de aller fleste, selv om det kan settes spørsmålstegn ved fordelingen av godene. Kulturbransjen har betalt en ekstrem pris under pandemien. Men vi vil reise oss igjen fordi menneskene og samfunnet trenger kunst og kultur. Jeg er overbevist om at i en stadig mer digitalisert hverdag, med flere roboter og maskiner, vil kultur bli enda viktigere for vår eksistens. Vi vil ha større og større behov for å skape levende møtepunkter, akkurat det som de forskjellige arenaene for kultur gir.

MANGFOLD GJE N N O M 2 0 Ã… R UTENFORSKAP OG INNENFORSKAP

Lamya Nefertiti Taoussi i KaffetĂĽr. (Foto: Lina Hindrum)

AV MARIANNE ROLAND

For omkring 20 år siden var jeg med på å skape forestillingen Kokila - mellom barken og veden. Det ble en etterspurt forestilling som ble vist over flere år, hvor kvinner med innvandrerbakgrunn presenterte sine tanker gjennom egne tekster om hvordan de opplevde sin hverdag – litt mellom barken og veden – midt mellom to kulturer. De var alle seks skuespillere, bosatt i Norge, med ønske om en karriere som nettopp skuespillere. Dette var for lenge siden, og dørene til teater og film stod ikke akkurat vidåpne for disse skuespillerne. Hva har skjedd på disse nesten to tiårene? Er det lettere for skuespillere med flerkulturell bakgrunn å få innpass nå? Vi sier ofte at verden har blitt mer kompleks, eller kanskje den bare har blitt mer uttalt, på den måten at vi i større grad har blitt oppmerksomme på ulikheter og på hvilke måter det er støtende å snakke om ulikheter på. Plattformene for å ytre seg og skape trygghet, eller utrygghet, har blitt langt flere. Vi kan oppleve diskriminering og trakassering knyttet til ulikhet i hudfarge, etnisitet, fysikk, matvaner, politisk ståsted, navn, væremåte, utseende, alder, kjønn, seksualitet. Dette er potensielt betent, og Ibrahim Fazlic går rett inn i betennelsen, som ofte har med fordommer å gjøre, i sin forestilling En muslimsk afro-joik på svensk i Norge.

Medvirkende i Kokila – mellom barken og veden: F.v. Sandra Sjasmin Lindstrøm, Lavleen Kaur, Neeru Agarwal, Susan Badrkhan, Bibi Razia og Urmila Berg Domas.

Men først et tilbakeblikk, og vi har snakket med Toni Usman som innleder med en sterk historie: – I starten av karrieren ringte jeg Teaterhøgskolen for å be dem sende meg søknadsskjema. Da brevet kom i postkassen var det ikke søknadsskjemaet som kom, men et personlig brev til meg om at det stilles høye krav til norsk på Teaterhøyskolen – og jeg hadde ikke en gang søkt på skolen!

KAFFETÅR Vi hadde en prat med Toni Usman i forkant av premieren på hans egen produksjon Kaffetår, som hadde premiere rett før landet stengte ned med korona. Her har han med

Thomas Bipin Olsen og Kadir Talabani i Toni Usmans Kaffetår. (Foto: Lina Hindrum)

to mannlige skuespillere, begge er for øvrig utdannet ved Det Multinorske. Historiene til mennene i Kaffetår skildrer identitetskonflikten til førstegenerasjons innvandrere og de kunne nesten ha vært fortalt av de mannlige slektningene til jentene i Kokila – mellom barken og veden. Vi spør om det er lettere for skuespillere med flerkulturell bakgrunn i dag? Han svarer: – For 20 år siden fantes det nesten ikke castingbyrå, på den tiden var de fleste skuespillere fast ansatt, TV 2 var bare åtte år, NRK produserte det meste selv, Årlig audition og kursvirksomhet fantes ikke, hele landskapet har endret seg og det er nå flere muligheter til å få vist seg. På den andre siden er det fortsatt vanskelig for unge mennesker fordi de ikke blir veiledet godt nok. De tror kanskje alle dørene er åpne etter en produksjon, men så er det ikke slik. De unge må satse på kunstutdanning, det finnes ingen vei utenom. Han tar en pause og fortsetter: – I tråd med dette synes jeg Det Multinorske er det mest interessante som har skjedd, og det har å gjøre med at de med minoritetsbakgrunn har hatt en følelse av at institusjonene er stengt for dem. Men studentene på Det Multinorske starter på institusjonen fra dag én, og de har fokus på kunst, ikke egentlig på etnisitet, det handler om fag og profesjonalitet. Det er mange skuespillere man ikke hadde sett på norske scener hadde det ikke vært for den utdanningsmuligheten.

Toni Usman (Foto: Thomas Skytterholm)

Institusjonsteatrene har i større grad enn grupper i det frie feltet satt opp forestillinger som speiler mangfoldet i samfunnet. Usman mener det kan ha med forståelsen av status å gjøre og at noen sliter med at det frie feltet fortsatt har lavere status, i tillegg til at det frie feltet har svært lite ressurser, slik at det å være skuespiller på et institusjonsteater fortsatt gir høyere status i enkelte miljø.

MANGFOLDSÅRET Offentligheten har iverksatt ulike minoritetstiltak i løpet av denne tjueårsperioden. Her er det vanlig å skille mellom innvandrere og nasjonale minoriteter, der de sistnevnte har bodd i landet i mer enn hundre år, som jøder, skogfinner og romanifolk. 2008 var Mangfoldsåret og den norske regjeringens markering av at kulturlivet i større grad skulle speile det kulturelle mangfoldet i samfunnet, og scenen skulle gjenspeile samfunnet utenfor teatret. Mangfoldsåret ble en slags massemønstring av det nye Norge og samfunnets etniske mangfold. I den offentlige oppsummeringen kan vi lese at det var uheldig at Mangfoldsåret var basert på en forståelse av kulturelt mangfold som en egenskap ved «de andre». Dette tjener som en understrekning av inntrykket enkelte hadde av Mangfoldsåret som noe den hvite majoriteten avholdt for minoritetene, snarere enn som en markering av at man er likeverdige deltakere i et mangfoldig samfunn.

«MØRKE» SKUESPILLERE I en artikkel i Dagbladet fra 2002 skriver Sissel Fantoft om Kokila – mellom barken og veden om de seks jentene som spilte i den: «De er svært forskjellige, men alle deler frustrasjonen over at de ikke blir sett på som skuespillere, men «mørke» skuespillere.» – Du var en av disse jentene Lavleen Kaur, hvordan opplevde du starten på din karriere?

Lavleen Kaur (Foto: Tomas Kvitvik)

– Jeg var den eneste fra mitt miljø som holdt på med det her, så jeg var vel med på å sparke opp noen dører. Nå er det flere som holder på, og det er jo fint, for da er det flere å spille ball med, men det jeg oppdager er at det er få jobber, og jeg er redd man ender opp med at man knives, i stedet for å gi hverandre trygghet og styrke. Jeg var nok mer sinna for 20 år siden, nå er jeg mer desillusjonert. På vegne av det norske samfunnet, synes jeg det er trist at norsk kulturliv ikke klarer

å ta tak i de ressursene som finnes og bruke dem bedre. Det er fortsatt slik at man følger litt ekstra med på skjermen når man ser et brunt ansikt, det tyder på at det er sjeldent. Dessverre har mange gitt opp. For meg er det å jobbe som kunstner mitt oksygen, og jeg vil fortsette å jobbe som skuespiller. Hun er i disse dager å se på skjermen i tv-serien Norsk-ish og opplever at de yngre er mer optimistiske enn hun selv er. Og hun mener det er positivt at det utdannes flere skuespillere med flerkulturell bakgrunn. Hun mener de som har regi og skriver manus har et ansvar. Hun opplevde selv optimismen omkring Mangfoldsåret og var selv aktivt med, men det innfridde ikke: – For omkring 10 år siden, rundt tiden med Mangfoldsåret, ble det annerledes, så sa folk at nå har vi gjort et forsøk og det ble ikke godt nok, og da tenkte vi at vi kanskje har krevd for mye. Så det siste tiåret har kanskje vært preget av at vi har vært forsiktige med å kreve eller si ting høyt. Det har nok ikke gitt oss flere jobber. Jeg forteller henne at jeg har sett forestillingen Krenket på Nationaltheatret med mange gode flerkulturelle skuespillere på scenen, og at det var langt flere i salen enn vanlig som ikke var av teatrets hvite standardpublikum. Kaur kommenterer: – Ja, det kommer produksjoner på institusjonsteatrene, og det er flere produksjoner på de store scenene nå, men det er som en happening. Man kan ikke bygge en karriere på happenings. Jeg synes det er vanskelig å holde en karriere gående. Jeg får ofte statistjobber, men sjelden gode roller – en «mørk kvinne» i min aldersgruppe skrives sjelden inn i manus under utvikling. Hva kan jeg gjøre med det? spør hun til slutt.

FERSKE FAKTA Klassekampen gjorde en undersøkelse i sommer (papirutgave 18. juli 2020) over tildelte roller ved sju av de største teatrene,

som viser at det er få melaninrike skuespillere på norske scener. Av 639 roller ble 30 gitt til «mørke» skuespillere, som tilsvarer litt under 5 prosent. Her er flere teatersjefer intervjuet og samtlige er enige om at det er for dårlig. De sier ansvaret ligger hos dem selv, hos regissørene, og at det også har med rekruttering til skuespillerutdanningene å gjøre. Noen av dem etterlyser også sterkere politiske virkemidler.

DET MULTINORSKE Mye positivt er blitt sagt om Det Multinorske. Dette utdanningstilbudet på Det Norske Teatret er et samarbeid med Nord universitet for skuespillerstudenter med familiebakgrunn utenfor Europa. Nå har to kull fullført utdanningen. Det første kullet avsluttet våren 2015 og gikk inn i ensemblet 2015/2016, det andre kullet var ferdigutdannet våren 2018. Seks nye studenter fikk plass høsten 2018, de fullfører nå, men nye kull tas ikke opp og skolen legges ned. Jeg spør Erik Ulfsby, teatersjef på Det Norske Teatret, om han tenker at utdanningen på Det Multinorske har fylt samme funksjon og behov siden de startet opp i 2012? Han svarer på e-post: – Da vi starta opp med Det Multinorske såg vi eit sterkt behov for å spegle samfunnet rundt oss, og meinte vi trengte mange å velje blant. No har vi snart utdanna 15 skodespelarar frå Det Multinorske, og vi er så glade for å sjå at dei markerer seg på scenar over heile landet. Innsatsen byrjar å bere frukt. Så blir vi sjølvsagt aldri ferdige med å utdanne skodespelarar med fleirkulturell bakgrunn, men vi er komne eit stykke på veg. Så er det viktig at alle som utdannar skodespelarar ser på kven dei kan rekruttere inn og når fram til ei samansett søkjargruppe. Jeg kommenterer at ensemblet på Det Norske Teatret speiler storsamfunnet bedre enn før Det Multinorske startet opp, og spør Ulfsby om på hvilken måte han tenker at synet på,

og mulighetene for, skuespillere med flerkulturell bakgrunn har endret seg siden han startet sin karriere på nittitallet? – Ta Peer Gynt som gjekk på Hovudscenen på Det Norske Teatret, der er Solveig, Dovregubben og Den grønkledde mørke. Sara Khorami med foreldre frå Iran kan også vere dotter til Frode Winther og Ulrikke Døvig Hansen, eller spele Antigone utan at det blir gjort noko poeng av det. Det var ikkje tilfelle på nittitalet, eg trur teaterfeltet har kome vidare. Men hadde det vore på film, hadde det antakeleg blitt kommentert. Eg er opptatt av at både dei nye skodespelarane vi utdannar og dei som skal stå eit langt liv på scenen, skal få interessante oppgåver. Og da må ein tenkje annleis enn berre akkurat korleis ein ser ut. Viss ikkje blir det anten få roller, eller historier frå heilt moderne tid der kebabkokk og taxisjåførar er dei opplagde rollene.

UTENFORSKAP OG INNENFORSKAP Vi fordeles inn i ulike grupperinger og blir også tvunget inn i kategorier vi ikke ønsker å tilhøre, eller en gang har tenkt over at vi tilhører. Og når noen er innenfor vil det alltid være noen som er utenfor. Det skapes et utenforskap gjennom inndeling i kategorier av innenforskap. Og et begrep som «minoritetsperson» har dukket opp. En som bruker dette begrepet er Ibrahim Fazlic, som har bakgrunn fra Bosnia, og jeg spør han om hva han legger i ordet «minoritetsperson»? – Jeg tenker på det som positivt. Det har gitt meg tilgang til å ha et utenforblikk fra innsiden, for jeg kan se på debatten med mine norske øyne. Jeg kan bevege meg innenfor og ut og utenfra og inn. Jeg ville se på fenomenet og hvorfor det finnes, bruke det på ulike måter. Hvis jeg sier jeg heter Robert så forsvinner det hele, jeg har masse privilegier i forhold til mange andre med minoritetsbakgrunn.

Han fortsetter tankegangen: – Jeg er en hvit mann som Trump og Putin og jeg er i samme kategori som palestinere fordi jeg også er muslim. Ibrahim Fazlic mener man gjerne vil være i samme kategori som ofrene, når det ikke er noe risiko involvert. Han forteller at han som forarbeid til forestillingen inviterte til intervju med en gruppe som tilhører majoriteten, hvite funksjonsfriske mennesker. Mange forventet kjeft, eller de leste undersøkelsen som en anklage fordi man blir stilt i samme kategori som det man ikke vil identifisere seg med. Han mener at: – Vi vil tjene på å se våre egne privilegier, og anerkjenne dem. På den måten speiler man minoritetspersonene. Men minoritetspersonene er så vant til sin posisjon, og man blir så lei av det at man kan bli opprørt for den minste subtile rasistiske kommentaren som kanskje ikke var intensjonell rasistisk. Hvis man prikker et menneske mange nok ganger på skulderen vil det til slutt bli et blåmerke, og hvis man bare rører ved det blåmerket vil det gjøre vondt eller være ubehagelig. Minoritetene tvinges til å se seg selv og sin posisjon i samfunnet, mens majoritetsmenneskets privilegium handler om at hen får velge om hen vil se på sin posisjon og sine privilegier. Han har valgt å jobbe i det frie feltet, på Rosendal Teater, de er vant til å jobbe internasjonalt, med mangfoldige ensembler. Han har laget forestillingen En muslimsk afro-joik på svensk i Norge. Jeg spør hva han ønsker å sette fokus på med den: – Her ville jeg undersøke rasisme, helt spesifikt og direkte, rasespørsmålet er betent og vanskelig og komplekst å gå inn i. Han mener måter vi snakker om folk på har stor betydning, og hans forslag er at vi heller sier:

Fra En muslimsk afro-joik på svensk i Norge. Medvirkende: Stina Ravdna Lorås, Maria Sørflaten Agwumaro, Katja Brita Lindeberg og Ibrahim Fazlic. (Foto: Jenny Hilmo Teig)

Ibrahim Fazlic i sin egen forestilling En muslimsk afro-joik på svensk i Norge. (Foto: Jenny Hilmo Teig)

– HVIS MAN VIL HA ENDRINGER I SAMFUNNET MAN TILHØRER, SÅ FUNGERER STRATEGIEN MED KVOTERING, MEN DEN ER IKKE IDEELL. MEN RESULTATET KAN VÆRE AT HVIS EN BRUN UNGE SER EN BRUN SKUESPILLER PÅ SCENEN, SÅ ER DET LETTERE FOR HEN Å TENKE AT DET ER EN MULIGHET Å BLI SKUESPILLER. Ibrahim Fazlic (Foto: Katarzyna Maria Wie)

– De av oss som er brune, de av oss som er samiske, i stedet for å snakke om de og dem. Vi går over til å snakke om kvotering i ulike sammenhenger innen utdannelse og kunst, og om eksemplets makt. Er kvotering en god idé? Han kommenterer: – Hvis man vil ha endringer i samfunnet man tilhører, så fungerer strategien med kvotering, men den er ikke ideell. Men resultatet kan være at hvis en brun unge ser en brun skuespiller på scenen, så er det lettere for hen å tenke at det er en mulighet å bli skuespiller, også for brune mennesker. Slik jeg kanskje selv opplevde da jeg møtte Azra Halilovic og de andre scenekunstnerne på Rosendal Teater.

KULTURRÅDET – KOORDINATOR FOR MANGFOLD Av offentlige tiltak av nyere dato, var Kulturrådets årskonferanse for 2019 som hadde som tema Utenforskap – om demokrati, ytringskultur og deltakelse. Og i 2020 ble Kulturrådet tildelt rollen som nasjonal koordinator for mangfold i kulturlivet. De ser for seg et langsiktig mangfoldsarbeid, og i en rapport for forprosjektet foreslås en rekke tiltak, både rettet mot Kulturrådets organisasjon og virke, og mot kunst- og kulturlivet. Dessuten kan vi også registrere velvilje i de siste års framlagte kulturbudsjett der det er en satsing på mangfold. Mangfoldet skal omfatte både sosial og kulturell bakgrunn, kjønn, funksjonsevne, legning og alder. Ibrahim Fazlic poengterer at hvis man vil noe naturlig, så må man tvinge det fram. Det er naturlig at vi alle er representert i kunstneriske sammenhenger, men kanskje må likhet kvoteres fram, et redskap man blant annet har brukt for å få kvinner mer på banen.

Mange trekker fram verdien av gode forbilder, du må se de som er lik deg på scenen og på film. Toni Usman har følgende oppsummering: – I dag kan man se flerkulturelle skuespillere på for eksempel Den Nationale Scene i Bergen, og jeg opplever at man er stolt av skuespilleren mer for deres bytilhørighet enn det at man er brun i huden. Usman framhever også at det må dyktige flerkulturelle fagfolk til i alle ledd, også som dramatikere og regissører. Han poengterer at disse må gis mulighet for å få arbeide på et høyt faglig nivå. Hva kan man så konkludere med etter disse samtalene og refleksjonene omkring mangfold? Norge er mangfoldig på så mange vis, og vi har 20 år mer erfaring siden Kokila ble skapt. Det er ikke dumt å starte med oss selv og våre egne fordommer, holdninger og handlinger. Først må vi erkjenne at vi vil tjene på å se våre egne privilegier, og anerkjenne dem, som Ibrahim snakker om. Vi må ikke la ulikhet være en trussel, for teatret og filmen er det kanskje nettopp der potensialet ligger. Den gode historien og de gode kreftene kan ligge i de ubenyttede r essursene, som Lavleen og Toni var inne på. Ved å rekruttere bredt til kunsten kan vi skape de mest interessante historiene, og de gode historiene hjelper oss med å se hva vi har felles. Erkjenner vi dette blir det selvsagt å rekruttere bredt. Men er det lettere å få innpass nå? Til det er svaret at: Her må det fortsatt jobbes! (Intervjuene er gjort før pandemien stengte ned teatrene.)

INTERVJU

SYNSTOLKING UNIVERSELL UTFORMING AV FILM OG SCENEKUNST

– Jeg synes det er en utrolig viktig jobb. Det er meningsfullt det jeg gjør, sier Jon Arne Arnseth om å synstolke. Han startet med synstolking for tre år siden og har nå synstolket over tjue filmer, deriblant Håp, Disco, Spionen, Gledelig jul og Gunda. (Foto: Knipps.no)

AV MARI THUNE HUSVIK

Det åpner seg stadig nye arbeidsområder for skuespillere. Et forholdsvis nytt felt er synstolking, og skuespiller Jon Arne Arnseth forteller om da han tilfeldigvis ble hyret inn til å synstolke en film – nå har han skrevet manus til og synstolket over tjue filmer og en tv-serie.

– Det er ikke så mange som vet hva det er, men synstolking er rett og slett at man beskriver alt som skjer mellom dialogene på film og tv for at blinde og svaksynte skal forstå handlingen bedre, sier Jon Arne Arnseth når han skal forklare hva synstolking er. – I fjor synstolket jeg nyinnspillingen av De dødes tjern, og den er helt umulig å forstå for en blind person hvis ikke noen forklarer hva som skjer. Det er for eksempel en flere minutter lang sekvens uten dialog der noen går rundt i skogen og er redde i filmen. Da blir synstolkerens oppgave å beskrive hva som foregår. – Jeg prøver å tolke under mottoet: Det eksisterer ikke hvis jeg ikke sier det. Hvis det for eksempel er en hund som står og logrer, den tar vi seende for gitt, men hvis hunden er lydløs, så eksisterer ikke den for den blinde, hvis jeg ikke forteller om den. Det gjør også at jeg av og til må ta noen tøffe valg og bevisst utelate noe, for å rekke å ta med noe som er enda viktigere, forklarer Jon Arne.

BEGYNTE Å SYNSTOLKE VED EN TILFELDIGHET Jon Arne Arnseth forteller at han for tre år siden ble oppringt av Tanya Potts Aanonsen. Hun jobbet opprinnelig som caster, men jobber nå i produksjonsselskapet Indie Film, som tilbyr synstolking av filmer. Hun husket Jon Arne fra en audition for mange år siden, og ville gjerne

ha ham med på en workshop i synstolking. – Jeg hadde null erfaring med synstolking fra tidligere, det var bare fordi hun visste at jeg drev med innlesing og hun husket stemmen min, og siden jeg aldri sier nei, så sa jeg ja til dette også. Det resulterte i at Arnseth nå fast synstolker filmer, og han skriver selv manus som han senere leser inn. Det foregår på følgende måte: – Jeg ser først hele filmen og finner ut hva slags film det er. Noen ganger er det en dokumentar, andre ganger er det en barnefilm eller en skrekkfilm, og jeg må tilpasse synstolkingen noe etter sjangeren. Jeg noterer meg navn og uttale på ting, deretter får jeg tilsendt et dokument med alle tidskodene, det er alle de stedene i filmen jeg skal fylle inn. Så ser jeg filmen på nytt og skriver ned hva som foregår når.

OBJEKTIV GJENGIVELSE AV HANDLINGEN Synstolkens oppgave er å fylle inn beskrivelser av handlingen mellom dialogen. Det er viktig at beskrivelsen er objektiv og nøytral. – Hvis skuespilleren er trist, så beskriver jeg det for eksempel som at det renner en tåre nedover kinnet, eller at hun rynker pannen, men jeg kan ikke tolke noe som ikke er der, eller som jeg subjektivt ser. Jeg må bare beskrive det jeg ser rent objektivt. Det kan være utfordrende iblant, sier Jon Arne.

– Det har blitt gjort forskning på hva blinde og svaksynte ønsker seg i synstolkinger, og de ønsker seg detaljer – for eksempel detaljer om hvordan folk ser ut – så derfor prøver jeg å bruke tid på å beskrive hva slags hår karakterene har, hvordan øyebryn, øyefarge, lepper og lignende ser ut, eller om karakteren har en markert kjeve eller andre særtrekk det går an å beskrive. – Jeg har vært på kurs med engelske Hannah Brownlie fra Ginger & Blue – som er en av synstolkerne for HBO – og jeg hadde ikke peiling på hva synstolking egentlig var. Jeg trodde at jeg kunne være mer subjektiv, at jeg kunne vektlegge mer betydningen av det som skjer, gjøre det mer levende, men det er ikke oppgaven min. Og jeg skal heller ikke leve meg inn med stemmen, jeg skal ikke gjøre stemmen min hviskende og skrekkfilm-aktig selv om det er en skrekkfilm – stemmen min skal være nøytral. Men jeg er ikke en robot, og det er ikke syntetisk tale jeg driver med, så det må jo være en slags innlevelse i lesingen slik at det ikke blir dødt. Jeg skal ikke ha trist stemme når jeg beskriver en trist scene, men jeg må ha energi og lyst til å fortelle handlingen. Når Jon Arne synstolker, prøver han å unngå unødvendige beskrivelser eller å «være i veien» for filmens uttrykk. – Jeg prøver å gi rom. Hvis det for eksempel er en sekvens med mye musikk, trenger ikke jeg snakke over musikken hele tiden. De dødes tjern for eksempel, består av mange stemningsskapende lyder, og da kan ikke jeg bare skravle i vei over disse sekvensene.

– En annen ting jeg synes er viktig, er å prøve å variere språket slik at det ikke er gørrkjedelig å høre på. Der er jeg i stadig utvikling og utvider vokabularet mitt hele tiden. Det er gøy å lære nye ord og finne nye måter å beskrive ting på. Og noen ganger må jeg beskrive masse med veldig få ord, og da er litt av kunsten å si mest mulig med færrest mulig ord. Morsom utfordring!

ÅPNER FOR DELTAKELSE – Jeg synes det er en utrolig viktig jobb. Det er meningsfullt det jeg gjør, sier Jon Arne. Norges Blindeforbund anslår på sine nettsider at det er mer enn 320 000 personer i Norge som lever med synshemming. Synstolkede filmer, tv-programmer og scenekunst gjør at blinde og svaksynte får mulighet til å delta i samfunnet på en annen måte enn tidligere, og det er et viktig ledd i målet om universell utforming, at alle skal ha tilgang til alle deler av samfunnet. – Det finnes en egen app for synstolking, og med den kan man synkronisere opp mot filmen man ser på kino og høre den tolkede versjonen gjennom øretelefoner. Det gjør jo at blinde og svaksynte faktisk kan gå på kino sammen med vennegjengen og være med å diskutere filmen etterpå. Det er helt fantastisk, sier Jon Arne avslutningsvis.

– DET HAR BLITT GJORT FORSKNING PÅ HVA BLINDE OG SVAKSYNTE ØNSKER SEG I SYNSTOLKINGER, OG DE ØNSKER SEG DETALJER.

HVA ER SYNSTOLKING?

•

Synstolking er bildebeskrivelser av det som skjer på en scene, et lerret eller tv

•

Beskrivelsene skal være nøytrale og tilpasset slik at stemmen ikke kommer over dialogen i stykket eller filmen

•

Synstolkingen skal beskrive og informere om hvem som er til stede, hva som skjer, kroppsspråk, nonverbal kommunikasjon og hvordan ting ser ut og er plassert i forhold til hverandre

•

Det er ikke kun filmer, videoer og tv-programmer som synstolkes, men også teaterforestillinger, dans, sport, utstillinger på museer og annet. Dette

skjer vanligvis live, det vil si at syns tolker er til stede og synstolker direkte •

Synstolking på film, video og tv er som regel gjort i forkant. Den ferdige synstolkingen avspilles samtidig med filmen, videoen eller tv-programmet

•

På kino og teater kan du få synstolking via en app på smarttelefonen eller nettbrett. Appen på kino brukt i Norge heter MovieReading, appen på teater heter MovieTalk Kilde: Norges Blindeforbunds nettsider, www.blindeforbundet.no

E SSAY

AV ISELIN SHUMBA

VEIEN TIL ET ANSIKT Jeg er stort sett hyggelig, smiler kanskje litt for mye. Men et smil er det mest avvæpnende som finnes. Under maskene vi puster i nå har jeg faktisk tatt meg en pause. I sommer skapte jeg overskrifter som: «En kulturell og rasistisk forbrytelse» rundt mangelen av mangfold på norske skjermer og scener.

Tenk hvis du er oppvokst i jungelen, i en totalt skjermet urbefolkning, si dere er en stamme på hundre stykker. Dere har ikke sett andre mennesker. Noen gang. Ingen fremmede ansikter. Dere vet ikke at andre mennesker finnes. Når du lever i denne stammen, har hvert ansikt, hvert menneske, sin selvfølgelige plass i flokken, du kjenner dem alle inn og ut. Så en dag når du lusker rundt med pil og bue for å fange snacks, så er det som verden vrenger seg. På stien foran deg står det et menneske du aldri før har sett. Et totalt ukjent ansikt. Den helt naturlige reaksjonen er da kanskje å enten flykte eller forsøke å drepe det ukjente mennesket. Det nye ansiktet. For du blir livredd. Du visste jo ikke at andre ansikter fantes. Du kastes inn i frykt, sjokk og vantro. Mange fremstillinger forsøker å romantisere dette første møtet. Som at du på stien heller blir nysgjerrig på den fremmede, begynner å leke gjemsel, tar den fremmede i håret, lukter på den fremmede. Jeg håper det er troverdig, men tror det er drømmerier. Enten flykter du eller så går du til angrep. Homo sapiens regjerer tross alt kloden fordi vi er den mest blodtørstige rasen, men også fordi vi handler vanvittig raskt og effektivt når vi føler oss truet. Vi dreper. Vi slakter, og vi rasjonaliserer med et nødvendig forsvar.

Foto: Erika Hebbert

Men husk, dette er i en tilstand hvor du ikke aner at andre mennesker eksisterer. Det finnes fortsatt slike stammer. Etter en tsunami mot øygruppene i det indiske hav forsøkte hjelpemannskap å slippe ned nød-forsyninger til overlevende av et av de mest skjermede stammefolkene som finnes. Det endte med at stammefolket skjøt med pil og bue opp mot helikoptrene som forsøkte å hjelpe. Kanskje trodde de helikoptrene var monsterfugler, steiner fra havet som plutselig hadde fått vinger, hvaler som kom for å spise dem, muterte innsekt; gudenes vrede. Fremmedfrykt i møte med det totalt ukjente er normalt. Men i den åpne og opplyste verden, hvor vi har sett og vet så inderlig godt at ikke alle ser ut som oss selv, eller de i vår innerste krets. Hvor vi har møtt og sett tusenvis, hundre tusenvis av ansikter. Vi kan sikkert telle flertalls millioner av ansikt, om vi regner med ansikter vi har sett gjennom skjermer, magasiner og kunstverk. Dette er ansikt du har ’møtt’, og nevronene dine har begynt å speile seg. Og i dette gigantiske massekonsumet av ansiktsmøter og nevronenes speil, burde fryktinstinktet nesten være forsvunnet. Selv om det for den saks skyld skulle vært grønt eller hatt to hoder. Fiksjonen har lært oss at både Shrek og Hulken egentlig er ålreite folk. Og dokumentarisme og medisin, at siamesiske tvillinger finnes.

Massekonsumet av alle verdens ansikter burde for lengst ha utviklet en åpen linje til alle ansikter og savne dem hvis de ikke er representert. Savne sannhet. Diskriminering og rasisme er basert på løgner som har vokst seg så store at de kan komme til å ende verden. JEG VIL FORTELLE OM ET MINNE jeg har fra barndommen. Jeg tror jeg er 11 år, går i femteklasse. Det er tirsdag, jeg skal på fiolintime og har tatt bussen inn rett etter skolen. Hver tirsdag har jeg to timer for meg selv før fiolintimen. Egentlig skal jeg sitte i kantina og gjøre lekser, noe som sjelden skjer. Timene er min hemmelige tid, jeg går rundt i byen, drar på biblioteket. Jeg har alltid penger med til mat, har spinket og spart lommerusk, slik at jeg hver tirsdag kan kjøpe meg hva jeg vil; en sørlandsbolle fylt med vanilje, pizzabolle, smågodt. Et par ganger klarer jeg også å komme meg inn på Kristiansand kino for å se en barnefilm. Jeg forteller ikke om byeventyrene mine til noen. Hver tirsdag føler jeg meg vill og voksen. Men denne tirdagen er jeg tom. Jeg sitter i Wergelandsparken midt i Kristiansand sentrum. Det har vært ekstra mange kommentarer på skolen i det siste. Neger, bæsj, svarting. Æsj, så skitten du er. Gutter i sjette klasse har begynt å gjøre Hitler-hilsen. De kaller seg nynazister, hilser og håner med en «sieg heil» med et barnlig flir. Alltid på gjemte steder hvor de voksne ikke ser. Jeg er redd, mest sint, men akkurat nå er jeg bare fullstendig fortvilet. Jeg føler

— JEG LESTE OG LESTE, HVER TIRSDAG TIL HITLER VAR FERDIG MED Å FORKLARE MEG OM HATET SITT.

meg verdiløs. Jeg husker hva jeg hadde på meg. Dieselbukse, sorte Dr. Martens, ei kul Levis-jakke med en stor rød A på, en baseballjakke (den var litt svær, måtte brette den opp på ermene), og et slags silkebånd med noen valper på i håret. Det hadde Harrods-grønne og hvit-svarte hundetenner i mønster mellom valpene; et bånd av valper i afrohåret. Skinnsekk slengt på ryggen og fiolinkassa under armen.

Hun kvapp til. «Det er en bok som er skrevet av en veldig farlig og ond mann», sa hun, mens hun kikket på valpene som danset i det grønne silkebåndet mitt. «Jeg vet det», svarte jeg og forsøkte å se voksen ut. «Det er en så farlig bok at vi ikke låner den ut fra selve biblioteket, du må sitte her og lese den.» Hun så alvorlig og spørrende på meg. «Tusen takk», sa jeg mens jeg la lånekortet opp på disken som nådde meg i øyehøyde.

I parken sitter det stort sett en gjeng med alkoholikere. De var der i dag også. Jeg satt meg på en benk litt unna, sa til meg selv; «du er akkurat som dem». For egentlig var jeg redd dem og syns de var skumle og litt ekle, «men du er som dem, det du synes om dem er det samme andre synes om deg». Så satt jeg der, i erkjennelsen. At verden syntes jeg var så ekkel, og at jeg bare måtte akseptere det, slutte å late som noe annet.

Så satt jeg der, helt innerst, litt bortgjemt i voksenavdelingen i andre etasje. Bibliotekaren la boken der. Jeg leste og leste, hver tirsdag til Hitler var ferdig med å forklare meg om hatet sitt. Det må bare ha vært den første delen jeg leste, hele verket som består av to bind er nemlig på over 800 sider. Men jeg leste nok, jeg var en intens leser som barn. Etter Hitler skulle jeg gå løs på Nietzsche. Jeg forstod ikke alt, men jeg forstod på min måte. Men denne Hitler, jeg hadde lest både Victoria og Pan av Hamsun før dette, og visste at Hamsun også hadde vært nazi-vennlig. Men jeg likte bøkene hans. Jeg ble slukt inn og forsvant. Men det Hitler hadde skrevet var ikke engang bra skrevet. Det var rotete, ingenting fløt. Men nå hadde jeg iallfall verktøy til å diskutere med de eldre gutta som sto på skogstien og gjorde «sieg heil» til meg på vei hjem fra skolen.

Jeg kikket på statuene i grønn messing, fulle av hvit fugledritt. Tenkte at hvis jeg satt her lenge nok, så begynte de å drite på meg og, da ble jeg i alle fall hvit. «Drit meg hvit, kjære duer». Alkoholikerne på benken ved siden av begynte å snakke til meg, «har du fiolin, spill noe for oss, da». Der og da kunne jeg nok ha gjort det; jeg hadde noe hemningsløst over meg. Sånn flystyrt-følelse mot avgrunnen. Jeg tok sakene mine, forsøkte å smile til gutta på benken og strenet mot biblioteket som ligger rett ved. Jeg gikk frem til skranken og spurte bibliotekaren om jeg kunne få låne Mein Kampf av Adolf Hitler.

Jeg var privilegert som var en så ivrig leser. På vei gjennom skogen, spør jeg de eldre guttene om de liker Mein Kampf. De løfter den ene armen megetsigende og

— KJEMP KAMPER ANDRE ENN DINE EGNE. SÅ HÅPER JEG VI SEES PÅ SCENEN. SIDE VED SIDE.

sier det er den viktigste boka som finnes. «Hvilken del liker dere best?» Jeg spør oppriktig. Jeg minnes at jeg selv dro frem noe om «brød til folket». Jeg skjønner ganske kjapt at ingen av dem egentlig har lest boka. Jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake og treffe 11 år gamle Iselin som nettopp har snakket om Hitlers brødpassasje, og som nå går videre gjennom skogen på vei hjem fra skolen. Som forsøkte å bare bite det i seg. Jeg tror hun vet at det ikke skal være sånn. Men hun er smittet av en reell følelse av å være mindre verdt. Så da får hun kjempe. Prøve å være smart. Men faen i helvete så vondt det gjør.

jeg er så kvalm som jeg aldri har vært før eller siden. Jeg rekker opp hånda, og sier kaldsvettende at jeg tror jeg må gå hjem. Jeg føler meg ikke helt bra. Når jeg kommer ut, spyr jeg i buskene. En bue av spy. Som om lungene blir med opp i denne regnbuen. Jeg drar hjem og sover og slutter å sminke meg hvit. Men det er ikke disse stakkars nazistene som er problemet. Nå har det eskalert. De har begynt å bole. Drikke. De og utlendingene slåss, slåss og slåss. I dag er flere av dem døde eller sitter i fengsel. De levde og lever ut sine egne problematiske traumer til det fulle. Er det ikke i den kompakte og konforme majoritet, er det ikke der de store kampene og forvandlingene kan og må skje?

TO ÅR SENERE begynner jeg for alvor å sminke meg, en kort og intens periode. Jeg sminker meg hvit. Hvitt pudder, kjører på. Det er begynnelsen på ungdomsskolen. Jeg lukker meg mer og mer inn i meg selv. Til slutt imploderer det, jeg sitter bakerst i klasserommet, skriften som frøken skriver på tavla forsvinner, tavla forsvinner, rommet forsvinner. Jeg sitter der og verden er gått i svart. Jeg ser ingenting. Jeg lurer på om jeg plutselig døde. Jeg bare sitter der, det er naturfag, vi lærer om blodlegemer, frøken tegnet de på tavla. Var dette det siste jeg så før jeg døde? Jeg sier ingenting, bare sitter, rett opp og ned. Hører alt som foregår rundt meg, men ser ingenting. Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men en liten glipe i synet kommer tilbake, uskarp;

Jeg begynner å bli ferdig med å forsøke å kjempe meg inn i norsk kultur. Jeg har kjempet så lenge. JEG SKAL PÅ INGEN MÅTE KJEMPE MINDRE. Men det hadde vært fint om kampen kunne skje på og fra selve scenen. At det ikke hele tiden var en så fortvilt kamp om i det hele tatt å få komme til. Scener som diskriminerer, som ikke fyller seg med mangfold må virkelig gå i seg selv og spørre hvorfor de syns dette er godt nok? Nesten en million nordmenn på landsbasis har en etnisk

minoritetsbakgrunn. I Oslo er vi over 33 prosent. Dette er skattebetalere som er med på å skape landet. Det er alles rett å se seg og sine fortellinger representert på norske scener. Det som skjer og som har skjedd altfor lenge er ikke bare en kulturell og rasistisk forbrytelse. Det er også historieforfalskning. Jeg tror teateret går mot en renessanse etter pandemien. Folk kommer til å være utsultet på ekthet og samstemt nærvær. Kjemp også kamper som ikke er dine egne. Så håper jeg vi sees på scenen. Side ved side.

— All styrke og varme, Iselin

INTERVJU

BAK KULISSENE I KOMITÉ- OG JURYARBEID AV MARIANNE ROLAND

Norsk Skuespillerforbund har tro på demokrati og fordeling av innflytelse, og er sikre på at fagfellevurdering er beste prinsipp når offentlige midler skal fordeles til kunstnere. Alle fond og utvalg har komiteer som bevilger eller avslår støtte til de mange søknadene som kommer inn. Vi er nysgjerrige på hvordan arbeidet i disse komiteene og juryene foregår. Hvordan diskuteres og vurderes søknadene vi arbeider så hardt med? Og hvem bestemmer egentlig hvilke filmer som vinner Amanda-priser? Les om to som har erfaring fra komité- og juryarbeid, og kanskje vil du la deg inspirere til selv å sitte i en komité eller jury!

STATENS KUNSTNERSTIPEND Scenekunstner Huy Le Vo er medlem i stipendkomiteen for skuespillere og dukkespillere og har tidligere ledet komiteen. (Foto: Kim Jakobsen To)

Hvert år fordeles store beløp med offentlige midler til kunstnere. Det gjøres av komiteer sammensatt av kunstnere som vurderer og innstiller søknadene. Derfor er det årlig mange utvalg som skal settes sammen for å behandle søknader om midler gjennom ulike støtteordninger, eller foreta ulike nominasjoner. Med dette følger verv som skal fordeles på skuespillere, for hvem skal sitte i disse komiteene og foreta vurderingene? Støtteordningene har komiteer som bemannes av kunstnere fra eget fagfelt som leser og vurderer søknadene – dette er fagfelleprinsippet. Ved innsending av søknad vurderes man av sine kolleger som kjenner fagfeltet godt. Hvem som sitter i komiteene er derfor vesentlig, og like vesentlig er det at det ikke er noen få som går igjen i disse komiteene, men at oppdragene rullerer og spres på mange.

NSF MÅ FORESLÅ KOMITÉ- OG JURYMEDLEMMER Norsk Skuespillerforbund har i oppgave å oppnevne eller foreslå navn til mange ulike komiteer som Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, Norsk Kulturråd og UDs reisestøtteordning. Forbundet blir også bedt om å foreslå kandidater til Norsk Oscarkomité, Amandakomiteen og -juryen. Komiteene settes sammen etter ulike kriterier – slik at man får en spredning i geografi, kjønn og ulike deler av faget – og etter ulike mangfoldsperspektiv. Valgkomiteen i NSF foreslår navn til stipendkomiteen for skuespillere og dukkespillere til Statens kunstnerstipend, og komiteen velges så på forbundets generalforsamling. Internt i NSF er det også årlig behov for flere valgte representanter i ulike verv, som til Fahlstrøms fond, Vederlagsfondet, og ikke minst NSFs eget Fond for frilansere hvor styret i NSF oppnevner komiteen. I tillegg er NSF en del av Kunstnernettverket, og oppnevner folk til forskjellige oppgaver der. Vi oppnevner også til flere andre styrer og råd, og også til Norwaco. Alle som deltar i komiteer for fond eller utvalg som bevilger midler er underlagt taushetsplikt om alt som foregår i komiteen – det gjelder under arbeidet og for ettertiden. Arbeidet med søknader i de ulike fondene følger strenge kriterier for habilitet, og man kan ikke være i slekt eller nær venn med den som har sendt inn søknaden. Man kan selvsagt heller ikke selv søke støtte mens man sitter i utvalget for et fond. For vurdering til filmprisene kan man ikke ha spilt i en film som Oscar- eller Amandakomiteen skal vurdere.

NSFS LISTE MED NAVN For å kunne fordele disse vervene best mulig har Norsk Skuespillerforbund opprettet en liste med navn over medlemmer som ønsker å stille seg til disposisjon for å kunne velges til slike verv. Vi ønsker flest mulig navn på denne listen, det er mange verv i løpet av et år vi skal nominere kandidater til. Det behøves ulik kompetanse for å sitte i ulike utvalg. Noen utvalg behøver folk som kjenner fri scenekunst godt, andre trenger folk med internasjonal erfaring, tv- og filmerfaring, erfaring med scenekunst for barn osv. Å stå på listen til NSF er ikke forpliktende, og vi tar alltid kontakt før vi foreslår navnet videre til et fond, utvalg, komité eller jury. For å sette deg på listen, send en e-post til oss med noen ord om din kompetanse.

Å SITTE I EN KOMITÉ Fra alle disse posisjonene ligger muligheter for å påvirke, og ikke minst gir det muligheter for å forstå sammenhenger bedre og systemene vi omgir oss med. Man får møte nye kolleger og diskutere fag sammen over flere dager, det oppleves ofte også som inspirerende. Å sitte i disse komiteene innebærer mye arbeid med lesing av søknader og deltakelse i lange møter, men det gir en innsikt i hvordan behandlingen av søknader foregår. Gjennom å sitte på den andre siden av bordet når midler skal bevilges, får man ny forståelse av hvordan dette foregår, som er grei å ta med seg når man selv igjen skal i gang med søknadsskriving.

– DET ER NOK EN FORDEL Å VÆRE LITT «NØRDETE» PÅ DISKURSEN OG STRUKTURENE I FELTET.

ARBEIDET I STIPENDKOMITEEN Huy Le Vo har sittet i stipendkomiteen for skuespillere og dukkespillere for Statens kunstnerstipend i flere omganger, og også vært leder av komiteen. Vi spør om hvorfor han velger å bruke tid på å sitte i denne komiteen? – Jeg synes det er veldig god kollegial øvelse å sitte i stipendkomité. Det gir meg en unik mulighet til å skjerpe blikket i møte med mitt eget fagfelt og andres kollegers arbeid. Det er et krevende og utfordrende arbeid, spesielt med tanke på at det alltid er flere gode søknader enn penger å dele ut. Samtidig er det inspirerende å se nye sammenhenger og strømninger i feltet, og få innblikk i andres praksis. Han utdyper: – Prinsippet for fagfellevurdering står jo sentralt i komitéarbeidet. Og for at vi skal kunne opprettholde dette, må vi jo «ta en for laget» av og til. På denne måten sørger vi for å bli vurdert av fagfeller med kunstfaglig kompetanse. Vi er en godt sammensatt komité, og den gode faglige samtalen og diskusjonene vi har i behandlingen av søknadene setter jeg stor pris på. – Du har påvirkningskraft når du sitter i denne komiteen, på hvilken måte kjenner du at du får bidratt og har innflytelse ved å delta i komitéarbeidet?

– Gjennom arbeidet i stipendkomiteen opplever jeg at jeg får benyttet min brede kjennskap til scenekunstfeltet. Spørsmålene og oppdagelsene fra mitt eget virke tar jeg med inn i samtalene om hva behovene i feltet vårt er i dag. Jeg har vært opptatt av at vi skal ivareta det store estetiske mangfoldet i vår kunstner gruppe, løfte frem underrepresenterte stemmer og stadig stille spørsmål ved hva en scenekunstutøver er og kan være. – Du har også vært leder av komiteen, hva er en leders oppgave her tenker du? – Som stipendkomitéleder har jeg nok vært opptatt av å lede nokså usynlig, og forsøkt å fasilitere for gode faglige diskusjoner hvor alle perspektivene som er representert i komiteen kommer frem. Jeg er glad for at vi er en samlet komité som tar avgjørelsene, og opplever i stor grad at alle søknadene blir grundig behandlet. – Til slutt, Huy, hvem tenker du kan egne seg til å sitte i komiteer for fond og utvalg? – Jeg tenker vi trenger gode kolleger som orienterer seg bredt i feltet og som ønsker å delta i samtalen om hvordan feltet vårt skal løftes og styrkes. Det er nok en fordel å være litt «nørdete» på diskursen og strukturene i feltet. Evnen til kritisk tenkning sammenstilt med kollegial kjærlighet, tenker jeg er god. Det er et veldig spennende arbeid!

EN PLASS I AMANDAJURYEN Vi har også snakket med Eva Dons. Hun sitter i Amandajuryen som vurderer årets norske filmer. Eva har lang erfaring som skuespiller og noe erfaring fra filmarbeid, og meldte seg for å stå på NSFs liste over skuespillere som vil bidra inn i diverse komitéarbeid. Vi spurte henne om hvorfor hun ønsker å bidra? – Da jeg ble spurt om å sitte i Amandajuryen, tenkte jeg umiddelbart at det var en mulighet for å engasjere meg i film på en noe annerledes måte, ved å få bryne meg på hva jeg mente med kvalitet og hvorfor. Det viste seg å være mye arbeid. Vi må se alle filmene to ganger og minst en gang på kino. Så skal vi i tillegg mene noe og begrunne hvorfor. Men det har vært lærerikt. En ting er å synse om hva en liker eller ikke liker, noe annet er å argumentere for hvorfor det er godt faglig arbeid.

enstemmig, så det blir diskusjoner. Da er det viktig å kunne sette ord på hvorfor denne skuespilleren fortjener en pris. – Hva har vært mest lærerikt synes du? – Det har ikke minst vært lærerikt å få innsikt i hva de andre faglige representantene legger vekt på. De har ofte klare oppfatninger. En fotograf for eksempel, som bidrar til å fortelle historien, gjør et godt faglig arbeid. – Er denne type arbeid for alle, mener du? – Jeg har ikke så mye filmerfaring, men sa likevel ja til å stille i juryen for å bryne meg og lære. Alle de andre faglige representantene jobber med film daglig. Vi er to skuespillerrepresentanter som møtes og utveksler begrunnelser om hvem vi legger frem til de ulike prisene. Det er en styrke å være to fra samme fagfelt.

– Hva har vært mest utfordrende? Hun avrunder med et ønske fra et hardtarbeidende jurymedlem: – Jeg har meninger og oppfatninger som jeg må legge frem på en saklig måte, en måte som underbygger hvorfor jeg mener at det er en god eller dårlig prestasjon. En svak film kan for eksempel ha en god skuespillerprestasjon. Juryen skal være

– I år reiste jeg ikke til Haugesund på grunn av korona. Det håper jeg blir mulig til neste år!

VÆRE MED I FOND/ UTVALG/JURY? Er du interessert i å sitte i utvalg som bevilger offentlige midler, eller i en filmjury? Send en e-post med 4–5 linjer om din bakgrunn til marianne@skuespillerforbund.no Vi kontakter deg før vi foreslår navnet ditt til et fond/utvalg/komité/jury.

AMANDA Eva Dons representerer skuespillerne i Amandajuryen. (Foto: Roger JĂ¸sevold)

LE SERINNLEGG

DIALEKT PÅ SCENEN AV PER TOFTE

Det var ei tid da teaterregisører fra nabolandene var sjokkert over at vi her i landet kunne bruke dialekt på scenen. Noe slikt var utenkelig både i Sverige og Danmark. Men de forsto snart at dette var et så ømtålig tema å bringe på banen hos oss, at de lot det stilltiende passere. Kritikerne later også til å forbigå fenomenet i taushet. Jeg hører til en generasjon som har spilt da dialektbruk var utenkelig også hos oss. Til og med på Nationaltheatret er dialekter nå helt kurant. På dette teatret kunne man ikke snakke dialekt i resepsjonen engang, da jeg begynte! Jeg har alltid misunt kolleger fra Oslo-området som kunne «hvile» i sitt eget språk på scenen. Og jeg glemmer ikke hvilken trygghet det ga meg, da jeg omsider kunne bruke min egen dialekt som den unge Peer i Peer Gynt på Gålå. Det ga meg tilgang til noe i hele meg, som jeg ikke hadde opplevd med de to offisielle scenespråkene. Derfor har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor «alle» nå insisterer på å bruke sitt eget mål på scenen. Det gir trygghet, ekthet og stimulerer fantasi og følelser. Men likevel mener jeg tida nå er moden til at vi tør diskutere hva som vinnes og hva som tapes med dagens dominerende dialektpraksis. Problemet ble sterkt aktualisert da jeg så Måken på Torshovteatret. I det store persongalleriet var både bokmål og dialekter fra nord og syd og øst og vest en eneste stor blanding – også for medlemmene av samme familie. Jeg syntes det gikk på bekostning av stykkets helhet. Dette skal ikke oppfattes som

vurdering av regien eller skuespillerprestasjonene. Men det gjelder nettopp det jeg mener vi må tørre å diskutere; hva som vinnes og hva som tapes når språkbildet blir så mangfoldig. Jeg mener problemet melder seg tydeligst når det gjelder et klassisk stykke. Språkbruken i et nåtidsstykke er en annen sak. I et klassisk drama er det helt uinteressant for meg at skuespilleren får tilfredsstilt sitt personlige behov for å være «ekte» og bruke dialekten sin. Det er originalen, klassikeren, publikum kommer for å høre. Dialekten skygger for det utsøkte vokabularet diktergeniet har skapt. Det er jo blant annet den språklige kvaliteten som gjør at et skuespill er blitt klassisk. Dialektfloraen går ut over den harmoniske helheten, familiesammenhenger forkludres, sosiale skilnader utviskes. En helt annen sak er det når bruk av dialekt går inn som en viktig del av tematikken i stykket. Det var nettopp det som var bakgrunnen for min bruk av dialekt som den unge Peer Gynt i oppsetningen på Gålå i perioden 1989–1994 på Gålå. Jeg vil også nevne den verdien dialekt får når et klassisk stykke gjendiktes i sin helhet på dialekt, slik forfatteren Ragnar Olsen har gjort for Nordland Teater. En genuin dialekt er et fullgodt språk! Vi må også innse at ikke alle dialekter er like lett å forstå for publikum, særlig når muntligheten blir så «naturlig» og uartikulert at vi går glipp av hva som blir sagt.

Jeg vil nok lett kunne avfeies som gammeldags i denne sammenhengen. Men for å si det klart, jeg satt igjen med et inntrykk av at det finstemte Tsjekhov-skuespillet krakelerte som når man slipper en dyrebar vase i gulvet! Dette på grunn av den uryddigheten som de ofte dårlig artikulerte forskjellige målformene skapte. Jeg mener det burde være i vårt fags interesse at skuespillerne på de forskjellige teatrene kommer sammen og diskuterer problemet. Vi bør, hver enkelt, som profesjonelle være oss problemet bevisst. Vi må også være såpass kulturelt bevisste at vi skjønner at vi har et ansvar for hvordan vi verner om den klassiske arven. Det hviler et stort ansvar på utdannelsen ved Teaterhøgskolen i hele dette problemkomplekset. Nå later det til å være et helt irrelevant, glemt tema der. Jeg heller til den oppfatning at instruktøren, i samråd med teatersjefens policy, burde ha den overordnete bestemmelse her, akkurat som når en dirigent har det avgjørende ord i tolkningen av et musikkstykke.

Foto: Gudbrandsdølen Dagningen

Ønsker du å sende inn leserinnlegg til Stikkordet? Send tekst på e-post til mari@skuespillerforbund.no. Maks. antall tegn med mellomrom: 4 000

HISTORISK HJØRNE

LIVET GÅR HÅND I

Marit Adeleide Andreassen forteller om da replikkene i «Johnson og Johnson i live» brått kom til liv utenfor teatret. Bildet er fra selve oppsetningen. F.v. Per Schaanning, Ulrikke Døvigen, Svein Roger Karlsen og Marit Adeleide Andreassen. (Foto: Christian Jenssen)

HÅND MED KUNSTEN AV MARIT ADELEIDE ANDREASSEN

Et utsagn skuespillere kjenner godt. Hvor ofte har jeg ikke opplevd å stå i en oppsetning hvor tematikken på et eller annet merkelig vis flettes inn i akkurat det jeg opplever privat. Den rareste opplevelsen, og da langt mer «bokstavelig» sådan, oppstod for et par år siden da jeg spilte i ei oppsetning på Det Norske Teatret. Johnson og Johnson i live het stykket, og gikk på scene 3. Anders T. Andersen hadde regi, og sammen med Ulrikke Døvigen, Per Schaanning og Svein Roger Karlsen, gjorde vi vårt beste ut av denne moderne, rare amerikanske komedien. Det kom litt folk og så på også, ikke så mange, men nok til at det var helt greit. Før teppet gikk opp, stod vi fire alltid sammen bak scenen og så på hverandre og sa: «Okei, nå bare gjør vi det!» I livet, sånn privat sett, måtte jeg ha barnevakt for dattera mi mens vi spilte, så jeg var nøye med å komme meg raskt ut av huset etter forestilling. Parkeringsplass i kjelleren under teatret gjorde det hele enklere, og jeg ble etter hvert en mester i å manøvrere meg lynkjapt ut av garderoben samtidig som jeg fjernet sminke og øredobber i bakspeilet på bilen. Veien gikk raskt opp fra det store dypet under Det Norske, og videre oppover langs Slottet og rundkjøringa ved Litteraturhuset og alle lyskryssene gjennom Bislett og videre opp til Ullevål. Siste etappen hjem gikk via en snarvei jeg innbilte meg at bare jeg visste om. Sparte et par minutter, og kunne endelig avløse barnevakten. Jeg ble etter hvert så rask på det hele at jeg pleide å leke at jeg var hjemme før publikum hadde kommet seg ut av teaterhuset. Det ble rutine, som alt rundt og bak scenen er.

I stykket Johnson og Johnson i live, led min ektemann, som ble spilt av fineste Per Schaanning, av en slags begynnende demens, eller noe i den duren. Lidelsen var uklar, men det var mye greier. Han hadde også mye blod i urinen, og mange legebesøk. Etter et sånt legebesøk hadde vi en følsom dialog mellom oss som lød som følger: «Hvordan gikk dette egentlig, da?» «Jo, det var jo gult.» «Og litt rødt.» «Og litt gult.» «Men det var mest RØDT!» (Teksten i sin helhet var langt mer omfattende enn fargen på urinen hans, men i ettertidens glemsel er det det eneste jeg husker fra stykket.) En kveld etter forestilling hadde jeg det særlig travelt med å komme meg hjem. Barnevakten hadde nevnt at hun trengte å komme seg tidlig hjem, så jeg var stressa allerede i heisen ned i garasjeanlegget. I bilen fikk jeg trøbbel med rygginga. Bilene står som sild i tønne mellom søyler du ikke kommer ut av uten doktorgrad i rygging – noe jeg syns jeg har, så jeg klarte det også denne kvelden, ikke minst ved hjelp av et språk de sjelden bruker på Det Norske Teatret.

over det idiotiske krysset. Det var litt smågult, men det fikk da være måte på urasjonell kjøring. Hallo, jeg skulle hjem! Ikke mange sekunder etter hørte jeg sirenene, og et vilt blålys fylte hele bilen og alt rundt meg. I bakspeilet så jeg en politisykkel med en svær mann oppå som veivet hardt og bestemt med den ene armen. Panikken ble så voldsom inni brystet at jeg nesten ikke klarte å holde bilen på veien. Uansett doktorgrad i rygging, hva gjorde jeg nå? Politimannens gestikulering var tydelig: kom deg inn til siden! Jeg skvatt inn på parkeringsplass rett ved, og stoppet bilen som om jeg var arrestert for mord. Politimannen, en over to meter høy mann, og som jeg til nå bare kunne observere fra bakspeilet, hadde på seg en hjelm på størrelse med en ufo. Han gikk rolig av sykkelen og kom mot bilen. Jeg skalv da jeg rullet ned vinduet – som snart fyltes av den store hjelmen. «Ja, her gikk det vel litt fort», hørte jeg fra mannen inni hjelmen. Nå var angstnivået så høyt at tårene rant, og jeg rablet i veg om barnevakten som hadde det så travelt – og at jeg hadde spilt ei forestilling, og at jeg var enslig mor, og at livet var helt for jævlig – og unnskyld at han foran meg ikke kunne kjøre bil, for det går jo an å komme seg over et lyskryss på en bedre måte, liksom.

Endelig ute kunne jeg sette opp «speeden» oppover langs Slottet, før jeg ble stoppet av rødt lys etter rundkjøringa ved Litteraturhuset. Der, midt i en halvveis rundkjøring, halvveis lyskryss, ble jeg stående bak to bilister som hadde veldig god tid.

Jeg gråt og skalv, og hjelmen lyttet. Så hoppet plutselig bilen hardt fremover. Høyrefoten stod fortsatt limt fast på gasspedalen – hadde bare røsket giret i fri og glemt alt annet. Hjelmen krasjet i dørkarmen, skvatt ut, og kom raskt tilbake med ny styrke. For å vise hjelmen at jeg var i stand til å stoppe en bil ordentlig, trakk jeg nødbremsen så hardt opp at jeg nesten fikk skulderen ut av ledd.

Da det endelig ble grønt for oss, skled han fremste veldig sakte over krysset mens han foran meg oppførte seg som han hadde tenkt å bosette seg i krysset før han endelig krøp seg over han også. Jeg pressa hardt på høyrefoten og kom meg

Hjelmen var nå så nær hodet mitt at oksygennivået sank til det laveste. Så kommer det rolig fra hjelmen.

«Hvordan gikk dette egentlig, da?» «Jo, det var jo gult.» «Og litt rødt.» «Og litt gult.» «Men det var mest RØDT!» Kanskje fordi jeg var så redd, eller kanskje fordi hjelmen var så stor, eller kanskje mest fordi han plutselig holdt seg så slavisk til manus fra Johnson og Johnson i live – vet ikke – men latteren datt ut av meg som en forrådende fjert. «Unnskyld», sa jeg, «det er bare det at akkurat nå sa vi de samme replikkene som jeg akkurat har spilt på teatret.» (Liten stillhet fra hjelmen) «Hvilken forestilling spiller du i, da?» «Jo, eh...det er en sånn komedie på Det Norske Teatret.» «Er det morsomt, da?» «Njaaa, kanskje litt, vet ikke, tror ikke det – men kanskje...litt.» (Liten pause) «Kanskje jeg skulle tatt med kona og kommet og sett på det, da?» «JA! Du kan få billetter av meg! Du MÅ komme. Det er KJEMPEGØY!» (Syv sekunders stillhet) «Vet du hva, nå kjører du hjem til barnet ditt og barnevakten, og så glemmer vi dette her, og så lover du meg å kjøre rolig fremover.» (Rett på) «JA, jeg lover. Tusen takk, tusen takk – og du ... kom på teater, da. Ha det.» Langt inne fra hjelmens indre kunne jeg ane et lunt smil før han trakk seg ut av bilen og gikk rolig tilbake til motorsykkelen og forsvant. Jeg kjørte ekstremt rolig hjem, gråtende som en dust, og brukte så lang tid på å lukeparkere ved huset mitt at jeg nesten måtte tisse litt gult i buskene før jeg løp inn til den snille barnevakten som selvfølgelig ventet på at mora kom hjem.

Jeg sender stafettpinnen videre til Kjersti Elvik.

KORONAÅRET: Linn Meyer Kongshavn (t.h) er kunstnerisk leder for Norsk Skuespillersenter og Andrea Wasrud arbeider med markedsføring for senteret. Her forteller de hvordan koronakrisen har påvirket dem i året som har gått. (Foto: Per-Jonas Lie)

RESTART AV MASKINERIET AV MARI THUNE HUSVIK

– Men det som har åpenbart seg, er jo at nå har tiden virkelig vært inne for å stoppe opp og se litt på hva man egentlig holder på med. Granske seg selv, gå gjennom, evaluere og så kanskje stake ut en litt ny kurs, sier Linn Meyer Kongshavn og Andrea Wasrud ved Norsk Skuespillersenter. I første etasje i Norsk Skuespillerforbunds lokaler i Welhavens gate 1 holder Norsk Skuespillersenter til. Vanligvis er høsten tettpakket med kurs og workshops, og Prøvesalen er fylt opp av skuespillere og andre som deltar på kurs, men dette er ikke en normal høst, ei heller har det vært et normalt år. Vi tok en kjapp prat med Norsk Skuespillersenter om hvordan korona har preget dem dette året. – Hei, Linn og Andrea! Hvordan har dere hatt det gjennom denne tiden, og hva er det viktigste dere tar med dere fra koronakrisen vi alle har vært i siden mars? – Andrea fikk barn i mars, som jo har vært en rar reise i seg selv, med jobbstart inn i andre runde av nedstenging av kulturlivet. For Linn som har vært ryggraden til Skuespillersenteret denne tiden, med vikarer inn og ut og daglig leder i foreldrepermisjon, har det vært mange utfordringer. Tidvis tøft. Men det som har åpenbart seg, er jo at nå har tiden virkelig vært inne for å stoppe opp og se litt på hva man egentlig holder på med. Granske seg selv, gå gjennom, evaluere og så kanskje stake ut en litt ny kurs. Vi har jobbet med spørsmålene om hva vi egentlig jobber mot, og for hvilke skuespillere? Hvordan kan vi best hjelpe og hvordan kan vi effektivisere det vi driver med? Hva er det som er viktig å fokusere på, både for bransjen og på hjemmebane? Vi kan kalle det en liten «restart». Blitt kvitt gamle «bugs» og starter på ny med litt renere maskin.

– Hvordan har korona påvirket kurstilbudet deres så langt, og hvordan påvirker det programmet og planleggingen fremover? – Både i mars og nå med de siste innskrenkingene i november førte til at de kursene vi hadde planlagt i nært forestående tid måtte avlyses eller utsettes. Endringene skjedde så fort og var så drastiske at det ikke ble mulig å finne alternative løsninger. Men så fort vi har hatt litt bedre tid, har vi vært kreative, med hjelp fra samarbeidspartnere, kursholdere og kursdeltakere. Vi opererer alltid med plan A, B og C. Hvor plan C som regel handler om å digitalisere det. Det har blitt noen kurs og arrangementer via Zoom nå. Vi har også halvert kursavgiftene, for å muliggjøre det å gå på kurs for en hardt rammet bransje. I tiden fremover prøver vi å planlegge kurs som fint kan gjennomføres selv med strenge restriksjoner, så slipper vi å påføre andre skuffelse og oss selv merarbeid ved å endre i siste liten. Vi har også en tanke om at det kanskje er lurere å tenke at vi skal bli komfortable i det digitale enn å se på det som en nødløsning. Derfor kommer nok en del kurs fremover til å handle om å bli trygg på akkurat dette. Vi starter med første kurs med det som tema allerede nå, de første dagene av desember.

– Noen av kursene i år ble avholdt digitalt. Hvordan har det vært? Er digitale workshops og kurs noe dere vil ta med og utvikle videre, uavhengig av koronasituasjonen? – For mange, inkludert oss selv, har det vært litt skummelt å kaste oss ut i. Det er fortsatt litt ukjent og kanskje derfor ikke så trygt som å arrangere noe på den måten vi har gjort i årevis. Ønsket er jo å gi deltakerne et trygt sted å være, og det er ikke alltid så lett å gi dem det om man er litt utrygg selv. Dette har vært en liten kneik som vi måtte komme over. For når man først begynner er det jo også mange aspekter med denne digitaliseringen som har vært veldig fine. Vi er for eksempel et nasjonalt kompetansesenter, men ettersom flesteparten av skuespillerne i Norge bor i Oslo, og vi også holder til her, har det blitt en overvekt av kursvirksomhet i hovedstaden. Så selv om vi tilbyr reisestøtte til kurs, og arrangerer kurs rundt om i Norge, er det jo først nå vi virkelig har vært tilgjengelig for alle. Det føles godt og er veldig spennende. Når det gjelder det konkrete skuespillerarbeidet, så er det også mye fint som skjer når man jobber gjennom skjerm. Tilskueren kommer jo faktisk veldig nært på, når man får følelsen av å sitte på kjøkkenet til den som snakker. Vi får lov til å sitte tettere på et menneske enn man hadde fått i en prøvesal eller på en scene. Denne nærheten gjør at arbeidet også blir veldig personlig og nært. Utfordringen her ligger mest hos skuespilleren, som må omskape øyne som ser på en til et svart, rundt hull på dataen eller telefonen sin. Det krever kanskje et enda grundigere forarbeid, for at reisen skal kunne bo i kroppen uten hjelpen man får av en motspiller eller et ekte publikum. Det er jo heller ikke til å legge skjul på tidsbesparelsen av det digitale. Reisevei tar mye tid og kan potensielt være til skade for miljøet. Vi er på mange måter blitt litt mer effektive i det vi gjør. Så ja, det er nok lurt å bli god på det digitale fremover, både for oss og for skuespillere. Det åpner jo også opp for et internasjonalt perspektiv. Derfor kommer vi nok til å ha flere kurs fremover i hvordan man kan bli trygg og skinne gjennom dette formatet.

– Til slutt: Hva er deres beste tips til skuespillere i denne tiden? – Være fremoverlent. Ikke tenk at dette er noe som snart går over og å ta det som en pause, men jobb aktivt med å holde deg selv i gang. Jobben å være skuespiller innebærer å ta vare på instrumentet sitt. Det er ofte noe mange glemmer i en hektisk hverdag med jakten på jobb, penger og et produktrettet fokus. Men nå har vi kanskje virkelig tiden til å lage gode rutiner for oss selv? Tren kropp, stemme, følelser, auditionmonologer og «self-tapes». Lag den «showreelen» du aldri får satt deg ned og gjort, ta de nye bildene av deg selv. Og aller viktigst, prøv og lek med dette nye formatet. Ikke la det være en hindring, men utforsk det, for potensialet er stort. Arranger Zoom-, Skype- eller Teams-møter med andre kolleger og test ut monologer ved å bruke rommet du er i. Hva skjer om jeg bruker badet, kjøkkenet, soverommet, eller kanskje bruk skogen, eller snøkledde vidder og brusende hav? Kanskje dukker det opp inspirasjon og tanker om hvordan man kan bruke dette videre til å bli en forestilling eller film? – Tør å planlegge i lang tid fremover. Hva kan du skape som kan være fint å få ut på markedet julen 2021? Eller lag intensjonsavtaler for 2022! Vår erfaring er at gulrøtter langt frem i siktet gjør at tiden imellom blir mentalt lettere. Og sist, men i hvert fall ikke minst, bruk OSS. Vi får statlige midler for at DU som skuespiller skal kunne fortsette å vokse som skuespiller. Vår jobb er å muliggjøre dette, samme hvor mange centimeters avstand vi må ha mellom oss. Så hos oss kan du fortsette leken og utviklingen i trygge og smittefrie rammer.

BOKOMTALE

OMTALT AV

IVAR FURRE AAM

ET VELKOMMENT BIDRAG TIL KUNSTNERISK PRAKSIS Drude von der Fehr og Siren Leirvågs Teater som betyr noe er en bok som forsøker å fange begreper de mener kan være nyttige og virksomme for teaterkunstnernes jakt på å skape nettopp teater som betyr noe.

Undertittelen «Hendelse, tenking og tilbud» henspiller på tre ideer: Viktigheten av å forstå teater og dramaturgi som handling. At teater er en måte å tenke på, at skapelsen har et potensial til å være kritisk og reflekterende i sin form. Ikke nødvendigvis kun i hvordan et stykke behandler et tema eller hva teksten omhandler. Her er et tilbud fra forfatterne til oss praktikere med håp om at det kan tilføre vår kunstneriske praksis noe nytt. Det synes jeg den gjør. Boken er inndelt i det som kan sees som variasjoner over det samme tema, nemlig utforskningen av tre begreper forfatterne anser som spesielt interessante i vårt samtidige teater; performativt potensial, kontekstsensitivitet og fornemmelse av nærvær. De tar hovedsakelig utgangspunkt i dramatikk, noe som føles litt enkelt, men kanskje nødvendig, i møtet mellom litteraturvitenskap og teatervitenskap som denne boken er. I den første delen presenterer de begrepene. Disse blir i neste del anvendt i analyser av tysk og østerriksk dramatikk, Jelinek, Müller, Handke og Bernhard og oppsetninger av disse. Deretter går forfatterne inn i norsk samtidsdramatikk i omtaler av stykker av Arne Lygre og Lene Therese Teigen, før de går inn i en beskrivelse av et praktisk laboratorium med skuespillere og avslutter det hele med en rekke intervjuer av skuespillere og teatermakere, blant andre Pia Maria Roll om Ways of Seeing.

Jeg leste boken perm til perm, men nettopp fordi den utdyper de samme konsepter i ulike variasjoner, tenker jeg at man kan ha glede av å begynne hvor som helst i boken. Jeg vil egentlig anbefale å begynne med beskrivelsen av teaterlaboratoriet, hvor begrepene de benytter seg av blir aller best forklart. Som praktiker er det også noe gjenkjennelig over beskrivelsen av det praktiske arbeidet, som kanskje gjør det lettere å knytte meg til begrepenes anvendelighet. Det er dessverre også her boken – i sin mest dialogiske form og direkte henvendelse – oppleves litt for banal. Som skuespiller og regissør setter jeg pris på at boken gir meg innføringer til det teoretiske. Forfatterne skriver klart og tydelig om ulike teorifelt og blander også inn nyere kognitiv forskning basert på empiri. Som teoretisk dilettant, er det deilig når empirisk forskning og tung kulturteori får eksistere om hverandre. Vi trenger virkelig en bedre, dypere og mer omfangsrik kritisk diskusjon rundt kunstformen vår. Andre kunstformer har en mye mer sensitiv diskurs. Det er meget velkomment med en bok som kanskje kan hjelpe oss til å løfte vår diskurs og sette de ting vi gjør i en større teoretisk og filosofisk kontekst.

TITTEL

TEATER SOM BETYR NOE

FORLAG

VIDARFORLAGET

FORFATTERE

DRUDE VON DER FEHR OG SIREN LEIRVÃ…G

UTGITT

2019

BOKOMTALE

OMTALT AV

ANNE HELGESEN

DET NORSKE TEATERHISTORISKE RIKET SAMLES GJENNOM IBSENS DRAMATIKK Professor Keld Hyldigs verk Ibsen og norsk teater handler, som tittelen sier, ikke bare om dramatikeren Ibsen. Det handler også om norsk teater. Dette er ei bok som samler alt teaterhistorisk kildemateriale og all forskning fra slutten av 1700-tallet og fram til 1930. Jeg gisper over ambisjonsnivået, og fryder meg over Hyldigs gavepakke til norsk teatervitenskap og til Ibsenforskningen.

Vi mangler en grundig, forskningsbasert og gjennom gående norsk teaterhistorie. Forskningsmiljøene har aldri klart å bli enige om å løfte i flokk. Nå har én mann tatt på seg oppgaven – og for en vektløfter! I bokas undertittel står det «Del 1: 1850–1930», men Hyldig starter egentlig med De Dramatiske Selskabene som oppsto mot slutten av 1700-tallet. Så tar han med seg hele dansketiden i norsk teater – både de omreisende truppene og de danske skuespillerne på Christiania Theater. Ja, Hyldig tar like godt sine lesere med på tur til København og gir en grundig innføring i den skuespillerkunsten

som dominerte norsk teater. Han leverer 70 sider før han lar Henrik Ibsen bevege seg inn i Det Norske Theater i Bergen i 1851, med en kontrakt for å «assistere Theatret som dramatisk forfatter». Dette gir mening, for Ole Bulls teater i Bergen oppstod selvfølgelig ikke i et tomrom. Når den unge, forknytte og ambisiøse Henrik Ibsen tar fatt på sine læreår i praktisk teater, sitter leseren allerede med brede kunnskaper om hva som møtte ham.

TITTEL

IBSEN OG NORSK TEATER DEL 1: 1850â€“1930

FORFATTERE

KELD HYLDIG

FORLAG

VIDARFORLAGET

UTGITT

2019

BOKOMTALE

Men Hyldig reiser videre, han tar oss med på Ibsens første studietur til København og Dresden, og viser hva samtidens europeiske teater hadde å by den kunnskapshungrige Henrik. Hele boka fortsetter på denne måten. Når Théâtre l’Oeuvre gjester Kristiania i 1894 med oppsetninger av Byggmester Solness og Rosmerholm, sørger Hyldig for å gi en rask innføring i fransk symbolisme og dennes betydning for norsk teater og Ibsen.

Keld Hyldig er professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen. Hans fagavdeling har det nasjonale ansvaret for teatervitenskapen i Norge etter at faget ble fjernet fra Universitet i Oslo. Faget har havnet i de rette hender.

Fortellingen om Henrik Ibsen, hans dramatikk og dennes oppsettingshistorie, er den røde tråden som gjør det mulig å lese seg gjennom denne detaljerte redegjørelsen for alle tenkelige sider ved norsk teaterhistorie fram til 1930.

«Som en levende performativ og kollektiv kunstform står teatret i et nært samspill med samfunn og samfunnsutvikling. Dette samspillet gjør at teatret, før i tiden så vel som i dag, i seg selv er – eller kan være – en politisk arena. Både gjennom skuespillerkunsten, dens regulering og utvikling, og den litterære dramatikken, hva den tematiserer og handler om, står teatret i et nært og politisk samspill med samfunnet.»

Som om dette ikke skulle være nok, viser Keld Hyldig stor respekt og raushet, både til sine samtidige kolleger innen norsk teatervitenskap og til sine forgjengere. Boka er spekket med referanser og sitater fra kollegers forskning. Han klarer å få med seg alt og alle. Hyldigs grundige gjennomgang av kilder og forsknings resultater gjør boka til en grunnbok og et oppslagsverk for alle som vil forske på norsk teaterhistorie. Der han godt kunne klart seg med én referanse for å belegge sine påstander, stiller han gjerne med fire! Dette tjener fagmiljøet. De som bare vil lese den spennende historieformidlingen om Ibsen og norsk teater kan holde seg fast i den røde tråden og hoppe over referansene.

Del to av Hyldigs historieverk er under arbeid. Det er noe å se fram til. Ventetiden kan kortes med et sitat som røper denne forskerens teatersyn. Sitatet kan leses om og om igjen:

Her flyr Hyldig høyt før han lander med Ibsen: «Med sitt nye skuespill fra 1869, De unges Forbund, tematiserer Ibsen aktuelle spørsmål om politisk makt og innflytelse i Norge. (Keld Hyldig: Ibsen og norsk teater, s. 179.)»

«SOM EN LEVENDE PERFORMATIV OG KOLLEKTIV KUNSTFORM STÅR TEATRET I ET NÆRT SAMSPILL MED SAMFUNN OG SAMFUNNSUTVIKLING. DETTE SAMSPILLET GJØR AT TEATRET, FØR I TIDEN SÅ VEL SOM I DAG, I SEG SELV ER – ELLER KAN VÆRE – EN POLITISK ARENA. BÅDE GJENNOM SKUESPILLERKUNSTEN, DENS REGULERING OG UTVIKLING, OG DEN LITTERÆRE DRAMATIKKEN, HVA DEN TEMATISERER OG HANDLER OM, STÅR TEATRET I ET NÆRT OG POLITISK SAMSPILL MED SAMFUNNET.»

BOKOMTALE

OMTALT AV

BERIT RUSTEN Scenekunstner, faglitterær forfatter og aktivist.

TIDLIGE FOREGANGSK VINNER I SCENEKUNSTFELTET Live Hov har skrevet boken Kunstnere og yrkeskvinner – Norges første skuespillerinner. Boken er skrevet som et bidrag til både teaterhistorien, kvinne historien og norsk kulturlivs historie. Live Hov understreker at det er profesjonelle skuespillerinner hun ønsker å løfte frem. Da mener hun de som hadde til knytning til en fast scene og spilte roller i skuespill av ulik art. Hun nevner kun i forbifarten at kvinner helt fra tidenes morgen har deltatt innen «alternative» sjangere, som aktører i turnerende trupper. For eksempel flere tyske trupper, som Nordische Comoedianten, fransk/danske Ètienne Caplon eller et fransk skuespillerselskap, som allerede i et års tid hadde spilt klassiske tragedier og komedier, samt farser og harlekinader i København. Dette selskapet var det Fredrik V brakte med da han besøkte Christiania i 1749. Også Pietro Mingottis italienske operaselskap fulgte kongen på dette besøket. Mange av disse truppene ser ut til å ha røtter i Commedia dell'arte-tradisjonen, og nysgjerrigheten til deres historie får mitt hjerte, som scenekunstner med bakgrunn i det frie feltet, til å banke. Live Hov trekker også frem de dramatiske selskaper, som et bakteppe for fremveksten av det profesjonelle teateret og skuespillerinnenes historie i Norge. Dette var private klubber, hvor medlemmene samlet seg om innstudering og oppførelse av skuespill. De eldste selskapene besto av borgere, av begge kjønn, fra det øvre sjikt med aristokratiet i spissen. Etter hvert ble de dramatiske selskapene dominert av det lavere borgerskapet og håndverkerstanden. Fra 1820 ville medlemmene i disse selskapene ikke lenger opptre, de ville ikke være ytere, men nytere, ifølge teaterhistoriker Øyvind Anker.

De profesjonelle skuespillerinnene trådte inn i norsk historie i 1827, da landets første permanente teater ble åpnet i Christiania. Live Hov har delt boken i tre bolker. Inndelingen er interessant, men innholdet og hva de ulike delenes diskurser går ut på, blir noe utydelig og vanskelig tilgjengelig for meg. Dette skyldes nok i hovedsak forfatterens ønske om å løfte frem kildetilfanget, gjennom mange tungt lesbare sitater (på dansk eller dansk/ norsk) og «namedropping» av navn på skuespillerinner, hvilke stykker og teater de til enhver tid er tilknyttet. I del to gir Live Hov rom for åtte skuespillerinners historier. De utfolder og utvikler seg på scenen, til tross for mange barnefødsler, den etablerte normen på den tiden om at gifte kvinner ikke burde arbeide, synet på kvinner over en viss alder (jamfør det relativt nye begrepet alderisme) og hardhendte og «forståsegpåer»-kritikker, av og på menns premisser og som del av feltets linjekamper. Her er Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som unge «jyplinger», sine roller implisitt. Våre formødre har også mot til å klage på rolleutdeling, lønn og forskjellsbehandling mellom skuespillere og skuespillerinner. Del tre er den mest leservennlige. Her er diskursen tydeligere. Live Hov skriver: «Som kvinner i offentlig, utadrettet virksomhet var de (skuespillerinnene, min anmerkning) pionerer på linje med de første legene/…/ de første generasjonene av skuespillerinner var dermed pionerer både som kunstnere og yrkeskvinner.» Det er grusomt å skrive en så kort omtale, da det er så mange epistler i boka om disse skuespillerinnene som jeg brenner etter å formidle og som ville ha inspirert videre. Boka er noe tung å lese, men om man tar seg tid, er det gullkorn å finne på hver side.

TITTEL

KUNSTNERE OG YRKESKVINNER – NORGES FØRSTE SKUESPILLERINNER

FORFATTERE

LIVE HOV

FORLAG

VIDARFORLAGET

UTGITT

2020

VI MINNE S

JON SKOLMEN 0 1 . 1 1 . 4 0 – 2 8 .0 3 . 1 9

Jon Skolmen var den som stoppet opp, smilte og spurte hvordan det sto til. Han hadde det aldri for travelt. Øynene glitret uten at han brukte krefter på det – han bare var sånn. Dette blikket, det vennlige smilet og den ekte omtanken er ikke til å glemme. Men Jon Skolmen selv er nå borte. For fire år siden ble Jon Skolmen «offisielt pensjonist». Nå har jeg gjort mitt, sa han, og avslørte at han ikke hadde noe ønske om å gå på scenen igjen. Han hadde ingen duft av sagmugg i sine drømmer, han lot seg ikke lokke tilbake – annet enn til teatersalen. Jon ville være en lat pensjonist og nyte livet. Han hadde gjort sitt. Han gjorde egentlig alt – inklusive den lite edruelige fangevokter Frosch i operetten Flaggermusen i Den Norske Opera. Jon Skolmen begynte som så mange av landets store humorister i NRK i fjernsynets barndom, i 1963. Først bak kamera, men snart foran – slik Harald Heide-Steen jr., Rolv Wesenlund og Trond Kirkvaag gjorde.

Skolmen kom til å utmerke seg for en egen rolig form, som i barne-tv-serien Jon og skrivemaskinen, der han skapte stor humor av en skrivemaskin og en persienne. Så gikk veien til Underholdningsavdelingen. I 1976 vant han sammen med Trond Kirkvaag både Gullrosen, Chaplinprisen og presseprisen i Montreux for The Nor-way to broadcasting, et humorprogram om kringkastingens historie i Norge. Lykkelig samarbeid med Dizzie Tunes og Grethe Kausland fulgte, før filmen tok ham, og med alle Selskapsreise-filmene med Lasse Åberg ble han også en stor stjerne i Sverige. I dag er kanskje Plastposen den kjæreste av hans filmer – forviklingskomedien der en mann som skal ut med søppelposen, uforvarende blir innblandet i et pågående bankran. I 2009 fikk han Komiprisen – den gjeveste fordi den deles ut av kolleger. Jon Skolmen hadde et langt liv bak seg i offentligheten, på tv, film og på scenen, men kjendislivet var ikke noe han prioriterte. Da han i 1999 debuterte som standupkomiker, var det nok mange som undret seg over hvordan og hvorfor.

Foto: TT Nyhetsbyrån/NTB

Mitt liv som Jon ble en ettertrykkelig suksess. En helt annerledes suksess, faktisk, og en inspirasjon for andre som fulgte. Skolmen fikk ny bruk for seg selv og sin helt egne form. Han kunne kunsten å more uten å si stygge ord eller snakke stygt om andre mennesker. Han fikk jublende, stående ovasjoner for sin klassiker «Pølse-rektoren» – den dypt seriøse foreleseren ved Norsk Pølseakademi, som med en egen autoritet fikk hele salen til slavisk å følge anvisningene i sennep og ketchup. Når Jon Skolmen tok publikum med gjennom sitt liv fra barndommens uskyld til voksenverdenens små og store fortredeligheter, var det med bluferdighet og dannelse. Men øynene glitret. Han var en stor historieforteller, og han fortalte om sine opplevelser i arbeids- og privatliv på en egen undrende måte som slo knockout på uforberedte tilskuere.

stasjonsnavn så man kunne høre det, om æren ved å få gå til materialrommet på skolen og hente plansjene i forplantningslære. Eksotisk for ungdommen, antagelig. Men det var ikke «bare bare», fritt etter tittelen på komiserien D’ække bare, bare Bernt som han laget med Grethe Kausland for TV 3 i 1996. Han visste også smertelig at i livet hører døden med, men han behandlet også den med et lunt lite smil. Nå er Jon Skolmen selv borte, og selv om han «har gjort sitt», lever heldigvis hundrevis av minner igjen etter ham i arkivene. — Av Mona Levin. Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle minneordet.

Han bare sto der og snakket, med nostalgisk humor, om sine etterkrigsminner, om bussjåfører som ropte ut

VI MINNE S

MORTEN RØHRT 0 9. 1 1 . 5 4 – 3 0.0 3 . 1 9

Foto: Tine Poppe

Som styremedlem i Norsk Skuespillerforbund vil jeg overbringe en siste hilsen og en stor takk til Morten Rørht for hans arbeid for scenekunsten, både som utøvende kunstner og lærer. Morten hadde en stor bredde som skuespiller. Han mestret alle sjangre, fra komedie til tragedie, og klarte alltid å lage presise og hele karakterer, av store så vel som små roller. Morten var et forbilde når det gjaldt t ekstarbeid, musikalsk, grundig og seriøs.

Morten var snill og varm. Han behandlet alle med respekt. Takk for din humor Morten, for ditt gode vesen og din helt spesielle vakre stemme. Takk for omsorgen du viste Oslo Nye Teater med ditt utrettelige arbeid for at teatret skulle bli tatt vare på og ikke forfalle. Kjære Morten: Du tente utallige lys for oss. Nå skal vi tenne lys for deg.

Han var en uredd kollega som tok på seg verv, både som tillitsvalgt og ansattrepresentant i styret ved Oslo Nye Teater.

Du vil bli dypt savnet.

Takk for alt du har gitt norsk teater.

—

Jeg var også så heldig å være kollega med Morten på Oslo Nye.

Minnetale i bisettelsen holdt av Ingvild Holthe Bygdnes, styremedlem Norsk Skuespillerforbund, og Helle Haugen, skuespiller ved Oslo Nye Teater.

Morten passet på oss, hjalp oss. Når en setning ble for kronglete og ordene sto i veien for meningen, da kunne Morten med enkelhet forklare hvordan vi skulle finne fram.

BENTE LAVIK 1 8 .0 9. 4 4 – 1 8 .0 4 . 1 9

Foto: Ragnhild Lund

Tidleg skjærtorsdag morgon, 18. april 2019 vandra vår kjære ven Bente Lavik ut av livet.

behøve å flytte hjemmefra når vi skulle ha utdannelse», skreiv Bente til meg i eit prosjekt me jobba med for nokre år sidan.

Ingen veit kor mange som fekk hennar hjelp til å bli skodespelar eller å finne vegen til det dei eigentleg var skapt til å gjere; først i ti år med skodespelarkurs for «kyllingane» på Lambertseter og Nesodden, deretter i halvanna tiår på Nordisk institutt for scene og studio (NISS) der ho bygde opp og leia skodespelarutdanninga. «Hadde det ikkje vore for Bente, hadde eg ikkje blitt skodespelar», har eg høyrt sagt fleire gonger. Sjølv blei eg først kjend med Bente for eit halvt liv sidan, då eg blei «kylling» hos ho på skodespelarkurs på Lambertseter i 1987. I Bente fann eg ein ven for livet, ein lærar, ein meddiktar, ein medarbeidar og ein gledesspreiar. Trebarnsmora, gift med skodespelar Rolf Arly Lund, var eit menneske å tenke høgt saman med.

Saknet etter faren følgde Bente heile livet, og alle som var i nærleiken av ho fekk seg ei grundig utdanning i elendet andre verdskrigen skapte. Men mest av alt var ho opptatt av å lære studentane sine å tenke sjølv, eller «sjæl», som ho ville sagt. Ho likte å ha bein i nesa og ho likte folk som hadde bein i nesa. Tenke sjølv, forstå og formidle var tre nøkkelord for Bente.

Aud Bente Lavik heitte ho då ho blei fødd i Lyngdal 18. september 1944, berre få veker før faren hennar, distriktslege Audun Lavik vart avretta av tyskarane på Trandum. «En farløs, men lykkelig barndom. I 1947 flyttet vi til til det gule huset på Ljan, som mor hadde fått bygget og kalte «Vonbråtet». Hun mente det var best å flytte til Oslo, så vi barna ikke skulle

I offentlege papir er ho skriven som Aud Bente Lund, men det er berre på papiret. Ho var og blei Bente Lavik for oss alle. Men hjelpte det då ho låg på sjukehuset? Ikkje ein einaste pleiar klarte å lokalisere Bente Lavik når eg kom på besøk. «Men jeg er jo her, uansett hva de sier», humra Bente. I hjarta våre er du her framleis, kjære ven. — Av Elisabeth Hagen Kvalem.

VI MINNE S

UNNI EVJEN 0 3 .0 8 . 4 3 – 2 7. 0 9. 1 9

Foto: Mari Anna-Evanger

Skuespiller Unni Evjen døde 27. september 2019, 76 år gammel. Hun kom fra Kirkenes og debuterte på Oslo Nye Teater i 1965 i Anne-Cath. Vestlys barnekomedie Ut av trolldommen. Dette var i hennes praksisår fra Teaterskolen, og hun spilte i samme sesong på Riksteatret i U-pop og Karamellapparatet. Et gjennombrudd fikk hun på Det Norske Teatret 1968 som Hedvig i Vildanden, og årene 1970–74 var hun en av Fjernsynsteatrets mest markante unge profiler, kanskje best husket som Rosa i Benoni og Rosa, men ellers med sterkt nærvær i både klassisk og nyere dramatikk, blant annet Petra i En folkefiende, Vivie i Bernard Shaws Fru Warrens virksomhet og hovedrollen i Anders Byes Smilet. Fra 1974 til 2010 var hun ansatt ved Oslo Nye Teater, der hun mellom elegante komedieoppgaver også fikk utfolde seg i Shakespeare-roller som Portia i Kjøpmannen i Venedig og lady Macbeth. På Oslo Nye spilte hun også med fjetrende virkning Blanche i En sporvogn til begjær.

I gjestespill på Riksteatret hadde hun noen av sine største triumfer som Hamsuns Victoria og som Natasja i Krig og fred. Det ble også flere oppgaver i tv og på film. Den nyanserike stemmen gjorde inntrykk i en rekke roller i Radioteatret. Unni Evjens skuespillerpersonlighet innebar både sårbarhet og styrke, både sval ynde og kjølig dominans. Dette ga henne et stort spekter å spille på. Hun holdt seg relativt lavt i terrenget som kjendis, men hennes innsats i norsk teater og tv vil bli husket med glede, lenge. — Av Bent Kvalvik. Minneordet ble o pprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

KARL SUNDBY 0 3 .0 5 . 5 3 – 1 8 . 0 1 . 2 0

Foto: Wigdis Wollan

En av norsk teaters mest originale personligheter har forlatt oss, vår kollega og klassekamerat – skuespilleren, gjøgleren, dramatikeren, trubaduren, livsfilosofen og historiefortelleren Karl Sundby fra Sagene. Karl var et enestående talent og hadde alt som skulle til for å bli en stjerne. At hans eget kompani fikk navnet Karlsvogna – var neppe tilfeldig. Han hadde timing, humor, stor menneskekunnskap og innsikt, og ikke minst hadde han latterens nådegave. Han spilte utallige roller på mange teatre, særlig på Oslo Nye Teater og Det Åpne Teater, og i fjernsyn og film. Med lapp over øyet som pikkolo i Hotel Cæsar på TV 2 ble han folkeeie. I de senere år spilte han kabareten 70 er de nye 50 sammen med Solfrid Heier. Karl var unik, «one of a kind», en akrobat som kunne ta krumspring og saltomortaler som ingen andre – med både ord, kropp og sjel.

Han var av taterslekt, og noe av det sterkeste han skapte på scenen var forestillingen Fanden i vold! En tater ser seg tilbake, hvor han gravde seg dypt i sin egen slektshistorie og samtidig i et av de virkelig mørke kapitlene av norsk etterkrigshistorie. Det gjorde dypt inntrykk og vakte sterke følelser, da Karl ble invitert til å fremføre forestillingen for Stoltenberg 1-regjeringen. Karl Sundby levde et intenst og rikt liv, og hadde så mye på hjertet. Vi minnes en god venn og kollega i takknemlighet, respekt og kjærlighet. — Av Ellen Horn og Janny Hoff Brekke, klassekamerater fra 1975-kullet ved Statens Teaterhøgskole. Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

VI MINNE S

RANDI SOMMER KLØVTVEDT 3 1 .0 7. 3 5 – 1 9. 0 3 . 2 0

Foto: Privat

Randi Sommer Kløvtvedt døde 19. mars, 84 år gammel. Hun var praktisk talt født inn i teateret, som datter av skuespillerekteparet Alf og Astrid Sommer. Foreldrene var tilknyttet Det Norske Teatret i en menneskealder, og Randi medvirket i barnestykker som liten. Som ung voksen hadde hun også statistroller, og i 1954 kom hun inn på annet kull i den nyopprettede Statens Teaterskole. Sommeren 1957 debuterte hun sammen med hele elevkullet fra teaterskolen i Det tvungne giftermål av Molière, spilt som uteforestillinger av Oslo Parkkvelder.

Randi Sommer var betraktet som en allsidig og uttrykksfull ung skuespiller. Dessverre ble hun rammet av sykdom som gjorde teaterarbeidet umulig for henne, og hun måtte trekke seg tilbake allerede midt på 60-tallet. I årene etter leste hun inn en rekke lydbøker, men kom aldri mer i rampelyset. Det ble en kort karriere, men Riksteatret hadde en stor reisefrekvens alt den gangen, og et stort publikum. Ennå er det nok folk som med glede husker Randi Sommer på scenen. —

Deretter ble hun ansatt ved Riksteatret, der hun først spilte Laura i Glassmenasjeriet og siden kom til å gjøre en hel perlerad av de klassiske ungkvinne-rollene i norsk dramatikk: Hedvig i Vildanden, Solveig i Peer Gynt, Petra i En folkefiende, Marna i Når den nye vin blomstrer og Ragnhild i Medmenneske. Ved Riksteatret møtte hun også den unge skuespilleren Kåre Kløvtvedt, som senere ble mangeårig produsent i Fjernsynsteatret. De giftet seg i 1963.

Av Bent Kvalvik.

GRETHE RYEN 2 4 . 1 1 . 4 9 – 0 5 .0 7. 2 0

Foto: Siren Høyland Sæter

For to år siden, under prøvene på Oslo på Det Norske Teatret, fikk Grethe Ryen vite at hun led av den sjeldne sykdommen ALS. Grethe ville fortsette arbeidet. Konflikten i Midtøsten var et tema som opptok henne, og Grethe var ikke den som ville gi seg over. Grethe satt, som så ofte før, i kulissene og fulgte med på det som skjedde når hun ikke var på scenen. Hun lyttet til sine kolleger, og bifalt når noe var bra. Hun var alltid opptatt av forestillingen som helhet, av at alle skulle yte sitt beste. Grethe var en ildsjel. Hun var dedikert og krevende. Ingenting skulle være halvveis. Hele sitt yrkesliv trente hun regelmessig, og hun syklet til jobb i all slags vær, alltid godt forberedt. Hun jobbet med elever, og ikke få har kommet inn i yrket på grunn av henne. I fjor avsluttet Grethe etter 42 år på Det Norske Teatret med sin egen forestilling: Eit liv – Frå Olav Nygard til deg. På scenen, i Ragnhild Slettas scenografi, sto Tov Sletta og Emil Jørgensen. Torbjørn Sletta Jacobsen laget musikken. Grethe hadde fått spilt inn mye av sin tekst mens hun ennå hadde kontroll på stemmen. Det ble en sterk og fin opplevelse.

Grethe Ryen og Nils Sletta har i alle år hatt hjemmet sitt på Torshov, og Grethe engasjerte seg stadig mer i nærmiljøet der, både som tekstleser i kirken og med Lilleborg Teatergruppe, som var hennes hjertebarn. Her fikk hun oppført de fleste av Oskar Braatens skuespill. Tidlig i vår startet hun prøver på Ubuden gjest, i nært samarbeid med sønn og datter. Hun kom på prøver med gåstol og senere i rullestol. Det ble utsettelser på grunn av pandemien, men premiere ble det, i mai. Få uker etter sovnet hun inn, på hytta i Telemark, det stedet hun kanskje trivdes aller best. Grethe begynte på Statens Teaterskole i 1971. Etter store roller på Riksteatret og på Teatret Vårt kom hun til Det Norske Teatret i 1977, hvor hun blant annet spilte Anne Pedersdotter og Hellige Johanna, Milja i Ungen, og utallige andre roller gjennom 42 år. I mange av disse årene delte vi garderobe, vi fikk barn på samme tid og reiste på turné sammen. Aller mest vil jeg savne vennen Grethe, engasjert og omsorgsfull, varm og oppriktig. — Av Unn Vibeke Hol.

VI MINNE S

KARI ONSTAD WINGE 2 4 .0 2 . 4 1 – 2 4 .0 3 . 2 0

Hun var sjelden. Skuespiller, sanger, danser, DJ, bestemor og mor Kari Onstad Winge er død, hun lenge leve. Når vi skal skrive et minneord om Kari, så overlater vi ordet først til henne selv: Hun var flott hun var det hjertet hennes sluttet å slå jeg kan ikke forstå det, jeg kan ikke forstå det Borte, nå er hun borte herlig skuespiller hun hadde sånn integritet, fantastisk nei, stå på egne ben fantastisk! moderne replikk sier man nå, hø, det gikk utenpå alt det der feide alle unna banen det var bare henne og henne og henne jeg var utrolig heldig der, det var manneblikk overalt manneblikk overalt ja hun var et naturlig midtpunkt, det var helt naturlig for henne, hun var så begavet at det Et medmenneske hun så alle, og ville alle godt, et stort hjerte hadde hun Men så plutselig da så.. ja.. jeg oppdaget det jo egentlig ikke da men, ja, så var det over et stort tomrom vil det bli hva tenker du da? Hm

Teksten er et utdrag fra Karis siste arbeid med oss. Med dypt alvor og latter improviserte hun sin egen nekrolog til forestillingen Fem forestillinger om døden. Vi var midt i prøveperioden og hadde en ufrivillig pause på grunn av koronanedstengningen da meldingen om Karis død kom som sjokk. Det var uvirkelig at dette vitale og varme mennesket plutselig var borte. Vi satt igjen med flere timers lydopptak fra prøveperioden. Dette materialet har blitt en del av forestillingen der Kari har sitt eget hus på scenen og publikum får høre henne framføre sin egen nekrolog på hodetelefoner. Fem forestillinger om døden hadde premiere på Black Box teater i oktober og er dedisert Kari.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Med Drømmen i 2009 innledet vi samarbeidet med Kari som skulle vare fram til hennes død i 2020. I arbeidet med Drømmen, improviserte hun frem sitt tekstmateriale basert på eget liv. Døden er en del av livet sa Kari, for også den gangen ble døden et naturlig tema å snakke om.

Utdrag fra Drømmen: Kari: Jeg har jo aldri vært redd for døden, jeg har alltid regnet døden som... som den går ved siden av meg Torbjørn: Ja Kari: Det kan jo skje når som helst… men nå er det jo annerledes, for nå er det noe jeg forbereder meg på. I dag er ikke døden min venn lenger… brutalt tilstedeværende……døden er min nabo, den er i kjøleskapet, den er hvor som helst. Hjertet er den muskelen som aldri hviler... har jeg sagt det før? Tusen takk, Kari, for at vi fikk arbeide og skape kunst sammen. Takk for alt du ga og for hvem du var. Uredd og fri, generøs, klok og varm. Slik vil vi huske deg som venn og kollega. Hun var sjelden, som du selv sa i din egen nekrolog. — Av De Utvalgte.

Karis hus med barnebarnet Aurora Winge i Fem forestillinger om døden (Foto: Camilla Jensen)

VI MINNE S

RAGNAR HOLEN 2 5 .0 1 . 3 3 – 2 7. 0 8 . 2 0

Foto: Emile Ashley

Det var med sorg jeg mottok budskapet om at skuespiller Ragnar Holen døde på Lilleborg helsehus torsdag 27. august, der han var innlagt midlertidig for utredning. Ragnar ble 87 år gammel. Han var enkemann, etter at han høsten 2018 mistet sin kjære hustru Gunvor, som også var min gode venninne. Så sent som 14. juli var Ragnar og jeg sammen på kino og tok en matbit etterpå. Vi hadde en givende samtale. Ragnar var et usedvanlig levende menneske, interessert i andre og opptatt av alt som skjedde både med familie og venner, i nyheter, politikk og kunst. Han var født i Bergen, han var et rikt utrustet menneske med en god bakgrunn og utdanning. Først studerte han litteratur og språk. Vi ble kjent på Statens Teaterhøgskole. Senere studerte han teater og fjernsyn ved University of Minnesota. Som skuespiller hadde han praksis fra flere teatre, men Rogaland Teater ble hans hovedarena. I en mannsalder dekket han alle typer roller, både store og små – også etter

at han ble pensjonist. Han var også en høyt skattet pedagog på Lærerhøyskolen i Stavanger. I mange år underviste han i fagene stemmebruk og drama. Han skrev også en lærebok. Ragnar spilte i flere filmer, og nå sist etter at han flyttet til Oslo, spilte han i tv-serien Jul i Blodfjell. I spillefilmen Askeladden i Soria Moria slott fra 2019 var han den syvende far i huset. Ragnar vil bli savnet. Han vil bli minnet med varme og dyp takknemlighet for godt vennskap. — Av Grethe Seliussen. Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle teksten.

GUDRUN WAADELAND 0 3 .0 8 . 3 7 – 0 8 . 1 0. 2 0

Foto: Privat

Gudrun Waadeland, skuespiller, instruktør, tidligere teatersjef ved Riksteatret og innehaver av intimteateret Henrik Ibsen teater og salong, døde 8. oktober og ble begravet på Vestre gravlund 27. oktober. Gudrun har sammen med sin mann Svein Erik Brodal gjennom de siste 30 årene beriket våre liv. Sist jeg snakket med henne var like før koronaen rammet oss. Hun og Svein Erik hadde en ny forestilling på trappene og vi kunne melde oss på til 19. april. Den forestillingen ble selvfølgelig avlyst som følge av pandemien, men lite ante vi da at dette var punktum for mange år med nye oppsetninger av Ibsens dramaer i Hjørungveien 1. Med jevne og ujevne mellomrom de siste 30 årene har jeg fått en telefon fra Gudrun Waadeland. Hun har da med stor entusiasme fortalt at nå har hun og Svein Erik innstudert et nytt stykke av Henrik Ibsen og har vi lyst til å komme for å se og høre forestillingen. Det har vi selvfølgelig hatt, og slik har vi fått oppleve en rekke Ibsendrama iscenesatt og spilt av Gudrun og Svein Erik. Skjønt spilt, de kalte dette selv for en lesning, de leste stykkene, med kostymer og rollebesetning som besto av de to alene. Det har hver gang vært en opplevelse. Uten mye staffasje og bare med de to som leser kom Ibsens tekst frem på en helt annen måte enn i teateret. Dessuten har de for det meste lest hele teksten og ikke en forkortet versjon som er det vanlige ved teateroppsetninger. Første gang vi var med på lesning i Hjørungveien 1 var for over 30 år siden og stykket som ble lest var Når vi døde vågner. Dette Ibsens siste drama leste de to igjen for et par år siden, og det var for oss 22 som var til stede en betagende opplevelse. Gudrun har selv skrevet en tekst om hvordan hun tolker dette dramaet – en tekst som ble lest opp av presten i begravelsen hennes. Siste gang vi var på lesning i Hjørungveien var for nokså nøyaktig ett år siden. Da var det Gjengangere som ble lest. Som vanlig var vi 22 tilskuere på loftet, og nåde den som flyttet på en stol eller prøvde å åpne et vindu, alt måtte stå

som nøye planlagt og regissert. Stykket ble lest i ett, bare med en liten pause mellom aktene, en kraftanstrengelse for de to skuespillerne som tross alt begge hadde passert 80 år. Etter lesningen ble det, også som vanlig, servert te, kaffe og småkaker, og ingen fikk lov til å yte noen form for bistand. Etter serveringen ble det åpnet for spørsmål og kommentarer. Det ble som alltid en lang og meningsfylt kveld for oss tilskuere, for Gudrun og Svein Erik må det ha vært utrolig slitsomt, men som for skuespillere flest – adrenalinet holdt dem oppe. Hjørungveien 1, som er Gudruns barndomshjem, er i seg selv en opplevelse med sine krinkler og kroker, gamle møbler, speil og lysekroner, malerier, nips av forskjellig slag, blondegardiner, puter og alt som setter oss i en stemning av noe tidsmessig langt tilbake. Det å komme dit, bli tatt imot i gangen nede av Gudrun iført kåpe og hatt, for så å bli møtt av garderobier Svein Erik og geleidet opp den trange og bratte trappen til loftet, hvor det gjelder å finne seg en plass uten å flytte på noe. Her har vi sittet og fått med oss en rekke av Ibsens skuespill, som Når vi døde vågner, Byggmester Solness, John Gabriel Borkman, Gjengangere og Brand som ble lest in toto over to kvelder. Gudrun Waadeland og Svein Erik Brodal har vært viktige for oss og beriket oss med sin kunst. At Gudrun nå er borte og Svein Erik har helsemessige utfordringer, fyller oss med sorg. Det er noe vesentlig som plutselig ikke er mer. Begravelsesseremonien var en høytidsstund det føltes godt å oppleve. Men det minner oss på at alt har sin tid. — Av Ragnhild Halvorsen. Minneordet ble opprinnelig publisert på Ragnhild Halvorsens blogg Seniorlivet. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle minneordet.

VI MINNE S

STEIN KIRAN 3 1 .0 8 . 5 4 – 2 1 . 1 1 . 2 0

Foto: Oslo Nye Teater

Det var med stort vemod vi mottok nyheten om at skuespilleren, dramatikeren og regissøren Stein Kiran døde 21. november, 66 år gammel. Mange husker ham for årene ved dukketeateret på Oslo Nye, der han var både dukkespiller, instruktør og i en periode kunstnerisk leder. Forestillingen Snekker Andersen og Julenissen er blitt en kjær tradisjon for mange.

ledig stol på «det blå rommet», der praten gikk om stort og smått. Stein lyttet, over beksvart kaffe og Rød Prince, alltid nysgjerrig, aldri formanende eller moraliserende. Stein snakket med oss som voksne før vi egentlig var det, viste oss tillit og fikk oss til å strekke oss, over regnbuen, som det het i en forestilling, mot fantasi og lek på alvor.

For oss, som hadde Stein som instruktør i Bærum Barneteater på 80-og 90-tallet, er det en bit av barndommen som er borte. Da vi som ti-, elleveåringer stilte til prøver i en svett gymsal på Høvik, ble vi møtt med varme, nysgjerrighet og respekt. Alle fikk strekke seg og ta ansvar for sin rolle. Fikk vi prestasjonsangst, gikk Stein foran og spilte så dårlig at vi forsto at det ikke var så farlig. Han fant alltid en måte å bruke det beste vi hadde til noe som tjente forestillingen og fellesskapet, uansett utgangspunkt. Alle fikk en plass i scenelyset, og når vi hørte Steins karakteristiske snorkelatter der ute i mørket, visste vi at vi var på rett vei.

Tiden i barneteateret var bare en liten del av forestillingen som ble Steins liv, men vi som var der, husker ham med takknemlighet. Stein var Trollmannen fra Oz som viste oss at teater kan skape virkelig magi. For det fortjener han stående applaus.

Da vi var barn, var han læreren vi alltid lyttet til. Da vi ble tenåringer, ble han mentor og venn. Det var alltid en

— Av Anna Bache-Wiig og Ane Dahl Torp. Minneordet ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle minneordet.

NILS SLETTA 2 3 .0 4 . 4 3 – 2 6 . 1 1 . 2 0

Foto: Siren Høyland Sæter

Nils var skodespelar av rang på scena, og seg sjølv elles, ikkje omvendt. Og ein knakande god og livleg spelemann og dansar. Det menneskelege fekk han fram, da han sjølv såg folk for det dei var, og ikkje var. Han hadde eit stort referansegalleri av personlegdomar og sinnsstemningar innanbords, med inspirasjon i spennet mellom b ygdeoriginalar frå oppveksten og klovnar blant prominente.

Ferjemannen har kome over og lagt ned årene, men faret reiser seg og stend som inspirasjon i lang tid framover. Eg minnest Nils gjennom fire tiår, stadig i utvikling. Kvil i fred, Nils. Takk for gode slåttar, ordkunst og alt du gav deg tid til å gje av deg sjølv. —

Dei største musikkopplevingsminne med læremeisteren Olav Løndal i Tuddal i hardingfeleekstase følgde han hand i hand med toppane i norsk scenekunst i Oslo. Eg gløymer aldri Nils med luft under vengene som Mattis i Fuglane av Vesaas på Det Norske Teatret, der han åleine på scena heldt full storsal i ande under sitt store vengespenn kveld etter kveld. Der var sus og kraft i roleg, klar tale.

Av Torgeir Straand. Minneordet ble opprinnelig lagt ut på Facebook. Stikkordet har fått tillatelse til å videreformidle minneordet.

Nils spende høgt, djupt og vidt, og drog fram eit rugdetrekk av botnar og toppar frå det å leva. Også om sorg når gode ideal døyr.

KLIPPEROMMET

R A B AT T PÅ F I K E N

NY MEDLEMSFORDEL!

Som medlem av Norsk Skuespillerforbund får du 15 % rabatt på regnskapsprogrammet Fiken. Fiken er laget for at du, som «ikke-økonom», enkelt skal kunne gjøre ditt eget regnskap på nettet. Dette innebærer blant annet: • Fakturering: Enkel utsending og oppfølging av fakturaer. Du kan sende i mange ulike kanaler (som brev, e-post og Vipps), og du kan også sende til inkasso – helt gratis. • Kjøp: Egen app du kan ta bilde av kvitteringer med. Programmet tolker utgiftene dine og kommer med forslag til regnskapsføring for deg. • Frister og innsendinger: Fiken minner deg på fristene dine så de ikke glemmes. Du kan også lage og sende inn oppgaver

som MVA, årsregnskap og nærings oppgave (selvangivelse) rett fra Fiken. • Support: Fiken svarer raskt på de aller fleste spørsmål. I tillegg til kundestøtte har de også massevis av hjelpeartikler, videoer og ukentlige webinar. Du kan prøve gratis og uforpliktende i 30 dager, se www.fiken.no for mer informasjon. Hvis det er noe du lurer på, kan du kontakte Fiken på e-post kontakt@fiken.no For å benytte deg av medlemsfordelen oppgir du medlemsnummeret ditt i Norsk Skuespillerforbund ved bestilling av Fiken. NB: Norsk Skuespillerforbund har ikke ansvar for avtaler inngått mellom Fiken og våre medlemmer.

V I G R AT U L E R E R 14. JANUAR Britt Langlie fylte 75 år

25. MAI Magne Lindholm fylte 75 år

6. AUGUST Hans Petter Meirik fylte 70 år

15. JANUAR Ane Hoel fylte 75 år

26. MAI Lieselotte Holmene fylte 70 år

18. AUGUST Jan Grønli fylte 70 år

19. JANUAR Terje Hartviksen fylte 70 år

30. MAI Hallbjørn Rønning fylte 70 år

23. AUGUST Rut Tellefsen fylte 90 år

21. JANUAR Anne-Mari Dale fylte 90 år

31. MAI Liv Thorsen fylte 85 år

5. SEPTEMBER Bjørn Skagestad fylte 70 år

24. JANUAR Per Tofte fylte 85 år

8. JUNI Oda Schjøll fylte 70 år

20. SEPTEMBER Solfrid Heier fylte 75 år

6. FEBRUAR Gretelill Tangen fylte 70 år

16. JUNI Jannik Bonnevie fylte 75 år

7. OKTOBER Rhine Skaanes fylte 75 år

9. FEBRUAR Berit Rusten fylte 70 år

18. JUNI John Yngvar Fearnley fylte 80 år

9. OKTOBER Gudmund Groven fylte 75 år

27. FEBRUAR Åsmund Huser fylte 70 år

18. JUNI Elisabeth Riseng fylte 70 år

12. OKTOBER Morten Borgersen fylte 70 år

25. MARS Arne Olesønn Reitan fylte 75 år

2. JULI Jan Frostad fylte 70 år

18. OKTOBER Lillian Lydersen fylte 75 år

25. MARS Geo von Krogh fylte 80 år

3. JULI Wenche Elena Medbøe fylte 80 år

10. NOVEMBER Stein Winge fylte 80 år

13. APRIL Eva von Hanno fylte 75 år

7. JULI Tordis Bøyum Holt fylte 70 år

13. NOVEMBER Lars Mjøen fylte 75 år

29. APRIL Anne Marie Ottersen fylte 75 år

13. JULI Toril G. Havrevold fylte 85 år

15. NOVEMBER Ulrikke Greve fylte 80 år

1. MAI Kine Bendixen fylte 75 år

21. JULI Gry Enger fylte 80 år

7. DESEMBER Merete Moen fylte 75 år

1. MAI Andreas Kolstad fylte 70 år

30. JULI Torill Øyen fylte 75 år

25. MAI Ingrid Valvik fylte 80 år

6. AUGUST Ragnar Dyresen fylte 70 år

KLIPPEROMMET

KU R ST I L B U D

SKUESPILLER- OG DANSERALLIANSEN MED KURSTILBUD FOR HELE SCENEKUNSTFELTET For året 2021 har SKUDA utarbeidet et nytt mentoringprogram for ansatte kunstnere. Som en del av programmet gjennomfører de en modulbasert kursserie, som skal komme hele scenekunstfeltet til gode. I samarbeid med mange gode partnere og med tilskudd fra Bedriftsintern Opplæring, planlegger SKUDA flere faglige samlinger bestående av kurs og seminarer i byene Tromsø, Bergen, Trondheim, Oslo og Haugesund i løpet av året. For hver by presenteres det et nytt tema over flere dager, der du som scenekunstner får gå i dybden av frilanslivets administrative sider, som både styrker og påvirker kunstnerskapets rammer.

FOR MER INFORMASJON, SE WWW.SKUDA.NO

28. APRIL – 1. MAI TROMSØ Kommunikasjon i arbeidsprosesser 27. MAI – 29. MAI BERGEN Jus for nybegynnere, kontraktsrett, åndsverkloven og opphavsrett (DATO KOMMER) TRONDHEIM Praktisk økonomi, b udsjettering og finansiering (DATO KOMMER) HAUGESUND Introduksjon til arbeidshelse- og rett (DATO KOMMER) OSLO Strategisk markedsføring

QUIZ

KALENDER

I hvilket år ble Kulturrådet opprettet?

08.01

Digitalt Åpent hus i Welhavens gate 1

Hva heter skuespilleren som spiller Beth Harmon i den amerikanske tv-serien The Queen’s Gambit (2020)?

09-10.01

Norsk Skuespillerforbunds tillitsvalgtseminar

01.02

Søknadsfrist UD reisestøtte – scenekunst

Hvilket teater er landets nest eldste regionteater?

Siden 2013 har det årlig blitt arrangert en scenekunstfestival i den vesle bygda Dale i Sunnfjord. Hva heter denne?

Søknadsfrist Fond for lyd og bilde, prosjektstøtte Søknadsfrist Fri scenekunst – prosjekt (teater), Norsk kulturfond

Hvem har skrevet skuespillet Vakkert (2001)?

Hvor lenge har strømmetjenesten Netflix vært tilgjengelig i Norge?

Hva var Henrik Ibsens mellomnavn?

Norsk Skuespillerforbund er organisert i kretser, både regionale kretser og kretser tilhørende de største teatrene. Hvor mange kretser har Norsk Skuespillerforbund?

26.03

Søknadsfrist spenn.no: Tilrette legging eller gjenopptakelse av eksisterende produksjoner for turné

01.04

Søknadsfrist Fond for frilansere

09.05

Generalforsamling i Norsk Skuespillerforbund

Hvem er grunnlegger av og kunstnerisk leder for danske Hotel Pro Forma? Hvem var Norsk Skuespillerforbunds første viseformann?

NB: Søknadsfristene kan endre seg, sjekk støtteordningenes nettsider for oppdaterte frister.

Jon Fosse Teaterfestivalen i Fjaler

Teatret Vårt

Anya Taylor-Joy

1965

10 9 8 7 6

Søknadsfrist Gjesteoppholdsstøtte for arenaer, Norsk kulturfond

02.03

Johanne Dybwad Kirsten Delholm 18 kretser Johan Siden 2012

SVA R

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

REPLIKKEN

– Det Frp ikke tar innover seg, er at kunst og kultur aldri vil kunne lønne seg. Skulle markedet alene styre, ville vi kun få kommersielle kassasuksesser som passer inn i deres verden. Det er en ensretting vi vil advare sterkt mot. Når staten gir stipender, er det for å utvikle kunst og kultur og slik sikre et mangfold. Det er statens oppgave å sikre det mangfoldet, for markedet vil aldri kunne sørge for det.

- blad

– Mangfoldsdebatten i Norge er barnslig og gammeldags. Vi ser ikke på mangfold som menneskelige ressurser og noe som beriker oss, men som noe som bare «må gjøres». For å få dynamikk i en bedrift trenger man folk som tenker annerledes eller som kan ulike språk. Jeg vil at den samtalen skal begynne nå. Cliff Moustache, dramatiker og kunstnerisk leder ved Nordic Black Theatre, i et portrettintervju i Klassekampen.

SAGT SIDEN SIST

Anette Trettebergstuen (Ap) uttaler seg om kunstnerstipend til Dagsavisen.

skuespillerforbund.no