klosterliv i det 21. århundre
Bak lukkede dører - klosterliv i det 21. århundre Om forfatteren: Karethe er en norsk skribent bosatt i Ronda, Andalucía. Hennes første bok Casita 26 – Searching for a Slice of Andalusian Paradise kom ut i 2019 og er tilgjengelig på Amazon. For mer informasjon, vennligst gå til snobb.net
Tekst og foto: Karethe Linaae
Her om dagen kjørte jeg forbi en mann med et dyr slengt over nakken. Først trodde jeg at det var en gjeter med en skadet hyrdehund, men da jeg kom nærmere oppdaget jeg at vandreren var en fransiskansk munk. Jeg satt igjen med et søndagskolebilde av en hyrde med et lam. Et slik syn hadde vært utenkelig i vårt tidligere liv i Nord-Amerika, men her i landlige Andalucía er munker og nonner et dagligdags syn.
Rosenkranser og hyrder Det er ingen tvil - Spania er et meget katolsk land. I Ronda korser fremdeles lokalbefolkningen seg når de passerer et kapell, selv om de jogger eller kjører en scooter på en humpete landevei. Mange sender fremdeles barna sine til katolske skoler og nesten alle naboene våre er medlem av en av byens 14 forskjellige religiøse broderskap. De aller fleste feirer livets milepeler foran alteret og anser ikke rosenkranser som mote-tilbehør. Selv om færre og færre går til kirken på søndager, kan de messen utenat fra ende til annen. Og alle i byen har i alle fall én grandtante som er nonne. Det skulle derfor ikke forbause at vår lille by med bare 35 000 innbyggere fremdeles har et halvt dusin fullt funksjonerende klostre. Men spørsmålet er hvor lenge de vil forbli?
Hver eneste måned stenges et spansk nonne- eller munkekloster. De fleste anstaltene har vœrt del av lokalsamfunnet i flere århundre. Religiøse brødre og søstre pleide å undervise, lindre syke, gi råd og be for trengende. I 1980 hadde Spania nesten 100 000 munker og nonner i et dusin forskjellige ordener. Noen få tiår senere er det knapt 40.000 igjen. Ytterligere 1000 religiøse forlater sitt kall hvert år - ikke fordi de forkaster sin tro for et verdslig liv, de fleste dør simpelthen av alderdom. Gjennomsnittsalderen for spanske nonner og munker er 64 år, mens jesuitter og andre ’strengere’ ordener har en gjennomsnittsalder på 75.
Nabolagets kloster Lokalklosteret er, som vårt nabolag, oppkalt etter Frans av Assisi. Convento San Francisco ble bygget i det 17. århundre og ligger ved den samme plassen hvorfra Kong Fernando beleiret og vant tilbake byen fra muslimene i 1485. Klosteret var overfalt av Napoleons styrker under Peninsula Krigen i 1808 og ble nesten brent til grunnen i den spanske borgerkrigen på 1930 tallet. Man skulle tro at ingenting står igjen av originalbygningene med denne dunkle historien. Allikevel, når man krysser klosterets patioer, åpner tunge tredører med enorme håndsmidde håndtak, går opp knirkende trapper inn i stille ganger med urgamle avlukker og nisjer med
rammer med avskallende religiøse helgener og håndmalte porselensfigurer av Jesus barnet, så er det ikke så vanskelig å innbille seg hvordan livet artet seg her i fortiden. Men hvordan er det egentlig å være en nonne i dagens samfunn? Jeg bestemte meg for å besøke våre fransiskanske søstre og ta en prat.
Søster Natividad (90) Den eldste og for oss mest bedårende nonnen i klosteret er Søster Natividad, eller som vi kaller henne, la Madre Abuela (Mor Bestemor). Den tidligere abbedissen er en energisk bitteliten kvinne som liker å fortelle historier og spøke med min mann nå han kommer for å ta blodtrykket hennes. Når jeg påpeker hennes gode humør, sier hun bardust “Vi har gitt løfte om fattigdom, ikke om elendighet.“ Søster Natividad er ustoppelig selv om hun snart fyller 91 år. Hun er ansvarlig for de bugnende blomsterpottene på klostrets patioer og er den som forhandler med arbeiderene når klosterbyggene skal pusses opp. Den gamle nonnen er også en mestersyerske og reparerer skjorter og legger opp bukser for en symbolsk sum for folk i nabolaget. Når jeg tenker på det, kan jeg ikke huske noen gang å ha sett henne uten et fingerbøl eller sy saksen dinglende i en tråd fra lom-
Bak lukkede dører.
men på hennes velstoppede, slitte fransiskanske drakt. Selv om legen ikke tillater henne å løpe rundt som hun pleide å gjøre, protesterte hun sterkt da hun be bedt om å stoppe og gjøre håndvask på vinteren i de enorme stenvaskene ute i klosterhagen, spesielt siden de nå har en perfekt funksjonerende moderne maskin på vaskerommet. “Hva vil de at jeg skal gjøre? Sette meg ned å vente på at jeg skal dø?” sier hun med glimt i øyet. Rosário, som hun pleide å hete (i gamle dager skiftet nonner navn når de gikk i kloster), ønsket alltid å bli nonne. Hun ble født i Estepa i Sevilla provinsen i 1929. Faren hennes døde før hun ble født og moren mistet 5 av sine 11 barn i barsel. Derfor ville ikke moren hennes ’miste’ sin yngste datter til kirken, spesielt siden en av hennes eldre døtre allerede var nonne. Men Rosita eller lille Rosário ga ikke opp, og argumenterte at de ikke ville miste henne, fordi hun kom ikke til å dø, siden nonner saktens var av denne verden. ”Be og spør Gud hva du er ment å gjøre,” var det eneste moren kunne si. For å kunne ofre sitt liv til en religiøs orden, trengte Rosário et brev fra sin lokale prest som måtte erklære at hun kom fra en god katolsk familie, var den rette type ung pike, og hadde et sterkt religiøst kall og et passende sinnelag for klosterliv. ”Ikke alle syntes at
Messe i La Cartuja klosteret i Jerez de la Frontera. 42 | Det Norske Magasinet - FEBRUAR 2020