Karrieremamma - Likestilling og balansen mellom jobb og familieliv
Har du kjent på utfordringene ved å kombinere mammaliv og karriere? Eller blitt fortalt at det er umulig?
I Karrieremamma blir utfordringene kvinner møter når de forsøker å sjonglere familie, jobb og egne behov, adressert. Da Magnhild begynte på sin karriere i privat næring, satte hun seg store mål og hadde høye ambisjoner. Da hun ble mamma, måtte hun til slutt innse at hun trengte å ta noen aktive valg for å kunne opprettholde ambisjonsnivået.
I boken peker hun på fallgruvene, både i samfunnsstrukturene, dagens likestilling og i egen tilnærming.
Dette er en bok for deg som nekter å velge mellom suksess i arbeidslivet og det å være en tilstedeværende mor, deg som ikke har funnet balansen i hamsterhjulets tidsklemme, eller deg som «bare» er opptatt av likestilling.
Gjennom egne erfaringer og sammen med engasjerende debatter om likestilling i arbeidsmarkedet, viser boken at det er mulig å balansere jobb og fritid ved å ta kontroll over sin egen hverdag.
DENNE BOKEN VIL GI DEG INNSIKT I
• hvor langt likestillingen har kommet og hva som rører seg i likestillingsdebatten
• utfordringer kvinner står overfor når de skal balansere k arriere og familie
• tips og råd for god balanse mellom jobb og privatliv
Magnhild Agerup-Faxvaag (1988) er trebarnsmor, næringslivsleder, foredragsholder og jobber i ulike styrer. Hun brenner for likestilling i arbeidslivet og særlig i toppen av næringslivet, og er genuint opptatt av at balansen i livet må fungere. Karrieremamma er hennes første bok.
«Garantert lærerik for mange lesere. Forfatteren våger å vise frem sårbarheten sin, det er beundringsverdig.»
ANNE GRETHE SOLBERG Sosiolog, Female Future
«En bok mange vil ha god nytte av å lese, ikke bare de som har høye karriereambisjoner, men alle gravide arbeidstakere, ledere og partnere.»
MARIELLA CLAUSEN Jordmor
MAGNHILD AGERUP-FAXVAAG
Ambisjon og omsorg – uten kompromisser!
KARRIEREMAMMA
Likestilling og balansen mellom jobb og familieliv
«Dødsviktig bok og tema. Jeg elsker blandingen av personlige anekdoter versus teori.»
HANNE LINDBÆK
Kommunikasjonscoach, forfatter, skuespiller og entreprenør
MAGNHILD AGERUP-FAXVAAG
KARRIEREMAMMA
Likestilling og balansen mellom jobb og familieliv
Produksjon / trykk: Ressurs AS / H.B.O Grafisk AS Papir: Munken Polar 120 gr
Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Satt med: Acumin Pro 10/13,5
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særlig avtale med Primis AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt når det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor (kopinor.no).
karrieremamma.no
@karrieremamma.no
Magnhild Agerup-Faxvaag
Til Hedvig, Herman, Hermine og Haakon.
INNHOLD
ER FORUTSETNINGENE
LIKE?
PÅ GOD VEI INN I VEGGEN
«Hvordan er det på jobb om dagen, da?» spør jeg venninnen min. Jeg ammer Herman i armene mine mens vi snakker sammen. Hun ser rart på meg, nesten litt fornærmet. «Det der spurte du meg om for fem minutter siden.» Jeg blir overrasket. Det er ulikt meg å gjøre sånne feil, eller rettere sagt, jeg gjør aldri sånne feil. Med mindre noe er galt, og det er kanskje akkurat det som er problemet. Dette var ikke første gangen noe slikt skjedde, men i det siste hadde det skjedd flere ganger. Plutselig kunne jeg glemme avtaler eller ting jeg hadde sagt eller skrevet. Det verste var at jeg ikke merket at det skjedde, det var de rundt meg som påpekte det, og dette skapte et stort ubehag hos meg. Jeg følte ikke lenger at jeg hadde kontroll.
Dette var noe mer enn ammetåke. Jeg hadde vært tilbake på jobb i fire måneder og måtte innse at jeg var på god vei inn i depresjon og sykemelding. Jeg følte at jeg løp rundt i et hamsterhjul hvor farten økte for hvert minutt. Jeg var på kanten av bristepunktet og klarte ikke å holde tritt. Utmattelsen var tydelig, både fysisk og mentalt. Og det begynte å gå ut over både prestasjoner og nattesøvn.
Å våkne i ulvens time hver natt var blitt standard, og som regel ble jeg liggende og gruble med høy puls i timevis uten å sovne, selv om jeg var stuptrøtt. Nattevåk fremstod som en lek sammenlignet med søvnvanskene jeg nå hadde, og jeg tok meg selv i å lengte tilbake til tiden da jeg ammet Herman på natten. Da hadde jeg pleid å sovne igjen etterpå – helt ubekymret. Nå var alt annerledes.
Hittil i karrieren hadde jeg danset meg fremover med den ene suksessen og nye muligheten etter den andre – nå virket det som om det meste buttet.
For første gang i karrieren kjente jeg på manglende mestring i hverdagen. Flytsonen som jeg var vant til å operere i, var borte. Jeg jobbet 60–80 timer i uken, men likevel ble listen over uløste oppgaver bare lengre for hver dag.
Tidligere kunne jeg bare legge inn noen ekstra timer for å få jobben gjort, men det fungerte ikke lenger. Løsningene som vanligvis tegnet seg lett og tydelig for meg, sluttet å dukke opp. Alt jeg så var problemer og personer som ikke ville meg vel. Hvordan kunne jeg havne her? Jeg som hadde hatt en solid – og det jeg trodde var vanntett – plan for hvordan jeg skulle sikre en god balanse mellom jobb og privatliv. Jeg som aldri var for sliten til å ta på meg en ekstra utfordring. Jeg skulle jo vise alle at det gikk fint å kombinere rollen som tobarnsmor, kjæreste og karrierekvinne.
Betød dette at drømmen min om å forfølge både et rikt familieliv og en ambisiøs karriere, var en utopi? At alle tvilerne og skeptikerne der ute hadde rett? Jeg kunne ikke tro det, jeg kunne jo få til hva som helst.
Kroppen og hodet prøvde å si klart ifra om at jeg måtte ta grep. Spørsmålet var bare hvilke grep og hvordan.
HVORDAN KLARER DU Å VÆRE
TOPPLEDER OG PAPPA?
«Det er i permisjon du blir løpt fra karrieremessig», blir det sagt. «Lønnsgapet akselererer mens du er i permisjon, og det er i permisjon alle mulighetene skjer – de som du går glipp av.»
«Det er ikke noen vits i å forfølge en karriere når du er gravid.»
«Det er klart du kan nå alle målene dine, men da er vel mannen din hjemme? Eller har dere skaffet barnevakt?»
Eksemplene ovenfor er holdninger og utsagn som jeg ofte leser eller har blitt møtt med, når jeg har fortalt andre om mine egne ambisjoner. Dette vet jeg andre kvinner også har opplevd, og jeg ser dessverre at alt for mange aksepterer disse utsagnene som sannheter. Og med det aksepterer vi også at: Nei, barn og karriere lar seg ikke forene som kvinne. Merk: Som kvinne.
Er du ikke lei av å høre hvordan denne kombinasjonen er vanskelig for kvinner, mens den for menn er det mest naturlige i verden? Hvor mange mannlige næringslivsledere blir i portrettintervjuer stilt spørsmålet: «Si meg, hvordan klarer du egentlig å kombinere det å være toppleder med å være pappa?» I intervjuer av kvinnelige næringslivsledere er dette derimot et standardspørsmål.
Disse utsagnene provoserer meg. For hva er egentlig likestilling? Ofte opplever jeg at det forenkles til at kvinner og menn skal behandles likt. Men er det egentlig det som er målet? For meg handler likestilling om likeverdig behandling. At man, gitt lik kompetanse og erfaring, skal ha like muligheter i arbeidslivet, uavhengig av kjønn, legning, etnisitet eller religion. Og at man i helsevesenet skal behandles likt uavhenig av om man har et partall eller oddetall i midten av personnummeret sitt eller om det står Norge eller Pakistan i passet.
Feminisme kommer fra ordene femme og isme. Femme er fransk for kvinne1, og isme er et suffiks som viser til en retning eller doktrine innen eksempelvis politikk eller filosofi2 . Det knyttes mange ulike meninger til hva feminisme er og bør være, og dette er stadig i endring. Lenge handlet feminisme om retten til å arbeide og tjene sine egne penger, og mange steder i verden er dette fortsatt blant feminismens fremste kampsaker3. I Norge, hvor likestillingen i arbeidslivet har kommet relativt langt, dreier våre dagsaktuelle saker seg i stedet om alt fra vold og overgrep i nære relasjoner, via saker som tilrettelegging for kvinner i forbindelse med menstruasjonssyklus, til å få flere kvinner i toppleder- og styreverv.
I arbeidslivet kan Norge skilte med høy arbeidsdeltakelse for både kvinner og menn, men fortsatt er det ulikheter på tvers av kjønn. Ifølge en stortingsmelding fra familie- og kulturkomiteen om likestilling i praksis er deltidsarbeid mer utbredt i kvinnedominerte sektorer4. Kvinner har høyere sykefravær4, og kvinners gjennomsnittlige månedslønn utgjør per 2023 kun 88,3 prosent av mennenes5. Statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at det per 2024 kun er 20,3 prosent kvinnelige styrerepresentanter og 17,5 prosent daglige ledere i aksjeselskaper (AS), og 43,9 prosent styrerepresentanter i allmenne aksjeselskaper (ASA) (hvor det er lovpålagt med 40 prosent representasjon fra hvert kjønn) og 10,8 prosent daglige ledere i ASA. Tallene peker i riktig retning, men utviklingen er sen, og vi kan fastslå at Norge ikke er i mål med likestillingen mellom kvinner og menn når det gjelder makt og posisjoner i næringslivet3.
Dette håper jeg vi vil klare å gjøre noe med. For meg har det alltid vært viktig at mammaliv og karriere skal kunne kombineres, og at andres meninger ikke skal stoppe meg fra å oppnå mine drømmer. Jeg ønsker at denne boken skal bidra til å belyse at det finnes mestringsstrategier som gjør det mulig å kombinere mammaliv og karriere, selv om enkelte samfunnsstrukturer og både våre egne og andres holdninger kan gjøre det utfordrende.
Som mamma og karrierekvinne ser jeg på det som mitt ansvar å gå foran som et godt eksempel, og bidra til å tilrettelegge for karrieremuligheter på tross av perioder med permisjonstid og småbarnsfase, hvor mange kvinner sakter akterut. Gode talenter, uavhengig av kjønn, er verdt å vente på.
1 Store norske leksikon 2023
² Store norske leksikon 2022
3 Solberg 2017
4 Stortinget 2016
5 Statistisk sentralbyrå 2024a, Strand 2024
Jeg vokste opp på Vestli, så langt øst i Oslo som du kommer. Sammen med min lillebror, som er syv år yngre enn meg, og våre foreldre som fortsatt er gift, utgjorde vi en klassisk kjernefamilie på fire personer. Vi bodde i et rekkehusområde fylt med lekeplasser og andre barnefamilier.
Det var en idyllisk barndom, og jeg har gode minner fra å spille dødball med nabobarna. Som liten var jeg ganske bestemt og selvstendig, og jeg hadde tidlig en formening om hvordan jeg mente at ting burde være. På skolen var jeg hardtarbeidende, jeg likte lekser, og fikk gode tilbakemeldinger fra læreren. Lærerne spådde meg til å bli børsmegler, men selv var jeg i mange år overbevist om at jeg skulle bli programleder for «Beat for Beat». På videregående gikk jeg på dramalinjen på Hartvig Nissens skole for å forfølge programlederdrømmen, men fant ut midtveis at det ikke var noe for meg. Veien gikk derfor videre fra videregående til siviløkonomstudiet på BI. Som student jobbet jeg deltid i et meglerhus, og på daværende tidspunkt var jeg ganske nær spådommen til mine gamle lærere. Jeg ble imidlertid hverken programleder eller megler.
Jeg har alltid likt ledelse. Som liten ble jeg ofte karakterisert som litt sjefete, både i lek, skoleprosjekter og som elevrådsrepresentant. Hedvig, min eldste datter, kan også like lederrollen. Særlig hjemme. Og jeg kjenner at jeg må korrigere folk når hun blir fortalt at hun må slutte å være så sjefete.
Meglerhuset jeg jobbet i, hadde et mannsdominert miljø med få kvinnelige ledere. Jeg kjente på mye nysgjerrighet knyttet til de kvinnene som både hadde klart å ta lederrollen, og samtidig være mamma. Som student hadde jeg nemlig allerede bestemt meg: Jeg skulle bli toppleder når jeg ble stor. Men jeg hadde også lyst til å bli mamma og få oppleve lykken av å få lov til å ta del i et barns liv. Jeg hadde alltid sett for meg et liv med mann og tre barn, men jeg kjente tidlig på tvil knyttet til om det var mulig å kombinere karrieren jeg ønsket meg, med det klassiske familielivet jeg drømte om. Jeg savnet kvinnelige rollemodeller som både var opptatt av å ta større lederroller og samtidig være mamma. Jeg var interessert i å vite hva oppskriften på denne kombinasjonen var. Var det i det hele tatt mulig? Og hva måtte de i så fall forsake?
«Når døtrene våre, Hedvig og Hermine, vokser opp, så ønsker vi at de skal ha akkurat de samme mulighetene som vår sønn, Herman.»
Min opplevelse var at det så ut til å kreve noe ekstraordinært for å få det til. I mitt eget jag etter å lykkes med å balansere mammaliv og karriere har jeg erfart på den harde måten hva dette kan bety, og kjent på det å være på god vei inn i den berømte veggen. Likevel mener jeg at dersom vi setter oss ned og reflekterer over hva som virkelig betyr noe for oss, og gjør prioriteringer og valg i hverdagen basert på dette – da kan kombinasjonen være ganske overkommelig.
Det betyr imidlertid ikke at det er lett å få det til. Småbarnslivet er like hektisk som det sies å være, og for meg er hver dag tidvis en kamp for å sikre balansen som sørger for at jeg kan være den mammaen, kjæresten og lederen jeg vil, samtidig som jeg skal ta vare på mitt mentale og fysiske jeg.
Vi trenger motstemmer som viser hvordan det er mulig å få til denne kombinasjonen, uten at vi trenger å være superkvinner. Vi trenger at folk skriver om det når de står midt oppi det, fremfor å reflektere tilbake i tid når støvet har lagt seg, og de har glemt hvor krevende det egentlig var å være midt i småbarnsperioden. Og for den neste generasjonen med ledere sin skyld må vi sørge for at det er mange kvinnelige rollemodeller i lederposisjoner. På den måten vil flere kvinnelige talenter se at kombinasjonen er mulig. Forhåpentligvis vil dette bidra til å øke tilfanget av kvinner som ønsker å ta plass i næringslivet, slik at kvinner, i større grad enn i dag, er med på å definere rammebetingelsene i arbeidslivet.
Når døtrene våre, Hedvig og Hermine, vokser opp, så ønsker vi at de skal ha akkurat de samme mulighetene som vår sønn, Herman.
BR YT FORVENTNINGENE
«Du kan ikke velge en spesialisering i strategi, da blir du ingenting. Strategi kan læres underveis, men finans – det er en kunnskap verdt å lære.»
«Hvorfor skal du jobbe frivillig i permisjonen din? Kan du ikke bare slappe av som andre folk?»
«Det kan være fint å få flere barn, men ikke hvis du vil bli toppleder. Alt endrer seg med det tredje barnet, og det kan bli ødeleggende for målet ditt.»
«En spesialisering i strategi høres spennende ut. Det er et håndverk du også vil lære mer om og bryne deg på underveis i karrieren. Selv studerte jeg finans og det kan også være noe å vurdere, for det vil nok komplementere det du lærer underveis om strategi, på en god måte.»
«Tre barn og lederambisjoner? Det finnes mange toppledere som har lykkes med kombinasjonen, så det er gode grunner til at du også kan få til dette.»
Sitatene ovenfor er alle velmente råd. Gode råd på veien er verdifulle, og kritikk er en gave dersom mottakeren evner å ta kritikken til seg. Allikevel trigger slike råd noe i meg, kanskje særlig fordi de til dels gjenspeiler fordommer, holdninger og perspektiver som ikke nødvendigvis passer med min virkelighetsoppfatning. Innspill som kategorisk utelukker at jeg kan få til ting basert på holdninger og fordommer, er ikke noe jeg velvillig mottar, og jeg vil hevde at det er en del råd og kritiske vinklinger som du ikke skal ta imot med åpne armer.
Tenk om vi tenkte annerledes, og i stedet feiret at folk har ambisjoner og at de tør å sette seg mål som er krevende.
Semantikk, tenker kanskje noen, men jeg mener at disse ordvalgene er viktige. Forskjellen er tross alt enorm. Der de første utsagnene møter oss med nedlatenhet og mistro, har de alternative sitatene mer tro på at du vil lykkes. Selv om de du mottar slike råd fra ikke tenker over det, kan det være fornuftig at du selv gjør denne semantiske oversettelsen, slik at du kan snu et litt nedlatende råd til noe positivt.
I Norge skal vi være måteholdne og ydmyke. Ikke ta for stor plass, ikke skryte, ikke være synlig stolt av egne prestasjoner. Det er fint å ha en jordnær tilnærming til ting, men det er lurt å passe på at ikke denne holdningen blir for begrensende.
JANTELOVEN
1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.
AKSEL SANDEMOSE,
En flyktning krysser sitt spor (1933)
Når jeg og mannen min, Haakon, oppdrar barna våre, forsøker vi å lære dem det motsatte av det Janteloven sier. Vi ønsker å bidra til at de bygger en god selvfølelse, at de skal tro på seg selv og bli robuste nok til å tåle motgang. I motsetning til det Janteloven uttrykker, så ønsker vi at barna våre skal tro at de er noe. For det er de. For oss er de faktisk de viktigste personene i verden.
Det er imidlertid ikke bare Janteloven barna våre må forholde seg til i oppveksten. Samfunnet er gjennomsyret av både feiloppfatninger og skjevheter i krav når det gjelder kjønn, og det begrenser oss. Mennesker er raske til å sette hverandre i båser. Det gir oss forutsigbarhet og trygghet3, og det skal ofte mye til før vi endrer oppfatning av hvilken «bås» som er den riktige6. Kjønnsrollene er globale og generaliserende oppfattelser av forskjeller mellom kvinner og menn, og de antas å være blant de mest robuste og forutinntatte måtene vi kategoriserer mennesker på3.
6 Goffman 1976
Kvinner og menn synes altså å bli tillagt egenskaper i kraft av å tilhøre et gitt kjønn. Du har sikkert kjent dem selv på kroppen. Jenter/kvinner skal eksempelvis:
• Vise omsorg, men ikke være så jentete.
• Rekke opp hånda, men ikke ta for mye plass.
• Være ydmyke, men «manne seg opp» for å stå opp for seg selv.
Å skulle innfri en liste med slike motstridende krav er helt urimelig, og det skaper et unødvendig press knyttet til hvordan man skal te seg i samfunnet. Kjønnsbåsene er nok også i stor grad drevet av markedskreftene som har bidratt til å polarisere rollene ytterligere. I butikkene kjøper man ikke bare klær eller leker, men dameklær og herreklær, og jenteleker og gutteleker. Når butikkene med barneklær og leker er delt i to, med en søt og rosa del og en tøff og blå del, er det kanskje ikke rart at kjønnsdiskusjonen har skutt fart de siste årene.
Samtidig hersker det en konstruert sannhet, bevisst eller ubevisst, om at menn er maskuline og dermed passer til å være ledere, og tilsvarende at kvinner er feminine og dermed passer til å ivareta hjem og bidra i omsorgsyrker.
I boken Hvem spanderer? skriver Isabelle Ringnes og Marie Louise Sunde7 blant annet om hvordan vi har ulike forventninger og krav til kvinner og menn, ofte ubevisst, og hvordan dette påvirker vurderingene våre. De trekker frem en amerikansk studie fra 2014 som ble gjennomført av Dr. Kieran Snyder. I studien analyserte Snyder 248 ansattvurderinger i teknologiselskaper og så på hvorvidt det var forskjell i tilbakemeldingene mellom kjønnene. Funnene viste at av de 248 ansattvurderingene inneholdt 71 prosent kritiske tilbakemeldinger. De negative tilbakemeldingene var riktignok ikke jevnt fordelt mellom kjønnene. I vurderingene av kvinnene var det 88 prosent negative tilbakemeldinger, mens det i vurderingene av mennene kun var 59 prosent negative tilbakemeldinger.
7 Ringnes og Sunde 2019
Videre fant hun at menn i hovedtrekk fikk konstruktive tilbakemeldinger, mens kvinner fikk skarpere kritikk og tonelag i sine tilbakemeldinger. Eksempelvis viste studien at personlig kritikk, slik som «pass på tonen din» eller «slutt å være så fordomsfull», kun forekom i 2 prosent av tilbakemeldingene til menn, men i hele 71 prosent av vurderingene til kvinner8.
Dette er en enkeltstående amerikansk studie som ikke nødvendigvis representerer norske forhold. Det kan likevel synes som at kvinner også i Norge tar en del forholdsregler rundt hvordan man ter seg, for å sikre at man blir oppfattet riktig. Erna Solberg har for eksempel uttalt at hun alltid har et lite smil om munnen når hun uttaler seg om noe, for å unngå å bli oppfattet som sur, hard og aggressiv, også kjent som «resting bitch face»9.
Slike karikerte, forenklede og generaliserende attribueringer til kjønn kan bli barrierer for karriereutvikling. Dette fordi disse robuste stereotypene gjør at vi risikerer å tillegge noen et sett med egenskaper og adferd de kanskje ikke har, kun basert på den enkeltes kjønn3. Dermed stiller vi ulike krav og skaper ulike muligheter basert på feil grunnlag.
Mange forskere har riktignok funnet at forskjellene kjønnene imellom er overdrevet, og forskning viser at menn og kvinner praktiserer både maskulint og feminint lederskap3. Dette er gode nyheter, og det underbygger at fra et kompetanseståsted, og med tanke på egenskaper og egnethet, er det ikke noen ting som stopper kvinner fra å kunne ta større lederroller i næringslivet. Og tilsvarende er det ingenting som tilsier at menn ikke skal kunne være utmerkede omsorgspersoner.
Jeg tenker vi må være flinkere til å bryte med de etablerte og ofte utdaterte forventningene. Især som mor så kan jeg kjenne på forventningene som ligger til rollen. Når noen hører at Haakon er ansvarlig for matlagingen i vår familie, viser oppfølgingsspørsmålene at de tror han må gjøre alt hjemme, fordi det hersker en antagelse om at jeg kun prioriterer jobb – noe som ikke er tilfellet. Holdninger knyttet til tidsbruk i hjemmet kan imidlertid ha naturlige årsaker.
«Skulle jeg fulgt Jantelovens begrensninger, er det lite sannsynlig at denne boken hadde blitt publisert.»
8 Dr. Snyder
9 Paulsen 2021
Statistisk sentralbyrå gjennomfører Tidsbruksundersøkelsen, som gir innsikt i kvinner og menns tidsbruk, hvert tiende år. I perioden 1970 til 2022 kunne man se at kvinners tidsbruk på inntektsgivende arbeid er økt med 1 time; fra 1 time og 47 minutter til 2 timer og 47 minutter, i takt med kvinners økende deltagelse i arbeidslivet. Tilsvarende ser vi at tiden kvinner bruker til husarbeid er mer enn halvert fra 4 timer og 14 minutter på en gjennomsnittsdag på 70-tallet, til i snitt 1 time og 23 minutter i 2022. Dette er en god utvikling. Men kvinners økende tidsbruk på inntektsgivende arbeid synes å ha stagnert de siste 20 årene, hvor økningen kun har vært på 6 minutter, og i 2022 brukte kvinner fortsatt daglig i snitt 31 minutter mer tid på husarbeid enn menn10.
Forskning viser at kvinner og menns ulike grader av ansvar i hjemmet etter at man har fått barn, er en viktig årsak til at kvinner sakker akterut i karriere og lønn11. I en studie fra Arbeidsforskningsinstituttet12 pekte de på at i relasjoner hvor det var lik arbeidsdeling mellom kvinner og menn i hjemmet, synes også forskjellene i lønns- og karriereutvikling å være mindre. Dette peker i retning av at å sikre relativ lik arbeidsdeling hjemme, vil være en viktig karrierefremmer for kvinner.
Samfunnet synes riktignok ikke alltid å henge med på dette. Etter å ha hatt to barn i barnehagealder og fått testet fem ulike barnehager, er én ting gjennomgående: Dersom barnehagen skal ha kontakt med en av foreldrene om noe som vedrører barna, er det alltid jeg som blir ringt først. Uten unntak. Det er nok ingen bevisst strategi fra barnehagene, men det er klart at det er en større belastning for meg enn for Haakon når det alltid er jeg som skal være førstelinje.
At mødre alltid blir ringt først, er et mønster jeg har hørt fra flere, og det fortsetter gjennom barnas oppvekst. Slike oppgaver er en del av som kalles «det tredje skiftet», som defineres som «ansvaret for koordinering og administrering av familiearbeid, og det mentale ansvaret for at jobb og familie skal la seg kombinere»13. Jeg tror derfor ikke det er uten grunn at det er flest kvinner representert i barnehagers og skolers FAU og SU, selv om fedrene også har gjort sitt inntog. Kanskje vi skulle testet kvoteringsregler tilsvarende som for norske styrer også her?
Jeg benekter ikke at småbarnsfasen er slitsom for pappaene, det er den utvilsomt, men jeg tror ikke vi kan ignorere det faktum at kvinner ofte bærer en større «usynlig» byrde på grunn av ubevisste forventninger og samfunnsstrukturer. Å gå imot disse forventningene og å velge å gjøre ting annerledes går sjelden upåaktet hen. Som kvinne og mor med ambisjoner har jeg mang en gang blitt kalt «Tårnfrid» av kolleger. Det er selvsagt ikke noe stygt ment med denne betegnelsen, men alle som har sett sketsjen til Otto Jespersen, skjønner at dette er en kategorisering som innebærer en forenkling om at kvinner som jakter karriere, forsaker barna i prosessen. At dette er et utslitt og over 20 år gammelt uttrykk, sier noe om hvordan stereotypene kan være vanskelige å løsrive seg fra.
Jeg tenker mye på hvordan både Janteloven og samfunnets definerte kjønnsroller påvirker barna i oppveksten deres. Jeg tror det er mer av dette i dag enn da jeg vokste opp, og det å skulle leve opp til alle disse forventningene er ikke bare enkelt. De påvirker også mine egne tanker. Jeg er min egen største kritiker og kan, selv uten Janteloven og alle kjønnsbaserte forventninger, fylle opp hodet med negative tanker og mistro om egne ferdigheter og person.
Å gi samfunnets forventninger for stor plass kan riktignok fungere som en begrensende faktor. Og å innfri på kravene som stilles, knyttet til et gitt kjønn, vil eksempelvis raskt kunne bli en selvoppfyllende profeti. Til tross for at forventningene eksisterer, er det verdt å reflektere over hvor mye verdi vi tillegger dem.
Hvis du tenker over tiden du selv bruker på å snakke om andre som ikke innfrir samfunnets forventninger, og hva de gjorde eller ikke, så vil du kanskje erkjenne at tiden du bruker på å snakke ned andre, er vesentlig mindre enn tiden du bruker på å snakke ned deg selv. Sannsynligheten er derfor stor for at du bruker uproporsjonalt mye tid på å være bekymret for andres meninger, og dermed lar slike forventninger ta for stor plass. Jeg tror derfor vi vil være tjent med å gi blanke i både Janteloven og stereotypiene.
10 Klepp 2019, Statistisk sentralbyrå 2012 og 2024b, Rønning 2024a og 2024b, Lekve og Arnesen 2023
11 Rønning og Karlsen 2014
12 Pedersen et al. 2021
13 Jorfald 2017
Skulle jeg fulgt Jantelovens begrensninger, er det lite sannsynlig at denne boken hadde blitt publisert. Synlighet er nemlig helt nødvendig for at boken skal bli en suksess, og jeg synes det å skulle markedsføre meg selv og delta i samfunnsdebatten er skikkelig skummelt. Pulsen min stiger ved hver eksponering. Jeg er redd for hva andre skal tenke, og jeg synes det er utrolig ubehagelig at folk som kjenner meg, ser at jeg prøver – for tenk om jeg ikke lykkes? Og hvem er egentlig jeg til å mene noe om å bygge karriere og være mamma når så mange andre har klart det før meg?
Anita Krohn Traaseth hadde et illustrerende svar på spørsmål om hvor hun hentet selvtilliten7:
«Man har ikke alltid selvtilliten. Man bare gjør det for det.»
I dette bokprosjektet har jeg derfor tvunget meg selv til å dele innhold fra både manuset, livet mitt og skriveprosessen i sosiale medier – høy puls eller ei.
Legg meg gjerne til i sosiale medier for å dele erfaringer og ta del i mine betraktninger. Da blir jeg glad:
