Hva er håp for deg? - Jeg håper ikke ballet blir avlyst, sier eldstemann og ser på meg. Det håper jeg også, sier jeg og drar litt på det. - Det er jo lenge til januar da mor, sier han. Og jeg forstår at jeg er mer nøktern enn han. Forsiktig og avventende. - De håper jo på vaksine snart, så det blir jo sikkert bedre en gang etter jul fortsetter han. - Ja, vi håper jo på det, svarer jeg og kjenner usikkerheten ligger som en klump i magen.
-Ikke mist håpet. Snakk med barna om håp, leser jeg i avisene. Som om håpet er noe håndfast. Noe du finner på butikken i hylla sammen med smør og leverpostei. Det er bare å plukke den med. Ta den frem. Holde den opp. Lett som fett. Vi bruker ordet daglig nå. Over frokosten. På bilturen. Foran peisen. Jeg har lenge tenkt at håp henger sammen med å tro. At man må tro på at noe blir annerledes eller bedre. Men noen ganger kjenner man ikke troen. I magen. Hendene eller hjertet. Det var da jeg begynte å lete etter tegn. Tegn på at man har trua selv om man ikke kjenner det. I de små konkrete tingene. Som å lage middag. Handle på butikken. Alt det vi gjør hver dag. Og dagen etter. Vi har ikke gitt opp. Vi tror jo. Vi håper jo.
66
Metaforum - November 2020
Men håp skaper også forventninger og eventuelle skuffelser. Håp gir plass til muligheter. Men også rom for endringer. Men vi vil jo gjerne håpe. På at det blir skoleball. Russetid. Fotballturneringer og ferietur neste år. På at ting blir bedre enn de er. Akkurat nå. Jeg håper på at ting vil endre seg. Men jeg vil ikke overlate alt til tilfeldighetene. Som om jeg ikke kan påvirke noe selv. Jeg holder også fast i hva vi kan gjøre. Som å vaske hender. Holde avstand. Ta tran. Gjøre det vi kan for at det ikke bare er tilfeldig hvordan det skal gå. Jeg tror håp er noe jeg gjør hver dag. Å tenne et lys til frokost. Å bake brød. Å skrive. Håpet finner jeg i ungene. Lukten av håret deres som minner litt om de første timene på fødestuen. Men som snart blir borte i parfymelukt og etterbarberingsvann.
