Metaforum - Desember 2024

Norsk forening for familieterapi

Årgang 44

4

Desember 2024 ISSN 2535-7468

1

Reisebrev fra Nordic Innhold Family Therapy Congress

2

Redaktørens røst

03

Lederstemmen

06

Familieterapi i Nepal

08

Å jobbe som familieterapeut og jordmor

13

Humor i den systemiske hverdagen

29

Reisebrev fra Belgia

32

Studentstemmen

33

Boknyhet

35

Takk for tildelingen "Årets familieterapeut 2023"

37

Releasing the tangeled web of incest del 3

44

Webinar

51

En-times terapi: Psykisk helsehjelp og samtaleterapi til flere, med færre resurser

52

Systemisk kafe Oslo

56

Systemisk kafe Trondheim

61

Systemisk kafe Horten

67

Systemisk kafe Bergen

79

Metaforum - Desember 2024

Redaktørens røst Kjær e k olleger Velkommen til vinterutgaven av Metaforum.

Som vanlig inneholder utgaven smakebiter fra det systemiske landskapet. Vi setter søkelyset på mangfoldet, og håper at vi er med på å bidra til dypere forståelse og refleksjoner rundt vårt fagfelt.

Mitt håp er også at jeg kan ha vært med på å motivere flere av dere til å tørre å ta noen steg dere ikke har tatt før. Om noen vurderer å ta en offentlig ph.d. så håper jeg at dere tar kontakt med meg.

Jeg har tatt dere med på min Ph.d.- reise. Nå er første artikkel publisert, og den andre er rett rundt hjørnet. Det har vært en krevende prosess, fylt med både utfordringer og læring. Selv om artikkelen nå er trykt, kjenner jeg fortsatt på en mangel av mestringsfølelse. Kanskje flere av dere kjenner igjen denne ambivalensen ? gleden over å ha fullført en viktig del av et stort prosjekt, samtidig som man føler at man fortsatt har en lang vei å gå. Det er liksom lenge til 31.8.25, samtidig som det ikke er det. Jeg har begynt på kappen, men strever med å disiplinere meg nok. Det er akkurat som om jeg venter på et mirakel noen ganger ? at teksten nesten skal komme av seg selv. Slik er det jo ikke. Jeg tror jeg vil trenge noen heiarop fremover for å komme meg over måstreken.

Med ønske om ett godt nytt år til dere alle

Hilsen Erna Henriette

Metaforum - Desember 2024

3

Metaforumredaksjonen

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress Formater Erna Henriette D. Tyskø (redaktør) T

Artikler og annonser sendes til: erna.tysko@metaforum.no

416 83 175

erna.tysko@metaforum.no Ørland

Jeanne Maria Holm Jensen (redaksjonsmedlem) T

926 82 991

Annonser:

.pdf

Artikler:

.doc / .docx / .odt/ .rtf

Bilder/ logo:

.gif/.png/.jpg/.tif/.psd

jeannesmail@hotmail.com Nærsnes

Stian Tyskø (Produksjon/ Lay-out ansvarlig) T

909 18 095

styskoe@gmail.com Ørland

Annonsepriser: -

1/ 1side: 5000,1/ 2 side: 2500,1/ 4 side: 1250,1/ 8 side: 675,-

Gratis annonsering om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer.

Kontakt: erna.tysko@metaforum.no

Hjemmeside: www.nfft.no

Deadline innhold:

24.02.2025

Neste nummer kommer: 03.03.2025

4

Metaforum - Desember 2024

Norsk forening for familieterapi Mirjam Østervold (Leder) T

Bente Johansen Rygh (Varamedlem)

482 15 172

T

975 89 035

mirjam.ostervold@helse-bergen.no

benryg@me.com

Bergen

Drammen

Sigurd Riste Andersen

Sari Lindeman

(Styremedlem) T 900 82 701

(Varamedlem) T

975 28 863

sigurd.andersen@vid.no

sari.lindeman@nfft.no

Oslo

Bergen

Bente Barstad (Styremedlem) T

918 49 236 bente.barstad@modum-bad.no Vikersund

Raymond Madsen (Styremedlem) T

980 15 476 madray21@hotmail.com Stavanger

Daglig leder, økonomi- & medlemsansvarlig

Medlemskap & priser

In gr id Heggelu n d

Personlig: 850,-

T

Medlemskap inkluderer:

905 77 001 Ingrid.k.heggelund@outlook.com Modum

-

Fokus på Familien Rabatter på foreningens og andre sine arrangementer Les om flere fordeler HER

www.nfft.no

Bli medlem

Metaforum - Desember 2024

5

Lederstemmen

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Ref lek sjon er f r a år et som h ar gåt t

Det nærmer seg nytt år, og da er det fint å bruke anledningen til å se tilbake på året som har gått og hva vi vil ta med oss inn i det nye året. Det som ligger fremst i min pannebrask er vel Nordisk kongress i Bergen. Her samlet vi kollegaer fra hele Europa til fine dager med variert og spennende faglig innhold. Tilbakemeldingen fra deltakerne i etterkant har vært veldig gode, og det er hyggelig å vite at våre utenlandske venner synes vi gjør en bra jobb som vertskap. Takk til alle som bidro, både med faglig kunnskap og til et godt fellesskap med andre deltakere.

Etter en periode uten webinarer, fikk vi i høst startet opp igjen denne digitale undervisningen til våre medlemmer. Spesielt vil jeg fra høstens program løfte frem Mwamini Ali- Sivertsens foredrag om kultursensitivitet, hvor vi som tilhørere fikk innblikk i hennes kunnskap om dette tema. Mwamini formidlet på en strålende måte, og flere deltakere ytret at kunnskapen var nyttig å ta med seg inn i møter med familier i egen praksis. Jeg synes det er herlig når vi deler vår kunnskap med hverandre! Undervisningen setter i gang refleksjoner omkring egen praksis som jeg er overbevist om kan bidra til bedre opplevelser for de vi møter i terapi. Denne vårens webinarholdere vil ta opp temaer som seksualitet, maskulinitet og emosjonsbasert terapi for foreldre og voksne barn, temaer som er aktuelle for alle familieterapeuter. Jeg tror likevel at NFFTs medlemmer har enda mer kunnskap som andre kan ha nytte av, og vil derfor oppmuntre deg til å holde webinar. Ta kontakt med meg eller en annen i styret dersom du er nysgjerrig på dette.

Vi retter også blikket fremover mot 2025, etter å ha arrangert nordisk kongress føler styret at vi er rutinerte arrangører. Vi har i høst arbeidet mye med årkonferansen som skal holdes i mars, og vi er veldig fornøyde med programmet vi har fått på plass. Blant annet vil Frode Thuen, Per Isdal, Hedvig Montgomery og Tone Grøver bidra til at konferansen i Stavanger både har fokus på vår faglige kunnskap og vår egen utvikling som terapeut. Vi har fortsatt plass til posterpresentasjoner, kanskje du har et prosjekt fra din arbeidsplass som andre kan lære av? Årskonferansen blir ikke det samme uten deg, og jeg håper jeg ser deg i Stavanger!

På vegne av styret vil jeg ønske deg en riktig fin julehøytid.

Hilsen Mirjam

6

Metaforum - Desember 2024

Vi søker nytt medlem i redaksjonen Har du lyst til å være med på å sette den systemiske dagsorden?

Liker du å skrive?

Er du genuint nysgjerrig og har lyst til å bidra?

Erna

Jeanne

Deg?

Stian

SKRIV TIL erna.tysko@metaforum.no

Metaforum - Desember 2024

7

Familieterapi i Nepal Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Av: Halvor de Flon

En f or t ellin g om en f in sk og t r e n or sk e f am iliet er apeu t er på r eise i u k jen t lan dsk ap.

Hvor dan k u n n e det t e sk je?

For ca nesten to år siden tok Cecilie Javo kontakt med undertegnede som leder av utdanningen i familieterapi og systemisk praksis ved VID. Cecilie er pensjonert barnepsykiater, bosatt i Karasjok og engasjert i hjelpeorganisasjonen FORUT. Hensikten med å ta kontakt med meg var å høre om VID ønsket å være med å etablere et online- basert undervisningsprogram i familieterapi for et fagfolk innen psykisk helsevern for barn og ungdom i Nepal. Vi hadde mange telefonsamtaler om dette og jeg gjorde sonderinger for å finne ut om dette var mulig innenfor VIDs rammer. Det viste det seg at VID ikke kunne gjøre dette innenfor sine rammer.

Ideen ble derfor lagt på is en stund, men Cecilie Javo fortsatte å jobbe med ideen. For å gjøre en lang historie kort så bestemte vi oss for å spørre fagfolk i feltet om de kunne tenke seg å bidra i prosjektet på frivillig basis og å etablere et samarbeid med NFFT. Samarbeidet med NFFT resulterte i en søknad om økonomisk bistand fra Direktoratet for høyere utdanning som det dessverre ble avslag på, men dette torpederte ikke opplegget. Planleggingen fortsatte, og det er nå utarbeidet en kursplan som består av 3 timers undervisning og 3 timers gruppeveiledning pr måned ? alt online. Undervisning og veiledning utføres av norske og engelske fagfolk.

Før sommeren 2024 ble det etablert en gruppe bestående av Cecilie Javo, Sari Lindeman, Hans Christian Michaelsen, Tone Grøver og undertegnede. En eller annen gang i planprosessen kom ideen om å reise til Katmandu for å starte undervisningstilbudet frem. .

8

Metaforum - Desember 2024

På t u r Sari, Hans Christian, Tone, og Halvor dro derfor avgårde 1 oktober med retning Kathmandu for å delta på oppstartseminaret 4 ? 6 oktober på Kanthi Childrens Hospital. Dette er både en poliklinikk og sengeavdeling for barn med ulike psykiske utfordringer. FORUT har vært støttespiller her i flere år og Cecilie Javo som vi møtte i Kathmandu har hatt kontakt med denne klinikken i mange år og kjenner mer eller mindre alle som jobber der. Flyreisen frem og tilbake var i seg selv slalomkjøring mellom to ulike krigs- og konfliktsoner. På grunn av konflikten i Midt Østen ble vi ca 36 timer forsinket og kom til Katmandu kvelden før vi skulle starte undervisningen. Med så erfarne og godt forberedte undervisere på laget gikk dette helt utmerket.

Metaforum - Desember 2024

9

Vel f r am m e Vi ble hentet på hotellet av en lokal sjåfør som brakte oss trygt gjennom den for oss helt

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

kaotiske trafikken. Godt var det ? uten lokal hjelp her hadde vi ikke klart oss. Det var spennende å møte 13 deltakere fredag 6 oktober. Gruppa bestod av sosialarbeidere, psykiatere og psykologer og vi møttes i et undervisningsrom i tilknytning til poliklinikken.

Temaet første dag var blant annet «The History of systemic family therapy,» «circular vs linear understanding» og How can systemic ideas be put to work in practice with children and their families?? Det siste temaet denne dagen var ? How can systemic thinking attune to the ways of problem solving in Nepal?? Dette var et gjennomgansgtema alle dagene vi var sammen med de kursdeltakerne. Vi vurderte det som helt essensielt at vi hele tiden var i dialog med deltakeren om ideene vi presenterte var nyttige og ga mening i den nepalske konteksten. I løpet av kursdagene ble det også gjennomført flere gruppeveiledninger og i denne sammenhengen kunne dette og andre spørsmål drøftes videre.

Andre temaer som ble presentert var blant annet «reflekterende prosesser,» ikke-vitende posisjon» og ulike ideer knyttet til konseptet «familie.» Den siste dagen ble brukt til å drøfte hvordan systemiske ideer og arbeidsmåter kunne komme til praktisk anvendelse i den aktuelle konteksten. Interessen var stor, og deltakerne ga tilbakemelding om at de ønsket å prøve ut å invitere familier til samtaler og prøve ut reflekterende prosesser i praksis.

Den siste dagen kom lederen og andre representanter for den lokale hjelpeorganisasjonen CWIN. De fortalte blant annet at de de for tiden var travelt opptatt med å bistå befolkningen etter en nylig flomkatastrofe hvor ca 200 personer omkom..

Sari 10

Metaforum - Desember 2024

Hjem igjen Tre dager går fort og før vi visste ordet av det var introduksjonskurset over. Tone og Halvor dro ganske direkte hjem, mens Sari og Hans Christian benyttet anledningen til å oppleve Kathmandu noen flere dager.

Reisen fra Katmandu til Oslo tar ca 12 timer ? plenty av tid til refleksjon og ettertanke altså.

Opplevelsen av å snakke om det vi som var med på reisen har brukt det meste av vårt arbeidsliv på i en helt annet kultur og kontekst var på mange måter uvirkelig. Det var utrolig spennende og meningsfullt ? jeg vil si at det var noe av det mest meningsfulle jeg har vært med på i min arbeidskarriere.

Prosjektet fortsetter videre i ca 2 år til med jevnlig online-undervisning og veiledning. Vi håper å få til en eller to turer til Katmandu for å gjennomføre mer fysisk undervisning og veiledning.

Det er flott å ha NFFT med på dette, og målet er å bringe erfaringene fra Nepal tilbake til NFFTs medlemmer.

Hans Christian, Sari , Tone og Cecilie

Metaforum - Desember 2024

11

Webinar

Reisebrev fra Nordic NFFT webinar har blitt et populært tilbud for våre Family Therapy medlemmer. Den digitale platform gir mulighet for mange Congress rundt om i landet til å delta og få faglig inspirasjon.

9 - 11. MARS

Å presentere for kolleger er en god faglig mulighet til å dele det du brenner for. De som hører på får både informasjon og inspirasjon. Det gis ikke noen økonomisk kompensasjon, men du får en unik mulighet til å nå ut og bli sett, hørt og lagt merke til. Det finnes mange der ute som vil ha glede av det du er opptatt av!

Webinarene sendes siste torsdag hver måned på zoom kl 19 ? 20.30. Selve presentasjon varer vanligvis en time, og etterpå inviteres medlemmene til diskusjon og refleksjon. Du kan også velge en annen form om du ønsker det.

Dette er det vi trenger å vite for å vurdere ditt forslag: -

Hva heter webinaret?: (Her er det lurt med en litt fengende tittel og kanskje en mer forklarende undertittel) Hva handler webinaret om?: Sammendrag på max 150 ord.

Hvem skal presentere?: navn, tittel, arbeidsplass og kontaktinformasjon.

Dersom dere er flere som skal presentere er det fint å få navnene på alle. Det trengs bare en kontaktperson. Minst en av de som presenterer må være medlem i NFFT. Legg ved bilder av de som skal holde webinaret.

Informasjonen sendes til Mirjam Østevold: moestevold@gmail.com Du kan også gjerne ta kontakt med Mirjam om du ønsker å diskutere om det du brenner for og er opptatt av for tiden kan bli til en webinar! Vi gir opplæring for bruken av zoom og digitale presentasjoner.

12

Metaforum - Desember 2024

Å jobbe som familieterapeut og jordmor Av: Camilla Cecilie Remme Sørensen, familieterapeut og jordmor

I denne artikkelen ønsker jeg å vise leseren hvordan jeg som familieterapeut og jordmor kan arbeide familieterapeutisk i møtet med den gravide, hennes partner og familien, og hvilken virkning dette kan ha.

Først reflekterer jeg over begrepet «tid». Deretter fordyper jeg meg i to ulike caser fra jobben min på helsestasjonen. Jeg ønsker å vise et lite glimt av mitt arbeid i møtet med den gravide og familiene, samt noen av mine refleksjoner over hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg går ut fra ulike familieterapeutiske retninger og reflekterer over meg selv som terapeut, og hvordan jeg eventuelt kunne ha gjort ting annerledes. Avslutningsvis begrunner jeg hvordan jeg som jordmor på helsestasjonen kan jobbe familieterapeutisk.

Begr epet t id I jordmortjenesten, som hos andre faggrupper på helsestasjonen, er det til tider et stort tidspress og krav til å ha mange konsultasjoner i løpet av en dag. Jeg har flere ganger tenkt: «er det tid og rom til å jobbe familieterapeutisk som jordmor på helsestasjonen?». Vi har som regel en halv time til hver konsultasjon, og liten tid mellom konsultasjonene til å reflektere og vurdere forrige eller neste «case».

Den norske filosofen og sykepleieren Kari Martinsen snakker om «klokketiden», som hun beskriver som en konstruert tid, laget for å disiplinere oss i samfunnet. Hun mener at «klokketiden» ikke er den egentlige tiden. Hun sier at den egentlige tiden er den vi erfarererfaringen som setter spor- noe hender deg.

Metaforum - Desember 2024

13

Hun viser også til den danske filosofen Knud Ejler Løgstrup, som sier at sanseutløste inntrykk setter seg i kroppen (Martinsen, 2019).

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Tom Andersen beskriver sitt møte med Heber Hudson, en ortodoks psykoanalytiker, og hvordan han fikk en sterk følelse av at den andre var der for han (Andersen, 2021, s 51).

Andersen har senere reflektert over hva Hudson gjorde. Han har beskrevet at han har følt seg løftet av disse møtene med Hudson. Andersen sier, at Hudsons oppmerksomhet gikk fullstendig til denne samtalen, 9 og- til 11.dette MARSøyeblikket. Ikke til noe annet. Dette ga Andersen en sterk følelse av at det han presenterte, var av verdi. Dette som Andersen deler her, mener jeg er svært viktige refleksjoner å ta med seg når man møter andre i dialog, uansett hvilken faggruppe man identifiserer seg med.

Som familieterapeut og jordmor på helsestasjonen møter jeg gjerne den gravide og partner, og eventuelt andre familiemedlemmer og nære relasjoner for den gravide, flere ganger i løpet av et svangerskap og tiden etter barnet er født. Jeg opplever at muligheten til å skape en god terapeutisk relasjon og skape tillit til den gravide og familien er til stede. Jeg kan som terapeut gjøre en god kartlegging med mulighet for endringsarbeid sammen med de det gjelder.

Som jordmor kan jeg følge opp det familieterapeutiske arbeidet i andre konsultasjoner, fordype meg mer i det familieterapeutiske arbeidet i samtale om psykisk helse, samtale om fødsel og det å skulle bli foreldre, og på etterkontroll noen uker etter fødsel. Et viktig tema som tas opp hos jordmor er familiedannelse. Her opplever jeg at det er høyst relevant og nyttig at jeg bruker en familieterapeutisk innfallsvinkel. Temaer som blir viktige her kan være foreldrenes oppvekst og bakgrunn, og hvordan de selv ønsker å være foreldre. Som familieterapeut har jeg også god erfaring med å bruke genogram i arbeid med familiedannelse og flergenerasjonsperspektiv.

Jeg bar e er sån n !

Amina er gravid med barn nummer fire, og går til meg på kontroller i svangerskapet. Hun sier hun ikke kan noe særlig, hverken som mor, eller i livet ellers. Hun kommer fra Somalia.

Hun unnskylder seg selv ofte til meg.

Hun viser i samtale og handling til meg som fagperson at det er mye hun mestrer ved morsrollen. Allikevel snakker hun seg selv mye «ned».

Amina kan si «jeg kan ikke så mye om det, jeg vet ikke så mye. Jeg bare er sånn. Beklager».

Hun snakker og oppfører seg ofte «hektisk». Enten kommer hun løpende litt for sent, eller må gå fra kontrollen tidligere enn avtalt, av ulike årsaker. Hun har som regel med seg ett eller to barn på kontroller. Da blir det travelt, og vanskelig å fullføre en setning. Kun det aller mest nødvendige blir da tatt hånd om, ut fra retningslinjene. På jordmorkontroller skal det tas blodtrykk, vekt, lytte på barnets puls og så videre. I tillegg til dette kan det for eksempel snakkes om tanker om fødsel, hvordan den gravide har det psykisk, tanker om å bli mor igjen, og nye roller i familien.

14

Metaforum - Desember 2024

Gå i t r apper Mellom kontrollene hos meg, undrer jeg meg over hvorfor Amina snakker seg selv ned.

Allerede fra den første konsultasjonen med henne gjør jeg meg den tanken. Hun spør moren sin om råd og hjelp, istedenfor å spørre jordmor, eller ringe fødeavdelingen, slik den gravide rådes til. Hun gir uttrykk for å stole fullt og helt på råd fra moren. Ett eksempel er at hun fikk veldig mye hevelser i bena en kveld, og ikke følte seg bra. Hun forteller på konsultasjonen hos meg at hun ble engstelig. Jeg spør om hun da ringte fødeavdelingen, slik det anbefales ved bekymringer. Det svarte hun nei til, men hun hadde fått råd av moren sin om å gå i trapper, så det hadde hun gjort.

Jeg legger merke til en irritasjon hos meg i møtet med denne kvinnen. Jeg blir irritert over de «hastige» kontrollene, blir irritert over at hun på vei ut fra en kontroll for eksempel kan si: «forresten følte jeg på en stor angst forrige uke, men nå har jeg det mye bedre». Hun forteller om vanskelige temaer «i forbifarten», som jeg ikke har mulighet til å følge opp når hun er på vei ut av døren. Jeg reflekterer etter det første møte med henne, over hvordan det neste møtet kan bli godt, hvor kommer irritasjonen fra, og hvordan kan jeg jobbe videre?

Ref lek sjon om t er apik om pet an seom r åder Terapikompetanse er en holdning, jeg må som terapeut øve meg for å få det i ryggmargen.

Både klienten og terapeuten har med seg forskjellig aspekt inn i samtalen, som er viktig for samtalen, og som påvirker terapeutiske prosesser. Både klienten og terapeuten bidrar inn i møtet. Laura Fruggeri (2012) beskriver fire kompetanseområder: teknisk kompetanse, relasjonell kompetanse, epistemologisk kompetanse og erkjennelse av kontekst.

Ifølge Fruggeri registrerer jeg som terapeut symptomer hos meg selv når jeg for eksempel mister interesse, kjeder meg, opplever at jeg ikke får til endring, blir utålmodig. Vi får et symptom når vi begynner å klandre oss selv eller klienten. En utfordring for terapeuter er at det er vanskelig å endre sin egen måte å forstå på. Som terapeut søker jeg stabilitet, men prisen å betale er rigiditet og fastlåsthet.

Som terapeut søker jeg stabilitet, men prisen å betale er rigiditet og fastlåsthet.

Metaforum - Desember 2024

15

Et symptom på blindsone er at vi ikke nærmer oss bevegelse. Det symptomet jeg ofte fikk i samtaler med Amina, var irritasjon. Irritasjonen var et signal til meg selv om at her er det noe jeg ikke forstår, et tegn på at her burde jeg innta en refleksiv posisjon og lete etter egne blindsoner. Jeg opplever i ettertid av samtalene med Amina, at noe av det som skjedde i tiden mellom samtalene med henne var at jeg reflekterte og forsøkte å se saken fra andre sider. Jeg prøvde å forstå min egen irritasjon-som var symptomet. Jeg drøftet med kollegaer og tok saken opp i veiledning. J9eg- fikk øye på mer av meg selv som terapeut, og jeg fikk ha 11. MARS fokus på epistemologisk kompetanse; være nysgjerrig, og ta Aminas perspektiv. Jeg ble utfordret til å ha fokus på «common sense» og dekonstruere ideer som jeg tar for gitt, være på jakt etter unntak og gi ulike beskrivelser av det samme fenomenet.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Relasjonell kompetanse går blant annet ut på at terapeuten er god til å registrere feedback fra klientene, som kan fortelle noe om kvaliteten på relasjonen. Ved relasjonell kompetanse har terapeuten en evne til å skape god allianse med klientene. Terapeuten har gode måter å møte klient/familie på som skaper, reparerer og/eller opprettholder et emosjonelt godt samarbeidsklima i terapien (Fruggeri 2012).

En u t videt f or st åelse i m øt e m ed Am in a Jeg reflekterte mye mellom møtene med Amina. Jeg gjenkjente flere følelser i meg selv- som irritasjon, en følelse av å ikke komme videre, en følelse av å ikke forstå Amina. Jeg reflekterte over min terapikompetanse, og herunder min epistemologiske kompetanse. Jeg så mine møter med Amina fra ett annet perspektiv og forsøkte å forstå fra et annet ståsted. Jeg jobbet med å utvide min forståelse. Jeg jobbet med å være mer fleksibel og med min egen kreativitet.

Ut fra denne tankegangen blir det viktig for meg som familieterapeut å reflektere over prosessene som skjer i terapien. Det handler i mye mindre grad om å finne de riktige inter vensjonene og bruke de riktige teknikkene. Ifølge Fruggeri, er det viktig som terapeut å være respektfull, ha en evne til å skape en god allianse, ha evnen til å reflektere over seg selv, og være oppmerksom på hvilken plass en selv tar i prosessen.

Plan leggin g som ik k e gir m en in g Jeg har erfart, at det er mye som ikke kan planlegges på forhånd i terapi. Det kommer ofte uforutsette utfall. Fruggeri sier, at det er viktig at terapeuten kan kjenne igjen hva og når slikt skjer. Hun sier at det er viktig at terapeuten har en evne til å forstå hva klienten og terapeuten skaper sammen.

Ifølge Bateson, kan «common sense» deles opp, for så å få en ny forståelse. I forhold til Amina kunne det vært «å reagere på sykdomstegn». Jeg, med min kulturelle og sosiale bakgrunn, og som familieterapeut og jordmor, ville sagt at det selvfølgelig må tas kontakt med helsevesenet som det første man gjør, dersom en gravid føler seg syk i svangerskapet.

Amina, med hennes kulturelle og sosiale bakgrunn, reagerte med å kontakte moren sin aller først. Dersom jeg som terapeut hadde tatt meg tid til å utforske dette mer, ville jeg sannsynligvis fått en større forståelse for Amina.

16

Metaforum - Desember 2024

Å t r en ge n oen an dr e en n t er apeu t en Teknisk kompetanse går ut på terapeutens evne til å bruke teoretisk kunnskap og ferdigheter til å skape et samtalerom der klienten kan utvikle seg. Dette er samtaleteknikker, metoder og det å bruke manualer. Noen ganger kan terapeuten få klienten til å føle seg inkompetent. Slik jeg ser det, vil det være viktig at Amina kjenner på mestring. Jeg tror hun vil ha nytte av å få økt tro på seg selv om at hun vil mestre morsrollen fremover uten å være avhengig av en terapeut.

Ifølge Fruggeri, er det som er viktig ved endt terapiforløp, ikke bare at problemet blir borte (i Aminas tilfelle for eksempel at hun føler hun ikke kan noe), men det er viktig når terapien ender, at klienten er selvstendig, og ikke vil føle seg avhengig av terapi fremover. Min opplevelse, etter Amina og jeg hadde møtt hverandre noen ganger, var at vi jobbet sammen fremover for at Amina skulle føle mer mestring. Dermed var det også mindre sjanse for at hun ville være «avhengig» av positiv feedback fra en terapeut i tiden fremover.

Ifølge Michael White tror mange mennesker at problemene de har i livet avspeiler deres egen identitet, eller andres identitet, eller at de avspeiler identiteten til de personlige forholdene de lever i. Denne type forståelse former deres anstrengelse for å løse problemene, og disse anstrengelsene for å løse problemene kan føre til at problemene forverres. Så tror folk enda mer på at problemene de opplever avspeiler «sannheter» om de selv, og sannheter om andre, eller sannhet om forholdene rundt. Folk begynner å tro at problemene er innebygget i dem - at de selv faktisk er problemet. Og denne troen gjør at de synker enda lenger ned i problemene de prøver å løse (White, 2009, s. 14).

Plagen t ar plass I møtet med Amina bruker jeg en narrativ retning. Jeg snakker med henne og undrer meg over hvem som har fortalt denne historien om henne, at «hun ikke kan noen ting»? Jeg utforsker sammen med henne, den følelsen hun har når hun ikke føler «hun kan noe». Når kom den følelsen inn i livet hennes? Hva vil hun kalt den følelsen? Hun kaller den «plagen».

Hun forteller at hun husker at «plagen» har vært der helt siden hun var liten, kanskje 5-6 år.

Jeg jobber videre med henne med å eksternalisere problemet, at hun forteller med egne ord, sin egen historie (White, 2009, s 14-58).

Hvem har vært med til å påvirke henne til å ha disse tankene om seg selv?

Jeg spør henne når hun føler hun får til mer?

Hun forteller at det er når hun er sammen med barna sine, hun er snart firebarns-mamma.

Jeg spør mer om det, hva føler hun når hun er sammen med barna sine, hva gjør de sammen da? Hun sier at de er kreative, klipper og limer, lager mat og baker, og det liker alle barna. Vi bruker noe tid på dette, og Amina hører med sine egne ord at hun kan mye, hun hører at hun har gode kvaliteter som mor, har empati, og faktisk liker å gjøre diverse aktiviteter med barna sine. Det kommer frem at «plagen» er mest til stede når hun er sammen med storfamilien. Da kommer hun litt i skyggen av de andre søsknene sine.

Amina har i oppveksten følt seg mer lik sin far. Amina beskriver at hun er dratt mellom å tilbringe mye tid med storfamilien, men at hun samtidig føler «plagen» kommer mer frem når hun er sammen med hele familien. Det igjen påvirker forholdet til mannen hennes, barnas far, fordi Amina blir lei seg og det blir dårlig stemning. Det påvirker hvordan hun har det hjemme hos seg selv, «plagen» tar da mer plass.

Metaforum - Desember 2024

17

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Ved neste samtale hos meg forteller Amina at hun har tenkt på hva hun liker å gjøre, og når «plagen» tar større eller mindre plass. Hun sier at hun har vært mer kreativ sammen med barna sine siden sist, og til og med prøvd ut noen nye matoppskrifter. Barna har spurt flere ganger om de kan være kreative, og de har alle vært i bedre humør. De har en enkelt gang vært sammen med storfamilien, og da snakket Amina og barna om bakst og kreative ting. Hennes tantebarn skal også være med på dette neste søndag, og hennes mor hadde sagt at hun også hadde lyst til å komme og være med på bakingen. På denne måten har jeg som terapeut kanskje vært med til å skape et annet fokus sammen med Amina, og skritt for skritt har hun en annen historie hun forteller om seg selv, hun har fjernet seg noe fra det hun sa om seg selv om at hun var den som «ikke kan noe», til at hun mer og mer ser på seg selv som en som «kan noe», og som er en positiv ressurs i familien.

Over bevisn in gst er api?

Coordinated Management of Meaning (heretter CMM) er en teori som handler om å skape mening sammen. CMM gir oss mulighet til å forstå noe, undersøke noe, det handler om sosial forståelse. Når jeg reflekterer over samtalen med Amina, ser jeg at jeg flere ganger har brukt «overføringsmodellen». Jeg har forsøkt å forklare, overbevise Amina om at det er mest riktig å ringe til føden når man er bekymret, fremfor å få råd fra moren sin.

Dersom jeg hadde gått mer ut fra «kommunikasjonsperspektivet», ville jeg blitt oppmerksom på at kommunikasjon innebærer kontinuerlige valg, som skaper noe i oss selv som terapeut, og den andre. Hvis jeg forstår kommunikasjon som en gjensidig og kontinuerlig samhandlingsprosess, kan jeg oppdage andre muligheter.

Kommunikasjon innebærer kontinuerlige valg som skaper noe hos oss selv og andre.

Ifølge Jensen og Ulleberg kan forgreiningspunkter være øyeblikkene som forandrer verden. Forgreiningspunkt er en betegnelse på de punktene eller øyeblikkene i kommunikasjonen hvor vi kan skifte retning. I alle situasjoner eller samtaler er det øyeblikk der det går an å tenke annerledes. Valgene vi treffer og handlingene vi utfører, bidrar til den videre samskapningen av kommunikasjonen (Jensen og Ulleberg, 2019, s 213).

Dette blir også beskrevet som «kritiske øyeblikk» av Pearce (2004). Hvordan disse øyeblikkene identifiseres og handles på vil påvirke retningen kommunikasjonen tar. I alle handlingsforløp er det øyeblikk der det går an å tenke annerledes. De valgene vi treffer og de handlingene vi utfører, bidrar til videre medskapning av den sosiale verden.

I forhold til samtalen med Amina, når hun forteller at hun hadde fått råd fra moren sin om å gå i trapper, kunne jeg valgt en «annen vei» å gå i vår samtale. Jeg kunne vært mer oppmerksom på forgreiningspunktet, eller det kritiske øyeblikket. Jeg kunne spurt henne om hva hun og de andre i familien pleier å gjøre når de blir syke, hvordan de pleier å finne ut av det. Jeg kunne vist mer interesse, derso m hun sa «i vår familie går vi alltid til de som er eldre, for eksempel foreldrene våre eller besteforeldrene våre, når vi blir syke eller er bekymret». Jeg kunne spurt videre inn til det.

18

Metaforum - Desember 2024

Jeg kunne sagt «det må være betryggende å ha noen å komme til, som støtter deg og er der for deg», eller «så fint det er å føle man har støtte i en familie, noen som alltid er der for deg». Da ville samtalen sannsynligvis tatt en annen retning enn den gjorde, da jeg hørte henne svare at hun hadde gått i trapper, og jeg deretter med en gang sa at hun alltid må ringe fødeavdelingen dersom hun er bekymret for noe. Ved å stoppe opp ved dette forgreiningspunktet og bevisst ta et valg om veien videre i kommunikasjonen, kunne det ha medført en annen forståelse mellom Amina og meg. Hun ville trolig følt seg mer forstått av meg, vi ville vært mer likeverdige i situasjonen, og hun hadde sannsynligvis hatt lyst til å snakke mer med meg. Videre ville jeg uansett som jordmor anbefalt å ringe til fødeavdelingen ved bekymring, men den anbefalingen ville kommet lenger ut i samtalen. Slik jeg ser det ville en slik samtale antageligvis ikke tatt så mye lenger tid, men ville gitt mye mer forståelse oss imellom (Jensen og Ulleberg, 2019, s.

212-213 og Pearce, 2004, kap. 1).

Slik jeg ser det ville en slik samtale antageligvis ikke tatt så mye lenger tid, men ville gitt mye mer forståelse oss imellom.

Jeg blir m ed på h en n es vei

Jeg hadde et genuint ønske om å følge opp denne kvinnen på en «god måte». Jeg ønsket å følge henne på veien, ut fra hennes premisser og på hennes måte. Samtidig ønsket jeg at hun selv kunne få øye på alt hun kan, som mor, og som menneske.

Jeg ble nysgjerrig på denne kvinnen, og tenkte på hvorfor jeg som terapeut reagerte som jeg gjorde. Jeg ble nysgjerrig på forskjellene som gjorde at vi handler og tenker forskjellig. Jeg brukte narrativ retning for å forstå henne bedre.

Metaforum - Desember 2024

19

Jeg hadde et ønske om at hun bedre skulle forstå seg selv; høre seg selv si med egne ord hvordan hennes historie blir fortalt, og hvorfor ting ser ut som det gjør, og at hun selv dannet en ny historie om seg selv som virket mer foretrukken for henne.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Jeg mener at jeg ved å bruke den familieterapeutiske retning narrativ, refleksjon over Fruggeris syn på terapeutkompetanse og å være kritisk i forhold til meg selv som terapeut blandet med sunn fornuft, humor empati, fikk noen mye bedre samtaler og 9 - 11.og MARS konsultasjoner med denne kvinnen mot slutten av svangerskapet. Det som fungerte med denne kvinnen for å skape bevegelse, var å være transparent og si ting slik jeg så det. Jeg sa på en av de siste samtalene vi hadde: «du skal vite, at når du tar opp ting med meg, så slipper du ikke ut herfra før jeg er helt sikker på at alt er ok med deg og barnet. Det er mitt ansvar å følge dere godt opp». Jeg la da merke til at hun reagerte ved å smile. Hun ga meg tilbakemelding om at hun følte seg godt ivaretatt og følte seg forstått i møte med meg.

Vi m å t ør r e å sn ak k e om det som er van sk elig å sn ak k e om Anna og David mistet sitt første barn ett døgn etter fødsel for 4 år siden. De har nå en sønn på 1,5 år, og Anna er gravid igjen. Anna kommer ofte alene på kontroller hos meg.

David har vært med et par ganger, og jeg har møtt han på hjemmebesøk etter de fikk sønnen for 1,5 år siden. Anna og David kommer fra Russland. De har god kontakt med familie, men har ikke sett de på veldig lenge på grunn av krigen. Anna har i perioder kjent på engstelse, og ved et enkelt tilfelle hatt panikkangst.

Anna og David har høy utdanning og krevende jobber. De snakker engelsk. Jeg vet at de kommer fra Russland og har bodd i Norge i noen år. Jeg har ikke snakket med de noe særlig om religion, men de har fortalt meg at de har begravet datteren på en kirkegård her i Norge, og dit går de og tenner lys på gravplassen.

På kontroll litt over halvveis i svangerskapet, tar jeg opp temaet kultur og religion. Jeg spør om Anna har savnet at jeg som jordmor har tatt opp temaet tidligere i svangerskapet, og spurt om hvilken religion hun eventuelt tilhører. Hun sier at hun ikke har savnet å snakke om kultur og religion. Allikevel fortsetter hun å snakke om det å bli mer opptatt av religion når man har opplevd noe tungt, som å miste ett barn. Hun forteller at en nær slektning av henne mistet et barn da barnet var et år, og ble mye mer religiøs etter det. Hun sier at for hennes del har hun ikke blitt mer religiøs etter datteren døde. Jeg følger hennes «vei» i samtalen, og vi snakker litt videre om religion. Jeg lar Anna lede an i samtalen, og jeg reflekterer over at det allikevel kan være av betydning for henne å ha litt fokus på dette temaet.

Hvor m ye plass t ar en sor g?

Hun gir utrykk for at hun føler sorgen tar noe mindre plass nå, og er mindre vond. Hun sier at hun ikke hadde trodd det rett etter hun mistet datteren sin. Da var sorgen altoppslukende. Jeg spør om hva mannen hennes ville tenkt, om han satt her og hørte på henne. Hun sier at han ville nok sagt det samme, at det har hjulpet å snakke med mennesker rundt dem, om det vonde de har opplevd.

«Social graces» handler om å ha fokus på sosiale forskjeller og likheter, å være klar over hva klienten og hva jeg som terapeut tar med meg inn i samtalen.

20

Metaforum - Desember 2024

Det handler om å være klar over våre egne fordommer, og å reflektere over hvordan vi møter andre. Noe skjer i meg i møte med andre. Hva har jeg med meg av kulturelle føringer, syn på seksualitet, religion med mer? Det handler om likheter og ulikheter i kjønn, geografi, rase, religion, alder, funksjon/eventuelle funksjonsnedsettelser, hvordan vi som person fremstår, klassetilhørighet, kultur, kaste, utdanning, etnisitet, økonomisk bakgrunn, spiritualitet og seksualitet.

Når jeg er fastlåst i min egen «agenda», kan det resultere i at jeg blir mindre åpen ovenfor andre. Jeg blir kanskje mindre nysgjerrig, mindre raus. Det er viktig at jeg som terapeut har fokus på mine egne personlige verdier, og at jeg er bevisst på dette når jeg går på tvers av mine personlige verdier.

På denne kontrollen med Anna, tok jeg bevisst opp teamet kultur og religion. Min egen bakgrunn og erfaring med sorg og vanskelige følelser, er at kulturelle og religiøse handlinger som å tenne lys i kirken og være sammen i sorgen, kan bidra til at sorgen kan letne. Jeg tok opp dette teamet på bakgrunn av min personlige erfaring med sorg og bearbeiding. Jeg tok «en sjanse» i å ta dette opp, og det jeg håpet på, var en bevegelse, en endring i positiv retning i oppfølgingen av Anna. Anna svarer at hun ikke er religiøs, men fortsetter å snakke om religion. Hun har eksempler fra annen nær relasjon og hvordan den personen kom videre i sorgen. Anna ga videre uttrykk for til meg, at hun satt pris på at jeg tok opp dette temaet. Jeg fornemmet at hun følte seg godt ivaretatt ved at jeg turte å ta opp temaet, og at hun følte en genuin interesse fra meg, om hva som er viktig for henne.

Hva er syn lig og f or h vem ?

John Burnham beskriver i artikkelen «Developments in Social GRRRAAACCEEESSS: visible-invisible and voiced-unvoiced? (Burnham, 2012, s 150-151), ulike måter å forholde seg til den andre. Artikkelen gir forslag til spørsmål som kan stilles i oppfølgingen for å utforske dette nærmere sammen med klienten og familien. Ut fra retningen «Invisible and voiced», hvor jeg tenker min kommunikasjon med Anna hører under, foreslår han blant annet spørsmål som «Er det noen ting som ikke umiddelbart er synlig ved deg, som du synes det er viktig for meg å vite?», «Jeg er interessert i å høre om det er noen spesielle spirituelle og religiøse verdier som er en ressurs hos deg, i møtet med dette problemet». Alternativt kunne jeg sagt: «I møtet med dette vanskelige du står i nå, hva er viktig for deg å snakke med meg om?». Disse spørsmålene ligner på det jeg spurte Anna om ved mitt møte med henne halvveis i svangerskapet.

Det kan være vanskelig å sette ord på dette med social graces, derfor er Burnhams «oppsett» av visible-invisible og voiced-unvoiced et slags verktøy jeg som terapeut kan ha med meg inn i møtet med klienter og familier. Et eksempel på noe som er «invisible and voiced» ved Anna, er at hun er fra Russland og ikke snakker norsk, men engelsk. Dette sa hun til meg den aller første gangen vi møttes, med det samme. Det blir veldig tydelig, i og med at vi ikke snakker det samme språket. Hun sa også på vårt første møte, at hun har en mann som heter David, og dermed fikk jeg raskt vite om hennes seksuelle legning, dette var også invisible and voiced, noe også hennes utdanning var, hun fortalte om det ved vårt første møte.

Metaforum - Desember 2024

21

Om det er noe som er invisible and unvoiced i Annas liv, vet jeg ikke (ennå), og det er noe hun heller ikke vet, sannsynligvis, men noe som kanskje ville blitt oppdaget dersom det ble jobbet i dybden med temaer som påvirker hennes relasjoner til familie ellers.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Eksempler på visible and unvoiced er kjønn og alder og at Anna har en kropp som fungerer normalt. Å r ef lek t er e over h vor dan leve m sor g og glede sam t idig 9- 1 1.ed MARS

Jeg har som terapeut og jordmor «med meg» en forståelse for at foreldrene har en sorg med seg etter de mistet datteren sin. Dette er jeg oppmerksom på, men jeg veileder i og snakker om det som er normalt i svangerskapet og har et naturlig fokus på foreldrenes mestring. Vi snakker om det at de har mistet jenta si, og hvordan de kan håndtere sorgen parallelt med gleden over å skulle bli foreldre igjen.

Tom Andersen beskriver i artikkelen «Reflekterende samtaler, min versjon», det relasjonelle perspektiv (Andersen, 2006, s 35). Der forklarer han at det ble naturlig for det reflekterende team å fokusere på situasjonen mennesker er i, og stille spørsmål som hvem, når, hva, hvordan og hvis, istedenfor hvorfor. Så med Anna, som er delt mellom sorgen over barnet hun har mistet, og lykken over å være gravid på nytt, kan det fokuseres på situasjoner og mennesker hun har rundt seg, fremfor å stille spørsmål om hvorfor hun for eksempel er lei seg eller er engstelig. Jeg ser at det da på den måten blir er mer fokus på tiden fremover, og å skape håp, enn å se bakover i tid, og gruble over det som har vært (Andersen, 2006, s 35).

I min arbeidsform nå, som familieterapeut og jordmor på en helsestasjon, er det i liten grad tilrettelagt for at det kan jobbes med reflekterende team i møtet med de gravide og familiene. Jeg tenker at elementer og tankegang ut fra reflekterende team som Tom Andersen har jobbet mye med kan tas med inn i mitt arbeid likevel. Et spørsmål jeg kan stille underveis eller mot slutten av en samtale med kvinnen og hennes familie, er «er du interessert i å høre hva jeg tenker?», og de kan få valget om de ønsker å reflektere videre på det vi har snakket om, om de velger å være stille, eller velger å gjøre noe annet, som Tom Andersen beskriver (Andersen, 2006, s. 44).

Jeg har stilt Anna spørsmål som «hva gjør det lettere for deg når du har tunge stunder»? Da har hun sagt at det føles godt når hun, sønnen og mannen har vært på gravstedet til datteren og tent lys. Da hun svarte ja til å høre hva jeg tenkte, nevnte jeg at i tillegg til det å gå på gravstedet med familien, kanskje det ville vært fint å tenne lys hjemme for å minnes, og dele sorgen?

Hva k an vi sn ak k e om og m ed h vem ?

Jeg har spurt om hun har mennesker i livet sitt hun kan snakke med, når sorgen tynger, og hun har behov for å snakke. Hun har da svar at hun har familien sin i Russland som hun ofte snakker med på telefonen. Hun sier hun har god kontakt med dem, og føler støtte fra dem.

Tom Andersen skriver i artikkelen at noen ord og uttrykk kan berøre så sterkt at de bør unngås. Anna har ved et par anledninger nevnt sorg og smerte. Ut fra min inspirasjon fra Andersen kunne jeg ha sagt: «Du har sagt sorg og smerte noen få ganger, kan jeg spørre inn til det?» (Andersen, 2006, s 42).

22

Metaforum - Desember 2024

Det kan hende hun sier at i hennes familie i Russland er sorg noe de snakker mye om, gir uttrykk for sorg ved å gråte og tenne lys sammen. Dette er kanskje smertefullt for henne, fordi hun og mannen ikke har familien sin her i Norge.

Noen situasjoner i livet kan være så vanskelig å prate om, at man ikke finner ord. Noen kan tenke at det vonde skal gå over av seg selv. Andersen beskriver selv den traumatiske opplevelsen da han var barn, og hans far ble hentet av tyskere i 1941. Andersen beskriver at det var vanskelig å finne ord i det som hadde skjedd. Andersen skriver at han mener at «å delta i fredsarbeid» er et mye bedre utrykk enn å drive behandling. Han mener det er viktig å følge to retningslinjer; den første er å holde ut, selv om man har lyst til å gi opp. Den andre retningslinjen han beskriver, er «get out of the mainstream and go to the margins». I «mainstream», der det er «trygge» syns- standpunkter, hvor man må være enig med de som er der, kan tanken lett bli ufri, da er det bedre med ytterkantens ensomhet og kulde, hvor tankene kan være frie.

Andersen skriver videre om det å bli deltaker istedenfor å være observatør, oppgi tanken om at folk kan forandres eller kontrolleres utenfra. Han sier at det er bedre å samarbeide med dem på en slik måte at de selv finner frem til det nye og forandrer seg innenfra, og slutte å diskutere og planlegge i lukkede rom (Andersen, 2021, s 35-36). Å dr ive f r edsar beid Beskrivelsen til Andersen, om å «delta i fredsarbeid», og hans vide syn på hvordan man kan møte den andre, og det at terapeuten er deltaker istedenfor observatør, passer veldig godt inn i mine samtaler med Anna og mannen. Jeg som terapeut «går veien sammen med Anna», jeg lar henne lede an. Jeg har et genuint ønske om at hun skal komme videre, for at sorgen hennes skal ta mindre plass, og gleden mer plass. Endringen må komme

innefra hos henne, den kan kun komme dersom hun ønsker det. Jeg må være empatisk og være en deltaker i samtalene, gi henne rom for å være stille, dersom det er det hun trenger. Jeg må være til stede i nuet, gi all oppmerksomhet i denne samtalen og i dette øyeblikket (Andersen, 2021, s. 25 og 51).

Metaforum - Desember 2024

23

I samtalene med Anna kan jeg til dels oppleve gjennom hennes kroppsspråk og pust, hvordan hun har det. Ved å lytte til en annen persons kropp, vil jeg få en erfaring i min kropp. Jeg føler noe med kroppen, og så føler jeg det i kroppen. Ifølge Andersen kommer så uttrykkene, og med utrykkene kommer meningene. Ved at jeg erfarer i min kropp hvordan den andre har det, er med til hvilken retning samtalen går videre, hvilke spørsmål jeg stiller, og hva jeg sier.

Jeg er deltaker i samtalen, og ikke observatør.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Alt jeg ik k e vet , og det vi k an sk ape sam m en

I den språksystemiske retningen legges det vekt på at terapeuten skal være «ikke-vitende».

Ifølge Anderson og Goolishian, vil terapeuten alltid ha en indre dialog med seg selv, i samtalen med den andre. Samtidig med at terapeuten snakker med den andre, vil det pågå en konstant indre dialog i terapeuten, om hva terapeuten skal svare, og om hva det neste spørsmålet skal være. Tom Andersen har uttrykt: «når jeg snakker med andre, snakker jeg delvis med de andre, og delvis med meg selv». Han sier at terapeutens «indre» samtale er om ideer som kommer fra den «utvendige» samtalen, og om hvordan den «utvendige» samtalen best kan utføres (Rober, 1999).

Peter Rober (1999) kommer med noen hypotetiske svar på hva terapeutens indre dialog eksakt kan medføre. Han foreslår at den indre dialogen er en dialog mellom to aspekter; selvet hos terapeuten og rollen hos terapeuten.

Den indre dialogen kan sees som en forhandling mellom selvet og rollen hos terapeuten.

Forhandlingen er om hvilke aspekter av selvet som kan bli brukt for å lage plass for det som ennå ikke er blitt sagt («the not-yet-said») i den «utvendige» samtalen, og om, og på hvilken måte disse aspektene kan bli brukt.

Selvet i denne konteksten er mine følelser, intuisjon, redsel, forestillinger, ideer og så videre som terapeut. Selvet reflekterer meg som menneske og deltager i samtalen.

Rollen som terapeut kan sees som en profesjonell som har til oppgave å tilrettelegge for samtalen. Rollen refererer til terapeutens hypoteser og teoretiske kunnskap. Terapeuten lager hypoteser om mulige veier for å åpne opp for nye historier og n y mening i samtalen.

Terapeuten må i sin indre dialog reflektere over om og hvordan denne kan bruke elementer av selvet for å fremme en helende samtale (Rober 1999).

M in egen sor g er m in . Den k an deles. M ed n oen .

Jeg har erfaring med sorg i eget liv. Jeg føler med Anna, når hun forteller sin historie, selv om jeg ikke helt kan vite hva hun føler. I samtalene jeg har hatt med Anna, føler jeg empati, og jeg kjenner at det vekker noe i meg, når hun forteller om sin sorg. I samtaler hittil har jeg i min indre dialog tenkt «Hva skal jeg si nå, skal jeg vente med å si noe, ha en pause, og høre hva mer hun sier?».

I alle samtaler er det en kontinuerlig vurdering om hva som er nyttig i akkurat denne samtalen. Som terapeut kan jeg tenke: «Skal jeg stille et spørsmål nå, og om hva, og på hvilken måte?». Spørsmål i en samtale kan skape noe, og gi en vei videre.

En annen vinkling i en samtale kan være at terapeuten deler en historie fra sitt eget liv, det kan gi håp til den andre og gi en åpning for noe annet i samtalen. Både klienten og terapeuten har med seg mye inn i samtalen. Det de begge har med seg er kulturell bakgrunn, tro, fordommer og følelser.

24

Metaforum - Desember 2024

Klienten har som oftest en utdannelse, har personlige mål og har med seg sine tidligere opplevelser inn i samtalen. Alt klienten «har med seg» inn i samtalen vil påvirke terapeutiske prosesser. Både klient og terapeut bidrar inn i møtet.

Hvilk en plass vil lyset og gleden h a?

Jeg har snakket direkte om temaet sorg med Anna, jeg har «gått veien med henne» i samtalen. Når hun har fortalt at det hjelper på de vonde følelsene å gå på kirkegården og tenne lys sammen, har jeg forsiktig foreslått at de kan tenne lys hjemme for jenta deres som de mistet, når de har sagt ja til å høre hva jeg tenker. Jeg har som en naturlig del av oppfølgingen i svangerskapet snakket om barnet i magen, hva hun og mannen føler om det å bli foreldre igjen. Hun sier de gleder seg, og på den måten får positive følelser en naturlig plass i samtalen videre. Jeg som terapeut har på denne måten gitt mulighet for at det blir plass til både sorgen og gleden.

Videre i samtaler med Anna kan jeg se for meg at en del av den indre dialogen min vil bestå av om, og eventuell hvordan jeg skal dele noe om min egen erfaring med sorg. Det tenker jeg blir på samme måte som hittil i oppfølgingen av Anna- jeg vil gå veien sammen med henne, bruke min indre dialog til å vurdere hvor mye av min personlige historie som skal deles, ut fra hva som vil være nyttig og helende for Anna i samtalen.

En posisjon hvor man er trygg og usikker er alltid i utvikling. I utviklingen mot trygg usikkerhet, må terapeuten «ta risks». Et eksempel på spørsmål fra terapeuten som er trygg usikker, kan være «Nå stopper jeg litt opp. Jeg er litt usikker på hvordan vi skal gå videre».

Som transparent terapeut, sier jeg hvor jeg «er nå». Jeg kan si «nå er jeg litt usikker på veien videre, hva er viktig for deg?».

Jeg kan vende blikket utover, istedenfor innover. Være trygg nok til å sette ord på det som skjer i rommet, mellom oss, anerkjenne det som skjer i rommet. Å t ør r e å t a sjan ser Vi må tørre å snakke om det som er vanskelig å snakke om, og som kanskje gjør at vi ikke sees mer, at klienten ikke kommer tilbake. Noen ganger må vi som terapeuter ta sjanser, bevege oss ut i noe vi ikke helt vet hvor fører hen, men som vi allikevel har en grunn til å bevege oss mot. Vår erfaring og kunnskap som terapeuter, sammen med intuisjon i den enkelte situasjonen, kan føre oss til steder i samtalen vi ikke hadde kommet, dersom vi ikke turte å ta en sjanse. Dette stedet i samtalen kan være et vendepunkt for den andre, fordi det kan føre til en følelse av å bli sett og møtt i en vanskelig situasjon.

Jeg opplever at dette kan handle om at det er viktig som terapeut å ikke gå for mye over i den «ikke-vitende-posisjonen», hvis jeg gjør det, vil jeg marginalisere min verdi og nytte som terapeut.

Vi må tørre å snakke om det som er vanskelig å snakke om Anna og Daniel kan ha helt forskjellig bakgrunn og erfaring med hvordan sorg takles, oppleves og snakkes om. De kan i fasen etter å ha mistet et barn ha vanskelig med å ordlegge seg, og vanskelig med å forstå hverandre i sorgen.

Metaforum - Desember 2024

25

Med mine spørsmål, og utfra en trygg usikker posisjon, kan jeg som terapeut legge til rette for at Anna og Daniel kan komme nærmere hverandre og håndtere veien videre i en familie på tre, snart fire medlemmer, mer hensiktsmessig (Mason, 2019, s 10).

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

For sk jellen som k an sk ape f or an dr in g

En annen måte jeg kunne forholdt meg til Anna i samtalene vi har hatt, er innen Milano-retningen. Frøyland beskriver nysgjerrighet som en holdning, som det er viktig at terapeuten har med seg. Nysgjerrighet springer ut av sirkularitetsprinsippet, som går ut på at fagpersoner er i en stadig spørrende feedbackprosess med klientene, som ledd i å utvikle ny informasjon (Frøyland, 2020, s. 54-55). Ifølge Bateson trengs det ny informasjon, som utgjør en forskjell, for at forandring skal finne sted. Ut fra sirkulære spørsmål kunne jeg som terapeut få ny og viktig informasjon om Anna og hennes mann og familie (Frøyland, 2020, s.

57).

En forandring jeg kan tenke meg kunne skje hos Anna og familien, var at de etter hvert ville føle litt mindre på sorgen, og mer på gleden over å skulle få et barn til. Videre at Anna og mannen kunne kjenne på god mestring i fasen de var i, med graviditet, og snart som nybakte foreldre, og føle god mestring i barseltiden.

Sirkulære spørsmål kan stilles som et triadisk spørsmål. Jeg kunne for eksempel stilt Anna spørsmål som: «Hvis moren din hadde sittet her og hørt hva du sier om sorgen over datteren dere mistet, hva tror du hun hadde sagt da?». Svaret hadde kanskje inneholdt noe som fikk Anna til å føle omsorg fra moren sin, når Anna med egne ord hadde svart for eksempel noe som «Jeg tror hun hadde sagt at hun og faren min vil gjøre alt for at jeg og familien min skal ha det bra. Hun hadde sagt at til tross for at vi bor langt vekk, tenker vi på dere hver eneste dag, og vil gjøre alt for at dere skal ha det bra».

Jeg kunne stilt hypotetiske spørsmål om framtidige muligheter, som «hvordan ser du for deg dere har det om fem år? Da har du et barn på fem år og et barn på 7 år.» Anna ville kanskje svart at hun ser for seg at de lever et aktivt liv med et skolebarn og en som går siste året i barnehagen, og at de har en hund. Og at de minnes datteren som døde, ved å tenne lys på kirkegården ved høytider, men at sorgen gjør mindre vondt.

Et sirkulært spørsmål om rangering, kunne vært: «Hvem er det som har minst behov for å snakke om sorg og savn, er det din mann eller deg?». Ved at Anna hører seg selv si noe om dette, ville det kanskje gitt henne ny informasjon og forståelse for behovene til henne og mannen, og at de kanskje har ulike behov, og er forskjellige «steder» i prosessen (Johnsen og Torsteinsson, 2020, s. 128-129).

I møte med Anna har jeg hatt fokus på språksystemisk tilnærming, fordi det ligger mye i det usagte, og jeg fornemmer noe mellom oss, på et dypere plan. Jeg har min erfaring med sorg, paret har deres. Jeg ønsker å høre hva de sier, ikke hva de mener, som Tom Andersen reflekterer over. Jeg ønsker at foreldrene skal stake ut veien og retningen selv for hva de behøver.

Jeg er såpass t r ygg at jeg våger å vær e u sik k er Jeg reflekterer over «trygg og usikker», og ønsker å være mye i der, i samtalen. Det er fordi den andre er eksperten på eget liv. Jeg våger å være usikker, jeg er såpass trygg i min rolle som familieterapeut og jordmor.

26

Metaforum - Desember 2024

Dette er mennesker jeg ikke kan utføre «rutine-oppgaver» med, men må nærme meg forsiktig. Det er viktig å være oppmerksom på feedback og lytte til tilbakemeldinger.

Jeg må gi foreldrene mulighet til å vise meg hva DE trenger og har behov for, på denne veien de går, når de skal bli foreldre for tredje gang, og har en stor sorg med i bagasjen. Det var interessant å jobbe med Milano-retningen, og å reflektere over hvordan det eventuelt ville sett ut dersom jeg hadde benyttet meg av denne familieterapeutiske retningen. Social graces har jeg med meg i bakhodet i alle møter, og det var interessant å gå i dybden og reflektere over ulike spekter i oppfølgingen av Anna.

En st ør r e dybde i sam t alen Før jeg ble familieterapeut, tenkte jeg: «hvordan kan jeg som jordmor jobbe familieterapeutisk?», og få tid og «plass» til det i min jobbhverdag? Jeg tenkte at jeg ofte bare møtte den gravide og eventuelt partner, og ikke flere generasjoner i konsultasjonene.

Jeg reflekterte over om det ville være nok tid til å gjennomføre samtaler med søkelys på familieterapeutisk arbeide. Jeg undret meg over hvordan jeg praktisk kunne inndra flere generasjoner, og om den gravide ville ha de med i samtalen.

Jeg har tenkt på tidsperspektivet. I forhold til Kari Martinsens omsorgsteori, mener jeg at jeg som jordmor på helsestasjonen med fordel kan ta til meg det Martinsen sier om klokketiden. At jeg i det familieterapeutiske arbeidet fokuserer fullt og helt på å være til stede her og nå, uansett lengde på samtalen. Ut fra Tom Andersens forklaring om møtet med Hudson, viser det at dersom jeg bruker kun noen minutter av min tid, og er til stede med hele meg, vil personen(e) jeg møter trolig føle seg sett og tatt på alvor.

Nå gir tanken om det å ikke ha «god nok tid», ikke like god mening for meg som den gjorde tidligere.

Ut fra disse refleksjonene, vil jeg si at jeg i stor grad kan jobbe familieterapeutisk som jordmor. Dersom jeg ikke lar begrepet «tid» stresse meg, men heller har søkelys på i små episoder å gi all min oppmerksomhet til den gravide og familien, kan jeg bruke elementer fra familieterapien inn i mitt arbeide med gravide og familier.

Jeg mener at teknikker og ulike modeller i familieterapi kan brukes i jordmorarbeide på helsestasjonen. Det å være familieterapeut i tillegg til jordmor, gjør at jeg kan skape en enda større dybde i samtalene, jeg kan stille spørsmål i en retning som gjør at den gravide og familien for eksempel vil føle seg mer på lik linje med meg som terapeut og jordmor. Det kan bidra til større forståelse og gi en annen retning i samtalene, som igjen er med på å skape en endring.

Jeg mener, at det at jeg har en familieterapeutisk bakgrunn, kan være med til å forebygge henvendelser til andre faggrupper, og det kan være med til å styrke tilliten, og gi den gravide og familien en følelse av «å bli sett».

Jeg vil avslutte med noen ord fra den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855):

«For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han -men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke» Metaforum - Desember 2024

27

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

28

Metaforum - Desember 2024

Humor i den systemiske hverdagen Av Jeanne Maria Holm Jensen

18. mars 2024 «Del den dår lige h u m or en din m ed an dr e, så slipper du å bær e den alen e» Jeg har erfart at jeg med min familieterapeutiske og systemiske forståelse noen ganger blir sittende og humre for meg selv over noe jeg opplever. Det er ikke alltid at jeg har noen i 29. januar 2024 nærheten å dele denne opplevelsen med. Andre ganger strever de som er i nærheten av meg med å se hva jeg synes er morsomt med dette. «Å le med andre kan være dobbelt så morsomt» Dette er en invitasjon til å ta del i min humor og en invitasjon til å dele din humor med andre.

Send inn et bilde, sitat, noe du har lest eller hørt som får deg til å trekke på det systemiske smilebåndet med en kort beskrivelse av konteksten og kommentar, så kan din humor deles med andre i neste utgave av Metaforum. Send inn til jeannesmail@hotmail.com .

Kontekst: Jeg kommer hjem fra jobb og møter min datter som da er 12 år i entreen. Hun sier: «Mor, du ligner en fotomodell». Jeg sier «Ha?» og ser meg selv i speilet. Min datter ser litt til på meg og svarer: «Nei, ikke akkurat nå. Og ikke til vanlig heller? » Kommentar: Når jeg tror på at språk skaper virkeligheter, så lever jeg bedre med det som forblir usagt noen ganger.

Kontekst: Feilmelding i klinisk dataprogram.

Kommentar: Om noe eller noen er for trege avhenger kanskje også av kravene til hurtighet.

For noen vil 60 sekunder kanskje være å vise tålmodighet, for andre ikke. Kanskje tidspunktet for journalnotatet kan si noe om hvem ble vurdert som treg?

Metaforum - Desember 2024

29

Humor i den systemiske hverdagen

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

18. mars 2024

29. januar 2024

Kontekst: Sett på nett av Shivani Singh (FB, History for the Witty 2.0) Kommentar: Vi lever i en tid der evidens blir satt høyt. Vi kan påvirke hva vi gjør til evidens.

Kontekst: Sett på nett av Alan Shpare Omuyaku (FB, History for the Witty 2.0) Kommentar: Mange har meninger om teknologiens påvirkning på barn, og noen savner de gode gamle dage.

30

Metaforum - Desember 2024

Humor i den systemiske hverdagen 18. mars 2024

29. januar 2024

Kontekst: Feilmelding i dataprogram

Kommentar: Jeg synes at livet oppleves litt kjedeligere og kanskje mer forvirrende når hypotesene er mange, men forblir lineære.

Kontekst: Sett på nett av Kevin Starr (FB, History for the Witty 2.0 Kommentar: Det hjelper meg å tenke at samme hva jeg prøver å få til i og med livet, så er jeg glad for at elsker katter.

Metaforum - Desember 2024

31

Reisebrev fra Belgia Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

et t er delt agelse på n or disk k on f er an se i Ber gen au gu st 20204

In gen t in g er lit e, in gen t i n g er st or t - det f in n es ver den er i oss (Bergen, 27. - 30. august 2024) Av: Nathalie Verhaeren

I?m a family counselor from Belgium, who works with children, adolescents and their families in a private practice. I also work as a psychiatric nurse in a psychiatric hospital where I work with adults. I like the variety of both jobs. The first thing that came to mind was ?I want to learn from the Nordics? when I assigned to the Nordic Family Therapy Congres. Because of my love for Norway, I liked that it would be in Bergen. I had no idea what to expect when I arrived at the big room the first day. Even though I was alone, it didn?t feel like I was. I immediately felt the warmth and connection of and between all these people. I had the chance to talk to a lot of people and learned so much. There were some themes that were similar to how we do it in Belgium. I?m thankful for what I?ve learned from the Nordics. The most important thing that I will be keeping in mind is the concept of Dialogue Coffee, the fika and that connection is the key.

Thank you all!

https://europeanfamilytherapy.eu/summary-of-the-xiii-nordic-family-therapy-conference-2024/

32

Metaforum - Desember 2024

STUDENTSTEMMEN Jeg ble u t f or dr et og jeg t ok den .

Hvor f or valgt e jeg f am iliet er api???

Est er Pollar d Søilan d Da jeg valgte å fordype meg i familieterapi var det fordi jeg ønsket å bidra til å gjøre en forskjell i folks liv på en mer funksjonell og meningsfull måte. I årenes løp har jeg blitt mer og mer nysgjerrig på hvordan familieforhold påvirker oss på godt og vondt, min egen historie inkludert. Jeg er enegget tvilling, kom ut som nr 2. Hun er «straight», jeg er «skeiv». Er det OK å være forskjellig i legning selv om vi er et egg? Følelsen av å være annerledes enn resten av familien, er jeg annenrangs av den grunn? Hvordan har det preget meg opp igjennom?

Tver r f aglig spesialist i Gest alt t er api Ut esek sjon en i St avan ger

Familieterapi kan gi en mulighet til å hjelpe mennesker med å forstå hverandre bedre og løse konflikter som ofte sitter dypt og påvirker flere generasjoner.

Jeg jobber i Uteseksjonen med unge i alderen 10-25 år og deres foresatte. Foruten å gå oppsøkende gir jeg Gestaltterapi til ungdommer over 18 år samt familiesamtaler/veiledning.

Uteseksjonen er et frivillig lavterskeltilbud.

I dagens samfunn ser vi at mange familier står ovenfor store utfordringer, være seg stress, psykiske lidelser, eller konflikter. Min hovedinteresse og nysgjerrighet ligger i det flerkulturelle og hos de flerkulturelle familiene. De ekstra påkjenninger og utfordringer flerkulturelle familier har i tillegg til norsk etniske familier, som krysspresset i det å leve i midten av to kulturer, hvor de skal beholde sine egen og tilpasse seg den nye kulturen, og alt som det fører med seg er verdt å hjelpe til med. Familieterapi er et kraftfullt verktøy som kan gi rom til å arbeide med disse utfordringene i et trygt og støttende miljø. Det handler ikke om pekefinger, men å finne nye måter å samhandle på.

Som familieterapeut håper jeg å kunne bidra i en prosess som styrker familiebåndene og skaper nye og varige forandringer. Å se en familie utvikle mer forståelse og empati for hverandre gjør godt.

Metaforum - Desember 2024

33

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Familieterapi er også viktig på et samfunnsnivå. Hjelper vi en familie til å fungere bra skaper det ringvirkninger som påvirker hele fellesskapet. Det handler ikke bare om enkeltindividet, men om et mer støttende og inkluderende samfunn.

Sååååå hva har de to første samlingene gjort med meg- er jeg forandret på noen måte? .?

Jepp, jeg er nok det, og ikke til det verre :-) Som Gestaltterapeut så er jeg kjent med setningen «jeg blir til i møte med deg». Forskjellen nå blir at jeg blir til i møte med deg, deg, deg og hele familien som kommer inn i terapi rommet. Fokus blir å gi alle rom og tid til å komme med sitt. Det er nye fag uttrykk som skal innlæres, og jeg har allerede fått meg noen favoritter. Jeg synes dette med diskurser, resonans og punktuering og ikke vitende posisjon er spennende. Kan jo ikke unngå ekspertikke ekspert rollen hvor to av mine medstudenter: Elisabeth, Jeanett og jeg sier: Ja takk, begge deler, dog ut ifra kontekst.

Erfaringene jeg har gjort meg så langt er av positiv art. Jeg vil takke May Synnøve for et deilig velkomstbrev før studieoppstart. Jeg la all usikkerhet bort. Jeg følte meg som hun skrev, VELKOMMEN. Videre har det vært opptur på opptur, med fantastiske forelesere, og dette gjør vi sammen holdning- samskaping. Det krever at vi som studenter involverer oss, tar del i det som skjer, bryr oss hva som formidles og stiller oss kritisk til det. Jeg er favoritt av veiledningene våre og PPU gruppene. Igjennom PPU gruppa har jeg blitt mer kjent med meg selv og øvd opp mine lytteferdigheter, nysgjerrighet, og fått en større indre ro. Min erfaring med ikke vitende posisjon har gjort meg mer bevisst på at jeg blir mer åpen for de jeg møter.

Det øker min nysgjerrighet og ønske om å få vite mer. Jeg blir opptatt og interessert i deres historie. Jeg bærer ikke ansvaret og utfallet av det som skjer videre alene. Vi er sammen om det, vi er likeverdige.

Takk for oppmerksomheten.

34

Metaforum - Desember 2024

Boknyhet Vi i r edak sjon en h ar ik k e m u ligh et t il å an m elde alle bøk en e vi f år t il gjen n om syn .

Den som øn sk er å gjør e det vil f å den t il odel og eie. Sen d m ail t il m et af or u m @n f f t .n o så sen der vi bok a.

Til du blir sn ill Av: Lisbeth Nilsen Hva skjer når et barn får mat i stedet for trygghet og omsorg?

Under sengeteppet med tuben i munnen, i fosterstilling, ingen festforestilling. Kysser majonesen i møte.

Til du blir snill er en diktroman om barnet som bare får mat. Barnet som ikke hører hjemme, som må spise og spise og svelge unna mat og løgner, også i Jesu navn. Barnet som må bære de voksnes svik, skyld og skam. Barnet som biter i seg og fra seg for å finne måter å klare seg på. Boka handler mest av alt om å bære sin historie med livskraft, styrke og håp. Og ikke minst: At troen på at det gode kan overleve. Mange overlevere av omsorgssvikt og overgrep sliter med overvekt og fedme forårsaket av traumer og sår fra tidlige år.

Overspisingslidelse er den mest u tbredte spiseforstyrrelsen, og forskning viser en sterk sammenheng mellom omsorgssvikt og overspising, overvekt og fedme.

Dette gjelder også i høy grad angst og andre psykiske lidelser. bidra til å forhindre at omsorgssvikt og overgrep skjer igjen. Omsorgssvikt er alles ansvar.

Om f or f at t er en Lisbeth Nilsen (f. 1952) har bakgrunn som barnehjemsbarn, bibliotekar, bokhandler, oversetter, forlagsredaktør for fagbøker og forfatter av sakprosa og oppslagsverk.

Diktromanen Til du blir snill er hennes første skjønnlitterære bok.

Din an m eldelse m å vær e k lar sen est 24 f ebr u ar :-)

Metaforum - Desember 2024

35

Vi forlenger fristen for å nominere Årets familieterapeut 2024 til 15.12

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Besk r ivelse av pr isen :

Årets familieterapeut er en annerkjennelse til en person eller gruppe som utmerker seg, bidrar til utvikling, har hatt stor betydning, eller gir kraft til fortsatt utvikling av fagfeltet familieterapi og systemisk praksis i Norge. Prisen bør ikke anses som en konkurranse, men som en mulighet for å løfte fram arbeid og initiativer som anses viktige for fagfeltets utvikling.

Prisen kan gis til arbeidsmiljøer, grupper, kollegieskap, erfarne eller yngre engasjerte fagpersoner som har sin praksis i Norge. De som nomineres til prisen kan både være medlemmer av NFFT eller fagpersoner som ikke er medlemmer.

Prisen kan eksempelvis gis for kliniske arbeid, et prosjekt, en evaluering, forskning, arbeid innen utdanning, sterke samfunnsstemmer, en interessant bok eller tekst - kort sagt alt som har betydning for og tilknytning til familieterapi og systemisk praksis.

Prisen deles ut årlig på NFFTs Generalforsamling. Prisen består av et bilde, diplom og blomster, tillegg til presentasjon i Metaforum og NFFTs nettside.

Hvem k an n om in er e?

Alle medlemmer i NFFT kan nominere. Styret i NFFT har utnevnt en landsdekkende komitè, som årlig velger hvem av de nominerte som gis prisen. Frist for å sende inn kandidater er 15. desember. Komitèen ledes av redaktøren i Metaforum.

Komiteen sender sin beslutning og begrunnelse til redaktøren i Metaforum innen 15. januar hvert år.

Når du n om in er er : -

En godt bearbeidet nominasjon gir komite et bedre grunnlag når vinneren skal kåres. Når du sender inn en nominasjon ber vi deg/dere om å: Beskrive hvem, hvilke eller hva du nominerer Hvorfor du nominerer den/de/dem.

Skriv gjerne eksempler på arbeid gjort av vedkommende, hvilken sammenheng arbeidet er gjort i.

På hvilken måte har den/de/dette bidratt i samsvar med kriteriene ovenfor?

Nominasjonen må være mottatt av komitéen senest 15 desember

Send din nominasjon til erna.tysko@metaforum.no 36

Metaforum - Desember 2024

Takk for tildelingen "Årets familieterapeut 2023" Av Terje Tilden .

Jeg ble tildelt æresbevisningen ?Årets familieterapeut 2023» fra Norsk Forening for familieterapi under Nordisk konferanse i familieterapi i Bergen 29.08.24. Dette var jeg helt uforberedt på, så jeg ble målløs og overveldet. Jeg er ydmyk, glad og stolt for denne anerkjennelsen. Hjertelig takk til de som har nominert meg og til komiteen som valgte ut meg blant de nominerte. Jeg tar til meg ordlyden på diplomet: «Norsk forening for familieterapi vil takke for ditt bidrag til forskning, undervisning og metodeutvikling gjennom en årrekke. Ditt bidrag har vært til inspirasjon for mange.» Det føles godt med en slik anerkjennelse, og tildelingen var «timet» veldig bra når jeg nå forbereder pensjonisttilværelsen.

Et lite resyme over mitt yrkesliv: Som relativt nyutdannet sosionom fikk jeg jobb som individualterapeut ved Modum Bad og har siden jobbet der i 35 år. Her har jeg blitt vist tillit og gitt muligheter jeg ikke hadde drømt om; som terapeut, fagutvikler, forsker og formidler. Jeg fikk anledning til å ta utdanninger i veiledning, psykisk helsearbeid, familieterapi, kognitiv terapi, Master i sosialt arbeid, og til slutt doktorgrad ved Medisinsk Fakultet, UiO. Jobbmessig og faglig ble Familieavdelingen og Forskningsinstituttet ved Modum Bad min tilhørighet. Jeg har erfart betydningen av at andre rundt meg, ikke minst ledere, har trodd på og heiet på meg.

Å oppnå PhD-graden har hatt stor betydning på mange områder: Det var selvsagt en stor milepæl for meg personlig. Som sosionom har det vært viktig å synliggjøre at dette er en yrkesgruppe som kan gjøre seg gjeldende i akademia. Forskningen som inngikk i mitt doktorgradsarbeid bidrar til en styrking av statusen til parog familieterapi både nasjonalt og internasjonalt. Som den første PhD ved Familieavdelingen, var dette en viktig triumf for avdelingen og dennes medarbeidere fordi alle hadde bidratt til forskningen på ulikt vis.

Metaforum - Desember 2024

37

For pasientene betød det forhåpentligvis en økt trygghet på og tillit til at behandlingen representerer høy faglig kompetanse, noe vi vet er knyttet til forventning om bedring. For min karriere innebar doktorgraden en døråpner for videre forskning, fagutvikling og formidling internt og eksternt, samt ledelsesoppgaver ved Modum Bads Forskningsinstitutt.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Mitt forskningsfokus har primært vært på Familieavdelingens pasienter som vi har fulgt med hyppige kvantitative målinger i snart 25 år. Sammen med doktorgradskandidater og hovedfags-/mastergradsstudenter som jeg har veiledet, har vi også gjennomført studier med kvalitative og blandede design. Vi har gjennom lang tid bygd opp en infrastruktur ved Modum Bad med systematisk innhenting av data fra pasienter før, underveis og etter behandling som bidrar til at terapeutene kan gjøre bruk av pasientenes tilbakemelding (Routine Outcome Monitoring ? ROM; Tilden & Wampold, 2017). ROM er en systematisk og hyppig innsamling av viktig terapirelevant informasjon fra klient til terapeut underveis i terapiforløpet basert på standardiserte spørreskjemaer.

Fordi dette skjer i sanntid, vil denne feedback-informasjonen være et grunnlag for drøftinger mellom klient og terapeut om hvorvidt samarbeidet oppleves meningsfullt og gir tegn til ønsket endring i henhold til definert felles mål. Hvis så ikke er tilfelle vil en kunne evaluere og justere tilnærming, og dermed vil ROM fungere som en brukermedvirkning som bidrar til styrking av arbeidsalliansen som igjen er nært forbundet med bedret utfall og redusert dropout-rate (Brattland et al., 2019). Dette er en konkret form for brukermedvirkning som stimulerer klientens egenaktivitet, noe som er forbundet med bedret utfall (Wampold & Imel, 2015). Aktuelle teorier som kan støtte opp rundt slik ROM-brukermedvirkning er (a) betydningen av mestringstro og selvdrevne valg for å kunne påvirke sin egen situasjon («self efficacy» ? Bandura, 1977), (b) viktigheten av selv å erfare kontroll og påvirkningskraft på egen situasjon («locus of control» ? Rotter, 1966), (c) nødvendigheten av at klienten skal erfare behandlingen som begripelig, håndterbar og meningsfull («salutogenese» ? Antonovsky, 2012), og (d) bidra til at klienten får økt herredømme i eget liv (myndiggjøring, egenkraftmobilisering, «empowerment» ? Zimmerman et al., 1992).

Den samme informasjonen som her anvendes klinisk, kan også brukes til forskningsformål gitt de nødvendige samtykker og godkjenninger. Fordi ROM innhenter hyppige data underveis i terapiforløpet, vil en i tillegg til å undersøke endring fra start til slutt av terapien også kunne studere selve endringsforløpet, og dermed endringsmekanismer. Dette er svært klinisk relevant fordi det vil gi kunnskap en kliniker trenger for å kunne iverksette tiltak for at ønsket endring skal skje, for eksempel hvilke intervensjoner som er hensiktsmessige overfor hvilke klienter til hvilken tid i terapiprosessen. Fordi ROM innebærer å hente data fra klientene hyppig i terapiprosessen vil en ha mulighet til å fange opp sekvenser der endring skjer, og å koble disse til hvilke tiltak og prosesser som disse endringene er assosiert til. ROM data kan også anvendes til intern kvalitetssikring, samt dokumentasjon og legitimering overfor eksterne aktører, slik som finansieringsinstitusjoner og offentlige godkjenningsorganer.

38

Metaforum - Desember 2024

HORTEN Jeg ledet et RCT multisenterprosjekt med fokus på ROM med Familieavdelingen, ABUP i Kristiansand og familievernkontorer i Ålesund, Drammen og Kongsberg som deltakende enheter, og i samarbeid med The Family Institute i Evanston, Illinois, USA. Artiklene som ble publisert i denne studien inngår i den jevnt voksende forskningslitteraturen som utgjør et viktig empirisk grunnlag for bruk av ROM i klinisk praksis og forskning (Tilden et al., 2020; 2021a; 2021b).

Det andre hovedområdet i min forskning er knyttet til et inntakskriterium for pasienter ved Familieavdelingen, Modum Bad, der den ene eller begge av de voksne har definerte individuelle psykiatriske symptomer i kombinasjonen med alvorlige relasjonelle vansker. Dette er imidlertid ikke et fenomen som er spesifikt for våre inntakskriterier; en slik samtidighet av individuelle og relasjonelle vansker opptrer hyppig hos de som enten søker par- og familieterapi, eller individualterapi (Whisman et al., 2021). Med andre ord bør den terapeut som primært jobber individualterapeutisk overfor for eksempel den deprimerte pasient være kjent med at denne personen sannsynligvis også strever med betydelige relasjonelle vansker overfor partner og familie. Og terapeuten som primært jobber relasjonsorientert med par og familier bør være OBS på at den ene eller begge av partnerne eller barn samtidig kan streve med individuelle psykiatriske symptomer. Et viktig forskningsspørsmål har derfor vært: Når slike kombinasjoner forekommer, bør terapeuten da primært ha fokus på individuelle symptomer, på de relasjonelle vansker, eller begge samtidig? Gjennom en årrekke har en både internasjonalt, men også i vår egen forskningsgruppe gjort funn som støtter alle tre alternativene, noe som kunne tolkes som en støtte til en systemisk forståelse (Tilden et al., 2010; 2020¸2021b). Imidlertid viser en oppsummering av større kvantitative studier på gruppenivå der en ser mange enkeltstudier under ett, en tendens i favør av det relasjonelle (Whisman et al., 2021). Dette innebærer en sannsynlighet for at de fleste klienter med den nevnte kombinasjonen vil profitere på et tidlig relasjonsfokus i terapien, noe som videre vil danne et gunstig grunnlag for en reduksjon av individuelle symptomer. Fordi disse resultatene likevel representerer en stor variasjon, bør klinikeren samtidig være åpen for at noen par og familier med denne kombinasjonen heller vil profitere på et tidlig individuelt terapifokus med mål om å redusere symptomnivået, og hvor dette i neste omgang tilrettelegger for relasjonsbedring. Så selv om det fra forskningshold konkluderes med én anbefaling, noe terapeuten trenger å ha kjennskap til, bør valget av tilnærming gjøres i et samarbeid med klientene basert på deres aktuelle situasjon, behov og ønsker. Det blir i dette samarbeidet dermed viktig å invitere inn klientenes kunnskap om seg selv, egenerfaring, preferanser, kultur, verdier, og deres egne ideer om hva som bidrar til ønsket endring etc. En slik arbeidsmåte har støtte i prinsipperklæringen om «Evidence Based Practice» til den Amerikanske Psykologforening (APA, 2006), og som har blitt innarbeidet i Norge under

begrepet «kunnskapsbasert praksis» (Helsebiblioteket, 2024). Denne forståelsen anerkjenner tre former for kunnskap som nødvendig i klinisk arbeid . Disse er terapeutens teoretiske, faglige og kliniske erfaring, forskning, og ikke minst klientens egen erfaring, preferanser, kultur, verdier, tro etc.

Metaforum - Desember 2024

39

HORTEN Det er ikke noe hierarki mellom disse kunnskapstypene, og ideelt bør de integreres i klinisk arbeid. Disse kunnskapstypene vil kunne vektes ulikt avhengig av klinisk situasjon og klientens ønsker, mål og behov (Lorås et al., 2023; Tilden, 2023a; 2023b; Tilden et al., 2022a; 2022b; 2024; Whittaker et al., 2023).

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Overnevnte forskningsfunn og kunnskapsbasert praksis aktualiserer utfordringen en kliniker møter ved å skulle tolke kvantitative forskningsresultater. Slike funn omhandler gruppebasert kunnskap om fenomener som gjelder de mange (nomotetisk nivå).

Oppgaven blir å vurdere om slik nomotetisk kunnskap er relevant og nyttig på et idiografisk nivå, altså sett opp mot den lokale kunnskapen hos den enkelte klient (Lorås et al., 2023; Tilden, 2023a; 2023b; Tilden et al., 2022a; 2022b; 2024; Whittaker et al., 2023).

Klinisk sett anbefales det at terapeuten formidler sin kjennskap til denne forskningen med ydmykhet og respekt overfor klienten. Med dette menes for eksempel at selv om den aktuelle anbefalingen fra forskningen gjelder klienter med samme type problematikk som den klienten en nå snakker med, er kunnskap fra gruppenivå ikke nødvendigvis direkte overførbart til individnivå. Statistiske analyser i kvantitative studier beror på sannsynlighetsberegning, og her er det alltid en feilmargin som en må ta høyde for. Funn baserer seg på gjennomsnittstallene hos gruppen som er forsket som for eksempel er statistisk signifikant forskjellig fra en annen gruppe. Når en i møte med aktuell klient som har tilsvarende vansker som den gruppen det er forsket på, tilsier funnene at en med stor sannsynlighet kan anta at funnene på gruppenivå (nomotetisk) også er gyldige for den enkelte klient (idiografisk) med tilsvarende vansker. Men en må alltid ta forbehold om at denne aktuelle klienten også kan være mer lik de i studieutvalget som ikke tilhører majoriteten og som dermed ikke omfattes av gjennomsnittstallenes funn. Med andre ord er det også en sannsynlighet for ? om enn betydelig mindre ? at den aktuelle klienten ligner mer på de utenfor enn innenfor gjennomsnittstallet i studien. Og dermed vil funn fra studien ikke være overførbar og klinisk nyttig overfor denne klienten. En slik statistisk usikkerhet bør likevel ikke brukes som argument for at kvantitative studier som sådan er unyttige og irrelevante til bruk i klinisk praksis, slik noen hevder. For de alle fleste klienter vil slik kunnskap være relevant og nyttig, gitt at den tilpasses ut fra klientens egen preferanse og kunnskap, med andre ord brukermedvirkning. En slik forståelse og anvendelse tilsvarer hvordan en kliniker også anvender bruk av manual knyttet til en spesifikk terapimetode som også må tilpasses klienten, aktuell kontekst m.v. Klinikeren kan for eksempel si: «Ut fra min kjennskap til forskning og faglitteratur, vil X type tiltak være å anbefale for deg som tilhører klienter med type Y problemer. Likevel vil vi ikke vite med sikkerhet om type X tiltak vil hjelpe akkurat deg. Jeg har god erfaring med type X tiltak, så jeg tror at det vil være verd å prøve, men dette må du selv avgjøre. Hvis du sier nei til det, eller at type X tiltak ikke viser seg å være hjelpsomt for deg, skal vi sammen finne andre måter som jeg også tror vil være av nytte for deg.» Terapeutens deling av informasjon og kunnskap basert på forskning og klinisk erfaring gir klienten et grunnlag for å ta selvstendig stilling og utøve medbestemmelse om valg av tiltak.

Brukermedvirkningen, altså idiografisk kunnskap fra den enkelte klient, innebærer for oss profesjonelle at vi noen ganger trenger å sette til side vår egen kunnskap dersom klientene ikke ser denne som nyttig eller gir mening.

40

Metaforum - Desember 2024

HORTEN Mens andre ganger vil den kunnskapen terapeuten formidler være nettopp det som trengs for å hjelpe denne klienten. Ideelt sett bør disse kunnskapstypene integreres, jfr.

«Evidence Based Practice»/kunnskapsbasert praksis (APA, 2006; Helsebiblioteket, 2024).

Måten slik integrering skjer på vil for eksempel være at klientens idiografiske kunnskap utgjør et nødvendig supplement og eventuelt et korrektiv overfor den nomotetiske kunnskapen, noe som vil bety en økt grad av persontilpassing av behandlingsvalg og tiltak. Av denne grunn er det ingen motsetning mellom nomotetisk kunnskap og lokal, idiografisk kunnskap. Snarere bør de betraktes som gjensidig nødvendige og utfyllende.

Jeg eksemplifiserte dette i ett av mine innlegg på den nordiske familieterapikongressen i Bergen, der jeg tok utgangspunkt i at mange klinikere opplever at den faglige autonomien blir snevret inn som følge av blant annet økt arbeidspress og pålegg om etterfølgelse og dokumentasjon av evidensbaserte terapimetoder. Jevnfør prinsippene i kunnskapsbasert praksis og rettsgrunnlaget for brukermedvirkning anbefalte jeg å omfavne og optimalisere prinsippet om å styrke klientens stemme fordi denne synes å være så sterk at den trumfer både faglige retningslinjer om bruk av evidensbaserte metoder, og vår egen foretrukne tenkemåte eller modell. Siden prinsippet om brukermedvirkning bidrar til å løfte fram klientens selvbestemmelse, noe klinikeren skal tilrettelegge for, vil dette indirekte også styrke terapeutens autonomi (Tilden, 2023a; Utvåg et al., 2014).

Igjen, tusen takk for den anerkjennelse denne prisen innebærer for meg. Hederen skal deles med alle som jeg har samarbeidet med på ulikt vis, både klinisk, i forskning og i formidling. Aller mest gledelig er det for meg at innholdet og budskapet i det som jeg og mine medforfattere har publisert den siste tiden (jfr. referanselisten) åpenbart er lest og vurdert som betydningsfulle bidrag til vårt fagfelt. Jevnfør overnevnte prinsipp om kunnskapsbasert praksis har vi i våre artikler vektlagt at par- og familieterapifeltet / det systemiske feltet har en styrke i to av kunnskapskildene; teori, modeller og metoder, samt klientperspektivet. Imidlertid påpeker vi at den tredje av disse kunnskapskildene, forskning, har et betydelig forbedringspotensial i vårt fagfelt. Vi vektlegger da viktigheten av å innlemme hele bredden av forskningstilnærminger, uten en selektiv preferanse på kvalitativ forskning som har vært det dominerende i vårt fagfelt gjennom flere år. Når «integrasjon» er et sentralt begrep knyttet til kunnskapsbasert praksis innebærer dette ideelt at forskning bør inkluderes som en naturlig del av den kliniske praksis. Det mest nærliggende og enkleste innsteg i så måte for klinikeren er å innlemme bruk av ROM som en integrert arbeidsmåte (Lorås et al., 2023; Tilden, 2023a; 2023b; Tilden et al., 2022a; 2024; Whittaker et al., 2023). Dette har flere fordeler: Det kan bidra til å styrke klientenes medvirkning. Det vil kunne bidra til mer fokusert behandling på det som klienten erfarer som nyttig og ønskelig, noe som sannsynliggjør bedre utfall og kortere behandlingstid. Og den samme tilbakemeldingsinformasjonen er egnet som forskningsdata gitt de nødvendige godkjenninger. Egnede begreper ved å implementere dette er klinikk-nær forskning og praksisbasert evidens. Dermed er det mulig å gjennomføre viktige studier som er klinikknære, relevante og nyttige for ordinær terapi.

Vi ser derfor for oss at den framtidige systemiske terapeut tar i bruk forskning som del av sitt daglige arbeid, med andre ord er vår visjon den «vitenskapsbaserte kliniker» (Lorås et al., 2023; Whittaker et al., 2023).

Metaforum - Desember 2024

41

HORTEN For at utviklingen skal gå i en slik ønsket retning bør utdanningene til systemiske praktikere og familieterapeuter inkludere forskningsmetodikk som er særlig innrettet til å fange opp systemiske prosesser, med et klart premiss om å ivareta bredden av metodiske tilnærmingsmåter. Dette muliggjør dels at systemisk praksis får økt empirisk støtte, noe som vil styrke fagfeltets anseelse og status. Dels vil forskningstilnærminger inngå som en viktig del av klinisk praksis slik at kvaliteten på denne høynes med at flere klienter får bedre og raskere hjelp. Dels kan det være starten på en klinikers forskerkarriere.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Jeg håper at mine erfaringer på dette arbeidet og selve pristildelingen vil være motiverende for andre fagfolk i feltet til å engasjere seg i fagutvikling, forskning og formidling til det beste for faget og for de klientene som søker vår hjelp.

Ref er an ser : Antonovsky, A. (2012) Helsens mysterium. Den salutogene modellen. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.

APA (2006). American Psychological Association Presidential Task Force on Evidence Based Practice. Evidence-based practice in psychology. American Psychologist, 61, 271?285. https://doi.org/10.1037/0003-066X.61.4.271 Bandura, A. (1977). Self-efficacy: Toward a unifying theory of behavioral change.

Psychological Review, 84(2), 191?215. https://doi.org/10.1037/0033-295X.84.2.191 Brattland, H., Koksvik, J. M., Burkeland, O., Klöckner, C. A., Lara-Cabrera, M. L., Miller, S. D., Wampold, B., Ryum, T., & Iversen, V. C. (2019). Does the working alliance mediate the effect of routine outcome monitoring (ROM) and alliance feedback on psychotherapy outcomes? A secondary analysis from a randomized clinical trial. Journal of counseling psychology, 66(2), 234?246. https://doi.org/10.1037/cou0000320 Helsebiblioteket (2024). Hentet fra Internett 05.09.2024: Kunnskapsbasertpraksis.no Helsebiblioteket

Lorås, L., Whittaker, K., Stokkebekk, J. & Tilden, T. (2023). Researching what we practice, part 1. Family Process. https://doi.org/10.1111/famp.12903 Rotter, J. B. (1966). "Generalized expectancies for internal versus external control of reinforcement". Psychological Monographs: General and Applied 80(1), 1?28. https://doi.org/10.1037/h0092976 Tilden, T. (2023a). En forskjell som gjør en forskjell, v. 2.0. Fokus på familien 51(3), s.

175-196 https://doi.org/10.18261/fokus.51.3.2 Tilden, T. (2023b). Hvilken nytte har vi av modell? Fokus på familien 51(4), 270-292. https://doi.org/10.18261/fokus.51.4.2 Tilden, T., Gude, T., Hoffart, A, & Sexton, H. (2010). Individual distress and dyadic adjustment over a three-year follow-up in couple therapy: A bi-directional relationship?

Journal of Family Therapy, 32, 119-141. https://doi.org/10.1111/j.1467-6427.2010.00490.x

42

Metaforum - Desember 2024

HORTEN Tilden, T., Johnson, S. U., Hoffart, A., Zahl-Olsen, R., Wampold, B. E., Ulvenes, P., & Håland, Å. T. (2021a). Alliance predicting progress in couple therapy. Psychotherapy, 58(3), 391-400. https://doi.org/10.1037/pst0000355 Tilden, T., Solem, M-B., Thuen, F., Lorås, L., Stokkebekk, J., & Whittaker, K. (2022a). Å ta empirien på alvor v.2.0. Fokus på familien, 50(4), 315-333. https://doi.org/10.18261/fokus.50.4.5.

Tilden, T., Solem, M-B., Thuen, F., Lorås, L., Stokkebekk, J., & Whittaker, K. (2022b). Svar fra forfatterne (Tilden et al., 2022) til Einar Egenæs. Fokus på familien, 51(2), 168-170. https://doi.org/10.18261/fokus.51.2.7.

Tilden, T., Solem, M-B., Thuen, F., Lorås, L., Stokkebekk, J., & Whittaker, K. (2024). Taking empirical knowledge seriously v.2.0. Journal of Family Therapy, 46(1), 89-102. https://doi.org/10.1111/1467-6427.12448 Tilden, T., Theisen, M., Wampold, B. E., Johnson, S. U., & Hoffart, A. (2020). Individual distress and dyadic adjustment over the course of couple therapy and three-years follow-up: A replication study. Psychotherapy Research, 30(3), 375-386. https://doi.org/10.1080/10503307.2019.1645369

Tilden, T., Ulvenes, P., Zahl-Olsen, R., Hoffart, A., Johnson, S. U., Wampold, B. E., & Håland, Å. T. (2021b). Predicting change through individual symptoms and relationship distress: A study of within- and between-person processes in couple therapy. Clinical Psychology & Psychotherapy, 28, 1275-1284. https://doi.org/10.1002/cpp.2575 Tilden, T. & Wampold, B.E. (Eds.) (2017). Routine outcome monitoring in couple and family therapy. The empirically informed therapist. Springer. https://doi.org/10.1007/978-3-319-50675-3 Tilden, T., Wampold, B. E., Ulvenes, P., Zahl-Olsen, R., Hoffart, A., Barstad, B., Olsen, I. A., Gude, T., Pinsof, W. M., Zinbarg, R. E., Nilssen, H. H., & Håland, A. T. (2020). Feedback in couple and family therapy: A randomized clinical trial. Family Process, 59(1), 36-51, https://doi.org/10.1111/famp.12485 Utvåg, K. M., Steinkopf, S. & Holgersen, H. (2014). Vilkår for klinisk autonomi og dens betydning for praksis. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51, 861?867.

Wampold, B. E., & Imel, Z. E. (2015). The great psychotherapy debate: The research evidence for what works in psychotherapy (2nd ed.). New York, NY: Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203582015.

Whisman, M. A., Sbarra, D. A., & Beach, S. R. H. (2021). Intimate Relationships and Depression: Searching for Causation in the Sea of Association. Annual review of clinical psychology, 17, 233?258. https://doi.org/10.1146/annurev-clinpsy-081219-103323 Whittaker, K., Stokkebekk, J., Lorås, L. & Tilden, T. (2023). Researching what we practice, part 2. Family Process. https://doi.org/10.1111/famp.12921 Zimmerman, M. A. Israel, B. I., Schulz, A., & Checkoway, B. (1992). Further explorations in empowerment theory: An empirical analysis of psychological empowerment. American Journal of Community Psychology, 20,707?728.

Metaforum - Desember 2024

43

Releasing the tangele Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

I 2022 ga Elspeth McAdam, Peter Lang, Diana Henoa og NFFTs medlem Lennart Lorås ut boken: Releasing the tangled web of incest. The protective Interview» på Taos Worldshare forlag: https:/ / www.taosinstitute.net/ product/ the-protective-interview-releasing-the-tangled-web-of-inces Norsk forening for familieterapi har gitt økonomisk støtte for å få størstedelen av boken oversatt til norsk. Metaforum vil derfor i hvert nummer fremover dele et oversatt og noe bearbeidet kapittel. Vårt håp er at boken kan bidra til en verdig vei videre for den utsatte unge, dens familie og for de profesjonelle.

Kor t om bok en : Boken er skrevet for fagfolk som arbeider med barn og ungdom som er blitt utsatt for ulike former for seksuelle overgrep. Fagfolk opplever det ofte vanskelig å forstå de unges ofte skiftende symptomer som for eksempel usammenhengende beskrivelser og forklaringer, dissosiasjon med påfølgende bisarre presentasjoner (ofte sett på som hysteri eller psykose) og selvskading (ofte sett på som oppmerksomhetssøkende atferd). De unge blir ofte stemplet som personlighetsforstyrrede, uhelbredelige eller med behov for årelang terapi.

Forfatterne anser dem imidlertid som mobile, foranderlige og med utallige ressurser og styrker som fagfolk bør bidra til å frigjøre.

Denne boken er skrevet etter mange års praksis. Boken tar deg med på noen av våre reiser med de unge, der vi har lyttet til deres egne stemmer og til stemmene til personer som er viktige for dem. Forfatternes erfaring er at når vi lytter til disse ungdommene, mister de ofte symptomene sine veldig raskt. Kanskje fordi de får et tettere forhold til den/de foreldrene som ikke misbruker dem, eller fordi de føler seg trygge, og at hemmeligheten deres har blitt løftet frem og snakket om, uten at de nødvendigvis har tatt initiativ til samtalen.

44

Metaforum - Desember 2024

ed web of incest del 3 Kapit t el 4. Å se ver den m ed n ysgjer r igh et en s øyn e.

Når vi som profesjonelle handler ut fra en dialogisk posisjon er vi åpne for å ta imot, validere og knytte oss til den andre fullt ut. Vi ser oss selv være nysgjerrige, oppmerksomme, årvåkne og refleksive overfor den andre, oss selv og det som skjer mellom oss. Det vi liker å kalle "den relasjonelle dansen". Vi er vitne til at vi forholder oss undrende til hverandre, helt åpne for å møte og oppdage verden, med nysgjerrighet og åpenhet. Vi tar oss tid til å forstå og åpne sansene våre uten å skynde oss med å måtte gjøre noe. Undring er evnen til å se på verden med nysgjerrighetens øyne.

Hos dyr, som i menneskesamfunnet, finnes det en kjent, men begrenset sone der en organisme utforsker omgivelsene sine (Griffith & Griffith, 1994). Innenfor denne "komfortsonen" har en organisme evnen til å fornemme både trussel signaler og invitasjoner til trygghet for å samskape et relasjonelt rom med en annen eller omgivelsene. Griffiths (1994) beskriver to emosjonelle hovedreaksjoner som kan oppstå som respons på signaler fra alt som befinner seg utenfor komfortsonen. Den første er en emosjonell holdning preget av ro, den andre er mobilisering til kamp- eller flukt. En rolig holdning skaper en kroppslig-emosjonell tilgjengelighet for refleksjon, lytting, nysgjerrighet, samskaping, meditasjon, drømmer og åpenhet. I motsetning til dette skaper en kamp- eller fluktposisjon forutsetninger for

kamp, lukking, rettferdiggjøring, motvilje, ydmykelse, latterliggjøring, dominans, vold, avstand, motstand, protest og forsvar.

Profesjonelle bør være oppmerksomme på menneskers emosjonelle reaksjoner og legge til rette for at det skapes en «relasjonell bro» som skaper mulighet for en opplevelse av tillit, respekt og trygghet.

Biologisk sett har mennesker speil- og intensjonsnevroner i hjernen som inngår i den tidlige kommunikasjonen mellom spedbarn og omsorgspersoner, slik Daniel Stern og Vittorio Gallese (2015) fremhever.

Disse nevronene gjør det mulig for spedbarn å "plukke opp" eller "tune seg inn på" omsorgspersonens følelsesmessige tilstand og intensjoner. Einstein kalte det intuitive sinnet for "en hellig gave". Det intuitive sinnet er særlig aktivt når mennesker føler seg truet av kritikk.

Familier som kommer til oss er derfor ofte utenfor komfortsonen og fremstår stresset og opphisset, klare for kritikk. Om ikke den/de profesjonelle møter disse reaksjonene på en god måte blir gjerne resultatet at vi provoserer frem kamp og flukt istedenfor å legge til rette for dialog.

Spørsmålene som styrer vårt første møte med en familie, handler derfor om hvordan vi kan vise familien respekt og vise dem at deres integritet ikke er truet. Vi må derfor lytte nøye for å finne ut når vi som terapeutisk system er klare til å bevege oss inn i det ukjente sammen. Vår praksis tyder på at vi best legger til rette for en

Metaforum - Desember 2024

45

HORTEN emosjonell holdning av ro når vi er fullstendig til stede i våre egne, klientens og selve relasjonens responser.

fornemmelse av hva folk gjør i livene sine.

Mønstrene omfatter det som fungerer og det som ikke fungerer for familien. Eller som Bateson (1972) kanskje ville ha sagt det; koherens er knyttet til de mønstrene som forbinder oss.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

En holdning preget av full tilstedeværelse En holdning preget av full tilstedeværelse, preget av nysgjerrighet og undring, plasserer utøveren i en refleksiv kontekst.

Når vi viser nysgjerrighet, legger vi til rette for mangfold og flerstemmighet. Som beskrevet av Cecchin et al. (1993, s. 407; 412; 406):

"Jo mer nysgjerrige vi er på de mulige mønstrene, desto mer estetisk tiltalende blir vår forståelse. Det er umulig å være nysgjerrig om vi er troende. Når vi antar at vi har en forklaring, gir vi ofte opp å lete etter andre beskrivelser. Dermed gir vi opp å være nysgjerrige fordi vi tror vi har funnet en beskrivelse som passer; beskrivelsen har en tendens til å hjelpe oss med å unngå en nøytral holdning, fordi den ikke øker nysgjerrigheten vår."

I en refleksiv posisjon er man med andre ord oppmerksom på det unike ved den andre og nysgjerrig på de mønstrene som knytter historiene og handlingene sammen. Mønstre som gir oss en

46

Foucault, sitert i Dreyfus & Rabinow (1983, s. 187), sier: "Folk vet hva de gjør; de vet ofte hvorfor de gjør det de gjør; men det de ikke vet, er hva det de gjør, gjør ". Når vi reflekterer over dette, føler vi at en del av det relasjonelle ansvaret ligger i at vi er oppmerksomme på konsekvensene og virkningen av våre ord, følelser og handlinger på klientene våre. Vi inviterer derfor klientene til å bli oppmerksomme på virkningen og konsekvensene av sine ord, følelser og handlinger på andre. En ungdom må for eksempel være klar over at det kan få konsekvenser hvis han eller hun forteller om overgrep, noe som kan innebære at terapeuten må anmelde forholdet.

Når det gjelder psykisk helse og sosiale tjenester, er det viktig å være klar over de sammenhengene og ressursene som eksterne myndigheter bringer inn i samhandlingen.

Metaforum - Desember 2024

De har vokst frem fra et kartesiansk dualistisk paradigme (for eksempel: kropp og sinn, følelser og fornuft, godt og ondt) og tro på lineær kausalitet: A skjer på grunn av B. Typiske eksempler på noe av ordbruken som benyttes vedrørende seksuelle overgrep er blant annet at seksuelle overgrep er en traumatisk opplevelse som skader en person for livet; det er svært vanskelig å komme seg etter de ødeleggende konsekvensene; overlevende trenger årevis med terapi; seksuelle overgrep er ofte forbundet med borderline-personlighet, spiseforstyrrelser og andre selvskadende aktiviteter; et misbrukt barn kan uten hjelp bli en overgriper; en overgriper er en pervers og nærmest ond person som ikke har empati og benekter at han/hun har gjort noe galt, men som fortjener å bli straffet for den forbrytelsen han/hun har begått; mødre vet ofte om overgrepene og ser gjennom fingrene med dem osv. Denne ordbruken, som også er mye brukt i pressen og samfunnet for øvrig, blir en del av den polyfonien av stemmer som påvirker våre handlinger, skaper muligheter og begrenser valg. Noen ganger virker det som om disse forestillingene om seksuelle overgrep er et uttrykk for objektive sannheter, noe som gjør det til en utfordring invitere til undring. Slik vi ser det, er undring knyttet til "systemisk uærbødighet". "Systemisk uærbødighet gjør det mulig for terapeuten å sammenstille ideer som ved første øyekast kan se motstridende ut", (Cecchin et al., 1993, s. 9 og10).

"I terapiens verden er det den uærbødige terapeutens oppgave å undergrave de aspekter ved klientens virkelighet som hindrer dem i å gjøre de endringene de ønsker. Den uærbødige terapeuten er skeptisk til polariteter, og er frigjort fra både den passive posisjonen "jeg må ikke gå inn og introdusere en idé om hvordan folk kan forandre seg" og den strategiske posisjonen "jeg må komme opp med en taktikk". Med uærbødighet introduserer terapeuten gjerne en idé, men mener ikke nødvendigvis at folk bør følge den"

Ved å være uærbødig står klinikeren fritt til å være leken uten å falle inn i et fattig og begrensende meningssystem. De kan se etter de absurde aspektene ved situasjonen, så vel som det tragiske.

Cecchin et al. (1993) demonstrerte denne uærbødigheten da hans team veiledet oss (McAdam & Lang) i en familie der en far hadde brukket beinet på sitt seks måneder gamle barn. Vi slet med våre egne implisitte forståelser og språk om hendelsen, men Cecchin (1992) foreslo at vi skulle spørre: "Hvordan har det seg at du valgte å brekke bare ett ben og ikke to?" Faren så forbløffet og forferdet på oss og sa: "Men jeg elsker jo barnet mitt. Jeg føler meg forferdelig etter å ha gjort det jeg gjorde." Denne samtalen hadde kanskje ikke kommet i gang hvis ikke det uærbødige spørsmålet hadde blitt stilt, og svaret åpnet opp for at vi kunne slutte oss til hans språk som omhandlet både kjærlighet og frustrasjon på samme tid.

Den uærbødige posisjonen åpnet opp for en helt annen samtale om hvordan man kan vise og føle kjærlighet, selv om en har gjort straffbare handlinger.

Metaforum - Desember 2024

47

En undrende posisjon inviterer oss til å møte andre med menneskelighet og spontanitet, og inviterer til lekenhet og improvisasjon sammen med våre klienter. For oss er den undrende posisjonen en posisjon der vi er i «flyt» med klientene våre. For oss vil det si å være fullt til stede og i full kontakt med den andre. Å ta imot det som kommer frem fra en refleksiv posisjon, å være oppmerksom på våre og deres historier, og å være vitne til våre egne reaksjoner og ta oss tid til å føle, observere, bli beveget og veiledet av den andres reaksjoner. Det handler også om å se og å ta vare på klientenes stemme, slik at de kan føle seg hørt og at vi forstår dem på deres egne premisser. Å undre seg innebærer å være bevisst på å skape rom for at klienten kan fortelle sin historie. Å undre seg betyr med andre ord å vekke vår selvbevissthet og selvrefleksivitet, slik at vi kan samskape virkeligheten sammen med klientene våre: "Det blir dermed viktig å være bevisst den makten som ligger hos den profesjonelle, og å tenke gjennom hvordan denne kan diskuteres for ikke å gjøre folk passiviserte. Vi har kanskje en viss ekspertise, men ikke om den unike familiens liv og organisering" (Lang & McAdam, 1995, s. 10).

Menneskene vi møter har ressurser til å komme seg videre; de er eksperter på sine egne liv. Hvis vi forholder oss til dem ut fra en antakelse om at endring er mulig, møter vi dem med respekt og håp.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Hvis vi forholder oss til mennesker med en antakelse om at de ikke kan forandre seg, at de tar feil og at handlingene deres er onde eller skammelige, eller med vissheten om at vi vet best hva de trenger, og at vi ikke har noe mer å forstå om dem, må vi regne med at kontakten blir lite hjelpsom. Det terapeutiske rom vil bli preget av forsvar, bebreidelse og fornektelse. Dette kan lett skje i arbeid med overgripere, ettersom ordbruken og antagelsene om dem er svært negative, og vi ofte føler at vi vet "sannheten" om denne typen mennesker. Den undrende holdningen, slik vi ser den, er en holdning fylt av kjærlighet, frihet og respekt. Klientene inviteres til å berøre nåtiden ved å bevege seg inn i håpet om fremtiden og helbredelse av fortiden.

48

Metaforum - Desember 2024

Det er viktig å understreke at mange systemiske ideer på et eller annet tidspunkt har blitt til en beskrivelse av teknikk. Resultatet er at de forfatterne vi vanligvis siterer fra denne rammen, er knyttet til en bestemt måte å drive terapi på. Det vi beskriver i dette kapitlet er ikke en teknikk, men en holdning, og denne er svært vanskelig å sette ord på, siden den tilhører erfaringens domene. Å forstå denne holdningen er av største betydning i arbeidet med mennesker som lett beveger seg inn i kamp- eller fluktsonen; de fanger opp hver eneste nyanse av kritikk, noe som gjør det terapeutiske arbeidet svært vanskelig. Dette er ofte tilfellet i forbindelse med overgrep; mennesker kommer med en følelse av at samfunnet allerede klandrer dem, og speilnevronene deres er innstilt på å plukke opp alt som føles som kritikk.

Refleksjonsoppgave Bruk noen minutter på å reflektere over en gang du opplevde full tilstedeværelse. Opplevelsen trenger ikke nødvendigvis å være fra en jobbsammenheng. Den kan ha skjedd med familien din, et barn, naturen, et kunstverk eller noen du møtte for første gang.

Kan du huske hvordan du deltok i samskapingen og som muliggjorde tillit, åpenhet og refleksivitet.

Hva gjorde du? Hvilke følelser var til stede?

Husker du følelsen av undring, hvor i kroppen din var den følelsen? Husker du hvor forvandlet du følte deg etter denne opplevelsen? Hvor bekreftet du følte deg? Hvor nysgjerrig du følte deg? Hvor åpen? Med denne øvelsen har du kroppslig kjennskap til den holdningen vi ønsker å synliggjøre og foreslår; en fruktbar, jordnær posisjon som er spesielt viktig i arbeidet med seksuelle overgrep.

Metaforum - Desember 2024

49

Ref er an ser

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Bateson, G. (1972). Steps to an ecology of mind. University of Chicago Press.

Cecchin, G. (1992). Constructing therapeutic possibilities. In S.McNamee & K.J. Gergen (Red.), Therapy as a social construction (s. 86-95). Karnac Books.

Cecchin, G. Lane, G. & Ray, W. (1993). Irreverence. A strategy for Therapist` s Survival. Karnac Books.

Dreyfus, H.L. & Rabinow, P. (1983). Beyond structuralism and hermeneutics. University of Chicago Press.

Griffith, J.L. & Griffith, M.E. (1994). The body speaks. Therapeutic dialogues for mind-body problems. Basic Books.

Lang, P. & McAdam, E. (1995). Stories, giving accounts and systemic descriptions. Human Systems, 6(2), 71-104.

Stern, D. & Gallese, V. (2015). Psychotherapies et Neurosciences: une nouvelle alliance.

Fabert.

50

Metaforum - Desember 2024

WEBINAR Dat o: 09.01.25

Cr ist oph er Kn ill Tem a: «Hold m eg, slipp m eg» Ku r s f or f am ilier m ed t en år in ger , sam t f or f am ilier som øn sk er å st yr k e r elasjon en m ellom vok sn e bar n og der es f or eldr e.

Dat o: 06.02.25

In gebor g Ør jasæt er Tem a: Alen e n ak en ? om sek su elt in it iat iv og sek su ell avvisn in g

Metaforum - Desember 2024

51

En-times terapi: Psykisk helsehjelp og samtaleterapi til flere, med færre resurser.

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Av: Bjørn S. Hesla

Dette er en oppfølgingsartikkel av bidrag i Metaforum nr 4 2019. "en ny terapimodell i familievernet"

Bjørn S. Hesla Bildet er tatt av Marit Sunnanå Aalrust

Hovedbudskapet er at det er mulig å gjøre ting raskere enn man tror. Dette bryter med forestillingen om at god terapi må gå over flere timer ? noe forskning også bekrefter.

For ebyggin g og f olk eh else: Å komme raskt i gang med terapi, reduserer videre forbruk av rådgivnings- og helsetjenester over tid og gir god folkehelse.

Det er samfunnsøkonomisk nyttig å fordele f.eks. 100 behandlingstimer til 100 pasienter. Da har vi et tiltak med rekkevidde. Hvis alle 100 timene på gis til 1 person, ja da har vi i beste fall et tiltak med effekt, men uten rekkevidde.

Kan én t er apit im e vær e n ok ?

En-times terapi fokuserer på de prinsippene som maksimaliserer effekt av hvert enkelt møte. Gjennom en tydelig struktur i samtalen, identifisering av problemet ved å gå til sakens kjerne umiddelbart, for så å stake ut ny kurs gjennom aktive valg, kan løsninger på det klienten står i og veien framover gjøres tydelig i løpet av en time. Slik at snakketerapi gjennom en aktiv endringsprosess, blir til gjøreterapi.

52

Metaforum - Desember 2024

Poenget er at hver enkelt time legges selvstendig opp for å kunne være tilstrekkelig, og møter med innstillingen om at «nå gjelder det», det er denne muligheten vi har ? noe som ofte viser seg å stemme. Det skjerper både klient og terapeut. Man får en fortettet time der fokuset er her og nå og hva som skal til for å endre livssituasjonen til det du ønsker.

I de tilfellene én samtale viser seg ikke å være nok, kan det åpnes opp for flere én en-times samtaler ved behov. Alternativt erstattes av et ordinært terapiløp, når det vil gi et bedre behandlingstilbud.

Internasjonal forskning innen familieterapifeltet dokumenterer langt tilbake at 25-30% av alle par bare kommer til én samtale (Talmon, 1990).

En-times terapi er et konsept ? en måte å tenke på ? som har potensiale til å være en «game changer» i behandlingen vi tilbyr klienter, både individuelt, som par og familier. Både innen familievern, psykisk helsevern og det kommunale lavterskeltilbudet for helsetjenesten, eldreomsorgen og barnevernet.

På sikt vil det gjøre at behovet for hjelp går ned og flere får hjelp. Kort fortalt bidrar en-times terapimodellen til mer effektiv og bedre bruk av de begrensede terapiressursene, reduserer ventetiden og behovet for flere klienttimer og gir økt behandlingskapasitet (Hesla, 2019).

En -t im es t er apim odellen SSFT En-times terapimodellen har jeg som psykolog utarbeidet til bruk i både individualterapi og parterapi. Gjennom klinisk praksis er modellen prøvd ut i mitt pilotprosjekt ved familievernkontoret på Gjøvik i perioden 2020-23. Modellen Single-Session Family Therapy (SSFT), som på Toten går under navnet «stutt-terapi», har potensial til å fjerne ventetiden ved korttidsbehandling innen familievern og psykisk helsevern.

I mitt pilotprosjekt fikk de som falt utenfor ordinært opptak ved kontoret, tilbud om å prøve en-times terapimodellen. På det standardiserte tilbakemeldingsskjemaet for Klient- og resultatstyrt praksis (KOR), utarbeidet av psykologene Scott D. Miller & Barry L. Duncan (Ulvestad mfl., 2007), ligger gjennomsnittsskåren for brukertilfredshet og fornøydhet på en Skala for samtalevurdering (SRS), på over ni på en skala fra null til ti.

Det kan her vises til en «metastudie av 40 studier av en times terapi av Peter Hymmen et al.

(2013) viser at i 71-88 % av tilfellene opplever klienten bedring etter én samtale, mens de var fornøyde i 74-100 % av tilfellene. Seks av ti klienter opplever at én samtale gir tilstrekkelig støtte for å kunne jobbe videre med utfordringene sine (Andersen, 2021). Forskning antyder da også gjentatte ganger at en eneste samtale mellom terapeut og klient både er tilstrekkelig og den vanligste terapilengden» (Hesla, 2023, s.162).

Metaforum - Desember 2024

53

Ideen er at alle som ønsker det får én time når de trenger det, ut fra antagelsen om at én

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

samtale kan være nok ? noe det også ofte viser seg å være.

-

M ot t oet er at hvis alle får én time, får alle som trenger det, flere timer.

-

Gevin st en er at flere får raskere hjelp med færre ressurser.

-

For m ålet er korte og effektive terapier.

Den metodiske innsikten modellen gir, er en pekepinn på at jo mindre tid man har, jo mer effektiv krever det at man er. Denne erkjennelsen kan også ha overføringsverdi til andre livsområder, med tanke på en mer effektiv bruk av den begrensede tiden vi har til disposisjon.

Utover effektiviserings- og innsparingspotensialet som ligger i denne modellen, sier den også noe om menneskelig kommunikasjon. Sentralt her er at én time kan være nok til å bli kjent, finne ut av ting og skape forandring.

Kjen n et egn ved m odellen : -

Umiddelbart gå til sakens kjerne og prioritere det som er viktigst for klienten først.

-

Klienten stilles på valg og det stakes ut en ny kurs, ut ifra de mulighetene som kommer frem i samtalen.

-

Blikket rettes framover, ikke bakover. Livet leves ikke baklengs, men framlengs ? ut fra den situasjonen man faktisk står i her og nå.

Fokuset ligger på å skape den ønskede fremtiden, fremfor å se på og leve i fortiden og bruke tid på å forklare det som har vært og søke etter symptomer og sette diagnoser.

M odellen k an bidr a t il: -

Kortere ventetid.

-

Økt behandlingskapasitet.

-

Færre avbestilte og ubrukte timer.

-

Økt tilgjengelighet.

-

Hjelp til flere som trenger det ? når de trenger det.

-

Økt ressursutnyttelse og mindre behov for klienttimer.

Mer kostnadseffektiv behandling.

54

Metaforum - Desember 2024

Hovedbudskapet er at det er mulig å gjøre ting raskere enn man tror. Dette bryter med forestillingen om at god terapi må gå over flere timer, noe forskning viser ikke alltid er påkrevet, jfr. min fagartikkel i Psykologtidsskriftet 3 2023 https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2022/11/ssft-en-nykomponert-og-brukervennlig-en-times-terapimodell

Norge har verdens mest sykmeldte befolkning med flest sykmeldte og flest uføre i verden, og psykiske plager er en viktig forklaring på økt fravær i arbeidslivet.

Det foreslås derfor at det nedsettes et u t valg, som har til oppgave og mandat å utrede og vurdere om rask familierådgivning og psykisk helsehjelp i form av en-times terapi, kan bli et supplement og integrert del av det polikliniske tilbudet innen både familievern og psykisk helsevern. Hvor en oppfølging vil kunne være å utarbeide en prosjektplan før gjennomføring av selve terapiprosjektet.

Ref er an ser Andersen, S.R. (2021). Når en samtale er alt vi har. I L. Lorås & J.C.V. Christiansen (red.) Samtaler i relasjonelt arbeid. Fagbokforlaget.

Hesla, B.S. (2019). En ny terapimodell for familievernet. Metaforum, 4, 66-71. https://issuu.com/nfft/docs/03_metaforum_novembe_2019/64

Hesla, B.S. (2023). SSFT: En nykomponert og brukervennlig en-times terapimodell. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 60(3), 158-163. https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2022/11/ssft-en-nykomponert-og-brukervennlig-en-times-terapimodell

Hymmen, P., Stalker, C.A. & Cait, C.H. (2013). The case for single -session therapy: Does the empirical evidence support the prevalence of this service delivery model? Journal of Mental Health, 22(1), 60-71. https://doi.org/10.3109/09638237.2012.670880 Talmon, M. (1990). Single-Session Therapy: Maximising the Effect of the First (and often only) Therapeutic Encounter. Jossey-Bass.

Ulvestad, A.K., Henriksen, A.K., Tuseth, A.-G., Fjeldstad, T. red. (2007). Klienten ? den glemte terapeut.

Gyldendal Akademisk.

Metaforum - Desember 2024

55

SYSTEMISK KAFÈ Reisebrev fra Nordic OSLO Family Therapy Congress Av: Sigurd Riste Andersen og Bente Johansen Rådberg

9.ok t ober 2024

Dialog og dialogisk praksis med Anne Hedvig Vedeler og Øyvind Iversen

Tema for denne kvelden på systemisk kafe Oslo var dialogisk arbeid og praksis. I god dialogisk ånd, om å lytte til responser, ble det også åpnet opp for innspill og spørsmål underveis i samtalen. Det ble også gjort opptak av seansen som del av Øyvinds podkast «Famle ikke fange»..

56

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈOSLO «Kan vi tenke på det å være terapeut som et håndverk- terapihåndverket?», spør Anne Hedvig og Øyvind seg. «Samtidig kan vi også kalle det for en måte å være sammen på,» sier de, mens de snakker seg varme sammen på Union Fyrhuset i Oslo. Skiltet i lokalet lyser «UNION» og spiller på lag med temaet denne høstkvelden.

Videre spør de seg om dialogisk praksis kan beskrives som en slags tilnærming eller holdning for at vi ikke skal bli til objekter for andres tanker og ideer om oss? At det å skaffe seg kunnskap eller ekspertise ikke må bli borte eller komme i veien for dialogen?

Det å være i dialog er et samarbeid, hvor vi kan lage en arena og en slags enighet om hvor vi skal.

I dialogen mellom Anne Hedvig og Øyvind trakk de fram den kjente metaforen om kartet, og om hvordan vi kan finne nye kart og bevege oss i andres kart uten å nødvendigvis være eksperter i den andres terreng. Og at vi samtidig får nye kart å forholde oss til hele tiden.

Så, hva er det vi gjør i dialogisk praksis? spør de seg. «Hva gjør du, hva har du tenkt i forkant, og hva tenker du før folk kommer inn døra?» spør Anne Hedvig til Øyvind. I samtalen videre kommer de fram til at de ønsker at folk skal føle seg hjemme, det å spørre seg selv om hvordan vi kan te oss for at de som kommer føler seg hjemme, og hvordan kan vi møtes uten rang? Folk må føle seg velkomne når de kommer for å søke hjelp. De snakker videre om at ekspertposisjonen kan skape avstand, og hvis vi blir for opptatt av egne ideer, så må vi prøve å være nysgjerrig på hva det betyr for den andre, og samtidig bli nysgjerrig på hvor ideene kommer fra, utforske det sammen. Det kan bli helt galt når noen prøver å ordne opp for de som søker svar selv.

Det spørres fra salen; Kan vi bruke den dialogiske samtalen når bekymringen er høy, for eksempel rundt en ungdom som mange bekymrer seg for?

Ja, kan vi være nysgjerrige når bekymringen er høy? Når atferden er bekymringsfull? Når vi blir redde? Hvordan kan den dialogiske samtalen hjelpe oss da? Kan vi tenke at når vi virkelig er fortvilet så trenger vi noen som knytter seg til en? Anne Hedvigs og Øyvinds

erfaring er at jo vanskeligere vi har det, jo mer trenger vi et menneske som knytter seg til oss; vi trenger det ekte og genuine. «Det ekte er bare ekte» å hente inspirasjon fra innsiden, og å prøve å få tak i det som er på innsiden når noe skjer på utsiden. Strekke oss ut til mennesker og forstå oss selv samtidig i møte med andre. Når det er veldig høy bekymring kan det dukke opp et behov for å få kontroll på det, men det å være menneske er å leve i det ukontrollerbare, erkjenne det uten å måtte ordne opp i det.

«Kanskje kan det være betydningsfullt å stå i landskapet av fortvilelse sammen med den andre, og være følelsesmessig til stede?», undrer de seg.

Metaforum - Desember 2024

57

SYSTEMISK KAFÈOSLO Fra salen ønskes det flere tanker og refleksjoner rundt hva gjør vi møter bekymrede

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

familier som også har en følelse av å ha dårlig tid? Hva gjør vi når foreldre vil ha hjelp og ungdommen ikke vil åpne døra og vi opplever et behov for «raske pucker» og handlekraft?

«Anne Hedvig og Øyvind har ingen fasit på hvordan vi kan møte slike situasjoner, men kanskje kan vi støtte de som er nærmest den døra og de som er mest bekymret, ved å hjelpe dem der de. De som ikke vil ? det er jo noe de vil siden de ikke vil så sterkt. Vi kan hele tiden prøve å forstå på nye måter. Finne åpninger, andre innganger til ungdommen.»

«Så er det viktig å snakke om intensjonene vi har,» spiller Øyvind inn, fordi det er mange misforståelser i relasjoner. Vi glemmer å spørre om intensjonen for spørsmålet eller handlingen. Hva er intensjonen til foreldrene og til ungdommen? Og hvordan kommer vi i posisjon når døra er lukket, spør de seg. Begge er enige om at det aldri er klokt «å dundre på døra». Vi må snakke fram de gode intensjonene og vi må snakke om de dårlige intensjonene. Det kan også være er en nyttig tanke at de fleste har gode intensjoner. Og ikke bli altfor forelsket i egne ideer og la det være et varsko til oss når vi syns at folk ikke er slik som vi vil at de skal være. - da må vi spørre den andre igjen; «hva er det du savner i det vi holder på med?» Dialog er et læringsfellesskap og vi stiller spørsmål som; «hva er det du mener med det når du sier det?» Som terapeuter kan vi være altfor dominerende eller altfor tilbakelent. Så vi må finne ut av og spørre den andre om «hva er det som skal til for at dette skal bli en fin samtale og for at det skal være til hjelp for deg?»

«Jeg tenker ofte at jeg er heldig som treffer så mye ålreite folk,» sier Anne Hedvig. «Alt jeg kan lære av andre, ved å la være, og være villig til å ikke ha kontroll, men stole på prosessen. Og være takknemlig får å få være med på prosessen.»

Et nytt spørsmål kommer fra salen: Kan vi i ikke-vitende posisjon by på noe av vår kunnskap?

Anne Hedvig og Øyvind undrer seg sammen om hva kunnskap er, og hva de tenker om kunnskap. De reflekterer rundt det at kunnskapen aldri er fri fra konteksten og at vi «hjelpefolk» er lært opp til at vår kunnskap er viktigere enn den kunnskapen folk har om livene sine og det refereres til Wittgenstein og forholdet mellom språk og virkelighet.

Kanskje vi kan spørre den andre: «kunne disse og disse ideene være noe for oss å snakke om?» Vi bør være forsiktige med det at vår kunnskap, den vi har med oss, har

større verdi enn den andres. Vår kunnskap og ideer skal ikke trumfe den andres, sier Anne Hedvig.

58

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈOSLO

Metaforum - Desember 2024

59

SYSTEMISK KAFÈOSLO

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Øyvind trekker på nytt inn kart-metaforen, og minner oss om at det lov å kunne orientering selv om man følger den andres kart, hvor Anne Hedvig supplerer med å snakke om å senke farten, å gå sakte i den andres kart eller i den andres verden, slik at vi kan se sammen på noe på en annen måte, - ved å spørre igjen, ikke forstå for fort, og å stoppe opp ved ord. At vi ved å gå sakte fram kan bruke sansene våre for å forstå og at den andre kan forstå sitt landskap på nytt, og at når vi får anledning til å dvele, lar det ikke-vitende oss være nysgjerrige sammen. «Det handler ikke om at terapeuten er helt blank eller nyfødt, det handler om å knytte oss følelsesmessig, være i bevegelse for å forstå at noe kan forståes på nytt», sier Anne Hedvig. Øyvind legger til at vi også må tåle å ikke forstå, og heller ikke forvente at den andre forstår seg bedre, for ordene kommer ofte til kort. Å være stille sammen med noen er noe annet enn å være stille alene. De er enige om at det er en forskjell på «trykket stillhet» og «god stillhet». I det dialogiske arbeidet er vi følelsesmessig påkoblet, og opplevelsen av resonans mellom oss er til stede - en slags følelsesmessig koding.

Avslutningsvis kom det fram etter innspill fra salen at den dialogiske tilnærming brukes blant annet i fengsler, og at disse ideene fungerer godt i ulike kontekster, men dessverre forsvinner i psykiatrien.

Anne Hedvig delte kort, etter ønske fra en i salen, om noen av sine erfaringer fra møter med John Shotter, og hvordan hun opplevde hans beskrivelser av å være menneske. Hun understreket viktigheten av å stole på og ha tillit til menneskemøtet, og hvordan det hele tiden skapes ny forståelse. Friheten til å bli til i møte med andre mennesker er av stor verdi.

Dette var en inspirerende samtale å lytte til, som på nytt løftet fram viktigheten av dialogisk praksis og arbeid.

60

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈ Av: Bente Eilertsen

TRONDHEIM 4.n ovem ber 2024

Narrativ tilnærming og regi i terapirommet ? Hva er vår rolle som terapeut, og hvordan kommer dette til uttrykk i praksis?

Innledet med vakre ord fra Søren Kirkegaard ble kveldens ramme satt. Hva har terapeuten med seg inn i rommet som hjelper. Som familieterapeut har vi en hel verktøykasse av metoder og teknikker. Kveldens tema var narrativ og strukturell terapi, hvor Frode Kavli og Karin Hoemsnes fikk mulighet til å samtale om sine erfaringer fra terapirommet . Å arrangere systemisk kafe som er praksisnær var et av ønskene til arbeidsgruppen i Trøndelag, som for andre gang i 2024 arrangerte systemisk kafe i Trondheim. Ønsket var å skape et miljø hvor systemisk tenkende terapeuter kan få inspirasjon, ta opp aktuelle tema og skape et nettverk hvor man kan søke fellesskap og støtte når den enkelte terapeut måtte ha behov for dette.

Høsten gikk fort og det så en stund ut til at det ikke skulle bli flere systemisk kafeer dette året, men tre damer i en liten arbeidsgruppe tok regien og fikk 4.

November gjennomført en systemisk kafe med cirka 28 gjester.

Pilgrimsgården med sin lune sjarm ved Nidelven, ble igjen brukt som arena for kveldens kafe.

Metaforum - Desember 2024

61

SYSTEMISK KAFÈTRONDHEIM

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Kvelden ble innledet med diktet «til ettertanke» av Søren Kirkegård. Dette er et dikt som omhandler å se mennesket der det befinner seg og om tålmodighet hos terapeuten.

Diktet kan sees på som en ideologisk rettesnor for oss som terapeuter, og lyder som følger: Om jeg vil lykkes med å føre et menneske mot et bestemt mål, må jeg først finne det, der han er, og begynne akkurat der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.

Den som ikke kan det, lurer seg selv når han tror han kan hjelpe andre.

For å kunne hjelpe en annen må jeg forstå mer enn han, men først og fremst forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, da hjelper min «merforståelse» han ikke.

Vil jeg likevel gjøre min «merforståelse» gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i stedefor å hjelpe han, vil bli beundret av han.

All sann hjelp begynner med ydmykelse.

Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og dermed forstå at det å hjelpe ikke er å være den som hersker, men å være den tålmodigste. At det å hjelpe er villighet inntil videre å ha urett og forstå hva den andre forstår.

Kan jeg ikke dette så kan jeg heller ikke hjelpe noen.

Kveldens tema var narrativ terapi og strukturell terapi, som handler om å forstå og omskrive historier, samt å ha fokus på regien i terapirommet.

Frode Kavli og Karin Hoemsnes er begge to ildsjeler som er opptatt nettopp av disse to tilnærmingene. Frode har lang erfaring som terapeut og er en av landets første utdannede familieterapeuter i Oslo. Frode er nå pensjonist, men har fortsatt et brennende engasjement for faget, noe som kom godt til uttrykk i løpet av kvelden.

Karin jobber ved omsorgsenheten i Trondheim, avdeling by-omfattende ressursavdeling, med benevnelsen som BRA i Trondheim. Karin delte sin erfaring fra hun startet utdanning som terapeut, og frem til i dag, hvor hun blant annet har lang erfaring innen barnevernstjenesten i Heimdal og etter hvert i Link som nå heter BRA. Begge disse to er genuint opptatt av både narrativ og strukturell terapi, og hadde dette som bakteppe for samtalen denne kvelden. Dette ble en spennende kontrast mellom en som har lang erfaring innen systemisk tenkning og en som fortsatt er i arbeid

innenfor fagmiljøet.

62

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈTRONDHEIM

Metaforum - Desember 2024

63

SYSTEMISK KAFÈTRONDHEIM

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Frode ledet an kvelden med innledningsvis å dele historier fra sitt liv. Frode sin fortellerkunst er å ta og føle på og det ble underveis både latter og kommentarer gitt til ettertanke. Publikum ble nok mindre kjent med Karin sitt narrativ og de tanker hun har om temaet, men det er allikevel ingen tvil om hennes engasjement for faget.

Frode delte fortellinger fra da han var barn, og hvor han sammen med sin tvillingbror vokste opp med foreldre som jobbet innenfor psykiatrien, samt opplevelser brødrene erfarte sammen med pasientene. En tanke som dukket opp hos meg var et barns forståelse av livet rundt seg, hvor narrativet disse to guttene sto i sammen med pasientene, ble stående også som barnas sannheter og en form for normalitet. Social Graces handler om hvordan vi formes som mennesker, og hvordan den enkelte sine verdier skapes. For en unik måte å forstå nettopp det som andre i samfunnet kan se annerledes på.

Frode har jobbet som fagperson innenfor flere etater og organisasjoner, samt som privatpraktiserende terapeut. Han beskriver reisen fra tiden da pasientene viste stor respekt for sine behandlere, og hvordan dette etter hvert har endret seg over tid. Frode har vært heldig og truffet flere av de store kjente navn innenfor familieterapien, og gjennom kunnskap om strukturell familieterapi, som Salvador Minuchin, har også Frode våget seg på å være vågal i terapirommet ved å stille spørsmål hvor andre ofte ikke tør å benevne «elefanten i rommet». Også kunnskap om reflekterende team som er en av Tom Andersen sine tilnærminger fikk plass i fortellingen denne kvelden.

I diktet til Kirkegaard siteres det «? det å hjelpe er ikke den som hersker, men å være den tålmodigste». Dette er noe av det Frode og Karin snakket om, hvor akkurat det at terapeuten er tålmodig er noe av det viktigste i prosessen man står i med klientene våre.

For å illustrere dette var det invitert inn to terapeuter, som i dag står i en aktiv prosess med klienter som står fast i gamle narrativer. Tematikken var hvordan terapeuten kan bidra slik at klientene klarer å skape nye narrativer. Ved Blåkors Kompasset i Trondheim jobber familieterapeut Tone L. Montero og avdelingsleder og familieterapeut Monica A. Braseth. Sammen jobber de med en sak som anonymt ble presentert for publikum, som omhandler to klienter som har vokst opp sammen.

Publikum ble delt opp i grupper, hvor oppgaven var å drøfte tematikken i gruppen før dette ble delt i plenum. Det kom mange innspill, refleksjoner, tanker og spørsmål, for hvordan terapeutene kunne jobbe videre med den aktuelle saken. Dette ble også en innholdsrik debatt som antas å komme til nytte i den enkelte sin arbeidshverdag i etterkant av kvelden.

Med et publikum som innehar så mye kunnskap som denne kvelden ble det en fin opplevelse å både få delta i debatten, samt å lytte til all klok kunnskap som kom frem i rommet. Det ble som en dans mellom panelet, terapeutene på Kompasset og publikum.

64

Metaforum - Desember 2024

Metaforum - Desember 2024

65

SYSTEMISK KAFÈTRONDHEIM

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Det ble stilt spørsmål ved om alle forhold til enhver pris skal bestå? Kan det være sånn at det for noen er best å leve adskilt for å få tilstrekkelig gode liv. Her ble aksept nevnt som et tema å jobbe med.

Det kan jo være sånn at klientene kan ha totalt ulike narrativ, selv om de eksempelvis har vokst opp sammen og opplevd traumene sammen. Å benytte seg av reflekterende team ble nevnt som en måte å tilnærme seg saken på, ved å åpne opp for de ulike narrativene som klientene måtte ha. Å være tålmodig og bruke tid i prosessen ble også nevnt, og terapeutene fra kompasset hadde nettopp våget seg både på å samtale med klientene sammen og individuelt. Det ble her nyansert den enkelte klients behov, og de muligheter som ligger for å finne løsninger både for å ivareta forholdet og klientene hver for seg.

Som delaktig publikum og med-arrangør til kveldens systemiske kafe, opplevdes det fint å drøfte faget på denne måten. Om publikum ikke fikk så mange nye innspill til egen praksis, så er denne måten å debattere på uansett nyttig for å få en bekreftelse på at man som terapeut jobber ut ifra en systemisk tilnærming i egen praksis. Dette er en utfordring mange kan kjenne seg igjen i fordi mange jobber som eneste familieterapeut på sin arbeidsplass, og har få å drøfte saker med.

Etter å ha takket panelet og publikum for aktiv og fin kveld, avsluttet arbeidsgruppen kvelden med å gi informasjon om prosess i gruppen. Etter å ha gjennomført to systemiske kafeer i 2024, fremtrer det for oss et behov for å ha et treffpunkt for terapeuter i Trondheim. Det krever ikke så mye arbeid å arrangere en slik kveld som dette, men det ønskes flere inn i gruppen slik at denne kan bestå også i fremtiden. Å ha flere å spille på lag med blir avgjørende for opprettholdelse av systemisk kafe i fremtiden. Selv oppleves det som givende å få være med å skape et systemisk nettverk i Trondheim, både som følge av genuin interesse for faget, men også fordi mange av oss jobber som den eneste terapeut på den enkeltes arbeidsplass. Å skape og opprettholde et systemisk nettverk er også et behov mange kjenner på.

Publikum ble oppfordret til å spre behov for flere inn i gruppen, samt komme med innspill til både tema for neste kafe, og ellers tanker og ideer den enkelte måtte ha. Det ble oppfordret til å sende melding via facebooksiden, som heter «familieterapeuter og systemisk praktikere i Trondheim», eller til en av oss som står i arbeidsgruppen pr. i dag.

Denne kvelden ble arrangert av Kari Dystvold, Unn-Mari Olsrud og Bente Eilertsen.

Takk for at du kom og bidro til en fin kveld i november.

66

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈ KAFÈ Av: Vibeke Lorentzen

HORTEN 18.sept em ber 2024

Systemisk arbeid handler i bunn og grunn om sunn fornuft, mener Per Jensen .

Den pen sjon er t e pr of essor en m ed dok t or gr ad i f am iliet er api delt ok på sept em ber u t gaven av Syst em isk k af e i Hor t en . I sam t ale m ed Halvor de Flon slo h an f ast at m an slet t ik k e t r en ger dok t or gr ad f or å f or st å f am iliet er api - m an k om m er lan gt m ed lyt t in g og liden sk ap .

Halvor : Vi har kjent hverandre lenge, så helt innledningsvis kan vi snakke litt om vår relasjon.

Du begynte på Diakonhjemmet i 1984, jeg var student på Diakonhjemmet fra 1983 til 1986. I 1985, på høsten, hadde vi psykisk helsevern i tredje klasse på sykepleieren og du hadde hovedansvaret for det studiet, det studieåret der. Den gangen var det ikke så mye styr rundt rammeplaner og pensumordninger og sånne ting. Jeg hadde inntrykk av at du hadde din alternative pensumliste, som bestod av Bateson, Minuchin, Haley og sånne folk. Du presenterte et litt mer alternativt syn på psykiatri og psykisk helse enn det pensum ellers viste. Det var den første kontakten vi hadde.

Per : Da jeg ble invitert hit, så ble jeg spurt om hvem jeg ville ha med til å intervjue meg. Jeg har blitt intervjuet noen ganger, og jeg tenkte at det kanskje kan være lurt å velge noen som kjenner meg litt, og som vet litt hva jeg har holdt på med. Da kom jo Halvor sitt navn veldig fort opp i hodet mitt. Jeg kunne spørre ham, han har fulgte med på det jeg har gjort siden 1985. Jeg har aldri i mitt liv tenkt at jeg skulle bli lærer. Aldri. Det kom helt ut av det blå. Det var noen spurte om jeg kunne undervise noen timer. Og så syntes jeg det var litt morro. Men så var jeg så fryktelig nervøs. Spesielt var jeg redd for at jeg skulle gå tom, og ikke skulle ha mer å si. Så jeg startet med å skrive ned alt jeg skulle si. Hvert eneste ord. Og det ble etterhvert ganske mange ord. Etterhvert trykket jeg det opp og delte det ut til studentene. Så ble det en liten bok, som Diakonhjemmet utgav. Og til slutt ble det en bok som Gyldendal utgav, som het "Ansikt til ansikt". Nå, for noen uker siden, spurte Gyldendal om jeg ville revidere boken. Halvor var jo i det første kullet, som fikk hele den lefsa jeg hadde skrevet, som den gangen het "Relasjoner " så jeg spurte jeg Halvor om han ville være med og revidere boken. Så der har vi liksom knyttet sammen litt tråder da.

Halvor : Ja! Ja, så det holder vi på med da. Vi hadde stor glede av det kompendiet, som vi kalte det. Jeg har det enda nå faktisk. Du jobbet på Diakonhjemmet fra 1984 til 2019. Da gikk du av med pensjon. Men nå, hva driver du med nå?

Metaforum - Desember 2024

67

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Halvor DeFlon og Per Jensen 68

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN Per : Jeg har kanskje vært litt uheldig på en del områder. Blant annet så har faget vært hobbyen min. Jeg har lest faglitteratur og holdt på med faget, undervist og drevet med terapi og veiledning og sånn. Da jeg gikk av med pensjon, så ble det plutselig musestille. Så for meg var det ikke noe bra egentlig, i det hele tatt. Så jeg ble litt sånn, hva skal jeg drive med nå? Hvor lenge er det siden jeg gikk med pensjon, sa du Halvor?

Halvor : Fem år siden.

Per : Fem år siden, ja. Og jeg lurer fortsatt på hva jeg skal drive med. Men det jeg fortsetter med, det er jo å skrive en del ting. Jeg holder på å revidere denne boken. Jeg holder også på å revidere en annen bok som jeg har skrevet sammen med Inger Ulleberg, som heter "Systemisk veiledning i profesjonell praksis". Så hadde jeg en student som jeg veiledet på doktorgrad om spiritualitet og familieterapi, Åse Holmberg. Hun ble spurt av et engelsk forlag om hun ville skrive en bok om det, som jeg også har vært med på nå da. Og den ble levert for bare tre-fire uker siden.

"Spirituality in Family Therapy Practice", skal den boka hete. Jeg har flere skrivelsesprosjekter. Poenget mitt nå er å bare si "Jeg har faktisk funnet på noe å gjøre". Og så underviser jeg litt og driver litt terapi. Men, akkurat det å gå av med pensjon, det var ikke noe vellykka for meg.

Halvor : Du har hatt et langt profesjonelt og personlig liv i dette feltet. Og akkurat det der med profesjonelt og personlig, det kan jeg tenke meg å snakke litt mer om. Det var jo tema i doktorgrads arbeid ditt, denne forbindelsen mellom det personlige og det profesjonelle. Kan du si noe om hvorfor det ble ditt tema, at du hadde det fokuset?

Per : Jeg tror jeg må si at jeg egentlig aldri har sett for meg en akademisk karriere. Jeg har aldri vært spesielt flink på skolen, eller sånn og heller ikke strebet etter sånne ting.

Men jeg kom inn på Diakonhjemmet i 84, i en periode hvor akademiseringen internt dro på ganske kraftig, og jeg skjønte at hvis jeg skulle fortsette her så måtte jeg også bygge opp min egen akademiske kompetanse. Hvis jeg skal gjøre det, så må jeg gjøre noe som interesserer meg, som jeg selv tenker er viktig, og som jeg har lyst til å jobbe med. Det var det ene jeg tenkte, og det andre jeg tenkte var at jeg må gjøre det et sted hvor jeg har lyst til å reise til. Så jeg begynte å se etter doktoratsprogrammer på pene steder, for å si det sånn. Jeg liker å få både i pose og sekk. Jeg fant mange muligheter, og en mulighet fant jeg i London, på Tavistock clinikk. Jeg kom inn og fikk jeg med meg en kollega som jeg hadde jobbet sammen med siden vi startet familieterapiutdanningen på høsten 1990. Det var Håkon Hårtveit. Og så fikk jeg med meg også en ny kollega, Anne Øfsti. Vi tre begynte da på doktorgradstudiet. Mitt prosjekt ble da om sammenhengen mellom private og personlige livserfaringer, og klinisk praksis. Hvordan man kan forstå sånne sammenhenger.

Metaforum - Desember 2024

69

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress Halvor : Hvorfor var du så interessert i det?

Per : Fordi jeg hadde jobbet som terapeut siden 1979, og jeg visste jo at når jeg satt meg ned med en familie og de begynte å fortelle om hva de holdt på med så var det noen historier som berørte meg veldig sterkt. Noen historier skjønte jeg kanskje ikke, noen gikk kanskje litt hus forbi. Og jeg visste jo at alle historier mennesker forteller meg, de får meg også til å reagere. Så når jeg begynte med dette prosjektet, så var jo idéen min at jeg skulle kanskje kunne se om terapeuter ble mer interessert i noen temaer enn i andre, ikke sant?

Når du inviterer noen til terapi, så er det ingen som, jeg opplever i hvert fall, som kommer, setter seg ned og sier «Jeg har bare ett problem. Kan vi snakke om det ene problemet jeg har?» Nesten alle har mange forskjellige problemer, og når folk begynner å fortelle om vanskeligheter i livet sin, så er det som regel mange temaer som kommer. Og er det da noen temaer som interesserer terapeutene spesielt? Det kan jo selvfølgelig handle om hvor de arbeider, jobber de med rus, så er de kanskje spesielt opptatt av rushistorier, jobber de med barn, så er de kanskje mer opptatt av barna i familien enn besteforeldrene, og så videre og så videre. Så det var det jeg var ute etter, å se etter slike sammenhenger. Jeg kan godt si at jeg fant overraskende mye.

Jeg var usikker selv, kom jeg til å finne noe? Og så fikk jeg fanget fullt av slike historier.

Hallvor : Så det var da dette begrepet "resonans" kom?

Per : Det kom til meg da. Da var ikke det et begrepet som jeg fant i noen faglige sammenhenger. I dag er dette blitt et, i noen sammenhenger, veldig stort begrep og et veldig dominerende begrep. Da jeg den gangen søkte gjennom faglitteratur etter begrepet, så fant jeg det ikke. Ikke i det hele tatt. Men det klang veldig godt i mine ører, at når noen forteller meg noe, eller jeg opplever noe, så gir det en gjenklang i meg som gjør at jeg reagerer. Begrepet resonans er hentet fra musikken, ikke sant?

Altså en gitarkasse har en resonans, når du slår an en streng så får du mye mer ut av den strengen enn det strengen i seg selv bærer. Selve kassa gir mening til lyden. Det ble et nøkkelbegrep for meg.

Halvor : Det arbeidet var jo veldig viktig, også inni studieprogrammet etter hvert. På Diakonhjemmet eller på VID, som det heter nå, har vi denne aktiviteten som heter PPU (personlig og profesjonell utvikling), hvor det går nettopp på å belyse historier knyttet til profesjonell praksis og det personlige liv og se hvordan dette kan overlappe. Være en ressurs, eller spille oss noen puss, kanskje. Sånn sett har doktorgradsarbeid ditt blitt en viktig del også av studieprogrammet.

70

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Publikum

Metaforum - Desember 2024

71

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Per : Jeg var veldig heldig. Da jeg startet familieterapiutdanningen, kjente jeg Håkon Hårtveit litt. Han var veldig inspirerende. Jeg spurte ham om han ville være med på den første uka, i det første kullet. Og det sa han, for meg litt overraskende, ja til og ble med på. Og for det første kullet, for de første studentene, så var jo dette et tema med en gang. Så det har på en måte vært med meg hele tiden.

Halvor : Det var oppstarten av familieterapiutdanningen, som jo var den første utdanningen i Norge, innenfor høyskolesystemet.

Per : Kirkens familievern, familierådgivning, drev en familieterapi-utdanning som startet i 1971. Og som tok opp kull av og til. Jeg gikk selv der. Etter hvert satt jeg i noe sånn styringsgruppe for den utdanningen. Og det som var et tilbakevendende tema var at man ikke fikk studiepoeng for å gå på den utdanningen. Det var en utdanning utenfor skolesystemet. Den gangen, i slutten av 80 årene og begynnelsen av 90-årene, var det å få studiepoeng med på å bygge opp kompetansen din til en cand.mag. grad for eksempel. Så det var et evinnelig mas om å få godkjent utdanninga som en poenggivende utdanning. Så kom det til et punkt da, hvor han som var studieredder den gangen, Bjørn Gunnar Saltnes, han og jeg var på byen og så på veien hjem, så spurte han: «Dere skal ikke ta av en utdanning av dere da?» sa han til meg. Da fikk vi en ferdig studieplan, som vi bare kunne sette ut i livet. Så egentlig så startet familieterapiutdanningen på Diakonihjemmet som et samarbeid mellom Kirkens familierådgivning og Diakonihjemmets sykepleiehøgskole. For det var der jeg var ansatt, på sykepleieskolen.

Halvor : Så har det rullet og gått siden den gang. Og ingen av oss vet hvor mange studenter som har gått gjennom, annet enn at det er ganske mange.

Per : Nei, men vi var jo litt heldige. Altså denne pose og sekk modellen den har vært noe som har ligget meg veldig nær meg bestandig. Så jeg tenkte at vi må jo kunne få bygget opp familieterapi til å bli på hovedfagsnivå. Jeg spurte om det var noen på Universitetet i Oslo som ville være med å bygge opp denne utdanningen til et hovedfag. Og det var det. Så vi var i gang med det, sammen med Universitetet i Oslo da denne modellen med mastergrad ble innført. Plutselig oppdaget jeg at vi kan jo hoppe av universitetet, og søke om å bli mastergrad i familieterapi. Vi var da de første søkerne på dette i Norge. Vi slapp masse sånne byråkratiske formaliteter med komiteer og sånn. Vi ble godkjent før hele det byråkratiske systemet trakte i kraft. Og det var i ? jeg vet ikke når det var!

Halvor : Det første kullet begynte i 2005, for det vet jeg.

Per : Det vet du?

72

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN Halvor : Ja, det vet jeg fordi jeg begynte på det kullet. Som en kuriositet, kan jeg nevne at da var jeg sånn ca. 30 år. Og da var jo jeg veldig ung blant de studentene, for de var stort sett over 40 og 45 og sånn. Det var flere av de andre studentene som synes at jeg var alt for ung til å begynne på et sånt studium. Man trengte litt livserfaring for å holde på med sånne ting.

Per : Det har jo forandret seg veldig. Nå er det jo veldig mange ordentlige unge som går på familieterapi. Den gangen så var det mange i 50 åra som begynte.

Halvor : Og sånn sett kan jeg jo bare dele at i disse dager så planlegger vi en bachelor, som vil hete noe sånt som anvendt psykologi. Som vil ha en naturlig overgang på en master i familieterapi.

Per : Hvem er det som planlegger det?

Hallvor : Vi, VID. Per : Veldig god idé! Jeg må innrømme at jeg har tenkt på ganske mange ganger at jeg skal gjøre det. Jeg har vært på en del studieturer i USA for eksempel. Da har jeg vært inne på universiteter hvor du kan begynne på familieterapi som bachelor, og ta det helt frem til Ph.d.

Halvor : Vi har snakket litt om doktorgraden din og det arbeidet. Men interessen for det familieterapeutiske feltet og det systemiske feltet, det begynte sikkert ganske lenge før det? Hva var din vei inn i det feltet?

Per : Jeg tror en hoved inspirasjonskilde til det for meg var da jeg var 17-18 år gammel og hadde sommerjobb på et psykiatrisk sykehus på Veum, utenfor Fredrikstad. Det var en sjokkartet av opplevelse å se hvordan vi kunne behandle mennesker. Låse dem inn i ene celler, luftegårder. Det var en uvirkelig erfaring. Jeg bodde jo like ved sykehuset, og ante ikke at vi behandlet mennesker på denne måten. Dette var i slutten av 60-årene, og da var det en del sosiale bevegelser rundt i Europa, i England, i Italia, motstandsbevegelser mot psykiatrien og mot undertrykkingen av psykiatriske pasienter i psykiatriske sykehus og gjennom medisiner og så videre. Det ble en kalt antipsykiatribevegelsen. Jeg begynte å kaste meg over litteratur fra de som tenkte annerledes om psykiatri. En bok som ble spesielt viktig for meg heter "Psykiatri og antipsykiatri", skrevet av en engelsk psykiater som het David Cooper. Han gikk

virkelig løs på hele psykiatrien som system. I denne boken støtte jeg på noen helt nye navn og et av de viktigste var Gregory Bateson. Det ble redegjort for noe av arbeidene til Bateson, spesielt en del kommunikasjonsteori, som jeg fant veldig spennende.

Metaforum - Desember 2024

73

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Det åpnet hue mitt rett og slett: her går det å forstå verden på en annen måte enn den jeg hadde vokst opp med. Så jeg begynte tidlig å lese spesielt Bateson. Og selv om jeg kanskje ikke forstod så mye, så hadde jeg en opplevelse av å lese noe som var veldig viktig. Jeg tenkte at dette må jeg jobbe videre med. Og da dukket jo selvfølgelig familieterapi veldig fort opp. Så jeg bestemte meg mens jeg gikk på gymnasiet for at jeg hadde lyst til å bli familieterapeut.

Halvor : Og så ble det sykepleierutdanning og etter hvert familieterapeututdanning.

Det ble din vei, og så begynte du også å jobbe med familier innenfor barne- og ungdoms psykiatrien.

Per : Det er nok litt sånn at når man er mann så er det litt lettere å få en del jobber. Det er to ting: det ene er at jeg er mann, det andre er at jeg ble sykepleier. Ved siden av gymnasiet jeg gikk på lå det en Blåkorsklinikk. Lederen på den klinikken, han het Odd Holten og var utdannet på Diakonhjemmet. I gamle dager på Diakomhjemmet, kunne man utdanne seg til sykepleier eller sosionom. Jeg gikk til ham og spurte hva jeg burde søke på, sosialskolen eller sykepleierskolen. Han anbefalte sykepleierskolen. Så jeg begynte på sykepleierskolen, og den første jobben jeg fikk var på en familieavdeling, på Statens Senter for barne- og ungdomspsykiatri. Jeg var veldig heldig og det var strategisk.

Halvor : I psykiatrien og psykisk helsevern den gangen, var det mulig å ta med seg idéene fra Bateson og det systemiske feltet inn og jobbe ut i fra det?

Per : På den avdeling jeg begynte på, som var en liten familieavdeling for familier med ungdom, så var jeg i gang med en praksis med en gang. Og alle disse ideene var det åpenhet for å snakke om. Og hele det psykodynamiske teppet som i stor grad lå over fagfeltet, der var det noen små glipper da, hvor det kom inn litt luft i fra andre retninger.

Halvor : Familieterapifeltet som fagfelt, har et godt nedslagsfelt noen steder og så er det andre steder hvor det ikke blir så godt tatt imot, hvor idéene ikke er så lett å gjennomføre. Har du noen tanker rundt det?

Per : Jeg tenker spesielt på voksenpsykiatrien. Det er et svært felt hvor så mange mennesker føler seg ekskludert, spesielt kanskje mammaer og pappaer som blir holdt borte fra barna sine, altså selv om barna er 33 år, så opplever de å ikke få være deltaker i prosesser. Som angår dem i aller høyeste grad. Jeg tenker jo i deler av rusfeltet, og jeg tenker jo ikke minst i barnevernet hvor det er så relevante problemstillinger hvor familieterapi virkelig kunne hatt, tror jeg, et stort nedslagsfelt.

74

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN I noen steder har de det, men noen steder er relasjonsperspektivet, så å si fraværende. Det er individperspektivet, og det medisinske perspektivet som er dominerende. Andre steder er jo selvfølgelig i hele kommunehelsetjenesten, hvor eldre mennesker i større og større grad, trenger flere deltaker rundt seg. At man også der kunne tenke på en annen måte. Jeg husker en pasient, innenfor eldreomsorgen i kommunen, som ble tilbudt hjemmesykepleie, som sa "Nei takk, jeg vil ikke ha hjemmesykepleie, for jeg har verdens beste hjelp. Datteren min kommer tre-fire ganger i uka.» Jeg ble litt opptatt av at når noen ber om hjelp, så trenger de hjelp. Så hvis for eksempel en kvinne på 58 år har en mor hun ber om hjelp for, så er det en dame på 58 år som trenger hjelp. Det har man veldig lett for å overse, man glemmer at den som ber om hjelpen, ofte er den som trenger hjelp.

Halvor : Ja, en liten assosiasjon den i forbindelse. Jeg tok videreutdanningen i familieterapi og jobbet jeg som sykepleier, litt i helger og litt ekstra, som hjemmesykepleier. Jeg kom hjem til en dame på ca. 90 år, som stod på lista med folk jeg skulle innom i løpet av kvelden. Og der var søstrene hennes også, de var 92 og 93 år, altså i samme alder. Men de kranglet så fælt da jeg kom, hun som bodde der syns ikke de andre besøkte henne nok. Da fikk jeg umiddelbart bruk for både treningene og ferdighetene fra familieterapistudiet. Det var jo en vanskelig situasjon dem i mellom, og forståelsen og det systemiske blikket, den systemiske forståelsen om at livene berører hverandre, altså når en har en vondt, så kan alle ha det vanskelig ble nyttig.

Per : Jeg tror at dette familieperspektivet er så nærliggende, nær sunn fornuft, at det er en sånn type erfaring vi mer eller mindre deler alle sammen. Det angår oss, når barnet vårt eller noen som står oss nær, har vanskeligheter, så angår det oss på ordentlig. Man trenger ikke å ha noen doktorgrad for å forstå det.

Halvor : En ting jeg lurer på, Per. Du har vært gjennom et langt yrkesliv, du har vært aktiv, undervist, skrevet bøker, og så ble du da pensjonist i 2019. Jeg kan tenke noen ganger i forhold til jobb, spesielt hvis det blir litt mye, så kan jeg tenke "åh, det skal bli kjempe deilig å legge på røret". Bare trykke delete på datamaskinen, og gjøre noe helt annet. Men det gjør ikke du. Du fortsetter. Hva har vært drivkraften, og hva er drivkraften?

Per : Det er et veldig vanskelig spørsmål, synes jeg. Familien min var tilknyttet Misjonssambandet, en norsk missionsorganisasjon. Jeg tror på en måte at jeg er litt misjonær. Altså det å være ute og snakke om systemisk tenkning, og kommunikasjonsteori, det er på en måte som å spre det glade budskap, for meg. Jeg tror drivkraften er troen på at dette gir mening for flere enn meg. Jeg tror det.

Metaforum - Desember 2024

75

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Halvor : Litt artig at du sier det, for jeg kan huske en sekvens fra en samling da du var lærer på sykepleierskolen og jeg var student. Lærerne ble spurt om motivasjonen sin for å jobbe med alt det de gjorde. Det jeg husker du sa «Jeg er her for å verve flest mulig sykepleiere til psykisk helsevern».

Per : Det er sant.

Halvor : Altså, misjonær kallet, rett og slett.

Per : Det er mitt kall.

Halvor : Og det kallet er like brennende, eller?

Per : Kanskje mer på grunnlagsteori tenkning om hvordan vi skal forstå virkeligheten.

Hvordan er det mulig for oss å ødelegge den kloden vi lever på? Hva er det med måten vi må tenke på, som setter oss i stand til å være så destruktive? Til å forurense, til å ødelegge. Det må jo være noe med måten vi tenker på, som får oss å fortsette med det vi gjør, selv om vi vet at det er destruktivt.

Halvor : Det er på en måte en drivkraft.

Per : Det er en drivkraft, ja. Er det for sent å melde seg inn i Natur og Ungdom, eller?

Halvor : Sikkert ikke! Det er også interessant det, nå har jeg akkurat vært gjennom en runde med nye studenter og undervist litt om Bateson. Og den assosiasjonen ganske mange studenter gjør er akkurat det du sier nå, om at disse sammenhengene også knyttet til økologi og hva vi gjør med verden. Både samfunnet og hva vi gjør med naturen.

Per : Bateson var virkelig tidlig ute med å både forstå dette anliggende, og forstå hvordan det er mulig å gå i en sånn retning.

Halvor : Ja, og jeg tenker at noe av det han var opptatt av, som også Nora Bateson har tatt videre, er å se etter mønstre og også det perspektivet at alt som lever på jorda er avhengig av hverandre og står i en gjensidig sammenheng. Men vi som menneskeart har satt oss utenfor, til å være herskere over alt dette, så kan vi se hvor det har gått.

Per : Bateson bruker begrepet "hybris" for å forstå hvordan det er mulig å plassere seg utenfor dette, og over dette, og tenke at vi er i en måte suverene.

76

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN Halvor : Jeg tenker det er mange her som jobber forskjellige steder i familieterapi, eller jobber forskjellige fagområder, barnevern, sosialt arbeid, sykepleiere. Har du noen innspill, eller råd med tanke på hvordan man kan snakke om disse ideene der man er, eller iverksette dem i praksis? Vi er ikke så gode på råd i denne bransjen her, da.

Per : Jo, jeg er ikke imot råd. Jeg tror vel kanskje at det lureste man kan gjøre er å finne noen å samarbeide med. Altså at man ikke kommer i et miljø og blir værende helt alene. At man finner noen lommer, eller noen kolleger, eller noen steder hvor dette perspektivet kan utvikles og være en del av daglig samarbeid. Fordi det angår folk veldig sterkt og veldig personlig. Jeg tenker hvis man har et barn som virkelig sliter, og har det veldig vanskelig, dag ut og dag inn, uke ut og uke inn, det å da kunne få et rom til å snakke om det, og være sammen, er for meg helt overordnet. Det at et barn blir tatt ut av familien, og puttet i noen medisiner fordi det skal løse problemer, det synes jeg er, nå er ikke jeg imot medisiner, men det at man ikke forstår at dette angår mange mennesker... Jeg jobbet en periode på en psykiatrisk poliklinikk, og når noen ringte så spurte jeg alltid: «Er det flere dette angår? Du forteller om deg, sånn har du det -angår det flere?» Og det var nesten alle, nesten 100% svarte bekreftende på det.

Og når jeg sa: «Er det noen du har lyst til å be med deg hit til oss?» Så var det nesten bestandig, de hadde en eller annen, det kan være en venn, en familie med dem, men det kunne også være en i fra NAV som de kjente og som de hadde tillit til og som ville ha med seg. Det er viktig å forstå at ting ikke står alene, men at det angår flere.

Halvor : Ja, det var nesten en slags sånn motkraft, en motstemme til det som ofte gjeldende, med individualisering, og oppdeling og ...

Per : At problemer er noe som er inni et individ, og det er det vi må reparere, det som er inni.

Halvor : Du driver med mange forskjellige ting, skriving, undervisning, snakker med folk. Hva har du likt best?

Per : Det tror jeg er ganske lett å svare på, faktisk. Jeg tror det jeg har likt best, det er i undervisning og veiledning, i en samtale, hvor jeg føler at det vi snakker om hvilket treffer noe som flere synes er kjempeviktig. Jeg har noen sånne, synes jeg, fantastiske erfaringer, hvor jeg for eksempel har satt i en setning, og så ser jeg alle pusterne ut. Nå falt alt på plass.

Jeg opplever det veldig sjeldent, men når jeg har sånne erfaringer, så er det en veldig god erfaring, at jeg føler at vi er en del av en ekte samtale. En slik gang var i en parterapi, hvor en dame var veldig redd for mannen sin. Hun var redd for at han skulle bli voldelig, at han skulle virkelig skade henne. Det var det som var tema.

Metaforum - Desember 2024

77

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Så spurte jeg «har han noen gang skadet deg?» «Nei, det har han aldri gjort.» «Har du noen gang blitt skadet?» Etter litt om og menn så kom hun på ja, det var en elev en gang på skolen, som hadde tatt kvelertak på henne, sånn at hun ble ordentlig redd.

Det var det nærmeste hun kom på. Og da sa jeg: «Hvis man er redd for en kvelerslange, så kan man bli skremt av et tau». Det var en sånn replikk som sank inn med en gang. Jeg opplevde det som om vi alle tre egentlig slappet av og tenkte, ja, sånn kan man forstå dette. Jeg har også hørt det fra en del studenter opp igjennom, som har sagt sånne, synes jeg, veldig sterke ting, om at dette perspektivet har på en måte skapt noen nye muligheter. I livet deres, altså, ikke bare i praksis, men i hvordan vi forstår verden.

Halvor : I god familieterapeutisk ånd, så er det et spørsmål som mange stiller: Nå har vi snakket sammen en stund, er det noen spørsmål du ikke har fått som du gjerne ville ha hatt?

Per : Mange, mange. Men ingen spesielle.

78

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈ KAFÈ Av: Solfrid Himle

BERGEN 26.sept em ber 2024

Å miste blikket på seg sjølv handlar i dette tilfellet ikkje om ditt eige blikk, men frå ein person som har vore viktig for deg. Det kan skje når nokon døyr.

Dette og fleire andre perspektiv fekk Sari Lindeman og Mirjam Østevold oss til å reflektere over på systemisk kafé på Café Opera i Bergen ein mild haustkveld sist i september som var. Å få sorg til å bli vakkert er nesten for godt til å vere sant. Å snakke om sorg med stjerner i augo slik Mirjam gjer. Å snakke om sorg med eit lurt smil slik Sari gjer. Begge to med ein nærast ubeskriveleg varme. Denne varmen smitta over på oss som høyrde på. Det å gjere sorg uthaldeleg er noko desse damene arbeider med i kvardagen sin. Dei delte med oss. Rundt førti damer og to menn var til stades. Sari og Mirjam samtala seg i mellom om sine ulike erfaringar i arbeid med sorg. Me andre sat som tende ljos og lytta.

Mirjam Østevold har ein doktorgrad i sorgarbeid og arbeider ved kreftavdelinga ved Haukeland Universitetssjukehus. Sari K. Lindeman arbeider mellom anna med rusrelatert sorg i samband med prosjektet «Etterlatte etter rusrelatert død» og har også ein doktorgrad innan det å leve med eit familiemedlem som er rusavhengig. Begge er knytt til Høgskulen på Vestlandet i samband med dette. Og begge fortalte at det var tilfeldig at dei hamna i sorgarbeid. Korleis kan ein tilfeldig hamne i sorgarbeid? Dei delte raust av sine historiar bak dette. Både korleis dei hamna i feltet og kva det er som har gjort at dei har halde ut i eit slikt arbeid over tid.

Dei snakkar om håp. Det å ha håp, og det å gi håp.

Mirjam og Sari

Mirjam fortalte om sorggrupper for menn. Det å samle menn med felles erfaringar, og korleis det er for menn å dele kjensler segimellom. Dei vil helst vere menn. Dei hoppar av temaet og vil snakke litt om den nyaste Mercedes´ en og andre «manneting», og Mirjam guidar dei fint inn på sporet att. Det å miste ein partner, sin næraste eller kanskje barnet sitt. Identiteten endrar seg på eit vis. Dei kjenner seg att i kvarandre.

Metaforum - Desember 2024

79

SYSTEMISK KAFÈBERGEN

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Eit fellesskap oppstår, og dette fellesskapet har ei meining utover tapet av ein nær til denne jævlege sjukdommen. Dei kan bruke dei orda fordi det er slik det er. Jævleg.

Fellesskapet fører dei saman. Partnartap fører ofte til einsemd. I rusomsorga møter ein også slik einsemd, men ikkje nødvendigvis fordi nokon døyr, men fordi nokon ikkje er tilgjengelege lenger. Grunna rusavhengigheit vart ikkje livet til dei rundt heller slik dei hadde tenkt. Sari løftar desse historiane. Ho gjev deira sorg og deira tap eit ansikt.

Lågterskeltilbod til menneske som sørgjer er generelt ei mangelvare. Mirjam omtalte kreft som keisaren innan sjukdommar ved at midlar vert løyvde i større grad enn til andre sjukdommar. Det gjev nokre fordelar, men også nokre bakdelar. Fordelane er naturlegvis at ein kan setje i gang sorgprosjekt som til dømes denne gruppa for menn som har mista ein nær person til kreft. Ei ulempe kan vere at kreftramma vert prioritert framfor andre grupper, som til dømes ALS-ramma og deira pårørande. På Mirjam sin arbeidsplass står fysisk sjukdom i høgsete. Det er difor ekstra stas å få anledning til å arbeide med familieterapi og sorgarbeid på ein slik arbeidsplass. Arbeidet er i gang, men det er ein lang veg att å gå, både lokalt og nasjonalt, fortalte Mirjam.

Noko av det som kom fram i Mirjam sitt arbeid med sorggrupper for menn var at menn ofte kjende seg framandgjort i samtalar der det var mange kvinner til stades. Mirjam fortalte at det opna opp ei ny verd for henne. Kvinner og menn har heilt ulike forventningar til det å skulle snakke om følelsar. Ho fekk innsyn i noko ho ikkje ante eksisterte. Ho erfarte at menn ofte hadde behov for å gå litt inn og ut av praten om følelsar. Ein kunne snakke om følelsar rundt alvorleg tilbakefall av kreften, for så å kjapt gå over på den nyaste modellen frå Mercedes, og like kjapt kome tilbake til sjukdomsprognosane og kva det gjer med dei. Alt dette i same samtalen. Det stod i kontrast til erfaringa hennar med samtalar med kvinner, der inntrykket er at kvinnene i større grad står i det vanskelege gjennom heile samtalen.

I Mirjam sitt sorgarbeid opplevde ho at borna sat i høgsetet på sin arbeidsplass, medan Sari erfarte at foreldre etterlyste hjelp til borna og deira sorgprosess innan rusfeltet.

Born som pårørande og born som etterlatne har behov for sorgstøtte. Sari presiserte at det er eit felt som ein kunne gjort meir i.

Kanskje er det noko ved sorga som får oss til å kjenne oss einsame. Ulike former for sorg trer fram. Ventesorg når ein veit at nokon skal døy, som til dømes i palliativ omsorg, og ventesorg når ein ikkje veit om nokon døyr, som til dømes i rusfeltet eller ved sjukdom.

Mirjam og Sari spør kvarandre om kva dei har lært i dette arbeidet sitt. Dei trekkjer fram ulike perspektiv i sorg. I eit sjukdomsforløp er det ofte eit jag etter ein kur som kan lega sjukdommen. Når nokon døyr kan den etterlatne sitje att med tankar om kva ein brukte den siste tida til, og om det var det rette fokuset. Parallellen til rusfeltet er kort. Ein far vert rådd til å trekke seg tilbake når sonen slit med rus og psykisk sjukdom.

Han gjer det han vert rådd til, med det utfallet at når sonen så tek livet sitt sit faren att med tankar om kva rolle avgjerda om å trekkje seg tilbake hadde i det.

80

Metaforum - Desember 2024

SYSTEMISK KAFÈBERGEN Sari har gjort seg nokre erfaringar kring konsekvensar av avgjerder ein gjer i slike situasjonar. Om det var ei avgjerd denne faren fekk ta ut frå eigne behov og bestemte det sjølv, eller om han gjorde det eine og aleine fordi han vart rådd til det, har mykje å sei for korleis han lever vidare med konsekvensane.

Døden er ofte ein part i ein samtale i Mirjam sitt arbeid. Dette set livet elles i eit anna lys for henne. Det å gle seg over kvardagslege ting. Som sjukepleiar gav ho meir råd og det var gjerne ein framgangsmåte eller ein fasit på kva som er lurt å gjere i ei behandling. Som familieterapeut måtte ho jobbe hardt med å ta ansvar for å ikkje skulle gi råd, men hjelpe folk til å sjølve finne kva som er best for dei. Det å tole å berre vere til stades trekkjer ho fram som viktig læring i arbeidet sitt mellom sjukepleie og familieterapi. Med glimt i auga la Sari til at akkurat det er jo ein enkel sak for sosionomar, slik ho sjølv er. Og med det trilla latteren lett mellom tilhøyrarane.

Meir latter trilla då Mirjam la til at ho gjennom arbeidet med sorggruppene vart merksam på alt om burde lære seg i fall mannen skulle gå bort. Ikkje minst mannen hennar sine vantru reaksjonar på dette. I sorggruppene vart alt delt. Kjensler og sorg, ja, men korleis skifte dekk på bilen når mannen døyr? Korleis bruke jekken?

Fleire takknemlege tilhøyrarar gjekk frå arrangementet med mange tankar å prosessere. Ein samtale mellom to som arbeider med sorg, og som delte erfaringane sine.

Metaforum - Desember 2024

81

Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

82

Metaforum - Desember 2024

Det er smart å være medlem!

Du som leser dette jobber sannsynligvis med familie og/ parterapi. Hvorfor ikke bli med på laget? Å være medlem gir mange fordeler, både økonomisk og ikke minst faglig!

Enten du er student eller aktiv terapeut, vil du som medlem gjøre NFFT sterkere, slik at vi kan kjempe for deg som terapeut.

Bli med oss i dag!

Her ser du hva NFFT gir sine medlemmer i dag: 50% EasyPractice booking- og journalsystem (årsavtale) 10 - 30% Akademika bokhandel på nett og butikk Tilgang til NFFTs videobibliotek med blant annet webinarer, opptak av systemisk kafè, samtaler med fagfolk, opptak fra konferanser og annet materiell.

Fagtidsskriftet Fokus på familien fire ganger i året .

Gnist

Rabatter på årskonferansen, systemisk kafè og andre arrangementer Gratis deltakelse på faste webinarer i regi av NFFT Informasjon om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utland Muligheter for faglige presentasjoner for kolleger, enten skriftlig i Metaforum / Fokus På Familien eller muntlig på den velkjente årskonferansen. En viktig arena for å knytte både faglig- og sosiale kontakter.

Praktisk og økonomisk støtte dersom du ønsker å starte opp lokal aktivitet eller lag.

VELKOMMEN TIL OSS

Metaforum - Desember 2024

83

Hva er NFFT? Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk som jobber aktivt for å utbre kunnskap om og anerkjennelse for familieterapi og familieorientert tenkning. I tillegg fremmer vi samarbeid og kontakt mellom enkelt- personer og grupper som er engasjert i familieterapi, undervisning og forskning relatert til familieterapeutisk arbeid. Vi støtter også forskning og annen fagutvikling innen familieterapi.

Hvorfor bør du være medlem?

Som medlem i NFFT får du faglig oppdatering gjennom det anerkjente tidsskriftet Fokus på familien, som utgis av Universitetsforlaget. Ikke minst får du...

Informasjon om videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis og om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utlandet.

Muligheter for å presentere deg og selv gjennom fagartikler i Metaforum, eller på den velkjente årskonferansen. Der kan du også knytte kontakter med fagpersoner og fagmiljø over hele landet.

Fortrinnsrett og rabatter ved ulike arrangementer innen ditt fagfelt.

Teknisk og økonomisk støtte til egne initiativer innen fagfeltet.

Mulighet til å holde Systemisk Kafè i ditt nærområde.

BLI MEDLEM NÅ

84

Metaforum - Desember 2024

Metaforum - Desember 2024

85

HVA ER DU OPPTATT AV? Reisebrev fra Nordic Family Therapy Congress

M et af or u m vil gjer n e vise f r em t em aer som st u den t en e er oppt at t av.

Har DU lyst til å skrive sammendrag av din master eller fordypningsoppgave i familieterapi og systemisk praksis?

Send ditt bidrag til oss!

86

Metaforum - Desember 2024

ØYEBLI KKENE SOM UTVIKLER

OSS

Menneskemøter har et stort potensial i seg selv. Uansett hvilken metode, teknikk eller tilnærming vi nytter oss av - så skjer disse møtene gjennom at vi inngår i unike relasjoner, omgitt av en eller annen kontekst og har dialoger. Vi slippes inn til andre sine verdener, vi tilbys kanskje innsikt i deres vansker og verdier ? drømmer og hva de frykter. Dersom ikke disse samtalene, dette samværet og det unike samspillet, som vi benevner som terapeutiske prosesser, hadde hatt potensiale til å utvikle og endre - så hadde det heller ikke gitt noen mening å fortsette med det. Stadig er vi søkende. Etter nye teorier, forståelser, perspektiver og metoder i håp om å bli bedre terapeuter.

Vi ønsker å finne det som kan påvirke eller utvikle den andre. Samtidig (sam)skaper disse møtene en arena der vi selv kan bli påvirket. Både vi terapeuter og den andre har med seg noe i disse samtalene ? vi har med oss skyggen av det levde liv. Metaforum ønsker å invitere leserne til en ny spalte om disse fenomenene ? disse øyeblikkene som betyr noe mer. Øyeblikkene som kan endre måten vi forstår noe eller noen på, og kanskje lærer oss noe nytt om oss selv eller verden.

Spalten har ikke som mål å få frem de tyngste teoriene eller nyeste faglige modellene - men søker etter refleksjonene, historiene fra de øyeblikkene har fått en betydning for oss. Dette kan være samtaler, sekvenser eller øyeblikk som har betydd noe i livene til de som har søkt hjelp hos oss ? eller øyeblikk som har fått betydning for terapeuten i sin egen praksis, i sitt eget liv eller vår forståelse.

Send din historie til erna.tysko@metaforum.no

Metaforum - Desember 2024

87

Det var alt for denne gang!

Reisebrev fra Nordic Neste utgave kommer...

Family Therapy Congress 03.03.2025

Metaforumredaksjonen ønsker alle en god jul.

Metaforum

NFFT

METAFORUM

Ikke medlem?

88

KLIKK HER

Metaforum - Desember 2024