Metaforum - Mai 2024

Norsk forening for familieterapi

Årgang 42

2

Mai 2024

ISSN 2535-7468

1

INNHOLD

2

Redaktørens røst

03

Ny leder av NFFT

06

Den sosiale helsen og hjelpebehov hos etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall

08

Systemisk Kafe Horten

14

Utvikling av bærekraftig saksbehandling ved tildelingskontor

24

Presentasjon av nytt styremedlem i NFFT

26

Studentstemmen

28

Vil du anmelde en av disse bøkene?

34

Releasing the tangeled web of incest

36

Adresse Bergen

44

Å navigere i kompleksitet

52

Humor i den systemiske hverdagen

66

Metaforum - Mai 2024

Redaktørens røst Sommeren nærmer seg ? endelig! Tid for mere uteliv og forhåpentligvis tid i sola med de som betyr mest .

Denne våren har for min del vært full av ny lærdom. Jeg har lært mye om å skrive, om å endre på skrevet tekst, og om å prøve å tenke mer på engelsk. Det siste har vært krevende nok i seg selv. Jeg kan se enden av ph.d.-reisen langt i det fjerne neste år. Når noen spør må jeg nå svare at jeg forhåpentligvis er ferdig til å levere i slutten av neste sommer. Da høres det så nærme ut, og det er også litt skremmende og rart. Så krysser jeg fingre for å levere i tide da og at avhandlingen «holder». Jeg er så takknemlig for all hjelp og heiarop jeg får- det betyr så mye! Dette har vært mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Det er «krevende» å gjøre noe «nytt» på et lite sted hvor ingen tidligere har gått opp en sti. Jeg håper at jeg kan gjøre det lettere for de som kommer etter meg.

medlemmer som vi gleder oss til å bli bedre kjent med. Vi takker veldig av Sari som styreleder. Hun er heldigvis med videre som varamedlem. Vi takker også av Arnstein og John ? det har vært så fint å være med dere.

Lay-out ansvarlig for Metaforum fremover er Stian Tyskø.

Til slutt; Sees i Bergen!

Denne sommeren avsluttes med Nordisk konferanse i Bergen. Er du ennå ikke påmeldt, av ulike årsaker, så prøv en gang til.

Vi trenger å stå sammen og å lære av hverandre. Håper å se deg der!

Vi har fått nye styremedlemmer som presenterer seg i denne utgaven, ivrige Er n a Hen r iet t e

Metaforum - Mai 2024

3

Metaforumredaksjonen Erna Henriette D. Tyskø (redaktør) T

Artikler og annonser sendes til: erna.tysko@metaforum.no

416 83 175 erna.tysko@metaforum.no

Formater

Ørland

Jeanne Maria Holm Jensen (redaksjonsmedlem) T

926 82 991

Annonser:

.pdf

Artikler:

.doc / .docx / .odt/ .rtf

Bilder/ logo:

.gif/.png/.jpg/.tif/.psd

jeannesmail@hotmail.com Nærsnes

Stian Tyskø (Produksjon/ Lay-out ansvarlig) T

909 18 095

styskoe@gmail.com Ørland

Annonsepriser: -

1/ 1side: 5000,1/ 2 side: 2500,1/ 4 side: 1250,1/ 8 side: 675,-

Gratis annonsering om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer.

Kontakt: erna.tysko@metaforum.no

Hjemmeside: www.nfft.no

Deadline innhold:

01.09.2024

Neste nummer kommer: 12.09.2024

4

Metaforum - Mai 2024

Norsk forening for familieterapi Bente Barstad

Mirjam Østervold (Leder) T

(styremedlem)

482 15 172

T

918 49 236

mirjam.ostervold@helse-bergen.no

bente.barstad@modum-bad.no

Bergen

Vikersund

Sigurd Riste Andersen

Raymond Madsen

(styremedlem) T 900 82 701

T

(styremedlem) 980 15 476

sigurd.andersen@vid.no

madray21@hotmail.com

Oslo

Stavanger

Linda Haraldsen

Sari Lindeman

(Styremedlem)

(Varamedlem)

T

943 09 569

T

975 28 863

lindaharaldsen79@gmail.com

sari.lindeman@nfft.no

Bergen

Bergen

Bente Johansen Rygh

Pål Tønjum Skagen

(varamedlem)

(varamedlem)

T

975 89 035

T

920 30 655

benryg@me.com

paalskagen@yahoo.no

Drammen

Bergen

Daglig leder, økonomi- & medlemsansvarlig

Medlemskap & priser

In gr id Heggelu n d

Personlig:

T

Medlemskap inkluderer:

905 77 001 Ingrid.k.heggelund@outlook.com Modum

-

www.nfft.no

850,-

Fokus på Familien Rabatter på foreningens og andre sine arrangementer Les om flere fordeler HER

Bli medlem

Metaforum - Mai 2024

5

Mirjam: Ny leder av NFFT Jeg elsker å bo i et land som har så ulike årstider! Det vakre i naturens ulike sesonger slutter ikke å facinere. Nå forsøker jeg å nyte den vakre og håpefulle vårsolen og det som våkner til liv ute, før vi stille glir over i neste sesong.

For NFFT er våren en tid for valg, og i styret har det vært et lederskifte denne våren. Det er med stor takknemlighet vi takket av Sari Lindeman som leder i mars! Med en stødig hånd har Sari ledet arbeidet, og gjennom sin lune og inkluderende lederstil har hun drevet foreningen vår trygt fremover. Både vi og de andre nordiske foreningene har gledet seg over Sari sitt bidrag til arbeidet. Nå går vi inn i en ny sesong med undertegnede ved roret, og jeg går inn i denne oppgaven med stor ydmykhet for arbeidet som er gjort av dyktige mennesker før meg.

NFFT har i flere år arbeidet målrettet for å bidra til at kunnskapen om familieterapi og systemisk kunnskap løftes i vårt fagfelt. Gjennom fokus på forskning som gjøres i vårt miljø og på å arbeide for en standardisert sertifisering for familieterapeuter, har styret forsøkt å arbeide systematisk for at vår kunnskap skal bli tydeligere.

Jeg tror vi er klare for å ta et videre steg, nemlig å arbeide for politisk påvirkning for å utbre kunnskap om, og skape anerkjennelse for familieterapi og systemisk praksis. Har du noen tanker eller innspill om hvordan vi burde arbeide med dette, så må du gjerne dele dem med oss i styret.

Denne våren har vært en intens vår for styret i NFFT, med arbeid rettet mot nordisk kongress i tillegg til den vanlige driften av foreningen. Jeg gleder meg veldig til denne kongressen, og er sikker på at vi har fått på plass både et faglig og sosialt program som vil passe for alle. Jeg gleder meg til alt, også båtturen med levende musikk!

Påtroppende leder Mirjam og avtroppende leder Sari

På vegne av styret vil jeg ønske deg en fin sommer. Jeg håper at vi sees på kongressen i Bergen!

Mirjam Østevold

6

Metaforum - Mai 2024

Vi søker nytt medlem i redaksjonen Har du lyst til å være med på å sette den systemiske dagsorden?

Liker du å skrive?

Er du genuint nysgjerrig og har lyst til å bidra?

Erna

Jeanne

Deg?

Stian

SKRIV TIL erna.tysko@metaforum.no

Metaforum - Mai 2024

7

Min doktorgrad: Den sosiale helsen og

hjelpebehov hos etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall Av Øyvind Reehorst Kalsås

8

Metaforum - Mai 2024

Hva kan tap av noen vi er glade i til brå og voldsom død gjøre med oss og vårt liv?

Hva når dødsfallet skjer på et tidspunkt i livet da de fleste fremdeles har en vid fremtidshorisont foran seg?

Når dødsfallet skjer som en følge av personens egne handlinger?

Hvis relasjonen har vært krevende og ambivalent i lang tid før dødsfallet skjer?

Hvis du i forkant selv har vært redd og følelsesmessig overveldet over lengre tid?

Når personen som døde har levd et liv hvor hen har blitt gitt en devaluerende merkelapp? En devaluerende merkelapp som har gjort at samtaler stopper opp og stilner?

Når spørsmål om skyld knyttet til hens liv og død ligger og murrer?

Hvordan finner du fastere grunn under føttene igjen?

De fleste av dere som leser, og jeg som skriver, har opplevd i hvert fall noe av dette i våre liv. De fleste av oss vet at det gjør vondt, og i noen tilfeller gjør det vondere og er vanskeligere å finne fast grunn igjen enn andre ganger. Tap av nære andre kan faktisk gjøre så vondt at det forkorter vårt eget liv. Vi vil derfor alltid trenge hjelp fra andre når vi skal leve videre, og i visse tilfeller vil vi også trenge hjelp fra fagfolk.

Noen typer dødsfall øker sannsynligheten for en komplisert sorgprosess og alvorlige psykososiale problemer for dem som er nær (Djelantik et al., 2020). I det forskningsprosjektet som min doktorgrad var en del av, Etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall, var hensikten å finne ut mer av i hvilken grad narkotikarelaterte dødsfall er blant slike dødsfall, og hvordan nære etterlatte erfarer livene sine, sorgprosessen, samspillet med andre, og behovet for hjelp etter dødsfallet. Narkotikarelaterte dødsfall medfører ofte en kombinasjon av de elementene som er vist til i innledningen. For noen, en kombinasjon av alle faktorene. Ved hjelp av blandet metode, fokuserte min doktorgradsavhandling på etterlattes behov for hjelp samt sentrale sosiale faktorer i sorgprosessen.

Avhandlingen fokuserte særlig på det som handlet om hjelpebehov fra fagfolk og den sosiale helsen etter dødsfallet. Sosiale faktorer, som for eksempel opplevd sosial støtte, er sentrale for hvordan sorgprosessen blir, og har innvirkning på hvorvidt sorgen blir komplisert og livet fastlåst i lang tid etter dødsfallet (Kalsås & O'Connor, 2024). Motsatt, så har også de sosiale faktorene mye å si for om man finner fastere grunn og ny mening i livet etter hvert (Ning et al., 2023). I min avhandling samlet jeg ulike sosiale aspekter under paraplybegrepet "sosial helse", som kan defineres som kvaliteten på ens sosiale relasjoner, opplevelsen av å tilhøre et fellesskap/ gruppe, og kapasiteten til å delta i sosialt liv.

Metaforum - Mai 2024

9

Sorg ? de ulike følelsesmessige, tankemessige, kroppslige og sosiale responsene etter et tap, er noe man både "er i" selv, og noe man gjør sammen med andre. Tidligere forskning har vist at tap som oppleves traumatiske ? som gjerne inneholder flere elementer av de innledende skisserte faktorer, kan skape vansker i familiesamhandlingen etter tapet, og ytterligere komplisere sorgprosessen (Lambert et al., 2021; Sajan et al., 2021). Samtidig så kan også mennesker komme nærmere hverandre etter tap, og man kan bli sterkere gjennom å komme seg gjennom vanskelige hendelser, perioder og følelser sammen.

Min avhandling bygget på data fra en spørreskjemaundersøkelse som ble besvart av 255 etterlatte familiemedlemmer og partnere/ nære venner, sammen med individuelle semistrukturerte intervjuer med 14 etterlatte foreldre som ble rekruttert fra spørreskjemaundersøkelsen. De sentrale funnene var blant annet følgende: Nesten 60% av de etterlatte oppga å ha stort behov for hjelp fra fagfolk rett etter dødsfallet, og 37 % savnet hjelp til barn i familien i høy grad. 74 % oppga at barn i familien ikke hadde mottatt hjelp fra fagfolk, og av dem som oppga at barn i familien hadde fått hjelp, var mer enn en tredjedel lite eller ikke tilfreds med den hjelpen.

Videre rapporterte utvalget dårligere skår på variabler som handler om sosial helse. For eksempel rapporterte 67% at de hadde trukket seg mer unna andre etter dødsfallet, et antall som var betydelig høyere enn det etterlatte ved selvmord, ulykker og krybbedød rapporterte i en undersøkelse fra 2003 (Dyregrov et al.). Vi sammenlignet også scorene på opplevd sosial støtte med forskning som var gjort på andre grupper av etterlatte. Her fant vi blant annet at familiemedlemmer til dem som døde i tsunamien i 2004 rapporterte betydelig bedre grad av opplevd sosial støtte etter dødsfallet, enn det de etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall gjorde. Til sist var et viktig funn at 46 % rapporterte at andre hadde trukket seg mer unna dem etter dødsfallet. Dette er funn som indikerer at de sosiale vilkårene for heling etter dødsfallet er utfordret for mange etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall.

Den kvalitative delen av avhandlingen undersøkte prosesser som kan være med å forklare de kvantitative funnene. Konkret handlet denne delen om hvordan foreldre opplevde samspillet i familien etter dødsfallet, og hvordan de familierelaterte hjelpebehovene kunne forstås. Hovedfunnene var at de fleste foreldrene opplevde at kontakten med andre familiemedlemmer var det viktigste for livet videre etter dødsfallet.

Samtidig opplevde noen foreldre et betydelig, noen ganger overveldende, ansvar knyttet til andre familiemedlemmers situasjon og behov etter dødsfallet, for eksempel overfor barn av den avdøde. Flere foreldre opplevde også at samtaler som var viktige for familietilknytningen ble hindret av ulike forhold, som frykt for sorgen og vanskelige følelser. I tillegg opplevde de at andre familiemedlemmer kunne unngå tema knyttet til dødsfallet og den avdøde. I all hovedsak var den profesjonelle hjelpen som de hadde mottatt individorientert, og manglet et helhetlig familieperspektiv.

Siste del av doktorgradsavhandlingen hadde fokus på hvordan funnene kunne forstås og hvilke implikasjoner som kan trekkes med tanke på hjelp- og støttetiltak som kan bedre situasjonen til de etterlatte.

10

Metaforum - Mai 2024

I denne delen tok jeg utgangspunkt i konseptet Medfølende Samfunn ("Compassionate Communities"), som gir et folkehelseperspektiv på omsorg ved livets slutt og etter dødsfallet. Dette konseptet har som et grunnleggende prinsipp at det naturlige støttende nettverket rundt den sørgende personen bør være utgangspunktet for hjelp fra offentlige tjenester (Kellehear, 2013). Filosofien for forholdet mellom helsetjenester, individet og nærmiljøet er at helsetjenester bør være deltakende, noe vi gjør sammen med andre og ikke bare med andre (Kellehear, 2005).

Innenfor dette rammeverket passer en tilnærming som er utledet fra systemiske og familieterapeutiske prinsipper godt. Åpen Dialog er en slik tilnærming som er tilpasset psykososiale krisesituasjoner (Ong et al., 2019). Jeg har argumentert for at psykososiale kriseteam, som er den offentlige tjenesten som hovedsakelig er ansvarlig for oppfølgingen for etterlatte ved brå, plutselige dødsfall som narkotikarelaterte, kan la seg inspirere av prinsipper og erfaringer fra Åpen dialog som en helhetlig familie- og nettverkssentrert tilnærming ved kriser. En familie- og nettverkssentrert modell for oppfølging av etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall, bør fokusere på å nå de ulike etterlatte som er berørt og kan være i behov av hjelp, og søke å mobilisere og frigjøre det støttende og helbredende potensialet som finnes i eksisterende sosiale nettverk. Det er akkurat det formålet som Åpen Dialog har.

En slik tilnærming vil ikke erstatte det behovet som en del etterlatte vil ha for individuell hjelp og oppfølging, men vil bidra til å styrke den viktigste delen av støtten vi trenger etter et traumatisk dødsfall ? som er den støtten vi kan gi og få gjennom de nære relasjonene vi allerede er en del av.

Tre års arbeid er over. De foreslåtte implikasjonene knyttet til organiseringen av hjelpetjenester som er basert på funnene, har bekreftet en del av det jeg hadde sett for meg i utgangspunktet. Jeg har blitt styrket i troen på at dialogiske familie- og nettverkssentrerte hjelpetilbud i slike situasjoner er en hensiktsmessig ramme for de hjelpetilbud som gis. Men jeg mener at denne styrkede troen kommer av de argumentene som jeg har utledet basert på forskningsfunnene, og at jeg ikke har sett meg blind på min egen forforståelse. Det kan du også dømme selv, hvis du vil lese avhandlingen.

Men, og det er et viktig men ? en slik faglig tilnærming er ikke prøvd systematisk ut i kommune-Norge. Det tenker jeg at det bør. Vi trenger en hjelpepraksis som kan integrere private og offentlige ressurser i tilpasset og helhetlig hjelp, og vi trenger derfor forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunene som på en faglig systematisk måte dreier praksis hos de psykososiale kriseteamene ? og andre hjelpere som er involvert ved slike dødsfall - i en familie- og nettverksorientert retning. Det er et viktig arbeid som gjenstår, og det arbeidet vil jeg gjerne være med på videre.

Øyvind Reehorst Kalsås

Metaforum - Mai 2024

11

Vil du lese mer? Her er artiklene fra doktorgraden: Kalsås, Ø. R., Titlestad, K. B., Dyregrov, K., & Fadnes, L. T. (2023). Needs for help and received help for those bereaved by a drug-related death: a cross-sectional study. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 40(5), 463-481. https:// doi.org/ 10.1177/ 14550725221125378 Kalsås, Ø. R., Dyregrov, K., Fadnes, L. T., & Titlestad, K. B. (2022). The social health domain of people bereaved by a drug-related death and associations with professional help: A cross-sectional study. Death Studies, 47(8), 926-937. https:// doi.org/ 10.1080/ 07481187.2022.2142329 Kalsås, Ø. R., Dyregrov, K., Fadnes, L. T., Lindeman, S. K., & Titlestad, K. B. (2023). Drug Death-Bereaved Parents?

Perspectives on Family Interactions and Help Needs: A Qualitative Study. Contemporary Family Therapy. https:// doi.org/ 10.1007/ s10591-023-09676-7

Referanser Djelantik, A. M. J., Smid, G. E., Mroz, A., Kleber, R. J., & Boelen, P. A. (2020). The prevalence of prolonged grief disorder in bereaved individuals following unnatural losses: Systematic review and meta regression analysis.

Journal of Affective Disorders, 265, 146-156. https:// doi.org/ 10.1016/ j.jad.2020.01.034 Dyregrov, K., Nordanger, D., & Dyregrov, A. (2003). Predictors of psychosocial distress after suicide, SIDSand accidents. Death Studies, 27(2), 143-165. https:// doi.org/ 10.1080/ 07481180302892 Kalsås, Ø. R., & O'Connor, M. (2024). Risk factors for prolonged grief disorder in people bereaved by drug-related deaths. In M. S. Stroebe, K. Dyregrov, & K. B. Titlestad (Eds.), The Routledge International Handbook of Drug-Related Death Bereavement. (pp. 125-136). Routledge. https:// doi.org/ 10.4324/ 9781032657455-13 Kellehear, A. (2005). Compassionate cities. Public health and end-of-life-care. Routledge.

Kellehear, A. (2013). Compassionate communities: end-of-life care as everyone?s responsibility. QJM: An International Journal of Medicine, 106(12), 1071-1075. https:// doi.org/ 10.1093/ qjmed/ hct200 Lambert, S., O?Callaghan, D., & Frost, N. (2021). ?Special death?:Living with bereavement by drug-related death in Ireland. Death Studies, 46(10), 2335-2345. https:// doi.org/ 10.1080/ 07481187.2021.1939461 Ning, J., Tang, X., Shi, H., Yao, D., Zhao, Z., & Li, J. (2023). Social support and posttraumatic growth: A meta-analysis. Journal of Affective Disorders, 320, 117-132. https:// doi.org/ 10.1016/ j.jad.2022.09.114 Ong, B., Barbara-May, R., Brown, J. M., Dawson, L., Gray, C., McCloughen, A., Mikes-Liu, K., Sidis, A., Singh, R., Thorpe, C. R., & Buus, N. (2019). Open Dialogue: Frequently Asked Questions. Australian and New Zealand Journal of Family Therapy, 40(4), 416-428. https:// doi.org/ 10.1002/ anzf.1387 Sajan, M., Kakar, K., & Majid, U. (2021). Social Interactions While Grieving Suicide Loss: A Qualitative Review of 58 Studies. The Family Journal, 30(3), 401-410. https:// doi.org/ 10.1177/ 10664807211052492

12

Metaforum - Mai 2024

webinar NFFT webinar har blitt et populært tilbud for våre medlemmer. Den digitale platform gir mulighet for 9 - 11. MARS mange rundt om i landet til å delta og få faglig inspirasjon.

Å presentere for kolleger er en god faglig mulighet til å dele det du brenner for. De som hører på får både informasjon og inspirasjon. Det gis ikke noen økonomisk kompensasjon, men du får en unik mulighet til å nå ut og bli sett, hørt og lagt merke til. Det finnes mange der ute som vil ha glede av det du er opptatt av!

Webinarene sendes siste torsdag hver måned på zoom kl 19 ? 20.30. Selve presentasjon varer vanligvis en time, og etterpå inviteres medlemmene til diskusjon og refleksjon. Du kan også velge en annen form om du ønsker det.

Dette er det vi trenger å vite for å vurdere ditt forslag: -

Hva heter webinaret?: (Her er det lurt med en litt fengende tittel og kanskje en mer forklarende undertittel) Hva handler webinaret om?: Sammendrag på max 150 ord.

Hvem skal presentere?: navn, tittel, arbeidsplass og kontaktinformasjon.

Dersom dere er flere som skal presentere er det fint å få navnene på alle. Det trengs bare en kontaktperson. Minst en av de som presenterer må være medlem i NFFT. Legg ved bilder av de som skal holde webinaret.

Informasjonen sendes til Mirjam Østevold: moestevold@gmail.com Du kan også gjerne ta kontakt med Mirjam om du ønsker å diskutere om det du brenner for og er opptatt av for tiden kan bli til en webinar! Vi gir opplæring for bruken av zoom og digitale presentasjoner.

Metaforum - Mai 2024

13

SYSTEMISK KAFÈ Tror på nysgjerrighet og undrende uro

HORTEN 13. mars 2024

Hans Christian Michaelsen slår gjerne et slag for nysgjerrigheten.

Av: Vibeke Lorentzen

Den erfarne nestoren i familieterapi, Hans Christian Michaelsen, møtte Anne K.S. Øfsti til samtaler under aprilutgaven av Systemisk kafe i Horten. Det ble et møte om entusiasme og undring, og ikke minst om nysgjerrighetens betydning.

Anne: Ja, det er deg vi skal snakke om nå. Mest.

Interessen din, nysgjerrigheten din, de valgene du har gjort som gjør at du nå er en nestor i faget vårt.

Hva gjør at du tenker sånn, født sånn, blitt sånn, tilfeldig?

Anne: Vi har jo snakket sammen før, og jeg skal nå prøve å gjøre noe jeg vanligvis ikke er så veldig god på. Det er sånn ikke- vite-posisjon. Men jeg prøver nå å ha både en ikke-vite-posisjon til deg og samtidig ha noen av de samtalene vi har hatt, med meg. Noe av det jeg ofte tenker, hvis jeg har hatt terapier eller samtaler med folk, er at om de har fått øye på noe som de ikke visste om seg selv, eller som de ikke har sagt høyt, så synes jeg ofte at det er et godt tegn. Så nå får vi se da, hvordan vi tar denne samtalen, når jeg nå skal prøve å være både ikke-vitende, og veldig vitende. Jeg vet jo veldig mye om deg. Og jeg har gledet meg veldig til å ha denne samtalen sammen med alle de som har kommet.

For det jeg tenker og kjenner er noe som er felles for alle i dette rommet her, det er en eller annen form for entusiasme og uro, men også veldig glede over systemisk familieterapi. Jeg er nysgjerrig på de valgene du har gjort, du er blitt en veldig anerkjent familieterapeut og etter hvert eldre, kan man vel si.

Det har noe med alder å gjøre også. Jeg er nysgjerrig, når du tenker tilbake på familieterapi.

Blitt sånn eller født sånn?

Hans Christian: Det er det som er litt fryktsomt, er det interessant for mange at jeg snakker om hva var det er jeg ble opptatt av, om jeg er blitt sånn eller født sånn, og hva har inspirert meg og sånn. Det er jo veldig morsomt for meg å snakke om. Og spørsmålet er jo da, vil jeg oppdage noe nytt? Og det gjelder jo å snakke om det. Jeg tror jo at for folk flest så handler livet mye om flaks og tilfeldigheter.

Jeg har hatt mye flaks, og det har vært mange tilfeldigheter, men det har klart også vært noen valg.

Jeg vokste jo opp på mange forskjellige steder. De seks første årene av mitt liv som enebarn, i ulike land, og måtte lære nye språk hver gang, få nye kontakter hver gang. Jeg var ikke så mye sammen med barn da, for det var ikke så mange barn rundt omkring. Det var mest voksne. Jeg fikk lov til å være oppe lenge, og høre på de voksenes samtaler. Det er noe som jeg husker jeg alltid har vært opptatt av. Og så vokste jeg opp i Arendal, da, på hotell. Og hotell har jo dette med fasade, noe som er utad, noe som alle ser. Og hotell har jo dette med fasade, noe som er utad, noe som alle ser. Og så er det noe som er innenfor, back stage, og som er et annet liv, de som jobber på det hotellet, og alle de historiene de har.

Hans Christian: Jeg? 14

Metaforum - Mai 2024

Og jeg var begge steder, og hørte på mange av disse fortellingene. Og jeg hørte jo da fortellingen fra to versjoner også, for jeg hørte jo min familie snakke om de mennesker som de hadde som sine ansatte, og så hørte jeg de ansatte snakke om seg og sitt. Jeg var jo ikke det bevisst, men jeg fikk da inn i organismen min et eller annet med fortellingenes mangfold. Og livenes mangfold, og at - 11. MARS jeg hadde blitt eksponert for mange9kulturer og språk og sånt. Sånn at jeg har følt meg i verden da, på mange måter sånn. Det her, det er en kilde som jeg tror ligger i meg når jeg snakker med folk og når jeg arbeider. Den nysgjerrigheten er det som har vokst frem.

Anne: Samtidig så har jo jeg en idé da om at det å være lydhør, det å være litt sånn stemt, allerede som barn, handler også om, sånn som jeg tror, at det var noe i barndommen, det var noe i oppveksten, det var en dissonans, en uro, en bekymring, noe som på en måte er en slags forskning på hvordan kan jeg som barn i dette miljøet passe på eller følge opp eller følge med, på de voksne.

Hans Christian: Mener du en slags ansvar?

Anne: Jeg har bare en idé om at for meg, og det kan være litt annerledes for deg, og det er det jeg lurer på, for for meg har det vært sånn at det har vært mine foreldres strev, både implisitt og eksplisitt, og de voksnes strev med livet, som på en eller annen måte, tror jeg, har gjort at jeg utviklet både en type nysgjerrighet, men også en form for kompetanse. Allerede som barn drevet i gang med både å følge med på konflikter, ønske å dempe, ønske å forsone, ønske å..ja. Men kan du kjenne igjen noe av det?

Hans Christian: Når du snakker så kjenner jeg igjen noe av det. For det var jo mange konflikter som ble beskrevet, og jeg husker jo nå at jeg var veldig nysgjerrig på det. Det var det jeg likte å høre om, konfliktene. Av en eller annen grunn. Jeg følte meg ikke truet av det. Jeg vokste ikke opp i den

type konflikter. Men, altså motsetningene da, for å bruke et annet ord. Motsetninger mellom folk, og hvordan de viklet seg inn i disse motsetningene, hvor jeg kom i en posisjon til å høre de forskjellige versjonene. Det syns jeg var veldig merkelig og interessant, det husker jeg.

Anne: Var du en som de voksne betrodde seg til?

Hans Christian: Ja! Og særlig, egentlig, de som arbeidet på hotellet. Jeg vet ikke om det var fordi de tenkte at det var en kanal, men det gjorde de ja.

Anne: Det er litt det jeg mener med "født sånn", eller "blitt sånn". For jeg lurer på det, hva er det som gjør at enkelte mennesker blir betrodde?

Hans Christian: Jeg tror det har med lytting å gjøre. Da jeg ble eldre fikk jeg alltid høre "Du er en god lytter, du. Du lytter så mye, du". Så jeg tror nok at hvis man stiller seg i lytterposisjon og man spør ut, så får man den type tillit, kan vi kalle det, eller at man blir søkt dit hen. Det som var frustrerende, vet du, når jeg var i videregående skole, så kom det ei jente bort til meg og sa "Er du forelsket i hun Sylvia?" "Nei, hvorfor sier du det?" "Det tror hun, og hvis ikke du er det, så må du legge om stilen. Da må du ikke late som det." "Men jeg har ikke latt om det!" "Ja, men du er jo så interessert!" Jeg synes det var morsomt å snakke med henne, jeg var interessert og stille spørsmål. Men det var, på den tiden i hvert fall, ikke vanlig for gutter å være interessert på den måten. Det var en strategi, forstod jeg da. Men det var det jo ikke fra min side.

Men jeg tror at å være interessert i en lytteposisjon er noe på godt og vondt, da.

Anne: Ja, vi kan komme litt tilbake til det. Fordi det er interessant dette at gjennom et ganske langt yrkesliv så har du lyttet og vært interessert. Og spørsmålet er jo hva gjør at det fortsatt er virksomt i deg? For det kan jo ikke være lønna, ikke sant?

Hans Christian: Nei, det har det aldri vært.

Metaforum - Mai 2024

15

Anne: Noen mennesker sier at de blir sånn høy, de får energi av gode samtaler med klienter, med studenter, med folk på puben for den saks skyld, det er ikke det. Men det der, hva er det litt magiske, da, som gjør at du holder deg fortsatt nysgjerrig?

Hans Christian: Ja, altså magisk er et veldig stort ord. Jeg opplevde det samme, jeg jobbet på et familievernkontor en periode, og de fleste som jobbet der nærmet seg pensjonsalder. Og i lunsjen snakket de ikke snikk og snakk, de snakket levende og entusiastisk om sakene. Og jeg spurte hvordan kan dere være så interesserte fortsatt? Dere må jo ha hørt det mange ganger. Nei, vi lærer jo hver dag, vi blir inspirert hver dag, alt er nytt. Og det kjenner jeg meg igjen i, altså. Sånn at noen sier, og dette er ikke for å si noe bra om meg akkurat, men noen sier at de blir så sliten av å høre på vonde og vanskelig historier. Jeg må si at jeg føler meg ikke sliten av å høre på vonde og vanskelig historier. Jeg gjør ikke det, jeg. Det er bare noe i organismen at jeg blir inspirert, da. Det jeg ikke blir inspirert av er selvfølgelig hvis det går nedover og nedover og nedover, hvis det ikke skjer noe som kan være en ny oppdagelse, en ny bevegelse. Som du sa, plutselig er det en som sier noe, eller hører noe som er noe nytt.

Det er jo fantastisk.

Anne: Så hvis vi tar dette med blandingen, selvfølgelig av tilfeldigheter, men dette med en oppvekst som du da har opplevd formende. Og den har vært formende på den måten at du da antagelig har, bevisst eller ubevisst også søkt deg til familieterapi etter hvert. Nå var første gang du hørte om systemisk familieterapi?

Hans Christian: Stopp en halv der, fordi jeg hadde helt klart for meg at jeg skulle aldri inn i sosial helse virksomhet. Det interesserte meg ikke. Og det var jo noen i klassen min på gymnasiet som var veldig opptatt av sosiale forhold og sånn, jeg var ikke interessert i det. Jeg hadde vært et år utviklingsstudent i USA, og det var i 1969-70. Altså 16

Vietnamkrigen, Nixon var president, det var like etter studentoppgjør i Paris i 68. Martin Luther King, Bob Kennedy var skutt. Det var hippe tid, ikke sant? Jeg reiste dit i skjorte og slips, og striglet. Kom tilbake et år etter med langt hår og skjegg. Det var en revolusjon, og jeg ble opptatt av peace and love and understanding. Og at hvis mennesker kom sammen og fikk snakke sammen og synge sammen og danse sammen, så ville det bli sunshine! Og jeg ville jobbe i diplomatiet, og jeg ville jobbe med teater, jeg ville jobbe med kunst og kultur. Det ville jeg. Og så vil jeg si da dette med, er det noen tråder eller er det ikke noen tråder? For min far utviklet et alkoholproblem.

Og det gjorde veldig mye med meg. Det gjorde meg oversensitiv, nervøs, usikker, forbannet, sint, skyldbetynget, alt mulig. Og så ender jeg opp med å bruke 22 år av mitt liv med å jobbe med rusmisbruk.

Så vil noen vil si jaha jeg skjønner jo hvorfor det. Men det har jeg aldri anerkjent. Ikke i det hele tatt.

Anne: Nei? Men hva tror du er sammenhengen?

Hans Christian: Ja, altså, la meg ta et lite forhold.

Altså mitt forhold til rus, rusbruk, rusmisbruk, behandling, det har sammenheng med disse opplevelsene. Jeg har en forforståelse fra mine opplevelser med min far, men også med at jeg da endte opp med å jobbe med det, som gjør at min forforståelse er så stor at den er blitt en fordom antagelig. Men, det som jo gjorde at jeg kom inn i det systemiske, det var jo at jeg begynte å studere disse tingene. Idehistorie, litteraturvitenskap, teatervitenskap og sånt. Så ble jeg, av en studieveileder, geleidet inn i noe mer matnyttig.

Nemlig noen skolefag: psykologi og engelsk og norsk, og så tok jeg jobb som lærer, fant ut at elevene og jeg var på to forskjellige planeter, og de hadde mye problemer hjemme. Halvparten av elevene skulle ikke vært på skolen, skulle ha gjort noe annet. Jeg tenkte at jeg må forstå mer av ungdom. Jeg tok jobb på Statens Senter for barndomspsykiatri, og da var det på en måte gjort, den bevegelsen inn mot psykologi og psykiatri. Og

Metaforum - Mai 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN

9 - 11. MARS

Hans Christian og Anne

Godt oppmøte på systemisk kafe Metaforum - Mai 2024

17

der ble den interessen vakt da. Og der ble også interessen vakt for å arbeide med rus, for det var mye ungdom med rusproblemer der, og avhengighetsproblematikk som jeg ble opptatt av.

Og så gikk jeg på noen seminarer om familieterapi, blant annet var jeg på seminariet i København Huberto Maturana. Forstod ikke ett eneste ord. Det gikk meg helt hus forbi. Det var gøy å se han da, fordi min kollega Svein Mork sa at han er en guru i familieterapi, så han må du høre på.

jeg å si. Hvem er det som ikke er halvstudert da? Er det noen som er helstudert, liksom?

Anne: Du forlater peace and love, og du tok skjegg og alle de tingene, og så begynte du på Blindern.

Ikke sant? Og jeg bare prøver å finne ut den bevegelsen. For da begynner du å bli mer, ikke striglet, men det blir mindre dans og mer studier, da.

Kan vi si det sånn?

Hans Christian: Ja, ja, ja.

Anne: Men hvor gammel er du nå, cirka?

Anne: Og hva skjedde i den bevegelsen? Hvorfor dabbet det av? Eller bare var det sånn, nå er jeg ferdig med peace and love?

Hans Christian: Du vil ha en tidslinje?

Anne: Jeg må ha en tidslinje løpende, fordi det står på det skjemaet, liksom. Intervjuskjemaet. Jeg må ha litt orden på utviklingen din.

Hans Christian: Ok, ja, ja. Så begynte jeg på medisin, så jeg studerte medisin fra 1980, det husker jeg da, til 85.

Anne: Og da er du cirka hvor gammel da? Jeg syns du har gått så mye på skole, det er det jeg ikke skjønner.

Hans Christian: Det var et eller annet som tok fra meg motet der, på en sånn karriere. Jeg søkte teaterskolen.

Anne: Ja, du gjorde det?

Hans Christian: Ja, jeg kom til andre prøver. Det var ikke verst det. Men jeg kom ikke videre der, da. Jeg spilte jo mye revy, jeg var jo ansatt i underholdningsavdelingen i NRK og alt det der og jeg skrev og sånt. Men hvorfor jeg ikke fortsatte med det? Jeg tror det var bra, jeg tror jeg egner meg bra til det jeg gjør

Hans Christian: Jeg er en halvstudert røver pleier

Din annonse her?

Det er gratis å annonsere i Metaforum om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer!

18

Metaforum - Mai 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN Anne: Ja, absolutt! Men da er vi tilbake til hvordan havner vi i de sporene vi havner, da? Det er ikke noe lineært, det skjønner jeg. Men det, på en eller annen måte å være opprørsk, eller i begeistring over de vindene, det er da. Den form for opprør mot det bestående, hvis du forstår. Nå bruker jeg store bokstaver. Også kommer du inn i barne- og ungdomspsykiatrien, rus, familieterapi.

Virksomheter som til en viss grad korrigerer og normaliserer livet. Det er litt forskjellige valører, da. Jeg er bare nysgjerrig på overgangen, hva er den overgangen?

Hans Christian: Nei, jeg er ikke sikker på om det er noen overgang. Fordi for meg er det alltid både og, og jeg er både opprør og en konservator, kan du si. Fordi jeg kommer i opposisjon veldig fort, der hvor det er konformitet. Konform tankegang, eller enighet. Så jeg kommer veldig fort i opposisjon, til og med til noe jeg selv mener. Fordi jeg er opptatt av om andre mener det samme. Men så er jeg også sånn at jeg vil at en hel del ting skal bestå, ikke sant. At det skal være kontinuitet.

Men jeg er i opposisjon til meg selv, og det kan gi seg sånne utslag.

Anne: Hvordan gir det seg utslag i praksis? Både og. At du er i opposisjon til deg selv, for eksempel, det lurer jeg på, hvordan gir det seg utslag?

Hans Christian: Ja, det er jo blant annet ambivalens, som fører til manglende evne til å treffe beslutninger.

Ikke sant, fordi det er både og. Når jeg vil både og, så er det jo vanskelig å gå én vei. Som Tom Andersen sier, "Liv er en vei, og så kommer du til et veiskille." Du kan ikke gå begge veier. Da sier han at da har jeg valgt sånn, at jeg har valgt å slutte med noe, og heller slå inn på den veien som ikke jeg vet hvor fører hen. Jeg har nok ikke vært så flink til å gå inn på veiene som ikke jeg vet hvor fører hen. Der er det konforme, da.

Anne: Hvor kommer det til uttrykt, det opposisjonelle?

Hans Christian: Det er vel det med brudd. Altså at i samtaler, eller i terapi og så videre, så er jeg ute etter å lage en forskjell. Ikke lage en forskjell i hvordan vi holder

på å snakke. Altså jeg har et etisk imperativt til meg selv, at denne samtalen skal være forskjellig fra alle andre samtaler. Og at hvis noe blir mer av det samme, hvis jeg får følelsen av det, så vil jeg gjøre noe annet. Blant annet, da. Nesten for forandringens egen skyld.

Anne: Før i gamle dager kalte vi folk "borgerlig bohem".

Og det kan kanskje passe på deg da. Kjenner du igjen i det?

Hans Christian: Ja, og jeg kjenner igjen at jeg var på veldig mye i opposisjon i oppveksten. Jeg ville alltid noe annet. Jeg ville alltid gå kledd annerledes. Jeg ble jo mobbet veldig mye, på grunn av at jeg vokse opp i småby og sånn. Jeg ble mobbet, jeg ble forfulgt, jeg ble knivstukket, jeg ble steinet, jeg ble masse sånne ting. Men jeg hadde en familie som fikk den ideen i meg at det var ikke jeg som var dum. Jeg fikk mye kritikk for mitt utseende og måten jeg kledde meg på og sånt. Men det er klart at jeg er jo redd for å ikke bli likt. Så der kommer det konformt inn da.

Anne: Etter at du begynte på Statens senter for barne og ungdomspsykiatri, hvor lang tid tok det da før du startet din egen virksomhet?

Hans Christian: Jeg var jo med på å starte Tyrilikollektivet, for det startet opp på Statens senter for barn og ungdomspsykiatri. Det startet opp der på den måten at de første ungdommene som skulle tas inn, måtte ha en avrusning og en slags innkjørings leir. Og da var de der i tre uker. Dette var jo ungdommen som hadde vært i barnevernets sikt i mange, mange år. Og som ikke de hadde gjort noe for. Og så derfor måtte det en atombombe til, når har kommet så langt, så de ble tatt med inn fra gaten og inn der. Og jeg var med på det. Og da holdt jeg på med medisin, slik at jeg fulgte det første kullet på Tyrili, og skrev om det på medisin. Etter det så ble jeg med på å starte et annet kollektiv som heter Fossumkollektivet. Og Fossumkollektivet ble da bedt av Sosialdepartementet og Oslo kommune Osloinstitusjon, men noe mellom fosterhjem og institusjon. Liksom det beste av to verdener. Og da ble den stiftelsen opprettet av

Metaforum - Mai 2024

19

.Anne: Som står for?

Hans Christian: Lavest effektivt omsorgsnivå. For det var det det var. Ikke bruke mer kraft og ressurser og midler og trykk enn det som var nødvendig. Vi var privilegert, på den måten at vi fikk utvikle tiltak akkurat sånn som vi ønsket, og dro til både Sverige og USA. Vi ble lært opp til et program hvor ungdom, som ellers hadde vært basert på tvang på institusjonen, fikk være i en mer normal tilværelse.

gruppene, hvor vi kunne være 80-100 personer, det var mødre til ungdommene, det var fedrene til ungdommene, det var mødrene i de hjemmene de bodde hos, det var fedrene i de hjemmene de bodde hos, og det var ungdommene. Og det er som et stort, reflekterende team. Det er som en stor, narrativ hedrende seremoni. Det er historiefortellinger. Og alt det andre pedagogiske vi gjorde for disse ungdommene, for å komme ut av avhengigheten, den ble på en måte beskrevet gjennom det systemiske. Jeg fikk en grammatikk. Aha, nå skjønner jeg hvorfor vi gjør det vi gjør. Det var en stor opplevelse.

Anne: Og dette er en slags sånn gullalder.

Hans Christian: Det var det. Det var også kalt pølsebodalderen, i den forstanden at det var lettere å starte privat barnetiltak enn å starte en pølsebod.

Men vi var nok de første som lagde det private barnevern. Men vi var bevisst på at vi ikke ville lage pølsebod i form av et aksjeselskap. Vi var en stiftelse som skulle bruke midlene til å utvikle tiltak. Jeg har bare lyst si at et annet tiltak som vi var med å lage var jo familieterapi i store grupper.

Anne: Ja, for det er det vi skal inn på nå. For det er et stort spørsmål, hvordan jobbe med rus, ungdom.

Dette er så komplekst. Når er det familieterapi kommer til deg som et faglig perspektiv? Når ble du familieterapeut litt sånn på ordentlig?

Hans Christian: Ja, det var jo da slik at vi drev LEON og drev disse store gruppene som vi fikk studere i USA. Min kollega som var med på dette, Svein Mork, han gikk på det som i sin tid het Kirkens familieterapiutdanning, på slutten av 80-tallet. Og i 1990 ble jo den utdanningen nærmest overført til Diakonhjemmet. Svein Mork gikk på denne utdanningen. Og da drypper det jo ting inn, som han lærte seg om det systemiske perspektivet. Jeg ble mer og mer nysgjerrig på det. Og så søkte jeg da, og kom inn på kull to. Og det jeg opplevde da var at jeg fikk en grammatikk. For eksempel i disse store 20

Anne: Kan du huske noen spesielle foredragsholdere, eller artikler eller noen som på en måte hjalp deg til å virkelig integrere det? Er det noen som har gjort noen spesielt inntrykk på deg da du begynte på kull to?

Hans Christian: Ja, og det er jo det som bekymrer meg, at det som gjorde inntrykk på meg at ikke studentene nå fortsatt skal lese det. For det som gjorde inntrykk på meg for eksempel, som var en veldig kontrast til det jeg kom fra, det var jo "La oss legge makt og kontroll bak oss" av Lynn Hoffman.

Det er en artikkel fra 1987. Men den var jo et veldig brudd med det trodde jeg på. For vi drev jo med utstrakt grad av kontroll og styring. Og den artikkelen snudd jo opp ned på alt mulig. Og det var en veldig vanskelig overgang fra å være den endringsagenten til å bli den lyttende, og å skulle stole på at løsningen ligger i systemet. Går det med ungdom som har rusproblemer? Og forelesere som var der, som Sissel Reichelt, Kirsti Haaland og Tom Andersen ikke minst, kom til å bety veldig mye for meg. På det tidspunktet var for eksempel det narrative ikke nevnt. Det var noen studenter som var veldig avanserte og hadde lest på egenhånd, Michael White, men det var ikke på pensum.

Metaforum - Mai 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN Anne: Den narrative metaforen overtok på en måte fra det systemiske med Harlene Anderson, da begynte vi å se mye mer på fortellinger og språket.

Mens før var det systemene. Og det er ganske interessant. Det er ganske dramatisk i rusarbeid, hvor det er veldig mye snakk om tvang, 9 - 11. MARS nødvendigheten av struktur, nødvendigheten av kontroll, hele rusproblematikken. Hvordan ble du med inn i den bølgen? Både Per Jensen og Håkon Hårtveit snakket om disse bølgene i familieterapifeltet, og nå ble du med inn i en bølge.

Hans Christian: Det som fascinerte meg, det var metaforer som speil og multiverser og flerstemthet.

Det fascinerte meg veldig. Og hvorfor fascinerte det meg? Jo, det var jo igjen tråden tilbake til litteratur og til kunst, var det som antagelig tente min interesse. For de mangfoldige beskrivelsene elsket jeg. Det fant jeg veldig berikende og så vidt sant.

Anne: Sant?

Hans Christian: Ja, sant. Det er sant at et menneske er jo ikke et individ, men det er jo som Tranströmer beskriver det, "Hvelv, bakom hvelv, bakom hvelv". Det er historier bak historier, bak historier, dette sammensatte rike som kom frem i det systemiske. Det var det jeg synes var fengslende og interessant. Og at det å forstå ungdommene og deres avhengighet, også på den måten, i tillegg til det at det er biologiske mekanismer som man ikke kan se bort ifra. Men deres historier og hvordan disse mangfoldige historiene slik de utspillet seg i de store gruppene, bidro til, ja jeg vil si annen ordens endring altså, aha-opplevelser, andre fortellinger som gir et helt nytt perspektiv på hva man har tenkt om seg selv og om noen andre.

det systemiske, narrative perspektivet, har jo ikke i seg selv vært vidunderkuren. Fortsatt så sliter ungdom både med rus og psykisk uhelse. Men det jeg er opptatt av, er at den ble viktig for deg og din utvikling som terapeut.

Hans Christian: Absolutt, for du spurte jo hva det var som tente meg, hva var det som fikk vekket min interesse, det svarte jeg på. Men det der med at behandlingsmetoden ikke har hjulpet. Vel, den har jo hjulpet veldig mange av de individene det dreier seg om, men det du snakker om nå, er politikk. Det er jo politikk! Det er politikk og kultur og samfunnsutvikling som skaper at rusproblemer får lov å leve.

Anne: Ja, det er jeg med på, men jeg prøver bare å besinne meg på begeistringen når det gjelder samtalen, dialogen og så videre, når det er såpas sterke krefter som angst, psykisk uhelse, rus, avhengighet, barnevern, vold. Jeg var jo en av dem som var mest forelsket på den tiden. Det endret livet mitt, tenkningen min, min måte være på. Og det opplever jeg også at du kanskje sier? Og det er jo fantastisk, men jeg vil bare si at det er så viktig å besinne seg, fordi det kan gjøre at vi fortsatt kan forske og utforske.

Hans Christian: Ja, altså begeistring må jo ikke føre til lukkethet, og at man liksom går den ene veien.

Men, besinnelse, hvis det er det ordet du bruker på at man skal ha øre og øyne åpne for andre muligheter, andre tanker, annen utforskning, så kan jeg være enig i det. Og noen ganger må man jo besinne seg, men jeg liker ordet begeistring bedre enn besinnelse, egentlig. Men jeg mener man skal være åpen.

Anne: Og nå skal ikke jeg være en sånn gledes dreper, men det er jo sånn at selv den metoden med alle disse menneskene og den dramaturgien, dette at ungdom får snakke og bli sett og sånn, altså selv Metaforum - Mai 2024

21

Anne: Ja, fordi jeg skal videre, nemlig. Fordi jeg tenker sånn, ok, så kan vi besinne oss litt, fordi da skjer det at du slutter i LEON og begynner på VID. Og hva har skjedd da, med deg? Hvorfor slutter du og begynner på VID? Fordi det har også vært en lang strekk.

Hans Christian: På VID? Ja, altså jeg var ansatt på VID i 13 år, tror jeg. Og du har vært der betydelig lengre.

Anne: Absolutt. Men jeg blir nysgjerrig på det. Du har stått der, det jeg ser for meg, du står i den stiftelsen, begeistret. Er karismatisk, ser for meg. Fordi du opplever at du gjør noe meningsfylt.

Hans Christian: Jeg kunne snakket hele kvelden om det, hvor flott det var å jobbe frem de tingene der. Men altså, det var to faktorer. Det ene er at når du jobbet 22 år med noe, så er det behov for forandring. For meg. Og det andre faktoren var jo det at den slags type arbeid ble mer og mer og mer vanskelig på grunn av reformer i barnevernet og i fylkesbarnevernet og alt det der. Sånn at private tiltak av den typen ble mindre og mindre brukt. Så det ble slitsomt av den grunn. Og det andre var at jeg fikk jo da tilbudet om å komme til VID. Jeg hadde noen år tenkt på, tenk hvis jeg kunne kombinere veiledning, den private praksisen min som jeg hadde og undervisning som jeg elsker å formidle. Eller ja, elsker å formidle, er det det? Jeg elsker å bidra til opplevelsen, tror jeg. Og det gjelder både terapeutisk og pedagogisk, det liker jeg. Sånn at jeg fikk et, etter min mening, gulltilbud. Ja, det var det rette tidspunktet.

Anne: Jeg tenker litt sånn, den reisen på 13 år, for nå er du ca. 72, nå er du ca. det, og så ser vi tilbake nå, på de siste årene hvor du har vært veldig aktiv. Hva har vært den viktigste lærdommen for deg ved å være ansatt og holdt på med undervisning? Hva har du lært av å undervise studenter? Om deg selv, om 22

familieterapi, om livet?.

Hans Christian: Jeg har fått bekreftet mye, men jeg har lært noe nytt. Jeg har fått bekreftet at jeg liker å se mennesker i utvikling. Det elsker jeg. Jeg har fått bekreftet at det er fantastisk å jobbe i et kollegialt miljø, som er både med ansatte kolleger og student kolleger, og fagets utvikling og diskusjoner som fører til studiets utvikling. Men det nye, det er forskning. Vi var involvert i forskning på LEON også, ved at vi engasjerte blant annet til Diakonhjemmets forskningsavdeling, som det het den gangen da, til å gjøre en forskning av de metodene og det vi drev med. Men på VID ble jeg jo mer engasjert og involvert i det, og eksponert for det. I begynnelsen var det et nokså ukjent landskap, men jeg ble mer og mer begeistret for det, og mer og mer opptatt av nødvendigheten av det. Så det vil jeg nok si er det nye og betydningsfulle som jeg har vært med på.

Gjennom studentenes utforskning også i master løpene sine.

Anne: Nå begynner jo tiden å renne ut. .

Hans Christian: Gjør den? Si at vi har hele kvelden!

Anne: Jeg vil innom to spørsmål. Det ene er på vegne av faget. Er det noen som bekymrer deg, uroer deg?

Hans Christian: Ja, jeg er jo urolig, som jeg sa innledningsvis, og har lett for å bli bekymret for utviklingen. Kulturen er jo det med individualisering, individfokuset. Det gjelder jo ikke bare på VID, det gjelder også kulturen, det gjelder jo hele verden for tiden. At fellesskapet er på en måte på retur, og det mellommenneskelige, i systemisk forstand.

Hele kloden er i en systemisk krise, kan du si. Det bekymrer meg, det er jo et helt felt i seg selv. Men når det gjelder det helt spesifikke, i min omgang med studenter og utviklingen der, så er det det at jeg kan være bekymret for hvordan går det egentlig med å kunne arbeide med mange i rommet, med

Metaforum - Mai 2024

SYSTEMISK KAFÈHORTEN flere i rommet, og på såkalt systemiske måter, sånn som jeg kjente det da fra begynnelsen av, hvordan man ser mennesker i sin kontekst. Det er jo det viktigste, jeg synes jo at det begrepet, hvis vi tenker på det, uten kontekst har handlinger og språk ingen mening. Det er en setning som er utover min 9 - 11. MARS fatteevne, hvilken betydning det egentlig har. Så det synes jeg kanskje ikke er så present som det var før, i praksis. Det kan jeg være litt bekymret over. Men utenforskap og innenforskap, synes jeg også er bekymringsfullt. Fordi det er et paradoks. Vi er myemer klar over det, enn vi var. Men det var jo ikke så bekymringsfullt da, vi tenkte ikke at det var et problem. Nå vet vi det, og vi vet veldig mye om det, men likevel.

Anne: Det siste spørsmålet er jo, hva er løfterikt?

Hva gir håp? Hvis du nå ser på det systemiske familieterapifeltet vårt i dag. Du har en veldig fin utsiktspost.

Hans Christian: Ja, hva gir håp og hva er løfterikt.

Jeg er blitt bedt om å snakke om håp i meklingskonferanse snart. Og den meklingskonferansen handler om det verste av det verste, nemlig barn som blir utsatt for vold og alt mulig sånt.Og så skal jeg snakke om hva som gir

håp. Inn i meklingsrommet, det kan jeg ikke si noe om, men jeg har som overskrift: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke». Håp og optimisme er to forskjellige ting. Og jeg er håpefull, men jeg er ikke optimistisk.

Anne: Og hva gjør deg håpefull?

Hans Christian: Jo, jeg er håpefull, knyttet rundt det som jeg synes skjer på VID, med studenter fra VID. Men jeg snakker med familieterapeuter, jeg veileder jo familiekontorer og sånn. Det er jo ordet nysgjerrighet, at det holdes oppe. At ikke man lukker åpningstiden for å forstå, at man skjønner at det er noe bakom. At man er nysgjerrig. At man ikke gir seg, at man forsker videre på det man allerede vet, til og med. Og forsker også på det tatt for gitte.

Sånne ting. Altså jeg opplever at det er en nysgjerrighet og en åpenhet på at livet er så uutgrunnelig og mangfoldig at vi har aldri svaret ferdig. Det gir meg håp at skolen fortsatt stimulerer til det. Og stimulerer til uro. Den undrende uro. Ikke den plagsomme, ikke den pasifiserende uroen da.

Metaforum - Mai 2024

23

Utvikling av bærekraftig saksbehandling ved tildelingskontor Nina Solberg godt i gang med forskningsprosjektet Utvikling av bærekraftig saksbehandling ved tildelingskontor. Studien omhandler menneskemøter i offentlig forvaltning og er et samarbeidsprosjekt mellom Fredrikstad kommune, Norsk forskningsråd (NFR) og VID university som gradsgivende institusjon.

Kvalitative semistrukturerte intervju er foretatt av brukere og ansatte i Fredrikstad kommune. Deltakende observasjon er utført ved kartleggingsmøter og det er nå til sammen ca. 50 intervju/ observasjoner som er foretatt..

Forskningen er nå inne i en fase hvor det jobbes med transkripsjon og analyse. Dette er et tidkrevende arbeid som tilslutt skal munne ut i tre artikler. Et viktig mål ved forskningen er å få frem kunnskap om hva som foregår i det byråkratiske rom og hvordan det jobbes i møter mellom saksbehandler og bruker. Studien har tre delstudier. En studie med fokus på brukere, en med fokus på saksbehandlerrollen og en del som omhandler møtet mellom bruker og saksbehandler i kartleggingsfasen når det er søkt tjenester etter Helse og omsorgstjenesteloven.

Kommunens forskning har blitt lagt merke til. Solberg har deltatt på en samling med andre kommuner ved KSi Oslo, hvor Tildelingskontor var fokus. Videre har hun deltatt på ulike konferanser og i juni har Solberg fått plass med sitt forskningsprosjekt på en større internasjonal konferanse i København som omhandler Bakkebyråkratiet. Det å få lov til å delta på denne konferansen vil være en flott mulighet til å presentere studiens foreløpige trender, samt få innspill og ny kunnskap om fagutvikling innen arbeid i førstelinje tjenesten. For de som ønsker å lese mer om konferansen er det vedlagt link: 5th Street-Level Bureaucracy Conference - Aalborg Universitet (aau.dk) Denne konferansen samler noen av de mest fremtredende internasjonale forskerne innen forskning på Bakkebyråkratiet og søker å fremme forskning på rollen til organisasjoner som bidrar til tjenesteutøvelse av velferdsstatens politikk.

Nina forteller at det å være stipendiat er en helt egen form for livsstil. «Den største forskjellen er at jeg nå jobber mye mer individuelt enn hva jeg har gjort tidligere, sier Solberg». «Jeg har høy grad av frihet, men representerer samtidig kommunen og må være i stand til å ta valg og avgjørelser på strak arm. Fremdriften i arbeidet er avhengig av min egen innsats og det kreves at motivasjonen og drivet holdes oppe. Det er trygt å vite at man tilhører kommunen og at det er et støtteapparat i ryggen».

Tema menneskemøter i offentlig forvaltning er et tema som Solberg nå erfarer at vekker nysgjerrighet på ulike arena.

På Helsekonferansen i regi av KSden 15. mars 2024 stod forskning og samarbeid med Norsk Forskningsråd høyt i fokus. Det var med stolthet hun satt i salen og representere Fredrikstad kommune. Doktoravhandlingen skal vært klar i desember 2026, så mye spennende fagarbeid gjenstår.

Nina Solberg 24

Metaforum - Mai 2024

18. mars 2024

29. januar 2024

Metaforum - Mai 2024

25

Presentasjon av nytt styremedlem i NFFT Linda Haraldsen Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være styremedlem i NFFT ble jeg først gledelig overrasket. Så kom frykten. En oppvekst ei bygd på Hedmarken har gitt meg en god dose jordnærhet og ydmykhet, men også janteloven er med bagasjen, så tanken på å stikke hodet fram er skremmende. Men så har også et halvt liv i Bergen vært med på å forme meg, så det tok ikke så lang tid før jeg takket ja til vervet. Når jeg nå skal presentere meg for dere må jeg innrømme at det er hedmarkingen i meg som dominerer.

Jeg er 44 år og bosatt i Bergen med samboer og hund. Jeg jobber som familieveileder i barnevernet og er masterstudent i familieterapi og relasjonelt arbeid ved HVL. I tillegg har jeg en liten stilling som familieterapeut i Origo Terapi. Min utdanningsbakgrunn er nok preget av at jeg er nysgjerrig og at jeg har brukt noen år på å finne ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor, men jeg har hele tiden beveget meg innenfor fagretninger som er relasjonsorienterte.

Min vei inn i familieterapifeltet var gjennom psykiatrien. Jeg har mange år bak meg som miljøterapeut i psykisk helsevern for barn og unge, hovedsakelig med ungdom mellom 12-18 år. Der ble jeg opptatt av hvordan vi snakket om og med ungdommene om psykiske utfordringer og plager. Jeg oppfattet språket som patologiserende og behandlingen individorientert, noe som ofte førte til at ungdommene ?ble diagnosen sin?.

Som en pasient sa til meg ?dere ser bare sykdommen, ikke mennesket?. Jeg erfarte også ofte at det var lite rom og mulighet for at de pårørende ble en del av behandlingen, og at de ble satt på sidelinjen mens ungdommen var innlagt. Med et ønske om å endre dette søkte jeg meg til familieterapi studiet. Underveis i utdanningsforløpet tok jeg med meg det jeg lærte inn i jobben som miljøterapeut. Ved å ha et systemisk blikk, ha fokus på ressurser og unntakshistorier opplevde jeg en endring i måten jeg så utfordringene på og hvordan jeg møtte ungdommene og familiene. Dette har jeg også tatt med meg inn i jobben som familieveileder i barnevernet. Jeg brenner for at vi skal jobbe på tvers av - og samarbeide med systemene som familiene er en del av, i stedet for at de blir kasteballer mellom instansene. .

26

Metaforum - Mai 2024

Linda Haraldsen

I familieterapifeltet føler jeg at jeg har kommet hjem og endelig funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg er veldig takknemlig for at jeg som styremedlem kan få være en enda større del av dette. Som styremedlem håper jeg at jeg kan bidra til at familieterapien og den systemiske tekningen får en større plass både i psykisk helsevern og de andre instansene og arenaene barn og unge er en del av i dag

Metaforum - Mai 2024

27

STUDENTSTEMMEN Gu r i St r øyer An der esen i sam t ale m ed Jean n e M ar ia Holm Jen sen

Guri reflekterer over sin utvikling som familieterapeut på slutten av andre året på familieterapiutdanningen på RBUP og skriver blant annet i sin fordypningsoppgave følgende:

Guri Strøyer Andersen 2. året på videreutdanning i familieterapi ved RBUP Barne- og ungdomspsykiater og familieterapeut. Arbeider i BUP

«I min kliniske arbeidshverdag opplever jeg daglig krav til økt standardisering av utredning, diagnostikk og behandling; «Har du fulgt manualen, har du ryggen fri».

Pluralismen i systemisk tenkning, peker på at det er mange løsninger på ett problem eller svar på ett spørsmål, noe som innebærer at jeg som familieterapeut alltid vil stå i en opplevelse av usikkerhet; teori kan bare foreslå handlinger og forståelse. Hva som er til hjelp, må jeg som familieterapeut finne ut sammen med familien».

Hva blir du opptatt av når du hører dine egne ord bli lest opp for deg?

Jeg kjenner på hvor viktig disse to årene på familieterapiutdanningen på RBUP har vært for meg personlig, og forhåpentlig også for kollegaene mine og familiene jeg møter. Utdanningen som familieterapeut har gitt meg tilgang til en hel masse kunnskap. Det har også vært en bevisstgjøring, «en dannelsesreise». Jeg opplever selv jeg har endret meg i måten jeg møter og er sammen med andre på, hva jeg er åpen for å være i og også måten jeg snakker om dette på.

Hva tror du det er som fascinerer deg i dette?

Det er så mye i våre samtaler på jobben som handler om «å gjøre riktig»? Nå blir jeg ofte mer opptatt av spørsmål om hva som også kunne ha skjedd i stedet for det som skjedde, hva en også kunne ha spurt om i denne situasjonen, at det da kunne skjedd noe annet. I samtaler med familier eller et familiemedlem alene, blir jeg fasinert av kraften i det sirkulære som ligger i at f.eks. mor og datter lytter når jeg stiller spørsmål til far om datteren, moren eller relasjonene, samtidig som far lytter til hva han selv svarer. Dette gir en dybde i kommunikasjonen. Datteren skjønner kanskje faren sin litt bedre og blir kanskje litt mindre irritert enn tidligere, og slik kan andre samspillsmønstre skapes. Å være i det familieterapeutiske er ikke lengre like 28

krevende eller skummelt for meg, og derved forhåpentlig heller ikke for de jeg møter. Det treffer fordi det er gjenkjennelig. Det handler om små og store episoder i livet. Vi er jo i kommunikasjon med hverandre hele tiden.

Mye av det jeg har lært om under utdannelsen i familieterapi her ved RBUP, har på en måte vært «kjent» for meg fra tidligere. Jeg har bare ikke visst hva jeg skulle kalle det. Hvordan jeg best skulle forstå og bruke det. Før nå. Nå kan jeg gjenkjenne det jeg gjør, når jeg gjør som jeg gjør. Det gir meg en trygghet på at det er nyttig og klokt, noen har erfart dette før. Det gir mening for andre enn meg. Det er ikke bare noe jeg «finner på».

Faglig kunnskap og identitet gir tyngde i faglige drøftinger med kollegaer, og forhåpentlig i møte med autoriteter og ledelse i systemet jeg er en del av.

Hvordan ser du forskjellig på «evidensbasert» forskning og terapi sammenlignet med før familieterapiutdanningen?

Min grunnutdanning som lege og barne- og ungdomspsykiater krever at jeg skal være kritisk og stille spørsmål til forskning og hva den er basert på. Forskning innen familieterapi slik jeg ser det nå, handler om å lære av noe og bli inspirert.

Metaforum - Mai 2024

Evidensbasert forskning har en risiko med sine «bretteog tellekanter» og fokus på standardisering av behandling, fordi den som regel ekskluderer de jeg opplever jeg har til oppgave å skulle hjelpe, de som ofte faller utenfor «inklusjonskriteriene», hvis forskningen er kvantitativ. Satt på spissen; en hofte ligner på veldig mange andre hofter.

Samtaler med andre mennesker handler både om familien og om den som familien samtaler med, hva vi evner å skape sammen. Dette gir og krever mye av hver og en, noe forskningen strever med å fange opp.

Jeg har et ansvar for å passe på meg selv som terapeut.

Det har systemet jeg er en del av også, slik at forholdene ligger best mulig til rette for at jeg skal klare å være til stede i det som skjer sammen med familiene.

«Standardisert behandling» og manualer kan misforståes og derved misbrukes. Jeg mener ikke evidensbasert forskning er feil. Vi kan bare ikke begrense oss, se oss blind, på det som det eneste «sanne».

Hva ligger du i begrepet å være til stede sammen med familien?

For meg handler det om å ha tilstrekkelig overskudd og ro til å klare og lytte både med «hjerne og hjerte». At jeg fysisk og mentalt klarer å fornemme ulike nivåer av kommunikasjon i møte med de jeg samtaler med. Jeg er nok mer bevisst nå enn før, på betydningen familien, tilhørighet i ett miljø, en flokk, har for oss alle sammen. Å være til stede sammen betyr at vi setter agendaen sammen, at vi ikke kan la oss styre av manualer. «Å være til stede sammen med familien» handler for meg om å få oppleve og føle på atmosfæren barnet lever i. Hvordan håndterer denne familien uenighet, glede, bekymring etc.

Hva er deres premisser for et godt liv? Det skjer noe spesielt når du «inviteres inn et hjem». Jeg opplever at noe har forsvunnet fra BUP i den perioden jeg har arbeidet der. Da jeg startet i 2008 opplevde jeg familien og konteksten barnet var en del av hadde mye større fokus og derved ressurser. Vi har et levende familieterapeutisk fellesskap på jobben min enn så lenge.

Andre arbeider med å snu måten å arbeide på og etablere familieterapeutiske team igjen. Jeg er redd familieterapi som tilnærming skal «presses ut» og bli noe annet pga kampen om ressurser i BUP. I denne måten å arbeide på kan det være betydningsfullt å være to, og noen ganger flere. Vi er som individer åpne for litt forskjellige ting i rommet, og vi kan avklare oppgaver mellom oss og ha ulike fokus i samtale, f.eks. bruke reflekterende team. Her mener jeg tverrfaglighet er en viktig styrke. Jeg har satt stor pris på tverrfagligheten i kullet mitt på RBUP.

Hvordan opplever du at RBUP og dere i gruppen har brukt denne forskjelligheten og tverrfagligheten til noe betydningsfullt?

Jeg har jobbet i BUP i 15 år, før jeg ble barne- og ungdomspsykiater var jeg fastlege, og jeg er en av de eldste på kullet. Jeg har sett «trender» komme og gå.

Dette har bidratt til at jeg kan stille spørsmål som: Hva bringer dette som er nytt? Hva er tanken her?

Hva går tapt ved å velge noe nytt? Her har jeg fått sitte sammen med andre som stiller andre spørsmål enn meg, fordi de har en annen erfaring enn jeg, som kan være nyttig for meg også.

Det gir energi inn i møter der jeg kanskje har mistet noe av min nysgjerrighet med årene.

Noe av det jeg har lært mest av, i tillegg til teoriene og metodene, er tverrfagligheten. Jeg har fått lære familieterapi sammen med folk som jobber i barnevern, skole og skolehelsetjeneste, kommunehelsetjeneste, institusjon, habiliteringstjeneste og PPT. Vi ser familiene på ulike måter og møter dem på mange viktige arenaer.

Utdanningen ved RBUP har samlet oss. Den erfaringen vil jeg ha med meg tilbake i møte med instansene jeg skal samarbeide med, der jeg jobber. Samtidig opplever jeg at det har vært viktig å bidra med kunnskap vi har pga. av sin profesjon. Vi har gjort plass til at alle har noe viktig å bidra med, uten at det har blitt et profesjonshieraki. Nå vet jeg ikke hvordan de andre har opplevd dette, så dette er sett ut fra mitt perspektiv.

For meg har det vært viktig å få ha noen å reflektere sammen med og utvikle meg sammen med uten et låst fokus på profesjon. Her har det fått handlet om den du har vært i rommet med familien og hva du også kunne ha gjort.

Hvordan vil du si at arbeidet med tverrfagligheten har skapt endringer inn på arbeidsplassen og den jobben du gjør i møte med familiene?

Jeg opplever at vi på arbeidsplassen min kan mangle et språk for det som er vanskelig, det som står fast, det som ikke fungerer. Det er mange som er opptatt av «å være flinke og gjøre riktig». Å være uenig i noe blir fort tatt personlig, noe som i liten grad hjelper hverandre til å bli bedre og lære noe av det vi holder på med.

Metaforum - Mai 2024

29

Å erfare hjelpen og nytten av å snakke sammen om hvem vi blir som terapeuter i møter med familiene, hva som skjer med oss, hva vi kunne tenkt og gjort isteden, tar jeg definitivt med meg. Det klinikknære på utdanningen ved RBUP bidrar definitivt til å styrke dette fokuset. Alle gruppelærere jobber i klinikk i hverdagen, og det gjennomsyrer temaene og samtalene.

Utdanningen har klart å balansere krevende faglig litteratur med klinikk, der blandingen er bra og har skapt en nysgjerrighet. Det er deling av egen praksis og egne erfaringer på godt og vondt. For meg har det ufarliggjort det å lytte, reflektere, undre og ikke skulle sitte med svarene i møte med familiene og mine kollegaer.

Utdanningen har forandret språket mitt på ulike nivåer, f.eks. med kollegaer og i team, med ledelsen og familiene. Med kollegaer og i team lytter jeg på en annen måte og opplever selv jeg stiller andre spørsmål.

Tidligere stilte jeg overveiende spørsmål som hadde relevans for å kunne stille diagnose. Nå holder jeg bevisst tak i relasjon, kontekst, sosiale arenaer og eksistensielle temaer. Spørsmålene hjelper oss til å danne oss ett bredere bilde, ikke bare det den enkelte velger å ta med, men også det de ikke har blitt spurt om. Ønsket er at det skal være mulig for oss å snakke om barnet og familien på en slik måte, at de kunne ha sittet rundt bordet og lyttet til det som blir sagt om dem, og at de senere kan lese det vi skriver om dem.

Jeg har ett bevisst ønske om å bidra til å skape prosesser sammen med kollegaer, der flest mulig perspektiver kan komme fram. Det handler om å ta «team-tiden» tilbake fra administrative oppgaver, sjekklister og prosedyrefokus. At vi ikke glir enda mer over i en «samlebånd»- funksjon.

Med familiene stiller jeg spørsmål med større bevissthet enn før. Jeg reflekterer også på en annen måte om det jeg gjør, og valg jeg tar. På BUP møter jeg barn og unge som viser alvorlige tilstander. Jeg kjenner nok på et mindre ansvar for å «fikse» enn før. BUP tar på mange måter pulsen på samfunnet. Økningen i henvisninger med spørsmål om ADHD etter pandemien, f.eks., viser helst et samfunnssymptom.

30

Hverdagen virker som om den for mange er fylt med så mye, at det ikke er tid til «å puste». Om vi vil, har vi mulighet til sammen med familien å gå litt ut av kaoset, slik at de kan finne hverandre igjen. Det hjelper meg når jeg har tryggheten på at familien er den beste hjelperen, slik at jeg tørr å snakke om det som skjer sammen med familien.

Etter utdannelsesforløpet ved RBUP, kan jeg med større trygghet henvise til teori og litteratur og andre fagfellesskaper. Jeg kjenner meg tryggere på at i all argumentering om økonomi i helsevesenet, er familieterapi en samfunnsøkonomisk god investering, i stedet for at barnet blir sittende på kontoret med en terapeut og foreldrene på gangen. Kanskje vi har beveget oss for langt vekk fra noe, når vi har hatt behov for å forenkle, kategorisere, at om noe ligner på hverandre så vi vet hva vi skal gjøre til enhver tid? Hvis vi fortsetter slik, særlig med å individualisere behandlingene nedover i alder, tror jeg at vi mister noe viktig på veien.

Jeg blir bekymret for at vi fratar foreldre mulighet til å tro på seg selv og mulighet for å være de foreldrene de ønsker å være over for sine barn, og at vi bidrar til å opprettholde at «barnet» utpekes som problemet.

Hva blir du selv mest opptatt av når du snakker på denne måten?

Jeg blir plutselig bevisst på at jeg etter familieterapiutdanningen på RBUP er over, ikke lengere har en plass til faglig påfyll hver måned. Det har vært en berikelse og vil bli ett stort savn. Det blir viktig å holde kontakt med andre som er engasjert i familieterapi for å fange opp tips om faget, diskutere og lære av hverandre.

Jeg skal helt sikkert fortsette å jobbe familieterapeutisk i min kliniske hverdag. Det gir meg sånn mening og håp, og det blir viktig for meg å holde fast i det. Det er jammen viktig at den tverrfaglige utdanningen i familieterapi på RBUP finnes!

Metaforum - Mai 2024

ØYEBLI KKENE SOM UTVIKLER

OSS

Menneskemøter har et stort potensial i seg selv. Uansett hvilken metode, teknikk eller tilnærming vi nytter oss av - så skjer disse møtene gjennom at vi inngår i unike relasjoner, omgitt av en eller annen kontekst og har dialoger. Vi slippes inn til andre sine verdener, vi tilbys kanskje innsikt i deres vansker og verdier ? drømmer og hva de frykter. Dersom ikke disse samtalene, dette samværet og det unike samspillet, som vi benevner som terapeutiske prosesser, hadde hatt potensiale til å utvikle og endre - så hadde det heller ikke gitt noen mening å fortsette med det. Stadig er vi søkende. Etter nye teorier, forståelser, perspektiver og metoder i håp om å bli bedre terapeuter.

Vi ønsker å finne det som kan påvirke eller utvikle den andre. Samtidig (sam)skaper disse møtene en arena der vi selv kan bli påvirket. Både vi terapeuter og den andre har med seg noe i disse samtalene ? vi har med oss skyggen av det levde liv. Metaforum ønsker å invitere leserne til en ny spalte om disse fenomenene ? disse øyeblikkene som betyr noe mer. Øyeblikkene som kan endre måten vi forstår noe eller noen på, og kanskje lærer oss noe nytt om oss selv eller verden.

Spalten har ikke som mål å få frem de tyngste teoriene eller nyeste faglige modellene - men søker etter refleksjonene, historiene fra de øyeblikkene har fått en betydning for oss. Dette kan være samtaler, sekvenser eller øyeblikk som har betydd noe i livene til de som har søkt hjelp hos oss ? eller øyeblikk som har fått betydning for terapeuten i sin egen praksis, i sitt eget liv eller vår forståelse.

Send din historie til erna.tysko@metaforum.no

Metaforum - Mai 2024

31

32

Metaforum - Mai 2024

PODCAST

HORTEN

"Hvordan går det hjemme" heter nå "Hjemmebane"

Metaforum - Mai 2024

33

Vil du anmelde en Vi i redaksjonen har ikke mulighet til å anmelde alle bøkene vi får til gjennomsyn.

Den som ønsker å gjøre det vil få den til odel og eie. Send mail til erna.tysko@metaforum.no så sender vi boka.

Narrativ metode Av: Rita Sørly Mennesker skaper fortellinger, og organiserer fortellingene sin i henhold til kulturelt tilgjengelige fortellinger. Over tid blir narrativer akseptert eller avvist som evaluerende versjoner av fortiden, nåtiden og fremtiden. Noen blir dominerende fortellinger, andre blir motstandsfortellinger.

Fortellinger antar moralske perspektiver, og forklarer ikke bare hva som skjedde og hva det betyr, men også hva som burde ha skjedd eller hva historiene skulle betydd.

Boka Narrativ metode er en innføringsbok for de som ønsker å forske på fortellinger. I boka går forfatteren gjennom et utvalg av de muligheter som finnes i narrative metoder, og svarer på spørsmål som: Hva er særegent med fortellinger?

Hvordan, og når, benyttes fortellinger i fag og forskning?

Hvordan kan vi arbeide med fortellinger?

Hvordan analyserer vi narrativer?Narrativ metode er skrevet for studenter og forskere i samfunnsvitenskapelige og helsevitenskapelige fag, samt pedagogikk. Den vil også være nyttig for andre som jobber med fortellinger og forskning..

34

Metaforum - Mai 2024

n av disse bøkene?

HORTEN

Vold og foreldreskap Av: Henning Mohaupt Vold i nære relasjoner påvirker foreldreskap, og dermed

barns utvikling, negativt. Både foreldre som utøver vold i familien, og foreldre som utsettes for partnervold, preges i sin relasjon til sine barn.

I denne boken viser forfatteren hvordan foreldreskap og vold påvirker hverandre på ulike nivåer. Han drøfter vold og foreldreskap som relatert til henholdsvis individuelle faktorer som psykisk helse, relasjonelle faktorer som tilknytning, og samfunnsmessige faktorer som likestilling og kulturelle og historiske traumer. Videre beskrives hvordan vold og foreldreskap veves sammen i ulike livsfaser og i ulike stadier av familielivet. Et særlig søkelys settes på overgangen til foreldreskap hos kvinner og menn, bruddfasen, og skilsmisse i kontekst av vold. Voldens påvirkning for foreldreskapet hos menn som utøver vold og kvinner som er blitt utsatt for vold, tematiseres inngående. Terapeutiske intervensjoner og sikkerhetsarbeid rundt familier der det er vold i nære relasjoner, blir også beskrevet.

Henning Mohaupt er psykologspesialist ved Alternativ til Vold.

Han har en PhD fra Universitetet i Oslo som omhandler foreldrerollen hos menn som går i terapi etter vold mot partner. Ved ATV har han over 15 års erfaring med terapi for voksne som bruker vold i nære relasjoner, og voksne og små barn som utsettes for slik vold..

Metaforum - Mai 2024

35

Releasing the tan I 2022 ga Elspeth McAdam, Peter Lang, Diana Henoa og NFFTs medlem Lennart Lorås ut boken: Releasing the tangled web of incest. The protective Interview» på Taos Worldshare forlag: https:/ / www.taosinstitute.net/ product/ the-protective-interview-releasing-the-tangled-web-of-incest Norsk forening for familieterapi har gitt økonomisk støtte for å få størstedelen av boken oversatt til norsk. Metaforum vil derfor i hvert nummer fremover dele et oversatt og noe bearbeidet kapittel. Vårt håp er at boken kan bidra til en verdig vei videre for den utsatte unge, dens familie og for de profesjonelle.

Kort om boken: Boken er skrevet for fagfolk som arbeider med barn og ungdom som er blitt utsatt for ulike former for seksuelle overgrep. Fagfolk opplever det ofte vanskelig å forstå de unges ofte skiftende symptomer som for eksempel usammenhengende beskrivelser og forklaringer, dissosiasjon med påfølgende bisarre presentasjoner (ofte sett på som hysteri eller psykose) og selvskading (ofte sett på som oppmerksomhetssøkende atferd). De unge blir ofte stemplet som personlighetsforstyrrede, uhelbredelige eller med behov for årelang terapi. Forfatterne anser dem imidlertid som mobile, foranderlige og med utallige ressurser og styrker som fagfolk bør bidra til å frigjøre.

Denne boken er skrevet etter mange års praksis. Boken tar deg med på noen av våre reiser med de unge, der vi har lyttet til deres egne stemmer og til stemmene til personer som er viktige for dem. Forfatternes erfaring er at når vi lytter til disse ungdommene, mister de ofte symptomene sine veldig raskt. Kanskje fordi de får et tettere forhold til den/ de foreldrene som ikke misbruker dem, eller fordi de føler seg trygge, og at hemmeligheten deres har blitt løftet frem og snakket om, uten at de nødvendigvis har tatt initiativ til samtalen.

36

Metaforum - Mai 2024

ngeled web of incest Teoretisk utgangspunkt for arbeidet Denne boken tar hovedsakelig utgangspunkt i en sosialkontruksjonistisk forståelse (Gergen, 2015), men også elementer fra systemisk familieterapi (Lorås et al., 2017), narrativ terapi (White & Epston, 1990; Madigan, 2019) og Appreciative Inquiry (Cooperrider & Whitney, 1999) er inkludert. Sosialkonstruksjonismen har en refleksiv tilnærming som lar oss undre oss over hvordan vi skaper vår sosiale virkelighet og vårt språk gjennom interaksjon med andre i ulike kontekster og ulike relasjoner (Gergen, 2015). Denne holdningen inviterer oss til å ta ansvar for vår måte å være i verden på og vår deltakelse i prosessen med å skape mening sammen med andre (Burr, 2015). Det betyr at vi forstår vår verden som ikke ferdig formet, men som aktivt samskapt med andre. En sosialkonstruksjonistisk tilnærming anerkjenner at det er flere mulige virkeligheter og sannheter. Man vil derfor med utgangspunkt i en slik forståelse "innta en kritisk holdning til våre tatt-for-gitte måter å forstå verden på" (Burr, 1995, s. 3). Hva består for eksempel et godt familieliv i, hva er kjærlighet, hva kjennetegner en velfungerende familie osv. Dette inviterer oss som behandlere til å være åpne for å ta imot og omfavne et multivers av realiteter og synspunkter (Maturana, 1986).

Et av dilemmaene vi ofte er vitne til når vi arbeider med seksuelle overgrep, er at den "overlevende" noen ganger har et annet perspektiv og en annen følelsesmessig dynamikk enn overgriperen. Laura, 18 år gammel, fortalte om seksuelle overgrep da hun var 7 år gammel, begått av hennes 14 år gamle fetter. I samtalene våre fortalte hun om motstridende følelser overfor fetteren.

På ett plan følte hun seg forelsket i ham, og overgrepshistorien hennes kom først frem da hun delte opplevelsen med sin jevnaldrende, kvinnelige bestevenninne. I denne konteksten husket Laura at hun ikke opplevde seg selv som en misbrukt jente, men som en seksuell liten kvinne, med alle de følelsene og lengslene som følger med det å være forelsket.

Men hun opplevde også dyp nød, frykt og raseri mot ham. Hun brukte en sterkere stemme når hun husket

mareritt som barn, med svette hender, natteskrekk og sengevæting. Alt dette hadde sammenheng med den dype frykten for at moren skulle oppdage overgrepene, ettersom hun, i deres konservative, katolske middelklassefamilie, trodde at Laura var jomfru. Begge beretningene var sanne; ingen av dem var falske.

Wittgensteins tanker (1953) er derfor sentrale i arbeidet med kompleksiteten i overgrep, der fortellingene ofte kommer i konflikt med deres egne forpliktelser og forbud, følelser og konsekvenser. Det som kan uttrykkes i én relasjon, kan ikke sies eller fortelles i en annen.

Derfor høres overgrepshistorier ofte usammenhengende og forvirrende ut, men har faktisk blitt levd sammenhengende innenfor ulike relasjoner, slik Laura demonstrerte ovenfor Individer og samfunn er "resultater av kommunikative praksiser" (Cronen, 1995, s. 19). Disse ideene er avgjørende for oss som praktikere, ettersom den fremhever det relasjonelle ansvaret vi deler i alle våre interaksjoner. Begrensningene i våre egne språklige mønstre, måtene vi "fortsetter" på i samtalen, er med på å skape grensene for terapeutiske samtaler og muligheten for at klientens identitet kommer til syne på ulike måter. Som terapeuter kan vi hemme fremveksten av klientens identitet gjennom de begrensningene våre språklige evner setter. Disse realitetene gjør at vi i vår praksis kan handle refleksivt, slik at vi i større grad kan omfavne den komplekse relasjonelle dansen og den samskapende handlingen. I tillegg gjør det oss bedre i stand til å se konteksten og hva slags relasjon samtalen foregår innenfor. Selvrefleksivitet (Gergen et al., 2001) synliggjør de stemmene som påvirker vår kontekstuelle respons til episoden på det aktuelle tidspunktet.

Relasjonell refleksivitet er en prosess der man er åpen og fullstendig til stede for seg selv, den andre og selve samtalen. Dette kan oppnås ved å ta seg tid til å sanse, føle og eie sine egne responser i forhold til den andres responser. Selvrefleksivitet springer ut av en nysgjerrighet: "Hvordan danser vi sammen?" Det innebærer å være vitne til og årvåken overfor bevegelsene i relasjonen, overfor subtilitetene "som oppstår i den gjensidige medfølelsen og

Metaforum - Mai 2024

37

HORTEN sårbarheten som fremkalles av hverandres tilstedeværelse og responser". Det er en prosess som handler om å være til stede for alle som er involvert i den relasjonelle dansen, både hver for seg og for dansen som helhet.

Språk som anerkjennelse En mann som ble adoptert som barn, følte seg ensom og alene gjennom hele livet. Som voksen giftet han seg og fikk to barn, og denne perioden i livet var hans lykkeligste, for da følte han at han hørte til. Men mistanker om at han hadde misbrukt et av barna førte til skilsmisse, og han følte seg fremmedgjort av alle rundt seg. Ingen var snille eller vennlige eller ønsket å jobbe med ham, fordi de hadde fått høre at han hadde oppført seg dårlig mot ekskona. Han snakket negativt om henne, sendte henne forferdelige tekstmeldinger og e-poster, klippet i klærne hennes og viste ingen anger for det han hadde gjort. Han var i en tilstand av raseri, og han hadde begrensede språklige evner. Han trengte bekreftelse og omsorg før han kunne begynne å forstå situasjonen. Da han følte seg verdsatt og anerkjent i terapien, begynte han å utvide sine språklige evner og utvikle nye, noe som førte til at han forstod følelsene og relasjonene sine på en annen måte. Han hadde positive intensjoner om å prøve å få kontakt med familien sin og å få se barna sine i en trygg kontekst. Den røde tråden i dette arbeidet er å inneha en anerkjennende holdning, det vil si troen på at mennesker er mer åpne for endring, dersom de føler seg verdsatt, verdsatt og verdig.

I vår sosialkonstruksjonistiske tilnærming har vi lenge vært fascinert og utfordret av språkets skapende kraft og muligheter. Vi ser på språket som noe som ikke bare beskriver, men noe som også skaper og gjør. Med dette utgangspunktet vil vi si at språket vi bruker, aktivt bidrar til å skape våre verdener. Språket har kraft til å få oss til å le, til å gråte og til å føle med andre i deres liv.

Gjennom språket lærer vi oss selv å kjenne gjennom de historiene andre har om oss (Pearce, 1989). Vi er altså fascinert av språkets skapende kraft, en kraft til å skape vekst, til å blomstre, til å lære og til å elske. Vi velger i den anledning å 38

forholde oss til andre ut fra en holdning om at ord, tanker, overbevisninger, fordommer osv. ikke er nøytrale. De skaper realiteter, og vi tar ansvar for den konstante samskapingen av våre identiteter i relasjoner. Ricoeur (1985) hevdet at vi kjenner oss selv gjennom de historiene som andre forteller om oss. Vi mener derfor at vi har et medansvar for å samskape våre egne og hverandres verdener. Det kan være verdener av kompetanse og muligheter eller verdener av begrensninger. Derfor velger vi å innta en anerkjennende holdning. Vi forankrer en anerkjennende holdning i en holdning preget av respekt, medfølelse og et positivt image, samt en oppmerksom bruk av språket (verbalt og ikke-verbalt) for å finne ut hva som fungerer i klientens liv og i den terapeutiske relasjonen. Når vi for eksempel innkaller til et første møte med familien, inviterer vi foreldrene/ omsorgspersonene som kjærlige voksne som er bekymret for barnet sitt. Vi bygger videre på dette bekreftende perspektivet gjennom hele timen, og identifiserer og navngir de ferdighetene og evnene som folk allerede har. Ofte er folk ikke klar over sine evner, og vi forsøker å synliggjøre dem ved å sette navn på dem, gjøre dem tilgjengelige som ressurser og utvikle nye moralske ordener i måten familien forholder seg til hverandre på. Moral betraktes som en relasjonell aktivitet, en prosess som er preget av verdier, overbevisninger, ønsker, intensjoner og handlinger.

Moral er kilden til menneskers energi og handling.

Menneskets helbredende og skapende potensial kommer til syne gjennom den energien som vekkes når vi kommer i kontakt med våre verdier og drømmer, det vi elsker og bryr oss om, og det som gir oss verdighet. Historiene fra familier der det har forekommet overgrep, er ofte defensive, anklagende, statiske og fylt av skam og lav selvfølelse. Hvert familiemedlem har mistet verdigheten og forventer som regel å bli behandlet uten verdighet i etterkant. Ved hjelp av en anerkjennende flerhistorisk tilnærming har vi sett mennesker få gjenopprettet sin selvfølelse og verdighet. Dette gir oss muligheten til å bevege oss fra en historie om begrensninger og vanskeligheter til historier om muligheter og

Metaforum - Mai 2024

drømmer, samt nyanser innenfor dette kontinuumet. Derfor har vi som klinikere et moralsk ansvar for å skape mennesker på anerkjennende og vekstgivende måter. Vi mener at Appreciative inquiry (AI) (Cooperrider & Srivasta, 1990) gir oss praksis og metoder for å styrke menneskers muligheter, noe som gir et grunnlag for moralsk og etisk praksis i konsultasjon, ledelse og terapi (Lang & McAdam, 1995). Vi velger å bruke språket refleksivt og tar oss tid til å samskape historier om livet, fulle av inspirasjon, muligheter og muligheter. I vår praksis sikrer AI-metodikken en anerkjennende, generativ dialog i samspillet med mennesker. Den "innebærer kunsten og praksisen med å stille spørsmål som styrker et systems evne til å øke det positive potensialet" (Cooperrider & Srivasta, 1990). AI gjør det også mulig å følge en fantasifull og nyskapende vei, med utgangspunkt i at alle levende systemer har rike og inspirerende fortellinger om det positive som ennå ikke er utnyttet.

Arbeidet med ulike familier med ulike situasjoner, kontekster og bakgrunner har lært oss at det å snakke bekreftende gjør at mulighetene kommer til syne. Det blir mindre fornektelse og mer respektfull dialog med hverandre. Det er et ønske om å jobbe sammen med oss, også når det gjelder lovpålagte elementer i arbeidet. Den anerkjennende språkbruken blir en måte å uttrykke respekt og sosialt og moralsk ansvar på. Å innta en respektfull posisjon innebærer å omfavne kompleksiteten i klientens situasjon, en kompleksitet som også gir rom for nye kreasjoner og oppdagelser.

enn som passive ofre som sitter fast i forferdelige historier. Denne holdningen fremhever vår moralske respekt og tro på menneskets potensial.

Den gir et vitalt, respektfullt og åpent rom for kompleksitet og polariteter, håp og spørsmål.

Dette er en svært viktig og nyttig holdning i arbeidet med overgrep, fordi den skaper rom for endring uten å fokusere kun på de negative historiene. Det gir lys og energi til mange historier, og respekten og verdigheten vokser i takt med at disse historiene kommer frem. Mennesker er mer åpne for refleksjon og for å utvikle nye moralske ordener når de ikke skammer seg eller opplever forsvar og fornektelse.

Vårt viktigste verktøy i denne prosessen er kunsten å stille spørsmål for å få frem hvert familiemedlems fortellinger, historier og språkspill, og for å synliggjøre deres moralske og meningsskapende prosesser. For å stille gode spørsmål må vi forstå familiens språkbruk, eller som Wittgenstein (1953) beskrev det, deres grammatiske evner. Vi spør oss selv: "Hvordan vil familien forstå dette spørsmålet? Hvordan vil dette spørsmålet påvirke kulturen og konteksten der personen kommer fra? Hvilken mening gir dette spørsmålet for den andre? Er spørsmålene respektfulle? Føler de seg komfortable?" Vi responderer hele tiden på responsen fra klientene våre; våre handlinger avhenger av deres handlinger, som om vi danset dialogisk. Det talte ord og den kroppslige aktiviteten danner en enhet som ikke kan skilles fra hverandre.

Vi velger å gi den dialogiske dansen en rytme av bekreftelse, anerkjennelse, verdighet og drømmer.

Dette er generative uttrykk for vårt kreative potensial, som tilfører energi, vitalitet, entusiasme og livskraft til det terapeutiske møtet og forvandlingsprosessen. Når vi inntar en holdning der vi bringer frem historier om motstandskraft, begynner vi umiddelbart å se familiemedlemmer som mennesker som kan visualisere og skape muligheter, som tar ansvar for livene sine, snarere Metaforum - Mai 2024

39

Om en er oppmerksom vil en kunne se at enkelte ord "berører taleren på en slik måte at lytteren kan se at han eller hun blir beveget" (Andersen, 1996, s.

121). I arbeidet med overgrepssituasjoner må vi «stille oss inn på» denne kommunikasjonen og bli oppmerksomme på hva som berører oss og hva som berører de andre. Ofte forteller dette oss mye mer enn ord. Lytteren (terapeuten) som følger den som snakker (klienten), og ser hvordan ordene blir ytret, vil legge merke til at hvert ord er en del av kroppens bevegelse" (Andersen, 1996, s. 121). Når en ungdom snakker til oss med kroppen sin gjennom symptomer, er vi svært oppmerksomme på å lytte til smerten og nøye observere kroppsspråket, fordi det viser oss hva vi kan og ikke kan snakke om. Perspektivene som åpnes gjennom en anerkjennende holdning, utelukker ikke problemet. Snarere åpner den anerkjennende holdningen for en integrering av motsetninger; hvor både de «skyggefulle» og lysere» historiene inviteres til å komme frem. Målet vårt er derfor å få fokus på alt det som lå i skyggene, og skape rom for et større repertoar og en transformasjon der nye synlige skygger blir en del av og skaper energi til en ny sammenheng, nye historier og en ny virkelighet. Som vi diskuterer senere, i kapittel 8 om beskyttelse, kan den mulige overgriperen bli en beskytter når han eller hun blir møtt med respekt, moral og kjærlighet; den uvitende moren kan bli en "løvinne". En løvinne som gjør alt for å beskytte barnet sitt. De unge vokser foran øynene våre i løpet av øktene når de opplever at foreldrene tar ansvar for å beskytte dem.

Fremtiden Ved å fokusere på fremtiden helt fra begynnelsen av terapitimene hjelper vi familiene med å endre fokus på hvorfor de kommer til terapien, på følelsene sine og på hvordan de forholder seg til hverandre. Å introdusere fremtiden i terapisammenheng er som å gi familiene et hvitt ark der de kan tegne et nytt bilde av seg selv. En ung mann sa til oss: "Jeg var lammet og kvalt av nåtiden. Jeg hadde så mange problemer at jeg ikke kunne bevege meg. Å skape en fremtid åpnet et rom og muligheter for å handle annerledes."

40

Med Peggy Penns (1985, s. 299) ord: "Betraktningen av disse fremtidskartene plasserer familien i en metaposisjon i forhold til sitt eget dilemma, og systemet øker sitt syn på sitt eget utviklingspotensial". Å kunne drømme om og forestille seg fremtiden er derfor et verdifullt verktøy for å skape endring, i den forstand at det å reise til fremtiden og tilbake til nåtiden gir mennesker en følelse av bevegelse og endring. Situasjonen kan ikke lenger være den samme, og forandringen oppleves som en realitet i seansen. Vi mener at verdien av å drømme ligger i at det er forbundet med livsenergi, med entusiasme, lek og moro. "Vi opplever at den drømmende samtalen i seg selv skaper forutsetninger for at vi blir det vi drømmer om. Vi har blitt oppmerksomme på at spørsmålet om drømmer er idealiserte, ikke er relevant for utforskningen. Drømmeutforskningen er en måte å leve i forestillingsverdenen på, slik at den gjennom sitt unike språk skaper nye, mulige veier til ønskede endringer (Lang & McAdam, 1997, s. 7)".

Vi bruker drømmer eller forestillingsverdener i vårt arbeid med alle familiemedlemmer sammen og hver for oss på ulike tidspunkter når familier sitter fast i vanskelige og uhensiktsmessige relasjoner.

Et eksempel Jeg (Elspeth) ble bedt om å konsultere i en vanskelig situasjon med en 14 år gammel jente som hadde gått i terapi i flere år for å bearbeide en vanskelig og voldelig barndom. Jenta hadde blitt seksuelt misbrukt av sin far og prostituert av sin mor for å finansiere et narkotikamisbruk. Da jeg møtte denne unge damen første gang, fikk jeg stor forståelse for hennes historie. Hun var ivrig etter å utdype historien sin og gi meg flere detaljer. Jeg nevnte imidlertid at jeg hadde hørt mye av livshistorien hennes fra terapeuten hennes, og at jeg hadde stor ærefrykt for historien hennes.

Hun var i fosterhjem på den tiden, hadde hyppig kontakt med moren og gikk relativt regelmessig på skolen. Jeg lurte på hvordan noen kunne ha overlevd slik smerte, forvirring, utrygghet og mangel på trygghet?

Metaforum - Mai 2024

Hvordan klarte hun å overleve? Et terapeutisk team bak en skjerm hadde blitt bedt om å fokusere på styrkene, evnene og ressursene denne unge personen demonstrerte gjennom sin evne til å overleve og fungere i livet. I omtrent 20 minutter stilte jeg mange spørsmål om livet hennes, om hun gikk på skole, hva hun likte, og hvordan og hvorfor hun hadde opprettholdt et godt og omsorgsfullt forhold til moren, som fortsatt var rusmisbruker og ute av stand til å ta vare på seg selv (faren hadde da reist utenlands).

Så kom teamet ut bak skjermen og ga henne bokstavelig talt hundrevis av post-it-lapper med de evnene, ferdighetene og ressursene de hadde observert hos henne, skrevet på dem. Hver terapeut nevnte en historie eller en sammenheng der de hadde lagt merke til at hun brukte bestemte evner. Deretter ba vi henne forestille seg at hun var 35 år gammel. Hun sa at hun ville bo i Los Angeles i en ettromsleilighet, så hun ville ikke kunne få besøk, særlig ikke av moren. Hun ville besøke moren i Europa en eller to ganger i året, og hun ville skrive filmmanus etter å ha lest litteraturvitenskap på universitetet, noe som hadde utvidet hennes livsforståelse og gitt henne ytterligere litterære ferdigheter. Hun vant priser for sitt forfatterskap på universitetet. Nå, etter å ha fullført en filmatisering av Hemingways Den gamle mannen og havet, en bok hun hadde lest som 13-14-åring, skrev hun et manus om sine barndomsopplevelser, hvordan hun hadde taklet dem, og hvordan hun hadde skapt en fremtid for sin mor og et forhold til sin far. Hun fortalte at hun hadde tatt et kurs i manusskriving før hun begynte på universitetet, og at hun hadde møtt mange mennesker som hadde oppmuntret henne og gitt henne mange ideer. Så reflekterte hun plutselig og sa "Kan jeg være 45 år i stedet for 35? Jeg føler at jeg trenger å være litt mer moden." Som 45-åring, sa hun, kunne hun virkelig tenke seg å kunne skrive om barndommen sin med mer innsikt. På slutten av samtalen spurte hun om hun kunne få noen post-it-lapper som hun kunne dele med moren sin. Hun ville snakke med henne om hva moren var god til og skrive det ned på lappene, fordi hun selv følte seg så mye bedre og følte at

hun kunne oppfylle drømmene sine. Jenta ba om å få ta med seg moren til en avtale etter sommeren. Jeg gledet meg veldig til å se. henne igjen, men fikk senere vite at hun hadde det så bra at hun ikke trengte en konsultasjon der moren var med. Hun lever nå et sunt liv og går regelmessig på skolen. Sosialarbeideren hennes, som hadde observert samtalen, samlet inn penger til å sende jenta på et kurs i manusskriving i sommerferien.

Jenta fortalte meg at det var vanskelig, siden hun var den yngste eleven med flere år, men at det var til stor hjelp. Hun hadde begynt å skrive historien sin på datamaskinen, og moren hadde begynt å ta ansvar for sitt eget liv, blant annet ved å slutte å ruse seg. Denne historien demonstrerer Peggy Penns (1985) ideer om fremtidssnakk, der det å forestille seg en annen kontekst enn nåtiden åpner for en helt annen måte å forholde seg til og handle på. Å drømme og forestille seg fremtiden er verdifulle verktøy for å skape endring. Det å forestille seg fremtiden og deretter peke på veien dit fra nåtiden gir folk en følelse av bevegelse og endring. Vi opplever at den drømmende samtalen i seg selv skaper midler som gjør at vi blir det vi drømmer om. Som Lang og McAdam (1997, s. 7) skriver: "Vi har blitt oppmerksomme på at spørsmålet om drømmer er idealiserte, ikke er relevant for utforskningen. Drømmeutforskningen er en måte å leve i forestillingsverdenen på, slik at den gjennom sitt eget og unike språk skaper veier til realisering". Vi tror at drømmer forbinder livsenergi med entusiasme, lek og moro. Vi bruker derfor drømmer eller imaginasjon i vårt arbeid med alle familiemedlemmer sammen og hver for seg til ulike tider, særlig i familier som sitter fast i vanskelige og uhensiktsmessige relasjonsmønstre.

Metaforum - Mai 2024

41

For å oppsummere: Ut fra en anerkjennende moralsk holdning anerkjenner vi det som allerede fungerer godt i ethvert system, setter pris på det og undrer oss, med fascinasjon og respekt, over hva som dukker opp som det neste.

Jo mer man undrer seg og verdsetter, desto mer åpner kompleksiteten seg, og inviterer til videre anerkjennende utforskning. Da dukker det opp enda flere muligheter. Invitasjonen til moral kan beskrives som en invitasjon til integrering av fortid, nåtid og fremtid, av avslutninger og begynnelser, tanker og følelser, av det som allerede finnes og det som er i ferd med å vokse frem, og av individer og fellesskap. Dette er en integrering av motsetninger og kompleksitet i en dans av estetikk, ansvar og samkonstruksjoner, der hvert ordvalg er innrammet av et moralsk ansvar. Med disse forutsetningene mener vi at betydningen av enhver situasjon skapes gjennom språkbruken vår.

Øvelse Tenk på en situasjon som utfordrer ditt moralske ståsted, og se deretter hvilket språk du kan bruke for å åpne muligheter. Legg merke til hvordan du føler deg, hvilke bilder som dukker opp av deg selv og andre, hvilken energi som skapes sammen med tankene dine, og hvilket språk du bruker for å omtale situasjonen. Reflekter deretter over noen av spørsmålene nedenfor for å se og bli mer bevisst på mønstre som kan åpne muligheter og gi nyttige begrensninger i samtalene dine: - På hvilke måter ønsker du å forholde deg til andre og til verden, og hvem har du opplevd å forholde deg til på denne måten?

- Hva er dine viktigste verdier i livet?

42

Metaforum - Mai 2024

Referanser Andersen, T. (1996). Reflecting team: Dialogues and Dialogues About the Dialogues. Borgmann Publishing Ltd. Burr, V. (1995). An introduction to social constructionism. Routledge. https:// doi.org/ 10.4324/ 9780203299968 Cooperrider, D.L. & Whitney, D.K. (1999). Appreciative Inquiry. Berrett Koeh-ler Communications.

Cooperrider, D.L. & Srivasta, S. (1990). Appreciative Management Leadership: The Power of Positive Thought and Action in Organization. William Custom Publishing.

Cronen, V. E. (1995). Practical theory and the tasks ahead for social approaches to communication. In W. Leeds-Hurwitz (ed.), Social approaches to communication (pp. 217-242). Guildford Press.

Gergen, K.J., McNamee, S. & Barrett, F.J. (2001). Towards transformative dialogue. International Journal of Public Administration, 24(7), 679-707. https:// doi.org/ 10.1081/ PAD-100104770 Gergen, K.J. (2015). An Invitation to Social Constructionism. Sage Publication Inc. https:// doi.org/ 10.4135/ 9781473921276 Lang, W.P. & McAdam, E. (1995). Stories, giving accounts and systemic descriptions. Human Systems, 6(2), 71?104.

Lang, P. & McAdam, E. (1997). Future Dreams in Present Living. Human Systems, 8(1), 3 12.

Lora? s, L., Bertrando, P. & Ness, O. (2017). Researching systemic therapy history: I search for a definition. Journal of Family Psychotherapy, 28(2), 134-149. https:// doi.org/ 10.1080/ 08975353.2017.1285656 Madigan, S. (2019). Narrative Therapy. American Psychological Association.

Maturana, H. (1986). The biological foundations of self-consciousness and the physical domain of existence.

Unpublished paper.

Pearce, W. B. (1989). Communication and the human condition. Southern Illinois University Press.

Penn, P. 1985). Feed- Forward: Future Questions, Future Maps. Family Process, 24(3), 299 310. https:// doi.org/ 10.1111/ j.1545-5300.1985.00299.x Ricoeur, P. (1985). Time and narrative. The University of Chicago Press.

White, M. and Epston, D. (1990) Narrative means to therapeutic ends. W.W. Norton. Wittgenstein, L. (1953).

Philosophical Investigations. Wiley- Blackwell.

Metaforum - Mai 2024

43

Adresse Bergen Av: Sar i Lin dem an Forberedelsene til den nordiske kongressen i Bergen er nå i full gang, og det er et omfattende samarbeid som ligger bak. Norsk forening for familieterapi har jobbet tett sammen med de andre nordiske foreningene i Sverige, Danmark, Finland og Island. Sammen har foreningene utviklet det akademiske programmet for kongressen, der alle de nordiske landene bidrar med foredragsholdere både til plenumsforedragene og sub-plenariene. Temaet for konferansen er mangfold, og alle foredragene vil ha en tilknytning til dette hovedtemaet.

I tillegg har det også vært et givende samarbeid med lokale fagpersoner i Bergen. De har kommet med ideer og hjulpet til med organiseringen av det sosiale programmet og mottakelsen. Det er mottakelsen som markerer starten på kongressen, og det er spesielt hyggelig at mottakelsen blir organisert av Bergen kommune. Formålet er å ønske nordiske familieterapeuter velkommen til byen. I tillegg til mottakelsen vil det også bli arrangert både festmiddag og fjordcruise i det sosiale programmet, med levende musikk som underholdning.

Det er med andre ord mye som skal forberedes og koordineres for å sikre en vellykket nordisk kongress i Bergen. Det gode samarbeidet mellom de nordiske foreningene og de lokale fagpersonene er avgjørende for å skape en meningsfull og inspirerende konferanseopplevelse for deltakerne.

Samarbeidet med kongressbyrået og hotellet er også viktig for å sikre tilstrekkelig kapasitet både for overnatting og for det varierte programmet som kongressen skal ha. Radisson Hotel på Bryggen er heldigvis i stand til å imøtekomme behovene for alle de spennende workshopene som har blitt meldt inn. Det er nærmere 80 forskjellige alternativer å velge mellom, der fagpersoner presenterer interessante temaer innen klinisk arbeid og forskning på familieterapi.

44

Metaforum - Mai 2024

I tillegg har det også blitt meldt inn kreative og kulturelle presentasjoner, som for eksempel Lotta Beskows refleksjoner over Elsa Beskows perspektiv i vår tid. Anette Holmgren tilbyr traumeorientert yoga for de som ønsker å være tidlig oppe både torsdag og fredag. Fokus på Familien- staben organiserer også en skriveworkshop, og det vil være presentasjoner av nye bøker. Det er spesielt gledelig at programmet tilbyr både kjente fagpersoner som har vært viktige bidragsytere til feltet i lang tid, samt mange nye stemmer.

Så samarbeid skal til for forberedelsene til den store kongressen, men NFFT om vertskap har også mange oppgaver. Styre har opprettet flere komiteer for å organisere dette arbeidet. Publiseringskomiteen har jobbet hardt og kreativt for å lage videoer der foredragsholdere gir smakebiter av hva som venter på kongressen. Målet er at ingen skal gå glipp av kongressen fordi de ikke har hørt om den ? eller sett det mangfoldige programmet. Arrangementskomiteen tar seg av det sosiale programmet og sørger for at dagene flyter uten problemer. Hovedkomiteen, bestående av Bente Barstad, Ingrid Heggelund, Kristin Breda, Marianne Bie og Sari Lindeman, har ansvar for den overordnede organiseringen og tar beslutninger. De prøver også å svare på e-poster med spørsmål om stort og smått.

Det er nesten litt for spennende å organisere en så stor kongress. Har vi klart å lage et attraktivt program?

Har fagpersonene mulighet til å komme og delta? Har vi husket alt? Det er gledelig at mange allerede har meldt seg på, og både NFFT og alle gode samarbeidspartnere håper at enda flere vil bestemme seg for å delta i løpet av sommeren. Vi arrangørene ser frem til august og øyeblikket da vi sammen med dere kan høre på åpningsforedraget til forfatter og førsteamanuensis Anne Øfsti. Da er det endelig tid for den nordiske kongressen!

Metaforum - Mai 2024

45

XIII NORDISKE KONGRESS I FAMILIETERAPI Ber g en, 27-30 . AUGUST 20 24 Vi gleder oss til å ta imot kollegaer, venner fra hele Norden og også kollegaer fra Europa til vår nordiske konferanse som NFFT har ansvar for å arrangere.

Dette blir en spennende og mangfoldig konferanse både faglig og kulturelt. Vårt felt spenner bredt fra det unike individuelle til det store globale. Konferansen vil gjenspeile dette.

Det er dette vi står i som mennesker. I oss er verdener.

I oss er verdener «Intet er?litet?intet er stort ? I os er verdener.

Det?smaa?deler sig i det store.

Det store i det?smaa?? en?bloddraape?en verden med?solcentrer?og kloder.

Havet en?draape. En?liden?del av et legeme.»

PÅM ELDING

46

Metaforum - Mai 2024

Metaforum - Mai 2024

47

48

Metaforum - Mai 2024

Metaforum - Mai 2024

49

Hva er NFFT? Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk som jobber aktivt for å utbre kunnskap om og anerkjennelse for familieterapi og familieorientert tenkning. I tillegg fremmer vi samarbeid og kontakt mellom enkelt- personer og grupper som er engasjert i familieterapi, undervisning og forskning relatert til familieterapeutisk arbeid. Vi støtter også forskning og annen fagutvikling innen familieterapi.

Hvorfor bør du være medlem?

Som medlem i NFFT får du faglig oppdatering gjennom det anerkjente tidsskriftet Fokus på familien, som utgis av Universitetsforlaget. Ikke minst får du...

Informasjon om videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis og om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utlandet.

Muligheter for å presentere deg og selv gjennom fagartikler i Metaforum, eller på den velkjente årskonferansen. Der kan du også knytte kontakter med fagpersoner og fagmiljø over hele landet.

Fortrinnsrett og rabatter ved ulike arrangementer innen ditt fagfelt.

Teknisk og økonomisk støtte til egne initiativer innen fagfeltet.

Mulighet til å holde Systemisk Kafè i ditt nærområde.

BLI MEDLEM NÅ

50

Metaforum - Mai 2024

Det er smart å være medlem!

Du som leser dette jobber sannsynligvis med familie og/ parterapi. Hvorfor ikke bli med på laget? Å være medlem gir mange fordeler, både økonomisk og ikke minst faglig!

Enten du er student eller aktiv terapeut, vil du som medlem gjøre NFFT sterkere, slik at vi kan kjempe for deg som terapeut.

Bli med oss i dag!

Her ser du hva NFFT gir sine medlemmer i dag: 50% EasyPractice booking- og journalsystem (årsavtale) 10 - 30% Akademika bokhandel på nett og butikk Tilgang til NFFTs videobibliotek med blant annet webinarer, opptak av systemisk kafè, samtaler med fagfolk, opptak fra konferanser og annet materiell.

Fagtidsskriftet Fokus på familien fire ganger i året .

Gnist

Rabatter på årskonferansen, systemisk kafè og andre arrangementer Gratis deltakelse på faste webinarer i regi av NFFT Informasjon om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utland Muligheter for faglige presentasjoner for kolleger, enten skriftlig i Metaforum / Fokus På Familien eller muntlig på den velkjente årskonferansen. En viktig arena for å knytte både faglig- og sosiale kontakter.

Praktisk og økonomisk støtte dersom du ønsker å starte opp lokal aktivitet eller lag.

VELKOMMEN TIL OSS

Metaforum - Mai 2024

51

"Å navigere i kompleksitet". Hvorda famileterapeut i BUP som hjelp til å Tekst av barne- og ungdomspsykiater og familieterapeut i BUP, Guri Strøyer Andersen ?When we change, the world changes. The key to all change is in our inner

transformation? (Daisaku Ikeda, Nichirenbuddhistisk filosof, pedagog, forfatter og anti-atomvåpenaktivist)

«Børn og unge er ikke problemet, de viser problemet» (Nielsen, 2023). Jeg sitter på desembersamling på RBUP i Nydalen og hører Jørn Nielsen, klinisk psykolog, Ph.d., forelese om «Børn og unges invitasjoner», og det griper meg, det han sier.

Det gir en etterlengtet gjenklang i meg til det jeg forholder meg til hver dag som behandler ved BUP poliklinikk. Men, hvorfor er det da så vanskelig å få systemene rundt barna og familiene til å forstå hverandre? Forstår jeg familien, barnet eller ungdommen, og hva er det jeg har forstått? Hva er det jeg trenger å forstå, og hva er det andre skal forstå? Og hva er det med meg som terapeut som bidrar til at vi, og de, forstår hverandre, at noe skjer, eller ikke skjer? Hva er det jeg ikke ser, ikke forstår?

Hvordan kan jeg bli dyktigere i arbeidet mitt med barn og ungdom og deres familier, og som terapeut, kollega og veileder for LIS(leger i spesialisering) i dette komplekse fagfeltet?

Kasuistikken i teksten brukes etter avtale med pasient og foresatt. Den er noe rekonstruert og anonymisert mhp navn og sentrale opplysninger.

Sara var nesten 16 år, da hun ble henvist til BUP for spiseforstyrrelse. Hun bodde sammen med mor og storebror. Lillesøster bodde hos far. Foreldrene hadde skilt seg da Sara gikk på barneskolen og far hadde flyttet til annet fylke.

Foreldrenes samliv hadde vært preget av store konflikter. Storebror hadde blitt diagnostisert med psykoselidelse. Han kunne opptre utagerende verbalt og fysisk mot Sara. Sara hadde flere ganger vært vitne til at storebror

skadet seg selv og kroppen sin, og at broren måtte innlegges med bistand fra

52

ambulansepersonell og politi. Lillesøster og Sara ble beskrevet å ha hatt et nært forhold.

Etter lillesøster flyttet til far da Sara gikk i 8.klasse, hadde dette endret seg. Sara følte seg ikke velkommen hos far, og far viste under hele behandlingsforløpet liten grad av støtte til å hjelpe henne. Familien hadde lite nettverk. Den økonomiske situasjonen ble beskrevet som vanskelig for familien.

Ved oppstart i BUP var Sara betydelig undervektig og hun fremsto for meg som preget av tristhet og med liten energi samt at spiseforstyrrelsen virket til å bestemme det meste i livet hennes. Skolefraværet hadde vært høyt hele ungdomsskolen, og det ble beskrevet at denne var en arena som Sara hadde lite opplevelse av å mestre. Sara deltok ikke i noen fritidsaktivitet, og hun hadde få venner. Sara beskrev at hun syntes storebroren var det største problemet, at ting var ok inntil mor tok ham hjem. Sara mente selv hun hadde det best med å fortsette å spise lite. Familiebasert behandling (FBT) med tilpasninger ble forsøkt, og ble av teamet i BUP og familien vurdert ikke å være gjennomførbart slik situasjonen fremsto nå.

Sara ble i flere omganger så syk at hun måtte innlegges på tvang etter psykisk helsevernlov. Ett par perioder var hun utskrevet på tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD).

Behandlingssystemet bestod etter hvert av behandler ved BUP poliklinikk og behandlere og miljøpersonale ved BUP døgnavdeling, sammen med omsorgssystemet som foruten mor og far

Metaforum - Mai 2024

an øve selvrefleksivitet som å navigere i kompleksitet

bestod av miljøpersonale ved barnevernsinstitusjon (BVI) og saksbehandler ved kommunalt barnevern.

I en av samtalene inntreffer en episode etter legeundersøkelsen hos meg, der Sara, miljøterapeut (BVI) og jeg var stede. Etter denne samtalen, avviste Sara meg og det jeg forsøkte å komme med en lang periode uten at jeg helt forstod hvorfor. Når jeg forsøkte å undersøke med henne hva som skjedde mellom oss, viste hun synlig irritasjon og sa til meg at hun ville ikke snakke om det. Miljøterapeut oppga ikke å ha reagert på noe som ble sagt eller gjort, jeg hadde ikke situasjonen på film og fant ingen andre måter å nærme meg en forståelse av hva som hadde skjedd på dette tidspunktet.

Avvisningen fra Sara gjorde meg forvirret og

usikker, men også trist. Noe var ikke som før mellom oss da de gikk. Med hjelp fra mor og etter hvert Sara har jeg forsøkt å rekonstruere episoden og reflektere over hva som skjedde, i håp om å lære noe fra den.

For de fleste terapeuter er det lett å føle seg overveldet og oppleve avmakt i møte med alvorlige tilstander og situasjoner f.eks. med spiseforstyrrelse, særlig når det er alvorlig undervekt og fare for liv og helse. Tilstandsbildene til pasientene er sammensatte og komplekse, og kan gjøre at overveldelse og avmakt øker. Jeg har som terapeut merket jeg i møte med slike situasjoner lett kan få behov for å finne tiltak, handle, ta ledelse og bestemme hva som er best? for dem. Det er også lett å bli sugd inn i fortellingen, søke etter sammenhenger og forklaringer, havne i en lineær

Metaforum - Mai 2024

53

forståelse av «årsak ? virkning» og derved kunne risikere å plassere skyld på enkelte familiemedlemmer gjennom fordommer og antagelser, jeg ikke merker aktiveres eller som jeg ikke er klar over at jeg har med meg inn i samtalene.

Selv om jeg etter hvert har mange års erfaring som behandler i BUP, kjenner jeg fortsatt ofte tvil om jeg har den kunnskapen og de ferdighetene som terapeut, som barnet og familien trenger. Det var dette usikre, tvilende, ønsket om å forstå mer og en voksende frustrasjon over manualen i Familiebasert behandling for spiseforstyrrelse (Lock & Le Grange, 2015) og at det ikke stilles noen krav til kompetanse innen familieterapi for å praktisere metoden (Helsedirektoratet, 2017, 2018), som inspirerte meg til å søke familieterapeututdanningen ved RBUP (Regionsenter for barn og unges psykiske helse helse, Øst og Sør).

Jeg vil vise noe av det som har inspirert meg i å utøve selvrefleksivitet og hvordan jeg har gjort dette som en vesentlig ferdighet innen systemisk praksis og familieterapi. Jeg vil presentere terapeutposisjoner fra Barry Mason, Social GGRRAAACCEEESSSog Coordinated Management of Meaning. Jeg velger å trekke fram problemstillinger og erfaringer som har vist seg nyttige i mitt forsøk på å bli bedre til å «navigere i kompleksitet» (Nielsen, 2023). Jeg velger å bruke en del engelske begreper i teksten, rett og slett fordi de oppleves som bedre og mer dekkende.

Familieterapi i BUP poliklinikk ? rammer for mitt arbeid som terapeut Individualterapi er og har vært den rådende behandlingsformen innen barne- og ungdomspsykiatri. Forskning innen barne ? og ungdomspsykiatrien gir gode argumenter for å fokusere på familierelasjoner, likevel er ikke familieterapi den foretrukne terapeutiske tilnærmingen (Johnsen og Wie Torsteinsson, 2012, s.42). Felles for mange familier jeg møter er, at de på direkte spørsmål gir tilbakemelding om at de ikke opplever kontakten med BUP fører til «nok endring» av «problemet», dvs. de opplever ikke å få hjelpen de

54

ønsker. Dette kan henge sammen med at kompleksiteten i problemene familiene opplever medfører, at BUP sine rammer og føringer (Helsedirektoratet, 2015), oppleves som begrensende for terapeutene. BUP har i dag en innsatsstyrt finansiering som ett av styringssystemene. Det betyr at deler av driften finansieres av «inntjeningen» fagfolk oppnår gjennom sin «produksjon»; som vil si pasientbaserte konsultasjoner eller tiltak. (Granli Aamodt mfl., 2011).

Takstene for ulike former tiltak og konsultasjoner, medfører per i dag at det lønner seg bedre å ta imot nye pasienter og utføre utredning/ tester, enn å delta i samarbeidsmøter eller å ha familiesamtaler.

Det er også mer lønnsomt for BUP at behandlerne arbeider alene, da det medfører større kapasitet til å «ta unna» pasienter, totalt sett, i systemet.

Jeg opplever at rammebetingelsene i stor grad medvirker til å skape utfordringer på min arbeidsplass mhp å arbeide familieterapeutisk, både organisatorisk (tid, personale, lokale) og metodisk (holdninger, problemforståelse og handlingskompetanse).

Da jeg startet ved poliklinikken jeg arbeider ved i 2008, var det et aktivt Familieteam bestående av fem erfarne familieterapeuter med tid øremerket familieterapi. Det var en etablert holdning å ta stilling til om familieterapi kunne være til nytte for respektiv familie ved drøftinger. Det var to rom tilrettelagt for familiesamtaler med mulighet for bruk av reflekterende team bak speil (Andersen, 1987). Da jeg kom tilbake som spesialist i barne- og ungdomspsykiatri i 2015, hadde de fleste av familieterapeutene gått av med pensjon og ett av rommene ble senere kontor. Antallet henvisninger til poliklinikken har siden økt, uten at antall ansatte har økt tilsvarende. Det er forventing fra ledelse om at vi skal unngå fristbrudd. Med pandemien som bakteppe, opplever jeg i dag mine kollegaer preget av høy arbeidsbelastning over lang tid.

Barne- og ungdomspsykiater Søren Hertz og psykolog, Ph.d. Jørn Nielsen hevder at det sees «en stigende diagnostisering i det sosiale ? og det psykologpsykiatriske felt» og at «individuelle

Metaforum - Mai 2024

utredninger, diagnoser, kompenserende foranstaltninger og medisinsk behandling»,

(Nielsen &Hertz, 2014). «Virksom terapi» oppleves mer og mer ensbetydende med at en har teorispesifikk terapiform spesifisert i en manual (Sundet & McLeod, 2021), noe som sammenfaller med et tidstypisk og kulturelt fenomen med økt fokus på individet og bruk av randomiserte kontrolldesign som en dominerende tilnærming til kunnskapsdannelse innen psykoterapifeltet generelt. Slik jeg opplever min kliniske hverdag, er det en godt begrunnet bekymring for at manualbaserte behandlingsmetoder rettet mot individet eller en gruppe tar over for en pluralistisk orientering, på bekostning av «de uante muligheter» (Hertz, 2008). Jeg er bekymret for at det individrettede problemfokuset også skal bli rådende i min egen kliniske praksis og skal fortsette å dominere på min arbeidsplass uten «motstemmer».

Jeg tror evnen til å kunne ta ett blikk på egen praksis i et metaperspektiv er et viktig verktøy av mange grunner.

«Positions of Safe uncertainty» og «Relational risk-taking» Barry Mason skrev i 1993 artikkelen «Towards position of safe uncertainty» (Mason, 1993) hvor han utforsket betydningen av «certainty» og «uncertainty» i terapeutisk praksis. Mason beskriver i artikkelen «et rammeverk» terapeuter kan bruke når de møter utfordringer i terapi i forhold posisjonen «certainty» og «uncertainty». Mason postulerer at det ligger i den menneskelige natur å ønske «certainty», og at vi trenger en viss grad av «certainty» for å kunne ha en frihet til kreativitet.

Familieterapifeltet gjennomgikk på 80-tallet et skifte fra 1.ordens til 2.ordens kybernetikk.

Terapeutposisjonen gikk fra å være «vitende» og «utenfor systemet», til å være «en aktiv del av systemet». Selv-refleksivitet og terapeutens bruk av seg selv ble sentrale ferdigheter i systemisk praksis.

(Johnsen &Wie Torsteinsson, 2012). Oppgaven til terapeuten ble å sammen med familien utforske det familien brakte med seg til samtalen, istedenfor å fokusere på egne hypoteser og å «finne feilen».

Denne endringen i måte å forholde seg til terapeutposisjon, mente Mason krever at terapeuten tåler å være i en «position of uncertainty» (Mason, 1993, 2005). Mason trekker paralleller til Språksystemisk terapi, om betydningen av å være «en respektfull lytter som ikke forstår for fort» (Anderson & Goolishian, 1988). I systemisk tenkning settes problemer og hendelser inn i en sammenheng og i sirkularitet med terapeuten også.

Det medfører at det alltid vil finnes flere mulige forståelser; «There is always another way» (Bateson, muntlig sitert P. Næsje) Det å forstå for fort, «Premature certainty», og det å være for sikker, «Safe certainty», argumenterer Mason for vil få terapien til «å stivne»; mulighetene til nye forståelser og nye relasjonelle erfaringer vil reduseres, ønsket endring vil derved vanskeligere kunne skje. Mason argumenterer for, at samtidig som terapeuten må akseptere å være i posisjon av en viss usikkerhet, må terapeuter også ta ansvar for kunnskapen og erfaringene vi har («ekspertisen»).

Ellers vil posisjonen bli «unsafe». Utrygghet skaper lite gode vilkår for nysgjerrighet og kreativitet, og utryggheten hos terapeuten vil «smitte» resten av systemet og systemet vil påvirke terapeuten. Mason kaller posisjonen «Authoritative doubt»; å være i en posisjon der man evner å reflektere over «jeg forstår jeg ikke vet alt» (Mason, 1993, 2019). Dersom terapeuten, evner å ha denne «både-og» posisjonen, vil pasienten også lettere kunne innta posisjonen av «Authoritative doubt», og derved også posisjonen; «Safe uncertainty». Mason argumenterer at det å være i denne posisjonen, ikke er en teknikk, men «a state of being» (Mason, 1993). Ved at vi ved systemisk tenkning anser oss selv som en del av et gjensidig påvirkende system, vil «a state of being» hele tiden være i endring.

«Relasjonell risk-taking» er ett annet begrep Mason introduserer (Mason, 2005, 2019). Mason argumenterer for betydningen han opplever det har å hjelpe pasienten og familiene til å utforske vanskelige tema; «det tidligere usagte», ettersom det å introdusere denne «forskjellen», vil kunne bidra til at pasienten og familiene oppnår

Metaforum - Mai 2024

55

følelsesmessige tryggere relasjoner. Dette krever at terapeuten våger også å stille spørsmål som kan sette relasjonen på prøve; «to take the risk of stating a position» (Mason, 2005, s.162) . Det er viktig at den forskjellen som introduseres ikke er «for forskjellig» (Frøyland, 2020, Bateson, s. 56). Mason henviser til Cecchin og begrepet «uærbødig nysgjerrighet» (Cecchin, 1987, Mason, 2019). Jeg forstår relasjonell risktaking som evnen til å våge å stille passe uærbødige spørsmål og samtidig være passe uærbødig i forhold til egen kunnskap og praksis.

Dette krever ett bevisst forhold til egen posisjon og hva man selv bringer inn i samtalen og en aksept av at vi ikke kan forstå og vite alt, at det til enhver tid er noe som er usynlig og ikke kjent for oss. Jeg forstår dette som Mason sin posisjon av «Safe uncertainty».

I perioden jeg har hatt kontakt med Sara, hennes familie og behandlings- og omsorgssystemet rundt henne, innser jeg å ha beveget meg innom alle posisjoner beskrevet av Mason. Mason hevder at terapeuter i «Unsafe uncertainty», er for overveldet til å ha kontakt med egen kunnskap, og derfor ikke 56

klarer å skape endring. Vi søker fort følelse av sikkerhet i egen forståelse, kanskje i håp om å finne følelsesmessig trygghet. Det fører lett til ett 1. ordens perspektiv, med fokus på systemet utenfra; «jeg kjenner ikke problemet, men gjør du/ vi dette, så føler jeg meg ok». Jeg søkte argumenter i prosedyrer, manualer og «self-evident dominant beliefs» (Frugerri, 2022), for å kjenne meg sikker ved opplevelse av at «jeg gjør noe som er riktig å gjøre».

Faren var da at jeg havnet i posisjonen «Unsafe certainty» eller «Safe Certainty». I disse posisjonene hadde jeg mindre tilgang til min nysgjerrighet, og større trang til å overbevise Sara, og andre, om min forståelse. Overtalelse eller overbevisning kan være noe av det jeg forsøkte å gjøre i samtalen med Sara, og som bidro til at hun hverken følte seg hørt eller forstått av meg i denne situasjonen. I mitt arbeid med Sara mistet jeg i flere runder fokus på sirkulære hypoteser (Selvini et. al 1980. Frøyland, 2020) og klarte svært dårlig å finne nyttige sirkulære spørsmål (Tomm, 2013).

Metaforum - Mai 2024

Mål for fasene i FBT-manualen ble i stedet styrende sammen med fokus på diagnose og somatiske parameter samt konsekvens- og forsvarlighetstenkning i forhold til paragrafer i Psykiskhelsevernlov (Phvl). Jeg inviterte til at det dominerende fokus i samtalen handlet om tiltak for vektoppgang, og min terapeutrolle gled over til å være «ekspert», «eksaminator» og «politi», og ved dette mistet jeg mitt eget bidrag inn i systemet av synet. Konteksten jeg var med til å skape opplevde jeg forsterket følelse av skam hos Sara og omsorgspersonene, og derved svekkelse av troen på egne ferdigheter til å påvirke situasjonen til noe bedre. Jeg vil hevde dette er en stor risiko hos FBT-behandlere som har liten eller ingen kompetanse innen systemisk forståelse og tenkning.

Hva kunne hjulpet meg over i posisjon «Safe uncertainty», posisjonen Mason argumenterer for har størst potensiale for endring? For det første ville det å ha mulighet for veiledning og kunne se på denne situasjonen sammen med noen andre vært nyttig for meg. Alene er det lett å bli værende i sine «blindspots» og «self-evident dominant beliefs».

Refleksjon over hvilket forhold jeg har til usikkerhet, var nyttig; hvor ukomfortabel gjør det meg?

Hvorfor? I denne i møte med denne familien på en skala fra 0-10, hvorfor? Har det alltid vært sånn?

Hvordan forstås denne endring eller ikke-endring av dette? Hvordan påvirker det arbeidet mitt? Ville andre som kjenner meg være enig? Drøfting med veiledningsgruppe ved RBUP og kollegaer i BUP hjalp meg å våge og sette ord på usikkerhet i samtaler med Sara og hennes omsorgspersoner og stille sirkulære spørsmål om den. Særlig ved spørsmål om forskjeller og unntak, opplevde jeg at noe endret seg mellom oss og i meg selv. Det samme gjaldt når jeg klarte å flytte fokus fra kropp og mat tilbake til følelser, erfaringer og familieskript gjennom genogram med Sara og mor (Alsing, 2005.

Asen et. al, 2004). Det føltes også engasjerende når jeg forsøke å sette ord på det som skjedde der og da, mellom oss, i rommet. Sara ble mer delaktig i samtale, mor og Sara henvendte seg mer til

hverandre enn til meg. Jeg følte meg tryggere på noe som de trengte at jeg var trygg nok på. Det ble lettere for meg og kanskje også for dem å akseptere usikkerheten, at alt ikke kan forståes, at det ikke finnes bare en løsning, at jeg ikke «eier ansvaret for løsningen»; opplevelse av «safe-uncertainty» og «authoritative doubt»?

Jeg tror det hadde hjulpet meg om jeg hadde brukt posisjonene til Mason i møte med systemene rundt Sara også, ved å ta de opp til åpen refleksjon i møter.

Mason sin bekymring for «ekspert posisjonen» (Safe certainty), er at den låser ansvaret for endring hos behandler(e), noe som hindrer familien i å finne sine egne løsninger. Særlig opplevde jeg at meninger om familien hos personale ved avdelingen, barnevern og skole, påvirket hvor jeg beveget meg, og for ofte virket begrensende på min egen kreativitet og nysgjerrighet i møte med familien. Å være oppmerksomt til stede for å kunne forholde meg friere til egen indre dialog, hvilke tanker og følelser som oppstod, ville kanskje kunne hjulpet meg til å endre retning tidligere. For meg krever oppmerksom tilstedeværelse tid til forberedelse og refleksjon, et mentalt overskudd, og at jeg ikke «løper» mellom pasientavtalene.

«Det er ikke motstand om man ikke blir dyttet» (M. Hammer, muntlig meddelelse). I dette ligger rådet om å tilby mine tanker ved å spørre om de jeg snakker med vil høre, og samtidig rådet om å «varsle» at det kanskje kommer noe som oppleves vanskelig. Med Sara erfarte jeg å feile i forsøk på «relasjonell risk-taking». Slik jeg reflekterer om hva som skjedde mellom oss i lys av teoriene til Mason tenker jeg nå, at jeg ikke forberedte henne på at jeg ville ta opp noe hun kunne oppfatte som vanskelig.

«Forskjellen», som var ett forsøk på å introdusere en mer sammensatt forståelse av opprettholdende faktorer, var «for forskjellig» i forhold til hennes daværende forståelse og/ eller i forhold til det hun var klar til å mene noe om og som kom fra meg i denne situasjonen. Denne refleksjonen tror jeg vil bære med seg at jeg i framtiden vil være mye mer oppmerksom på å tilby mine tanker og vente på et ja, før jeg introduserer dem for andre.

Metaforum - Mai 2024

57

Mål for fasene i FBT-manualen ble i stedet styrende sammen med fokus på diagnose og somatiske parameter samt konsekvens- og forsvarlighetstenkning i forhold til paragrafer i Psykiskhelsevernlov (Phvl). Jeg inviterte til at det dominerende fokus i samtalen handlet om tiltak for vektoppgang, og min terapeutrolle gled over til å være «ekspert», «eksaminator» og «politi», og ved dette mistet jeg mitt eget bidrag inn i systemet av synet. Konteksten jeg var med til å skape opplevde jeg forsterket følelse av skam hos Sara og omsorgspersonene, og derved svekkelse av troen på egne ferdigheter til å påvirke situasjonen til noe bedre. Jeg vil hevde dette er en stor risiko hos FBT-behandlere som har liten eller ingen kompetanse innen systemisk forståelse og tenkning.

Hva kunne hjulpet meg over i posisjon «Safe uncertainty», posisjonen Mason argumenterer for har størst potensiale for endring? For det første ville det å ha mulighet for veiledning og kunne se på denne situasjonen sammen med noen andre vært nyttig for meg. Alene er det lett å bli værende i sine «blindspots» og «self-evident dominant beliefs».

Refleksjon over hvilket forhold jeg har til usikkerhet, var nyttig; hvor ukomfortabel gjør det meg?

Hvorfor? I denne i møte med denne familien på en skala fra 0-10, hvorfor? Har det alltid vært sånn?

Hvordan forstås denne endring eller ikke-endring av dette? Hvordan påvirker det arbeidet mitt? Ville andre som kjenner meg være enig? Drøfting med veiledningsgruppe ved RBUP og kollegaer i BUP hjalp meg å våge og sette ord på usikkerhet i samtaler med Sara og hennes omsorgspersoner og stille sirkulære spørsmål om den. Særlig ved spørsmål om forskjeller og unntak, opplevde jeg at noe endret seg mellom oss og i meg selv. Det samme gjaldt når jeg klarte å flytte fokus fra kropp og mat tilbake til følelser, erfaringer og familieskript gjennom genogram med Sara og mor (Alsing, 2005.

Asen et. al, 2004). Det føltes også engasjerende når jeg forsøke å sette ord på det som skjedde der og da, mellom oss, i rommet. Sara ble mer delaktig i samtale, mor og Sara henvendte seg mer til hverandre enn til meg. Jeg følte meg tryggere på noe som de trengte at jeg var trygg nok på. Det ble 58

lettere for meg og kanskje også for dem å akseptere usikkerheten, at alt ikke kan forståes, at det ikke finnes bare en løsning, at jeg ikke «eier ansvaret for løsningen»; opplevelse av «safe-uncertainty» og «authoritative doubt»?

Jeg tror det hadde hjulpet meg om jeg hadde brukt posisjonene til Mason i møte med systemene rundt Sara også, ved å ta de opp til åpen refleksjon i møter.

Mason sin bekymring for «ekspert posisjonen» (Safe certainty), er at den låser ansvaret for endring hos behandler(e), noe som hindrer familien i å finne sine egne løsninger. Særlig opplevde jeg at meninger om familien hos personale ved avdelingen, barnevern og skole, påvirket hvor jeg beveget meg, og for ofte virket begrensende på min egen kreativitet og nysgjerrighet i møte med familien. Å være oppmerksomt til stede for å kunne forholde meg friere til egen indre dialog, hvilke tanker og følelser som oppstod, ville kanskje kunne hjulpet meg til å endre retning tidligere. For meg krever oppmerksom tilstedeværelse tid til forberedelse og refleksjon, et mentalt overskudd, og at jeg ikke «løper» mellom pasientavtalene.

«Det er ikke motstand om man ikke blir dyttet» (M. Hammer, muntlig meddelelse). I dette ligger rådet om å tilby mine tanker ved å spørre om de jeg snakker med vil høre, og samtidig rådet om å «varsle» at det kanskje kommer noe som oppleves vanskelig. Med Sara erfarte jeg å feile i forsøk på «relasjonell risk-taking». Slik jeg reflekterer om hva som skjedde mellom oss i lys av teoriene til Mason tenker jeg nå, at jeg ikke forberedte henne på at jeg ville ta opp noe hun kunne oppfatte som vanskelig.

«Forskjellen», som var ett forsøk på å introdusere en mer sammensatt forståelse av opprettholdende faktorer, var «for forskjellig» i forhold til hennes daværende forståelse og/ eller i forhold til det hun var klar til å mene noe om og som kom fra meg i denne situasjonen. Denne refleksjonen tror jeg vil bære med seg at jeg i framtiden vil være mye mer oppmerksom på å tilby mine tanker og vente på et ja, før jeg introduserer dem for andre.

Metaforum - Mai 2024

«Coordinated management of meaning» (CMM) CMM er en kommunikasjonsteori som ble utviklet av Barnett Pearce og Vernon Cronen på 1970-tallet.

Siden den gang, har CMM utviklet seg til å bli en praktisk anvendelig teori med modeller og verktøy til å analysere og forstå det som skjer når vi kommuniserer med hverandre (Pearce 2004, Jensen &Penman, 2018). Fokuset i CMM er rettet mot det som skjer i selve kommunikasjonen mellom mennesker og mønstrene som dannes, og ikke hva som blir resultatet. Pearce og Cronen hevdet kommunikasjon er et fundamentalt og primært behov i livene våre, «vi er født i relasjon» og «blir til oss selv i møte med andre gjennom kommunikasjon», dvs. kommunikasjon er relasjonell. Som menneske er vi alltid i kommunikasjon og vår forståelse av verden skapes gjennom kommunikasjon (Jensen & Penman, 2018, s.2).

CMM er en sosialkonstruksjonistisk teori; gjennom å kommunisere med andre, skaper og utvikler hver og en av oss aktivt våre «sosiale verdener» («social worlds»); vennskap, forhold, kulturelle verdier, vår egen selv-oppfattelse etc. (Pearce, 2007. Jensen & Penman, 2018). Som terapeuter er vi en del av systemet i møte med familien, og vi har med oss vårt eget inn i dette møtet. Alle erfarer sin sannhet og alles oppfatning av sannhet kan eksistere sammen da det ifølge sosialkonstruksjonistisk perspektiv, ikke er en «riktig» eller «feil» oppfatning av det som skjer; pluralistisk sannheter (Pearce og Vernon, 2018). Historiene våre og hvordan vi oppfatter andres historier bygger på hvem vi «er», hvor vi «kommer fra» dvs hvilke erfaringer og premisser vi har med oss inn i situasjonen. Ut ifra det vi oppfatter som «vår sannhet» danner vi alle, ifølge CMM, «stories»; om oss selv, andre, relasjoner, kulturer, samfunn etc. Alle disse historiene vi skaper, eksisterer ikke uavhengig av hverandre, de danner vår sosiale virkelighet og skaper en større historie om livet vårt. Samtidig er det ikke alle historier som aksepteres like godt av samfunnet (kontekst), det avhenger av hvilket samfunn og kultur vi lever i.

Dette påvirker hvilke historier som oppleves tillat og hvilke som følgelig blir fortalt, hørt eller avvist

(«Stories Lived, Stories Told», 1. mars, 2022, 02:23).

Historiene vi forteller om oss selv, er følgelig ikke de samme som de vi lever. De vi forteller, er vårt forsøk på å skape sammenheng og mening av virkeligheten rundt oss og vår rolle i den, mens de vi lever, skjer i øyeblikket, i interaksjon med andre rundt oss (Pearce og Vernon, 2018). Om vi ikke er oss dette bevisst, hører vi «bare det vi vil høre», og overser at det er historier som ikke fortelles, enten fordi vi ikke kjenner til dem eller fordi de holdes tilbake. Like fullt påvirker de som «usagte» og «udelte». Ved å være oppmerksom på dette og søke å se historiene vi forteller om oss selv opp mot historiene vi lever, kan vi øve oss opp til å oppdage våre «blindspots».

CMM hevder det er hvordan vi engasjerer oss i kommunikasjonsprosessen som skaper ny erfaring og forståelse, men som også kan medvirke at vi setter oss fast i uønskede repeterende mønstre («unwanted repetetive patterns»; URP). Når slike mønstre forekommer i kommunikasjon, vil vi typisk oppleve oss misforstått og klandre den eller de andre for dette. Med kunnskap om CMM, ved å akseptere vi ikke vet alt, ved refleksjon og nysgjerrighet mener Pearce og Vernon, at vi vil kunne se mønsteret i den aktuelle kommunikasjonen, gjenkjenne krysningspunkt (der interaksjonen tar en ny retning) og derved kunne ta nye valg som bryter slike uønskede mønstre. Det andre uttrykker til oss, gir oss en følelse av å måtte respondere på en viss måte. Noen ganger ved en opplevelse av sterk moralsk forpliktelse til å respondere på en bestemt måte, «Logic force». Ved å være oppmerksom på dette, har vi makt til å ta andre valg når vi gjenkjenner denne trangen, noe som vil kunne endre mønsteret som er i ferd med å utvikle seg i kommunikasjonen til ikke å bli URP. I følge CMM har vi alle sammen et moralsk ansvar i vår kommunikasjon med andre. Oppmerksom tilstedeværelse og nysgjerrighet på hvordan jeg selv, men også hvordan den andre kanskje kan ha oppfattet det som skjedde, vil kunne hjelpe oss til å ha en større oppmerkomhet om hva vi ønsker å skape sammen og hvorfor, slik at vi tar andre valg mhp. hva vi sier, hvordan og hvorfor («Implicative force»). CMM er kjent for flere teknikker til

Metaforum - Mai 2024

59

bruk ved refleksjon og i samtale, som bl.a.

«LUUUTT», «Daisy», «Serpentin» og «Hierarkiet» (Pearce 2004, Pearce &Vernon 2006). Pearce gir oss noen gode spørsmål til hjelp; «Hvilke mønstre er det vi lager når vi samhandler på denne måten?», «Liker vi dette mønstret som vi lager sammen?», «Dersom ikke, hvordan kan vi lage bedre mønstre sammen?» (Pearce, 2007).

Jeg har forsøkt å rekonstruere og reflektere over hvor det gikk galt mellom Sara og meg i samtalen med utgangspunkt i hennes tilbakemelding, og hvilken annen vei vi også kunne ha gått. Min punktuering er at det starter med at jeg har en uttalelse Sara opplever som «mer streng enn vanlig» fra meg. Det får Sara til å reagere med å gå i forsvar mot det jeg sier og måten jeg sier det på. Hun har vokst opp i et hjem preget av kritikk og lite støtte.

Hennes reaksjon får meg til å reagere med å bli enda tydeligere; «strengere» i samtalen med henne og omsorgspersoner. Konteksten var somatisk oppfølging pga. undervekt. Hennes vekt hadde gått ytterligere ned, og helsemessig vurderte jeg at dette var svært negativt for hennes situasjon.

Stemmingen var spent i rommet; vi var flere som var bekymret for reinnleggelse av henne. Jeg problematiserte noe som jeg oppfattet som avvisning av støtte i måltider opp mot behov for reinnleggelse. Sara oppfatter meg nå som «sint på henne». Det jeg sier skjer i påhør av miljøterapeut BVI. Svaret Sara gir meg, gir hun kanskje for å fortelle meg noe når hun sier: «jeg kan likegodt flytte til pappa».

Serpentinmodellen opplever jeg som nyttig ved selvrefleksjon etter en samtale, men også som hjelp til «metaperspektiv» i samtalen. Modellen virker baklengs fra det vi skaper og ser på prosessen mellom personene i interaksjon; «Hvordan havnet vi her»? «Hvilke mønstre brakte oss hit?». Eskalering skjer om vi ikke tenker kritisk på hvordan vi selv responderer, hvorfor andre responderer som de gjør på det vi gjør, og at vi alltid kan respondere på en annen måte enn det vi umiddelbart føler trang til.Vi 60

vet ikke hvordan den andre personen forstår det vi har sagt, før vi hører responsen fra den eller de vi har samhandlet med. Vi kan ved tonefall, ordvalg og kroppsspråk, legge retning (Practical force) i hvordan vi ønsker at andre skal forstå og respondere på det vi sier. Dette er en makt det er viktig for meg å være oppmerksom på at jeg har, særlig som autoritetsperson. Bak enhver talehandling, ligger en metaforisk Daisy; jeg var ikke oppmerksom på hvor mye jeg faktisk brukte makten i kommunikasjonen med Sara før jeg reflekterte over min talehandling knyttet til at hun sa hun ville flytte til far (i sentrum).

Jeg har kommet til at bakenforliggende faktorer (kronbladene) som påvirket meg til en posisjon der jeg responderte som jeg gjorde, var sterke premisser fra fagfelt «spiseforstyrrelser» og «somatikk», BUP poliklinikk/ Døgn, erfaringer fra tidligere pasienter, og også script fra egen oppvekst; «voksne vet best, det skal respekteres». Jeg oppdaget at min respons var rettet vel så mye til personalet som fulgte henne og meg selv, som til henne. Erfaringer fra alle tidligere samtaler med Sara, gjorde at jeg oppfattet relasjonen vår som sterk, men det betyr ikke at den er jevnbyrdig. I tillegg hadde jeg et særlig ansvar fordi jeg viste Sara hadde spist lite over tid. Sult svekker kognisjon og eksekutive ferdigheter hos den som ikke spiser og bekymringer øker hos de rundt.

Krysningspunktet slik jeg ser det skjedde, da Sara uttalte hun kunne flytte til far. Det brakte samtalen vår i en annen retning, Dersom jeg her istedenfor, hadde spurte inn til hennes intensjoner, tanker, følelser og forestillinger bak «å flytte til far», kunne samtalen ha gått en annen retning. Jeg kunne ha spurt om hva hun tenkte far ville svart på en slik uttalelse, hva mor ville svart, hva spiseforstyrrelsen ville svart? Hvem ville ønsket det mest og minst og hvorfor? Samtalen kunne isteden ha brakt henne og hennes omsorgspersoner ny informasjon om hennes meninger og følelser slik situasjonen så ut på dette tidspunktet. Isteden kom vi inn i en ukoordinert meningsdannelse.

Metaforum - Mai 2024

Her var Hierarkimodellen til nytte; hvorfor tenkte jeg at det jeg gjorde var den nødvendige responsen? Da jeg hørte Sara si det hun sa til meg, hva tenkte jeg at hun ønsket med det? Hierarki modellen hjelper meg å forstå hvordan jeg organiserer tankene mine; å se meg selv i kontekst av ytring, episode, relasjon, følelser, livsskript, familieverdier, samfunn, Social Graces etc. Hvilke gir jeg oppmerksomhet og derved mer verdi enn andre? Vi eksisterer i multiple, koblede kontekster i det samme øyeblikk og har makt til å velge hvilken vi vil gi betydning. Meningene vi danner oss mellom uttalelsene/ talehandlingene, kan dannes i flere forståelsesrammer. Det kan hjelpe meg å reagere på en annen måte, og slik skape noe annet og noe bedre; «å være en person jeg ønsker å være». Jeg ga betydning til historier om far og min egen foretrukne historie, til samfunnsnormer og systemet jeg arbeider i.

Istedenfor å gi verdi til situasjonen og relasjonen mellom Sara og far.

Symptomer eller problemer eksisterer alltid i relasjon til noe eller noen. CMM kan hjelpe oss å plassere oss på den mest utviklingsfremmende måten i forhold til de utfordringer vi møter (Nielsen, 2023). Mistrivsel utvikler seg gjennom erfaringer og i kontekst av de fortellinger som har blitt gitt betydning og oppmerksomhet, «De foretrukne historier» (Nielsen, 2023, s.174, White, 207). Barn og ungdommer gjør alltid så godt de kan ut ifra de forutsetninger de har, ut fra slik de forstår seg selv og erfaringene de har gjort seg. Hertz og Nielsen oppfordrer oss derfor til å «se børn og unge som spejlbilleder af de sammenhænge de lever i» og derved henvisning til BUP som en mulighet til å hjelpe «de avgjørende relasjonene i barnets liv å få øje på temaer det skal tages bedre vare på»

(Nielsen og Hertz, 2014). Sara sitt savn etter en far som hun kunne oppleve ville henne, var et team jeg kunne ha tatt bedre vare på sammen med henne.

Social GGRRAAACCEEESSS: ?visible ? invisible and voiced ? unvoiced?.

Betydningen av å ha kompetanse om og være sensitiv til sosiale forskjeller, har en rik tradisjon innen systemisk - og narrativ praksis (Burnham, 2012). Social GGRRRAAA-CCEEESSS(her forkortet SG) er ett akronym, utarbeidet av Alison Roper-Hall og John Burnham på 1990-tallet, med ønske om å beskrive viktige aspekter ved sosialt skapte forskjeller mellom mennesker, forskjeller som gir mennesker ulike grader av inkludering, privilegier og makt. Akronymet var tenkt som en huskeregel og står for; gender, geography, race, religion, age, ability, appearance, class, culture, ethnicity, education, employment, sexuality, sexual orientation, and spirituality (Burnham, 2012,

s.141). Hver av disse aspektene mener Burnham kan betraktes som å være en del av, og et bidrag til, konstruksjon av sosiale virkeligheter, som igjen bidrar til å forme vår identitet og posisjonering i ulike sosiale kontekster. Hvilke sosiale aspekter som oppleves viktige for oss, vil variere med hvilken kontekst vi er i, f.eks. hvilken livsfase eller livshendelse som skjer, i privatliv eller jobb etc. De ulike aspektene vil gjensidig kunne påvirke hverandre, noe som igjen påvirker hva vi gjenkjenner og ikke. Alt dette får betydning for hvilke spørsmål vi stiller og ikke stiller.

«Social» ble lagt til for å understreke den sosiale konstruksjonen av disse forskjellige aspektene av erfaring. Burnham bruker også begrepet «Personal» for å peke på de personlige erfaringene som oppstår når sosiale kontekster konstrueres. SGer ikke en teoretisk posisjon. Burnham omtaler det som «et praktisk verktøy» for å påvirke terapeutisk praksis på ulike nivåer, og slik fremme inkludering og hjelpe terapeuter til å bevege seg ut av sin egen komfortsone. (Burnham, 2012, s.156). En måte å ytterligere øve evnen til å oppfatte forskjellene mellom sosiale ulikheter, er å utforske dem i et kontinuum av «visible ? invisible» and «voiced ? unvoiced».

Metaforum - Mai 2024

61

Burnham påpeker at en bevisst reflekterende tilnærming er meget viktig, da det å «benevne det ubenevnt» eller å «bringe det usynlige inn i samtalen» kan både bidra til åpenhet som kan bli terapeutisk. Derfor er oppmerksomhet om betydningen av etiske refleksjoner særlig viktig hos meg som terapeut i møte med andre.

Gitt dette, råder Burnham at vi er oppmerksomme på og tenker igjennom, hvordan SGpåvirker vår forståelse av og tilnærmingen til barn og deres familier. Det er ulike måter å bruke SGpå i klinikk; f.eks. for seg selv, i en gruppe eller i veiledning, med eller uten reflekterende team (Totsuka, 2014). Man kan rangere alle aspektene på en linje eller plukke en og en, og reflektere over egne erfaringer knyttet til dette aspektet og betydningen det kan ha for hypoteser man lager og spørsmål man stiller. I dette er det viktig å rette fokus på hvilke aspekter som ikke fanger oppmerksomheten, og reflektere over hvorfor dette skjer og hvilken betydning dette kan ha i møte med andre; hvilke spørsmål er det jeg ikke stiller og hvorfor ikke? Oftest faller aspekter som ikke fanger oppmerksomheten inn under «lite eller ingen erfaring med aspektet» eller «vanskelige erfaringer» (Totsuka, 2014).

«We don?t see things as they are, we see them as we are?. Sitatet er ofte tilkjent forfatter Anais Nin.

Jeg kom over sitatet da jeg leste om SG, og synes det er hjelpsomt å huske på. Jeg vil helst tenke på meg selv som en ok, god terapeut. At jeg er oppmerksomt lyttende, passe uærbødig nysgjerrig, omtenksom, reflekterende og kunnskapsrik, at jeg imellom stiller gode spørsmål som gir noe til de jeg snakker med. Det er derfor ikke bare godt å øve selvrefleksivitet, når erfaringer av det motsatte dukker opp. Sitatet treffer meg mhp situasjonen jeg opplevde med Sara, der jeg strevde med å få til endringsarbeid som skapte endring sammen med henne lenge etterpå. Jeg undrer i ettertid på om jeg reflekterte i situasjonen i det hele tatt. Hva rettferdiggjorde for meg at jeg vurderte det jeg sa som nødvendig? Handlet jeg ut fra internaliserte 62

samspillmønstre jeg har med meg? Har lignende skjedd før, og med andre? «Jeg kan bare oppdage verden fra min egen posisjon. Dersom jeg glemmer dette, glemmer jeg også å være nysgjerrig og oppmerksom på hva dette hjelper meg å se og ikke se» (Context, Helps, s.1). Jeg

hadde helt klart tapt nysgjerrigheten i samtalen med Sara på dette tidspunktet, slik jeg ser det nå.

En øvelse i praktisk bruk av SG(Risdon, 2020) har vært nyttig for meg i denne prosessen. Det er en øvelse jeg har hatt såpass mye nytte av, at jeg ser for meg at skal gjøre den sammen med andre som jeg veileder f.eks. LIS: jeg har alle aspektene ved SGpå lapper og rangerer dem etter spørsmål; innen hvilken av disse områdene er jeg privilegert? Blant de over/ underrepresenterte, hvilke er mest/ minst viktig for meg, personlig/ faglig? Hvordan påvirker hver av disse meg personlig/ profesjonelt? Hvorfor er noen mindre foretrukne enn andre? Hvilke spørsmål kunne jeg stilt om disse?

I møte med Sara og hennes familie vil jeg, uansett hvordan jeg oppfører meg, være i en sosialt konstruert maktposisjon ut ifra ikke bare behandlerposisjonen, men også det samfunnslaget jeg representerer mhp økonomi, bolig, utdanning og hudfarge. Jeg liker å tenke om meg selv at jeg er ydmyk i mitt møte med andre, at jeg ikke selv vektlegger at jeg er privilegert. Ved bruk av SGtil refleksjon rundt de ulike områdene og aksene av «Voiced - Unvoiced» - «Visible -Invisible» (Burnham, 2012, s.157) for den konkrete episoden med Sara, ble maktaspektet mer tydelig for meg og jeg fikk ideer om at det var vanskeligere for meg å ta opp enkelte tema med Sara og foreldrene, men også andre involverte, enn jeg var klar over, nettopp fordi jeg har privilegier de ikke har tilgang til. Samtidig kan disse temaene også påvirke deres mulighet for å ta opp ting med meg.

I den aktuelle situasjonen opplever jeg at jeg mistet min nysgjerrighet for Sara og hva som var hennes opplevelse av å være alvorlig og langvarig syk, det å ikke få være på skolen, ikke kunne bo hjemme hos

Metaforum - Mai 2024

mor som hun ønsket. At hun presenterte det å flytte til far som en løsning, provoserte meg. Jeg likte ikke faren for måten jeg opplevede at han behandlet Sara på, noe jeg til da ikke var oppmerksom på og forstå hvor mye det påvirket meg i samhandling med familien. Jeg hadde også mistet nysgjerrigheten for far. I ettertid har jeg blitt kjent med at Sara hadde meninger om hvordan hun opplevde faren forholdt seg til sykdommen og til henne. Hun hadde begynt å åpne seg om hvordan denne relasjonen påvirket henne. Det usynlige hadde begynt å bli synlig for henne, det usagte var begynt å bli mulig å sette ord på. I denne aktuelle konteksten, var min kommentar om fars oppførsel mot Sara, som svar på hennes «løsningsforslag», lite støttende eller innsiktsskapende, men dømmende og skamtriggende. Jeg tenker at det ikke var riktig kontekst for dette tema, i alle fall ikke uten ett bedre forarbeide. Jeg «lyttet ikke godt nok» til andre mulige budskap eller annen mening i det Sara ytret.

Jeg tenker i ettertid jeg ikke evnet å ha en tilstrekkelig oppmerksom reflekterende tilnærming i

den situasjonen, slik Burnham påpeker er sentralt, for å «benevne det ubenevnte» eller å «bringe det usynlige inn i samtalen». Dermed ble det isteden en måte å være sammen på som ikke ble hjelpsom for henne. Jeg hadde andre veier jeg også kunne ha gått f.eks. å stille sirkulære spørsmål. Denne veien fikk jeg ikke øye på i denne situasjonen. En annen nyttig erfaring jeg hadde i denne situasjonen knyttet til SG, var at det oppstod meninger om mor som omsorgsperson blant behandlere, fordi hun ikke kom så ofte på besøk som Døgnavdelingen mente «en god mor burde». Min erfaring tilsier at slike meninger ofte fører til splitting enn nysgjerrighet.

Med laminerte lapper med SGpå bordet, ble det legitimt på en frigjørende måte å snakke og stille spørsmål til mor om hun tenkte noen av områdene i SGhadde betydning for situasjonen og behandlingen av datteren. Økonomi viste seg å ha stor praktisk betydning for hvor ofte mor kunne kjøre til avdelingen pga drivstoff og bompenger. Mor hadde andre forventinger til hjelpeapparatet mhp

Metaforum - Mai 2024

63

økonomi enn meg, basert på sine tidligere erfaringer. Jeg tenker at jeg ikke hadde snakket på en god nok måte med mor om dette tidligere. Det ble også tydelig at hjelpebehovet til storebror var større enn tidligere kjent for oss. Mor stod alene i å forsøke å få dette på plass. Mor hadde ingen tid til å hente seg inn, og beskrev seg selv som svært sliten.

Mors erfaring gjennom livet var «ikke forvent støtte eller hjelp». At disse opplysningene fikk komme fra mor selv, og ikke meg, tror jeg hadde stor betydning for at det i det heletatt kunne snakkes om med familien.

I starten tenkte jeg om SGsom noe som var relevant for meg å vite om dem, at spørsmålene jeg stilte skulle informerer meg om deres syn på de ulike områdene for å hjelpe meg til å hjelpe dem å se hvordan dette påvirket dem. Med denne inngangen har jeg erfart, at det er lett for meg å glemme at det jeg oppfatter som betydningsfullt, og som derved styrer spørsmålene jeg stiller, kommer fra meg og derved mitt ståsted. Jeg har derfor blitt glad i å ha lappene tilgjengelig på bordet i en eske til bruk med ungdommen og familiene, der de får velge lapp og fortelle deres historie utfra det perspektivet. Da kommer det gjerne spørsmål fra alle rundt bordet som minner om ikke-vitende posisjon og som skaper noe annet enn beskrivelser av folk.

Jeg tror kunnskap om SGhar hjulpet meg til økt oppmerksomhet og refleksivitet knyttet til sosiale likheter og -forskjeller i møte med andre. Bruk av SG opplever jeg beveger ikke bare meg, men også familiemedlemmene, og kollegaene, fra posisjonen «sikkerhet til nysgjerrighet» (Burnham, 2012). Å gjennom selvrefleksjon plukke fra hverandre de foretrukne historiene jeg forteller om meg selv som barne- og ungdomspsykiater, lege, mor osv., til meg selv og andre, har gjort meg oppmerksom på noe av det som virker «usynlig» og «usagt» i mitt liv når jeg møter andre. Når tabuer blir brutt er det lettere å oppdage og håndtere egne fordommer. Forhåpentlig kan en slik trussel også bidra til bevegelse ut av

64

egen komfortsone og inn i det usikre. Hvilke aspekter av SGsom får betydning og ikke, endrer seg med kontekst og hvor jeg selv er i livet mitt. De får også ulik betydning for meg og andre utfra hvem jeg treffer. For å oppdage det usynlige og usagte, ikke gjenta meg selv, utvide spørsmålene og historiene, tror jeg at jeg personlig ville ha best utbytte dersom jeg fikk med meg en gruppe kollegaer, og vi gjentok øvelsen jevnlig som et kontinuerlig utviklingsarbeid.

Avsluttende refleksjoner Min opplevelse er at selvrefleksivitet har hatt svært lite fokus i løpet av min utdanning og kliniske praksis tidligere. Det har vært mye fokus på å unngå å gjøre «feil», og derved «å lære av feil som er gjort i behandlingsøyemed» med en lineær forståelsesramme; «..jeg/ han/ hun/ hen/ vi/ de gjorde ?og det medførte...». Den systemiske og familieterapeutiske holdningen og tenkningen med sirkulær forståelse om at jeg som behandler er en del av systemet, opplever jeg først har fått fokus etter jeg startet på familieterapiutdanningen ved RBUP i 2022. Det har vært en tankevekkende oppdagelse, fordi jeg mener det burde vært en naturlig del av min grunnutdanning som lege fra start. Å være lege er et omsorgsyrke som innebærer å være i særlige relasjoner til andre mennesker mye av tiden. Ofte er situasjonen ukjent, skremmende og vanskelig for den og de det gjelder. Det har det også ofte vært for meg. Med kunnskap om systemisk tenkning og selvrefleksivitet tidligere, tror jeg at jeg kunne tatt bedre vare på pasienter, pårørende, kollegaer og meg selv.

En faglig relasjon er ikke symmetrisk, selv om det er samarbeidsrelasjon; «vi er ikke like, men likeverdige» (Frøyland, 2020, s.85). Faglig kompetanse utgjør en ikke-ubetydelig makt. Selv om jeg forsøker å være oppmerksom på hvordan jeg posisjonerer og formulerer meg, hvilke privilegier jeg har og at det er mye jeg «ikke ser», vil jeg gjøre feil og tråkke ved siden av, og det jeg sier vil alltid kunne bli feiltolket og forstått på en annen måten enn slik jeg mente det.

Metaforum - Mai 2024

Etter jeg lærte om posisjonene til Barry Mason, har jeg hatt figuren, «Safe ? Unsafe, Visible ? Invisible» i hodet og underveis i samtaler forsøkt å kjenne etter hvor jeg tror jeg er, hvor jeg er i ferd med å bevege meg. Vi er aldri i en posisjon hele tiden, men hvilke posisjoner som dominerer, har betydning for meg og hva jeg gjør. Jeg opplever at både CMM og SGer nyttige sammen med Mason sine teorier om posisjoner. Jeg opplever de kan kombineres, at de utfyller hverandre og at de inviterer til refleksjon, også sammen med andre. Alene og sammen kan bruk av disse hjelpe meg å huske det etiske ansvaret jeg har som familieterapeut og lege, slik at jeg oftere klarer å innta en metaposisjon og oppdage uønskede mønstre som utvikler seg i kommunikasjonen og posisjonering som ikke gagner familiene.

ryggen fri». Pluralismen i systemisk tenkning, peker på at det er mange løsninger på ett problem eller svar på ett spørsmål, noe som innebærer at jeg som familieterapeut alltid vil stå i en opplevelse av usikkerhet; teori kan bare foreslå handlinger og forståelse. Hva som er til hjelp, må jeg som familieterapeut finne ut sammen med familien.

I min kliniske arbeidshverdag opplever jeg daglig krav til økt standardisering av utredning, diagnostikk og behandling; «Har du fulgt manualen, har du Metaforum - Mai 2024

65

Humor i den systemiske hverdagen Av Jean n e M ar ia Holm Jen sen

«Del den dårlige humoren din med andre, så du slipper å bære på den alene» Jeg har erfart at jeg med min familieterapeutiske og systemiske forståelse noen ganger blir sittende og humre for meg selv over noe jeg opplever. Det er ikke alltid jeg har noen i nærheten å dele denne opplevelsen med.

Andre ganger strever de som er i nærheten med å se hvorfor jeg kan synes at dette virker morsomt for meg.

Dette er en invitasjon til å skape et rom for å dele noe av humoren innen feltet med andre som kanskje også synes at dette kan være morsomt. Send et bilde, et sitat, en tittelen eller noe annet som får deg til å trekke på smilebåndet til Metaforum redaksjonen (jeannesmail@hotmail.com)med en kort tekst om konteksten og en kommentar.

Kontekst: Vegg på Grønland i Oslo.

Kontekst: Sitat

Kommentar: Jeg kan undrer meg over Kommentar: Jeg kan kjenne igjen måten å intensivere noe i dobbeltheten og måten vi kommuniserer på håpet om at dette skal føre til at jeg gjør noe annet. Det har når vi har behov for å henge opp en plakat ikke virket enda for meg. hvor det står at det ikke er lov å henge opp plakater.

Kontekst: Feilmelding i klinisk datasystem i Barne- og ungdomspsykiatrien Kommentar: En familieterapeuts mareritt på jobb, når handlingsmulighetene innsnevres til å måtte «godta» ikke lengre å være en del av felles kontekst.

66

Metaforum - Mai 2024

Kontekst: Spørreskjema om helse fra offentlig etat (FHI) Kommentar: Noen ganger skaper språk virkeligheter som kan være ganske fortellende og førende.

Metaforum - Mai 2024

67

68

Metaforum - Mai 2024

Metaforum - Mai 2024

69

HVA ER DU OPPTATT AV?

M et af or u m vil gjer n e vise f r em t em aer som st u den t en e er oppt at t av.

Har DU lyst til å skrive sammendrag av din master eller fordypningsoppgave i familieterapi og systemisk praksis?

Send ditt bidrag til oss!

70

Metaforum - Mai 2024

Det var alt for denne gang!

Neste utgave kommer...

12 . september 2024 Metaforumredaksjonen ønsker alle en god sommer.

Metaforum

NFFT

METAFORUM

Ikke medlem?

KLIKK HER

Metaforum - Mai 2024

71