Nr 1 2025 by Misjon Uten Grenser

misjon

UTEN GRENSER | NR 1_2025

38 000 MATESKER ble delt ut i julen. Mottakerne takker. Side 10–11

IKKE GLEM UKRAINA. Les Runar Bybergs refleksjoner etter En reise dit før jul. Side 20–22

Tony har bodd ti år på gata ET TAKKNEMLIG SMIL TIL TROSS

LEDER

Et nådens år

Hver dag stopper alle bilene i sentrum i byen Rivne klokken 8:55. De som sitter inni, stiger ut. De som vandrer i gatene, stopper. Noen kneler. Det spilles et klassisk musikkstykke over høyttalerne. Det er sterke følelser.

Hver dag minnes byen sine 500 falne unge gutter og voksne menn.

Det er krig i Europa.

Smertene og lidelsene er store i krig. Våpenmakt er best egnet til å avskrekke. Når man bruker den, ødelegges hjem, familier og menneskeliv. Slik har det vært snart i tre år på vårt kontinent. Jeg har møtt stridende soldater, sårede menn og fortvilte familier.

Under den romerske okkupasjonen av Israel sto Jesus frem og siterte fra profeten Jesaja: «Herrens hånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» (Lukas 4.18-19)

Slik var Jesus sin innsettelsestale. Ordene definerer hans oppgave og tjeneste. De handler selvfølgelig om menneskers sjel og om alle som skal få evig liv. Men ordene er svært praktiske og uttrykker ikke åndelige tilstander. Derimot handler det om de fattige, de som er fanger, blinde og undertrykte.

Et nådens år. Det må ha vært gode nyheter for alle tilhørerne. Endelig! – Vi er jo undertrykte… Ordene gav trøst, håp og fremtidstro.

Jeg møtte nettopp en såret soldat som hadde mistet begge beina og blitt blind på det ene øyet. Gjelder dette ordet ham? Hva med familien som flyktet og som må bo i et dårlig hus ingen andre vil bruke. De er fattige på flukt i eget land.

Vil Herren gi et nådens år for disse, nå?

Jeg tror det!

Og nå er det vår tur til å tale og handle. La hans ord bli vår oppgave. Vi kan!

SIDE 4: Dumitru dro utenlands for å jobbe

Ble utsatt for moderne slaveri i 20 år

SIDE 10: Mateskene kom som et mirakel

SIDE 11: Tidene er i endring

Vi merker fremdeles stor giverglede

SIDE 12: Familier splittes i Bulgarias hovedstad

SIDE 14: Mor til tre funksjonshemmede barn

Suppekjøkkenet

er mitt skjulested

SIDE 18: Stipender er en vei ut av fattigdom

SIDE 20: Tre år siden krigen startet

Nøden i Ukraina er ekstra synlig om vinteren

SIDE 23: Bli mer på tur i 2025

SIDE 24: På tur fra nord til sør i Moldova

SIDE 26-27: Møt Hanne-Lene Vike og les hennes andakt.

MISJON UTEN GRENSER er en del av den internasjonale organisasjonen Mission Without Borders, som ble grunnlagt i 1960. Arbeidet i Norge startet i 1982.

VÅRT FORMÅL er å gi Guds ord og omsorg til fattige mennesker i Øst-Europa, og på den måten hjelpe dem til å skape seg et trygt og verdig liv; åndelig, emosjonelt og materielt. I våre giverland er formålet å informere om behovene i Øst-Europa og inspirere til engasjement for misjon og fellesskap med Gud.

Organisasjonen er tverrkirkelig og tilsluttet NORME, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Medlem av Innsamlingskontrollen.

KONTAKTINFORMASJON: Moen 9, 3948 Porsgrunn misjonutengrenser.no post@misjonutengrenser.no

Telefon 35 56 91 10 VIPPS 126833

GAVEKONTO 2601 07 14140 Færøysk konto 98700004312199

GENERALSEKRETÆR Runar Byberg, rbyberg@mug.no

REDAKSJON Ansvarlig redaktør: Runar Byberg Redaktør: Tonje Haugeto Stang Magasindesign: Publikk AS Grafisk designer: Adam Halsall Foto: MWB, Adobe Stock og Unsplash.no der ikke annet er oppgitt.

REVISOR Ernst & Young

FACEBOOK Misjon Uten Grenser INSTAGRAM @misjonutengrenser

ØST-EUROPA FRYSER

Dumitru får hjelp – etter 20 år som slave

Det er lite som beveger oss som triste barneøyne. Eldre mennesker som sliter, appellerer mye mindre til givergleden vår. Men Dumitru Plescus historie er til å grine av … Og den er ikke unik.

TONJE H. STANG

70 år gamle Dumitru hadde en gang kone og barn. Dem har han ikke kontakt med lenger. Søsknene hans er døde. Veien til den ensomheten som har vært hans nærmeste venn i flere år, er lang og trist …

Kostbar frihet

Dumitru ble født i Stefan–Voda, langt sør i Moldova. Der giftet han seg i 1993, knappe to år etter at Moldova erklærte seg som selvstendig stat. Det var krevende tider. Klemt inne mellom Ukraina og Russland på den den ene siden og Romania på den andre, var det lille landet – uten kyststripe – svært sårbart. Uavhengigheten kostet. Fra å være en rik republikk i Sovjetunionen, kollapset Moldovas økonomi fullstendig etter kommunismens fall. Familien Plescus var blant de mange som fortvilet måtte konstatere at den sosiale nøden rundt dem økte raskt.

En eldre moldovsk kvinne, den gang rektor ved barneskolen i sin landsby, beskriver situasjonen på begynnelsen av 90-tallet på denne måten: – Vi var glade for friheten vi fikk, men etter at det skjedde, hadde vi ikke brød.

Den brødmangelen kjente også Dumitri og kona på kroppen. Da de hadde fått tre små barn, så de ingen annen utvei enn at Dumitri måtte dra utenlands for å jobbe.

Nå, nesten tretti år senere, har han en rørende historie å fortelle: – Hadde det ikke vært for Misjon Uten Grenser ville jeg ligget på kirkegården der borte for lenge siden.

Han peker fra den nedslitte og trekkfulle garasjen han bor i, og over mot den andre siden av veien. Kroppen hans er nedbrutt, smilet avslører at han har få tenner i munnen, men det er en god varme i blikket hans.

I DAG BRUKER VI BEGREPET «moderne slaveri» for å beskrive det Dumitru Plescus ble utsatt for, og som mennesker fra fattige land stadig blir lurt inn i. Fra 90-tallet og framover har arbeidere fra Moldova vært mer utsatt for menneskehandel enn andre i Europa.

Han er så takknemlig for eskene med mat og hygieneartikler som han får. Valentina, koordinatoren, er ofte innom ham. Hun har også tid til å lese Bibelen med ham. Det betyr mye.

Moderne slaveri

Som utenlandsarbeider delte Dumitru skjebne med mange andre.

Også i dag er arbeidsplassene altfor få i Moldova, og fattigdommen på landsbygda ser ut til å være et uløselig problem. Man regner med at mer enn en fjerdedel av moldovere i arbeidsdyktig alder har, eller håper på å finne, arbeid i utlandet. Før krigen i Ukraina

brøt ut, var halvparten av disse i Russland. Det var også et naturlig valg for Dumitru den gangen han dro. Selv om det var langt hjemmefra, kjente han i det minste språket.

Som så mange andre moldovere, ble Dumitru utnyttet og tvunget til hardt arbeid i skogen og på en bondegård. Han ble offer for trusler og vold, og snytt for lønn. I dag bruker vi begrepet «moderne slaveri» om det Dumitru ble utsatt for, og som mange fra fattige land stadig lures inn i. Fra 90-tallet og framover har arbeidere fra Moldova vært mer utsatt for menneskehandel enn andre i Europa. De fleste er jenter

DUMITRU HAR HÅP, selv om garasjen han bor i er trekkfull og kroppen hans bærer preg av mange års lidelse. Besøkene av Valentina og den konkrete støtten hun har med seg, har forandre livet til den takknemlige 70-åringen.

som havner i sexindustrien via falske løfter om arbeid med god lønn. Menn havner særlig i byggebransjen og bilvaskerier – også i vårt eget land. Eller, som Dumitru, i landbruket.

Desperat, men ute av stand til å ta kontakt med familien, og for redd til å kontakte politiet, så Dumitru ingen utvei. Det tok tjue år før han fikk hjelp til å komme seg hjem.

Hjemkomsten

To tiår er lang tid uten kontakt. Kona hadde giftet seg på nytt, og barna var blitt voksne. De var fremmede for

La oss ikke glemme UKRAINA , men fortsatt ta landet og folket der med i bønnene, sammen med disse bønneemnene:

Vi ber for ...

24.02 – 02.03 (Uke 09)

ARBEIDET I ALBANIA

For leder Monica Qerimi og hennes medarbeidere: om styrke og inspirasjon i arbeidet med å gi hjelp og formidle Jesu kjærlighet blant fattige mennesker.

03.03 – 9.03 (Uke 10)

UTDELING AV BIBLER OG KRISTEN LITTERATUR

At mennesker gjennom det de leser vil få et tettere fellesskap med Jesus, og at ingen må hindre utdelingen.

10.03 – 16.03 (Uke 11)

ALLE I NORGE SOM STØTTER ARBEIDET

Takk for hver enkelt, og be om Guds velsignelse og om fortsatt engasjement for mennesker i Øst-Europa.

17.03 – 23.03 (Uke 12)

ARBEIDET I ROMANIA

Om inspirasjon og visdom for leder Alexandru Danilenko og hans medarbeidere, og om Guds velsignelse over de som mottar hjelp og støtte.

24.03 – 30.03 (Uke 13)

BARN I ØSTEUROPA

Om fortsatt utvikling av gode hjelpeprogrammer som vil utruste barn i Øst-Europa til å klare seg selv når de blir voksne.

31.03 – 06.04 (Uke 14)

TROFASTHET MOT KALLET

At Misjon Uten Grenser skal gjøre vårt beste i tjenesten slik at fattige og forsømte barn og familier i Øst-Europa blir kjent med Jesus.

07.04 – 13.04 (Uke 15)

PÅSKEFEIRINGEN

At påskebudskapet skal bli til oppmuntring for mennesker i Øst-Europa, og at de lokale, evangeliske menighetene finner gode måter å feire på. (Den ortodokse kirke feirer påskedag 5.mai dette året).

14.04 – 20.04 (Uke 16)

LEDERTRENING

At alle barne- og ungdomsledere i arbeidet i Øst-Europa som deltar i vårt ledertreningsprogram, blir utrustet og inspirert til å dele budskapet om Jesus.

21.04 – 27.04 (Uke 17)

BARN MED FYSISKE OG PSYKISKE HANDICAP

At ledere og medarbeidere som arbeider blant dem, får visdom og inspirasjon, slik at barna får hjelp til å leve et verdig liv og erfare Guds kjærlighet.

28.04 – 04.05 (Uke 18)

FAMILIER I FADDERPROGRAMMET

At enda flere av de disse familiene får kunnskap om hvordan de selv kan bidra til å bedre sin livssituasjon.

05.05 – 11.05 (Uke 19)

FRØPAKKENE

SOM DELES UT

At de skal gi god avling, slik at fattige familier får nok mat til å klare seg gjennom den kommende vinteren, og at de kjenner seg verdsatt gjennom hjelpen de får.

12.05 – 19.05 (Uke 20)

DE ELDRE

Om at de får styrke og håp i troen på Jesu gjennom den støtten de får; mat, medisiner og omsorg. Og at vi når de som trenger det mest.

hverandre. Dumitru hadde endelig fått sin frihet, men det eneste som møtte ham, var ensomhet. En kjær søster hadde også dødd mens han var borte. Håpløsheten overveldet ham, men i hennes hjemby, Leova, ble han heldigvis tilbudt et sted å bo.

Garasjen er i elendig forfatning. Men her har Dumitru forsøkt å lage seg et hjem og stable på beina et slags liv etter over tjue år i ufortjent fangenskap. Det er tøft: Pensjonen på rundt ni hundre norske kroner dekker så vidt utgiftene til elektrisitet og litt mat. Ikke nok til ved, for ved er dyrt. Vinterstid sover den spinkle mannen under flere lag med tepper. Men «som en konge»,

understreker han, fordi han nettopp har fått en god madrass fra Misjon Uten Grenser.

Før måtte han klare seg med kvister han samlet for å få opp temperaturen på de kaldeste dagene, men nå har Valentina også hatt med seg briketter han kan fyre med.

– Hun støtter meg på alle måter, forteller han og nikker mot et bord hun også har sørget for. Der kan han både forberede og spise måltidene sine.

Men Dumitrus opplevelse av å bli tatt vare på, stopper ikke der.

– Hele livet mitt er forandret, understreker han. Dumitru har fått håp, og

forteller hvordan Valentina har delt evangeliet med ham, og at han har blitt med i den lokale menigheten i byen.

– Jeg skjønner jo at Gud virker gjennom mennesker, og jeg vet virkelig ikke hvordan det skulle gått med meg, om jeg ikke hadde fått denne hjelpen, sier han.

Dumitrus vei har gått fra håpløshet til en opplevelse av glede og fred. Han sørger over å ha mistet familien sin. Men han har funnet Gud på sine eldre dager. Sammen med den materielle støtten Valeria har med seg, gjør det livet hans godt, tross alt.

DUMITRU OG VALENTINA fra Misjon Uten Grenser leser Bibelen sammen hver gang hun er innom.

Gjennom det har Dumitru funnet en vei fra håpløshet til fred, og fått tilhørighet i en lokal menighet.

TUSEN TAKK

Mateskene kom som et mirakel

Maten kom akkurat i tide. Matskapet var tomt, og vi hadde ingenting. Vi er veldig takknemlige for at noen bryr seg om oss. Det betyr like mye som maten, forteller Stefana.

Sammen med tusenvis av andre fattige familier mottok hun matesker til familien før jul. Det betydde mat på bordet og fornøyde barn. Dessverre lever fortsatt mange i dyp fattigdom, uten støtte fra myndigheten eller andre enn Misjon Uten Grenser.

Matesken betyr ikke bare nødvendig næring, men minner også familiene på at gavmildhet og sjenerøsitet fortsatt eksisterer. Stefana forteller at omsorgen og vennligheten oppleves som en stor velsignelse for familien.

Hver vinter samler vi inn penger for å hjelpe vanskeligstilte familier og eldre i den strenge vinterkulda. Når sibirkulda kommer, er det vanskelig å holde boligene varme. Prisene på brensel stiger stadig, og pengene strekker ikke til. Arbeidsledigheten øker fordi tilgangen på sesongjobber forsvinner i både landbruket og byggebransjen.

Våre lokale medarbeidere forteller om

ekstreme situasjoner der barnefamilier lever på sultegrensen og barna fryser. Foreldrene er bekymret og vet ikke hvordan de skal klare seg gjennom vinteren.

Med litt støtte blir fortvilelse snudd til lettelse og glede. Takknemligheten er stor for at det er noen som bryr seg om dem og kan hjelpe.

– Vinteren er en stor utfordring for oss. Vi hadde verken penger til varme klær, sko eller ved, forteller firebarnsmoren Alina.

Hun fortsetter med å fortelle hvor glade barna ble da de fikk ulltepper og gode vinterklær. De kledde raskt på seg og løp rett ut i snøen for å leke. Med varme jakker, luer og gode støvler ble de ikke kalde. Nå kan barna gå på skolen i all slags vær.

– En tung byrde falt fra våre skuldre.

Ingenting er så fint som å se barna være glade og fornøyde. Tusen takk til alle som hjelpe oss, sier Alina rørt.

TAKK FOR HJELPEN

Takket være ditt bidrag delte vi ut 38 000 matesker til jul og er nå i ferd med å gi ved og varme klær i vinterkulda.

FORELDRE OG

ELDRE FORTVILER over stadig stigende priser på brensel og mat. Lave lønninger og mangelen på gode sosiale støtteordninger fører til økende fattigdom.

Stadig stor givervilje

– Gleden er alltid stor når vi kan sende en ny trailer av sted, sier John Børven, som koordinerer alt av klær, sko og andre varer Misjon Uten Grenser sender til Øst-Europa. I 2024 gjaldt det 12 trailere. Det er færre enn året før, men fremdeles er giverviljen stor.

– Vi merker at tidene endrer seg, fortsetter John.

– Bedrifter har mindre marginer enn før, og mange jobber hardt for å finne løsninger som sørger for at fokuset utover ivaretas, samtidig som de skal holde driften gående.

Når situasjonen er såpass krevende for mange bedrifter, er Børven ekstra takknemlig for at vi også fikk noen nye kontakter i bedriftsmarkedet i året som gikk. Skoprodusenten Sievi er en av dem, og rett før jul leverte de 70 par splitter nye vernesko til lageret vårt.

Nytt av fjoråret er det også at vi kunne sende inkontinensmateriell til Øst-Europa, der behovet er stort også for dette. Hjemmehjelpsenhetene i flere nærliggende kommuner setter mennesker som tømmer dødsbo, i kontakt med oss.

Isola fabrikker, naboen vår på Moen i Porsgrunn, har vært en av våre trofaste bidragsytere i mange år. Derfor var det ekstra hyggelig, da vi hadde besøk av tre fiolinister fra Ukraina i desember, at de tok seg tid til å spille for de ansatte der i forbindelse med julelunsjen deres.

VI HAR MANGE TROFASTE MEDARBEIDERE på lageret vårt i porsgrunn, men det er plass til flere. Får vi et større team kan vi ta imot mer tøy, for giverviljen er stor, konstaterer John Børven.

– Det var en fin anledning for oss å si takk, smiler John, som heller ikke denne gang glemmer å nevne de frivillige.

– Før jul kunne vi hedre flere som hadde vært med i den gjengen i både 10 og 15 år, sier han, og nevner spesielt Frida Wall Sandvik. Hun har vært med 20 år denne høsten. Og hun har ikke tenkt å gi seg …

Det er han glad for, for det kommer stadig mye klær inn til lageret vårt. John legger ikke skjul på at han gjerne skulle hatt flere lokale frivillige med på laget: – Vi kunne lett økt mengden innsamlede klær hvis vi hadde hatt flere frivillige, understreker han. Ring gjerne John Børven på tlf. 456 01 224 for å få mer info om tjenesten.

FAMILIER SPLITTES I BULGARIA

Kastet ut av mannen

midt i fortvilelsen

– Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli hjemløs, sier 75 år gamle Tony. Hun har bodd på gata i ti år. Livet blir ofte ikke som en tror. Men iblant blir bunnløs sorg snudd til håp …

TONY SMILER ved siden av bussen som har blitt et håpets symbol for henne og mange andre i Sofia, der myndighetene har lite å tilby de som bor på gaten.

Tony forteller om en god barndom og et ekteskap som var lykkelig – i mange år. Hun og mannen fikk én sønn, og fram til sønnen bestemte seg for å flytte til Tyskland, var livet godt. Foreldrene kunne komme etter, mente han. Men da han hadde etablert seg med kone og barn, glemte han det løftet. Etter mye krangling på telefonen, kuttet sønnen all kontakt.

Psykisk knekt

Tony gikk inn i en tid med fortvilelse og håpløshet. – Jeg trodde jeg skulle dø, sier hun, og erkjenner at andre relasjoner også led fordi hun var så overveldet av sorg. Ekteskapet tålte heller ikke belastningen. Mannen hennes forlangte at hun flyttet ut av leiligheten, som var hans særeie.

I dag, ti år senere, lever Tony fremdeles på gaten mens mannen hennes bor alene i leiligheten. Han nekter henne å komme hjem, og oppsøker henne aldri.

I Bulgaria er det dessverre ikke unikt at barn bryter med sine foreldre. Heller ikke at psykisk belastning splitter par som engang elsket hverandre. Historier som bare har tapende parter.

De første månedene som hjemløs er helt borte fra Tonys minne. Ensomheten tok kvelertak på henne, og hun ante ikke hvem som kunne hjelpe. På grunn av byråkratisk rot får Tony fremdeles ikke utbetalt den lille pensjonen hun har rett til.

Trofast gjest

Men Nara fra Misjon Uten Grenser tilbød en hjelpende hånd gjennom «Street Mercy», et oppsøkende suppekjøkken i hovedstaden Sofia, der Tony holder til. I denne byen er både

statlig støtte og arbeid for å trygge de hjemløse, nesten fraværende. Men ved suppekjøkkenet får Tony og mange likesinnede et varmt og næringsrikt måltid hver dag. Nara og de frivillige som står sammen med henne, deler også ut tepper, varmt tøy og forsøker å dekke de behovene som kommer til overflaten, også de åndelige.

Nara forteller at da hun kom i kontakt med Tony, var den eldre kvinnen fremdeles totalt nedkjørt. Det er seks år siden.

– Hun gråter når hun snakker om den dagen hun ble hjemløs, og hun var skeptisk til oss i starten. Men nå er hun trofast her, forklarer Nara.

Nytt håp – Det er ikke alltid jeg har matlyst, innrømmer Tony. Likevel kommer hun, og søker trøst i felleskapet rundt bussen. Det er til stor glede for Tony. Før matserveringen starter leser de sammen fra Bibelen, og ber sammen.

Gleden er gjensidig.

– Det er umulig å ikke bli glad i Tony. Hun er fin å snakke med, og byr både på ro og humor, smiler Nara.

Under roen dveler likevel et hav av vanskelige erfaringer og tilbakeslag. Et hjerte som har kjent på så mye smerte og ensomhet, leges ikke raskt.

– Men jeg er en som overlever, og gjennom dette arbeidet har jeg fått tilbake troen på at Gud har en plan for meg, fastslår Tony.

Alternativet hennes hadde vært å rote i søppelkassene for å finne noe å spise. At hun slipper det, ser hun som et bevis på at Gud faktisk elsker henne.

ALBANIAS FATTIGSTE STREVER STADIG

Suppekjøkkenet er mitt skjulested

Mange kunne nok brukt akkurat de samme ordene om Suppekjøkkenet i bydelen Lapraka, i Albanias hovedstad, Tirana. Men nå er det Klodiana (35) som setter ord på det hun opplever.

TONJE H. STANG

Hun kaller også stedet sin «livbøye» og deler bruddstykker om livet sitt. Nok til at vi forstår at det mangslungne fellesskapet virkelig oppleves som en redningsstasjon for henne.

For Suppekjøkkenet er mye mer enn en matstasjon for Klodiana og 125 andre som kommer dit hver dag for å få et måltid varm mat. Her møtes de med konkret omsorg og med åndelig og mental støtte. I tillegg er utvekslingen av forståelse brukerne imellom merkbar; de er alle mennesker med egen bagasje å dra på, og egne såre historier å fortelle.

Funksjonshemmede barn

Klodianas fortelling beskriver et liv som kunne blitt riktig ille. Mannen hennes orket ikke mer, og forlot henne og de fire barna deres. Tre av dem har alvorlige funksjonsnedsettelser. Hvordan skulle hun klare seg? Albania

har lovfestet støtte til mennesker som har funksjonsnedsettelser, men det er likevel lite å hente for en fattig mor med fire barn. Ifølge Foreningen for funksjonshemmedes rettigheter i Albania (ADRF), er de langt unna et system som fungerer.

I et land med stor arbeidsløshet er det for eksempel helt umulig for voksne funksjonshemmede å få jobb. Og den omsorgslønnen som er tilgjengelig for den som tar seg av funksjonshemmede, vanligvis et familiemedlem, er mindre enn en tredjedel av albansk minstelønn. Det setter en ung mor, som Klodiana, i en fortvilet situasjon.

Antallet funksjonshemmede er dessuten økende i Albania. En nyere undersøkelse anslår at cirka ti prosent under 15 år har fysiske og/eller mentale funksjonsnedsettelser. I Norge har 3,5 prosent av barn og unge i samme alder behov for spesialpedagogisk støtte i

barnehage og skole. På dette området har altså den fattige nasjonen Albania utfordringer på et helt annet nivå enn vi har i Norge. Både fordi tallene er høyere, men også fordi det offentlige støtteapparatet er nesten fraværende.

Ingen avlastning

I en fattig nasjon blir disse barna ekstra sårbare og utsettes for vold, ekskluderes fra samfunnet og fratas sin verdighet.

Mye er sagt om skammen mange i det tidligere Øst-Europa har følt ved å få et barn med ekstra utfordringer. Det oppgis som årsaken til at disse barna skjules, eller at omsorgen overlates til en institusjon. Dette er en sannhet med flere modifikasjoner: Mange foreldre gjør dette valget med knuste hjerter, men ser ingen annen utvei. Fattigdommen driver dem. De må forsøke å skaffe seg inntekt, og kan da ikke være hjemme med et funksjonshemmet barn.

DEN

OMSORGSLØNNEN som er tilgjengelig for den som tar seg av funksjonshemmede, vanligvis et familiemedlem, er mindre enn en tredjedel av det som regnes som albansk minstelønn. Det setter Klodiana i en fortvilet situasjon.

I Albania er barnehjem bare for funksjonshemmede, men det er få av dem. Ventelistene er lange. Om Klodiana hadde ønsket den formen for avlastning...

Heldigvis finnes det frivillige sammenhenger som tar tak der samfunnet svikter. Misjon Uten Grenser er en av dem. Derfor finnes det lys i tunellen selv om Klodianas hverdag er ganske overveldende fordi hun tar seg av sine funksjonshemmede barn hjemme.

Verdsettes

Tiåringen Valentino kommer som oftest sammen med moren til Suppekjøkkenet.

Hjemme venter tvillingsøstrene hans på sju. De er født med en spesielt skjør beinstruktur og kan ikke stå oppreist. Derfor er de bundet til hjemmet. De næringsrike måltidene moren tar med seg hjem til dem og den funksjonsfriske sønnen på ni, er avgjørende for dem.

– Ingen av barna mine forstår hvilken velsignelse dette stedet er for oss, sier moren, og understreker hvor takknemlig hun selv er for hjelpen hun får.

Valentino koser seg med maten han får servert; vanligvis det eneste skikkelige måltidet han får den dagen. Den blide gutten elsker å tegne og fargelegge.

– Det er så som så med tegneferdighetene hans, men han velger alltid sterke og levende farger som for meg understreker det håpet som vi har, tross alt, smiler moren tappert.

Hun forteller at moren hennes, som bor i en liten landsby et stykke unna, kommer og hjelper henne fra tid til annen. Men det er langt fra nok i forhold til det hun egentlig har behov for.

– Noen ganger føles det som ingen skjønner hva jeg står oppi, sukker hun og forklarer at hun er nøye med å ta vare på seg selv for at ikke andre skal ha medlidenhet med henne.

– Jeg ønsker meg bare «ekte støtte», beskriver hun – og legger til at det får hun i dette fellesskapet:

– Jeg merker at de verdsetter meg og barna mine, og derfor trives jeg her. Det handler ikke bare om maten vi får, men om freden som de ansatte gir videre.

Et samarbeidsprosjekt

Alma, som koordinerer aktivitetene på Suppekjøkkenet, forteller at Klodiana ikke deler så mye om barnas helse og utvikling, men hun skjønner at moren betaler en høy pris for å være sterk for barna sine.

– Her på Suppekjøkkenet jobber vi for å kunne bistå dem og alle de andre som kommer hit, med mye mer enn måltider, forklarer hun, og utdyper:

– Vi tilbyr et fellesskap der de som kommer, opplever seg verdsatt, slik Klodiana beskriver at hun gjør. Et fellesskap der de også får den emosjonelle og åndelige støtten som de trenger.

Suppekjøkkenet er et samarbeidsprosjekt med den evangeliske menigheten på stedet. I et land der det i følge Operation World bare finnes omtrent 14 000 evangeliske kristne, 0,5 prosent av befolkningen, fordelt på 150 fellesskap, er ikke denne typen samarbeid mulig alle steder. Men i Lapraka er Kisha Rilindja (Rilindja kirke) en bevisst aktør for å bedre livskvaliteten til mennesker i området.

Engasjert menighet

Et blikk på landets historie viser at det ikke er en selvfølge at det finnes en levende kirke i området. Fra 1967 til 1991 var Albania en ateistisk republikk –

SUPPEKJØKKENET, som sørger for at cirka 125 mennesker får et varmt måltid mat hver dag, er et samarbeidsprosjekt mellom Misjon Uten Grenser og stedets evangeliske menighet. Her blir fysiske og åndelige behov møtt på en fantastisk måte.

KLODIANA ER ALENE med fire barn. Tre av dem har alvorlige funksjonsnedsettelser. Bare sønnen på ni er frisk. – Men ingen av dem forstår hvor viktig Suppekjøkkenet er for oss, sier moren, som er svært takknemlig for støtten de mottar.

verdens første sådanne. Religiøs aktivitet var forbundet med dødsstraff, og fra 1978 var landets grenser helt stengt. Da de ble åpnet igjen på slutten av 80–tallet, og det ble lov for kristne å reise dit fra 1990, viste det seg at spirer av kristen tro hadde overlevd gjennom den lange åndelige vinteren landet hadde vært gjennom.

Kisha Rilindja var en av de første evangeliske menighetene som ble plantet – allerede 1991. I dag er det en vital menighet som feirer sin «trosreise som fortsetter» hvert år i november; nå 33 år.

Pastor Fitor Muça er en av dem Klodiana forteller har gjort sterkt inntrykk på henne. Hver dag stiller noen av medlemmene fra menigheten hans som frivillige medarbeidere. Det er han glad for.

– Handlinger betyr mer enn ord, konstaterer han og forteller gjerne om mennesker som har blitt forvandlet fordi de har møtt Guds trofaste kjærlighet gjennom Suppekjøkkenet.

– En av dem er en gutt som nå snart er voksen. Han bare var to år gammel da han begynte å komme hit, og vi kan nesten si at han har vokst opp her, smiler pastoren.

Han legger til at her finner man alle typer mennesker:

– Familier, gamle, foreldre som har helseutfordringer, skilte og noen som har mistet sin kjære … For alle disse er dette prosjektet til stor hjelp. Mange av dem kommer nordfra, forklarer han videre:

– De søker arbeid og et liv som er bedre enn i landsbyene der fattigdommen råder. Han sukker:

– Noen få får jobb, men det er veldig dårlig betalt. Andre mangler nødvendig kompetanse, og er heller ikke forberedt på livet i storbyen. Blant de vi støtter her, finnes det noen som er helt uten mulighet for noen gang å kunne møte sine egne, mest basale behov.

Alma nikker og bekrefter det han forteller:

– Det er måltidene som gjør at folk kommer hit i første omgang, men det er kirken – ved sine åpne dører – som skaper det fellesskapet som åpner mennesker for evangeliet. Her er det mulig å bli kjent med Jesus, avslutter hun.

TAKKNEMLIG

FOR STØTTE

Stipend betyr alt

– Stipendet dere ga meg har sørget for mat og tak over hodet. Det har betydd alt for meg. Må Gud velsigne dere rikelig for denne fantastiske hjelpen, utrykker Alina med stor takknemlighet.

T.L. ARNESEN HEAP

Hun er en av mange unge som drømmer om å ta utdanning, men som ikke har økonomi til å klare det. Med foreldre som selv strever, uten anledning til å hjelpe, sto hun helt alene. Uten noe sted å bo, eller penger til det aller mest nødvendige. Takket være et stipend kunne hun begynne på lærerstudiet i byen Balti, nord i Moldova.

Nå er Alina allerede ferdig med to års studier og godt i gang med det tredje av fire år. Hun trives veldig bra, men er fortsatt avhengig av økonomisk støtte for å fullføre studiet. Hun gleder seg til å komme i arbeid, og vil aller helst jobbe med små barn. Gjerne førskolebarn eller de yngste på barneskolen.

– Jeg stoler på at Gud har en plan for meg, og føler meg velsignet av alle

som bryr seg om meg, forteller Alina optimistisk.

For mange unge fra fattige familier er et stipend helt avgjørende for å gjennomføre studiet. Det dekker utgifter til skolepenger, skolemateriell, hybel, transport m.m. Stipender gir studentene en mulighet til å starte sine studier, og tett oppfølging fra våre studieveiledere bidrar til at de fullfører.

Et stipend dekker inntil et års utdanning, og man binder seg ikke til å gi for flere år framover. Man kan velge å betale hele summen, eller en mindre sum. Alle små og store bidrag hjelper.

ALINA GAMUREAC – Med utdanning får ungdommer mulighet for en bedre framtid. Uten er de sjanseløse, sier Alina engasjert.

HVORDAN GI STIPEND?

Bruk vårt kontonumme 2601 07 14140. Merk innbetalingen med ”stipend” eller navn på student. Eventuelle overskytende beløp vil hjelpe flere studenter.

BARJAM HOXHA, ALBANIA, JUSS KR 9 350

ALINA GAMUREAC, MOLDOVA , LÆRER , KR 8 000

DANA IFTODI, MOLDOVA , PSYKOLOG, KR 15 400

GEORGI BOZIKOV, BULGARIA , FLYTEKNIKER , KR 9 400

NADEJDA BARDISEV, MOLDOVA , REGNSKAP, KR 12 875

VLAD GRATI, MOLDOVA , IT-INGENIØR , KR 7 000

IKKE GLEM UKRAINA

Behov for varme i kulde og krig

Fire kanner med vann er plassert i et hjørne i en slags hule under bakken. Dette er stedet alle tror er tryggest å oppholde seg når flyalarmen går. Det lille slitte huset har jo ingen kjeller, så man bruker matkammerset.

VINTRENE ER KALDE i Ukraina. Gass og strøm er dyrt. Det samme gjelder ved, som mange har liten tilgang på.

Men matkammer er kanskje ikke riktig ord: en trapp ned i bakken leder til en slags underjordisk hule med hvelvet tak. En typisk konstruksjon jeg ser mange steder. Der er det kjølig om sommeren, og frostfritt om vinteren.

Det primitive tilfluktsrommet er ikke så mye brukt nå. Missilene er for tiden siktet inn mot byene og kraftverkene. Her på landet er det mindre farlig. Likevel merker man missilene godt. Strømmen forsvinner når bombene treffer kraftverkene, og ofte er det for

liten strømproduksjon fordi så mye er ødelagt. Da er man uten både lys og varme i perioder.

Russlands aggresjon mot de sivile gjennomføres ved å bombe og ødelegge kraftverkene. Det gir store lidelser for mange i den harde vinterkulda.

Jeg besøkte Ukraina i november, og merket hvor kaldt det er. Ja – egentlig er nok temperaturen omtrent som hjemme i Norge, men vinden er bitende kald, og altfor få rom blir varmet opp; i de fleste hus bare ett eller to. Av og til kommer sibirkulda blåsende fra nordøst. Da blir det veldig kaldt.

Jeg har undret meg over kulturen med å henge gulvtepper på veggene. Henger de der som pynt fordi de synes at teppene er så vakre? Jeg forsto grunnen på min siste reise: Gulvteppet på veggen er et forsøk på å lage et ekstra lag med isolasjon mot den bitende kulda på andre siden av veggen.

Vedmangel

På landsbygda er det nok lettere å få tak i brensel, men prisene overrasker meg. Å holde varmen i et par rom gjennom vinteren, koster fort opp mot 10 000 kroner. Det er mye når mange familier må leve for så lite som 2–3000 kroner i måneden. Man må enten ha trær selv, eller gode venner som kan hjelpe.

Tilgangen på fyringsved blir vanskeligere når det er farlig å ferdes i skogen. I tillegg er det ulovlig, slik vi fortalte i forrige nummer av magasinet. Slik rammer de forferdelige angrepene mot Ukraina på to måter. De ødelegger strømforsyningene, og

RUNAR BYBERG

de gjør tradisjonell vedfyring dyrere og vanskeligere.

Mange bor i leiligheter som ikke har vedovner. Da er oppfinnsomheten stor – og mange bygger egne ovner. Noen lager til og med ovner av gamle gasstanker.

Dyr strøm

Krigen i Ukraina gir ikke bare dyr strøm i Norge. Alle andre land i ØstEuropa er også berørt. Nå i januar ligger prisen på strøm i Moldova på 260 øre pr kWh. I motsetning til oss i Norge som har strømstøtte og får dekket 90 prosent av prisen over 93,75

øre. De fattige landene har ingen strømstøtte. Det er uoverkommelig når inntektene der bare er cirka 10 prosent av våre. Det gir nærmest umulige utfordringer.

Misjon Uten Grenser hjelper tusenvis av mennesker som rammes av kulden. Våre koordinatorer følger opp familier som har så dårlig råd at de ikke klarer å varme huset de bor i. Vi bidrar med varme klær, tepper og brensel.

Varmen er livsviktig!

MANGE SAMLER KVISTER og småved der de kan, for i det minste å varme opp ett rom når vindene fra Sibir gjør kulda ekstra plagsom

Reiser i 2025

Bli kjent med vårt arbeid i Øst-Europa. Du får oppleve hverdagen på nært hold på hjemmebesøk hos familier, og treffe barn på suppekjøkken og misjonssentre der de samles etter skoletid for å få leksehjelp og være med på aktiviteter.

Faddere får personlige møter med sine fadderbarn eller fadderfamilier. Slike møter knytter tettere bånd og gir enestående inntrykk av hvordan mange bor og har det.

Turene varer en uke, og vi reiser på utflukter hver dag til landsbyer og byer der vi har arbeid. Vi besøker severdigheter og noen av våre samarbeidende menigheter. Det blir tid til gudstjeneste og sightseeing.

• ROMANIA UKE 19

Påmeldingfrist 01.03.25

• ALBANIA UKE 39

Påmeldingsfrist 01.07.25

• BULGARIA UKE 42

Påmeldingsfrist 01.07.25

pr. pers.

Prisen inkluderer reiser fra Oslo, Gardermoen flyplass, 7 dagers opphold i delt dobbeltrom, frokost og lokal transport.

*Tillegg for reise fra andre flyplasser ca kr 2 000*

* Tillegg for enkeltrom kr 2 000*

Kontakt Thrine-Lise på e-post theap@mug.no eller telefon 35 56 91 10

MELD DEG PÅ SÅ TIDLIG SOM MULIG

*Forbehold om prisendring på fly og hotell

Sibiu, Romania

MOLDOVAREISE HØSTEN 2024

Moldova – et spennende reisemål

– Endelig skal vi få reise til Moldova igjen. Dette har vi gledet oss til lenge, sa fadderne fornøyd.

THRINE-LISE ARNESEN HEAP

Etter fire lange år med reiseforbud på grunn av korona og krig, var det endelig tid for å ta med en gruppe til Moldova.

Fadderne ønsker å møte barnet eller familien de støtter, så reiseruten blir lagt opp til det.

Vi fikk oppleve følelsesladde møter med barn og familier fra byen Balti i nord, via mange landsbyer og småbyer helt til Palanca, i sørøst, rett ved grenseovergangen til Ukraina. Underveis stoppet vi ved flotte kirkebygg og klostre, og vi fikk også oppleve hovedstaden, Chisinau.

Møtene med menneskene er det som betyr mest. Det er det som gir inntrykk og skaper minner som lever lenge etter at vi har kommet hjem. Bestemoren som knapt har mat til seg selv, men som likevel forsørger barnebarna med sin magre pensjon, gjør inntrykk.

I gammeldagse hus brukes en enkel vedovn til å lage mat. Utedo i bakgården og vann i brønnen gjør hverdagen krevende. Vi kan bare tenke oss hvordan det blir når det regner, og veiene blir uframkommelige på grunn av søle.

Til misjonssentrene kommer barna etter skoletid, og vi fikk gleden av å møte både barn og voksne. Der får de mat, leksehjelp og deltar på kurs og lek. De frivillige som jobber der, er studenter eller lærere som ønsker å hjelpe barna. Vi merker fort at dette er et godt sted å være. Dette er voksne som bryr seg, og barna føler seg trygge.

Da vi skulle møte et fadderbarn i landsbyen Furceni, ble hele gruppen invitert med til skolen. Rektoren og to elever stod ved inngangen og ønsket oss velkommen med den tradisjonelle hilsenen; brød og salt. Så ble vi vist rundt og måtte innom alle klasserommene for å hilse på barna, fra første til niende klasse. Etterpå ble det arrangert en flott oppvisning med folkedans og sang. De yngste barna

først og deretter fulgte flere grupper i stigende alder. I avslutningsnummeret stilte skolens lærere kledd i folkedrakter og danset. Da ble det trampeklapp.

Lange dager med mange inntrykk ble avsluttet med gode måltider. Da gikk praten lett, og man ble fort kjent med hverandre. Noen av deltagerne på reisen har vært med mange ganger før, mens andre var med for første gang. Alle var nok like spente på om vi ville merke noe til krigen i nabolandet Ukraina. Det gjorde vi heldigvis ikke.

Se side 23 for reiser i 2025.

VI TAR INGEN

sjanser når vi reiser. Det skal være trygt når vi tar med oss faddere og andre interesserte på tur. Krigen i Ukraina er skremmende nær, men siden det ikke er rapportert noen krigshandlinger i Moldova, anses landet som trygt.

TO BLIDE JENTER

på søndagsskole

PÅ HJEMMEBESØK hos familien Sirbu fikk vi møte mor og barna. De delte et lite hus med søsteren hennes mens de venter på bedre sted å bo.

HELE GRUPPEN besøkte en liten menighet som driver et stort barnearbeid.

SKOLENS DANSEGRUPPE holdt en flott forestilling for oss med tradisjonell sang og dans.

DEN VAKRE KIRKEN i Curchiklosteret i Orhei ruver over klosterhagen.

MARITTA FIKK

MØTE Emanuela hjemme sammen med familien.

LÆRERNE ville også vise oss at de kan danse folkedans.

Testamentariske gaver

I dette nummeret av magasinet finner du en liten folder med informasjon om testamentariske gaver.

Den har vi laget fordi vi fra tid til annen blir kontaktet av mennesker som har spørsmål om arv: Noen lurer på om de kan tilgodese vår organisasjon, eller om livsarvingene har rett på alt. Andre vet ikke hvordan de kan ordne et testament. Heller ikke hvem som kan skrive det, og hvem som kan bevitne det.

I folderen svarer vi på noen av disse spørsmålene, og vi håper dere vil finne informasjonen nyttig.

ANDAKT | HANNE-LENE VIKE begynte å jobbe i MUG i august 2024 som fundraisingskoordinator. Hun er utdannet både som klesdesigner og lærer, og har tidligere jobbet sju år som lærer på Sagavoll Folkehøgskole.

Den største gleden er å glede andre

Visste du at lykkeforskning viser at det å gi er forbundet med lykke? «Det å gi av seg selv og gjøre ting for andre som gjør at de blir glade, skaper gode følelser hos deg. (...) Dette vil skape mening og følelsen av at du kan utgjøre en forskjell i andre sine liv.»

Jeg leste nylig en artikkel med seks råd om hvordan du kan bli lykkelig, og ett av dem var «å gi av seg selv». Nettopp dette er noe jeg har kjent på flere ganger i løpet av livet. Når jeg har gitt av meg selv i form av frivillig arbeid eller på andre måter, så har jeg blitt rikt velsignet tilbake.

I Markusevangeliet kapittel 12 sier Jesus i vers 29–31: «Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe

annet bud er større enn disse.»

Jesus selv var den aller beste til å se menneskene rundt seg, til å gi av seg selv til dem – og til å møte sin neste. Han er et fantastisk forbilde, han har virkelig gått opp veien for oss å følge etter. Det er storslagent å se hvordan vi ved å velge å gi av oss selv, blir velsignet tilbake. Vi opplever mening, tilhørighet og å være del av noe større.

Jeg tror vi i vår hverdag lett kan bli litt navlebeskuende, så vi har godt av å vende perspektivet utover. Å åpne blikket, se utover og se de som ikke har det så

bra som oss. Om vi tar et aktivt valg om å bidra og gi av oss selv, blir det til velsignelse for både de som mottar og oss som gir. I Matteus 25, 40b står det « Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Tenk gjennom hvordan dine tidligere valg om å gi av deg selv har velsignet deg tilbake. Det er lett at vi kun tenker på de vi gir til, og ikke på hvordan det påvirker oss selv, men leter vi etter disse velsignelsene, tror jeg vi kan finne mange!

ET GODT RÅD for å bli lykkelig, er dette: Gi av deg selv!

MARKUS 12,31

«Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe annet bud er større …»

Hjelp barn i krise

Ja, jeg vil bli fadder for en familie i

Europa med kr. 300,- pr. mnd.

Ukraina med kr. 300,- pr. mnd.

Ja, jeg vil bli fadder for en familie i

Betalingsperiode:

Ukraina med kr. 300,- pr. mnd.

Betalingsperiode:

MISJON UTEN GRENSER

(11 si er)

Skann og bli fadder! Tlf. 35 56 91 10