misjon
UTEN GRENSER | NR 4/2024
I UKRAINA
går det mot ny jul som okkupert nasjon
Les mer på side 12–15
DET ER IKKE FOR SENT
å sørge for at fattige familier
får mat til jul
Les mer på side 20–21

KRIGEN HAR MANGE ANSIKTER
UTEN GRENSER | NR 4/2024
I UKRAINA
går det mot ny jul som okkupert nasjon
Les mer på side 12–15
DET ER IKKE FOR SENT
å sørge for at fattige familier
får mat til jul
Les mer på side 20–21
KRIGEN HAR MANGE ANSIKTER
Jeg vet ikke om jeg unner deg å møte Patricia. Det kan forstyrre og bevege ditt indre: Hun er ti år gammel, og bor i en liten landsby i Moldova. Hun er et uønsket barn. Det plager meg.
Det er oldemor som tar seg av Patricia. Alene, i en svært vanskelig livssituasjon strever de for å klare seg. Patricia er ei livsglad og svært oppmerksom jente med langt lyst hår. Hun drømmer om å bli ballerina. Når jeg spør Patricia om hva hun ønsker seg til jul, svarer hun kjapt «vakre negler!» Ballerina-drømmen er sterk.
–Ikke si det! irettesetter oldemor. Du kan jo ikke ønske deg vakre negler når du ikke har mat i magen! Oldemor har bare 840 kroner i måneden i pensjon, og de kan spise kjøtt bare én dag i uken. Da slakter de en liten kylling de har fôret opp sammen.
Stråtaket på huset raste sammen under sist regnvær. Oldemoren er syk og burde vært på sykehus. Fremtiden til Patricia er svært usikkert.
Som tiåring oppleves verden ganske uskyldig. Snart vil fattigdommen prege hvordan Patricia ser på seg selv. Hun blir oppmerksom på at hun lukter vondt, og at de har så lite. Sulten vil forsterke opplevelsen. Og da kommer skammen.
Mange følelser aktiverer oss. Glede kan føre til handling. Sinne også. Men skam er en følelse som lammer initiativ og dreper drømmer og håp.
Patricias livssituasjon plager meg. Jeg vet at Gud kan være nær, og være hennes trøster og styrke. Men jeg vet også at Gud som oftest bruker menneskelige armer for å omfavne og hjelpe. Og akkurat nå har Patricia ikke mange slike armer rundt seg.
Svært mange barn i Øst-Europa går julen i møte med tomme mager. Fra vår Etter skoletids-ordning rapporteres det at opptil halvparten av barna får dagens eneste måltid mat på våre sentre.
En mateske til jul fra oss i Norge har dobbel virkning. Den stiller sulten, og gir håp til mennesker som har mistet livsgnist og initiativ. Matesken viser at noen bryr seg!
Fredelig jul!
SIDE 4: Én giver betydde ekstra mye
SIDE 7: Vær med og be!
SIDE 10: Har vært på tre fadderturer
SIDE 15: Bli med på tur i 2025
SIDE 12: D e flykter fra øst til vest
SIDE 18: Frivillige bærer arbeidet
SIDE 20: Troen betyr alt
SIDE 24: Reisebrev fra Hanne Debora
SIDE 22: Atina startet eget gatekjøkken ble
SIDE 26: Nå kan du få nyhetsbrev fra oss
MISJON UTEN GRENSER er en del av den internasjonale organisasjonen Mission Without Borders, som ble grunnlagt i 1960. Arbeidet i Norge startet i 1982.
VÅRT FORMÅL er å gi Guds ord og omsorg til fattige mennesker i Øst-Europa, og på den måten hjelpe dem til å skape seg et trygt og verdig liv; åndelig, emosjonelt og materielt. I våre giverland er formålet å informere om behovene i Øst-Europa og inspirere til engasjement for misjon og fellesskap med Gud.
Organisasjonen er tverrkirkelig og tilsluttet NORME, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Medlem av Innsamlingskontrollen.
KONTAKTINFORMASJON: Moen 9, 3948 Porsgrunn misjonutengrenser.no post@misjonutengrenser.no Telefon 35 56 91 10 VIPPS 126833
GAVEKONTO 2601 07 14140 Færøysk konto 98700004312199
GENERALSEKRETÆR Runar Byberg, rbyberg@mug.no
REDAKSJON
Ansvarlig redaktør: Runar Byberg Redaktør: Tonje Haugeto Stang Magasindesign: Publikk AS Grafisk designer: Hans E. Krogh Foto: MWB, Adobe Stock og Unsplash.no der ikke annet er oppgitt.
REVISOR Ernst & Young
FACEBOOK Misjon Uten Grenser
INSTAGRAM @misjonutengrenser
HADDE FADDERE GJENNOM MISJON UTEN GRENSER
Radu Munteanu og kona Liuba har plantet flere menigheter i området der de bor. Det sosiale engasjement deres når også stadig flere. Inspirasjonen har de hentet fra Misjon Uten Grenser. Én giver fikk bety ekstra mye.
TONJE HAUGETO STANG
– Han motiverte oss til å gi videre, sier Radu Munteanu – med tyngde i hvert ord.
– Jeg vet ikke hvilket land han er fra. Jeg har bare sett navnet hans på et ark. Men i mange år støttet han oss trofast gjennom Misjon Uten Grenser, fortsetter han.
En giver kan gjøre stor forskjell Den ukjente giveren var en av familiens faddere da de trengte det.
Den blide pastoren nøler ikke med å gi ham sin del av æren for at han selv og kona har blitt viktige støttespillere for mennesker rundt dem.
– Det var han som sørget for at jeg kunne utdanne meg som frisør, også. Radu slår ut med hendene og viser oss
den lille frisørsalongen som sørger for deler av familiens inntekt. Hit kan folk komme for å klippe håret – eller stelle neglene sine i en annen del av lokalet.
Han forteller gjerne om hvordan det hele begynte …
Sovjettiden
47-åringen kommer fra den landsbyen de nå bor i: Sculeni, helt på grensen til Romania. Dit kom Radu flyttende med sine foreldre og to søsken i 1986. Det sterkeste minnet han trekker fram fra den tiden, er barnehjemmet i byen. Den gangen ga det plass for over 400 barn, ti prosent av kommunens totale innbyggertall.
I Radus oppvekst var Moldova en del av Sovjetunionen. Ateismen var det rådende livssynet både der og i nabolandet, der Nicolae Ceausescu forfulgte kristne fram til han ble avsatt i desember 1989. To år senere fikk også
Moldova sin uavhengighet, og med det: religionsfrihet. Radus familie holdt seg til de gamle tradisjonene og den ortodokse kirken.
– Vi var ikke født på ny, forklarer han.
Selv var han 21 da han ble ledet til tro, gjennom Frelsesarmeen, som student lenger nord i landet. Sammen med Liuba, som han hadde giftet seg med. Evangeliet grep virkelig tak i de to ungdommene, og ganske snart var de i gang med å plante nye kristne fellesskap, først i hjemlandet og siden i to år i Romania.
Tilbake til hjembyen – Så opplevde vi at Gud kalte oss tilbake hit.
Den eneste evangeliske menigheten i Sculeni den gangen var en baptistkirke som hadde overlevd kommunisttiden. Det unge paret fant veien dit, men som
PASTOR RADU og kona Liuba foran den «nye» kirken i en av nabolandsbyene. Taket er tettet med shingel fra Isola i Norge. Her samles den lille menigheten på søndager, og uka gjennom er det Etter skoletid for barna i området.
pinsevenner ønsket de noe mer enn det den svært konservative baptistmenigheten ga dem. Etter en tid startet de derfor en egen menighet, men ingen av disse frimenighetene ble vennlig mottatt av samfunnet rundt dem.
–Den ortodokse kirken kalte oss for sekter. Både skolen, doktoren og prestene advarte mot oss.
Radu innrømmer at det har vært krevende å representere et annet trossamfunn enn landets rådende, men
er samtidig beskjedent stolt av det de har fått til, tross aktiv motarbeidelse. Underveis i samtalen peker han stadig oppover og gir æren til Gud.
Kontakten med Misjon Uten Grenser har vært viktig for utviklingen av den tjenesten han og Liuba står i i dag.
–Da vi kom tilbake hit, ble vi kjent med Misjon Uten Grenser, som støttet barnehjemmet med klær, julepakker, medisinsk hjelp og oppgradering av bygget. Antallet barn var da redusert til cirka 100. Vi ble med som frivillige medarbeidere i organisasjonen, her og på sommerleirene de arrangerte.
–Barna på barnehjemmet ble godt ivaretatt på alle måter, og noen av barna her i landsbyen hadde det nok verre enn dem, konstaterer han ettertenksomt.
I dag er de fleste barnehjem i Moldova avviklet. Barna er ført tilbake til slektninger eller plassert i fosterfamilier i landsbyene. Dette oppleves ulikt i et land der mange barn årlig forlates av foreldre som kjenner seg tvunget til å dra utenlands for å jobbe. Men Misjon Uten Grenser har endret sine bidrag for å tilpasse den nye ordningen: Støtten fulgte en del barn dit de flyttet, i tillegg til at barnefamilier som trengte det, ble tilgodesett.
Fikk faddere
Radu skryter av organisasjonens endringsvilje og det familiefadderprogrammet som da ble opprettet.
På den tiden var han selv ulønnet pastor blant en fattig landsbybefolkning som på ingen måte hadde råd til å betale ham.
–Vi som familie kvalifiserte også til å få familiefaddere, forklarer han.
–Siden det blir et veldig sårbart system med bare en fadder per familie, legges det opp til at flere faddere støtter samme familie, legger han til.
Han og Liuba har fire barn, og er enormt takknemlig for det Misjon Uten Grenser har betydd for deres familie. Ikke minst den styrken de fant gjennom den ene giveren som sto med dem i så lang tid, han som også støttet dem i å etablere frisørsalongen i 2006. Fruktene av denne fadderens engasjement er mange i deres liv og tjeneste.
Planter menigheter
Menigheten i Sculeni har bare 25 medlemmer, men langt flere regner seg som tilhørige.
–Det er et stort skritt for folk å melde seg ut av den ortodokse kirke, men mange har tatt imot Jesus gjennom årene, understreker Radu.
Kirkebygget, noen hundre meter fra familiens eget hus, som det har tatt ti år å bygge ferdig, er nå et funksjonelt samlingspunkt for stadig flere Jesusetterfølgere og søkende.
I tillegg har de funnet en bærekraftig
PASTORPARET
sammen med en av sine gode støttespillere, som åpnet hjemmet sitt og inviterte til bibelstudium. Det ble starten på en evangelisk menighet i hennes landsby. Til høyre: Forsamlingen i den første menigheten samler også stadig flere.
løsning i å plante små menigheter i fire andre landsbyer. I et område der svært få har bil eller råd til offentlig kommunikasjon, gjorde en gammel minibuss fra Misjon Uten Grenser tjeneste som kirkeskyss i mange år. Nå slipper pastoren å være bussjåfør, men han holder tre gudstjenester hver søndag. De to siste tar et annet team hånd om.
Tak fra Norge
I en av disse landsbyene ble den nye menigheten etablert etter at to eldre damer åpnet hjemmet sitt og inviterte til bibelstudium. Gruppen vokste snart ut av den lille stua deres, og for tre år siden kjøpte de et hus som
MISJON UTEN GRENSERS ARBEID
Situasjonen i Ukraina er fremdeles svært vanskelig og uforutsigbar. Vi vil oppmuntre alle til å ta den med i bønnene også gjennom denne vinteren, sammen med bønneemnene nedenfor:
09.12 – 15.12 (Uke 50)
EN GOD JULEHØYTID I ØST- EUROPA
At alle vi hjelper vil kjenne seg omsluttet og verdsatt av Gud, og at de som får gaver og hilsener fra faddere, blir oppmuntret.
16.12 – 22.12 (Uke 51)
TAKK FOR GUDS TROFASTHET OG STYRKE
Takk også Gud for visdom og inspirasjon, og for at arbeidet har båret frukt i 2024.
23.12 – 29.12 (Uke 52): GUDS LEDELSE I DET NYE ÅRET
At alle som er engasjert i arbeidet, får erfare at Gud har lagt ferdig gode gjerninger for dem. Be om fortsatt kraft til å formidle Guds kjærlighet til mennesker i Øst-Europa.
30.12 – 05.01 (Uke 1): VINTERENS UTFORDRINGER
At fattige familier med dårlige boforhold skal få den hjelpen de trenger med klær, ved og mat, slik at de kommer velberget gjennom vinteren.
06.01 – 12.01 (Uke 2): MISJON UTEN GRENSERS EVANGELISERENDE ARBEID
At mennesker får erfare Guds kjærlighet gjennom det vi gjør. Og at flere blir kjent med Jesus og ønsker å tilhøre ham.
13.01 –19.01 (Uke 3):
BARN I ØST- EUROPA SOM HAR NORSKE FADDERE
At disse båndene gir håp og trøst, og at barna kjenner trygghet ved at noen tenker på akkurat dem.
20.01 – 26.01 (Uke 4):
DET LOKALE SAMARBEIDET
At samarbeidet med lokalmenighetene i landene der vi arbeider fortsatt får være til velsignelse for både menigheten og lokalsamfunnet.
27.01 – 02.02 (Uke 5):
ARBEIDET I UKRAINA.
Om særlig styrke for leder Mykola Bogdanets og resten av staben i arbeidet med å bringe trøst, håp og materiell hjelp i en svært krevende situasjon.
03.02 – 09.02 (Uke 6):
ARBEIDET I BULGARIA
Om inspirasjon og visdom for leder Sarkis Ovanesyan og hans medarbeidere i arbeidet blant fattige familier og eldre.
10.02 – 16.02 (Uke 7):
ARBEIDET I MOLDOVA
For leder Tudor Lungu og hans stab. Om Guds velsignelse over arbeidet, og om visdom og inspirasjon til å formidle Guds kjærlighet blant fattige barn og familier.
17.02 – 23.02 (Uke 8):
SUPPEKJØKKENER
OG MISJONSSENTRE
At mennesker skal oppleve livsforvandlende omsorg og håp i en utfordrende tid, og at medarbeiderne blir ledet av Gud i arbeidet med å gi mat og støtte til mennesker som trenger hjelp.
hadde stått tomt i ti år.
– Vi kunne kjøpe huset til kirke takket være en raus gave fra én person i Nederland som ga oss overskuddet av et vellykket salg han gjorde, smiler Radu.
– Men huset var i dårlig forfatning. Først måtte taket tettes; det lakk som en sil. Det fikk vi hjelp til fra Misjon Uten Grenser.
Pastoren står ved porten til kirken og peker fornøyd opp mot taket som er belagt med Isola takshingel – fra Norge. – Veldig god kvalitet, konstaterer han fornøyd.
Vi sier oss enige. Shingelen er laget for å tåle norske snøvintrer og har lang garanti.
Innenfor dørene er også mye gjort: forsamlingsrom, et påbegynt kjøkken og et klasserom for Etter Skoletid. Kona til pastoren i en liten baptistmenighet i nærheten leder det viktige arbeidet for landsbyens barn.
Gir stafettpinnen videre
– De evangeliske menighetene må stå sammen, mener pinsepastor Radu.
– Baptistene hjelper oss med arbeidet for barna, og vi støtter dem i å replante deres menighet, som holdt på å dø. Nå spirer den igjen.
Pastorkona han snakker om, har ti egne barn, men turte ikke ta ansvar for andres.
– Hun var heller ikke direkte engasjert i mannens menighet før hun møtte kona mi, forklarer han.
– Vennskap kan endre så mye, smiler Luiba.
Begge er engasjert i å utruste mennesker til tjeneste. De har selv blitt motivert gjennom andres bidrag, og gjør nå det de kan for å motivere andre til mestring.
Liuba leder arbeidet med å bygge opp Etter Skoletid på tre forskjellige steder sammen med sine medarbeidere. For tiden er totalt 90 barn med på opplegget. I den «nye» kirken kan de foreløpig ikke servere barna varm mat fordi kjøkkenet ikke er helt ferdig, men de nærmer seg målet.
–Foreldrene i dette området jobber hardt i jordbruket og klarer ikke å følge opp barnas skolearbeid, så dette tilbudet er viktig, understreker mannen hennes.
Velsignet
I dag støtter Misjon Uten Grenser enkeltprosjekter i området deres. Andelen fattige er for liten til at organisasjonen opprettholder sitt vanlige støtteapparat.
Men verken barna eller fattige voksne i området er glemt, forsikrer Radu og Liuba oss om. Nå driver de selv Etter skoletid, inspirert av Misjon Uten Grenser, men med støtte fra andre sammenhenger. Det samme gjelder ti eldre i området som Liuba sørger for at får den maten de trenger.
Både hun og mannen er overgitt til å gi det de har med «to hender»: Evangeliet med den ene – og sosial støtte med den andre.
–Alt sammen fordi vi selv har blitt så rikt velsignet, også gjennom Misjon Uten Grenser, avslutter det dedikerte pastorparet.
Det tok ti år å bygge ferdig hovedkirken i deres egen by, Sculeni. Nå er den et viktig samlingssted for en voksende menighet og Etter skoletid.
WENCHES INNTRYKK FRA FADDERTURER
–Hils hjem til alle i Norge som hjelper oss. Det betyr så uendelig mye at noen tenker på oss og bryr seg, forteller mange takknemlige mødre vi nylig traff på vår reise i Moldova.
T.L. ARNESEN HEAP
OG WENCHE NERBØ DAHL
Familieforsørgere som ikke klarer å gi barna nok mat, forteller hvor mye det betyr å få hjelp. At barna slipper å sulte eller fryse takket være støtte fra givere i Norge.
Dyp takknemlighet over matesker, hygieneartikler, klær og andre nødvendige varer de mottar kommer tydelig fram. På suppekjøkkenet for hjemløse blir vi møtt med stor takknemlighet fra brukerne som ville takke for maten. De vet at det er med støtte fra givere at de kan spise seg mette hver dag.
Wenche Nerbø Dahl forteller om sine inntrykk fra uken i Moldova: –I høst var det tredje gangen jeg var med på en faddertur til Moldova. Første gang var for 20 år siden, og så en tur i 2011. Landet har gjennomgått store forandringer på disse årene, og jeg har lyst til å dele mine inntrykk, forteller Wenche.
–I 2004 var fadderarbeidet preget av alle barnehjemmene i landet. Dette var store barnehjem med mange hundre barn på hvert hjem. Inntrykkene var mange og viste triste forhold. Lite vedlikehold, desillusjonert personale og utrygge forhold. Jeg kan huske blikktallerkener, dårlig mat og overfylte sovesaler. Spesielt en sovesal med 30–40 senger for de aller minste barna gjorde inntrykk. Sengene stod tett i tett i et rom med dårlig ventilasjon.
På turen i høst var det noen som hadde hørt at de barna som hadde klart seg best fra barnehjemmene, var de som hadde ligget nærmest døra. De opplevde noe kontakt og mer stimuli enn de lengst inne i rommet. Barna innerst i rommet ble sjelden sett. For oss som så barnehjemmene tidlig på 2000-tallet, ga dette mening, men det var skremmende.
Da jeg var tilbake i 2011 var noen av de største barnehjemmene avviklet. Vi besøkte også da barnehjem, men merket
forandringer. Den største forandringen var innstillingen til personalet. De hadde fått en ny stolthet og så barnas behov på en litt annen måte. Fortsatt dårlige forhold og mye fattigdom, men likevel forbedringer.
Jeg husker en episode fra 2011. En eldre kvinnelig ansatt ved barnehjemmet kom ut til oss og ville vise oss noe. Hun trakk oss inn på det som kan kalles et vaskerom. Der viste hun oss to nye vaskemaskiner. Hun var så takknemlig og glad, og hadde på denne måten fått en ny verdighet i arbeidet sitt.
I 2024 var det fleste vanlige barnehjem avviklet. Mens vi var der hørte vi at nå skulle også barn med spesielle behov integreres i de offentlige skolene. Antallet internatskoler for disse barna skulle med det reduseres.
På årets tur besøkte vi barn og familier som fikk hjelp via fadderskap, ulike Etter skoletids- og fritidssentre, sentre
ETTER TJUE ÅR har Wenche opplevd positive endringer i Moldova, men mange lever fortsatt i stor fattigdom. Fadderfamilien satte pris på at Wenche kom på besøk helt fra Norge. De er takknemlige for støtten og omsorgen.
og suppekjøkken for eldre og bostedsløse. Særlig Etter skoletid-prosjektene gjorde inntrykk. De ble drevet av entusiastiske voksne sammen med frivillige. Ofte var sentrene også samarbeidsprosjekter med lokal kirke og andre.
Det var imponerende å se koordinatorene og andre ledere i arbeidet deres. De var forankret i lokalmiljøet og kjente behovene godt. Flere av lederne hadde selv vokst opp i fattigdom og fått hjelp gjennom Misjon
Uten Grenser. For en forandring i livet deres.
Selv ble jeg imponert over engasjementet deres. De verdsatte hverandres arbeid og oppmuntret hverandre. Mennene ga tydelig uttrykk for det verdifulle arbeidet kvinnene gjorde i møte med barnas behov.
Det var ikke tvil om at Moldova som land har forandret seg de siste årene. Da vi ankom landet i 2004, måtte vi vise pass og fylle ut skjemaer for å få visum. Den gangen ble vi møtt av stenansikter som behandlet oss som fiender. I år ble jeg møtt av et smil da jeg viste passet mitt til en ung politimann. Han ønsket meg velkommen til landet sitt.
Samme erfaring hadde vi da en politipatrulje stoppet bussen som vi satt i, nå i høst. Politimennene så litt bryske ut. Sjåføren viste fram papirene sine, og alt var i orden. En politimann snudde seg så mot oss passasjerer, og på litt dårlig engelsk ønsket han oss velkommen til Moldova og et trygt opphold videre. Det ville aldri ha skjedd i 2004.
En av de ansatte i Misjon Uten Grenser sa at de var blitt gladere. Det hadde jeg også tenkt, men ikke sagt høyt.
Moldova er fortsatt preget av stor fattigdom. Mange barn får ikke den omsorgen de trenger, og mange hjem mangler en far eller mor som er i utlandet. Det gledelige er at hjelpen kommer fram. Vi må fortsatt hjelpe Moldova. Nå trenger ungdommene muligheter til utdannelse og jobb i eget land.
MIRAKLER I EN ESKE SKAPER
– Ordene «jul» og «krig» passer ikke sammen, sukket vår generalsekretær
Runar Byberg. Han har sett nøden i Ukraina på nært hold og var beveget da vi begynte å arbeide med utdeling av matesker dette året.
TONJE HAUGETO STANG
Han har helt rett. Men for Ukraina går det mot den tredje julen etter at Russland invaderte landet.
Julemirakler skjer likevel
Det har vært svært slitsomme år for Misjon Uten Grensers nasjonalt ansatte i Ukraina, men også i år er de fullt opptatt med å gjøre julen så god som mulig for så mange som mulig i det krigsherjede landet.
Sergyi, lokal medarbeider i Sarny, besøker mange som har måttet forlate sine hjem. Han har med seg sårt tiltrengte matesker.
«Vi ser dere. Vi ser de lidelsene dere går gjennom. Og vi er her for å prøve å lette litt på situasjonen», er budskapet hans.
– For noen oppleves det som et lite mirakel å få en sånn eske, forteller han.
Og et eller flere slike mirakler for mennesker i nød kan du skape denne jula. Bli med å gi mat til familier i nød,
og vipps kr 300 per eske til 126833. Sergey er takknemlig for hver eske han kan gi videre:
– Etter at krigen begynte, har vi fått mye erfaring med å støtte flyktninger, og vi har lært at det tar lang tid å lege den fortvilelsen og sorgen de bærer på. Livet har blitt helt annerledes for dem, og mange sliter med tunge traumatiske opplevelser og frykt for en framtid som er høyst usikker.
Trygt i vest?
I september informerte norsk UD om at ukrainske flyktninger som kommer til Norge fra det som vurderes som «sikre områder», fra nå av vil kunne få avslag på sine søknader. Når vi leser slikt, er veien kort til å tro at krigshandlingene har stilnet i Ukraina, og at folk har det bra.
Men slik er det ikke, skal vi tro Sergey, Runar og andre som kan fortelle hjerteskjærende historier.
Dessuten er både Sarny, nær Rivne, og Ternopil, som omtales i denne artikkelen, blant UDs såkalte sikre områder. Dette til tross for
at flyalarmen går natt og dag, også der. Bare en måned før UD erklærte områdene for «sikre», meldte vårt hovedkontor i Rivne at dagens morgenbønn ble avbrutt av eksplosjoner, og at de var uten strøm og vann. Selv om det har vært – og er – en annen situasjon i vest enn i øst, lever barn og voksne i hele Ukraina med et umenneskelig stress.
De fattigste, sykeste og eldste har aldri forlatt landet. De færreste av de 85 000 ukrainske flyktningene som har fått opphold i Norge, tilhører den gruppen.
De som har kommet hit, har selvsagt også hatt behov for beskyttelse. De har opplevd ting få av oss kan sette oss inn i. Men mange av dem hadde biler eller råd til flybillett, og ressurser til å komme seg over grensen. Eller kontakter som kunne hjelpe dem.
De som ble igjen, hadde ikke det de trengte for å dra. Eller de vil ikke forlate syke slektninger, sønner og ektefeller ved fronten. Noen ble fordi de har jord og dyr de kjenner ansvar for å ta vare på.
Nesten fire millioner av disse ble likevel flyktninger – i sitt eget land. Blant dem barn og ungdommer som foreldrene sørget for å få i sikkerhet, mens de selv ble tilbake for å ta vare på gårdsbruk eller bli værende i jobber som fremdeles kan gi dem inntekt.
En umulig økonomisk situasjon
Under et besøk i Ternopil for en stund siden, møtte Runar Byberg en mor som var på besøk hos sin tenåringsdatter i byen. Datteren var sendt dit for å være trygg. Foreldrene ble igjen i Kharkiv.
6,5 MILLIONER mennesker har flyktet fra Ukraina siden krigsutbruddet i 2022. I 2021 var folketallet i Ukraina nesten 42 millioner. Det betyr at 34,5 millioner mennesker er tilbake i landet. 3,7 millioner av disse er internflykninger.
norske kroner for sesongen.
På spørsmål om det ikke var mulig å redusere disse utgiftene ved å gå i skogen og finne ved, ristet hun på hodet:
– For det første er det ikke lov, og dernest er det ekstremt utrygt på grunn av miner og bomber, forklarte hun.
Selv om ekteparet sparte til brensel året igjennom, sier det seg selv at
Under ekstremt krevende forhold. – Arbeidet blir stadig avbrutt, for vi må i bomberommene omtrent tre ganger daglig, fortalte hun.
Det var vanskelig for familien å klare seg selv om mor understreket at de var heldige: De hadde arvet en bolig og hadde derfor lave boutgifter. Men en stor del av det hun og mannen tjener – som er omtrent 2000 norske kroner i måneden etter skatt – går til gassog strømutgifter. Brensel vinterstid kommer i tillegg på cirka 10 000
regnestykket ikke går opp. Selv med to jobber og rimelig bolig, er denne familien blant de 40 prosent av befolkningen som FN regner med trenger humanitær bistand i 2024.
Hjembyen er i ruiner
Det samme gjelder 14 år gamle Anna, hennes to småbrødre og moren, Oksana, som er enslig. De bodde i øst, i gruvebyen Soledar, da krigen brøt ut. Nå er hjembyen jevnet med jorden, men heldigvis forsto moren tidlig at en katastrofe hadde rammet dem og
LIVET PÅ FLUKT i bomberom og i tilfeldige innkvartereinger er utmattende både for voksne og barn.
DA KATASTROFEN RAMMET, sendte moren først Anne, 14, og de to småbrødrene hennes alene vestover.
sendte barna i forveien vestover. Anna tok omsorg for brødrene på elleve og tolv, og de tre ble plassert i en midlertidig flyktningleir, uten mobildekning og fulle av bekymring for moren og andre slektninger.
–Da vi møttes igjen, lo og gråt vi om hverandre, forteller Oksana om den dagen da hun kom etter – med det hun kunne få med i to store kofferter.
Alt annet har de mistet. Nå deler hun og barna hus med to andre familier i Sarny.
De er på alle måter langt hjemmefra. Og de merker det særlig i julen. De er avskåret fra det som har vært kjernen i deres julefeiring; tid med slekt og venner.
Håp om hjelp og frelse Oksana forteller at mens vestlige områder i Ukraina har holdt på kristne og ortodokse tradisjoner, har de østlige områdene tendert mot det hun beskriver som «ateisme». Selv har hun ikke reflektert mye over julens egentlige budskap tidligere, erkjenner hun. Men julefesten som Misjon Uten Grenser inviterte dem til i 2023, ble en øyeåpner for henne.
–Jeg la merke til at julens budskap var viktig for mange som var der, og at de var så glade. Både jeg og barna lyttet til julesangene og til de bibelfortellingene som jeg aldri har viet mye oppmerksomhet tidligere.
Hun forteller at det gikk opp for
henne at juleevangeliet ikke bare er en historisk hendelse, men at det ga mennesker den gangen håp om hjelp og om frelse:
–Og da skjønte jeg hvorfor troen er så viktig for mange når det er krig, smiler hun.
Sergyi nikker. For han er dette en viktig grunn til å dele ut tusenvis av esker med livsnødvendig mat, supplert med litt godteri, små gaver og kristen litteratur.
–Det minner dem på det de trenger mest av alt: Visshet om at selv om de befinner seg langt hjemmefra, er de ikke langt fra Guds kjærlighet, og i ham er det alltid håp.
OKSANA ER TAKKNEMLIG for esker med mat som Sergyi kommer med. Hun og barna er langt hjemmefra, og det merkes, særlig i julen. Fjorårets eske med litt ekstra for juletiden og julefesten Misjon
Uten Grenser arrangerte, betydde mye for henne.
Bli med på våre reiser til Øst-Europa. Hvert år arrangerer vi reiser for å bli kjent med arbeidet vårt for barn og familier.
Du får møte barn og familier som er med i våre fadderprogram, og oppleve på nært hold hvordan familier bor og lever.
Faddere får personlig møter med «sine egne». Møter som gir større forståelse for situasjonen og knytter tettere bånd.
Turene varer en uke, og vi besøker også noen av Misjon Uten Grensers suppekjøkken og misjonssentere der barn samles etter skoletid for å få leksehjelp og være med på aktiviteter. Det blir også tid til gudstjeneste og sightseeing.
ROMANIA: APRIL/MAI. 1 UKE
ALBANIA SEP./OKT. 1 UKE
BULGARIA OKT. 1 UKE
Kr 13 000,-
PRISEN INKLUDERER: Fly t/r fra Oslo lufthavn, Gardermoen
Hotell i delt dobbeltrom Frokost
Lokal transport i minibuss Norske reiseledere
pr. pers. pr. reise
Info på tlf. 35 56 91 10 eller e-post: theap@mug.no
Tillegg for enkeltrom KR. 2000,– Fra andre flyplasser Ca. 2000,-
Vær rask med å bestille for å sikre deg plass.
TAKKET VÆRE DIN GAVMILDHET
– Denne familien hadde ingen mat igjen, og skapene deres var tomme. Mateskene de fikk, var et mirakel som kom da de trengte det mest. Nå vil de ikke gå sultne i jula, forteller Andrei.
TEKST: HANNE-LENE VIKE
Andrei er koordinator i Misjon
Uten Grenser, og har besøkt denne familien jevnlig siden de fire døtrene fikk faddere i 2023. Søstrene vokser opp i hjerteskjærende fattigdom i et falleferdig toroms hus i Romania. Hjemmet, hvor de bor med sin mor, Stefana, og hennes partner, mangler innlagt vann, toalett og varme. Med jordgulv dekket av gamle tepper og ingen telefon, TV eller grunnleggende fasiliteter, er livet en kamp. Denisa (16) og Andreea (13) har begge sluttet på skolen for å passe på sine yngre søstre, Viviana (5) og Iolanda (3). Nå er også en ny baby på vei. Ofte er det knapt nok mat på bordet – desperasjonen og nøden i er stor.
Stefanas partner gjør sitt beste for å forsørge dem. Men han er uten fast arbeid og tjener knapt nok til å holde familien gående. Pengemangelen
fører til krangler. Stefana ønsker inderlig at døtrene skal få utdanning, men livet har vært nådeløst. Midt i all håpløsheten kom hjelpen som et mirakel. Andrei fra Misjon Uten Grenser kom som en reddende engel og leverte esker fulle av mat, klær og skolemateriell. Han jobber også hardt for å få jentene tilbake på skolebenken.
Tidligere har julen vært preget av sult og fortvilelse, men denne julen bringer et julemirakel. Esker fylt med mat og gaver – kom som en redning i deres mørkeste time. For første gang på lenge skal de ikke gå sultne på julaften. Stefanas øyne fylles med tårer idet hun uttrykker en overveldende takknemlighet. Hjelpen har gitt familien mer enn bare mat, den har gitt dem et glimt av håp og påminnelsen om at mirakler faktisk skjer.
TIDLIGERE HAR JULEN vært preget av sult og fortvilelse, men denne julen bringer et julemirakel. Esker fylt med mat og gaver kom som en redning i deres mørkeste time. For første gang på lenge skal de ikke gå sultne på julaften.
MANGE BÆRER ORGANISASJONENS ARBEID
Hvis det ikke var for alle som gir penger eller rydder skap og pakker tøy, strikker ullplagg, sponser julegaver og ber for arbeidet, hadde ikke Misjon
Uten Grenser eksistert.
TONJE HAUGETO STANG
Vi slutter aldri å imponeres over den frivillige innsatsen. Noen sorterer og pakker ukentlig i Porsgrunn, og det setter vi stor pris på. Andre treffer John når han reiser rundt og henter sekker med tøy som er samlet inn og sortert – og som han tar med til Porsgrunn. På lageret her gjøres det klart og sendes til hovedlageret i Romania der de vet hvilke behov de nasjonale kontorene har.
Frivillige på tur
Denne høsten var noen av de frivillige i Norge på tur til Albania. Sammen med Thrine-Lise og John, møttes de på en annen måte noen dager i september.
–Det var sosialt og hyggelig rundt bordene på kveldstid da vi snakket sammen om det vi opplevde, understreker ei av de som var med.
Hun og de andre satte pris på bli nærmere kjent med det arbeidet de jobber for. På dagtid fikk de møte ansatte og frivillige i felt – og flere som får ulik form for støtte gjennom Misjon Uten Grenser. Det rørte dem å se fornøyde unger som ble tatt godt hånd om på Etter skoletid, samtidig som de opplevde det trist å møte mange av de eldre på to forskjellige suppekjøkken: –De har jo vært med å bygge opp landet, men nå var de mottakere av ett måltid mat om dagen for å klare seg, forklarte en av deltakerne etter hjemkomsten.
Derfor var det oppmuntrende for dem også å møte voksne som tidligere var avhengig av hjelp, men som nå klarer seg selv. Ei drev en pizzarestaurant som går godt, og en av de andre hadde egen systue.
De er ikke i tvil om at det nytter å hjelpe, og turen bekreftet enda en
gang at arbeidet de gjør, virkelig har betydning.
Strikkeglade frivillige
Vi er dessuten heldige som har mange flinke og strikkevillige støttespillere som bidrar i vår strikkaksjon. Vintrene kan bli svært kalde i «våre» land, men noen slipper å fryse fordi andre legger ned tid og penger for å strikke varme ullplagg som vi kan sende videre.
Nå trenger vi dere igjen: Barn og familier i Øst-Europa blir takknemlige for luer, votter, sokker, skjerf og gensere. Vil du strikke noe og bli med på dugnaden? Da kan du levere eller sende det til Misjon Uten Grenser, Moen 9, 3948 Porsgrunn. Tusen takk!
Frivillige på sommerleirene
Også i Misjon Uten Grensers seks feltland bidrar mange frivillige i arbeidet vårt. I tillegg til nasjonale ansatte som arbeider på hel- eller
deltid i organisasjonen, er en stor gruppe frivillige for eksempel med i matutdelingen, på Etter skoletid og – ikke minst – i å planlegge og gjennomføre alle sommerleirene.
Denne sommeren arrangerte Misjon Uten Grenser 33 ukelange sommerleirer. 3700 barn og ungdommer var med som deltagere – i tillegg til 2600 som var med på lokale endags-leirer. Alle disse ble tatt godt hånd om av 682 frivillige medarbeidere som la ned til sammen mer enn 150 000 timer med arbeid denne sommeren. For en gave!
Mange av dem som er med som frivillige på sommerleirene, har selv vært leirdeltagere tidligere. Cristina og Lacramioara fra Romania er blant dem, og nå er de medarbeidere for åttende år på rad. De møtte Misjon Uten Grenser i sin egen barndom. Den gangen som barnehjemsbarn. De to legger ikke skjul på at de hadde ord på seg for å skape trøbbel, men forteller at livet deres har endret seg totalt fordi noen ville investere i akkurat dem: –Gud er god, og den sannheten ønsker vi å gi videre til barna. De trenger å vite at han elsker dem, og at veien er kort til å gjøre dårlige valg og gå feil vei i livet uten ham.
De to damene understreker at de er «evig takknemlige» til ansatte og frivillige i Misjon Uten Grenser for den kjærligheten de har fått fra dem.
–Deres trofaste kjærlighet og utholdenhet, sammen med Guds nåde, har gjort oss til de menneskene vi er i dag, konstaterer de to, som nå selv er utholdende og trofaste leirmedarbeidere.
JOHN OG THRINE-LISE
hadde med seg en interessert gruppe frivillige på tur til Albania i september.
GLEDEN VAR STOR hos en enslig mor som fikk ny strikkekjole.
FØR TRENGTE HUN HJELP, men nå driver hun en egen pizzarestaurant –som går godt
DET GJORDE INNTRYKK å møte barna på Etter skoletid.
I OPPVEKSTEN var de problematiske barnehjemsbarn som skapte trøbbel. Møtet med ansatte og frivillige i Misjon Uten Grenser endret alt. Nå gir de selv Guds kjærlighet til barn og unge.
Nermina og Jasmin gleder seg til jul sammen med de fire barna sine:
Emanuel (15) Angelina (12), Naomi (11) og Monica (6). Men det er ikke
lenge siden julen var mors store bekymring …
TONJE HAUGETO STANG
Familien er rom – og kristne.
Foreldrene møtte Jesus som tenåringer, og troen er deres kjæreste eie. Derfor er julen så sentral i livet deres.
– For meg er juledagen den beste dagen i året, for da ble Jesus født, konstaterer Nermina (38)
Firebarnsmoren vil så gjerne at barna deres også skal få et spesielt forhold til denne høytiden:
– Derfor betyr det ekstra mye for oss å kunne feire sammen med familie og venner som også gleder seg over alt Jesus har gjort for oss, forklarer hun.
I mange år har hindringene for det de ønsker seg, vært mange.
Nermina og Jasmin (40) håper at barna deres vil forbinde gode ting med foreldrenes tro, selv om troen på Jesus har gjort en julefeiring med gaver, juletre og litt god mat på menyen ekstra vanskelig for dem.
Får ikke jobb
Begge foreldrene har god utdanning, men som rom – og kristne – sliter de med å få fast arbeid.
– Jasmin har fått tilbud om illegalt arbeid. Men som kristen kan han selvsagt ikke kan si ja til lyssky virksomhet, understreker Nermina. Hun legger til at mannen flere ganger har blitt lurt til å jobbe uten å få lønn som avtalt, også.
Å følge Bibelen i et land med omfattende korrupsjon, er krevende, og det får konsekvenser i hverdagen.
– Det er hardt å måtte innrømme det, men iblant hopper mannen min og jeg over måltider for at barna skal kunne spise seg mette. Gud vet hva vi har vært gjennom, sukker Nermina.
Hun synes det er tøft at de ikke kan forsørge barna sine slik de vet andre kan.
– Det gjelder jo ikke bare det som er absolutt er nødvendig. Men sånt som andre foreldre kan bidra med: Skolebøker, litt lommepenger og
mulighet for å være med på en skoletur, forklarer hun.
Mangel på penger preger livet deres. Foreldrene samler metall og andre råmaterialer som de selger videre, men det dekker på ingen måte familiens behov. Ikke i hverdagen, og i hvert fall ikke i julen.
– I mange år har vi ikke hatt råd til ordentlig julemat, og heller ikke juletre. Men det verste for meg har vært å ikke kunne gi barna våre små gaver, slik andre barn får. Nermina har hatt det svært tungt, og er spent på barnas framtid.
Diskrimineres
Hun og mannen oppmuntrer barna sine i skolearbeidet, og gjør alt de kan for at de skal forstå at de er elsket og har gode evner. Men de er bekymret for at samfunnet ikke vil verdsette dem og talentene deres når de blir eldre.
Romfolk den mest sårbare minoriteten
i Bosnia, og både lovene og samfunnet ellers utsetter dem for diskriminering og nedverdigende behandling. Dette preger også livet til ressurssterke mennesker som Nermina og Jasmin. De håper barna deres vil få flere muligheter enn de selv har fått, og at de i framtida vil slippe å kjempe for helt basale rettigheter selv om de er rom.
Som rom uten stabil inntekt er det for eksempel svært vanskelig å få napp i
SANDRA, fra Misjon
Uten Grenser, er til stor støtte for familien Hasanovic, og gleden var stor da de kunne åpne eskene med det de trengte for en god julefeiring i 2023. (Den yngste datteren var ikke hjemme da bildene ble tatt)
håndtrykk fra Gud. Det er som han sier «vær ikke bekymret».
Sandra bekrefter at familien er dypt takknemlige både for den praktiske bistanden de har begynt å få, og den emosjonelle støtten det er at hun kommer jevnlig innom. Jasmin legger til at den usikkerheten de har levd med så lenge, har ført til mange depressive tanker, særlig for Nermina, men at det nå går mye bedre.
boligmarkedet. Selv leier de huset de bor i. De har lenge visst at boligen skal rives, men ikke når. Det legger et umenneskelig press på dem.
Tilgodesett i nytt område Nermina har grått mye over situasjonen. Det var et bønnesvar for dem da Misjon Uten Grenser nylig begynte å arbeide i deres område, og de ble en del av F2F-programmet.
– Jeg klarer ikke å beskrive hvor glad jeg ble da vi fikk kontakt med Sandra, som er vår koordinator, smiler hun.
– For meg har dette vært et gedigent
– Den ryggdekningen det gir oss å få støtte fra Misjon Uten Grenser, er uvurderlig, uttrykker de begge.
Da Sandra sto på døren med ekstra forsyninger til jul i 2023, ble de overveldet av følelser. Nermina klarer ikke peke på hva som betydde mest, men beskriver ved til fyring, mat så de kunne lage gode måltider og gaver til barna som et eneste stort mirakel.
– Vi er rett og slett en lykkeligere familie fordi vi nå vet at vi har noe godt å se fram til, avslutter hun.
HJELP TIL SELVHJELP
–Jeg har alltid drømt om å drive mitt eget gatekjøkken. Med eneansvar for en fantastisk datter er det viktig å klare å forsørge oss. Det klarer jeg nå, forteller Altina fornøyd.
T.L. ARNESEN HEAP
Med litt økonomisk støtte og hardt arbeid har Altina Bici fra Albania klart å skape seg sin egen arbeidsplass. Hun har startet eget gatekjøkken i nabolaget sitt, og jobber lange dager. I tillegg til å lage mat inviterer hun barn og kvinner til samling og bibelstudier i det lille lokalet.
Datteren, Selina studerer medisin og hjelper til på gatekjøkkenet når hun kan. Hun drømmer om å bli barnelege, og er nå i gang med det fjerde studieåret.
Etter et samlivsbrudd ble Altina og Selina med i vårt fadderprogram for nesten ti år siden. De er takknemlig for all hjelpen de har mottatt, men klarer seg nå på egen hånd. De vil gjerne gi noe tilbake, og bidrar begge som frivillige på våre sommerleirer og andre aktiviteter.
For svært mange familier kan det virke håpløst å komme seg ut av fattigdommen. Med litt hjelp lar det seg likevel gjøre. Det er vanskelig å få fast arbeid, og mange jobber som dagarbeidere. Da trenger de eget utstyr.
Eget verktøy for å jobbe innen bygg og anlegg kan føre til flere oppdrag, og med en symaskin kan man jobbe hjemmefra når barna er små. Slike enkle løsninger kan gjøre en stor forskjell i familiens inntekt.
Nå kan du være med og hjelpe. Gi en familie en sjanse til å endre sin hverdag og framtid.
STØTT FAMILIER
GI HJELP TIL SELVHJELP!
Bruk vårt kontonummer 2601 07 14140. Merk innbetalingen med ”Hjelp til selvhjelp” +evt. navn på familien du vil støtte. Alle små og store bidrag gjør en forskjell. Man trenger ikke betale hele beløpet alene.
SÅRBARE FAMILIER
følges opp av våre lokale medarbeidere og får hjelp til å bli selvberget. Hvert år blir 120 familier hjulpet.
FAMILIEN CHIRU, ROMANIA BRODERIMASKIN, KR 16 300
VERKTØY FOR BYGG OG ANLEGG KR 22 800
REISEBREV FRA MOLDOVA
I sommer var jeg på leir i Moldova med 60 ungdommer fra Norge, Romania og Moldova. Opplegget var støttet av Erasmus+, et EU-prosjekt for ungdom med fokus på non-formell læring og kulturutveksling.
HANNE DEBORA SÆRSTEN
Uka i Moldova ga oss innblikk i Misjon Uten Grenser sitt arbeid og de ulike kulturene som var representert. Jeg fikk virkelig se hvordan de ikke bare deler ut klær og mat, men bygger relasjoner med mennesker og ser hele dem. På leiren møtte jeg engasjerte unge mennesker med en stor kjærlighet for Jesus og sine medmennesker. Vi fikk dele tro og ha felleskap med hverandre. Allerede den første dagen hadde hvert land en kreativ presentasjon av kulturen sin, og senere ble vi konkret kjent med forskjeller og ulikheter mellom kulturene. Vi hadde møter og samtalegrupper der vi fikk dele tro og liv. Dagene brukte vi ellers på barneleir, familiebesøk, byrebus og volleyballturnering.
Flere av ungdommene på leiren kom fra vanskelighetsstilte hjem. Noen hadde opplevd vold og ikke fått omsorgen de trengte. De fortalte om
hvordan støtten de fikk gjennom Misjon Uten Grenser, og de gode nyhetene om Jesus, har forvandlet livet deres. Etter selv å ha fått hjelp brenner de etter å hjelpe andre. Nå får de gjøre dette på barneleirene de selv fikk delta på som barn. Det var vakkert å se deres levende relasjon med Jesus, og at støtten de har fått har forandret livet deres.
Det gjør alltid inntrykk å komme hjem til familier i fadderprogrammet. Spesielt sterkt var det å besøke en varm og kjærlig familie bestående av en gutt på ti år, en mor og en bestemor. De levde under enkle forhold, og på tross av sykdom og hardt arbeid med å få livet til å gå rundt, utstrålte de fred og kjærlighet. Gutten hadde et smil som fylte hele ansiktet hans, og entusiastisk viste han oss rundt. Vi ble tatt med til alt fra hønsehuset til kjelleren. Da vi kom til soverommet, presenterte han oss for en av eventyrbøkene sine, og viste hvor flink han hadde blitt til
å lese. Alt med en utrolig stolthet og takknemlighet. Det minte meg om å være takknemlig og ikke la materielle ting eller noe annet ta bort gleden jeg har fått i Jesus!
Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet over menneskene jeg har fått møte. Historiene og kjærligheten deres gjorde inntrykk på meg. Særlig å se hva Gud har gjort i livet deres og at hans hjerte banker i dem.
DET ER NYDELIG
å merke hvordan vi kan komme sammen som Guds familie. Jesus binder oss sammen på tvers av kulturer, nasjoner og språk. Jeg kjenner meg så beriket over å møte søsknene mine og lære litt om hvordan de lever.
DET VAR TYDELIG å
se at hjelpen som blir gitt av Misjon Uten Grenser, går hånd i hånd med evangeliet. Flere av ungdommene på leiren fortalte at gjennom å bli kjent med Jesus på sommerleir og andre aktiviteter har de fått håp og tro på framtiden.
HJEMME HOS
GUTTEN viste han oss en duk som moren hadde heklet i et intrikat og flott mønster. De selger hun for en liten fortjeneste til naboene i landsbyen.
EN AV DAGENE reiste vi til hovedstaden Chisinau og hadde byrebus med mange utfordringer og oppgaver. Samholdet i gruppa var veldig godt på kryss og tvers av bakgrunn og nasjonaliteter.
BARNA KOSTE SEG på sommerleir med morsomme vannleker i varmen. Både konkurranseinnstinkt og samarbeid ble satt på prøve. Da vi møtte noen av barna dagen etter, var vannlekene et stort høydepunkt fra leiren.
Vi har lenge ønsket å gi dere ferskere nyheter om arbeidet –og holde enda nærere kontakt med dere som gir til Misjon Uten Grenser. Det håper vi å oppnå når vi nå har begynt å sende ut nyhetsbrev som e-post to ganger i måneden. Har vi din adresse, får du det i e-postkassen din i disse dager.
I nyhetsbrevet vil vi dele nyheter fra felt og arbeidet her i Norge. På denne måten kan vi dele flere nyheter raskere. Du vil også få en liten miniandakt hver gang.
Derfor du vil fremdeles motta magasinet vårt med lengre artikler i din vanlige postkasse – sammen med de vanlige brevene fra organisasjonen.
Hvis du ikke får nyhetsbrev nå i desember, trenger vi e-postadressen din om du vil ha det. Sjekk også spam/søppelpost. Hvis meldingen har havnet der, kan du merke eposten og velge «ikke søppelpost» i feltet rett ovenfor. E-post fra oss vil da komme i rett e-postkasse framover.
Får du ikke nyhetsbrevet, kan du bruke QR-koden nedenfor for å komme til et skjema for registrering av e-postadresse. (Ikke kjent med QR-kode? Bruk kameraet på telefonen din. Sikt på koden. Plasser den gule rammen rundt koden. Trykk så på det gule feltet som kommer opp i bildet.)
ANDAKT |DAG GUNDERSEN STORLA er giver til Misjon Uten Grenser. Han er lege, brennende opptatt av at mennesker skal få bedre livskvalitet og har tidligere vært misjonær i Bangladesh for Normisjon.
Da jeg var gutt, gikk jeg med aviser. En lærerinne fortalte engasjert om hvordan det var å være fattig og foreldreløs, og jeg ble dypt grepet.
Jeg ga av de få kronene jeg tjente til et adoptivbarn jeg hadde i mange år, og kjente en stor glede ved å vite at en jente i Brasil fikk et bedre liv. Senere så jeg mange slags nød. Som misjonærer i Bangladesh fikk vi ofte mødre på døren som ikke hadde mat til barna sine. Kunne vi annet enn å gi?
Vi har også tatt imot flyktninger fra Ukraina i huset vårt. De hadde reist fra alt de hadde, og var i nød på mange plan. Jeg arbeider med pasienter som er alvorlig utmattet med Myalgisk Encefalopati (ME). Mange av dem har ligget år i mørket mens håpet svinner. Det er mange
former for nød, vi ser den overalt rundt oss hvis vi åpner øynene.
Jesus sier at det du har gjort mot en av disse mine minste små, har du også gjort mot meg. Det er ikke de gode gjerningene som frelser oss, men når han bor i hjertet vårt gir han oss det samme ømme sinn for alle som lider som han selv har.
Å være kristen innebærer et kompromissløst kall til å lindre andre menneskers nød, på alle de måter den møter oss. Det finnes ingen unnskyldning for å sitte
velberget og være seg selv nok. Vi kan føle oss overmannet av all den ondskapen og nøden vi ser rundt oss, men vi må aldri gi opp å gjøre det lille vi kan.
Og det nytter!
Det er utrolig å se at det du betaler for to kinobilletter, forvandler Misjon Uten Grenser til en bedre jul for en hel familie. Og i tillegg til mat får de gjerne en barnebibel og det gode budskapet med på kjøpet.
Ha en velsignet jul med stor giverglede!
MATT 25,35
For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke.
MATT 25,40
Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.
Det vedlagte kortet kan brukes som en meningsfylt julegave til dine kjære
(beløpet betaler du på vedlagte giro) Trenger du flere kort? Last ned og print ut fra
www.mug.no/jul eller ring oss på tlf. 35 56 91 10
13/12 kl. 19.00 FJELLHAMAR KIRKE
Birgitte Bergerud, strykere
Per Arne Dahl
14/12 kl. 19.00 SKIEN MISJONSKIRKE
Birgitte Bergerud, strykere
Marianne Juvik Sæbø
PIANO:
terje kleppe/FRODE VIK
DALE MANNSKOR
DIRIGENT: LARS RAGNVALDSEN
DALE KYRKJE* 12. DES. KL. 19.00
NAIN, VOSS 13. DES. KL. 19.00
BILL. KR. 300,- PÅ HOOPLA.NO
ELLER I DØREN. * BILLETTER TIL DALE KYRKJE PÅ VIPPS: 559814
YTTERLIGERE INFO, SE: WWW.MARIANNE.NO
Martin Daland
15/12 kl. 18.00 STYRVOLL KIRKE
Birgitte Bergerud, strykere
Per Arne Dahl
21/12 kl. 19.00 KLEPP BEDEHUS Gratis inngang
Birgitte Bergerud, strykere
Even Sævik ( The Voice) Lokale musikere
For mange barn og familier i Øst-Europa er en fadder den beste gaven de kan få. Krigen i Ukraina har forverret levekårene for hele regionen. Hjelp utenfra er helt avgjørende.
BLI FADDER I DAG, OG SKAP JULEGLEDE I EN HÅPLØS HVERDAG!
Skann og bli fadder! Tlf. 35 56 91 10