INNHOLD
Historisk bakteppe
Fra Durbuk, nord i Kashmir, til Srinagar, august 2035 11
Srinagar, Kashmir, september til oktober 2035 121
Srinagar, Kashmir, oktober til desember 2035 165
Ord etter ord 267
HISTORISK BAKTEPPE
Etter at den andre amerikanske borgerkrigen ble avsluttet i 2031, ble nav-og-eike-systemet, hvor alle større internasjonale beslutninger gikk via USA, feid vekk. Tynget av statsgjeld og uforsonlige politiske fronter, valgte USA alenegang. Supermakten var detronisert. Slik alle imperier går under.
Fra 2031 fantes det bare to stormakter. Kina og India. Russland var ikke en makt å regne med. Landet var konkurs etter militære konflikter mot Ukraina og andre naboland. Det folkelige opprøret som til slutt styrtet Putin, sendte landet inn i kaos.
Som tektoniske plater støtte Kina mot India. I første rekke de indiske regionene Jammu og Kashmir i nord. Både India, Kina og Pakistan mente at de hadde historiske krav på området. Etter den blodige delingen av Britisk India i to land i august 1947 – India og Pakistan – hadde de tre landene allerede hatt flere mindre væpnede konflikter.
Kina tok en bit av Jammu og Kashmir i 1962. Påskuddet var at Kina og Storbritannia aldri hadde blitt enige om en klar grense mellom Kina og India.
For Pakistan var konflikten med India viktig. Korrupte makthavere ønsket å kamuflere egen utilstrekkelighet. Takket være konflikten med India hadde pakistanske myndigheter en nasjonalt samlende syndebukk.
India hadde lenge følt seg truet av Kinas nye silkevei, BRI – nervestrengen av motorveier, toglinjer, havner og digitale installasjoner som forbandt Kina med Sentral-Asia, Afrika og Europa. Inderne så med økende skepsis på hvordan Kina inngikk avtaler med Indias naboland og ekspanderte maktterritoriet sitt.
For Kina var ekspansjon viktig. Landet hadde i løpet av 2020-tallet bygd havner og baser på ethvert skjær i Kinahavet. Taiwan ble tatt i en blodig konflikt i 2032, samtidig som Sør- og Nord-Korea ble erobret. USA hadde trukket tilbake forsvarsgarantiene for Taiwan og valgte ikke å gripe inn. Kjøpet av Sakhalin-øya fra Russland, som trengte penger for å opprettholde den vaklende staten i 2033, avsluttet ekspansjonen i øst.
Utvidelser vestover ble Kinas høyeste prioritet. I første rekke Kashmir, som Kina allerede kontrollerte 17 prosent av. Allerede i desember 2034 plasserte Kina én million soldater ved grensen til den indiske regionen. India svarte med 100 000 soldater. I trekvart år prøvde diplomater å dempe konflikten, der partene truet hverandre gjensidig med atomvåpen. Kineserne var ikke bare overlegne når det gjaldt antall soldater, men var dessuten ledende i verden med dronekrigføring styrt av kunstig intelligens.
På samme tid gjennomførte islamistiske organisasjoner, med fotfeste i Pakistan, aksjoner inne på indisk territorium. India befant seg dermed i en vanskelig tofrontssituasjon.
Mange politiske kommentatorer og eksperter stirret seg blinde på erobringen av land. Men den viktigste årsaken til den pågående konflikten dreide seg om vann. Himalaya var det store vanntårnet i denne delen av Asia. Store elver rant ut herfra. Uten vann kunne ikke en sivilisasjon overleve. Dette var harde fakta på bakken og en drivkraft for de tre statene som ønsket kontrollen over Jammu og Kashmir.
FRA DURBUK, NORD I KASHMIR, TIL SRINAGAR, AUGUST 2035
«Noen ganger er livet som å slikke honning av torner», pleide moren til Marion å si. «Det søte kombinert med den stikkende smerten som gjør at du både elsker og hater denne tilstanden. Med vondt skal du kjenne hvor ondt livet kan være.»
«Hun hadde rett. Det er torner og honning», mumler Marion Hvitsten for seg selv mens hun leser mailen på nytt.
Den er ganske kort og slutter slik:
Jeg skjønner at du kanskje ikke vil møtes. Men jeg har behov for å se deg. Tenk på noe utenfor deg selv, for en gangs skyld. Hilsen datteren din, Imogen, i tilfelle du har glemt navnet.
Marion stirrer på ordene. Forstår dem som de enkelte ordene de er. Og forstår ikke hvordan dette er mulig. Hvordan har Imogen funnet ut at Marion er moren hennes?
Marion prøver å forestille seg Imogen som har skrevet dette for bare noen timer siden. En krigskorrespondent på TV er en offentlig person. Derfor vet Imogen at hun befinner seg i den indiske delen av Jammu og Kashmir. Hun
kjenner til Marion, som har vunnet priser for reportasjene sine fra militære hotspots.
Berømmelse er plagsomt. Når Marion kommer inn i en journalistlounge, vet alle hvem hun er. Selv kjenner Marion ikke lenger så mange. Mange gamle kolleger og venner har takket av. Kolleger har blitt skutt i hodet, mistet beina fordi de tråkket på en mine, blitt kidnappet og halshogd. Eller havnet i fiendtlig kryssild. Å være krigskorrespondent er ikke et yrke du pensjonerer deg fra. Det er et yrke mange dør i.
Denne mailen … Marion rister på hodet. Livet hennes er kaotisk nok som det er, om ikke en puslespillbit fra nesten førti år siden skal kreve en plass.
Marion får ikke tid til å tenke mer på datteren, fordi hun hører dyna brettes til side bak seg og snur seg mot Sylwia.
«Herregud, så varmt det er», sier Sylwia, og den olivenfargede huden glinser av svette. Dessuten lukter det kjønn og parfyme. Den samme lukten som på hennes egen hud. I krig kan du ikke regne med topp hygiene. De skal være glade de har et rom og en seng.
Marion vil helst krype innunder dyna sammen med henne. I hennes femtifireårige liv har hun aldri hatt bedre sex enn med denne jenta på førtifem. Hun kan nesten si at Sylwia har åpnet henne opp seksuelt. Ikke at Sylwia var den første kvinnen Marion hadde gått til sengs med, men definitivt den som visste aller best hvor alle knapper, spaker og soner på en kvinnekropp befant seg.
Frekke og vakre Sylwia, med blikket som sier «Kom hit! Kom til meg!». Marion ville sikkert også valgt Sylwia og senga, hadde det ikke vært for et voldsomt brøl over hodene deres etterfulgt av bomber som eksploderer et godt stykke
unna. Gulvet her i kjelleren dirrer. Jagerflystøyen etterfølges av artilleriild og granatnedslag. I et mindre oppkavet øyeblikk kunne Marion slått fast nøyaktig hvilke våpen og ammunisjon de hører.
Nå er ikke militær presisjon det viktigste. Marion samler det lange, blonde håret i en knute på hodet. Bortsett fra det er hun allerede påkledd. Hun dropper kaffen som står rykende på det vesle arbeidsbordet, klapper sammen PC-en, slenger den i sekken og tar det tekniske utstyret som hun har ansvar for.
Sylwia er profesjonell. Hun trenger ikke å mases på. Hun spretter ut av senga, hopper i klærne og får på seg kevlarvesten med ordet «PRESS» på. Burde hatt en hjelm, men redaksjonen klarte ikke å skaffe det på så kort tid som de hadde på seg til å fly opp hit fra Dehli. Sylwia griper sekken og sin del av teknikken. Sammen løper de ut av rommet og ut i den trange korridoren. Fra siderommet kommer den mørkhårede Iver Standal, som har ansvaret for lyd, og Aurora Kjenner, som har lyssetting og redigering. Både han og Aurora er drillet i å alltid ha utstyret sitt pakket og klart.
Marion sjekker likevel automatisk at alle har på seg de skuddsikre vestene. Hun er Store Mor og passer på dem alle. Det er en oppgave hun har pålagt seg helt siden hun begynte å jobbe som krigskorrespondent.
De fire løper opp to etasjer og mot utgangen mens huset rister. På vei opp tørker Iver av seg barberskummet. Han pleier et skjegg som kunne vært en mulla verdig. De har hver sin sekk på ryggen. Aurora har også husket den svarte bereten. Med det kortklipte, røde håret kler hun den. Luggen hennes synes nesten ikke under hodeplagget.
«Hva faen skjer?» roper Marion til Master Firaq, som har ansvaret for innkvarteringen i dette parkeringshuset. Det er det eneste solide huset i Durbuk. Like i nærheten av den militære basen og byen som er bygd opp der, bare noen kilometer fra den strategisk viktige Pangong Lake med delvis grense til Kina. Betongkonstruksjonen skal motstå de fleste angrep fra bakke og luft. Ingen har likevel noen garanti for at bygget ikke raser rundt dem hvis Durbuk også blir angrepet. Det drysser betongstøv rundt dem idet de kommer ut i friluft.
Marion stiller seg bak Master Firaq, som han foretrekker å kalles. Enten det eller «Boss».
«Det hele er meget beklagelig», sier han. «Kinesiske styrker har krysset grensen ved Pangong Lake. Om ikke lenge er de på vei hit.»
«Finnes det en mulighet for å fly vekk herfra?» spør Marion, selv om hun aner hva han vil svare.
Master Firaq drar henne med rundt hjørnet på bygningen. Han peker på det enslige flyet ute på plassen ved siden av terminalen. Det har seglet til den indiske visepresidenten Dhankhar på siden. Det betyr at de kan prøve både bestikkelser og bønn. Likevel vil flyet kun være tilgjengelig for den viktige mannen som er her for å forhandle med kineserne. Boss slår beklagende ut med armene.
«Hva med en bil?» Marion forbanner ideen sin om å kjøre nesten fram til fronten mot Aksai Chin, regionen som ble erobret av Kina allerede på sekstitallet, i en billig bruktbil. Ideen virket strålende i og med at ingen andre journalister hadde kommet hit til toppmøtet mellom den indiske visepresidenten og den kinesiske utenriksministeren. Årsaken var at det var topphemmelig. Marion er vant til å bestikke
de rette kildene. Kilder åpner seg så lenge noen betaler. Men bilen oppga ånden idet de rullet inn i Durbuk og nå er de uten transport. Hun må fikse noe!
Luftangrepet må være mot Tangtse, ikke mange kilometerne unna, i retning av Pangong Lake. Marion gir tegn til Sylwia om å filme det lille de kan se av angrepet. Røde eksplosjoner og svart røyk velter opp og dekker horisonten. Med kikkerten ser Marion en sveit med droner sirkle tettstedet. De kommer i samordnede angrep styrt av den suverene, kinesiske KI-en.
Alle trekker i ren refleks inn i parkeringshuset idet enda flere bomber treffer Tangtse. Antakelig er det nå et drivstofflager som eksploderer ildrødt. Smellet høres godt selv her.
«Bil … tja, kanskje», sier Master Firaq på sitt haltende engelsk. Han vagger med hodet.
Marion vet hva som kommer. Alle samtaler med Master Firaq avsluttes med en prat om penger. Mange penger, kun i NINR, Nye Indiske rupi, som erstattet den gamle rupien for fem år siden. Det vil kreve hard forhandling for å komme fram til en fornuftig pris.
«Jeg har bare litt penger», sier Marion.
Master Firaq nikker og tannhjulene beveger seg inni hodet hans. Han tilhører den delen av menneskeslekten som alltid overlever. De er som katter som snur seg i lufta og lander på alle fire. Hvis kinesiske soldater kommer hit, vil han samarbeide like tjenestevillig med dem og tjene flere penger.
«Vi må dra nå, Boss», sier Marion til ham. Hun akter ikke å tilbringe det neste halvåret i en kinesisk fangeleir mens fjernsynsselskapet og det norske Utenriksdepartementet forhandler om løslatelsen av henne og crewet.
Sylwia, Iver og Aurora stoler på henne. For dem er Marion den som alltid vet den smarteste veien ut.
Forresten … hvor er …? Marion ser seg rundt uten å oppdage ham.
«Hvor er Steele?» spør Marion crewet. Steele er en passe gal amerikaner som ikke bryr seg om hvorvidt han lever eller dør. Bare han får kjøre bil på de verste steder i verden. Han er dessuten tolk fordi han kan flere av språkene som snakkes i regionen. Han er konstant i aktivitet, enten han kjører eller mekker på bilen, snakker om krigserfaringer i Afrika og Sør-Amerika og tolker for henne og crewet. Han driver med svartebørshandel på si. Selger falske Rolexer, designerlommebøker og dårlige etterlikninger av Ray-Bans. Han er en kjeltring, men Marion aksepterer det så lenge han er nyttig. Ofte finner de ham full i en grøft. Da er hun mer i tvil om nytten hans.
Første gangen Marion så ham, satt han snydens på en designersofa på hotellet og svaiet, med en whisky i ene hånden og en sigarett i den andre mens han gaulet «What shall we do with the drunken sailor?» på repeat. Han kunne bare den ene verselinja.
Mens Marion så på, ble han tatt hånd om av betjeningen i hotellbaren og båret ut mens han skrek: «Jeg setter aldri mine bein her mer!»
Tre dager senere var han den eneste som meldte seg til å kjøre dem hit til Durbuk i det vestlige Kashmir. Marion ga ham jobben, mot sine instinkter. Irritert ble hun enig med ham om lønn, pluss at hun krevde at han ikke skulle drikke mens han kjørte. Steele nikket fraværende mens hun allerede angret seg.
Når det kom til stykket, kjørte han perfekt over fem hundre kilometer på en krevende vei. Vei og vei – fra det sørlige India og hit var veien av og til en blanding av grus, bekkefar og geitetråkk. Noen ganger langsetter dype avgrunner på høyre side og porøse og rasfarlige fjellvegger til venstre. Utsikter som fikk alle til å gispe og andre partier hvor Marion fryktet snikskyttere så mye at hun strevde med å kontrollere pusten for ikke å hyperventilere, slik hun hadde lært.
Det virket, og Marion mistet ikke kontrollen slik hun fryktet. Hun fikk ikke flashbacks til Spania, som hun nesten alltid fikk om natta.
«Steele lå i køya si sist jeg så ham», sier Aurora. «Han var … påvirket.»
«Helvete!» sier Marion lavt.
Sylwia går for å vekke den fulle sjåføren. De må dessverre få ham med seg. Om det så skal være i bagasjerommet.
I nabobyen fortsetter angrepet mens Marion forhandler med griske Master Firaq. Marion hører droner, artilleri og granatkastere, og tipper at den indiske visepresidenten, Dhankhar, snart bare er et lik blant mange andre.
Forhandlingene har nok kanskje vært en kinesisk felle. Visepresidenten er regjeringens sterke mann og leder. Å miste ham vil være et stort tap for India. Den sittende presidenten får, med sine åttifem år, Joe Biden på slutten av karrieren sin til å virke som en kvikkas.
Når vil kinesisk KI, soldater og droner angripe Durbuk?
Det akter ikke Marion å sitte rolig her og finne ut av.
I det samme bemanner indiske soldater luftvernet på basen. Det er gammelt utstyr hvor det er så som så med treffsikkerheten. Det blir ikke bedre av en kaotisk situasjon og
at ingen av soldatene har kamperfaring. De skyter tilfeldige skudd. Nesten som om de er blinde. Håper å treffe noe. Risikoen er at de heller tiltrekker seg uønsket kinesisk oppmerksomhet.
Marion samler crewet rundt seg og klapper dem på skuldrene, stryker dem over armene, snakker med rolig stemme: «Det er helt normalt å være redd nå. De som er redde, overlever. Jobben vår er å være redde og likevel gi verden det de vil ha. Sett opp utstyret nå for et siste opptak!»
«Nå?» innvender Aurora og rister såpass frustrert på hodet at bereten blir sittende skjevt på henne. «Er du gæren?»
«Nå er best», sier Marion. «Bare kilometer borte skapes det verdenshistorie. Kina har krysset grensen og sannsynligvis drept visepresident Dhankhar. Nå angriper de India med alt de har.»
«Hvordan vet du det?» spør Iver mistroisk og klør seg i skjegget. «Det kan være et lokalt angrep. Etterpå kommer de med en unnskyldning om at det ble ledet av en triggerhappy general. Det kan hende at de bare tester det indiske forsvaret.»
«Da ville de valgt et mindre viktig mål enn Tangtse og den indiske visepresidenten», svarer Marion. «Hvor faen er …?» roper hun, men akkurat da kommer Sylwia slepende på Steele. Han klarer ikke å fokusere, og hendene hans famler rundt i alle lommene etter sigarettene, som han til slutt finner. Han mister lighteren når han hører skudd og eksplosjoner. Endelig får han fyr på en sigg og synker ned på betonggulvet.
«I’ll be damned», sier han lavt mens Sylwia griper utstyret sitt.
«Lyd, lys, kamera om tjue sekunder», kommanderer Marion.
Alle gjør jobben sin. Bare Sylwia fomler. Hun ble skutt på og såret for fire år siden. Sånt sitter i kroppen. Kroppen husker alltid. Den vil skvette og hoppe til ved å høre de samme lydene.
Marion vet det godt. Hun glemmer ikke hva som skjedde i Spania for to år siden. Nå må hun i stedet samle seg.
«Jo fortere vi er klare, desto fortere drar vi», sier hun for å motivere dem.
«Tviler på at vi drar med fly», sier Iver idet de ser flyet til visepresidenten kjøre ut på rullebanen. Iver drar en lett skjelvende hånd gjennom det mørke håret.
«Fokus på meg, og få med flyet i bakgrunnen!» roper Marion til Sylwia, som setter kameraet på skulderen. «Fem sekunder fra nå!»
«Vi er i Durbuk», sier Marion til kameraet. «Bak meg ser vi flyet til den indiske visepresidenten ta av. Toppmøtet mellom ham og den kinesiske utenriksministeren kan vi trygt hevde er avlyst. Dhankhar ble høyst sannsynlig drept i det kinesiske angrepet, selv om vi ikke vet det med sikkerhet. I bakgrunnen …» Marion snur seg og ser mot Tangtse, og Sylwia zoomer inn på nabobyen langt der borte. «… foregår et massivt kinesisk angrep med jagerfly, droner og artilleri. Det hele virker svært koordinert og er garantert godt planlagt. Kineserne bruker KI-systemet sitt.»
Marion bruker fem minutter på å oppsummere og skildre mulige scenarioer herfra mens crewet gjør jobben sin. Den eneste som gir pokker er Steele, som synker sammen i døråpningen.
«Hvordan kommer vi oss vekk?» spør Aurora mens de pakker sammen.
«Jeg har planen klar», svarer Marion. «Avgang om to!»
«Jeg kjører!» utbryter Steele nede fra gulvnivået.
«Ikke faen!» svarer Marion.
Vil du lese resten?
«Sorg er en slu jævel» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Handlingen foregår i Kashmir i 2035. Der befinner den berømte, norske krigsjournalisten Marion Hvitsten seg. Før hun rekker å dekke forhandlingene mellom India og Kina, starter krigen. Marion og medarbeiderne utsettes for en menneskejakt med kuler, bomber og droner.
I hotspotet Kashmir stiger tapstallene daglig. Ikke bare har de sine egne liv å bekymre seg for. Samme morgen som det braker løs får Marion en meget uventet mail.
Dette er en bok om å leve på en knivsegg og å bale med spøkelser fra fortiden. Forfatteren har skrevet en dagsaktuell politisk thriller som holder leseren fast på pinebenken. “Sorg er en slu jævel” er andre bok om Marion.
I den første, hvor handlingen foregikk i 2031, var hun i USA for å dekke den andre amerikanske borgerkrig.
www.forlagshusetivestfold.no
