VENTENATTEN
Erkjennelsen startet i magen og bredte seg som en tåke ut i armer og ben før den strammet seg om hjertet. Selv om minnene var gode, gjorde det vondt. Barndom, ungdom, sorger og gleder. Alt de hadde opplevd sammen. Og nå skulle Debbie dø. Ada antok at Debbie selv visste. At legen hadde fremført den nådeløse beskjeden til den snille, gamle damen. Debbies hånd var liten, men likevel sterk. Ada klemte varsomt til. Tenk, damen var nå nitti år. Tårene trengte seg på bak smilet. Hun hadde vært verdens beste barnepike og hushjelp for familien så lenge Ada kunne huske.
Det grønne lyset fra de svakt durende apparatene gjorde kvelden mykere. Ada tenkte at Debbies liv måtte ha vært godt. Barnepike og husholderske for foreldrene hennes, fabrikkdirektøren og hans frue med bare ett barn å se til. De bodde i et flott, hvitt hus med stor hage på beste utkant av Liverpool, tett ved Spookies Wood. Ada visste at hun selv hadde vært barnepikens øyensten. Dessuten hadde hun vokst opp i et trygt miljø og hadde knapt ant konturene av
utfordringene faren slet med på jobb. Ei heller hadde hun vært nevneverdig oppmerksom på de utallige arbeidsløse foreldrene som slet med å skaffe mat til barna sine. Hun var blitt voksen før hun hadde forstått hvor nyttig det var hver gang faren kunne gi jobb til noen på fabrikken. Da ville barna i den familien få julegave, i alle fall det året.
Ada reiste seg møysommelig opp fra pinnestolen, gned seg i korsryggen og åpnet den øverste knappen i det omfangsrike skjørtet. Hun kippet av seg mokkasinene og løsnet den øverste knappen på blusen. Det var ikke mange årene siden hun hadde sittet ved en annen sykeseng på akkurat samme måte. Foreldrene hadde vandret med få måneders mellomrom, og senere døde også ektemannen.
Ada kikket seg rundt. Lindrende avdeling hadde fått bedre møbler siden sist, slik hele byen Liverpool også hadde blitt pusset opp de siste årene. Den en gang i tiden så hardt prøvede byen, hvor det offentlige gjorde så godt de kunne med enda strammere budsjetter enn de private. Der mange av innbyggerne valgte å føde barn i altfor ung alder for å finne mening i hvorfor de selv var født. Dette, mens de svømte i arbeidsledighet og håpløshet. Noen ganger hadde Ada lyst til å rope til ungdommene: Skaff dere en utdannelse. Det er den beste veien til et godt og trygt liv. Ikke alle elevene på skolen hadde fulgt rådet. Det var forståelig. Det krevde beinhard disiplin å studere mens sulten gnog i magen. Noen av dem hadde mot alle odds fått det til. Men det var da. Nå var Liverpool en bedre og tryggere by. Den var velstelt og fin, takket være midler fra EU og begge byens fotballlag.
Ada bøyde seg over Debbie og studerte ansiktet hennes. Så full av mildhet og lekenhet. Hun strøk den døende over det hvite dunhåret. Døden. Denne reisen til før begynnelsen
og etter slutten. Så nådeløst endelig og uendelig på samme tid. Dessverre hadde Ada ingen overbevisning om å få møte sine kjære igjen, i en annen tid, et annet sted. Så betydningsfulle var ikke mennesker.
Ada fant frem mobilen og sendte en tekstmelding til seg selv. En påminnelse om at hun skulle donere en sum til sykehuset når dette var over. Hun ville bidra med noe til dem som ennå ikke visste når de skulle miste noen. Slik er naturen, tenkte hun. Jeg vet med sikkerhet at jeg også skal dø. Bare ikke hvordan eller når.
Åndedragene ble sjeldnere. Debbie befant seg i en sinnstilstand mellom liv og død, som Schrødingers katt. Morfinen tok smertene, kommunikasjonsevnen og alle sjelelige følelser. Det skulle føles smertefritt og likegyldig å dø, hadde sykepleieren fortalt. Sikkert til det beste.
En uventet uro steg opp i Ada. Hadde de sagt alt de burde si til hverandre? Forstod Debbie at hun var der sammen med henne? At det var hennes tur til å passe på, slik Debbie hadde passet på henne langt opp i voksen alder? Tåren gled stille nedover kinnet. Ada tørket den fort bort. Hun pleide ikke å gråte. Det var i alle fall lenge siden. Hun strakte på seg og ruslet sakte rundt i rommet. Pilatestreningen hadde hjulpet mot smertene i de brede hoftene, men ikke for bena som alltid hovnet opp på kveldene.
Ada hadde overtatt det store, hvite huset da foreldrene døde. Barndomshjemmet stod flott til skue for alle som passerte for å gå tur i Spookies Wood. Ada visste godt at huset var altfor stort for bare henne, men størrelsen kom godt med de få gangene familien kom på besøk. Dessuten hadde hun lovet sin egen mor å ikke selge huset så lenge Debbie bodde i annekset. Nå ville situasjonen bli en annen.
Hele livet hadde hun gått inn for å lære så mye som mulig på kortest mulig tid. For endelig, da hun så vidt hadde rundet førti år, var hun blitt en svært respektert leder på skolen. Ingen hadde vært mer overrasket enn henne da hun ble tilbudt rektorstillingen. Nå var hun pensjonist, og savnet over å ikke lenger kunne jobbe på ungdomsskolen, gjorde at hun kjedet seg. Hun var ikke til nytte, selv om hun hadde mye mer å gi. Det var skremmende å innse at hun hadde begynt å venne seg til dette forutsigbare livet. Pilates, frokost, små ærender, lunsj, lese, middag, TV, sove. Hun som hadde vært en så energisk og nysgjerrig sjel.
Det var natt, men Ada dro likevel i snoren. Det gikk noen minutter før sykepleieren kom.
– Ja, du ringte? Stemmen skar igjennom kveldsmørket.
– Jeg er sliten, men vil ikke gå. Har du en ekstra seng jeg kan låne?
Sykepleieren sukket og forsvant. Det tok lang tid før sykepleieren omsider kom med trillesengen. Hun sjekket signalene som lyste ut av monitoren, som for å konstantere at Debbie fortsatt levde.
Ada lot seg falle ned på ekstrasengen ved siden av Debbie med et stønn.
Tankene surret mens hun stirret i taket. Alle disse livsløgnene om å bli gammel. Hvor mange ganger hadde ikke folk gjentatt alt det gode med å bli eldre. Alternativet hadde vært verre. Eller som den gale, gamle naboen Hedy hadde sagt da hun fortsatt hadde vært ung og frisk:
Når du blir gammel, slipper du endelig ut av forfengelighetens fengsel. Uansett hvor hardt du prøver, så er du bare gammel. Joda, du kan alltids kle deg pent og føre deg. Da vil du bli beundret fordi yngre mennesker ønsker å eldes med verdighet.
Men lever du lenge nok, blir du uansett skrukkete, sammensunket og skjør til slutt.
Ada hadde aldri følt på noe forfengeligetens fengsel. Men så hadde hun ikke vært så vakker som Hedy heller. Hun kunne rett og slett ikke finne mange positive sider ved alderdommen. Huden som skrumpet inn, svakheten som snek seg på da musklene forsvant og hun ikke lenger kunne se og høre like godt. Hjernen som oppfattet ting saktere og sendte tregere signaler ut til kroppen. Stemmen som ikke alltid bar. Heldigvis fikk hun en gang iblant høre at hun holdt seg godt. Det var nok fordi treningen gjorde henne rak i kroppen. Dessuten var hun nøye med å legge det grå håret og ellers fremstå som velstelt.
Hadde barnepiken levd et liv med lidenskap? Ada kunne ikke huske at Debbie noen gang hadde hatt en kjæreste eller venn. Selv hadde hun for lenge siden akseptert at hun ikke kom til å finne kjærligheten igjen. Joda, hun kunne takke ja til en invitasjon i ny og ne, men hun savnet mannen sin. Hun lengtet etter å bli holdt rundt, kjenne nærhet til et annet menneske som hun elsket dypt og inderlig. Slik var det ikke lenger. Ektemannen var ikke der for å overraske henne og innlede til gode samtaler.
Ada snudde seg i den smale trillesengen slik at hun lå med ryggen til Debbie. Kanskje hun burde vie sin siste fase i livet til å gjøre noe med ensformigheten? Slippe opp, leve mer impulsivt, bringe spenninger tilbake. Si ja til alt! Hun hadde tross alt kun fått ett liv i gave. Og det var ikke mange igjen som kunne klandre henne for noe som helst, uansett hva hun fant på å gjøre.
Hun snudde seg møysommelig rundt på magen og så på Debbie igjen. Med ett begynte Debbie å hoste, og Ada
bøyde seg over sengekanten for å se om hun kunne hjelpe til med noe. Igjen dro hun i snoren.
– Ja, noe mer du trenger?
– Hun hoster. Veldig svakt, det føles som hun kveles.
– Jeg skal hente et glass vann. Du kan gi henne vann med teskje.
Med ett åpnet Debbie øynene. De skinte som små diamanter. Hosten stoppet, men smilet ble raskt forvandlet til smertedrag. Ada brukte snoren igjen.
– Hun har vondt, kanskje hun burde få mer morfin?
– Foreløpig har hun fått nok, rykningene du ser i ansiktet kan være tilfeldige.
Ada kikket overrasket på sykepleieren.
– I den morfinrusen får hun ikke med seg mye likevel. Men jeg ser at du insisterer, så jeg skal hente litt mer. Sykepleieren snudde på hælen og forsvant ut igjen.
Ada hevet den øverste delen av madrassen så Debbie ble sittende halvveis oppe. Etter en stund nærmet sykepleieren seg med sprøyten. Brått stoppet Ada henne. Debbie hadde gjort en fjern bevegelse med hånden, og en knapt hørbar lyd kom ut av munnen. Sykepleieren la sprøyten resolutt fra seg på nattbordet.
– Du får se å bestemme deg snart da, sa hun.
Det var ikke bare Debbie som ble umyndiggjort, men Ada valgte å holde munn. Hun tok hånden til Debbie og så henne dypt inn i øynene.
– Har du levd et godt liv?
– Det er noe viktig jeg må fortelle, presset Debbie frem, knapt hørbart.
Ada nikket forventningsfullt og la øret tett inntil munnen hennes. – Pappa’en din … var ikke … din egentlige far.
Ada holdt pusten. Hun stirret på Debbie. Var det morfinrusen som snakket?
– Hva mener du?
– Din biologiske far var krigsseiler, og du Ada … er datteren hans. Du kan få mer informasjon av ... Du er heller ikke ... Hostingen ble mer intens. Øynene rullet bakover og rallingen kom fra langt nedi lungene et sted.
– Jeg forstår ikke. Fortell mer, si mer. Kjære Debbie, jeg forstår ikke hva du mener.
Debbie trakk pusten og samlet seg.
– Faren din heter ... Alexander Sigvaldsen. Du kan få vite mer av Hestmanden i Norge. Kristiansand.
En ny hostekule presset seg på. Debbie svelget, kjempet og hadde tydelig ikke pust igjen.
– Debbie, mener du at mor var kjæreste med en norsk mann?
– Nei, nei …
Debbie ristet så vidt på hodet før hun hvisket med trykk på hvert ord.
– Jeg … er … din … mamma.
Det pep i apparatet, og før Ada visste ordet av det, kom sykepleieren stormende inn i rommet. Hun dyttet Ada vekk og satte sprøyten i Debbie.
– Det får være grenser for plaging av en terminal pasient. Sykepleieren sendte et strengt blikk.
Ada tok seg til brystet og deiset ned i trillesengen. Et par såre hulk fant veien ut i rommet. Hun stirret ut i natten og lot tankene fly i sirkler. For akkurat i det øyeblikket visste
Ada plutselig ikke lenger hvem hun egentlig var.
LIVSLINJER
Det var forunderlig hvor lett hun kunne dytte sorgen til side. Det var som om hjernen trengte tid til å forstå, til å erkjenne at døden var fylt av tristhet. Kanskje folk i alle sivilisasjoner til alle tider hadde forstått dette, helt siden de første begravelsesritualene, at de sørgende trengte praktiske gjøremål de første dagene, for at sorgen ikke skulle sette dem ut av spill. For så å la den slippe til, litt etter litt. I bølger.
Ada valgte å bruke samme begravelsesbyrå som da foreldrene og ektemannen døde. Selv om det var noen år siden, var det likevel deilig å slippe å gå igjennom familiekonstellasjonen på ny. At hun kunne bruke sine organisatoriske evner, ga henne en ny giv for en stund i alt det sorgfulle.
Seremonien til Debbie ble verdig og fin med få mennesker til stede. Ada satt på første rad i den lille kirken med datteren Michelle ved sin side. Hun gråt ikke, selv om favorittmelodien Smile ble nydelig spilt av en saksofonist hun hadde fått tips om av vennen Hugo. Han het Edward Williams, en pensjonert marinebiolog som bodde i sentrum av Liverpool og hadde musikk som hobby. Vi trenger alle
kunsten, tenkte Ada og tittet på Michelle. Kunstnerdatteren hadde kommet fra Paris for å overvære begravelsen til besteforeldrenes husholderske. Eller kanskje mest for å vise støtte til den eldste i familien, nemlig Ada selv. Michelles ektemann Anthon og deres sønner Tim og Tony, hadde blitt igjen i Frankrike. Ingen av dem kjente Debbie godt, dessuten var de alle travle med jobb og studier.
Ada flyttet seg nærmere Michelle og lente hodet mot datterens skulder. Den søte duften av det lange, sorte silkehåret omfavnet henne. Hun var glad for at datteren hadde skaffet egen familie. Enebarnet Michelle hadde sin egen flokk å ta vare på, og de ville være der for hverandre når hun selv en gang skulle dø. Ada kunne bare ønske at forholdet mellom dem hadde vært bedre. De siste par årene hadde kommunikasjonen mellom dem vært mer konfronterende. Ada visste ikke helt hva det kom av. Hun syntes datteren var blitt mer kranglete. Eller var det henne selv som hadde forandret seg?
Etterpå samlet noen få naboer seg utenfor kirken. Ada takket dem for å ha møtt opp, og det overrasket henne hvor mye hun satte pris på det. Med følget etter seg, gikk hun arm i arm med Michelle mot gravstedet. Sørgende og stille. Ada kjente på en merkelig lettelse over at seremonien snart var slutt, og hun skulle gå videre med blanke ark. Hun trengte ikke lenger å passe på Debbie i annekset. Dette overskuddet skulle hun bruke til å finne ut av sine egentlige røtter. Få klarhet i hvem hun var.
Følget samlet seg ved graven. Ada lukket øynene et øyeblikk. Gode minner fra et langt liv flimret forbi. Noen tårer fant veien ut, og hun tørket dem vekk med lommetørkelet. Da hun åpnet øynene igjen, møtte hun det stirrende blikket til Hedy. Det lyste ut av øynene til den gamle naboen. Ada
visste ikke hvordan hun skulle tolke det, men skjøv det bort med visshet om at damen ikke var vel bevart.
Sakte ble kisten senket. Ada måtte med ett kjempe for å ikke hikste ukontrollert. Var det virkelig sin biologiske mor hun var i ferd med å begrave? Hun grep fatt i Michelle og forsøkte å samle seg, mens presten messet noen ord hun ikke klarte å finne mening i. Med ett lyste små gylne striper med solglimt over kisten. Som en siste velsignelse fra en Gud hun ikke klarte å tro på.
Da presten hadde sagt sine siste ord, skjedde det noe uventet. Hedy stokket seg bort til Ada og spyttet mot henne.
– Tvi og fysj. En hykler, det er det du er og alltid har vært! hveste hun så vidt hørbart. – Du er ikke et ekte menneske, din djevel. Hun knyttet en kroket neve opp i luften. – Måtte du brenne i helvete! Slik mitt barn måtte.
Ada følte det som om tyngdekraften dro henne mot bakken, og det svimlet for henne. Michelle kom til unnsetning.
– Men i all verden, Hedy. Hvorfor sier du noe sånt?
Michelle tok tak i armen til Hedy og forsøkte å roe henne ned. Hedy rev seg løs, hevet armen og slo etter Michelle med stokken. Fortumlet deiset Michelle i bakken og holdt armene rundt hodet for å beskytte seg selv.
– Vik vekk fra meg du barn av djevelen! ropte Hedy.
Stemmen skingret før den sprakk.
Urolige rop bredte seg blant den lille forsamlingen. Stemmen til Michelle bar lengst.
– Hedy, slutt. Hva har mamy noen gang gjort mot deg som gjør at du hater henne?
En annen nabo blandet seg inn og fikk Hedy til å holde opp. Han hysjet på henne og holdt henne stødig inntil hun roet seg.
Ada visste at Hedy hadde mistet sitt eneste barn i en bilbrann. Mannen hadde gått inn i en kiosk for å kjøpe tobakk, da røykutvikling startet i bilen utenfor. Flammene vokste seg villere i rekordfart, og desperat hadde Hedys ektemann forsøkt å redde barnet som satt innelåst og fortvilet slo de små hendene mot bilvinduet. Men flammene var for store, og etter få sekunder eksploderte bilen. De redselsfulle barneskrikene, gjennomboret av smerte og frykt, hadde limt seg fast i ham for alltid. Hvert eneste sekund gjenopplevde han sitt barns smertefulle vei inn i døden. Til slutt orket han ikke mer. Noen få uker etter den skjebnevangre hendelsen, hadde Hedy funnet ham hengende i garasjen. Etter hvert forstod naboene at de på et vis hadde mistet Hedy også.
Ada stod som forstenet og så på oppstandelsen rundt seg. Hun forstod ikke hvorfor Hedy så plutselig hadde angrepet henne. Ada hadde selv bare vært et barn da Hedy mistet sin lille familie for nesten sytti år siden. Ada trakk et dypt pust. Hedy var en forvirret olding. Det ville ikke hjelpe å snakke fornuft med henne.
ETTERLAGET
Michelle hadde insistert på å arrangere etterlaget i huset til Ada. Datteren hadde ordnet det slik at hun kunne bo der i tre dager i forbindelse med begravelsen. Hun hadde uten bluferdighet installert seg og rigget i stand. Nå var det åpent hus, og Ada visste at Michelle mente det godt. I stedet for å irritere seg, benyttet hun muligheten til å senke skuldrene og slippe ansvaret. Så da Ada trådte ned i stuen etter å ha tilbrakt noen minutter på soverommet, føltes det godt og riktig.
Hedy var ikke å se, men de øvrige få naboene smilte da de delte noen gode minner om Debbie mellom seg. Enkelte av dem hadde minner om Ada også, fra hun var en baby som flyttet inn i det hvite, store huset sammen med foreldrene. Den unge barnepiken Debbie fulgte med som en integrert del av familien.
Da de siste gjestene hadde gått sent på ettermiddagen, la Ada seg flatt ned på sofaen.
– Et glass sherry, mamy?
En svak irritasjon spredte små elektriske støt gjennom kroppen. Hvordan kunne Michelle så lett ta for seg av hennes
godsaker? Med ekstra anstrengelse reiste Ada seg opp i sofaen, og nikket ja til sherryen.
– Jeg håper inderlig at du kan få solgt huset snart, sa Michelle og strøk hendene med raske bevegelser over sofaryggen. – Det er altfor stort for deg.
– Vel, jeg har ikke akkurat rukket å tenke så mye over det, svarte Ada og visste i samme øyeblikk at Michelle hadde tatt beslutningen for henne. – Derfor skal jeg bo her en stund til.
Michelle slo ut med armene og tok en piruett på det store stuegulvet så den sorte kaftanen bølget i luften. Hun var lett til bens for sitt halve århundre, mye takket være ballettdansingen fra yngre dager.
– Men se på huset da. Det har fem soverom. Omringet av en kjempestor hage med frukttrær, bærbusker og roser.
Hvitmalt stakittgjerde som riktignok rammer inn eiendommen på en vakker måte, men som til gjengjeld krever mye vedlikehold. Siden det ligger i nærheten av rekreasjonsstedet Spookies Wood, så vil du få en god pris for alt dette.
Ada kikket seg rundt. Hun tok et dypt innpust før hun svarte.
– Jo da, samtidig er det et perfekt landsted å samle familien på når dere er på besøk.
Michelle gikk bort til moren og kysset henne hardt på kinnet.
– Så hyggelig av deg å tenke på det. Men å vedlikeholde dette må bli mye for deg. Mamy, du burde virkelig selge det. Vi kan bo på hotell når vi besøker deg.
Ada ristet på hodet og lurte på hvordan hun hadde klart å skape en så driftig datter som levde så flyktig, uten fast jobb, hengende i stroppen etter sin arbeidsomme ektemann.
Meningen i tilværelsen hadde Michelle funnet i veldedighet i tillegg til familielivet. Uten plan for alt hun igangsatte, hadde datteren likevel klart å forme sønnene sine til gode mennesker. Det skulle diplomatmannen hennes også ha en stor del av æren for. Anthon var Michelles sikre kort og stødigheten selv.
De neste ordene skar i luften.
– Dere kan godt komme oftere på besøk da.
– Nå er du urettferdig, mamy. Michelle pekte med en lilla lakkert negl.
Det klirret i armbåndene med små mynter festet til. – Jeg husker godt alle gangene jeg tok Tim og Tony under hver sin arm da de var små, og reiste for å besøke deg og papy. Og det helt fra India den gangen. Det var ikke enkelt, skal jeg si deg, men jeg ville at barna skulle ha kontakt med besteforeldrene.
Ada valgte å ikke svare. I stedet fokuserte hun på lyset fra lampen over dem som gjorde at det glitret i sherryglasset hun holdt i hånden. Michelle avbrøt stillheten.
– Virkelig, mamy, hvordan tenker du at skal klare å vedlikeholde huset?
– Å, alt kan kjøpes for penger, svarte Ada og rettet blikket direkte mot Michelle. – Etter å ha solgt leiligheten i byen, så har jeg penger nok.
– Jaha, dermed er saken klar da. Men sann mine ord. En dag i ganske nær fremtid er du drittlei denne eiendommen. Hun satte fra seg glasset hardt på bordet.
– Med all respekt, mamy, du begynner å dra på årene, og et salg vil tvinge seg frem. Og det er bedre å gjøre det nå som du har helse til det.
Ada holdt munnen lukket.
Til slutt trakk Michelle på skuldrene.
– Men vi trenger for all del ikke å gjøre noe forhastet.
– Unnskyld meg, men sa du «vi»? Ada løftet en pekefinger i været. – Det er en ting du må være klar over. Dette er mitt hus, og jeg bestemmer selv om jeg vil selge det. Hvorfor er du så interessert i pengene jeg kan få ut av salget forressten?
Stillheten som fulgte, ble avbrutt av en plutselig regnbyge som trommet mot vinduene.
– Nei, det er bare det at … Michelle fiklet med armbåndet.
– Hva er det du vil si? Hvis du har noe på hjertet, så er det bare å si det.
– Ja, jeg vet. Men det ender ofte i krangel.
– Prøv meg.
– Du vet barnehjemmet jeg driver i Pune?
– Ja.
– Vel, en av guttene som bor der, Arman, er bare ti år.
Men nå har han fått en øyesykdom som vil gjøre ham blind i løpet av få år. Hvis ikke …
– Hvis ikke, hva da?
– Hvis ikke han får en operasjon som kun tilbys et eneste sted i verden, nemlig USA. Og den operasjonen koster veldig mye.
– Aha, jeg skjønner. Så du tenker at hvis jeg selger huset, kan du få forskudd på arv som kan fikse en øyesykdom til et lite indisk barn?
Michelle nikket.
Ada satte det tomme sherryglasset resolutt på stuebordet.
– Nei takk, arven fra meg skal gå til deg og mine barnebarn.
– Men…
–Ikke noe men.
–Hvordan kan du være så kynisk, mamy? Og så materialistisk at du bare tenker på at det kun er din familie, som allerede sitter godt i det, som skal arve alt du eier?
Ada reiste seg fra sofaen med et stønn og gikk mot Michelle.
–Hvorfor ikke finne andre måter å finansiere operasjonen på? Spleiselag for eksempel? Og forresten, hvorfor ikke ha litt mer kontakt med andre mennesker utover de fattige i India. Det er på politisk nivå de store endringene skjer.
–Hah, svarte Michelle. – Jeg treffer kjedelige diplomatfolk hver bidige uke. De gjør ikke annet enn å plapre uten å få noe til å skje. De hadde du likt godt, mamy. Fordi du er så kjedelig selv.
–Stopp. Ada hevet en hånd. – Det er grenser for hva du kan si om meg, din egen mor, på selve begravelsesdagen til et menneske som var meg svært kjær.
Stemmen sprakk, og Ada gikk bort til trappen som førte opp til soverommene.
–Det er mørkt, styrtregnet gjør meg trett, og du er også sliten. Jeg legger meg, så ses vi i morgen når vi er opplagte og kan snakke med hverandre som siviliserte mennesker. God natt.
Vil du lese resten?
«Krigsseilerdatteren» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
På dødsleiet til sin tidligere barnepike, får den pensjonerte rektoren Ada vite at hun er adoptert, og at hennes egentlige far er en krigsseiler fra Norge.
Sjokkert over denne nyheten, bestemmer Ada seg for å finne ut mer om krigsseilerens liv samt utforske sine egne røtter.
Underveis på denne reisen møter hun en yngre kvinne som får frem ukjente sider ved Ada. Drevet av forvirrende følelser, lar Ada seg rive med inn i et tabubelagt kjærlighetsforhold. Samtidig får hun møte sin ukjente far.
KRISTIN REMØE ble født i Rio de Janeiro i Brasil, og flyttet til Norge da hun var fem år gammel. I mange år bodde hun i Sandefjord med sin familie, før hun bosatte seg på Fornebu.
Til daglig jobber hun i IT-bransjen, som HR direktør for Vest-Europa, og har i den sammenheng også vært bosatt to år i Paris. Kristin debuterte i 2013 med novellesamlingen Kjærlighetssmykke. Krigsseilerdatteren er hennes tredje roman.
