Ragna Dahl Omfavnelsen
OMFAVNELSEN
Ragna Dahl
© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2025
ISBN: 978 82 9334984 6
Trykk: Balto Print, Litauen
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio
Maleri forside: Emil Lauvrak Homstøl Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Dette er en roman inspirert av virkelige hendelser. Historien finner sted i Arendal år 2000. Av hensyn til de levende og døde er navnene og årstallet endret. Av respekt for de døde er resten fortalt slik det skjedde.
Kapittel 1.
Jeg våkner tidlig. Det er mars, og utenfor de tynne beige gardinene er det fremdeles tussmørkt. Gabriella, datteren min, er på besøk, og en deilig lukt av ristet brød og kaffe siver inn på soverommet. Jeg strekker meg i sengen før jeg reiser meg og går mot badet. Jeg gleder meg til frokost og muntre samtaler med Gabriella. I ettermiddag er det korøvelse.
Klokken fem er jeg på vei til det lille auditoriet på Tyholmen i Arendal. Gabriella er fremdeles i leiligheten, der hun koser seg med å lese den siste kriminalromanen av forfatter Myriam H. Bjerkli. Det snør og blåser surt fra havet, vinterjakken flagrer i vindkastet. Jeg er vårmenneske, det har jeg alltid vært. I alle fall nesten alltid. En gang ønsket jeg at sommeren aldri skulle ta slutt. At lyset, varmen og den høye, blå himmelen skulle vare evig. Men det er lenge siden nå. På et annet sted, i et annet liv. Jeg ser opp på den rosa fasadeveggen og kjenner en stigende forventning, snart skal jeg møte dem, korsangerne, som gir meg tro på egen stemme de få timene på scenen. Jeg haster forbi foreningsrommet, speilsalen, verkstedet, og med ett er jeg ved øvelsesrommet.
‒ Hei, Anna, dette blir gøy. Stemmen kommer fra en av koristene, Liv. Hun står og lener seg inntil veggen fra den oppbygde scenen. Hun er ingen nær venninne, men hun representerer en etterlengtet frihetssone.
‒ Det blir fantastisk.
Jeg vinker og kommer meg opp på podiet. Spenningshodepinen som har plaget meg i det siste, forsvinner. De første tonene fra alle de tjue medlemmene følger samme puls.
De siste firstemte klangene slutter samtidig, en blanding av magi og kjemi, og jeg kjenner en dyp varme for sangerne.
‒ Vil du være med og ta en kopp kaffe? Liv ser på meg.
‒ Ja, hadde det ikke vært for at datteren min er på besøk, skulle jeg gjerne vært med. Tanken på Gabriella som snart er tjueseks år og nyutdannet psykolog, får hjertet til å slå et ekstra slag av stolthet.
‒ Vi tar det en annen gang, Anna.
Det har sluttet å snø, tåkedisen ligger over sjøen. Heldigvis er det bare et kvarter hjem. Takk og lov at jeg tok på meg sko med solid såle, så jeg ikke glir. Jeg drar kåpen tettere inn til kroppen.
Brått hører jeg tunge skritt like bak meg, de treffer brosteinene og gir gjenklang langs den folketomme gaten. Det er vanskelig å høre hvor langt unna skrittene er uten å snu seg. Jeg tar mot til meg og kaster et blikk over skulderen. Var det noen fra koret som skulle samme vei? Men jeg ser ingen.
Havtåken innhyller gaten, sluker den. Hjertet slår urolig. Så dumdristig av meg å gå alene. Men det er så lenge siden. Likevel er følelsen der. Så får jeg øye på ham. På den andre siden av gaten ser jeg omrisset av en mann, omtrent fem meter bak meg. Han går utenfor gatelyset, inntil fasadeveggene. Holder seg i mørket.
Heldigvis går det en mann og en kvinne arm i arm på den andre siden av gaten. Jeg skynder meg ned fra fortauet og småspringer over brosteinene på vei mot dem, men idet jeg når fortauet på den andre siden, går de opp en trapp til en av inngangsdørene, låser opp og forsvinner inn i et hus.
Fortsett, bare fortsett. Farten er så rask at føttene formelig letter over asfalten, mens jeg lytter etter skritt. Når jeg ser meg over skulderen, er han der igjen. En mørkkledd mann med ansiktet i skyggen,
og han krysser også den disige gaten. En annen smal gate viser seg til venstre mellom de tett beliggende husene.
Uten å snu meg, haster jeg videre. Tåken kjennes tykkere. Kjølig og fuktig mot huden. Den lukter kaldt. Jeg stopper ved et tre med lange greiner som bøyer seg ned mot veien.
Skjelven og nummen i huden prøver jeg å skjule meg bak stammen, samtidig forsøker jeg å puste rolig og lydløst. Sansene er skjerpet. På ny får jeg øye på ham, eller omrisset av ham, idet han smyger seg over gaten og inn i sidegaten. Så blir han borte, men jeg kan fortsatt høre skrittene, det er som om han streifer omkring bare noen meter unna. Og så stillhet. Ingen lyder i det hele tatt.
Jeg holder pusten og kjenner blodsmak i munnen. Hvor er han? Hvor har det blitt av ham?
Det verker i kroppen av redsel idet jeg jeg tar det første skrittet bort fra treet. Beina kjennes stive der jeg løper bortover smuget. Plutselig hører jeg skrittene igjen. Jeg forsøker å fokusere på kveldsmørket, men det er ingenting å se. Han krysser gaten over på min side.
‒ Hvem er det? Hvem er du?
Ikke noe svar. Bare skritt som kommer nærmere, nærmere.
‒ Securitas her. Er alt i orden?
Lysstrålen treffer ansiktet. Vakten er kledd i svart frakk og svarte hansker. Jeg myser mot ham og klarer ikke å svare.
‒ Går det bra med deg? Huff, jeg skremte deg visst skikkelig. Du skjønner … jeg går bare runden min. Han høres bekymret ut.
‒ Selvfølgelig. Det burde jeg jo vite etter å ha bodd på Tyholmen i så mange år.
Jeg prøver å skjule dirringen i kroppen ved å knytte hendene hardt i jakkelommene. Han retter lommelykten mot gaten, og jeg følger lysstrålen med blikket. Ingen er der. Lyttende. Stillhet. Ingen skritt. Mannen som fulgte etter meg, er han borte?
‒ Hvor bor du? Securitasvakten studerer meg.
‒ Der borte. Jeg peker mot et hvitt trehus. ‒ Et av dem skulle jeg gjerne ha hatt. Hvem er det ikke som elsker gamle bygårder med kruseduller rundt vinduene og rosetter i taket?
‒ Takk, ja, jeg er heldig, men kunne du bare … jeg mener nå som tåken er i ferd med å lette, kunne du stå her et øyeblikk til jeg kommer meg inn i huset?
‒ Klart jeg kan, bare gå du. Jeg står her til du har kommet deg trygt hjem.
Han klapper meg vennskapelig på ryggen. Nølende begynner jeg å gå. Var det virkelig noen som fulgte etter meg? Hvem da, i tilfelle? Alexander?
Endelig er jeg fremme ved den brede, svartlakkerte hoveddøren.
Hendene skaker i det jeg fomler i lommen etter husnøkkelen. En bil passerer i høy hastighet i en av tverrgatene på den andre siden av Tyholmen. Jeg holder pusten og skimter kjøretøyet et kort øyeblikk mellom bygningene, deretter forsvinner det.
Fingrene er stive idet jeg tar tak i nøkkelringen. Jeg setter nøkkelen i låsen og vrir om. Døren glir igjen bak meg, og jeg krøker meg sammen og puster ut. Jeg hører skritt fra etasjene over og retter meg opp igjen.
En mann som nettopp har flyttet inn, kommer ned trappene med lange steg. Han har tykk, svart vinterjakke, jeans og en brun skinnveske over skulderen.
‒ Hei. Han stryker forbi og forsvinner i all hast ut døren.
Jeg ser etter ham. Han er usedvanlig pen. Jeg fortsetter opp trappen, opp mot min egen leilighet. Kaldsvetten ligger som en tynn hinne over pannen.
‒ Gabriella!
Jeg lukker døren, kipper av meg skoene og henger jakken på knaggen i entreen. Kjøkkenlyder og muntre melodier fra radioen fyller leiligheten, så er hun i armene mine. Redselen som jeg følte
for bare noen minutter siden, blir mindre i omfavnelsen.
‒ Mamma. Hun legger nesen i halsgropen og snuser inn Red
Door-parfymen. ‒ Har det skjedd noe? Hjertet ditt banker helt vilt. Hun ser bekymret på meg.
‒ Nei, nei da, ingenting. Jeg skyver henne forsiktig bort og puster med magen.
‒ Jeg har bare gått fort hjemover. Var redd for at du skulle begynne å kjede deg.
‒ Umulig å kjede seg her.
Munnen blir bredere, mer fyldig idet den sprekker opp i et smil.
‒ Kan vi ikke være i atelieret en stund? Jeg har lyst til å se de siste maleriene dine, og så kan vi snakke om et som jeg holder på med? Hun trekker meg i armen.
‒ Selvfølgelig, jenta mi.
Det virker ikke som om hun har merket at noe er galt. Alt har vært skjult til nå. Gabriella skal ha et godt liv. Tanken ligger som en besvergelse inni meg.
Kapittel 2.
En time senere stiger sigarettrøyken opp mot ateliertaket. Gabriella rynker pannen og går bort og åpner vinduet mot sjøen. Huff, jeg skulle ha sluttet med den uvanen for lenge siden. Jeg er glad for at hun ikke skal reise hjem til leiligheten sin i Kristiansand før i morgen. Byen ligger bare en time fra Arendal, og hun elsker den.
Hun ser igjennom maleriene og stopper ved et oljemaleri av en kvinne i rød kjole som står i et panoramavindu og stirrer ned på en mørklagt gate. En mann med svart dress og en sigarett i hånden står og lener seg mot en lyktestolpe.
‒ For et skummelt bilde. Hun skutter seg.
‒ Ja, det er lenge siden. Og jeg husker ikke helt hvorfor jeg malte akkurat dette motivet. Men livet var slitsomt på den tiden.
De forbannede årene.
Jeg snur ansiktet bort fra Gabriella.
‒ Ja, det må ha vært på den tiden det ble slutt med Erik. Han var snill, og jeg husker at jeg kalte ham for pappa. Hun stirrer på maleriet.
‒ Erik, ja, det er lenge siden.
Det var jeg som reiste fra ham, men jeg hadde ikke noe valg. Han tok ikke trusselen fra Alexander på alvor, og da var det for farlig å fortsette. Mamma og pappa synes det var skuffende og uforståelig.
At jeg kunne være så forferdelig og dum. For meg skjedde det forferdelige lenge før dette. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå. Tenk på Gabriella, sa de. Som om jeg tenkte på noe annet enn henne.
For å få Gabriella på andre tanker, rekker jeg henne et blomsterbilde fra barndommens hage.
‒ Husker du? Bestefar og bestemors kjøkkenhage? Jeg er så glad i det bildet.
‒ Ja jeg husker … og nå er de døde, som jeg savner dem. Hun får tårer i øynene. Etter et par sekunder legger hun fra seg bildet. ‒ Forresten jeg har en overraskelse til deg, bare vent, så skal jeg hente det.
Gabriella forsvinner ut atelierdøren, men straks etter kommer hun tilbake med en stor pakke under armen og legger den i fanget mitt.
‒ Men i all verden, tusen takk.
Jeg river opp det fargeglade papiret. Det er et maleri der en kvinne og en eldre mann omfavner hverandre på en togstasjon. Hvem er de? Ansiktet til mannen er skjult i skyggen, kun pannen og en grå stripe i det mørke håret er synlig. Kvinnens vakre trekk ligger i lyset, hun er påfallende lik Gabriella. Ansiktet er blekt, munnen farget bringebærrød, og det svarte håret er skjøvet bakover. Motivet stråler av slik en tillit at jeg får lyst til å gråte.
‒ Takk, Gabriella, så vakkert.
Jeg lener meg mot henne og stryker bort noe av håret som skygger over øynene hennes.
‒ Så bra at du liker det. Hun slenger seg ned ved siden av meg. ‒ Jeg har jo lært av den beste.
‒ Tullejenta mi. Jeg kysser henne på kinnet.
‒ Vet du hva? Jeg fikk en telefon fra en mann i går. Han spurte om jeg var interessert i å sende et av maleriene til et nytt kunstgalleri i Kristiansand.
Hun ser på meg, kinnene gløder i gjenskinnet av lampen på bordet.
‒ Det er jo fantastisk.
‒ Ja, jeg vet, en telefon fra gallerieiere er kunstnerens våte drøm. Hun ser stolt på meg. ‒ Men forresten, sa ikke du en gang at faren min også var glad i kunst?
‒ Nei, det kan jeg ikke huske at jeg har sagt. Men han og familien var kunstsamlere. Jeg tror ingen av dem elsket kunst.
‒ Før trodde jeg at han var prinsen på den hvite hest som bestefar i Svartbygda malte.
Jeg rister bestemt på hodet.
‒ Ikke tenk på ham. Det var bestefar som var på vei til bestemor for å fri.
Brått kjenner jeg et trekk i rommet. Jeg reiser meg for å lukke vinduet. Vinden tar tak i det, og det fyker igjen med ett smell. Vi skvetter begge to.
‒ Men jeg har lyst til å tenke på ham, lyst til å snakke om ham. Det mangler en bit av barndommen min, mamma.
Hun griper hånden og ser på meg. Spørsmålet sender et støt av ubehag gjennom meg, men jeg blir sittende og klemme rundt hånden hennes.
‒ Jeg skjønner det. Du har alltid vært familiens kjærlighetsbarn, mammas drømmebarn. Jeg presser frem et smil.
‒ Men jeg er ikke noe barn lenger. Hvorfor kan du ikke bare snakke ordentlig til meg, som et voksent menneske. Fortell nå om pappa og hva som skjedde. Hvorfor fikk jeg aldri møte ham?
Det er noe bedende i stemmen, og det skremmer meg. Hvorfor kommer hun med dette nå?
‒ Det er ikke noe du trenger å tenke på.
Med det samme ordene er ute, ser jeg at det er feil ting å si. Gabriella snurper munnen sammen, og så trekker hun hånden til seg.
‒ Jeg visste at du kom til å si det.
Hun reiser seg brått fra stolen. Jeg forstår knapt hva som skjer før hun stapper mobilen i lomma og snur seg mot gangen.
‒ Nå vil jeg ta meg en tur ut, ikke sitt og vent på meg.
‒ Gabriella, da!
Jeg strekker meg etter henne, men hun forsvinner ut og lukker døren med et hardt smell. Stillheten føles klam og farlig. Jeg reiser meg og går ut på kjøkkenet, tar ut en halvfull rødvinsflaske fra skapet og fyller et glass til randen.
Jeg dumper ned på kjøkkenstolen og drikker store munnfuller.
Kroppen føles som den er fylt med tung grus.
Faen ta deg, Alexander, du får ikke knekke meg, ikke denne gangen. Tenk på spesialiseringsstudiene dine innen psykisk helse, koret du elsker. Maleriene som venter på å bli fullført. Tenk på Gabriella, hun er fortapt uten deg. Nå som det bare er oss to, må sikkerhetsnettet mitt holde.
Jeg lukker øynene og teller åndedragene, slik jeg som sykepleier har rådet andre pasienter med begynnende panikkanfall å gjøre.
Plutselig hører jeg et knekk, og det går i døren. Jeg skvetter til.
Hun er tilbake.
Med raske skritt kommer Gabriella inn på kjøkkenet, kinnene er hektisk røde og håret utslått. Hun fyller opp et stort glass med vann fra springen og tar to store slurker etter hverandre. Det virker som hun prøver å besinne seg idet hun slenger seg ned ved siden av meg, samler håret i en knute og ser meg inn i øynene.
‒ Jeg vil ikke bli uvenner med deg, mamma. Ingen betyr mer for meg enn deg, det vet du, ikke sant?
‒ Jeg vet det. Det var bare jeg som uttrykte meg så forferdelig klønete. Jeg griper tak i armen hennes, klemmer den forsiktig. Halsen kjennes varm og tykk. ‒ Du burde ikke engang måtte tenke på ham … tenke på slike folk, avslutter jeg så lavt at jeg nesten ikke hører det selv. Jeg fyller opp vinglasset igjen og drikker det tomt.
‒ Jeg tenker det er lurt å fortsette denne samtalen senere, når vi ikke har drukket alkohol, er du enig? Jeg ser en antydning til smil i munnviken hennes.
‒ Selvfølgelig, Gabriella. Tanken på at hun mener jeg er for beruset, får en rødmende skamtåke til å brenne heftig på begge kinn.
‒ Forresten, jeg glemte å gi deg dette.
Hun drar opp to teaterbilletter fra jeanslommen. MUSIKALEN
UNGEN, fredag 2. april klokken 19.30 i Gamle Kristiansand, Kongens gate 2.
‒ Neimen, er det sant? Du og jeg. Og så musikalen Ungen, etter Oskar Braatens roman. Så flott, tusen takk.
Raskt reiser jeg meg opp og slår armene rundt henne med slik iver at hun nesten faller ut av stolen. Forsoningen gjør at det klemmer litt mindre i brystet.
‒ Mamma, da. Hun ler.
‒ Og som jeg gleder meg. Jeg kysser henne på begge kinn.
Men det er noe i luften, og jeg liker det ikke.
Vil du lese resten?
«Omfavnelsen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Året er 2000. Anna Wallin lever alene i en byleilighet på Tyholmen i Arendal. Hennes datter, Gabriella, bor og jobber i Kristiansand. Livet og friheten har vendt tilbake, og alt virker tilsynelatende fredelig. Helt til en dag hvor Anna tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. For deres største mareritt er ikke over, det har akkurat begynt.
Omfavnelsen er en frittstående oppfølger av romanene Kameleondamen og Skumringstimen.
Foto: Mona Hauglid
RAGNA DAHL (f. 1955) er utdannet sykepleier med videreutdanning i administrasjon og ledelse. Omfavnelsen er hennes tredje roman. Hun har tidligere skrevet dikt, små noveller og sanger som har blitt fremført på ulike kulturarrangementer, samt deltatt i antologi og medvirket til tekster på LP-plate.
Ragna holder også foredrag om temaer som mobbing og vold i nære relasjoner.
