© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: LivoniaPrint, Latvia
Papir: Holmen Book Cream 1.8 80 g
Satt med: Adobe Garamond 11 / 15
Grafisk utforming: Terje Nielsen
ISBN: 978 82 8330 458 9
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering
«Hvis det finnes en felles faktor for alle de hjemmene jeg har vært på besøk i, så handler det mindre om det som fyller stuer, kjøkken og garasjer og mer om det som sitter i veggene.»
Sjur Langeland
Uansett hva vi ønsker å drive med og hvor veien vår går her i livet, så begynner den et sted. Det stedet kaller vi hjem og de menneskene det gjelder, kaller vi familie.
Denne boka er ment som en håndsrekning til deg som vil gjøre en investering i hjem og familie, uavhengig av hva du kaller hjemme og hvem du inkluderer i din familie. For familie er jo ikke begrenset til slekt, den kan også inkludere de menneskene du betrakter som «din familie».
Min motivasjon springer ut av at den investeringen vi gjør i de menneskene som er familien vår og det stedet vi kaller hjemme, bærer oss langs veien vi går. Det gir et ankerfeste i alt det andre livet bringer med seg av smått og stort, sorg og glede.
Min målsetting har vært at boka skal kunne leses midt i en travel og til tider hektisk familiehverdag, og bli oppfattet som nyttig for det livet dere faktisk lever sammen, både som par og foreldre. Det har vært viktig for meg å gjøre mitt beste for at denne boka skal ha et språk og en måte å «se tingene på», som også menn vil kjenne seg igjen i.
I boka finner du 26 kapitler, og selv om både historiene og menneskene jeg skildrer er fiktive, er temaene hentet fra min egen familieterapeutiske praksis gjennom de siste 25 årene. Noen av kapitlene fokuserer på foreldrerollen, andre på det å være kjærester, og noen få har et mer individuelt fokus.
Ved slutten av hvert kapittel finner du noen enkle spørsmål eller oppgaver: Spørsmål til ettertanke (bortsett fra etter den siste). Spørsmålene er ment som en hjelp for dere som ønsker å gå litt dypere inn i det de forskjellige tekstene handler om, enten som par eller for deres egen del. For lettere å gjøre boken mer personlig, er det også satt av plass til å notere litt etter spørsmålene. Hvis dere bruker et par uker på hvert kapittel, betyr det at dere vil bruke ett års tid på å komme gjennom alle 26.
Uansett hvordan du leser boken, håper jeg spørsmålene kan bidra til at det jeg skriver om, kan finne veien fra papiret og over i det livet du og dere faktisk lever.
Gjennom boken finner du fotografier i sort/hvitt som en innledning til hvert kapittel. Kanskje de kan fungere som et visuelt hvileslag mellom hver tekst? Jeg overlater til deg som leser å avgjøre om tekst og bilder står best hver for seg.
De fleste av kapitlene har tidligere vært publisert i Eidsvoll
Ullensaker Blad under spalten «Livet på lørdag», men er siden redigert og bearbeidet for denne utgivelsen.
Takk til alle de som har lært meg noe om å være et menneske, ved at de har fortalt om seg selv, og i tillegg gitt meg en meningsfull og takknemlig oppgave i å få være til hjelp på en regnværsdag eller to gjennom de siste 25 årene.
Jeg håper at boken du holder i hendene motiverer deg til å investere i det du kaller hjemme, familien du er en del av og hverdagen du står i. Vi vet det blir tøffe tak, men et godt reisefølge kan jammen være «halve turen», minst.
Sjur
Gjerdrum, høsten 2024
Til Emil, Sara og Birgitte. Alltid.
«Hvis du bare har ett smil i deg, gi det til dem du elsker.»
(Dr. Maya Angelou)
Hva er et hjem? Fundamenter stabiliseres, en grunnmur blir støpt, stillaser monteres, og der hvor det ikke var noe, reiser det seg et sted vi kaller hjem. Et hjem er et sted hvor luft blir til pust. Hvor evne og mulighet prøver å finne mening og bevegelse, så det går an å få øye på seg selv.
Min arbeidshverdag har gjort meg til gjest i mange forskjellige hus og hjem. Vanlige og uvanlige, små og store, smarthus og tømmerhus, hus levd i stykker av hund, katt og fotballstøvler, og hus som står nesten urørt etter lange samliv. Noen typer slitasje er det lettere å få øye på enn andre.
Hvis det finnes en felles faktor for alle de hjemmene jeg har vært på besøk i, så handler den mindre om det som fyller stuer, kjøkken og garasjer, og mer om det som sitter i veggene.
Veggene i et hus er det stedet konflikter går når vi som står i dem har gitt opp, og resignasjon og frustrasjon går inn en urolig dvale mellom isolasjon og fuktsperrer. Veggene i et hus er det stedet vi forviser det vi ikke lenger vet hvordan vi skal rå med. Og så sier vi at «det sitter i veggene». Et hus kan gå i oppløsning av tid og råte. Et hjem kan gå i oppløsning av det som sitter i veggene.
Veggene har ingen skrupler; de tar villig imot og huser alt det vi gir opp. Men det er vi som betaler prisen for det vi forviser dit. Ved å la det være greit, det som egentlig ikke er greit. Ved å late som at denne måten å snakke til hverandre på ikke sårer lenger. Ved å ha nok med meg selv - siden det virker som du har det. Ved å ikke dele det jeg tenker og føler med deg, men med andre i stedet. Ved å la deg stå alene - og ikke støtte deg i hverdagssituasjoner med ungene. Ved at jeg slutter å unne deg de små gode tingene og øyeblikkene som er hjerteslaget i hverdagskjærlighet.
Det er vår. Og det skal ikke mer til enn at lyset fra sola treffer vinduene her hjemme i en litt annen vinkel, for å se alt det vi ikke har sett. Det blir aldri mer givende å vaske vinduer enn nå. Det vi ser, kan vi forholde oss til, og derfor blir det både mulig og mer tilfredsstillende å gjøre noe med det. Det vi ikke ser lenger og derfor ikke forholder oss til, kommer til å gjøre noe med oss.
Vi får kanskje ikke hjelp av sola til å få øye på det som sitter i veggene, men så får vi støtte oss til annet råd da. For eksempel: Hva sier magefølelsen din om hva som sitter i veggene hjemme hos dere? Mange ganger har jeg tenkt at det er en del av jobben min å invitere gamle spøkelser, tusser og troll ut og fram i lyset. Så vi kan se det vi har sluttet å se – igjen, og finne ut om det allikevel skulle være mulig å rå med det, nå som vi kjenner prisen vi betaler for det som sitter i veggene.
Spørsmål til ettertanke:
– Hva sitter i veggene hjemme hos dere?
– Les den delen av teksten som begynner med «Ved å la det være greit, det som egentlig ikke er greit.» på nytt og snakk sammen om hvorvidt noen av punktene i avsnittet vekker gjenkjennelse for dere.
– Hva skal til for at dere kan få til en god prat om noe av det som har blitt en selvfølge mellom dere, men som kanskje ikke skulle blitt det?
Hver gang jeg drar for å avholde et samlivskurs eller et foredrag, er det en babushka-dukke med i bagasjen min. Du vet, den dukken med alle de mindre dukkene inne i seg. Det er ikke sikkert at jeg viser den frem for alle og enhver, men den er alltid med som en selvfølgelig del av mitt beskjedne reisefølge.
Babushkaen min er en klok reisevenn, selv om klokskapen er av det stille slaget. For mange år siden hørte jeg en historie – en babushka-historie.
Se for deg en bil. Inne i bilen er det fullt av mennesker, noen unge og noen gamle. Ved nærmere ettersyn ser du at alle menneskene i bilen er deg selv – men i ulik alder. Det er deg da du var 2 år, 5, 12, 21, 38 og deg så gammel som du er i dag. Alle sammen får plass i bilen, og alle sammen er deg. Du forstår at «bilen» symboliserer livet ditt, og at alle de tidligere «deg», ikke blir borte selv om det er lenge siden du var både to og tolv år. Femåringen er fremdeles en del av deg og kommer til å fortsette å være det, uansett hvor gammel du blir.
Det hender jeg møter par hvor den ene, som oftest kona, forteller at hun lurer på om hun er gift med en femåring, og da hender det jeg forteller dem om babushka. Og så tilføyer jeg kanskje:
«Det er ikke et problem at det finnes en femåring i bilen, men det betyr ganske mye hvilken versjon av deg som sitter bak rattet.»
I de fleste samliv og hverdagsliv havner det femåringer bak rattet både titt og ofte. Alle som har kranglet med en de er glad i, vet hvor fort det kan skje. Og når samme manøver skjer i en situasjon med møtende bil, som det ofte gjør, overlater vi til femåringene «våre» å ordne opp mellom oss. Det er mye sjarmerende med femåringer, men særlig gode på å løse samlivsproblemer er de nok ikke.
Du er heldig hvis du er sammen med en som er god til å ta vare på femåringen i deg; de fleste av oss er ikke mer kompliserte enn at vi blir glade i de menneskene som er gode til det. En del av det som gjør dem gode, er at de forstår når det trengs omsorg av det helt grunnleggende slaget: «Kom og sett deg her litt, gutten min, i de neste to minuttene er armkroken min din – ungene får vente litt.» Eller: «Jeg skjønner at den opplevelsen du hadde på jobb i dag, går inn på deg! Det synes jeg ikke er så rart!»
I sin barnslighet er femåringene i oss både enkle og kompliserte. Men det er ikke så komplisert som det kan høres ut – hvis du tenker som en femåring. Når en femåring forteller deg om noe som er vondt eller vanskelig, viser hun deg såret på fingeren sin. Den responsen hun er ute etter, ligner mer på: «Huff, det gjorde nok vondt ja! Jammen er du en tøffing!», samtidig som det ligner mindre på: «Ja, men du må jo ikke stikke fingeren inn i et sykkelhjul! Hva tenkte du på egentlig!»
La oss verken gjøre oss selv eller hverandre den bjørnetjenesten det er å forvente at vi har vokst fra femåringene. Det er verken realistisk eller nødvendig. Det er mer å hente i å gi rom for at både du selv og den du er sammen med, fremdeles fra tid til annen ser verden gjennom øynene til en femåring. Når han har fått en smak av den enkle omsorgen han er ute etter,
er det også større sjanse for at han gir fra seg plassen bak rattet.
Når femåringene i oss har det bra, er det en investering i at de andre i bilen også har det bra, og at det sitter en voksen bak rattet mesteparten av tiden.
En klokt plassert babushka et sted i huset kan kanskje minne deg om å stelle godt med de femåringene ingen av oss ser, men som alltid er skjult til stede både i oss og blant oss.
Spørsmål til ettertanke:
Den omsorgen femåringene i oss er ute etter, har vi selv et ansvar for nå som vi er voksne. Du kan for eksempel sette ord på det du tenker og føler, slik at det kan bli mulig for den som er sammen med deg, å vite litt om hva som egentlig foregår på innsiden din. Her er noen spørsmål som kanskje kan sette dere på sporet:
– Hvor er femåringen i bilen din akkurat nå?
– Finn et eksempel hver på situasjoner hvor femåringene i dere har en tendens til å havne bak rattet, kanskje i begge biler?
– Hvordan kan dere henvende dere til hverandre på en måte som ivaretar femåringene i dere begge, og samtidig forebygge at de havner bak rattet når det oppstår uenigheter?
– Fortell partneren din hva han eller hun kan gjøre for å stelle godt med femåringen i deg. Spør partneren din om det samme.
I likhet med mange andre foreldre har jeg tilbragt utallige timer på sidelinjen av fotballbaner gjennom oppveksten til barna våre. Hvis man er interessert i å observere samspill og kommunikasjon mellom mennesker, er det litt av hvert å få med seg hver gang elleve enkeltindivider skal fungere som et lag. Mer enn en gang har jeg latt meg fascinere av hvordan en fotballkamp er en forestilling i ulike måter å gjøre hverandre gode og mindre gode på.
Selv om settingen er ganske annerledes, er det noen viktige likhetstrekk mellom det som skjer mellom spillerne under en fotballkamp, og det som skjer mellom folk flest en vanlig hverdag. Da våre egne barn begynte med fotball i seksårsalderen, var de blant dem som valgte en heller forsiktig tilnærming til å lære seg spillets regler. Det var både rørende og litt frustrerende å se dem løpe ved siden av ballen, i en blanding av tøylet entusiasme og redsel for å gjøre noe galt. Gjennom årene lærte de seg allikevel ferdigheter som er viktige både på og utenfor fotballbanen. Som for eksempel forskjellen mellom å oppføre seg forsiktig, respektfullt og respektløst.
Hvis du oppfører deg respektløst under en fotballkamp, er sjansen stor for at du blir vist ut av dommeren. Hvis du derimot oppfører deg forsiktig, er sjansen stor for at du blir byttet ut av treneren. Ingen av delene er ønskelig.
Det er det midterste alternativet det er om å gjøre å praktisere – å behandle hverandre med respekt, både på og utenfor fotballbanen. Det er forskjell på en respektfull takling og en respektløs takling. Begge kan være tøffe, men sjansen er stor for at bare én av dem får deg utvist. Forsiktige taklinger, derimot, er ofte av det slaget som gjør at den som takler får seg en trøkk, mens den som blir taklet løper uhindret videre. Derfor er også fair play-uttrykket som det ofte henvises til i idrettslige sammenhenger, godt; «Det handler om respekt, ikke sant?»
Enten vi befinner oss på en gressmatte omringet av med- og motspillere eller innenfor husets fire vegger hjemme, er de færreste av oss ute etter å bli behandlet forsiktig. Derimot legger vi merke til det når vi blir møtt med respekt. Noen ganger er det respektfullt og på sin plass å be om unnskyldning. Andre ganger kan det være respektfullt å velge det alternativet som gjør en annen god, selv om det skulle innebære at jeg selv kom litt i skyggen. Det er ingen som er tjent med at vi alltid setter andres behov først, men som fotballtrener Ted Lasso minner oss om, må det en balanse til: «I think you might be so sure you are one in a million, that sometimes you forget that out there, you are just one of eleven.»
De fleste av oss har noe hente gjennom å utforske og øve på «samspillets magi». Så vårt lille «lag» blir mer sammen enn summen av to. Det handler om respekt, ikke sant?
Spørsmål til ettertanke:
– Finn noen eksempler sammen på hva det betyr å møte hverandre med respekt. Hvordan føles det når det skjer?
– Hva innebærer det å gjøre hverandre gode?
– I hvilken grad er dere flinke til å be hverandre om unnskyldning når det oppleves riktig?
– I noen situasjoner går det an å se for seg at den ene kan oppleve en handling eller et utsagn som respektløst, uten at den andre nødvendigvis har den samme opplevelsen. Bli enige om hva det kan bety å møte hverandre med respekt, også de gangene dere ser ulikt på en situasjon eller en hendelse.
Vil du lese resten?
«Ferdinands filosofi» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Uansett hva vi ønsker å drive med og hvor veien vår går her i livet, så begynner den et sted. Det stedet kaller vi hjem og de menneskene det gjelder, kaller vi familie.
Denne boka er ment som en håndsrekning til deg som vil gjøre en investering i hjem og familie, uavhengig av hva du kaller hjemme og hvem du inkluderer i din familie. Den investeringen vi gjør i familien og stedet vi kaller hjemme, bærer oss langs veien. Det gir et ankerfeste i alt det andre livet bringer med seg av smått og stort, sorg og glede. Vi vet det blir tøffe tak, men et godt reisefølge kan være «halve turen».
Gjennom de siste 25 årene har Sjur Langeland, arbeidet med par og familier, og holdt foredrag for ansatte og foreldregrupper innenfor helse- og oppvekstsektoren. Han har arbeidet mye med temaer som samspill og konflikthåndtering, livsmestring og robusthet, kommunikasjon og relasjonsarbeid og skriver jevnlige spalter for dagspressen om aktuelle problemstillinger innenfor disse temaene. Han er utdannet med mastergrad i Religionspsykologi, Familieterarapi og Mindfullness og arbeider i dag ut fra sin egen private praksis.