© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: Scandbook, Sverige
Papir: 80 g Munken print cream
Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15
Sats: Terje Nielsen
Omslagsdesign: Dugg Design as
ISBN: 978 82 8330 452 7
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Roman
If you don’t heal what hurt you, you’ll bleed on people who didn’t cut you.
(Ukjent)
Han sitter i stolen, øynene hans er store, utvidede. Jeg vipper kinnet mot skuldrene. Holder begge hendene rundt pistolen, armene strak ned foran meg, foran stedet der han for ikke så lenge siden, føles det som, trengte seg inn, uten invitasjon, uten frykt, uten medlidenhet.
Hva tenker han nå, utenom at han er livredd – store øyne, svetteperler i hårfestet, hvit i ansiktet?
Tenker han at jeg skal skyte ham, drepe ham, lemleste ham?
Jeg kunne jo ha gjort noe med pikken hans, den motbydelige utveksten som sikkert er bitte liten nå, jeg kunne ha skåret den opp, punktert den så den ble hengende som et lite skinn. Jeg burde skade ham, jeg burde skade pikken så han ikke kan gjøre det igjen.
Er det det han tenker, at jeg skal skade pikken hans, hans mest dyrebare vedheng? Eller er han redd for at jeg skal slukke sjelen hans for godt?
Hva vil være verst for ham – pikk eller sjel?
Jeg tar et skritt fremover, sakte, før jeg stanser, enda nærmere, så nært at jeg kan høre pusten hans. Gaffaen har løsnet i munnvikene hans, det bruser av hvitt skum der, pusten går mest gjennom nesen, vekslende mellom pipete og surklete. Jeg knuger våpenet i hendene, gjør et nummer ut av det slik at han skal skjønne at jeg mener alvor.
Øynene hans blir om mulig større. Enda et skritt.
Han lukker dem.
Det er få i Hula i dag, de vanlige folkene som sitter og prater og drikker kaffe, ler høyt, vitser. Noen har satt øreklokkene på hodet så de ligner insekter. De hilser på meg når jeg går forbi, lurer på hvordan det går med vandrepokalen jeg vant for noen uker siden. En billig, kjip dings, men ladet med seiersfølelse og mestring.
«Den har det bra», sier jeg, går videre.
Jeg vet jeg er flink, men for å være flink må jeg være fokusert. Da kan jeg ikke sitte og kjatre her før jeg skyter, da mister jeg konsentrasjonen. Jeg kan ikke noe for at jeg liker å vise disse eldre mennene hva jeg får til, og at det ikke bare er flaks. Jeg er yngst her, og jeg tror at noe handler om at jeg ser jævlig godt, i tillegg til at jeg faktisk har skills, det må jeg bare innrømme.
Stygge mennesker har ofte det, vi må kompensere.
De fleste er like gamle som mamma eller eldre, de er langsynte, nærsynte, noen har flere par briller og veksler mellom dem, legger dem fra seg, finner dem ikke igjen, ser ikke en dritt. Jeg har veldig bra syn, og kan legge skur i korn perfekt nesten hver gang, jeg er i stand til å fokusere på det, og på blinken tjue meter unna, samtidig, uten at øynene går i kryss. Mamma har malt kornet med rød neglelakk, jeg har ikke hatt hjerte til å si at det ikke utgjør noen forskjell.
Det er mange flinke i klubben, det er ikke det. Men det er jeg som har pokalen.
Midt iblant mennene sitter advokatdama. Hun passer liksom ikke inn – som regel nysminket, med dyre klær, briller og vesker, som egentlig er helt malplassert her i det til tider møkkete lokalet, med luften fylt av bly. Men hun er hyggelig nok. Jeg har sett henne skyte, hun er ganske flink, hun også. Man ser henne ikke med øreklokkene oppå hodet, de er bare på når hun skyter, og hun er en TikTok-klisjé med den store, lilla Stanley-koppen de andre erter henne godmodig for. Jeg er sikker på at minst halvparten av dem kunne tenkt seg mer enn å bare prate med henne. Hun slår alltid tilbake med en eller annen replikk, etterfulgt av en høy latter. Er hun for nær, skvetter jeg alltid, den latteren har en ganske høy pitch. Som lapphunden til Audun.
«Ingrid?» roper han som sitter nærmest advokatdama.
«Mamma har det bra, og nei, hun kommer ikke i dag», roper jeg tilbake.
De vinker meg videre, advokatdama smiler. Jeg prøver å huske hva hun heter, det glipper. Det er dessuten en del nye ansikter her. Det siste året har jeg drevet med så mye annen shit at jeg ikke har vært her så ofte som jeg pleide, eller så ofte som jeg vil.
Kanskje Kaias motvilje har vunnet over min egen lyst. Rødt flagg.
Hun sitter som vanlig ved siden av Flemming, lederen i klubben og altmuligmann på huset. Vitsene hans er høyst upassende, misogyne og fullstendig i utakt med tiden, som om han er limt fast i åttitallet. Hun ville aldri ha akseptert det noe annet sted enn her. De fleste er hennes rake motsetninger, særlig mennene, men det er lenge siden hun bestemte seg for å joine dem i stedet for å kjempe. Mennesker, også de som vanker her, er stort sett snille, hjelpsomme og arbeidsomme mennesker. Hun trenger ikke å oppdra dem. Hun kan ikke annet enn le av Flemmings fortelling om hvordan han dreit i buksa på et høyst upassende sted og tidspunkt mens han prøvde å sjekke opp en hot dame på bar kvelden i forveien.
Alexandra, ung og en av de flinkeste skytterne her, så flink at hun får spesialbehandling av Flemming, nikker til dem, gransker henne. Hun gjør alltid det, som om Unni er en fremmed fugl som ikke hører hjemme her, enda hun vanket her mens Alexandra fortsatt gikk i bleier.
I alle fall nesten.
Hun nikker til den unge kvinnen, tar en slurk av Stanleykoppen, tenker som hun ofte gjør at Alexandra er en vakker
ungjente, men for mager, hun må være lik faren sin, for Unni kan ikke se noe av Ingrid i henne.
Hun tar en slurk av sugerøret som stikker opp av koppen. På dager hun skyter inneholder den faktisk grønn te, i motsetning til enkelte andre dager hvor den kan inneholde svart kaffe, vann eller Earl Grey med et hint av whisky.
Jeg tar på meg øreklokkene, går gjennom jerndøren og inn på banen. Det er to ledige standplasser, jeg tar femmeren, nikker til de andre som står der, trekker meg inn i meg selv som en skilpadde i skallet sitt. Tar frem Rugeren, legger den med løpet mot blinkene, tar ut magasinet, fyller det med fem skudd. Setter inn magasinet, lader, sikter.
Jeg pleier å veksle mellom to hender og én hånd, men i dag har jeg tatt kun to Paracet, så jeg bruker begge. Jeg skyter i rask rekkefølge uten å sjekke skjermen før de fem skuddene er ute. Så klikker jeg ut magasinet, sikrer våpenet og ser på skjermen. Tre niere og to åttere, det er sjelden jeg skyter så bra. Jeg får en dytt i skulderen av sidemannen, som har sett skjermen min og lager tommel opp.
De neste rundene blir ikke like bra, men sånn pleier det å være. Etter femti skudd blir jeg alltid sliten i leddene, i fingrene, sykdommen merker meg på måter jeg ikke liker og ikke kan kontrollere. Jeg biter tennene sammen, legger fem nye patroner i magasinet, skyter. Gjentar selv etter at smerten gir stoppsignal, gjentar igjen til jeg har skutt syttifem skudd. Så sikrer jeg våpenet, legger det i futteralet, slenger oppi magasinet, pakker alt ned i fiskevesken. De erter meg litt for den her, men den har plass til alt jeg trenger, også
den dagen jeg får våpentillatelse og kan ta med meg pistolen hjem.
Idet jeg skal lukke glidelåsen, skyter smerten opp fra fingerleddene på høyre hånd, fortsetter som ilinger oppover i armen. Tjuefem skudd for mye. Paracet døyver både kropp og hode, nesten bedre enn den vanlige medisinen. Jeg har lest at man skal være forsiktig med Paracet i store doser. Jeg angrer på de siste tjuefem skuddene, det gjør satans vondt.
Faens jævla sykdom!
Det er snart ti år siden de oppdaget leddgikten, som de fortsatt kaller barneleddgikt. Jeg kan egentlig ikke huske et liv uten smerter.
Ute i fellesrommet sitter advokatdama fortsatt sammen med de andre, hun ser på meg, smiler, jeg smiler tilbake. Hun ser snill ut, og øynene hennes er store.
«Ta deg en kaffe, da», sier Flemming.
Flemming er selve hjertet i skyteklubben. Han har holdt på i hundre år, det er ingen som husker klubben uten ham. Han er skallet, med en tatovering av Roger Rabbit i nakken, går alltid i grønne cargobukser, militærboots og islender, sommer som vinter. Uansett hva noen spør om, vet han, kan han. Han er alltid der når noen trenger. Mamma sier at om det ikke hadde vært for ham, hadde hun aldri fortsatt så lenge som hun har holdt på, og i alle fall ikke tatt med seg meg.
«Kan ikke, må hjem.»
Flemming rekker meg nøkkelen til den brannsikre safen. Mamma har kjøpt Rugeren til meg, men jeg har ikke lov til å eie den ennå, så den står i hennes navn. Jeg er den eneste som får lov av Flemming til å oppbevare våpen i klubbhuset.
Jeg åpner døren inn til kontoret, taster inn koden på safen og legger våpenet fra meg på øverste hylle. Jeg burde ha renset det, men jeg skyver det fra meg, orker ikke tanken. Det er ekstra kaldt i Hula, noe som gjør smertene verre. Jeg må bare satse på at Rugeren holder femti skudd til. Det er et gammelt skolevåpen som ikke har vært behandlet med varm, øm kjærlighet. Jeg har behandlet det med så mye ømhet det er mulig å opparbeide for et stykke stål.
Jeg elsker den, linjene er så rene, enkle.
Kaia mener at alle våpen er laget for å drepe og skade både mennesker og dyr, det er helt umulig å få henne til å se det fra mitt perspektiv. Jeg skyter på blink, ofte av papir, jeg har ingen som helst tanker om å skyte på noe annet. Kaia mener at alt jeg sier er selvmotsigende, og hvis jeg insisterer på å forklare, bare krangler vi.
Der blir vi aldri enige.
Jeg legger fra meg Rugeren i futteralet, det står ALEXANDRA med svart tusj utenpå så ingen skal være i tvil, lukker døren og venter til den summer låst, slukker lyset og går tilbake til de andre.
«Tenk fort!»
Jeg roper det til Flemming samtidig som jeg kastet nøkkelknippet, han tar det uten problemer, som hadde han øyne i nakken og var klar.
«Hils Ingrid!» roper han tilbake og blunker.
Jeg vinker med ryggen til, tar opp mobilen idet jeg går ut døren, ser at hun har ringt flere ganger. Vi trenger ikke å snakke om hvor jeg har vært.
Hun vet jo hvor Alex er; når hun ikke svarer på så mange anrop, er det fordi hun er uten dekning. Hula er et tidligere tilfluktsrom inni fjellet, med null dekning.
Hun skulle ønske Alex ikke drev med skyting, selv om det på en måte passer personligheten. Man kan ikke se på
Alex at hun liker å skyte, at hun er utrolig sterk, eller at hun hadde lyst til å bli jagerpilot helt til noen fortalte henne at det kunne hun bare glemme med gikten sin. Alex er utrolig pen, hun kunne blitt modell. Likevel har hun av en eller annen merkelig grunn ræva selvtillit, og bruker banning og det å være sterk som en slags mur, uten å se hvor vakker og kul hun er. Det er sjarmerende på en sår måte.
Men skytingen kunne Kaia klart seg uten.
Alex konkurrerer ikke på grunn av giktgreiene, så hva hun synes er så gøy med det, er egentlig litt vanskelig å forstå. Hun sier at hun bare skyter på papir, men det er noe mer der som Alex ikke er i stand til å forklare for Kaia, hun forstår det bare ikke. Hun har sin mening om våpen, og det handler ikke om papirskyting.
Kaia trykker tilbakering flere ganger, mest for å vise at hun prøver å få kontakt. Hun vet ikke hvorfor hun er så sykt irritert over skytingen akkurat i dag. Så lenge de ikke snakker om det, pleier alt å være i orden.
Kaia trykker frem Audun i loggen, han svarer heller ikke. Hun stapper mobilen tilbake i vesken med harde bevegelser.
Det er ikke bare skytingen, det må være noe annet. Mensen eller noe. Idet hun lukker glidelåsen i vesken, begynner mobilen å ringe. Alex.
Glede skyver bort sur.
Unni våkner, badet i svette. Vipper mobilen, trykker lett på skjermen så den blender henne. 03.17.
Hun sukker, kroppen kjennes som om den er blitt kjørt over av en beltevogn. Hun reiser seg, håndkledet hun har lagt oppå lakenet er vått. Det sammenbrettede lakenet under der er fuktig, det underste hovedlakenet kjennes tørt nok. Hun tar laken og håndkle med seg på badet, henger alt over badekaret. Det kan brukes igjen. Subber bort til toalettet, tisser lenge, tørker seg. Stiller seg på vekten som står ved siden av, man skal alltid veie seg som det første man gjør på morgenen, det er da man veier minst, men er det i dag eller i går, egentlig? Hvis man legger seg over midnatt, regner man det vel ikke som i morgen før man våkner igjen?
Da er det teknisk sett i morgen, altså lørdag.
Hun veier seg mest for å se om hun plutselig går opp i vekt for å ta kreften før den får spredd seg. Hun må ha arvet helseangsten av moren. Sekstifem kilo.
Hun går bort til vasken, skyller hendene i kaldt vann. Tørker dem, tørker seg mellom brystene, på ryggen, innsiden av lårene. Går til skapet i gangen og henter et nytt håndkle, legger det på sengen, stryker så det ikke er noen
folder, rister putene, legger seg igjen. Vel vitende om at hun ikke kommer til å sove mer, men se på klokken hundre ganger, skrolle seg gjennom tabloidene hun allerede har lest hundre ganger – hvorfor gjør hun det? Det står jo ingenting interessant der, hun bare genererer klikk slik at avisene kan si at artiklene genererer klikk, og hvis hun begynner å tenke sånn, får hun i alle fall ikke sove. Da kan hun likegodt spille Candy Crush eller skrolle seg gjennom TikTok i stedet.
Daten hennes i dag kommer til å møte en gråaktig, pløsete kvinne i overgangsalderen, med svære poser under øynene. Lekkert.
Jeg står foran speilet på badet. Det har hvite flekkdråper av tannpuss. Som oftest ser jeg gjennom dråpene, ansiktet mitt forsvinner da. Eller, det forsvinner ikke, men det blir bakgrunn, utydelig, uten noen detaljer.
Nå er det Colgate-dråpene som er utydelige. I stedet ser jeg det jeg hater mest i hele verden. Ansiktet mitt.
Her er jeg alene. Her er det ingen som sier noe. Her kan jeg være ærlig, det er ikke vanskelig, jeg har jo speil, speil lyver ikke. Når jeg har sett at jeg ikke er blitt penere, bare blurrer jeg ut ansiktet, og dråpene blir skarpe igjen.
Jeg legger hodet på skakke, som en maler som betrakter sin modell, ser på meg selv. Jeg vet ikke om malere legger hodet på skakke, men jeg tror det. I motsetning til maleren, som kanskje tilber sin modell, som ser alt det vakre og skal formidle det til lerretet, har jeg ingen sånne planer. Skakkingen er en nøytral bevegelse som gjør meg mer objektiv.
Porene er svære, selv om jeg gjør alt jeg kan for å holde dem små. Ingen triks funker. Alle kremene, rådene fra TikTok, turene på Normal for å kjøpe siste porenytt, knipingen – det bare virker ikke. Jeg kan kline på primer som liksom skal få porene til å virke mindre, men de er der fortsatt, som tusen
små hull i huden. Dessuten gjør primeren at foundationen krøller seg sammen til bitte små, brune marker som jeg må ta vekk med pinsett. Alle på TikTok som sier «come with me as I do my five minute morning routine» kan ta seg en pudding. Jeg bruker en time, minst.
Leppene.
Tynne.
En liten muskelbevegelse, og jeg kan få dem til å forsvinne helt. Hadde jeg ikke vært så redd for å bli sykere, hadde jeg kjørt på med fillers. Jeg drømmer om lepper man bare har lyst til å kysse, med kirsebærrød lipgloss som smaker søtt. Det hadde kanskje tatt fokuset vekk fra porehelvetet. Men jeg tør ikke. Jeg er helt sikkert en av dem som er allergisk mot det som sprøytes inn.
Jeg tar noen skritt tilbake.
Jeg er, helt objektivt, det aller, aller styggeste mennesket på kloden. Uflaks, men sånn er det. Jeg kan være snill i stedet. Jeg lukker øynene, trenger jo ikke å se på meg selv.
For en stund siden kom jeg over en gammel artikkel om en eller annen rekrutteringsdame som skrev en kronikk om kvinner som vil gjøre karriere. Damen mente at det var de peneste kvinnene som nailet de beste jobbene med de høyeste lønningene, som gjorde det best på intervjuer og som ble innkalt til annengangsintervjuer. Pene mennesker får altså de beste jobbene og alle fordelene.
Det lover jo ikke godt for meg.
På den annen side har jeg googlet dama, og om det er lov til å si, er ikke hun akkurat noe fruktfat selv. Men tid på TV
og spalteplass får hun stadig vekk, så kanskje det likevel er håp for meg også.
Kaia liker meg, det er viktigst. Jeg skal nyte det så lenge jeg kan, for en eller annen gang kommer jeg til å bli avslørt som fake. Da ser hun gjennom lagene med sminke. Det å være stygg utenpå er jo bare en refleksjon av hva som er på innsiden. Så jeg lurer henne hver eneste dag.
Kaia har bare ikke oppdaget det ennå.
Jeg tar ut sminkebagen, graver meg ned til bunnen der pillene ligger. Klikker ut seks Paracet. Det er flere dager siden forrige monsterdose, nå er det trygt.
Vil du lese resten?
«Finne veien hjem» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste morgenrute.
Unni kjenner likevel igjen det hun ser - hun vet hvordan et helt vanlig liv ser ut når det nettopp har gått i stykker.
Stemmen igjen, spør om jeg trenger hjelp, jeg tror jeg gjør det, men til hva?
Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre? Det er nesten sommer, det er lyst ute, hva er klokken? Nå kjenner jeg at det er kaldt, eller kaldere. Jeg har ikke jakken på. Jeg prøver å se den for meg et eller annet sted, over en stol, på gulvet, jeg vet ikke. Jeg vet bare at uten jakken dør jeg.