Sofies gate – En smakebit!

«Fabelaktig lesing.»

«Et litterært mesterverk der kjærlighet og ensomhet spiller en stor rolle.», «en dramatisk, rørende, tankevekkende og romantisk roman.»

Boktimmy

Sofies gate er en tankevekkende og virkelighetsnær roman. Den tematiserer studentlivet og flukt som utspiller seg på ulike plan. Fortellingen illustrerer et ønske om vennskap og et fravær av det som er nødvendig. Dette er en fortelling om at det vante er det eneste som fungerer.

ISBN 978-82-8330-450-3

9 788283

304503

Sofies gate

Norli «Nydelig debut.»

Ark anbefaler

John flytter inn i et kollektiv i Sofies gate i Oslo.

Miljøforandringen, de nye, de gamle og det ukjente gjør at han sliter med hovedstaden.

De stadig tilbakevennende tankene gjør at han beveger seg mot en framtid han ikke er klar for.

Espen Villseth

«Jeg ringte pappa. Jeg ville at han skulle hente meg på stasjonen. Jeg hadde noe til han. En keiserskorpion. Jeg hadde noe. Noe som ville få mamma til å stå opp.»

Espen Villseth ROMAN

Espen Villseth (f. 1984) er født på Rjukan, men vokste opp i Drammen. Villseth er utdannet lektor med opprykk fra Universitet i Oslo, med mastergrad i samfunnsfagsdidaktikk, nordisk fra Høgskulen i Volda og statsvitenskap fra NTNU. Han bor i Drammen med sine to døtre og samboer og jobber på en ungdomsskole i Lier. Han debuterte som forfatter med romanen Aprikosblomsten i 2017.

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.8 70g Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15 Design: Terje Nielsen ISBN: 978 82 8330 450 3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Espen Villseth

SOFIES GATE Roman

4

KAPITTEL 1 ROMMET

Rommet jeg leide på Bislett, var på sju kvadratmeter. Det var det minste i kollektivet, og inngangsdøren var skjult i kjøkkenhjørnet.

Jeg var hos søsteren min da jeg fikk beskjed om at rommet var mitt.

– Absolutt, bare betal i tide og følg husreglene.

– Det skal jeg selvfølgelig gjøre, svarte jeg.

Søsteren min så på meg. Hun studerte medisin og lette etter praksisplass. Problemet var at det hun trengte og lette etter, ikke fantes i Oslo. Hun måtte bort fra hovedstaden og finne et sted der hun ikke ville ha et sted. Jeg hadde kommet til Oslo for å finne et sted, selv om jeg hadde et helt greit sted i Drammen. Det var det som var greia, at jeg i snart ett år hadde vært over alt og ingen steder. Å komme seg vekk, var en enkel sak, men å drives bort krevde blikk, tyrenakke og knyttneve. Akkurat nå var det ikke lurt å stoppe opp og se seg tilbake.

Jeg ringte pappa.

– Ja, riktig, sa jeg. – Rommet som sto annonsert i Aftenposten.

5

Han gratulerte og spurte om jeg trengte hjelp med flyttingen. Rommet mitt på Konnerud i Drammen kunne jeg selvsagt komme tilbake til, men han likte at jeg skulle betale strømregningen selv, ta trikken rundt i hovedstaden og gjøre en pakke kjøttdeig om til tre middager. Mens vi pratet, hørte jeg mamma så vidt i bakgrunnen. Hun var som regel der. I bakgrunnen.

Pappa hentet meg i Saaben, en svart med ny eksospotte.

Vi kjørte i retning Lillestrøm og elektrobutikken som annonserte en TV til 1999 kroner, med DVD-spiller og fjernkontroll på kjøpet. Det var ingen upris. Pappa bar TV-en, eller fjernsynet som han pleide å si, rett og slett fordi han ikke ville gi slipp på ordet. Det var et koselig ord som minnet meg om eldre mennesker.

– Herman Wildenvey pleide også å si fjernsyn, sa pappa.

Så da kunne også pappa si det.

Jeg tok DVD-spilleren under armen. Pappa åpnet bagasjerommet og løftet inn TV-en. Jeg satte DVD-spilleren på gulvet bak førersetet. Pappa satte bilen i gir, kjørte ut fra parkeringsplassen og peiset på mot Oslo sentrum.

Da vi nærmet oss Sofies gate, svingte vi innom Kiwi.

Det var mye varme i pappas blikk, men han pleide ikke å si all verden. Jeg fylte fire bæreposer med pålegg og smør, brød til fryseren, spagetti, ris og nudler. Sjampo, deodorant, tannbørste, tannkrem, hårvoks, stålull og salmiakk. Jeg gikk tilbake til fruktavdelingen og la appelsiner og druer nedi handlevognen. Ved kassen, der pappa sto klar til å betale, la jeg i tillegg chips, Snickers og Japp på rullebåndet. Jeg ante ikke hvorfor, men kanskje var det min fars overgangshumør og en slags goodwill. Sønnen skulle inn i leilighet. Kollektiv.

6

Jeg skulle klare meg. Samtidig ymtet pappa frampå om at det var en god del som manglet. Det var ikke alt som var klart. Det lå liksom i luften, og skulle noe skje, var jeg for alltid velkommen tilbake til redet.

Det skulle ha vært mamma som gråt og holdt meg tilbake, som en mor som ikke var klar for å leve livet uten barn i hus. Sånn sett var det vel egentlig pappa som skulle ha stått i bakgrunnen, noe han ikke gjorde. Mors- og farsrollen var snudd på hodet. Pappa sto foran, eller han sto fram når de kritiske tidene var rundt oss. Mamma ble aldri med. Hun ble hjemme, som regel liggende i sengen.

Vi bar pappeskene opp trappene. Deretter hentet vi matvarene, og til slutt tok vi en søppelsekk med klær, en bag med bøker og ting jeg strengt tatt ikke trengte. Det luktet grønnsåpe i trappene, men det så likevel ikke rent ut. Egentlig så jeg mer sand og grus enn tegn på etablerte vaskerutiner. Inntørket gjørme og loete dørmatter. Belysningen kunne oppfattes koselig og dimmet, men det var fordi de fleste pærene hadde gått.

TV-en var en Panasonic og skulle plasseres ved enden av sengen, og dermed ved enden av tærne. Da pappa så rommet, kremtet han. Han klarte ikke å si om det var fint eller stygt, men det var heller ikke så rart – det var ingen av delene. Det skulle godt gjøres å innrede rommet når den ene siden hadde skråtak. Landlorden gjorde det nok godt med alle rommene han leide ut. Studenter skulle melkes, det var slik markedet var, det var ingenting å gjøre noe med. Alt handlet om tilbud og etterspørsel, og det var ikke tiden for å takke nei til en sjukvadrater med dårlig romløsning.

Døren til rommet var på en måte gjemt bak kjøkkenhjørnet,

7

akkurat som at kjøkkenet var plassert for å skjule noe, eller at rommet på et tidspunkt hadde vært et spiskammer – slik farmor på Senja hadde, hvor hun skjulte hermetikken og porselenet – og da jeg åpnet den beisede furudøren, kunne jeg ikke skjønne at jeg skulle få plass til så mye mer enn enkeltsengen som allerede sto der. Jeg gløttet ned i bakgården. En hund og eieren var på vei inn etter en luftetur. Der det ikke lå asfalt, var det tendenser til gress, løvetann og småstein. En tilhenger sto parkert der nede. Inntil et gulmalt gjerde, sto søppelkassene.

– Hva med klærne?

Pappa lente seg mot kjøkkenbenken. Han gikk ikke engang inn på rommet.

– Jeg vet ikke helt. Kanskje vi kan se i gangen. Det sto et skap der.

Jeg kan skjønne hvorfor pappa kremtet. Det var ikke mye å si. Han hadde plassert Kiwi-posene på kjøkkenbordet, rett under en korktavle med Post it-lapper og beskjeder. På bordet sto det en skål med morellsteiner i. Straks etter forsvant pappa ut døren og ned trappene. Han sa i farten at han måtte hjem og se til mamma. Det forsto jeg, og jeg sa at jeg skulle rydde ut TV-en og gjøre klart til studiestart, ropte «takk for hjelpen» og «sees snart». Det lød et ekko ned trappene. Å flytte til Oslo ble vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.

Det var en tid da jeg skulle finne fram selv og ikke henge meg opp i alt. Jeg skulle la inntrykkene komme, og jeg skulle bli en del av det som skjedde, som et grep for å komme meg videre. Glemme fortiden. Glemme at fortiden var der.

Lære å leve uten at den tok plass.

8

Jeg skulle glemme Ada. Det var ikke så mange som het det, men det var mange par som hadde samme planer som oss. Vi skulle tapetsere soverommet. Vi kjøpte kaffemaskinen som fikk terningkast seks i VG, og – som en kuriositet – kosekranglet vi om gulvteppet på kjøkkenet skulle være rødt og bryte med det hvitmalte, eller om det kanskje skulle være beige. Eller om Ada og jeg skulle gi blanke i alt som het tepper og heller risikere flis midt under foten. Da fikk vi også poengtert at vi hadde malt gulvet sammen, og vi kunne fortelle folk som ikke lurte, at gulvet ble spikret fast på 1930-tallet en gang.

Men vi trengte ikke leiligheten. Vi kjøpte aldri gulvteppet på Skeidar. Kaffemaskinen returnerte jeg, og vi kom bare halvveis i tapetseringen av den gull- og brunstripete veggen på soverommet. Den veggen ville fått kommentarer fra alle som så den. Vi kunne fått det fint.

Men Ada dro. Ofte tenkte jeg på kinnene hennes. De ble så fort røde. Hun trengte ikke å trene for rødfargen, det holdt at hun lo. Jeg måtte ta beslutningen om å gi leiligheten videre til noen andre.

Nå leide jeg alene.

Det var starten på august. Jeg skulle rydde ut varene.

Etterpå skulle jeg overføre den første betalingen for et rom på Bislett. En hylleseksjon i kjøleskapet. En del av et skap på badet. Et delvis ledig skap i gangen. Et kjøkkenhjørne.

Bak dette kjøkkenhjørnet, skulle jeg skape meg en plass i et bortgjemt rom.

9

KAPITTEL 2 VRANGFORESTILLINGER

Jeg spurte rett ut om hun kom fra Fredrikstad. Det gjorde hun, og jeg sa at jeg tok dialekten på l-ene og noen æ-lyder.

Patetisk og klisjé, som den klassiske nordmannen som ønsket å briljere med målmerker, og jeg kunne også spørre om det stemte at folk fra Østfold la dialekten bak seg, eller skjulte den, i tilfellene hvor østfoldinger flyttet til Tigerstaden. Men jeg dro den ikke så langt. Det fikk være måte på.

Jenta fra Østfold het Vera. Hun var tynn og hadde flat rumpe. Jeg tror neppe at hun hadde drevet med idrett, men jeg likte henne uansett fra første samtale. Hun hadde akner her og der, hovedsakelig i området rundt nesen, men jeg klarte å glemme dem når jeg så øynene. Grønne og intense, egentlig usedvanlig stirrende, som om huden fra tinningen ble strukket til nakkeregionen.

En tanke slo meg. At det var til min fordel at hun ikke hadde silkeglatt hud og en kroppsform menn og kvinner snudde seg etter. Jeg likte ikke det perfekte. Det var noe vakkert ved det å ha mangler. For min del kunne jeg aldri hatt et forhold til et tilsynelatende perfekt menneske. Da hadde

10

jeg tenkt at det var noe som ikke stemte. Det hadde også gitt meg utfordringer som konkurranse og sjalusi. Vera hadde karisma og sjarm, men hun var ikke direkte pen.

Hun så på meg og ville vite hvem jeg var, så da fortalte jeg henne om Drammen og Blindern, at jeg skulle bli lærer og hadde vært på Metallica-konserter. Flertall. Jeg likte konserter. Hvis mulig, pleide jeg å kjøpe billetten utenfor Oslo Spektrum fra folk som hadde kjøpt opp det som var av billetter. Svartebørsen. En nødvendighet for kjøpere og selgere.

Desperasjon i begge ender. Jeg hadde hørt om haier som kuppet salgene og fikk tak i trehundre billetter til show med verdensstjerner. Og når det gikk i dass, og de sto der med skjegget i postkassen, måtte de kvitte seg med de resterende, fort som faen. En hundrings for to Christina Aguilera-billetter. Det var det kompisen min Bjørn betalte. En hviskende, gullbelagt afrikaner bannet på fransk, blafret med armene og snudde seg. Da han gikk, la vi merke til sæggebuksen. Et titalls billetter stakk ut av baklommen.

Vera fikk hakeslepp da jeg sa det. Ikke at jeg kom fra Drammen eller om Christina Aguilera, men da jeg nevnte Metallica-interessen. Hun kunne navnene på bandmedlemmene.

– Vet du hva? Jeg har vært på Cliff Burtons gravsted i Sverige, sa hun.

– Er det sant?

– Det var helt sprøtt, det som skjedde. Bare tenk på hva Metallica hadde vært hvis han var i live?

– Ja, jeg har tenkt på det.

– Og tenk på alle ryktene. Noen sa til meg at Cliff Burton ble kastet ut av vinduet på turnébussen. Han ble

11

kastet ut på et jorde. Lå der som et kadaver. Men han skal ha laget lyder. Han ynket seg, liksom. Da bussen skulle heises av ham, glapp eller røk vaieren. Bussen knuste bassisten en gang til. Øynene hennes var intense. Jeg trodde på henne. Hun sammenliknet hendelsen med et shabby trucker-sted hvor gamle biler kondemneres. Blikk klemmes til klosser.

– Da var det jo over for bassisten, da, sa hun. – Ingen kan overleve noe sånt.

Hun spurte hva jeg syntes om Robert Trujillo. Den nye bassisten.

– Han har i hvert fall kul stil. Han spiller uten plekter.

Har du sett hvordan han åler seg rundt på scenen med bassen, som en slags snake walk?

– Dødskult, sa hun.

Hun kikket på klokken.

– Og nå har jeg dårlig tid. Kveldsvakt i sentrum, sa hun og trippet rundt med lette steg.

– Hvor jobber du?

– Oslo City. En kosmetikkbutikk. Jeg er redd den går konkurs snart, så jeg tar alle vaktene jeg kan få. Jeg tror sjefen har for mange ansatte og for få kunder. Noen ganger surrer jeg rundt og prater med folk i andre butikker. Jeg digger dyrebutikken på toppen. De har fått inn skorpioner.

Tenk på det. Skorpioner. Sånt er morsommere enn rynkekremer.

Jeg lo. Tempoet. Gløden i øynene. Alt dette gjorde meg tankefull.

– Enn du? Har du jobb?

– Ja. Jeg jobber på Meny. Konnerud i Drammen. Og jeg

12

gjør som deg. Jeg tar flere vakter enn jeg burde. Pappa sier at det er på tide å redusere arbeidsmengden på Meny og heller prioritere studiene.

– Jeg skjønner, sa hun. – Det er ikke så lett. Penger, penger, penger.

Hun ville prate mer, det merket jeg på henne, men hun måtte løpe. Jeg kjente glede, og det var en god stund siden sist.

Jeg lukket døren til rommet og kikket ned mot bakgården.

Der nede sto mannen og luftet hunden. Det var klamt, bladene var fortsatt grønne, og det var egentlig alt jeg la merke til. Jeg så solen over taket, men bakgården var skyggelagt.

Søppelkassen sto åpen. Hadde jeg sittet der nede, hadde jeg gjort noe med det, fort som faen. Jeg ville slippe rottene.

Jeg satte på TV-en. Jeg hadde kun NRK, men manglet lisens. Pappa sa det til meg, han sa det ganske så klart, at var det noe jeg måtte, var det å betale lisensen. Når jeg husket det, skulle jeg spørre noen i kollektivet. Kunne jeg forvente kontrollører på døren som spurte om det fantes TV-er i kollektivet? Hadde man ikke betalt lisens, risikerte man bot, og samtidig mente pappa at folk som sa at de ikke hadde TV, enkelt ble gjennomskuet. Pappa visste hva han snakket om. Jeg tok det uansett ikke for god fisk. Lisens skulle ikke bli en bekymring.

Det var stort sett DVD-er jeg brukte pengene på. Jeg stablet dem langs veggen, men ikke alfabetisk. «Requiem for a Dream», «Evig solskinn i et plettfritt sinn», «City of God», «The Good, the Bad and the Ugly», «Fight Club», «Seven», «The Green Mile», «American History X», «Good

13

Will Hunting», «The Shining», «Full Metal Jacket», «Fargo», «Carpe Diem», «Hjortejegeren», «Crash» og «Lock, Stock and Two Smoking Barrels». Kanskje var det seksti av dem som til sammen ga meg en indre ro.

Jeg la meg over dynen og trykket på «play». Princeton University på slutten av 40-tallet, etablerte overklassefolk og en slags hagefest. Russell Crowe slet med den naturlige dialogen med medstudentene. Så mye grått og så mange mursteiner, skap med knotter og stolte hovmodige menn i dress i «Et vakkert sinn».

Filmen hadde blitt en del av meg. Oppbyggingen, og den tiden det tok med konspirasjoner og hemmeligholdelse av matematikeren John Nash sine oppgaver. Han var et unikum. Lukket og mystisk. Kverulerende og delvis venneløs.

Smartheten var alene en grunn til å se filmen. Én ting jeg var blitt oppmerksom på, var «Et vakkert sinn»-coveret og omtalen. På det norske coveret sto det at matematikeren John Nash blir headhuntet av CIA. De trengte hans kloke sinn i kampen mot Sovjet og kommunistene. Det svenske coveret avslørte hele plottet, at John Nash led av vrangforestillinger og schizofreni, og videre at hans hjelp til CIA kun var innbilning.

Vendepunktet i filmen. Kona observerte endringsatferden hos ektemannen. Ting var ikke som det skulle, og det var mye å sette fingeren på ved handlingsmønsteret til mannen.

Nash kom inn i stuen, og det var for kona uforklarlig hvor han hadde vært. Konas forvirrede, flakkende blikk.

Jeg ble dratt ut av handlingen av en skapdør som ble åpnet på kjøkkenet, så lukket. Kjøleskapsdøren ble åpnet, så lukket. En stol ble trukket ut, noen satte seg på den og had-

14

de, så vidt jeg kunne forstå, plassert en tallerken foran seg.

Personen på kjøkkenet rapet, og ut fra rapen, romsteringen, slentringen, uroen på stolen og til slutt nynningen å dømme, forsto jeg at det var et hankjønn som ordnet seg mat.

Noe i meg holdt meg tilbake. Jeg var ikke klar for å møte en person jeg ikke hadde møtt før. Da gikk det for raskt fram. Jeg ville ta små steg. Da jeg var hos legen før sommeren, sa han det samme.

– Ta små steg, ikke forhast deg. Det er nå du må holde hodet over vannet.

Det var kun én dør mellom personen på kjøkkenet og meg selv. Kjøleskapshyllene var merket, det visste jeg, og det visste sikkert han som nå var på kjøkkenet. Beboerne hadde hver sin hylle. Jeg hadde den nederste. Det var et hierarki det hele handlet om, jeg kunne faktisk ha skapt det selv hvis jeg var den med lengst fartstid i kollektivet. Og som om jeg skulle ha gjort det selv, var jeg tildelt den nederste hyllen, men kun fordi at den som hadde flyttet ut, hadde hatt den samme hyllen. I tillegg var det udiskutabelt at jeg hadde det minste rommet, og da var det opplagt at den nederste hyllen i kjøleskapet, tilfalt meg. Det var ikke inkluderende, men det var heller ikke krenkende. Det var bare sånn det var.

Jeg visste hva som hadde skjedd, og jeg visste hva som skulle skje videre med John Nash. Det var filmen jeg hadde kontroll på, den ga en viss ro, men åpnet jeg døren til kjøkkenet, ville jeg skape en relasjon til noen. Jeg hadde allerede en relasjon til Vera, den kunne virkelig bli god, men for meg holdt det i massevis med ett nytt bekjentskap i døgnet.

Vera var en person jeg kunne knyttes til, det kjente jeg på hele meg, og hun hadde en energi som tilsa det samme, hun

15

ble tiltrukket av meg. Hun gjorde at jeg ble hard, og hadde det ikke vært for det som skjedde på kjøkkenet, skulle jeg ha vippet fram pikken og onanert. Da skulle jeg ha tenkt på at det var Vera som sto på kjøkkenet, at jeg så den flate rumpa mens hun bøyde seg inn i kjøleskapet. Når hun så at det var meg, skulle hun si noe sånt som at det bare var oss som var hjemme – eller hva så om det var noen andre i kollektivet – så skulle hun komme mot meg og gripe tak i skaftet, si at hun var nysgjerrig på det lille rommet, at det sikkert ikke matchet pikken. Hun skulle dytte meg ned i sengen, dra av meg buksene og runke en allerede stiv en. Hun skulle dra av seg toppen, hun skulle ha små brystvorter på små, stramme pupper. Godt synlige ribbein. Og jeg bestemte meg for at hun skulle være ubarbert med rødlig hår nedentil. Og hun skulle ri meg til jeg kom, hoppe av og runke spruten utover min egen mage.

Hun skulle kompensere for at jeg ikke hadde noen, hun skulle bli min utvalgte, den jeg runket fast til, den som ble fantasien i tiden fremover, og jeg hadde en enorm tro på at noe mellom Vera og meg kunne skje i virkeligheten. Det som skjedde i møtet mellom oss, det var et øyeblikk med gjensidig betatthet. Den gjensidigheten kunne utvikles og dermed bli noe av.

Skapdøren ble slått igjen, kjøkkenskuffen raslet med bestikk. Det var lytt gjennom døren til kjøkkenet, og hvis det var slik at folk var som meg og gikk på kjøkkenet når ingen andre var på kjøkkenet, da var jeg dårlig stilt, for mitt rom var nærmest en integrert del. Det som skjedde på kjøkkenet, det skjedde ved spiskammeret.

Og jeg bodde der.

16

Jeg ville helst ikke vite hvem som nå befant seg på kjøkkenet. Jeg trykket på «play» og skrudde samtidig ned lyden.

Filmen fortsatte, men sekunder senere reiste personen på kjøkkenet seg. Skrapelyden av metallstolbein mot tregulv.

Jeg lente meg mot vinduskarmen og kikket ned. Det var ikke mye å se fra tredje etasje, heller ikke mannen som luftet bikkja. Han hadde gått inn igjen. Jeg trykket pause nok en gang, reiste meg fra sengen, trakk ned t-skjorten og gikk ut på kjøkkenet.

– Hei, du må være den nye, sa han.

Svensk. Han var svensk.

– Det stemmer. Jeg heter John.

Vi tok hverandre i hånden.

– Hyggelig. Jeg heter Casper.

Han tørket munnvikene for pastasaus. Han var på min alder, tidlig i tjueårene, blond og hadde krøller. Han var i tillegg ekstremt vakker og liknet ganske mye på Ryan Phillippe fra «I Know What You Did Last Summer», den samme skuespilleren som også spilte i «Cruel Intentions». Svensken hadde bred nese, skjeggstubber, pene tenner og selvinnsikt nok til å skjønne at han mer enn dugde. Karismaen bar preg av et gåtefullt og fryktløst utseende, i tillegg til at han var trent. Brystkassen bulet under t-skjorten, og han hadde synlige blodårer over bicepsene og underarmene. Han som sto foran meg, var et menneske som gjorde meg glad og lettet.

Det var en lettelse at jeg kom ut fra rommet og møtte den svenske gutten, for på svært kort tid hadde jeg møtt ei jeg kunne blir betatt av, og en person fra nabolandet som jeg kunne trene med.

– Spis pasta og kjøttsaus med meg. Det smaker utrolig digg med pepper og parmesan.

17

– Gjerne, sa jeg og satte meg ned.

Han fant fram en skål og fylte den. Så hentet han ost fra kjøleskapet og rev over. Gøteborg var byen hans. Han kjøpte en drink til ei norsk jente på weekendtur, og ble med henne til Oslo. Det var ikke mer som skulle til. Han ble dumpet etter en måned.

– Det var nok mange grunner til å ikke satse på meg, men hun skyldte på studiene. Og hun snakket om at hun hadde fått tilbud om en proffkontrakt i håndball. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om verken studier eller håndball.

Jeg liker gymmen. Jeg liker overtid.

Jeg smilte. Kjøkkenet var hvitmalt. Det var høyt under taket. I skapene sto det enkleste av glass og tallerkener, også det hvitt, det meste IKEA-aktig. Alt det hvite ga meg gåsehud. Det gjorde meg kald. Smilet til Casper, det var varmt.

– Lagerjobben er alt jeg trenger. Jeg har fått meg trucklappen. Så på jobben kjører jeg rundt og virker opptatt og svært effektiv. Men jeg gjør ikke stort. Bare akkurat nok til at sjefen ser overtidsbehovet dag etter dag. Sjefen er en skikkelig tulling.

Jeg dro i buksa mi for å rette på ballene.

– Bare spis, sa han. – Jeg må på jobb. Klokken er halv fire, og jeg må være på plass om en halvtime. Sjefen blir sur.

Han er gal, sa Casper og lo.

Jeg spant spagettigaffelen på skjeen. Det ble en munnfull, jeg dyttet det inn og takket for maten.

– Vi kan finne på noe i morgen kveld, hvis du har lyst?

Det ville jeg gjerne. Jeg foreslo film. Han foreslo øl. Da ble vi enige om å møtes på halvveien, og han tok en sekk på ryggen, dro på seg Nike-sko mens han sto på kjøkkenet,

18

tok en salutt ut i luften og småjogget ut døren. Etter at jeg hadde ryddet vekk og satt inn i oppvaskmaskinen, lukket jeg døren til mitt eget rom, la meg ned på sengen og trakk ned buksene. Jeg begynte å dra pikken fram og tilbake mens jeg tenkte på at Vera sto og lette etter noe i kjøleskapet. * Det var en tidlig morgen med blå himmel. Det vertikale vinduet gjorde det umulig å stenge lyset ute. Jeg fikk ikke sove lenger, av sammensatte grunner. Sengen var hard, og bikkja utenfor gneldret. Jeg kjente meg anspent i nakken.

Drømmen var tilbakevendende. Jeg vandret på et hotell.

Korridorvandring, kanskje. Mamma og pappa satt ved baren, ikke langt fra resepsjonen. Når jeg gikk bort til dem for å spørre om noe, fikk jeg en kald skulder. De var i en samtale, det måtte jeg forstå. Det var andre mennesker der, kanskje kollegaer, det måtte jeg også forstå. Jeg avbrøt samtalen, men et stille blikk fortalte meg at jeg ikke kunne gjøre det. Jeg fikk beskjed om å leke, eller eventuelt finne noen å leke med. Men ungene lekte ikke, de løp forbi hverandre.

Jeg gikk med dem, men ikke sammen med dem. Kun bak dem, eller forbi dem. En gutt som var mindre enn meg selv, sparket rundt på en lekebil, dreide på rattet og satte kursen mot en søyle i resepsjonen. Han tok fart og deiset inn i den.

Jeg gikk til et hotellrom. Det sto «322» på døren. Jeg banket på, men gikk videre uten å vente på at noen skulle åpne.

Deretter kom jeg til en vestibyle. Jeg suset altså rundt på et hotell med ukjente plasser og et bittelite hav av muligheter, i det minste ting jeg kunne ta meg til. Så møtte jeg et annet

19

barn. Jeg fikk forbi, det gjorde også det andre barnet. Vi var plassert på et hotell, men drømmen var som om hotellet ble forvandlet til en labyrint, og jeg skulle ikke spørre andre om hjelp. Mamma og pappa hjalp meg ikke. Heller ikke andre barn. Jeg skulle klare meg selv der inne blant korridorene, resepsjonen, rom 322 og et biljardbord. Røde vegg-til-veggtepper, fastmonterte langrennsski og motivbilder i gullramme på veggene. Rundt og rundt, trampende i nye sko. Visste ikke hva jeg skulle. Hver gang jeg gikk forbi mamma og pappa, var det høylytt prating. Ellers gikk jeg forbi andre barn.

De var stille. De lagde ikke en lyd. Det gjorde ikke jeg heller.

20

Vil du lese resten?

«Sofies gate» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

«Fabelaktig lesing.»

«Et litterært mesterverk der kjærlighet og ensomhet spiller en stor rolle.», «en dramatisk, rørende, tankevekkende og romantisk roman.»

Boktimmy

Sofies gate er en tankevekkende og virkelighetsnær roman. Den tematiserer studentlivet og flukt som utspiller seg på ulike plan. Fortellingen illustrerer et ønske om vennskap og et fravær av det som er nødvendig. Dette er en fortelling om at det vante er det eneste som fungerer.

ISBN 978-82-8330-450-3

9 788283

304503

Sofies gate

Norli «Nydelig debut.»

Ark anbefaler

John flytter inn i et kollektiv i Sofies gate i Oslo.

Miljøforandringen, de nye, de gamle og det ukjente gjør at han sliter med hovedstaden.

De stadig tilbakevennende tankene gjør at han beveger seg mot en framtid han ikke er klar for.

Espen Villseth

«Jeg ringte pappa. Jeg ville at han skulle hente meg på stasjonen. Jeg hadde noe til han. En keiserskorpion. Jeg hadde noe. Noe som ville få mamma til å stå opp.»

Espen Villseth ROMAN

Espen Villseth (f. 1984) er født på Rjukan, men vokste opp i Drammen. Villseth er utdannet lektor med opprykk fra Universitet i Oslo, med mastergrad i samfunnsfagsdidaktikk, nordisk fra Høgskulen i Volda og statsvitenskap fra NTNU. Han bor i Drammen med sine to døtre og samboer og jobber på en ungdomsskole i Lier. Han debuterte som forfatter med romanen Aprikosblomsten i 2017.