ROMAN
© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: BaltoPrint, Litauen
Papir: Holmen Book Cream, 80g, FSC
Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15
Sats: Terje Nielsen
Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics
ISBN: 978 82 8330 462 6
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering
Tidligere utgitt:
Slakt, Kriminalroman, 2019
Blod er tykkere enn vann, Kriminalroman, 2021
Kleptokratiet, Kriminalroman, 2022
Svikere, Kriminalroman, 2024
Den høyeste glede føler en mann den dagen da han oppdager at det han hadde holdt for sin største svakhet, i virkeligheten er hans styrke.
Sigurd Hoel
Veien vi går (1922)
Jeg står i døråpningen og roper til Erik at han ikke må komme for sent på skolen. Jeg minner ham på at Maria har dratt på jobb, og at han må huske å sette på alarmen. Han svarer kort og litt irritert. Siden han går på samme ungdomsskole som jeg underviser på, kunne vi tatt følge. Men jeg orker ikke å komme sent, og jeg trenger tid til å forberede timen.
Jeg går til uteboden, og fuglekvitteret slår imot meg høyere enn vanlig. Jeg smiler til en svarttrost som holder en konsert i et tre i hagen for å tiltrekke seg en partner. Uten at den vet det, sprer den lille kroppen glede på lang avstand og gjør sitt for at verden skal være et bedre sted å være. Mai måned rykker nærmere. De nakne trærne kler seg i en grønn drakt, og vårblomstene springer ut. Det er den herligste av alle tider, synes jeg. Folk fremstår vennligere etter den mørke og kalde tiden.
Jeg triller hybridsykkelen ut av boden. Skyer stenger solen ute, og jeg kjenner et kaldt drag i luften. Jeg tar på meg lue under hjelmen og føler meg heldig som kan sykle til
jobb. Det gir en frisk start på dagen, og jeg slipper å irritere meg over bilkøene.
Fremme ved skolen låser jeg sykkelen utenfor hovedinngangen og observerer alle de fine elevene som danner ringer i skolegården. Jeg vinker til noen av dem på avstand før jeg åpner døren.
Inne i korridoren treffer jeg på rektor. Hun er liten og nett, full av positiv energi og litt eldre enn meg. Vi snakker om påskeferien som begynner i dag. Jeg sier jeg skal på hytta sammen med Maria og Erik. Mens hun forteller at hun skal til Brasil med mannen sin, vandrer øynene hennes mot hodet mitt.
«Det er en ting jeg vil snakke med deg om», sier hun.
«Skal vi ta det nå?» spør jeg mens jeg kaster et blikk på klokken.
«Har du tid senere i dag?» spør hun.
«Det får vi til. Kan jeg spørre om noen har klaget på meg?»
«Dette gjelder noe helt annet.»
«Godt å høre», sier jeg.
«Vi snakkes senere, jeg må springe.»
Jeg går inn i det tomme klasserommet og er nysgjerrig på hva rektor hadde på hjertet. Det er krevende å være lærer, men jeg trives. Det er alltid rom for å forbedre læremidler og skolemiljø, men det er lite jeg irriterer meg over. Jeg hjelper ungdommer i en av de viktigste fasene i livet. Noen sklir ubekymret gjennom skolen, mens andre har utfordringer.
Jeg vil være der for alle – det er nesten en umulig oppgave. Noen elever er åpne om hva som plager dem. Andre sier ikke så mye og er vanskelig å komme inn på.
Elevene strømmer til klasserommet. Jeg ønsker dem en
god morgen og ber dem finne plassene sine. Jentene faller raskt til ro ved pultene. Flere av guttene fortsetter å tøyse med hverandre, slik jeg husker det fra gamle dager. Noen ting forandrer seg aldri.
Jeg setter meg på kateteret og vifter med beina mens jeg smiler til elevene. Jeg informerer om at vi skal sette oss i grupper og snakke om mobbing og utenforskap. Flere jubler – da slipper de å høre på kjedelige fag.
Jeg spør dem hvorfor dette er viktig å snakke om. Det blir stille. Therese på vindusrekken, som vanligvis ikke er så aktiv i timene, rekker opp hånden.
«For at ingen skal føle seg dårlig», sier hun.
«Det er godt svart», sier jeg.
Jeg forklarer at skolene i hele landet bruker mye tid på dette. Likevel er det mye mobbing, særlig i ungdomsskolen.
«Hvorfor er det sånn?» spør jeg.
Therese rekker opp hånden igjen.
«Mobiltelefonen», sier hun.
«Ja, det er én grunn, men ikke hele forklaringen», sier jeg. «Flere blir faktisk mobbet mer på skolen enn på internett.»
Ingen sier noe.
Jeg vil få frem at det er viktig å respektere hverandre og å ha et mangfoldig samfunn med religionsfrihet og ytringsfrihet. Jeg vil hjelpe elevene til å forstå og gjøre noe med det, fremfor å tre budskapet nedover ørene på dem.
«Mange av de som opplever mobbing, har ingen å være sammen med i friminuttene», sier jeg. «Derfor vil jeg at vi setter oss i grupper. Dere skal diskutere hvorfor det er så mye mobbing i skolen. Jeg vil at alle tenker over hva dere kan gjøre.»
Fem timer senere ringer skoleklokken for siste time. Elevene skynder seg ut av klasserommet, mens jeg henger opp plakatene fra gruppearbeidene – med stikkord om hva som skaper et godt klasse- og skolemiljø. Jeg føler at seansen var konstruktiv, men lurer på hvor mye som synker inn. Selv urokråkene snakket reflektert og fornuftig om temaet, men jeg er redd de bare snakker meg etter munnen og fortsetter å spille rollene sine.
Jeg har holdt min egen historie for meg selv, men det har vært nære på. Jeg føler det blir for privat – jeg er tross alt læreren deres. Jeg er også usikker på hvor interessert de vil være i den gamle lærerens opplevelser. Jeg vil heller at de bruker egne erfaringer.
Jeg skrur av lyset og går til rektors kontor. Hun ser opp fra pulten, smiler og peker på stolen foran pulten hennes.
«Har du hatt en fin dag?» spør hun.
«Ja», svarer jeg og forteller hva vi har gjort.
«Veldig flott», sier hun. «Det passer godt til det jeg har å si nå.»
Jeg blir taus.
«Jeg håper du ikke tar dette ille opp.»
Jeg forstår ikke hvor hun vil, men den selvsikre og bestemte rektoren jeg kjenner har plutselig fått et mildere uttrykk i ansiktet.
«Vi har en gutt i tiende som har mistet håret», sier hun og gransker ansiktet mitt. «Vet du hvem jeg tenker på?»
Jeg rister på hodet.
«Det er ikke lett å se – han går med parykk.»
Jeg vet ikke hva jeg skal svare.
«Jeg sier det til deg fordi du har alopecia, ikke sant?»
Jeg er overrasket – jeg har aldri fortalt henne om hårsykdommen. Jeg skal til å si noe, men hun fortsetter: «Jeg vet det fordi mannen min er lege. Du hilste på ham en gang utenfor butikken, ikke sant?»
Jeg blir litt satt ut – får ikke frem et ord.
«Han sa det til meg da.»
Jeg nikker. Ser ned i gulvet.
«Beklager, om jeg er for direkte.»
«Nei, det går fint», sier jeg og ser vekk et øyeblikk.
«Jeg vet ikke om det er for mye å be om, men jeg lurer på om du kan snakke med gutten?»
Spørsmålet kommer bardust på meg. Jeg møter de håpefulle øynene.
«Jeg har allerede snakket med kontaktlæreren», fortsetter hun. «Hun nevnte navnet ditt. Helsesykepleieren er informert.»
Tydeligvis vet alle lærerne på skolen, inkludert rektor, at jeg har alopecia. Jeg som har jobbet her i ni år og trodd at ingen visste.
«Hvordan tenker du deg at dette skal foregå?» spør jeg. «Det må skje på guttens premisser.»
«Hvis du tenker på taushetsplikten, er det tatt hånd om. Foreldrene og gutten vil at du gjør dette. Han har ikke vært seg selv i det siste.»
Jeg får vondt i hjertet av å tenke på de tusen tankene som raser i hodet på ham nå.
«Jeg kan prøve å hjelpe, men jeg er ingen psykolog.»
«Nei, vi vet det. Men er det noen som kan vite hva han gjennomgår, er det deg. Kan jeg spørre når du mistet håret?»
«Jeg var sju.»
Hun hever øyenbrynene.
«Der ser du. Jeg tror dette går helt fint. Hva sier du?»
Jeg nøler litt, redd for å gjøre noe galt. Jeg har aldri snakket med andre som har sykdommen.
Rektors smil har stivnet i påvente av et svar.
«Jeg kan prøve», sier jeg.
Smilet hennes løsner.
«Å, flott! Det er altfor mange som har det vanskelig og som trenger noen å snakke med.»
«Det må nesten bli etter ferien.»
«Selvfølgelig.»
«Jeg tror jeg vil ha med meg foreldrene.»
«Det er sikkert fornuftig», sier hun.
«Hva med helsesykepleieren og læreren?» spør jeg.
«Kanskje det blir for voldsomt?»
Jeg nikker. «Jeg tror du har rett.»
«Da har vi en avtale», sier hun.
Jeg trasker over skolegården mot sykkelen, og har en underlig følelse av å være avslørt av rektor.
De tynne gardinene slipper inn lyset på hemsen. Jeg merker at det er morgengry og våkner sakte i hytta, langt inne på fjellet. Jeg ser i taket, som er så lavt at jeg nesten når opp til det med hendene. Jeg lytter til de andre som sover.
Maria, som jeg har vært sammen med i tjue år, puster rytmisk, nesten som en dans, ved siden av meg. Vanligvis registrerer hun når jeg våkner, men ikke denne gangen.
Jeg hører ingen lyder fra Erik i den andre enden av hemsen. I går fikk han tilbud om å sove i sengen nede, i et lite avlukke som ligner et soverom, fordi vi trodde han ville ønske å komme seg bort fra oss. Han insisterte på at han ville sove på hemsen. Han har ligget på den samme plassen i femten år.
Vanligvis spretter jeg opp av sengen om morgenen for å gå på jobb. I dag trenger jeg ikke gjøre noe. Jeg har ingen elever å undervise på ungdomsskolen. Ingen skoleoppgaver å rette, intet husarbeid, hagestell eller vedlikehold. Det er første dag i påskeferien – for meg en av årets viktigste dager, en dag hvor jeg bare skal slappe av og ikke jage etter noe.
Jeg tar meg ekstra god tid i sengen og finner frem mobiltelefonen for å oppdatere meg. Jeg ser på bildene fra bestevennene mine i sosiale medier. Christian drikker vin med kjæresten inntil en hyttevegg ved sjøen. Hanna er på fjellet sammen med mannen sin og to tenåringsbarn. Som ung kunne jeg ikke forestille meg henne med ski på beina, men kjærligheten hadde altså trukket henne dit. Jeg legger inn kommentarer og ønsker dem fortsatt god ferie.
Jeg tar en runde med nettavisene. Det står mye om været, snøskredfare og påskegodt på billigsalg. En artikkel fanger oppmerksomheten min. Den handler om alopecia areata. Det har kommet en lovende medisin på markedet, som er godkjent til barn ned til tolv år. Jeg leser at medisinen vil koste hundre tusen kroner, og at staten ikke vil innføre den på blå resept, til tross for at andre europeiske land har tatt den inn. Jeg leser at en hudlege sier at medisinen er et etterlengtet lyspunkt på området, fordi andre behandlinger ikke har dokumentert god effekt.
Jeg blir forbannet og oppgitt – mest oppgitt – og litt tråkket på. Jeg får følelsen av at myndighetene bare tenker økonomi, uten å ta problemet tilstrekkelig alvorlig. Selv med medisinske fremskritt blir de aller fleste med sykdommen i Norge tvunget til å gjøre som alltid – gå skallet eller bruke parykk – men for mange er ikke det et reelt valg. Det vet jeg alt om.
Jeg reiser meg forsiktig for ikke å stange hodet i taket og går krumbøyd bort til trappen. Fjærene lager lyd når jeg åpner luken, men det ser ikke ut til å vekke de andre.
Morgensolen hilser på meg nederst i trappen. Den fyller vinduene mot øst og lyser opp det lille kjøkkenet og stuen, som glir i hverandre.
Jeg heller kaffevann i kjelen og skrur på gassen.
Jeg sjekker utetemperaturen: minus fem grader og sol klokken syv om morgenen. Det kan bli en varm påskedag.
Jeg ser på gradestokken inne i hytta. Tretten grader er ikke så verst. Jeg går bort til vedovnen og vannkjelen med tjuefem liter vaskevann. Vannet er lunkent fra i går. Hytta bruker solstrøm, men for fem år siden la jeg inn et aggregat for å få nok strøm på gråværsdagene til å drive TV og internett gjennom en mobilantenne på taket. Hensikten var å få med meg familien på hytta uten diskusjoner.
Jeg legger vedkubber i ovnen og antenner tennposer med en fyrstikk. Jeg setter ovnsdøren på gløtt for å slippe inn luft. Om en halvtimes tid vil hytta føles varmere. Inntil videre vil ullkosebuksen, ulltrøya og hettegenseren gjøre susen. Siden jeg ikke har et eneste hårstrå på hodet, bruker jeg hetten eller en lue før hytta blir varm.
Jeg tenker på medisinen og prøver å forestille meg selv med hår. Jeg tror ikke det ville vært tykt og flott, men heller tynt, kanskje med en måne, slik mange menn på femti har det. Jeg tror ikke jeg ville orket å forholde meg til hår på hodet om jeg plutselig skulle få det tilbake, men jeg er sikker på at tusenvis av barn og voksne ønsker seg noe annet.
Jeg tenker på gutten som rektoren vil at jeg skal snakke med etter ferien. Jeg tror ikke hun selv reflekterer over det, men det er ikke lite hun ber meg om. Inni meg ligger en skjult historie, og jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe det an.
Veden knitrer, og vannet i kjelen på komfyren er under oppkoking. Jeg føler meg ganske uthvilt, men kanskje litt sliten i muskulaturen fra i går. Det er alltid mye arbeid med å rigge hytta. I går måkte jeg veien til utedoen – to meter
høy snø over tretti meter. Jeg gikk også mellom bilen og hytta med en pulk i løssnø og fraktet mat og bagasje. Jeg hentet vann fra en rennende bekk og slepte seks tjueliterskanner inn i hytta. Jeg har alltid gjort grovarbeidet selv, mens de andre gjør hytta klar med vedfyring og mat, men i år hjalp heldigvis Erik meg litt.
Jeg skulle gjerne sett ham jobbe like intenst som meg.
Selv om han snart tar meg igjen i høyde og styrke, er han fremdeles bare en tenåring i hodet. Han holder på så lenge det er gøy og han gidder – deretter må jeg mase for å få hjelp. Og når jeg maser, blir han surere, jeg blir surere, Maria blir surere – stemningen blir ikke så god som jeg ønsker. Noen ganger velger jeg å gjøre mesteparten av jobben selv for å bevare idyllen. Det skjedde i går. Andre ganger vil jeg ikke gi meg, fordi også tenåringen må lære.
Jeg betrakter de glinsende snøkrystallene utenfor vinduet. Selv om det er en del pes å komme seg hit, føles livet ganske fullkomment her og nå. Jeg trenger ikke mer enn dette.
Kaffekjelen piper, og jeg skrur raskt av gassen for ikke å vekke de andre. Jeg lager en kanne med filterkaffe i en termos og tar med meg en kopp ut i stuen.
Jeg slenger meg ned på sofaen og tar frem mobiltelefonen igjen. Jeg vet at jeg bør la den ligge og heller koble av med en bok som ligger på bordet foran meg. Jeg må bare lese hva talspersonen fra Alopeciaforeningen sier i artikkelen. Det handler om psykisk helse, ikke kosmetikk. Staten bør gjøre mer for alle de som får psykiske utfordringer av å miste håret. Jeg er selvfølgelig enig, og lesningen gjør meg opprørt. Jeg trodde verden hadde kommet lenger enn dette. Kunnskapen om hårsykdommen – og hva den gjør med
deg – er ikke særlig mye bedre i dag enn for førti år siden, da jeg mistet håret.
Sinnet mitt dempes av et snev av dårlig samvittighet. Jeg har ikke gjort noe spesielt for andre. Jeg har aldri snakket offentlig om hvordan det er, slik noen har gjort i ukeblader og aviser. Andre har stått ved barrikadene, mens jeg har stukket hodet i sanden. Jeg er ikke engang medlem av Alopeciaforeningen. Jeg har aldri oppsøkt den. Jeg har lest historier fra de som har vært på medlemstreff. Her hjelper man hverandre. Erfaringer deles og følelser blir snakket om. En ubestemmelig følelse vokser i meg. Jeg har satt meg selv på utsiden i alle disse årene, fordi jeg har ment at jeg ikke trenger det. Jeg tør ikke tenke på hva jeg kan ha gått glipp av.
Jeg sitter med datamaskinen i fanget og kaster et blikk på boken på bordet, som blir lyst opp av solen. Jeg hadde ikke sett for meg dette på første feriedag, men jeg er fryktelig nysgjerrig på å lese om statusen for alopecia areata. Det er sikkert tjue år siden jeg gjorde en lignende øvelse. Jeg sluttet å bry meg etter at jeg ble sammen med Maria. Påminnelsen kommer likevel hver gang jeg ser meg i speilet.
Hvis jeg anstrenger meg og graver dypt, langt inne i hjernen der minnene ligger gjemt, er det noe som ulmer – den uendelige følelsen av å være annerledes. Det har vært varemerket mitt siden jeg var syv. Nå slår det meg at den personen er i ferd med å forsvinne.
Det er et paradoks at jeg ikke skiller meg særlig ut lenger. Med tiden er jeg blitt lik mange andre middelaldrende menn. Jeg har gått fra å være den unormale Oscar til å gli inn i mengden – en generasjon av skallede menn med briller. Jeg seiler under falskt flagg. Jeg kjenner nesten et behov for å si at jeg ikke er som dem – en som mistet håret etter
fylte førti. Selv om mange menn og kvinner har vanskelig for å akseptere endringer med alderen, har de ikke kjent på hvordan det er å miste håret som barn.
Det har alltid vært meg og de andre. Nå er det ikke lenger slik. Jeg kan tenke meg at dette oppleves spesielt sterkt for kvinner med hårsykdommen. Folk har sagt at jeg er heldig som er mann. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at det må være verre å være jente. Den påstanden har forfulgt meg i over førti år. Jeg har nesten begynt å tro det selv også. Det er alltid noen som har det verre. Mister du en arm, finnes det folk som mangler begge. Er du blind på ett øye, finnes det andre som er fullstendig blinde.
Det slår meg at de fleste historiene i magasiner og aviser jeg finner – med få unntak – handler om jenter som bruker parykker i ulike fasonger. Jeg undrer meg over hvorfor det ikke finnes flere guttehistorier. Kanskje har man tenkt at det ikke er så farlig med oss, eller så er vi ikke like flinke til å åpne oss. Det er kanskje lettere for middelaldrende menn å ha alopecia areata enn for kvinner, men det er farlig å generalisere. Jeg godtar i alle fall ikke at det var enklere for gutter som barn. Det er viktig å ta gutters følelser på alvor også. Dette er ingen konkurranse om hvem som har det verst. Jeg kommer over en artikkel om en gitarist i et kjent band som dominerte de norske hitlistene på nittitallet. Han mistet håret som tolvåring og gikk rundt med skam fordi han ville se ut som alle andre. Han var åpen på et tidspunkt da jeg hadde det vanskelig. Han var, på et vis, et forbilde for meg.
Jeg mistet håret på begynnelsen av åttitallet, da piggsveis og langt hår var mote. Selv om det etter hvert ble vanligere
med kort hår, var det ikke mange unge som barberte av seg alt håret før de måtte inn i militæret. Tvert imot hadde de fleste idolene langt hår.
Folk har ikke hatt mye kunnskap om sykdommen, eller mange referanser for den saks skyld. «Du er som Kojak», var kommentarer jeg fikk til det kjedsommelige. Kojak var den skallede detektiven fra New York som gikk rundt med en kjærlighet på pinne i munnen og fanget skurker. Det var ikke den verste assosiasjonen, men den var fjern for meg. Han var helten på TV-skjermen og hadde ingenting med meg å gjøre. Det samme tenkte jeg om Herman – han fra filmen med samme navn som gikk både på kino og TV. Han var bare en karakter som hadde hårsykdommen. «Du er som Herman», fikk jeg høre ofte. «Ja», svarte jeg kortfattet, og holdt for meg selv at jeg var en helt annen person med egne erfaringer.
Etter hvert som jeg vikler meg inn i tankespinnet, innser jeg at samtalen jeg skal ha med gutten etter ferien har åpnet en dør i meg. Det samme har artikkelen om medisinen som staten ikke vil ta inn på blå resept for at folk skal slippe å betale hundre tusen kroner av egen lomme. Jeg føler meg liten og provosert her jeg sitter i fjellheimen. Vet de som avgjør dette hvordan det faktisk er å få alopecia areata, eller er det tallet på kalkulatoren som avgjør? Hvis det er økonomien som teller mest – hvorfor har ikke Norge råd til medisinen, når andre europeiske land har? Vet de hvordan det egentlig er å gå med parykk?
Jeg stryker meg over den glatte hodebunnen og sukker høyt for meg selv. Jeg sjekker gradestokken. Innetemperaturen har steget til nitten grader. Vannet i kjelen putrer. Jeg
setter en metallrist under for å unngå damp i hytta og legger inn en vedkubbe. Jeg fyller opp kaffekoppen og blir stående og lytte. Ingen lyder fra hemsen ennå. Jeg går tilbake til sofaen og tenker at dette handler om så mye mer enn å miste håret – det gjelder å beskrive det riktig. Jeg oppretter et tomt dokument og gir det en overskrift: «Min historie med og uten parykk.»
Jeg starter med begynnelsen.
Vil du lese resten?
«Ingenting å skjule» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Oscar er femti år og jobber som lærer. Han lever et godt og harmonisk liv med kona Maria og sønnen Erik.
Rett før påskeferien spør rektor om han kan snakke med en elev på skolen, som har fått parykk. Oscar føler seg overrumplet, fordi han ikke har fortalt sin egen historie til noen på skolen. Han mistet håret syv år gammel og gikk med parykk i mange år.
I ferien kommer Oscar også over en artikkel om en ny, lovende medisin – en behandling staten ikke vil støtte økonomisk. Alt dette rører noe i ham. Han kjenner et behov for å sette ord på følelsene sine – følelser han knapt har delt med noen.
INGENTING Å SKJULE er Skjervens første skjønnlitterære roman. Skjerven opplevde selv å miste håret som barn, og selv om historien er fiktiv, er den inspirert av egne erfaringer.
Han har tidligere skrevet fire krimromaner. Hans siste utgivelse, Svikere, vant Sølvkniven i 2025 for årets beste krimroman.
