En thriller om våpensmugling i Midt-Norge høsten 1942
© Lyst Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: Trykk Livoniaprint, Latvia
Papir: Holmen Book Cream 1.6 70 g
Satt med: Adobe Garamond 11,5 / 15
Grafisk utforming: Terje Nielsen
ISBN: 978 82 93349 792
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering
En thriller om våpensmugling i Midt-Norge høsten 1942
Det var blitt august, og etter en lang og varm sommer var luften med ett blitt kjøligere. De grønne bladene på bjørka viste tegn til gult, og duggfallet i gresset levnet liten tvil om hvilken årstid de gikk i møte. Den siste slåtten var unnagjort på Skavlangården i Snåsa, nå gjenstod det bare å få potetene og gulrøttene i hus. Det hadde ingen hast, så lenge det ikke ble for vått eller frosten satte inn. Men akkurat i dag hadde Johan Skavlan andre ting å tenke på enn poteter og gulrøtter, der han stod på et gatehjørne i Namsos og betraktet en mann som han mente hadde fulgt etter ham fra i morges, da han kom med toget fra Snåsa. Den fremmedes tilstedeværelse og oppførsel passet ham dårlig. Det var mindre enn en time til han skulle møte Birger Sjøberg fra Kompani Linge, militæravdelingen som ble oppkalt etter kaptein Martin Linge, som ble drept av tyskerne under Måløyraidet. Linge-karene var kjent som noen av de tøffeste og dristigste mennene i den norske motstandsbevegelsen, og kaptein Sjøberg hadde allerede opparbeidet seg et rykte som en dyktig og uredd motstandsmann. Med bakgrunn fra den finske
vinterkrigen, var det ingen grunn til å trekke hans krigskunnskaper i tvil.
For å slå i hjel ventetiden, hadde Johan vært innom et par butikker og kjøpt noe verktøy det kunne være greit å ha på gården. Han fikk plass til alt i veska og hadde ruslet gatelangs i byen og ant fred og ingen fare, helt til han skjønte at noen fulgte etter ham. Det eneste han visste sikkert, var at han måtte kvitte seg med fyren. Uanfektet spaserte Johan videre, rundet et hushjørne og skyndte seg over på den andre siden av gaten.
Med raske skritt gikk han nedover og smatt inn i et portrom. Ikke lenge etterpå kom den fremmede til syne. Mannen stoppet og så seg rundt. Like etterpå begynte han å løpe nedover gaten.
Han passerte Johan på den andre siden og stoppet ved neste veikryss. Der ble fyren stående å se seg om til høyre og venstre, før han forsvant oppover i byen og bort fra havneområdet. I flere minutter stod Johan og ventet i portrommet, før han rolig gikk ut og satte kursen mot stedet hvor meningen var at Sjøberg skulle oppsøke ham.
Møtet med motstandsmannen skulle skje nede ved kaiområdet, men nå var det fare for at de måtte avbryte. Noen visste at han var i byen, og disse noen var enten tyskerne selv eller folk som sympatiserte med dem. De måtte for enhver pris ikke bli oppdaget. Hvis Sjøberg ble arrestert, ville det være et hardt tilbakeslag for motstandsarbeidet i Midt-Norge. Samtidig visste Johan at møte var svært viktig å få gjennomført. Nå som han øyensynlig hadde ristet av seg forfølgeren, burde det gå greit.
Det var nokså folksomt nede på kaiområdet, og der han gikk omkring, kom han uvilkårlig til å tenke på de mange nordmenn som med viten og vilje hadde valgt feil side. I Viknaområdet var det ikke rent få av dem, og en av de verste var Ivar
Grande, Henry Rinnans nestkommanderende. Johan kastet et hastig blikk over skulderen. Han så ingenting til forfølgeren og pustet rolig ut. Det var ikke Grande selv han hadde sett, for han var høy, atletisk og blond. Selv mente han at forfølgeren var mindre, og det så ut som om klærne var et par numre for store. Hva det betød, var ikke godt å vite, kanskje skjulte mannen et våpen under frakken, eller så var fyren rett og slett spedbygd.
I over ett år hadde Johan vært aktiv i motstandsarbeidet og blant annet hjulpet sabotører over grensen til trygghet i Sverige. I denne tiden hadde han ikke hatt følelsen av å være under tyskernes mistanke, men etter det han nå nettopp hadde erfart, måtte han litt motvillig erkjenne at det ved et par anledninger hadde vært folk i nærheten av gården som han tenkte ikke hadde noe der å gjøre. Innerst inne kjent Johan på en snikende uro, og skjønte at det ikke var tilfeldig at han ble holdt under oppsikt. Hvis de oppdaget at tyskerne var på sporet av dem, var ordren fra øverste hold å stoppe all motstandsaktivitet og ligge lavt i terrenget. Johan bannet stille. Kanskje hadde han vært uforsiktig ved en eller annen anledning, og nå fikk han betale for det.
En ny time gikk, og Johan begynte å bli utålmodig. Skulle ikke Sjøberg kontakte ham snart? Han snudde ved enden av kaia, valgte en litt annen rute og gikk tilbake i retning av der han kom fra. Han passerte folk på begge sider, og mens noen var opptatt med å kjøpe fisk fra båtene som lå til kai, stod andre og pratet og lo. Johan passerte en mann som var litt mindre enn ham selv, og kjente med ett hvordan hårene reiste seg i nakken. Han ble varm av sinne og økte skrittlengden. I øyekroken så han den fremmede stumpe sigaretten og komme etter. Det var som pokker! Nå som Sjøberg skulle kontakte ham, kunne
han ikke ha en spion hengende på slep. Han måtte kvitte seg med fyren, men hvordan? I det samme han rundet hjørnet av et sjøhus og var ute av syne, skyndte han seg videre mot neste hus som lå i rekken bakenfor de som lå nærmest sjøen. Der stoppet han foran ei dør, åpnet den og gikk inn. Han fikk ikke lukket døra fra innsiden, og i neste øyeblikk gled den opp og ble stående på klem, Innenfor ble Johan stående urørlig til øynene hadde vendt seg til mørket. Like etterpå hørte han skritt som nærmet seg, og mellom de glisne plankene i døra så han at mannen stoppet opp og ble stående rett utenfor. Johan holdt pusten og fikk en følelse av at de stirret hverandre inn i øynene. Den fremmede stakk ei hånd innenfor jakken, og i en brøkdel av et sekund så Johan at det blinket i stål.
Johan trakk pusten. Det var ingen tvil om den fremmedes intensjoner, og han visste at han måtte handle raskt og lydløst.
Det ville bli en kamp på liv og død. I neste øyeblikk svingte døra langsomt opp, for like etterpå å gli igjen med en knirkende lyd. En skygge avtegnet seg på veggplankene på den andre siden av rommet. I flere sekunder ble den fremmede stående urørlig i mørket, før han begynte å liste seg innover i sjøhuset.
Med to raske steg gikk Johan opp bak mannen, la de sterke hendene rundt halsen hans og klemte til alt han orket. Den fremmede rykket til, og i neste øyeblikk kjente Johan hvordan beina ble slått under ham, idet mannen desperat kastet seg frem og sparket bakover. Taket glapp, og de gikk overende. Under ham kravlet mannen i panikk bortover gulvet for å komme seg opp. Johan grep tak i jakka hans med begge hendene og greide så vidt å komme seg opp på ryggen til mannen. Fyren kavet og slo med armene, og Johan kjente hvordan kniven med ett sneiet låret. Han grep etter armen og slo den mot de grove plankene,
til kniven løsnet og spratt bortover gulvet. Sittende skrevs over ryggen til den fremmede, fikk han igjen tak rundt halsen og klemte til alt han orket. Fyren fektet febrilsk med armene og sparket med beina, men slagene minket i styrke etter hvert som kreftene tok slutt, og han ble liggende urørlig. Johan ble sittende stille i flere sekunder oppå den døde. Utenfor hørtes lave stemmer som kom og gikk med sekundene som tikket av sted. Langsomt løsnet Johan grepet og reiste seg. Han hadde gjort det som måtte gjøres, men det kunne i verste fall bli svært kostbart for ham senere. Nå måtte han kvitte seg med liket, og det på en slik måte at vedkommende aldri ble funnet igjen. Det var hans eneste sjanse, og han ble stående å tenke seg om. Med ett slo det ham at i sjøhus som dette, pleide det være ei luke i gulvet hvor de kastet avfallet etter at fisken var sløyet. Han famlet bortetter gulvet og fant luka og ringen som holdt den på plass. Etter å ha fjernet noe skrot som lå i veien, grep han tak i ringen og løftet opp luka. Det ble straks litt lysere i rommet, og den friske sjøluften slo imot ham. I det spede lyset gikk Johan i gang med å undersøke den døde. I pengeboka fant han et identifikasjonskort som viste at mannen het Rolf Hansen. Navnet sa ham ingenting, og Johan stappet pengeboka tilbake i jakkelommen. Deretter la han seg ned på alle fire for å se hvordan det så ut under sjøhuset. Den bakre delen av bygningen stod på fjell, men under ham var det et utall av påler og stokker som holdt sjøhusene og kaianlegget oppe. Hvis han greide å buksere den døde ned gjennom luka og inn mellom noen av steinene, skulle han saktens få dekket fyren med nok stein til at ingen fant ham med det første.
Etter å ha famlet litt rundt i sjøhuset, fant Johan et tau som han bandt rundt brystet på den døde. Deretter senket han fyren ned gjennom luka til liket ble liggende i vannet. Med tauet i
neven klatret Johan ned på stokkene som holdt sjøhuset oppe, og begynte møysommelig å buksere den døde innunder huset mot tørt land. Av og til stoppet han opp når noen passerte på kaia rett over ham. Det skulle så lite til, bare et uheldig tråkk på en av de sleipe stokkene, så ville han havne i sjøen og mest sannsynlig bli oppdaget. Bølgene skvulpet og slo rundt ham, og
Johan ble våt og kald på føttene. Men han greide omsider å få tauet liket til land, og med en kraftanstrengelse fikk han dratt den døde så langt innunder brygga som mulig. Mellom noen store steiner var det en naturlig grop, og der var det plass nok hvis han presset den døde sammen. Stein på stein ble stablet opp til liket var fullstendig dekket. Svett og våt greide han med nød og neppe å heise seg opp gjennom luka uten å lage for mye støy. Mens vannet rant av ham, senket han luka og trakk seg inn i mørket. I flere minutter ble Johan stående for å ta seg igjen. Klærne var i uorden, og det surklet i støvlene. Etter å ha helt ut vannet og vridd sokkene, ordnet han på klærne og åpnet forsiktig døra. Ingen av de forbipasserende lot til å ta notis av ham, og Johan ble stående slik at øynene fikk vent seg til det skarpe lyset. Lett henslengt forlot han sjøhuset.
Mens han ventet på Sjøberg, fant Johan seg en stille plass og begynte å rulle en sigarett. Fra gården hjemme i Snåsa hadde han fulgt nøye med på utviklingen i krigen. Det siste året hadde de lokale motstandsstyrkene rundt om i Norge sammen med Milorg, opplevd det ene tilbakeslaget etter det andre. I Midt-Norge var det ikke bare Gestapo-sjef Gerhard Flesch og SS-Obersturmführer og sjefstorturist Walter Gemmecke som var ivrig i tjenesten. De fikk god hjelp av Henry Rinnan. Alle i motstandsbevegelsen visste at innsatsen til Rinnan og hans medsammensvorne, hadde ført til at Milorg i Sør-Trøndelag lå
med brukket rygg. Men i Nord-Trøndelag og spesielt i Snåsa, var Milorg fortsatt aktiv og samarbeidet nært med Milorgs avdeling i Nordland. Den største utfordringen de som motstandsmenn måtte hanskes med, var trusselen fra medlemmene i Nasjonal Samling og tyskernes spioner. Disse forsøkte til stadighet å infiltrere motstandsbevegelsen og var svært aktive i Trøndelag. Selv hadde han sett Rinnan i aksjon på en kafé i Steinkjer. Der innyndet bandelederen seg med gjestene, og lurte viktige opplysninger ut av godtroende nordmenn. Den lille mannen med det sorte, glatte håret hadde en egen evne til å få kontakt med folk, noe som gjorde ham svært farlig for motstandsbevegelsen. Johan hadde mest sannsynlig stiftet bekjentskap med en av Rinnans menn, og det ergret ham mer enn noe annet akkurat nå. Igjen tok han et dypt drag av sigaretten og oppdaget en person som kom opp på siden av ham.
«Er du Johan Skavlan?» spurte fremmedkaren.
«Det er meg,» svarte Johan med lav stemme og rettet seg opp.
«Følg etter, men ikke slik at noen ser at du følger etter meg,» sa Sjøberg og gikk i forveien.
Johan fulgte etter på behørig avstand uten å ta øynene fra ham. I utkanten av kaiområdet gikk Sjøberg inn i et lavt hus, og etter noen minutter fulgt Johan etter. Innenfor var det halvmørkt, og rommet så ut til å være et lager for forskjellige fiskeredskaper, ruser og garnlenker. På veggene hang det oljeklær, ullgensere, en juksa med kroker til seifiske, samt plastposer som sikkert inneholdt bunnstoff og andre kjemikalier til smøring av båtene. Et bord med et par skitne kaffekopper stod midt i rommet. Stolene rundt bordet bar preg av å ha vært brukt mange ganger. De satte seg, og Sjøberg bøyde seg frem mot ham.
«Jeg har noe liggende oppe i fjellet nordpå som skal lagres i ditt område.»
Stemmen til Sjøberg var lav.
«Og hva er dette noe?» spurte Johan.
«Våpen og ammunisjon. Kortversjonen er at våpnene skal brukes som et ledd i de alliertes invasjon av Nord-Norge.»
Johan trakk pusten. Så var det altså kommet så langt med invasjonsplanene at våpen endelig var på vei inn i landet. Han kjente hvordan kampgløden brant under huden.
«Hvor mye er det snakk om?»
«Flere tonn til sammen, men de våpnene som skal til Snåsa er bare en liten del av en større last. Etter det jeg har forstått, skal de brukes til helt spesifikke formål,» svarte Sjøberg.
Sjøberg reiste seg og gikk bort til et vindu fullt av spindelvev. Johan klødde seg i håret og ble sittende å se på Sjøberg i flere sekunder.
«Vet du noe mer om hva disse spesifikke formålene er?»
«Nei. Det eneste jeg vet er at du vil få beskjed om det senere, og mest sannsynlig av meg,» svarte Sjøberg.
«Kan jeg spørre hvilke våpen det er snakk om?»
«Alt fra maskinpistoler av merket Thompson kaliber 45 til pistoler av typen Browning 7,65 mm. I dette tilfellet er det i all hovedsak Lee-Enfield kaliber.303 rifler og et titalls maskinpistoler, samt en god del sprengstoff.»
«Hvis det er sprengstoff i lasten, så skal vel det brukes på de mange jernbanebroene vi har i Snåsa?»
Sjøberg kom tilbake og satte seg.
«Detaljene om hva våpnene og sprengstoffet skal brukes til vil du få senere, men jeg tipper du er inne på noe der. Mellom oss, er broene over Grana ved Sandnesmoen og Jørstadelva mål
som utvilsomt utpeker seg når transportlinjene nordover skal rammes. Sørg for at dere har nok våpen og ammunisjon inntil dere er i sikkerhet i Sverige. Tyskerne kommer garantert til å gjøre alt de kan for å få tak i dere,» svarte Sjøberg med et alvorlig uttrykk i ansiktet.
«Det tviler jeg ikke på, for garnisonen i Snåsa er stor med over to hundre soldater,» sa Johan og trakk pusten dypt.
«Jeg vet det, og jeg skal personlig sørge for at du får det du trenger. Hvis oppdraget er som vi tror, antar jeg at strategien er at dere må rømme over til Sverige, siden grensen for de befridde områdene vil gå lengre nord, antagelig i Majavatn-området.»
Johan nikket. Det hørtes fornuftig ut. Skulle fastlandsNorge deles i to, var det mest logiske stedet et eller annet sted mellom Namsskogan og Trofors.
«Når vil vi motta våpnene?» spurte Johan.
«De er snart på tur til Namsskogan for mellomlagring. Der blir de gravd ned, og så får du beskjed når dere må hente dem.»
«Har du noe ønske om hvor depotet i Snåsa skal opprettes?»
«Det er du den beste til å vurdere, så den jobben overlater jeg til deg. Sørg imidlertid for at våpnene ikke er for langt unna når dere får beskjed om å hente dem.»
«Hvor mange vet om dette foruten deg og meg?»
Det tok noen sekunder før Sjøberg svarte, og Johan fikk en følelse av at noe kanskje ikke var helt som det skulle være.
«Jeg er redd opplysninger som kan knyttes til en forestående invasjon, allerede er spredt til litt for mange. I ditt område tror vi at lensmannen i Snåsa, Leif Kirkerud, er tipset om at båttrafikken innover mot Helgelandskysten har økt i omfang den siste tiden, men forhåpentligvis vet han ikke hvorfor,» svarte Sjøberg.
«Og båttrafikken er våpenlaster.»
Sjøberg nikket, og Johan fortsatte. «Hvordan har Kirkerud fått vite dette?»
Sjøberg bøyde seg forsiktig frem mot ham.
«Vi tror kilden er hans kollega i Mosjøen, som igjen har sine øyne og ører ute på øyene.»
Johan strøk neven gjennom håret og så på Sjøberg.
«Kirkerud har i mange år vært en god lensmann for oss, men den siste tiden synes jeg han har pleid vel mye kontakt med tyskerne.»
«Tror du han sympatiserer med nazistene?» spurte Sjøberg med lav stemme.
«Jeg kan ikke si det med sikkerhet, og det er mulig jeg tar feil, men vi vet at han utenfor arbeidstid tidvis har møter med tyskerne.»
«Så du har ikke lenger tillit til ham?»
Johan ristet langsomt på hodet, og Sjøberg nikket ettertenksomt.
«Du får holde øyne og ører åpne og sørge for at du har kontroll på hva som skjer. Hvis tyskerne begynner å rasle med sablene, må vi gå svært forsiktig frem og kanskje vurdere om våpenflyttingen må utsettes.»
«Hvor mange menn tror du jeg trenger til denne våpenflyttingen?» spurte Johan.
Sjøberg ble sittende å tenke seg om før han svarte.
«Vi har fordelt alt utstyret på fem like store kasser.»
«Da må vi være minst ti mann,» sa Johan uten å nøle.
«Noe sånt, men det må du nesten bedømme selv. De er ganske tunge, så uansett må du ta med deg de sterkeste karene i bygda, og selvsagt folk du stoler på.»
«Er det noe annet av betydning jeg bør vite?» spurte Johan.
«Som jeg var inne på, så har helgelendingene vært løsmunnet, og det virker som om de tror at invasjonen skal skje allerede i morgen. Vi har indikasjoner på at Henry Rinnan og Gestapo i Trondheim er mer aktive i Nordland nå enn de har vært på lenge. Jeg ber deg derfor om å være forsiktig med hvem du snakker med, og velg dine medhjelpere med omhu,» svarte Sjøberg.
«Det skal jeg gjøre, og så er det en ting jeg må fortelle deg,» sa Johan og ble alvorlig.
Sjøberg stoppet opp og så på ham.
«Jeg har nettopp drept en fyr som fulgte etter meg. Jeg forsøkte å gjemme meg, men han skjønte hvor jeg hadde søkt tilflukt og kom inn med kniven i neven.»
Sjøberg sperret opp øynene og stirret på Johan.
«Drept en fyr?»
«Jeg hadde ikke noe valg. Han var bevæpnet med kniv og hadde trengt meg opp i et hjørne. Det var han eller meg.»
«Når liket blir funnet, vil de se at han er drept?» spurte Sjøberg.
«Kanskje, men de finner ham ikke med det første. Jeg begravde ham under flere store steiner godt innunder et av sjøhusene.»
Sjøberg ble sittende å tenke seg om i flere sekunder før han svarte.
«Dette viser med all tydelighet hvor farlig det vi holder på med er. Fra nå av må vi ta alle forholdsregler slik at vi ikke spolerer aksjonen. London har sagt at hvis de allierte lykkes med å få kontrollen over Nord-Norge, vil det hindre tyske ubåter i å torpedere konvoiene med krigsmateriell som går fra Nord-Amerika til Østfronten. Kanskje kan arbeidet vårt bidra til at de allierte får overtaket, slik at tyskerne kan jages ut av Norge og resten av Europa.»
Johan nikket og kjente hvordan alvoret tynget ham. Dette var store greier, mye større enn det han i sin villeste fantasi hadde trodd. De skulle være med i en aksjon som hadde som mål å snu Hitlers krigslykke. Han reiste seg og tok Sjøberg i neven. De ønsket hverandre lykke til, og like etterpå var kapteinen forsvunnet.
Johan ble stående igjen alene i rommet. Han ventet i flere minutter før han gikk ut. Frisk luft slo imot ham, og han trakk den begjærlig ned i lungene. Det var på tide å komme seg hjem, og Johan begynte å gå i retning jernbanestasjonen. Hans kjære Bente, som han hadde vært gift med i over tjue år, ventet nok med kveldsmaten. Kanskje var sønnen Stein også hjemme, skjønt den unge mannen hadde den siste tiden vært mindre og mindre hjemme om kveldene, og var svært så hemmelighetsfull når han omsider dukket opp. Selv var ikke Johan i tvil om at det var Hanna, datteren til lensmann Kirkerud, sønnen brukte kveldene sammen med. Kontakten Stein hadde med Hanna kunne bli farlig for ham hvis han ikke passet seg. Faren lå i at selv den mest uskyldige informasjon kunne bli skjebnesvanger, dersom den ble videreformidlet og passet inn i tyskernes puslespill. Kanskje burde han involvere Stein i litt av det som foregikk, og be sønnen være ekstra forsiktig når han snakket med Hanna. Alternativt måtte han si minst mulig, slik at Stein ikke kom i skade for å si noe til Hanna som Leif eller andre snappet opp. Det siste var nok det beste, men før eller senere måtte han involvere Stein i hva de holdt på med. Han ville trenge guttens hjelp, om ikke til selve våpenflyttingen, så til rekognosering og muligens koordinering av aksjonen.
Inne på jernbanestasjonen kjøpte Johan en avis, og satte seg ved et ledig bord lengst bak i lokalet. Ikke lenge etterpå kom
en høyreist mann inn. Johan løftet uvilkårlig avisen opp foran ansiktet, og fulgte i skjul med på den fremmedes bevegelser. Høyden og det lyse håret var mer enn nok til å få frysninger av, og han skjønte at vedkommende var Ivar Grande. Dermed var det ikke lenger noen tvil. Hvis Grande oppdaget ham, ville Rinnan-banden sette himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hva som hadde skjedd med Rolf Hansen. Nå handlet det kun om én ting, og det var så fort som mulig å komme seg usett hjem til Snåsa. Så lenge ingen andre enn Sjøberg hadde gjenkjent ham i Namsos, var det fortsatt en mulighet for at Hansen hadde lyktes med likvideringen, selv om Hansen ennå ikke hadde avlagt rapport.
Da togavgangen til Grong med forbindelse til Snåsa og Steinkjer omsider ble annonsert, reiste Johan seg, trakk kragen godt opp over ørene og gikk rolig ut av stasjonsbygningen.
Han var ikke alene, og i folkemengden gjorde han seg til en av mange. Bare noen meter igjen så var han om bord i toget.
Johan grep etter håndtaket ved siden av trappa og gikk opp trinnene til plattformen. Han kastet et hastig blikk mot vognen foran seg, og fór sammen da han så Ivar Grande forsvinne inn i kupeen.
SS-Hauptsturmführer Dieter Riedle rettet på uniformen mens han stod og ventet på bilen som skulle ta ham fra Trondheim jernbanestasjon til Misjonshotellet, som lå i krysset mellom Prinsens gate og Kongens gate. Det var blitt mandag 10. august 1942, og i hele Europa raste krigen for fullt. De hadde heldigvis fremgang på alle fronter, og Hitler hadde gang på gang forsikret dem om at seieren var innenfor rekkevidde. Ingenting var bedre enn det, for innerst inne hadde han ikke så mye til overs for denne krigen, som så meningsløst tok livet av unge menn og gutter som skulle ha livet foran seg og ikke måtte dø i skyttergravene.
En bil stoppet foran ham, og Riedle satte seg inn etter at sjåføren hadde lempet kofferten inn i bagasjerommet. Trondheim hadde våknet til live, og i en stakket stund fikk han innblikk i et dagligliv som minnet ham om livet i en hvilken som helst tysk småby. Kjøreturen tok bare noen få minutter, og utenfor Gestapos hovedkvarter stoppet bilen. Sjåføren åpnet døra for ham, og Riedle steg ut. Han la frakken over armen og gikk
hurtig opp trappa og inn i det som en gang hadde vært en varm og koselig lobby i et av byens hoteller. Nå var den omgjort til et militært forværelse med væpnede vakter og trange sluser som besøkende måtte gjennom for å komme inn. I en luke skrev han seg inn og fikk den nødvendige passeringsseddelen, samt et høflig velkommen da han passerte kontrollposten og var innenfor. En vakt fulgte ham oppover de lange trappene til en etasje hvor han til slutt stoppet foran en dør. På skiltet stod det med store bokstaver: Oberregierungsrat Gerhard Flesch. Riedle trakk pusten dypt og rettet på antrekket. Det var ikke hver dag han skulle i møte med en Gestapo-sjef.
«Komm herein!»
«Heil Hitler!» sa Riedle med klar og fast stemme i det han møtte blikket til Flesch.
Gestapo-sjefen reiste seg, smalt helene sammen og hilste før han med et fast håndtrykk tok Riedle i neven. Oberstløytnanten foran ham var trettitre år, fire år yngre enn han selv, men den unge alderen vistes ikke på den høye og kortklipte
Gestapo-sjefen med det litt runde ansiktet. Før Flesch i april 1940 kom til Norge omtrent samtidig med Josef Terboven, hadde han vært tilknyttet en einsatzkommando under invasjonen av Polen. Deretter deltok han under felttoget i Frankrike som medlem av 3. SS-divisjon Totenkopf. Riedle hadde vært medlem av den samme divisjonen, men 3. SS-divisjon var stor, og de hadde ikke møtt hverandre tidligere. Det siste han fikk vite før han satte seg på toget nordover, var at Terboven hadde gitt Flesch ansvaret for sikkerheten i Midt-Norge, et område som strakte seg fra Dovre i sør til Polarsirkelen i nord.
Selv hadde han på ingen måte gjort noen kometkarriere, men da muligheten bød seg for en stilling som kommandant
i militærleiren i Snåsa, var han ikke sen om å takke ja. Alternativet hadde vært en offiserrolle ved Østfronten, men dit ville han ikke for enhver pris. Operasjon Barbarossa hadde riktignok vært en suksess i flere måneder, helt til russerne stoppet dem like utenfor Moskva. Nå var de inne i det som mer og mer fortonet seg som en utmattelseskrig, og tapstallene var betydelige. Ikke bare sloss de mot russerne, men vinteren hadde vært grusom og uniformene kalde og mangelfulle. Den ekstreme kulden og de trange, uforede støvlene gjorde at soldatene forfrøs føttene, samtidig som kulden åt seg inn gjennom marg og bein og tok fra dem kamplysten.
«Hvordan har reisen vært?» spurte Flesch og tente en sigarett før han skjøv pakken over til Riedle.
«Utmerket! Båt til Oslo og deretter tog til Trondheim,» svarte Riedle og tok et langt drag av sigaretten.
«Mye folk på toget?»
«En god del, men jeg fikk en to-seter for meg selv.»
«Og alt gikk rolig for seg?» spurte Flesch.
«Ja. Hele reisen gikk utmerket, ingen problemer av noe slag.»
«Forresten, så du Oscarsborg festning da dere seilte inn Oslofjorden?» spurte Flesch.
Riedle nikket alvorlig. Han var som alle tyskere i Norge klar over at senkningen av Blücher hadde gitt kongen akkurat den tiden han trengte for å komme seg ut av Oslo og i sikkerhet.
«Svinene drepte over åtte hundre av våre beste soldater!» sa Flesch og slo neven i bordet.
Riedle skvatt og måtte svelge. Han hadde hatt to barndomskamerater om bord, og begge var oppført som savnet. Hvilken redsel og smerte hadde de kjent på i mørket mens skipet sank
dypere og dypere, før det til slutt ble liggende på havets bunn? Han hadde flere ganger tenkt på vannet som steg opp over lårene, midjen og brystet til kameratene, mens trykket steg til hodet antagelig sprengtes på dem.
I det samme banket det på døra, og Riedle ble revet ut av de fryktelige tankene.
«Kom inn!» smalt det fra Flesch.
En adjutants hode kom til syne. Han hilste kort og fortalte at Rinnan ville snakke med ham.
«Er ikke avhøret ferdig?» spurte Flesch.
Adjutanten ristet på hodet og trakk seg tilbake. Flesch reiste seg. Han nikket til Riedle.
«Bli med, så skal du få hilse på en som du kommer til å bli bedre kjent med i tiden som kommer,» sa Flesch og lukket døra etter dem.
De gikk bortover en korridor, Flesch først med lange faste skritt. Selv måtte Riedle sette opp farten for å holde følge. I enden av korridoren åpnet Flesch en dør og begynte på trappene ned til kjelleren. Belysningen ble dunklere jo lenger ned de kom, og Riedle fornemmet allerede en atmosfære han kunne styre sin begeistring for. Stemmer tiltok i styrke, og like etterpå stoppet Flesch utenfor en dør med bolter både oppe og nede. Han banket på, åpnet og gikk inn. Riedle fulgte etter, og bak Flesch sin brede rygg så han en liten mann som stod med en blodig kjetting mellom hendene. I et rep fra taket hang det som etter alt å dømme var et menneske. Vedkommende var halvnaken og svingte langsomt rundt, omtrent en meter over det harde og skitne betonggulvet. Gulvet var dekket av nytt og gammelt blod, men mest blod lå i en pøl rett under offeret. Motvillig trakk Riedle inn den heslige lukten av noe råttent og dødt.
«Hva har han fortalt?» spurte Flesch.
Den lille mannen ristet på hodet.
«Ingenting.»
Riedle så på fangen. Den torturerte var bundet på hender og føtter, og heist opp på en slik måte at ryggen og baken stakk ut. De åpne kjøttsårene vitnet om at fangen hadde vært igjennom et grusomt avhør. Ansiktet hans var ugjenkjennelig, og tennene var for lengst slått i stykker. Døden var utvilsomt det eneste som kunne befri ham fra smertehelvetet.
«Hvor lenge har du holdt på?» spurte Flesch.
«Tre dager,» svarte Rinnan.
Flesch lo høyt.
«Disse nordmennene vet ikke sitt eget beste,» sa han og snudde seg mot Riedle før han fortsatte. «Tro meg, Rinnan vet hvordan han skal få folk til å snakke, men en ytterst sjelden gang møter selv Rinnan på svin som greier å motstå våre mest effektive avhørsmetoder.»
Flesch snudde seg mot offeret.
«Det holder. Vi har ikke tid til dette. Ta ham ned!» smalt det fra Flesch.
Rinnan snudde seg mot veggen, løsnet tauet som gikk gjennom en trinse i taket, og slapp mannen ned. En av Rinnans medhjelpere skar over repet som bandt hendene og føttene sammen, før Rinnan beordret fangen løftet opp. Riedle så at fyren levde, men mannen hadde ingen muligheter til å stå på egne ben, og om han hadde villet snakket, var ikke munnen i stand til det. Ikke en tann var å se i det halvåpne gapet.
«Bøy hodet hans fremover!» sa Flesch og gikk bort til offeret.
Gestapo-sjefen trakk en pistol opp fra tasken han bar rundt livet og slo av sikringen. Deretter bøyde han seg frem mot offeret.
«Hvis du hadde fortalt oss det du visste, hadde vi sluppet dette,» sa Flesch og satte våpenet mot hodet til mannen.
Det smalt fra pistolen og blodspruten stod utover gulvet. Rinnans medhjelpere slapp den døde som ble liggende på gulvet mens blodet pumpet ut av det sønderskutte hodet.
«Bær ham ut, og sørg for at han aldri blir funnet!» sa Flesch og nikket mot Rinnan før han snudde seg mot Riedle.
«Slik går det med de som ikke samarbeider med oss!»
«Hva hadde han gjort,» spurte Riedle forsiktig.
«Smuglet motstandsfolk over grensen til Sverige. Fyren var til og med lensmann i Levanger,» sa Flesch og fnøs.
Flesch snudde på hælen og gikk mot døra med Riedle rett bak seg. Like før døra smalt igjen etter dem, så Riedle hvordan Rinnans menn brakk den døde over slik at hodet ble liggende mellom føttene. I et glimt så han en trekasse som stod i et hjørne i avhørsrommet. Foran ham gikk Flesch med hurtige og bestemte skritt opp trappa. Korridoren bortover til Flesch sitt kontor virket dobbelt så lang som sist, og for hvert skritt så han synet av den mishandlede fangen og blodspruten som stod utover gulvet. Denne Rinnan måtte være litt av en djevel.
Forhåpentligvis fikk han minst mulig å gjøre med fyren. Inne på Flesch sitt kontor sank Riedle ned på stolen med ansiktet vendt mot Gestapo-sjefen.
«Nå vet du hvordan det skal gjøres! Ingen, ingen motarbeider oss ustraffet,» sa Flesch og fisket frem en ny sigarett fra pakningen før han fortsatte. «Vi har bevis for at denne lensmannen har hjulpet motstandsfolk over grensen til Sverige, og vi mener også at han samarbeider med engelskmennene. En av Rinnans menn så ham i samtale med en fyr vi er rimelig sikre på er medlem av Milorg. Fyren er svært aktiv i motstandskampen
og nyter stor respekt hos de norske styrkene. Derfor skulle vi gjerne fått ham til å snakke, men dessverre holdt han tett om sine møter med denne motstandsmannen.»
Riedle så på fingrene til Gestapo-sjefen. De var lange og smale og som Flesch selv, uanfektet av det brutale drapet han nettopp hadde utført. Riedle svelget fort og penset samtalen inn på noe annet. Han ville bort herfra og nordover så snart som mulig.
«Når skal jeg reise videre til Snåsa?»
«Så snart det er praktisk mulig, men først vil jeg orientere deg om krigssituasjonen i Norge og spesielt her i Midt-Norge,» sa Flesch og reiste seg.
På veggen hang et digert kart med Trondheim i midten. Flesch grep etter en pekestokk, og begynte å snakke mens han svingte stokken fra det ene stedet til det andre. Riedle forsøkte å huske alt som ble sagt, men måtte snart konsentrere seg om det han oppfattet som viktigst for sin egen jobb, nemlig fjellområdene i Snåsa og innover mot Sverige. Flesch hadde allerede poengtert at den illegale transporten av mennesker over grensen måtte stoppes for enhver pris. Motstandsfolk som drev sabotasje i Midt-Norge, benyttet seg av nettopp dette fjellområdet når de flyktet over til Sverige.
«Hva med kysten? Kommer spioner og materiell til motstandsfolkene inn den veien?» spurte Riedle.
«Vi har patruljebåter som kontrollerer all trafikk mellom Vikna og Sandnessjøen. En del båttrafikk er det jo alltid i det området, men så vidt vi vet er dette fiskebåter på vei hjem fra feltet,» svarte Flesch og banket pekestokken i kartet.
Riedle lot øynene gli over kartet fra Vikna i sør til Sandnessjøen i nord. Det var et enormt område. Selv om Flesch mente
han hadde patruljebåter nok til å dekke strekningen, ville tider på året med dårlig vær og mørke gjøre oppgaven formidabel, for ikke å si komplett umulig.
«Hva med Snåsafjellene?» spurte Riedle.
Han reiste seg, gikk frem til kartet og lot øynene saumfare området. Flesch pekte på Imsdalen, og sa at det meste av trafikk over til Sverige fulgte kjerreveien opp Imsdalen til innsjøen Grønningen og derifra over til Sverige. Riedle nikket. Han hadde ingen problemer med å forstå det. En flyktning som først nådde innsjøen, var bare en liten båttur og et par timers gange unna sikkerheten på den andre siden av grensen.
«Dette blir din viktigste oppgave, SS-Hauptsturmführer Dieter Riedle. Kontroller all trafikk i grenseområdet og hindre sabotører i å flykte til Sverige,» sa Flesch og slo på nytt pekestokken i kartet.
Riedle nikket. Det burde ikke være en uoverkommelig oppgave. Han hadde litt over to hundre mann til disposisjon, og leiren var ny og moderne. I tillegg hadde de tyske styrkene i Norge fått rikelig med våpen, og garnisonen hans var ikke noe unntak i så måte. Det hadde han fått forsikringer om før han dro fra Tyskland, og militærledelsen i Berlin var til å stole på.
«Jeg ser virkelig frem til å komme i gang,» sa Riedle ivrig.
«Det er godt å høre, og jeg skal ordne med transport til deg i morgen formiddag. Men i kveld skal vi spise middag og feire den suksessrike krigføringen i Norge. Henry Rinnan, som du så vidt hilste på nede i kjelleren, har ordnet med kvinner til oss, og serveringen blir her på Misjonshotellet,» sa Flesch før han fortsatte. «Men du er sikkert sliten etter togturen, så slapp av noen timer på rommet ditt, så henter jeg deg klokken sju i kveld.»
Dermed var møtet over, og Riedle ble vist opp et par etasjer
til rommet hvor han skulle overnatte. Innenfor var det kaldt, og betonggulvet var like hardt som i kjelleren. Det luktet rent, men han hadde likevel lukten av blod i nesen. Synet av torturisten gjorde ham fortsatt kvalm, og pistolen til Flesch hørte han fortsatt gjalle mellom veggene. Det var en grunn til at Flesch hadde nådd så høyt i gradene på så kort tid. Med Gestapo i ryggen var Flesch selve loven. Ingen hadde større makt enn Gestapo, og så lenge selveste Terboven var hans nærmeste overordnede, kunne Flesch gjøre akkurat som han ville. Og var det en ting Riedle var sikker på, så var det at Flesch aldri ville skuffe Josef Terboven. Han trakk pusten. Det skulle bli godt å komme seg vekk herfra.
Vil du lese resten?
«Den falske offiseren» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Høsten 1942: Krigen raser i Europa, og i Midt-Norge er kampen mellom okkupanter og motstandsfolk intens. Johan Skavlan, en bonde fra Snåsa, har en viktig rolle i den norske motstandsbevegelsen. Når han blir mistenkt for å smugle våpen og hjelpe sabotører over grensen til Sverige, befinner han seg midt i et dødelig spill. Tyske soldater, lokale kollaboratører og den beryktede Henry Rinnans menn jakter på ham.
Samtidig vender Hans Selfors tilbake til hjembygda etter å ha sonet en fengselsstraff for uaktsomt drap. Selv om han er en fri mann, sliter folk i bygda med å godta ham etter det fryktelige som skjedde. Kan han finne en vei tilbake til samfunnet, og kanskje til og med bidra til motstandskampen?
Spionasje, forræderi og desperate fluktforsøk smelter sammen i denne spennende krigsthrilleren om mot, tapperhet og kampen for frihet i et av Norges mørkeste kapitler.
John Ness bor på Melbu i Hadsel kommune. Inspirasjon til thrilleren Den falske offiseren fikk han på fjellturer i Snåsa og i Vefsn-området. Med foreldre som kunne fortelle om alt det som skjedde under krigen, kunne ikke utgangspunktet for denne historien vært bedre. Godt hjulpet av stor fantasi, fortellerevne og et ønske om å dele tanker og historier med andre, har han gitt ut tre spenningsromaner på Lyst forlag.