BRENDA ANN LIKTE IKKE MANDAGER
Bjørn Bottolvs
BRENDA ANN LIKTE IKKE MANDAGER
© Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold 2025
Trykk: Livonia Print, Latvia
Papir: Holmen Book Cream 1.6 70g
Sats: Garamond Pro 11 / 15 pkt.
Design: Terje Nielsen
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
ISBN: 978 82 8330 456 5
And nobody’s gonna go to school today. She’s gonna make them stay at home.
Bob Geldof
Den kvelden.
JEG SKULLE GIFTE meg med Lars Monsen. Ja, det var sånn det begynte, for jeg var temmelig sikker på at han snart ville bli lei den syngedama si, og da skulle vi gifte oss. Selvsagt visste ikke Monsa, som jeg kaller ham, noe om dette.
Ikke ennå.
Det var etter at Moffa brått ble borte at jeg kom på det der. Moffa, som alltid hadde vært der for meg, og så ble han bare borte. Nå lukter jeg i alle fall som Moffa, tenker jeg, som Moffa lukta når han skulle i selskap og sånt. Jeg hadde dynka meg med etterbarberingsvannet hans rett før jeg gikk fra hytta.
Jeg hadde sett på TV at Monsa, altså Lars Monsen, rodde over et vann, tror det var i Alaska, og så sa han noe om hvor utrolig fint det var å være ute i villmarka, at han ikke kunne tenke seg noe bedre liv.
Jeg snur meg mot baksetet, ser bare hodet og litt av overkroppen på han som ligger der. Han ligger rolig. Ja, selvsagt ligger han rolig. Han er jo død. Jeg veit jo det, at han er død, men likevel er det sånn at jeg ikke kan tro det. At det ligger en død mann i baksetet, og her sitter jeg som om ingenting har skjedd.
Billys nærmer seg, og jeg ser at det er en buss som sekunder senere passerer. Sjåføren tuter. Jeg skjønner først ikke hvorfor, men så skjønner jeg det likevel. Sjåføren ble irritert for at bilen jeg sitter i står parkert på en bussholdeplass. Onkelen min er bussjåfør, sa en gang at han var skikkelig irritert på folk som absolutt måtte parkere på bussholdeplasser. Men at bussjåføren skulle bry seg akkurat her? Hallo, liksom. Hvor ofte må en buss stoppe og ta opp folk på denne plassen?
Så går det busser så sent likevel, tenker jeg. Selv om denne bussen gikk motsatt vei av hva jeg skulle, så går det fortsatt buss. Kanskje snur den et eller annet sted oppi her før den kjører nedover igjen?
Hva om det hadde kommet en buss? tenker jeg. Det var jo hva jeg håpet, at det hadde kommet en buss jeg kunne ta til jernbanestasjonen. Da hadde jeg ikke sittet her med en død mann liggende i baksetet.
Kanskje var det den samme bussen som jeg tok fra jernbanestasjonen i går som passerte nå. Da ba jeg sjåføren stoppe ved første grusvei som tok opp til høyre et par kilometer etter kirka som ligger et stykke oppe i dalen. Selv om det ikke var bussholdeplass akkurat der, så stoppa han likevel bussen, «no problem», sa han enda jeg er ganske sikker på at han var norsk, blinka bussen inn til grøftekanten og så litt forundra på meg da jeg gikk ut. Kanskje ikke så rart, for det var ikke noe hus i nærheten. I alle fall ikke som jeg visste om.
Jeg hadde ikke vært på hytta siden i sommer, var der sammen med Moffa, det var bare Moffa og meg. Da gjorde vi akkurat som jeg gjorde i går, tok bussen fra jernbanestasjonen og fikk sjåføren til å stoppe ved den grusveien som tok av til høyre ovenfor kirka. Kommer på at det i sommer var ei dame som kjørte den bussen, ei ganske svær dame med lange, lysebrune fletter.
Revolveren ligger hard og kald mot det ene brystet mitt. Moffa sa noe om rekylen da jeg fikk skyte med den forrige gang vi var på hytta. Han sa at når jeg trekker av, så vil jeg kjenne rekylen, men at den ikke merkes så mye med en revolver. Og det var sant, for jeg merka nesten ingenting.
Moffa fortalte at han hadde lest om en finsk offiser som var kjent for å ha drept utallige russiske soldater under vinterkrigen, en krig som hadde vært der borte for mange år siden. Offiseren ble, etter krigen, spurt om hva han kjente de gangene han hadde en ung russisk soldat i siktet, og sekunder senere trakk av og så at soldaten stupte. Svaret kom kontant: «Rekylen.»
Jeg har ikke lært meg å gire og sånn, men heldigvis ser jeg at bilen har automatgir, og da skal det ikke bli noe problem, for Brorsan har lært meg å kjøre en sånn bil uten gir.
Dagen før.
JEG BLE STÅENDE og se etter bussen, så baklysene forsvinne i en sving mellom mørke trær. Brått følte jeg meg så alene, mer alene enn jeg noen gang kunne huske. Skjønte ikke helt hvorfor, jeg var jo vant til å være alene, gikk ofte turer i marka rundt der jeg bor, og da var jeg alltid alene, det var sånn jeg ville ha det. Sånn jeg var. Ofte hadde jeg med sovepose i tilfelle det ble overnatting, bestemte meg mens jeg gikk. Behøvde ikke si noe til mora mi, hun bekymra seg ikke om jeg ikke kom hjem når det ble mørkt, skjønte at jeg hadde funnet en plass jeg kunne rulle ut soveposen. Noen ganger tok jeg også med teltet jeg fikk til konfirmasjonen
Så skjønte jeg hvorfor jeg følte meg så alene likevel: Jeg savna Moffa. Det var alltid han og jeg her inne. Bare han og jeg. Vi gikk av på den samme jernbanestasjonen, tok bussen videre derfra, fikk sjåføren til å stoppe på det stedet ovenfor kirka.
En gang sa jeg togstasjon, vi satt på bussen etter å ha vært nesten ei uke sammen på hytta, sa noe om at nå nærmet vi oss togstasjonen. Da fikk Moffa en litt skarp kant i stemmen og sa at det ikke het togstasjon, men jernbanestasjon. Togstasjon hadde ikke noe mening, han sa at han var oppvokst på en jernbanestasjon, men
det visste jeg forresten fra før. Han fnyste og sa at ingen kunne vokse opp på en togstasjon.
Han fortalte om en russisk forfatter som jeg aldri hadde hørt om, tror han het Tolstoj, at han forfatteren som het Tolstoj døde på en jernbanestasjon. Moffa sa at ingen ville finne på å si at Tolstoj døde på en togstasjon.
For litt over to uker siden gikk Moffa gjennom isen på Grunntjønn, et lite vann som ligger like nedenfor huset hvor han bodde. Selv om det hadde vært unormalt kaldt ganske lenge, var det ingen som trodde at isen kunne holde en voksen mann. Og det gjorde den jo heller ikke.
Moffa bodde alene rett bortenfor blokka der mora mi og jeg bor, så det tok et par dager før han ble savna. De som lette etter Moffa så råken, selv om det var frosset til, var det lett å se at det var en råk der. Etter at isen var blitt hugget opp, tok det ikke lang tid før en dykker fant ham. Jeg hørte at mora mi sa på telefonen til ei venninne at Moffa sto rett opp og ned på bunnen med skøyter på beina.
Jeg plukka vannflaska opp av sekken og tok en slurk før jeg begynte å gå. Jeg gikk rolig, ikke sakte, men rolig på en målbevisst måte, visste at det ville ta et par timer før jeg kom fram til hytta. Tenkte at det var sånn jeg skulle gå sammen med Monsa, at en fyr som ham ikke kunne trives særlig med ei syngedame.
Monsa vil ha ei sånn dame som meg, ei dame som liker å være ute i skogen, og da mener jeg ikke bare å tusle rundt på tur og sånn, men skikkelig ute i skogen, være borte i flere dager. Overnatte.
Jeg grøsser ved tanken på den fritidsfolkehøgskolen jeg droppa ut av for et par måneder siden. Ligge tett sammen i telt med folk jeg ikke kjente. Sitte i en ring rundt et bål og synge kjipe sanger.
Nei, med Monsa og jeg skulle alt bli helt annerledes. Og så er
jeg jo mye yngre enn hun syngedama til Monsa, og menn, i alle fall de som er skikkelig voksne, liker unge damer, det har mora mi sagt, og hun snakker av erfaring, for faren min flytta inn hos ei dame som var mye yngre enn mora mi for en stund siden.
Egentlig var det min skyld at faren min flytta, for hadde jeg ikke tysta til mora mi, så ville kanskje alt ha vært som før. Jeg gikk tidlig hjem fra skolen den dagen, for jeg hadde fått mensen, og da jeg kom inn i stua, så lå faren min og dunka på ei dame i sofaen. Det var dama som så meg først, hun begynte å hylskrike, og sekunder senere spratt faren min opp klin naken. Jeg hadde sett ham naken før, en gang da han sto i dusjen og hadde glemt å låse døra. Men tissen hans var annerledes, den pekte skrått oppover og var ganske stor. Selvsagt skjønte jeg hvorfor den var akkurat sånn, jeg var jo ingen unge lenger.
Jeg kjente igjen dama nesten med en gang. Selv om hun var klin rød i ansiktet og det svartfarga håret var skikkelig bustete, så kjente jeg henne igjen. Hun jobba i kassa på Rema og var storesøstera til en gutt som gikk i klassen over meg.
Faren min tok ei pute foran tissen sin og skrek at jeg ikke måtte si noe til mora mi, for hvis jeg tysta til mora mi, så ville jeg aldri få se ham igjen. Og da bestemte jeg meg for å ikke tyste til mora mi, for jeg syntes at det ble ganske teit at jeg aldri skulle se faren min igjen.
Egentlig var jeg ganske glad i faren min, for når jeg skulle ut på tur i skogen og sånt, var det som regel han som kjørte meg dit jeg ba om.
Før jeg rusla inn i skogen, pleide faren min å komme ut av bilen og gi meg en skikkelig klem, spurte om når jeg kom tilbake, men det hadde jeg aldri noe klart svar på, sa jeg kom når jeg kom. Da rista han på hodet og sa et eller annet om at jeg var en skikkelig raring. Og da jeg var liten, før jeg begynte på skolen, var det alltid faren min som leste for meg når jeg la meg.
Men så ble det sånn at jeg tysta til mora mi likevel, for hun merka at det var noe med meg, at jeg sånn helt plutselig ble så forandra. Så etter at hun hadde gnålt om dette en stund, sa jeg det, jeg sa at jeg hadde kommet over faren min sammen med ei dame hjemme hos oss.
Det ble et helvete hjemme, så jeg pakka sekken og haika til en plass som jeg hadde vært før, visste at det var fint å gå inn i skogen derfra.
Da jeg kom hjem på kvelden dagen etter, hadde faren min flytta ut. Siden har jeg nesten ikke sett ham. Han ringer iblant, sist han ringte var på bursdagen min. Han sa at han kunne vipse meg noen kroner, men jeg sa at jeg ikke hadde Vipps, og da sa han at han skulle ordne det på en annen måte. Hvilken måte han mente, veit jeg ikke. Nå er det over tre måneder siden bursdagen min, men jeg har ikke hørt et pip fra ham.
Den kvelden.
JEG SETTER SPAKEN i drive og svinger bilen ut på veien, kjenner et rapp i magen når jeg kommer på at jeg glemte å se bakover, glemte å sette på retningsviser. Jeg kikker i sidespeilet – ingen biler bak. Heldigvis. Og tenk om det hadde kommet en politibil! Brorsan har sagt at man kan bli bøtelagt for sånt. Bare svinge ut i veien uten å bruke retningslys. Uaktsom kjøring.
Hvilken bil dette er veit jeg ikke, men det er ikke noe problem å kjøre den. Selv om den er større enn bilen til Brorsan, er den lett å kjøre. Snur meg stadig mot baksetet, ser Nilsen, det bleke ansiktet hans. Det uroer meg. Jeg liker ikke å kjøre med en død mann i baksetet som heter Nilsen. Kjenner at noe brått kommer opp i meg, et knis. Som om det spiller noen rolle hva han heter, tenker jeg, en død mann i baksetet er en død mann i baksetet. Uansett.
Nilsen eller ikke Nilsen. Noe river i magen. En følelse av skam. En død mann liggende i baksetet er ikke morsomt, samme hva han heter. Kan liksom aldri bli morsomt. Ikke for noen.
Jeg angrer på at jeg dro ham inn i bilen igjen etter at jeg hadde fått ham ut av førersetet. Alt ville vært enklere da, tenker jeg.
Nilsen ville ikke ha plaget meg mer, ville ikke ligget der i baksetet og vært helt død. Jeg kunne ha kjørt videre som om ingenting hadde hendt, kjørt nedover dalen og følt på en deilig frihet. Kjent på gleden ved å øke farten bare ved å trykke litt på gasspedalen, kunne ha kontroll over noe som hadde så uendelig mye mer kraft enn meg. Kjent på en herlig mestringsfølelse. Kjørt helt ned til jernbanestasjonen, tatt toget hjem derfra, sittet sammen med folk og bare vært ei helt vanlig jente på nitten år. Ei skikkelig sporty og tøff jente med sekk og sovepose som hadde vært på tur alene.
Men hadde det vært så enkelt? Ville alt plutselig blitt helt greit da, liksom, om jeg ikke hadde dratt Nilsen inn i baksetet?
Jeg fryktet at noen raskt ville finne ham om jeg bare lot ham bli liggende igjen på bussholdeplassen. Selvsagt kunne jeg ha dratt ham bort til grøfta like bortenfor, men jeg tenkte ikke sånn da, alt skjedde så fort. Jeg måtte handle raskt, og uansett – nå er det for sent. Nilsen får bare ligge der, ligge rolig på siden i baksetet som om ingenting har skjedd, helt til jeg finner et sted hvor jeg kan kvitte meg med ham, et sted hvor han ikke vil bli funnet. Kanskje aldri vil bli funnet?
Men å grave ned Nilsen … Hadde jeg bare hatt noe å grave med. Kanskje ligger det en spade eller noe i bagasjerommet? Jeg vurderer å stoppe for å sjekke, men slår det fra meg. Hvorfor skulle en drosjesjåfør kjøre rundt med en spade i bilen, liksom. Dessuten føles det egentlig fint å være i dette som jeg er akkurat nå, være i en herlig flyt, være i fart, bare pløye gjennom mørket – og månen, den nesten fulle månen farende mellom tretoppene, månen som brått speiler seg i små vann. Som om det bare er meg og månen nå i kveld. Jeg og månen, liksom.
Og Nilsen, da, i baksetet, men han er jo død.
Kanskje ei bro, tenker jeg, så en gang en film hvor noen kvitta
seg med et lik ved å lempe det i ei elv fra ei bro. Ja, jeg bestemmer meg for å kjøre til jeg kommer til ei bro, ei bro som går over ei stor, fossende elv. Veit det skal være flere broer på denne veien. Stoppe der, få Nilsen ut av bilen og lempe ham uti. Heldigvis er han ikke noen stor mann, jeg hadde ikke problemer med å få ham inn i baksetet etter å ha dratt ham ut fra førersetet.
Men lik … jeg synes lik er et forferdelig ord, kanskje det verste ordet som finnes. Det er som om Nilsen ikke er noe lik. Vi har jo nettopp snakka sammen, blant annet så spurte han hvor jeg hadde vært, og jeg sa at jeg hadde vært på ei hytte som lå helt oppe på fjellet, at jeg hadde vært alene der, og da sa han at jeg var ei skikkelig tøff jente. Da jeg kom inn i bilen igjen etter å ha vært ute og tisset, i hvert fall så prøvde jeg å tisse, så spurte han hvordan det hadde gått. Det var det siste Nilsen sa. Egentlig et skikkelig teit spørsmål, men likevel så sa jeg at det hadde gått bra. Nei, Nilsen kan ikke være noe lik, han er bare død.
En ganske alminnelig mann som dessverre er død.
JEG KJENNER REVOLVEREN ligger hardt mot det ene brystet, og får igjen tanker på hva Moffa sa om den finske offiseren, det om rekylen, at rekylen var det eneste han kjente da han trakk av våpenet med en russisk soldat i siktet. Jeg ble skikkelig lei meg da Moffa drukna i det vannet, men jeg grein ikke, selv i kirka under begravelsen grein jeg ikke, men jeg hørte at folk hulka rundt meg. Som mora mi hulka.
Jeg satt i kirka og kjente på en svart klump i magen, en klump som vokste og vokste. Selv om jeg kikka opp på Jesus som hang over altertavla, prøvde å nistirre på det opplyste ansiktet hans, var det akkurat sånn det var. Jeg beit meg i leppa, beit så hardt i leppa at det gjorde vondt, var redd for at den svarte klumpen bare skulle vokse og vokse og komme ut og flyte langs benkeradene, flyte utover og fylle hele kirka.
At alt der inne skulle bli til en stor, svart, seig klump.
Heldigvis var det ingen minnestund etterpå, så da jeg kom hjem, skifta jeg med en gang og fikk på meg ordentlige klær. Det hadde begynt å snø, den første snøen. Jeg likte snø, tenkte at Moffa og jeg pleide å være ute sammen når den første snøen falt.
Jeg tok stien ned til Grunntjønn, der hvor han hadde gått gjennom isen, ble stående og se utover, så at snøen dalte sakte,
som om det ikke hastet med å legge seg over snø som allerede hadde falt. Brått var det som om jeg sto der sammen med Moffa, at vi sto der og så snø som la seg mykt over isen, la seg over råken. Snøen som skulle skjule alt som hadde skjedd der, skjule det vonde, bare legge seg over som om ingenting hadde hendt. Snø over snø, helt til det ble vår og alt skulle bli til vann, stille vann, bare nå og da en krusning i en lett vind som kom ut fra mellom trærne.
Aldri hadde jeg sett bølger i Grunntjønn. Bare små krusninger.
Dagen etter begynte det å pissregne, det fortsatte til neste dag, og all snøen ble vaska bort.
Moffa var glad i å gå på skøyter, men hadde aldri vært med i noe skøyteløp og sånne ting, var bare glad i å gå på skøyter, sa han hadde gått på skøyter på Grunntjønn siden han var guttunge. Derfor foreslo jeg for mora mi at han skulle begraves med skøytene på beina. Da slo en skygge ned i ansiktet til mora mi, hun spurte om jeg var spenna gæren. Ja, det var akkurat hva hun sa: «spenna gæren». Brorsan hørte det også, og det var som om blikket han sendte meg hadde et drag av tristhet da han så på meg, men han sa ingenting.
«Dessuten», sa mora mi, og dunka seg på låret med en ene handa, «dessuten så kan det være greit for deg å vite at det ikke er snakk om begravelse, men bisettelse.»
Jeg skvetter til av en brå lyd, ser Nilsens mobil i setet ved siden av meg lyser. Nilsen har fått en SMS. Ei jente med lyse musefletter ler opp mot meg fra bakgrunnsbildet. Jeg griper telefonen og leser. Savner deg sånn, må bare vite … Jeg får ikke lest mer, da må jeg åpne den, det klarer jeg ikke. Meldingen er sendt av Helene. Helene kan aldri i verden være kona til Nilsen, tenker jeg. Koner skriver ikke sånt – at jeg savner deg sånn og de greiene der, såpass veit jeg. Nilsen har ei elskerinne. Jeg skjønner jo det. Jeg er ikke dum.
Som faren min hadde ei elskerinne.
En plutselig lyd fra baksetet, en ubestemmelig lyd. Jeg bremser og snur meg, ser den halvåpne munnen til Nilsen. Var det derfra lyden kom? Ser blod som har rent i ei rød stripe fra munnviken og nedover kinnet hans, samler seg i en dam på setet. Nilsen som prøvde si noe? tenker jeg. At jeg ikke måtte fortelle om den meldingen? Aldri si noe til kona hans om Helene?
– Slapp av, Nilsen, jeg får jo ikke åpna telefonen din, hvisker jeg. – Og du er jo død. Og er du død, så er du død.
Jeg hører et fnis, hører at det er jeg som fniser, et fnis som får det til å verke i brystet.
Vil du lese resten?
«Brenda Ann liker ikke mandager» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
BRENDA ANN LIKTE IKKE MANDAGER er en annerledes, skjønnlitterær krim. Nitten år gamle Ingrid drømmer om å gifte seg med Lars Monsen når han blir lei av syngedama si. Isteden skyter hun en drosjesjåfør med pistolen hun har funnet i morfarens hytte. Mens hun etter fattig evne prøver å skjule sporene etter ugjerningen og komme seg hjem, reflekterer den sorgtunge jenta over forholdet sitt til bestefaren som to uker tidligere gikk gjennom isen på Grunntjønn. Selv om det hadde vært unormalt kaldt, var det ingen som trodde at isen kunne holde en voksen mann. Og det gjorde den jo heller ikke.
Samtidig jobber politiet for å finne ut hvem som drepte drosjesjåføren. Kan han ha blitt drept av en kvinnelig passasjer mens han forsøkte å voldta henne?