Hunder lyver ikke om kjærlighet utdrag

Jeffrey Masson

Hunder lyver ikke om kjærlighet

Om hunders følelser og hvordan vi kan forstå dem bedre

Oversatt av Marianne Uthaug

innhold

Forord: Den som har hund, er elsket . . . . . . . . . . . . . . . 7

Innledning: På leting etter hundens følelser . . . . . . . . . 15

Om å anerkjenne hundens følelser . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Hvorfor vi elsker hunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45

Kjærlighet: hundens grunnleggende følelse . . . . . . . . . 61 Om lojalitet og heltemot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Hunder lukter det vi ikke kan se . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Underkastelse, dominans og takknemlighet . . . . . . . . 95 Hundens store fr ykt: å være ensom og forlatt . . . . . . . 105 Barmhjertighet: essensen av en hunds indre liv . . . . . 111 verdighet, ydmykelse og skuffelse . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Hundedrømmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 natur kontra oppfostring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Katter og hunder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Hunder og ulver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161

Aggresjon hos hunder : naturlig eller påført? . . . . . . . . 173 Å være alene: det sørgmodigste en hund kan tenke seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Å tenke som en hund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225

Konklusjon: På leting etter hundens sjel . . . . . . . . . . . . 215 Noter og referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227

For fatteren takker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245

Lise Askvik sammen med Bisniss og Pleasure.

Den som har hund, er elsket

Om du skal skaffe deg hund, så spør ikke hva hunden kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for hunden.

Den elsker deg uansett, så vær god mot den.

Jeg vokste opp med ei herlig schillerstøvertispe som het Perro. vi trodde navnet betød «hund», men den som snakker spansk, vet at Perro helt konkret betyr «hannhund». Perro var ei tispe.

Hun skulle altså ha hett Perra, men det var det få som visste ute på landsbygda på syttitallet der jeg og Perro vokste opp, på teie gård på romerike. Perro var god som gull for oss tre søstrene, hun elsket både å kose og gjøre hundekunster. når vi laget hinderløype, hoppet hun lystig over både krakker, pinner og oss jentene, bare hun fikk belønning i form av en eller annen godbit. Pølser, potetskrell eller brunost – Perro elsket alt vi ga henne.

Hunden vår fikk lov til å spise det meste. Men hundemat kan jeg ikke huske at vi hadde i hus. Familiens overhode mente vel det var «bortkastet jåleri å kjøpe eget fôr til bikkja», og kanskje var det en utbredt oppfatning på syttitallet at våre firbente venner like gjerne levde på menneskemat som noe annet? Perro levde stort sett på potetskrell, saus og rester av dagens middag. Så var det da også ekte bondekost, hver eneste dag. Perro var verken tjukk eller feilernært, selv om dagens hundekjennere nok ville r ynket på nesen av dette kostholdet. Av natur er hunder opportunister som spiser det de kommer over. rundt gården vår var det både mus, fugl og kattunger som Perro kanskje forsynte seg av fra tid til annen.

Perro bodde mest innendørs. Hun sov og spiste inne, men dagene tilbrakte hun i bånd, under tuntreet. Som schillerstøver hadde hun et voldsomt jaktinstinkt. Både far og bestefar var revejegere og Perro elsket å være med på jakt. Det ble noen jaktturer, men helt sikkert så altfor få

i forhold til hennes enorm appetitt på villmarkslivet. Hun må ha vært revens skrekk, og så ivrig i tjenesten at hun mer enn en gang hoppet opp og åpnet utgangsdøra selv, strøk til skogs og jaget rev en hel arbeidsdag, for så å slepe seg hjem, helt utkjørt i kveldingen en gang. vi var alltid veldig redde for henne når hun var lenge borte.

til tross for menneskemat og for lite jakt så ble Perro en gammel dame. Arme Perro, hun var til stor trøst og glede for oss barna, selv om hun levde et skikkelig hundeliv.

Min første egne hund fikk jeg da jeg var 30 år. Mannen min og jeg hadde etablert oss i hus med hage, vi manglet bare et pelsbarn. vi liker katter, men det var hund vi drømte om. En stor og fin hund, en som vi kunne kose med, gå turer med og ha med på reiser. Det var viktig for oss med en hund som hadde god helse og et rolig lynne. Hvilken rase skulle vi velge? noen schillerstøver var uaktuelt, for ingen av oss drev med jakt. vi leste hundelitteratur i bøker, blader, på nett og hvor enn det var å finne; for hvilken hund passet vi til? Det endte med en enorm, stor og flott boerboel. Den var familiekjær, rolig og sunn. i tillegg var rådene klare: som førstegangshund er det mye enklere med tispe enn med hannhund. Bolette var en brindel boerboel-baby som vi forelsket oss i fra første gang vi fikk komme på besøk til valpekullet på hele 13 pelsnøster.

Denne hunderasen skulle ha utrolig god helse og dette var «hunden som verken siklet eller røytet». vi gikk fem på. Bolette var en fr yd og en enorm glede for oss i de tre første, gode årene. riktignok måtte vi lære oss å behandle og leve med hennes tette analkjertler som dyrlegen lærte oss å tømme, den vonde furunkulosebetennelsen mellom tærne hennes og røyting og sikling i stort monn. vi tok det med godt humør og storkoste oss med jenta vår. Hun var tr ygg og blid, og hun fikk hundemat som forskrevet av dyrlegen. B olette var blitt ei flott og enorm tispe på 70 kilo, med skulderhøyde så voldsom at når jeg hadde henne med på jobb i radio P4 der jeg jobbet som programleder, mente kollegaer at jeg ikke hadde hund, men kalv!

Dessverre viste det seg snart at både jenta vår, og flere av hennes søsken, hadde verste grad av både hoe- og skulderledds dysplasi. Bekymringene veltet over oss.

Det ble mange tårer, mye fortvilelse, enorme operasjonsutgier og et kraig press på hundeforsikringen vår de neste årene. Bolette gikk fra

å være vår store fr yd til å bli vår inderlige kjære, syke pasient. Det føltes så uendelig urettferdig at hun hadde så elendig helse. Da hun var knappe 5,5 år måtte vi ta avskjed. Hoene var utslitt og den siste morgenen, 24. oktober 2006, hadde hun revet i stykker sengen sin. Hundeluedøren gikk i vranglås og alle bladene falt av tuntreet. Alt pekte i samme retning: Bolette skulle dø. Bare den som har sendt sin egen hund inn i døden vet hvor uendelig vondt det er. Likevel visste vi at det ikke var noen vei utenom.

Jeg gråt hver eneste dag i tre måneder.

Det gikk fem år før vi skaffet oss hund igjen. Denne gangen hadde jeg overlevd br ystkre og en brutal behandling gjennom halvannet år. nå var det på tide å vende tilbake til livet, og hva ville sette mer mot i meg enn en snill hund å gå tur med, hvile blikket på og være god mot? S ønnen vår var blitt 6 år, så sammen kunne vi gå turer og leke med hunden. vi ville ikke ha en stor, renraset og syk hund som Bolette hadde vært. vi gikk for en liten blandingshund, som forhåpentlig vis ville ha god helse: en blanding av bichon frisé og shih tzu – heter det en shit frisé? Denne gangen valgte vi en hannhund.

– Mamma, er «Bisniss» et hundenavn? spurte sønnen vår.

– nei, det har jeg aldri hørt, svarte jeg.

– Fint, da kan den hete det, så er det ingen andre hunder som kommer når vi roper, slo lille Leo fast.

Bisniss så ut som en mini teddybjørn med hvite krøller da han kom til oss. Han ser ut som en stor teddybjørn nå. Og hvilken velsignelse Bisniss har vært gjennom ti år! Han har en stødig helse, enorm selvtillit og en ro som får alle andre hunder til å slappe av rundt ham.

Da Bisniss var fem år gammel, flyttet vi ett år til Sicilia, sør i italia. Bisniss var selvsagt med. Det var litt skummelt å gå tur med ham de første dagene, for mens vi fulgte støvete veier gjennom landsbyen, dukket store, løse gatehunder opp fra smug og porter. Bisniss var ikke bekymret. Han hilste like blidt og overbevisende på dem alle, så selv de største gategutta ble kompiser med lille Bisniss fra norge. ingen yppet, ingen knurret eller glefset. Det virket som om de alle digget den lille, hvite tassen med krøller. Kanskje hjalp det også at matmor og matfar hadde noen godbiter til overs til alle de firbeinte. innpåslitne var de ikke, bare nysgjerrige og hyggelige, alle sammen. Etter bare noen uker kunne vi legge ut på tur

med én, liten hvit hund i bånd, og komme hjem med tre, fire ekstra hunder på slep. Og flokken vokste.

Gatehundene vi ble kjent med, var på ingen måte utsultede beinrangler. De fleste var slanke, to av dem var sågar over vektige. noen hadde en fast hage eller en port de sov i. Andre var ikke løshunder for de hadde et hjem, men de løp likevel fritt rundt i landsbyene hele dagen. De hundene som ikke hadde et hjem, ble ivaretatt av dyrekjære sicilianere som satte ut både spagetti, middagsrester og hundemat, på hvite plasttallerkener som utgjorde et betydelig søppelproblem.

De nye hundevennene til Bisniss var fullvoksne blandingshunder på størrelse med golden retriever, rottweiler eller flat coat. Det var bare én mindre hund iblant dem – ei forsiktig tispe som så ut som en blanding av jack russel-terrier, dachs og schæfer. Den første gangen vi traff henne, kastet hun seg på r yggen og blottet magen. Så underdanig! Det var lett å forstå at hun var preget av alt annet enn den tr yggheten som vår Bisniss hadde fått med seg fra dyktige hundeforeldre og oppdrettere. vi syntes synd på tispa og ga henne noen godbiter ekstra. Hva hadde hun vært gjennom?

Livet på Sicilia var godt. vi koste oss med god mat, frivillig under visning på Leos lokale, sicilianske skole og bad i havet. vi hadde ikke sett den lille, underdanige gatefrøkna på lenge. På ettermiddagen den 20. desember 2015 hørte vi en pipelyd utenfor hoveddøren. Jeg åpnet forundret og der – på dørmatta vår – lå den underdanige jenta, med buken i været! Et langt arr lyste mot meg og jeg så at hun var relativt nyoperert. Hva hadde skjedd? tispa satte seg opp og så på meg med de varmeste, brune hundeøyne jeg noen gang hadde sett. Det var som om hun spurte om hun kunne få hvile litt hos oss? Jeg hadde ingen problemer med å tro at livet på gata var tø for en som var så lite selvhevdende som henne, men vi pleide ikke å slippe gatehundene inn i hagen vår. Langt mindre inn i huset. nå gjorde vi likevel et unntak. Hvordan ville Bisniss reagere? Hundejenta gikk forsiktig inn i huset vårt og Bisniss hilste rolig på henne. Hun la seg straks under et lite bord, som om hun ville vise oss at hun ikke ville være til br yderi. vi satte frem vann og mat, som hun med stor glede forsynte seg av. Så sovnet hun under bordet. tilliten hennes rørte oss. vi var bekymret, for var tispa syk eller frisk? Hvorfor var hun ope-

rert? Hvem eide henne? risikerte vi at hun smittet Bisniss om hun hadde parasitter? vi var usikre på hva vi burde gjøre, så da natten kom, slapp vi jenta ut av huset. Hun var likevel tr ygt innenfor gjerdet vårt, om hun ville bli. neste morgen lå hun på den samme dørmatten som dagen i for veien. Hun fikk frokost sammen med Bisniss, og så tok vi henne med oss til nærmeste dyrlege. Jenta trivdes i bil og hos veterinæren kjente de henne igjen. De fortalte at operasjonssåret var etter en sterilisering, og at tispa også var chippet. ingen eide henne, så frivillige fra foreningen for gatehunder hadde stått for steriliseringen for at det ikke skulle bli enda flere hjemløse valper. vi måtte gjerne ta oss av henne, for hun var både frisk og fin, og uten parasitter, forsikret veterinærene. Det ble lett å finne navnet hennes: vi hadde allerede Bisniss, nå hadde han funnet sin Pleasure. De to ble gode venner, og Pleasure var både lekekamerat og underholdning for oss alle. De to hundene stortrivdes i hverandres selskap fra første stund. Etter et par uker kom foreningen for gatehunder på døren vår og spurte begeistret om vi kunne adoptere Pleasure og ta henne med oss hjem til norge når vi skulle dra om et halvt år. vi trodde ikke at det ville bli mulig, dessverre, men vi kunne ha henne hos oss mens vi bodde på Sicilia.

Hva krevdes egentlig for å ta med en gatehund hjem?

tanken på å skulle reise fra den milde, sårbare jenta vår ble mer og mer uutholdelig. Hun ville bli knust om vi forlot henne, og vi ville savne henne enormt. Så vi satte i gang adopsjonsprosessen. For å få henne med oss hjem, måtte Pleasure få pass, vaksiner og vaksinasjonskort, adopsjonspapirer og alt som krevdes gjennom utallige reiser til og fra nærmeste storby for å imøtekomme det krevende, italienske byråkratiet. Da vi forlot vårt kjære Sicilia 30. juni 2016, var det med både Bisniss og Pleasure om bord i bilen. Siden vi hadde bodd med Pleasure så lenge, var det ingen karanteneplikt i noen land. Hun var både vaksinert og beskyttet mot alt fra rabies og revens bendelorm til et utall andre, potensielle helseskader. Dersom Pleasure skulle vært en helsetrussel mot norske hunder, ville Bisniss vært akkurat like farlig. Begge hadde omgått kompisene i den store hundegjengen på etter hvert åtte, ni gatehunder i et helt år. De dyktige veterinærene hadde fulgt opp Bisniss og Pleasure tett hele veien, og begge var klarert for hjemreise.

Bilreisen gjennom Europa gikk smertefritt. Først da vi kom til norge,

stilte tolleren spørsmål om Pleasure. Hun skulle fortolles for verdien av det vi hadde kjøpt henne for.

– Men vi har ikke betalt noe som helst for henne, hun var en gatehund, forklarte jeg.

– tjavel, det kan jo hende, men hvordan kan jeg vite det? spurte tolleren skeptisk.

– Hun er ingen rasehund, hun er en gatehund som enkelte mener ligner på en blanding av huggorm og grevling, forsøkte jeg meg, og siterte en slektning som hadde ment at Pleasure var mer sjelden enn vakker. tolleren tok et skritt tilbake og ristet på hodet.

– Altså, jeg kan ingenting om hunder, men når du sier det, så har denne hunden et utseende jeg aldri har sett hos noen annen, med det lille hodet og de korte beina, så jeg tror deg: ta henne med inn i landet og ha en god sommer, hilste han.

vi humret og priste Pleasure for hennes herlige utseende. i våre øyne er hun perfekt!

Bisniss og Pleasure har levd gode år sammen i norge siden sommeren 2016. Pleasure elsker snøen, og hun har selvsagt lært seg norsk. tispa som hadde vært redd for å ta kontakt med folk, som barna i gata sa at folk hadde sparket etter, er blitt en tr ygg og blid hund. Hver dag setter hun de snille øynene sine i meg og vil sitte på fanget. Hun har for lengst tatt over lederskapet i den lille hundeflokken på to. Bisniss veier bare halvparten så mye som henne, så det er både logisk og klokt at den sterkeste hunden beskytter flokken. Pleasure er en nydelig og ansvarlig hund. Hun elsker øyenkontakt, og hun søker støtte og kjærlighet hos alle i familien. Jeg er så inderlig glad i henne og takknemlig for at hun valgte oss.

Bisniss har hele tiden vist at han er glad for å ha fått en storesøster. vi går tre turer sammen hver eneste dag, og hundene våre er til enorm glede, både for fysisk og psykisk helse.

vi som har hund er aldri alene. vi er elsket.

Jeg håper denne boken vil gjøre oss alle til enda bedre hundeeiere. Hundene våre fortjener det.

Lise Askvik

Forlagssjef

Jan Mesicek med @forlagshunden Patsy, en Jack Russel Terrier, i Frogner parken.