Nordahl Grieg
Skipet går videre
Nordahl Grieg
SKIPET GÅR VIDERE
ISBN 978-82-8311-500-0
Denne utgaven inngår i Storskriftserien 2024.
Ansvarlig for denne utgave © Forlaget Lille Måne AS, 2024 Første gang utgitt på Gyldendal Norsk Forlag 1924
Satt med Sabon 13,6 /19 hos Hamar Maskinsetteri
Trykk: Print Best, Estland
Papir: 90 g Munken Premium Cream
Omslagsdesign: Marit Jakobsen
Forlaget Lille Måne AS Middelthuns gate 21C, 0368 OSLO
Tlf. 22 43 10 70 – e-post: forlegger@ lillemane.no www.lillemane.no
Seriepregets illustrasjon er hentet fra © iStock/pong2519
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Ved utdrag i artikler, aviser, på nettet eller annet, må kildehenvisning tydelig fremkomme.
Ta kontakt med forlaget for tillatelser og instruksjoner.
Et skip kommer inn til havnen og stanser en stund på sin vei fra hav til hav.
Ilden slukner på dørken, maskinen stamper i stå med sine oljeglinsende stempler, og propellen slår et krampaktig, skumhvitt slag som en døende fisk med halen. Et siste grep om rattet, og skipet svinger langsomt inn mot kaien. Mange trosser av stål og hamp tjorer det til land og overleverer det i jordens og menneskenes vold.
Lastebilenes larm durer i skipssidens plater, og gaten kaster sin søle og sine skygger der hvor oseanenes ensomhet har brust i dager og netter, der hvor de blå sjøene nynnet om sine lengsler og solrenningen sitret i jern som ennå var vått etter stormen. Nå skyller byen sin brenning rundt skipet.
Vinsjene braker, lossekranene slår sine klør ned i det åpne lasterommet og slenger sitt rov inn på land. Bryggenes menn, hvis ben er blitt små og krumme under tunge bører, er de som hersker over skipet. Men om kvelden blir alt stille, og bare skipets egne er tilbake ombord. Men i flokk og følge drar de på land, havnen
k a l l e r p å d e m , u n d e r g a n g e n k a l l e r p å d e m m e d s i n
rustne latter. Utpå natten raver de ombord med sine piker. Men noen går fra borde, bøyd under en grå sjøsekk, og de kommer aldri igjen.
Neste dag er skaren likevel fulltallig når den går i land til sin rus. For nye menn går raskt inn i de ledige p l a s s e n e , k r y p e r o p p i d e t o m m e k ø y e n e o g f i n n e r seg de samme kvinnfolkene som dem som gikk i land og ble glemt. Slik skal det være, livet har det travelt.
I en døv og blind rangel går dagene til skipet igjen skal stikke til sjøs.
Men en gang står et ungt ansikt i mørket nede på kaien, det er en ny mann som ingenting vet. Han stirrer o p p p å d e n v e l d i g e v e r d e n a v j e r n , s o m s k y t e r o p p foran ham, og undrende spør han: Hva skjuler skipet, hva er det?
Og dette er hva han aner:
Det er et pakkhus som flytter seg fra havn til havn og stundom mot skjønne kyster. Et samfunn av liv, som har svartnende kløfter og juv, men også berg i morgenr ø d e n . E n m o l o k , s o m k n a s e r s k j e b n e r m e l l o m s i n e jernkjever og deretter vender ansiktet rolig mot ensomheten, som om intet var hendt. Alt dette er skipet, og tusen ganger annerledes og mer. Og han lengter mot det og frykter det.
Bak ham blinker byen med myriader av lys, og ett av dem er ham uendelig kjært. Men skipet reiser seg foran ham, mørkt og stille som døden. Byen og skipet,
lykke og livets eventyr.
Benjamin Hall går ombord på skipet.
Intet menneske er å se på dekk. En lykt henger ensom og forlatt ved rekken og lyser med en matt flamme bak det sotete glasset. Ellers er alt stummende mørkt, klokken er to.
Han stiger ned leideren fra midtskipet og begynner å famle seg forover. Lasterommene er åpne, og et svim-
m e l t g u f s s l å
wirer ligger slengt overalt.
E n d e l i g f i n n e r h a n f r e m
i
d e n t r a n g
, b e l g m ø r k e gangen forut under bakken*. Han søker med hendene langs veggen, får endelig tak i en klinke og vrir rundt. Døren går opp.
E n k v e l e n d e , r å t t e n s t a n k s l å r i m o t h a m s å h a n nesten blir dårlig. Det er halvmørkt i rommet, det er så vidt lampen kan brenne med et sykt lite bluss inne i den tykke dunsten. Men etter en liten stund ser han a t d e t s i t t e r f i r e m e n n r u n d t d e t l a n g e b o r d e t s o m nesten fyller ruffen. Bak dem på styrbord side løper e n d o b b e l t r a d a v k ø y e r, o g d e f l e s t e e r s k j u l t b a k skitne, fillete gardiner. Men i en køye ser han to halvnakne kvinnfolk, de snur seg og ser søvnig på ham.
* Oppbygning (dekk) på forskipet som går fra side til side, inklusive baugen.
En stillhet bryter løs i rommet, og Benjamin hører det er liv bak gardinene, et stønn, et knurr, en ed. Men
m e n n e n e v e d b o r d e t s i t t e r u b e v e g e l i g e o g s t i r r e r p å ham som kom inn.
– Jeg er den nye lettmatrosen, sier Benjamin fort, og ordene hans vakler uventet og hjelpeløst ut i luften.
E n a v m e n n e n e s p y t t e r e t t e r t e n k s o m t , B e n j a m i n lærte senere at det var båtsen.
– D e t e r f i n e g r e i e r d e t ! s i e r h
t e
som ligger der.
Benjamin vender seg mot den køyen som skal være hans og trekker gardinet til side. Et berg av nakenhet s n u r s e g f r a v e g g e n , t o v a s s b l å g r i s e ø y n e p l i r e r g o d -
modig mot ham inne fra et blekfett ansikt, og en bred, grov munn åpner seg i et smil med svarte flekker.
– Du må være så snill å komme deg ut, sier Benjamin sakte. – Det er min køye.
– J e g t r o d d e d u k o m m e d k a f f e p å s e n g e n , s v a r e r piken og stryker ham over håret.
En hylende styrtsjø av latter ruller mot den nye, og det er som hele rommet braker med i den voldsomme morskapen. Benjamin greier ikke helt å le med og føler seg uendelig forvirret og skamfull.
– Nei, du får nok tørne ut, Maja! sier båtsen til slutt, – a l t m å h a e n e n d e , o g v i s t i k k e r t i l s j ø s i m o r g e n uansett.
Maja gjesper voldsomt og slenger føttene besværlig
utfor køyekanten. Da hun er kommet ned på dørken, vender hun seg mot Benjamin.
– Hold speilet for meg er du snill, sier hun og smiler sitt vennlige, nesten moderlige smil til ham.
– Nå skal jeg gjøre meg deilig, skjønner du.
Hun ordner det fete, tjafsete håret, mens Benjamin holder speilet så godt han kan.
Da det er overstått, setter han seg bort på benken til de andre, mens Maja kler på seg.
Bordet er tilgriset med slimete fiskerester som lukter ekkelt av soda. En skitten blikktallerken er fylt til rand e n m e d e n k v a l m b l a n d i n g a v s a f t s u p p e o g s m e l t e t smør.
– D e r e s k u l l e s e t t a n n e n s t y r m a n n i d a g , b e g y n n e r plutselig en av de fire, matrosen Oskar, som har stemme som en geit og øyne som en tispe. – Han satt inne i lugaren med forloveden sin og strøk henne nedover ryggen, jeg kunne se alt utenfra. Så knekker hun plutselig sammen og begynner å grine: Ikke reis, sier hun.
– Min egen mann, sier hun. – Min mann! Bæ-æ-æh!
– P a s s d i n e e g n e s a k e r d u , O s k a r ! s i e r e t l a n g t , bronsebrunt ansikt under lampen. – Sånt raker hverken deg eller oss andre.
En dyp stillhet følger.
– Å kyss meg, prøver Oskar, men tausheten stanser ham.
– N a r v i k h a r r e t t , s i e r b å t s e n l a n g s o m t o g g r u nnende.
Den fjerde ved bordet, en ung, hvithåret gutt nikker ettertenksomt: – Narvik har rett.
O g b a k e t g a r d i n l y d e r s o m e t s v a k t e k k o : – J a , Narvik har rett ... – H u
M a j a o g s e
nede på kaien, og hun spurte om veien til Mignon. Vi slo følge ombord, og hun tok så pent farvel. – Tusen takk for Deres bryderi, sa hun. – Annenstyrmann er også en fin, pen kar, vi er fra samme byen. Ja, ja, farvel da, gutter, takk for nå og velkommen tilbake!
Så forsvinner Maja ut døren.
– Hun er all right, Maja, sier den hvithårete, som de andre kaller Sivert, skjønt han er døpt Nikolai. – Det er nå greit å ha en pike ombord hver eneste natt og vite at hun er ens egen!
– Ja, så sier vi det, sier båtsen og skuler bort på ham med et flir.
Men Sivert legger ikke merke til det. Han er ivrig med noe og rødmer over det han skal si: – Kan dere huske den frelsessoldaten som ble med ombord forrige kveld e n ? H a n s a t t o g s p i s t e k v e l d s m a t m e l l o m M a j a o g m e g . – J e g g å r i m e s t e r e n s f
s p o r, s a h a
i k s a t t Han til bords med tollere og syndere. Og det var skjøger som Maja Jesus elsket. – Deg skal tilgis meget, fordi du har elsket meget, mente han. Det var en rar kar, skynder
, –
Sivert å tilføye og blir helt blodrød av stillheten.
Oskar fniser bak hånden, og båtsen spør om det var
derfor Sivert holdt seg med Maja, men Narvik nikker tilfreds mot ham.
Da reiser en av pikene i overkøyen seg opp og støtter
s e g p å d e n t a t o v e r t e a r m e n . H u n h
ansikt, og en gul skorpe etter et sår følger underleppen.
P å d e n e n e s k
Arthur», og Benjamin synes plutselig at det er dem som taler med skamløse, blå lepper.
– Ta det det rolig, ‘a Sivert, sier hun hånlig. – Maja skal snart inn på «huden».
Sivert farer opp.
– Der løy du, ditt forbannede krek, skriker han.
Piken bare ler stille og spottende.
Den andre piken reiser seg fort opp. – Det er ikke
s a n t , S i v e r t . I k k e v æ r r e d d , d
skitne kjeften din for deg selv du, Normanna.
Normanna velter seg over på siden med en snerring.
– Pass deg nå, Gunhild, hveser hun og setter neglene i skulderen på henne, så hun remjer av smerte. Køyen er med ett som et ormebol, de vrir og bukter seg, hugger etter hverandre og visler av raseri.
Båtsen springer bort og sliter dem fra hverandre. –
Slutt med det tøyset der oppe, skriker han. – Dra dere på land begge to. Dere har ingenting å gjøre her etter at de haugesunderne deres reiste. Kom igjen!
Pikene hopper småbannende ned på dørken og slenger på seg noen plagg. Båtsen driver dem ut foran seg, og det blir stille i ruffen.
Narvik, som har sittet og spikket på en liten båt, legger sammen tingene sine.
– D e t e r p å t i d e å k ø y e , g o d n a t t , k a r e r, s i e r h a n vennlig og forsvinner bak forhenget sitt.
Oskar går også i gang med å tørne inn. – Vær sikker
p å a t b å t s e
, betror han de andre. – Han eller Arthur, bæ-æ-æh.
Så sitter Sivert og Benjamin alene igjen ved bordet.
H
å
skjæret. Med åpne munner og øyne som er oppsvulmet av søvn, glir mennene bort fra livet.
Sivert smiler underlig blekt mot den andre: – Så du e r d e n n
er meg som er Sivert.
– Jeg heter Benjamin.
– Det er litt rart å være ombord i førstningen, ikke sant? Men det er ikke alltid et sånt grisehus her som nå. Det er de fordømte haugesunderne som har dratt kvinnfolk om ombord, og de er reist hjem. Jeg har forresten også vært hjemme en tur, to dager. De hadde bygd på en etasje på huset, og alt skal males hvitt. Nei, det er et helvete å ligge under land, her blir det skittent og grisete over alt. Det blir bedre i morgen når vi kommer til sjøs. Hun Normanna er skikkelig full av faen. Hun har en forbannet kjeft. Ja, det blir mye bedre i morgen.
Plutselig lener han seg frem mot Benjamin og hvisker lavt: – Tror du Maja er sjuk?
Benjamin vet ikke hvorfor, men med en urokkelig sikkerhet må han svare: – Nei, jeg er sikker på hun ikke er det.
– Ja, ikke sant: Hun Normanna er virkelig en helvetes merr. Hun bare jugde som alltid. Det skal jeg si deg –
Sivert bråstanser og ser seg forundret rundt i luften.
– Nei, det er visst på tide å køye, sier han og smiler.
– God natt, Benjamin.
– God natt, Sivert.
P l u t s e l i g v e n d e r S i v e r t s e g m o t h a m o g s i e r f o r t :
– Det er greit at man må ha seg kvinnfolk til sjøs, ikke sant?
Det knises stille fra en køye, og Sivert forsvinner fort opp bak sitt gardin.
Benjamin finner skipskisten sin borte i et hjørne på en haug av sjøklær og støvler, der det lukter ramt av fett og terpentin. Han drar frem sengeklærne sine og slenger de gamle ut av køyen.
Det er bare en hullete og fæl madrass med en høy revne ut til alle kanter.
Hvor underlig at eieren en gang kom om ombord med en ny madrass for å leve sitt liv på skipet. Der oppe har et annet menneske ligget og tenkt og drømt.
I måneder var det hans lille verden ombord. En gammel, ferdig madrass er alt som er igjen. En annen legger teppene sine til rette og lever der oppe inntil også hans time slår. En ny mann sparker minnene om ham
til side. Liv og skjebner går ut og inn av ruffen, men skipet skifter ikke.
Det er det evige –H a n r e r o
h u l l e t . H
med et bluferdig kjærtegn, og senker dem ned i skipskisten.
Det er som han begraver noe av sitt eget liv. For bare to timer siden satt han i de klærne sammen med Eva, d e t e r s å u
annen visst har drømt. Og minnene siger inn over ham
m e d s i n k j æ r e s ø d m e , m e d d u f t o g s t j e r n e r o g k y s s under blå syriner. For første gang i hans nitten år er kjærligheten kommet ham i møte; og det er bare tre dager siden, bare tre dager har han levd, men det er år av herlighet. Øynene hennes glimter så mykt av rav, hun heter Eva og er vidunderlig.
Nå skal skipet skille dem.
Han finner frem arbeidstøyet og henger det opp på gardinsnoren, slik som alle de andre har gjort.
Så går han til køys.
D e t e r s o m h a n l i g g e r n e d e i e n s v a r t , s t i n k e n d e b r ø n n , m e n h ø y t o p p e s e r h a n e n s t j e r n e b l i n k e , s å mild og god.
Han våkner ved at døren blir åpnet.
– Å nei, jeg tørr ikke, hvisker en skremt nordlandsstemme ute i mørket.
– Å til helvete! svarer en grov mannsrøst, – ikke gjør deg kostbar.
En høy, kraftig kar kommer inn og nesten sleper en ung pike med seg. Han har et usedvanlig vakkert, men hardt og simpelt ansikt. Men hun er liten og sped, med rødbrunt hår og store, grå øyne flakkende forskremt i det søte, fregnete ansiktet. Det er noe så rørende og hjelpeløst fint ved fregnene, de tilhører en liten pike.
– Jeg er så redd, hvisker hun. – Det er første gang jeg er ombord på en båt. Det er det jeg aldri har vært før, skjønner du.
– Alt må ha sin første gang, sier han og smiler, – her kan da være like greit som andre steder.
– Å nei, nei, det er lys og det er mennesker her.
Hun ser sky på Benjamin.
– Skap deg ikke så jævlig, men kom til køys, kommanderer vennen hennes.
– Ja straks, straks, men vær snill og slukk lyset først, jeg er så redd, sier hun, og det skjelver i stemmen.
I det samme blir det bråk ute på gangen, to stemmer brytes med hverandre, og døren blir slått opp med et brak.
Det er to fyrbøtere som kommer sjanglende inn.
Den ene er forferdelig full.
– N å s k a l v i p i n a d ø v i s e d e s a t a n s m a t r o s e n e h v a slags karer de er, mumler han og raver fremover.
Med ett retter han seg opp og blir stående stiv som en støtte. De blodsprengte øynene buler ut som de vil
briste, og munnen åpner seg mimrende. Armene synker ned ved siden – han ser ut som en mann som har skuet helvete, men ikke tror det.
M e d e t h e s t s t ø n n f a m l e r h a n s e g f r e m o v e r m o t
den unge piken. Hun ser den mørke skikkelsen komme truende mot seg, hun klatrer fort opp i køyen og gjemmer seg bak gardinet.
Benjamin hører henne klynke lavt.
– Hva skal du med henne? skriker fyrbøteren, mens han vakler fremover – La henne gå.
– Hva satan har du med piken min å gjøre, spør den andre rolig og stirrende.
– La henne gå, sier jeg.
– I h e l v e t e h e l l e r, s v a r e r m a t r o s e n . – H o l d d e g t i l fyrbøtergjengen du, Anton, og kom ikke her og plag skikkelige folk.
D a l ø f t e r f y r b ø t e r e n e n s v a k , s k j e l v e n d e h å
m e d e t k l
ansikt.
– Din satan, hvisker han.
Et fryktelig neveslag sender ham med et brak mot bordet, så stuper han ned på dørken.
I neste øyeblikk griper matrosen ham og sleper ham ut av ruffen. Den andre fyrbøteren følger etter. Et par minutter senere kommer matrosen tilbake.
– Hva satan har han med piken min å gjøre, sier han henvendt til de sovende mennene. – Han var jo døddrukken. Nå ligger han ute på dekk og gråter og spyr.
Hva faen skulle han bort i henne etter, si meg det. Han ser spørrende på Benjamin, men han svarer ikke.
Han er syk av skam over seg selv, men hva vet vel jeg, hva kan vel jeg gjøre? unnskylder han seg med.
– Nå kommer jeg straks, mumler matrosen opp til henne bak gardinene.
– Men slukk lyset først, vær så snill, ynker hun seg.
– Hold nå kjeft en liten stund, hveser han mot henne og slenger selene bakover skulderen.
I d e t s a m m e k o m m e r A n t o n s k a m e r a t t i l s y n e i døren.
– Din fordømte dritt der du står, skriker han. – Du var faen så kjekk som slo en full og hjelpeløs mann, du synes nok det, Ålesund?
Så senker han plutselig stemmen til hvisking: – Men du skulle ikke slått likevel. Anton ligger ute på dekk og griner. Han sier at hun er søsteren hans, hører du?
– Å dra til helvete, knurrer Ålesund og klyver opp i køyen.
Benjamin står ved rekken og stirrer ut i den mørknende kvelden. Sjøene vasker med myke skvulp rundt skutesiden, mens skipet går fremover med tunge stempelslag.
En kald kastevind rusker ham i håret. Akterut svever måkene med skarpe, hese skrik over det boblende kjøl-