Dødssymfoni
K R I M I N A L R O M A N
Jørgen Jæger
DØDSSYMFONI
ISBN 978-82-8311-684-7
Denne utgaven er utgitt av Forlaget Lille Måne, etter avtale med Jørgen Jæger © etter velvillig tillatelse
fra Bonnier Norsk Forlag.
Satt med Sabon 13,6 /19 hos Hamar Maskinsetteri
Trykk: Print Best, Estland
Papir: 90 g Munken Premium Cream
Omslagsdesign: Marit Jakobsen, Tone Lileng
Forlaget Lille Måne AS Middelthuns gate 21C, 0368 OSLO
Tlf. 22 43 10 70 – e-post: forlegger@ lillemane.no www.lillemane.no
Seriepregets illustrasjon er hentet fra © iStock/pong2519
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Ved utdrag i artikler, aviser, på nettet eller annet, må kildehenvisning tydelig fremkomme.
Ta kontakt med forlaget for tillatelser og instruksjoner.
K A P I T T E L 1
Det var natt til 20. juni, en varm og tilsynelatende ordinær sommeronsdag i Fjellberghavn.
For Per Hoff, som for de fleste andre næringsdrivende i den lille kystbygden, var sommermånedene høysesong. Da pleide innbyggertallet å doble seg, og kjøpesterke, ferdigmat-hungrige feriefolk kom strømmende
til fra Borg og andre omkringliggende byer for å slå seg ned i hyttene sine ute ved Fjellberghavns berømte strand-
p r o m e n a d e r. O g d e s i s t e r e s t e n e a v d o r s k , o p p l a g r e t vinterdvale ble ristet ut av de trauste fastboende.
P e r H o ff s t e n g t e g r i l l k j ø k k e n e t s i t t v e d m i d n a t t ,
stakk bortom nattsafen i Borg Sparebank lenger borte i gaten med et dagsoppgjør han var mer enn fornøyd med, og vandret de knappe 400 meterne ned til det lille toetasjes trehuset sitt i Havnegata, nesten helt nede ved torget og havnen. Han var sliten etter en lang og hektisk arbeidsdag, og gledet seg til å krype under dynen og bare sove. Akkurat i dag var han glad for at ingen selskapssyk livsledsager ventet på ham og krevde oppmerksomheten hans. Det hadde sine sider å være inn-
grodd ungkar, syntes han, ensomhet veide utvilsomt på minussiden, samt savnet etter barn – noen som fulgte etter ham og førte genene hans videre -men friheten veide tungt på den motsatte siden. Dessuten hadde han
H e r t u g , F
m kjærlig selskap, og ikke minst Queen, den masete og pludrete pennant-parakitten som også delte hus med ham og skapte liv og røre med alle lydene sine. Men d e k r e v d e h a m
t romslig bur i stuen, trygt beskyttet mot sin smygende, firbeinte romkamerat, som nok betraktet den som et potensielt måltid og ingenting annet. Hertug, derimot, n ø t f r i h e t e n o g k o m o g g i k k s o m h a n v i l l e g j e n n o m et arkvindu som alltid sto på gløtt. Det var hyggelig å komme hjem til dem. En partner kunne være både sur, tverr og umulig, trøstet Per Hoff seg med. Queen og Hertug var aldri det. De var blide og trivelige. Og de tok ham som han var, helt ukritisk. Per ante uråd allerede idet han hengte fra seg jakken i vindfanget. På denne tiden av døgnet satt alltid Queen med hodet under vingen og sov, men selskapss y k s o m h u n v a n l i g v i s v a r e t t e r e n l a n g d a g a l e n e , pleide hun å våkne når husets herre omsider innfant seg. Da satte hun straks i gang med en forventningsfull pludring, som vanligvis kulminerte i en så naturtro imitasjon av mobiltelefonen hans at selv ikke han kunne høre forskjell. Men denne natten var det stille. Hoffs bange anelser ble bekreftet straks han åpnet stue-
døren. I den dunkle belysningen kunne han se at buret var tomt.
Han kjente en snikende engstelse synke inn over seg. «Queen?» ropte han. Han ble stående innenfor døren, mens blikket hans fór undersøkende gjennom rommet. Hun hadde et kraftig nebb, og det hadde hendt tidligere at hun hadde klart å komme seg ut av buret ved å åpne en av de små dørene, men de var nå sikret med kroker som bare kunne tas av og på fra utsiden. Det var for å beskytte henne mot Hertug, ikke noe annet, for katten ville ha rasert huset for å få fatt i henne om hun hadde fløyet fritt omkring.
Per tente lyset og gikk med usikre skritt inn i rommet og bort til buret for å sjekke om hun kanskje lå død eller syk nede i bunnen. Det gjorde hun ikke. Buret var og ble tomt, og de små dørene var lukket. Han ble stående og stirre uforstående: Alle krokene var på plass slik de skulle, forskriftsmessig festet fra utsiden. Kokken ble stående og se seg om. Dette kunne ikke være mulig. Det gikk simpelthen ikke an. Svetten piplet frem på pannen hans. Stuen var ryddig og i orden, slik han hadde etterlatt den tidligere på dagen, men forresten – var det ikke noe med den stolen? Var den ikke flyttet litt siden han forlot huset i morges? Per visste ikke helt, men usikkerheten rev i ham. Han gikk inn på kjøkkenet og tente lyset. Ingenting å se. Han fortsatte videre ut igjen i vindfanget og begynte systematisk å undersøke rom etter rom i første etasje, samtidig som
han sjekket alle dører og vinduer på jakt etter tegn på innbrudd. Men han fant ikke noe, og hørte ikke noe
heller, annet enn blodets intense banking i ørene.
På vei opp til andre etasje bråstoppet han og ble stående og stirre. Foran ham, omtrent midtveis i trappen, lå en stor, blå fjær. Idet han plukket den opp, fikk han
øye på en til noen trinn lenger oppe. Den var rød og langt mindre. Hvordan hadde de havnet der? Per stirret storøyd på dem. Queen kunne da ikke ha fløyet ut av et stengt bur? Hva var det som skjedde her?
Han tok resten av trappen i tre steg, mens han kalte h e k t i s k p å f u g l e n u t e n å f å n o e n r e s p o n s . H a n t e n t e lyset i den trange, mørke gangen, og oppdaget straks at det lå flere fjær spredd bortover gulvet, den innerste like utenfor soverommet hans. Han stilte seg utenfor døren, tok seg kraftig sammen og åpnet den.
D e t v a r t u s s m ø r k t d e r i n n e . G a r d i n e n e v a r h a l v t
trukket for og slapp kun bleke strimer nattelys inn i det lille rommet, nok til at han så vidt kunne se at det lå røde og blå fjær spredd ut over hodeputen hans og på gulvet rundt sengen. Nølende tente han taklampen. Så ble han stående og stirre. Over hodegjerdet, et stykke oppe på veggen, oppdaget han henne. Hun var nesten ribbet for fjær, og ved første øyekast trodde han at hun hadde slått seg ned på en list eller noe annet. Men da han kom nærmere, forsto han at han tok sørgelig feil.
Veggen var glatt, det fantes ikke noe der som en fugl kunne sitte på. Gradvis gikk sannheten opp for ham.
Han ble stående lamslått, som om han nektet å tro sine egne øyne, mens pulsen lød som torden i ørene hans: Queen var naglet fast. En diger spiker var slått tvers gjennom brystkassen hennes og inn i veggen.
« Q u e e n - å n e i ! » H o ff s å m e d e n g a n g a t h u n v a r død. Han ravet bakover mot døren, snublet i dørstokken og holdt på å gå over ende, men klarte å gripe fast i dørkarmen og holde seg på beina. Så vaklet han bortover gangen.
Men hans nattlige mareritt var ikke over med dette. Da han løp tilbake, så han rett på arkvinduet borte ved trappen, Hertugs private inngangsparti. Det sto ikke på gløtt slik det pleide, det sto på vidt gap. Han bråstoppet, ble stående og stirre noen sekunder, så kastet han
seg mot trappen og nærmest ramlet ned i første etasje mens han stønnet høyt. Halvt løpende og halvt krabbende fortsatte han ut hoveddøren og ut i Havnegata.
Han hadde fått et kort glimt av Hertug, som var spikr e t o p p i v i n d u s k a r m e n , m e d s k i n n e t h e n g e n d e h a l v t a v r e v e t n e d o v e r k r o p p e n . I d e n s t i l l e s o m m e r n a t t e n runget de skjærende skrikene hans ut over Havnegata.