Utdrag På gjengrodde stier by lillemane

På gjengrodde stier

Knut Hamsun

gjengrodde stier

Knut Hamsun

PÅ G J E N G R O D D E S T I E R

ISBN 978-82-8311-505-5

«På gjengrodde stier» utkom første gang 1949.

Denne utgaven er utgitt første gang av Gyldendal Norsk Forlag i Hamsuns samlede verker i 2009. Teksten fikk da en varsom revisjon i retning av moderne riksmål, basert på verkets førsteutgave fra 1949.

Denne utgaven har fått en ytterligere revisjon av redaksjonen i Lille Måne, for å gjøre den mer leservennlig tilpasset storskriftformatet.

Forlaget Lille Måne takker Gyldendal Norsk Forlag for samarbeidet i forbindelse med utgivelsen, som inngår i Storskriftserien 2024.

Utgiver av denne utgaven: Forlaget Lille Måne AS Middelthuns gate 21C, 0368 OSLO

Tlf. 22 43 10 70 – forlegger@ lillemane.no

Omslagsdesign: Marit Jakobsen

Sats: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Sabon 13,6 /19 pt

Trykk: Print Best, Estland Papir: 90 g Munken Print Cream

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Ved utdrag i artikler, aviser, på nettet eller annet, må kildehenvisning tydelig fremkomme.

Ta kontakt med forlaget for tillatelser og instruksjoner.

Året er 1945.

Den 26. mai kom politimesteren i Arendal til Nørholm og forkynte husarrest for min kone og meg for 30 dager. Jeg ble ikke varslet. Min kone utleverte ham på forlangende mine skytevåpen. Jeg måtte da skrive t i l p o l i t i m e s t e r e n e

a t j e g o g s å h a d d e t o s t o r e pistoler fra siste olympiaden i Paris, han kunne hente dem når han syntes. Samtidig skrev jeg at husarresten vel ikke var bokstavelig å forstå, jeg hadde jo jordbruk vidt omkring fra gården, og det trengte tilsyn.

E f t e r n

E i d e o g hentet de to pistoler.

Den 14. juni ble jeg kjørt bort fra mitt hjem til sykehuset i Grimstad – min kone var hentet et par dager før t i l k v i n n e f e

i A

. N å f i k k j e g a l t s å i k k e lenger ha tilsyn med gården. Det var forsåvidt meget u h e l d i g s o m d e t b a r e v

e n u n g g u t t t i l m i d l e r t i d i g bestyrer av det hele. Men det var ingen råd med det.

På sykehuset ble jeg spurt av en ung søster om jeg

v i l l e l e g g e m e g m e d d e t s a m m e – d e t h a d d e n e m l i g

stått i Aftenposten at jeg var «brutt sammen og måtte pleies». Velsigne Dem, barn, jeg er ikke syk, sa jeg, her

e r i k k e k o m m e

k e t i l s y k e h u s e t e n n jeg, jeg er bare døv! Hun tok det kanskje for skryt, og hun ville ikke innlate seg i snakk med meg. Nei, hun ville ikke snakke med meg, og denne taushet iakttok

a l l e s ø s t r e n e u n d e r

p h o l d p å s y k e h u s e t . D e n eneste unntagelse var oversøsteren, søster Marie. * * *

J e g d r i v e r o m p å s y k e h u s e t s o m r å d e . E n e l d r e b y gning oppe på en haug og en nyere bygning nedenfor –det egentlige sykehus. Jeg bor på haugen og er alene, i annen etasje bor de tre unge søstre, ellers ingen i huset.

Jeg går og ser. Her er mange store eker omkring, men mange er også felt i gammel tid, og opp av stuvene vokser nå et vilt ekekratt som ikke blir til noe. Utsikten er mange smågårder mot vest.

D e n p o l i t i m a n n s o m k j ø r t e m e g h i t , s a a t j e g i k k e m å t t e k o m m e « u t e n f o r d e n n e s t u e » . D e t k u n n e v e l a t t e r i k k e f o r s t å s b o k s t a v e l i g , m e n j e g v i l l e j o g j e r n e være en lydig prøvearrestant og våget meg ikke engang et stenkast bort. Rart å tenke på forresten, jeg hadde aldri hatt noe med politiet å gjøre i noe land, så meget jeg hadde flakket om i verden, ja jeg hadde jo såvidt

stått med min fot i fire av de fem verdensdeler, og nå i m i n h ø y e a l d e r v a r j e g a r r e s t e r t . N å , s k u l l e d e t s k j e måtte det jo skje nå før jeg døde.

Jeg driver dag efter dag. De tre unge søstre – egentlig elever – skiftes til å komme opp bakken med mat til m e g , v e n d e s e g p å h æ l e n o g f o r s v i n n e . M a n g e t a k k ! roper jeg efter dem. Det blir litt ensomt, men jeg er vant t i l e n s o m h e t , h e l l e r i k k e h j e m m e s n a k k e r d e t i l m e g fordi jeg er så døv og plagsom. Når jeg har spist bærer jeg brettet med de tomme kopper ut i gangen hvor de kan hentes.

Så er det at jeg må enten gå ut igjen eller sette meg til med en kabal. Jeg har ikke fått med meg noe å lese, og mine aviser er ikke kommet. Efter noen dager spør j e g d e n u n g e p i k e : J e g s å p o s t b u d e t v a r h e r, v a r d e t ingen aviser til meg?

Til min glede svarer hun, og hun svarer høyt og forståelig, men hun sier: De får ikke lese aviser!

Nå. Hvem har sagt det?

Politimesteren i Arendal.

Jaså. Mange takk.

Men oversøster råder bot på dette ved å slippe meg til å rote i et skap med gamle bøker og avisårganger.

Det er ting som er skjenket sykehuset av velvillige mennesker, skolebøker, barne- og ungdomsblad, innbundne

avisføljetonger, For Fattig og Rik, Santalen, Evangelisten, og midt i alt dette en juvel: en bok av Topsøe.

Jeg foresetter meg å lese sparsomt for å få det til å vare lenge, især venter jeg meg meget av flere bind av Morgenbladets føljetong. Jeg ser at de har tilhørt Smith Petersens bibliotek. Denne Smith Petersen levet i Grimstad engang og var stor matador.

Men stikk imot mitt forsett å rasjonere min lesning kastet jeg meg glupsk over Topsøes bok og fortærte den i en jafs. Topsøe, som Brandes ikke ville skrive om. Og nå er de begge døde.

En politi kommer og forelegger meg endel spørsmål og skriver ned mine svar. Det er ikke av noen interesse for meg. Det synes å være viktig for myndighetene å få vite hva jeg eier – i Morgenbladet var det nemlig blitt talt om min «store formue». Jeg oppgav hva jeg eiet.

Så var det stille i noen dager, bortsett fra at en politi kom med en «Beslutning om formuesforvaltning» og en annen politi med en «Erklæring om offentlig tiltale».

Jeg skulle ønske jeg eiet den fine sykkelen Deres, sier jeg.

Vil De ikke lese erklæringen, sier han.

Haster det med det?

Nei, ikke nettopp det, men. * * *

Den 23. juni ble jeg hentet til forhørsdommeren.

H a n m ø t t e m e g s t r a k s h a l v t l e e n d e : D e m å d a h a

mere penger enn De har oppgitt?

Jeg ble litt målløs og så på mannen. Jeg har ikke satt meg på penger, sa jeg.

Neivel, men.

Min formue er det jeg har oppgitt, omkring 25 tusen i rede penger, 200 aksjer i Gyldendal og gården Nørholm.

Javel. Men så forfatterrettighetene?

Ja, kan dommeren si meg noe om dem idag, vil jeg være meget takknemlig. Det synes ikke å se rart ut for min skjebne som dikter nå.

M e n g u d , h v o r j e g v i s s t s k u f f e t h a m . O g h v o r j e g

skuffet alle de andre som hadde håpet på min «store formue» å snuse i. Ikke for det, min formue er stor nok, altfor stor. Jeg har ingen lengsel efter å ta den med meg i graven.

F o r h ø r e t v a r p y n t e l i g o g u a v g j ø r e n d e . P å f l e r e a v dommerens spørsmål svarte jeg unnvikende for ikke å i r r i t e r e u n ø d i g d e n v e l m e n e n d e h e r r e . S o r e n s k r i v e r

Stabel er fanatisk, ja fanatisk i sitt hat til Tyskland, og han tror som et sennepskorn på de alliertes edle og rene rett til å ødelegge den tyske nasjon og utslette den av jorden. Foruten det som alt er offentliggjort fra forhøret nevner jeg et par småting.

Han spurte hva jeg syntes om det nasjonalsosialistiske selskap jeg var kommet i her i Grimstad.

Jeg svarte at det var bedre folk enn meg i det selskap. Men jeg tidde med at det var ikke mindre enn fire leger, bare for å nevne én kategori.

Det hørtes ut for at jeg i det hele tatt var for god til å tilhøre det nazistiske komplott.

Der er også dommere, sa jeg.

Ja, dessverre. Og hvorledes forholdt jeg meg til tyskernes redselsgjerninger i Norge som nå er kommet for dagen?

Da politimesteren hadde forbudt meg å lese aviser var det ikke noe jeg visste om dette.

Visste jeg ikke om mordene, terroren, torturen?

Nei. Jeg så det ymtet nyss før jeg ble arrestert.

J o , e n k n e k t v e d n a v n Te r b o v e n , s o m m o t t o k s i n e

ordrer direkte fra Hitler, pinte og slaktet ned det norske folk i fem år. Men gudskjelov, vi andre holdt ut. Synes

De tyskerne er et kulturfolk?

Jeg svarte ikke.

Han gjentok spørsmålet.

Jeg så på ham og svarte ikke.

Var jeg politimester så skulle De få lese alle aviser.

Deres sak er utsatt til 22. september. * * *

Altså tre måneder.

Jeg leser, driver og legger kabal.

For å få litt bruk for mine ben på mitt tilmålte snevre jordområde, kravler jeg meg oppover selve heia. Det er

meget bratt og jeg må hist og her holde meg fast med en spiss stikke for ikke å gli tilbunns igjen. Og enda er ikke det alt: jeg er også så uforskammet svimmel at jeg gjerne vil kaste opp og må svelge med makt. Jeg er vel begynt for sent med min tindeklatring. Jeg gjentar turen dag efter dag og blir flinkere i faget, men jeg dirrer i hele min kropp når jeg er kommet opp.

På toppen av heia er en flate. Jeg sitter her oppe og ser et par fyrtårn, innseilingen til Grimstad og noen mil utover til Skagerak. I begynnelsen må jeg sitte stille og tør ikke reise meg og være kar, men min hjerne rusler og arbeider. Jeg ser på klokken – kjære, jeg har brukt bare noen elendige minutter til oppstigningen, og her s i t t e r j e g n å p å m i n t i n d e o g n y t e r m e g s o m o m j e g har gjort noe. For å få en tur av det må jeg tenke på å komme meg ned på den andre siden av heia og luske meg hjem igjen usett til sykehuset.

Det går, jeg kommer svært vel ned. Men her møter jeg en vei, og jeg tør ikke gå denne veien og kanskje treffe noen. Og når jeg ser på klokken er det ennå ikke spor av en tur – jeg må simpelthen vende om og gå over heia en gang til.

Også dette var en smal sak for meg, skjønt jeg stupte tosket engang og kom under med armen. Og den bratte nedturen til sykehuset klarte jeg ved å sette meg på et lag løvrike kvister og skli.

Jo, det hele var ikke så dårlig uttenkt og utført av meg, jeg kan ikke si annet. Og jeg gjorde ingen forand-

ring i disse turene senere. Det eneste jeg kunne frykte for var at en politi ville søke meg på sykehuset under mitt fravær.

Men når jeg efter dager og uker kom til å tenke på lønnsomheten av disse turene over heia ble jeg ikke så svært tilfreds. Det var ikke det rette arbeide for mine muskler og lemmer, det kostet meg for meget slit, jeg ble svett og utaset uten at min kropp myknet til. Mine f ø t t e r v a r f r e m d e l e s v i s n e u n d e r m e g . D e r t i l k o m a t mine sko ikke hadde tålt påkjenningen, de var revnet både over og under. Og jeg hadde ikke andre sko.

Oversøster er så sjelden å se. Hun har for lite hjelp og må selv koke. Men da hun engang ble synlig sa hun uten videre til meg at jeg skulle gå mere omkring. Hun pekte og viste meg en bra lang vei til Smith Petersens nedbrente villa og sa at der skulle jeg gå.

På Deres ord, oversøster. Mange takk.

Det var til megen hjelp, jeg fikk gå fort eller sakte som jeg ville. Og det var en liten hund på en av gårdene s o m p a s s e t m e g o p p h v e r g a n g j e g k o m o g h i l s t e p å meg med glede.

Imidlertid ville jeg ikke helt kassere turene over heia heller. Det var meg som hadde oppfunnet dem, og der var trær og stener jeg kjente igjen, og jeg skjønte det var en vennlig susning omkring meg, enda jeg var døv og ikke hørte den mere.

Jeg sitter i et veikryss og holder et brevkort i hånden, jeg har skrevet hjem til Nørholm på dette brevkort om de kan prøve å finne noen sko til meg, og nå venter jeg på noen som kommer og skal til byen og kan ta kortet med.

D e n a l l e r f ø r s t e s o m k o m m e r e r e n u n g g u t t , k a nskje i sekstenårsalderen, han har et mørkt, utiltalende ansikt, men jeg reiser meg, holder kortet frem og sier: Vil De være så snill å kaste dette kortet i en kasse?

Det rykker til i gutten, hele hans ansikt forskyver seg, og lenge før jeg hadde fått talt ut hører jeg en murring og ser ham fortsette sin gang.

De skal kanskje ikke til byen? roper jeg unnskyldende.

Han svarer ikke, bare går.

Da jeg hadde vært så uheldig med min første henvendelse tør jeg ikke våge meg til noen annen, men går tilbake til sykehuset. * * *

Det er ingen tvil om at denne unggutten kjente meg.

Han visste godt at jeg var arrestant, og nå ville han vise sin stolte holdning overfor et sånt menneske på jorden.

Vi har fått den politiske arrestant i Norge. Før våre d a g e r v a r d e n p o l i

t s l a g s e v e n t y r i russiske bøker for oss, vi så ham aldri, hele begrepet var ukjent hos oss. Thranerøra, Kristian Lofthus, Hans

Nielsen Hauge teller ikke. Men idag har vi fått en som

t e l l e r, h a n g å r i f l o k k e r o v e r l a n d e t N o r g e , h a n e r i førti, femti, seksti tusen eksemplarer, sies det. Og kanskje i mange tusen flere.

La det være som det vil med det.

Folk setter den politiske fange i forbindelse med noe kriminelt, han går vel med kulesprøyte på seg, ta ivare for tollekniven hans, især skal barn og ungdom passe seg. Jeg har merket det i disse uker og måneder, det har vært så rørende å se. Hva hadde det nå gjort den unge mann om han hadde vært høflig og tatt imot mitt brevkort? Det gjør ikke noe for meg, det er så. Men det er så uvisst å få sendt et kort for meg. De unge søstre som s k a l t i l b y e n v i l s å g j e r n e v æ r e f r i , s k j ø n n e r j e g . O g postbudet tar ikke imot.

Jeg leser, driver og legger kabal.

Apropos tollekniven. Her er kommet en tollekniv inn til meg som jeg ikke forstår. En fin kniv, den er med graverte nysølvholker og er i lærslire. Jeg spør mannen som soper gårdsplassen, men den er ikke hans. Så må jeg vel spørre oversøster.

E n h e r r e i g r å s o m m e r k l æ r k o m m e r i n n t i l m e g , nikker og sier ikke noe. Han går kanskje ut fra at jeg kjenner ham, men det gjør jeg ikke. Så synes jeg han m u m l e r a t h a n e r d o k t o r o g s i e r s i t t n a v n . J e g h ø r e r i k k e n o e o g m å s p ø r r e o p p i g j e n , E r i c h s e n ? M e n j e g k j e n n e r b a r e é n d o k t o r E r i c h s e n o g h a n s k a l v æ r e

arrestert, har jeg hørt. Den fremmede herre leter efter noe i sin lommebok, kanskje efter sitt kort, finner det ikke og oppgir det. Der står vi.

Vil De meg noe? spør jeg.

hilse på meg.

Jeg takker. Det er elskverdig. Det er ellers mest polit i e t j e g o m g å s n

, landsforræder …

Hvorledes har De det her? spør han.

Utmerket.

Kort efter gikk han. Han var meget vennlig, men han talte jo ikke høyt nok til meg.

Det mangler forresten ikke at folk viser seg vennlige.

Her går en snarvei, en sti opp til min haug, og mange tar denne stien fremfor å legge veien om det egentlige sykehus. Her sitter jeg nå og da fordi her er gode steder å holde til i dum ro og iaktta mauren og bli vis. Så går f o l k f o r b i o g s o m m e h i l s e

sitter her, men de hilser.

En eldre dame stanser en dag og ser på meg. Jeg reiser meg og tar hatten av. Hun begynner å snakke, jeg sier at jeg hører ikke, men hun snakker. Så viser hun opp til himmelen, og jeg nikker. Hun viser gang på gang opp til himmelen, som om det kanskje kunne være råd for meg også, og jeg nikker. Hun stanser en annen dame

som kommer forbi, og begge damene blir enige og rekker meg hånden når de går. Bare vennlighet.

O g j e g – i m i n t a n k e l ø s h e t g a v j e g d e m i k k e m i t t brevkort å ta med seg!

Jeg rister på hodet til meg selv og går oppover det bratteste av heia til straff. Det kan trenges at jeg gjør noe alvorlig nå, for skoene mine er revnet enda mere.

De er vel åtte år gamle og er fra det år jeg var i Serbien.

Jeg var kommet på den andre siden av heia og vedble

å g å t i l j e g s å k i r k e t å r n e t . N a t u r l i g v i s v a r j e g n å p å forbudt område, men listet jeg meg langt nok – og enda

b i t t e l i t t t i l – k u n n e j e g k o n t r o l l e r e m i n k l o k k e m e d

t å r n u r e t . F o r r e s t e n v a r j e g e g e n t l i g h e r f o r å s e m e g om efter en brevkasse.

På høyre hånd hadde jeg en gate uten et liv. Jeg be-

g y n t e å g å d e n n e g a t e n n e d o v e r, m e n j e g v a r j o r e d d også, så jeg gikk på tærne. Nederst nede fikk jeg øye på

Grefstads jernvarehandel, og utenfor hang en postkasse.

S k u l l e j e g v æ r e f r e k k ? D e t e r n o e n f å s k r i t t o m å

gjøre. Jeg ser meg lurende omkring, men det finnes ikke et menneske. Det neste er at jeg farer som en strek over gaten, stikker mitt brevkort i kassen og farer som en strek tilbake igjen. Så begynner jeg å gå.

Jeg var ikke kommet langt opp i bakken før jeg fikk e t p u f f i r y g g e n . P o l i t i . To s k e t o g i r r i t a b e l v a r j e g j o blitt i de siste uker så jeg skvatt svært.

Jeg vil bare si Dem at kirkeuret går tyve minutter for sent, sier jeg. Har De klokke på Dem?

Han famler frem sin klokke, og vi sammenligner.

Men det hjelper ikke Dem noe det, sier han. De har ikke lov til å gå her i gatene. Hvordan kan De finne på slikt?

Jeg forklarer alt, bare et brevkort, noen få ord. Se her, vil De bare se på skoene mine.

Vi snakker om to forskjellige ting, sier han.

Jammen gjør vi det, sier jeg også. Og jeg ber Dem unnskylde meg. Var det forresten ikke Dem som kjørte meg til sykehuset dengang?

Nei, svarer han kort. Men det er det samme hvem det var.

Javel. Men det er bare det at jeg skulle så nødvendig h a s e n d t

kassen med.

Hør nå her, sier han. De har pålegg om å holde Dem på sykehuset, og jeg vil ikke se Dem her like inne i byen flere ganger. Forstår De det?

J a , s i

uheldig jeg var. Jeg kunne jo ha ventet litt og gitt Dem brevkortet nå, så hadde De stukket det i kassen og alt hadde vært lovlig.

Han ser en stund på meg, så sier han: Jeg skal unnlate å rapportere Dem denne gangen. Men nå går De øyeblikkelig herfra. Marsj!

D e t v a r n o e n v e l s i g n e t g o d e u t k l i p n i n g s f ø l j e t o n g e r

Morgenbladet hadde i gamle dager. Jeg vet ikke hvorledes de er nå, men i Smith Petersens tid var det skjønnsomt valgt litteratur, og jeg skal ikke ønske meg bedre lesning nå idag. Det er bare det at de varer nesten ikke det spor, selv om de er på hundrer av sider. Jeg har et helt hus med bøker bortpå jordet hjemme, og jeg kunne få hit et billass nå og da, men mine penger er jo arrestert tillike med meg selv, tenk på det. Det ergrer meg ikke, jeg smiler til det og krøsser ingen. En snill dame på Java har sendt meg en kasse cigarer over Holland, hun og hennes mann har lest noen bøker av meg, sier hun, vennlig hilsen og takk. Men at hun ville gjøre det, t e n k e r j e g , f o r e n f r e m m e d s å l a n g t b o r t e , v e l s i g n e t

være henne! Menneskene favoriserer oldingen. Men en dag har jeg ingen cigar mere, hva så? Da slutter jeg å røke, slutter. Det har jeg gjort tre ganger før, et år om gangen, fra dato til dato. Jeg vil være såpass herre over meg selv at jeg slutter. Godt. Men jeg begynner jo igjen, h v a e r d a d e t h e l e t i l ? J e g v i l v æ r e s å p a s s h e r r e o v e r meg selv at jeg også begynner igjen.

Og nå akter jeg ingenlunde å sette dette mitt lys under en skjeppe. * * *

I det daglige liv hender nå ikke stort. En gammel mann kommer opp bakken med en likkiste på sin dragkjerre, hans gamle kone går bakefter og skyver på. Det er nå

andre gangen i min tid det gamle par kommer hit med en likkiste, noen er død i natt nede på sykehuset, og liket blir satt inn i et uthus her på haugen til det skal i jorden. Stille og fredelig, ikke noe særlig. Han løser opp

r e p e t , g å r t i l h o d e e n d e n o g h a l e r. K o n e n s k y v e r p å igjen. Og kisten glir fint innover gulvet.

Det skulle vel ikke være Dem som har lagt igjen en tollekniv efter Dem her? spør jeg.

E n t o l l e k n i v ? s i e r v e l h a n . F o r j e g s e r h a n k j e n n e r efter på seg og derpå rister han på hodet.

En strøm av prat følger, han vil vite mere om kniven, hvordan var den, hvorledes så den ut? Jeg går min vei som om jeg nettopp kommer på at jeg har noe å stå i på mitt kontor.

Og det har jeg også. I virkeligheten er jeg ikke ledig, j e g m å s o m a l l e m e n n e s k e r i d i s s e t i d e r s t o p p e m i n e

s o k k e r h v e r d a g o g b ø t e t r ø y e n m i n p å a l b u e r m e t .

Dertil kommer så mange små gjøremål som jeg ikke vil

n e v n e : j e g s k a l r e i e s e n g , r ø k e m o r g e n c i g a r e n o g s l å fluer. Jeg skal feste det ene stolbenet som idelig detter ut, og jeg skal slå en spiker i veggen til min hatt, og det h a r j e g f u n n e t m e g e n s t e n t i l . E n d e l i g s k u l l e j e g v e l o g s å s v a r e p å e t v i s s t b r e v s o m k o m f o r r i g e m å n e d , men jeg er ingen skribent og lar det være.

Alt skal gjøres.

Min ytterverden er det mindre å si om. Her er bare snaue haugen uten et blomsterbed, været er skarpt, vinden nesten alltid kuling; men her er nær til trær og skog

med småfugl i luften og alskens kryp på jorden. Å, verden er vakker her også og vi skulle være meget takknemlige for å være til i den. Her er rikt med farver selv i sten og lyng, her er makeløse former i bregnene, og det er en god smak ennå på tungen efter en bete sisselrot som jeg fant.

Så går et fly over haugen og gjør det livlig. Så er det to kyr som er tjoret nede i bakken, men det er synd i dem der de står, jeg ser de rauter og er utålmodige fordi de ikke blir flyttet og ikke får vann.

Når tiden kommer er det mat til meg. En av de tre u n g e s ø s t r e s k y v e r e t b r e t t i n n p å m i t t b o r d , v e n d e r seg på hælen og går igjen. Mange takk! roper jeg efter henne. Nei de tre sykesøstre skifter ikke taktikk. Det

e r v e l l i t t v a n s k e l i g f o r d e m k a n s k j e å k o m m e o p p bakken uten å skvalpe med kaffen eller suppen. Jeg vet ikke. Men alt flyter på brettet. Jeg skal ha det slik, det

e r f o r t j e n t . I f ø r s t n i n g e n j e g b o d d e h e r p r ø v e t j e g å

forklare dem at jeg ikke har drept noen, ikke stjålet noe eller satt ild på et hus, men det gjorde ikke inntrykk på dem, det kjedet dem. Nå forklarer jeg ingenting mere f o r d e t e r i n g e n t i n g å g j ø r e v e s e n a v. S u p p e f o r s e g , kaffe for seg, jo det er godt nok det også. Men nå fisker jeg opp av brettet et brev, det er åpnet og atter lukket, politiet har sendt det slik. Eller det er et utklipp av en svensk avis. Eller en elskverdig dansk skuespillerinne sender meg en hilsen. Når jeg har fisket dette opp av brettet tørker jeg det i solen. Det er godt slik også. Men

det er synd i de tre søstre, unge og pene alle tre, men så dårlig oppdratt.

Her går sagn om Smith Petersens nedbrente villa. Den skulle ha vært et syn og et utfluktssted.

Først kommer jeg til en trebro uten rekkverk, nesten b a r e e n k l o p p , m e n s å s t a n s e r j e g v e d n o e n v e l d i g e asketrær, hundreårige og ærverdige, bare fem seks stykker, ikke mere, men resten er vel gått ut. Jeg strever meg opp en stenet og uryddig vei og kommer til ruinen.

Villaen har vært av tre, murene som står igjen tyder på et lite og ordinært landsens hus med utbygg og tilbygg eftersom det trengtes. Jeg kan ikke sette meg inn i at dette har vært noe videre, men det kan jo ha rommet en indre storhet med hygge og komfort, med prakt og luksus og herlighet på jorden, hva vet jeg. Og her kunne ha vært festligheter og store stunder og eventyrnetter som ennå lever i sagnet. Her var et dynasti Smith Petersen, somme av medlemmene med bindetegn, andre ikke. En Smith Petersen var konsularagent i Grimstad, ennå tales om Smith Petersens brygge, jeg vet ingenting om n o e n a v d e m , j e g h a r b a r e f å t t e t b r e v f r a e n S m i t h Petersen engang med en sørgelig uleselig skrift. Var det ikke fransk konsul han var? Han kjørte vel med to hest e r o g k u s k m e d b l a n k e k n a p p e r, o g d e t v a r m e g e t i hans tid, nå ville han hatt to limousiner og hadde måttet bygge ordentlig vei opp til sitt sted.

Men det er ikke det jeg prøver å grunde på, derimot dette: at så få ting varer lenge. At selv dynastier svikter. At endog det grandiose faller en dag. Det skulle ikke være noen pessimisme i denne tanke og eftertanke, bare en erkjennelse av hvor ustillestående, hvor dynamisk livet er. Alt rører seg og er spillevende, opp og ned og til alle sider, når det ene ramler reiser et annet seg, ruver e n s t u n d i v e r d e n o g d ø r. I H å v a m å l t r o r d e p å e n uskyldig statisk varighet av eftermælet. Men fra Madagaskar leser vi om et ordtak hos gasserne: Tesaka liker ikke ting som varer lenge!

Å de kaklende høns på Madagaskar, de får det som de vil ha det.

S å k l o k e e r i k k e v i m e n n e s k e r, v i v i l i k k e o p p g i illusjonen om å vare lenge. Midt i ansiktet på Gud og s k j e b n e n p r ø v e r v i å t r a s s e o s s f r e m t i l e f t e r m æ l e o g

udødelighet, å kysse og klappe vår egen tåpelighet, å visne ned til bunnen uten stil og uten holdning.

Jeg ser i et syn en tegning av Engström fra femti år

t i l b a k e : E t e l d g a m m e l t p a r s i t t e r p å e n h a v e b e n k o g småsnorker. Det er høst. Han har lange skjeggstubber.

Han holder sine hender om staven.

Nå mimrer de følgende samtale: Jeg minnes en pike som het Emilie.

Men kjære, det var jo meg det.

Nå, var det du.

Bjørnson var klar over sin uvarighet: Tiden tar det!

H a r d a v i a n d r e n o e v i s k u l l e h a s a g t ! F o r m i n e g e n

part sitter jeg og noterer og småskriver om en nedbrent t r e v i l l a o g t e n k e r m i t t o v e r d e n n e a f f æ r e . B o r t e v e d

nærmeste gård løper en liten hund frem og tilbake, og jeg ser at den bjeffer imot meg men det forstyrrer meg ikke. Jeg har fred, mitt sinn er rent og min samvittighet fri. Jeg får brev om at jeg vil bli lest i uminnelige tider, også jøssinger skryter av meg. La det være som det vil med denne vennlighet. Men det er jo få ting som varer lenge, tiden tar det, tiden tar alt og alle. Jeg mister en smule navn i verden, et billede, en byste, det ville vel neppe ha blitt en rytterstatue.

M e n n o e e r d e t v e r r e m e d – e n d o g å t a l e o m . J e g hadde trodd at jeg stod meg godt med barn. De kom jo nå og da med sine små bøker til å skrive mitt navn i, og de neiet og takket og vi var glade sammen. Nå brukes jeg til skremsel for barn.

La det være som det vil med det også. Om hundre år og kanskje mindre er barnas navn sammen med mitt navn glemt.

Jeg forstår ikke hva det kan ha vært for et menneske som har kjøpt Topsøes bok og tatt den med seg på et sykehus. Jeg har grundet på det et par dager. Og nå jeg kommer og skal ha fatt i boken igjen er den forsvunnet.

Forsvunnet.

Hvem har tatt den? Det kan ikke nytte at jeg spør,

jeg får ikke svar, i høyden blir det svart: Vet ikke! Jeg ville ha undersøkt boken nøye, blad for blad, og lett efter et mulig merke, jeg er lei for at jeg ikke gjorde det s t r a k s , o g n å e r d e t f o r s e n t . D e t v a r e t p e n t u b r u k t eksemplar, men det kan godt være kjøpt for femti eller hundre år siden – alle årstall er borte for meg, og jeg har ikke noe å slå opp i.

J e g t r a f f i m i n r e l a t i v e u n g d o m f a m i l i e n To p s ø e i Paris, men bare fruen og tre unge barn, Topsøe selv var død. En vakker og elskelig familie med interesser, en datter spilte fiolin, en annen studerte visst kunst, intet av det lå i min vei.

Men den pasient som en dag er kommet til Grimstad sykehus med en av Topsøes bøker i hånden, hvem var det? I min ledighet og lathet spiller jeg litt komedie for meg selv og later som det er om å gjøre for meg å finne ut denne hemmelighet, i virkeligheten interesserer den meg ikke det minste. Det sa jeg også med rene ord til meg selv: Det er noe tøv av deg, det er verre enn kryssord og kabal, og tror du ikke jeg vet det!

Hvorpå jeg går over til å vaske noe tøy for å være nyttig. Her er ikke varmt vann, men jeg har såpe med m e g o g e r i k k e o p p r å d d , j e g k a n k u n s t e n f r a m i n e unge dager på prærien hvor det heller ikke var varmt vann.

Plutselig banker det på døren. Jeg er litt avkledd, men jeg sier kom. Det er en dame, en ung pike. Hva i allverden! kommer jeg til å puste ut. For ikke alene står jeg

m e d o v e r k r o p p e n n a k e n , m e n j e g h a d d e i k k e e n g a n g fått satt tennene mine på.

Hun rører munnen. Hun er blek og forlegen.

Jeg hører ikke, frøken.

H u n s k r i v e r p å e t p a p i r : U n n s k y l d a t j e g h a r t a t t denne boken fra Dem.

Hva for en bok? Topsøe. Det er ikke min bok.

Jeg tok den her igår på bordet Deres.

S å . J e g f a n t d e n i s k a p e t u t e p å g a n g e n . D e t e r e n dansk bok.

Ja. Strålende! skrev hun. Jeg har ikke visst at det var en Topsøe til.

Imidlertid har jeg fått rigget på meg klærne.

D a m e n s k r i v e r : N e i D e m å r i k t i g u n n s k y l d e m e g !

Jeg banket mange ganger på døren igår også, det gjorde jeg virkelig. Men så gikk jeg inn.

Jeg sier i min forvirring: Jeg trodde De var dansk.

Hun ristet på hodet og skrev sitt navn.

Hun fortalte at hun bodde på et lite sommersted ved kysten. Det var mor og hun. De var her hvert år. Det var bare en hytte på en øy. Dessverre så måtte de reise nå.

Hvorfor går De med skrivesaker? Noterer De når De leser?

Hun rødmet og skrev: Jeg visste De var døv.

Vil De ikke sette Dem, frøken?

H u n s k r i v e r o g s k r i v e r, d e t v a r v a k r e h e n d e r, f i n e negler, på venstre hånd et par ringer. Hun er uten noen

s l a g s m a l i n g i a n s i k t e t . H u n e r u n g o g n a t u r l i g , j e g mener å si uskyldig.

Jeg begynner å prate litt: Jeg må le over slik som De fant meg, hva måtte De tenke! Ser De, jeg må vaske et og annet, jeg kunne nok sende hjem, men det tar sånn tid. Først idag har jeg fått et par sko hjemmefra som jeg har strevet svært med å få.

Stakkars Dem!

Nei, nei, jeg ler av det. Det er bare en overgang.

Det ligner Dem! Stundom ler vi alle sammen hjemme når vi leser noe muntert av Dem! Men stundom –

Er dere mange hjemme?

Det er bare min søster, men hun er gift og har sitt eget hjem. Så er det far og mor og jeg.

Er ikke Deres far med dere på øya?

Nei. Ikke iår. Han er arrestert.

Pause.

Det var snilt av Dem å komme til meg.

Nei. Vi visste godt at De ikke ville det. Men så skal vi jo reise og så ble jeg sendt. Av hele familien. Haha, lo hun bakefter.

Jo det var snilt av Dem. Jeg vil nok ikke ha noen til meg, men det er bare sånn i sin alminnelighet. Ser De, jeg er døv, og ingen har tålmodighet til å snakke med meg, og så har jeg til slutt glemt å snakke.

Jeg undres på om De er så helt døv. Får jeg prøve?

Hun talte langsomt og lavt inn i mitt venstre øre, sa noen likegyldigheter og så derefter spørrende på meg.

Jo, sier jeg og nikker.

Hørte De virkelig?

J a h v e r t o r d , t r o r j e g . H v o r l e d e s k u n n e D e v i t e a t mitt venstre øre er best?

F o r d i D e b ø y e r v e

g merket det.

Vi talte sammen og skrev ikke mere. Jeg roste hennes skarpe iakttagelse, og hun fortalte at hun hadde begynt i sykepleien. Jeg takket fordi hun var kommet, ja, jeg velsignet henne. Det vil jeg fortelle hjemme! sa hun.

Hun leter efter noe i sin håndveske, finner det og rekker det frem. Fra mor, sa hun, det er garn, noe å stoppe med. Jeg så her igår en sokk som De hadde begynt på, med nålen i, den lå der på sengen …

Javel?

Ja. Men De må virkelig ikke ta det ille opp, sa hun, vær så snill! Jeg pleier ikke å se meg omkring på den måten og snuse …

Nei, kjære barn.

For det gjør jeg ikke. Men jeg så at De stoppet ullsokken med lintråd.

Nå – jeg er ikke utlært.

Men De har vel ikke – mor trodde De kanskje ikke hadde ulltråd.

Jo, men jeg har glemt det. Jeg får fullt opp.

Hvor? De kan ikke kjøpe det nå.

Det troll av et barn, hun setter meg fast og jeg må si: Vil De takke Deres mor fra meg. Men det er så altfor

e l s k v e r d i g g j o r t a v h e n n e . J e g h a r a l d r i h ø r t m a k e n , ullgarn i disse tider.

Jo vi taler sammen, og det går. Men det skjer med den oppofrelse fra hennes side at hun må være så nær mitt øre. Hun sier hun er glad for at hun traff meg idag, for imorgen må de reise. Jeg sier at jeg takker henne fordi hun kom og er meget trist fordi hun reiser. Virkelig? spør hun. Det vil jeg også fortelle hjemme!

Da hun var gått satt jeg tilbake og tenkte. Et velsignet møte for meg. En hørlig stillhet efter henne. Og nå ligger Topsøes bok der på bordet og er like uoppklart, men jeg bryr meg ikke mere om å vite hvem som har eiet den i forrige århundre. Intet er som å bli pustet på av det levende liv.

Den 2. september. En politi kommer inn på mitt rom og sier uten innledning: Di ska fløtte.

Nå. Hvor skal jeg så hen?

Til Landvik.

Oversøster kommer også tilstede og sier Landvik. Jeg spør hva for et sted i Landvik? Det får jeg ikke svar på, m e n o v e r s ø s t e r f o r k l

r e r a t s y k e h u s e t n å s k a l m o t t a poliomyelittpasienter og mitt rom vil bli opptatt.

Jeg takker for oppholdet hos henne og for lånet av alle bøkene som jeg nå har lest ut. Så pakker jeg kofferten og stiger inn til sjåføren.

Jeg spør ikke mere om stedet i Landvik, det er likegyldig for meg hvor vi kjører, vi slår inn på en liten veistubb til siden, og i en sving leser jeg «Gamleheimen» på et stort hvitt hus.

S å , d e

h e m m e l i g

g a m l e h j e m m e t . M e n d e t p a s s e r j o n e t t o p p g o d t , o g

jeg må smile av deres omhu. Jeg lar meg ikke forstyrre og gir meg tid med å stige ut. Det er skaperi av meg. I virkeligheten er jeg blitt litt forvirret ved å se så mange oldinger på én flekk.

Jeg hilser på bestyrerinnen, får et rom i annen etasje og veiver avskjed til politibilen. Det er søndag og solskinn idag derfor er det så folksomt omkring trappen.

Jeg blander meg med alle, ingen snakker til meg, det v i l l e h e l l e r i k k e h a l ø n t s e g , d e r e s n y e k a m e r a t e r s å døv.

Og her i gamlehjemmet opplever jeg nå dagene som de kommer. Jeg gjør hverken fra eller til selv, men alt g å r s i n g a n g . E v e n t y r ? S t ø r r e r y s t e l s e r ? L a n g t i f r a . Hvis det ikke kan kalles en røynsle at jeg leser om komplementærene i Goethes farvelære og forstår ikke det spor.

Men jeg er politiet takknemlig for at jeg kom hit, det er et ønskested for meg. Her går jeg nå en lang tur uten å høre noe om en bygrense, spiser, sover og leser. Jeg skriver også litt, men det vil jeg ikke nevne for ikke å ergre noen.

Gamlehjemmet er et stort sted, verdig en stor bygd. Her er kommunelokale, forskjellige kontorer og folkeboksamling, her er daglig post, telefon, radio og mange mennesker som kommer og går i sine ærender, og utenfor dette midtpunkt hele landet. Det viktigste kontor er

piker og skriver, to skjønnheter, midt i denne utrolige oldingeverden med åtti-nittiåringer.

Da jeg ikke har hatt lov til å lese aviser har jeg stjålet

, men når jeg fikk vask hjemmefra fulgte jo forskjellige

a v i s e r m e d i e n s æ r s k i l t t u l l , d e r v e d f i k k j e g v i t e l i t t o m h v a s o m h e n d t e , f o r f ø r s t e g a n g o g s å o m t y s k e skjenselsgjerninger i vårt land. Det ble jo store huller i min kunnskap på denne måte sendt med vasken, men jeg ble ikke helt analfabet.

Her på gamlehjemmet er det lettere for meg, jeg får hver gang lese Grimstadbladet i kjøkkenet, og det er stor hjelp. I det hele tatt er alt lettere her, bestyrerinnen e r e n d a m e m e d f o r s t å e l s e o g g o d t h u m ø r, h u n h a r holdt hjemmet i sin hånd i 23 år, og skjønt hun bare er halvt så gammel som somme av oss kommer hun regelmessig rundt til oss pleiebarn med sjokolade og godter og kaker når rasjoneringen er der. Det eneste hun ikke oppnår for meg er bibliotekarens velvilje. Det greier hun ikke. Han er seminarist og lærer, han ønsker ikke å låne ut noen av folkeboksamlingens bøker til meg.

Enda jeg kanskje kan ha skrevet noen av dem. Jeg vet ikke.

Når jeg går mine turer henger jeg godt i, så jeg ikke skal ha noe å si på meg. Jeg gjør det for nattens skyld

f o r å f å d e n s ø v n j e g t j e n e r o p p . S ø v n e r b e d r e e n n mat, tåler ikke sammenligning. Å, søvn er ikke at jeg sitter og måker mat inn i hodet på meg, tro bare ikke d e t . M e n s ø v n d e t e r d e n m a k e l ø s e g a l s k a p a t j e g finner i en lomme noen penger som jeg aldri har mistet og som jeg har lett svært efter. Søvn er at jeg endelig kommer løs fra en sterk sjømann som jeg holder på

å d r e p e , m e n s o m t i l g j e n g j e l d k l y p e r m e g m e d e n havesaks. Ja, så vidunderlig av fabel og liv og mirakel er søvnen.

Men derfor kan jo også mat være til noe, gjerne det. Jeg har ingen fastlagte tider, når det faller meg inn tar jeg min stav og går. Det ligger ikke for meg å bruke s t a v e n s t o r t , d e n s k a l b a r e v æ r e m e d s o m e n a n n e n hund og ikke mere. De fleste kaller staven min for stokken, spaserstokken: Skal jeg ikke hente spaserstokken Deres, sa de til meg i hotellene engang. Men det synes jeg var for fint, så jeg kaller den alltid staven. Den har krumstavs fasong og den har gummi doppsko, men den har dessverre også fått en vankledelig ståltråds surring nederst nede hvor den sprakk. Ellers har den flere mer-

ker i metriske mål som gjør meg selvhjulpen hvis det trenges.

Jeg hilser til barn som jeg møter, somme av guttene har vel hørt om at jeg er døv og morer seg nå med å komme tett inn på meg og skrike noe. Jeg hilser også t i l v o k s n e h v i s j e g s y n e s d e i n n b y r t i l d e t , m e n e r d e avvisende og snur seg bort passerer jeg dem likegyldig.

Men jeg hilser gjerne, det kan ikke nektes, jeg hilser for gjerne. Jeg lærte det i barndommen, da sa de det var pent å hilse, og det henger i meg ennå.

En solskinnsmorgen i Praha var jeg ute og så efter en tobakksbutikk. Da jeg kom inn stod en munk der, d a m e n v e d d i s k e n r a k t e h a m j u s t e n m y n t o g h a n

t a k k e t o g v i l l e g å . S c e n e n v a r s å f r e m m e d f o r m i t t

n o r s k e h j e r t e , o g j e g f ø y e t m o m e n t a n t e n m y n t t i l den forrige. Munken overveldet, han begynte å si noe,

h a n l ø f t e r b e g g e s i n e h e n d e r, j e g g l e m t e m i t t æ r e n d

og kjøpte ikke noe, jeg kom meg ut, ut på gaten, vekk. Siden gikk jeg omkring og var glad i menneskene og

v e r d e n , j e g h i l s t e t i l a l l e j e g m ø t t e o g m e n n e s k e n e

s m i l t e t i l b a k e o g h i l s t e d e o g s å , d e t v a r i n g e n s o m stanset meg, alt var pent. Hva folk tenkte, hva gaten tenkte vet jeg ikke, kanskje at jeg måtte ha vært tidlig ute når jeg alt nå kom fra vinstuen. Hva bryr jeg meg om det! Jeg er den jeg er, og Praha er en herlig by. Jeg leste for lenge, lenge siden – jeg er så gammel og alt har nå hendt for så lange åremål tilbake – jeg leste

e n h i s t o r i e o m S o k r a t e s . H a n g i k k m e d e n v e n n p å

g a t e n o g S o k r a t e s h i l s t e t i l e n d e m ø t t e . H a n s v a r t e ikke! sa vennen forarget. Sokrates smilte og sa: Det gjør ikke meg noe at jeg er høfligere enn han.

N å s t r ø

å m e g e t s

j e g k u n n e si til forsvar for meg, men jeg tier med det. Kunne jeg i k k e m i n n e o m

s o m h i

s t e m e d fremrakt høyre hånd for å vise at de kom uten våpen. Enn da jeg stod sammen med den japanske minister i en elevator i Oslo og vi begge var like høflige og ikke ville stige ut først. Heller ikke angrer jeg på at jeg reiste meg og overlot min plass til en dame som kom inn i en sporvogn i Versailles. Nå reiste riktignok også alle herrene seg, men jeg kom først. Det var en pen gammel dame med enkeslør og et perlebånd om halsen, kanskje en hertuginne av blodet sannelig, hun kunne adoptere meg. Men jeg gav iallfall disse herrer, disse franskmenn, e n l e k s j o n i h ø f l i g h e t s o m d e i k k e g l e m m e r, j e g v a r først.

Ja det var i de unge dager som ingen interesse har nå mere og derfor ikke skal nevnes. Men selv i Nordland, i Salten fogderi, minnes jeg at vi la luen ydmykt under venstre arm og hilste «Freden!» når vi kom inn, «Signe arbeidet!» til dem som holdt på med noe og «Bli i freden!» når vi gikk igjen.

Det var vår hilsen.

Idag den 22. september atter kalt til forhørsdommeren.

Det er tidlig om morgningen, litt for tidlig for meg og hele gamlehjemmet. Jeg kunne blitt varskudd, men det ble jeg ikke, hva er telefon til? Det står ikke på for en politi, han kan lett nok stige inn i en bil og komme, men fangen han har bare å følge som han står og går.

Jeg ville gjerne ha vært ferdig og kledd når jeg skulle møte for forhørsdommeren. Også i tsartidens Russland fikk de et sukk for seg. Her var det ikke så.

Jeg mumlet en unnskyldning, og den gamle fine forhørsdommer unnskyldte meg. Ellers var det ikke stort han ville: min fastsatte tid var ute idag, og nå skulle vi forlenge tiden til 23. november. Det ble klargjort, skrevet og støttet med forskjellige spørsmål som dommeren

la skriftlig for meg for å slippe å tale inn i mine døve ører. Jeg svarte efterhvert og fastholdt min tidligere forklaring at jeg stod inne for det jeg hadde gjort.

S å v a r v i f e r d i g e o g j e g k u n n e k j ø r e s t i l b a k e o g f å klær på meg.

To nye måneder – godt, det endrer ikke noe for meg h v e r k e

. E

d e , m e n d e gamle er vennlige og lar meg ikke merke det. De har frivillig søkt hit som det høveligste sted å leve sine siste dager på, jeg derimot er kommet her ved politiets hjelp

og er tvangsinnlagt. Også de andre kan vel ha sine skav a n k e r, s o m m e h a r d e t i r y g g e n , a n d r e e r y n k e l i g e i

benene, men jeg er jo basen, jeg mangler nesten totalt e n v i s s s a n s s o m g j ø r m e g u b r u k e l i g t i l å f å m i m r e

noe med. Det er ingen ringe feil og jeg har mange flere: der kan jeg for eksempel stå så desperat fast for et ord jeg skal bruke at jeg for å si noe må si noe annet først.

J e g e r i k k e a l e n e o m d e n n e p l a g s o m m e s y k e , d e n e r forresten gammel og fin og heter afasi, den store Swift i England var verre av afasi enn jeg.

Hva skal vi mukke for, hver har sitt å drages med. Heller ikke gjør noenting noe her i gamlehjemmet, vi har vår frihet til å komme og gå, å røre oss, å iaktta hverandre. Her er fullt hus, femten, tyve, begge kjønn, flere sengeliggende. Nå og da er det noen av oss som dør også, det kan ikke unngås, men det gjør ikke større

i n n t r y k k p å o s s e f t e r l e v e n d e . Vi s e r e f t e r d e n h v i t e kisten, men når vognen er kjørt snur vi oss til oss selv igjen.

Er det forresten ikke en dagens og tidens mote at likkisten skal være hvit nå? Jeg vet ikke hva som er rettest, men i mine barneår var en likkiste sort, det var bare til småbarn det var hvite kister. Også ellers har moten eller vanen skiftet efter stedet: her omkring flagges på halv stang hele dagen for et lik, i Nordland var skikken den at så snart kisten var senket i jorden gikk flagget fra halvt helt tiltopps og ble stående.

Begge måter kan være gode, kanskje like gode.

Mens jeg går en dag og noterer noe småtteri for meg selv er det en mann som når meg igjen. Det var litt rart for jeg var kommet inn på en avsides skogvei, bort fra all ferdsel, og trodde meg gjemt.

Mannen såvidt smilte litt og begynte å holde skritt med meg. Det passet meg dårlig, jeg prøvet å gi meg tilbake. Det hjalp ikke. Jeg hører ikke, sa jeg. Han nikket, og plutselig fikk han sagt meg merkelig klart: Jeg vet hva De er for en!

J e g s t u s s e t l i t t , s m i l t e t i l h a n s g e n e r t e f o r s ø k p å å spøke og sa: Jeg vil helst gå alene.

Mannen oppgav meg ikke, han snakket noen likegyldigheter og jeg oppfattet et og annet ord.

Han så ikke ut til å være noen røver, men han var plagsom, jeg ville bent snu og gå min vei, jeg lot som jeg leste på det jeg hadde skrevet og brydde meg ikke

o m h a m . M e n m e d e t t h ø r t e j e g h a m b r u k e e t e k t e

saltværingsuttrykk: Fortryt ikke på det!

Det gikk en minnelse gjennom meg ved disse simple o r d , h j e r t e t h ø r t e d e m . E r D e f r a N o r d l a n d ? s p u r t e jeg.

Åja, sa han. Men De kjenner ikke meg.

Nå sa han skiftevis Dokker, De og du, han gjorde seg flid med å tale tydelig, med korte setninger nær øret mitt. Kanskje det var selve tonefallet i hans røst som gjorde at jeg forstod det meste.

Jeg sier ikke et ord om hvorledes han så ut, han var s å a l m i n n e l i g , s å a l t f o r a l m i n n e l i g : m i d d e l s a v v e k s t ,

snill i ansiktet, mager og halvgammel. Kanskje av trang, kanskje av ydmykhet bar han skoene sammenknyttet over akslene og gikk barfotet.

Jeg er glad for at jeg fikk se Dokker, sa han.

Maken til mann! Jeg kunne jo nærmest skjære tenner.

Og at Dokker vil høre på meg, sa han.

Jeg er jo døv, har jeg sagt. Hva skal jeg høre på?

Vi er begge fra Hamrøya.

Nå. Jeg lot som om dette ikke var noe videre, men det gjorde meg langt medgjørligere.

H a n r a k t e m e g e n a l m a n a k k s o m v a r f r a f l e r e å r

tilbake, den var i et slitt skinnbind, med en mengde skrevne sider som han bad meg lese.

Jeg hadde ventet det, fortellingen, levnetsløpet.

Begynner det ikke å bli koldt å gå barfotet nå? spurte jeg avledende. Det er snart oktober.

Jeg har nedtegnet alt så sannferdig, sa han opptatt med sitt.

Å hvor jeg kjente det! Inntil for ti år siden fikk jeg pakker i posten med sannferdige hjemmehistorier og k j æ r l i g h e t o g d i k t . J e g k a n i k k e l e s e d e t , s a j e g . J e g orker ikke.

Siden vi begge to er fra Hamrøya –

Hvor er De fra der?

Fra Sagfjorden, fra Kløttran.

Hva heter De?

Jeg? Martin. Jeg kaller meg Enevoldsen til navn.

Jeg skal prøve å kikke på det, sa jeg trett og bladde i heftet. Men jeg kan ikke lese alt, bare hist og her.

Det stod om skolelæreren og om en mann som het Berteus, jeg så navnet Alvilde et par ganger, om å komme til fred med Gud, om å fare til Klingenberg, og om presten, ro fiske, skjerpe i fjellene –

Nei på den måten kunne jeg ikke lese, og han stod der og så på meg. Jeg leverte ham heftet tilbake, men det var klart at jeg ikke kunne få vekk denne mannen uten videre, og til slutt hadde jeg heller ingen lyst til det. Han virket som bedende på meg og han var i min hånd.

Vi satte oss i lyngen og snakket sammen, jeg tente pipen, men han røkte ikke, han snakket. Jeg merket at han var redd for å trette meg og han viste til almanakken og sa: Det er bedre du leser det selv.

Men jeg ville heller høre på.

Merkelig at jeg hører deg så bra, sa jeg og duttet ham tilbake. Bedre enn jeg har hørt noen annen.

Jeg er vant til å snakke tydelig når at jeg står og taler, sa han.

Hvorledes taler?

I forsamlinger.

J a s å , i f o r s a m l i n g e r. M e n d e t v a r i k k e o r d e n e j e g mente, det var lyden, låten. Låten på ordene. Hans røst var ikke sterk, men så født til øret og trengte inn. Han kunne lese vers med den røst og fenge.

Leser du salmer? spurte jeg.

Å nei. Ja Davids salmer.

Synger du noe da?

Nei. Men jeg spiller på orgel.

Og så var det en pike som het Alvilde? sa jeg plutselig og så på ham.

Han ble overrasket og svarte: Ja, hun heter Alvilde. Hvorledes vet du det?

Jeg leste det der i heftet.

Ja det kunne du gjerne. Mere enn som gjerne! Det var ikke noe ondt i det.

Men fortell meg nå, hvorledes er du kommet inn i dette?

Av Guds nåde! svarte han.

Javel. Men kom du benest fra Kløttran i Sagfjorden og begynte å tale i forsamlinger?

Å n e i , å n e i , s a h a n h j e l p e l ø s . D e t v a r p r e s t e n s o m hadde meg til det. Det var i en begravelse, da jeg kjente at jeg fikk kallet.

Så talte du. Hva sa du da?

Jeg sa ikke noe. Jeg bad til Gud. Det var i han Berteus sin begravelse. Det står alt sammen skrevet her.

Det var ingen råd, jeg slapp ikke og måtte begynne å lese. Jeg tapte ikke på det, langtfra, de jevne ord og skildringer var god fortelling og dro meg med.

Jeg leste:

Det begynte med at det var en mann som het Berteus, han kom fra Kvæfjord og slo seg til. Han var gift og de hadde en liten. Jeg var så ofte sammen med ham

s k j ø n t h a n v a

båt. En utmerket mann på alle måter og var som en b r o r m

Schøning i Hillingen og jeg var med ham og satte opp

s t u e n , s å h a

. O m

skippa seg for Lofoten, han hadde sjøleiende åttring. Konen var igjen hos oss i den nye stuen sin. Jeg vil ikke si noe på henne, men det lille barnet var alene igjen i stuen når hun gikk i bærmarken sammen med andre. Ut på vinteren kom de roende hjem med Berteus, han

h a d d e n e r v e f e b e r o g b l e l i g g e n d e i t o d ø g n . H a n l å uavlatelig og snakket over seg, og ingen ville være hos ham fordi han var så smittsom av nervefeber, og konen hun torde heller ikke være hos ham så den lille kunne komme noe til og bli smittet, sa hun. Derfor var det at jeg ble sittende og gav ham sukkervann med en fjær som jeg lesket leppene hans med, og han talte over seg hele tiden. Det varte bare i to døgn, så var han død.

J e g b l e s å a l d e l e s f o r t u r e t d a d e t t e h e n d t e , f o r v i hadde jo alle trodd at han skulle komme seg, men det v a r i k k e s å l a g e t . J e g v i s s t e i k k e h v o r l e d e s j e g i a l lverden skulle fare åt eller forlike meg med denne snare død, han var så frisk og sterk da vi tømret stuen, og s å f i k k h a n b u d o m å k o m m e ! J e g l å o m n e t t e n e o g

grublet og fikk ikke fred. Konen ville ha ham til kirkegård i Kvæfjord, men det var så altfor avbakelig, for båten hans og mannskapet var jo vendt tilbake til fisket i Lofoten og det var ikke råd med annen skyss. Det var noen gode folk som rodde til Klingenberg efter kiste og litt matvarer til begravelsen, men jeg var ikke med. Enn om jeg fikk bud fra døden om å komme jeg også likesom han Berteus, hvor ville jeg havne da? Skolelæreren var hos meg og snakket med meg at jeg ikke måtte ta det så tungt, men det var ingen hjelp for meg. Da kravlet jeg opp i sneen til en fjellhammer som heter Kleksen, fordi den er så lik en ørn, og der la jeg meg på kne og ropte til Gud og Jesus i min nød. Det gjorde meg godt, jeg bad om forstand og opplysning for min sjel og ble så sannelig bønnhørt som aldri før. Det gikk lang tid, s o l e n g i k k n e d o v e r h i m m e l e n , j e g s å f l e r e f r e m m e d e

f o l k n e d e v e d h u s e n e , o g d e v a r k o m m e t t i l b a k e f r a

Klingenberg med kisten. Men da var det at jeg fikk en sterk klarhet og et overhendig lys inne i meg som var som den største herlighet. Jeg ble fra meg og snakket

h ø y t h e l e v e i e n h j e m o g h o l d t i k k e o p p . P r e s t e n v a r kommet og liket var lagt i kisten, de skulle legge lokket

p å o g d e h y s s e t m e g t i l å t i e s t i l l e , m e n p r e s t e n h a n vinket til dem, for han hadde konfirmert meg og kjente

meg: La han Martin være i fred! sa han. Jeg la hendene

s a m m e n o g r a k t e d e m h ø y t o p p o g b a d o m n å d e o g

tilgivelse for Berteus sin sjel og for oss alle, jeg visste ikke stort av meg eller hvor lenge jeg holdt på, like til

presten tok meg i hånden og takket meg. Men da jeg f i k k s e t t e m e g s o v n e t j e g p å e n s t o l o g v a r u t m a t t e t .

Lovet være Gud i det høyeste! Dette jeg har nedtegnet her er om hans gode og trofaste nåde mot meg fra den dag på Kleksen og til nå.

Ti d e n g i k k o g d e t h e n d t e i k k e n o e m e r e . E n k e n

skulle tilbake til Kvæfjord og hun ventet åttringen med mannskap til å ta henne hjem. Det var nå april. Hva skulle hun gjøre med stuen? Hun prøvet å få den solgt, men det fikk hun ikke, så bad hun meg få lensmannen til det, og det lovet jeg. Da jeg kom tilbake fra lensmannen sa hun til meg at jeg kunne jo ha stuen så lenge.

Jeg spurte hva hun mente. Jeg vet ikke hva jeg mener, s a h u n , m e n d u v a r j o m e d h a n B e r t e u s o g t ø m r e t

stuen, det var derfor jeg sa det! Jeg forstod fremdeles ikke hva hun mente. Nei du tenker bare på en annen, sa hun, og hun tuller deg snoft vekk, for hun skal jo ha skolelæreren, vet du! Ja det vet jeg, sa jeg, og nå skal v i i k k e s n a k k e m e r e o m d e t o g b a r e t i e s t i l l e . M e n dagen efter kom åttringen efter henne og barnet og hun f ó r t i l b a k e t i l f o l k e t s i t t i K v æ f j o r d h v o r h u n h ø r t e hjemme. Alt laget seg. Sommeren kom nå, og det ble s k o l e l æ r e r e n s o m k j ø p t e s t u e n o g f l y t t e t i n n d e r o g holdt skole. Han giftet seg høysommers tid og kjøpte

s e g g r y t e r o g k j ø r l e r o g e l l e r s n ø d v e n d i g e t i n g p å Klingenberg, de var et lykkelig par og lå i høyet og var tilfredse. Selv gikk skolelæreren uke efter uke med en hammer i hånden og skjerpet i fjellene omkring, men

han fant ikke noen verdifulle metaller som han kunne sende inn, og det gikk galt med alt han hadde kjøpt,

j a s e l v h a n d e l e n m e d s t u e n m å t t e g å o m i g j e n f o r d i han ikke fant noe i fjellene.

Ut på høsten hadde skolelæreren fått en bedre post

p å H e l g e l a n

han var en kyndig og flink mann i alle fag. Han kom fra Tromsø seminarium med lærdom og innsikt, han

k u n n e s p

hodet. Synd i en sånn mann, meg lærte han orgelspill og andre lærte han andre kunster, han het Hans Næss og var en høy og vakker mann, men han hadde kanskje ikke stor stadighet til noe og glemte sin Gud. På Helgeland kjøpte han en gård, men det kom han heller ikke vel ifra og hadde den bare et par år så måtte han vekk fra gården og alt de eiet ble oppskrevet. Endelig fant han ut at han skulle reise til Amerika og at han egentlig

s k u l l e v æ r t d e r h e l e t i d e n . H e r i s y n t e s o g s å a n d r e a t han hadde rett, for en mann som kunne så meget som han og kunne være så flink med hode og hender måtte Amerika være det eneste rette land. Han lånte til billet-

t e n o g r u s t e t s e g m e d g o d t m o t , j e g v a r n e t t o p p p å

Helgeland da han tok farvel med familien og dro av-

s t e d . D e t e n e s t e j e g k u n n e g j ø r e v a r å b e e n i n d e r l i g

bønn til Gud om at det måtte gå ham godt i det nye liv o g d e n n y e v e r d e n , e n d e l i g b a d j e g o g s å d e n n å d i g e

Gud om å tilse og skjerme konen og de to små som ble latt tilbake her, men som skulle komme efter så snart

mannen så seg råd til det. Så reiste han. Herrens vilje skje! Hun så ham aldri mere.

Nei hun så ham ikke mere på denne jord. Hun fikk

e t p a r b r e v f r a h a m o m a t h a n v a r k o m m e t v e l o v e r

og tenkte seg vestover, siden gav han ikke livstegn fra seg. Hun leste i bladene om en overhendig stor brann i Chicago hvor så mange kom bort, så var han vel blant de omkomne, kunne hun frykte. Men hun holdt aldri opp med å spørre og forske efter ham og tenke på ham år efter år, og dertil levet hun i den sørgeligste fattigdom. Det var en hard tid for henne, ikke var hun gift og ikke var hun ugift, og forsørges skulle hun med seg

o g s i n e . M e g t å l t e h u n n e s t e n i k k e å s e n å r j e g k o m omkring på de kanter av landet, og hun sa til meg at det hadde vært langt likere om jeg ikke hadde lånt ham pengene til billett enn å nedstyrte dem alle i ulykke. Det kunne jeg ikke svare noe til og jeg gikk bort med sorg i hjertet. I det sinnsvesen hun nå hadde torde jeg ikke v i s e m e g o f t e f o r h e n n e , m e n s e n d t e h e n n e b a r e e n hilsen til jul og de andre høytidene. Det tok hun meg o g s å i l l e o p p , o g n e s t e g a n g j e g k o m v a r h u n f u l l a v bitterhet og lot meg høre meget ondt. Jeg forstår ikke hvorfor du sniker deg inn her på disse kanter, sa hun, hører du ikke hjemme i Hamrøya? Jeg kommer sørfra og skal langt nordover just nå, sa jeg, så jeg ville bare se innom. Nei du går og lusker, sa hun, og hva må folk der hjemme tenke om det? Du mener vel ikke at du får meg til å glemme ham som du fikk vekk? Haha, gode

Martin, du vil da ikke by deg imot ham? Nei det har ikke vært min mening, sa jeg. Ja du skal bare ta det du har med, jeg vil ikke eie det for mine øyne, sa hun, vi trenger ikke noe og du skal ikke vør! Det var bare ørlite til barna, sa jeg. Ja men jeg forstår ikke hvorfor du ikke kan holde deg vekk, sa hun. Jeg skal holde meg vekk, sa jeg.

Jeg angret på at jeg sa det, for jeg gjorde bare galt verre og fikk henne til å gråte. Det var ondt å se på. Jeg sa til henne at jeg tenkte ikke en smule mere på det hun hadde sagt, men hun kalte seg selv det verste utskudd og kreatur og ville ikke la seg trøste. Da jeg gikk fulgte hun meg ut og gråt hele tiden. Nå er det vel det siste jeg ser deg også? sa hun. Snakk ikke så sørgmodig en tale, svarte jeg, kanskje neste gang har du fått en eller annen efterretning. For Gud er ingenting umulig!

Jeg leste ikke mere og leverte ham almanakken tilbake. Det skuffet ham. Også det var velkjent for meg, de kan ikke skjønne at noen kan la være å lese hele resten, den er jo ikke verre enn det andre.

Det gikk alvorlig galt med skolelæreren, sa jeg for å mildne ham. Det var vel Alvilde han ble gift med?

Han stusset. Det står ikke her, sa han.

Nei.

For det er ikke nevnt et eneste sted.

Fortell meg nå, har du brukt alle dine dager helt fra ungdommen til å tale i forsamlinger?

Jeg taler ikke stort, det har jeg ikke lærdom til. Jeg ber til Gud.

Men i alle disse år, det må da være en menneskealder.

Ja du kan så si! Dessverre er tiden gått og alle årene er gått, og jeg har ikke fått utrettet noe for oss mennesker på jorden.

Hvordan kom du hit, så langt sør i landet?

Jeg går.

Til fots?

Ja. Jeg vandrer. Jeg har også vært i Sverige og Finland.

Unnskyld at jeg spør, sa jeg. Får du noe for det? Jeg mener om noen betaler deg?

Nei. Men Gud er nådig mot meg, jeg lider ingen nød. O f t e g j ø r j e g e n d a g s a r b e i d e o g f å r l i t t f o r d e t , j a m a n g e n g a n g f å r j e g t i l o v e r s . S å d e t s t å r i k k e p å f o r meg.

Går du inn og ber om mat?

Nei, svarte han og ristet på hodet. Men når det høver således så får jeg også mat sammen med de andre som er tilbords.

Javel. Men når det ikke høver således?

Ja da venter jeg til et annet sted, eller jeg trenger ikke noe. Det skal da ikke så svært meget til.

Jeg så på den magre vandrer og sa: Jeg ber deg unn-

skylde meg, men var det ikke bedre at du gav deg inn i en forening eller et religiøst samfunn eller selskap, så du hadde noe fast?

Jo det kan gjerne være, svarte han. Men ser du, jeg har ikke noen lærdom eller kunnskap å vise for meg, jeg må gå på egen hånd og holde meg til Gud, det er det tryggeste. Å, det er lett for meg å komme frem, jeg

b e r t i l G u d o g e r t r y g g . G å r j e g i n n i e n s t u e e l l e r e t hjem så takker jeg Gud for at jeg er kommet inn under dette tak og ber om himmelens velsignelse og forlatelse for oss alle. Det pleier å komme noen til å høre på, og e r d e t e t l i t e h u s o r g e l d e r s å b l i r d e t e n h e l l o v s a n g .

Således går det til.

Hvorfor er det så om å gjøre for deg at jeg skulle lese almanakken din?

Åjo, det hadde sin grunn. Jeg hørte jo nå og da om d e g i m i n o p p v e k s t i H a m r ø y a , s å j e g k j e n t e n a v n e t ditt.

Men hvorledes visste du at jeg var her?

Jeg kom til å høre det av noen. Og så tenkte jeg med én gang at jeg ville prøve å treffe deg.

Jaså.

J e g h ø r t e n o k a t d u v a r b l i t t d ø v, m e n d e t v a r j e g ikke så redd for. Far min var døv og mor min var døv, det nyttet ikke å skrike til dem, det hørte de ikke. Det er også mange døvhørte folk i forsamlingene som aldri hører et ord om Gud eller en bønn til ham.

Ja. Og hva syntes du så du ville treffe meg for?

J o , d e t k a n j e g o g s å s i d e g h v i s d u i k k e v i l t a d e t

fortrydelig opp?

Nei, nei.

Så vil jeg bare si et eneste ord: at nå må du beskikke ditt hus. Det er på tide. Du er en gammel mann.

Vi tidde begge, og han sa ikke mere. Ingen preken, han hadde det gode skjønn og tynnet ikke ut sine ord. Kan hende han hadde tenkt ut dette avskjedsord, kan hende han pleiet å bruke dette ord til oldinger som han traff på sin vei.

Jeg takker deg for ditt strev med å snakke med meg idag, sa jeg og stappet ned i lommen hans en liten papirskilling.

Men dette gjorde oss begge flaue og jeg sa for å rette på det: Hvor går du nå hen herfra?

Til byen, sa han.

Ta så på deg skoene, sa jeg.

Ja, men det haster ikke, sa han. Jeg sparer dem til jeg kommer frem til folk.

Det er blitt oktober. Naturligvis er cigarene mine slutt n å f o r e n t i d s i d e n , m e n d e t g j ø r i k k e n o e , j e g h a r tobakk i esker, norsk avl, og røker pipe. Jeg ser en av d e g a m l e k o m m e h j e m e n d a g m e d e n l a n g t o b a k k splante, en ren busk, som han har fått fatt i et eller annet sted, han plukker omhyggelig hvert tørket småblad av

stilken, stapper dem i pipen og tenner. Det går det også, går utmerket, vi andre gamle får humør av å se på det.

Siden i sommer da jeg fikk bedre sko hjemmefra, har j e g i k k e m

diger kulturstudie fra Danmark, en bibel som jeg har fått låne her, og en stor bok om Ny Guinea.

En kveld kommer doktoren og sier han skal undersøke meg.

Hvorfor det? spør jeg.

Politiet har tenkt på om De skal hjem til Nørholm eller hva.

Skal jeg kle av meg?

Nei langtifra, svarer han, løs bare opp for skjorten litt.

H a n l y t t e t t i l b r y s t e t o g r y g g e n . K a n s k j e l i t t h ø y t blodtrykk, sa han. Vil De gjerne hjem?

Jeg vil hva politiet vil. Jeg har ingen vilje nå.

Ferdig. Det hadde tatt ti minutter.

Jeg heftet meg ikke ved denne undersøkelse. Politiet syntes meg unødig omhyggelig, jeg var sunn og frisk, blodtrykk, hva var det? Hadde aldri hørt om det før.

Det var ikke noe iveien med meg, jeg var bare gammel og døv.

To dager senere kom en sakfører med mange store papirer og skulle foreta formuesregistrering, sa han.

J e g o p p g a v d e t s a m m e s o m t i l f o r h ø r s d o m m e r e n : rede penger 25 tusen, gården Nørholm og 200 aksjer i Gyldendal.

Men så forfatterrettighetene, sa han og skrev 100 tusen for dem.

Bare gjetning! Jeg sa: De er kanskje verd 100 tusen kroner, de er kanskje ikke verd 5 kroner, ingen vet det, jeg er en død mann. Spør i Gyldendal, det er iallfall fagfolk der.

Han strøk de 100 tusen og satte 50 tusen i stedet.

Smykker? syntes jeg han sa.

Da jeg ikke bruker ringer grep jeg til vesten og ville gi ham mitt ur, men han ristet på hodet.

Ferdig.

En uke gikk. Jeg ante fred og ingen fare, fikk besøk av min datter og svigerdatter fra Nørholm, spøkte og lo med dem, fortalte småting fra livet. Mine slektninger kunne fortelle meg at jeg nå skulle til Oslo, til «et pent pensjonat», de hadde det fra kjenninger i politiet. Nå, ikke meg imot! Jeg ville bli borte en fjorten dagers tid, hadde politiet ymtet. Mine slektninger leverte meg hver sin pengepakke som jeg skulle gjemme for dem til jeg kom igjen – dette var noe de pleiet å gjøre når de hadde fått noen skillinger.

Neste kveld kom politiet og kjørte meg til Arendal. Det var søndag. Jeg kom inn i en overfylt jernbanevogn o g v i s s t e f r e m d e l e s i n t e t o m f o r m å l e t m e d m i n r e i s e – inntil politiet på en svært fin måte spilte meg ihende et nummer av Aftenposten hvor det stod at jeg skulle

til Psykiatrisk klinikk. Hemmelighetsfullhet også her. Da toget kom til Oslo hadde jeg sittet hele natten rett

o p p o g n e d i t o l v t i m e r. O g j e g v a r i n g e n u n g d o m .

Båten ville tatt syv timer og jeg ville ha fått ligge.

Det var mandag morgen 15. oktober klokken mel-

l o m t i o g e l l

dører til Psykiatrisk klinikk. Og de tre dører låstes igjen.

Jeg ble møtt av en sverm hvitkledde sykepleiersker, jeg måtte utlevere alt jeg hadde i lommene, mine nøkler, klokken, notisbok, pennekniv, blyant, briller, alt. Jeg hadde to knappenåler i mitt trøyeoppslag, de ble tatt, varetrekket ble flådd av min koffert, vel av frykt for at jeg kunne ha gjemt noe farlig der bak. Derpå åpnet de min koffert og begynte å grassere med innholdet.

D e t b l e s p ø r s m å l o m e n e r k l æ r i n g f r a d o k t o r e n . Hadde jeg ikke noe skriftlig fra doktoren? Nei. Det var politiet som kom med meg, jeg var arrestant, jeg var l a n d s f o r r æ d e r, m å v i t e . D e n e l s k v e r d i g e o v e r s ø s t e r spurte meg hvordan jeg kunne ha kommet inn i denne ulykken. Det gjør ingenting, sa jeg. Jo, jo, det var så galt for meg, så sørgelig. Jeg sa at jeg skulle gjøre rede for alt sammen siden.

D e f ø r t e m e g t i l b a d e t . J e g s a a t j e g v a r s u l t e n o g trett, men de sa jeg skulle bade. Da jeg skulle ta på meg igjen klærne kunne jeg ikke finne min slipsnål. Den var tatt fra slipset mens jeg lå i karet, og ingen sa noe. Jeg la meg på gulvet og lette, nei. Jeg spurte tjeneren, nei. J e g b l e h a r m o g s k r e k o p p , h y s j , h y s j , h y s j ! J e g f o r-

klarte at det var en dyr liten nål, en orientalsk perle, til forskjell fra de store plakater som somme gikk med. Endelig sier en søster at nålen er tatt vare på.

Og endelig fikk jeg noen ørsmå brødskiver som jeg t o k t i l å g o m l e p å . M e n s j e g h o l d t p å m e d d e t t e b l e det kalt på meg. Jeg forstod ikke hva de sa, og da jeg bad dem skrive det skrev de «legen» på et papir. Hva er «legen» for noe? spurte jeg. De gjentok «legen» på et annet sted på papiret og understreket «legen». Er det «lægen», De mener, «doktoren»? Ja, ja, ja, nikket de. Jeg har ikke bruk for noen «læge», sa jeg. Jeg er ikke syk.

L e g e n v a r i a n n e n e t a s j e o g j e g k r a v l e t o p p . I m i n oppspilte tilstand sa jeg løst og fast, pratet, klaget over at jeg var utmattet, jeg burde ha fått reise med båten. Stenografen skrev, doktoren var tålmodig og ville hjelpe meg: Når De ikke er kommet med båten så er det vel fordi toget går så meget fortere, sa han. Javel, bare fem timer senere, sa jeg.

Jeg spurte hva han het? Ruud, sa han. Jeg er så trett og må sove, sa jeg.

Et kort forord.

Altså innlagt på Psykiatrisk klinikk i Oslo, en anstalt for «nervøse og sinnslidende». Det er 1945, fra

1 5 . o k t o b e r f r e m o v e r. M i n e d a g e r g å r m e d a t j e g

skriver svar på professor Langfeldts skriftlige spørsm å l . D i s s e s v a r e r h a s t v e r k s a r b e i d e r f r a m i n s i d e , skrevet under de uheldigste forhold, i reglementets nøye tilmålte tid, i altfor dårlig lys, i stigende depresjon. Jeg mener altså ikke at det er en samling gullkorn. Men det er mine arbeider.

Da det ikke var tid for meg til å ta avskrift av mine s v a r, o g d a p r o f e s s o r e n h a r n e k t e t å u t l å n e t i l m e g mine originaler, så har jeg ingenting å sette inn her i dette tomrom. * * *

Året er 1946 den 11. februar.

Jeg er ute igjen av anstalten.

Dermed menes ikke at jeg er fri, men jeg kan puste igjen. Det å puste er i virkeligheten også det eneste jeg kan gjøre foreløpig. Jeg er meget nedfor. Jeg kommer fra en helseanstalt og er meget nedfor. Jeg var frisk da jeg kom inn.

Oppholdet i Psykiatrisk klinikk blir det kanskje tid til å komme tilbake til senere, de vennlige pleiersker, den h j e r t

turene – alt må utstå nå. Jeg må komme meg.

Det første er at jeg må prøve å få ty tilbake til Landv i k s g a m l e h j e m . D e t g å r i k k e g l a t t , d e t e r k o m m e t nytt styre for hjemmet, mitt gamle rom er opptatt av en annen olding, huset er fullt. Politimester Onsrud i

Arendal gjorde det han kunne for meg, alle folkene i h j e m m e t l a o g s å s i n v e l v i l j e f o r d a g e n , o g j e g s l a p p inn.

Her skulle nå min bedring ta til. Men jeg var ingen ungdom, det var vanskelig for meg å komme tilbake

t i l d e t n o r m a l e l i v s o m b l e a v b r u t t f o r f i r e m å n e d e r siden, det tok måned efter måned med min rekonvalesens. Jeg nektet å treffe noen, her kom brev, jeg svarte ikke, jeg orket ikke. Jeg gikk mine turer i snesørpen, men jeg skalv efterpå. Jeg duppet og sov meget, endog når jeg satte meg på en stol midt på dagen, folkene her sa det kom av matthet.

J e g t o k m e g s a m m e n o g f i k k s e n d t t o l l e k n i v e n f r a meg. Å den tollekniven! Jeg hadde ikke tilvendt meg den, den hadde klebet seg på meg på Grimstad sykehus og så hadde den ligget nedgravet i klinikkens kjeller i fire måneder sammen med mine andre saker. Jeg sendte den i posten til sykehuset: Værsågod, her er en tollekniv, ta den fra meg, jeg tåler ikke se den mere, den er ikke min.

Også ellers prøvet jeg å ordne opp i mine affærer så g o d t j e g o r k e t , j e g k r y s s e t i a l m a n a k k e n f o r v i k t i g e dager, jeg gjorde meg uten tillatelse til abonnent på et par aviser, jeg bøtte mine klær. Det er full vinter men m e d t i n e n d e s o l o g l e n g r e o g l e n g r e d a g e r, d e t e r e t slags ekvatortid: Klokken 7 skumring mot natten, neste klokken 7 gry mot morgningen. Det holder pent stikk en stund, til Ekvator forskyver seg.

I denne tid hadde jeg ingen lyst til lesning. Jeg hadde jo kulturhistorien, Bibelen og verket om Ny Guinea, men jeg ble fort trett av ordentlige bøker og leste heller skrap og aviser. Nå og da kom jeg over i kjøkkenet et og annet religiøst blad som jeg studerte i, det var godt skrevne og ofte godt tenkte ting, det var bladet Evangelisten, som sendtes hit gratis, og det var adventistiske skrifter, som levertes av emissærer. De siste skrifter var på utsøkt papir og trykk, en fest å bla i og en hvile for m i t t s v e k k e d e s y n . J e g m å t t e t e n k e p å m i n v e n n f r a Kløttran i Nordland, han kunne ha gitt seg inn i dette veldige adventistiske samfunn og i høy grad sluppet å gå barfotet. Men han måtte gå alene, sa han.

E n k v e l d k o m o v e r s ø s t e r v e d G r i m s t a d s y k e h u s

bilende. Hennes ærend var å levere meg tilbake – tollekniven!

Jeg var ikke rar til å tenke dypt ennå, og jeg ble stående der.

Jo, sa hun, denne tollekniven som De har sendt meg, tilhører ikke sykehuset og vi vil ikke beholde den. Det er en pen kniv, men den er ikke vår.

Ikke min heller, sa jeg.

De må spørre hjemme hos Dem, sa hun, den må jo være kommet fra Nørholm.

Jeg spurte ikke, jeg orket ikke mer.

Dagene går, månedene går, jeg blir ikke videre bedre.

Noen dør i hjemmet, vi har oldinger å ta av her, somme blir altså borte, men andre kommer istedet, det virker ikke på oss efterlatte, det skal så være. Sneen er vekk og det er vår, litt efter litt får jeg mere lyst til arbeide, m e n j e g h

ikke på.

To b a k k e n e r f r i g i t t , m

d d e n heller, ikke spor. Hva vil jeg da, hvorfor er jeg så vrang?

Vår og sommer og alt ihop, men gud for en tosket tilstand! Jeg skjærer opp to nye blyanter med tollekniven for å være rustet til en sublim forklaring, men den vil ikke komme. Hva skal jeg gjøre da? Jeg er snudd opp ned på, det er saken, jeg er lei av meg selv, har ingen

ø n s k e r, i n g e n i n t e r e s s e r, i n g e n g l e d e r. F i r e e l l e r f e m

g o d e s a n s e r i d v a l e o g d e n s j e t t e s a n s b o r t t u s k e t f o r

meg.

Det kan jeg takke Riksadvokaten for.

Landviks gamlehjem, Grimstad 23. juli 1946.

Hr. riksadvokaten, Oslo.

Jeg har vært i tvil om jeg skulle skrive dette brev. Det er vel ikke til noen nytte. Jeg skulle jo også ha annet

å g j ø r e s å l a n g t u t i m i n a l d e r. M i n u n n s k y l d n i n g e r

at jeg skriver ikke for dagen idag, jeg skriver for den

enkelte som kanskje kommer til å lese efter oss. Og jeg skriver for våre barnebarn.

Efter et par omflytninger i sommerens løp ifjor ble jeg 15. oktober innlagt på Psykiatrisk klinikk i Oslo.

Grunnen til denne innlegging er en gåte for flere enn meg. Anstaltens offisielle tittel er «for nervøse og sinnslidende», men jeg var hverken nervøs eller sinnslidende.

Jeg var en gammel mann og jeg var døv, men jeg var frisk og sunn da jeg ble rykket ut av mitt normale liv og mitt arbeide og innesperret. Det vil kanskje engang

b l i s p u r t o m g r u n n l a g e t f o r h r. r i k s a d v o k a t e n s e g e nm e k t i g e o g u f o r s t a n d i g e h a n d l e m å t e m o t m e g . D e kunne ha kalt meg til Dem og talt med meg et øyeblikk,

d e t g j o r d e D e i k k e . D e k u n n e h a s k a f f e t D e m l e g eerklæring for at jeg trengte til å bli innlagt, det gjorde

D e i k k e . D i s t r i k t s l e g e n u n d e r s ø k t e m e g i t i m i n u t t e r «bare rent legemlig», som han sier, nevnte kanskje «litt høyt blodtrykk», nevnte kanskje min hjerneblødning.

S k u l l e b l o d t r y k k p å k a l l e i n n l e g g i n g t i l m e n t a l u n d e rsøkelse? Skulle hjerneblødning, som ikke har efterlatt seg det ringeste spor i min mentalitet, kvalifisere til innlegging? Mennesker med hjerneblødning er ikke få, åreforkalkning ikke noe sjeldent og aparte sykdomstilfelle. Jeg kjenner en mann med hjerneblødning, men med ikke m i n d r e e n n t o d o k t o r g r a d e r. H a n e r k l æ r e r a t h j e r n eblødningen ikke har gjort ham noe.

Jeg må gå ut fra at mitt navn var ukjent for hr. riksadvokaten. Men De kunne ha søkt opplysning der den

var å finne. Noen ville vel ha kunnet fortelle Dem at j e g v a r i k k e h e l t u k j e n t i p s y k o l o g i e n s v e r d e n , a t j e g

gjennom et meget langt dikterliv har skapt flere hundre

s k i k k e l s e r – s k a p t d e m i n n v e n d i g o g u t v e n d i g s o m

levende mennesker, i hver sjelelig tilstand og nyanse, i drøm og handling. De søkte ikke denne opplysning

om meg, De overgav meg så å si usett til en anstalt og en professor som heller ingen opplysning hadde. Han kom jo rustet med sine skolebøker og sine lærde verker som han har lært utenat og tatt sine eksamener i, men det var noe annet enn dette som forelå. Da riksa d v o k a t e n v a r u k y n d i g b u r d e p r o f e s s o r e n h a a v v i s t meg på stedet. Han burde kanskje ha unnsett seg for å møte opp med sin sakkunnskap her, hvor oppgaven lå helt utenfor hans rekkevidde.

Dessuten – hva skulle det hele være til? Gjaldt det å få meg erklært sinnssyk og således uansvarlig for mine handlinger? Er det denne velvilje hr. riksadvokaten ville b y f r e m t i l m e g ? S å h a r D e g j o r t r e g n i n g u t e n m e g .

Jeg hadde allerede fra første stund i forhørsretten den 2 3 . j u n i p å t a t t m e g a n s v a r e t f o r d e t j e g h a r g j o r t o g siden hele tiden hevdet dette standpunkt uavkortet. Jeg visste jo nemlig med meg selv at dersom jeg kunne tale ubundet, ville været vende seg til frifinnelse for meg, eller så nær frifinnelse som jeg selv torde gå og retten akseptere. Jeg visste jeg var uskyldig, døv og uskyldig, jeg skulle ha klart meg godt i en eksaminasjon av statsadvokaten bare ved å fortelle det meste av sannheten.

Men denne situasjon ble forrykket av omstendighete n e v e d a t j e g b l e l u k k e t i n n e i m å n e d e f t e r m å n e d i ufrihet, i ufrivillighet, tvang, forbud, marter, inkvisisjon. Jeg er klar over at anstalten kan skaffe seg fine attester som sier noe annet. La den det. Vi har ikke alle den samme inntrykksømhet, godt eller galt, men vi reagerer forskjellig i våre ydelser. Somme lever, hviler og arbeider i rykk, de får ingenting til ved å spekulere ut noe. Skal det være at de får et napp ned til seg av himmelens nåde, så går det over stokk og sten den stunden, ellers ligger de nede. Jeg for min del ville ti ganger heller ha sittet i jern i et ordinært fengsel enn pines til å leve sammen med disse mere eller mindre sinnslidende mennesker i Psykiatrisk klinikk.

Men her ble jeg værende.

En fange skal ikke spares. Professoren spurte og jeg svarte, jeg skrev og skrev fordi jeg var døv, jeg gjorde meg møye med å svare på alt. Jeg satt i det ynkelige lys av en sløret kuppel høyt opp i taket, det var årets mør-

k e s t e m å n e d e r, j e g k j

h v e r t a t m i t t s y n b l e svekket, men jeg skrev for at ikke sakkyndigheten og

v i t e n s k a p e n s k u

å m e g . P r o f e s s o r e n f o rlangte så at jeg skulle forklare meg om mine «to ekteskaper» som han kalte det. Jeg nektet – første gang så e f t e r t r y k k

i k k e n o k . P r o f e s s o r e n g j e n t o k s i t t u h y r l i g e s p ø r s m å l skriftlig og muntlig to ganger til, og skyldte hver gang

p å « m y n d i g h e t e n e » . J e g s v

. D e t

var ikke meg selv jeg ville skjule, jeg ville forebygge en uhyrlighet.

Men professoren visste råd. Han innhentet «myndighetenes» tillatelse til å transportere min kone inn fra Arendal til klinikken i Oslo til en eksaminasjon. Result

opus som er sendt lagretten.

En fange skal fremdeles ikke spares. Ikke for noe!

D a j e g p å e t v i s s t t i d s p u n k t m e n t e å

nomgå noe som han kaller den judisielle undersøkelse e l l e r p r ø v e . D e t v i s t e s e g i k k e å v æ r e n o e s o m h e l s t annet enn det foregående. Det var i ett og alt nøyaktig det samme som det vi hadde spurt og svart på i måneder. Ikke engang tonen var en annen, eller et nytt grep, eller et noe med grader, en forskjell som kunne vise at nå arbeidet vi i dybden. Ingenting. Det eneste var at det dro tiden ut, dro tiden ut i uker og måneder.

Den siste gang jeg våget meg til å kikke efter enden hadde professoren fått oversendt tre brev fra meg som jeg nå skulle gjøre rede for. Brevene var 50 – femti – år gamle og handlet ikke om noe galt fra min side, men vel om en meget ond medfart jeg selv hadde lidd i den b e r y k t e d e M o s s i n s t i d i p o l i t i e t . N å m å t t e j e g s k r i v e og skrive igjen fordi jeg var døv, det hadde ingen intere s s e f o r l e v e n d e e l l e r d ø d e f o l k m e r e , m e n e p i s o d e n tjente til å utpine meg enda litt til. Jeg kom jo over det også nå, men i de siste ukene holdt jeg meg oppe ute-

lukkende ved å tære på min reserve. Da en venn fant meg og tok meg ut var jeg som gelé.

Og hva hadde så det hele vært til? Rett og rettferdigh e t , e t s t o

av to på forhånd oppnevnte psykiatrikere, transporter under politivakt frem og tilbake gjennom landet, reklame med besøk av utlendinger som skulle forevises det innestengte dyret, fire måneder til å sette lærde etiketter p å h v e

vært sinnssyk, men jeg hadde varig svekkede sjelsevner.

Dessverre ja. Og de var blitt hardt svekket nettopp ved oppholdet i Psykiatrisk klinikk.

Det var to sakkyndige, men den ene holdt seg – eller ble holdt – nesten totalt utenfor. Jeg så direktøren to ganger, hver gang kanskje et kvarter, han gjorde inntrykk av å være grei og uten innbilskhet, det gikk an å snakke med ham. Han gjorde bare den uventede feiltagelse å stikke meg i nesen et referat av mitt besøk hos Hitler, der jeg skulle ha uttalt meg antijødisk. Jeg har den dag idag ikke lest dette referat enn si anerkjent det.

J e g g j ø r e u t f a l l m o t j ø d e n e ? D e r t i l h a r j e g h a t t f o r mange gode venner blant dem og disse venner har vært fine venner mot meg. Jeg oppfordrer i vennlighet direktøren til å lete igjennom min samlede produksjon og se om han kan finne et utfall mot jødene.

Når jeg har skrevet om og mot professoren som den a n d r e s a k k y n d i g e , s å h a r d e t s e l v s a g t i k k e v æ r t m i n

mening å dra hans kapasitet i og for seg i tvil. Det har jeg ingen som helst forutsetninger til. Han kan sikkert sine ting, det vil si han kan sine ting. Jeg hevder bare at hans ting ikke vedkom meg. Hverken mannen eller hans geskjeft var noe for meg.

Hr. riksadvokat! Samtidig som De offentliggjorde de sakkyndiges dom over meg lot De tilflyte offentligheten en erklæring om at De opphevet rettsforfølgningen mot meg og unnlot påtale.

Unnskyld, men her handlet De igjen uten meg. De tenkte Dem ikke det tilfelle at jeg kunne være utilfreds med denne avgjørelse, De glemte at jeg i forhørsretten og alltid senere har stått inne for det jeg hadde gjort og imøteså dom. Deres impulsive inngrep fikk meg til å dingle mellom himmel og jord, og min sak var allikevel ikke blitt avgjort. Halvdelen stod igjen. De mente jeg skulle være tjent med det slik, men det var jeg ikke, og j e g t r o

inntil for nylig ikke helt en hvemsomhelst i Norge og verden, og det passet meg ikke å henleve resten av mine dager i en slags amnesti fra Dem uten ansvar for mine handlinger.

Men De, hr. riksadvokat, slo våpenet ut av min hånd.

De vil nok mene at De har rettet på dette nå – nå efterpå – ved en stevning som kaller meg inn til lagmannsretten. Det retter ikke på noe, jeg er skubbet ut av min faste og rene stilling. Hvor blir det nå av Deres « o p p h e v e l s e a v r e t t

latelse av påtale»? De lar Deres sakførere og kontorister intervjue i min sak for hvert skiftende standpunkt, De bruker meg til prøveklut i Deres meget eiendommelige rettsteknikk. De kunne ha rettet Dem efter min holdning i forhørsretten, så hadde De unngått litt efter litt å måtte motta direktiver for Deres handlinger av journalister og presse. Og hva vil De nå til sist gjøre med min marter i fire måneder i klinikken? Skal jeg h a d e n g r a t i s a v D e r e s h å n d ? S k a l j e g h a d e n s o m forskuddsstraff i tillegg til den kommende?

Hvis jeg hadde fått fred til det så var det min mening å prosedere på frifinnelse ved lagmannsretten. Ideen er i k k e s å f j e r n s o m D e k a n s k j e t r o r. J e g h a r e n r e s t a v mine «varig svekkede sjelsevner» og jeg ville ha brukt den til først å omtale et visst materiale, derpå å innby r e t t e n t i l å s e p å m i

annet enn rettferdighet.

Men jeg har oppgitt denne plan, jeg har tapt motet. Selv i tilfelle av et godt resultat ved retten er det intet som hindrer en halv omgang hardere skrue i opinionen. Jeg ville ha blitt prøveklut igjen.

I ærbødighet

å m e g

s t ø r r e forskjell på årstidene, de skrider ikke efter hverandre i m å n e d e r, t i d e n e r t i d l ø s o

meg.

Men her har skjedd meget. Jeg skriver ikke bok, ikke e n g a n g d a g b o k , G u d f r i m e g , j e g h o p p e r o v e r s t o r e vidder i luftlinje og holder ikke regning med det som foregår. Men noe siver jo inn i meg fra min omverden.

D e n g a m l e b e s t y r e r i n n e i h j e m m e t e r r e i s t o g e n n y

k o m m e t i s t e d e t . E n a v d e t o s k j ø n n h e t e r i k o n t o r e t nedenunder har forlatt oss, men vi har én igjen. Vårt gamle gamlehjem er blitt for avfeldig for oss og vi akter å bygge et nytt.

Det er ikke småtterier. Jeg ser på oss oldinger at vi har fått noe alvorlig å mimre om, vi skal få bad, vaskeri, sykehus, bakeri, hønsehus, vedskjul og alle ytre rom til tyve tredve personer under ett tak. Vi har aldri visst om slike herligheter før, og det skjer et oppsving i

v å r f a n t a s i s o m v i i k k e h a r k j e n t s i d e n u n g d o m m e n .

S o m m e a v o s s p r ø v e r å f o r s v a r e v å r t g a m l e h j e m , v i har slett ikke hatt det dårlig her heller, og dessuten – er det da ikke meningen at vi skal være her for å dø? Jo naturligvis. Men vi skal da virkelig ta med oss alt vi kan få til siste øyeblikk. Skal vi ikke følge med tiden, skal vi ikke modernisere oss til et nytt hjem? Ta bare hit, vi kan utmerket godt venne oss til nye fornødenheter på fallrepet og dø med sigarett i truten.

Visst skal vi dø. Men ikke akkurat ennå, sier Augustin.

* *

Jeg går og kjøper skolisser. De er altfor lange og rekker tre ganger rundt leggen, men jeg gjør ingenting ved det.

Jeg oppdager mannen som bygger hus på bakken. Det er en skam å se på, han bygger sitt nye tak i skjev vinkel tvers igjennom et eldre tak som skal vedbli å ligge på p l a s s . S k u

Mannen har vært på byggearbeide i Amerika, så han vet vel hva han gjør. Men jeg tar meg ikke sammen og går og undersøker hvem av oss som har feilen. Det ville jeg ha gjort ifjor, før jeg kom i doktorhender.

Jeg har lenge grublisert på å reparere mine kalosjer nå imot høsten. De er fra første verdenskrig, men de har gode såler ennå, det er bare at høyre kalosje er revnet og vil ikke sitte på foten. Den har plaget meg i årevis,

men nå er den blitt rent gal fordi jeg kom til å snuble i den og fikk den til å revne enda litt mere. Så måtte jeg bære den hjem i hånden. Den kalosje begynner å bli et kors for meg. Jeg syr den ihop med god sterk ulltråd, m e n d e t g å r i k k e , d e t r e v n e r f o r s t i n g e n e o g g j ø r a l t

verre. Så er det ikke mere å si om det heller, men det har vært gode kalosjer, jeg har gått i dem i mange land med s i n r e v n e , o g d e f u l g t e m e g t i l Wi e n o g t i l H i t l e r e n navngjeten gang. Nå skulle jeg kaste dem aldri så langt bort var det ikke fordi mine sko trengte til disse tykke såler å gå på. Det ene henger ihop med det andre. Og jeg har surret min kalosje med den ene skolissen.

E n , t o , t r e , f i r e – s l i k s i t t e r j e g o g n o t e r e r o g s k r i v e r

småstubber for meg selv. Det er ikke til noe, men bare gammel vane. Jeg lekker varsomme ord. Jeg er en kran som står og drypper, en, to, tre, fire –

Er det ikke en stjerne som kalles Mira? Jeg kunne ha sett efter, men jeg har ikke noe å se efter i. Det samme kan det være. Mira er en stjerne som kommer, lyser litt og blir borte. Det er hele levnetsløpet. Og menneske, her tenker jeg på deg. Av alt levende i verden er du født til nesten ingen ting. Du er hverken god eller ond, du er blitt til uten et tenkt mål. Du kommer fra tåken og går tilbake til tåken igjen, så hjertelig ufullkommen er du. Og menneske, setter du deg opp på en sjelden hest så er det ikke noe som gjør den hesten sjelden mere.

Støtt så, dag og vei, sakte –

Hopper du av og slår din hatt i jorden for to øyne, to øyne som du møter? Det har du ikke liv til.

Just nå hvirvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nyss født og uskyldig, jeg leser om den, men kjenner ikke noe navn, det samme kan d e t v æ r e . D e t e r v a n d r e l y s a l l e t i l h o p e , d e k o m m e r, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gikk.

J e g h a d d e e n g a n g e n m o r b r o r i H a m a r ø y , e n m e g e t ugift peppersvenn, gjerrig og sint, meget taus, et såkalt godt hode og en holden mann. Han var ingen stjerne, men han hadde hus på prestegården og var poståpner f o r h e l e s o g n e t – d e t v a r j o i k k e p o s t k o n t o r i h v e r t tiende hus dengang. Min morbror var en merkelig fyr i sitt slag, han hadde fått kjøpt et stort hus med tilhørende stabbur av selve prestegårdens bygninger. Hvorledes han hadde fått dette til vet jeg ikke, men presten, som han vel nødvendigvis måtte ha handlet med, het Bent Fredrik Hansen og kom siden til Ørlandet. Efter ham kom Fredrik Motzfeldt Raum Fladmark til oss i H a m a r ø y o g d e r p å k o m h a n t i l N o r d - O d a l e n . S i s t e mann var Christian Engebret Nicolaisen som jeg ikke vet hvor ble av, for jeg reiste vekk og tapte ham avsyne. Men hele tiden bodde min morbror i sitt store hus med tilhørende stabbur, kjøpt av prestegården.

H a n h

b i b l i o t e k e t , s o m h a n f o r r e s t e n r e d d

handlet og vandlet litt uten handelsbrev, fikk bøker til utsalg sørfra og skrev også selv og efter sitt eget skjønn

e f t e r b ø k e r t i l b i b l i o t e k e t . D e t s p u r t e h a n i n g e n o m .

Hans husholderske het Sissel, hun var kanskje et bra menneske, men hun sultefôret meg i flere år.

Min morbror var ingen gammel mann i min tid, men han begynte å bli lam i hendene og kunne ikke skrive.

Jeg var åtte år da jeg kom til ham og ble oppdressert til å skrive alt for ham. Det skjedde under skammelig

tukt. Selv lå han påkledd hele dagen på en såkalt slagbenk og ble mere og mere lam.

Alt dette er likegyldig.

Men en dag, da jeg kunne være omkring ni år, kom en meget mørk og høy mann inn på poståpneriet, en svær kjempe. Jeg så forundret på ham. Han leverte meg et brev og en fireskilling til frimerke.

Min morbror begynte å snakke med ham, han het H a n s P a u l s e n To

det lå nærmere.

Er ute og reiser idag? sier min morbror.

Ja. Med et lite brev til sønnen min i Kristiania. Jeg har lest om ham, sa min morbror.

Nå, sa faren. Ja jeg har også lest om ham, men jeg forstår så lite av det.

Det er vel så.

O g m o r h a n s h a d d e n å h e l s t h å p e t a t h a n s k u l l e komme igjen prestelært. Men han gjør nok ikke det.

Min morbror svarte fra slagbenken: Han er mere enn prestelært!

Jeg vet ikke hvor min morbror hadde dette svar fra, rimeligvis fra aviser og bøker som han snuste i. Men den håpefulle sønn i Kristiania hvem var da det? Paul Botten-Hansen. Ingen ringere. Han var en av de beste i sin norske samtid.

Far min hadde også en håpefull sønn engang.

O g d e t s k a l i k k e l i t e n r ø k t o g p l e i e t i l f o r e n s l i k

håpefullhet. Men la ikke oss som skuffet, bli tragiske. Det er det hele ikke verd.

D e t s t å r e n l i t e n g r a n n e d e r s t i d e n u s t e l t e h a v e n t i l nabohuset, hva skjeller den meg? Derfor ser jeg knapt til den kant den er. Naturligvis farer den ille og er visst dømt til å dø. Den er så vakker og liten, en meter høy og rett som et lys, men nå står en diger poppel og overskygger den og stryker den dag og natt i toppen med sitt løv og gir den ikke fred et øyeblikk. Hvis den ikke stod i min vei, men det er ingen annen vei, og hvis den ikke var så hjelpeløs – men det rører meg ikke. Da jeg ikke har noe med den gjør jeg bare saktelig en sving i

m ø r k e h ø s

den får ro inatt. Men mangen morgen er det nytt løv

o g n y e

har sett meg ut en kasse å stå på, men det er lys i alle

v i n d u e r o g e n h u n d v a

i k

i f u l l t dagslys og rydde vekk løv og grener én gang for alle?

Det kunne jeg ha gjort ifjor. Men da var jeg ikke her, tvangsinnlagt.

Det hele er så tåpelig.

Jeg passer opp naboen og sier til ham og hilser: Nå skulle De kviste av poppelen og redde den lille granen der! Han svarer ikke, han har vel lest i bladet at de har måttet mentalundersøke meg. Jeg synes synd i den lille

g r a n e n , s i e r j e g . D a s m i l e r m a n n e n s k j e v t o p p t i l e t åpent vindu i huset og forlater meg.

I m i n l e d i g g a n g d r i v e r j e g v e k k t i d e n n o e n m ø r k e høstkvelder til og skjærer også litt løv og grener, men jeg rekker ikke opp og vinden svaier med nytt løv og nye grener. Det er håpløst.

M e n e n m o r g e n s t å r e n m a n n m e d ø k s o g s a g o g kvister hele poppelen fra øverst til nederst. Det skjeller ikke meg, men han synes å ha fått ordre, han kvister

o g s å n o e n a n d r e s

æ r m e d d e t s a m m e . H a n om det.

S a t t d a k a n s k j e n o e n b a k v i n d u e t o g h ø r t e m i t t s n a k k m e d n a b o e n f o r n o e n d a g e r s i d e n o g s å h a n s vrengte smil? Jeg gjetter på konen.

Og ikke for det, først til våren vil det vise seg om toppen på den lille granen er i live ennå. En lang ventetid.

Noen kaller på meg, jeg hører det –

Men det er ikke sant, bare innbilning. Jeg vil være interessant for meg selv. Det er en forsømmelse av meg at jeg ikke har dreiet psykiatrikerne denne lille knappen før, så ville jeg ha fått et fint navn på den. Jeg sitter her f r i s k o g s u n n o g j u k s e r m e g s e l v m e d v i l j e . D e t m å minst være schizofreni.

At noen skulle kalle på meg er den rene ablegøy, og at jeg finner det på til meg selv er et stivt stykke, jeg

ville ikke ha tålt det av noen annen. Ingen har kalt på meg, men jeg later så.

Hvorfor gjør jeg det? Tankene flyr så vide. Jeg gjør det som en øvelse, jeg gjør det for å prøve å komme iorden igjen efter depresjonen i Psykiatrisk klinikk. Den har gitt seg litt nå i månedenes løp, men den vil ikke slippe meg helt. Jeg var for gammel allerede da eksperimentet satte inn imot meg, det vil ta tid å komme over det. Jeg må håpe på mitt bondevett og min alminnelige sunnhet. E r d e

m e g ? D

professor Langfeldt: Hadde jeg noen gang opplevet noe

r a r t , n o e

rekonstruere en meget dyp og fin barndomsopplevelse, men det mislyktes for meg, og ham var alt spilt møye på, han forstod ingenting. Men har De ikke hørt noe?

spurte han. Jeg svarte ikke. Gadd ikke.

Det har nok vært erindringen om denne seanse som ble til at noen kalte på meg. Jeg vet ikke å si noe dypere om det.

Men jeg har endelig fått greie på tollekniven her nede på jorderike. Det er da noe. Det kom til meg kjært og uventet. Å vi enkle mennesker vi ser ikke stort, kommer ikke på noe, aner ikke meget. Jeg skulle skjønt det av meg selv, men det gjorde jeg ikke.

Da Stevenson satt og skrev på sin sydhavsøy hørte han en gudsrøst i seg. Han spurte ikke, slo ikke efter i

bøker, han var geniet i utbrudd, han hadde åpenbaringer. Han var syk, men skrev seg selv frisk i en himmelsk galskap. Han leste om oss mennesker i sementens tidsalder og døde av slag.

m e s t e r E r i k F

Bare synd at jeg ikke hadde denne gode kniven da jeg var ute og skar løv og grener i de mørke høstkveldene.

Men hvorledes var tollekniven kommet hemmelig til

m e g p å G r i m

Lille Esben var jo med, og han ville så altfor gjerne ha f a t t i d e n n e s t o r e o g m a k e l ø s e k n i v e n , s å h a n s m o r torde ikke annet enn å gjemme den på bunnen i vedkassen. Godt. Men så glemte hun naturligvis å varsku meg da hun reiste hjem igjen.

M e n s j e g s k r i v e r d e t t e o m t o l l e k n i v e n e r d e t b e s t

jeg nevner en annen ting: Jeg har fått nye kalosjer. De kler meg opp der hjemme, de har vel lagt sammen sine kroner og øre og spleiset.

Men jeg har ikke bruk for nye kalosjer, jeg har surret de gamle med de tykke såler og slitt på dem i mange måneder nå. Hva skulle jeg ellers ha brukt mine altfor lange skolisser til om ikke til å surre med? Og det heldige er at de høver til dette bruk, det er ikke til å se at det er surring.

Jeg akter ikke å ta i bruk de nye kalosjer.

* *

Herrens navn!

Mitt syn er litt svekket. Det er rart for meg ikke å se godt, og i begynnelsen trodde jeg ikke det var sant, jeg mente jeg hadde fått noe rusk i øynene. Jeg hadde mine utmerkede briller som jeg så godt med for noen måneder siden, slo de feil nå?

Jeg bilte i dyre domme til øyenlegen. Hør nå her: jeg kan jo ikke se skarpt, ikke lese som før, ikke træ i en nål, hva er dette for raritet, er noe galt fatt med meg i begge øynene på én gang? Det får jeg ikke større svar på, han skrur på knotter til hvite linjer og røde linjer og til bokstaver og tall. Det er visst litt galt med venstre øye, sier jeg orienterende. Det svarer han ikke på. Det ergrer meg, og jeg fremturer: Jo, når jeg dekker venstre øye så kan jeg fremdeles lese stor og tydelig skrift. Men

g j ø r j e g k o n t r a p r ø v e o g d e k k e r h ø y r e ø y e s å s e r j e g bare en stor svart flekk. Hm, sier han. Det ergrer meg enda mere, og jeg slår fast at så er det noe galt med venstre øye! Jeg kan gjerne gi Dem noen prismebriller, sier han til slutt. Javisst skal jeg ha prismebriller, sier jeg, det er jo noe som heter prismekikkerter også, og med dem ser vi uhyre. Jeg tror ikke vi skal gjøre mere med Dem, sier han og bukker.

Det er makeløst! Jeg biler hjem igjen godt desperat på øyenlegen og tror ikke på ham, tror ikke spor på ham.

N å g j ø r j e g u t v e i t i l å k o m m e m e g t i l O s l o . J u l e n

stunder til, jeg må skynde meg. Da jeg ikke kan sitte rett opp ned tolv timer og reise på tog, får jeg nøyaktig

o p p s k r e v e t d e n d a g j e g k a n f å b å t , o g j e g k o m m e r avsted. Det går glatt, alle hjelper meg, forresten er jeg i mitt ess ombord, en mann i sine beste år. Alt er ordnet for meg, jeg er i Oslo, går til hotellet, får mat, barberer og går til øyenlegen.

Her begynner nå en liten påkjenning. Det er en trist dag, regner gjør det, gatene er redselsfulle, og jeg ser ikke. Jeg går opp fire etasjer i et hus og ned igjen. Jeg mistenker meg for å ha gått galt og står nå og ser på numrene. Plutselig hilser en herre foran meg, han er i følge med en ung dame. Er det noe jeg kan hjelpe Dem med? spør han. Nei takk, jeg står bare og ser efter en ø y e n l e g e , s v a r e r j e g . D e r ! s i e r h a n o g p e k e r. D a m e n s m i l e r. H v o r d a n k a n D e b r y D e m m e d

enda mere. Jeg kjente Dem, sier han. Jeg takker meget dypt og gir meg inn i huset. Var det ikke her jeg var helt opp i fjerde etasje engang før? Nå finkjemmer jeg hver e v i g e e t a s j e o g a l l e n a v n o g f i n n e r l e g e n . D e t e r t r e foran meg i venteværelset.

Av gammel vane vil jeg kikke i blad og tidsskrifter, men jeg kan ikke se stort. Jeg må vente. Pasientene går u t o g k o m m e r i n n i g j e n , d e s k i f t e r p å , e n s y k e s ø s t e r kommer og trøster meg med at jeg må vente litt, men det vil ikke vare lenge.

Og nå er jeg blitt svært rolig, snart vil jeg vel få mitt

syn igjen. Det var da altfor vennlig av den herren og

d a m e n å g i s e g t i d t i l å h j e l p e m e g i r e g n v æ r e t . E n

pasient snakker til meg, men jeg er døv og må nikke på slump. Hun snakker mere, og jeg peker opp til mine

ører at jeg hører elendig i det siste, men synet er det n e s t e n i n g e n t i n g i v e i e n m e d , b a r e l i t t r u s k i v e n s t r e

øyet. Jeg er i godt humør og prater vekk. Tilsist må vel damen ha fått mistanke til mine forskjellige sanser så hun lar meg i fred. Det varer lenge før jeg blir kalt inn.

Damen har nå skrevet noe på et blad og viser meg, hun takker meg for et par bøker eller hva det var –

H o s l e g e n p r ø v e r v i l i t t a v h v e r t , m e n h a n e r s n i l l

o g l a r m e g i k k e g j e n n o m g å r ø d e l i n j e r o g b o k s t a v e r.

Vi prøver glass og luper, jeg måtte atter en tur i vente-

værelset, men nå var det den fremmede damens tur å komme inn og jeg så henne ikke mere.

Resten hos legen gikk fort. Han ville foreslå meg å d i k t e r e . D i k t e r e ? D e t k a n j e g i k k e , h a r a l d r i k u n n e t .

M e n h v o r f o r s k u l l e j e g d i k t e r e ? J e g s k r i v e r j o i k k e

mere, har sluttet for mange år siden. Derimot kunne det være morsomt å få mitt syn igjen og kunne lese litt og sånt. Ja, jo. Han telefonerte til optikus og avtalte noe til januar måned, jeg måtte vente. Men kan ikke doktoren gi meg briller nå med én gang? spurte jeg. La meg se brillene Deres? Dette skulle være gode briller, sa han. Å storartet, sa jeg, inntil for noen måneder så jeg med dem aldeles som i ungdommen, men nå skal jeg vel ha andre briller, litt sterkere kanskje, eller hvor-

ledes? Han skrev en resept, jeg så nesten ikke på den, m e n d e n s k u l l e l e v e r e s i j a n u a r. B r i l l e r f i k k j e g i k k e , m e n d e r i m o t n o e r a r t s

j e g i k k e h a d d e b e d t o m : Resept på en håndlupe og en flaske jod! Jeg kunne bare

g å i n n o m a p

j o d e n m e d d e t samme, sa han. Da jeg ville betale veivet han meg vekk med hånden og vendte seg inn til bordet igjen.

Jeg kom altså hjem til hotellet med en flaske jod og r e s e p t p

januar. Synet mitt fikk jeg ikke noe for.

Rare folk disse øyenleger. Jeg har fått et dårlig inntrykk av dem.

Men ellers var oppholdet i Oslo bare fornøyelse og glede, den herligste jul jeg har levet i noe hotell. Jeg gjorde turer rundt omkring, besøkte barn og barnebarn, var på utstillinger, ruslet opplagt om og så på byen Oslo efter allverdens år. Mange ting var fremmede for meg, busstrafikken, alle restaurantene, en h e l t u k j e n t u n g d o m i l i v e t d a g o g k v e l d . A l l e v a r hjelpsomme og høflige på mine turer, de ville gi meg sin plass eller sin avis, når de skjønte at jeg skulle av ville de åpne for meg, men jeg hadde vært sporvognskonduktør i Chicago og greide meg selv. I det hele tatt kunne je g ikke merke noen av kjø let ve nnligh et mot meg, skjønt jeg jo fremdeles var fange. En ung dame s t a n s e t m e g m i d t p å K a r l J o h a n , s a n o e , l o o g s l o a r m e n e o m h a l s e n p å m e g . J e g h u s k e r h u n h a d d e brune øyne. En herre som bar en ryggsekk så på meg

o g s a : H a r D e i k k e k a l o s j e r i d e t t e f ø r e ? K o m m e d

m e g o g f å k a l o s j e r ! H a n d r o i m e g o g v i l l e h a m e g med. Da han ble plagsom takket jeg ham og kom meg inn i hotellet.

Men det var meget tull med båtene nå i helgen, jeg måtte vente på at noen ikke kom og at andre innstilte r u t e n . F ø r s t e f t e r t i d a g e r k o m j e g t i l b a k e t i l g a m l ehjemmet.

Jeg er i en skammelig uorden med mine saker, har ikke svart på brev, ikke takket for blomster eller små gaver med kort og hilsen. Nå er det andre året jeg har forsømt å takke min gode forlegger i Barcelona, han glemmer aldri å telegrafere og lykkønske med årsskiftet. Her ligger en haug brev fra utlandet på bunnen av kofferten, enda mange flere fra ifjor. De vet ikke at jeg sitter inne, de kan ikke tenke seg at jeg ikke har fått meg en plass i «systemskiftet». Men det kan jeg.

Dagene skrider.

Jeg skjønner fremdeles ikke stort av det som skjer i v e r d e n , j e g l e

e , men jeg er ikke dyktig nok, jeg må komme meg mere. Turen til Oslo var god for meg enda jeg ikke fikk råd for øynene. Vi tjorer et husdyr med mildhet og gir det stort spillerom og går ifra det. Javel, det er tjoret. Men jeg må iallfall være takknemlig for den offentlige mild-

het som tillot meg å gjøre turen, det ville ha vært verre hvis den ikke var blitt av. Mangt hendte jo. Jeg var just ikke noen praktolding å skue for damen som omarmet m e g p å K a r l J

kalosjer. Og foruten disse to utallige andre som viste meg vennlighet. Jeg er hverken hatet eller vanaktet av menneskene. Og godt er det. Det ville i tilfelle bare ha vært meg likegyldig. Jeg er så gammel.

Blant de ting jeg har ondt for å forstå er hvorfor bladskriverne vedblir å interessere seg selv og almenheten for min «sak», og hvorfor denne sak vedblir å utsettes.

Ifjor sommer ble den utsatt ikke mindre enn tre ganger til forskjellige tider. Og det forandret ikke noe at jeg den 16. mai 46 fikk høytidelig stevning til lagmannsretten, høytidelig forkynt meg av Grimstad politi. Forandret ingenting: Saken ble bare – utsatt til september om høsten! Det var nå iallfall et bra sprang. Men om forlatelse, nå ble saken utsatt fra september 46 til mars 47. Da ble det komedie og kunster på line. Jeg slutter med å notere mere.

Hadde jeg kanskje ikke møysommelig fulgt med og holdt meg underrettet? Men jeg så bare uro og omflytninger hvor jeg vendte meg. Først gikk riksadvokaten av. Så sluttet den ordinære lagmann hos oss og over-

tok atter sitt sorenskriverembede. Så forlot vår statsadvokat oss en dag og ble dommer i nabofylket. Jeg ble opplyst gang på gang om at min sak var ferdig. Den kom bare ikke for retten.

J e g g r u b l e r o g p r ø v e r å f i n n e u t o m d e t e r n o e n rettsteknisk fordel ved mine «utsettelser». Kunne det v æ r e m u l i g a t n o e n s p e k u l e r e r i m i n a l d e r d o m o g stunder på at jeg sjøldør, dør av meg selv? Men i det tilfelle ville jo saken for evig være uavgjort, og hva var da fordelen? Ville det ikke være vel så lurt å gjøre noe ved meg mens jeg ennå var i live? Dessuten skal det være noe av det mest trettende og mest endeløse å gå og vente på en annens død. Visse arvinger kan snakke med om det.

Boganis forteller om en hund som hadde tapt sporet men fikk teft just idet den seilet over en grøft – og så bare fortsatte den på andre siden. Jammen gjorde han så, bare fortsatte.

M e r e s o m f o r t s e t t e r : M i n s i s t e u t s e t t e l s e g j a l d t t i l

mars 47, ikke sant? Nå har vi mars 47, ja vi har likefrem april, men idag leser jeg at jeg er utsatt «til sommeren engang»! Jeg gjør ikke et nummer av det, bare nikker at jeg kjenner fenomenet. Efter 47 kommer 48. Et husdyr er tjoret.

Det kan godt være at det fra nå av er mest praktisk å utsette meg halvårs- og helårsvis om gangen. For hvordan skulle man ellers få bukt med alle mine kommende års seiglivethet? Et kjedelig puss å bli stoppet av.

Det skyldes på Høyesterett nå, at det er Høyesterett som ikke blir ferdig med min sak. Det er godt å ha noe urokkelig å skylde på.

Er det ikke så at det for lang, lang tid siden var gladere å være til for oss mennesker enn nå? Kanskje vet jeg at dette er galt spurt og dårlig skrevet, men jeg gjør det med vilje, det rører noe i meg, hva det nå er, kanskje e n o v e r b æ r e n h e t m e d m i n e g e n m a n g e l . E n t i l s i k t e t hjelpeløshet, en smitte fra Bibelen.

Et ord av Bunyan faller meg inn: Jeg var nå kommet hit og har gått gjennom mange landskaper! Her ender

m i n e r i n d r i n g o m h e l e B u n y a n . M e n j e g s a t t t i l

med en søt overbærenhet med uttrykket. Et lykketreff av mangelfullhet.

E n l a p p f r a f j e l l v i d d e n k o m n e d o g f i k k s e g r ø n n

mark og skog, han joiket om det og sa: Ja det er så pent at jeg må le! Det var sagt i sang, det var mere enn sang.

S e l a ! s i e r D a v i d . J e g v e t i k k e h v a s e l a m e n e s , m e n David sier det. Det er pent.

Gud velsigne alt som ikke bare er alminnelig mennesketale som vi skal sitte og forstå. Også taushet er velsignet av Gud.

Under krigen kunne jeg stundom merke på de andre at nå ble det skutt. Men jeg kunne ikke høre kanoner, kanskje fordi det var for langt borte. Jeg hadde nytte

av min døvhet, men bare sålenge det ikke gjaldt pistoler og børseskudd, da var min døvhet rent ut sagt en skitt

h j e l p . K n a p p e s m e l l k a n j e g h ø r e n å o g s å , j a e n d o g sakte rapp på døren med en finger, men jeg er døv og hører ikke og forstår ikke sammenhengende menneskeprat. Det er for meg bare et surr som løper. Alle har nå så lenge tiet til meg at jeg selv har glemt å tale, jeg har v æ r t a l e n e , h a r s e t t g o d t f ø r, m e n i k k e h ø r t . J e g h a r nærmet meg visse orientaleres standpunkt: den nødvendige taushet. Jeg snakker ikke engang med meg selv nå, av mangel på uvane.

M e n j e g s e r i k k e m e r e s o m f ø r, d e t e r v e r r e e n n døvheten. Det var jo så at jeg skulle få en håndlupe i j a n u a r, m e n e n d a d e t n å e r v å r s å h a r j e g i k k e f å t t den.

Men gudskjelov, det er iallfall vår!

Jeg går forbi den lille granen som står der i sneen og er til. Jeg går forbi og stanser ikke et øyeblikk engang foran vinduene, og jeg sier til meg selv at neida, det er ingenting å se på granen på lenge ennå, gå bare forbi! Men naturligvis så hvert menneske alt i mars at toppen var i live.

Om tredve år er det en stor gran, tømmer. Her er så fattig på småfugl. Det har vært en hard

v i n t e r o g m a n g e e r v e l o m k o m m e t ; v e d h u s e n e p å

g a m l e h j e m m e t f l a k s e r d e t b a r e n å o g d a e n m a g e r kråke eller skjur. En dag mente jeg å ha fått øye på et forsinket vårbud, men da jeg ikke så godt nok kunne

jeg ikke avgjøre om det var en stær eller en overvintret svarttrost. I alle tilfeller våget den livet her på stedet, her er fire digre katter.

Når jeg går mine daglige turer i snesørpen hender det at jeg treffer en liten gul hund som lar seg snakke med o g k l a p p e , e l l e r s s e r j

Det høver meg godt at jeg kan være alene med meg selv og slippe å spørre opp igjen hva folk sier til meg. Efterhvert tiner jo også sneen vekk fra stabbestenene, så jeg kjenner dem igjen fra før, solen er blitt god og varm og mangen liten skogsti viser seg alt. Jeg tenker på Martin

fra Kløttran i Hamarøy, det er nå ett år eller halvannet

år siden han kom til meg her i skogen, også han måtte

g å a l e n e , m e n h a n h a d d e e t æ r e n d , d e t h a r i k k e j e g .

Han vandret omkring i landet og bad til Gud.

E n g r e n r ø r e r s e g m e d e n s m å f u g l p å . J e g s t o p p e r

tvert opp. På en annen gren i et annet tre sitter en ny s m å f u g l , d e s y n e s å h ø r e s a m m e n , e t s p u r v e p a r s o m f l ø y i m o t h v e r a n d r e o g m ø t t e s o g s k i l t e s f e m g a n g e r like foran ansiktet på meg. Det skjer i luften, de dirrer sammen et sekund og skilles og møtes igjen, fem ganger. Bakefter ser de ut som de ikke hadde gjort det. Især v a r h a n n e n f r i p o s t i g o g s y n t e s å v i l l e s k y l d e b a r e p å henne. Jeg skrek ikke opp, det gjorde jeg ikke, men jeg foreholdt ham i rettferdig harme at han var en lav og

uridderlig sjel, de hadde vært like gode om det. Kort efter dro hunnen sin vei, og det var tilpass til ham!

Jeg vet ikke hva Franciscus mener om dette.

Å, det uendelig små midt i det uendelig store i denne makeløse verden. Det gleder meg å være til igjen. Osloturen var god for meg.

Hva er vårkjenslen for noe, denne grosmak som hvert å r h u s e r e r m e d v å r t s i n n ? G u d v e t d e t . E n k v i n n e l i g misjonær i det fremmede kunne kanskje kalle det røsten fra hjemlandet, for å gjøre det litt religiøst og hinsides, jeg derimot finner det opp selv og mener det bokstavelig: at det har noe å gjøre med hjem og hjemland. Vi vil tilbake igjen, vi vil hjem. Vi har ikke vårkjensle

i d e t f r e m m e d e , d e r k j e n n e r v i b a r e e t n i k k i o s s f o r et nytt sted. Et nikk uten hjerte.

Et minne i meg fra Helsingfors i 1898 eller 99. Men d e t e r b o r t i m o t f e m t i å r g a m m e l t o g i k k e p å l i t e l i g mere, navn er blitt borte for meg, rekkefølgen kan ha forskjøvet seg.

Det var to i bokhandelen da jeg kom inn: den ene en halvgammel barhodet fyr med hvit skjorte utenpå buksen og høye skaftestøvler, den andre en yngre mann med en murskje i hånden. Innenfor disken var ingen.

Kommer straks, sa den første til meg. Frøkenen er bare ovenpå efter en bok til meg.

Jeg fant meg en stol og satte meg.

Jeg er russer, sa mannen.

Det er nå også noe å skryte av! hånet mannen med murskjeen.

Jeg er fra Norge, sa jeg.

Russeren interessert: Jaså fra Norge. Akter De å bli her?

Ja, et år.

Det er det samme hva land vi er fra, sa mureren. Jeg er fra Finland, fra verden. Hans ord ble ikke påaktet.

Russeren kom bort til meg: Jeg har ikke sett Dem, hvor bor De i byen?

Jeg bor ikke i byen, jeg bor langt borte, på Föllisövägen.

Jeg må bo her i byen og vente, men jeg trives ikke her.

Russeren snakket villig, han hadde vært med sitt hers k a p s o m v a r r e i s t , h a n v i s s t e i k k e h v o r, l a n g t u t e nlands, borte. Men han var trett av å vente, trivdes ikke, ville hjem igjen. Hvordan det kunne ha seg at han talte svensk når han var russer? Jo det hadde han lært som barn og alle årene oppover, hans foreldre var svenske finner, de var døde, men han selv var født i Russland og var russer.

Du skammer deg ikke, sa mureren. Men han ble ikke påaktet.

Jeg tenkte ved meg selv at så var vel denne russer født i fangenskap i et fjernt guvernement nordpå, men

jeg skjønte ikke at han nå kunne være her, og jeg ville ikke spørre.

Han vedble å snakke, at han hadde en stue, en pen stue med rødmaling, og mange trær og en skog og en liten bekk som rant forbi. Ja herregud! Og konen og

b a r n a v e n t e t h a m , s e l v a r b e i d e t h a n f o r g r e v e n p å godset, å et stort gods, milevis, mange hundre tjenere og folk.

Frøkenen kom ned fra annen etasje med en bok til ham, mannen kastet seg over den, korset seg og stakk den i lommen. Jeg venter på penger, sa han til damen, m a n g e p e n g e r, j e g s k a l n o k s n a r t b e t a l e D e m . D e n herren er fra Norge, sa han om meg.

Damen smilte.

Han vil være her et år, men jeg trives ikke her og vil hjem.

Damen så på meg: De ønsker?

En liten russisk-svensk ordbok.

Russeren tok sin bok opp av lommen igjen, korset seg og bladde. På omslaget stod et eller annet ikon.

H v a e r d e t f o r e n b o k ? s p u r t e m u r e r e n . H a n f i k k ikke svar og fortsatte: En helgenbok. Jeg ville ta den på murskjeen og slenge den langt bort.

Den er nå kjær for ham, sa damen ved disken.

Mureren vendte seg til meg: Hva skal vi si til slik galskap? De er som dyr, vet ingenting, leser helgenbøker, korser seg. Jeg er født i Russland og er russer, sier han. Kan ikke det være likegyldig?

Nei, nei, sa damen.

H v a m e n e r D e , f r ø k e n ? s p u r t e m u r e r e n i e n s k a r p tone.

Det er ikke likegyldig. Vi har ett land, fosterlandet.

Akkurat! Det snakket er vi født og oppdratt i, det står i bladene og lyder på torvene. Men vil De høre min mening?

R u s s e r e n u t b r y t e r p l u t s e l i g i e k s t a s e : Å , d u s t o r e , hellige Russland!

Han er blitt hysterisk av sin hjemlengsel, sa damen til meg.

M u r e r e n l a g e r s e g t i l å f o r l a t e o s s , j a f o r l a t e h e l e stedet, han er blek i ansiktet og sier hissig: Fosterlandet – å , g å v e k k ! Ve t D e h v a ! Vi l D e v i t e m i n m e n i n g ?

Fosterlandet med kjærlighet og knefall og alt det andre kliss. Men vil De høre min mening? Fosterlandet det er der hvor vi har det godt. Ja. Det er min mening. Noe annet er fosterlandet ikke.

F r ø k e n e n s m i l e r t i l h a m : J a d e t e r j o s l i k t n o e D e pleier å lære fra Dem til andre murere.

Han stusser: Hva vet De om det?

Det har jeg latt meg fortelle. De holder jo taler i foreningen.

En stund efter at mureren var gått kom to herrer inn, reisende, talte engelsk, forlangte et kart over Finland.

Russeren presenterte seg: Jeg er russer.

Hysj, sa damen stille.

De to herrer talte sammen ved disken, de ville også

ha et stort kart over Russland for å se hvor de hadde reist. Vi kommer fra Kina, forklarte de, en uhyre reise, månedsvis, hele Russland. Vi er amerikanere.

Damen talte engelsk og kunne svare dem.

Hva sier de herrer? spurte russeren.

Hysj, sa damen.

Jeg ville bare vite om de kommer fra Russland.

Ja de kommer fra Russland.

Å , l o v e t v æ r e J e s u s K r i s t u s , s å e r d e k o m m e t m e d d e n s t o r e j e r n b a n e n s o m d e t i k k e e r e n d e p å . H a n nevnte guvernementer og mange byer, han nevnte en gul stasjonsbygning for godset, og tyve verst derfra var h a n s h j e m . H a n k o r s e t s e g . O m f o r l a t e l s e , d e m

forbi den store, gule stasjonsbygningen, den var ikke til å ta feil av, og bare tyve små verst til så var det hans stue. Den ligger ved bekken med poplene og enerbuskene, og småfuglene var ikke til å telle.

Hva vil den mann? spurte amerikanerne.

D a m e n s m i l t e : H a n v i l v i t e o m D e h a r k j ø r t f o r b i hans stue i Russland.

Amerikanerne forvirret: Hva? Det vet vi ikke. Hans stue i Russland?

Han er så pint av hjemlengsel. Hans herskap er reist bort, og her går han igjen –Er han efterlatt her?

Han ble pålagt å reise hjem straks og fikk penger til reisen. Men han kom på avveie og drakk opp pengene.

Stakkars gutt! sa amerikanerne leende. Og nå lenges han hjem? Det gjør vi også, sa de. Det er en sykdom, vi vet nok om den. Men rettnu tar vi båten hjem.

Jeg ønsker Dem en lykkelig reise.

Takk, frøken. Hvor har De lært å tale engelsk?

I Amerika. Jeg er bare her hjemme en tur.

S å l e d e s ! n i k k e t a m e r i k a n e r n e . O g s å k o m m e r D e tilbake til oss?

Det er tanken.

Russeren frem igjen: Spør dem om de iallfall så småfuglene.

Det kan jeg ikke spørre om, sa frøkenen vennlig.

Amerikanerne hilste og gikk. Ved døren vendte de o m o g s p u r t e f r ø k e n e n o m d e t v i l l e v æ r e t i l n o e f o r

mannen å få penger til hjemreisen?

Det tror jeg ikke, svarte hun. Han må visst vente på

ny ordre fra sitt herskap.

Nå gikk de, og jeg fikk ikke vite det! snufset russer e n . O m f o r l a t e l s e , m e n d e m å v e l v æ r e d e r n å r j e g

kommer hjem, tror De ikke?

Hvem? Spurvene? Jo de er der.

De skulle ha sett dem, frøken, de fløy ned til bekken og stakk nebbet nedi, akkurat som de skulle være tørste d e o g s å , s l i k t s m å t t e r i ! R u s s e r e n g r å t . D e t v a r n o e n

elendige fugler, sa han og strammet seg opp, de var grå og gule og nesten ikke til å jage vekk før de kom igjen, himmelen ble mørk av dem, en million –

Tårene rant ned i hans grå skjegg.

Jeg ble lei av hans hysteri og måtte undre meg over damens tålmod med ham.

Hun svarte: Jeg er finne og selv hjemmesyk! Og hun bøyet seg frem og hvisket over disken til meg: Jeg er h a n s s ø s k e n b a r

ham vite.

En dag med tåke og væte gikk jeg og drev i sentrum. D e t v a r i m e l l o m k r i g e n e o g j e g v a r f r i d e n g a n g , j e g gikk og bar på noen bøker jeg hadde kjøpt, et par bokpakker, litt plagsomme å bære fordi de gled for meg og ville forskyve seg. Jeg skulle egentlig til posthuset med en bok til Røde Kors.

Da hendte noe.

En ung mann dukket plutselig opp, nevnte meg ved navn og sa: Jeg må slå Dem!

Han var bra kledd og så ikke røveraktig ut. Jeg må altså slå Dem, sa han igjen og syntes selv genert, han tok efter pusten. Jeg stoppet opp, og det samme gjorde han. Nei, det var dumt sagt av meg, dumt begynt, men jeg tenkte om jeg kunne slå Dem for en hjelp –

Jeg mente De ville gå løs på meg.

Neida, nei langtifra. Jeg er kommet ut for noe, jeg er forferdelig ulykkelig over å be Dem, men jeg ville høre om det nyttet hos Dem.

En hjelp?

Ja en hjelp. Jeg pleier ikke å gjøre slikt, men det er så vanskelig for meg.

Jeg gav ham mine bokpakker å holde og tok til lommen, dengang hadde jeg litt skillinger å avse. Mens jeg søkte ut noen penger tenkte jeg i skyndingen på at det var ikke en elendig liten seddel han bad om, men en hjelp. Han hadde forresten et ærlig og tiltalende ansikt.

Mens jeg tullet med dette begynte han å gå sakte. Jeg gav ikke akt på ham før han var kommet noen skritt, jeg sa værsågod! og gikk efter. Men nå var han kommet et godt stykke foran, og jeg ropte til ham og holdt hånden iværet med pengene. Han gikk. Jeg ropte et par ganger til, men han øket på og var kommet langt opp i Pilestredet. Han ble borte i en sidegate.

Jeg ble stående og gape. Nå har jeg opplevet dette også! Jeg måtte le en tosket og forundret latter der jeg stod.

Den unge mann var altså rømt med mine bokpakker, d e t v a r s å . M e n h

d e g j o r t r e g n i n g p å a t bøkene var verdifullere enn min pengehjelp så hadde h a n

skjeve spekulasjon.

M e n d e t v a r i k k e d e t t e s

t o k m e g d a . D e t interesserte meg å tenke ham litt nærmere ut.

Hvorfor begynte han med å ville «slå» meg? For å s t i v e s e g o p p , f o r å g i s e g s e l v m o t i t i l f e l l e h a n f i k k avslag. Han forlot forresten straks denne taktikk og falt sammen. Det neste var da han ble flau over å få holde

mine bokpakker – han som kom og bad om hjelp! Hvis jeg hadde sett opp ville jeg ha merket flauheten på hans

ansikt og gjort ham enda mere flau, men jeg var oppt a t t . H a n v

, f l y t t e t f o t e

r i n g e s t e t a n k e p å å v i l l e g å i f r a m e g , s l e t t i k k e , h a n prøvet på å være litt kjekk, han syntes det rettet ham

opp, og hans ene skritt dro andre efter seg inntil han tok på å gå og komme i skjul.

Men nå hadde han det ikke godt, det var en avskyelig klemme han hadde satt seg selv i. Han hadde hørt mine rop og kunne ha vendt om itide, men det å vende o m o g s t å a n s i k t t i l a n s i k t m e d m e g efter dette, v i l l e v æ r e d e t v e r s t e a v a l t , s å h v a i a l l v e r d e n s k u l l e h a n gjøre?

Unge mann, du er visst ikke vant til å trenge, du er ikke øvet i å be om hjelp. Du gav inntrykk av å være av god familie og selv å være en rettskaffen gutt. En «øyeblikkelig forlegenhet» hadde svulmet slik opp for deg at du mente å trenge en «hjelp». Det var kanskje en melkeregning eller hva det nå var for småtteri, herregud, du vil komme ut for langt verre ting i livet.

Men som nå med bøkene så ligger de altså der foran deg, du kan ikke få sendt dem tilbake til eiermannen, men du kan heller ikke ha dem liggende der på bordet i a l l e f o l k s ø y n e . Vi l d u i k k e s e å b l i a v m e d d e m , avhende dem? Jeg spør fordi det er en utvei. Du krymper deg for å gjøre dem i penger da det jo ikke er dine

b ø k e r, j a v e l , d i n v e g r i n g g j ø r d e g æ r e . M e n h v a r å d

har du? Unnskyld at jeg blander meg i det, men du går

t i l O m t v e d t m e d b ø k e n e . D e t e r n y e o g i n n b u n d n e eksemplarer, du vil få nok til melkeregningen.

H v o r l e d e s k o m d u f o r r e s t e n t i l å s v i f i n g r e n e d i n e

med disse bøker? Alt kan forklares. Du ville vel skåne en gammel mann for å stå og fomle med pengesedler

ute på gaten og vekke oppsikt. Det var en pen tanke. Naturligvis visste du også innerst inne at jeg ikke kunne

ta deg på sprang og følge deg. Men du kunne virkelig ikke selv rope opp om å stoppe tyven, kunne du vel?

Til syvende og sist har du fått det slik i vase for deg at d u k a n s k j e h a r t e n k t p å s e l v m o r d . S å a l t k a n j o f o rklares.

Men som nå med meg så tør jeg ikke stå her lenger, folk begynner å se på meg, jeg er nødt til å oppgi deg, jeg skal dessuten til posthuset –

Jeg sank i jorden!

Posthuset – boken til Røde Kors – fru Vogt –

Jo, fru Ida Vogt hadde noe å gjøre med en basar for Røde Kors og bad meg om en bok av meg til utlodning.

Jeg kjøpte boken og skrev noen vise ord i den. Men det ble jo bare en ringe gave, så jeg festet en hundrelapp

i n n i d e n f o r å g j ø r e b o k e n g j e v e r e å l od d e b or t . J eg f i k k d e n p e n t i n n p a k k e t o g s k u l l e t i l p o s t h u s e t m e d den.

Men så var alt gått så anderledes. En ung mann med et ærlig og tiltalende ansikt hadde vel stått i bokhande-

len og sett hva som foregikk, han fulgte efter meg og passet meg opp og reivet meg rundt sin lillefinger.

Han gikk hjem med boken. Jammen gjorde han så. Men til fru Vogt måtte jeg sende et nytt eksemplar

m e d n y e v i s e o r d . O g j e g f i k k e n s t r å l e n d e t a k k f r a fruen for mitt påfunn med hundrelappen.

J e g l o v e t n o k h e r f o r a n e t s t e d a t j e g k a n s k j e v i l l e komme tilbake til livet i Psykiatrisk klinikk. Jeg lovet altså ikke stort, men jeg skulle slett ikke ha lovet noe og ikke nevnt det. Den dag idag har jeg minnelser om hva oppholdet der ødela for meg. Det kan ikke måles, det har intet med mål og vekt å gjøre. Det var en sakte, sakte opprykning med rot.

Hva skyldtes det? Ingen enkelt især, intet enkelt især, et system. Et regjereri over det levende liv, reglementer uten intuisjon og hjerte, en psykologi i ruter og rubrikker, en hel vitenskap på trass.

A n d r e k a n u t h o l d e d e n n e t o r t u r, d e t v e d k o m m e r ikke meg, jeg utholdt den ikke. Hvilket den psykiatriske lege kanskje skulle ha forstått. Jeg var et friskt menneske, jeg ble gelé.

Jeg har det ikke med å klage og være utilfreds med v e r d e n o g l i v e t , s å l e d e s h e l l e r i k k e h e r. J e g e r i n g e n g r i n a t u s , j e g s p ø k e r o f t e , l e r g j e r n e , h a r e t l y s t s i n n .

Det har jeg efter far min som var kjent for det samme.

Andre gode drag som jeg eventuelt kan ha skylder jeg mor min takk for. Jeg er et produkt.

Men jeg skriver ikke levnetsløp.

N å n o t e r e r j e g n e d n o e n t i l f e l d i g e h e n d e l s e r, l i k egyldige minner fra mannsavdelingen i Psykiatrisk klinikk. Jeg tar også med et par alvorlige ting som byr seg frem av seg selv, skjønt det er med sterk ulyst jeg igjen skal huske dem.

Det er en i litt jesuittisk retning organisert og drevet anstalt, med et halvt dusin fullvoksne karer til hjelp i tilfelle, og med et utall av hvite pleiesøstre som liver opp ved å slå ned i rommene som et brus av hvite duer. Det var snille søstre, og flinke diakoner. I kjelleren var verksted for pasienter som skulle ha kroppslige øvelser, og oppe i bygningen var laboratoriet hvor rette vedkomm e n d e s k u l l e d r i v e s i n e e k s p e r i m e n t e r o g g j ø r e s i n e oppdagelser på sjelelivets område. I midten lå oppholdsrommene, hvor halvhundre «nervøse og sinnslidende»

p e r s o n e r v a r f o r d e l t . Ti d e n v a r p å s e k s t i m i n u t t e r i timen fordi det ikke var mulig å komme det nærmere.

D e t v a r o r d

k u l d e , u p e r s o n l i g h e t o g r e g l e m e n t o v e r a l t , d e t v a r t u k t o g religion.

Jeg fikk erfaring for at sykehus og dårehus er meget u l i k e t i n g , s k j ø n t b

. J e g fikk litt kjennskap til dårehuset, men jeg lå om nettene og ønsket meg istedet et ordinært sykehus, et ordinært fengsel, en ordinær vakttjeneste, tvangsarbeide, hva som

h e l s t b a r e i k k e d e t p s y k i a t r i s k e d å r e h u s p å Vi n d e r n .

Jeg bodde der i fire måneder, jeg skulle aldri ha vært der en dag. Jeg var jo ikke pasient, jeg var losjerende, kostgjenger.

Jeg begynte i første avdeling, i en celle med kikkhull i d ø r e n , j e g f i k k e n s k j e t i l å s p i s e m i n m a t m e d , j e g

måtte ikke hoste for høyt, jeg måtte ikke selv åpne en pakke med undertøy hjemmefra, og jeg måtte ikke få beholde hyssingen. Der var jeg et par måneder, så kom jeg opp en etasje. Her var det ikke celle, men et sideværelse med alminnelig dør som kunne lukkes, det var jeg takknemlig for. Her var lysere og vennligere, ikke fullt så sinnssykt, jeg fikk kniv og gaffel å spise med og e f t e r e n t i d m i t t u r. M e n d e t v a r d e n s a m m e r a n s a kning, den samme atmosfære av hemmelig snuseri, det ble fingret ved mine papirer og bøker under påskudd å ordne dem, og jeg måtte lenge finne meg i at mine gangklær ble tatt fra meg om nettene og hengt bort. Jeg så ingen nevneverdig forskjell på pasientene her og i første etasje, kanskje litt flere her av dem som fikk sjokkbehandling og skulle hvile efterpå. På våre lufteturer blandet vi oss sammen med hverandre, bare jeg som ikke hørte, måtte holde meg alene for ikke å plage andre til å snakke til meg og meg selv til stadig å spørre opp igjen.

E n d a g s t a n s e t e n h ø y , m ø r k s k j ø n n h e t o g s m i l t e

t i l m i n k a n t . H u n v a r s ø s t e r k l e d d u n d e r d e n m ø r k e kåpen, jeg hadde ikke sett henne før, men jeg reiste meg

fra min benk, hilste og sa at jeg ikke hørte. Nei jeg vet det! så jeg at hun svarte. Så spaserte hun bort.

Det gikk noen uker som jeg ikke så henne. Men en søndag – jeg tror det var en søndag – kom hun reisekledd ut fra kvinneavdelingen, hun bar en liten koffert og gikk sammen med en herre. Jeg hilste og stod stille. Hun kom rett over til meg og sa hun ville hilse på meg og takke meg for noen av mine bøker. Jeg spurte om hun skulle reise, men hun svarte at hun skulle bare gå en tur sammen med sin mann. Hun var meget vennlig og gjorde seg umak for å tale nær mitt øre. Siden så jeg henne nå og da i spasergangene, nei hun var neppe en s ø s t e r, j e g h a d d e t a t t f e i l , h u n v a r p a s i e n t , n e r v ø s , febrilsk, en dame.

En annen søndag – hvis det var en søndag – hilste en u n g m a n n t i l m e g , h a n g i k k s a m m e n m e d e n e l d r e dame som kanskje var hans mor. Han talte ikke, bare hilste. Damen deltok ikke, hun vendte seg bort. Efter en ukes tid kom han igjen og gjentok da sin hilsen og e f t e r e n d a e n u k e s i n h i l s e n , d a m e n v e n d t e s e g h v e r gang bort. Han gjorde henne kanskje imot, så jeg ville hindre at hun ble enda mere lei av det, jeg hilste og sa at han kanskje ikke visste at jeg var arrestant, men jeg var her som innlagt av politiet. Jeg hørte ikke hans svar, men jeg oppfanget ordene: like dyrebar for meg! Siden så jeg hverken ham eller damen mere.

Det ble noe av en gåte for meg at tjenerpersonalet kunne holde ut i dette hus. Mennene var mindre utsatt,

men søstrene kunne komme inn i nokså ung alder og være her i tyve år. Jeg kunne spørre dem om lønnen?

Det tidde de til. Pensjon? Det tidde de til. Fritid? Å jo, visse dager! Så kunne jeg ikke passende holde på lenger

å spørre.

Men her begynte gåten for meg. Det var snille søstre

m a n g e , m e

n t s p r o

n n e d e d a m e r, d e h a d d e s k o l

inn, nå leste de ikke mere. Kunne de holde ut ikke å

l e s e m e r e ?

g bibelskrifter og religiøse bøker og driver allevegne, men jeg så ikke at noen søster var interessert i dem. Offisielt v a r s t e d e t r e l i g i ø s t , m e n d e t h i n d r e t i k k e å g å m e nneskelig ved siden av så godt det lot seg gjøre – og det er meget som lar seg gjøre. Hvis en søster gjorde noe galt ville det ikke bli kjent. I alle andre forhold i livet ville hun tilkalle vitner hvis det trengtes, det trengtes ikke her, hun er vernet av sin egen og alles taushet, det e r s y s t e m e t . K o m m e r h u n u t f o r n o e s o m h u n s k a l

svare for, svarer hun ikke. Får hun skinnet imot seg vil h u n b a r e u t e n v i d e r e t å l e s k i n n e t i m o t s e g . D e t k a n ikke alle, men hun kan det. Hun kan tilkalle en diakon til å stå og se på at hun tåler det. Når en søster har tjent i lengre tid så vil hun ha lært så meget praktisk jesuittisme at hun har nok for livet. Og i døden har hun ikke bruk for noe annet enn en prest med syndenes forlatelse.

Jeg husker ofte disse gode søstre. Det er synd i dem,

luften er dårlig på stedet, og her går de og eldes. Ingen hygge, ingen munterhet, aldri en latter, Gud fri dem for å le. Mange var så sympatiske, jeg kunne nevne navn, men det tør jeg ikke for ikke å utsette dem for noe. Det v a r s u n g e t f o r d e r e s v u g g e o m k j æ r l i g h e t , b a r n o g hjem. Så ble det sunget om tre stengte dører foran livet.

Så går tiden, så tenker de ikke mere på noen ting, så bare er de her.

M e n s j e g g i k k d e r o g s l e t d a g e n e v a r d e t i k k e n o e som stod meg mere i hodet enn at oppholdet i klinikk e n s k u l l e f å e n e n d e . J e g k j e n t e m e g m e r e o g m e r e utpint, mere og mere uthulet, det var intet som forsonet meg med min rolle som prøveklut for den psykiatriske vitenskap, og intet personlig som nærmet meg til administrasjonen. Vi gikk forbi hverandre i trapper og ganger uten mæle.

På toppen stod hr. Langfeldt, overlege i anstalten og professor ved Universitetet. Jeg hadde aldri hørt hans forelesninger og ville heller ikke som mannen i gaten

h a t t f o r u t s e t n i n g e r t i l å m e n e n o e o m d e m . Av h a n s elever er vel ikke alle like henrykte i hans undervisning, noe som følger lærere i flere disipliner. Jeg bygger på mitt personlige inntrykk og på intuisjon, begge deler, j e g b y g g e r p å e p i s o d e r, f a k t a o g h v a j e g e v e n t u e l t m o n n e e i e a v p s y k o l o g i s k s a n s . I m i t t b r e v t i l R i k sa d v o k a t e n h a r j e g y m t e t m i n i n n s t i l l i n g t i l p r o f e s s o r L a n g f e l d t , d e n h a r i k k e s k i f t e t k a r a k t e r s e n e r e . J e g s y n e s h a n e r t y p e n p å e n s e m i n a r i s t s o m e r k o m m e t

tilbake fra seminaret med all den boklige viten han har hentet seg av skolebøker og lærde verker, og som han selvsagt ved senere studier har ført helt opp til dato. – Dette siste skjønner naturligvis ikke jeg meg på, jeg bare tar det med og forutsetter det, jeg har ikke engang bruk for det.

Han er så trygg i sin viten. Men det er ikke det samme som å være trygg i den gamle visdom: intet visst å vite! I sin personlighet, sitt vesen vedblir hr. Langfeldt å være topp høyt oppe med sin utlærthet som ikke kan omstøtes, med sin taushet til innvendinger, i det hele tatt med sin alminnelige overlegenhet som bare virker kunstig.

Under en stuegang så jeg den kvinnelige reservelege gi ham en forklaring på flere minutter, hun stanset hele toget, og han hørte på med ro. Hvorpå han uten et ord til damen, uten å nikke gikk videre med staben efter seg. Den samme reservelegen kom ved en leilighet til å le lydelig til en historie, en pussighet – han bare så på henne.

J e g k u n n e u n n e p s y k i a t r i k e r e n e v n e n t i l å f ø d e e t s m i l p å s i n m u n n . E t s m i l s o m o g s å v e d h ø v e k u n n e gjelde ham selv.

Hans kjølige og fornemme væremåte er neppe så helt ekte, den er snarere påtatt for stedets og omgivelsenes skyld. Han er ikke en forbenet eller stivnet mann, da ville han ikke være så disponert og virksom. Ved siden av å skjøtte sin lærergjerning og sitt vitenskapelige kall

kan han avse tid til å forfatte legebok med husråd til landsens familier, ja endog ved leilighet å levere en biologisk artikkel for abonnentene i det populære månedsskrift Samtiden. Han er ung av år, med god publisitet og sikkert innvalgt i allverdens lærde selskaper. Nei han er ikke stivnet. Det kan de andre være, han er det ikke. Hans stivhet skyldes litt skaperi. Han er livlig nok til både å tie bom stille og til å snakke ifra.

Jeg nevner i fleng et par prøver på sistnevnte slag.

T j e n e r n e h a d d

p o n e r t m i t t b a r b e r s t e l l v e d å skjære istykker læret på strykeplaten og dessuten ved å kaste bort en viktig del av hele apparatet. Den var ikke til å finne. Hvorpå tjenerne gikk sin vei og lot meg stå der. En søster som hadde vært tyve år i tjenesten tok meg inn i et avlukke og lot meg begynne å barbere meg, u t e n s p e i l o g m e d h e n n e s k n i v e l l e r m e d e n a n n e n s ,

jeg skar meg dyktig. Plutselig hørte vi et brøl, det var professoren. Et ordentlig brøl: Vi var på feil sted med

m e g o g m i n b a r b e r i n g , h a n f n y s t e , s n a k k e t g a l t , s a «ung pike» (40–50 år), tok seg i det, stod der lenge og stirret, gikk ikke, nei han stod og kom seg! Det var et syn. Søster var lammet, jeg tørket såpe og blod. Det var i k k e t a l e o m å k n y , h u n k u n n e h a f o r s v a r t s e g m e d noen få ord, nevnt tjenerne – ikke tale om overfor selve professoren, utelukket.

Jeg er ikke helt uvant med å ha folk i arbeide og jeg

u n d r e s p å h v o r l e d e s d e t v i l l e h a l ø p t a v f o r m e g o m jeg hadde utstøtt et sint brøl til en arbeider ved et slikt

tilfelle. Jeg tror jeg istedet for brølet ville ha gått min vei uten å la meg merke med noe.

En morgen kom professoren direkte bort til meg og sa: Jeg tror De må huske feil, De brukte jo briller da De var i Hardanger også! Han ville vel hermed vise staben h v o r u e n d e l i g d y p t h

n s u n d

ø k e l s e a v m e g s t a k k , nesten tilbake til morsliv. Men jeg var like så uendelig lei av hans prat om mine briller som ingen som helst b e t y d n i n g h a d d e

e r i 1879, for opp imot sytti år siden, altså i min pure guttealder. Jeg kunne godt ha gitt ham full forklaring, men jeg gadd ikke: Doktoren kom en dag reisende til gården

j e g b o d d e p å , d e t r e g n e t , h a n h a d d e e t s o r t r e g n s l a g over seg og en sort regnhatt, han hadde et sammensatt navn, Maartman-Hansen eller sånt. Da nærmeste apoteker og optikus var i Bergen – en endeløs dagsreise –hadde doktoren med seg i en håndkoffert de medikamenter og briller som det var mest bruk for – der fikk også jeg mine briller i Hardanger!

Men se, vi skulle jo vise vår mentalhygiene for staben. Jeg ble kalt til professoren. Vedkommende som kom med bud stod og trippet for å få meg fort avsted. Jeg fant professoren og hans stab i kontoret. Jeg ble overrakt de tre brevene som jeg har nevnt i min fremstilling til Riksadvokaten av 23. juli 46 og som jeg altså tidligere hadde sagt det jeg ville om. Nå må jeg vel ha gjort et utålmodig rykk på meg, for med ett sa professoren irritert: Nei De skal ikke være sinna, det er ingen som

vil Dem noe ondt! Dette ble sagt – ikke til en av hans skoledisipler under kateteret, men til en olding. Og så tilfeldig som hans sprog var: Ingen, sa han, ville meg noe ondt – mens han i virkeligheten ikke kunne svare for andre enn seg selv. Det innvendte jeg også. Professoren reiste seg irritert. Uten innledning, uten å orientere staben spurte han meg høyt: Har De lånt penger a v d a m e r ? ( D e t s t o d n e m l i g i d e a n o n y m e b r e v ) . J e g må ha gapt, jeg må ha stammet. Ved et tidligere høve hadde jeg måttet minne professoren om at vi ikke var alene, men nå gjorde jeg ikke det, jeg kom meg visst ikke til å si noen ting, bare mumlet. Jeg vet ikke med meg selv at jeg noen gang i mitt liv har lånt penger av damer, men har jeg gjort det så har jeg visst betalt lånet tilbake. Men hva har dette spørsmål å gjøre her? I det store dossier til retten har professoren prøvet å jevne s k r i f t l i g p å d e n n e e p i s o d e n . J e g k j e n n e r d e n n å i k k e igjen.

Men dette var tonen. Han skulle gjøre seg til for staben. Slik kunne en professor Langfeldt tale til en sakesløs gammel mann. Han visste at staben ville tie. Staben var fire leger og mange søstre, de ville tie. Det het seg i anstalten at staben var der «for å lære», professoren var herre, han kunne bruke den tonen han ville – og også lære den fra seg.

Godt, la ham det!

I de ting jeg har nevnt kan vel visse forhold i systemet spille inn som professoren kan unnskylde seg med. Jeg

h a r i n g e n i n t e r e s s e a v å m e n e n o e a n n e t . D e t k u n n e

s å l e d e s p e k e s p å m a n n e n s h e l e s t i l l i n g s o m d i r e k t ø r

og vert i sin klinikk, hotellvert med til stadighet hundre mere eller mindre syke gjester og med et uhyre tjener-

og tjenerinnepersonale under seg. Det ville nok ha gått enhver annen universitetslærer på nervene. Og jeg kan tenke meg at det skal en del strenghet og tukt, og kanskje også iblant et «brøl» til for å opprettholde lydigheten i dette hus på Vindern.

Derimot vil professoren ikke kunne avvise klander

f o r h a n d l i n g e r o g a v g j ø r e l s e r s o m h a n p e r s o n l i g e r skyld i. Hertil regner jeg hans innbitte strev med å tilkalle min kone til undersøkelsen og benytte hennes forklaringer mot meg, å bokføre hennes vitnemål og siden vite dem spredt for sakførere og kontorister i de fors k j e l l i g e r e t t s a v d e l i n g e r. H e r h a r p r o f e s s o r L a n g f e l d t ingen rimelig unnskyldning. Hva derimot min kone i h ø y g r a d h a r. H u n h a d d e l e v e t m å n e d e r i f e n g s e l e t s taushet, nå satt hun her med en lett forklarlig nervøsitet

o g p r a t e t v e k k . H e n n e s t i l h ø r e r v a r e n s t o r o f f e n t l i g mann. Han hadde med seg en stenograf til å nedtegne hennes ord.

J e g m e n e r i k k e å k l a g e f o r i n g e n t i n g . P r o f e s s o r e n hadde gjentagne ganger vært efter meg for å få opplysninger om mine «to ekteskaper». Jeg svarte ham til slutt ikke et ord. Den siste gang kom han skriftlig. I mitt korte svar – også skriftlig – sa jeg om mitt ekteskap: Jeg kunne skrike av redsel for å få noe innblandet her

bak min kones rygg nå da hun er like så arrestert som jeg!

Er dette tydelig tale? Det var ikke bare meg selv jeg ville skjule. Men hele uhyrligheten.

Men professoren var ikke rådløs: han får ved Riksadvokatens hjelp min kone inn fra fengselet i Arendal til klinikken på Vindern for å eksaminere henne. Resultatet er å lese for hvem som helst, for hele offentligheten, i det store dossier.

Jeg var et menneske som var kommet ut for den for meg utenkelige innlegning til observasjon på en sinnssykeklinikk. Professor Langfeldt kunne skalte og valte med meg som han lystet – og han lystet meget.

Jeg har den tro at hvis han på forhånd hadde overveiet nøye hva han hadde isinne å gjøre, så ville han kanskje ha oppgitt sin plan. Jeg hadde jo holdt min kone og mitt ekteskap utenfor i flere måneder, og jeg gir meg selv stor rett heri. Hvor ville man nemlig ende til slutt? Ville noen person eller noens familieliv – professorens eget iregnet – forbli urørt? Det pleier å være pårørende som krenkes, det pleier å være barn som må unngjelde, det pleier endelig å være en viss grense som alminnelig dannede mennesker ikke gjerne overskrider.

På det tidspunkt da min kones nærvær ble fremtvunget ville professoren forlengst være på det rene med at jeg ikke var sinnssyk. Hva var da formålet med hennes n æ r v æ r – f o r u t e n n y s g j e r r i g h e t e n o g s k a n d a l e n ? Vi l

professoren hevde at observasjonen ville fått et annet forløp uten hennes innblanding? Vil han hevde at jeg uten hennes innblanding kanskje kunne ha blitt erklært sinnssyk?

Materialet foreligger. Det kan kanskje bli undersøkt engang.

Jeg synes allerede nå at professorens handlemåte er uforsvarlig. Alt fra begynnelsen av sin samtale med min kone kunne han ha funnet en heldigere form. Da han så og hørte hvorledes det bar i vei kunne han ha reist seg og overlatt det videre graverarbeide i andre hender, til den dyktige kvinnelige lege. Han kan visst ikke tenke seg en slik tanke, men den muligens litt for store villighet som ble brukt til å kramme ut med en annen persons mange dårligheter kunne nok ha gjort en finere psykolog mistenksom. Professor Langfeldt vet med seg selv at han ikke er meget skikket til å trenge inn i og tukle med intimiteter i et fremmed ekteskap. Han er for fast og firkantet, hans hode er fullt av lærte ting, og disse ting hører til i rubrikker, i liv og lære.

Jeg minnes et – ikke likt, men noe lignende tilfelle fra e t a v v å r e n a b o l a n d d e r p r o f e s s o r e n i k k e a l e n e v e k plassen, men vek hele sin stilling i sitt asyl og lot seg overføre til et annet.

Tilbake til gamlehjemmet.

D e t e r n o e s m å t t e r i j e g s k r i v e r o m , o g d e t e r n o e

s m å t t e r i j e g s k r i v e r. H v a a n n e t k a n d e t v æ r e ? J e g e r varetektsfange og huses i et gamlehjem, men selv om

jeg satt i et fengsel ville jeg ikke hatt større ting å skrive om enn her, kanskje mindre. Alle fanger må skrive om

d e e v i n n e l i g d a g l i g e h e n d e l s e r o g v e n t e p å s i n d o m ,

n o e a n n e t h a r d e i k k e å g j ø r e . S i l v i o P e l l i c o s a t t i e t østerriksk fengsel og skrev om sin lille mus som han adopterte, sin adoptivmus. Jeg skriver om noe lignende – av frykt for hva som kunne hende meg hvis jeg skrev om noe annet.

Vi har nå blant annet en viss hanekjukling, den første g a n g h a n s k u l l e g a l e . D e t v a r e n a l v o r l i g s a k . H a n

hadde ikke nevnt engang at han var mannfolk, av angst f o r a t n o e n v i l l e k o m m e o g s e . N å g j o r d e h a n n o e n

utvalgte hokuspokus med halsen og kjente på det. Han gjorde noen enda mere utvalgte hokuspokus og kom ikke videre. Stakkaren var alene i verden og torde ikke

la det stå til. Så hørte han noe fra halsen sin, det var redselsfullt – og i samme øyeblikk gjorde han det! Småhønene stimet til og så på ham. Hva så de efter? Han hadde ikke gjort det. Han skjemtes og måtte bare tie still, men ingen skulle få ham til å tilstå at han hadde gjort det. Ut på dagen kom det på ham igjen, han nektet ikke lenger, det nyttet ikke, det måtte gå sin gang. Å hvor verden var full av bunnløshet. Siden gjorde han det ofte.

noen ting hendte det en dag at han kom til å trå i vingen sin. En høne så opp. Han trådte engang til i vingen, og hønen så opp. Ville hun gjøre narr av ham? Der neiet hun også og ertet ham grovt, men det tålte han ikke. Plutselig hoppet han på henne og bet seg fast i luggen hennes. Det ble et alvorlig basketak som det stod fjær og dun om. Og du verden for bunnløshet det endte i.

En kveld senere satt han på sin vagle og sov. Torarin

Bueskytte skulle i leding gå, og så videre. Men da grep en hånd ham og gjorde det mørkt, gjorde det bunnløst mørkt.

Det regner, men bare så smått, og det gjør ikke meg noe, j e g h a r p a r a p l y . J e g f i n n e r f r e m t i l d e t s k j u l i s k o g e n hvor jeg har vært før. Det er opptatt. Hva for noe? Jo det er opptatt.

Martin! sier jeg.

Nå, Dokker kjenner meg igjen, sier han.

Martin fra Kløttran i Hamrøya. Han er som han var forrige gang, alminnelig og halvgammel, kanskje med litt mere skjegg og hår. Ikke fillet men bøtt, lappet, å så stoppet, han bar skoene over akselen og gikk barfotet. Hans føtter var så pene og rene fordi han hadde gått i regnet idag.

Det er ikke noe hemmelig og kunstig mellom oss, vi

var gamle kjenninger, han sier Dokker og du om hvera n d r e t i l m e g o g e r g o d m o d i g . D e t e r r a r t å s e d e g igjen! sier vi begge, men gudskjetakk fordi jeg traff deg ilive! sier han alene.

Jeg skjønte du hadde dette til skjul, derfor satte jeg meg her. Fortryt ikke på det. Hva skjønte du det på?

Jeg fant disse små papirene. Vil du ha dem igjen?

Nei. Det er bare noe jeg har notert.

Det er vel sang og vers eller sånt?

Kanskje det, men kast det bare. Kommer du nordfra?

J a j e g k o m m e r n o r d f r a d e n n e g a n g e n . O g j e g s k a l nordover igjen.

Du går fremdeles omkring i landet?

Ja det er ikke å si det bedre enn det er.

Og ber til Gud?

Å j a , G u d e r n å d i g . J e g v a r m e d i v å r o n n e n p å e n gård, det var et velsignet sted, de hadde orgel.

Fikk du noe for det?

Nei. Ja jeg fikk en sekk med potet.

Med potet?

Jeg var ikke begjærendes noe annet. Det var en stor t i n g å f å n å o m d a g e n , d e h a r i k k e p o t e t i n o e l a n d snart.

Du leser altså i avisene? Kan du lese uten briller?

Ja uten briller? Jeg er ikke så gammel. Jada, jeg leser litt i avisene også. Men vi hadde flere forsamlinger på den gården jeg var på. De sang så pent til orgelet.

Har du lest om Truman når du leser aviser?

Nei det har jeg ikke. Truman?

Ja det er presidenten i Amerika.

Jeg er så lite opplyst, sier han.

Har du lest om Kirsten Flagstad?

Flagstad i Lofoten? Ja det vet jeg nok hva er.

Men hun er en stor sangerinne. Hun reiser omkring i alle land og synger.

N å . N e i j e g

omkring og bare synger? Det må være pent.

Ja. I store saler og kirker. Og det sitter mange, mange tusen og hører på.

Ja du store Gud! Men som nå med meg så kan jeg ikke synge. Jeg skulle ha lært det og gått og sunget ute.

J e g h a r n o k

å s i

annet, men det er ikke pent det jeg synger, enda jeg kan notene. Jeg sitter og ser på deg – har du surret kalosjen din?

Ja men jeg har nye kalosjer.

Nå.

Spiller nye som aldri har vært på fot. De kler meg opp der hjemme.

Jeg gikk forbi gården din, hva er det nå den heter?

Ja Nørholm. Jeg gikk forbi den for en tid siden. En stor gård. Men den skulle ha vært flidd.

Ja.

M e n d e r

livet når det ikke blir flidd.

Jada Martin. Hva gjør du med poteten?

Med poteten? Hva jeg gjør med den? Jeg steker den i asken når jeg går sånn omkring. Det er mangt et godt mål mat for meg. Har du ikke kjent det? spør han meg.

Jo mangen gang i barndommen.

Det er så nydelig godt.

Ja.

Jeg vet ikke noe bedre når du har gått lenge og er sulten.

Har du vært på Helgeland siden? spør jeg.

Ja på Helgeland? Jo.

Jeg mente om du kan ha hørt noe om skolelæreren som ble borte i Amerika.

Ja, nei han er ikke funnet.

Det er synd for familien som er igjen, sier jeg. Taushet.

Hva var det hun het, Alvilde? Og to barn. Taushet.

Har hun spurt i Røde Kors eller i Frelsesarmeen?

Ja der har hun spurt, svarer han. De finner ham ikke. Fortell meg, Martin, hvorfor hun ikke heller flytter h j e m i g j e n t i l H a m r ø y a . D e r e r h u n d a h o s s i t t e g e t folk.

Han venter lenge og svarer: Hun kan ikke flytte hjem igjen. Nå.

Hun kom i ulykke for en tid siden. Jeg skulle ikke si det.

I ulykke?

Da han tier tenker jeg meg om og spør ikke mere. Jeg kjenner igjen det forsiktige sprogbruk fra Hamarøy når en pike var kommet i «ulykke». Og jeg blir sittende og stave og legge sammen og fundere for meg selv.

D e t e r s å m e r k e l i g a l t s a m m e n , s i e r h a n s a k t e . E n liten pike, å, en liten Guds engel, hun satt i gresset, men jeg torde ikke gå litt nærmere og gjøre henne redd. Det var så varmt og godt i været og hun hadde bare skjorten på og dessforuten et blått silkebånd om halsen. Jeg har aldri trodd at noe kunne bli så pent.

Har du ikke et bilde av henne?

Jeg? Neida. Jeg gikk ikke engang inn og sa at jeg var der.

Hvorfor gikk du ikke inn?

Nei. Jeg gjør henne bare ondt når jeg kommer. Det

e r s å s ø r g e l i g , h u n s y n e s d e t e r m i n s k y l d a t s k o l elæreren kom vekk, fordi det var meg som lånte ham til billetten.

Nå, sier jeg brutalt, så er det da iallfall ikke din skyld at hun nå har fått en liten.

Jo det sier hun også, svarer han. Fordi hun sier det er meg som har omkommet og omforandret hele livet hennes på jorden.

Vi tier begge.

H a n l y s h a n n å ! s i e r h a n o m r e g n e t o g k i k k e r u t .

Rett nu kommer solen igjen. Han lys han nå. Det lyser opp.

Jeg har ondt av Martin, men jeg tør ikke vise det, jeg ynker ham, han er så bøtt og stoppet, jeg kunne ville kalle ham min bror eller slektning, men det ville han ikke like. Så mange slags skjebner det er til.

Jeg ville så gjerne ha visst hva hun heter, sa han. Hun satt i gresset og plukket på noe med fingrene. Det kunne ha vært kjærkomment for meg å vite det til jul når at jeg sender litt til dem. Så kunne jeg ha nevnt henne på navn dersom jeg hadde visst det.

Kan du ikke skrive og spørre?

Nei. Men du tror aldri hvor pen hun var. Jeg har sett barn før, og de er alle sammen pene og i Guds bilde, det er ikke å si annet. Men hun satt stille og lekte med seg selv i gresset og hadde aldri syndet!

Hans blå og litt slitte øyne dugget.

Hvem er far hennes? spør jeg.

Det vet jeg ikke, svarer han kort. Kanskje en bygdens mann.

Jeg trodde bare at så kanskje kan hun gifte seg med ham?

Nei, nei, langt ifra. Hun er jo gift.

Spurte du henne?

Jeg? Hva du mener? Skulle jeg –? Men hun sa det av seg selv engang at hun aldri kunne gifte seg mere.

Hun må vel være litt ute i årene nå?

Hun? Nei, det skal du ikke tro. Hun er nett like så ung som før, og det er ingen ting å se på henne.

Jaja, Martin, det var hyggelig å treffe deg igjen, sier

j e g o g s l å r p a r a p l y e n s a m m e n . J e g h a r o f t e t e n k t p å

deg, du er en tro vandrer, du trenger så lite, du bare vandrer. Sånn er du.

Skal vi treffes engang til, tror du?

Jeg vil hindre en større avskjed og svarer ikke. Men jeg sier: Blir du ikke trett av å gå?

Nei. Ja blir jeg trett så legger jeg meg. I Guds navn.

Fortell meg, Martin, mens jeg husker det: Visste du alt ifjor da jeg traff deg det som er hendt på Helgeland?

Han så bort: Jeg skulle ikke ha sagt noe. Jeg skulle ikke tatt det på tungen.

Men visste du det alt ifjor?

Ja, sier han.

Alt han har tiet med, alt han tålmodig har båret på. Var han kuet? Han så ikke slik ut, han var bare rolig og snill.

M a r t i n , j e g s k j ø n n e r m e g i k k e p å d e g . M e n d e t e r

ikke rett av henne å skylde på deg for det hun er kommet opp i nå. Aldeles ikke rett.

Det er nå ikke så godt for henne, svarer han. Ikke er hun enke heller og ikke noen ting. Og der skal hun leve sammen med andre folk.

Jeg forstår at du vil bære alt selv, men jeg skjønner det ikke.

Bære det? Jeg har en god hjelpesmann, sier han. Jeg går til Gud med alle mine sorger. Ellers ville det nok ha vært galt for meg. Jeg ber til Gud at han ikke vil forlate meg. Det skulle også du gjøre. Husk på i din alder.

Hvor gjør du nå av deg når du går herfra?

Jeg skal til ryggsekken min som jeg satte igjen i en s t u e . J e g s k a l j o s k i f t e p å m e g p e n e k l æ r t i l i k v e l d når jeg skal i forsamlingen. Å et stort hus med mange vinduer. Det kommer nok folk.

Jeg kan ikke høre noe om jeg møter opp.

Nei. Men jeg skal minnes deg når jeg står der. Jeg

skulle være så glad om jeg riktig fant frem til Gud i k v e l d . M e d e n g a m m e l v e n n . S i d e n v i b e g g e e r f r a

Hamrøya og er kjens folk. –

Det var sol og sommer. Vi gikk hver vår vei, men jeg hadde alt tenkt meg til å møte. Jeg ville sitte ved døren og se på.

Du gode sjel Martin fra Kløttran, der går du. Du har en blomst inne i deg, en bitte liten blomst av en synd inne i deg: din håpløse forelskelse i piken Alvilde som

a l d r i v i l l e v i t e a v d e g . M e n e n d a g v i l d u f å h ø r e a t

A l v i l d e h a r g i f t e t s e g m e d d e n b y g d e n s m a n n , d e t e r ingen annen råd, du må bøye deg for slaget. Og du vil gå til Gud da også og si at det var nå ikke så godt for henne.

P å h j e m v e i e n t e n k t e j e g a l t s a m m e n m e r e u t . J e g hadde ikke andre klær, men jeg ville ta av meg snippen, o m n o e n s k u l l e k j e n n e m e g o g u n d r e s e g o v e r a t j e g døve mann møtte opp. Jeg ville ha et mørkt bind om halsen, og jeg ville sette igjen staven min som var altfor gul og lys.

Han hadde ikke nevnt almanakken sin denne gan-

gen, tenkte jeg. Også det et kjent trekk, det var ikke lenger så om å gjøre å få en almanakk lest, tiden var løpt forbi skribenten og hans verk, nye ting var hendt. Jeg kunne ikke se bort fra hans tåpelighet, den var d e r, m e n j e g v i

d , h a n s barnslighet. Da han nevnte den lille som satt i gresset og aldri hadde syndet, var han en helgen, et Guds redskap, han var selv uskyldig.

J e g h a d d e i k k e o n d t f o r å f i n n e f r e m t i l f o r s a mlingshuset, på gjerder og telefonstolper var festet plakater med to navn: Ungdomssekretær Simon Trostdahl, cand.theol. og Martin Enevoldsen, begge navn syntes g o d t k j e n t i d e n n e i n t e r e s s e r t e k r e t s . M ø t e i k v e l d . Alle velkommen. Det var mange folk ute og inne, alle vinduer stod åpne, og det var flere utenfor som lyttet ved vinduene.

E n l i t e n b y g d e n s k v a r t e t t s a n g e n s a l m e , o g u n gdomssekretæren begynte å tale. Han var en grei mann å se på, øvet i å undervise efter et valgt bibelsted og fort med fingrene til å finne et nytt bibelsted hvis han t r e n g t e d e t . J e g k a n i k k e s k r i v e h v a h a n s a , d e t v a r kanskje heller ikke noe videre, jeg hørte ikke og bare satt og så på. Han talte en halv time. Jeg holdt øye med Martin. Han fulgte med i alt og så lykkelig ut. Da ungdomssekretæren holdt inne vagget han med hodet som om det gikk overmåte godt på dette kveldsmøte, både salmesang og tale, han kunne ikke ha fått det bedre. Han reiste seg, la hendene sam-

m e n o g r ø r t e m u n n e n , j e g f o r s t o d a t n å b a d h a n t i l

Gud, jeg forstod det på at også mange i forsamlingen foldet hendene og deltok. Således gled han inn i oppbyggelsen.

Han fant seg ikke noe skriftsted å gå efter og det var tilfeldig at han nå og da la hånden på bibelen på bordet. Men han vedble å røre munnen, så noe måtte han vel ha å si. Den gode Martin hadde ikke lest og t e n k t s t o r t , h a n k u n n

p p

t a f o r s e g e t e m n e o g legge ut om det, sånn som andre predikanter kunne, han var like så uvitende som Jesu apostler. Av religiøs erfaring hadde han den store opplevelse fra ungdommen da han engang satt i sneen på en fjelltind og fikk et sterkt lys fraoven gjennom seg. Men det var ikke et lys, det kunne ikke forklares, det var en hel himmel som kom ned, det var Gud.

Han pleiet å si at han talte ikke, det hadde han ikke kunnskaper til, han bare bad til Gud. Det var vel som h a n s a a t h a n h a d d e s i n e g e n m å t e . J e g s å s k i n n e n d e ø y n e b l a n t t i l h ø r e r n e , l o m m e t ø r k l æ r k o m o g s å f r e m , det var ikke umulig at somme syntes litt synd i denne snille, halvgamle mann som gikk barføtt i landet og nesten ikke trengte mat. Sannelig, han var den mann som kunne få andre med seg i bønn, han lokket folk på seg, folk hang ved ham og fulgte ham med øynene. Engang så jeg ham vise til en tavle som hang ved siden av speilet, men i den frastand kunne jeg ikke lese hva det stod. Siden så jeg ham stanse opp for et par småbarn som var

kommet frem, han løp straks og tok imot dem forundret og strålende. En mor hadde vel satt dem ned fra f a n g e t f o r å v æ r e k v i t t d e m e t ø y e b l i k k , m e n d e t v a r såvisst ikke Martin imot, han løftet dem begge opp og bad til Gud for dem og ble ivrig og rød i kinnene.

Jeg hadde hele tiden måttet unnvære ordlyden av det han sa.

Men det hele – ja, hva var det hele? En oppbyggelse som det kaltes, folk hadde fått en oppbyggelig kveld. For dem var altsammen levende virkelighet å holde seg til for kommende dager.

Da de tok farvel med hverandre utenfor kom de litt verdslig ned på jorden igjen, bad hilse hjemme og sånt. Men nå tok ungdomssekretæren ordet igjen og ville si litt til – jeg syntes han plutselig oppdaget meg, og det fikk meg til å krype ihop der jeg stod. Han var en grei forkynner, denne cand. theol., forsåvidt jeg kunne oppfange ham med mine døve ører, han var dessuten meget sympatisk i sin måte.

De vantro sier det er en umulighet for dem å tro på det vi tror på. De sier det er vår overtro, eller rent ut vår dumhet, som gjør oss til troende. Og de regner opp mange ting fra Bibelen som de ikke kan fatte med forstanden. Men kjære, det lever jo mennesker iblant oss s o m t r o r s o m v i o g s o m j u s t i k k e k a n b e s k y l d e s f o r dumhet, ikke sant? Å, store lærere og vismenn som vi kjenner, vi kunne nevne navn efter navn, de står ikke tilbake for Pascal selv. Hvorledes skal vi da forklare oss

at disse kvinner og menn står frem og vitner i skrift og tale om nettopp den samme tro som vi har til vår frelse og salighet? Jeg gir meg ikke ut for å vite meget, det v æ r e l a n g t i f r a . M e n j e g k a n i a l l s i m p e l h e t f o r k l a r e

dette spørsmål. Det er underet. Det er ved hjelp av den Helligånds veiledning at vi oppnår denne faste tro og forvissning i vårt hjerte. Det er underet som skjer i oss av Guds nåde. Jeg vet ikke om jeg forklarer det godt nok, men det er iallfall merkelig at de vantro vedblir å være stokk likegyldige for deres eget vel. Deres gode forstand skulle råde dem bedre.

Det holdt på å bli en ny oppbyggelse.

Martin var gått for lenge siden.

Var det ifjor eller for enda lengre tid siden at jeg var i full menneskelig orden og kraft? Jeg husker det som e n v i s j o n . O m m o r g n i n g e n e h o p p e t j e g r u n d t i s m å makeløse sunnhetstilstander, og hvis jeg hadde skrevet litt om natten hoppet jeg enda litt mere rundt og takket himmelen fordi jeg var til. Det gjør jeg ikke nå. Jeg er ikke i et gamlehjem for å vekke oppsikt.

Men forresten vet jeg ikke hva jeg er her for.

E n n y h e t f o r t y v e n d e g a n g o m m i n « s a k » : D e n 3 . juni leste jeg i bladene at nå var min sak ferdigbehandlet og at dokumentene alt var sendt til herredsretten i Grimstad til pådømmelse. En tid efter stod det i blad-

e n e a t h e r r e d s r e t t e n i G r i m s t a d i k k e h a d d e m o t t a t t

noen dokumenter, og at min sak var utsatt til høsten.

Efter 1947 kommer 48, 49, 50 – 60 –

Jeg ser et flagg på halv stang. Noen er død, men det

e r i k k e m e g . D e t e r i k k e n

n a n n e n h o s o s s h e l l e r, vi er så varige. Vi rusler vårt daglige liv og går ikke til vidløftigheter nei. På den andre siden skal ikke noen småting få gli oss forbi i smug, da mimrer vi. Vi holder rede på hvem som går i dørene, hvem som har spikket seg ny stav, hvem som har kjøpt nytt munnstykke til pipen. Men når vi kommer dit at nabobikkja gjødde så i natt, da mimrer vi meget om det.

Jeg har visst nevnt at den ene av våre to unge skjønnh e t e r s o m s a t t o g s k r e v r e g n s k a p n e d e n u n d e r, f o r l o t o s s i f j o r. D e t v a r i n g e n a v o s s s o m h a d d e m a k t t i l å holde på henne. Men nå er bokstavelig også den andre skjønnheten reist sin vei og har efterlatt oss her. Det var et svepeslag. Det er ingen ting å gjøre ved det, men det er like skammelig for det. De var begge så flinke til å k o m m e m e d a v i s e n e m i n e , o g d e e f t e r l o t s e g e t r ø d t smil nedover hele trappen når de gikk igjen. Men det er ingen av oss som kan bebreide seg noe, vi gjorde alt vi kunne hos damene. Det er klart at vi yngre mannspersoner som ikke engang ligger tilsengs skulle hatt en sjanse, men så kom jo han på 96 og stod opp igjen og spolerte for oss alle. Hva skulle nå slikt være til! Der hadde han også reivet et tykt ullbind flere ganger om halsen sin fordi det var litt rødt i det.

Vi sitter ute på den store altan til annen etasje, den er til vårt bruk, og vi breier oss godt på den og røker og fingrer ved et eller annet. Vi er i godlag og munnen står ikke på oss, for det er et så overdådig vær at vi har aldri sett slikt, det regner ikke på oss i uker og måneder, gresset svis av, det blir fôrnød til vinteren, hagene står og hiver efter luft, poteten blomstrer ikke.

Men det er ikke disse ting vi er opptatt av nå mere, det var for noen menneskealdre siden da vi var unge. E

mange trinn trappen har, hvem som kan gå den uten

s t a v, h v e m s o m k a n t a t o t r i n n i s e n n . H e r e r s v æ r t kjekke karer iblant, ungersvenner på sytti eller åtti som påstår at de har begynt å få fregner igjen over nesen

l i k e s o m i u n g d o m m e n . É n h a d d e n y s s f ø d s e l s d a g o g

hadde fått bestyrerinnen til å lage skarp press i hans bukser. Javel. Men det satte iallfall ondt blod. Han kom ofte støvende med en sørgelig utslitt kontormappe med lynlås som om han var her i forretninger. En sprade. H v a m e n t e h a n m e d å k l e s e g u t m e d k o n t o r m a p p e og ringle med mange nøkler i lommen? Slikt høver seg

i k k e . O g s å d e s s u t e n b l a n k e s k o m i d t i u k e n o g s i xpencen på snurr uten at det er søndag eller noen ting.

Just nå må han ha skrytt grovt av noe, for de andre trodde ham ikke, nei det være langt ifra at de trodde ham, de rystet på hodet og lo ham like opp i ansiktet. Til slutt foraktet han dem og gikk.

Men forresten var det ikke brudd for hele livet, nei slettes ikke, det var ikke ondt ment fra noen av sidene.

I grunnen er jo mannen populær, han er uunnværlig, det var ingen som han til å forklare utrolige ting om

f l y m a s k i

hvorledes den var innvendig.

Ja men det er jo ikke folk på den? sa de. Ikke det? sa han. En mengde folk.

Det ble ny vantro: Vi ser ikke et menneske.

Han kastet et blikk opp til flyet: Efter sin tyngde på

l u f t e n s k u l l e j e g a n t a a t d e t e r f e m t e n , t y v e p e r s o n e r ombord.

H a h a h a , n e i u n n s k y l d ! H v o r e r d a d e p e r s o n e r ?

Har de lagt seg og ballet over seg?

J e g v e t a t j e g h e l s

spekulasjoner og hugskott og fornemmelser, jeg orker

det heller ikke hos andre. Men det suser så i hodet mitt, eller kanskje det er i kroppen, eller i sjelen, suser så.

D e t e r i k k e e n b e g y n n e n d e f o r k j ø l e l s e e l l e r n o e j e g kan råde bot på ved å ta på meg eller ta av meg klær, ti stille, det er noe såre englelig, med mange fioliner.

Der har vi det på en prikk!

Og kort efter er det noe annet som er på en prikk.

Det er vers eller kaos, men det suser. En plage for meg selv og andre.

Når jeg er lei meg selv og tom og ikke til noe, går jeg tilskogs. Det hjelper ikke, men det gjør det heller ikke verre. Jeg hører ikke suset i skogen mere, men jeg ser når grenene duver, det er allerede noe å være glad for.

J e g h a r d e t t e s t e d f o r m e g s e l v, d e t s a m m e s o m m i n venn Martin fra Hamrøya snuste opp. Det er et slags hull eller hule under en berghammer med litt gress og lyng i bunnen. Her kan ingen komme på meg bakfra og se det jeg gjør. Det er et gode for en som ikke hører.

Du har saa brede Hænder, du har saa bred en Haand for du er ret og slet en Arbeidspike.

Jeg saa dig langt paa Jordet som Dagens gode Aand, du skar omkap i Kornet og bandt de rappe Baand, og i Poteten var du uten Like.

Du læser ikke Bøker og du dikter ingen Drøm, men ingen er som du – i dine Stunder.

For da er du paa verdslig Vis saa ugudfryktig øm, saa segnet ned i Nuet, med al din Sans paa Svøm, og gaar tilbunds i Livets største Under.

Jeg saa dig i dit Virke forgylde dine Aar da du blev baade Mor og egen Amme.

Du bøtte og du bygde og trygde dine Kaar, velsignede blandt Kvinder og Guds Fred der du gaar!

Du har saa brede Hænder, saa vakkert graanet Haar, og Smilet er den Dag idag en Flamme.

Jeg syntes efterhvert at dette ikke ble så verst, sannelig. Det er mange som ikke dikter bedre. Men naturligvis skeier jeg ut til slutt, jeg gaper over for meget, får linjer tilovers og må la linjer ligge ubrukt. Jeg er ingen

Robert Burns. Å, jeg kjenner til det og får for meget

e l l e r f o r l i t e o g b l i r b r y d d o g f o r t v i l e t o g r i v e r o p p

gressroten der jeg sitter. Nå vil Arild maskinskrive dette også og ta det med eller kaste det, som han synes. Jeg er like glad. Jeg er vel vant med å kaste mine lapper, har kastet i mange år, kastet og tatt til nåde og igjen kastet. Disse siste vers har jeg sittet i tre dager og kastet og tatt til nåde i hulen min. Og jeg har måttet passe på s o m e n s m e d n å r v a k r e u v e d k o m m e n d e s t r o f e r h a r villet dra alt overende.

Vi sitter sammen noen kamerater. Jeg har nyss gitt ut en samling versmakerier og har lykkelig unngått å høre noe om dem. Men så kommer Daniel inn og han sier: Det er ikke sødme i dine vers! Han trodde vel det var en nyhet for meg. Men det var det ikke. Han hadde evig rett. Og det var ikke bare sødme som manglet men så altfor meget annet også, hele sulamitten. Jeg kan se det hos andre, og jeg kan røres og gråte i brystet over andres vers, men selv kan jeg ikke gjøre dem. Jeg får så mangen velsignet gave fra det høye, men jeg reflekterer d e m s ø n d e r o g s a m m e n . D e t e r n o k a t j e g r ø r e r v e d dem, fingrer ved blomsterstøvet.

Jeg husker ikke om det var Kønig eller noen annen s o m t a l t e t i l m e g o m å u t g i s a m l i n g e n , m e n d e t v a r

iallfall tåpelig av meg. Daniel var ikke så gal, han ville bare være slik aristokrat. Han hadde hele sitt liv vært

o v e r k l a s s e , s a h a n . H v e r h a r s i t t å d r a g e s m e d , h a n hadde dette. Nå er han visst død.

O g j e g g å r t i l s k o g s o g d i k t e r v e r s s k j ø n t j e g i k k e er til det. Det er mitt skaperi. Jeg er sint på meg selv f o r s a m l i n g e n , m e n d e n k a n i k k e g j ø r e s u g j o r t . H v i s

n o e n s a t t e s e g t i l å l e t e i d e n v i l l e d e k a n s k j e f i n n e glimt, men isåfall bare glimt. Og jeg husker også hvor likegyldig jeg var for den, jeg sorterte ikke, jeg tok flere blad om gangen og la dem i en stor konvolutt og sendte dem til Kønig.

F l e r e å r e f t e r s t o d j e g i e n h o t e l l k j e l l e r i B o d ø o g brente opp alt jeg hadde av vers. Så var det gjort. Men omforlatelse, mange år efter dette stod jeg i en hotellkjeller på Hønefoss og brente vers for siste gang. Jeg husker ikke lenger hva disse vertene mine het, men de hjalp meg å røre i varmen. Sela, sier David. Nå vil jeg ikke la det skinne igjennom at jeg har slik god råd. Nei, nei. Men det jeg brente var vel hverken verre eller bedre enn samlingen. Og forresten – alt mitt versmakeri har jo opptatt og også gledet meg mens jeg h o l d t p å m e d d e t . D e t k u n n e v æ r e g o d e s t u n d e r, d e t kunne være glimt.

Det stod i Verdens Gang i sommer at min sak skulle opp i september. Tre dager efter stod det i et annet blad at min sak ikke skulle opp i september. Ingen vet noe, m e n a l l e s y n e s d e t e r s å m o r s o m t å s k r i v e o m d e t .

Hvorfor ikke tie om meg og min sak?

Det samme solskinn, den samme tørke. Jeg går min daglige tur ut i bygden og ser på at alt brenner opp. Det er et ondt mirakel. Skogen farer ille og må visst tildels omplantes, lyngen er uten blomster til biene. Har det hendt før? Biene slår ned på sine gamle steder, ser seg om, summer litt og flyr hjem igjen.

Jeg kommer til en styrtning på veien. Jeg skyr dette uhyggelige sted og holder meg i øverste kant. Her er i lange tider veltet småsten og boss og filler og avfall av alle slag, på det verste punktet er også stabbestenen veltet ut. Godt. Men på tilbaketuren er det meg som har ytterste side og må våge livet. Det ergrer meg at jeg er svimmel og redd og født kujon, og nå idag foresetter jeg meg at jeg for én gangs skyld vil stå og se ned. Jeg grøsser og seiler, men jeg vil tvinge meg og gå enda litt nærmere og se ned.

Javel, jeg gjorde for meget av det –

Det var ikke farlig, jeg rullet ikke rundt men sklidde feigt på ryggen nedover skråningen. Så stoppet jeg.

Å, det var aldeles ikke farlig, jeg så meg om. Herfra hvor jeg satt var det ikke lenger så evig dypt ned til a v g r u n n e n , i k k e s å b u n n l ø s t d y p t , j e g h o v e r t e o v e r

sjøen som lå langt dernede, foraktet den litt, overså

d e n . D e t v a r e t t i l f e l l e a t j e g v a r h a v n e t h e r, o g j e g

aktet ikke å la dette tilfelle vinne, jeg lot som det opptok meg sterkt å rote i søppelet, her var interessante ting, ståltrådstubber og ben og en død katt og blikkdåser. Hvis det nå stanset en kjører der oppe på veien så skulle han bare ikke mene at jeg var tumlet utover, jeg skulle vise ham at jeg lette efter noe, at jeg lette efter noen viktige papirlapper som hadde blåst bort for meg.

Et papir stikker opp av dyngen, en snipp av en avis. Jeg prøver å hale til meg hele avisen, men det mislykkes, jeg blir sittende bare med en avrevet lapp i hånden. Da jeg ikke har brillene med kan jeg ikke lese den, men det synes å være gotisk skrift, altså lokalblad. Jeg stikker lappen til meg.

Nå er det å komme opp på veien igjen. Hvis det står en kjører deroppe vil jeg ikke unne ham den moro å se meg kravle rett opp skråningen, jeg går bidevind, krysser. Å jeg har aldeles ikke gjort turen forgjeves, jeg kommer med et bytte i lommen, tilfellet har ikke vunnet.

J e g k o m m e r t i l b a k e t i l h j e m m e t l i t t u t k j ø r t , m e n det er min sak. Naturligvis kunne også byttet ha vært rikere, men det er ikke noe å snakke om. Forresten var byttet kanskje ikke så elendig når jeg får undersøkt det. Det var en avisfille uten begynnelse og ende, en lengre tekst, men så uheldig avrevet at den ble uten m e n i n g . S å v i d t j e g s k j ø n t e h a n d l e t d e t s e g o m e n

mann og en kone som hadde det sørgelig med hvera n d r e , e n n o k s å b a n a l a f f æ r e f r a k u n s t n e r l i v e t . J e g k u n n e h a k a s t e t l a p p e n , m e n j e g v i l l e h a n o e i g j e n for å ha båret den hjem. Iallfall aktet jeg ikke å gjøre drama av historien. Her satt jeg med makten og kunne gjøre det jeg ville. Jeg kunne simpelthen forlike disse to mennesker, disse skabbhalser. Det hadde jeg makt til. Gå hjem og forlik dere!

Kan du ikke få den ungen til å tie engang?

Nei, det hører du vel.

Nå. Det er den hjelpen jeg får av deg!

Prøv selv å stagge henne.

Ja. Men jeg skulle så absolutt fått denne filletegningen ferdig. Det er 25 kroner, vet du.

Det er ikke engang til husleien.

Åh – det er umulig å snakke med deg. Du møter meg straks og slår meg ned.

Hvor lenge har du holdt på med denne tegningen?

Siden ifjor. Og nå går jeg min vei.

Nei du gjør ikke. For jeg skal avsted med vasken.

Så gå bare du også.

Og la den lille sitte igjen her. Og nå skal jeg ha en til!

Ja hva råd er det med det?

Jeg blir snart lei av alt ihop.

Det er du ikke alene om.

Ja men tenk – en til. Og jeg er så ung.

Hør, Olea, kanskje hvis jeg gikk til et annet blad så fikk jeg mere.

Kanskje det.

Men den er ikke ferdig.

Ja men så sett deg ned og gjør den ferdig. Så skal jeg prøve å roe henne.

Godt. Jeg stryker Johannes’ hode på et fat. Det var ikke godt heller.

Nei.

Hva vet du om det? Men jeg stryker det iallfall.

Så får du kanskje plass for en liten stall og en krybbe.

Hva!!

Hysj-hysj, du skremte henne.

Ja men er du gal, Olea!

Jeg mente bare et lite hjørne. I utkanten.

H a h a h a . M e n d e t t e e r j o i k o n g e n s p a l a s s . I J e r usalem.

J a d e t v e t j e g i k k e , m e n d e t v a r p e n t s o m d e t v a r.

Med mange farver. Det kunne høve til et juleblad.

Olea, du blir min død. Sa du juleblad?

Ja.

Det har jeg ikke tenkt på.

Nei du tenker ikke på noen ting. Du bare tegner og stryker ut.

Jeg får det ikke til som jeg vil ha det. Jeg er kunstner.

Ja. Og jeg vasker.

Nå, du er i det lune. Men et juleblad nå igjen –

De betaler best der.

Du har aldeles rett. Hvor ble det av viskelæret?

Vet jeg hvor det er?

Nei. Men her er jo bare ett rom til altsammen. Og her skal jeg sitte og streve.

Det er da ikke min skyld, Frode.

Ti still. Er det gått opp for deg at jeg må viske ut hele palasset?

Neida. Overdriv nå ikke som du pleier. Det er mange pene farver.

Du sier noe, jeg kan la stå igjen litt til den stallen. Forstyrr meg ikke, la meg bare få holde på. Vil du gjøre meg den tjenesten å gå ut på gangen med henne et øyeblikk. Så skal jeg rope på deg. – Kom nå. Se her er stallen og krybben.

Det er livaktig.

Ja ikke sant. Men det blir rivende galt altsammen.

Det skal du bare få se. Det er jo i palasset, med et mylder av folk. Herodias datter danser.

Ja det vet jeg nok.

Det vet du slett ikke. Og alle disse folk, dette mylder av folk. Det er konger og fjerdingsfyrster og høvedsmenn over ti tusen.

Ja la dem bare være. Det står at det ikke var rom i herberget. Au, stopp! Der strøk du jo ut Herodias datter også.

Javel. Vekk med henne også.

Du sa ikke alltid så at jeg skulle vekk.

Hva for noe, gråter du?

Du kunne ha latt meg være. Jeg hang ikke efter deg.

Men snille deg Olea, du kunne jo ikke danse utenfor stallen.

Det kunne jeg godt.

N å . J a j e g b l i r a l d r i e n i g m e d d e g o m m i n k u n s t .

Men jeg skal gjøre et annet bilde av deg, med nesten ingen ting på, bare litt flor og forresten med mange smykker.

Det blir ikke så pent som dette var.

M e g e t p e n e r e . D u k j e n n e r i k k e m e g e n n å , j e g k a n

f å e d e l s t e n e n e t i l å b r e n n e , l u e b r e n n e . D u s k a l f å e n

t r e d o b b e l t k j e d e o m h a l s e n . M e n l a m e g n å b a r e f å h o l d e p å o g b l i f e r d i g m e d j u l e b i l d e t f ø r s t . E g e n t l i g

burde jeg ha gjort en ny tegning, men det er det ikke tid til, og her var dessuten så mange pene farver, som du sa. Du var flink som roet henne.

Hun har sovnet. Tredobbelt kjede, nei det er en overdrivelse. Men jeg vil gjerne ha store øreringer som henger ned.

Nå tegner jeg et esel her.

Bare jeg ikke blir for tykk. For nå skal jeg jo ha en til.

Neida. Stol på meg. Jeg er kunstner.

Stole på deg? Nei det må du unnskylde.

Så kan du gjøre akkurat hva du vil.

Nå kjekler vi igjen.

Jeg vet ikke hva du gjør, men jeg er flittig og strever. Jeg strever sent og tidlig.

Ja. Og jeg strever med vasken min som vi lever av. Olea, det er en skammelig kjeft på deg så liten som du er. Nå tegner jeg opp en enkel familie som må være der med eselet.

Jeg vil ikke se mere.

Jeg forstår ikke hva du er så sint for. Jeg strøk jo i k k e u t a l l e t i l s k u e r n e s o m s k u l l e s e p å d a n s e n d i n , tvert imot, det vrimler folk både hist og her. Og tre av fyrstene lar jeg bli stående som de er i all sin stas til å være vise fra Østerland. Du skal nok bli tilfreds. Jeg er sannelig kommet godt på vei nå og er blitt varm på oppgaven.

Jaja nå går jeg med vasken.

Nei vent nå et øyeblikk. Jeg skal bare sette til noen busker og litt Libanons sedere. Det har ikke du tenkt på. Du måtte kunne få 40 for dette store bildet.

Jeg?

Ja det er ingen tvil om at du får mere enn jeg. Det har vært slik hver gang. For jeg er for stolt til å stå og høre på disse bladfolk. Prøv i Betlehemstjernen, Olea. Så skal heller jeg gå med den tunge vasken din, stakkar.

Ja vil du det så.

Ja det vil jeg. For jeg er da din egen Frode, vet du.

Jeg har villet skrive om mange ting i disse papirer men ikke gjort det. Jeg har hatt god grunn til å frykte det verste og heller tie. Vårt liv og vår tid kan gå sin gang for meg, alt kan gå sin gang for meg. Her sitter jeg.

Igår flagget vi på halv stang her på plassen. Det var ikke meg som var død, men en midtalders mann på 56, og det var ikke et såkalt ulykkestilfelle, men en daglig og ordinær kreft. Det er likegyldig. Han hadde vel hatt sine planer han òg, men så ble han stoppet.

Og vi overåringer tenner våre snadder og pusler videre med vårt.

Det faller meg inn at jeg har sett «snekker» i et blad. Hva er «snekker»? Naturligvis er det ikke et ord, det er ikke noe, det bare står der. Det er så ribbet og tømt at det ikke har noe igjen av sitt opprinnelige innhold, d e t e r e n d t s o m e n o p p f i n n e l s e a v b l a d s k r i v e r e . J e g synes synd i «snekker», det var ment til noe mere engang. Og nå er det at jeg selv vil gjøre en oppfinnelse og restaurere «snekker». Det koster meg bare ett ord – hvis det er et ord: «snididkar». Der står det. Hvorfor s k u l l e i k k e « s n i d - i d k a r » v æ r e e t o r d ? B e g g e l e d d e r iallfall nordiske godt nok, og sammenlagt tilfører de «snekker» en herlig fylde av fornuft og mening. Jeg har ikke alltid vært så heldig med mine oppfinnelser.

Jeg brukte visst ordet «man» og bruker det av godt hjerte. Jeg vet ikke om det innerst inne er tysk, men det e r e t u u n n v æ r l i g o r d f o r o s s . B a r e b l a d s k r i v e r e k a n unnvære det og istedet kalle det «en». Jeg har ikke sett

noe så tomhendt og hjelpeløst som dette «en», men jeg kan heller ikke bruke «to».

Jeg har sett «sjalu» i bladene, «sjalusi (mord)». Det er hverken norsk eller fransk, men skal dekke et begrep, en sinnstilstand. Vi har et tindrende godt ord for dette begrep i vårt «skinnsyke». Jeg husker at Hjalmar Falk ville ha det stavet «skindsyke» – ja hvorfor? Fordi lappene i Nord-Sverige har bruk for et garvet kalveskinn når de frir til hverandre. Å, den Falk når han er sprogfilosof på egenhånd uten å få med seg Torp. Svenskene selv har ikke brydd seg om kalveskinnet, men har svartsjuke for begrepet. Likesom vi har skinnsyke, skinndød, skinnhellig, skinnliv, skinnfektning. Sjalusi er ingen ting hverken her eller hisset. Bare en oppfinnelse.

F o r r e s t e n – n å r a l t k o m m e r t i l a l t e r d e t k a n s k j e uhyre likegyldig hvorledes vi bruker sproget. Hvis vi kan hjelpe oss med det.

D e t v a r h a n O l ’ H a n s a s o m h a d d e d e n n e i d

n o g som var mann for å forklare den. Se nå selvlyd og medlyd, sa han, hva skal vi med slikt, hvis vi kan hjelpe oss uten? Det er bare idelig vind, som Predikeren i Bibelen sier. Ol ’Hansa har lest mange bøker og er en kyndig m

s k a l v æ r e

e t

. H

l i t t j o r d o g

noen dyr, det var nok for ham og hans, ingen overflod, men heller ingen daglig nød og ingen skyld på krambua. Han klarte seg pent. Han var journalist når det høvet så og grep jevnlig til pennen, men dessuten var

han en stor forteller og pratmaker som vi satt og hørte p å m a n g e n k v e l d . H a n s l i v s v i s d o m g i k k u t p å a t v i mennesker gjorde oss for megen møye med å lære allverdens unødvendige ting som vi så siden skulle holde rede på. La tingene gå sin gang, så kommer de i orden av seg selv. Han var vel ikke alltid stø i logikken, men l o g i k k e n , s a O l ’ H a n s a , d e n v a r n å h e l l e r i k k e a l l t i d

så strengt nødvendig. Jeg kan bevise det, sa han.

Det er godt, sa vi. Begynn.

Min nabo kom til meg og ville låne en kubjelle. Ja det fikk han. Men han kom ikke tilbake med kubjellen, og da det var gått et år eller to hadde jeg selv bruk for den til en ny ku jeg hadde fått. Til slutt gikk jeg og bad om å få bjellen min tilbake.

Jeg er en fattig mann, sa min nabo og nesten gråt.

Bjellen min, sa jeg.

Ja men Gud hjelpe meg, hører du ikke hva jeg sier, sa han.

Hvor var logikken her?

Så gikk jeg ut i fjøset hans og så efter bjellen. Jo jeg f a n t d e n , h a n g p å e n s p i k e r o g v a r l i v l ø s , d e n h a d d e mistet kolven.

Jeg ble stående og tenke meg om. Min nabo hadde gjort seg forståelig uten logikk, han trodde jeg ville gå til retten for kubjellen. Da var det meg som nesten gråt. Jeg hadde her et skammelig godt tak på en mann, men jeg brukte det ikke og skrev ikke om ham i bladene.

Kunne ikke falle meg inn, jeg ble tvertimot dypt rørt.

Ja du er et ekstra godt menneske, Ol ’Hansa, det er noe som alle vet. Men hvorledes var det med selvlyd og medlyd som du begynte med?

J a v e l . M e n d e t s k r i v e r s e g h e l t f r a m i n e u n g e å r, langtfra tyve år, guttungen. Hvis du blir spurt om selvlyd og medlyd i den alder så blir du blek i ansiktet og vet det ikke. Det er noe av det vrangeste du kan komme ut for. Du har hørt det og lært det, men når du endelig s v a r e r s å r i s t e r j e g b a r e l i t t p å h o d e t , d e t e r n o k , d u vakler og nevner det stikk motsatte.

La oss høre.

Jeg var på mine vandringer kommet til Gildeskål i Salten og søkte på en plass hos lensmannen. Den fikk jeg ikke. Jeg ruslet da litt rundt i bygden og kom til en gård som het Inndyr. Mens vi satt og snakket i stuen på Inndyr kom prestefruen inn. Hun var ung og vakker, alle ropte velkommen til henne og viste henne til sete.

Jeg reiste meg og ville gå.

Heter De Ole Hansen? spurte den vakre frue.

Ja, bukket jeg.

Presten ville gjerne snakke med Dem, sa hun. Hun så på meg og ble rød fordi hun kom med dette bud og var ung.

Jeg gikk til presten dagen efter og fant ham ute på en benk, han hadde en stor stråhatt og hans skjegg var grått. Vi mangler just en lærer i den og den krets, sa han, kunne De påta Dem å holde litt skole?

Ja, sa jeg.

H a n l o t m e g s l å o p p i e t n y t e s t a m e n t e , o g h a n s å avlangt på meg hvor fort jeg kunne finne stedet.

Da jeg hadde lest et stykke sa han: De er vant til å lese. Når er De konfirmert?

For tre år siden.

Budene husker De naturligvis. Hvor mange bønner er det i Fadervår?

I Fadervår?

Nå ja, De mener det er en eneste bønn, og det er rett det òg. Kan De regne? Ni ganger ni. Syv ganger seks. Det er jo især kristendom De skal lære barna. Kan De skrive? Her er papir og blyant, la meg se, skriv ordet «helliggjørelse».

Jeg skrev helligjørelse.

Det er ikke dårlige bokstaver, men De har glemt en g. Nei min kjære Ole Hansen, De kan ikke nok. Presten ville reise seg.

For å innsmigre meg skrev jeg mere på papiret og v i s t e h a m , f l e r e r i k t i g l a n g e o r d . M e n p r e s t e n v i l l e

nesten ikke se på det, han kavet imot meg. De skriver så galt, sa han, De staver så ravgalt.

Om forlatelse, sa jeg.

Det rørte ham visst at jeg bad om forlatelse, så han lot meg ikke straks falle, han spurte om enkelttall og flertall, om konsonanter, skilletegn.

Jeg svarte som det falt seg, jeg visste ingenting.

Selvlyd og medlyd, sa han.

Det var forferdelig, jeg må vel ha truffet akkurat det

g a l e . H a

gang med sin store hatt, sa takk og gikk.

Jeg satt et øyeblikk, så snikte jeg meg vekk. Jeg så bort til vinduene og var en knust mann, nei en hund.

Nå gikk han naturligvis bent inn og fortalte fruen det hele. Og se her, sa han vel, her skal du se hvorledes han staver. Det er det verste jeg har sett. Og selvlyd og medlyd vet han slett ikke.

Nei det visste jeg ikke. Jeg var akkurat like sæl, ingen m

m e d l y d o g s e

meg ikke gladere og lykkeligere, ikke spor herligere i

s j e l e n n e i , s å j e g k u n n e g j e r n e s p y t t e e f

. H v a skulle slikt lapperi være til? Det var vind. Og presten

s e l v h a d d e e n s k a r p o g u v e n n l i g r ø s t , h a n k u e t m e g . Forresten het han Daae, husker jeg.

Ja men Ol ’Hansa, jeg skjønner ikke –

Hvor jeg vil hen? Men det gjør jeg. Alle disse unødvendige ting som vi skal lære og siden gjemme på hele livet. Se på bladskriverne hvordan de gjør det. De bruker ikke denne papegøyekunnskap mere, de hjelper seg uten og blir forstått. Jeg så idag et vrak av en lenestol, den hadde tilhørt en gammel rektor, han satt i den til han døde. Han hadde holdt rede på sitt dyrebare pugg i sytti år, nå solgte hans barn lenestolen hans.

– –

Her har jeg nå vært vittig hund. Jeg har blandet godt sammen bladskriverne, Ol ’Hansa og meg selv. Så ingen av oss skal få noe å si.

Ti d e n s k r i d e r, d e t e r b l i t t s n e o g v i n t e r. H e r s t o p p e r

jeg. Ingen vet hvor lenge jeg satt her og tenkte meg om, men jeg kom ikke videre. Jeg mente at jeg kunne si noe makeløst og treffende om sne og vinter, men jeg mislyktes. Det samme kan det være. Jeg våknet en morgen og fant sne og vinter, det er det hele. Å men det er ikke det hele, sne og vinter er et onde for meg.

A t d e t f i n n e s e n å r s t i d s å f u l l k o m m e n a l e n e o m å

være forferdelig. Den unge piken nevner den med hakkende tenner, den vise maur flykter metervis ned gjen-

n o m j o r d e n f o r å k o m m e s e g v e k k f r a d e n . D e t s t å r

ikke på for meg, jeg har fått gode sko, men igår leste jeg et telegram fra hungerdistriktene, det stod om barn uten matsmulen, om barn som måtte tines opp på sin mors kropp og ellers stivne.

Og til dette kan mennesket ingenting si, ingen nærgående spørsmål gjøre. Fjellene står der borte med sin tyngde helt for seg selv, skogen er stendød og gjort ihjel, alt tier til alt, sneen er hvit og snill og ligger der, frosten avviser all jevnbyrdighet og lar ikke mennesket komme tilorde.

Tiden skrider.

Representanten for Erstatningsdirektoratet kan ikke gjøre mere enn han gjør, han meddeler offentlig med k o r t e

«berammet». I oktober håper han at den kommer opp «i høst». Også i november håper han til et par av avisene å få saken opp «i høst». I høst! sier han. Det er meningen den skal overvintre.

Imidlertid får representanten oppringning av en person som han ikke godt kan overhøre. De snakker noen få ord sammen og blir enige om at min sak ikke lenger skal utsettes. Jeg blir berammet til 16. desember året 1947. En uke før jul.

J e g g å r o m k r i n g i m i t t g a m l e h j e m m e d b u d s k a p e t om hva som er hendt, nei jeg hopper rundt til alle mennesker og forteller nyheten.

Dagen opprinner. Retten er satt.

Da jeg ikke hører og mitt syn er sterkt svekket det siste år er jeg noe fortumlet, jeg kommer inn i en mørk rettssal, jeg må ha undervisning, jeg skjelner bare en og annen ting. Så taler aktor, så svarer min forsvarer oppnevnt på stedet. Så blir det pause.

Jeg har hverken hørt eller sett hva som er foregått, men jeg er rolig og iakttar mere og mere omkring meg. Efter pausen får jeg ordet til en fremstilling av min sak.

Det er litt vanskelig for meg i dette dårlige lys, jeg får en lampe, men den ser jeg ikke med, jeg holder noen notater i hånden, men prøver ikke lenger å finne ut hva der står. Det samme kunne det være. Det jeg talte følger her efter det stenografiske referat.

(NB! Herfra efter referentens rettskrivning og er ikke rettet av forfatteren.)

«Ja jeg skal ikke oppta så svært lang tid for den ærede rett.

Det er jo ikke meg som har annonsert i pressen for lang, lang tid, for år og dag siden, at nå skulde hele m i t t s y n d e r e g i s t e r o p p r u l l e s . D e t v a r e n m a n n f r a erstatningsdirektoratet som var med på det, en sakfører sammen med en journalist. Dette passer forresten meg godt. Jeg har for 2 år siden i et langt brev til Riksadvokaten skrevet at jeg ville redegjøre for alt meg og mitt. Nå er leiligheten her, og jeg vil bidra mitt til at mitt synderegister ordentlig og moralsk opprulles.

Jeg har sett nok av i de år som er gått, at man har stått og vært flinke i retten og forsvart seg med liv og lyst med prosessfullmektiger, sakførere og prokuratorer, og like meget hjalp det. Dommen har i alminnelighet vært lite påvirket av disse flinkheter. Det har gått mest etter statsadvokatens, etter aktors påstann, den såkalte påstann. Det er et mystisk begrep som jeg ikke skjønner meg noe på. Jeg gir avkall på å være flink her og nå.

J e g h a r f o r r e s t e n å b e o m u n n s k y l d n i n g f o r m i n

afasi, som gjør at mine ord, det uttrykk jeg måtte velge i fleng, har lett for å overskride min mening, ja også underskride den.

Jeg har forresten svart på alle spørsmål før, så vidt jeg kan skjønne. I begynnelsen kom det rett som det var politifolk fra Grimstad med papirer til meg, som jeg forresten ikke leste. Så var det forhørsretten for 2, 3 eller 5 år siden. Det er så lenge siden at jeg intet husk e r, m e n j e g s v

. S å v a

d e t d e n lange tiden som jeg var lukket inne i en anstalt i Oslo, hvor det gjaldt å finne ut om jeg var sinnssyk, eller kanskje det gjaldt mest å finne ut at jeg var sinnssyk, og hvor jeg måtte svare på alskens idiotiske spørsmål. Så jeg kan ikke gjøre det klarere nå enn jeg alt har gjort det hele veien.

Det som skal felle meg – til jorden – er ene og alene mine artikler i avisene. Det er ingen annen ting som kan overføres på meg. For så vidt er mitt regnskap meget enkelt og greit. Jeg har ikke angitt noen, ikke deltatt i møter, ikke engang vært innblandet i svartebørsaffærer.

J e g h a r i k k e g i t t n o e t i l f r o n t k j e m p e r n e e l l e r t i l n o e annet NS, som det nå sies at jeg har vært medlem av. Ingenting altså. – Jeg har ikke vært medlem av NS. Jeg har prøvet på å forstå hva NS var for noe, jeg har prøvet å sette mig inn i det, men det ble ikke til noe. Men det kan godt være at jeg nå og da kan ha skrevet i NS’ ånd. Jeg vet ikke, for jeg vet ikke hva NS’ ånd er. Men

det kan godt hende at jeg har skrevet i NS’ ånd, at det altså kan ha sivet litt inn i meg fra de aviser jeg leste.

I et hvert tilfelle står jo mine artikler der for alles øyne. Jeg prøver ikke på å redusere dem, gjøre dem ringere enn de er, det kan være galt nok før. Tvertimot, jeg står inne for dem nå som før, og som jeg alltid har gjort.

Jeg ber om å få understreke at jeg satt og skrev i et okkupert land, i et hærtatt land, og jeg vil i den forbindelse gjerne gi noen meget korte opplysninger om meg selv:

Vi var forespeilet at Norge skulle få en høy, en fremt r e d e n d e p l a s s i d e t s t o r g e r m a n s k e v e r d e n s s a m f u n n , som nå var i emning og som vi alle trodde på, mer eller mindre, men alle trodde på det. Jeg trodde på det, derfor skrev jeg som jeg gjorde. Jeg skrev om Norge som nå skulle få en slik høy plass blant de germanske land

i E u r o p a . A t j e g o g s å i n o e n l u n d e t i l s v a r e n d e g r a d

måtte skrive om okkupasjonsmakten, det skulle være ærlig og redelig å forstå. Jeg skulde jo ikke utsette meg

selv for å bli mistenkt – hva jeg forresten meget paradoksalt i virkeligheten allikevel ble. Jeg var hele tiden

o m g i t t a v t y s k e o f f i s e r e r o g m a n n s k a p i m i t t h u s , j a endog om natten, jo mange ganger også om natten, til den lyse morgen, og jeg måtte iblant få det inntrykk at jeg var omgitt av observatører, av folk som skulle kont r o l l e r e m e g o g m i t t h u s h o l d . F r a r e l a t i v t h ø y t t y s k h o l d b l e j e g 2 g a n g e r ( s o m j e g h u s k e r n å , ) 2 g a n g e r

minnet om at jeg ikke utrettet så meget som visse navn-

givne svensker utrettet, og det ble påpekt for meg at Sverige var et nøytralt land, hva jo Norge ikke var. Nei man var ikke videre tilfreds med meg. Man hadde ventet seg mere av meg enn man fikk. Når jeg da under disse omstendigheter, disse forhold satt og skrev, så vil det være forståelig at jeg til en viss grad måtte balansere, som den jeg var, som den mann med det navn jeg v a r, a t j e g m å t t e b a l a

e l l o m m i t t l a n d o g d e t andre. Jeg sier ikke dette for å unnskylde meg, forsvare meg. Jeg forsvarer meg overhodet ikke. Jeg gir det til forklaring, jeg gir det som en opplysning til den ærede rett.

Og ingen sa meg at det var galt det jeg satt og skrev, ingen i hele landet. Jeg satt alene på mitt rom, utelukk e n d e h

, j

s å døv, man kunne ikke ha noe med meg å gjøre. Det blev b a n k e t i o v n s r ø r e t t i l m e g n e d e n f r a n å r j e g s k u l l e

komme ned å få mat, den lyden hørte jeg. Jeg gikk ned, f i k k m i n m a t o g g i k k o p p i g j e n t i l m e g s e l v o g s a t t e meg. I månedsvis, i årevis, i alle disse år var det slik. Og aldri kom et lite vink til meg. Jeg var jo ikke nogen rømling. Jeg hadde et litt kjent navn i landet. Jeg mente å ha venner i begge de norske leirer, både blant quislinger og jøssinger. Men aldri kom et lite vink til meg, e t l i t e g o d t r å d f r a o m v e r d e n e n . N e i d e t h o l d t o mverdenen seg meget nøye ifra. Og fra mitt hushold og fra min familie høvde det sjelden eller aldri så at jeg kunne få litt opplysning eller hjelp. Alle ting måtte jo

foregå skriftlig til meg, og det ble for plagsomt. Jeg ble sittende der. Under disse omstendigheter hadde jeg bare å holde mig til mine 2 aviser, Aftenposten og Fritt Folk, og i de to bladene sto det jo ikke at det var galt det jeg satt og skrev. Tvertimot.

O g d e t v a r i k k e g a l t d e t j e g s a t t o g s k r e v. D e t v a r ikke galt da jeg skrev det. Det var rett, og det jeg skrev var rett.

Jeg skal forklare det. Hva skrev jeg? Jeg skrev for å hindre at norsk ungdom og manndom opptrådte tosket og utfordrende til okkupasjonsmakten til ingen verdens nytte, bare til undergang og død for dem selv. Det skrev jeg og varierte på mange forskjellige måter.

D e s o m h o v e r e r o v e r m e g n å , f o r d i d e h a r s e i r e t , seiret i det ytre, på overflaten, de har ikke som jeg hatt besøk av familier, fra de minste og oppover, som kom og gråt for sine fedre, sine sønner og sine brødre som satt innestengt i en eller annen piggtrådleir, og nå var – dødsdømt. Ja nå var dødsdømt. Nå, jeg hadde ingen makt, men de kom til meg. Jeg hadde ingen som helst m a k t , m e n j e g t e l e g r a f e r t e . J e g v e n d t e m e g t i l H i t l e r og til Terboven. Jeg gjorde endog krokveier til andre, f. eks. til en mann som het Müller, som sas å sitte inne m e d i n n f l y t e l s e o g m a k t b a k f o r h e n g e t . D e t m å v e l finnes et arkiv et eller annet sted hvor alle mine telegrammer finnes. Det var mange av dem. Jeg telegraferte natt og dag når tiden var knapp og det gjaldt liv eller død for mine landsmenn. Jeg fikk konen til min gårds-

bestyrer til å telefonere mine telegrammer, da jeg ikke selv kunne gjøre det. Og det var altså disse telegram-

m e r, s o m t i l s l u t

e overfor meg. De holdt meg for en slags megler, en litt

u p å l

med. Hitler selv fraba seg til slutt mine henvendelser.

Han ble kjed av dem. Han viste meg til Terboven, men Terboven svarte meg ikke. Hvor vidt mine telegrammer var til noen hjelp det vet jeg ikke, like så litt som mine

s t u b b e r i

landsmenn, som de fra min side var tenkt å være det. Istedet for denne min kanskje fåfengte virksomhet på telegrafen skulle jeg kanskje heller ha skjult meg selv. Jeg kunne ha prøvet på å stikke meg over til Sverige, som så mange gjorde. Jeg vilde ikke ha kommet bort

d e r. J e g h a r m a n g e v e n n e r d e r, j e g h a r m i n s t o r e o g mektige forlegger der. Og jeg kunne ha prøvet å karre meg over til England, som også så mange gjorde, og s o m s i d e n k o m t i l b a k e d e r f r a s o m h e l t e r, f o r d i d e h a d d e f o r l a t t s i t t l a n d , r ø m t f r a s

i n g e n t i n g

aldri inn. Jeg mente å tjene mitt land best ved å bli hvor j e g v a r o g

i denne trange tid, da nasjonen manglet alt, og så forøvrig bruke min penn for det Norge som nå skulle få en slik høy rang blant de germanske land i Europa. Den tanke tiltalte meg fra begynnelsen av. Den gjorde mer, den begeistret meg, den besatte meg. Jeg vet ikke at jeg

var kvitt den noen gang i all denne tid, mens jeg satt der i min ensomhet. Jeg syntes det var en stor tanke for Norge, og jeg synes den dag i dag at det var en stor og god idé for Norge, vel verd å kjempe for og arbeide for:

Norge, et selvstående og selvlysende land borti Europas utkant! Jeg hadde en stjerne hos det tyske folk, likesom jeg hadde en stjerne hos det russiske, disse to mektige nasjoner holdt sin hånd over meg og ville ikke alltid avslå mine henvendelser.

M e n d e t g i k k s k j e v t m e d d e t j e g v i r k e t , d e t g i k k skjevt med det. Jeg kom nokså fort i villrede med mig selv, og i den dypeste villrede kom jeg da kongen og hans regjering frivillig forlot landet og satte seg selv ut av funksjon her hjemme. Det slo hele grunnlaget unna

m e g . J

. J e g hadde intet fast å holde meg til lenger. Så satt jeg og

s k r e v, s a t t o g t e l e g r a f e r t e o g g r u b l e t . M i n t i l s t a

d e n n e t i d v

således minne meg selv om at hvert eneste stort og stolt kulturnavn vi eier i Norge først hadde gått gjennom det germanske Tyskland for å bli stort i hele verden. Det hadde jeg ikke urett i å tenke. Men jeg fikk feil for det. Også for dette fikk jeg feil, skjønt det er den soleklareste sannhet i vår historie, vår nye historie.

Men det førte ikke frem for meg, nei det førte ikke frem for meg. Det førte tvertimot til at jeg i alles øyne og hjerter satt der og svek det Norge jeg vilde heve opp. At jeg svek det. Nå, det får så være. Det får så være

hva alle disse allverdens øyne og hjerter nå vil belaste meg for. Det er mitt tap som jeg har å bære. Og om 100

år er alting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede idag vil om 100

år være utslettet av jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt.

N å r j e g s a t t d e r o g s k r e v e t t e r b e s t e e v n e o g t e l e -

graferte natt og dag, så satt jeg altså og forrådte mitt land, heter det. Jeg var landsforræder, heter det. Det får så være. Men jeg følte det ikke slik, kjente det ikke slik, og jeg kjenner det ikke slik idag heller. Jeg har den beste fred med meg selv, den aller beste samvittighet.

J e g h o l d e r d e t a l m i n n e l i g e o m d ø m m e n o k s å h ø y t . Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg

h o l d e r d e t i k k e s å h ø y t s o m j e g h o l d e r m i n e g e n bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.

I mitt efterhånden nokså lange liv, og i alle de land jeg har fart og blant alle de folkeslag jeg har blandet m e g i , h a r j e g e v i g o g a l l t i d b e v a r t o g h e v d e t h j e mlandet i mitt sinn. Og jeg akter fremdeles å gjemme mitt fedreland der, mens jeg venter på min endelige dom. Nå takker jeg den ærede rett.

D e t v a r b a r e d i s s e f å o g e n k l e t i n g j e g ø n s k e t å uttrykke ved denne leilighet, for ikke hele tiden å være likeså stum som jeg er døv. Det har ikke vært ment som noe forsvar fra min side. Det som kan ha lydt slik kom-

mer bare av stoffet i min tale, det kommer av at jeg var n ø d t t i l å n e v n e e n d e l k j e n s g j e r n i n g e r. M e n d e t h a r

ikke vært ment som noe forsvar, derfor har jeg heller ikke ymtet noe om mine vitner, som jeg vel kan ha noen av å henvise til. Og jeg har heller ikke villet nevne hele mitt øvrige materiale som jeg vel også kan ha noe av.

Det kan utstå. Det kan vente til en gang siden, til kans k j e b e d r e t i d e r o g t i l e n a n n e n r e t t e n n d e n n e . D e r kommer vel en dag imorgen også, og jeg kan vente. Jeg har tiden for meg. Levende eller død, det er likegyldig, og fremfor alt er det likegyldig for verden hvordan det går det enkelte menneske, i dette tilfelle meg. Men jeg kan vente. Jeg får vel slikt å gjøre.»

* *

E f t e r m i n t a l e k o m a k t o r, e f t e r h a m m i n f o r s v a r e r.

Jeg satt atter i timevis og ikke visste hva som foregikk. Til sist fikk jeg et par skriftlige spørsmål overrakt fra retten, og jeg svarte.

Så gikk dagen. Det ble mørk kveld.

Det var slutt.

Det kommer en del post, brev og telegrammer, jeg legger alt sammen i en haug og vil åpne det siden. Noen dager går, det blir jul, jeg flytter hjem til Nørholm og ser igjen alt. Rart å se det nå, heiene er snelagt, kilen

ligger iset ned og den gamle himmel hvelvet over det hele som før. Alminnelig, men likevel rart for meg.

E f t e r d o m m e n f ø l g e r e n r o l i g t i d m e d u t s k r i f t a v rettsforhandlingene og med appell til Høyesterett. Det blir å vente som før, javel, det blir atter lange utsikter, men vi er kommet videre, et skritt videre.

J e g h a r g j e n o p p t a t t m i n e d a g l i g e t u r e r f r a g a m l ehjemmets dager, jeg går en lignende veistrekning som d e r o g p å l

kanalen og hjem igjen – halvannen eller to timer. Det er ikke morsomt å gå for å gå, men det er ikke morsomt noe annet heller. Jeg duger ikke til arbeide med hendene mere, jeg skulle for lenge siden ha vært død. Hva venter jeg på?

Jeg får Arild til å stelle med gammel og ny post, han takker litt hist og her i landene, resten kaster han. Jeg gjør ikke regning med noe stort følge til graven.

Med det samme: Jeg skal forresten ikke begraves, jeg skal brennes hjertelig opp, rubb og stubb – med takk til Gud fader for det livet jeg fikk leve her på jorden! Her kunne jeg nytte et godt høve og uttale meg om likbrenning i det hele tatt. Jeg har bøker, å jeg kunne vært flink og funnet meget i mine bøker om likbrenning. Hvorfor gjør jeg det ikke? Av den grunn at jeg ikke kan få fatt i mine bøker. Jeg har dem innenfor rekkevidde, men jeg kan ikke nå dem, de er i sitt eget hus bortunder åsen, og dit er verden ufremkommelig for sne og vinter iår. Det er en tilstand!

Er det bare løst prat jeg farer med? Kan jeg ikke få sneplogen kjørt bort til huset? Jeg skal være grundig og nøyaktig og forklare meg: Karene har annet å gjøre, h e s t e n e s k a l d r a m ø k k o p p t i l d e s t o r e m y r e r, d e t e r

lang vei og tungt å baske i ukevis og månedsvis i meterhøye sneskavler. Jeg kunne nok få sneplogen kjørt, men

d e t v i l l e i k k e v æ r e a l t , d e t e r o g s å e n b a k k e o p p t i l huset, og den måtte måkes med håndmakt. Enda er det ikke det hele: det er også en trapp, en stor stentrapp med mange meter høy fokksne, og denne trapp er uten rekkverk, farlig til flere kanter, og jeg er svimmel og åreforkalket.

Har jeg nå gjort rede for meg?

Det er en annen sak om sommeren, da kan jeg hoppe p å l e t t e n f o t o p p t r a p p e n , f o r d a e r d e t i n g e n s n e t i l å utviske min synsevne.

Min svimmelhet er heller ikke et påskudd. Jeg har vært svimmel helt fra barn, det har ikke gjort meg noe større, har bare vært litt plagsomt. Jeg leser om hardhauser som klyver omkring på et kirkespir og holder meg tappert i stolen. Jeg lå nedenunder Eiffeltårnet og holdt meg fast når jeg så heisen gå til topps. Skal jeg stige opp eller ned i en trapp må jeg snu meg skiftevis én gang til høyre, én gang til venstre. Det har ikke noe med avfeldighet å gjøre, jeg hadde det slik i åtti år før jeg ble avfeldig. Å kjære, hvor enkelt alt dette visstnok er for medisinmannen! Jeg hadde en eldre bror, en støver til å danse og i alt en alminnelig kar – han kunne

b a r e i k k e t å l e å k o m m e d e t m i n s t e t i l v æ r s . H a n b l e

svimmel når han skulle hente sauene ned fra åsen om kvelden. Det var for høyt for ham. Ellers var han god nok. Han døde kjekk og åndsfrisk 91 år gammel.

Skiftevis mildvær og kulde, men hele tiden nattefrost. Ingenting å klage over. Nørholmkilen går opp og legger

s e g i g j e n , o g t i l s l u t t l e g g e r d e n s e g f o r g o d t . D e t e r januar og tyvendedagshelg og vinterens gang. Mørke og korte dager, avisene tomme i månedsvis, pusten står som røk og damp ut av kjeften på mennesker og dyr.

S å e r d e t d e n t i d e n a t t r e v o k s n e k a r e r g å r u t o v e r

N ø r h o l m - i s e n m e d e n k j e l k e m e l l o m s e g . D e s t a n s e r når de ikke tør våge seg lenger, hugger huller i isen og gir seg til å fiske. De sitter til det verker i dem, sitter til kveld og skumring, røker, fryser og holder det ut. Nå og da griper de med valne fingrer til lommen og finner frem til seg en brødskalk. Har de en ørliten tanke i sitt late hode så bruker de den ikke og har ikke bruk for den, de er tålmodige og tomme, de er runde av ingenting.

Så reiser de seg og går hjemover.

D e h a r i n g e n l y s t t i l å v i s e f r e m s i n f a n g s t . D e t e r

b a r e d e n e n e s o m h a r t a l e g a v e r, s p ø r j e g h a m s v a r e r han uvillig, kikker jeg ned i kjelken sier han at nei, det er ikke noe å se efter. Det er som om de unnser seg, og

det er kanskje ikke så rart: tre voksne karer, tre dagsverk, og disse ynkelige små fiskelik.

Nå, det er jo slett ikke så dårlig, sier jeg om fangsten og er falsk i bunn og grunn. Det kunne vært verre.

Vi er vant til både verre og bedre, sier han med talegavene.

Kameratene hans går, ergerlig over at han innlater seg med meg.

Men er det ikke kaldt der ute?

Jo. Men hva råd er det med det?

Nei.

F o r d e t e r j o s å , s i e r h a n , a t e t m å l m e d f e r s k f i s k kommer vel med for oss.

Herregud, det hadde jeg ikke tenkt på. Og jeg skammer meg og angrer innvendig. Familien. Barna.

Kommer du ikke, kaller de andre og kommer tilbake igjen.

Jeg ser på dem. Jeg kan såvidt skjelne dem i skumringen: Det er unggutter, de har ingen familie og ingen barn.

Hva folk kan hygge seg med i en verden så omkommet i sne – hva voksne folk kan hakke tenner og kose seg med langs veiene –

En dame viser seg foran meg på min tur til broen. Jeg hadde ikke lagt merke til hvor hun kom fra, om fra

en sidevei eller fra en av stuene, men hun var i mørk kåpe og gummistøvler, og det var en lise for mitt syn å ha dette menneske foran meg som et merke midt i den avsindige hvithet.

Endelig efter en lang stund stoppet hun. Som om hun var lei av å ha meg efter seg. Da jeg vil gå forbi henne holdt hun i været et kamera (eller hva det heter) og ville fotografere meg.

Jeg rystet på hodet.

Hun smilte og bad pent og likesom fattig i ansiktet.

Må jeg ikke?

Nei – jeg er blitt avskildret nok i mine dager.

Jeg venter på en rutebil, sier hun, men her er ikke et eneste sted å sitte.

Jeg vrenger trøyen av og legger den på snekanten til henne.

Nei – men er De gal! roper hun. Vil De værsgo straks ta på Dem igjen trøyen Deres.

Godt. Det er forresten varmt, sier jeg. Jeg kunne bare ikke finne stråhatten min da jeg gikk.

Det er visst noen kuldegrader, sa hun. Sett på maken! sa hun og bet seg i munnen og så på meg.

Skal De til byen? spurte jeg.

Kan jeg ikke få fotografere Dem? Jeg ville så gjerne ha det.

Er De fra et blad?

Jeg? Nei, nei, slett ikke. De gikk bare så lenge bakefter meg –

Jeg ser så dårlig, og det var godt å ha Dem foran meg.

Nå, det var derfor.

Er det sneen De går og gjør portretter av?

Åja. Sneen på trærne. Det er pent.

Der kommer vel bilen Deres, frøken.

samme passet hun på og knipset meg visst.

Det var nå litt for meget flinkhet, og jeg sa: At De gidder!

Gidder hva? spurte hun uskyldig.

J e g f r y k t e t f o r m e r e f l i n k h e t , h i l s t

henne.

D a j e g

k e gått. Hun kom nærmere og ville bli hørt: Har De nå vært ved broen? De går dit hver dag. Det gidder De. De gidder Deres, jeg mitt.

Hun ville nok betale meg, og jeg bet dessverre på.

M e n s D e d r i v e r p å m e d D e r e s b a r n e l e k e r h e r e r d e t mennesker i vårt nære Europa som dør av sult. Vet De det?

Jeg har lest om det, sa hun.

De har lest om det.

Ja hva annet kan vi gjøre? Hva gjør De selv? La meg høre.

Jeg måtte tie og se ned, ned på jorden. Jeg vet ikke om jeg rørte munnen til et ord for meg selv og for de andre skyldige. Vi er alle så skyldige. Vi er millioner som skylder.

En rutebil tuter, hun vinker til den og stiger inn. Det viser seg at hun ikke skal til byen, nei, nei, hun kjørte

tilbake den samme vei hun var kommet!

Hva var det da som hadde rørt seg innvendig hos henne? Et ingenting. Og hva er vår egen lille skinnmagre idé med å agere langs veiene?

Hun var visst journalist eller sånt. Jeg har ikke sett henne siden.

Åpne vanne.

D e t e r m a r s . O g e f t e r d e t v i d u n d e r l i g e v æ r e t n å i februar og mars er Nørholmkilen alt begynt å gå opp.

Det er mere enn den som går opp, kjære det er isløsning i menneskene. Grundtvig har rett: Det kjennes på

oss som lysets barn at natten den nå er omme! Merker vi ikke at det huseres i våres morkne ruiner? Vi hørte titt nok i vinter om gribbene som samlet seg her over vårt gamle hjem i Europa. Javel. Men var det ikke noen som nå hørte grågåsen tidlig i morges? Det blir vår.

En gammel kalender faller meg i hånden fra en pakke

t r y k k s a k e r. D e t e r i n g e n t i n g f r a m i n s i d e s o m k a l t e denne kalender frem fra sitt mørke, jeg begynte å bla

i d e n , m e n j e g f u l g t e d å r l i g m e d . E t s t y k k e u t e s t å r

Verner von Heidenstam. Godt, jeg blar videre. Stopp

l i t t , h v a v a r d e t s o m s t o d o m

H e i d e n s t a m ? J e g b l a r

tilbake og leser. Vi var like gamle, født i samme år, og

begge er vi døde. Og skjønt det bare er den ene av oss som ble spøkelse på galgebakken, så tjente vi begge den samme gudinne i vår lykkelige tid. Men nå er vi døde.

J e g t a r m a n g e b l a d o m g a n g e n o g g j ø r k a l e n d e r e n

fra meg. Langt ute står Schiller. Han var født i samme år som vi, bare hundre år før. Han døde.

Napoleon stod frem hos Goethe. Gikk et støt gjennom verden da? Nei. De to talte sammen, men Napoleon hadde liten tid. Da han kom ut igjen skal han ha sagt anerkjennende om Goethe: For et menneske! Det var det hele. Det var som om de ikke hadde møtt hverandre. Men også de døde.

Hvorfor skal vi ikke dø!

Ta c i t u s s y n e s v i g e r m a n e r e e r d y k t i g e t i l å d ø . O g

vikingene gjorde ikke skam på oss i så måte. Vår enda yngre erkjennelse gjør det klart for oss hvorfor det er d ø d o v e r h o d e t : Vi d ø r j o i k k e f o r å v æ r e d ø d , f o r å

være noe dødt, vi dør for at vi kan gå over til liv, vi dør til liv, vi er i en plan. Samme Tacitus roser oss for at vi ikke gjør noen stas med graven. Vi velter bare noe torv over oss for lukten. Ennvidere roser han oss for at vi ikke vil ha høye minnesmerker på graven. Det forsmår vi, sier han. Han har ikke gjort regning med vårt lille blyge forfall i den senere tid. * * *

Åpne vanne og vårtegn. Strømrasjoneringen om natten er opphørt, jeg kan våkne når jeg vil og lese, en stor gave og velsignelse fra himmelen. Da jeg er døv og ikke hører er det ikke toner og musikk jeg kjenner i meg, men jeg yrer av liv og glede og får mange lyse innfall, ho. Vi skal således ikke skyte storfugl på spillet. Det skal ikke vi mennesker gjøre, det er en ond og tåpelig gjerning. Kan gjerne være, medgir jeg, men det har iallfall ingen sammenheng med min neste strøtanke: Jeg kom engang til et kapell, eller hva det heter, et muhammedansk tempel, men så bittelite og falleferdig i verden.

Det gikk en høy, rødskjegget mann og la noen kluter ned på marken, og ovenpå klutene noen små stener. Så kastet mannen seg på kne. Det gikk opp for meg at han bad til Gud. Hvorfor flyttet han stenene frem og tilbake på klutene? Jeg forstod ingen ting, men jeg holdt meg og smilte ikke.

Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke.

Hvorfor huske dette nå? Jeg har ikke bruk for det til noe og det er ikke visdom i det. Det hefter meg bare bort fordi jeg er glad og yrer. Hugskott kalles det visst.

En erindring levner opp i meg fra min første utvandrertid. Nei ingen store ting og rariteter, bare en rekke enkle opplevelser fra dag til dag i et fremmed landskap

og en liten tørr prærieby. Det var ikke engang en elv der, og det var ikke skog, bare litt kratt. Det gikk godt

n o k , j e g a r b e i d e t p å e t j o r d b r u k h o s s k i k k e l i g e s m åfolk, men jeg var plaget av hjemve og gråt ofte. Min matmor smilte overbærende, hun lærte meg ordet homesick.

D a j e g h a d d e a r b e i d e t n o e n m å n e d e r h a d d e i k k e

Lovelands råd til å holde meg lenger. Vi skiltes ugjerne, og det var langt på dag da jeg gav meg avsted til byen.

Jeg hadde ingen hast, det var ikke vei til byen, bare en sti, jeg satte meg nå og da og drømte. Når vannet løp

u n d e r i s e n v a r d e t i k k e s o m h j e m m e , d e n l i l l e p u l s under isen var penere og mere blå der hjemme. Så smågråt jeg igjen.

J e g h ø r t e s k r i t t p å s t i e n . E n u n g p i k e . J e g k j e n t e

h e n n e , h u n v a r d a t t e r t i l e n e n k e i n a b o l a g e t . E n k e n

hadde et par ganger villet ha meg i arbeide når jeg sluttet hos Lovelands.

Hallo, Nut. Skremte jeg deg?

Nei.

Jeg skal til byen, sa hun.

Hun bar på en kjerne som var gått av skaftet. Jeg overtok å bære apparatet, jeg kjente det godt fra min barndom hjemme, og jeg kunne godt ha satt på skaftet med min lommekniv hvis jeg hadde hatt en bete tørt tre.

Hun gikk og kvidret og snakket hele tiden, og jeg

m å t t e p r ø v e å s v a r e m e d d e f å o r d j e g k u n n e p å

engelsk. Det var meget plagsomt, og jeg ønsket henne ned i jorden.

Puh, det er visst langt til byen ennå?

Ja. Det håper jeg! sa trollet og lo. Hun hadde ikke noe imot å gå der og kvidre.

Vi kom til Larsens verksted i byen. Det begynte å mørkne.

Kjære Nut, nå må du følge meg tilbake, sa Bridget.

Hva! gapte jeg.

Det blir så mørkt for meg å gå alene, sa hun.

Larsen var danske, han sa også jeg måtte følge henne.

Så gav vi oss på tilbakeveien. Mørkere og mørkere ble det, vi måtte til slutt gå hånd i hånd og ta oss ivare for kvister som slo oss i ansiktet. Men det var en søt hånd å holde i.

Vi glemte kjernen! ropte jeg med ett.

Det gjør ikke noe, svarte Bridget.

Gjør det ikke noe?

Nei. Jeg fikk deg med meg!

Hvorfor sa hun det? Jeg måtte forstå det så at hun var inntatt i meg og var vekk i meg, sannelig.

Da vi kom frem ville jeg snu med én gang, men det fikk jeg ikke, jeg måtte ha mat, kveldsmat, jeg måtte ligge over. Bridget viste meg et lite kott med en seng.

Om morgningen overtalte mor og datter meg til å slå meg til ro og arbeide en kort tid hos dem, og jeg så meg

l i t t o m k r i n g p å f a r m e n . D e r v a r t o m u l e r o g t r e k y r.

Det er ikke folk å få, sa enken og klaget seg. Jeg på min

side var ikke vant til å arbeide på egen hånd, hos Lovelands var mannen i live og kunne lede meg, men her var bare kvinnfolk til å peke på det viktigste. Naturligvis kunne jeg ikke gå og drive, jeg hugget opp en stor h a u g v e d , o g s i d e n t o k j e g t i l å k j ø r e u t m ø k k m e d mulene. Det gikk fra dag til dag.

M e n e n k e n i n n s å v i s s t s e l v a t h u n m å t t e h ø r e s e g om efter bedre hjelp, hun gikk en dag selv til byen og kom tilbake med en finne, en dyktig kar forresten, han var fra Österbotten og kunne sine ting – unge Bridget syntes ikke lenger så lykkelig over å ha fått fatt i meg, nei hun så meg ikke mere og holdt meg ikke i hånden.

Å j e g g u d s o r d f r a m i t t f j e r n e h j e m l a n d . M e n a l d r i mere i dette liv skulle jeg feste lit til en kvinnes ord.

Det vedble å være stor mangel på arbeidshjelp. Da jeg kom tilbake til byen stanset en farmer meg på gaten og ville ha meg med seg. Han så vel på mine klær og ellers at jeg var nykommer, jeg tok ikke feil, det ble rift om meg. Jeg fulgte mannen, han var kjørende, med to store hester for vognen, og da vi kom hjem til ham satte han meg straks til arbeide. Jeg skulle grave en liten grav i skogkanten, jeg fikk målene i fot. Det tok meg ingen tid, og da jeg var ferdig kom mannen ut med en liten likkiste på akselen og satte ned i graven. Det tok heller ingen tid, og da jeg ventet på ny ordre vinket han meg til å fylle graven og legge torven ovenpå. Så gikk han.

M e n k j æ r e G u d , k o m h a n i k k e i g j e n ? N e i . H a n arbeidet med noe i uthusene og lot til å være opptatt.

Jeg undret meg og grøsset og vantrivdes. Et barnelik ble jordfestet, det var alt. Ingen seremonier, ikke et salmevers. Det var unge folk jeg var kommet til, men jeg kunne ikke snakke og fikk ikke vite hva for et kirkesamfunn de tilhørte.

Ellers hadde jeg ikke noe å klage over. Her var velstelt hus og gård, hester og kyr, pene jorder, ingen barn.

M i n t j e n e s t e v a r g r e i , m a n n e n s e l v m e l k e t o g s t e l t e dyrene, jeg hadde jordarbeidet, ja om det så var min m a t m o r s å v

y k k o g

n e . H u n lærte meg mange engelske ord og gav meg et lite kammers med vindu og seng å bo i. Rare mennesker, de fant på å veie meg på en bismer men jeg brøt ned spikeren og fikk bismeren i hodet. Jeg forstod ikke det hele, men de gjorde stas av meg og skrytte av meg fordi jeg var så tung. Når min matmor skulle til byen med smør og hvete og gjøre innkjøp ble jeg en og annen gang satt til å kjøre henne.

D a v å r o n n e n v a r o v e r v i l l e m a n n e n f e s t e m e g f o r lengre tid, og jeg ble til over innhøstningen. Dette må vel ha vært omkring 1880 eller 81. Jeg begynte å slå meg mere til ro og vennet meg til folkene. De var begge av tysk avstamning og het Spear. Vi tok hverandre trofast i hånden da jeg reiste.

E n n y m a n n p a s s e t m e g n å o p p o g b y d d e m e g arbeide for hele vinteren med å hugge jernbanesviller.

Det torde jeg ikke motta. Mannen bydde meg derpå sin egen lille farm i forpaktning. Da heller ikke dette var

noe for meg ville han selge meg på kreditt et par hester

o g v o g n t i l f r a k t k j ø r i n g . H a n v a r f u l l a v u t v e i e r o g

spekulasjoner, og jeg hadde møye med å bli kvitt ham. En dag i byen fikk jeg tilbud om plass i en forretning

som deliveryboy. Det tilbud tok jeg imot. Jeg bar pakker og kasser rundt i byen efter adressen, og efter endt

tur vendte jeg tilbake til butikken. Det var den største

f o r r e t n i n g p å s t e d e t , m e d m a n g e m a n n b a k d i s k e n .

Eieren het Hart og var englender. Vi solgte alle mulige ting, fra grønnsåpe til silketøyer og hermetikkvarer og fingerbøler og brevpapir. Her kunne jeg ikke unngå å lære navn på alle våre varer, og mitt ordforråd tok et gledelig oppsving. Efter en tid fant min sjef på å utnevne en ny mann i mitt embede som deliveryboy og lot meg ta fast plass bak disken i butikken. Jeg gikk nå med snipp og blanke sko, hadde leiet rom ute i byen

o g s p i s t e p å e t a v h o t e l l e n e . D e f a r m e r f o l k s o m j e g t i d l i g e r e h a d d e l æ r t å k j e n n e , k u n n e i k k e u n d r e s e g nok over hvor fort jeg var steget i høyden. Også unge

B r i d g e t f r a f a r m e n k o m t i l b u t i k k e n o g s å m i n n y e verdighet, nå angret hun seg kanskje til dødens siste stund at hun hadde gjort det forbi mellom oss. Jeg vet ikke.

Jeg skjønte godt at hun gjerne ville ha meg utenfor og snakke med meg, hun sa: Kjære Nut, vil du være så snill å hjelpe meg med alle pakkene mine?

Med største fornøyelse! sa jeg. Jeg kunne godt ha gitt den nye deliveryboy et vink om dette arbeide, men jeg

sa: med største fornøyelse! og svarte vidunderlig. Så bar jeg personlig pakkene hennes ut i vognen og kostet støvet av klærne mine efterpå og spurte høflig om farmen og hennes mor og finnen. Jo finnen var reist og allting

v a r i n n h ø s t e t . M e n n å v i l l e i k k

m o r s t r e v e lenger med jordbruk, hun aktet å selge og flytte til byen og opprette en forretning med sjokolade og kaker og brus. Unge Bridget var henrykt, de hadde alt utsett seg

e t l i t e f o r

som kunne innredes til dette bruk.

H e r k o m m e r n å m i n v e n n P a t r i c k i n n , P a t , e n i r e , noe eldre enn meg, eventyrer, kamerat og rar fyr. Pat bodde likesom jeg på et lite loftsrom ute i byen, vi talte ofte sammen, led begge av hjemlengsel og var enige om å komme oss hjem igjen så snart vi fikk råd til det.

Pat hadde kanskje vært med endel i husbygging i sitt hjemland og hadde nå ingenting imot å bli kalt arkitekt.

Han satt og regnet ut restauranten i fot og tommer og la megen vekt på å få det godt til. Han hadde skaffet

s e g p l a n k e r o g b o r d , o g i m i n f o r r e t n i n g k j ø p t e h a n spiker og papp. Så drev han flittig på.

Vi h a d d e a d s k i l l i g å g j ø r e m e d h v e r a n d r e o g s å s daglig, nå og da kunne vi ha en dollar som den andre trengte og vi lånte hverandre bøker. Å men våre gjens i d i g e b o k l å n b l e i k k e t i l n o e , j e g k u n n e i k k e n o k engelsk til å lese Paine: «Age of Reason», og han fors t o d i k k e J . P. J a c o b s e n : « M a r i e G r u b b e » , s o m j e g hadde kjøpt fra Chicago. Det var unge og famlende

og strevsomme dager, men vi glemte ikke noensinne at vi ville bort fra dette landet og hjem, gråt gjorde vi også i enerom og syntes synd i oss.

Tenk at unge Bridget ikke kastet seg nesegrus på jorden og stønnet da hennes barndomshjem ble solgt! Det var jo en liten sti bort til skogen, og i trærne i skogen

v a r s m å f u g l s o m n å b l e f o r l a t t . O g d e s s u t e n v a r d e t

vår og blomster og himmelens regn og susen i kornet

solgt. Men herre og gud og fader, bekken er solgt! Og

s t u e h u s e t g r u b l e r o g f o r s t å r h v a s o m e r h e n d t , d e n

u m a l t e b o r d v e g g e n s e r t i l b a k e p å h e n n e . H u n s k u l l e lagt kinnet inn til den vegg og aldri gått fra den.

Vi forstår ikke menneskene her, sier Pat. Det er det som gjør det så utrivelig for oss. Jeg arbeidet i fjor på en farm i Wyoming. Mannen studerte flittig trykte plakater og skilderier som han fikk i posten, han kom en dag og sa: Nå reiser jeg! Så tok han sin familie og reiste

t i l F l o r i d a . O p p g a v s i n f a r m i Wy o m i n g o g r e i s t e t i l Florida.

Nei, Pat, vi forstår ikke menneskene her. Vi vil reise herfra.

Men Bridget er en søt pike, sier Pat.

Hva mener du med det? spør jeg.

Hun er en søt pike. Jeg arbeider nå for henne og hennes mor. Du kjenner ikke Bridget. De skal begynne med en restaurant.

Nå således! sier jeg.

Men fra den dag begynte jeg å tvile litt på Pat og hans lengsel tilbake til hjemlandet. Vi talte om det og diskuterte det. Jo Pat sa seg fremdeles like hissig på å komme hjem igjen til Erin og regnet opp alle herligheter og storheter. Det var milevis av grønne gressmarker med storfe og sauer og kirker og slott som ingen kunne telle.

Jeg satt og hørte på og nikket at det hadde vi også hjemme.

Men Pat fikk blod på tann og regnet opp at ikke noe l a n d k u n

s o m g i k k g j

i Atlanteren. Og store elver og byer og innsjøer med skip på, og prosesjoner med kardinalen i spissen.

J e g n i k k e t t i l m e g e t a v d e t t e o g s a a t d e t h a d d e v i også. Men det ble til at vi satt og skrytte av hvert vårt hjemland. Galdhøpiggen, sa jeg, Lomseggen. Ved Lomse g g e n s t å r e n k i r k e , i d e n k i r k e n b l e j e g k o n f i r m e r t i 1873, sa jeg.

D e t t e , s o m k u n n e h a r ø r t e n s t e i n , r ø r t e i k k e P a t . Han hadde fått mere blod på tann og snakket vilt. Han n e v n t e e n i r s k o p p f i n n e r s o m h a d d e o p p f u n n e t e n maskin til å fly i luften med. Ja. Og han skrønet om basalthulene i Antrim – han var selv fra Antrim, sa han, og hulene gikk like til jordens sentrum. Rent vilt altså, løftet patriotisme. Han utbredte seg om sine oljelunder o g r o s e n h a v e r o g o m f l u e f i s k e r n e s o m s a t t t e t t i t e t t langs alle elvene –

Hahaha fluefiskere, sa jeg. Så hadde han ikke hørt om våre fiskerier, om Lofoten og Finnmarken?

Nei.

O g d e s s u t e n a l t d e t a n d r e v i h a r. Va r v å r e s t o r e

skoger og våre fosser bare til å legge på neglen? Hold kjeften din, Pat. Var det ikke så at vi fant Amerika fem hundre år før Columbus? Og var det ikke så at våre landegrenser går den dag idag like til Russland?

Til Russland? sa Pat og trodde meg ikke.

G o d t . M e n h o v e d s a k e n v a r a t v i b e g g e l e n g t e t t i l hjemlandet igjen. Men jeg tvilte på Pat.

T v i l e p å P a t ? G i k k h a n i k k e h e r o g s l e t o n d t o g b o d d e p å e t l o f t s r o m m e d e n l i t e n p a r a f i n l a m p e t i l lys? Folket hans skulle bare vite det, hans far og mor skulle bare vite det! Men han hadde ikke villet skrive og fortelle det. Han som hjemme hadde to ridehester på stallen, og her hadde han et skråtak med en liten rute i jernramme til å løfte opp.

Har du virkelig ridehester hjemme?

Det forundrer deg. Vet du hvor mange vinduer det v a r i v å r h o v e d b y g n i n g ? L a n g t f l e r e e n n h e l e b y e n her. Og når jeg får stukket ut hodet gjennom taket så ser jeg bare klessnorer på en tomt. Du vet ikke hvor disse klessnorer forarger meg og går i kryss og krok med viftende og vaiende klesplagg, mens jeg skal sitte og regne ut mitt arkitektarbeide i rette linjer. Men jeg holder det ut for Bridgets skyld, for Bridget er en søt pike.

Hvorledes vil du komme deg hjem når du binder deg til en pike her?

Jeg tar henne med, sa Pat.

Tar du henne med?

Ja. Mente du at jeg ville forlate henne? Da kjenner du ikke meg. Tar henne simpelthen med.

Det vil jeg se på, sa jeg.

Men nå begynte det å gå skjevt med alt sammen. Ja det kunne ikke ha gått verre.

Klessnorene tilhørte baker Kleist som også hadde sitt bakeri på tomten. En natt gikk Pat ut og løste ned alle snorene og la dem pent ved siden av, men om morgningen ble det stort spetakkel. Kleist var østerriker, wiener, en snill midtalders mann, men han ville ikke finne seg i denne skøyerstrek. De talte alvorlig om det og Pat forklarte seg: Det var ingen skøyerstrek, men en plage for ham. Kan du ikke tåle å se på klessnorer? spurte Kleist. Nei, sa Pat. Hahaha, lo østerrikeren og hadde løyer. Og han knyttet klessnorene opp igjen.

Men det ble mere enn løyer.

D e t s k u l l e t r e f f e s e g s å a k k u r a t a t u n g e B r i d g e t , B r i d g e t f r a f a r m e n , k o m i l æ r e h o s b a k e r e n . H u n skulle lære å bake alle de alminnelige kaker og boller og wienerbrød og slikkerier til restauranten sin. Det var kanskje et klokt påfunn av mor og datter og ville lønne seg, det gikk også godt en tid, og ikke engang

Pat hadde noe å si.

Men efter hånden gikk det skjevt.

Restauranten var nå åpnet og med stort hell. Arkitekt Pat hadde gjort et hus av skuret, det var ikke bare en stue med sitteplasser til brus og sjokolade, men også et tilbygg til kjøkken og bakeri, sannelig, og ovenpå var flere smårom for mor og datter privat.

B a k e r e n h a d d e o g s å s i n f o r t j e n e s t e f o r g o d e r å d

under alt dette, men han overdrev. Kunne han nå ikke ha holdt inne i tide? Han ble for ung. Hans barn var voksne og i stillinger, han begynte vel å få interesse for den unge pene piken som ville lære hans håndverk og var så flink, han hjalp iallfall til med å få satt inn i tilbygget en stor komfyr med mange koke- og stekeplater og gjøre tilbygget til et kakebakeri.

G o d t . M e n d e n g a m l e h a n n k a n i n b e g y n t e å v a s k e klær for Bridget. Han hadde jo alltid varmt og koldt vann i sine store kjeler, og når han vasket deigen av sine

egne bakerklær kunne han også ta med Bridgets. Han hadde forstått at hun ikke hadde god råd, og han ville h j e l p e h e n n e , d e t v a r k a n s k j e s v æ r t p e n t t e n k t , m e n

han overdrev, og det satte ondt blod i Pat. Baker Kleist vasket altså små forklær og brystsmekker og lommetørklær som umulig kunne være hans egne –

Og hengte det opp på klessnorene på tomten!

Pat kom til meg i butikken og ville ha meg med seg. Han var likblek.

Du skal flytte og få et annet rom, sa jeg til ham.

Det mener du ikke, svarte Pat. Jeg skal nettopp ha utkikk.

Vi gikk til bakeren, og Pat ville kjøpe tomten, men han hadde ikke penger, og Kleist ville heller ikke selge.

Hva går av deg? spurte Kleist. Jeg vasker og henger opp. Jeg må være ren og snehvit hele dagen, forstår du ikke det?

Det er alt dette kvinnfolktøy du henger opp, sa Pat.

Ditt svin, sa han.

Tåler du ikke å se på kvinnfolktøy? spurte Kleist.

Nei, sa Pat.

Hahaha, lo østerrikeren stormende.

F o r r e s t e n v a r P a t s v æ r t d å r l i g t i l å h e v d e s e g , h a n stod bare og skalv i munnen. Til slutt truet han høyt og dyrt sin fiende med at han ville gå strengt frem, han ville la sin familie i Erin vite det, sa han, og hans familie var adelig.

D e t g j o r d

uforstående ut, så nikket han og gikk.

Du må flytte, sa jeg til Pat. Du ser jo at dette går ikke.

Jeg flytter ikke, sa Pat.

Nei, naturligvis, han var ikke tåpelig nok ennå, ikke s k r u l l e t n o k ! J e g e r g r e t m e g k r a f t i g o v e r h a m o g l o t ham vite det. Hva kunne jeg forstå av den nye siden av Pat? Jeg så bare hans komiske og desperate forelskelse – og adel hva var det for noe? Det var kanskje noe fint i Irland, men jeg visste ikke hva. Jeg gjorde narr av ham fordi han var blitt så inntatt i sin lille farmerdatter at han hadde mistet all sans.

Jeg kunne gå i døden for henne, sa han.

Det var svært. Og du som er adelig, sa jeg på slump.

Det er ikke meg som er adelig, det er min mor som er adelig, sa han.

Han tok opp et brev fra lommen og viste meg, på

k s i

emalje som han kalte adelig våpen, det så iallfall fornemt ut for meg. Jeg forstod ikke noe og måtte bare tie, men det forvirret meg. Jeg spottet ham allikevel for hans to ridehester.

Han svarte: Kjære Nut, du skjønner ikke noe av disse ting. Vi har et gods, derfor kunne jeg ha to ridehester.

Jeg forstod det ikke mere nå.

Men fra nå av lå Pat med hodet opp av takluken hele dagen og holdt øye med klesplaggene nede på tomten.

H a n b l e g a l , h a n r e g j e r t e s a v e n s k i n n s y k e s å o v e r -

m e k t i g o g s y n t e s i k k e å k o m m e o v e r d e n . J e g l o a v ham, men det virket ikke. Hans øyne ble uhyre listige, ingen skulle lure ham, det kunne komme mere kvinnfolktøy, men ikke ett plagg skulle unngå ham.

Fullstendig tosket.

D e t v a r t e s å l e n g e b a k e r K l e i s t u n d e r v i s t e i s i n e bakerkunster, men en dag erklærte han unge Bridget utlært og at hun kunne bake kaker på egen hånd hjemme i restauranten. Da skjedde en utløsning.

B a k e r K l e i s t v a r e n g a m m e l g o d m o d i g w i e n e r, h a n var så langt fra noen skummel hannkanin, men en mester i sitt fag og var stolt av sin lærevillige elev. Det viste seg også at han ikke brydde seg om den tidollaren han

skulle ha for lærdommen, men nektet kort å motta den. Han hadde sin egen gode forretning i byen og levet pent av den. Og nå efter uker og måneder dukket han ned i sin daglige alminnelighet igjen, og ingenting var hendt.

Men med Pat skjedde en stor forandring: Han var i k k e f o r e l s k e t i B r i

. Å , men maken til mirakel: Han var ikke forelsket i Bridget mere!

Han som hadde vært så dypt nede, så hardt truffet, han som nyss hadde talt om å gå i døden – hvorledes var det hele å forstå? Det var å forstå rett og slett: Han hadde ikke noen eller noe å være skinnsyk på mere, det var ikke lenger noe til å skyve på inni ham, så dampet hans hissighet vekk, hans voldsomhet fortok seg.

S t a k k a r s P a t , h a n v a r b l i t t m a g e r o g u t t æ r e t f o r d i han ikke hadde tid til å spise, hans vakthold i takluken tillot ham ikke å komme fra, men han fikk hold igjen på kort tid, reiste hodet og stod rak. Gjorde Pat.

Vi gikk sammen til restauranten. Pat sa ikke noe, vi f i k k s j o k o l a d e o g k a k e r o g b e t a l t e . P a t h a d d e i n g e n kjærlighet å holde vedlike lenger, tvertimot, han slo på at nå trengte han betalingen sin. Mor og datter så forundret opp. Han var blitt så forandret, en ny side av Pat.

Betalingen – nå, for arbeidet, javel. Men kunne han ikke komme og bo ovenpå, i et av smårommene han hadde innredet? Pat ristet på hodet.

Ja men hvorfor hadde han da gjort de smårommene?

Jeg trenger mine skillinger, sa Pat. Jeg skal reise til Wyoming.

De var ytterst uvillige og trege. Bridget var kanskje v e r s t , h u n v a r b l i t t f o r v e n n e t a v s i n f a d

baker Kleist og hadde fått griller.

J e g e r g r e t m e g o v e r h e n n e , h u n v a r b l i t t f o r f l i n k .

Hun svinset i byklær nå, men hun hadde sett på uten sorg at hennes barndomshjem ble solgt. Nei hun var ikke bra.

Jeg gikk forbi Larsens verksted en dag, sa jeg. Kjernen din står der ennå.

Hva for noe?

Kjernen din. Du har ikke hentet den.

Nå har jeg aldri – kjernen min – jeg har ikke bruk for den – du kan få den, Nut. Hahaha.

Så har jeg da litt igjen for at jeg gikk og bar den, sa jeg.

Hysj, Bridget, sa moren.

Det blir 240 dollars for mitt arbeide, sa Pat.

Mor og datter slo hendene sammen. Vi skal ta takst på arbeidet, sa de og var skammelige mot Pat. Å, de v i s s t e h v a d e g j o r d e , d e t d r o u t m e d t a k s t e n , o g P a t trengte pengene. Til sist måtte han gå inn på å nøye seg med halvdelen bare for å få pengene i hånden. Fantefolk! sa Pat.

Jeg var iallfall meget tilfreds med at han hadde kvittet seg med Bridget, og vi satt igjen og drøftet vår fremtid. Nå lakket det mot våren, og vi var oppsatt på å komme

hjem. Jeg for min del ville slutte i butikken, jeg hadde vært der på tredje året, men lønnen var liten og det ble ikke til noe. Nå ville jeg vestover, til prærien, hvor jeg hadde kosten og slett ingen utgifter under arbeidet.

Det blir ikke til noe det heller, sa Pat. Jeg reiser til Wyoming.

Hva skal du der?

Se meg litt om. Jeg kan selge den farmen, du vet.

Hva for en farm?

Som jeg arbeidet på.

Hvorledes – var det da din farm?

Ja mannen forlot den jo og reiste til Florida.

Jeg så målløs på ham og tenkte: Ble det dermed din farm? Pat, Pat, du er en rar figur og eventyrer under himmelen, nå er jeg i villrede med deg igjen!

Jeg selger den iallfall, sa han.

Så har du vel rett til det, sa jeg. Du har lønn til gode på farmen.

Ja, sa Pat og grep til.

Skjønner det. Du har gått der og arbeidet sent og tidlig og ikke fått noe for det.

Ja, sa Pat.

Jeg nikket at jeg så det så tydelig. Du var der i lang tid også, kanskje både år og dag –

I halvannet år, sa Pat.

Naturligvis. Ja, men så er jo ingen ting i veien, jeg er glad for at du fortalte meg det. Husk på å gi meg adressen din før du reiser.

Da Pat var reist ble det enda mere utrivelig for meg i byen. Han var en uunnværlig kamerat, og jeg savnet ham. Jeg skrev et par ganger til ham, men fikk ikke svar. Kanskje han ikke hadde tid, kanskje han alt var opptatt m e d h

kom mr. Hart og bydde meg et skikkelig pålegg hvis jeg ville være. Det var for sent.

Jeg kom til Dalrumples farm i Red River Valley og var der til over innhøstningen.

Det er visst tre år idag siden jeg ble arrestert. Og her sitter jeg.

Det har ikke gjort meg noe, ikke vedkommet meg. Det har passert meg som en tilfeldighet, og jeg akter ikke å si mere om det. Jeg har fått øvelse i å tie.

Vi er alle sammen på reise til et land som vi kommer tidsnok til. Det haster ikke med oss, vi tar tilfeldighetene med på veien. Det er bare narrer som griner imot himmelen og oppfinner store ord om disse tilfeldigheter, de er mere utholdende enn vi og kan ikke unngås. Ja kjære, hvor de holder ut og er uunngåelige.

Nå har vi i lange tider hatt varme og sommer, inntil 23 grader i skyggen. Så skifter det plutselig og himmelen blir glassklar og stiv. Det er natt, men jeg går ut for å se på saken. Det er fullmåne, men ingen måne. Hvafornoe? Alt er stille, ikke en mygg. To timer efter

går jeg ut igjen og ser en begynnende måne over tretoppene.

Det er kanskje ikke noen større uorden i dette, slett ikke, men jammen er det litt forvirrende. Hadde jeg for

t o t i m e r s i d e n s t å t t h ø y t n o k v i l l e j e g h a s e t t m å n e n klavre opp fra havet som en manet våt av gull.

Å, mine varig svekkede sjelsevner som gjør meg så dum!

N a t u r l i g v i s e r j e g å r e f o r k a l k e t , m e n d e t g j ø r m e g ikke noe det heller, vedkommer meg ikke. Når jeg er fin til meg selv kaller jeg det podagra. Det er nå over et år siden jeg sluttet med å bruke stav. Hva skulle jeg med staven? Den var bare et slags gromhet av meg, i likhet med å sette hatten påsnurr og sånt. Var staven

til noen støtte for meg? Nei. Vi var blitt kamerater, men ikke mere. Når vi falt lå vi alltid langt fra hverandre i sneen.

Som ventet var av kamerater.

Men naturligvis er min podagra skammelig plagsom.

Jeg hører ikke. Neivel. Men jeg ser ikke, det er verre. Jeg kan ikke lenger lese et blad, et elendig avisblad. Det samme kan det være. Forresten er det et slags skryt det også, jeg kan godt lese det når jeg får sterkt solskinn på det.

I Nordland hadde vi noe vi kalte gangsyn, se å gå. Når Maren Maria Kjeldsen kom gående så hadde hun e n n å g a n g s y n , m e n h u n b r u k t e s t a v o g h a d d e e l l e r s m a n g e s k r ø p e l i g h e t e r. M a r e n M a r i a v a r e n m y s t i s k

skikkelse iblant oss, ingen visste noe om henne, men det ble sagt at hun engang var en fin jomfru, datter av en skipper eller sånt, men det var bare gjetning, selv sa hun ikke noe. At hun var en bedre manns barn mente a l l e , f o

annen i vår landsdel. Når hun vandret omkring i vårt naboskap hadde hun det ene ærend: å tigge skråtobakk for sin tannpine. I sine yngre dager hadde hun vennet seg på tobakk og kunne ikke mere unnvære den, hun tygde skrå som en matros. Også ellers var hun ufyselig o g h a d d e

peneste jomfruhender. Jeg undret meg over disse hender, de var gule på let, men så myke og fine, aldri brukt til å gjøre noe, aldri videre rene, men så vakre å se på.

Til slutt kom Maren Maria på legd og ble legdslem i bygden, da var hun vel sytti eller åtti år. Hun så selv å gå sin utskrevne rute mellom gårdene uten følge, hun hadde gangsyn til det siste.

Det er et gode å ha gangsyn mange år fremover.

St. Hans 1948. Idag har Høyesterett dømt, og jeg ender min skrivning.

Etterord

av Lars Frode Larsen, fagbokforfatter og Hamsun-forsker

«I eventyrland»

Etter å ha oppholdt seg et års tid i Helsingfors forlot

Hamsun og hans hustru, Bergljot, høsten 1899 den fins k e h o v e d s t a d e n o g r e i s t e t i l S t . P e t e r s b u r g . I b e g y nnelsen av september la ekteparet ut på en reise østover som bragte dem via Moskva, Kaukasus og Tbilisi til Baku ved Det kaspiske hav. Deretter gikk ferden igjen

vestover – til Batumi ved Svartehavet, over Svartehavet via Krim til Istanbul og derfra tvers gjennom Europa

t i l K ø b e n h a v n – d i t d e a n k o m i m i d t e n a v o k t o b e r 1899.

I «I eventyrland» skildres reisen fra St. Petersburg til Batumi. Boken avsluttes med en opplysning om at de deretter reiste tilbake til Baku med planer om å fortsette videre østover, men dette er ikke i samsvar med realitetene. Trolig er det ganske mange av opplysningene i Hamsuns bok som ikke stemmer med de faktiske forhold.

Det faller i utgangspunktet naturlig å lese «I eventyrland» som en reiseskildring, men dette er en avart av g e n r e n . F ø r s t e u t g a v e n a v v e r k e t v a r u t s t y r t m e d e n

undertittel som senere ble fjernet: «Opplevet og drømt i Kaukasien.» Undertittelen indikerer at verket har hentet stoff både fra virkelige opplevelser og fra drømmer – o g a t b o k e n a l t s å e r p

s o m e t b l a n d i n g sprodukt av fakta og fiksjon. Hva som tilhører hvilken kategori, er ikke så lett å finne ut av, men strengt tatt er det heller ikke avgjørende for leseropplevelsen å etablere noe slikt skille. Et hint om hvilke premisser verket b ø r l e s e s p å , g i r f

historien om hvordan han tyvlåner en hest for å dra på nattlig ridetur, gjengir hvordan hans reisefølge reagerer etter å ha kikket i hans notater: «Det går da sannelig ikke an å lyve så grovt,» utbryter hun, «og ditt ritt inn i bergene fra Kobi tror jeg heller ikke på.»

I flere brev fortalte Hamsun at han underveis hadde tatt en rekke fotografier som han håpet på å få anvendelse for i den boken han ville skrive. I en mer ordinær, for ikke å si jordnær reisebeskrivelse hadde fotografier s e l v s a g t v æ r t e t s t o r t p l u s

uten bilder, skyldtes trolig at forfatteren i mellomtiden hadde endret premissene for verket. Det var blitt like mye en beskrivelse av en mental reise som av en geog r a f i s k . O

illustreres med snapshots.

E n l e s e

var på reisefot nokså lenge. I realiteten tok ikke reisen fra St. Petersburg til Batumi mer enn et par uker, men opplevet tid er jo noe annet enn urviser-tid. I et brev

fra Istanbul 30. september skriver Hamsun at «det er i m i n f o r t u m l e d e h j e r n e m i n s t e t t å r s i d e n v i f o r l o t

Finland. Jeg påstår iblant at det er tre år siden, men d a s i e r B

øvrig svært begeistret for det han hadde opplevet og ga uttrykk for at «et veldigere og skjønnere eventyr opplever jeg aldri». Og boken han skulle skrive, hadde han store forhåpninger til. Den «blir det beste jeg har gjort», skrev han.

«I eventyrland» utkom i mars 1903 på Gyldendalske Boghandels Forlag. På dette tidspunkt hadde Hamsun flyttet til Kristiania og bosatt seg i Thereses gate 49. Hans reiseskildring ble velvillig mottatt av anmelderne, som så utgivelsen som en ny bekreftelse på forfatterens allsidighet. «For Hamsun synes ingen genre innen litt e r a t u

over dem alle. Med ‘I eventyrland’ har han underlagt seg en ny: reisebeskrivelsen,» skrev Christian Gierløff i Ørebladet.

Like før boken utkom, hadde Hamsun latt Aftenposten publisere beretningen «Under halvmånen», der han skildret det videre hendelsesforløpet etter avreisen fra Batumi, med ankomsten til Istanbul og oppholdet der. «Under halvmånen» ble senere inkludert i kortprosasamlingen «Stridende liv» (1905).

«I eventyrland» utkom i selve kronåret for nyutgivelser av Hamsun. Høsten 1903 utga han skuespillet «Dronning Tamara» – hvor handlingen for øvrig er

lagt til Kaukasia – og i november fulgte han opp med kortprosasamlingen «Krattskog». I 1901 hadde dikteren tapt store beløp på rulettspill og ble henvist til å leve på nådefulle forskudd fra sin forlegger, som i realiteten var lån gitt med pant i inntekter fra fremt i d i g p r o d u k s j o n . H

snarest mulig å komme på fote igjen økonomisk. Trolig bidro dette sterkt til den relativt hyppige utgivelsesfrekvens i årene som fulgte – med altså 1903 som selve toppåret.

«På gjengrodde stier»

På grunn av sin støtte til partiet Nasjonal Samling og sine pro-tyske holdninger gikk Hamsun en vanskelig tid i møte etter annen verdenskrig. At han i mai 1945 hadde skrevet en rosende nekrolog over Adolf Hitler, forsterket ytterligere uviljen mot ham fra flertallet av det norske folk. Myndighetene hadde imidlertid problemer med den rettslige behandling av Hamsuns sak. Etter en fire måneders judisiell observasjon av dikteren på Psykiatrisk klinikk i Oslo konkluderte psykiaterne med at han hadde «varig svekkede sjelsevner». Under henvisning til dette besluttet riksadvokat Sven Arntzen

i f e b r u a r 1 9 4 6

I stedet anla Erstatningsdirektoratet økonomisk erstatningssak på grunnlag av Landssvikanordningen. Etter f l e r e u t s e

i S

d herredsrett i Grimstad 16. desember 1947. Som medansvarlig for den skade Nasjonal Samling hadde påført l a n d e t , b l e H a m s u n d ø m t t i l å b e t a l e k r 4 2 5 0 0 0 t i l statskassen. Saken ble anket, og 23. juni 1948 nedsatte Høyesterett beløpet til kr 325 000.

I « P å g j e n g r o d d e s t i e r » b e r e t t e r d i k t e r e n o m s i n

skjebne i tiden fra han i mai 1945 ble satt i husarrest på Nørholm og frem til høyesterettsdommen tre år

s e n e r e . I k o m p o s i s j o n o g f o r t e l l e m å t e e r d e t f l e r e

p a r a l l e l l e r m e l l o m « P å g j e n g r o d d e s t i e r » o g b o k e n «I eventyrland» (1903). I begge bøker er det et virkelig, ikke-fiktivt jeg som nedskriver sine erindringer om hendelser som har utspilt seg over et relativt kort tidsrom og i en relativt nær fortid. Begge bøker er også ispedd erindringer om begivenheter som ligger adskillig lenger tilbake i tid – helt tilbake til barndommen.

Et annet fellestrekk er den særegne blanding av fakta

o g f i k s j o n . « I e v e n t y r l a n d » v a r o p p r i n n e l i g u t s t y r t med en undertittel som indikerte at boken inneholdt

b å d e « o p p l e v e t o g d r ø m t » . I « P å g j e n g r o d d e s t i e r » skriver forfatteren i forbindelse med beretningen om

O l ’ H a n s a a t « h e r h a r j e g n å v æ r t v i t t i g h u n d . J e g

h a r b l a n d e t g o d t s a m m e n b l a d s k r i v e r n e , O l ’ H a n s a og meg selv. Så ingen av oss skal få noe å si». Trolig kan dette leses som en anvisning på den type litterær t e k n i k k H a m s u n b e n y t t e t i b o k e n s o m h e l h e t – e n f r e m s t i l l i n g s m å t e d e r f a k t a o g f i k s j o n , o b j e k t i v t o g subjektivt, har fått plass side om side, og der kategoriene sømløst glir over i hverandre.

Blant annet på grunn av hva som ble oppfattet som ærekrenkende uttalelser om lederen for Psykiatrisk klinikk, professor Gabriel Langfeldt, var direktør Harald Grieg i Gyldendal lenge skeptisk til å utgi boken. Han

ønsket endringer i teksten. Hamsun nektet å etterkomm e s i n f o r l e g g e r s ø n s k e o g t i l b ø d i s t e d e t b o k e n t i l andre forlag. Til sist var det Grieg som måtte bøye av. «På gjengrodde stier» utkom på samme dato – 28.

s e p t e m b e r 1 9 4 9 – b å d e p å G y l d e n d a l N o r s k F o r l a g og på svenske Bonniers. Talen Hamsun hadde holdt i herredsretten i 1947, var allerede sommeren 1948 blitt publisert i den danske avisen Information under tittelen

« J e g f o r s v a r e r m e g i k k e … » ( s e b i n d 2 5 ) . O v e r f o r offentligheten fungerte «På gjengrodde stier» som et v i r k n i n g s f u l l t d e m e n t i a v p s y k i a t e r n e s k o n k l u s j o n i 1 9 4 6 . I e n a n m e l d e l s e a v b o k e n i D a g b l a d e t u n d e r overskriften «Underlig nittiåring» konstaterte Philip H o u m a t d i k t e r e n s h u m o r, s e l v i r o n i o g p o l e m i s k e

t a l e n t f r e m d e l e s v a r i n t a k t . « Va r i g s v e k k e d e s j e l sevner?» spurte Houm, «det lyder ikke meget trolig, ikke for den som har gått igjennom disse notatene.»

«På gjengrodde stier» ble Hamsuns siste bok – 13 år etter romanen «Ringen sluttet». Dikterens omega avsluttes slik: «St. Hans 1948. Idag har Høyesterett dømt, og jeg ender min skrivning.» Siden debuten med «Den gåtefulle» i 1877 var det gått 72 år. I alt hadde Hamsun gledet og ergret det lesende publikum med 40 titler. Med den 41. var det slutt. Hans tjeneste hos ordene var over.

Storskriftserien 2024

Storskriftbøkene er satt med Sabon 13,6 /19 pt (eller høyere) som gjør dem enklere og lettere å lese.

Dette er titlene som er tilgjengelige fra Forlaget

Lille Måne – les mer på w w w. l i l l e m a n e . n o

Abid Raja

M I N S K Y L D

Morten Malmø (red.)

G U L L K O R N F R A K O N G H A R A L D V

Edvard Hoem A N N A L E N A

Jack London

L A N D S T RY K E R L I V

Mitch Albom T I R S D A G E R M E D M O R R I E

Knut Hamsun PÅ G J E N G R O D D E S T I E R

Janne S. Drangholt

Unni Lindell

Kerstin Ekman

L Ø P E U LV

Jørgen Jæger

D Ø D S S Y M F O N I

Nordahl Grieg

S K I P E T G Å R V I D E R E

Cecilie Enger M O R S G AV E R

Per Inge Torkelsen

Lars Mytting