Utdrag Landstrykerliv

Landstrykerliv

Jack London Landstrykerliv

Oversatt av Ben Horne

Jack London

LANDSTRYKERLIV

ISBN 978-82-8311-502-4

Denne utgave © Forlaget Lille Måne AS, 2024

Satt med Sabon 13,6 /19 hos Hamar Maskinsetteri

Trykk: Print Best, Estland

Papir: 90 g Munken Premium Cream Omslagsdesign: Marit Jakobsen

Forlaget Lille Måne AS Middelthuns gate 21C, 0368 OSLO

Tlf. 22 43 10 70 – e-post: forlegger@lillemane.no www.lillemane.no

Redaksjonen for denne utgaven har bestått av Simen Strand Pedersen og Jan Mesicek. Boken inngår i Storskriftserien 2024.

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Ved utdrag i artikler, aviser, på nettet eller annet, må kildehenvisning tydelig fremkomme. Ta kontakt med forlaget for tillatelser og instruksjoner.

Innhold Bekjennelse 7

Kunsten å henge på 23

Bilder 48

Fakket 63

I hullet 84

Profesjonelle og amatører 105

To tusen landstrykere 131

Purker 149

Bekjennelse

I staten Nevada finnes en kvinne som jeg en gang løy til, uavbrutt, konsekvent og skamløst. Jeg vil ikke be henne om unnskyldning – langt derifra. Men jeg ønsker å forklare meg. Uheldigvis vet jeg ikke hva hun heter, langt mindre hennes nåværende adresse. Hvis hun tilfeldigvis skulle komme over disse linjene, håper jeg hun vil skrive til meg.

Det var i Reno, Nevada, sommeren 1892. Det var marked der på den tiden, og byen var full av småforbrytere og lykkejegere, for ikke å snakke om en svær

o g s u l t e n fl

strykerne som gjorde byen til en «sulten» by. De hamr e t p å k j ø k k e

opp for dem.

E t d å

g a n g e

i

,

tross for at jeg var like god som noen når det gjaldt å skaffe seg en matpakke, et ordentlig måltid, eller å slå noen for mynt på gaten. Det gikk så elendig for meg i den byen at jeg en dag lurte konduktøren og kom meg

inn i privatvognen til en eller annen reisende millionær. Toget satte seg i bevegelse akkurat idet jeg hoppet opp på plattformen, og jeg løp inn til millionæren med konduktøren like i hælene på meg. Jeg nådde inn til millionæren i samme øyeblikk som konduktøren nådde meg igjen. Jeg hadde ikke tid til å komme med noen innledende bemerkninger. «Gi meg femogtyve cent til mat,» b u s t e j e g u t . O g s å s a n t j e g l e v e r, m i l l i o n æ r e n s t a k k hånden i lommen og rakte meg … akkurat … nøyaktig

… femogtyve cent. Jeg er overbevist om at han var så overrumplet at han adlød ganske mekanisk, og jeg har alltid siden angret på at jeg ikke ba ham om en dollar. Jeg vet jeg ville ha fått det. Jeg kom meg ned av plattformen i en fart, mens konduktøren forsøkte å sparke meg i ansiktet. Man befinner seg i en uheldig situasjon når man skal hoppe ned fra det nederste trinnet på en plattform og unngå å brekke nakken, samtidig som en sint etiopier forsøker å sette en velvoksen sko i ansiktet på en. Men jeg fikk femogtyve-centen!

Men tilbake til kvinnen som jeg løy så skamløst for. Det var min siste aften i Reno. Jeg hadde vært ute på veddeløpsbanen og sett på løpene og hadde gått glipp av middagen. Jeg var sulten, og dessuten var det nettopp blitt organisert en komité for offentlig sikkerhet, s o m h a d d e i o p p d r

s

l t n

a l l e r e d e f a n g e t i n n e n g o d d e l a v m i n e l a n d s t r y k e rb r ø d r e , o g C a l i f o r n i a s s

meg fra den andre siden av Sierra Nevadas kalde tinder. Jeg hadde to ting å gjøre før jeg rystet Renos støv av mine føtter. Det ene var å entre en «blind» godsvogn p å

betenker seg på å begi seg ut på en hel natts tur utenpå et tog som farer avgårde gjennom snøoverbygg, tunneler og den evige snø på himmelhøye fjell, med tom mave.

nok. Jeg fikk avslag i et dusin forskjellige hus. Iblant

v a r j e g u t s a t t f o r f o r n æ r m e n d e b e m e r k n i n g e r o g b l e minnet om et visst oppholdssted med tilgitrede vinduer, hvor jeg rettelig hørte hjemme. Det verste var at slike påstander bare var så altfor sanne. Det var derfor jeg ville dra vestover den kvelden. Lovens lange arm

v a r m e g e t v i r k s o m i b y e n o g s ø k t e e n e r g i s k e t t e r d e

sultne og hjemløse, for det var de som hadde tilhold i huset med de tilgitrede vinduene.

Andre steder ble dørene slått igjen rett for nesen på m e g , s å j e g i k k e e n g a n g fi k k f u l l f ø r t m i n h ø fl i g o g ydmykt fremsatte anmodning om noe å spise. I ett hus lukket de ikke opp i det hele tatt. Jeg sto på verandaen og banket på døren, og de kikket ut på meg gjennom

v i n d u e t . D e l ø f t e t t i l o g m e d e n k r a f t i g l i t e n p j o k k i været, så han over skuldrene på de eldre kunne få se

d e n n e l a n d s t r y k e r e n s o m i k k e s k u l l e f å n o e å s p i s e i deres hus.

Jeg gikk forbi mange hus, men våget meg ikke bort til døren. Alle husene så likedan ut, og ingen av dem var innbydende. Etter at jeg hadde gått et halvt dusin kvartaler, ristet jeg av meg min motløshet og begynte å ta meg sammen. Jeg bestemte meg for å prøve lykken i det neste huset. Det var dyp skumring da jeg nærmet meg huset, og jeg gikk rundt til kjøkkendøren.

J e g b a n k e t f o r s i k t i g p å , o g d a j e g s å d e t v e n n l i g e a n s i k t e t t i l d e n m i d d e l a l d r e n d e k v i n n e n s o m å p n e t døren, slo det meg som ved inspirasjon hvilken historie jeg skulle fortelle. For hvorvidt en tigger har hell med seg, avhenger av om han kan fortelle en god historie. For det første, og øyeblikkelig, må tiggeren «ta mål» av sitt offer. Deretter må han fortelle en historie som vil appellere til vedkommende offers spesielle personlighet og temperament. Og her kommer den store vanskeligheten: I samme øyeblikk som han tar mål av sitt offer, må han begynne på historien. Han har ikke et minutt å f o r b e r e d e s e g p å . P å e t b l u n k m å h a n g j e t t e s e g t i l

offerets natur og finne på en historie som vil gjøre det tilsiktede inntrykk. Den heldige landstrykeren må være en kunstner. Han må øyeblikkelig velge et emne – ikke på basis av sin egen frodige fantasi, men på basis av det h a n k a n l e s e s e g t i l i a n s i k t e t p å v e d k o m m e n d e s o m åpner døren, om det er en mann, kvinne eller et barn, v e n n l i g e l l e r i r r i t e r t , g e n e r ø s e l l e r g j e r r i g , g o d m o d i g eller krakilsk, jøde eller kristen, sort eller hvit, fylt av rasefordommer eller toleranse, provinsiell eller romslig,

eller hva det ellers kan være. Jeg har ofte tenkt meg at min suksess som forfatter skyldes denne treningen fra mine landstrykerdager. For å få mat til livets opphold var jeg nødt til å fortelle historier som lød sannferdige.

Ved kjøkkendørene utvikles den overbevisning og oppriktighet som alle sakkyndige anser for en nødvendig kvalitet ved en fortelling. Jeg er også overbevist om at det var mine vagabondår som ga meg min sans for det realistiske. Realisme er den eneste varen som de tar imot ved kjøkkendørene i bytte mot mat.

g h u

M

C a n a d i a n P a c i fi cbanen. Politiet ville selvfølgelig ha min historie, og jeg fortalte dem den – på stående fot. De var landkrabber, midt inne i hjertet av fastlandet, og hva kunne vel være bedre å fortelle dem enn en sjøhistorie? De kunne aldri sette meg fast i den. Og så ga jeg dem en sørgelig beretning om mitt liv om bord på helvetesskipet. (Jeg hadde en gang sett dette ligge for anker i San Franciscos havn.)

Jeg sa at jeg var en engelsk dekksgutt. Og da de sa at jeg ikke snakket som en engelsk gutt, måtte jeg på stående fot finne på noe. Jeg var født og oppvokst i De forente stater. Da mine foreldre døde, ble jeg sendt til m i n e b e s t e f o r e l d r e i E n g l a n d . D e t v a r d e s o m h a d d e anbrakt meg på skipet. Jeg håper kapteinen vil tilgi meg det jeg la ut om ham den kvelden på politistasjonen i Wi n n i p e g . S l i k g r u s o m h e t ! S l i k b r u t a l i t e t ! S å n n d i abolsk oppfinnsomhet når det gjaldt avstraffelser! Det

var forklaringen på hvorfor jeg hadde rømt fra skipet i Montreal.

Men hvorfor befant jeg meg midt i Canada, på vei vestover, når mine besteforeldre bodde i England? Øyeblikkelig oppfant jeg en gift søster som bodde i California. Hun ville ta seg av meg. Jeg utbredte meg i lange baner om hennes elskelige natur. Men disse hardhjertede politifolkene var ennå ikke ferdig med meg. Jeg hadde gått om bord på skipet i England; men hva hadde dette foretatt seg, hvor hadde skipet vært i de to årene som var gått før jeg rømte i Montreal? Det var da jeg tok de to landkrabbene med meg på en tur verden rundt. De kjempet med meg mot en tyfon utenfor den japanske kyst, mens skipet tumlet om i sjøen og skumsprøyten stakk i ansiktet. De losset og tok inn last med meg i utallige havner. Jeg førte dem til India og Rangoon, og Kina, og de var med meg da vi lå og hugg i isen rundt Kapp Horn, inntil vi til slutt lå fortøyd i Montreal. Og så ba de meg vente et øyeblikk, og en av politibetjentene gikk ut, mens jeg satte meg til å varme meg ved ovnen, samtidig som jeg lurte på hvilken felle de ville legge for meg.

J e g s t ø n n e t d a j e g s å h a m k o m m e i n n i h æ l e n e p å politibetjenten. Det var ikke et sigøynerinnfall med de gullringene i ørene, ingen prærievind hadde blåst den huden til rynket lær, og heller ikke var det snødriver og fjellstrekninger som hadde gitt ham den vuggende gangen. Og da han så på meg, visste jeg at de øynene

hørte hjemme på havet, i sol og sjøsprøyt. Nå kunne jeg fortelle min historie – med et halvt dusin politifolk t i l å l y t t e o g i a k t t a – j e g s o m a l d r i h a d d e s e i l t i D e t kinesiske hav, aldri hadde vært rundt Kapp Horn, og aldri hadde sett India og Rangoon for mine øyne.

M e n r ø p e t j e g d e n k n i p e n j e g b e f a n t m e g i o v e r f o r de årvåkne folkene som vernet om Winnipegs vel og sikkerhet? Ikke tale om. Jeg hilste smilende den gamle sjømannen med glade øyne og simulerte hele den lettelsen over å se redningen, som en druknende mann ville føle ved å få tak i et redningsbelte i sitt siste fortvilte svømmetak. Her var en mann som ville forstå og bekrefte min s a n n f e r d i g e b e r e t n i n g o v e r f o r d i s s e b l o d h u n d e n e s o m ikke forsto. Dette var iallfall den komedien som jeg forsøkte å spille. Jeg grep fatt i ham. Jeg bombarderte ham med spørsmål om ham selv. I nærvær av mine dommere ville jeg prøve min redningsmann før han reddet meg.

Han var en vennlig sjømann – et «lett bytte». Politibetjentene ble utålmodige mens jeg utspurte ham. Til sist ba en av dem meg holde munn. Jeg holdt munn, men mens jeg tidde, var jeg ivrig opptatt med å utarbeide den neste scenen. Jeg hadde allerede lært nok til å fortsette. Han var franskmann. Han hadde alltid fart med franske lasteskip, bortsett fra en enkelt tur med et engelsk skip. Og endelig – hvilket velsignet faktum –han hadde ikke vært til sjøs på tyve år.

Politimannen oppfordret ham til å forhøre meg.

Sjømannen spurte meg da:

«De anløp Rangoon?»

J e g n i k k e t . « Vi s a t t e t r e d j e s t y r m a n n e n i l a n d d e r. Feber.»

Hadde han spurt meg hva slags feber det dreide seg om, ville jeg ha svart «tyfoid», skjønt jeg ikke for mitt b a r e l i v k u n n e s i h

ikke. Isteden spurte han meg:

«Og hvordan står det til i Rangoon?»

«Bare bra. Det regnet en god del mens vi var der.»

«Fikk De landlov?»

«Jada,» svarte jeg. «Tre av oss dekksguttene gikk i land sammen.»

«Husker De templet?»

«Hvilket tempel?» parerte jeg.

«Det store, ovenfor trappene.»

Hvis jeg husket templet, visste jeg at jeg ble nødt til å beskrive det. Jeg sto foran en gapende avgrunn.

Jeg ristet på hodet.

«Det kan ses fra hele havnen,» fortalte han. «De behøver ikke landlov for å se det templet.»

Jeg har ikke i hele mitt liv følt en slik avsky for et tempel. Men jeg fikk sving på det spesielle templet i Rangoon.

«Man kan ikke se det fra havnen,» motsa jeg ham. «Man kan ikke se det fra byen. Man kan ikke se det fra toppen av trappen. Fordi» – jeg gjorde en pause for virkningens skyld. «Fordi det er ikke noe tempel der.»

«Men jeg så det med mine egne øyne,» ropte han.

«Det var året –?» spurte jeg.

«Enogsytti.»

«Det ble ødelagt under det store jordskjelvet i 1887,» forklarte jeg. «Det var meget gammelt.»

Det oppsto en pause. Han var opptatt med å utmale

s e g b i l d e t a v d e t v a k r e t e m p l e t v e d h a v e t s o m h a n hadde sett i sin ungdom.

«Trappen er der fremdeles,» sa jeg for å hjelpe ham. «Man kan se den fra hele havnen. Og husker De den

l i l l e ø y a p å h ø y r e s i d e n å r m a n k o m m e r i n n i h a vnen?» Jeg antar det må ha vært en der (jeg var forberedt p å å fl y t t e d e n o v e r p å v e n s t r e s i d e ) , f o r h a n n i k k e t .

«Forsvunnet,» sa jeg. «Det er syv favner vann der nå.»

J e g h a d d e f å t t e t l i t e p u s t e r o m . M e n s h a n g r u b l e t

over hvordan alt forandret seg etter som tidene skiftet, forberedte jeg meg på slutten av min historie.

«De husker tollboden i Bombay?» spurte jeg.

Han husket den.

«Brent ned til grunnen,» fortalte jeg.

«Husker De Jim Wan?» spurte han.

«Død,» sa jeg, men hvem søren Jim Wan var, hadde jeg ikke den fjerneste anelse om.

Jeg befant meg på tynn is igjen.

« H u s k e r D e B i l l y H a r p e r i S h a n g h a i ? » s p u r t e j e g ham kjapt.

Den gamle sjømannen studerte lenge på om han kjente noen Billy Harper, men dette foster av min fantasi var unnsluppet hans svekkede hukommelse.

«Selvfølgelig husker De Billy Harper,» sa jeg ivrig. «Alle kjenner ham. Han har vært der i førti år. Nåja, han er der fremdeles, det er det hele.»

O g s å f a n t m i r a k l e t s t e d . S j ø m a n n e n h u s k e t B i l l y

Harper. Kanskje det eksisterte en Billy Harper, og kans k j e h a n h a d d e v æ r t i S h a n g h a i i f ø r t i å r o g v a r d e r fremdeles, men det var nytt for meg.

P å d e n m å t e n h o l d t s j ø m a n n e n o g j e g d e t g å e n d e enda en halv time til. Til slutt sa han til politiet at jeg var den jeg utga meg for, og etter en natts losji og en frokost ble jeg løslatt for å dra videre på min vei vestover til San Francisco og min gifte søster.

Men la meg komme tilbake til den kvinnen i Reno som åpnet døren sin for meg i skumringen. Med én gang jeg fikk et glimt av hennes vennlige ansikt, visste jeg hvordan jeg skulle forholde meg. Jeg ble en god, uskyldig og uheldig ung mann. Jeg kunne ikke si et o r d . J e g å p

e

d e

. A l d r i i mitt liv hadde jeg spurt noen om mat. Jeg var uendelig og pinefullt sjenert. Jeg var skamfull. Jeg som så på tigging som en pussig beskjeftigelse, gjorde meg selv til en god borger med moralske begreper. Bare fordi s u l t e n g n a g

s å uedelt som å tigge om mat. Og jeg forsøkte å gi mitt ansikt et uttrykk av blekt vemod, som hos en utsultet og dyktig ung mann som ikke var vant til tigging.

«Er De sulten, stakkars gutt?» sa hun. Jeg hadde fått henne til å snakke først.

Jeg nikket og ble stående og svelge.

«Det er første gang jeg noensinne har … spurt,» sa jeg usikkert.

«Kom bare inn.» Døren ble åpnet helt. «Vi er ferdige med å spise alt, men det er varme i ovnen, og jeg kan lage i stand noe til Dem.»

Hun så undersøkende på meg da jeg kom inn i lyset.

«Jeg skulle ønske min gutt var så sunn og sterk som Dem,» sa hun. «Men han er ikke sterk. Han faller av og til over ende. Han falt over ende i ettermiddag og slo seg hardt, stakkar.»

Det var som om hun kjærtegnet ham moderlig med stemmen, som var full av en slik ubeskrivelig ømhet at jeg bare ønsket det var meg den gjaldt. Jeg så på ham.

Han satt på den andre siden av bordet, tynn og blek, med hodet inntullet i bandasjer. Han rørte ikke på seg, men øynene skinte i lampelyset, og han stirret på meg med et vedholdende og undrende blikk.

«Akkurat som min stakkars far,» sa jeg. «Han led av fallesyken. En slags svimmelhet. Legene skjønte ikke noe av det. De fant aldri ut av hva som var i veien med ham.»

«Er han død?» spurte hun mildt, mens hun plasserte et halvt dusin bløtkokte egg foran meg.

«Død,» sa jeg og svelget. «For to uker siden. Jeg var t i l s t e d e d a d e t h e n d t e . Vi g i k k o v e r g a t e n s a m m e n .

Han falt over ende. Han fikk aldri bevisstheten igjen. De bar ham inn i et apotek. Der døde han.»

Og så begynte jeg å fortelle den sørgelige historien om min far. Etter min mors død dro han og jeg til San Francisco fra gården vår. Hans pensjon (han var gammel soldat) og det lille han hadde av penger, strakk ikke til, så han forsøkte seg som kolportør. Jeg berettet også om mine egne bekymringer de få dagene etter hans død da jeg vandret ene og forlatt omkring i San Franciscos

g a t e r. M e n s d e n g o d e k v i n n e n v a r m e t r u n d s t y k k e r, stekte flesk og kokte flere egg, og mens jeg holdt tritt med henne og spiste opp alt det hun satte foran meg, utvidet jeg beretningen om den stakkars foreldreløse gutten og krydret den med detaljer. Jeg var den stakkars gutten. Jeg trodde på ham som jeg trodde på de deilige eggene som jeg satte til livs. Jeg kunne ha grått over meg selv. Jeg vet at jeg flere ganger hadde gråten i halsen. Det var meget virkningsfullt.

For hvert nytt strøk jeg tilførte bildet, ga den venn-

l i g e s j e l m e g n o e . H u n l a g e t i s t

n d e n l u n s j s o m j e g skulle ha med meg. Det var flere kokte egg, pepper og s a l t , e t s t o r t e p l e o g e n d e l a n d r e t i n g . H u n f o r s y n t e meg med tre par tykke, røde ullstrømper. Hun ga meg r e n e l o m m e t ø r k l æ r o g a n d

e t i n g s o m j e g s i d e n h a r glemt. Og hele tiden laget hun mer mat til meg, og jeg spiste mer og mer. Jeg fråtset som en villmann, men så var det riktignok en lang tur over Sierra Nevada på en «blind» vogn, og jeg visste hverken når eller hvor jeg ville få mitt neste måltid. Og som et dødninghode ved festen satt hele tiden hennes egen ulykkelige gutt stille

og ubevegelig på den andre siden av bordet og stirret på meg. For ham representerte jeg formodentlig mystikk, romantikk og eventyr – alt dette som var nektet ham med den svake livsgnisten han hadde. Og allikevel

kunne jeg et par ganger ikke la være å spekulere på om han gjennomskuet meg og så helt inn i mitt løgnaktige hjerte.

«Men hvor skal De hen?» spurte hun meg.

«Salt Lake City,» svarte jeg. «Jeg har en søster der – en gift søster. (Jeg overveiet om jeg skulle gjøre henne til mormon, men bestemte meg for å la være.) «Hennes mann er rørlegger – han har sin egen forretning.»

Nå visste jeg at rørleggere som driver for egen regning, i alminnelighet ble ansett for å tjene meget godt.

Men jeg hadde alt sagt det. Og jeg måtte gjøre det beste ut av det.

«De ville ha sendt meg reisepenger hvis jeg hadde bedt

o m d e t , » f o r k l a r t e j e g . « M e n d e

m å t e . J e g l o t d e

i l å komme til Salt Lake City. Hun er så vakker og god. Hun har alltid vært snill mot meg. Jeg tenker jeg kommer til å gå inn i forretningen og lære faget. Hun har to døtre. De er yngre enn meg. Den ene er bare en baby.»

Den søsteren i Salt Lake City er min yndlingssøster blant alle de gifte søstrene jeg har plassert rundt om-

kring i de forskjellige byer i De forente stater. Hun er ganske virkelig også. Når jeg forteller om henne, kan jeg se henne for meg med sine to småpiker og sin rørl e g g e r- m a n n . H u n e r e n s t o r, m o d e r l i g k v i n n e , e l s kverdig og lubben – av den sorten som lager god mat og a l d r i b l i r s i n t . H u n e r b r u n e t t e . H e n n e s m a n n e r e n stillferdig, godsinnet fyr. Iblant kjenner jeg ham nesten like godt som henne. Og hvem vet om jeg ikke kommer til å treffe ham en gang? Siden den gamle sjømannen kunne huske Billy Harper, kan jeg ikke se noen grunn til at jeg ikke en gang skulle komme til å treffe mannen til min søster i Salt Lake City.

P å d e n a n n e n s i d e h a r j e g e n b e s t e m t f ø l e l s e a v a t j e g a l d r i v i l k o m m e t i l å t r e ff e m i n e m a n g e f o r e l d r e

og besteforeldre i levende live – for dem har jeg uten betenkning slått i hjel. Jeg anvendte fortrinnsvis hjerteslag for å bli kvitt min mor, skjønt jeg har også leilighetsvis avlivet henne med tæring, lungebetennelse og tyfus. Det er sant – og Winnipegpolitiet kan bekrefte det – at jeg har besteforeldre i England, men det var lenge siden, og det er rimelig at de er døde nå. I hvert fall har de aldri skrevet til meg.

Jeg håper den kvinnen i Reno vil lese disse linjene og tilgi meg min uforskammethet og løgnaktighet. Jeg ber ikke om unnskyldning, for jeg skammer meg ikke. Det var ungdom, livsglede og hunger etter opplevelser, som førte meg til hennes dør. Det gjorde meg godt. Det viste meg den dype godhet som kan finnes i den menneske-

lige natur. Jeg håper det gjorde henne godt. Hun kan iallfall få seg en god latter over det nå, når hun hører hvordan det i virkeligheten henger sammen. Hun trodde min historie var «sann». Hun trodde på meg og hele min familie, og hun var fylt av bekymring

v e d t a n k e n p å d e n f a r l i g e r e i s e n t i l S a l t L a k e C i t y .

D e n n e b e k y m r i n g e n h o l d t n e s t e n p å å f o r å r s a k e e n

u l y k k e . A k k u r a t i d e t j e g s k u l l e t i l å g å , m e d a r m e n e fulle av mat og lommene strittende av tykke ullsokker, kom hun til å tenke på en nevø, en onkel eller en slektning av en eller annen sort, som var ansatt i postvesenet, o g s o m v i l l e k o m m e g j e n n o m b y e n m e d a k k u r a t d e t samme toget som jeg skulle komme meg av gårde med samme kvelden. Tenk så heldig! Hun ville følge meg ned til stasjonen, fortelle ham min historie, og få ham til å gjemme meg i postvognen. På denne måten ville jeg uten fare og vanskeligheter bli ført helt til Ogden. Salt Lake City var bare noen få kilometer lenger. Jeg begynte å f ø l e m e g u v e l . H u n b l e h e l t o p p h i s s e t d a h u n g j o r d e rede for sin plan, og jeg måtte late som jeg var uendelig glad og begeistret over denne løsningen på mine vanskeligheter.

Løsning! «Her sto jeg i begrep med å begi meg vesto v e r o g h o l d t p å å b l i n a r r e t t i l å d r a m o t ø s t . » J e g hadde ikke hjerte til å fortelle henne at hele historien var en elendig løgn. Og mens jeg ga inntrykk av å være begeistret, anstrengte jeg meg for å finne en utvei. Men d e t f a n t e s i n g e n . H u n v i l l e s e l v s ø r g e f o r a t j e g b l e

anbrakt i postvognen, sa hun, og hennes slektning ville sørge for at jeg kom til Ogden. Og så ble jeg nødt til å kare meg tilbake de 100 kilometerne gjennom ørkenen. Men jeg hadde hellet med meg den kvelden. Da hun s

følge meg, oppdaget hun at hun hadde tatt feil. Poste k s p e d i t ø r e n k o

kvelden. Han hadde fått en ny rute. Han kom ikke før t o d

ungdommelige iver kunne jeg naturligvis ikke vente de to dagene. Jeg forsikret henne med stor optimisme at j e g v i l l e k o m m e

i s j e g kom av gårde med én gang, og hun ga meg sin velsign e l s e o g

avskjed.

Men ullstrømpene var storartede. Det er sikkert nok.

Jeg hadde et par av dem på meg den samme natten på den «blinde» godsvognen på det gjennomgående toget, og det toget gikk vestover.

Kunsten å henge på

En flink landstryker, som er ung og hendig, kan – hvis han ikke er utsatt for uhell – henge på et tog tross alle

ham. Det er bare én vesentlig betingelse: Det må være om natten. Når en sånn landstryker under slike forhold bestemmer seg for å henge på, så klarer han det hvis ikke tilfeldighetene spiller ham et puss. Når man ser bort fra mord, kan togpersonalet ikke på noen lovlig måte bli kvitt ham. At togpersonalet ikke har veket

t i l b a k e f o r m o r d , e r d e n a l m i n n e l i g e m e n i n g b l a n t

l a n d s t r y k e r n e . D

e selv har hatt erfaring med det, kan jeg ikke gå god for riktigheten av det.

Men følgende har jeg hørt om de «farlige» linjene.

Når en landstryker har plassert seg på stengene under v o g n e n , o g t o g e t e r i b e v e g e l s e , e r d e t t i l s y n e l a t e n d e

i n g e n m u l i g h e t f o r å b l i k v i t t h a m f ø r t o g e t s t a n s e r.

L a n d s t r y k e r e n l i g g e r t r y g t f o r s k a n s e t u n d e r v o g n e n mellom de fire hjulene og stålstengene, og har overtaket på personalet – det tror han iallfall helt til han en dag kjører på en «farlig» linje. En farlig linje er i alminne-

lighet en jernbanestrekning hvor én eller flere av togp e r s o n a l e t n y l i g e r b l i t t d r e p t a v l a n d s t r y k e r e . G u d nåde den blindpassasjeren som fanges i «understellet» på en slik linje. For fanget blir han, selv om toget går 95 kilometer i timen.

Bremsemannen tar et koblingsjern og en snor med

s e g t i l d e n f o r r e s t e p l a t t f o r m e n p å d e n v o g n e n s o m

l a n d s t r y k e r e n b e fi n n e r s e g u n d e r. S å f e s t e r h a n k o blingsjernet til snoren, slipper det ned mellom plattformene og gir ut på snoren. Koblingsjernet slår mot svillene mellom skinnene, spretter opp mot bunnen av vognen og slår igjen mot svillene. Bremsemannen holder snoren snart på den ene siden og snart på den andre, slakker litt av på den og trekker den til seg, slik at hans våpen

varierer slagene på enhver tenkelig måte. Hvert slag av d e t h o p p e n d e k o b l i n g s j e r n e t k a n m e d f ø r e d ø d e n , o g n å r t o g e t g å r 9 5 k i l o m e t e r i t i m e n , s l å r d e t e n s a n n

dødens tappenstrek. Det som er igjen av den landstrykeren, blir plukket opp neste dag et eller annet sted på linjen, og en liten notis i en lokalavis omtaler en ukjent mann, utvilsomt en landstryker, antagelig beruset, som sannsynligvis hadde falt i søvn på jernbaneskinnene. Som et karakteristisk eksempel på hvordan en dyktig l a n d s t r y k e r k a n h e n g e p å , h a r j e g l y s t t i l å f o r t e l l e følgende opplevelse: Jeg befant meg i Ottawa, på vei vestover med Canadian Pacific-banen. En strekning på 4800 kilometer lå foran meg, det var høst, og jeg måtte over Manitoba og Rocky Mountains. Jeg måtte være

forberedt på surt vær, og enhver forsinkelse ville gjøre

t u r e n k a l d e r e o g m e r s l i t s o m . D e s s u t e n v a r j e g f o rbitret. Avstanden mellom Montreal og Ottawa er 193 k

tagelse var jeg kommet bort fra hovedlinjen og inn på e n l i

dagen. Og i løpet av de seks dagene hadde jeg levd på tørre skorper som jeg hadde tigget av franske bønder.

Attpåtil var jeg blitt ytterligere irritert den dagen jeg tilbrakte i Ottawa, hvor jeg forsøkte å få noen klær til den lange reisen. Og la meg si med en gang at Ottawa, på én unntagelse nær, er den byen i De forente stater og Canada, hvor det er vanskeligst å skaffe seg klær.

Den ene unntagelsen er Washington, D.C. Denne vakre byen har rekorden. Jeg tilbrakte en gang to uker der under forgjeves forsøk på å få fatt i et par sko, og måtte dra videre til Jersey City før jeg fikk dem.

Men tilbake til Ottawa. Klokken åtte presis om morgenen gikk jeg av sted for å få tak i klær. Jeg arbeidet energisk hele dagen. Jeg skal banne på at jeg gikk seksti kilometer. Jeg snakket med fruene i tusen hjem. Jeg innstilte ikke engang arbeidet for å spise middag. Og klokken seks om ettermiddagen, etter ti timers uopphørlig og nedstemmende slit, manglet jeg fremdeles en skjorte, mens de buksene jeg hadde fått tak i, var for trange og viste alle tegn på å gå en snarlig oppløsning i møte.

Klokken seks ga jeg opp og tok veien til jernbane-

s t a s j o n e n , o g j e g t e n k t e j e g s k u l l e f å n o e å s p i s e p å

v e i e n . M e n j e g v a r f r e m d e l e s u h e l d i g . J e g b l e n e k t e t

mat i det ene huset etter det andre. Men til slutt fikk

j e g e n m a t p a k k e . H u m ø r e t s t e g h i m m e l h ø y t , f o r d e t

var den største jeg noensinne hadde sett i mitt lange og

o m s k i f t e l i g e l i v. D e t v a r b r u k t a v i s p a p i r t i l i n n p a kningen, og pakken var så stor som en velvoksen hånd-

v e s k e . J e g s k y n d t e m e g i n n p å e n u b e b y g d p l a s s o g åpnet den. Først så jeg kaker, og siden flere kaker, alle

t e n k e l i g s o r t e r o g v a r i

k

mellom – ikke annet enn kaker, og jeg som ikke kunne fordra kaker! I en annen tidsalder og under et annet h i m m e l s t r ø k s a t t e d e s e g

gråt. Og på en ubebygd plass i Canadas stolte hovedstad satte jeg meg også ned og gråt … over et berg av kaker. Som man stirrer på sin døde sønns ansikt, slik satt jeg og så på denne mengden av bakverk. Jeg skulle anta jeg var en utakknemlig landstryker, for jeg nektet

å ta til meg av denne overflod fra huset som hadde hatt selskap dagen i forveien. Gjestene hadde tydelig nok heller ikke likt kaker.

Disse kakene betegnet imidlertid et vendepunkt. Nå kunne det ikke bli verre, altså måtte tingene begynne

å r e t t e p å s e g . O g d e t g j o r d e d e . A l l e r e d e i d e t n e s t e huset fikk jeg en «bordplass». En «bordplass» er høydepunktet av lykksalighet. Man blir bedt innenfor, ofte får man anledning til å vaske seg og får så «bordplass».

Landstrykere er begeistret over å få strekke bena under et bord. Huset var stort og komfortabelt og lå et godt stykke inn fra gaten i en stor have med vakre trær. De var nettopp ferdig med å spise, og jeg ble ført rett inn i spisestuen – hvilket i seg selv er en ekstraordinær foreteelse, for den landstrykeren som er heldig nok til å få en «bordplass», får den i alminnelighet i kjøkkenet. En g r å s p r e n g t , e l s k v e r d i g e n g e l s k m a n n , h a n s f r u e o g e n vakker ung fransk kvinne snakket med meg mens jeg spiste.

Da jeg kom til stasjonen, fant jeg til min ergrelse at d e t v a r e n fl o k k m e d m i n s t t y v e l a n d s t r y k e r e s o m ventet på å kjøre på «blind»-vognene med det vestgående toget. Nå kan to eller tre landstrykere kjøre med «blind»-vognene uten å vekke nevneverdig oppsikt. Men tyve stykker! Det betydde spetakkel. Ikke noe togpersonale ville la oss kjøre med alle sammen.

J e g k a n l i k e g o d t m e d é n g a n g f o r k l a r e h v a e n «blind»-vogn er. Noen av postvognene er bygd uten endedører, følgelig er en slik vogn «blind». De postvognene som har endedører, holder alltid dørene låst.

Sett da at en landstryker kommer seg opp på plattformen på en av disse «blinde» vognene etter at toget h a r s a t t s e g i b e v e g e l s e . D e t fi n n e s i n g e n d ø r, e l l e r døren er låst. Ingen konduktør eller bremsemann kan komme til ham og forlange billett eller kaste ham av. Det er klart at landstrykeren er sikker til neste gang toget stanser. Da må han komme seg av toget, løpe

fremover i mørket og hoppe opp på den «blinde» når toget igjen har satt seg i bevegelse. Men det er mange måter å gjøre det på.

Da toget satte seg i bevegelse, entret de tyve landstrykerne opp på de tre «blind»-vognene. Noen kløv opp før toget var kommet en vognlengde fra stasjonen. Det var klossete fyrer, og de var snart ferdige. Togpersonal e t v a r s e l v f ø l g e l i g « m e d » , o g d a t o g e t s t a n s e t f ø r s t e gang, begynte spetaklet. Jeg hoppet av og løp fremover langs linjen. Jeg merket at jeg ble fulgt av en flokk landstrykere. De kjente tydelig nok sitt fag. Når man «henger på» et hurtigtog, må man løpe et godt stykke fremover ved stasjonene. Jeg løp av gårde, og én etter én av dem som fulgte meg sakket av. På denne måten kunne man slutte seg til deres kunstferdighet og mot når det gjaldt å entre et tog.

For det er på følgende måte det foregår. Når toget setter seg i bevegelse, befinner bremsemannen seg på den «blinde». Den eneste muligheten han har til å komm e t i l b a k e i n n p å t o g e t , e r å h o p p e a v o g s v i n g e s e g opp på en plattform hvor vognendene ikke er «blinde».

Når toget går så fort som bremsemannen tør risikere, hopper han av, lar flere av vognene passere og hopper o p p p å t o g e t i g j e n . L a n d s t r y k e r e n m å d e r f o r l ø p e s å

langt frem at bremsemannen allerede er hoppet av, når den «blinde» er på høyde med ham.

Den siste lofferen var rundt femten meter bak meg d a j e g s t a n s e t o g v e n t e t . To g e t b e g y n t e å g å . J e g s å

b r e m s e m a n n e n s l y k t p å d e n f ø r s t e « b l i n d e » . H a n kjørte ut med den. Og jeg så dumrianene stå hjelpeløse ved siden av jernbanelinjen, mens den «blinde» gikk

f o r b i . D e f o r s ø k t e i k k e å h o p p e p å . D e b l e s l å t t u t i

starten av sin egen udugelighet. Etter dem sto de landstrykerne som kjente litt til sporten, og ventet. De lot den første «blinde», hvor bremsemannen befant seg, gå forbi, og hoppet så på den andre eller tredje «blinde».

B

a v d e n f ø r s t e o g opp på den neste, hvor han tumlet omkring og kastet av dem som hadde entret den. Men jeg befant meg så langt fremme at da den første «blinde» var på høyde med meg, hadde bremsemannen allerede hoppet av og var i full aktivitet på den neste «blinde». Et halvt dusin

a v d e d y k t i g s t e l a n d s t r y k e r n e , s o m h a d d e l ø

t nok frem, kom seg også opp på den første «blinde».

Ved neste stasjon telte jeg bare femten av oss, mens

j e g l ø p f r e m o v e r. F e m v a r f o r s v u n n e t . U t t y n n i n g sp r o s e s s e n v a r v e l b e g y n t o g f o r t s a t t e f r a s t a s j o n t i l stasjon. Snart var vi fjorten, så tolv, så elleve, så ni, så åtte. Jeg var fast bestemt på å bli den siste. Og hvorfor ikke? Var jeg ikke velsignet med styrke, ferdighet og ungdom? (Jeg var atten år og i utmerket form.) Hadde jeg ikke motet? Og var jeg ikke en kongelig landstryker? Var ikke de andre klodrianer, grønnskollinger og

a m a t ø r e r v e d s i d e n a v m e g ? H v i s j e g i k k e b l e d e n siste, kunne jeg like godt gi opp spillet og begynne å arbeide på en alfalfa-farm et eller annet sted.

Da det til slutt bare var fire igjen av oss, var hele togpersonalet begynt å bli interessert. Og fra nå av ble det en kamp, med list og behendighet på begge hold, men m

igjen. Jeg skal si jeg var stolt av meg selv! Ingen Krøsus har noensinne vært stoltere over sin første million. Jeg hang på til tross for to bremsemenn, en konduktør, en fyrbøter og en maskinist. O

k l a r t e å h e n g e p å .

fremme at den bremsemannen som står på den «blinde», n ø d v e n d i g v i s m å h o p p e a

« b l i

v e d siden av meg – hopper jeg på. Godt og vel. Jeg er sikker helt til neste stasjon. Når vi når den stasjonen, løper jeg fremover igjen for å gjenta manøvren. Toget setter seg i bevegelse. Jeg ser det komme. Det finnes ikke noe lys fra en lykt på den «blinde». Har personalet gitt seg? Jeg vet ikke. Man kan aldri vite det, og man må hvert øyeblikk være forberedt på hva som helst. Når den første «blinde» kommer opp på siden av meg, og jeg løper til for å entre, ser jeg så godt som mulig etter om bremsemannen befinner seg på plattformen. Han kan være der for alt det jeg vet, med lykten slukket, og akkurat idet jeg springer på, kan han slå meg i hodet med lykten. Jeg burde vite det. Jeg har fått et slag av en slik lykt to eller tre ganger. Men nei, den første «blinde» er tom. Toget begynner

å gå fortere. Jeg er i sikkerhet helt til neste stasjon. Men er jeg det? Jeg merker at toget saktner. Øyeblikkelig er jeg på vakt. Det er et eller annet anslag mot meg, og jeg vet ikke hva det er. Jeg forsøker å se ut til begge sider på én gang og glemmer heller ikke tenderen foran meg. Fra en av disse kantene, eller fra alle, kan jeg bli angrepet.

Og der har vi det! Bremsemannen har kjørt ut med lokomotivet. Det første varslet jeg får, er når føttene hans treffer stigbrettet på høyre side av den «blinde».

Som et lyn hopper jeg ut på venstre side og løper fremo v e r f o r b i l o k o m o t i v e

. S t i l -

lingen er den samme som den har vært siden toget forlot Ottawa. Jeg er foran, og toget må komme forbi meg hvis det skal fortsette sin reise. Jeg har like god sjanse til å entre toget nå som før.

Jeg passer nøye på. Jeg ser en lykt bevege seg frem-

o v e r t i l l o k o m o t i v e t , o g j e g s e r i k k e a t d e n k o m m e r

t i l b a k e d e r f r a . D e n m å d

g

p å l o k o m o t i v e t , o g d e t e r r i m e l i g å a n t a a t d e t e r e n

bremsemann som holder den. Den bremsemannen er doven, ellers ville han ha slukket lykten mens han gikk forover istedenfor å dekke for lyset. Toget setter seg i b e v e g e l s e . D e n f ø r s t e « b l i n d e » e r t o m , o g j e g e n t r e r.

Toget begynner igjen å gå langsommere, bremsemannen kommer opp på plattformen på den ene siden, og jeg hopper av på den andre og løper fremover.

S o m j e g s t å r d e r i m ø r k e t o g v e n t e r, d i r r e r j e g a v stolthet. Hurtigtoget har stanset to ganger på grunn

av meg – en fattig landstryker. Jeg alene har to ganger s t a n s e t h u r t i g t o g e t m e d s i n e m a n g e p a s s a s j e r e r o g passasjervogner, regjeringens post, og et lokomotiv på to tusen hestekrefter. Og jeg veier bare snaut syttito kilo, og jeg har ikke fem cent i lommen.

P å n y s e r j e g l y k t e n k o m m e f o r u t t i l l o k o m o t i v e t .

Men nå gjøres det ikke noe forsøk på å skjule den. Litt for iøynefallende til å passe meg, og jeg spekulerer på hva de nå har i sinne. Under enhver omstendighet har jeg nå noe annet å frykte enn bremsemannen på lokom o t i v e t . To g e t k o m m e r f o r b i . A k k u r a t i t i d e f ø r j e g hopper på, får jeg øye på den mørke skikkelsen av en bremsemann, uten lykt, på den første «blinde». Jeg lar den gå forbi og forbereder meg på å hoppe på neste.

Men bremsemannen på den første «blinde» har hoppet av og er like i hælene på meg. Jeg får også et flyktig glimt av lykten til bremsemannen på lokomotivet. Han h a r h o p p e t a v, o g n å e r b e g g e b r

meg på samme side av toget. I neste øyeblikk er den andre «blinde» ved siden av meg, og jeg entrer. Men jeg nøler ikke. Jeg har beregnet mitt mottrekk. Med det samme jeg løper over plattformen, hører jeg bremsemannen entre opp på stigbrettet. Jeg hopper av på den andre siden og løper forover ved siden av toget. Min hensikt er å løpe forover og entre den første «blinde». Det er vanskelig nok, for toget er begynt å gå fortere.

B r e m s e m a n n e n k o m m e r l ø p e n d e b a k m e g . M e n j e g antar jeg er en bedre sprinter enn han, for jeg når igjen

den første «blinde» og kommer på. Jeg blir stående på stigbrettet og se på bremsemannen. Han er bare tre-fire meter etter og løper hardt, men nå går toget like fort, og i forhold til meg står han stille. Jeg oppmuntrer ham, rekker ut hånden etter ham, men han utstøter en kraftig ed, gir opp og entrer toget flere vogner bakenfor.

Toget farer av gårde, og jeg står fremdeles og ler for meg selv, da jeg uten varsel får en vanndusj over meg. Fyrbøteren har satt slangen på meg fra lokomotivet. Jeg g å r f r

e

beskyttet av taket. Vannet flommer ned over hodet på meg uten å sjenere meg. Jeg klør i fingrene etter å klyve opp på tenderen og kaste en kullklump i hodet på fyrbøteren, men jeg vet at hvis jeg gjør det, blir jeg massakrert av ham og lokomotivføreren, og jeg lar det være.

Ve d n e s t e s t a s j o n h o p p e r j e g a v o g

r i m ø r k e t . N å

i b e v e gelse, befinner begge bremsemennene seg på den første «blinde». Jeg skjønner hensikten med det. Jeg er forhindret fra å gjenta mitt forrige eksperiment. Jeg kan ikke på ny entre den andre «blinde», løpe over plattformen og fremover til den første «blinde». Så snart den første «blinde» har passert, hopper de av, en på hver side av toget. Jeg entrer den andre «blinde», men vet at et øyeblikk etter vil de to bremsemennene være på pletten, en på hver side. Det er som en felle. Begge veier er stengt. Allikevel er det en utvei, og det er til himmels.

S å j e g v e n t e r i k k e t i l m i n e f o r f ø l g e r e k o m m e r. J e g

k l y v e r o p p p å j e r n r e k k v e r k e t p å p l a t t f o r m e n o g b l i r

stående med bena på hjulet til håndbremsen. Men nå har bremsemennene tatt igjen forspranget, og jeg hører dem hoppe opp på plattformen på hver side. Jeg venter

ikke for å se etter dem. Jeg løfter armene opp til hendene hviler på de nedbuete endene av de to vogntakene.

Den ene hånden er selvfølgelig på det ene buete taket, o g d e n a n d r e p å d e t a n d r e t a k e t . S a m t i d i g k o m m e r bremsemennene opp trinnene. Jeg vet det, selv om jeg er for opptatt til å se etter dem. Alt dette finner sted i løpet av noen få sekunder. Jeg spenner fra med bena og h e i s e r m e g o p p p å a r m e n e . I d e t j e g t r e k k e r b e n a t i l m e g , g r i p e r b e g g e b r e

bare fatt i tomme luften. Jeg vet det, for jeg ser ned på dem. Jeg hører også at de banner. Jeg befinner meg nå i en usikker stilling, midt mellom t o v o g n e r m e d e n h å n d p å h v e r t t a k . M e d e n k j a p p , k r a f t i g b e v e g

d

e n e taket, og begge hendene opp på den buete enden av det andre taket. Så klamrer jeg meg til den buete enden og kryper opp dit hvor taket er flatt. Her blir jeg sittende og trekke pusten, mens jeg holder meg fast i en ventilator som stikker opp over taket. Jeg befinner meg på toppen av toget – på «dekket» som landstrykeren kaller det, og den fremgangsmåten jeg har beskrevet, blir kalt å «dekke». Og la meg si med én gang at det bare er en ung og sprek landstryker som klarer å «dekke» et passasjertog, og han må ha nervesystemet i orden.

Toget øker stadig farten, og jeg vet jeg er sikker til det stanser neste gang – men ikke lenger. Hvis jeg blir

s i t t e n d e p å t

opp på taket av en vogn – en stein som kan veie fra to til ni kilo. På den annen side er det all mulig sannsynlighet for at bremsemennene ved neste stasjon vil vente på meg der jeg kløv opp. Så ideen for meg er å klyve ned på en annen plattform.

M e d e t b r e n n e n d e h å p o m a t d e t i k k e fi n n e s n o e n tunneler på den neste kilometeren, reiser jeg meg opp og går nedover toget et halvt dusin vogner. Og det vil jeg si: Man må glemme å være engstelig når man begir seg ut på en slik ferd. Taket på passasjervogner er ikke beregnet på nattlige spaserturer. Og er det noen som tror at det er det, vil jeg råde ham til å forsøke en gang. Jeg ville gjerne se ham gå over taket på en hoppende, s l i n g r e n d e v o g n , m e d i n g e n t i n g å h o l d e s e g i u t e n svarte, tomme luften. Og når han kommer til enden av vognen, som buer seg ned og er våt og glatt av dugg, la meg se ham øke farten for å hoppe over til det neste taket, som også er buet og vått og glatt. Tro meg på mitt ord, han vil få erfare om hjertet er svakt, og om det svimler for ham.

D a t o g e t n æ r m e r s e g n e s t e s t a s j o n o g b e g y n n e r å saktne farten, klyver jeg ned et halvt dusin plattformer lenger tilbake enn der jeg hadde «dekket». Det er ingen

p å p l a t t f o r m e n . I d e t t o g e t s t a n s e r, h o p p e r j e g a v. Mellom meg og lokomotivet kan jeg se to lykter i bevegelse. Bremsemennene ser etter meg på taket av vognene. Jeg ser at vognen ved siden av meg er firehjulet.

(Når man reiser under vognene på stengene, skal man unngå de sekshjulete vognene – de fører en i ulykke.)

Jeg dukker under vognen og kryper opp i stengene, o g j e g v i l s i j e g e r g l a d t o g e

l l

. D

ø r s t e gang jeg noensinne har gått under vognene på Canad i a n P a c i fi c , o g d e n i

i n n r e t n i n g e r n y f o r m e g

rammen og bunnen av vognen. Men det er ikke stort nok rom til å klemme seg inn der. Det er nytt for meg.

I De forente stater er jeg vant til å krype under mens

t o g e t h a r g o d f a r t , g r

bena bort til bremsestangen, og derfra krype over toppen av rammen og ned på innsiden av den til en plass på tverrstangen.

Jeg føler meg for i mørket med hendene, og finner at det er plass mellom bremsestangen og marken. Det var en trang åpning. Jeg må legge meg flatt ned og vri meg gjennom. Da jeg er kommet på innsiden, slår jeg meg til på tverrstangen og spekulerer på hvor bremsemennene tror jeg har gjort av meg. Toget begynner å gå. De har endelig oppgitt meg.

Men har de det? Allerede ved neste stasjon ser jeg en lykt bli stukket inn under vognen ved siden av meg i d e n a n d r e e n d e n . D e s e r e t t e r o m j e g s k u l l e v æ r e i

stengene. Jeg må komme meg vekk i en fei. Jeg kryper på magen under bremsestangen. De får øye på meg og løper mot meg, men jeg kryper på hender og føtter over skinnen på den andre siden og kommer meg på bena.

Så løper jeg av gårde, fremover forbi toget, og er gjemt i mørket. Situasjonen er den samme gamle. Jeg befinner meg foran toget, og toget må komme forbi meg.

Toget kommer mot meg. Det er en lykt på den første «blinde». Jeg holder meg tilbake og ser bremsemannen stirre ut idet toget glir forbi. Men det er også en lykt på den andre «blinde». Bremsemannen får øye på meg og roper til bremsemannen på den første «blinde». Begge h o p p e r a v. J a j a , s å f å r j e g t a d e n t r e d j e « b l i n d e » o g «dekke» det. Men bevare meg vel, det er en lykt på den tredje «blinde» også. Det er konduktøren. Jeg lar den g å f o r b i . N å h a r j e g i a l l f a l l h e l e t o g p e r s o n a l e t f o r a n

meg. Jeg snur og løper bakover i motsatt retning av den toget går i. Jeg ser meg tilbake. Tre svaiende lykter opplyser marken bak meg. Jeg setter opp farten. Halvparten av toget er forbi og har temmelig god fart da jeg entrer det. Jeg vet at konduktøren og de to bremsemennene vil komme som grådige ulver i løpet av omtrent to sekunder. Jeg klatrer opp på hjulet av håndbremsen, får hendene plassert på de buete takendene og heiser meg opp p å d e k k e n e , m e n s m i n e s k u ff e d e f o r f ø l g e r e s t å r i e n k l y n g e p å p l a t t f o r m e n s o m h u n d e r s o m h a r j a g e t e n katt opp i et tre, og hyler forbannelser opp til meg og sier ubehagelige ting om mine forfedre.

Men hva bryr jeg meg om det? Det er fem mot én, når jeg regner med lokomotivføreren og fyrbøteren, og de har lovens majestet og et stort selskap bak seg, og jeg er den seirende. Jeg befinner meg altfor langt bak på toget, og jeg løper fremover på takene til jeg kommer til den femte eller sjette plattform fra lokomotivet. Jeg kikker forsiktig ned. Det er en bremsemann på den plattformen. At han har fått øye på meg, kan jeg forstå på den måten han sniker seg fort inn i vognen. Og jeg vet også at han står innenfor døren og venter, parat til å springe på meg når jeg klatrer ned. Men jeg later som om jeg ikke vet det, og blir sittende for å bestyrke ham i hans feiltagelse. Jeg kan ikke se ham, men jeg vet likevel at han åpner døren en gang og kikker opp for å forvisse seg om at jeg fremdeles er der.

To g e t s a k t n e r f a r t e n s o m o m d e t n æ r m e r s e g e n stasjon. Jeg sitter og dingler med bena som for å prøve meg frem. Toget stopper. Jeg sitter fremdeles og dingler med bena. Jeg hører døren bli lukket sakte opp. Han er parat til å ta meg. Plutselig springer jeg opp og løper forover over taket. Dette er like over hodet hans, der hvor han står og lurer innenfor døren. Toget står stille, n a t t e n e r s t i l l e , o g j e g s ø r g e r f o r å g j ø r e r i k e l i g m e d spetakkel på metalltaket med føttene. Jeg vet det ikke, men jeg antar at han nå løper fremover for å knipe meg når jeg kommer ned på den neste plattformen. Men jeg kommer ikke ned der. Da jeg er kommet halvveis over t a k e t , s n u r j e g o g g å r s a k t e o g r a s k t t i l b a k e t i l d e n

plattformen som bremsemannen nettopp forlot. Kysten er klar. Jeg klyver ned på marken ved siden av toget og gjemmer meg i mørket. Ikke en sjel har sett meg. Jeg går bort til gjerdet på høyre side og blir stående og se mot toget. Hei, hva er det? Det er en lykt på toppen av toget, som beveger seg bakover langs takene. De

t r o r i k k e j e g e r k o m m e t n e d , o g d e s e r e t t e r m e g p å

t a k e n e . O g e n d a b e d r e – p å m a r k e n p å h v

s i d e a v toget er det to andre lykter som holder tritt med den p å t a k e n e . D

h

. N å r bremsemannen på taket får øye på meg, er det én på hver side parat til å ta imot meg. Jeg ruller meg en sigar e t t o g i a k t t a r p r o s e s j o n e n g å f o r b i . N å r d e f ø r s t e r kommet forbi, kan jeg med sikkerhet bevege meg forover og forbi toget. Toget setter seg i bevegelse, og jeg e n t r e

Men før toget har fått farten riktig opp, og akkurat idet

jeg tenner sigaretten, blir jeg oppmerksom på at fyrbøteren har kløvet over tenderen og stirrer ned på meg.

Jeg blir engstelig. Fra der han står, kan han gjøre meg t i l l a p s k a u s v e d å b o m b a r d e r e m e g m e d k u l l s t y k k e r.

Men isteden snakker han til meg, og jeg merker med en følelse av lettelse beundringen i stemmen hans.

«Din forbaskede rabagast,» sier han.

Det er et stor kompliment, og jeg fryder meg som en skolegutt som har fått en påskjønnelse.

«Hei der,» roper jeg opp til ham, «ikke sett slangen på meg mer.»

«Neida,» sier han og går tilbake til arbeidet sitt.

J e g e r b l i t t v e n n e r m e d l o k o m o t i v e t s f o l k , m e n

bremsemennene er fremdeles på jakt etter meg. Ved

g «dekker» toget nærmere midten. Men nå har perso-

a l e t f

Bremsemennene vil bli kvitt meg nå, om det så skal være det siste de gjør. Tre ganger stanser det mektige hurtigtoget på grunn av meg ved denne stasjonen, og h v e r g

» toget. Men det er håpløst, for til slutt er de blitt klar over stillingen. Jeg har vist dem at de ikke kan hindre meg i å entre toget. De må finne på noe annet.

Og det gjør de. Da toget stopper den siste gangen, løper de etter meg alt de kan. Jeg skjønner hensikten.

De forsøker å løpe meg trett. Først jager de meg bakover mot enden av toget. Jeg vet hvor farlig det er. Når jeg først er kommet til slutten av toget, vil det dra av gårde uten meg. Jeg snur og løper tilbake, bøyer unna o g s m e t t e r f o r b i m i n e f o r f ø l g e r e h e l t t i l j e g k o m m e r frem til de forreste vognene igjen. En av bremsemennene er like etter meg. Han skal få løpe som han aldri har løpt før, for jeg har lungene i orden. Jeg løper rett fremover langs jernbanelinjen. Det spiller ingen rolle. Om han jager meg femten kilometer, må han likevel se til å komme seg opp på toget, og jeg kan entre det i like stor fart som han kan.

S å j e g l ø p e r v i d e r e o g h o l d e r m e g e t s t y k k e f o r a n ham, mens jeg ser meg nøye for i tilfelle det skulle være noen krøttergjerder eller et sporskifte. Men jeg holder blikket rettet for langt frem og snubler over noe like ved føttene mine, jeg vet ikke hva. Jeg tumler over ende i et langt fall. I neste øyeblikk er jeg på bena igjen, men bremsemannen holder meg i kragen. Jeg kjemper ikke. Jeg har nok å gjøre med å få pusten igjen, og samtidig tar jeg mål av ham. Han er smalskuldret, og jeg veier minst tretten–fjorten kilo mer enn han. Dessuten er han l i k e t r e t t s o m m e g , o g h v i s h a n p r ø v e r å g å h

d t t i l verks, skal jeg lære ham et og annet. M e n h a n p r ø v e r i k k e p å d e t , s å j e g h a r i k k e d e t å tenke på. Isteden begynner han å føre meg tilbake til t o g e t , o g e t n y t t p r o b l e m o p p s t å r. J e g s e r l y k t e n e t i l konduktøren og den andre bremsemannen. Vi nærmer

o s s d e m . J e g h a r i k k e s t i f t e t b e k j e n t s k a p m e d N e w

Yorks politi for ingenting. Og jeg har ikke for ingenting lyttet til bloddryppende beretninger om mishandlinger, i godsvogner, ved vanntanker og i fengselsceller. Om nå disse tre mennene har til hensikt å gi meg en skikkelig runde? Himmelen skal vite jeg har gitt dem grunn til det. Jeg tenker meg fort om. Vi kommer nærmere og nærmere de to togmennene. Jeg ser på magen og kjeven til ham som har fakket meg, og beregner den høyre og v e n s t r e j e g s k a l g i h a m s å s n a r t h a n b e g y n n e r å l a g e bråk.

Puh! Jeg kjenner et triks som jeg skulle ha lyst til å

prøve på ham, og jeg angrer nesten at jeg ikke gjorde

d e t i s a m m e ø y e b l i k k s o m j e g b l e f a k k e t . J e g k u n n e

gjøre ham temmelig dårlig selv med det grepet han har i kragen min. Han har gravd fingrene sine ned med et fast tak innenfor kragen. Jakken min er tett gjenknepp e t . A l t j e g h a r å g j ø r e , e r å d u k k e h o d e t i n n u n d e r

armen hans og begynne å vri meg rundt. Det er som et turniké. Det må gjøres meget fort. Jeg vet hvordan det skal gjøres, jeg må vri voldsomt og rykkvis og stikke hodet under armen hans for hver omdreining. Før han

v e t o r d e t a v d e t , v i l d e fi n g r e n e s o m h o l d e r s å g o d t

fast, selv sitte fast. Han vil ikke være i stand til å trekke dem ut. Tyve sekunder etter at jeg har begynt å vri meg, v i l b l o d e t s p r i n g e f r e m u n d e r n e g l e n e h a n s , d e fi n e

senene vil slites over, og alle muskler og nerver knuses og mases sammen til en pinefull masse. Forsøk det en gang noen tar deg i kragen. Men vær kjapp som lynet. Og pass på å holde den venstre armen for ansiktet og den høyre for underlivet. Ellers kunne fyren som holder d e g , fi n n e p å å s t a n s e d e g m e d e t s l a g a v d e n f r i e armen. Det er også en god idé å vri seg bort fra den frie armen istedenfor mot den. Et slag som følger etter, er aldri av så stor virkning som et slag som møter.

B r e m s e m a n n e n v i l a l d r i f å v i t e h v o r n æ r h a n v a r ved å bli gjort sengeliggende. Det som redder ham, er at de ikke har planer om å mishandle meg. Da vi kommer nær nok, roper han at han har fått tak i meg, og det blir signalisert til toget at det skal sette seg i bevege-

lse. Lokomotivet og de tre «blinde» går forbi. Så svinger konduktøren og den andre bremsemannen seg opp på toget. Men den bremsemannen som har tak i meg, holder fremdeles fast. Jeg skjønner hensikten. Han vil holde fast i meg til slutten av toget kommer forbi. Så vil han hoppe på og la meg bli stående tilbake.

Men toget har allerede god fart, lokomotivføreren

v i l f o r s ø k e å t a i g j e n d e n t

p t e t i d e n . D e t e r o g s å e t langt tog. Det går meget fort, og jeg vet at bremsemannen måler farten med bekymring.

«Tror De at De klarer det?» spør jeg uskyldig.

Han slipper kragen min, begynner å løpe og hopper opp på toget. Det er enda en del vogner igjen. Han vet det og blir stående på stigbrettet og iaktta meg. I samme øyeblikk vet jeg hva jeg vil gjøre. Jeg vil entre opp p å d e n s i s t e p l

øker, men hvis det mislykkes for meg, blir jeg bare liggende og rulle rundt på marken, og jeg har min ungdommelige optimisme i behold. Jeg røper meg ikke. Jeg

s t å r d e r m e d h e n g e n d e s k u l d r e o

j e g h a r o

gode singelen under føttene. Det er utmerket fotfeste. Jeg passer også på bremsemannen som stikker hodet frem. Jeg ser ham trekke det inn. Han er sikker på at toget går for fort til at jeg klarer å entre det.

Og toget går fort – fortere enn noe tog jeg har fors ø k t å h o p p e p å . M e d d e t s a m m e d e n s i s t e v o g n e n kommer, begynner jeg å løpe i samme retning. Det er

en rask, kort spurt. Jeg kan ikke klare å løpe så fort som toget, men jeg kan redusere forskjellen i farten til det minst mulige, og dermed redusere trykket idet jeg hopper til. I mørket kan jeg ikke se jernhåndtaket på den siste plattformen, det er heller ikke tid til å vente

t i l j e g f å r

det er, og i samme øyeblikk forlater føttene mine bakken. Det går på slump. I neste øyeblikk kan jeg ligge

o g t u m l e o

brukken arm og en smadret hjerneskalle. Men fingrene får tak i håndtaket, jeg kjenner et rykk i armene som snurrer meg halvt rundt, og føttene havner voldsomt på stigbrettet.

Jeg setter meg ned og føler meg meget stolt. Under all min landstryking har jeg ikke gjort et slikt kunststykke for å entre et tog. Jeg vet at sent om natten kan man være nesten sikker gjennom flere stasjoner på den siste plattformen, men jeg tar ikke sjansen på å opph o l d e m e g s å l a n g t b a k p å t o g e t . Ve d f ø r s t e s t a s j o n

løper jeg forover, forbi sovevognene, og kryper opp i stengene under en alminnelig vogn. Ved neste stasjon løper jeg fremover og kryper under en annen vogn.

Jeg er nå forholdsvis sikker. Bremsemennene tror de er kvitt meg. Men den lange dagen og den anstrengende natten begynner å gjøre seg gjeldende. Det er heller ikke kaldt eller noen særlig vind under vognene, så jeg b e g y n n e r å d ø s e . D e t t e g å r a l d r i . Å s o v e p å s t e n g e n e

betyr døden, så jeg kryper ut ved en stasjon og går frem

til den andre «blinde». Her kan jeg legge meg ned og sove, og her sovner jeg også. Hvor lenge jeg sover vet jeg ikke, for jeg blir vekket av at en lykt blir stukket opp i ansiktet mitt. De to bremsemennene står og stirrer på meg. Jeg kommer meg på bena og setter meg i forsvarsstilling, mens jeg studerer på hvem som først vil lange ut etter meg. Men de har ikke tanke på å gå til angrep.

« J e g t r o d d e v i v a r k v i t t d e g , » s i e r b r e m s e m a n n e n som hadde meg i kragen.

«Hvis du ikke hadde sluppet meg da du gjorde det, ville vi blitt igjen begge to,» svarer jeg.

«Hvordan det?» spør han.

«Jeg ville ha tatt tak i deg, det er det hele,» svarer jeg.

De holder en kort rådslagning. Så sier den ene:

«Jaja, du får få kjøre med, da. Det nytter ikke å forsøke å holde deg vekk.»

Og de går sin vei og lar meg i fred, helt til sin skiftestasjon.

J e g h a r f o r t a l t d e t t e f o r å g i e t e k s e m p e l p å h v a

kunsten «å henge på» betyr. Jeg har selvfølgelig valgt e n h e l d i g n a t t b l a n t a l l e m i n e o p p l e v e l s e r, o g i k k e nevnt noe om de mange nettene da uhellet var ute, og toget gikk fra meg.

Ti l s l u t t v i l j e g f o r t e l l e h v a s o m h e n d t e d a v i k o m t i l s k i f t e s t a s j o n e n . P å d e e n s p o r e t e , g j e n n o m g å e n d e linjene venter godstogene ved skiftestasjonene og kjører ut etter passasjertogene. Da vi kom til skiftestasjonen, gikk jeg av toget og lette etter det godstoget som skulle

kjøre ut etter det. Jeg fant godstoget, som sto parat på et sidespor. Jeg kløv inn i en av godsvognene, som var halvfull av kull og la meg ned. I neste øyeblikk sov jeg.

J e g b l e v e k k e t a v a t d ø r e n e b l e s k j ø v e t o p p . D e t grydde nettopp av dag, det var kaldt og grått, og godstoget hadde ennå ikke kommet av sted. En konduktør stakk hodet inn av døren.

«Se å pelle deg ut, din forbaskete – –!» brølte han. Jeg gikk ut av vognen og så ham fortsette langs toget og inspisere hver eneste vogn. Da han var kommet ut av syne, tenkte jeg ved meg selv at han aldri ville innbille seg at jeg hadde freidighet nok til å klyve tilbake inn i den samme vognen som han hadde jaget meg ut fra. Så jeg krøp tilbake og la meg ned igjen.

Men konduktørens og mine tanker må ha løpt parallelt, for han resonnerte at det var nettopp dette jeg ville gjøre. Han kom tilbake og jaget meg ut igjen.

Men nå, tenkte jeg, ville han aldri drømme om at jeg v i l l e g j ø r e d e t s a m m e o m i g j e n f o r t r e d j e g a n g . I n n i vognen kløv jeg igjen. Men jeg ville være helt sikker. Døren på den andre siden var spikret igjen. Jeg begynte på toppen av kullhaugen, grov et hull helt borte ved den døren og la meg ned idet jeg hørte døren bli åpnet.

K o n d u k t ø r e n k r ø p i n n o g s å o v e r k u l l h a u g e n . H a n kunne ikke se meg. Han ropte at jeg skulle se å komme meg ut. Jeg forsøkte å narre ham ved å holde meg stille.

Men da han begynte å kaste kullstykker ned på meg der jeg lå i hullet, ga jeg opp for tredje gang. Han med-

delte meg også i tydelige vendinger hva som ville hende meg hvis han fakket meg der igjen.

Jeg forandret taktikk. Når en mann tenker parallelt med en, gjelder det å bli kvitt ham. Man må bryte over tvert og begynne å resonnere på en helt annen måte. Det var dette jeg gjorde. Jeg gjemte meg mellom noen

v o g n e r p å e n t i l s t ø t e n d e s i d e l i n j e , o g v e n t e t . G a n s k e riktig, der kom konduktøren tilbake til vognen. Han åpnet døren, kløv opp, ropte og kastet kull bort i det hullet jeg hadde laget. Han krøp til og med over kullhaugen og så ned i hullet. Det tilfredsstilte ham. Fem minutter senere kjørte toget av gårde, og konduktøren var ikke å se. Jeg løp langs vognen, trakk døren åpen o g k l ø v i n n . H a n k o m i k k e m e r o g s å e t t e r m e g , o g

j e g k j ø r t e i d e n k u l l v o g n e n a k k u r a t 1 6 4 4 k i

m e t e r. Jeg sov det meste av tiden og var bare ute ved skiftestasjonene (hvor togene alltid stanser en time eller to) for å tigge mat. Og da jeg hadde kjørt de 1644 kilometerne, gikk toget fra meg, men det var bare et lykkelig tilfelle som lå til grunn. Jeg fikk en «bordplass», og den landstrykeren finnes ikke som ikke når som helst vil la et tog gå fra seg når han blir tilbudt en «bordplass».

Bilder

Det som gjør landstrykerlivet så sjarmerende, er kanskje først og fremst at det aldri blir ensformig. Livets ansikt skifter ustanselig uttrykk for landstrykeren – det er et evig vekslende kaleidoskop hvor det umulige hender og det uventede møter en ved hver veisving. Landstrykeren vet aldri hva som vil hende i neste øyeblikk, d e r f o r l e v e r h a n b a r e i ø y e b l i k k e t . H a n h a r l æ r t d e t meningsløse i å legge planer for fremtiden og kjenner gleden ved å følge tilfeldigheten og dets luner.

J e g t e n k e r o f t e p å m i n e l a n d s t r y k e r d a g e r o g b l i r aldri ferdig med å forundre meg over hvordan bildene i hurtig rekkefølge glimter frem i tankene. Det er likeg y l d i g h v a j e g b e g y n n e r å t e n k e p å , e n h v i l k e n s o m helst dag blant alle mine dager som landstryker står frem og frembyr en rekke skiftende bilder. Jeg husker for eksempel en solfylt sommermorgen i Harrisburg, Pennsylvania. Jeg plukket opp en avis som l å u t e n f o r d ø r e n t i l e t h u s h v o r m a n ø y e n s y n l i g i k k e var stått opp ennå, og la meg ned i gresset i en park for å se hva som var hendt av nytt i de siste to døgnene. Jeg

støtte på en annen landstryker i parken. Han fortalte meg sin livshistorie og forsøkte å overtale meg til å gå inn i hæren. Han selv hadde nettopp latt seg verve og kunne ikke forstå at ikke jeg ville gjøre det samme.

H a n h a d d e v æ r

Washington flere måneder før, og det hadde gitt ham smak på militærlivet. Jeg var også veteran, for hadde jeg ikke vært menig i kompani L av Kellys arbeiderhærs 2. avdeling? Det samme kompaniet var alminnelig kjent som «Nevada-gjengen». Men mine erfaringer fra denne tiden hadde hatt den motsatte virkning på meg, så jeg forlot landstrykeren som skulle inn i hæren, og begynte å se meg om etter middagsmat.

Så snart dette var unnagjort, gikk jeg over broen som f ø r e r o v e r S u s q u e h a n n a t i l d e n v e s t l i

h

siden, men mens jeg lå i gresset om morgenen, fikk jeg d e n i d e e n

B

t i m o r e skulle jeg reise med den banen, hva den nå het. Det var en varm ettermiddag, og da jeg var kommet et stykke ut på broen, så jeg en del fyrer som holdt på å bade. Jeg kledde av meg og stupte uti. Vannet var fint, men da jeg kom opp og fikk tøyet på meg igjen, oppdaget jeg at jeg var blitt plyndret. En eller annen hadde rotet gjennom lommene mine. Å bli plyndret er jo i og for seg nok eventyr på én dag. Jeg har kjent menn som er blitt plyndret og har snakket om det resten av sitt liv. Tyven som gikk gjennom lommene mine, fikk riktignok

i k k e m e g e

b a k k e n min og sigarettpapiret. Men det var alt jeg hadde, og det er mer enn de fleste menn kan bli plyndret for, for de har gjerne noe hjemme også, mens jeg ikke hadde

n o e h j e m . D

,

på å bade. Jeg fant det fornuftig ikke å nevne noe om plyndringen. Så jeg ba om tobakk og sigarettpapir, og jeg skal banne på at det var mitt eget papir jeg rullet sigaretten i.

S å f o r t

b

e d d e n . H e

i n g e n s t a s j o n . S p ø r s m å l e t v a r d a h v o

komme meg på et godstog uten å gå til nærmeste stasjon. Sporet gikk oppover en bratt skråning, som var på det høyeste der jeg hadde støtt på det, og jeg visste at et tungt godstog ikke kunne gå særlig fort oppover den skråningen. Men hvor fort? På den andre siden av s p o r e t h e v e t d e t s e g e n h ø y v o l l . H o d e t p å e n m a n n stakk opp av gresset like ved kanten. Kanskje han visste hvor fort godstogene gikk oppover skråningen, og når neste sydgående tog kunne ventes. Jeg ropte spørsmåle n e m i n e t i l h a m , o g h a n g j o r d e t e g n t i l m e g a t j e g skulle komme opp til ham.

Jeg gikk opp på toppen av bakken og fant at det lå fi r e a n d r e m e n n v e d s i d e n a v h a m i g r e s s e t . J e g v a r straks på det rene med hva slags folk det var – amerikanske sigøynere. På den åpne plassen mellom kanten av vollen og trærne var det flere vogner av forskjellig

art. Fillete, halvnakne unger løp omkring i leiren, og jeg la merke til at de passet seg for å komme for nær

o g s j e n e r e m a n n f o l k e n e . E n d e l m a g r e , u s k j ø n n e o g utslitte kvinner puslet med forskjellig arbeid i leiren, og

jeg la merke til en som satt på et av vognsetene med hodet bøyd, knærne trukket opp under seg og haken mot knærne som hun omsluttet med slappe armer. Hun så ikke lykkelig ut. Hun så ut som hun ikke brydde seg om noen ting. Der tok jeg feil, for jeg fikk senere vite

a t d e t v a r n o e h u n v i r k e l i g b r y d d e s e g o m . H e n n e s ansikt vitnet om all mulig menneskelig lidelse, og det t r a g i s k e u t t r y k k e t g a e n f ø l e l s e n a v a t h u n i k k e v i l l e v æ r e i s t a n d t i l å l i d e m e r. D e t s å u t s o m o m i n g e nting kunne gjøre henne ondt lenger, men også der tok jeg feil.

Jeg lå i gresset på toppen av vollen og snakket med mannfolkene. Vi var beslektet – vi var brødre. Jeg var den amerikanske landstrykeren, og de var amerikanske sigøynere. Jeg kjente tilstrekkelig til deres sjargong, og de til min, til at vi kunne snakke sammen. Det var to til av gjengen, som befant seg over i Harrisburg på den andre siden av elven. Offisielt var deres «håndverk» å reparere paraplyer, men hva mer det kunne være ved deres håndverk, ble ikke fortalt meg, og det ville heller ikke ha vært høflig å spørre om det.

Det var en strålende dag. Det fantes ikke en luftning, og vi lå og solte oss i den dirrende solvarmen. Insektene surret dovent overalt omkring oss, og den herlige luften

var mettet av duften fra jord og grønne vekster. Vi var altfor late til annet enn å mumle frem en bemerkning

nå og da. Og så ble plutselig stillheten og freden brutt. To barbente gutter i åtte–niårsalderen gjorde et eller

annet som stred mot en av de mindre reglene i leiren

– hva det var, fikk jeg ikke vite, og en mann som satt

ved siden av meg, reiste seg opp og ropte på dem. Han

v a r s t a m m e n s h ø v d i n g , e n m a n n m e d l a v p a n n e o g

ø y n e s o m t o s m a l e s t r i p e r ; d e t y n n e l e p p e n e o g d e t

spotske uttrykket i ansiktet som fortrakk seg, var forklaring nok på hvorfor de to guttene skvatt til og ble

s t å e n d e s p e n t e s o m o p p s k r e m t e d å d y r v e d l y d e n a v

stemmen hans. Deres frykt ga dem et årvåkent uttrykk, og de snudde seg og begynte å løpe av gårde i panikk.

Han ropte på dem og sa de skulle komme tilbake, og den ene gutten begynte nølende å sakke på farten, mens

hele den magre, lille skikkelsen tydelig uttrykte kampen

m e l l o m f r y k t o g f o r n u f t s o m r a s t e i h a m . H a n v i l l e

h e l s t g å t i l b a k e . H a n s f o r n u f t o g t i d l i g e r e e r f a r i n g

s a h a m a t d e t v a r e t m i n d r e o n d e å g å t i l b a k e e n n å løpe videre. Men selv om det var et mindre onde, var det likevel ille nok til å gi angsten vinger og drive ham på flukt.

F r e m d e l e s f o r t s a t t e h a n f r e m o v e r o g k j e m p e t m e d seg selv til han kom bort til trærne, hvor han ble stående. Høvdingen fulgte ikke etter ham, han gikk langsomt bort til en av vognene og fant frem en tung pisk.

Da han kom tilbake, ble han stående midt på den åpne

plassen. Han sa ikke et ord. Han rørte seg ikke. Han var loven, ubarmhjertig og allmektig. Han bare sto der og ventet. Og jeg visste, likeså vel som de to guttene og alle de andre visste, hva han ventet på.

Gutten som hadde blitt etter, kom langsomt gående tilbake. Ansiktet hans dirret, men beslutningen var tatt. Han betenkte seg ikke. Han hadde bestemt seg for å ta sin straff. Og legg merke til det – det var ikke straffen for den opprinnelige forseelsen, men den forseelsen han hadde gjort seg skyldig i ved å løpe. Og her opptrådte stammens leder i overensstemmelse med det opphøyde samfunnet han levde i. Vi straffer forbryterne, og når de flykter og unnslipper, fakker vi dem igjen og gir dem ytterligere straff.

G u t t e n k o m r e t t f r e m m o t h ø v d i n g e n o g s t a n s e t i passende avstand så høvdingen kunne få sving på pisken. Pisken hvinte gjennom luften, og jeg kvakk til av o v e r r a s k e l s e o v e r d e t h a r d e s l

. D

t y n n

, l i l l e leggen var så ualminnelig tynn og liten. Huden hvitnet der pisken hadde snodd seg om beinet, og så ble det en tykk stripe hvor blodet piplet rødt frem på enkelte steder. Igjen ble pisken svunget, og hele kroppen til gutten krympet seg for slaget som skulle komme, men han v e k i k k e f r a s t e d e t . H a n v i l l e h o l d e u t . N o k e n r a n d sprang frem på leggen, og enda en. Men ikke før ved det fjerde slaget skrek gutten. Han kunne heller ikke bli stående stille lenger, men hoppet opp og ned og skrek i sin smerte. Men han gjorde ikke noe forsøk på å løpe.

N å r h a n h o p p e t o m k r i n g o g i b l a n t u v i l k å r l i g k o m

utenfor piskens rekkevidde, hoppet han tilbake igjen. Og da det hele var over, med et dusin slag, gikk han klynkende og hylende inn mellom vognene.

H ø v d i n g e n s t o s t i l l e o g v e n t e t . D e n a n d r e g u t t e n kom ut mellom trærne. Men han kom ikke rett frem.

Han kom som en krypende hund, besatt av små anfall av skrekk som fikk ham til å snu og løpe tilbake noen skritt. Men hele tiden kom han nærmere og nærmere f r e m m o t m a n n e n , m

n

h

n k l y n k e t o g k o m m e d underlige, dyriske strupelyder. Jeg la merke til at han aldri så på mannen. Øynene var rettet mot pisken, og i øynene hans var det en redsel som gjorde meg ganske syk – et utrolig mishandlet barns avsindige skrekk. Jeg

har sett sterke menn falle om til høyre og venstre for meg under slag, og sett dem vri seg i dødskrampe, jeg

har sett snesevis av dem bli sprengt i luften, og deres kropper revet i stykker av granater, men tro meg, det var latter og sang og sirkus for meg sammenlignet med hvordan synet av det stakkars barnet virket på meg.

Så begynte avstraffelsen. Avstraffelsen av den første gutten hadde vært som en lek i forhold til dette. Snart strømmet blodet nedover de tynne leggene. Han danset og vred seg og bøyde seg sammen til han nærmest minnet om en grotesk marionett som dinglet i en snor. Men skrikene hans gjorde det hele virkelig nok. De var s k i n g r e n d e o g g j e n n o m t r e n g e n d e , d e t v a r i n g e n h e s e toner, bare den tynne kjønnsløsheten som er karakte-

ristisk for barnestemmen. Til slutt holdt ikke gutten det u t l e n g e r. H a n m i s t e t e n h v e r f o r n u f t , o g f o r s ø k t e å

løpe. Men nå fulgte mannen etter, stanset ham og drev ham med pisken tilbake til den åpne plassen.

Men så kom avbrytelsen. Jeg hørte et vilt, halvkvalt skrik. Kvinnen som satt på vognsetet, sprang ned og løp til for å legge seg imellom. Hun løp frem mellom mannen og gutten.

«Vil du ha litt du og, hva?» sa mannen med pisken. «Allright, du skal få det.»

H a n s v i n g t e p i s k e n . H u n h a d d e l a n g e s k j ø r t e r, s å han forsøkte ikke å treffe bena hennes. Han slo etter

a n s i k t e t , s o m h u n f o r s ø k t e å b e s k y t t e s å g o d t h u n kunne med hender og armer, mens hun dukket hodet ned mellom de magre skuldrene, så piskeslagene traff

s k u l d r e n e o g a r m e n e . H e l t e m o d i g e m o r ! H u n v i s s t e

a k k u r a t h v a h u n g j o r d e . G u t t e n fl y k t e t , f r e m d e l e s

hylende, inn mellom vognene.

Og hele tiden lå de fire mennene ved siden av meg og så på, uten å røre seg. Jeg rørte meg heller ikke, og j e g s i e r d e t u t e n s k a m f ø l e l s e , s k j ø n t f o r n u f t e n m i n kjempet en hard kamp mot min naturlige innskytelse til å reise meg og legge meg imellom. Jeg kjente livet. Hva ville det hjelpe kvinnen, eller meg selv, om jeg ble

s l å t t i h j e l a v f e m m e n n h e r p å b r e d d e n a v S u s q u ehanna? Jeg var en gang vitne til at en mann ble hengt, og det skrek i meg av protest, men ikke et ord kom over mine lepper. Hadde jeg ropt ut, ville jeg antagelig

ha fått skallen smadret av en revolverkolbe, for det var loven som sa at den mannen skulle henges. Og her, i denne flokken av sigøynere, var det loven at denne kvinnen skulle piskes.

Men allikevel, grunnen til at jeg ikke la meg imellom i noen av disse tilfellene, var ikke loven, men det faktum at loven var sterkere enn meg. Hvis det ikke h a d d e v æ r t f o r d e fi r e m

e d s i d e n a v m e g i g r e s s e t , v i l l e j e g g l

mannen med pisken. Og forutsatt at jeg ikke var blitt stukket med en kniv eller slått i hodet med en kølle av en av kvinnene i leiren, er jeg sikker på at jeg skulle ha slått ham til plukkfisk. Men det lå altså fire menn ved siden av meg i gresset. De gjorde sin lov sterkere enn meg.

Men tro ikke annet enn at jeg led ved det. Jeg hadde sett kvinner bli slått før, men jeg hadde aldri sett noen bli utsatt for en sånn behandling som denne. Kjolen ble

r e v e t i s t r i m l e r v e d s k u l d r e n e , e t s l a g s o m h u n i k k e hadde klart å parere, hadde fått en blodig strime til å springe frem fra det ene kinnet til det andre. Og det var ikke bare ett slag, eller to, ikke ett dusin eller to dusin s l a g , u o p p h ø r l i g o g e v i n d e l i g s n o d d e p i s k e n s e g o mkring henne. Svetten drev av meg, og jeg pustet tungt. Jeg tok tak i gresset helt til jeg rev det opp med roten.

O g h e l e t i d e n h v i s k e t m i n f o r n u f t t i l m e g : « N a r r !

Narr!» Den strimen over ansiktet hennes holdt på å bli min skjebne. Jeg gjorde en bevegelse for å reise meg,

men den mannen som lå ved siden av meg, la hånden på skulderen min og skjøv meg ned igjen.

«Rolig, kamerat, ta det rolig,» advarte han meg med lav stemme. Jeg så på ham. Han møtte mitt blikk uten å vike. Det var en svær kar, med brede skuldre og kraftige muskler, og ansiktet var dorskt, flegmatisk og på samme tid vennlig, men lidenskapsløst og fullstendig

s j e l l ø s t . E n

ligens, et godhjertet dyr med en styrke og en mentalitet som en gorilla. Hånden hans hvilte tungt på meg, og jeg visste hvilke muskler som lå bak denne vekten. Jeg så på de andre – to av dem var helt upåvirket og uten interesse for det som foregikk, mens den tredje godtet seg over det, og jeg kom til fornuft, musklene mine ble slappe, og jeg sank tilbake i gresset.

Jeg kom til å tenke på de to eldre frøknene som jeg hadde spist frokost sammen med om morgenen. Knapt tre kilometer i luftlinje skilte dem fra dette opptrinnet. Her, på denne blikkstille dagen under den varme solen, ble en av deres søstre pisket av en av mine brødre. Her var en side av livets bok som de aldri ville få se – og det var kanskje det beste, skjønt siden de ikke så det, ville de aldri bli i stand til å forstå sine søstre, eller seg selv, eller det stoff de var laget av. For det er ikke en k v i n n e g i t t å l e v e i fi n t d u f t e n d e , t r a n g e r o m o g p å samme tid være en søster til allverden.

Avstraffelsen var overstått, og kvinnen sluttet å skrike og gikk tilbake til vognsetet. De andre kvinnene nærm

og slengte seg ned ved siden av meg. Han trakk pusten tungt etter anstrengelsene. Han tørket svetten fra øynene med jakkeermet og så utfordrende på meg. Jeg så likegyldig på ham, det angikk ikke meg hva han hadde gjort. Jeg gikk ikke bort med én gang. Jeg ble liggende der en halv time til, hvilket under omstendighetene var takt og god tone. Jeg rullet sigaretter av den tobakken jeg fikk låne av dem, og da jeg gikk ned bakken til jernbanelinjen, hadde jeg fått den nødvendige opplysningen om neste sydgående godstog.

Nåja, og hva så? Det var et blad av livets bok, det var det hele, og jeg har sett mange blad som er meget verre. Jeg har av og til påpekt (mine tilhørere har ansett det for spøk) at den vesentlige forskjellen mellom mennesker og andre dyr er at mennesket er det eneste dyret som mishandler hunnene av arten. Dette er noe som ingen ulv eller feig coyote gjør seg skyldig i. Det er noe som s e l v i k k e h u n d e n , s o m e r b l i t t d e g e n e r e r t t i l h u s d y r, i n n l a t e r s e g p å . H u n d e n b e h o l d e r f r e m d e l e s s i t t v i l l e instinkt på dette punkt, mens mennesket har mistet de fleste av sine ville instinkter – iallfall de fleste av de gode.

Verre blad av livets bok enn det jeg har beskrevet? L e s r a p p o r t e n e o m b a r n e a r b e i d i D e f o r e n t e s t a t e r

– i øst, vest, nord og syd, likegyldig hvor – og vær klar over at vi alle, som hungrer etter fortjeneste og egen

f o r d e l , t r y k k e r v e r r e b l a d i l i v e t s b o k e n n d e r d e t dreier seg om at en kvinne blir pisket på bredden av Susquehanna.

Jeg gikk omtrent hundre meter nedover skråningen, hvor jeg kunne få godt fotfeste ved siden av sporet. Her k u n n e j e g k o m m e m e g p å

n å r d e t a

b e i d e t s e g tungt oppover bakken, og her fant jeg et halvt dusin

a n d r e l

av dem satt og spilte kort med en gammel kortstokk.

Jeg ble med. En sort unggutt begynte å stokke kortene. Han var fet og ung, med et rundt ansikt. Han strålte av velvilje. Godhjertetheten simpelthen rant av ham.

Da han ga meg mitt første kort, sa han:

«Hør her, har jeg ikke sett deg før?»

«Jo, det er sikkert nok,» svarte jeg. «Og du hadde ikke de klærne på deg heller.»

Han ble forvirret.

«Husker du Buffalo?» spurte jeg.

D a h u s k e t h a n m e g i g j e n o g h i l s t e m e g m e d l a t t e r og utrop som en gammel kamerat, for i Buffalo hadde han hatt stripete klær, mens han sonet sin straff i Erie County-fengslet. Mine klær hadde for den saks skyld også vært stripete, for jeg satt også inne.

S p i l l e t g i k k s i n g a n g , o g j e g fi k k v i t e h v a v i s p i l t e

om. Nedover den bratte bakken gikk en smal sti til et utspring nesten ti meter lenger nede. Vi satt og spilte

på bakkekanten. Den mannen som tapte, måtte hente vann i en liten tom melkeboks til vinnerne.

Unggutten tapte det første spillet. Han tok den lille boksen med seg og kløv nedover skrenten, mens vi ble sittende og gjøre narr av ham. Vi drakk som svamper. Han måtte gå fire turer bare for meg, og de andre var like tørste. Stien var meget bratt, og iblant gled han når han var kommet et stykke opp, og måtte gå ned og fylle boksen om igjen. Men han ble ikke sint. Han lo like hjertelig som noen av oss andre, og det var grunnen til at han gled så ofte. Han forsikret oss også at han ville drikke uhyre kvanta med vann, når turen til å hente det kom til en av oss andre.

Da vi hadde fått slukket tørsten, begynte vi å spille videre. Unggutten tapte igjen, og igjen drakk vi rikelig. Resultatet av det tredje og fjerde spillet var det samme, o g h a n m e d d e t r u n d e m å n e a n s i k t e t h o l d t p å å o mkomme av munterhet over sin skjebne. Og vi var heller ikke langt fra å omkomme av begeistring. Vi satt der på bakkekanten og lo som ubekymrete barn, eller som guder. Jeg vet iallfall at jeg lo til jeg trodde hodet mitt skulle sprenges, og jeg drakk vann til jeg ble stinn. Det oppsto en alvorlig diskusjon om hvorvidt vi ville klare å entre toget etter alt det vannet vi hadde fylt oss med. Denne spesielle siden av saken holdt på å gjøre det helt av med unggutten. Han måtte innstille vannbæringen i minst fem minutter mens han la seg ned og vred seg av latter.

Skyggene ble lengre og strakte seg utover elven, og det myke, kjølige tussmørket falt på. Vi drakk mer og

m e r v a n n , o g v å r i b e n h o l t s v a r t

o g m e r. G l

tid tidligere. Det var et blad jeg hadde lest og vendt, nå holdt jeg på med dette nye bladet, og når lokomotivet pep i skråningen, ville jeg være ferdig med dette bladet også og i ferd med et nytt, og slik leser man blad etter blad, en uendelig rekke av dem – så lenge man er ung.

O g s å s p i l t e v i e t s p i l l , h v o r u n g g u t t e n i k k e v a r d e n tapende. Offeret var en mager og dyspeptisk utseende landstryker, den av oss som hadde ledd minst. Vi sa at vi ikke ville ha noe vann – hvilket var riktig nok. Ikke om jeg ble budt hele Indias rikdommer, ikke om noen hadde forsøkt å pumpe det inn i meg, kunne jeg fått en d r å p e v a n n i n n i m i n o v e r f y l t e k r o p p . U n g g u t t e n s å

skuffet ut, men så lyste han opp og sa at han ville ha litt vann. Han mente det også. Han greide noe, og litt til, og enda litt til. Den melankolske landstrykeren kløv opp og ned den bratte bakken, og den sorte ba stadig om å få mer vann. Det mørknet, stjernene kom frem og han fortsatte å drikke. Han drakk mer vann enn alle v i a n d r e t i l s a m m e n . J e g e r s i k k e r p å a t h v i s v i i k k e hadde hørt godstoget fløyte, ville han ha sittet der og tyllet i seg vann ennå og nytt sin hevn, mens den melank o l s k e l a n d s t r y k e r e n k l ø v m ø y s o m m e l i g o p p o g n e d bakken.

Men fløyten lød. Bladet var slutt. Vi kom oss i en fart

på bena og stilte oss i en rekke langs jernbanelinjen. Og der kom toget prustende og gnistrende oppover skråningen, mens lyset fra lokomotivet gjorde natt til dag og avtegnet silhuettene våre i skarpt relieff. Lokomotivet passerte oss, og vi løp alle sammen ved siden av toget, mens noen entret opp på stigbrettene, og andre hoppet inn gjennom sidedørene på de tomme godsvognene. Jeg kom meg opp i en åpen vogn med forskjellig slags bord og planker og krøp inn i en krok og la meg godt til rette. Jeg lå på ryggen med en avis til hodepute. Over meg blinket hærskarer av stjerner, de seilte frem og tilbake ettersom toget gikk rundt svingene, og mens jeg lå og så på dem, falt jeg i søvn. En dag var forbi – en av alle mine dager. I morgen var det en ny dag, og jeg var ung.

Fakket

Jeg kjørte inn til Niagara Falls i en «sidedør-Pullman» som i alminnelig tale er det samme som en lukket godsv o g n . E n å p e n g o d s v o g n b e t e g n e s i n n e n b r o r s k a p e t som en «gondol». Jeg ankom sent om ettermiddagen og gikk like fra godstoget til vannfallene. Så snart jeg sto overfor det vidunderlige synet av vannet som fosset ned, var jeg fortapt. Jeg kunne ikke rive meg løs lenge nok til å «hamre» på dørene for å få middag. Selv ikke en «bordplass» kunne ha lokket meg bort. Natten falt på, en vidunderlig månelys natt, og jeg ble sittende ved vannfallene til over elleve. Så gjaldt det for meg å finne et sted å sove.

Det ante meg at Niagara Falls var en vanskelig by f o r l a n d s t r y

byen. Jeg kløv over et gjerde og la meg på marken. Her skulle jeg være i sikkerhet for loven. Jeg lå på ryggen i gresset og sov som et barn. Det var så fint og varmt i l u f t e n a t j

i k

natten. Men ved daggry åpnet jeg øynene og tenkte på de vidunderlige vannfallene. Jeg kløv over gjerdet igjen og bega meg nedover veien for å se dem én gang til. Det

var tidlig ennå – klokken var bare fem – og før klokken åtte nyttet det ikke å begynne å banke på dørene for å få frokost. Jeg kunne oppholde meg minst tre timer ved elven. Men skjebnen ville at jeg aldri skulle få se elven eller vannfallene igjen.

Da jeg kom inn i byen, lå den og sov ennå. Som jeg gikk bortover den stille gaten, så jeg tre menn komme mot meg på fortauet. De gikk ved siden av hverandre. Det var landstrykere som var tidlig på bena i likhet med m

s

i m i n f

tredjedels rett. De to mennene på hver side var riktignok landstrykere, men ikke mannen i midten. Jeg vek til side på fortauet for å la de tre komme forbi. Men de gikk ikke forbi. Ved et ord fra mannen i midten stanset de, og den samme mannen henvendte seg til meg.

I samme øyeblikk var jeg klar over situasjonen. Det v a r e n p o l i t i b e t j e n t , o g d e t o l a n d s t r y k e r n e v a r h a n s fanger. Loven var ute etter morgenfuglene. Jeg var en av dem. Hadde jeg hatt et bedre begrep om hva som skulle komme til å hende meg de følgende månedene, ville jeg ha snudd og løpt av gårde som om jeg hadde faen i hælene. Han kunne ha skutt etter meg, men han måtte ha truffet meg for å få tak i meg. Han ville aldri ha sprunget etter meg, for to landstrykere i hånden er bedre enn én på flukt. Men jeg ble stående så stille som e n s t u m t j e n e r d a h a n s t a n s e t m e g . Vi h a d d e e n k o r t samtale.

«Hvilket hotell bor De på?» spurte han.

D e r k n e p h a n m e g m e d é n g a n g . J e g b o d d e i k k e på noe hotell, og siden jeg ikke visste navnet på noen hoteller på stedet, kunne jeg ikke oppgi noen av dem som mitt oppholdssted. Jeg var også svært tidlig oppe om morgenen. Jeg hadde skinnet mot meg.

«Jeg er nettopp kommet,» sa jeg.

«Jaså, da får De snu og spasere foran meg, og ikke altfor langt foran. Det er noen som gjerne vil snakke med Dem.»

J e g v a r f a k k e t . J e g v i s s t e h v e m s o m v i l l e s n a k k e med meg. Med politimannen og de to landstrykerne i h æ l e n e p å m e g , o g e t t e r a n v i s n i n g e r f r a d e n f ø r s tnevnte, førte jeg an til byens fengsel. Der ble vi undersøkt, og våre navn ble ført inn i bøkene. Jeg har glemt hvilket navn som ble notert på meg. Jeg oppga navnet

Jack Drake, men da de undersøkte meg, fant de brev adressert til Jack London. Dette forårsaket vanskeligheter og fordret sin forklaring, men hvordan det forløp husker jeg ikke, og til denne dag vet jeg ikke om j e g b l e s a t t i n n s o m J a c k D r a k e e l l e r J a c k L o n d o n . M e n e n t e n d e t e r d e t e n e e l l e r d e t a n n e t , s k u l l e d e t

finnes i fengsels-protokollen i Niagara Falls. Det skulle i k k e v æ r e v a n s k e l i g å b r i n g e d e t p å d e t r e n e . Ti d spunktet var omkring slutten av juni 1894. Den store jernbanestreiken begynte bare noen få dager etter min arrestasjon.

Fra kontoret ble vi ført til «Landstrykeren» og låst

inne. «Landstrykeren» er den del av et fengsel hvor de som er arrestert for mindre forbrytelser, blir innesperret sammen i et stort jernbur. Da landstrykerne utgjør en vesentlig del av disse, blir dette jernburet kalt for «Landstrykeren». Der inne traff vi adskillige landstrykere som var blitt knepet samme morgen, og rett som det var, ble døren låst opp, og to eller tre til ble skjøvet inn til oss. Til slutt var det seksten stykker av oss, og vi ble ført ovenpå til rettssalen. Og nå skal jeg gi en sannferdig beretning om det som fant sted i d e n r e t t s s a l e n , f o r s o m b o r g e r o g g o d a m e r i k a n e r fikk jeg et sjokk som jeg aldri siden riktig har kommet over.

Ti l s t e d e i r e t t s s a l e n v a r d e s e k s t e n f a n g e n e , d o mmeren og to rettsbetjenter. Dommeren lot til å være sin egen protokollfører. Det var ingen vitner. Det var ingen av Niagara Falls’ borgere til stede for å se på hvordan det ble øvet rett og skjell i deres samfunn. Dommeren så på listen foran seg og ropte opp et navn. En landstryker reiste seg. Dommeren så på en av rettsbetjente n e . « L ø s g j e n g e r i , h e r r d o m m e r, » s a r e t t s b e t j e n t e n . «Tredve dager,» sa dommeren. Landstrykeren satte seg, o g d o m m e

landstryker reiste seg.

Den rettslige behandlingen av den første landstrykeren hadde tatt omkring femten sekunder. Det gikk like raskt med den neste. Rettsbetjenten sa: «Løsgjengeri, herr dommer,» og dommeren sa «tredve dager». Det

gikk som et urverk, femten sekunder for hver landstryker – og tredve dager.

De er noen elendige, umælende kreaturer, tenkte jeg v

meren et innfall om å la en av oss komme til orde. Det var tilfeldigvis ikke en virkelig landstryker. Det var ikke noe ved ham som kjennetegnet en profesjonell landstryker. Hvis han hadde kommet bort til noen av oss andre, mens vi ventet på et godstog ved en vanntank, ville vi øyeblikkelig vært klar over at han var «grønn» i faget.

Han var litt opp i årene, jeg skulle anta omkring femogførti år. Han var litt krokrygget, og ansiktet var værbitt.

Han fortalte at han i mange år hadde vært kjørekar for et eller annet firma i (såvidt jeg husker) Lockport, New York. Det var begynt å gå dårlig for firmaet, og i de dårlige tidene i 1893 måtte det innstille virksomhet. Firmaet hadde beholdt ham så lenge som mulig i tjenesten, skjønt arbeidet hans i den siste tiden hadde vært meget uregelmessig. Han fortsatte sin beretning og forklarte sine vanskeligheter med å få arbeid (når det gikk så mange ledig) i de følgende månedene. Til slutt hadde han lagt i vei til Buffalo i den tro at det ville være lettere å få arbeid på innsjøene. Han var selvfølgelig «blakk», og der sto han nå. Det var det hele.

« Tr e d v e d a g e r, » s a d o m m e r e n , o g r o p t e o p p e n annen landstrykers navn.

Landstrykeren reiste seg. «Løsgjengeri, herr dommer,» sa rettsbetjenten, og dommeren sa «tredve dager».

O g s l i k f o r t s a t t e d e t , f e m t e n s e k u n d e r o g t r e d v e dager for hver landstryker. Rettsmaskineriet arbeidet glatt og knirkefritt. Siden det var så tidlig på morgenen, er det høyst sannsynlig at dommeren ikke hadde spist frokost ennå og hadde hastverk.

Men mitt amerikanske blod begynte å komme i kok. Bak meg hadde jeg mange generasjoner av amerikanere. En av de tingene forfedrene mine hadde kjempet og gitt sitt liv for, var retten til å bli dømt av en jury.

D e t t e v a r m i n a r v, o g d e n v a r h e l l i g f o r d i d e h a d d e

utgytt sitt blod for den, og det hvilte på meg å holde på denne retten. Jaja, sa jeg til meg selv, bare vent til turen kommer til meg.

Endelig kom min tur. Mitt navn, hva det nå var, ble r o p t o p p , o g j e g r e i s t e m e g . R e t t s b e t j e n t e n s a « L ø sgjengeri, herr dommer,» og jeg begynte å snakke. Men dommeren tok ordet samtidig, og han sa «tredve dager».

Jeg begynte å protestere, men i samme øyeblikk ropte dommeren opp navnet på den neste landstrykeren på l i s t e n . D o m m e r e n s t a n s e t l e n g e n o k t i l å s i t i l m e g «Hold munn!» Rettsbetjenten tvang meg til å sitte ned. Og i neste øyeblikk hadde den neste landstrykeren fått sine tredve dager, mens han som fulgte etter ham var i ferd med å få sin dom.

Da vi alle hadde fått våre tredve dager hver, snudde dommeren seg, akkurat idet han skulle til å sende oss

bort, plutselig mot kjørekaren fra Lockport – mannen som hadde fått anledning til å komme til orde.

«Hvorfor sluttet De i Deres arbeid?» spurte dommeren.

N å h a d d e k j ø r e

blitt oppsagt, og spørsmålet forbløffet ham.

«Herr dommer,» begynte han forvirret, «er ikke det et rart spørsmål å komme med?»

«Tredve dager til for å ha sluttet i Deres arbeid,» sa dommeren, og rettsforhandlingene var over. Kjørekaren fikk seksti dager, og vi andre fikk tredve dager hver.

Vi b l e b r a k t n e d e n u n d e r, l å s t i n n e o g fi k k v å r f r okost. Det var en ganske god frokost til å være fengselsm a t , o g d e t v a r d e n b e s t e f r o k o s t j e g s k u l l e f å p å e n måned.

J e g v a r g a n s k e f o r t u m l e t . H e r b e f a n t j e g m e g o g hadde fått min dom etter en farse av et forhør, hvor jeg ikke bare var blitt nektet min rett til å bli dømt av en jury, men også min rett til å erkjenne meg skyldig etter

t i l t a l e n e l l e r e r k l æ r e m e g u s k y l d i g . N o k e n t i n g s o m mine forfedre hadde kjempet for, fløy gjennom hodet mitt – – loven som beskytter en mot å bli holdt fengslet uten undersøkelse og dom. Jeg skulle vise dem. Men da jeg spurte etter en advokat, ble jeg ledd ut. «Det var bra med rett til rettergang …», men hva hjalp det meg når jeg ikke kunne sette meg i forbindelse med noen utenfor fengslet? Men jeg skulle vise dem. De kunne ikke holde meg fengslet i all evighet. La dem bare vente

til jeg kom ut. De skulle få noe å tenke på. Jeg visste litt om loven og mine egne rettigheter, og denne skrikende urettferdighet skulle komme til verdens kunnskap. Jeg så for meg søksmål om skadeserstatninger og

s e n s a s j o n e l l e o v e r s k r i f t e r i a v i s e n , d a f a n g e v o k t e r n e kom inn og førte oss ut til hovedkontoret.

E n p o l i t i b e t j e n t k l e m t e e t h å n d j e r n o m m i t t h ø y r e håndledd. (Aha, tenkte jeg, en ny nedverdigelse. Bare vent til jeg kommer ut igjen!) Han klemte den andre delen av håndjernet om det venstre håndleddet til en sort mann. Det var en høy mann, godt over en åtti –godt og vel én åtti, og da vi sto ved siden av hverandre, løftet han hånden min litt opp i lenken. Han var også den lykkeligste og mest fillete sorte mannen jeg noensinne hadde sett.

Vi ble alle sammen lenket til hverandre parvis på

d e n n e m å t e n . D a d e t t e v a r g j o r t , b l e d e t h e n t e t e n blank stålstang som ble ført gjennom lenkene på alle h å n d j e r n e n e o g l å s t i b e g g e e n d e r a v d e n d o b b e l t e rekken. Vi var nå en lenkegjeng. Det ble gitt ordre om

a v g a n g , o g b e v o k t e t a v t o p o l i t i m e n n g i k k v i u t p å

g a t e n . D e n h ø y e s o r t e o g j e g h a d d e æ r e s p l a s s e n . Vi ledet prosesjonen.

E t t e r f e n g s l e t s g r a v l i g n e n d e m ø r k e v a r s o l s k i n n e t u t e n f o r h e l t b l e n d e n d e . J e g h a d d e a l d r i v i s s t a t d e t var så herlig som nå da jeg var en fange med raslende

l e n k e r, s o m s n a r t s k u l l e s e d e t f o r s i s t e g a n g p å e n måned. Vi marsjerte nedover gatene til jernbanestasjo-

nen i Niagara Falls og ble stirret på av nysgjerrige fotgjengere, og særlig av en flokk turister på verandaen av et hotell som vi marsjerte forbi.

Lenken var temmelig slakk, og det raslet og klirret kraftig da vi satte oss ned i røykevognen.

På benken bak meg satt en kortvokst, kraftig bygd kar med svære muskler. Han så ut som han kunne være mellom femogtredve og førti år. Jeg tok mål av ham. I øynene hans så jeg humor og lattermildhet og vennlighet. Bortsett fra dette var han et dyr, uten noen som h e l s t m o r a l ,

v i l l e voldsomhet. Det som reddet ham, og fikk meg til å utse m e g h a m , v a r d e ø y e k r o k e n e – h v o r d e t g l i m t e t a v humør og latter og vennlighet som hos et dyr når det ikke blir tirret.

Han var mitt «bytte». Jeg gjorde meg til venns med ham. Mens den sorte mannen ved siden av meg snakket muntert-vemodig om noe stivetøy som han sikkert ville gå glipp av fordi han var blitt arrestert, og mens toget rullet av gårde til Buffalo, snakket jeg med mannen som satt bak meg. Pipen hans var tom. Jeg fylte den for ham med min dyrebare tobakk – og nok av den til å lage et dusin sigaretter. Men jo mer jeg snakket med ham, dess m e r o v e r b e v i s t b l e j e g o m a t h a n v a r m a n n e n j e g trengte, og jeg delte all min tobakk med ham.

Nå er jeg tilfeldigvis slik begavet at jeg har hatt tils t r e k k e l i g k o n t a k t m e d l i v e t t i l å p a s s e i n n o m t r e n t o v e r a l t . J e g g j o r d e d e t j e g k u n n e f o r å t i l p a s s e m e g

denne mannen, skjønt jeg hadde liten anelse om hvor v e r d i f u l l t d e t s k u l l e b l i f o r m e g a t d e t l y k t e s . H a n

h a d d e a l d r i v æ r t i d e t f e n g s l e t v i s k u l l e t i l , m e n h a n hadde «sittet inne» både ett og to og fem år i forskjel-

lige andre fengsler, og han hadde rikelig erfaring. Vi ble ganske gode venner, og hjertet mitt banket da han rådet meg til å gjøre som han gjorde. Han kalte meg «Jack» og jeg kalte ham «Jack».

Toget stanset ved en stasjon omkring åtte kilometer fra Buffalo, og vi, lenkegjengen, gikk av. Jeg husker ikke hva stasjonen het, men jeg er sikker på den het enten

R o c k l y n , R o c k w o o d , B l a c k R o c k , R o c k c a s t l e e l l e r

Newcastle. Men hva nå enn navnet kunne være, så ble vi ført av gårde et kort stykke og anbrakt på en trikk.

D e t v a r e n g a m m e l d a g s s p o r v o g n m e d e n b e n k l a n g s hele vognen på hver side. Alle passasjerene på den ene

s i d e n b l e a n m o d e t o m å fl y t t e s e g o v e r p å d e n a n d r e

siden, og vi inntok deres plasser mens lenkene klirret høyt. Jeg husker vi satt rett overfor dem, og jeg husker

også uttrykket av hellig redsel i ansiktet på kvinnene, som utvilsomt anså oss for å være mordere og bank-

r ø v e r e . J e g p r ø v d e å s e s å f r y k t i n n g y d e n d e u t s o m mulig, men den altfor glade mørkhudete som satt ved

s i d e n a v m e g , i n s i s t e r t e p å å r u l l e m e d ø y n e n e , l e o g

g j e n t a o m i g j e n o g o m i g j e n : « G u b e v a r e m e g v e l ! G ubevaremegvel!»

Vi gikk av trikken, marsjerte et stykke til og ble ført

i n n p å k o n t o r e t i E r i e C o u n t y f e n g s e l . H e r s k u l l e v i

atter innføres i en protokoll, og der vil det ene eller det andre av mine navn kunne finnes. Vi fikk også beskjed om at vi måtte etterlate alle våre eiendeler på kontoret, som penger, tobakk, fyrstikker, kniver osv.

Min nye kamerat ristet på hodet.

«Hvis dere ikke etterlater sakene her, blir de konfiskert innenfor,» ble vi advart.

Min kamerat ristet igjen på hodet. Hendene hans var i aktivitet, men han skjulte sine bevegelser bak de andre f a n g e n e . ( H å n d j e r n e n

t t

i a k t t o k ham og gjorde som han gjorde, jeg tullet alle de tingene jeg ville ha med meg, inn i lommetørkleet og laget en bylt av det. Disse byltene stakk vi begge to inn under skjorten. Jeg la merke til at ingen av de andre, bortsett fra en eller to som hadde klokker, leverte inn sakene sine til mannen på kontoret. De var bestemt på å smugle dem inn på en eller annen måte, og stolte på lykken, men de var ikke så lure som min kamerat, for de tullet dem ikke inn i bylter.

De som hadde bevoktet oss hittil, tok håndjern og lenker med seg og dro tilbake til Niagara Falls, mens vi ble ført inn i fengslet av de nye fangevokterne. Mens v i b e f a n t o s s i k o n t o r e t , v a r a n d r e g r u p p e r a v n y e fanger kommet til, slik at vi nå var en prosesjon på førti eller femti mann.

Dere som ikke sitter innesperret, skal vite at bevegelsesfriheten er like begrenset innenfor fengslets murer s o m h a n d e l e n v a r i m i d d e l a l d e r e n . N å r m a n f ø r s t e r

kommet inn i et fengsel, kan man ikke bevege seg omkring som man vil. Man skal ikke gå mange skrittene før man står foran svære ståldører eller porter, som alltid holdes låst. Vi var på vei til barberen, men vi måtte stadig stanse på grunn av dørene som skulle åpnes og lukkes. Vi ble deretter først stanset i den første «hallen» vi kom inn i. En «hall» er ikke en korridor. Man må forestille seg en avlang kubus, seks etasjer høy, bygd av murstein. Hver etasje har en rekke celler, omkring femti celler etter hverandre – kort sagt, man må tenke på en kubus som en kjempemessig vokskake. La denne kubusen bli plasert på marken og omslutt den med en bygn i n g m e d t a k o v e r o g v e g g e r r u n d t d e t h e l e . E n s l i k kubus med en bygning omkring danner en «hall» i Erie

C o u n t y - f e n g s l e t . O g f o r å g j ø r e b i l d e t k o m p l e t t , m å

man forestille seg et smalt galleri med et rekkverk av stål som strekker seg i sin fulle lengde langs disse rekkene med celler. Ved hver ende av den avlange kubusen e r a l l e d i s s e g a l l e r i e n e p å b e g g e s i d e r f o r b u n d e t v e d smale ståltrappeganger.

Vi stanset i den første hallen og ventet på at en av

v o k t e r n e s k u l l e å p n e d ø r e n . H e r o g d e r s å v i f a n g e r som gikk omkring med snauklipte hoder, glattbarberte ansikter og iført den stripete fangedrakten. Jeg la merke til en fange som sto på tredje galleri over hodet på oss.

H a n s t o o g l e n t e s e g f r e m o v e r m e d a r m e n e p å r e k k -

v e r k e t o g v a r t i l s y n e l a t e n d e i k k e o p p m e r k s o m p å a t

vi var der. Det så ut som han sto og stirret ut i tomme

l u f t e n . K a m e r a t e n m i n k o m m e d e n s v a k , h v i s l e n d e

lyd. Fangen stirret ned. De to gjorde tegn til hverandre. Så fór bylten som kameraten min hadde laget av lommetørkleet sitt, opp i luften. Fangen grep den, og som e t l y n h a d d e h a n s t u k k e t d e n i n n u n d e r s k j o r t e n o g

f o r t s a t t e å s t i r r e u t i t o m m e l u f t e n . K a m e r a t e n m i n hadde sagt jeg skulle gjøre som han. Jeg benyttet anledningen da vokteren snudde ryggen til, og bylten min gikk samme vei og forsvant under skjorten til fangen.

E t t m i n u t t s e n e r e v a r d ø r e n å p n e t , o g v i g i k k i é n rekke inn i barbersalen. Her var det flere menn i stripete drakter. Det var fengslets barberer. Her var også b a d e k a r, v a r m t v a n n , s å p e o g s k u r e b ø r s t e r. Vi fi k k ordre om å kle av oss og bade, og la nærmeste nabo

skrubbe en på ryggen – en unødvendig forholdsregel, f o r f e n g s l e t v a r o v e r f y l t a v u t ø y . E t t e r b a d e t fi k k v i utdelt klesposer av seilduk.

«Legg alle klærne i posene,» sa vokteren. «Det er til ingen nytte å forsøke å smugle noe inn. Dere skal stille

n a k n e

t r e d v e d a g e r e l l e r m i n d r e

l e n e .

Menn som er inne for lengre tid, beholder ingenting.»

D e n n e

H v o r d a n k u n n e n a k n

e n n s m u g l e n o e f o r b i d e m som skulle inspisere? Bare min kamerat og jeg var på den sikre side. Men her var det fengslets barberer trådte til. De snakket med de stakkars nykommerne og tilbød seg vennlig å ta vare på deres små eiendeler, og lovet

å la dem få dem tilbake senere på dagen. De barberene var rene filantroper – skulle man dømme etter hva de

s a . I e n f a r t t ø m t e s l o m m e n e f o r d e t s o m v a r i d e m .

Fyrstikker, tobakk, sigarettpapir, piper, kniver, penger – alt forsvant inn i barberenes rommelige skjorter. De f o r m e l i g s v u l m e t o p p a v b y t t e t , o g v o k t e r n e l o t s o m

d e i k k e s å d e t . F o r å g j ø r e h i s t o r i e n k o r t – f a n g e n e

fikk aldri noe av det tilbake. Barberene hadde aldri et øyeblikk tenkt å levere noe tilbake. De anså det som sitt lovlige bytte. Det var ekstrafortjenesten i barbers a l e n . J

fengslet, og jeg lærte snart av min nye kamerat hvordan jeg skulle skaffe meg dem.

Det var mange stoler, og barberene arbeidet raskt. Jeg har aldri sett noen bli barbert og klippet så fort som der. Mennene såpet seg inn selv, og barberene brukte omtrent et minutt på å barbere hver mann. Å få håret klippet tok litt lengre tid. I løpet av tre minutter var dunet på min attenårs hake raket av, og hodet mitt var så glatt som en biljardkule. Skjegg og barter forsvant som våre klær og alt annet. Vi var en farlig utseende gjeng da de var ferdige med oss. Tidligere hadde jeg ikke vært oppmerksom på hvilken uhyggelig flokk vi var.

S å s t i l t e v i o s s i r e k k e r p å f ø r t i – f e m t i s t y k k e r, s å n a k n e s o m K i p l i n g s h e l t e r u n d e r s t o r m e n p å L u n gtungpen. Det var ikke vanskelig å undersøke oss. Det var bare våre sko og oss selv. To eller tre ubesindige fyrer som hadde tvilt på barberenes redelighet, hadde

sakene sine med seg, de ble øyeblikkelig konfiskert, enten det var tobakk, piper, fyrstikker eller småpenger.

Da dette var unnagjort, fikk vi våre nye klær, tykke

f e n g s e l s s k j o r t e r o g j a k k e r o g b u k s e r m e d i ø y n e f a l l -

ende striper. Jeg hadde alltid trodd at en mann først

fi k k d e s t r i p e t e k l æ r n e p å s e g e t t e r a t h a n v a r b l i t t dømt for en større forbrytelse. Nå visste jeg bedre; jeg

i f ø r t e m e g s k a m m e n s i n s i g n i e r o g fi k k m i n f ø r s t e smak på «kjedemarsjen».

I e n e n k e l t r e k k e , t e t t e t t e r h v e r a n d r e , m e d h v e r manns hender på skulderen til mannen foran, marsjerte vi inn i en annen stor hall. Her ble vi stilt opp langs

v e g g e n i e n l a n g l i n j e o g fi k k o r d r e o m å b l o t t e d e n

v e n s t r e a r m e n . E n u n g m e d i s i n s t u d e n t s o m h e r fi k k

anledning til å prøve seg på sånt kveg som oss, kom nedover langs rekken. Vaksinasjonen foregikk omkring

fi r e g a n g e r s å f o r t s o m b a r b e r i n g e n . M e d e n s i s t e

advarsel fra studenten mot å gni armene våre mot noe, så blodet kunne størkne til en skorpe, ble vi ført til våre

c e l l e r. M i n k a m e r a t o g j e g s k i l t e s , m e n i k k e f ø r h a n hadde fått tid til å hviske til meg: «Sug det ut.»

Så snart jeg var låst inne, suget jeg armen ren. Og

s i d e n s å j e g m e n n s o m i k k e h a d d e s u g e t . D e h a d d e

f r y k t e l i g e h u l l e r p å a r m e n e , s å s t o r e a t j e g k u n n e h a

s t u k k e t n e v e n i n n i d e m . D e t v a r d e r e s e g e n f e i l . D e kunne ha suget det ut.

Det var en mann til i min celle. Vi skulle være cellekamerater. Det var en ung, mandig fyr, ikke særlig prat-

s o m , m e n d y k t i g o g h ø y s t t i l t a l e n d e , t i l t r o s s f o r d e t

faktum at han nylig hadde sittet to år i fengsel i Ohio.

Vi hadde neppe vært i cellen mer enn en halv time, da en fange kom gående nedover galleriet og kikket inn til oss. Det var kameraten min. Han kunne ferdes fritt i hallen, fortalte han. Han slapp ut klokken seks om morgenen og ble ikke låst inne igjen før klokken ni om kvelden. Han sto seg godt med «makthaverne» i hallen og var øyeblikkelig utnevnt til «tillitsmann». Den mann e n s o m h a d d e u t n e v n t h a m , v a r o g s å e n f a n g e , o g kjent som «første tillitsmann». Det var tretten tillitsmenn i den hallen. Ti av dem hadde oppsyn med hvert sitt galleri av celler, og over dem sto første, annen og tredje tillitsmann.

Vi n y a n k o m n e m å t t e h o l d e o s s i c e l l e n e r e s t e n a v d a g e n , s a m i n k a m e r a t , p å g r u n n a v v a k s i n a s j o n e n .

Neste morgen ville vi bli satt til hardt arbeid i fengselsgården.

« M e n j e g s k a l f å d e g f r i t a t t f o r a r b e i d s å f o r t j e g kan,» lovet han. «Jeg skal sørge for å få gitt en av tillitsmennene sparken, og få satt deg inn i hans sted.»

Han stakk hånden inn under skjorten, trakk ut lomm e t ø r k l e e t s o m i n n e h o l d t m i n e d y r e b a r e e i e n d e l e r, rakte meg det gjennom sprinklene og fortsatte videre bortover galleriet.

J e g å p n e t b y l t e n . D e t v a r d e r a l t s a m m e n . I k k e e n f y r s t i k k m a n g l e t . J e g b y t t e t t o b a k k m o t e n s i g a r e t t med min cellekamerat. Da jeg skulle til å stryke av en

fyrstikk for å få fyr, stanset han meg. Et tynt, skittent teppe lå på hver av køyene. Han rev en smal strimmel av det tynne tøyet og rullet det tett sammen til en lang, smal sylinder. Denne tente han på med en av de dyre-

sylinderen blusset ikke opp, men enden av den glødet svakt. Den kunne vare i flere timer, og min cellekamerat kalte det for en «lunte». Og når den var nesten utbrent, kunne man bare lage en ny lunte, sette enden av den borti den gamle og blåse til så gløden ble overført.

Klokken tolv ble middagen servert. I underkanten av celledøren var det en liten åpning, som inngangen til et hønsehus. Gjennom denne åpningen ble det skjøvet inn to stykker tørt brød og to tinnkrus med «suppe». En p o r s j o n s u p p e b e s t o a v o m k r i n g e n l i t e r v a r m t v a n n med en ensom dråpe fett flytende på overflaten. Det var også litt salt i vannet.

Vi drakk suppen, men vi spiste ikke brødet. Det var ikke fordi vi ikke var sultne og heller ikke fordi brødet ikke kunne spises. Det var forholdsvis godt brød. Men vi hadde våre grunner. Min cellekamerat hadde oppdaget at cellen yrte av veggelus, i alle sprekker og huller

m e l l o

svære kolonier av dem. De våget seg ut i dagslyset også, og svermet i hundrevis over veggene. Cellekameraten hadde god kjennskap til udyrene. Maken til kamp som den som fulgte, har aldri funnet sted. Den varte i flere t i m e r. D e t v

de flyktet til sine festninger mellom mursteinene, var arbeidet vårt bare halvferdig. Vi tygget munnfuller av b r ø d e t t i l d e t v a r s o m k i t t . H v e r g a n g e n a v fi e n d e n unnslapp og flyktet inn i en sprekk, murte vi ham øyeblikkelig inne med litt av brødet. Vi strevde verre til det b e g y n t e å m ø r k n e , o g h v e r t h u l l , h v e r k r o k o g h v e r sprekk var lukket. Jeg gyser ved tanken på de tragedie n e o g d e n k a n n i b a l i s m e n s o m f a n t s t e d b a k d e t i lmurte festningsvollene.

Vi kastet oss ned på køyene, utslitte og sultne, for å vente på middagsmaten. Det var et godt dagsverk vi h a d d e g j o r t . I d e f ø l g e n d e u k e r s k u l l e i a l l f a l l i k k e v i plages av disse hærskarene av utøy. Vi hadde gitt avkall på middagsmaten, og reddet skinnet vårt på bekostning

av magene våre. Vi var tilfredse. Men hvor fåfengte er ikke våre menneskelige anstrengelser! Ikke lenge etter

a t v i v a r f e r d i g m e d a r b e i d e t , å p n e t e n a v v o k t e r n e

døren vår. Det skulle foretas en omflytting av fangene, og vi ble brakt til en annen celle to gallerier høyere opp.

Tidlig neste morgen ble cellene våre låst opp, og nede i hallen stilte vi oss opp til kjedemarsj og marsjerte ut i fengselsgården for å begynne å arbeide, flere hundre stykker av oss. Erie-kanalen løper like forbi bakgården

a v E r i e C o u n t y - f e n g s l e t . Vå r t a r b e i d b e s t o i å l o s s e

k a n a l b å t e r o g b æ r e s v æ r e s t ø t t e b o l t e r l i k j e r n b a n esviller inn i fengslet på skuldrene. Under arbeidet tok

j e g m å l a v s i t u a s j o n e n o g s p e k u l e r t e p å o m d e t v a r

s j a n s e r f o r å r ø m m e . M e n d e t v a r i k k e a n t y d n i n g t i l

s j a n s e . P å t o p p e n a v m u r e n e g i k k v a k t e n , b e v æ p n e t

med repetergeværer, og jeg ble dessuten fortalt at det var maskingeværer i vakttårnene. For meg kunne det være det samme. Tredve dager var ikke så lang tid. Jeg ville bli der de tredve dagene og samle mer materiale som jeg skulle benytte mot rettferdighetens harpyer når jeg kom ut. Jeg skulle vise dem hva en amerikansk gutt

k u n n e g j ø r e n å r h a n s r e t t i g h e t e r o g p r i v i l e g i e r b l i r trampet på. Jeg var blitt nektet min rett til å dømmes av en jury, jeg var blitt nektet min rett til å erkjenne

m e g s k y l d i g e t t e r t i l t a l e n e l

Jeg var blitt nektet rettslig behandling til og med (for j e g k u n n e i k k e b e t r a k

e d e t s o m h a d d e f u n n e t s t e d i Niagara Falls, som rettslig behandling). Jeg hadde ikke fått lov å sette meg i forbindelse med en advokat eller noen annen, og var som følge av det blitt nektet retten til å begjære et søksmål. Jeg var blitt barbert og snauklippet, jeg var blitt iført den stripete fangedrakten, jeg v a r b l i t t t v u n g e t t i l å s l i t e h a r d t f o r e t k o s t h o l d s o m besto av brød og vann, og marsjere i kjedemarsj med bevæpnede voktere til å passe på meg – og alt sammen for hva? Hva hadde jeg gjort? På hvilken måte hadde jeg forbrutt meg mot de gode borgere av Niagara Falls f o r å f o r t j e n e e n s l i k h e v n ? J e g h a d d e i k k e e n g a n g m i s l i g h o l d t d e r e s f o r b u d m o t å « s o v e u t e » p å d e r e s område. Jeg hadde sovet utenfor byen, på landet. Jeg hadde ikke engang tigget om et måltid eller bommet noen for en skilling på gaten. Alt jeg hadde gjort, var å

spasere nedover fortauene deres og betrakte de elendige v a n n f a l l e n e d e r e s . Va r d e t n o e n f o r b r y t e l s e ? J u r i d i s k sett var jeg ikke skyldig i noen forseelse. Nåja, jeg skulle vise dem når jeg kom ut igjen.

Neste dag snakket jeg med en vokter. Jeg ville ha sendt bud etter en advokat. Vokteren lo av meg. Det samme gjorde de andre vokterne. Jeg sto virkelig uten

n o e n s o m h e l s t f o r b i n d e l s e m e d u t e n v e r d e n e n . J e g forsøkte å sende et brev ut av fengslet, men jeg fant snart ut at alle brevene ble lest, sensurert eller konfi s k e r t a v f e n g s e l s m y n d i g h e t e n e , o g a t d e s o m b a r e

s a t t i n n e f o r k o r t e r e t i d , i k k e h a d d e l o v t i l å s k r i v e b r e v i d e t h e l e t a t t . S e n e r e f o r s ø k t e j e g å s m u g l e u t brev med folk som ble løslatt, men fikk vite at alle ble undersøkt, og at brevene ble funnet og tilintetgjort. La gå med det, det ville gjøre min sak enda sterkere når jeg kom ut.

Men som dagene gikk i fengslet (hvilket jeg skal berette om i neste kapittel), lærte jeg noen få ting.

J e g h ø r t e b e r e t n i n g e r o m p o l i t i e t , p o l i t i r e t t e r o g

a d v o k a t e r, s o m v a r u t r o l i g e o g h å r r e i s e n d e . M i n e medfanger fortalte meg om sine egne forferdelige erfaringer med politiet i de store byene. Og enda uhyggeligere var de historiene de hadde hørt om andre som v a r b l i t t d r e p t a v p o l i t i e t o g d e r f o r i k k e k u n n e t a l e for seg selv. Flere år senere skulle jeg i rapporten fra Lexow-komiteen lese sanne beretninger som var enda verre enn de som var blitt fortalt meg. Men jeg stilte

m e g s k e p t i s k o g h å n l i g t i l h v a j e g h ø r t e d e f ø r s t e dagene i fengslet.

Som dagene gikk, begynte jeg imidlertid å bli overbevist. Jeg så ting med mine egne øyne, som var utrolige og uhyggelige. Og jo mer overbevist jeg ble, desto dypere respekt fikk jeg for lovens blodhunder og hele rettsmaskineriet.

M i n i n d i g n a s j o n f o r s v a n t e t t e r h v e r t , o g i s t e d e n kjente jeg angsten bølge inn over meg. Jeg så til slutt med klare øyne hva jeg sto overfor. For hver dag som g i k k , b l e j e g m e r o g m

r b e s t e m t p å i k k e å l a g e n o e bråk når jeg kom ut. Jeg ble ydmyk og beskjeden. Alt jeg ba om, var å få lov til å forsvinne i all stillhet. Jeg holdt munn, passet mine skritt og forsvant i retning av Pennsylvania som en klokere og mer ydmyk mann.

I hullet

I to dager slet jeg i fengselsgården. Det var tungt arbeid, og til tross for at jeg skulket unna ved enhver anledning, ble jeg fullstendig utkjørt. Dette var på grunn av m a t e n . I n g e n k u n n e g j ø r e h a r d t a r b e i d p å s l i k k o s t . Brød og vann var alt vi fikk. Én gang om uken var det meningen vi skulle få kjøtt, men kjøttet rakk ikke alltid til alle, og siden det ikke var noe næringsverdi igjen i det etter at det var kokt suppe på det, spilte det mindre r o l l e o m m a n fi k k n o e a v d e t é n g a n g o m u k e n e l l e r ikke.

Det var også en vesentlig mangel ved vann-og-brødkostholdet. Vi fikk rikelig med vann, men vi fikk ikke nok brød. En brødrasjon var omtrent så stor som to knyttnever, og hver fange fikk tre rasjoner om dagen.

J e g m å s i d e t v a r é n g o d t i n g v e d v a n n e t – d e t v a r varmt. Om morgenen ble det kalt «kaffe», til middag ble det betegnet som «suppe», og om aftenen opptrådte det under navn av «te». Men det var det samme vannet bestandig. Fangene kalte det «tryllevann». Om morgenen var det sort vann, fordi det var kokt med brente b r ø d s k o r p e r. Ti l m i d d a g , b l e d e t s e r v e r t u t e n f a r v e ,

men tilsatt litt salt og en dråpe fett. Om kvelden hadde vannet en blårødbrunlig farve, som trosset enhver formodning med hensyn til opprinnelsen. Det var fordømt dårlig te, men det var helt utmerket varmt vann.

Vi var en sulten flokk der i hullet i Erie County. Bare de som satt inne for lengre tid, visste hva det ville si å få nok mat. Grunnen til dette var at de ville ha avgått ved døden hvis de skulle ha levd på den kosten som vi fikk. Jeg vet de fikk mer nærende mat, for det var en hel rekke av dem i første etasje i hallen vår, og da jeg var tillitsmann, pleide jeg å stjele av maten deres mens

j e g s e r v e r t e d e m . M e n n e s k e t k a n i k k e l e v e a v b r ø d alene og ikke nok av det.

Kameraten min holdt ord. Etter to dagers arbeid i fengselsgården ble jeg tatt ut av cellen og utnevnt til tillitsmann. Morgen og kveld serverte vi brød til fang-

ene i cellene, men klokken tolv ble det brukt en annen metode. Fangene kom inn fra arbeidet i en lang rekke. Idet de kom inn i hallen, brøt de kjedemarsjen og tok

h e n d e n e

i n n e n f o r d ø r e n v

L i

e d b r ø d , o g her sto også første tillitsmann og to av de alminnelige tillitsmennene. Jeg var en av de to. Vår oppgave var å holde brødbrettene mens rekken av fanger gikk forbi.

Så snart det brettet jeg holdt var tomt, tok den andre tillitsmannen min plass med et fullt brett. Og når hans var tomt, tok jeg hans plass med et fullt brett. Slik mars j e r t e f

høyre hånd og tok en rasjon med brød fra det brettet som ble holdt frem.

Første tillitsmanns oppgave var av en ganske annen art. Han brukte en klubbe. Han sto ved siden av brettet og så på. De sultne stakkarene kunne aldri komme bort fra den villfarelsen at de en eller annen gang skulle greie å få tak i to rasjoner brød fra brettet. Men det hendte aldri mens jeg var der. Klubben til første tillitsmann fór frem som et lyn – kjapt som en tigerpote – og traff den hånden som forsøkte seg. Han var flink til å bedømme a v s t a n d e n , o g h a n h a d d e s m a d r e t s å m a n g e h e n d e r m e d d e n k l u b b e n a t h a n a l d r i s l o f e i l . H a n p l e i d e å straffe synderen ved å ta fra ham den ene rasjonen hans og sende ham av gårde til cellen, hvor han måtte nøye seg med det varme vannet til middag.

Iblant har jeg sett omkring hundre rasjoner av brød gjemt bort i tillitsmennenes celler, mens de andre fangene lå sultne i cellene sine. Det kan synes latterlig at vi holdt alt dette brødet tilbake. Men det representerte en av våre bifortjenester. Vi var økonomiske herrer i vår hall, og brukte temmelig nøyaktig samme metoder som de økonomiske herrene i de siviliserte samfunn.

Vi h a d d e k o n t r o l l e n o v e r b e f o l k n i n g e n s m a t t i l f ø r s e l , og vi lot dem betale godt, akkurat som våre bandittbrødre i utenverdenen. Vi solgte brødet. Én gang om u k e n fi k k d e s o m a r b e i d e t , e t f e m - c e n t s s t y k k e s k r åtobakk hver. Denne skråtobakken var rikets mynt. Vi ga dem vanligvis to eller tre rasjoner brød for et stykke

skråtobakk, og de byttet, ikke fordi de brydde seg mindre om tobakk, men fordi de brydde seg mer om brød. Jeg vet godt at det var omtrent som å rappe sjokolade fra en unge, men hva skulle vi gjøre? Vi måtte leve. Og vi måtte da ha litt belønning for initiativ og foretaks o m h e t . D e s s u t e n t o k v i b a r e e t t e r v å r e o v e r m e n n i utenverdenen, som gjør akkurat det samme i en større målestokk, forkledde som forretningsmenn, bankierer og industriherrer. Alt det forferdelige som ville hende de elendige stakkarne hvis det ikke hadde vært for oss, kan jeg ikke forestille meg. Gud skal vite vi satte brødet i sirkulasjon i Erie County-fengslet. Og vi oppmuntret dem til måtehold og sparsommelighet … de stakkars djevlene som ga avkall på tobakken sin. Og dessuten var det vårt eksempel. Vi sådde en ærgjerrighet i hver eneste fanges bryst etter å bli som en av oss og få sine bifortjenester. Samfunnets redningsmenn – jovisst var vi det.

Her var det en sulten mann uten noe tobakk. Kanskje han var en ryggesløs person og hadde brukt det alt sammen selv. Nåvel, han hadde et par bukseseler. Jeg ga ham et halvt dusin brødrasjoner i bytte for bukseselene – eller et dusin brødrasjoner hvis bukseselene var gode. Nå brukte jeg riktignok aldri bukseseler, men det var av mindre betydning. Rundt hjørnet holdt det til en som satt inne for lengre tid, han hadde fått ti års fengsel for drap. Han brukte bukseseler, og han ville gjerne ha et par. Jeg kunne bytte dem med noe av kjøttet hans.

Kjøtt var det jeg ville ha. Eller kanskje han hadde en fillet, uinnbundet roman. Det var en skatt. Jeg kunne lese den og siden bytte til meg kaker for den hos bakern e , e l l e r f å k j ø t t o g g r ø n n s a k e r a v k o k k e n e f o r d e n , eller ordentlig kaffe av fyrbøterne, eller en avis som på en eller annen forunderlig måte ble smuglet inn i fengslet av og til. Kokkene, bakerne og fyrbøterne var fanger som meg selv og holdt til i vår hall i rekken med celler over oss.

D e t f a n t e s k o r t s a g t e t g j e n n o m f ø r t b y t t e h a n d e lsystem i Erie County-fengslet. Selv penger var i omløp.

Disse pengene ble iblant smuglet inn av dem som skulle inn for en kortere tid, men skrev seg oftere fra barbere n e , h v o r d e n y a n k o m n e b l e k v i t t d e t d e h a d d e . D e t meste kom imidlertid fra de fangene som skulle sitte inne i lengre tid – skjønt jeg har ikke idé om hvor de fikk dem fra.

Første tillitsmann, som hadde en så høy stilling, ble ansett for å være ganske velstående. I tillegg til forskjellige andre biinntekter, fikk han også sitt av oss. Vi fikk l o v t i l å s k a ff e o s s v å r e f o r s k j e l l i g e b i f o r t j e n e s t e r o g måtte betale for det. Vi utnyttet den alminnelige elendighet, og første tillitsmann sto i spissen for hele utnyttelsessystemet. Han ble, som jeg sier, ansett for å være ganske velstående, men vi så aldri noe til pengene hans, og han holdt til i en celle for seg selv i ensom majestet.

Men at man tjente penger i «hullet», hadde jeg sikkert bevis for, for jeg var i lengre tid cellekamerat med

tredje tillitsmann. Han hadde over seksten dollar. Han pleide å telle pengene sine hver kveld etter klokken ni; da ble vi låst inne. Han fortalte meg også hver kveld

h v a h a n v i l l e g j ø r e m e d m e g , h v i s j e g s l a d r e t t i l d e

andre tillitsmennene. Han var redd for å bli plyndret, og han ble truet fra tre forskjellige hold. Det var for det første fangevokterne. Et par av dem kunne springe på ham, pryle ham opp under påskudd av at han var ulydig, og kaste ham inn i en av de mørke enecellene.

Og i det sammenstøtet ville de seksten dollarne hans

h a f o r d u f t e t . D e s s u t e n k u n n e f ø r s t e t i l l i t s m a n n t a

p e n g e n e f r a h a m v e d å t r u e h a m m e d o p p s i g e l s e og sende ham tilbake til hardt arbeid i fengselsgården. Og så var det oss ti alminnelige tillitsmenn. Hvis vi fikk teften av hans rikdom, var det stor sannsynlighet for at hele flokken av oss en vakker dag ville få ham

opp i et hjørne og gi ham en overhaling. Vi var noen ulver, vær sikker – akkurat som de karene som gjør forretninger på Wall Street.

H a n h a d d e g o d g r u n n t i l å v æ r e r e d d o s s , o g j e g hadde også god grunn til å være redd ham. Han var en

s v æ r, u v i t e n d e t ø l p e r, e n ø s t e r s r ø v e r f r a C h e s a p e a k e Bay, en forhenværende straffange som hadde sittet fire år i Sing Sing, og et helt igjennom tåpelig, kjøttetende dyr. Han brukte å fange spurver som forvillet seg inn i hallen gjennom sprinklene. Når han hadde fanget en av dem, løp han inn i cellen sin med den, der så jeg ham sitte og knase benene og spytte ut fjærene mens han åt

den rå. Å nei, jeg skulle nok passe meg for å røpe ham

t i l d e a n d r e t i l l i t s m e n n e n e . D e t t e e r f ø r s t e g a n g j e g nevner de seksten dollarne hans.

Men jeg fikk da mitt ut av ham allikevel. Han var svært forelsket i en av fangene fra kvinneavdelingen.

H a n k u n n e h v e r k e n l e s e e l l e r s k r i v e , o g j e g p l e i d e

derfor å lese brevene hennes for ham og skrive svarbrevene hans. Og jeg tok meg godt betalt. Men det var gode brev. Jeg utfoldet meg riktig i de brevene, brukte mine beste vendinger og hva mer er, jeg vant henne for ham, skjønt jeg hadde en lumsk anelse om at det ikke

v a r h a m , m e n b r e v s k r i v e r e n h u n v a r f o r e l s k e t i . J e g gjentar, de brevene var mesterlige.

En annen av våre ekstrainntekter var å «bringe lun-

t e n o m k r i n g » . Vi v a r d e h i m m e l s k e s e n d e b u d , i l dbærerne, i denne verden av jern og stål. Når mennene kom fra arbeidet om kvelden og ble låst inne i cellene sine, ville de gjerne røyke. Det var da vi ga dem den guddommelige gnisten, og løp langs galleriene fra celle

t i l c e l l e m e d d e g l ø d e n d e l u n t e n e v å r e . D e s o m v a r fornuftige, og som vi gjorde forretninger med, hadde sine lunter parat til å bli tent. Men det var ikke alle som fikk den guddommelige gnisten. Den mann som ikke punget ut, gikk til køys uten gnist og uten en røyk. Men hva brydde vi oss om det? Vi hadde overtaket, og hvis han ble uforskammet, kunne to eller tre av oss slå oss sammen og rundjule ham.

Det var tretten av oss tillitsmenn. Vi hadde omkring

e t h a l v t t u s e n f a n g e r i h a l l e n v å r. Vi h a d d e v å r t e g e t arbeid, og vi skulle holde orden. Det siste var egentlig fangevokternes arbeid, som de overlot til oss. Det var v i s o m m å t t e h o l d e o r d e n . H v i s v i i k k e g j o r d e d e t ,

mistet vi stillingen vår og ble sendt på hardt arbeid i fengselsgården, og fikk kanskje noen dager i en mørk enecelle på kjøpet. Men så lenge vi bare opprettholdt orden, kunne vi skaffe oss våre særegne bifortjenester. Ha tålmodighet med meg et øyeblikk mens vi ser på det problemet vi sto overfor. Her var vi tretten udyr satt til å passe på et halvt tusen andre. Fengslet var det rene helvete, og det var vi som skulle herske der. I betraktning av at de var som ville dyr, var det umulig å regjere fangene med mildhet. Vi hersket i kraft av deres angst. Vi hadde selvfølgelig fangevokterne i ryggen. I nødsfall kunne vi henvende oss til dem for å få hjelp. Men det ville plage dem om vi henvendte oss til dem for ofte, og i så fall kunne vi være sikre på at de ville skaffe seg dyktigere tillitsmenn i vårt sted. Men det var ikke ofte vi ba dem om hjelp, og som regel gjaldt det da mindre t i n g , s o m f o r e k s e m p e l å l å s e o p p e n c e l l e d ø r s å v i kunne få tatt oss av en gjenstridig fange der inne. I slike tilfelle var det eneste vokteren gjorde, å låse opp døren og gå sin vei for ikke å bli vitne til det som hendte, når et halvt dusin tillitsmenn gikk inn i cellen og tok fangen under behandling.

Jeg skal ikke referere detaljene i den behandlingen vi ga dem. Når det kommer til stykket, var det bare

én av de mindre redsler i Erie County-fengslet, som ikke kan gjengis på trykk. Jeg sier at de ikke kan gjengis på trykk, og ærlig talt må jeg også si at de er utenkelige. De var utenkelige for meg helt til jeg så dem, og jeg var

i n g e n g r ø n n s k o l l i n g p å l i v e t s v e i , m e n h a d d e e n d e l kjennskap til de forferdelige avgrunner av menneske-

l i g n e d v e r d i g e l s e . D e t s k u l l e e n l a n g l o d d s n o r t i l f o r

å nå bunnen av de avgrunnene som var i Erie Countyfengslet, og jeg beveger meg bare lett og muntert oppe i overflaten av alt det jeg så der.

Iblant, som for eksempel om morgenen når fangene kom ned for å vaske seg, var vi tretten tillitsmenn prakt i s k t a l t a l e n e m i d t i b l a n t d e m , o g h v e r e n e s t e e n a v dem hatet oss. Tretten mot fem hundre, og vi hersket

v e d h j e l p a v f r y k t . Vi k u n n e i k k e t i l l a t e d e t m i n s t e brudd på reglementet, eller den minste uforskammethet. Hvis vi gjorde det, var vi fortapte. Vår regel var å

s l å e n m a n n m e d é n

å p n

t m

n n e n , o g s l å h a m h a r d t m e d h v a s o m h e l s t . Å s t i k k e e n d e n a v e n

feiekost inn i ansiktet på dem var meget virkningsfullt.

M e n d e t v a r i k k e d e t h e l e . Vi m å t t e b r u k e e n s å n n mann til å statuere et eksempel, så den neste regelen vi fulgte, var å gå inn på ham og fortsette traktementet. En kunne naturligvis være sikker på at alle de andre tillitsmennene som var i nærheten, ville komme løpende til og hjelpe oss med refselsen, for dette var også en av våre regler. Når som helst en tillitsmann hadde trøbbel med en fange, hadde den eller de tillitsmenn som

måtte befinne seg i nærheten, plikt til å tre støttende til. Samme hva det dreiet seg om – det var bare å gå på og slå til med hva som helst, kort sagt gi mannen som fortjent.

Jeg husker en pen ung farvet mann på omkring tyve år som fikk den vanvittige ideen at han skulle holde på sin rett. Og retten var på hans side også, men det hjalp ikke stort. Han holdt til på øverste galleri. Åtte tillitsmenn fikk ham fullstendig bort fra den ideen i løpet av halvannet minutt – for det var den tiden det tok å sende ham bort til enden av galleriet og ned fem ståltrapper. Han kom nedover trappene på alle deler av kroppen unntatt føttene, og de åtte tillitsmennene lå ikke på latsiden. Han havnet på gulvet, hvor jeg sto og iakttok det hele. Han kom seg opp og ble stående oppreist et øyeblikk. I det øyeblikket slo han ut med armene og utstøtte et forferdelig skrik av smerte og redsel. Samt i d i g – s o m i e t f o r v a n d l i n g s n u m m e r – f a l t d e t

fangeklærne, som var revet til strimler, av ham, så han

ble stående der helt naken mens blodet strømmet fra hele kroppen. Så falt han sammen i en haug og mistet b e v i s s t h e t e n . H

e

skrike, fikk seg en lærepenge. Og jeg fikk min. Det er ikke noe hyggelig å se en mann bli så fullstendig knekket i løpet av halvannet minutt.

Det følgende vil vise hvordan vi gjorde forretninger med å gå omkring med lunten. En rekke nyankomne

plasseres for eksempel i de cellene jeg har oppsyn med. Jeg går bortover galleriet med lunten i hånden. «Hei der, la meg få fyr,» roper en. Dette betyr at den mannen h a r t o b a k k p å s e g . J e g r e k k e r l u n t e n i n n m e l l o m

sprinklene og går min vei når han har fått fyr på sin. L i t t s e n e r e k o m m e r j e g t i l b a k e o g l e n e r m e g l i k s o m

tilfeldig opp mot døren. «Hør her, har du litt tobakk å u n n v æ r e ? » s i e r j e g . H v i s h a n i k k e k j e n n e r s p i l l e t s regler, er det sannsynlig at han høytidelig forsikrer meg at han ikke har noe mer tobakk. Vel og bra. Jeg uttrykker min medfølelse og går min vei. Men jeg vet at lunten hans ikke varer lenger enn resten av dagen. Neste d a g k o m m e r j e g f o r b i c e l l e n h a n s , o g h a n s i e r i g j e n : «Hei der, kamerat, vil du la meg få fyr?» Så sier jeg:

«Du har ikke tobakk, og du trenger ikke fyr.» Og jeg gir ham ikke noe heller. En halv time senere, en time,

t o t i m e r e l l e r t r e t i m e r s e n e r e g å r j e g f o r b i i g j e n , o g mannen roper til meg med ydmyk stemme: «Kom hit, k a m e r a t . » J e g g å r b o r t t i l d ø r e n , s t i k k e r h å n d e n i n n m e l l o m s p r i n k l e n e o g f å r d e n f y l t m e d d e n d y r e b a r e tobakken. Så gir jeg ham fyr.

Av o g t i l k o m m e r d e t i m i d l e r t i d e n n y m a n n s o m ikke skal utnyttes. Det sendes ut en mystisk beskjed, s o m g å r f r a m a n n t i l m a n n , a t h a n s k a l b e h a n d l e s ordentlig. Hvor denne beskjeden opprinnelig kom fra, fikk jeg aldri vite. Men det er tydelig at den mannen er «inne» med noen som har innflytelse. Det kan være en av de første tillitsmennene i en av hallene, en av fengs-

lets voktere, eller han kan være sikret god behandling mot betaling gjennom høyere tjenestemenn. Men uansett hvordan det forholder seg, vet vi at vi må behandle ham pent hvis vi vil unngå bråk.

Vi tillitsmenn var mellommenn og kommisjonærer. Vi ordnet forretninger mellom fanger i de forskjellige deler av fengslet og sørget for forsendelsene. Vi tok vår kommisjon fra begge parter. Av og til måtte de gjens t a n d e n e s o m b l e b y t t e t , g å g j e n n o m h e n d e n e p å e t halvt dusin mellommenn, som alle skulle ha sin lønn eller på en eller annen måte bli betalt for sin tjeneste.

Av og til sto man i gjeld for tjenester som var blitt ytet en, og iblant var det andre som sto i gjeld til en. Da jeg kom inn i fengslet, sto jeg i gjeld til ham som hadde smuglet inn mine ting for meg. Omtrent en uke etter ga en av fyrbøterne meg et brev. Han hadde fått d e t a v e n a v b a r b e r e n e , s o m i g j e n h a d d e f å t t d e t a v h a m s o m h a d d e s m u g l e t i n n t i n g e n e m i n e . F o r d i j e g sto i gjeld til ham, måtte jeg bringe brevet videre. Men han hadde ikke skrevet brevet. Det stammet fra en som s a t t i n n e f o r l e n g r e t i d . B r e v e t v a r b e s t e m t f o r e n kvinnelig fange. Men om hun skulle ha det selv, eller om hun skulle sende det videre, visste jeg ikke. Jeg fikk bare beskjed om hvordan hun så ut, og det sto til meg å levere brevet i hennes hender.

J e g b e h o l d t b r e v e t i t o d a g e r f ø r d e t b ø d s e g e n anledning. Kvinnene reparerte alle fangenes klær. En del av tillitsmennene måtte gå over til kvinneavdelingen

og bringe tilbake store bylter med klær. Jeg fikk ordnet det med første tillitsmann, slik at jeg fikk gå med. Dør etter dør ble låst opp for oss under vår gang gjennom f e n g s l e t t i l k v i n n e

r o m h v o r k v i n n e

. J e g

stirret ivrig etter den kvinnen som var blitt beskrevet for meg. Jeg fant henne og begynte forsiktig å nærme

m e g . To v o k t e r s k e r m e d ø r n e b l i k k h a d d e o p p s y n e t med kvinnene. Jeg holdt brevet inne i hånden og meddelte kvinnen med mitt blikk at jeg hadde noe til henne. Hun visste jeg hadde noe til henne, hun måtte ha ventet det, og hadde begynt å spekulere på hvem av oss som v a r b u d b r i n g e r e n , m e d é n g a n g v i k o m i n n . M e n e n av oppsynskvinnene sto ikke fullt en meter fra henne.

Ti l l i t s m e n n e n e b e g y n t e a l t å t a o p p b y l t e n e s o m v i skulle bære bort. Jeg fomlet med bylten min og lot som o m d e n i k k e v a r s u r r e t o r d e n t l i g . Vi l l e d e n o p p s y n sk v i n n e n a l d r i s n u b l i k k e t b o r t ? E l l e r s k u l l e d e t m i sl y k k e s f o r m e g ? M e n i s a m m e ø y e b l i k k b e g y n t e e n a v k v i n n e n e å h o l d e l e v e n m e d e n a v t i l l i t s m e n n e n e – s p e n t e b e n f o r h a m , k l ø p h a m e l l e r g j o r d e e t e l l e r annet lignende. Oppsynskvinnen så dit og ga kvinnen en skarp reprimande. Jeg vet ikke om dette var gjort for å distrahere voktersken, men jeg var fullt oppmerksom på at anledningen var der. Den kvinnen som skulle ha brevet, lot sin ene hånd gli ned fra fanget. Jeg bøyde meg for å løfte opp bylten. I denne stillingen stakk jeg b r e v e t i n n i h å n d e n h e n n e s o g fi k k e t a n n e t i s t e d e t .

I neste øyeblikk hadde jeg bylten på skulderen, oppsynskvinnens øyne var igjen rettet mot meg, ettersom jeg var den siste av tillitsmennene, og jeg skyndte meg etter de andre. Brevet som jeg hadde fått fra kvinnen,

g a j e g t i l f y r b ø t e r e n , d e r f r a g i k k d e t v i d e r e g j e n n o m barberen og den fangen som hadde hjulpet meg med å smugle inn tingene mine, og videre inntil det til slutt havnet hos ham som skulle ha det.

Ofte mottok vi brev hvor vi verken kjente avsender eller mottaker, fordi kjeden var så lang og innviklet. Vi var bare et ledd i kjeden. En fange stakk et brev i hånden på meg et eller annet sted, på en eller annen måte, med instruks om å gi det videre til neste mellommann.

A l l e s l i k e h a n d l i n g e r v a r t j e n e s t e r s o m m a n v i l l e f å gjengjeldt senere, når man kom i forbindelse med en av h o v e d p

Hele fengslet var et eneste nett av forbindelseslinjer. Og v i s o m h a d d e k o n t r o l l o v e r f o r b i n d e l s e s s y s t e m e t , krevde naturligvis avgift av våre kunder, siden vi hadde

d e t k a p i t a l i

f ø r t e dette arbeidet for profittens skyld – og den var heller ikke liten – men vi kunne også av og til gjøre en eller annen en vennetjeneste.

Og hele tiden jeg var i hullet, opprettholdt jeg vennskapet med kameraten min. Han hadde gjort mye for meg, og han ventet til gjengjeld at jeg skulle gjøre like mye for ham. Når vi kom ut, skulle vi reise sammen og – det var underforstått – «arbeide» sammen. For kame-

raten min var forbryter, ingen storforbryter riktignok, men en av de mindre som stjal og plyndret og gjorde innbrudd, og hvis han ble klemt opp i et hjørne, ville h a n i k k e v i k e t i l b a k e f o r m o r d . Vi s a t t o g s n a k k e t

sammen i mang en stille time. Han hadde to eller tre «jobber» i utsikt i den nærmeste fremtid, jeg fikk min del av arbeidet anvist, og jeg var med på å planlegge detaljene. Jeg hadde sett og vært sammen med mange forbrytere, og min kamerat ante ikke et øyeblikk at jeg bare narret ham og holdt det gående i de tredve dagene. Han trodde jeg var av den rette sorten, likte meg fordi jeg ikke var dum, og likte meg også litt, tror jeg, for min egen del. Jeg hadde selvfølgelig ikke til hensikt å slå følge med ham på hans skitne, elendige forbryterb a n e , m e n j e g v i l l e j o v æ r t i d i o t o m j e g h a d d e g i t t avkall på alle de gode tingene som hans vennskap skaffet meg. Når en befinner seg i helvetes glødende lava, kan en ikke velge sin egen vei, og sånn var det med meg i Erie County-fengslet. Jeg måtte holde meg inne med dem som hadde noe å si, eller gjøre hardt arbeid og leve p å v a n n o g b r ø d , o g f o r å h o l d e m e g i n n e m e d d e m måtte jeg holde på min kamerat.

Livet i hullet var ikke ensformig. Hver dag hendte det noe: Noen av mennene fikk anfall, andre ble helt gale, enkelte sloss, eller tillitsmennene drakk seg fulle. Rover Jack, en av de alminnelige tillitsmennene, hadde rekorden i hva dette angår. Han var en riktig profesjonell, en vaskeekte landstryker, og ble derfor tillatt rike-

l i g s p i l l e r o m a v d e ø v e r s t e t i l l i t s m e n n e n e . P i t t s b u r g h

Joe, som var annen tillitsmann, pleide å slå seg sammen

m e d R o v e r J

E r i e C o u n t y - f

kunne drikke seg full uten å bli arrestert. Jeg vet ikke om det stemte, men det ble fortalt meg at de drakk seg fulle på bromkalium, som de på en eller annen måte

greide å få tak i på apoteket. Men jeg vet iallfall at de til tider var temmelig gode og fulle.

Vå r h a l l v a r t i l h o l d s s t e d f o r e n u n d e r l i g b l a n d i n g

m e n n e s k e r, d e n v a r f y l t m e d s a m f u n n e t s a v s k u m o g bunnfall, skrapet og skitten – det var arvelig belastede individer, degenererte, vrak, sinnssvake, åndssløve, epileptikere, uhyrer, sveklinger, kort sagt en menneskehet

s o m v a

e g e

alminnelig. Disse anfallene lot til å være smittsomme.

N å r é n b e g y n t e , f u l g t e a n d r e e t t e r. J e g h a r s e t t s y v

m e n n v r i s e g i a n f a l l p å

d h e s l i g e s k r i k , r a s e o g v r ø v l e o m k a p p . D e t b l e a l d r i

gjort noe annet for dem som fikk anfall, enn at man pøste vann på dem. Det var nytteløst å sende bud etter medisinstudenten eller doktoren. De kunne ikke være brydd med slike alminnelige og trivielle forekomster.

Det var en ung nederlender, omkring atten år gammel, som hadde flest anfall. Han fikk i alminnelighet et anfall hver dag. Det var av den grunn vi holdt ham i første etasje, bortenfor de cellene som vi hadde. Etter at han hadde hatt et par anfall i fengselsgården, nektet

v o k t e r n e å h a n o e m e r m e d h a m å g j ø r e , o g s å b l e han holdt innesperret i cellen sin med en londoner til å holde seg med selskap. Ikke så å forstå at londoneren var til noen hjelp. Hver gang den nederlandske gutten hadde et anfall, ble londoneren lammet av redsel.

N e d e r l e n d e r e n k u n n e i k k e s n a k k e e t e n e s t e o r d engelsk. Han var en landsens gutt, og han skulle sitte i n n e i n i t t i d a g e r s o m s t r a ff f o r d i h a n v a r k o m m e t i slagsmål med en eller annen. Han begynte sine anfall med å gi seg til å hyle. Han hylte som en ulv. Han sto alltid oppreist når han fikk sine anfall, og det var meget uheldig for ham, for anfallene kulminerte alltid med at han ramlet over ende på gulvet så lang han var. Hver g a n g j e g h ø r t e d e t l a n g t r u k n e u l v e h y l e t , p l e i d e j e g å få tak i en feiekost og løpe bort til cellen hans. Tillitsmennene hadde ikke lov til å ha nøkler til cellene, så jeg kunne ikke komme inn til ham. Han sto oppreist m i d t i d e n t r a n g e c e l l e n o g s

øynene vrengt bakover så bare det hvite var synlig, og han hylte som en fortapt sjel. Det var umulig for meg å få londoneren til å hjelpe ham. Mens han sto og hylte, krøp londoneren sammen i den øverste køyen og lå og skalv, med et redselsslagent blikk på den forferdelige skikkelsen som hylte og hylte med det hvite i øynene vrengt ut. Det var en hard påkjenning for ham også, stakkars londonerdjevel. Hans egen forstand var ikke altfor befestet, og det var bare rart at han ikke ble gal. Jeg gjorde det jeg kunne med feiekosten. Jeg stakk

den gjennom sprinklene, tok sikte på guttens bryst og

v e n t e t . N å r k r i s e n n æ r m e t s e g , b e g y n t e h a n å s v a i e frem og tilbake. Jeg fulgte svaiingen med kosten, for d e t v a r

fallet ville inntreffe. Men når han falt, var jeg parat med kosten, holdt ham igjen og lot ham falle langsomt ned.

M e n h v o r d a n j e g e n

gjøre fallet særlig lempelig, og ansiktet ble som oftest

k

helte jeg en bøtte kaldt vann over ham. Jeg vet ikke om kaldt vann var det rette middelet, men det var det vi brukte i Erie County-fengslet. Det ble aldri gjort noe

m e r f o r h a m . H a n b l e l i g g e n d e d e r g j e n n o m v å t e n times tid, så krøp han opp i køyen. Jeg visste bedre enn å løpe til en av vokterne etter hjelp. Hvilken betydning hadde det om en mann fikk et anfall?

I den tilstøtende cellen var det en underlig fyr – en mann som etter hva han selv fortalte, satt inne i seksti d a g e r f o r å

tønner. Han var en temmelig skjør fyr, og til å begynne med meget mild og fredsommelig. Det forholdt seg som han fortalte. Han hadde forvillet seg ut i nærheten av s i r k u s t e l t e t , o

veien til avfallstønnen hvor avfallet etter sirkusfolkenes måltider ble kastet. «Og det var godt brød,» forsikret han meg ofte, «for ikke å snakke om kjøttet.» En politibetjent hadde fått øye på ham, og her var han.

En gang gikk jeg forbi cellen hans med et stykke stiv, t y n n s t å l t r å d i h å n d e n . H a n b a m e g s å i n n t r e n g e n d e

om den, at jeg stakk den inn til ham mellom sprinklene. Øyeblikkelig begynte han, uten annet verktøy enn sine hender, å brekke den i korte lengder og forme dem til e t h a l v t d u s i n m e g e t b r u k b a r e s i k k e r h e t s n å l e r. H a n

skjerpet endene på steingulvet. Siden gjorde jeg ganske

g o d e f o r r e t n i n g e r m

s i k k e r h e t s n å l e r. J e g s k a ff e t råmaterialene og avsatte det ferdige produktet, og han utførte arbeidet. Som betaling ga jeg ham ekstra brødr a s j o n e r, o g e n g

suppeben med litt marg inni.

M e n f e n g s e l s o p p h o l d e t v i r k e t p å h a m , o g h a n b l e mer og mer voldsom. Tillitsmennene frydet seg over å erte ham. De fylte den sløve hjernen hans med beretninger om en stor formue som han hadde arvet. Han var blitt arrestert og satt i fengsel fordi man ville ta fra ham pengene. Som han selvfølgelig selv visste, var det ikke noen lov som kunne forby ham å spise av avfallstønner. Derfor var det helt galt at han satt i fengsel. Det var bare et komplott for å stjele formuen fra ham.

F ø r s t e g a n g j e g fi k k v i t e n o e o m d e t t e , v a r d a j e g hørte tillitsmennene le av den historien de hadde fortalt ham. Siden hadde fangen en alvorlig samtale med meg. Da fortalte han om sine millioner og komplottet som gikk ut på å stjele dem fra ham, og han ansatte meg som sin detektiv. Jeg gjorde mitt beste for å rive ham u t a v v i l l f a r e l s e n p å e n l e m p e l i g m å t e , j e g k o m m e d

noen dunkle hentydninger om en feiltagelse, og at det

v a r e n a n n e n m a n n m e d e t l i g n e n d e n a v n s o m v a r

den rette arvingen. Da jeg forlot ham, var han adskillig roligere, men jeg kunne ikke holde de andre tillits-

mennene borte fra ham, og de fortsatte å erte ham verre enn noensinne. Til slutt kom det til en meget voldsom

s c e n e , o g e t t e r p å b r ø t h a n h e l t m e d m e g o g g i k k t i l streik. Min handel med sikkerhetsnåler opphørte. Han nektet å lage flere sikkerhetsnåler, og han bombarderte meg med råmaterialer gjennom dørsprinklene hver gang jeg gikk forbi.

J e g k u n n e i k k e b l i g o d e v e n n e r m e d h a m i g j e n siden. De andre tillitsmennene fortalte ham at jeg var e n d e t e k t i v s o m a r b e i d e t f o r d e s a m m e n s v o r n e , o g drev ham til vanvidd med historiene sine. Den innbilte uretten som var gjort ham, pinte og plaget ham helt til han ble farlig gal og moden for drap. Vokterne nektet å høre på hans beretning om de stjålne millionene, og han beskyldte dem for å være med i komplottet. En dag hev han et tinnkrus med varm te på en av dem, og da ble hans sak undersøkt. Fengselsbestyreren snakket et par minutter med ham gjennom sprinklene. Så ble han brakt til legen for å bli undersøkt. Han kom ikke tilbake, og jeg spekulerer ofte på om han er død, eller om han ennå tøyser om millionene sine i et eller annet sinnssykeasyl.

Til slutt kom den store dagen da jeg skulle løslates. Samtidig ble tredje tillitsmann løslatt, og den kvinnen

jeg hadde skaffet ham, som hadde sittet inne bare en kort tid, sto utenfor murene og ventet på ham. De gikk

l y k k e l i g a v g å r d e s a m m e n . M i n k a m e r a t o g j e g g i k k sammen, og sammen vandret vi ned til Buffalo. Skulle vi ikke alltid være sammen? Vi gikk sammen og tigget

o m s m å s k i l l i n g e r i « S t o r g a t e n » d e n d a g e n , o g d e t v i

fikk inn, ble brukt til «halvlitere» med øl som kostet tre cent. Hele tiden gikk jeg og lurte på en sjanse til å komme meg vekk. Av en fyr jeg snakket med på gaten, fikk jeg vite når et visst godstog skulle gå. Jeg beregnet tiden etter det. Da øyeblikket kom, befant kameraten min og jeg oss i en saloon. To skummende ølkrus sto f o r a n o s s . J e g s k u l l e g j e r n e h a s a g t a d j ø . H a n h a d d e vært snill mot meg. Men jeg våget det ikke. Jeg gikk ut b a k v e i e n o g h o p p e t o v e r e t g j e r d e . D e t g i k k f o r t , o g ikke mange minuttene senere hadde jeg entret et gods-

t o g p å We s t e r n N e w Yo r k a n d P e n n s y l v a n i a - b a n e n som kjørte sydover.

Profesjonelle og amatører

I min tid som landstryker har jeg møtt hundrevis av landstrykere som jeg har utvekslet hilsener med, ventet sammen med ved vanntanker, kokt lapskaus med, gått sammen med i gatene og bommet penger, hamret på dørene og entret togene med, og som er forsvunnet ut av mitt liv for alltid. På den annen side var det mange

l a n d s t r y k e r e s o m j e g s t ø t t e p å f o r b a u s e n d e o f t e , o g andre igjen som har passert meg som gjenferd uten å la seg se i det hele tatt.

Det var en av de sistnevnte jeg forfulgte tvers over Canada, en strekning på nær fem tusen kilometer, og jeg så ham ikke en eneste gang. Han kalte seg SkyseilJack. Jeg støtte på navnet første gang i Montreal. Han hadde avbildet skyseilråen på et skip, nydelig utskåret med en follekniv. Det var et fint stykke arbeid. Under sto «Skyseil-Jack», og over «F. V. 15-10-94». Det siste betydde at han hadde passert Montreal på vestgående tog den 15. september 1894. Han hadde én dags forsprang. «Sjømann-Jack» kalte jeg meg den tiden, og det skar jeg øyeblikkelig inn ved siden av hans merke,

sammen med datoen og en meddelelse om at også jeg var på vei vestover.

Jeg hadde forskjellige uhell de neste hundre og seksti

k i l o m e t e r, o g å t t e d

S k y s e i l -

Jacks spor fire hundre og åtti kilometer vest for Ottawa.

D e r v a r d e t s k å r e t i n n i

a n n t a n k , o g j e g s å a v

d a t o e n a t h a n o g s å v a r b l i t t f o r s i n k e t . H a n h a d d e

bare to dagers forsprang. Jeg var en «komet», en «fullbefaren» landstryker, og det samme var Skyseil-Jack, o g d e t v a r e n æ r e s

m e g å n å h a m i g j e n . J e g kjørte dag og natt, og passerte ham, men snart var han foran igjen. Av og til hadde han omtrent en dags forsprang, av og til jeg. Jeg fikk hilsen fra ham nå og da gjennom landstrykere som var på vei østover, når han b e f a n t s e g f o r a n m e g , o g d e f o r t a l t e a t h a n v a r b l i t t interessert i Sjømann-Jack og forhørte seg om meg.

Vi ville sikkert ha blitt et flott par om vi hadde møtt h v e r a n d r e . M e n d e t g j o r d e v i i k k e . J e g h o l d t m e g foran ham gjennom hele Manitoba, men han kjørte foran gjennom Alberta, og tidlig en grå, kjølig morgen like østenfor Kicking Horse Pass fikk jeg vite at han var blitt sett kvelden i forveien mellom Kicking Horse Pass og Rogers Pass. Jeg fikk denne meddelelsen på en pussig måte. Jeg hadde kjørt hele natten i e n g o d s v o g n , e n « s i d e d ø

P u l l m a n » o g v a r k r ø p e t u t v e d s k i f t e s t a s j o n

h a l v d ø d a v k u l d e f o r å t i g g e et måltid mat. Det var isende kaldt og tåkete, og jeg bommet noen fyrbøtere som jeg støtte på i lokomotiv-

stallen. Jeg fikk restene av lunsjen deres og nesten en liter himmelsk javakaffe. Jeg varmet opp kaffen, og med det samme jeg satte meg ned for å spise, kom et godstog vestfra. Jeg så en sidedør bli åpnet, og en ung landstryker kom ut. Han kom hinkende over til meg gjennom tåken. Han var stiv av kulde, og leppene var h e l t b l å . J e g d e l t e j a v a e n o g m a t e n m i n m e d h a m , fikk høre om Skyseil-Jack og siden om ham selv. Han var fra min egen by, Oakland, California, og han var medlem av den berømte Boo-gjengen, som jeg hadde kommet borti en og annen sjelden gang. Vi snakket livlig sammen en halv times tid mens vi slukte maten. Så satte godstoget mitt seg i bevegelse, og jeg var med vestover på spor etter Skyseil-Jack.

J e g b l e f o r s i n k e t m e l l o m K i c k i n g H o r s e P a s s o g

Rogers Pass, gikk to dager uten mat og spaserte sytten–atten kilometer den tredje dagen før jeg fikk noe, og likevel lyktes det meg å passere Skyseil-Jack ved Fraser

R i v e r i B r i t i s h C o

b i a . J e g k j ø r t e m e d p a s s a s j e rtogene da og kom fort frem, men det samme må han h a g j o r t , o g

kom til Mission før meg.

M i s s i o n

Vancouver. Herfra kunne man med Northern Pacificbanen fortsette gjennom Washington og Oregon. Jeg spekulerte på hvilken vei Skyseil-Jack ville dra herfra, for jeg trodde jeg var foran ham. Selv skulle jeg videre vestover til Vancouver. Jeg gikk bort til vanntanken for

å etterlate beskjed om det, og der sto Skyseil-Jack og samme dags dato allerede skåret inn. Jeg fortsatte så fort jeg kunne til Vancouver. Men han var forsvunnet.

Du var i sannhet en kongelig landstryker, Skyseil-Jack, og din følgesvenn var «vinden som streifer om i hele verden». Jeg tar hatten av for deg. Du var en «vaskee

bord i et skip, i ruffen på dampskipet, og arbeidet meg sydover mot San Francisco. Skyseil-Jack og SjømannJack! Bevare meg vel, om vi bare hadde støtt på hverandre en gang!

Vanntankene er landstrykerens veiviser. Det er ikke bare for moro skyld at landstrykeren skjærer inn sitt tilnavn, datoen og ruten. Ofte har jeg møtt landstrykere

som har spurt meg inntrengende om jeg har sett den og den eller hans tilnavn (økenavn). Og mer enn én gang har jeg kunnet gi opplysning om at jeg hadde sett hans tilnavn en av de siste dagene, hvilken vanntank det var skåret inn i, og hvilken retning han kjørte i. Og øyeblikkelig satte vedkommende vagabond av gårde etter sin kamerat. Jeg har støtt på landstrykere som for å innh e n t e e n k

v e r

e r h e l e k o n t i n e n t e t o g t i l b a k e i g j e n o g s o m f r e m d e l e s v a r underveis.

Et tilnavn er et psevdonym som landstrykere antar eller godkjenner når kameratene gir dem dette.

Det er få landstrykere som bryr seg om å minnes sin fortid, da de foretok seg noe så uverdig som å arbeide, s å d e t e r s j e l d e n å s t ø t e p å n a v n s o m s k r i v e r s e g f r a forskjellige håndverk. Men jeg kan allikevel huske noen få, som for eksempel: Former Blackey, Maler Rødtopp, C h i R ø r l e g g e r, K j e l e m a k e r e n , S j ø g u t t e n o g B o k t r y kkeren. «Chi» er for øvrig sjargong for Chicago.

Ellers foretrekker gjerne landstrykerne å anta navn som refererer seg til de stedene de kommer fra, som for eksempel: New York Tommy, Pacific Slim, Buffalo Smithy, Canton Tim, Pittsburgh Jack, Syracuse Shine, Troy Mickey, K.L. Bill og Connecticut Jimmy. Så var det «Slim Jim fra Vinegar Hill som aldri arbeidet og aldri vil». En «shine» er alltid en sort og blir antagelig kalt så på grunn av det blanke ansiktet. Texas Shine og Toledo Shine angir både rase og fødested.

Av dem hvis antyder rasen, kan jeg minnes følgend e : F r i s c o - j ø d e n

på hår eller hud, som for eksempel: Chi Hvit, New Jersey-rødtopp, Boston-svarten, Gule Dick og Gule M

formoder var blitt påtvunget sitt .

Det var Kongelig Texas-landstryker, Glade Joe, Pengelens-Connors, Tornadosvarten og Touch McCall. Og det var de hvis skrev seg fra deres fysiske eiendomme-

ligheter, som for eksempel: Vancouver Slank, Detroitsmåen, Ohio-tjukken, Lange Jack, Store Jim, Lille Joe, New York Skjeløye, Chi Nesevis og Pukkel-Ben.

G u t t e -

av navn. Jeg minnes følgende av dem jeg har støtt på her og der i mine landstrykerdager: «Blind»-gutten, Dvergen, Den Hellige, Slåsskjempen, Hurtigløperen, Apekatten, Iowa-gutten, Fløyelsgutten, Taleren (som utvilsomt kunne legge ut) og Skarp Tunge (en uforskammet fyr, vær sikker).

På vanntanken ved San Marcial i New Mexico sto for tolv år siden følgende «spiseseddel» for landstrykere:

(1) Storgaten bra.

(2) Purkene ikke fiendtlige.

(3) Lokomotivstallen godt sovested.

(4) Nordgående tog ikke bra.

(5) Private ikke bra.

(6) Restauranter bare for kokker.

(7) Jernbanehotellet bra bare for kveldsarbeid.

Av nummer 1 kan utledes at byens «storgate» er gunstig for tigging, av nummer 2 at politiet ikke vil sjenere landstrykerne, og av nummer 3 at man kan sove i lokomotivstallen. Nummer 4 er imidlertid tvetydig. Det kan bety at det er vanskelig å kjøre som blindpassasjer med nordgående tog eller at de ikke er gunstige for tigging.

N u m m e r 5 b e t y r a t d e t e r h å p l ø s t å f å n o e i p r i v a t e

hjem, og nummer 6 betyr at bare landstrykere som har vært kokker, kan få mat på restaurantene. Nummer 7 står litt uklart for meg. Jeg vet ikke om Jernbanehotel-

l e t e r e t b r a s t e d å t i g g e p å f o r e n h v i l k e n s o m h e l s t

landstryker om kvelden, eller om det er bra å tigge der o m k v e l d e n b a r e f o r l a n d s t r y k e r- k o k k e r, e l l e r o m e n

h v i l k e n s o m h e l s t l a n d s t r y k e r, k o k k e l l e r i k k e k o k k , kan få noe å spise der mot å arbeide for seg og hjelpe kokkene på hotellet med grovarbeidet.

Av o g t i l s t ø t e r j e g p å l e v n e t s b e s k r i v e l s e r a v m e g selv i aviser, tidsskrifter og biografiske leksika, hvor det i en skånsom form fortelles at det var for å studere sosiologi jeg ble landstryker. Dette er meget vakkert og o m t e n k s o m t a v b i o g r a f e n e , m e n d e t e r i k k e g a n s k e korrekt. Jeg ble landstryker – ja, fordi jeg var lysten på l i v e t , f o r d i j e g h a d d e v a n d r e r b l o d i å r e n e , s o m i k k e

v i l l e l a m e g f a l l e t i l r o . S o s i o l o g i e n v a r n æ r m e s t e n biting, det kom siden, på samme måte som når man blir våt etter å ha tatt seg en dukkert. Jeg begynte som landstryker fordi jeg ikke kunne la være, fordi jeg ikke hadde penger nok i lommen til å betale billetten, fordi jeg var slik skapt at jeg ikke kunne holde på med ett arbeid hele livet, fordi – tja, fordi det var lettere for meg å gjøre det enn å la være.

D e t b e g y n t e i m i n e g e n b y , O a k l a n d , d a j e g v a r seksten år gammel. På den tiden hadde jeg oppnådd et svimlende ry innen den kretsen av eventyrere som jeg hadde gitt meg i lag med; blant dem gikk jeg under

navn av «Østerspiratenes konge». De som befant seg l i k e u t e n f o r m i n k r e t s , s o m f o r e k s e m p e l æ r l i g e s j ø -

f o l k o m k r i n g i b u k t e n , b r y g g e s j a u e r e , y a c h t f o l k o g

d e l o v l i g e e i e r n e a v ø s t

,

«slamp», «banditt», «slyngel», «tyv», «røver» og flere andre ting som ikke var noe pene – men som av oss

b l e o p p f a t t e t s o m k o m p l i m e n t e r o g g j o r d e s i t t t i l a t mitt svimlende ry økte ytterligere.

Det var på denne tiden at forskjellige sammentreff av omstendigheter gjorde at jeg dro ut på mitt første eventyr som landstryker. Det falt seg slik at det ikke var noe å gjøre med østers akkurat da, at jeg hadde noen ulltepper jeg skulle ha fatt i ved Benicia som lå 64 kilometer borte, og at det ved Port Costa, flere kilometer fra Benicia, lå en stjålet båt for anker, bevoktet

a v e n p o l i t i b e t j e n t . D e n n e b å t e n t i l h ø r t e e n v e n n a v

meg ved navn Dinny McCrea. Den var blitt stjålet og etterlatt ved Port Costa av en annen venn av meg som het Whisky Bob. (Stakkars Whisky Bob! I fjor vinter b l e k r o p p e n

l l t a v h u l l e r a v G u d v e t h v e m . ) J e g h a d d e n y l i g k o m m e t tilbake igjen etter å ha vært et stykke oppover langs elven, og fortalte Dinny McCrea hvor båten hans lå, og Dinny McCrea hadde øyeblikkelig tilbudt meg ti dollar for å føre den tilbake til Oakland for ham.

J e g v a r i h ø y g r a d l e d i g p å t o r v e t . J e g s a t t n e d e på bryggen og snakket om det med grekeren Nickey – også en arbeidsledig østerspirat. «La oss dra avsted,»

sa jeg, og Nickey var villig. Han var blakk. Jeg hadde 50 cent og en liten flatbunnet jolle. For pengene kjøpte

j e g e t p a r b

f

a n

,

og brakte det om bord. Så heiste vi sent om ettermiddagen vårt lille spriseil og dro av gårde. Vi seilte hele natten, og neste morgen kom vi seilende for en frisk bris gjennom Carquinez-stredet til Port Costa. Der lå den stjålne båten, knapt åtte meter fra kaien. Vi seilte opp langs siden og lot det lille spriseilet gå. Jeg sendte Nickey forover for å hale opp ankeret, mens jeg begynte å løse seisingene.

En mann kom løpende ut på kaien og ropte til oss. Det var politibetjenten. Det gikk plutselig opp for meg at jeg hadde glemt å få en skriftlig erklæring fra Dinny McCrea om at jeg var bemyndiget til å ta båten i besittelse. Jeg visste også at politibetjenten ville ha minst 25 dollar for å ha tatt båten fra Whisky Bob og tatt vare på den. Og mine siste 50 cent hadde gått til corn e d b e e f o g f r a n s k s e n n e p , o g b e

n

v

a r e 10 dollar. Jeg så fremover til Nickey. Han strevde med l i n e n , s o m s t o l o d d r e t t . « F å d e t l ø s , » h v i s k e t j e g t i l h a m o g s n u d d e m e g o g r o p t e i n n t i l p o l i t i b e t j e n t e n .

Resultatet var at vi snakket i munnen på hverandre, så den ene ikke skjønte hva den andre sa.

Politibetjenten ble mer bydende i røsten, og jeg ble nødt til å høre etter. Nickey halte og dro i ankeret til j e g t r o d d e h a n s k u l l e s p r

-

b e t j e n t e n v a r f e r d i g m e d s i n e t r u s l e r o g a d v a r s l e r,

s p u r t e j e g h a m h v e m h a n v a r. D e n t i d e n h a n k a s t e t bort på å fortelle meg det, satte Nickey i stand til å få a n k e r e t l ø s . J

Ve

politibetjentens føtter var det en leider som førte ned til vannet, og en båt var bundet til leideren. Årene lå ombord. Men båten var låst. Jeg satte all min lit til det.

Jeg følte brisen mot kinnene, la merke til den sterke strømmen, så på de seisingene som ennå holdt seilet fast og lot blikket gli oppover fallene til blokkene, og visste at alt var klart. Så oppga jeg ethvert forsøk på forstillelse.

«Inn med det!» ropte jeg til Nickey og løp bort til seisingene og løsgjorde dem. Betjenten var kommet ned leideren og fomlet med nøkkelen til låsen. Ankeret kom ombord, og den siste seisingen var løs i samme øyeblikk som politibetjentens båt var klar, og han hoppet ned i den og grep årene.

« P i g g f a l l e n e ! » k o m m a n d e r t e j e g m a n n s k a p e t m i t t

og tok samtidig fatt i klofallene. Opp kom seilet i en h å n d v e n d i n g . J e g g j o r d e f a s t o g l ø p a k t e r u t t i l r o rpinnen.

«Strekk det!» ropte jeg til Nickey. Betjenten var like ved å få tak i akterstavnen. Så kom et vindpust og av sted gikk det. Det var storartet. Hvis jeg hadde hatt et svært flagg, ville jeg latt det gå til topps i min triumf.

Betjenten sto oppreist i båten og bannet så det lyste av ham, så den strålende dagen ble ganske blek i sammen-

ligning. Han klaget også over at han ikke hadde noe gevær. Det var også noe vi hadde tatt sjansen på.

For øvrig stjal vi jo ikke båten. Den var ikke betjentens. Vi bare stjal belønningen hans. Og belønningen

reddet vi ikke for oss selv, – det gjorde vi for min venn Dinny McCrea.

Vi k o m t i l B e n i c i a i l ø p e t a v n o e n f å m i n u t t e r, o g

noen minutter senere var ullteppene mine om bord. Jeg flyttet båten til den nedre enden av dampskipsbryggen.

Derfra kunne vi se om det kom noen etter oss. Det var ikke godt å vite. Kanskje betjenten fra Port Costa ville telefonere til betjenten i Benicia. Nickey og jeg holdt krigsråd. Vi lå på dekket i den varme solen med den f r i s k e b r i s e n m o t k i n n e n e m e n s s t r ø m m e n h v i r v l e t

forbi. Det var umulig å legge ut for Oakland før om ettermiddagen, når det ble ebbe. Men vi gikk ut fra at b e t j e n t e n v i l l e h o l d e ø y e m e d C a r q u i n e z - s t r e d e t n å r

ebben begynte, og da var det ikke annet å gjøre enn å vente til neste ebbe klokken to den følgende morgen, så vi kunne slippe forbi vakthunden i mørket.

Vi ble derfor liggende på dekket og røyke sigaretter, og var glade over å være til. Jeg spyttet ut over relingen og la merke til farten på strømmen.

«I denne vinden og med høyvann kunne vi komme like til Rio Vista,» sa jeg.

«Og nå er det frukttid langs elven,» sa Nickey.

« O g l a v v a n n p å e l v e n , » s a j e g . « D e t e r d e n b e s t e tiden av året for å komme til Sacramento.»

Vi reiste oss opp og så på hverandre. Den vidunderlige vestavinden strømmet mot oss som vin. Vi spyttet begge i vannet og målte farten på strømmen. Jeg vil påstå at det var høyvannet og den gunstige vinden som var skyld i det. De appellerte til vårt sjømannsinstinkt. Hvis det ikke hadde vært for dem, ville kjeden av de begivenhetene som sendte meg ut på landstrykerlivet, blitt brutt.

Vi sa ikke et ord, men kastet loss og satte seil. Våre e v e n t y r l a n g s S a c r a m e n t o - e l v e n h ø r e r i k k e h j e m m e her. Vi kom til slutt til byen Sacramento og fortøyde ved bryggen. Vannet var fint, og vi badet det meste av tiden. På sandstripen ovenfor jernbanebroen kom vi s a m m e n m e d e n fl o k k g u t t e r s o m o g s å h o l d t p å å bade. Etter hver gang vi hadde vært uti, lå vi i sanden og snakket. De snakket annerledes enn de fyrene jeg pleide å være sammen med. Det var et nytt språk. Det var gutte-landstrykere, og for hvert ord de sa, sto livet som landstryker mer og mer lokkende for meg. «Da jeg var nede i Alabama,» kunne en av dem si, eller en annen begynte: «Underveis opp med C. & A. fra K. C.» Og en tredje: «På C. & A. er det ikke noe stigbrett til de «blinde».» Og jeg ble liggende stille i s a n d e n o g l y t t e . « D e t v a r i e n l i t e n b y i O h i o … » begynte en av guttene, og en annen: «Har dere noensinne kjørt med «Kanonkulen» på Wabash?» Mens en tredje sier: «Nei, men jeg har fulgt med den «Hvite posten» fra Chicago.» «Snakk om togkjøring – vent

til dere får prøve Pennsylvania, fire spor, ingen vannt a n k e r, t a r i n n v a n n u n d e r f a r t , g å r s å d e t s u s e r. » «Northern Pacific er blitt en dårlig linje.» «Salinas er i k k e b r a , p u r k e n e r fi e n d t l i g . » « J e g b l e f a k k e t i E l

Paso sammen med Moke Kid.» «Mens vi snakker om håndsrekninger, vent til dere kommer borti de franske i omegnen av Montreal – ikke et ord engelsk – og du sier bare, «mornings madame, ikke snakke le fransk,» og gnir deg på magen og ser sulten ut, og hun gir deg et stykke svinekjøtt og et stykke tørt brød.»

Og jeg ble liggende i sanden og lytte. Disse omflakkende fuglene reduserte mine østersrøverier til ingenting. En ny verden av stålstenger, «blind»-vogner og «sidedør-Pullmans», «purker» og bremsemenn, sovesteder og «tyggesaker», arrestasjoner og flukt, gamlekarer, grønnskollinger og proffer. Og bak alt sammen lokket Eventyret. Ok, jeg ville prøve dette nye livet. Jeg sammenlignet meg med disse gutte-landstrykerne. Jeg var like sterk som noen av dem, like kjapp og dristig og oppvakt.

Da de var ferdige med å bade, begynte det å mørkne. De kledde på seg og gikk opp i byen. Jeg gikk med. Guttene begynte å bomme folk for skillinger på gaten. Jeg hadde aldri tigget i mitt liv, og det var det jeg hadde v a n s k e l i g s t f o r å k l a r e d a j e g f ø r s t b e g y n t e å l a n dstryke. Jeg hadde latterlige ideer om tigging. Min filosofi inntil da gikk ut på at det var finere å stjele enn å tigge, og at å plyndre var enda finere, fordi risikoen og

straffen var tilsvarende større. Som østerspirat hadde j e g a l l e r e d e g j o r t m e g f o r t j e n t t i l s å m a n g e f e n g s e l s -

straffer at det ville tatt tusen år i statsfengslet å sone dem. Å røve var mandig, men å tigge var skittent og foraktelig. Men jeg utviklet meg sterkt i de følgende dagene, til jeg kom til å se på tigging som en morsom sport som krevde både omtanke og dristighet.

Men den første kvelden klarte jeg det ikke, og følgen var at da guttene var klare til å gå på en restaurant og spise, var ikke jeg det. Jeg var blakk. Jeg tror det var

M e e n y K i d s o m g a m e g d e t f o r n ø d n e b e l ø p e t , o g v i spiste alle sammen. Men jeg grublet over det mens jeg s p i s t e . H e l e r e n h a d d e l i k e s t o r s k y l d s o m s t j e l e r e n , M e e n y K i d v a r d e n s o m h a d d e t i g g e t , o g j e g h a d d e

utbytte av det. Jeg kom til det resultatet at det var mye verre å hele enn å stjele, og det skulle ikke hende én

gang til. Og det gjorde det ikke heller. Neste dag var jeg på farten og gjorde det like godt som noen av de andre.

Grekeren Nickeys ærgjerrighet gikk ikke i retning av å bli landstryker. Han var ikke heldig med tiggingen, og han gjemte seg en kveld om bord i en lekter som skulle nedover elven til San Francisco. Det er ikke mer enn en uke siden jeg traff ham på en bokserfest. Han hadde gjort fremskritt. Han satt på æresplassen ved ringen. Han er nå manager for boksere og er stolt a v d e t . H a n e r o g s å i n n e n d e l o k a l e s p o r t s k r e t s e n e virkelig litt av en størrelse.

«Ingen gutte-landstryker er fullbefaren før han har v æ r t o v e r ’ b a k k e n ’ » – s å n n l ø d l a n d s t r y k e r l o v e n i Sacramento. Javel, så ville jeg dra over «bakken» og bli immatrikulert. «Bakken» var, i parentes bemerket, Sierra Nevada-fjellene. Hele gjengen skulle på en utflukt over «bakken», og selvfølgelig ble jeg med. Det var French Kids første eventyr som landstryker. Han hadde nettopp rømt fra sitt hjem i San Francisco. Det var han og jeg som måtte vise hva vi dugde til. Min g a m l e « k o n g e » - t i t t e l v a r i m i d l e r t i d f o r s v u n n e t . J e g hadde fått mitt nye økenavn. Jeg het nå «Sjømannsgutten», som ble forandret til «Frisco-gutten» etter at jeg hadde lagt fjellene mellom meg og California.

Central Pacifics hurtigtog skulle gå østover fra stasjonen i Sacramento klokken 10.20 om kvelden – avgangstiden står uutslettelig preget i min erindring. Det var omkring tolv stykker av oss, og vi stilte oss opp i rekke langs skinnene, foran toget, parat til å klyve på. Alle de gutte-landstrykerne som vi kjente der i byen, kom ned for å se oss dra av gårde – og for å se om de kunne hindre oss i det. Det var deres form for spøk, og de var omkring førti stykker om å greie det. Anføreren

v a r e n f

B o b . Sacramento var fødebyen hans, men han hadde flakket omkring i hele landet. Han tok French Kid og meg til side og ga oss gode råd. «Vi skal forsøke å hindre gjengen deres fra å henge på,» sa han. «Dere to er veike. Resten av gjengen kan ta vare på seg selv. Så snart dere

to entrer en «blind», klyv opp på «dekket». Og hold dere på dekket til dere er kommet forbi knutepunktet Roseville, for der er purken fiendtlig, og haler inn hver kjeft de får tak i.»

L o k o m o t

i b e v egelse. Det var tre «blinde» på det – og plass til oss alle.

De tolv av oss som prøvde å henge på, ville ha foretrukket å entre toget i all stillhet, men de førti kameratene våre kløv opp på toget helt åpenlyst og laget et f

toget med en gang, det vil si jeg kløv opp på taket på en av postvognene. Der ble jeg liggende mens hjertet dundret i meg, og hørte på underholdningen. Hele togpersonalet var foran, og guttene ble hevet av i en fei, d e n e n e e t t e r d e n a n d r

meter, stanset det, og personalet kom igjen forover og h e v a v d e m s o m v a r i g j e n . J e g v a r d e n e n e s t e s o m kjørte videre med toget.

Tilbake på stasjonen, omgitt av to eller tre av dem s o m h a d d e s e t t u l y k k e n , l å F r e n c h K i d m e d b e g g e bena kappet av. French Kid hadde glidd eller snublet – det var det hele, og hjulene hadde gjort resten. Sånn b l e j e g i n n v i d d s o m l a n d s t r y k e r. D e t v a r f ø r s t t o å r senere jeg så French Kid igjen og undersøkte «stumpe n e » h a n s . D e t v a r s i m p e l h ø fl i g h e t . « K r ø p l i n g e r » liker alltid å få «stumpene» beskuet. Noe av det mest underholdende en kan se når en er ute og flakker, er et møte mellom to krøplinger. Deres skavanker er et

utmerket samtaleemne. De forteller hverandre hvordan det hendte, gir en beskrivelse av det de husker av a m p u t a s j o n e n , k o m m e r m e d k r i t i s k e b e m e r k n i n g e r om sin egen og andres kirurger, og det hele ender med at de trekker seg tilbake, tar av bandasjene og sammenligner stumpene.

Men det var ikke før flere dager senere, da resten av gjengen nådde meg igjen i Nevada, at jeg fikk høre om det som var tilstøtt French Kid. Gjengen var for øvrig i dårlig forfatning. De hadde vært med på en jernbaneulykke ved snøoverbyggene. Glade Joe gikk på krykker, med to smadrede ben, og resten av dem hadde forskjellige skrammer og kvestelser.

Imidlertid lå jeg på taket av postvognen og forsøkte å huske om Roseville, som Bob hadde advart meg mot, v a r f ø r s t e e l l e r a n d r e s t a s j o n . F o r s i k k e r h e t s s k y l d utsatte jeg å klyve ned på plattformen til jeg var kommet forbi den andre stasjonen. Og da kløv jeg heller ikke ned. Det hele var nytt for meg, og jeg følte meg sikrere der jeg var. Men jeg fortalte aldri gjengen at jeg h o l d t m e g p å d e k k

Nevada, mellom snøoverbygg og gjennom tunneler, og h e l t n e d t i l Tr

e n e , hvor vi kom frem klokken syv om morgenen. En slik ting var vanærende, og jeg ville blitt til latter for hele

fl o k k e n . D e

min første tur over «bakken» foregikk. Hva gjengen angår, fant den at jeg var god nok, og da jeg kom til-

bake over «bakken» til Sacramento, var jeg fullbefaren gutte-landstryker.

Allikevel hadde jeg meget å lære ennå. Bob var min veileder, og han var dyktig. Jeg husker en kveld da jeg

m i s t e t h a t t e n m i n i e t s l a g s m å l . ( D e t v a r m a r k e d i Sacramento, og vi fløy omkring i byen og moret oss.)

Der sto jeg barhodet i gaten, og det var Bob som kom meg til hjelp. Han tok meg til side, bort fra gjengen, og fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg var litt redd for å følge hans råd. Jeg hadde nettopp kommet ut av fengslet, hvor jeg hadde oppholdt meg i tre dager, og jeg visste at hvis politiet fakket meg igjen, ville jeg sitte nydelig i det. På den annen side kunne jeg ikke vise at jeg var redd. Jeg hadde vært over «bakken», jeg var fullbefaren som de andre, og jeg var nødt til å holde mål. Så jeg bestemte meg til å gjøre som han foreslo, og han fulgte med for å se hvordan det gikk.

Vi stilte oss opp på hjørnet av K-gaten og – såvidt jeg husker – Femte. Det var tidlig på kvelden, og det v a r f u l l t a v f o l k u t e . B o b s å u n d e r s ø k e n d e p å h o d eplagget til hver eneste kineser som gikk forbi. Jeg undret meg ofte på hvordan gutte-landstrykerne alltid kunne gå med fem-dollars Stetson-hatter, og nå fikk jeg vite d e t . D e fi k k d e m p å s a m m e m å t e n s o m j e g s k u l l e f å min, fra kineserne. Jeg var nervøs – det var så mange f o l k u t e , m e n B o b v a r k a l d s o m e t i s f j e l l . H a n t r a k k meg tilbake flere ganger, når jeg spent og nervøs skulle til å nærme meg en kineser. Han ville jeg skulle få en

god hatt, og en som passet meg. Snart kom det en hatt forbi som hadde den rette størrelsen, men som ikke var ny, og etter et dusin umulige hatter kunne det komme en som var ny, men ikke av rett størrelse. Og når det s å k o m e n s o m v a r b å d e n y o g a v r e t t s t ø r r e l s e , v a r bremmen enten for stor eller ikke stor nok. Du store verden, så nøye Bob var på det. Jeg ble til slutt så opphisset at jeg kunne ha revet til meg en hvilken som helst hatt.

Til slutt kom hatten, nettopp den ene hatten i Sacramento som jeg skulle ha. Jeg visste at det var hatten med én gang jeg fikk øye på den. Jeg så på Bob. Han så seg omkring etter politiet, så nikket han på hodet. Jeg løftet hatten av hodet på kineseren og satte den på mitt eget. Den passet akkurat. Så satte jeg av gårde.

J e g h ø r t e B o b s r o p , o g fi k k e t g l i m t a v h a m d a h a n gikk i veien for den sinte mongolen og spente ben for h a m . J e g l ø p v i d e r e . J e g l ø p r u n d t n e s t e h j ø r n e o g rundt neste igjen. Den gaten jeg kom inn i, var ikke så f u l l a v f o l k s o m K - g a t e n , o g j e g g i k k l a n g s o m t a v gårde og fikk pusten igjen, mens jeg gratulerte meg selv med ny hatt og at jeg var unnsluppet.

O g d a k o m p l u t s e l i g d e n b a r h o d e t e k i n e s e r e n l ø p e n d e r u n d t h j ø r n e t b a k m e g . S a m m e n m e d h a m kom et par kinesere til, og i hælene på dem kom det et halvt dusin menn og gutter. Jeg løp til neste hjørne, fór over gaten og rundt neste hjørne. Jeg var sikker på jeg h a d d e r i s t e t h a m a v m e g , o g j e g b e g y n t e å g å i g j e n .

M e n r u n d

løpende. Det var den gamle historien om haren og skilpadden. Han kunne ikke løpe så fort som meg, men h a n g

luntetrav, mens han ødslet med pusten sin ved å utstøte høye forbannelser. Han kalte hele Sacramento til vitne

på den vanæren han var blitt utsatt for, og en god del a v S

t

den utrettelige mongolen og den stadig økende folkesvermen halte inn på meg. Men da en politibetjent til slutt begynte å delta i forfølgelsen, satte jeg alle krefter til. Jeg løp frem og tilbake, i krinkler og kroker, og jeg skal banne på at jeg løp minst tyve kvartaler i ett kjør. Og jeg så aldri den kineseren igjen. Hatten var flott, e n s p l i t t e r n y S t e t s o n , o g j e g b l e g j e n s t a n d f o r h e l e gjengens misunnelse. Den var dessuten et bevis på at jeg holdt mål. Jeg hadde den et helt år.

Gutte-landstrykerne er hyggelige fyrer – når en får d e m p å t o m a n n s h å n d o g d e f o r t e l l e r « h v o r d a n d e t hendte», men når de løper i flokk, skal man passe seg for dem. Da er de ulver, og som ulver er de i stand til å gjøre det av med den sterkeste mann. I slike tilfelle er de ikke feige. De hiver seg på en mann og holder seg fast i ham med all den styrke de har i sine seige kropper, helt til han ligger hjelpeløs over ende. Jeg har sett dem gjøre det flere ganger, så jeg vet hva jeg snakker om. Hensikten er vanligvis å plyndre mannen. Og en

skal passe seg for «kraftens arm». Hver eneste gutt i den gjengen jeg flakket omkring med, var en mester i det trikset. Selv French Kid kunne klare det før han mistet bena.

Jeg ser tydelig for meg det jeg en gang var vitne til i «Pilekrattet». Pilekrattet var en treklynge på et øde stykke mark like ved jernbanestasjonen, og ikke mer e n n f e m m i n u t

D e t e r kveld, og opptrinnet foregår i det bleke lyset fra stjernene. Jeg ser en røslig arbeidskar midt inne i en flokk med gutte-landstrykere. Han forbanner dem forbitret og er så sikker på sin egen styrke at han ikke er det minste redd. Han veier omkring åtti kilo, og musklene hans er harde, men han vet ikke hva han er kommet ut for. Guttene freser. Det er ikke noe vakkert syn. De stormer inn fra alle sider. Han langer ut slag og snurrer rundt. Barbergutten står ved siden av meg. I samme øyeblikk som han snurrer rundt, hopper Barbergutten frem og gjør trikset. Han setter kneet inn i ryggen på mannen, den høyre hånden legger han bakfra om halsen hans, og presser benet i håndleddet mot halsåren.

Så kaster Barbergutten seg bakover med hele sin vekt. Det er en kraftig vektstang. Dessuten kan ikke mannen trekke pusten. Det er «kraftens arm». Mannen gjør motstand, men han er allerede praktisk talt hjelpeløs. Gutte-landstrykerne svermer opp på h a m f r a a l l e k a n t e r, k l y n g e r s e g t i l a r m e n e o g b e n a og kroppen, og som en ulv i strupen på en elg henger

B a r b e r

faller over ende og blir liggende under haugen av gutter.

B a r b e r g u t t e n s k i

M e n s n o e n a v

.

andre fast på bena hans så han ikke kan sparke. For å forbedre stillingen ytterligere, tar de av ham skoene.

Og mannen gir seg. Han er slått. Med «kraftens arm»

om halsen har han også vanskelig for å trekke pusten. Han utstøter uhyggelige, halvkvalte lyder, og guttene

s k y n d e r s e g . D e h a r v i r k e l i g i k k e t i l h e n s i k t å d r e p e ham. Så er det gjort. Ved et ord fra en av dem slipper alle taket på én gang, og guttene sprer seg. En av dem farer av gårde med mannens sko i hånden – han vet o m e t s t e d h v o r h a n k a n f å e n h a l v d o l l a r f o r d e m .

Mannen reiser seg og blir sittende forvirret og hjelpeløs og se seg om. Selv om han hadde lyst til det, ville det være håpløst å begynne jakten på dem i strømpelesten. Jeg blir stående et øyeblikk og se på ham. Han tar seg til strupen, utstøter noen tørre, harkende lyder, gjør noen underlige kast med hodet som for å bringe på det rene at det fremdeles sitter der det skal. Så stikker jeg av gårde etter flokken og ser aldri mannen igjen – men jeg vil allikevel alltid se ham for meg der han

s i t t e r u n d e r s t j e r n e n e , n o k s å f o r t u m l e t , l i t t r e d d o g

meget pjusket og oppløst, mens han gjør de underlige bevegelsene med hodet og halsen.

Fulle menn er et yndet bytte for gutte-landstrykerne.

De er stadig på utkikk etter fulle menn, likegyldig hvor

d e b e fi n n e r s e g . E n f u l l m a n n e r d e r e s s e l v f ø l g e l i g e

offer, som fluen er edderkoppens. Det er et fornøyelig syn å se gutte-landstrykerne «ta vare» på en full mann, særlig når han er hjelpeløs og det ikke er fare for å bli

f o r s t y r r e t . F ø r s t o

f

t f

i

r d e t i l s e g f y l l i k e n s penger og verdisaker. Guttene sitter på huk omkring h a m s o m e n fl o k k i n d i a n e r

. E n a v

i p

. Av med det. En annen trenger undertøy. Det blir trukket av ham, og ermene og bena blir forkortet med en kniv. Vennligsinnete landstrykere blir kanskje tilbudt å fors y n e s e g m e d j a k k e o g b u k s e r, s o m e r f o r s t o r e f o r guttene. Til slutt forsvinner de, og etterlater sine kasserte filler ved siden av den fulle mannen.

J e g s e r e t a n n e t o p p g j ø r f o r m e g . D e t e r e n m ø r k kveld. Min gjeng kommer gående bortover fortauet i en av forstedene. Foran oss under en elektrisk lampe er en mann i ferd med å skrå over gaten. Det er noe prøvende og planløst ved gangen hans. Guttene værer øyeblikkelig et bytte. Mannen er full. Han tumler over det andre fortauet og blir borte i mørket, idet han tar e n s n a r v e i o v e r e n å p e n p l a s s . D e t b l i r i k k e g j o r t a n s k r i k , m e n fl o k k e n s p r i n g e r a v g å r d e e t t e r h a m i full fart. De når ham igjen midt på den åpne plassen. Men hva i all verden er dette? – Fresende og fremmede skikkelser, små og utydelige og truende, befinner seg mellom gjengen og byttet. Det er en annen flokk med gutte-landstrykere, og under en fiendtlig pause får vi

vite at byttet er deres, og at de har fulgt etter ham ti–tolv kvartaler, og at vi ikke skal blande oss i deres affærer. Men vår tilværelse er som urtidens. Disse ulvene er ulvevalper. (Jeg tror i det hele tatt ikke at en eneste av dem var mer enn tolv–tretten år. Jeg traff noen av dem senere og fikk vite at de hadde kommet samme dag over «bakken» og at de skrev seg fra Denver og

S a l t L a k e C i t y . ) Vå

s

o

som skal ha ham. Han ramler omkull midt inne i flokk e n , o g k a

h a n s k r o p p . U n d e r skrik og tårer og klynking fra ulvevalpene blir vi kvitt dem og begynner å ta oss av den fulle. Men jeg vil allt i d k o m m e t i l å h

omtåkete forbløffelse over dette slagsmålet som oppsto så plutselig på den åpne plassen. Jeg kan se ham for meg som han satt der i mørket i sin sløve forundring og godmodig forsøkte å mekle i dette brokete sammenstøtet, som han ikke forsto betydningen av. Og jeg husker det dypt krenkede uttrykket i ansiktet hans da han – uskyldig som han var – ble tatt fatt i av mange hender og veltet over ende. «Byltlandstrykeren» er også et yndet bytte for guttel a n d s t r y k e r n e . E

e n l a n d s t r y k e r som arbeider. Navnet skriver seg fra den rullen med ulltepper han fører med seg, og som betegnes som en « b y l t » . S i d e n h a n a r b e i d e r, p l e i e r b y l t l a n d s t r y k e r e n

ofte å ha noen småpenger på seg, og det er disse småp e n g e n e g u t t e - l a n d s t r y k e r n e v i l h a t a k i . D e t b e s t e jaktterrenget for bylt-landstrykere er skurene, låvene, tømmerlagrene og i nærheten av jernbanestasjonene.

Og den beste tiden å gå til angrep på er mot natten, når byltlandstrykeren søker disse stedene for å pakke seg inn i ullteppene og sove.

Amatører i landstrykerfaget var også utsatt for overlast fra gutte-landstrykernes side. Man betraktes som amatør når man begir seg ut på landstryking i moden

a l d e r. E n g u t t s o m l a n d s t r y k e r, b e t r a k t e s i k k e s o m

a m a t ø r o m h a n e r a l d r i s å g r ø n n . H a n e r e n g u t t elandstryker eller en småkriminell, og hvis han flakker om med en proff, kalles han en kompanjong. Jeg var aldri kompanjong, for det passet meg ikke å bli «tatt

m e d » a v e n p r o ff . J e g v a r f ø r s t g u t t e - l a n d s t r y k e r o g

s i d e n p r o ff . F o r d i j e g b e g y n t e i s å u n g a l d e r, v a r j e g

a l d r i « a m a t ø r » . I e n k o r t e r e p e r i o d e , i l ø p e t a v d e n

t i d e n d a j e g f o r a n d r e t m i t t f r a F r i s c o - g u t t e n t i l S j ø -

mann-Jack, ble jeg riktignok mistenkt for å være det. Men de som mistenkte meg, skiftet fort mening da de ble nærmere kjent med meg, og snart hadde jeg den fullbefarne landstrykers umiskjennelige vesen og alle kjennetegn på en vaskeekte, tvers-igjennom proff. Og la meg få sagt med én gang at proffene er aristokratiet blant landstrykerne.

D a j e g k o m t i l b a k e o v e r « b a k k e n » f r a N e v a d a , viste det seg at en eller annen elve-pirat hadde stjålet

Dinny McCreas båt. (En besynderlig ting er at til dags d a t o k a n j e g i k k e h u s k e h v o r d e t b l e a v d e n j o l l e n

som grekeren Nickey og jeg seilte med fra Oakland til Port Costa. Jeg vet at betjenten ikke fikk den, og jeg vet at den ikke fulgte med opp Sacramento-elven, og det er alt jeg vet.) Med tapet av Dinny McCreas båt hadde jeg bundet meg til landstrykerlivet, og da jeg ble lei av Sacramento, tok jeg avskjed med gjengen (som på sin vennlige måte forsøkte å få meg hevet av toget da jeg dro) og tok veien ned San Joaquin-dalen.

L a n d s t r y k e r l i v e t h a d d e f å t t t a k i m e g o g v i l l e i k k e slippe meg, og senere, da jeg hadde vært til sjøs og gjort både det ene og det andre, tok jeg landstrykerlivet fatt på ny, gjorde lengre turer, ble en og en proff, og tok den dukkerten i sosiologi som gjorde meg våt til skinnet.

To tusen landstrykere

Jeg var en gang så heldig å reise to uker sammen med en hær på to tusen landstrykere. Denne var kjent som Kellys hær. General Kelly og hans helter hadde kapret tog gjennom det ville Vesten helt fra California, men de måtte gi opp da de var kommet på den andre siden av Missouri og møtte det forfinede Østen. Østen hadde ikke på noen måte til hensikt å gi to tusen landstrykere fri reise. Kellys hær lå en tid fullstendig hjelpeløs ved Council Bluffs. Den dagen jeg støtte på den, marsjerte hæren ut for å kapre et tog, fullstendig desperat over forsinkelsen.

Det var et imponerende syn. General Kelly satt på en praktfull sort ganger, og til de krigerske tonene fra fl ø y t e r o g t r o m m e r m a r s j e r t e h a n s t o t u s e n m a n n a v gårde med vaiende faner, kompani etter kompani i to bataljoner nedover veien til et lite sted som heter Weston, elleve kilometer borte. Som den nyeste rekrutten befant jeg meg i det siste kompaniet av siste bataljons annen avdeling, og dessuten i siste rekke av baktroppen. Hæren slo leir ved Weston, ved siden av jernbanelinjen. Eller rettere sagt linjene, for det var to linjer som

gikk gjennom Weston: Chicago, Milwaukee og St. Paul, og Rock Island.

Det var vår hensikt å ta det første toget som kom, men jernbaneadministrasjonen forkludret planene våre.

o

døde skinnegangene, begynte imidlertid befolkningen i Omaha og Council Bluffs å røre på seg. De forberedte seg på å samle en gjeng, kapre et tog i Council Bluffs, kjøre det ned til oss og forære oss det. Men jernbanea d m i n i s t

d

e

. D e ventet ikke på gjengen. Tidlig om morgenen den andre dagen kom et lokomotiv med én eneste passasjervogn til stasjonen og kjørte inn på et sidespor. Ved dette tegn på liv stilte hele hæren seg opp ved siden av sporet. M e n a l d r i e r e n d ø d j e r n b a n e t i l d e g r a d e r v e k k e t

t i l l i v e i g j e n s o m n å . F r a v e s t h ø r t e v i fl ø y t e n t i l e t lokomotiv. Det kom i vår retning, østgående. Vi skulle østover. Rekkene av landstrykere kom i bevegelse og begynte å gjøre seg parat. Det pep fort og rasende, og toget dundret forbi i full fart. Det fantes ikke den land-

s t r y k e r s o m k u n n e h a e n t r e t d e t . E n d a e t l o k o m o t i v pep, og enda et tog passerte i full fart, og enda ett, og ett til, tog etter tog, tog etter tog, til de til slutt besto av alle mulige slags vogner, passasjervogner, lukkede og å p n e g o d s v o g n e r, u t s l i t t e l o k o m o t i v e r, p o s t v o g n e r, personalvogner og alt tenkelig kassert jernbanemateriell som samler seg opp ved de store jernbanene. Da

Council Bluffs var helt tømt for alt som fantes av materiell, gikk lokomotivet og den ene vognen av sted, og jernbanesporene lå der igjen som døde. Dagen gikk, neste dag kom og gikk, ingenting rørte seg, og de to tusen landstrykerne lå ved jernbanelinjene i sludd og regn og hagl. Men den kvelden spilte folkene i Council Bluffs jernbaneadministrasjonen et puss. En fl o k k s a m l e t s e g i C o u n c i l B l u ff s , g i k k o v e r e l v e n t i l Omaha, slo seg sammen med en flokk derfra og gikk til angrep på Union Pacifics verksteder og lagre. Først fikk de tak i et lokomotiv, så fikk de skranglet sammen et tog, deretter stimlet de to flokkene om bord, kjørte over Missouri og ned Rock Island-linjen for å overlate toget til oss. Administrasjonen forsøkte å hindre det, men det mislyktes, til usigelig redsel for linjevokteren og en av hans assistenter ved Weston. Disse to forsøkte, etter hemmelig telegrafisk ordre, å avspore toget med våre hjelpere ved å rive opp skinnene. Men vi hadde mistanke og hadde våre speidere ute. De ble grepet på fersk gjerning, og linjevokteren og hans assistent som fant seg omgitt av to tusen rasende landstrykere, forberedte seg på å sette livet til. Hva det var som reddet dem, kan jeg ikke huske, med mindre det skulle være togets ankomst.

Nå var det vår tur til å mislykkes, og vi gjorde det grundig. I hastverket hadde de to flokkene fra Council B l u ff s o g O m a h a i k k e f å t t s a t t o p p e t t o g s o m v a r langt nok. Det var ikke plass til to tusen landstrykere.

S å d e t b l e e n s t o r s a m m e n k o m s t m e l l o m l a n d s t r y k -

erne og folkene fra de to byene, med taler og sang og broderlige vennskaps-forsikringer. Så skiltes de. Den store flokken tok det toget de hadde kapret tilbake til Omaha, og landstrykerne begynte neste morgen den 225 kilometer lange marsjen til Des Moines. Det var ikke før Kellys hær hadde kommet over Missouri at den begynte å gå, og den kjørte aldri siden. Det kostet jernbanene en masse penger, men de handlet som de gjorde for prinsippets skyld, og de vant.

Underwood, Leola, Menden, Avoca, Walnut, Marno,

A t l a n t i c , Wy o t o , A n i t a , A d a i r, A d a m , C a s e y , S t u a r t , D e x t e r, C a r l h a m , D e S o t o , Va n M e t e r, B o o n e v i l l e , Commerce, Valley Junction – hvor levende navnene på de byene står for meg når jeg studerer kartet og følger

r u t e n v å r

b ø n d e n e i I o w a ! D e m ø t t e o s s m e d v o g n e n e s i n e o g

k j ø r t e b a g a s j e n v å r, g a o s s v a r m l u n s j v e d v e i k a n t e n ; borgermestrene i de koselige små byene holdt velkomsttaler og skyndte på oss for at vi skulle komme videre, vi ble møtt av deputasjoner av småpiker og unge damer, og gode borgere kom ut i hundrevis og marsjerte arm i arm ved siden av oss nedover hovedgatene. Det var sirkusdag når vi kom til byen, og hver eneste dag var sirkusdag, for det var mange byer.

Om kvelden kom hele befolkningen og besøkte oss

i l e i r e n . H v e r t k o m p a n i h a d d e s i t t l e i r b å l , o g r u n d t

h v e r t b å l f o r e g i k k d e t e t e l l e r a n n e t . K o k k e n e i m i t t

kompani, kompani L, var flinke til å synge og danse og sto for det meste av underholdningen. I en annen del a v l e i

Han ble også benyttet til å trekke ut tenner i hæren, og s i d e n u

måltidene, var det en rikelig variasjon av begivenheter til å stimulere vår fordøyelse. Tannlegen hadde ingen bedøvelsesmidler, men to eller tre av oss var alltid villige til å holde pasienten under behandlingen. Ved siden av den underholdningen som kompaniene kunne prestere, ble det i alminnelighet holdt gudstjenester, hvor lokale predikanter forrettet, og det ble alltid holdt en mengde politiske taler. Det ene avløste det andre, og det var stadig noe som foregikk. Blant to tusen landstrykere kan man plukke ut adskillige talenter av forskjellig slag. Jeg husker vi hadde et utmerket baseballlag, og om søndagen pleide vi slå et eller annet lokalt lag sønder og sammen, ofte to ganger på samme dag. Under en foredragsturné i fjor kom jeg kjørende inn til Des Moines i en Pullmanvogn – jeg mener ikke en « s i d e d ø r- P u l l m a n » , m e n e n v i r k e l i g P u l l m a n . M i t t hjerte begynte å banke da jeg i utkanten av byen fikk

ø y e p å d e

. D

d e r v e d d e t ovnstøperiet vi tolv år tidligere slo oss ned og bannet p å a t f ø t t e n e v a r s å s å r e a t v i i k k e v i l l e g å e t t s k r i t t videre. Vi tok det gamle ovnstøperiet i besittelse og for-

v

talte Des Moines at her ville vi bli – at vi hadde spasert inn, men at det ikke kunne falle oss inn å spasere ut.

D e s M o i n e s v a r g j e s t f r i , m e n d e t t e v a r a l l i k e v e l f o r meget av det gode. Gjør et lite regnestykke, kjære leser.

N å r 2 0 0 0 l a n d s t

r t r e o r d e n t l i g e m å l t i d e r

om dagen, blir det 6000 per dag, 42 000 per uke, eller 168 000 måltider per måned – regnet etter årets kort-

e s t e m å n e d . O g d e t e r i k k e s å l i t e . Vi h a d d e i n g e n penger. Des Moines måtte være vert.

Des Moines var fortvilet. Vi lå i vår leir, holdt poli-

t i s k e t a l e r o g k i r k e k o n s e r t e r, t r a k k u t t e n n e r, s p i l t e

b a s e b a l l o g s p i s t e s e k s t u s e n m å l t i d e r o m d a g e n , o g

D e s M o i n e s b e t a l t e . D e s M o i n e s k o m m e d b ø n n l i g e henvendelser til jernbanene, men de var umedgjørlige, de sa at vi ikke fikk kjøre, det var ikke mer å si om den saken. Å tillate oss å kjøre ville være å gjøre en unntag e l s e , o g d e t s k u l l e i k k e b l i n o e n u n n t a g e l s e r. O g v i

f o r t s a t t e f r e m d e l e s å s p i s e . D e t v a r d e t s o m g j o r d e situasjonen så uhyggelig. Vi skulle til Washington, og Des Moines ville ha måttet oppta kommunelån for å betale billetten for oss, selv om vi fikk moderasjon. Og hvis vi ble der stort lenger, ville byen måtte oppta lån allikevel.

S å v a r d e t e t l o k a l t g e n i s o m l ø s t e p r o b l e m e t . Vi ville ikke gå. All right. Vi skulle bli transportert. Fra Des M o i n e s t i l K e o k u k v e d M i s s i s s i p p i fl ø t D e s M o i n e selven. Denne strekning av elven var 483 kilometer lang. Vi kunne dra den veien, sa det lokale geniet, og når vi

f ø r s t h a d d e v å r e f a r t ø y e r, k u n n e v i f o r t s e t t e n e d o v e r

Mississippi til Ohio, derfra var det ikke lange veien over fjellene til Washington.

Des Moines satte i gang en innsamling. Borgere som hadde sin bys ve og vel på hjertet, bidro med flere tusen dollar. Det ble innkjøpt store kvanta tømmer, tauverk, spiker og vatt til tetning, og på bredden av elven Des Moines ble det innvarslet en ny æra på skipsbyggingens område. Nå er Des Moines-elven så liten at den helt ufortjent har fått navnet «elv». I de rommelige vestlige t r a k t e

. D

e l d s t e a v i n n b y g g e r n e r i s t e t p å h o d e t o g m e n t e a t v i ikke ville klare det, det var ikke nok vann i elven for oss. Des Moines var likeglad bare de ble kvitt oss, og vi var så velnærte og optimistiske at vi også var likeglade.

Onsdag 9. mai 1894 dro vi av gårde på vår veldige landtur. Des Moines hadde sluppet heldig fra det, og byen skylder å reise en statue av det lokale geniet som h j a l p d e n u t

. D e s M o i n e s m å t t e r i k t i g n o k b e t a l e f o r b å t e n

, v

h

d e s p i s t

k s t i s e k s tusen måltider ved støperiet, og vi tok ytterligere tolv tusen måltider med oss – for ikke å sulte i hjel på veien. Men tenk bare på hva det ville betydd om vi hadde blitt i Des Moines elleve måneder istedenfor elleve dager. Da vi dro av sted, sa vi også at vi ville komme tilbake til Des Moines hvis vi ikke klarte å komme oss nedover elven.

Det var naturligvis vel og bra å ha tolv tusen måltider i intendanturen, og intendantene hadde sikkert adskillig glede av dem, for intendanturen forsvant med én gang, og de som var i den båten jeg var med, så iallfall ikke

m

o m k a l

med menn vil man alltid finne en viss prosent som skulker unna, noen som er helt håpløse, enkelte jevnt alminnelige, og andre igjen som er smarte. Det var ti mann i min båt, og det var de ypperste av kompani L. De var alle smartinger. Jeg var en av de ti av to grunner. For det første var jeg like kjapp og smart som noen annen landstryker, og for det andre var jeg «Sjømann-Jack».

J e g h a d d e k j e n n s k a p t i l b å t e r o g s e i l a s . Vi t i g l e m t e de resterende førti mann i kompani L, og da vi hadde måttet unnvære ett måltid mat, glemte vi intendanturen.

Vi var uavhengige. Vi dro nedover elven «for egen regning», skaffet oss våre egne «tyggesaker» og slo hver eneste båt i flåten, og iblant – det bedrøver meg å måtte si det – tok vi de forsyningene som bøndene hadde samlet til hæren.

En vesentlig del av den turen nedover Des Moineselven holdt vi oss fra en halv til en hel dag foran hæren.

Vi h a d d e f å t t t a k i e n d e l a m e r i k a n s k e fl a g g . N å r v i nærmet oss en liten by, eller så en gruppe bønder på bredden, heiste vi flaggene, sa vi var «fortroppen» og forlangte å få vite hva de hadde samlet inn av proviant til hæren. Vi representerte selvfølgelig hæren, og vi fikk

o v e r l a t t p r o v i a n t e n . Vi v a r i k k e s m å l i g e . Vi t o k a l d r i

mer enn vi selv kunne klare. Men vi tok det beste av alt. Hvis for eksempel en eller annen elskverdig bonde hadde skjenket tobakk for adskillige dollar, tok vi den.

Vi tok også smør og sukker, kaffe og hermetikk, men

n å r p r o v i a n t e n b e s t o a v s e k k e r m e d b ø n n e r o g m e l , eller to–tre slaktede okser, lot vi det resolutt bli igjen,

m e d b e s k j e d o m å o v e r l a t e d e t t i l i n t e n d a n t u r b å t e n e som fulgte etter oss.

D u v e r d e n , v i t i l e v d e h ø y t p å d e n t u r e n ! G e n e r a l

K e l l y f o r s ø k t e l e n g e o g f o r g j e v e s å s t a n s e o s s . H a n

sendte to roere av gårde i lette båter med rund bunn for å stanse oss og gjøre ende på vår sjørøverkarriere.

De nådde oss igjen også, men det var to av dem og ti

a v o s s . G e n e r a l K e l l y h a d d e g i t t d e m b e m y n d i g e l s e

t i l å t a o s s t i l f a n g e , o g d e f o r t a l t e o s s d e t . D a v i g a

uttrykk for vår uvilje mot å bli tatt til fange, rodde de alt de orket til neste by for å få myndighetenes hjelp.

Vi dro i land med én gang og inntok en tidlig middag, og under dekke av mørket gled vi forbi byen og dens myndigheter.

Jeg førte dagbok på en del av turen, og når jeg nå blar gjennom den, legger jeg merke til en setning som stadig går igjen, nemlig «Lever flott». Og vi levde flott.

Vi forsmådde til og med å koke kaffe av vann. Vi laget kaffe av melk, og den herlige drikken kalte vi, hvis jeg ikke husker feil, «lys Wiener».

Mens vi var foran og tok det beste av alt, og inten-

d a n t u r e n v a r f o r s v u n n e t l a n g t b a k o s s , k o m h o v e d -

styrken i midten og sultet. Dette var riktignok hardt for hæren, men vi ti var individualister. Vi hadde initiativ

o g f o r e t a k s o m h e t . D e t v a r v å r b r e n n e n d e o v e r b e v i s -

n i n g a t m a t e n t i l h ø r t e d e n m a n n s o m fi k k t a k i d e n

først, og at «lys Wiener» var for de sterke. Det hendte en gang at hæren var uten mat i to døgn, og så kom den til en liten landsby på omkring tre hundre innbyggere. Jeg kan ikke huske bestemt hva den het, men jeg tror det var Red Rock. Denne landsbyen hadde, i likhet

m e d a l l e d e a n d

s l a g s s i k k e r h e t s k o m i t é . O m m a n r e g n e r f e m i h v e r familie, besto Red Rock av seksti familier. Sikkerhetsk o m i t e e n g i k k n e s t e n f r a v e t t e t a v s

t

båtene sine i to og tre rekker bak hverandre langs elveb r e d d e n . G e n e r a l K e l l y v a r e n r e t t f e r d i g m a n n . H a n

hadde ikke til hensikt å gjøre det altfor vanskelig for byen. Dessuten hadde hæren sin pengebeholdning.

Men sikkerhetskomiteen tapte fullstendig hodet. «Ingen oppmuntring til de uinnbudne gjestene» var d e n s p r o g r a m , o g d a g e n e r a l K e l l y v i l l e k j ø p e m a t , nektet komiteen å selge. Den hadde ingenting å selge; general Kellys penger var ikke gangbare i deres by. Og så gikk general Kelly over til handling. Trompetene lød.

H æ r e n f o r l o t b å t e n e o g s t i l t e s e g i s l a g o r d e n l a n g s bredden. Komiteen var vitne til det. Generalen fattet seg i korthet.

«Gutter,» sa han, «når var siste gang dere spiste?»

«I forgårs,» skrek de.

«Er dere sultne?»

D e t l ø d e t ø r e d ø v e n d e j a f r a t o t u s e n s t r u p e r. S å

snudde general Kelly seg mot komiteen og sa:

«Mine herrer, dere forstår hvordan situasjonen ligger an. Mine menn har ikke spist på to døgn. Hvis jeg slipper dem løs på byen deres, kan jeg ikke ta ansvaret for det som kommer til å skje. De er desperate. Jeg tilbød meg å kjøpe mat, men dere nektet å selge. Jeg trekker nå mitt tilbud tilbake. Isteden stiller jeg et forlangende.

E n t e n s l a k t e r d e r e s e k s o k s e r, o g g i r m e g fi r e t u s e n rasjoner, eller så slipper jeg folkene løs. Fem minutter, mine herrer.»

Den forferdede sikkerhetskomiteen så på de to tusen sultne landstrykerne og brøt sammen. Den ventet ikke

i f e m m i n u t t e r. D e n t o r d e i k k e t a n o e n s j a n s e r. M a n begynte øyeblikkelig å slakte de seks oksene og samle inn de forlangte rasjonene, og hæren spiste.

Og fremdeles fór de ti uforskammede individualiste n e a v g å r d e f o r a n h æ r e n o g s a m l e t i n n d e t d e k o m over. Men General Kelly greide å stanse oss allikevel. Han sendte menn til hest på hver side av elven, og de hadde i oppdrag å advare bønder og byfolk mot oss. O g d e g j o r d e s i t t a r b e i d g r u n d i g . D e f ø r s å g j e s t f r i e b ø n d e n e m ø t t e o s s m e d e n i s n e n d e k u l d e . D e s e n d t e b u d p å p o l i t i e t o g s a t t e h u n d e n e p å o s s n å r v i l a t i l bredden. Jeg vet det. Jeg hadde to hunder i hælene, med

et piggtrådgjerde mellom meg og elven. Jeg bar på to b ø t t e r m e d m e l k f o r d e n « l y s e Wi e n e r » . J e g g j o r d e ingen skade på gjerdet, men vi drakk plebeiisk kaffe, laget av simpelt vann, og jeg måtte anskaffe meg et par nye bukser. Jeg undres, kjære leser, om du noensinne har forsøkt å klyve over et piggtrådgjerde i all hast med en bøtte melk i hver hånd. Siden den dag har jeg hatt motvilje mot piggtråd.

Da det var umulig for oss å skaffe oss et ærlig levebrød, så lenge general Kelly holdt de to rytterne sine foran oss, dro vi tilbake til hæren og satte i gang en r e v o l u s j o n . D e t v a r e n l i t e n a ff æ r e , m e n d e n ø d e l a kompani L i annen avdeling. Kapteinen for kompani L nektet å anerkjenne oss. Han sa vi var desertører og forrædere og døgenikter, og når han fikk rasjoner fra intendanturen for kompani L, ville han ikke gi oss noe.

Den kapteinen likte oss nok ikke, ellers ville han ikke ha nektet å gi oss mat. Så begynte vi å bearbeide løytnanten hans. Han slo seg sammen med oss, fikk følge av de ti mennene han hadde i sin båt, og til gjengjeld utnevnte vi ham til kaptein for kompani M. Kapteinen for kompani L ble rasende og laget bråk, og general Kelly, oberst Speed og oberst Baker blandet seg opp i d e t . M e n v i t y v e h o l d t s t a n d , o g r e v o l u s j o n e n b l e godkjent.

Men vi ga en god dag i intendanturen. Vi fikk bedre rasjoner fra bøndene. Vår nye kaptein hadde imidlertid ingen tiltro til oss. Han visste aldri når han fikk se

oss ti igjen når vi først var kommet av gårde om morgenen, så han sendte bud etter en smed for å sikre sin kapteinsrang. I akterstavnen på båten vår ble det festet to tunge øyebolter av jern, én på hver side. I baugen på hans båt ble det på tilsvarende måte festet to svære jernkroker. Båtene ble halt tett sammen, og krokene ble festet i øyeboltene, og der satt vi, trygt og godt. Vi kunne ikke bli kvitt den kapteinen. Men vi var ubet v i n g e l i g e . N e t t o p p d e t a t v i v a r f e s t e t s a m m e n , g a støtet til en oppfinnelse som satte oss i stand til å slå hver eneste båt i flåten.

Denne var, som alle store oppfinnelser, helt tilfeldig. Vi oppdaget det første gang da vi rente mot en fremstående trestump i et mindre stryk. Den første båten ble sittende fast, og den bakerste båten svingte rundt i strømmen, med den forreste båten som en akse. Jeg satt i akterstavnen på den bakerste båten og styrte. Vi forsøkte forgjeves å komme løs. Så beordret jeg folkene fra den første båten over i min. Øyeblikkelig kom den første båten løs, og folkene gikk over i den igjen. Etter det var vi ikke redde for fremspring, trestubber, grunn e r, s a n d b a n k e r e l l e r a n d r e h i n d r i n g e r. S å s n a r t d e n første båten støtte på noe, hoppet mennene over i den a n d r e . S å fl ø t s e l v f ø l g e l i g d e n f ø r s t e b å t e n o v e r h i ndringen, og den andre ble sittende fast. Så hoppet de t y v e m e n n e n e o v e r i d e n f ø r s t e b å t e n , o g d e n a n d r e båten fløt over.

De båtene hæren brukte, var alle like, laget i sam-

menhengende rekker og saget av i like lengder. Det var fl a t e , r e k t a n g u l æ r e p r a m m e r. H v e r b å t v a r t o m e t e r bred og vel tre meter lang, og en halv meter dyp. Når de to båtene våre slik var festet til hverandre, satt jeg i akterstavnen og styrte et seks–syv meter langt fartøy, med tyve røslige landstrykere som avløste hverandre ved årene, og lastet med ulltepper, kokekar og vår egen private intendantur.

Men fremdeles skaffet vi general Kelly ubehageligheter. Han hadde kalt tilbake de to rytterne og sendte isteden ut tre politibåter som dro foran og ikke tillot noen båter å slippe forbi. Kompani Ms båter kom like etter politibåtene. Vi kunne lett ha passert dem, men det stred mot reglene. Så vi holdt oss i ærbødig avstand akterut, og ventet. Foran oss visste vi det lå et jomfruelig landbruksområde, gjestfritt og ikke hjemsøkt av tiggere, men vi ventet. Skumhvitt vann var alt vi trengte, og da vi kom rundt en sving og så et stryk, visste vi hva som ville hende. Den første politibåten går mot en svær stein og blir hengende fast. Der gjør neste politibåt det s a m m e . O g s å k o m m e r d e n t r e d j e o g m ø t e r s a m m e skjebne. Selvfølgelig gjør vår båt det samme. Men på en-to-tre er folkene i den første båten over i den andre, og en-to-tre, så er de tilbake igjen i den første, og vi farer videre. «Stans!» skriker de fra politibåtene. «Åssen kan vi stanse?» roper vi klagende idet vi stryker forbi, ført av den ubarmhjertige strømmen, ut av syne og inn i det gjestfrie landbruksområdet, hvor vi får fornyet vår

f o r s y n i n g a v p r o v i a n t m e d d e t b e s t e s o m fi n n e s . O g igjen drikker vi «lys Wiener» og sier til oss selv at den som kommer først til møllen, får først male.

Stakkars general Kelly! Han forsøkte en annen plan. Hele flåten la ut før oss. Kompani M hadde sin riktige plass i rekken, nemlig bakerst. Og det tok oss bare én dag å ta innersvingen på den planen. Foran oss lå en førti kilometer lang vanskelig strekning – bare stryk, grunner, stein og sandbanker. Det var først og fremst d e n n e s t r e k n i n g e n s o m h a d d e f å t t d e g a m l e i n n b y gg e r n e i D e s M o i n e s t i l å r y s t e p å h o

h

i n g e n foran oss, og de klumpet seg sammen på en forbløffende måte. Vi gled gjennom den strandete flåten som e n å l . G r u n n e n e o g s t e i n e n e o g t r e s t u m p e n e k u n n e ikke unngås uten å gå inn på bredden. Vi unngikk dem i k k e . Vi g i k k r e t t o v e r d e m , e n - t o , e n - t o , f ø r s t e b å t – akterbåt, første båt – akterbåt, alle folkene frem og tilbake og frem og tilbake. Den natten slo vi leir alene, og drev omkring i leiren hele dagen, mens hæren var o p p t a t t m e d å l a p p e o g r e p a r e r e d e ø d e l a g t e b å t e n e sine før de nådde oss igjen.

D e t v a r i k k e s n a k k o m å s t o p p e v å r s t e d i g h e t . Vi r i g g e t o p p e n m a s t , h e i s t e s e i l ( u l l t e p p e n e ) o g r e i s t e b a r e e n k o r t e r e t i d a v d a g e n , m e n s h æ r e n a r b e i d e t overtid for å kunne ha oss i sikte. Men general Kelly var diplomatisk. Ingen båt i flåten kunne måle seg med o s s . Vi v a r u t e n s a m m e n l i g n i n g d e n l i v l i g s t e fl o k k e n

som noensinne har kommet nedover Des Moines-elven.

Ordren til politibåtene om ikke å slippe noen forbi, ble trukket tilbake. Oberst Speed ble sendt om bord til oss, og sammen med denne fremragende offiseren hadde vi æren av å ankomme først til Keokuk ved Mississippi.

O g l a m e g s i m e d e n g a n g , g e n e r a l K e l l y o g o b e r s t

Speed – her er min hånd! Dere var helter begge to, og dere var menn. Og jeg angrer på minst ti prosent av de ubehagelighetene som kompani M skaffet dere.

Ve d K e o k u k b l e a l l e b å t e n e s u r r e t s a m m e n t i l e n svær flåte, og da vi var blitt forsinket en dag på grunn a v h a r d t v æ r, b l e v i a v e t d a m p s k i p s l e p t n e d o v e r

Mississippi til Quincy, Illinois, hvor vi slo leir på Goose Island på den andre siden. Her ble flåten oppløst igjen, mens båtene ble festet sammen i grupper på fire som ble forsynt med overdekk. En eller annen fortalte meg at Quincy var den rikeste byen i forhold til størrelsen i D e f o r e n t e s t a t e r. D a j e g h ø r t e d e t t e , b l e j e g ø y eblikkelig besatt av en ubetvingelig lyst til å se hva jeg kunne gjøre der. Ingen vaskeekte, tvers-igjennom proff kunne la en slik anledning gå fra seg. Jeg rodde over e l v e n t i l Q u i n c y i e n l i t e n b å t , m e n j e g k o m t i l b a k e

m e d e n s t o r e l v e b å t s o m s t a k k i v a n n e t t i l e s i n g e n , lastet med alt det jeg hadde fått i Quincy. Jeg beholdt selvfølgelig selv alle pengene som jeg hadde fått, etter

a t j e g h a d d e b e t a l t f o r t r a n s p o r t e n o v e r e l v e n . J e g valgte også ut det beste av undertøy, strømper, avlagte klær, skjorter, sko og snipper. Og etter at kompani M

hadde forsynt seg med det de ville ha, var det fremd e l e s e n a n s e l i g h a u g i g j e n , o g d e n b l e o v e r l a t t t i l

kompani L. Ja, jeg var en ung ødeland i de dager! Jeg fortalte tusen «historier» til de gode folk i Quincy, og hver eneste historie var «god», men siden jeg begynte å s k r i v e f o r m a g a s i n e n e , h a r j e g o f t e a n g r e t p å d e n

rikdom av historier, den frodige diktningen, som jeg sløste med den dagen i Quincy, Illinois.

Det var i Hannibal, Missouri, at de ti uovervinnelige skilte lag. Det var ikke planlagt. Det falt av seg selv at vi skulle skilles. Kjelemakeren og jeg forsvant i a l l h e m m e l i g h e t . S a m m e d a g d r o S c o t t y o g D a v y over mot Illinois-siden og McAvoy og Fish kom seg også bort. Dette blir seks av de ti, hvor det ble av de fire andre vet jeg ikke. Som et bilde av landstrykerlivet vil jeg gi følgende utdrag av min dagbok i dagene som fulgte:

«Fredag 25. mai. Kjelemakeren og jeg forlot leiren på øya. Vi kom over til Illinois-siden i en liten båt og gikk rundt ti kilometer på C. B. og Q. til Fell Creek. Vi var kommet ti kilometer på avveie, men vi fikk tak i en dresin og kjørte ti kilometer til Hull ’s ved Wabash. Da v i k o m d i t , m ø t t e v i M c Av o y , F i s h , S c o t t y o g D a v y , som også hadde forlatt hæren.»

« L ø r d a g 2 6 . m a i . K l o k k e n 2 . 1 1 m o r g e n e n t r e t v i

K a n o n k u l e n , d a d e n s a k t n e t f a r t e n v e d s k j æ r i n g e n .

Scotty og Davy ble hevet av. Vi fire andre ble hevet av ved Bluffs, 64 kilometer lenger fremme. Om ettermid-

d a g e n fi k k F i s h o g M c Av o y e t g o d s t o g , m e n s K j e l emakeren og jeg holdt på å skaffe oss mat.»

«Søndag 27. mai. Klokken 3.21 om morgenen entret vi Kanonkulen og fant Scotty og Davy på den «blinde».

Vi ble alle kastet av i Jacksonville ved daggry. C. & A. går gjennom her, og vi skal ta den. Kjelemakeren forsvant, og kom ikke tilbake. Dro formodentlig av gårde med et godstog.»

«Mandag 28. mai. Kjelemakeren har ikke vist seg. Scotty og Davy gikk av sted for å få seg noe søvn et s t e d , o g k o m i k k e t i l b a k e t i d s n o k t i l å k o m m e m e d

K. C. passasjertoget klokken 3.30 om morgenen. Jeg e n t r e t d e t o g k j ø r

i l Masson City, 25 000 innbyggere. Entret et kvegtog og kjørte hele natten.»

« Ti r s d a g 2 9 . m a i . K o m t i l C h i c a g o k l o k k e n s y v

morgen …»

Og flere år senere, i Kina, lærte jeg til min gremmelse at den oppfinnelsen med hensyn til navigasjonen nedover Des Moines-elven – den en-to, en-to, første båtakterbåt-historien – var eldre enn som så. Jeg fikk vite a t b å t m e n n p å k i n e s i s k e e l v e r i fl e r e t u s e n å r h a d d e b r u k t e n l i g n e n d e f r e m g a n g s m å t e p å d e v a n s k e l i g e strekningene. Ideen er iallfall utmerket, selv om ikke vi får æren for den.

Purker

Hvis landstrykeren plutselig skulle forsvinne fra De for-

e n t e s t a t e r, v i l l e d e t b e t y s t o r e l e n d i g h e t f o r m a n g e familier. Landstrykeren setter tusenvis av menn i stand til å tjene sitt ærlige, daglige brød, utdanne sine barn og oppdra dem i gudsfrykt og strevsomhet. Jeg vet det. Min far var en gang politibetjent og jaktet på landstrykere for å tjene til livets opphold. Kommunen betalte en viss sum for hver landstryker han fakket, og jeg tror også han fikk betaling for hver kilometer han dekket. Det var alltid et påtrengende problem i vår husstand h v o r d a n v i s k u l l e f å e n d e n e t i l å m ø t e s , o g a l t v a

nytt par sko, den utflukten vi hadde planlagt, lesebøker for skolen. Jeg husker tydelig hvordan jeg hver morgen med undertrykt iver og spenning ventet på å høre result

å

å d e m dømt. Og slik hendte det seg at jeg senere, når jeg som landstryker klarte å komme fra en betjent som var ute på fangst, følte medynk med de små guttene og pikene

i den politibetjentens hjem. Det forekom meg at jeg på e n m å t e s n ø t s m å g u t t e n e o g s m å p i k e n e f o r n o e n a v livets goder.

Men det hørte med til spillet. Landstrykeren trosser samfunnet, og samfunnets vakthunder tjener sitt leveb r ø d p å h a m . D

å bli fakket av vakthundene – særlig om vinteren. Slike l a n d s t r y k e r e v

fengslene er «gode», hvor det ikke arbeides og hvor maten er god. Det har også vært, og er sannsynligvis fremdeles, betjenter som deler sin belønning med de landstrykerne de arresterer. En slik politibetjent behøver ikke å oppsøke dem. Han plystrer, og byttet kommer farende like inn i hans hånd. Det er forbausende hvor meget penger man kan tjene på landstrykere som er helt blakke. Rundt omkring i de sydstatene finnes – det fantes iallfall i mine landstrykerdager – fangeleirer og plantasjer, hvor bøndene kjøper fangenes tid, og hvor landstrykerne simpelthen må arbeide. Og så e r d e t s l i k e s t e d e r s o m s t e i n b r u d d e n e v e d R u t l a n d , Vermont, hvor landstrykeren blir utnyttet, hvor den u f o r t j e n t e e n e r g i h a n h a r s a m l e t s e g v e d å t i g g e p å gaten og ved kjøkkendørene, blir anvendt til fordel for dette spesielle samfunnet.

Nå vet jeg selv ikke noe om steinbruddene ved Rutland. Jeg er svært glad for at jeg ikke gjør det, når jeg t e n k e r p å h v o r n æ r j e g v a r v e d å k o m m e d i t . L a n dstrykerne lar alle opplysninger gå videre, og jeg hørte

o m s t e i n b r u d d e n e f o r f ø r s t e g a n g d a j e g b e f a n t m e g

i I n d i a n a . M e n d a j e g k o m t i l N e w E n g l a n d - s t a t e n e , hørte jeg ustanselig om dem, og alt jeg hørte, lød som faresignaler. «De trenger folk i steinbruddene,» sa de l a n d s t r y k e r n e j e g s t ø t t e p å , « o g d e g i r a l d r i e n l a n dstryker mindre enn nitti dager.» Før jeg kom til New Hampshire, var jeg blitt temmelig nervøs på grunn av disse steinbruddene, og jeg unngikk alle politibetjenter, b å d e j e r n b a n e n s p u r k e r o g d e a l m i n n e l i g e p u r k e n e , iherdigere enn noensinne.

En kveld gikk jeg nedover mot jernbanen i Concord og fant et godstog som sto parat til å dra av sted. Jeg o p p d a g e t e n t o m g o d s v o g n , s k j ø v s i d e d ø r e n o p p o g kløv inn. Jeg håpet jeg skulle greie å komme over til White River før neste morgen. Det ville føre meg inn i Vermont og ikke mer enn femten hundre kilometer fra

R u t l a n d . M e n e t t e r d e t v i l l e j e g k u n n e a r b e i d e m e g nordover og stadig øke avstanden mellom meg og det f a r l i g e s t e d e t . I n n e i v o g n e n v i s t e d e t s e g å v æ r e e n

amatør, som ble usedvanlig forskrekket over å se meg. Han trodde jeg var bremsemann, og da han fikk vite at jeg bare var landstryker, begynte han å fortelle meg om steinbruddene ved Rutland, som var grunnen til at han var blitt så redd. Det var en ung landsens fyr, som hittil bare hadde kjørt som blindpassasjer med noen av de lokale banene.

Godstoget satte seg i bevegelse, og vi la oss ned i den ene enden av vognen for å sove. Ved en stasjon, to eller

tre timer senere, våknet jeg ved lyden av døren til høyre som sakte ble skjøvet opp. Amatøren sov videre. Jeg r ø r t e i k k e e n fi n g e r, b a r e å p n e t ø y n e n e s å v i d t a t j e g kunne se. En lykt viste seg i døråpningen, etterfulgt av hodet til en bremsemann. Han oppdaget oss og iakttok oss en stund. Jeg var forberedt på et eller annet kraftuttrykk fra hans side, eller det vanlige «se å pelle deg ut, din paddesønn». Isteden dro han lykten langsomt tilbake, og skjøv uhyre forsiktig døren igjen. Dette slo meg som meget usedvanlig og mistenkelig. Jeg lyttet og hørte at kroken ble satt forsiktig på. Døren var stengt på utsiden. Vi kunne ikke åpne den innenfra. Den ene veien ut av vognen var stengt. Dette ville aldri gå godt. Jeg ventet en liten stund, så krøp jeg bort til døren til venstre og prøvde den. Den var ikke stengt ennå. Jeg åpnet den, lot meg gli ned på bakken, og lukket den etter meg. Så gikk jeg over sporene til den andre siden

a v t o g e t . J e g å p n e t d e n d ø r e n b r e m s e m a n n e n h a d d e stengt, kløv inn og lukket den etter meg. Begge utveier sto åpne igjen. Amatøren sov fremdeles.

Toget satte seg i bevegelse. Det ankom neste stasjon.

Jeg hørte fottrinn på singelen. Så ble døren til venstre å p n e t m e d a d s k i l l i g r a b a l d e r. A m a t ø r e n v å k n e t , j e g

l o t s o m j e g v å k n e t , o g v i r e i s t e o s s o p p o g s t i r r e t p å bremsemannen og lykten hans. Han kastet ikke bort tiden, men kom straks til saken.

«Jeg vil ha tre dollar,» sa han.

Vi kom oss på bena og gikk bort til ham for å snakke

o m d e t . Vi e r k l æ r t e a t v i a b s o l u t t o g m e d s t o r g l e d e

ville ha gitt ham de tre dollarne, men at vår fortvilte stilling ikke tillot oss å gjøre som vi ønsket. Bremsemannen trodde oss ikke. Han prutet med oss. Han ville

nøye seg med to dollar. Vi beklaget vår pinlige fattigdom. Han sa mindre smigrende ting, kalte oss padde-

sønner og forbannet oss like inn i helvete. Så begynte

h a n å t r u e . H a n f o r k l a r t e a t h v i s v i i k k e k o m m e d pengene, ville han låse oss inne og la oss følge med til White River hvor han ville overlate oss til myndighetene. Han la også ut om steinbruddene ved Rutland.

D e n b r e m s e m a n n e n t r o d d e h a n h a d d e o s s i f e l l e n .

S t o h a n i k k e v a k t v e d d e n e n e d ø r e n , o g h a d d e h a n

i k k e b a r e n o e n m i n u t t e r i f o r v e i e n s t e n g t d e n a n d r e

d ø r e n ? D a h a n b e g y n t e å s n a k k e o m s t e i n b r u d d e n e ,

s k r å d d e d e n s k r e k k s l a g n e a m a t ø r e n o v e r m o t d e n

a n d r e d ø r e n . B r e m s e m a n n e n l o h ø y t o g l e n g e . « I k k e

forhast deg,» sa han. «Jeg stengte den døren på utsiden

v e d s i s t e s t a s j o n . » H a n v a r s å u b e t i n g e t s i k k e r p å a t

døren var låst, at amatøren ikke falt på å tvile på det. Han ble helt fortvilet.

Bremsemannen stilte sitt ultimatum. Enten måtte vi

finne frem to dollar, eller så ville han stenge oss inne

o g l a p o l i t i e t i W h i t e R i v e r t a v a r e p å o s s – h v i l k e t

betydde nitti dager i steinbruddene. Kjære leser, fore-

s t i l l d e g a t d e n a n d r e d ø r e n h a d d e v æ r t s t e n g t . S å

utrygt er livet. Fordi jeg ikke eide en dollar, ville jeg

b l i t t s e n d t t i l s t e i n b r u d d e n e , h v o r j e g h a d d e m å t t e t

arbeide tre måneder som straffange. Det samme ville ha rammet amatøren.

Men døren var ikke stengt, og jeg var den eneste som visste det. Amatøren og jeg bønnfalt om barmhjertighet. Jeg bønnfalt og klynket av ren ondskapsfullhet. Jeg gjorde mitt beste. Jeg fortalte en «historie», som ville h a r ø r t e t h v i l k e t s o m h e l s t h j e r t e , m e n d e n s k i t n e , pengegriske bremsemannen ble ikke rørt. Da han ble o v e r b e v i s t o m a t v i i k k e e i d e p e n g e r, s l o h a n d ø r e n igjen og stengte den, og ble stående utenfor og vente et øyeblikk i tilfelle vi skulle ha narret ham, og at vi nå v i l l e t i l b y h a m d e t o d o l l a r n e . D a v a r d e t j e g h a d d e noen ord å si. Jeg kalte ham for en paddesønn. Jeg kalte ham alt det han hadde kalt meg. Og så kalte jeg ham enda en del ting. Jeg kom fra Vesten, hvor folk banner, og ingen skabbet bremsemann på en elendig liten New Englandsbane skulle slå meg når det gjaldt å bruke et levende og saftig språk. Først begynte bremsemannen å le. Men så var han så uforsiktig å svare. Jeg lot høre fra meg igjen og gjorde det fullstendig av med ham, og g a h a m e n r e k k e b e v i n g e d e o g fl a m m e n d e t i l n a v n attpå. Alt mitt herlige raseri var heller ikke bare komedie og litteratur, jeg var indignert over denne elendige fyren som ville sende meg på tre måneders slaveri fordi jeg ikke eide en dollar. Jeg hadde også en skummel mistanke om at han fikk prosenter av politiets belønning.

M e n j e g t o k m i n m o n n i g j e n . J e g s ø n d e r r e v h a n s følelser og hans stolthet for adskillige dollar. Han for-

søkte å skremme meg ved å true med å komme inn og s l å m e g t i l p l u k k fi s k . Ti l g j e n g j e l d l o v e t j e g å s p a r k e ham i ansiktet hvis han kløv inn. Jeg hadde den fordelaktigste stilling, og han forsto det. Så han holdt døren stengt og skrek om hjelp fra resten av togpersonalet. Jeg hørte dem svare, de kom springende over singelen. Og hele tiden var døren åpen, uten at de visste det, og i mellomtiden holdt amatøren omtrent på å dø av frykt. Jo, jeg var heltemodig – med retretten åpen like bak meg. Jeg skjelte ut bremsemannen og de andre folkene helt til de åpnet døren så jeg fikk se de rasende ansiktene i lyset fra lykten. Det hele var meget enkelt for dem. De hadde oss i en felle, og de skulle komme inn og ta o s s u n d e r b e h a n d l i n g . D e b e g y n t e å k l y v e o p p . J e g sparket ikke noen i ansiktet. Jeg rev opp døren på den andre siden, og amatøren og jeg hoppet ut. Personalet satte etter oss.

H v i s j e g i k k e h u s k e r f e i l , h o p p e t v i o v e r e t s t e i ngjerde. Men jeg minnes ganske tydelig hvor vi da befant oss. Jeg ramlet over en gravstein i mørket. Amatøren ble liggende så lang han var over en annen. Og så ble vi jaget som vi aldri var blitt jaget før. Gjenferdene syntes sikkert vi satte opp en god fart. Det samme syntes togpersonalet, for da vi kom ut av kirkegården og løp over en vei og inn i den mørke skogen, oppga bremsem e n n e n e f o r f ø l g e l s e n o g g i k k t i l b a k e t i l t o g e t . L i t t senere på kvelden befant amatøren og jeg oss ved en brønn i nærheten av en farm. Vi ville ha noe vann, men

vi la merke til et tynt tau som hang ned i brønnen. Vi dro det opp og fant at det var bundet til et femliters spann med fløte. Og så nær var jeg altså steinbruddene ved Rutland.

N å r l a n d s t r y k e r n e

fiendtlige», så unngå den byen, eller gå forsiktig igjennom den. Enkelte byer må man alltid være meget fors i k t i g i . E n s l i k b y v a

P

fi cb a n e n . D e n

«fiendtlig» – og det skyldtes utelukkende en viss Jeff Carr (jeg tror det var navnet). Jeff Carr kjente en landstryker ved første blikk. Han innlot seg aldri på noen diskusjon med ham. I det ene øyeblikk fikk han øye på ham, og i neste slo han til ham med begge nevene, eller en kølle eller hva som helst han kunne få tak i. Etter å ha gitt ham en kraftig overhaling, jaget han ham ut av byen med løfte om adskillig verre behandling, hvis han noensinne så ham igjen. Jeff Carr kjente spillet. Og de mishandlede landstrykerne fortalte at Cheyenne var «fiendtlig», hvor enn de kom, i nord, syd, øst og vest, til de ytterste hjørner av De forente stater (Canada og Mexico ikke unntatt). Heldigvis støtte jeg aldri på Jeff Carr. Jeg kom gjennom Cheyenne under en snøstorm. Det var 84 landstrykere med meg den gangen. Og fordi vi var så mange, var vi temmelig likeglade med omtrent a l t , m e n i k k e m e d J e ff C a r r. A l t d e t s o m l å i n a v n e t «Jeff Carr» lammet oss, gjorde det av med vårt mot, og hele gjengen var dødsens redd for å treffe ham.

Det lønner seg sjelden å stanse og begynne å forklare seg overfor purkene når de ser «fiendtlige» ut. Det gjelder bare å komme unna i en fei. Det varte en tid før jeg

l æ r t e d e t t e , m e n j e g l æ r t e d e t t i l s l u t t g r u n d i g a v e n

politibetjent i New York. Siden den gang begynner jeg ganske automatisk å løpe når en politibetjent vil ha tak i meg. Denne automatiske prosessen er blitt en drivfjær i meg, den er alltid trukket opp og ferdig til bruk. Jeg kommer aldri til å venne meg av med det. Om jeg blir

åtti år gammel og humper bortover gaten på krykker, og en politibetjent ser ut som han vil ta meg, så vet jeg

a t j e g v i l l e h i v e k r y k k e n e o g l ø p e a v g å r d e s o m e t skremt dådyr.

Min utdannelse i purker ble fullendt en varm somm e r e t t e r

n e n d e v a r m t h e l e u k e n . J e g v a r k o m m e t i v a n e m e d å s k a ff e m e g n o e å s p i s e o m m o r g e n e n , o g t i l b r i n g e ettermiddagen i en liten park i nærheten av aviskvarteret og rådhuset. Der kunne man av håndkjerrehandlere få kjøpt nye bøker (som var blitt skadet under trykningen eller innbindingen) for noen få cent. Og inne i parken var det små boder hvor man kunne få herlig iskald kjernemelk for én cent glasset. Hver ettermiddag satt jeg på en benk og leste og tyllet i meg melk. Jeg kunne klare fra fem til ti glass hver ettermiddag. Det var forferdelig varmt i været.

Og der satt jeg, en saktmodig og studerende, melkedrikkende landstryker, og hør hva det resulterte i. En

ettermiddag innfant jeg meg i parken med en nettopp innkjøpt bok under armen og en voldsom kjernemelktørst under skjorten. Midt i gaten, like utenfor rådhuset, la jeg merke til at det hadde samlet seg en folkemengde.

Det var akkurat der hvor jeg skulle skrå over gaten til kjernemelkboden, så jeg stanset for å se hva som var på ferde. Først så jeg ingenting, men så fikk jeg et glimt av det som foregikk, og hørte på lyden at det var en flokk g u t t e r s o m s p i l

tillatt i New Yorks gater. Dette visste jeg ikke, men jeg fikk fort nok vite det. Jeg hadde kanskje stått der tredve sekunder, da en av guttene ropte: «Purken!» Guttene visste hva de gjorde. De løp. Jeg løp ikke.

Tilskuerne spredte seg og gikk bort til fortauene på begge sider. Jeg gikk over til fortauet på parksiden. Det måtte være omkring femti mann i den flokken, og alle gikk i samme retning som jeg, spredt bortover fortauet.

Jeg la merke til purken, en statelig politibetjent i grå uniform. Han kom midt i gaten og gikk langsomt av gårde. Jeg la rent tilfeldig merke til at han forandret kurs og skrådde over mot det fortauet som jeg skulle til. Han slentret rolig frem mellom de spaserende, og jeg så at hans vei og min ville krysse hverandre. Jeg var m e g i k k e b e v i s s t å h a g j o r t n o e g a l t , o g s k j ø n t j e g kjente purken og hans måte å være på, hadde jeg slett ikke begrep om at jeg hadde noe å frykte. Jeg hadde ikke idé om at det var meg purken ville ha tak i. I min respekt for loven skulle jeg akkurat til å stanse for å la

h a m p a s s e r e . J e g s t a n s e t o g s å , m e n i k k e a v f r i v i l j e .

U t e n v a r s e l s p r a n g p u r k e n p l u t s e l i g p å m e g o g g r e p

m e g i b r y s t e t m e d b e g g e h e n d e r. I s a m m e ø y e b l i k k begynte han å skjelle ut både meg og mine forfedre.

Jeg var en fri og uavhengig amerikaner, og mitt blod kom i kok. Alle mine frihetselskende forfedre løftet sin røst i meg. «Hva skal dette bety?» spurte jeg. Jeg ville nemlig gjerne ha en forklaring. Og jeg fikk den. Bang! sa det, og køllen hans traff hodet mitt, så jeg ravet bakover som en full mann. Og mens tilskuernes nysgjerrige ansikter bølget opp og ned for mitt blikk, falt min dyrebare bok ned i sølen, og purken nærmet seg for å slå igjen. Jeg så for meg hvordan den køllen hamret ned på hodet mitt, gang på gang, jeg så meg selv blodig og skamslått i politiretten, jeg hørte at jeg var beskyldt for offentlig uorden, usømmelig tale, motstand mot politiet og en del andre ting. Og til slutt så jeg meg selv i fengsel på Blackwell Island. Jo, jeg kjente til det. Jeg mistet all i n t e r e s s e f o r å f o r k l a r e m e g . J e g s t a n s e t i k k e f o r å

plukke opp den dyrebare, uleste boken. Jeg snudde meg og løp. Jeg var temmelig dårlig, men jeg løp. Og løpe skal jeg fortsette med å gjøre, til min dødsdag, når en purk begynner å forklare seg med køllen.

F l e r e å r e t t e r a t m i n e l a n d s t r y k e r d a g e r v a r f o r b i , studerte jeg ved California universitet. En aften var jeg på sirkus. Etter forestillingen gikk jeg omkring for å iaktta det store sirkusets transportmaskineri. Sirkuset skulle videre samme aften. Ved et bål støtte jeg på en

flokk smågutter. Det var omkring tyve stykker av dem, og jeg skjønte av samtalen at de hadde til hensikt å

rømme med sirkuset. Sirkusfolkene ønsket imidlertid i k k e å v æ r e b r y d d m e d d i s s e s m å r o l l i n g e n e , o g e n

telefonoppringning til politistasjonen spolerte spillet f o r d e m . E n fl o k k p å t i p o l i t

stedet for å arrestere guttene fordi de ikke hadde komm e t s e

P o l i t i b e

det i mørket. På et signal stormet de frem, mens hver politibetjent grep tak i et par gutter, omtrent som man griper ned i en kurv etter ål som ligger og vrir seg.

Jeg visste ikke noe om politiets ankomst, og da jeg så dette plutselige anfallet av purker med messingknapper

og hjelmer og utstrakte hender, mistet jeg all den beherskelsen jeg hadde tilegnet meg. Tilbake var bare den helt mekaniske prosessen: å løpe. Og jeg løp. Jeg visste ikke

o m a t j e g l ø p . J e g v i s s t e i k k e o m n o e n t i n g . D e t h e l e gikk ganske automatisk. Det var ingen grunn til å løpe for meg. Jeg var ingen landstryker. Jeg var en borger i s a m f u n n e t . D e t v a r m i n e g e n f ø d e b y . J e g h a d d e i k k e g j o r t m e g s k y l d i g i n o e g a l t . J e g h a d d e c o l l e g e u t d a nnelse. Jeg hadde til og med fått navnet mitt i avisen, og j e g h a d d e g o d e k l æ r s o m j e g a l d r i h a d d e s o v e t i . O g likevel løp jeg – blindt, avsindig, som et skremt dådyr, o v e r e t k v a r t a l . O g d a j e g k o m t i l b e s i n n e l s e , l a j e g merke til at jeg fremdeles løp. Det var den rene viljeanspennelse å stoppe bena mine.

Nei. Jeg kommer aldri over det. Jeg kan ikke for det. Når en purk er ute, løper jeg. Dessuten har jeg en ulykkelig evne til å komme i fengsel. Jeg har vært i fengsel flere ganger siden jeg sluttet å loffe enn da jeg var landstryker. Jeg drar ut på sykkeltur med en ung dame en søndag morgen. Før vi er kommet ut av byen, blir vi arrestert for å ha passert en fotgjenger på fortauet. Jeg bestemmer meg for å være mer forsiktig. Neste gang jeg er ute og sykler er det kveld, og lykten min er i dårlig stand. Jeg er meget varsom med det svake lyset på grunn av politibestemmelsen. Jeg har liten tid, men jeg kjører så sakte som en snegle for at ikke det ynkelige l y s e t s k a l

g begynner å kjøre fort for å ta det tapte igjen. Og omt r e n t 8 0 0 m e t e r l e n g e r f r e m m e b l i r j e g f a k k e t a v e n p u r k , o g n e s t e m o r g e n s t å r j e g i p o l i t i r e t t e n . B y e n hadde vært så lumsk å flytte bygrensen halvannen kilometer ut på landet, og jeg visste ikke om det, det var det hele. Jeg kommer til å tenke på min umistelige rett til talefrihet og en fredsommelig tilhørerskare, og jeg klyver opp på en tomkasse og lufter mine meninger om sosialøkonomi, til en purk plutselig river meg ned av k a s s e n o g f ø r e r m e g t i l b y e n s f e n g s e l , h v o r j e g b l i r løslatt mot kausjon. Det nytter ikke hvordan jeg snur o g v e n d e r m e g . I K o r e a b l e j e g s o m r e g e l a r r e s t e r t annenhver dag. Det samme hendte i Mandsjuria. Siste gang jeg var i Japan, kom jeg i fengsel under påskudd av at jeg var russisk spion. Det var ikke påskudd, men

det brakte meg ikke desto mindre i fengsel. Det er ikke noe håp for meg.

Jeg hypnotiserte en gang en purk i Boston. Det var etter midnatt, og han hadde overtaket på meg, men f ø r j e g b l e f e r d i g m e d h a m , h a d d e h a n g i t t m e g e n kvart dollar i sølv og adressen til en restaurant som holdt åpen hele natten. Så var det en purk i Bristol, New Jersey, som fakket meg og lot meg gå igjen, og Gud skal vite det var grunner nok for ham til å sette meg i fengsel. Jeg er sikker på at han aldri er blitt truffet så hardt i sitt liv, som jeg traff ham. Det hendte på følgende måte: Ved midnattstid entret jeg et godstog i Philadelphia. Bremsemennene kastet meg av. Toget gikk langsomt ut gjennom et virvar av spor. Jeg entret det igjen og ble kastet av på ny. Jeg måtte nemlig entre det på «utsiden», for det var et gjennomgående godstog med alle dører lukket og forseglet.

Da jeg ble kastet av for annen gang, holdt bremsemannen et foredrag for meg. Han fortalte meg at jeg satte livet på spill, at det var et hurtiggående godstog, og at det holdt en veldig fart. Jeg fortalte at jeg pleide å ha nokså stor fart selv, men det hjalp ikke. Han sa at han ikke ville tillate meg å begå selvmord, og jeg pigget a v. M e n j e g e n t r e t d e t f o r t r e d j e g a n g , o g k o m o p p mellom støtfangerne. Det var de tarveligste støtfangere jeg hadde sett – jeg snakker ikke om de virkelige støtf a n g e r e , s o m e r f o r b u n d e t m e d e n k o b l i n g s l e n k e , o g s o m s t ø t e r o g g n i s s e r m o t h v e r a n d r e , j e g m e n e r d e

stengene som går mellom endene av godsvognene, like ovenfor støtfangerne. Når man kjører på støtfangerne, står man på disse stengene, med en fot på hver, med støtfangerne like under og mellom bena.

Men disse stengene var ikke så brede som de i alminnelighet er på godsvognene. De var tvert imot meget smale – ikke mer enn knapt fire centimeter brede. Det var ikke plass til halvparten av skosålen min på dem. Og så var det ingenting å holde seg i med hendene. Der var riktignok endene av de to godsvognene, men det var flate, loddrette vegger. Det fantes ikke noe holdepunkt. Jeg kunne bare presse håndflatene mot dem for å h o l d e m e g f a s t . M e n a l t v i l l e v æ r t v e l o g b r a , h v i s stengene som jeg hadde føttene på, hadde vært noenlunde brede.

D a t o g e t v a r k o m m e t u t a v P h i l a d e l p h i a , b e g y n t e d e t å ø k e f a r t e n . D a f o r s t o j e g h v a b r e m s e m a n n e n h a d d e m e n t m e d s e l

. G o d s t

k f

og fortere. Det var et gjennomgående tog, og det var ingenting som kunne stoppe det. På den strekningen av Pennsylvania-banen løper fire spor side om side, og mitt østgående godstog risikerte ikke å bli passert av vestgående godstog, eller bli kjørt forbi av østgående hurtigtog. Det hadde sporet for seg selv, og det gjorde i høy grad bruk av det. Jeg befant meg i en farlig situasjon. Jeg sto med kanten av føttene på de smale stengene, med håndflatene presset desperat mot de to godsvognenes flate, loddrette endevegger. Og disse vognene

beveget seg, og aldri på samme måten samtidig, men opp og ned og frem og tilbake. Har du noensinne sett e n s i r k u s r y t t e r s o m s t å r p å t o g a l o p p e r e n d e h e s t e r, med en fot på ryggen av hver hest? Det var omtrent det jeg gjorde, men med en viss forskjell. Sirkusrytteren har tøylene å holde seg i, mens jeg ikke hadde noe; han står på hele sålen, mens jeg sto på kanten av mine; han kan bøye bena og kroppen og innta den sikreste stillingen, mens jeg var nødt til å stå rett opp og ned med strake ben; han rir med ansiktet vendt fremover, mens jeg kjørte sidelengs. Og om han faller av hestene, så ruller han bare rundt i sagflisen, mens jeg ville bli malt i stykker under hjulene.

Og det toget hadde sannelig fart, det brølte og skrek, o g s v i n g t e i v a n v i

n

, d

a v gårde med den ene vognenden opp og den andre ned, d e n e n e r y k k e t t i l h ø y r e , m e n s d e n a n d r e r y k k e t t i l venstre, og hele tiden håpet jeg på at det snart skulle stanse. Men det stanset ikke. Det behøvde ikke stanse.

For første og siste og eneste gang i mine landstrykerdager fikk jeg alt jeg kunne klare og mer til. Jeg forlot støtfangerne og klatret ut på en av stigene på siden. Det var et nervepirrende arbeid, for jeg hadde aldri før støtt på noen vognvegger som var så knuslete med holdepunkter og fotfeste som disse var.

Jeg hørte lokomotivet pipe, og jeg merket at farten saktnet. Jeg visste at toget ikke skulle stanse, men jeg b e s t e m t e m e g f o r å h o p p e a v h v i s d e t s a k t n e t f a r t e n

tilstrekkelig. Akkurat her gjorde linjen en sving, gikk på en bro over en kanal og gjennom byen Bristol. Disse tre tingene gjorde at det var nødt til å saktne farten. Jeg klamret meg til sidestigen og ventet. Jeg visste ikke at det var byen Bristol vi nærmet oss. Jeg visste ikke hva som gjorde at toget måtte saktne farten. Jeg visste bare at jeg måtte komme meg av. Jeg stirret spent fremover i mørket etter et gatekryss, hvor jeg kunne slippe meg ned. Jeg var nokså langt bak på toget, og før min vogn kom inn i byen, var lokomotivet allerede forbi stasjonen, og jeg kunne merke at det begynte å øke farten igjen.

Så kom gaten. Det var for mørkt til å se hvor bred den var, eller hva som var på den andre siden. Men jeg visste jeg trengte hele gaten hvis jeg skulle holde meg på bena etter at jeg berørte bakken. Jeg slapp meg ned.

Det høres så enkelt ut. Med å «slippe meg ned» mener

j e g f ø l g e n d e : F ø r s t l e n t e j e g m e g s å l a n g t s o m m u l i g forover på stigen i samme retning som toget går – dette for å få så meget rom som mulig til å kaste kroppen

b a k o v e r i d e t j e g h o p p e t a v. S

t i l b a k e s å l a n g t j e

e t

m e g s a m t i d i g b a k o v e r s o m o m j e g h a d d e t e n k t å s l å bakhodet i bakken. Alt dette ble gjort for å motvirke den bevegelsen fremover som jeg fikk av togets fart. Da føttene berørte bakken, lå kroppen bakover i en vinkel på førtifem grader. Jeg hadde redusert bevegelsen frem-

o v e r e n d e l , s å d a j e g b e r ø r t e b a k k e n m e d f ø t t e n e ,

stupte jeg ikke øyeblikkelig fremover på hodet. Isteden reiste kroppen seg loddrett, og fortsatte så fremover. Men ved kontakten med bakken hadde føttene mistet farten fremover, og den måtte jeg ta igjen ved å løfte dem så fort jeg kunne og løpe fremover for å holde dem under kroppen som var på vei forover. Resultatet var at føttene slo en livlig tappenstrek tvers over gaten. Jeg våget ikke å stoppe dem. Jeg måtte fortsette. Jeg var et ufrivillig prosjektil, og jeg var bekymret for hva som kunne befinne seg på den andre siden av g a t e n , o g h å p

lyktestolpe. Og akkurat i det øyeblikk støtte jeg mot n o e . F r i o g

l i k e f ø r k a t a s t r o f e n – d e t v a r e n p u r k s o m s t o d e r i mørket. Vi ramlet over ende begge to og rullet rundt

fl e r e g a n g e r, o g r e n t m e k a n i s k s t r a k t e d e n s t a k k a r s fyren hendene ut, tok et tak i meg og holdt meg fast. Vi var begge to ganske fortumlet, og den landstrykeren

h a n h a d d e f å t t t a k i , v a r f r o m s o m e t l a m m e n s h a n kom til krefter igjen.

Hvis den purken hadde hatt litt fantasi, ville han ha

t a t t m e g f o r e n r e i s e n d e f r a e n a n n e n v e r d e n , f o r

e k s e m p e l m a n n e n i m å n e n ; f o r i m ø r k e t h a d d e h a n ikke sett meg hoppe av toget. Hans første ord var også: «Hvor kommer du fra?» Men før jeg fikk tid til å svare sa han: «Jeg tror nesten jeg får ta deg med på stasjonen.» Dette var sikkert også ganske mekanisk. Han var en riktig snill purk i virkeligheten, for etter at jeg hadde

f o r t a l t h a m e n « h i s t o r i e » o g h j u l p e t h a m å b ø r s t e klærne hans, ga han meg frist til neste godstog med å komme meg ut av byen. Jeg stilte to betingelser: Den første var at toget var østgående, og den andre at det ikke skulle være et gjennomgående tog med alle dører lukket og forseglet. Dette ble godtatt, og slik unngikk jeg å bli arrestert.

Jeg husker en annen kveld på de samme kanter, da j e g a k k u r a t s å v

annen purk. Hadde jeg truffet ham, ville jeg slått ham sammen som en langkikkert, for jeg kom ned ovenfra med en rekke andre purker i hælene på meg. Det gikk slik til: Jeg hadde holdt til i en leiestall i Washington en tid. Jeg hadde en bås og utallige hestedekkener helt for meg selv. Til gjengjeld for disse luksuriøse bekvemmelighetene skulle jeg stelle en rekke hester hver morgen.

Hvis det ikke hadde vært for purkene, ville jeg kanskje vært der den dag i dag.

E n k v e l d o m k r i n g k l o k k e n n i k o m j e g t i l b a k e t i l

stallen for å gå til køys og fant en flokk sorte menn i ferd med å spille terninger. Det hadde vært markedsdag, og alle hadde penger. Det er best å forklare hvordan situasjonen var. Leiestallen vendte ut mot to gater.

J e g k o m i n n h o v e d v e i e n , g i k k g j e n n o m k o n t o r e t o g kom ut i en smal passasje med to rekker spiltau som g i k k l a n g s h e l e b y g n i n g e n o g m e d u t g a n g m o t d e n andre gaten. Midt i denne passasjen under et gassbluss, o g m e l l o m t o r e k k e r m e d h e s t e r, b e f a n t d e t s e g o m -

kring førti sorte. Jeg ble stående og se på. Jeg var blakk og kunne ikke delta i spillet. Den mannen som hadde terningene, vant og lot gevinsten ligge. Han stolte på lykken, og for hver gang han vant, fordoblet han innsatsen. Det lå en god slump penger på gulvet. Det var spennende. For hver gang han kastet terningene, var det mindre sjanse for at han skulle vinne igjen. Opphisselsen var voldsom. Og akkurat da dundret det på de dørene som vendte ut mot bakgaten.

E t p a r a v d e

g u l v e t . D e t t e v a r i k k e t y v e r i , d e t v a r s k i k k o g b r u k .

A l l e d e s o m i k k e h a d d e l ø p t , f o r s y n t e s e g . S å fl ø y dørene opp, og inn stormet en flokk purker. Vi løp den

motsatte veien. Det var mørkt i kontoret, og gjennom den trange døren kunne vi ikke komme ut alle på én gang. Det ble trengsel. En av dem fløy tvers gjennom

v i n d u e t o g t o k r a m m e n m e d s e g , a n d r e f u l g t e e t t e r.

P o l i t i e t fi k k t a k i n o e n a v d e b a k e r s t e . E n s v æ r s o r t

mann og jeg løp samtidig mot døren. Han var større enn meg og trengte seg foran. I neste øyeblikk ble han s l å t t i h o d e t m e d e n k ø l l e o g s a n k s a m m e n s o m e n okse. En annen avdeling purker ventet utenfor. De visste at de ikke kunne stoppe dem som kom stormende, med hendene, så køllene var i full sving. Jeg snublet over han som var blitt slått ned, dukket unna et slag fra en kølle, stupte mellom bena på en purk og var fri.

O g s o m j e g l ø p ! D e t v a r e n m a g e r f a r v e t m a n n l i k e

f o r a n m e g , o g j e g h o l d t f ø l g e m e d h a m . H a n k j e n t e

byen bedre enn meg, og jeg visste at i den retningen h a n l ø p , v a r d e t s i k k e r h e t . M e n h a n t r o d d e j e g v a r en purk som forfulgte ham. Han snudde seg ikke en eneste gang. Han bare løp. Jeg hadde god pust, og jeg

h a n g p å h a m , s å h a n h o l d t p å å k r e p e r e . Ti l s l u t t

snublet han, falt på kne og overga seg til meg. Og da han oppdaget at jeg ikke var en purk, var det eneste som reddet meg, at han var helt utkjørt.

Dette var grunnen til at jeg forlot Washington – ikke på grunn av den farvede, men på grunn av purkene. Jeg gikk ned til stasjonen og tok den første «blinde» på et Pennsylvania hurtigtog. Etter at toget var kommet godt i gang, og jeg la merke til den farten det gjorde, ble jeg bekymret. Det var en firespors linje, og lokomotivene t o k i n n v a n n u n d e r f a r t e n . L a n d s t r y k e r n e h a d d

ø r s t e «blinde» på tog som tok inn vann under fart. La meg

f o r k l a r e d e t t e n æ r m e r e . M e l l o m s p o r e n e e r d e t l a v e metalltrau. Idet lokomotivet passerer over i full fart, f a l l e r e n s l

vannet i trauet farer opp rennen og fyller tenderen. Et eller annet sted mellom Washington og Baltimore, mens jeg satt på plattformen på den «blinde», ble luften

f y l t a v e n fi n d u s j . D e t g j o r d e i n g e n s k a d e . H a h a , tenkte jeg, det er bare bløff at det skal være så farlig for landstrykeren på den første «blinde» at man tar inn

v a n n u n d e r f a r t . H v a b e t y r d e n n e l i l l e d u s j e n ? D e t t e

var et smart påfunn, tenkte jeg beundrende. Dette var kjøring! Noe annet enn de primitive jernbanene i vest – og akkurat da var tenderen full og hadde ennå ikke nådd enden av trauet. En veldig bølge skyllet ned på meg over den bakerste delen av tenderen. Jeg ble våt til skinnet, så våt som om jeg hadde falt i sjøen.

Toget kom inn til Baltimore. Som vanlig i de store b y e n e ø s t p å , v a r j e r n b a n e n h e r f ø r t n e d u n d e r g a t enivået, på bunnen av en dyp skjæring. Da toget kom inn på den opplyste jernbanestasjon, gjorde jeg meg så liten som mulig på den «blinde». Men en av jernbanens politifolk hadde sett meg og tok opp jakten. To andre slo følge. Jeg var forbi stasjonen og løp videre rett fremover langs skinnene. Jeg befant meg i en slags felle. På hver side av meg hevet skjæringens bratte vegger seg, og hvis jeg forsøkte å komme meg opp en av dem og det mislyktes, visste jeg at jeg ville falle rett ned i armene på purken. Jeg løp stadig videre og så etter et gunstig sted å klatre opp veggen. Jeg fant det like etter at jeg hadde løpt under en bro hvor det gikk en gate over skjæringen. Jeg begynte å klatre oppover veggen og klorte meg fast med hender og føtter. De tre politifolkene kom klyvende opp like etter meg. Da jeg kom opp, befant jeg meg på en åpen plass. På den ene siden var det en lav mur som skilte den fra g a t e n . D e t v a r i k k e t i d t i l n æ r m e r e u n d e r s ø k e l s e r.

De var like i hælene på meg. Jeg løp rett mot muren og hoppet over den. Og akkurat der ble jeg utsatt for

mitt livs store overraskelse. Man pleier å anta at den ene siden av en mur er like høy som den andre. Men den muren var annerledes. Den åpne plassen lå neml i g a d s k i l l i g h ø y e r e e n n v e i d e k k e . P å m i n s i d e v a r

m u r e n l a v, m e n p å d e n a n d r e s i d e n – n å j a , i d e t j e g kom svevende over toppen, uten noe å holde meg i,

fikk jeg inntrykk av å falle med bena først rett ned i en avgrunn. Der nede under meg sto en purk på fortauet, under en gatelykt. Jeg antar det var tre meter eller litt mer ned til fortauet, men i den første forbløffelsen forekom det meg å være dobbelt så langt.

Jeg rettet meg ut i luften og kom ned. Først trodde

j e g a t j e g s k u l l e r a m l e r e t t i h o d e t p å p u r k e n . O g k l æ r n e m i n e s t r ø k m o t h a n s i d e t f ø t t e n e m i n e s t ø t t e

mot fortauet med et smell. Det var rart mannen ikke fikk slag, for han hadde ikke hørt meg komme. Det var mannen fra månen som var ute igjen. Purken gjorde et hopp. Han skvatt til side for meg, som en skremt hest for en bil. Jeg stanset ikke for å forklare meg. Jeg over-

l o t d e t t i l m i n e f o r f ø l g e r e , s o m s v i n g t e s e g f o r s i k t i g over muren. Men jeg ble jaget lenge og vel. Jeg løp opp

é n g a t e o g n e d e n a n n e n , d u k k e t r u n d t h j ø r n e n e o g unnslapp til slutt.

Da jeg hadde brukt noen av de pengene jeg hadde fått fra terningspillet, og slått i hjel en times tid, vendte jeg tilbake til skjæringen, like utenfor lysene fra stasjo-

n e n , o g v e n t e t p å e t t o g .

B l o d e t m i t t b e g y n t e å b l i avkjølt, og jeg skalv ynkelig i de våte klærne. Jeg krøp

sammen i mørket og entret toget da det kom, og passet på å komme på den andre «blinde» denne gangen. Ikke noe mer vann under fart for meg. Toget kjørte vel seksti kilometer før det stanset. Jeg kom meg av på den opplyste stasjonen som det var noe besynderlig kjent ved. Jeg var kommet tilbake til Washington. Under opphisselsen da jeg flyktet for politiet i Baltimore og løp gjenn o m f r e m m e d e g a t e r, d u k k e t r u n d t h j ø r n e r, f r e m o g tilbake, hadde jeg på en eller annen måte kommet på den andre siden av stasjonen. Jeg hadde fått et tog som gikk i feil retning. Jeg hadde mistet en natts søvn, jeg var blitt våt til skinnet, jeg var blitt jaget på harde livet,

o g t r o s s a l t d e t t e v a r j e g n å t i l b a k e p å d e t s t e d e t j e g h a d d e s t a r t e t . Å n e i , l a n d s t r y k e r l i v e t e r i k k e b a r e e n dans på roser. Men jeg gikk ikke tilbake til leiestallen.

J e g h a d d e g j o r t e n n o k s å h e l d i g f a n g s t , o g j e g v i l l e nødig stå til regnskap for terningspillerne. Så jeg slengte

m e g p å d e t n e s t e t o g e t s o m g i k k , o g s p i s t e f r o k o s t i Baltimore.

Storskriftserien 2024

Storskriftbøkene er satt med Sabon 13,6 /19 pt (eller høyere) som gjør dem enklere og lettere å lese.

Dette er titlene som er tilgjengelige fra Forlaget

Lille Måne – les mer på w w w. l i l l e m a n e . n o

Abid Raja

M I N S K Y L D

Morten Malmø (red.)

G U L L K O R N F R A K O N G H A R A L D V

Edvard Hoem A N N A L E N A

Jack London

L A N D S T RY K E R L I V

Mitch Albom T I R S D A G E R M E D M O R R I E

Knut Hamsun PÅ G J E N G R O D D E S T I E R

Janne S. Drangholt

Unni Lindell

Kerstin Ekman

L Ø P E U LV

Jørgen Jæger

D Ø D S S Y M F O N I

Nordahl Grieg

S K I P E T G Å R V I D E R E

Cecilie Enger M O R S G AV E R

Per Inge Torkelsen

Lars Mytting