4
politisk leder lb # 4-18
Hvem har ansvaret? Stadig mer ansvar legges på skolen og oss som underviser, men hva er det egentlig vi har ansvar for?
Politisk leder har ordet Rita Helgesen
NYUTDANNEDE LEKTORER OG lærere forteller om praksissjokk og en skolehverdag som inneholder veldig mye mer enn de har blitt forespeilet, og erfarne lektorer – for eksempel jeg – har vært vitne til en utvikling der stadig mer ansvar legges på skolen og oss som underviser. Hva har vi EGENTLIG ansvar for? Hvem har ansvar for hva? Hva er årsakene til at skolen og vi som jobber i klasserommet opplever denne utviklingen? Hvordan kan vi som fagforening, tillitsvalgte, kollegaer og individer ha oversikt og få tydeligere grenser for hva vi skal og må gjøre, hva vi kan gjøre og hva andre aktører har ansvar for? Jeg synes grensene har blitt stadig mer utydelige, og tror det er på tide med en ryddesjau på alle nivåer. Men det er ikke et engangsprosjekt, det må være et kontinuerlig arbeid på skolenivå, i kommuner, fylker og nasjonalt.
Økte forventninger til lektorer og lærere Faglærernes hovedansvar er å ha solid fagkunnskap, pedagogiske og didaktiske ferdigheter og å bruke disse til beste for elevenes læring og utvikling. Kompetansemålene i læreplanene og kulturarven – det vi ofte kaller dannelse – må omsettes til god undervisning. Faglig trygge lærere gir variert undervisning, tilpasser oppgaver og abstraksjonsnivå og sørger for progresjon. I tillegg forventes den som underviser å være oppdatert innen teknologi, forskning og utvikling i faget. Hun ser enkeltelevene, er god på klasseledelse, samarbeider faglig og tverrfaglig med kollegaer og ledelse og har god kontakt med elevenes foresatte. Oftest må den enkelte selv «finne tid» til alle disse oppgavene. Faglæreren tar ansvar, og prøver så godt hun kan å følge opp alle forventningene om at skolen skal utjevne sosiale forskjeller, bygge demokrati og medborgerskap og forebygge mobbing og styrke elevenes psykiske og fysiske helse. Alle disse forventningene skjuler og pulveriserer ansvaret som også eleven, foreldrene, skolens ledelse, politikere og hele samfunnet har. Ekspertgruppen om lærerrollen1 gir klare anbefalinger og tydeliggjør ansvarsfordeling: Fellestiden i skolen bør i større grad brukes på arbeid som er ment å styrke kvaliteten på lærernes undervisning. (s.209) Det bør etableres få, gode og omforente mål for skolesektoren. (---) myndigheter, profesjon og ulike ledernivåer i skolefeltet har forhandlet seg fram til enighet om disse. (s. 215)
(---) det er behov for en mer ærlig og åpen kommunikasjon omkring hvilke problemer og dilemmaer den norske fellesskolen, som streber mot fremragende resultater, står overfor, og hvor krevende lærernes mandat i en slik skole i virkeligheten er. (---) At lærerne, i høyere grad enn tilfellet var frem til 1990-årene, trekkes til ansvar for elevenes læringsresultater, har til et visst punkt vært ønskelig og nødvendig. Men lærerne må føle at de har utdanningsmyndighetens støtte i dette vanskelige oppdraget (s. 216)
To år etter at rapportens anbefalinger kom, ser vi store endringer i måten fellestiden blir brukt på? Nei! Hvilke mål som settes, oppleves fortsatt som styrt ovenfra, og det er oftest mer drøfting enn reelle forhandlinger. Kommunikasjonen om elevresultater, elevrollen og tilpasset opplæring går fortsatt i vante spor, og nåde den som våger å blande inn argumenter som har med arbeidstid å gjøre!
Forbedring av elevenes faglige resultater Etter PISA-sjokket og innføringen av Kunnskapsløftet har det vært klare ambisjoner fra politikere og myndigheter om å endre og fornye læreplanene og jobbe systematisk for å øke elevenes grunnleggende ferdigheter og fagkunnskap. Mye av skoledebatten har handlet om at elever kommer ut av grunnskolen med for svak faglig ballast, med påfølgende frafallsproblematikk i videregående skole. Ansvaret for en god skole ligger hos myndighetene og skoleeiere, som skal utvikle rammeverket, bevilge og fordele
