28
leserinnlegg lb # 1-19
Arne Jørgen Løvland
Vågsbygd videregående skole, e-post: arlo@vaf.no
Er det bra nok å være middelmådig? I NOU 2018:15 – Kvalifisert, forberedt og motivet, har Liedutvalget granska det norske skolesystemet med særlig vekt på i videregående skole – som en del av arbeidet for å se på struktur og innhold i vedergående opplæring. I kapittel åtte ser de på gjennomføringa i videregående opplæring. Der fastslår de at ingen land i verden har så store kjønnsforskjeller som Norge, og når det gjelder gjennomføringa, er det omkring 80 prosent av jentene som gjennomfører, mens bare omtrent 70 prosent av guttene som gjør det (2012-kullet). Utvalget har fordypa seg i problemstillinga, og ser blant annet på tidligere skoleprestasjoner. Det viser seg at når det gjelder grunnskolepoeng, går det et skille ved 35 poeng. Gjennomføringsgraden i videregående skole er 53 prosent for dem med 25–35 grunnskolepoeng, mens den er så lav som 22 prosent for dem som har under 25 grunnskolepoeng. For ordens skyld er den 83 prosent for gruppa mellom 35–45 grunnskolepoeng, og 96 prosent for dem med mer enn 45 grunnskolepoeng (side 182–183). Utvalget konstaterer at videregående skole «ikke er tilstrekkelig tilpasset hele elevgruppen og den enkeltes forutsetninger for å lykkes» (side 185). Ut fra talla ligger kimen for å lykkes i en kombinasjon av et eller annet samar-
beid mellom grunnskolen og videregående skole – eller at vi siler elevene og forbereder dem som har behov, gjennom for eksempel et særskilt program. Det bør starte så tidlig som mulig, og alle seksåringer bør ikke starte skolen samtidig – alle er ikke klare. Et slikt system fins i en rekke land over hele verden, også USA, men der vurderes hver elev hvert år om vedkommende er klar for å gå opp et klassetrinn. Dersom læreren ikke anbefaler det, går eleven klassetrinnet om igjen. Utvalget har ikke studert USA, men de har skult til Danmark og Sverige, som begge har en form for opptakskriterier. I Danmark spør de om elevene er utdannelsesparate. Politiken i Danmark hadde en artikkel 15. januar 2019 om nettopp dette – og en forskningsrapport fra Rockwool-fondets forskningsenhet slår fast at det å utsette skolestarten gagner hele familien. Jeg skal ikke gå for dypt inn i resultata, men det er viktig å merke seg at det altså ikke bare er barnet som får fordeler, men hele familien. Ett poeng som seniorforsker Rasmus Landersø trekker fram, er at en av grunnene til at hele familien trekker positive veksler på seinere skolestart, er at særlig mor får en fordel, fordi «mænderne som oftest arbejder mere end kvinderne, når børnene er små» (side 8).
Et lite barn som hver dag møter oppgaver som er for vanskelige, vil oppleve en konstant nedtur. Selvsagt gjør det noe med barnet, men like selvsagt er det at det er mulig å snu en slik trend. Skolene må vurdere hver elevs pedagogisk-psykologiske evner. Ut fra resultata kan vi nivådele slik at barna får seire hver dag ved å makte arbeidsoppgavene – i stedet for å sitte og stange og miste motivasjonen ved at de ikke forstår. Det fins skoler i Danmark som har flytende opptak – fire ganger i året tar de inn elever i første klasse. Da gis pedagogene muligheten til å individtilpasse undervisninga, følge elevene tettere opp og se til en kognitiv progresjon. Barnet opplever suksesshistorier, det opplever ulike læringsgrupper der fokuset er på ham eller henne, og det deltar i mange ulike sosiale settinger med all den læring som ligger i det. At Høyre vurderer et ellevte år, er som bensinleken; Fyll tanken til den er full, og gi deg ikke, det er sikkert plass til mer. Vi vet nemlig at de elevene som sliter, er umotiverte, og de klarer ikke de fagspesifikke krava. Sannsynligheten for at disse to punkta henger sammen, er umålelig stor – og det disse trenger, er ikke mer skole, men oppfølging. Kunnskapen må vi gi dem i tidligst mulig alder.