Det banker på døra. Tiden vår er ute. Jeg samler papirene sammen og dunker bunken mot bordflaten for å rette dem. Usikker på om jeg skal ta dem med meg eller finne på en unnskyldning for å la dem ligge. Alle har en historie. Men noen historier er mer interessante enn andre. Jeg stikker papirbunken under armen, lover at jeg skal lese og komme tilbake om en uke. Arbeidstiden er for lengst over da jeg er tilbake på kontoret på politihuset, men jeg blir sittende. Skrivebordet mitt er nesten tomt. Jeg har levert inn oppsigelsen min og jobbet meg nedover i det som er igjen av saker. Utallige saksbunker har passert pulten min. Skyld og uskyld er fordelt. Ulike gjerningsmenn er stilt til ansvar. Etterforsk ning handler mest om å finne ut hvem som gjorde det. Sjelden er det rom for å gå i dybden og finne ut hvorfor. En av de tykkeste bunkene jeg har hatt på skrivebordet mitt, handlet om drapet på 27 år gamle Zia Anwar i Arendal i mars 2003. Jeg hadde aldri noe etterforskningsansvar i saken, men sporene pekte raskt mot Vestfold, og vi bisto med etterretning og spaning. Til sammen åtte personer ble tiltalt. Trond Einar var den mest sentrale. For min del begynte saken tidlig om morgenen søndag 16. mars 2003. En kollega fra Sørlandet ringte og fortalte at de hadde innledet drapsetterforskning. Rett over midnatt hadde operasjonssentralen fått melding om at det brant i en bil på Stoa i Arendal. I baksetet på den utbrente bilen hadde slukningsmannskapene funnet et lik. Undersøkelsene så langt viste at bilen var leid av norsk-pakistaneren Zia Anwar, og det ble antatt at det var han som var drapsofferet. Av etterretningsregistrene gikk det fram at jeg hadde en informant som var tett på den sentrale skikkelsen i A-gjengen. Etterforskerne
13