HANNE KRISTIN ROHDE
FREMTIDSMYSTERIET
BOK NR. 9 I BLÅLYS-SERIEN
– Hei, alle sammen! Farmors smil stråler mot dem idet
Astrid, Yusuf og pappa kommer inn i den varme stua.
– Så koselig at du også ville være med, Yusuf!
– Klart det, sier Yusuf og smiler tilbake.
Astrid setter bagen fra seg ved den store amerikakista i stua og lar hånda gli over lokket med nydelige rosemalinger. Kista var Astrids tippoldefars, og hun vet at farmor har sine mest dyrebare eiendeler i den.
Klokka er blitt mye, så de går rett i seng.
Astrid våkner av et blått blink og lurer på hva det er denne gangen. Da hører hun fremmede stemmer fra stua. Yusuf sover fortsatt. Astrid lister seg forsiktig ut i stua. Der står det en politimann og snakker med pappa og farmor. Astrid ser at farmor har grått.
– Ja, dette er den tredje hittil, sier politikvinnen.
Astrid legger merke til at det er et tomrom der amerikakista pleier å stå.
– Hva skjer? Yusuf stiller seg ved siden av Astrid og gnir seg i øynene.
– Kista er borte, men tyvene har ikke tatt iPaden, eller noe annet, sier Astrid.
– Jeg fatter ikke hva som skjer, sier politikvinnen.
Farmor trekker den turkise kimonoen godt rundt seg. Håndleddene som vanligvis har klirrende armringer i mange farger, er nakne, og hendene hennes skjelver.
Det rødlige håret, som Astrid har arvet, er bustete.
Politikvinnen ringer Krimteknisk, noe som betyr at det kanskje kommer folk i hvite dresser for å lete etter fingeravtrykk eller hår eller fottøyavtrykk som tyvene kan ha etterlatt. Ingenting av det som lå i kisten er tatt med, duker og noe sølvbestikk er bare dumpet på gulvet. Mobiltelefonen til farmor ligger urørt på kjøkkenbenken. Politikvinnen har hun aldri sett før, men politimannen Håvard Beck er en venn av pappa, dessuten har de møtt ham mange ganger i forbindelse med alle mysteriene de har oppklart.
– Be han kompisen din gjøre noe, hvisker hun mens hun drar i armen til pappa.
Beck smiler, han hørte åpenbart hva hun sa, og Astrid rødmer.
– Jeg mener bare at det er en menneskerett å ikke bli frastjålet verdifulle ting hjemme, sier hun bestemt.
– Det har du helt rett i, svarer Beck. – Dessverre er det ikke alltid at vi har tid til å sikre bevis, selv om vi skulle ønske at vi kunne hjelpe alle. Men nå har vi tatt bilder av åstedet, og kanskje finnes det også bilder av de stjålne gjenstandene?
Farmor tørker tårene og trekker ut en gammel skoeske fra en liten bokhylle som står rett bak den grønne lenestolen hun elsker å sitte i når hun leser.
I hjørnet står en leselampe, og på et lite bord ligger lesebrillene. Esken, som farmor åpner, er gul med sort lokk og viser seg å være full av gamle bilder. I bunnen ligger noen håndskrevne brev.
– Hvem er brevene fra? spør Astrid.
Hun griper det øverste og bretter ut et veldig tynt ark, så tynt at du nesten kan se gjennom papiret.
– Søren også, sier Astrid. – Den skriften er helt umulig å tyde.
Farmor svarer ikke. Hun sitter fordypet i en bunke med bilder. Mange av bildene er falmet, og det er ikke lett å se hverken ansikter eller hvor de er tatt. Fingrene stanser ved et gulnet foto med bilde av to menn.
– Det der må minst være besteforeldrene dine, sier
Yusuf. – Sjekk klærne.
Han peker på hvite skjorter og skinnvester og bukser
med seler. Klærne virker godt brukt. På hodet har flere av mennene en slags kaps, men den ser helt annerledes
ut enn dem man får kjøpt i dag, med bare en liten skygge foran og en slags bred kant rundt tinningen.
– Dette er min bestefar Sigurd, Astrids tippoldefar, sier farmor og peker på mannen til venstre på bildet.
– Han utvandret til Amerika i 1899.
– Hvem er han andre? spør Astrid.
– Han het Arne Peder Pedersen og var bestevennen hans. De reiste sammen.
– Reiste de alene?
Farmor nikker.
– De søkte arbeid, da det ikke var arbeid å få her.
Dessuten ble Sigurd utstøtt av familien.
Farmor ser mot politiet, og Astrid forstår at hun vil vente med å si det hun hadde tenkt å si, til de har gått. Det kribler i kroppen, enda innbrudd og tyveri ikke er det spor morsomt, det er bare det at sånne hemmeligheter som Astrid fornemmer, er skikkelig pirrende.
– Her ser du et bilde av kisten min.
Farmor legger tre bilder utover salongbordet. På
det ene bildet står Sigurd ved siden av en kiste, og på det andre sitter han på huk. På det tredje bildet sitter de to kameratene på huk ved siden av hver sin rosemalte kiste. I bakgrunnen skimtes enda flere kister. Alle sammen er så store at de må stå på gulvet, og Astrid vet at farmor hadde både votter og luer i kisten, men også spill som Monopol og Ludo og Den forvunne diamant, spill som pappa fikk da han var liten. Hun elsker de spillene og den lune stemningen, men nå ligger spillene slengt på gulvet. Farmors kiste var bonderød og hadde smijernsbeslag på lokket og en kraftig smijernslås foran. Lokket var litt rundet, og både på lokket og på sidene var det malt roser. Ikke slike roser som mamma har i hagen, men snirkler og buer i mange farger.
– Det ligner mer på fantasi enn roser, sier Yusuf.
– Den kisten som tippoldefaren min holder på, ligner på din, sier Astrid.
Farmor bretter ut et slitt brev, med den samme håndskriften som Astrid ikke forstod noe av. Først leser hun for seg selv. Deretter ser hun på politiet og forteller at denne sirlige skriften er Sigurds.
– Men hva står det? spør Astrid, nysgjerrig etter å få vite.
Alle bøyer seg over brevet og leser. Astrid forsøker
å lese den vanskelige håndskriften:
– Hold disse to kistene samlet, og … en stor skatt …, staver hun.
– … vil bli gjenoppdaget i fremtiden, fullfører Yusuf.
– Hæ? Hva betyr det?
Astrid ser på Yusuf og vet at de begge tenker det samme. Kistene skjuler en hemmelighet. Og nå er farmors kiste stjålet.
Endelig en ny sak! Det er allerede et par måneder siden de oppklarte hundetyveriene og hackingen av Yusufs karakterer. I mellomtiden har det vært påske og prøver og en haug med lekser. Astrid kjenner hvordan hun lengter etter å gå løs på en ny sak.
– Det må være noe skikkelig spennende som lå i den kisten, sier Yusuf.
– Bare gamle spill, sier farmor og løfter på dukene som tyven eller tyvene har kastet fra seg på gulvet. Under dukene ligger Monopol og Ludo og Yatzy og noen kortstokker de har hygget seg med.
– Var det et hemmelig rom der? spør Astrid.
– Ikke som jeg vet om.
Astrid studerer farmor og føler seg bitte litt sikker på at farmor ikke er helt sikker, sånn innerst inne.
– Tenk om du har hatt en diger skatt her hjemme i alle år uten å vite det, sier hun.
Farmor ler, men så ser hun på gulvet der kisten har stått, og gråter litt til. Det er en slitasjeripe langs veggen etter lokket, et sånt lite gnagsår det kan bli når et møbel skraper mot samme sted mange ganger. Noen lodotter løfter på seg når de går nærmere, og feier av gårde langs gulvlisten til lufta ikke lenger presser dem bortover.
– Hvorfor dro han til Amerika? spør Astrid, fordi hun har lyst til å høre hva farmor hadde tenkt å si nå som politiet har dratt.
– Det var ikke nok mat til hele familien, forklarer farmor. – Derfor ble han tvunget til å reise til et ukjent land. I håp om å skaffe seg en jobb og et hus …
Hun blir blank i øynene, og det er ikke vanskelig å
tenke seg hvor trist det må ha vært for Sigurd å forlate landet sitt og familien. Tenk å reise fra alle du er glad i, og aldri komme tilbake! Heldigvis dro han sammen med en kamerat. Det hjalp nok litt. Likevel kjenner Astrid det helt ned i magen, for det er jo litt det mamma gjør hver gang hun reiser ut for å jobbe med folk i krigsområder. Heldigvis er det ganske annerledes, for de kan sende meldinger til hverandre og snakke sammen og se hverandre på skjermen. Og selv om hun savner mamma litt ekstra når de har kontakt, ville det
garantert vært mye verre om de ikke hadde kunnet
snakke sammen, sånn som det var forrige høst da de ikke visste om mamma var i live.
Den eneste måten tippoldefar Sigurd kunne holde kontakt på, var via papirbrev. Den gang hadde de jo ikke e-post og heller ingen andre digitale løsninger. Uten sosiale medier og SMS-er og andre kjappe måter å kommunisere på er det nesten umulig å forestille seg hvordan han klarte å reise.
Astrid studerer farmor. Det er noe mer. Noe hun ikke ville fortelle til politiet.
– Sigurd snakket om ting som ville skje i fremtiden, sukker farmor. – Det var temmelig ugreit den gangen. For mange var det å spotte religionen og kirken.
Man skulle ikke være bedre enn andre, og slett ikke lese fremtiden eller vite noe som presteskapet eller samfunnet mente det ikke gikk an å vite noe om.
Tippoldefar var klarsynt!
Det kiler i magen. Men ingen ville anerkjenne evnene hans, og derfor kom han aldri mer til Norge.
Astrid klemmer Yusufs hånd hardt når farmor forteller, fordi det er så trist å høre om hvordan tippoldefaren ikke fikk lov til å være seg selv. Hun plukker opp det gulnede fotografiet for å studere ham nærmere, men
bildet er så falmet at det ikke går an å se noen detaljer.
Det eneste vi har, er brevene fra ham. Likevel føler hun at hun kjenner ham ganske godt gjennom det hun nå har fått høre. Fordi hun selv har kjent på hvordan det er å ikke våge å vise hele seg.
– Stod det skrevet noe på din kiste? spør Yusuf.
– Nei, men i midten av rosemalingsmotivet er det malt et pussig mønster som ikke passer.
Kistene ligner hverandre med sånne typiske rosebilder som er skikkelig snirklete, noen steder ser det ut som det er malt små og store c-er, som henger sammen eller som henger på grener som strekker seg utover.
Kistene virker temmelig like, men Astrid forstår hva farmor mener. Det er noe som er annerledes med de to kistene på bildet, der Sigurd og Arne sitter på huk på hver sin side.
– Jeg skulle ønske det var mulig å se det tydeligere, sier Astrid.
– Så dum jeg var som ikke fant ut av dette tidligere, sukker farmor. – I alle år har jeg hatt disse brevene og kisten, og så har jeg aldri tatt meg bryet med å finne ut av det.
– Hvorfor ikke?
– Jeg vet ikke. Sommel, antakelig. Eller så har jeg bare godtatt at det skulle være sånn uten å tenke over det.
– De er sikkert proffe, sier Yusuf. – Tyvene, altså. De har ikke tatt i noe annet enn kisten, og da finnes det ingen spor etter dem.
– De har tatt i dukene og spillene, sier Astrid.
– De kan ha tømt det ut ved å snu kisten på hodet.
– De måtte ta i døra for å komme seg inn, sier farmor. – Men da brukte de vel hansker.
– Nå tenker jeg at vi skal la politiet finne ut av resten, sier pappa. – Og kanskje sove litt til.
Klokka er bare halv seks om morgenen, og pappa gjesper. Astrid skotter bort på Yusuf. Han ser trøtt ut.
– Det kan vi godt, sier hun og går foran opp trappa. Yusuf følger etter.
– Seriøst? hvisker han. – Legge oss igjen? – Kom.
Hun vinker ham stille med seg videre opp den smale loftstrappa.
Farmors loft er et skattkammer. Langs veggene står det pappesker med ting hun har spart på gjennom mange år. Lengst bort står en gammel solseng med et heklet teppe som er nesten makent til det mamma har
i godstolen hjemme. På den solsenga pleier Astrid og farmor å sitte når de leter etter noe i eskene.
– De kan jo ha blitt steinrike av å selge de kistene, sier Yusuf.
– Kan det være at kistene skjulte mange penger?
Eller at de malte et kart på innsiden, som viser hvor pengene var gravd ned?
– Kanskje kistene på bildet sammen skjuler hvor gullet er gravd ned, foreslår Yusuf.
– Eller at de ikke stolte på banken, men gjemte gullet i sin egen bank langt inne i skogen eller på fjellet, eller kanskje senket i sjøen?
Astrid kjenner at det prikker i hele kroppen etter å avsløre amerikakistenes hemmelighet.
Det knirker i fjærene på solsenga når de setter seg, og i lyset fra vinduet ser de at det virvler masse støv. På gulvplankene der de nettopp har gått, er det spor etter de bare føttene. I hjørnet rett bak der hun har hodet, har en edderkopp spunnet et tett nett, og hun vifter det bort.
– Du ødela måltidet, sier Yusuf.
– Hæ?
– Edderkoppens. Så du ikke flua inni der?
Hun ler, men skjønner med ett at han ikke fleiper.
Respekt, pleier han å si, og hun innser stadig oftere hvordan det gjelder for alt rundt ham, respekt for alt levende − respekt for trærne og ikke brekk av greiner, ikke tråkk på bier, ikke kast søppel i naturen.
– Skjønte du noe av brevene? spør hun og tørker av spindelvevet på joggebuksa.
– Ikke en dritt av skriften, annet enn at de jobbet masse.
– Tror du det er en hemmelig kode i brevene?
Han klør seg i pannen.
– Kanskje. Men da må vi lære å forstå den skriften, som var like snirklete som rosemalingen.
– Den var helt håpløs, stønner hun. – Alle bokstavene hang sammen i rare bølger bortover linjene … men kanskje han skrev sånn med vilje, slik at det skulle bli ekstra vanskelig å finne koden?
– I så fall må han ha tenkt at de som skulle finne brevene var veldig tålmodige.
– Farmor er innmari tålmodig, dessuten sa hun jo at han var synsk! Kanskje han visste at hun ville knekke koden.
– Noe hun ikke har gjort, minner Yusuf om.
– Faktisk har hun ikke brydd seg om brevene i det hele tatt. De har bare ligget i en skoeske.
– Det må ha vært minst hundre brev, sier Astrid. – Jeg tror han kanskje skrev så mange brev for at hemmeligheten skulle være hemmelig helt til de riktige personene begynte å lese.
– Da må vi i så fall bruke hele sommerferien. Og jeg skal jo til Egypt og besøke familie …
Hjertet synker ned i magen til Astrid bare ved tanken på at Yusuf skal være borte i fem uker. Sommerferien
hun pleier å glede seg sånn til, er nå noe hun skyver foran seg. Vil ikke engang tenke på den. Om få uker er det skolefri, og bare en uke senere drar han. Noen ganger er hun redd for at de ikke skal komme tilbake og bli boende i Egypt. Foreløpig har hun ikke tort å spørre ham om akkurat det.
– Vi får bruke den tiden vi har, da, sier hun tamt.
– Hallo? Hva skjedde her nå? Hvorfor ble du plutselig så sur?
– Jeg gruer meg til du skal dra, plumper det ut av henne.
– Fem uker går fort, sier han og drar fingrene gjennom håret hennes som er floket etter natten.
– Lett for deg å si, som skal oppleve masse og …
– Fikk ikke du en bursdagsgave av farmoren din som kan passe å bruke i sommer?
– En reise til Egypt, hvisker hun.
– Vi skal mange steder, men det hadde vært gøy å besøke pyramidene sammen. Mamma kjenner noen som kan slippe oss inn i et av gravkamrene.
Med ett virker ikke sommeren så uutholdelig likevel. Det er så vidt hun ikke spretter opp og stormer ned trappene og spør farmor om de kan dra nå i sommer. Og Yusuf kommer sikkert tilbake til Norge, formaner
hun seg selv og husker på det farmor alltid sier om at de fleste problemene vi går rundt og tenker på, lager vi selv med tankene våre.
– Du har en edderkopp på T-skjorta, sier hun og peker på en av den digre sorten som egentlig får henne til å hyle.
Han vrir seg og kikker på ermet, går bort til det lille loftsvinduet, åpner det og børster den av.
– Alt vi har foreløpig er en eneste setning og et foto, sier han og tar fram mobilen. – Se her.
Bildet av det gamle fotoet forstørres med fingrene, men det hjelper ikke noe særlig, for alt virker bare enda mer gult og utvisket. Astrid glor til øynene blir tørre på det rare midt inni rosemalingen. Dessuten forsøker hun å huske hvordan det så ut i virkeligheten, for hun har jo sett den kisten hver eneste gang hun har vært hos farmor, hver eneste gang hun har hentet opp et spill.
– Jeg husker ikke detaljene i kisten, sier hun.
– Faren din ville sagt at du er et dårlig vitne, sier Yusuf og flirer.
– Han er ikke noe bedre, protesterer hun. – Dessuten har du sett kisten, du også.
– Kanskje de prikkene, eller hva det enn er, handler om størrelsen på skatten? Antall millioner kroner?
– Eller hvor mange som visste om skatten.
– Eller kanskje hvor mange kister som skjuler en hemmelighet?
– Hold disse to kistene samlet, og en stor skatt vil bli funnet i fremtiden, sier Yusuf sakte. – Var det ikke det det stod i brevet?
– Gjenoppdaget, ikke funnet. Jeg tror at det handler om penger, sier hun. – Gullpenger. Eller kanskje rent gull! Kanskje de var gullgravere! Kanskje farmor blir millionær!
– I så fall må hun dele med eieren av den andre kisten.
Det er sant. Men det er jo ikke viktig. Spørsmålet er hvordan i huleste de skal finne fram til den andre kisten. For kanskje finner de mye av svaret der?
Hele søndag fram til de skal hjem, sitter de i sofaen hos farmor og leser brevene. Farmor og pappa bytter på å lese. De synes nok det er litt artig, de også. Særlig farmor liker å lese om hvordan reisen med båten var, hvordan Sigurd og Arne jobbet dag og natt for til slutt å få en liten jordlapp de kunne dyrke. Etter hvert fikk både Sigurd og Arne familie, men de holdt kontakten og var forretningspartnere i amerikakister så lenge de levde. Kistene solgte etter hvert godt, og de kunne etter mange år flytte fra skuret de sov i, og inn i hus de hadde bygget selv.
–Det står jo ingenting om kistene, sukker Astrid.
– Bare om hvordan de har det.
–Det er et brev vi ikke har lest ennå, sier farmor og blar i bunken til hun finner det hun leter etter.
–Hvordan vet du at det er det brevet? spør Yusuf.
–Jeg synes de ser helt like ut.
–Det er mest slitt. Se her.
Brevet er skittent i kanten nederst, og det virker som det er tatt fram og lest mange ganger.
– Det stemmer, sier farmor. – Jeg synes det er så spennende det han skriver, og så kjenner jeg meg litt igjen, da, i det med å se det ikke alle andre ser.
– Du og mamma, sier Yusuf. – Dere er ganske like.
– Hør på dette.
Farmor skyver lesebrillene godt inn på nesa og leser:
Til mine etterkommere – til mor
Jeg så for mye. Da Ola i klassen mistet pennalet, så jeg at det lå under senga. Tore mistet kniven han fikk til konfirmasjonen. Den lå ved løa, etter at han hadde brukt den. Rett før raset løsnet oppi fjellskråningen, visste jeg at det kom til å skje, og derfor overtalte du og jeg familiene i de husene
som kom til å bli ødelagt, til å flykte. Det var en fin sommerkveld, ingen tok meg alvorlig, men du, mor, foreslo en piknik like ved forsamlingshuset. Du hadde evner som meg, men viste dem aldri til noen. Med din hjelp reddet vi liv, men hus gikk tapt. Og jeg ble syndebukken. De påstod at jeg hadde vært oppi fjellet og løsnet på steiner. Det var nok lettere å legge skylda på en syttenåring enn å
ta klarsynet på alvor. Etter dette ble jeg utstøtt av bygda. For familiens skyld måtte jeg dra og aldri komme tilbake. På denne måten kunne dere leve normalt og bli akseptert siden dere hadde en slik sønn – som dere nå var kvitt. Jeg sender penger hjem, mor, så ofte jeg kan. Når du skriver og takker, forteller om livet i bygda … Brevene dine holder meg gående. Vi forblir nære, tross avstanden. Du kommenterte aldri raset, utover å si det jeg har erfart, at mennesker er redde for det de ikke tror på.
Ta vare på dette brevet, mor, gi det til noen i familien du stoler på.
Til våre etterkommere: Se godt på kistene etter oss. Ta vare på dem. En dag vil noen forstå.
Kjærlig hilsen Sigurd
Astrid klarer nesten ikke å forstå hvordan noen kunne gi en syttenåring skylda for et jordras. Det er jo faktisk helt på trynet. Farmor forteller at raset tok med seg fire hus og isolerte bygda fra verden rundt. – Så teite folk, sier Yusuf.
– Det var sånn mange steder den gangen, forteller farmor. – Og det er litt sånn fortsatt, at evnen til å se det som ikke er fysisk, blir sett på som noe tøv.
De går tilbake til å gruble over tyveriet.
– Kisten er én ting, sier farmor. – Jeg kommer til å savne den. Sigurd bodde på en måte i den kisten. Det jeg liker minst, er at noen har brutt seg inn her mens vi sov. Noen har gått rundt i mitt hus, snoket i mine ting. Det er vemmelig.
Hun griper tak i pappa.
– Simon, i morgen vil jeg få installert alarm, av det slaget jeg kan sette på om natta.
– Det ordner vi, sier pappa alvorlig.
Han liker nok ikke tanken på innbrudd han heller.
Ingen gjør vel det. Dessuten er Astrid overbevist om at heller ikke pappa vil sove godt om han frykter at tyvene skal komme tilbake til farmor og lete etter mer. Farmor må være trygg.
– I morgen begynner det en ny gutt i klassen, sier Yusuf da de er på vei hjem. – Jeg husker godt hvordan det var å komme til dere. Det var litt skummelt, selv om dere var greie.
– Det blir den tredje nye eleven på under ett år.
Først var det deg, så Ane og nå enda en.
Både et mysterium og en ny gutt i klassen.
Astrid fornemmer at det blir hektiske dager.
Andre bøker i BLÅLYS-serien:
Pyramidemysteriet
Mysteriet med det forbudte bildet
Mysteriet med Yusuf
Mysteriet med trusselmeldingene
Kodemysteriet
Leirskolemysteriet
Gjengmysteriet
Hackemysteriet
