Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes: Badboy

Jørn Lier Horst

BADBOY Trond Einar Frednes

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslösa Design Foto forside: © Norsveenfoto Forfatterportrett: © Norsveenfoto Papir: 70 g Holmen book 1,8 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Boka er satt med Warnock 12/15 Trykk og innbinding: Livonia print, Latvia ISBN: 978-82-489-1700-7 Kagge Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Enkelte navn, steder og hendelser er endret av hensyn til personvernet.

Innhold Første møte – et langt farvel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Mørket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Begynnelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Sommeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Papir og blyant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Skyggesiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Vika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Håpet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Hat og død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Kjerringvik psychos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Andre møte – kontrasten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Labyrinten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Løpegutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Anarki . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Business as usual . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Arbeidsliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Slutt på leken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Opp og fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Tredje møte – kaffekos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Døden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Knus alt! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163

Stingo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Smilefjes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Fjerde møte – «operasjon multi» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Kapteinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Nedturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Attentat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Thailand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Olli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Bråk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Familieliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Tilbake i den onde sirkelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Zia Anwar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Uten utvei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Fengselsliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 Planen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 Siste møte – ettertanker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283

FØRSTE MØTE – ET LANGT FARVEL

DET ER EN varm sommerdag, en sånn som kan gjøre heten

uutholdelig innenfor fengselsmurene, der vinden ikke får tak.

Trond Einar Frednes sitter overfor meg inne på det trange besøksrommet. Stor og bredskuldret, med kraftige never som ligger flatt mot bordplaten på hver side av en bunke papirer.

Jeg la merke til navnet hans allerede da jeg fikk sommerjobb ved Larvik politistasjon i 1994. Det dukket stadig opp i vaktjournaler og rapporter. De første anmerkningene dreide seg om butikktyverier, ulovlig mopedkjøring og skadeverk. Da jeg kom tilbake i fast jobb året etter, var sakene blitt mer alvorlige: hytteinnbrudd, båttyverier og enkelte voldssaker. Han hadde blant annet skutt en kamerat med et luftgevær.

Lensmannsbetjenten som hadde hatt ham inne på kontoret den gang, fortalte at han hadde sittet og ledd under hele avhøret. Hun mente at den tøffe femtenåringen var en vi kom til å få problemer med framover. Hun fikk rett. Det begynte å komme inn tips om grovere tyverier, narkotikasalg, våpentrusler. Navnet hans sto med fete, røde bokstaver når det ble søkt fram i etterretningsregistrene. Bevæpnet. Farlig.

7

Nå var det gått tjue år. Han hadde tilbrakt mer enn halvparten av dem i fengsel. Vi hadde sittet overfor hverandre mange ganger. Jeg hadde avhørt ham i flere saker. Han hadde alltid vært vanskelig. Til å begynne med fulgte han advokatens råd og sa ingenting. Etter hvert hadde han lært seg spillet. Innrømmet det han måtte, der vi uansett hadde sterke bevis. På den måten ble han mer troverdig når han nektet for de mer alvorlige sakene, og slapp unna. Når han hadde noe å tjene på det, kunne han komme med tips om hvem som sto bak annen kriminalitet. For slik er spillet. Alle prater med politiet. De tyngste kriminelle er de største informantene.

Nå sitter han foran meg igjen, men denne gangen er det han som har bedt meg om å komme.

Han skyver en bunke ark over til meg.

«Hva er dette?» spør jeg.

Stemmen hans er ustø.

«Et avskjedsbrev», svarer han.

Jeg kikker ned på papirbunken.

«Det er langt.»

«Men det er ikke alt», sier han og kremter. «Jeg er ikke ferdig. Det har skjedd mye i livet mitt. Jeg har møtt mange mennesker. Ødelagt for mange. Det tar tid å forklare alt sammen.»

Jeg vet hva han vil. At jeg skal lage en bok av det. Jeg får spørsmål om det omtrent annenhver uke. Alle har en historie.

Mest for syns skyld løfter jeg opp papirene. De øverste arkene er håndskrevne. De er fulle av folder og bretter, som om de har vært krøllet sammen og glattet ut igjen. Her og der er det lyse og mørke flekker som har dratt teksten utover.

Teksten er full av skrivefeil, innimellom mangler det noen ord som gjør at sammenhengen forsvinner. Jeg leser noen linjer før jeg kikker opp.

8

«Jeg skrev det da jeg ble satt inn igjen», forklarer han. «Det var så utrolig mye jeg skulle ha ugjort, så mye som skulle vært annerledes.»

Jeg nikker og leser videre i den springende teksten, mest fordi jeg ikke kommer på noe å si. Bokstavene er store og ujevne: Jeg kjente hånda mi knyte seg rundt lighteren med en voldsom kraft. Det var ikke sånn det skulle være. Jeg kunne ikke bli tatt nå! Jeg hadde ikke gjort alt jeg skulle gjøre, sagt alt som skulle sies, vært den jeg skulle være.

Tankene raste som et iskaldt snøskred som ikke lot seg stoppe på noen måte.

Det handler om den siste flukten, forstår jeg. Der politiet, tungt bevæpnet, hadde jaktet på ham med helikopter og hunder. Jakten hadde pågått i nesten ett døgn, etter at han hadde truet politiet med en hagle, torpedert en politibil og til slutt satt fyr på et leilighetskompleks i et forsøk på å slippe unna.

Frustrasjonen bygde seg opp der jeg lå gjemt under gamle madrasser og annet skrot, innerst på det store loftet. Hva faen skulle jeg gjøre nå? Det gjorde så vondt.

Ikke som smerte man kjenner når man slår seg, men smerte som river og sliter hjertet i stykker. River hjertet i stykker slik at det blir så stygge sår at det aldri vil gro.

Hvis ikke man kaster stoltheten så langt av gårde at man aldri finner den igjen.

Hjelpeløsheten holdt på å overvinne meg helt, men bitterheten holdt meg oppe. «Bitter» blir et lite ord.

«Hat» er mer rett. Hat mot alt og alle som hadde ødelagt for meg, inkludert meg selv. Redselen for å miste alt. En mørk sky bredde seg over sinnet mitt. Jeg så for meg gråten og skuffelsen i øynene til barna mine. Hadde jeg bare 9

vært til bry? Jeg prøvde tappert, men klarte ikke å skyve tankene bort. Det var for vondt.

Jeg kunne høre lyden av flere politisirener. Et helikopter sirklet over hustaket.

Skulle jeg ikke få sjansen til det livet jeg drømte om?

Livet som skulle være så perfekt. Livet med dem jeg elsket. Hadde jeg forsømt alt? Knust mine egne drømmer?

Tankene kjentes som nålestikk inne i hodet. Jeg hadde ruset meg vekk fra alt og alle som hadde stått meg nær.

Det slo i dører i etasjene under. Det ble ropt noe.

Tunge støvler var på vei opp trappene.

Kvalmen spredte seg i kroppen. Ganen var tørr, og det smakte metall da jeg forsøkte å svelge.

Det føltes som om loftveggene kom nærmere, klemte seg rundt meg. Jeg kunne se blodet slå ut i årene på armene. Hjertet slo tungt. Svetteperlene silte nedover panna. Det var varmt, men jeg var iskald. Klar? Ja, nå var jeg klar. Nå kunne de komme!

Jeg blar videre, men det er ikke noen fortsettelse. Historien hopper og tar fatt et annet sted. Han skriver om seg selv, som liten. Om hvordan han som spjælete guttunge tisset på seg i senga om natta. Et annet sted skriver han om et torpedooppdrag der han hadde torturert en mann med glødende knivsegg og tang.

Kaldt og nøkternt har mannen foran meg beskrevet smerteskrikene og lidelsen han påførte den andre. Det gjør meg nysgjerrig: Hvordan kunne en spinkel guttunge bli til en fryktet torpedo og drapsmann?

I gangen utenfor rasler det i nøkler. Et sted blir en dør åpnet og lukket igjen.

Jeg leser videre:

10

Dere har kanskje sett oss på film. Kanskje likt det dere har sett. Kanskje også elsket oss, hatet oss, men også grått med oss. Kanskje også følt trangen til å bli som oss.

Så hva mener jeg med oss?

Vi har mange navn. Gangstere, forbrytere, banditter.

Et dekkende begrep vil ganske enkelt være kriminelle.

Da mener jeg ikke de som har gjort noe galt noen ganger. Nei, jeg mener de som har valgt dette livet som levebrød. De som lever av å bryte loven.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid villet være noen.

Noen som folk kjenner og liker. Jeg var vel mer klovnete og morsom på skolen. Jeg hadde en drøm om å bli skuespiller. Det er kanskje derfor det er litt underlig at jeg ble en som folk ikke torde å kødde med.

Jeg har både sett og gjort det meste. Så å si alt et slikt liv kan tilby. Jo da, det finnes sikkert en slags glamourfaktor rundt det hele. Jeg har vært med på den delen også. Pengebunker, gullsmykker, villige damer, fjell av kokain, klokker og biler som er så dyre at vanlige folk må nøye seg med drømmen. Men det er også der glamouren slutter. Jeg unner ingen å se, oppleve eller gjøre noen av de tingene jeg har gjort. All elendighet, skrik og fortvilelse. Blod, tårer og redsel. Jeg har gjort mye forferdelig.

Jeg har stukket, skutt, slått og drept. Og til hvilken pris.

Alt får en bitter smak.

Dette er kyniske miljøer hvor alt handler om penger, makt og selvjustis. Hvor egne spilleregler blir tatt i bruk.

Man skulle ikke tro at et lite land som Norge kunne være en arena for slikt, men der det er penger, er det alltid noen som vil ha mer enn andre. Miljøene er forskjellige, men én ting har de felles: Pengene styrer det meste, selv om måten å tjene dem på er forskjellig. Det finnes nesten ingen grenser for metoder og stunts som blir brukt for 11

å tjene pengene. Narkotikakriminalitet, smugling, ran, frihetsberøvelse, våpenhandel, brekk, gambling, svindel, hvitvasking, prostitusjons- og torpedovirksomhet. Det siste har hovedsakelig vært min jobb. Det er vel også i den rollen man er linken mellom topp og bunn.

Torpedo har blitt betegnelsen på en pengeinnkrever.

Men det er så mye mer enn akkurat det. Dere ser kanskje for dere store, dumme, dørvakttyper, og det var vel kanskje slik en gang. På 80- og 90-tallet var det kanskje nok å være stor og skremmende. Og det holdt oftest med å dele ut ørefiker. Men alt har forandret seg, miljøene har blitt tøffere, og det hjelper ikke lenger å bare være stor og sterk. Jeg sier ikke at det ikke var tøffe tak også den gangen, men det var ikke like mye våpen.

Og vi må ta på oss skylden for at alt har forandret seg.

Jeg tror historiene om knuste kneskåler og samarbeid med utenlandsk mafia har gjort at flere og flere tyr til våpen. Så av den grunn har også vi måttet tilpasse oss.

Det holder ikke lenger å se stor og sterk ut. Man må ha gode ferdigheter på nesten alle områder. Jeg vil påstå at vi er mer lik soldater i en spesialkommando enn forvokste dørvakter.

Jobbene varierer. Ingen er like. Det finnes ikke noen fasit. Det handler om narkobaroner som vil ha livvakt, narkogjeld som skal innkreves, hvitsnippkriminelle som har lånt eller lånt ut penger, firmaer som ikke får betalt for jobben de har gjort, eller de som ganske enkelt bare vil rydde noen av veien eller gi noen en lærepenge, eller som hyrer deg til et hevnoppdrag.

Nå kan det sikkert virke som at dette er spennende, men tro meg, dette er ikke et liv å trakte etter.

12

Det banker på døra. Tiden vår er ute. Jeg samler papirene sammen og dunker bunken mot bordflaten for å rette dem.

Usikker på om jeg skal ta dem med meg eller finne på en unnskyldning for å la dem ligge. Alle har en historie. Men noen historier er mer interessante enn andre.

Jeg stikker papirbunken under armen, lover at jeg skal lese og komme tilbake om en uke.

Arbeidstiden er for lengst over da jeg er tilbake på kontoret på politihuset, men jeg blir sittende. Skrivebordet mitt er nesten tomt. Jeg har levert inn oppsigelsen min og jobbet meg nedover i det som er igjen av saker.

Utallige saksbunker har passert pulten min. Skyld og uskyld er fordelt. Ulike gjerningsmenn er stilt til ansvar. Etterforsk­ ning handler mest om å finne ut hvem som gjorde det. Sjelden er det rom for å gå i dybden og finne ut hvorfor.

En av de tykkeste bunkene jeg har hatt på skrivebordet mitt, handlet om drapet på 27 år gamle Zia Anwar i Arendal i mars 2003. Jeg hadde aldri noe etterforskningsansvar i saken, men sporene pekte raskt mot Vestfold, og vi bisto med etterretning og spaning. Til sammen åtte personer ble tiltalt. Trond Einar var den mest sentrale.

For min del begynte saken tidlig om morgenen søndag 16. mars 2003. En kollega fra Sørlandet ringte og fortalte at de hadde innledet drapsetterforskning. Rett over midnatt hadde operasjonssentralen fått melding om at det brant i en bil på Stoa i Arendal. I baksetet på den utbrente bilen hadde slukningsmannskapene funnet et lik. Undersøkelsene så langt viste at bilen var leid av norsk-pakistaneren Zia Anwar, og det ble antatt at det var han som var drapsofferet. Av etterretningsregistrene gikk det fram at jeg hadde en informant som var tett på den sentrale skikkelsen i A-gjengen. Etterforskerne

13

lurte på om kilden min kunne vite noe om det som hadde skjedd i løpet av natta.

Jeg ringte kilden min. Han hadde møtt Zia dagen før. Da hadde han vært på vei videre til Arendal for å treffe noen på et bilverksted.

Vi avtalte et møte, og jeg fikk vite at det hadde bygd seg opp et anspent forhold mellom Zia og flere personer fra det kriminelle miljøet i Larvik og Sandefjord. Konflikten handlet om penger og fordeling av narkotikamarkeder. Noen uker tidligere hadde det imidlertid skjedd noe som kunne ha utløst drapet, mente kilden.

Et medlem av motorsykkelklubben Shuffle var funnet druknet i havnebassenget i Sandefjord. Shuffle MC var en av støtteklubbene til Hells Angels, og Trond Einar skulle ha gått langt i å antyde at Zia Anwar sto bak dødsfallet. Dette hadde Zia fått høre om, og konflikten mellom Trond Einar og Zia hadde tilspisset seg.

Etterforskningen fulgte dette sporet og avdekket hvordan sentrale aktører fra det kriminelle miljøet i Vestfold hadde bestemt seg for å gi Zia Anwar en lærepenge. Han var blitt lokket til et møte i et bilverksted i Arendal, overfalt og mishandlet så grovt at han døde av skadene.

Jeg husker at jeg leste dommen. Trond Einar var den som hadde ført an. Han hadde slått først. Etter mishandlingen hadde han slept Zia ut i verkstedhallen, lagt ham på en presenning på grunn av blodsølet og tapet ham på hender og føtter før han fikk en ny omgang med balltreet. Så hadde de dyttet ham inn i baksetet på bilen, kjørt den bort til et avsidesliggende sted og forlatt ham. Temperaturen var minus én, og Zia var kun iført T-skjorte.

Etter mishandlingen dro de involverte på fest. Utpå natta ble det snakk om at Zia Anwar mest sannsynlig ville dø av 14

skadene han var påført. Da de dro for å sjekke, var han allerede livløs, og bilen ble påtent for å skjule sporene.

Til sammen syv personer ble dømt for drapet på Zia Anwar. Trond Einar var en av dem som fikk lengst straff: ti år ubetinget fengsel.

PC-skjermen flimrer da jeg skrur den på og logger meg inn på strafferegisteret. Jeg søker meg fram og finner ut at Trond Einar har fem dommer på seg før drapet på Zia Anwar. Han var blitt prøveløslatt i 2010, etter å ha sonet to tredjedeler av drapsdommen. Den nye dommen fra 2012 gjaldt brudd på våpenloven, trusler, brannstiftelse, narkotika og flere andre forhold. Med resttiden fra drapsdommen fikk han fire år. Han hadde god tid til å fullføre historien. Med fratrekk for varetekt ville endt tid for soningen tidligst være sommeren 2015.

I jobben min i politiet har jeg vært tett på flere forbrytere.

Drapsmenn, voldtektsmenn og ranere. Jeg har tilbrakt timevis sammen med dem. Vært nær sagt helt inne i hodet på dem.

Men møtet i dag hadde vært annerledes. Det hadde vært fylt med en form for anger jeg ikke hadde vært vitne til før. Som om Trond Einar hadde vært så langt nede som det var mulig for et menneske å komme. Nede i det dypeste mørket.

Jeg retter på papirbunken jeg har fått og skjønner at flekkene på de krøllete arkene er tårer.

Jeg kjente Trond Einar som en av de hardeste. Så hvor kom denne angeren fra? Hva hadde ført ham inn i det livet han hadde levd, og hva hadde fått ham til å skifte kurs?

Svaret kan ligge i papirbunken foran meg. Jeg tar den med meg hjem.

Skien fengsel, juni 2012

MØRKET

JEG LIGGER PÅ cella og kryper langsomt ut av en drøm. Den

var utrolig fin, samtidig så trist.

I drømmen lå jeg i senga hjemme på soverommet. Den yngste jenta mi hadde våknet og kommet inn. Hun krøp opp i senga og la seg tett inntil meg. Hun lå og så på meg, og jeg på henne. Jeg holdt rundt henne. Det var som om hun sa farvel på sin måte. Med de små hendene strøk hun meg over kinnet mitt. Hun sa ikke noe, bare lå der med smokken i munnen.

Som i et vindkast ble vi revet vekk fra hverandre. Jeg kunne se tårene hennes da vi måtte slippe taket i hverandre. Uansett hvor mye jeg prøvde, fikk jeg ikke tak i den lille lanken hennes.

Drømmen hadde vært så ekte at jeg syntes å kunne kjenne lukten av henne fortsatt. Det er slike ting som får en stor mann til å gråte.

Da jeg åpner øynene, er alt ekte. Så jævlig ekte.

Jeg ligger her i et rom, omgitt av betong og kalde, gråhvite vegger. Innelåst. Jeg er tilbake her hvor slike som meg hører hjemme. Det vil i hvert fall mange si. Vel, det jeg sier er fuck dem! og deres miserable hverdagsliv. Fitter! Feige fitter. Fasademennesker.

16

Jeg er her, ingen ser meg, men jeg er her. Så nær, men like vel så fjernt fra alt jeg er glad i. Svett og jævlig. Bare jeg beveger en jævla finger, svetter jeg ræva av meg, fy faen! For et jævlig sted. Møkkahøl!

Alt jeg vil, er å sove. Sove bort alt sammen. Alt som gjør så jævlig vondt å tenke på.

Jeg kravler meg opp og blir stående midt på gulvet. Midt i rommet, helt naken. Skyggen til gitteret utenfor vinduet treffer kroppen min. Jeg ser ironien. Her står jeg naken, med fengselsstriper på meg. Jeg må le litt, men ikke før jeg får opp en geip, kjenner jeg beina svikte. Knærne treffer det kalde betonggulvet. Dunk, så sitter jeg der. Sammenbruddet. Det er det de kaller det. De som vet.

Alt jeg føler, er hat, redsel, svik og en helt jævlig form for usikkerhet. Det er så vondt, man kan kjenne igjen følelsen når man slår seg som barn, som å ikke få puste. Følelsen av å sakte drukne, helt hjelpeløs.

Det blir for mye. Klumpen i halsen slipper taket. Tårene renner.

Der sitter jeg, nedfallen med hodet framover. Jeg ville tatt imot en beskjed om snart å skulle bli henrettet med åpne armer. Men det kommer ikke til å skje. Tårene lager mørke flekker i betongen. Jeg skal sitte her og råtne.

Drømmen hadde vært så virkelig, og annerledes. Drømmene mine var ofte mørke og handlet om livet jeg levde. Mareritt.

Som drømmen jeg hadde oppe hos Ivar, en av de siste dagene før jeg ble tatt. Ivar var en god kompis og hadde et sted der det vanket alle slags typer. Et fristed. Jeg hadde drukket tett og sloknet på en sofa der. Husker ikke riktig hvordan jeg kom meg dit, men jeg husker drømmen.

17

Jeg hadde banket opp en fyr. Slått trynet hans inn med en geværkolbe, men jeg kom meg ikke vekk. Beina beveget seg ikke. Jeg måtte skyte dem som fulgte etter. Jeg dro fram revolveren og vippet fram tønna. Stakk hånda langt ned i lomma for å grave fram patronene. Hendene skalv, og ingenting gikk som det skulle. Patronene passet ikke. De var for store eller for små. Jeg hadde ikke tid til dette. Frustrert og gal ble jeg lagt i jern og havnet i fengsel.

Den gangen våknet jeg brått til lyden av stønning. Det kom fra noe lesbeporno jeg hadde satt på før jeg sovnet.

Jeg husker denne drømmen så godt fordi den skremte vettet av meg. Jeg skulle jo ikke tilbake, men nå var jeg her allikevel.

Med begge knyttnevene plantet godt ned i gulvet skyver jeg fra og reiser meg opp. Tar opp et håndkle som betjentene har kastet inn til meg. Jeg tørker tappert bort tårene mine, setter meg ned på sengekanten og ser ut av vinduet. Der står bjørka igjen. Jeg hadde glemt den. Den har vokst en god del siden sist. Det måtte være fire–fem år siden. Det var ikke det at jeg hadde lagt så godt merke til den, men jeg hadde tross alt utsikt fra kjøkkenet i fengselet. Der hadde jeg jobbet i fem år. I skrubben. Det var der vinduet var, og der hadde jeg utsikt til bjørketreet. Jeg hadde glemt det helt. Bjørka, kjøkkenet og folka der. Willy, Monika, Terje og Daniel.

Jeg reiser meg brått opp og hiver meg over skrivebordet og lener meg framover i et forsøk på å skimte noen mellom vinduet og gitteret. Jeg ser ikke en dritt, bare to svarte vindusflater langt der nede på veggen til kjøkkenet.

Jeg blir stående og myse utover den lille verden jeg var blitt en del av igjen. Fy faen for en bitter jævel jeg er.

Her sitter jeg i fengsel. På avdeling A. Avdeling for isolerte fanger. Farlige fanger. For farlig til å være der ute.

18

Rutinene her kan jeg. Det er som å sitte inne i ei jævla klokke. Truet til å måtte se sekundviseren gå rundt og rundt.

Det er ikke fysisk smerte, men en indre tortur. Folk sier at innsatte har det så fint i norske fengsler. De har det for bra, sier de, men jeg har sett både store og små ta til tårene her inne. Og gutter med større baller enn dem som er her, finner du ikke.

Jeg prøver å klamre meg til et ordspråk jeg har hørt, om at det alltid finnes et lys i enden av tunnelen. Jeg sier det høyt, men det er ingen andre enn meg som hører det. Ikke hjelper det heller. Jeg kan ikke se noe lys nå. Ikke annet enn et svart, jævlig stort og mørkt hav foran meg. Å skulle legge ut på svøm frister ikke. Skal jeg gidde, eller skal jeg bare gi opp og drukne meg selv? Eller vil det være feigt? Feigt å gi opp livet? Vi er i hvert fall lært opp til å tro det, men det snåle er at redsel og frykt er det som stopper oss og lar det bli med tanken.

Hvordan hadde det seg at alt hadde blitt så jævlig alvorlig?

Alt hadde gått så fort. Kanskje det er det som hendte? At alt gikk for fort, der ute. Jeg vet ikke. Eller gjør jeg det? Når alt kommer til alt, vet jeg godt. Og det er det som er så jævlig. Det er min skyld alt sammen. Min egen dumhet. Jeg skulle ikke ha vært der. Hva faen gjorde jeg der egentlig? Og hvordan visste de politifittene at jeg var akkurat der?

Tankene spinner rundt uten at jeg kan finne noen forklaring. De måtte ha visst, men hvordan? Jeg hadde ikke sagt noe til noen.

Jeg kan kjenne hvordan sinne og frustrasjon bygde seg opp.

Jeg får det faen ikke til å stemme. Det måtte være en jævla grunn! En grunn til at politiet dukket opp der og da.

Jeg snur meg mot veggtavla. Stygg. Det er det eneste jeg kan tenke der jeg står foran den. Stygg. Jeg må bort og studere den. Det er alltid noe som kan tydes når man kommer inn på 19

ei ny celle. Det vil si; ikke ny, men brukt og slitt ned av forskjellige tapere. Det er det de er, de som sitter inne. Tapere.

Jeg har sett alle utgaver: Unger uten selvtillit, men tøffe i trynet. Utlendinger fra Øst-Europa. Speed og tyveri. Folk fra Balkan-området. Heroin eller vold. Kurdere, pakistanere og somaliere. Vold, voldtekt, æresdrap og heroin. Og nordmenn.

Alltid like dumme, feige og lettlurte. Inspirert av filmer og fest og ødelagte av stoff og en god dose ADHD. De kaller seg gangstere.

Jeg ser sporene etter dem på korktavla.

Jeg hadde glemt all dritten som enten var rispet inn eller skrevet med penn. Tagget på vegger, tavler og skrivebord. Alt hatet. Alle hadde skrevet noe. Enten det var linjer som «fuck the police!» eller noe så enkelt som navnet deres der de fortalte at de var her, og så en dato.

Men nå skjønner jeg ikke en dritt av hva som står på tavla.

Er det litauisk, eller polsk? Det er ikke som før. Jeg blir varm og får mest lyst til å skrike ut og brøle. Slå alt i stykker.

Jeg har gjort det før. Knust og ødelagt alt. Det hjelper ikke.

De kommer når du har slitt deg ut. De stormer inn og gasser ned cella. Du har ikke en sjanse.

«La frustrasjonen komme ut», sa en psykolog en gang. Jeg begynte å le. Lo så høyt at jeg kjente latteren bli falsk og mørk.

Etter alt jeg har opplevd, kan man ikke slippe frustrasjonen ut.

Den tåler ikke dagslys.

Lyden av et raslende nøkkelknippe. Jeg er som en forventningsfull hund som venter på at eieren skal komme. Akkurat som den beveger jeg meg mot døra. Jeg hører nøkkelen gli inn i låsen. Å nei! Ingen klær på!

Jeg drar på meg anstaltens treningsbukse, den jeg hadde fått på inntaket etter å ha blitt veid, målt og etter at de hadde kartlagt tatoveringene mine, øyenfarge og mer.

20

Celledøra glir opp. Jeg bøyer hodet og lar blikket møte gulvet, for så å løfte det sakte oppover. Ei snauklippet blåkledd dame. Bak henne en tralle med mat og kaffe.

«Hei, er du sulten?» spør hun med et smil. Midt oppi alt – en vennlig person. Det er deilig å høre noen som ikke er dømmende eller myndig i røsten. Man kan fort merke forskjellen.

De nye er ofte nervøse, men de prøver så godt de kan å skjule det bak en autoritær stemme. Det er lett å gjennomskue dem.

Men hun som kommer med mattralla, er ikke sånn, og jeg kan slippe ned guarden.

Sulten? Jeg er drit sulten. Jeg går ut for å forsyne meg. Det er da jeg ser ham. Det går en iling gjennom kroppen. Hvor skal jeg se? Jeg kikker ned, til side og så ned i gulvet igjen uten å klare å feste blikket. Av alle mulige må det jo være ham.

Der står han, framfor meg, han som har hatt så tro på meg.

Han som har anbefalt søknader for meg. Gått god for meg og hjulpet meg med prøveløslatelsen. Det er flaut. Flaut å stå her nå. Vanskelig å møte blikket til en du har gitt ditt ord til, men ikke klart å holde det.

Jeg hadde prøvd. Gud vet jeg prøvde, men jeg hadde ikke fått ting til å stemme. Jeg hadde ikke strukket til. Alt jeg foretok meg som den vanlige mann i gata, ble så rart. Falskt på en måte. Det var ikke meningen å skuffe, men alt jeg gjorde, var kanskje det. Å skuffe noen. Det er ikke mange ting jeg har vært så god til som nettopp det. «Hei», sier han smilende. «Jeg hadde ikke forventet å se deg her igjen.»

Hva skal jeg si? Jeg føler verden rase sammen. Skjelvingen i hendene, dirringen i overleppa. Jeg må bare klare å ta med meg maten inn på cella før jeg begynner å grine. Jeg tar med meg tre skiver på et fat og en plastkopp med kaffe, går krumrygget inn igjen og setter fra meg maten på skrivebordet.

Så er stemmen der igjen.

21

«Går det bra, eller?»

Jeg orker ikke. Jeg går mot ham og slipper guarden. Som en unge strekker jeg armene hjelpeløst imot ham.

«Nei», sier jeg gråtkvalt.

Jeg gir ham en klem og sier unnskyld. Jeg vil bare vekk fra situasjonen og ber dem låse meg inn. Jeg rygger litt og snur meg. Jeg hører døra smelle igjen. Endelig.

Stillhet. Bare meg og tankene mine. Det er digg mange ganger, det å være alene, men ikke nå. Hva faen er det med meg?

Følelsene mine går jo opp og ned som en jojo. Det er dritten som skal ut. Det må det være, men det er ingen trøst i den tanken.

«Nå er det bare meg og deg», sa jeg og kikket på klokka.

Hvor mange dager er det siden sist jeg hadde sett Henne?

Dagene har gått i ett. Både før og etter arrestasjonen. Det er umulig å gjette. Men jeg husker hvor fortvilet jeg var fordi hun ikke ville ha meg. Det skulle jo være oss. Alle visste det.

Jeg blir raskt mett, enten det eller så mister jeg matlysten.

Kjenner at jeg begynner å bli trøtt igjen. Jeg finner senga. Former dyna til slik at det kjennes ut som om jeg har noen å holde rundt.