Del 1 PLANTEMAGIKEREN
Der: en nisse blir slått, en hemmelighet faller ut, menn og steiner bytter navn.
Han setter seg på huk og ser meg i øynene.
«Du har to neser», sier han.
Jeg kjenner etter, som om det skulle være nødvendig for å avfeie påstanden. Jeg skjønner ikke hva han mener, men jeg skjønner at han har tenkt å forklare det, for jeg ser et smil krype rundt i skjegget.
Han er pen når han smiler. De lyst gråblå øynene ser ikke ut til å høre sammen med resten av hodet, for de er montert i en ramme av svarte krøller. Men fargene skjærer ikke.
Tvert imot. Han er lyset i sitt eget mørke. Blikket gnistrer som ryggen til en laks i tangskogen og gir ham evnen til å trollbinde. Og nå er jeg trollbundet igjen.
«Gjør som meg», sier han og holder ei hånd opp i sprekken mellom ansiktene våre. Plantesaft på neglebåndene. Han har tenkt å lære meg en siste ting før vi skilles for alltid.
Og jeg gjør som ham, men passer på å hate ham. Det er bare noen måneder siden jeg fikk vite at jeg aldri har vært sønnen hans, og iblant glemmer jeg at jeg er befridd fra plikten til å elske ham. Jeg øvelseskjører fremdeles hatet, men jeg begynner å bli god til det. Jeg har funnet grunntonen og lar den ringe i meg mens jeg løfter hånda og plasserer den foran hans.
Plantemagikeren skal lære meg en siste ting, men jeg kan ikke begynne der. (Det har jeg riktignok allerede gjort, men jeg har tenkt at anslaget kan bli liggende der oppe, for det er brukbart som brofeste for en dramaturgisk bue.)
Jeg vil begynne med den dagen han sluttet å være pappaen min, for den var så merkelig, og jeg har så finkornede minner av det merkelige.
Men først må jeg nok forklare hva en plantemagiker er.
Jeg er redd for at blikket ditt allerede hviler på en slags druide i en vadmelskjortel, og slik gikk han ikke kledd. Mannen jeg kalte pappa hadde blå snekkerbukser og hansker av matjord. Om sommeren hadde han ikke på seg noe annet, om vinteren Graninge-støvler og en genser av plantefarget ull over selene. Ullen hadde mamma farget.
Mens du maler om ditt indre bilde, vil jeg understreke det med at han var vakker. Du må lage ham pen. Ellers går logikken rundt ham i stykker. Han var den typen mann som vakre kvinner strikker ullgensere til. Han var den typen magiker som får pule. Det er jeg sikker på, for jeg så ham gjøre det.
«Kjærligheten skal ikke skjules for barna», sa han og lot oss skvalpe rundt i senga mens han lå med mamma.
Jeg søkte meg mot fotenden og hørte på pusten deres. Jeg likte det ikke. Han fikk henne til å høres ut som ei heks. Jeg var redd for at hun skulle ha ansiktet til ei heks hvis jeg så etter, så det gjorde jeg ikke. Jeg lot blikket klatre på veggene i stedet.
Det hang et merkelig bilde over senga. Guden over årstidene. Han hadde ertebelger som øyelokk, maiskolber til ører, skuldre av vårløk og et enormt, grågrønt gresskar
til brystkasse. Han var forferdelig å se på. En eplekinnet demon. Men Plantemagikeren bedyret at han var god. Når hekselydene hadde stilnet, reiste han seg berørte rammen på bildet, som om han takket demonen før han dro på seg snekkerbuksene og forsvant ut i hagen.
Han hadde alltid mye å gjøre, og oppdraget hans på jorda var viktig. Så viktig at staten ga ham lønn slik at han kunne konsentrere seg om det.
Mannen jeg kalte pappa var en statlig lønnet plantemagiker.
Den setningen trenger man ikke å tilhøre høyresiden for å miste pusten av, så før leppene dine blir blå, vil jeg legge til at staten ikke helt visste hva pappaen min drev med. Og at han nok hadde fått sparken fra stillingen som skattefinansiert plantemagiker om staten bare hadde fått vite hva han brukte arbeidsdagene sine til. Eller om staten i det hele tatt hadde fått vite at dagene ble brukt på arbeid, for et eller annet sted i statens arkivskuffer lå et dokument der det sto at pappaen min ikke var i stand til å arbeide og at han måtte få betalt for ikke å gjøre det.
Han var invalid, men bare på papiret. I virkeligheten var han bemerkelsesverdig aktiv. En morgen våknet han med en plutselig lengsel etter å løpe til Västervik, og etter frokost ga han seg i vei. På den tiden bodde vi i Gamleby, men det var likevel langt til Västervik, og han kom seg nesten dit. Utpå ettermiddagen ringte en fremmed fra Hermanstorp og sa at det lå en mann i hagen hans og at vi måtte komme og hente ham. Mamma og den fremmede hjalp hverandre med å bære ham til bilen. Han kunne ikke gå, men han strålte som en vinner.
Plantemagikeren strålte ofte som en vinner, siden han var en vinner. Han hadde overlistet og beseiret systemet, og tilfredsheten over denne seieren var alltid sterkere enn redselen for å bli avslørt som aktiv. Han var en stolt og uforsiktig motstandsmann. Så fort han kom over et øre som ennå ikke hadde hørt historien om hvordan det gikk for seg da han beseiret systemet, trakk han pusten og fortalte.
Nå vil du sikkert høre den historien og få vite mer om selve magien – med all rett, det var jo deg eller i hvert fall foreldrene dine som finansierte den – men alt det der får jeg smyge inn underveis, for nå må fortellingen berikes med bevegelse og retning.
Så la meg fortelle om den dagen da jeg sluttet å være sønnen hans.
Snøen faller som i et eventyr den dagen. Snøflak store som geithams virvler stille over Vrinneviskogen og innsjøen, men de forsvinner så fort de treffer barmarken i hagene. Det ser underlig ut, som om vintereventyrets himmel var klipt inn i motivet.
Det er bare noen uker igjen til julaften 1983, og dagen som skal bli min siste som sønnen til Plantemagikeren, er nesten over. Det har allerede begynt å mørkne da jeg åpner baderomsvinduet og stikker et bein ut i kulda.
Plantemagikeren hamrer på døra til badet og roper at nå blir maten kald. Det er bare andre gangen han sier ifra, men stemmen brenner allerede. Jeg holder meg for munnen for at han ikke skal høre latteren. Han hører den likevel.
«Hva ler du av?» roper han gjennom trevirket i døra, og nå er stemmen en åpen flamme, men jeg kan ikke snu. Begge føttene står allerede på bakken, og jeg er for liten til å klatre opp igjen. Om jeg bare skynder meg, kommer brannen til å slokne. Han kommer til å le når han skjønner.
Jeg har ei nisselue på hodet. Ingen så at jeg tok den med meg inn på badet. Jeg hadde den gjemt under genseren før jeg satte den på hodet og klatret ut. Jeg har en liten tøypose i hånda også. Den er fylt av klosser og skal ligne en julegavesekk.
Nå skal jeg løpe rundt huset og ringe på døra. «Er det noen snille barn her?» skal jeg spørre når døra blir åpnet, og da kommer han til å le. Lillesøsteren min kommer ikke engang til å vente på latteren hans før hun slipper løs sin egen, for hun kan ikke reglene og ler av alt jeg gjør. Lillebroren min ler bare hvis han blir kilt, men det kan nissen ordne.
Jeg runder det første hushjørnet. Beveger meg forsiktig langs kortsiden for ikke å skli ned skrenten mot uthuset. Uthuset er verkstedet til Plantemagikeren. Iblant låser han seg inne der for å spise sopp og røyke bulmeurtfrø. Han gjør det for å åpne dører til andre verdener, og han skriver ned det han ser i store notatbøker med svarte permer.
Når han går til uthuset, kan han være borte i timevis, og de timene liker jeg, for da kan vi le og oppføre seg akkurat som man vil oppe i huset. Da kan man spise brødskiver mellom måltidene og tygge med åpen munn, og vi hadde sikkert også fått se på TV hvis vi bare hadde hatt det.
Men de sorgløse timene har en pris, for det hender at han åpner feil dører der nede i verkstedet sitt. Det hender at han vender tilbake jaget av vesener bare han kan se og kravler naken rundt på alle fire i kjøkkenet og hyler av skrekk.
«Hjelp meg!» uler han, blank av tårer og svette. Og så må mamma holde ham inntil seg til han blir rolig. Ikke engang en statslønnet plantemagiker kan åpne dører etter eget forgodtbefinnende.
Det er så mørkt at jeg må famle langs husveggen for å holde retningen. Jeg begriper ikke hvordan det kunne bli så mørkt så fort, men jeg skal bare komme meg rundt huset og ringe på døra, og så skal vi le sammen. Det burde gå fort, men
her ute er alt på skrå. Hele tettstedet er bygd i en skråning ned mot Ensjön i den skålbunnede dalen, og hagen vår har ingen planerte overflater. Det er egentlig bare selve huset som ikke er på skrå, og nå er gresset glatt, for vinteren har gått av sporet.
Jeg sklir i skrenten og rutsjer ut i mørket. Bort fra huset der neslesuppa står og blir kald på kjøkkenbordet.
Det knyter seg nede i magen, for jeg liker virkelig ikke mørket. Jeg er redd for alt siden jeg tror på alt. Og alt jeg tror på, gjemmer seg i mørket.
Jeg tror på feer, vetter, troll, varulver og hekser. Særlig hekser. Og så tror jeg på Gud og på andre guder og på Djevelen. Huldra. Nøkken. Fossegrimen og utburdene. Jeg er et lite oppslagsverk over ulike vesener. En monsterskuer.
Enkelte har jeg sett med egne øyne, men bare når jeg har hatt feber. Jeg får alltid høy feber når jeg er syk. Så høy at jeg ser ting og gjør mamma redd.
«Han brenner opp», pleier hun å si mens Plantemagikeren legger løkomslag og siler varmt vann gjennom hestehovblader. Jeg brenner og ser hekser. Og menn med ertebelger som øyelokk.
«Monstre finnes ikke», pleier hun å si, men jeg vet at de finnes. Jeg har sett pappa hyle av skrekk når de kommer etter ham.
Jeg kravler opp skrenten igjen og tar tak i nedløpsrøret ved neste hushjørne. Jeg er våt og sikkert møkkete, men nisselua sitter ennå på hodet, og snart skal alle le. Jeg kikker tilbake ut i mørket. På den andre siden av jordet lyser vinduene i huset
der min eneste venn bor. Han heter Blomma, og vi pleier å leke i skogen.
Jeg klemmer rundt nedløpsrøret og får igjen pusten. Det er bare et minutts tid igjen av min tid som Plantemagikerens sønn.
Jeg fortsetter, og nå stiger latteren i meg igjen. De kommer ikke til å tro sine egne øyne når gutten som gikk på do plutselig står utenfor døra, forvandlet til en nisse. Jeg piper av latter da jeg går opp på trammen.
Jeg er ikke helt uten forutanelse, jeg skjønner at det kan ha gått for lang tid, at han kan være for sint nå, men han har i hvert fall ikke drukket. En annen jul drakk han opp all spriten i huset, og da var det ikke greie på noe. Mamma hadde invitert søsknene sine for å feire sammen med oss, og hun hadde kjøpt flasker til julebordet. Plantemagikeren skulle bare smake, men da de kom, hadde han smakt alt sammen. Han sprang ut på veien og jagde dem av gårde før de engang hadde kommet seg ut av bilen. Mamma gråt. Huset luktet såpe og kanel.
Jeg ringer på dørklokka og blåser meg opp da døra åpnes.
«Er det noen …»
Jeg vil si det med nissestemme, men det går ikke. Jeg ler for mye. Ordene plystrer liksom ut av meg, og jeg må trekke pusten. Jeg er bare sju år gammel og barbeint i vinternatta. Det er for mye forlangt at jeg skal kunne snakke også.
«… snille barn her?»
Han ser forvirret ut. Det er bra. Hvilket ansikt skulle han ellers ha på seg mellom brannen og latteren. Og nå sier jeg det en gang til for sikkerhets skyld. Eller jeg skriker. Det er ikke engang et spørsmål lenger.
«ER
DET NOEN SNILLE BARN HER!»
Jeg burde ikke ha skreket. Flammene spiser skrik. Han husker ikke engang å åpne hånda ordentlig før han slår.
Det er nytt. Annerledes, i hvert fall. Slagene pleier for det meste å brenne i huden. Tusen nåler, men på kinnet. Nå går jeg i stykker, og det er nesten bedre enn nålene. Som når vannblemmer sprekker.
Men det ser selvfølgelig verre ut. Blodet fosser fram fra ansiktet.
Mamma skriker. Det er også nytt. Ikke skriket, men tonen. Noe skjer med henne. Hun går ikke baklengs som hun pleier. Hun går mot ham. Haken høyt. Inn i flammene. Sola rakk å gå ned før denne dagen sluttet å være en vanlig dag, og nå kan den ikke få nok av å være en ny.
«Han er ikke den ordentlige pappaen din», skriker hun. «En ordentlig pappa ville aldri gjøre sånt mot barnet sitt.»
I samme øyeblikk som hun uttaler besvergelsen, slipper han meg. Som om alle fullmaktene hans har gått tapt.
Og det tar bare noen øyeblikk før jeg skjønner at det er sant. Jeg har aldri tenkt tanken, men så fort den slår ut i meg, er jeg sikker. Jeg ser ikke ut som ham, og ikke som småsøsknene mine heller. Jeg har ikke deres gråblå øyne. Ikke deres rødblonde hår. Ikke fregnene deres. Og de har sjelden mine blåmerker. Det er klart at det er sant. Plantemagikeren har aldri vært pappaen min.
Jeg løper opp trappa på besynderlig lette føtter. Legger meg på senga og suger på håndkleet mamma ga meg. De slamrer og småskriker der nede, men jeg hører ikke ordene. Jeg er full av noe annet. Først skjønner jeg ikke hva, men
munnen flirer og holder på der inne i håndkleet. Det bobler i meg. Det virker som om … jeg elsker å ikke være sønnen hans.
Ja, jeg kan kjenne det i hele kroppen. En stor spenning. Som om et eventyr har begynt. Som om jeg er gutten i ei bok som får vite at faren hans er konge i et magisk og fjernt land.
Vil jeg bli hentet av ånden nå?
En kort stund synes jeg synd på søsknene mine, som fremdeles tilhører Plantemagikeren. Og jeg synes synd på ham. Han ble så forvirret og kraftløs da hun sa det. Jeg så hvordan han krympet, som om ordene hadde stukket hull på ham.
Huset stilner.
Hun sitter på sengekanten og lover at det er over nå. «Vi skal ikke bo her lenger», hvisker hun mens jeg pirker på gitterfronten i sengelampa. Hun lover at hun skal ta meg bort herfra.
Jeg spør ikke om den virkelige pappaen min, men hun forteller likevel. Bare litt. Hun sier at han bor i et land langt unna, og at han har langt, svart hår. Som en indianer. Hun viser med hånda mot albuen for at jeg skal forstå. Så sier hun ikke mer om den virkelige pappaen min, men det er nok.
En indianer i et land langt borte.
Det er det beste jeg har hørt, og nå vil jeg bare sovne, slik at jeg kan krysse jordet og fortelle det til Blomma.
Mamma slår av lampa da hun går. Jeg tenner den igjen da hun har gått. Det gjør jeg alltid. Hun sier at det ikke finnes noen monstre, men det hjelper ikke. Vi har et troverdighetsproblem her i huset. Det er noe som beveger seg i skyggene.
Jeg bretter dyna inn under meg selv og drar den over hodet. Dekker til på alle kanter og sparer bare en smal tunnel til å puste gjennom. Lufta blir varm og tung der inne, men det er den eneste måten jeg kan sovne på. I en kokong der jeg kan overvåke den eneste veien inn.
Om morgenen sier han unnskyld. Han slo for hardt. Det ble feil. Han var urettferdig, og det ligner ham ikke.
«Jeg pleier å være rettferdig», sier han, og det er nok et spørsmål, så jeg nikker, for det er nok svaret.
Han holder rundt meg og lover at ingen skal flytte noen steder. Da synes jeg synd på ham igjen. Vet han ikke at mamma allerede har lovet at vi skal flytte? At hun lovet først?
«Nå feirer vi jul.»
Han sier det som om han likte å feire jul, men det gjør han ikke. Han liker ikke å feire noen ting, unntatt sin egen bursdag. Jeg kommer aldri til å treffe et annet menneske som tar sin egen bursdag så alvorlig som Plantemagikeren.
Da mamma hadde lillesøsteren min i magen og gikk tretten dager over tiden, ble han fortvilet, ettersom han hadde lovt vennene sine en stor fest på bursdagen sin. Bursdagen kom, lillesøsteren min kom ikke. Han la mamma og meg i senga i andreetasjen mens førsteetasjen ble fylt av mennesker og musikk.
«Bare ligg stille og ta det rolig», sa han, og så raste festen hele natten. Et orkester ble dannet med Plantemagikeren på sang. Han sang Heart of Gold og tutet i munnspillet mens mamma lå stille med ei hånd over øret mitt. Hun dro
pusten dypt inn gjennom nesa, men åndedrettene ble kortere fram mot morgenkvisten. Lillesøsteren min holdt på å bli født i bilen fordi han var så beruset at han måtte lusekjøre til sykehuset. Han var der da hun ble født, men da han fikk se henne ble han så røverkongelykkelig at han måtte kjøre hjem og blåse nytt liv i bursdagsselskapet. Den påfølgende morgenen kom han tilbake til sykehuset med hele orkestret. De spilte Heart of Gold for lillesøsteren min, og han tutet i munnspillet, og så ble de kastet ut.
Plantemagikeren elsker å feire så lenge dansen beveger seg rundt ham. Dans rundt andre ting, skjønner han seg ikke på.
Da blir han bare forvirret og lei seg. I hans hus er det han som er juletreet.
Men nå sitter han på sengekanten min og sier at vi skal ha et juletre fra skogen og at det skal ligge pakker under det. Han gjør seg til. Og på vei ut av rommet snur han seg en siste gang. Lakseryggene skimtes i tangen.
«Jeg er fremdeles pappaen din», sier han, og så noe om at det ikke er så viktig hvem sin pung man kommer fra.
Han prøver å ta fra meg boblingen. Han er ikke vel bevart.
Pappaen min er indianer, og nå skal jeg fortelle det til Blomma.
Noen ganger ser jeg et glødende punkt i skogkanten eller en strime røyk mellom stammene, og da vet jeg at han er der. Men det er ikke ham jeg leter etter. Ikke ennå. Jeg leter etter lillebroren hans, han som er vennen min, og jeg finner ham nede ved vannet.
«Har han en hest?» lurer Blomma på. Han står i vannkanten og hugger med en kniv i sivet.
«Det vet jeg ikke.»
«Hvis han er en ordentlig indianer, har han hest», sier Blomma, og jeg blir nødt til å fortelle om det lange håret. Jeg viser med hånda på albuen for at han skal forstå. Blomma stirrer på albuen og ser ut som om han har forstått, men så klatrer blikket opp i ansiktet på meg.
«Du ser ikke ut som en indianer», sier han.
«Jeg tror at han har en hest», sier jeg.
«Vi burde fortelle det til broren min», sier Blomma. «Han er også indianer.»
Og så går vi for å finne storebroren til Blomma. Han er lang og røyker i skogen, og det er ikke vanskelig å finne ham, for det er nesten det eneste han gjør: står i skogen og er lang og røyker.
Plantemagikeren sier at Blomma og broren hans ikke er ordentlige brødre, men at de er adoptert fra samme land og at landet heter Chile. Plantemagikeren liker Blomma. Når vi leker på jordet, hender det at han ser opp fra hagen og vinker, men han vinker på en merkelig måte. Han løfter en knyttet neve og sier «Allende!» når han ser kameraten min. Han tror kanskje at det er sånn de hilser i Chile, men det er det nok ikke, for Blomma pleier bare å se forvirret ut.
Jeg liker ikke at Plantemagikeren prøver å ha et hemmelig språk med kameraten min, og det føles like godt hver gang det ikke virker. Blomma er min.
Egentlig heter han noe annet, men han sier at han heter Blomma, og det er ikke noe jeg har tenkt å krangle om. Ikke med min eneste venn. Han ville vel bare hete noe svensk uten helt å vite hva du kan hete i Sverige. Og så tok han det fineste ordet han kunne komme på.
Jeg heter Andrev, og det kan man heller ikke hete i Sverige, men det er ikke noe Blomma gjør noe nummer av. Ikke som de andre ungene.
I tillegg til meg og småsøsknene mine finnes det bare fire barn på tettstedet, som egentlig ikke er noe tettsted, men mer som en bebygd sving i skogen på veien mellom Norrköping og badeplassen i Ensjön. De fire barna er Blomma og storebroren og to jenter. Den ene av jentene bor lenger oppe i svingen og er tenåring, altså ikke kontaktbar, den andre bor rett over veien og er på min alder, men henne kom jeg til å brekke armen på en gang, så hun liker meg ikke.
Jeg har bare Blomma, men ham har jeg som i en liten boks, for nå har ingen av oss en ordentlig pappa i dette landet. Nå
venter vi begge på å bli hentet av ånden, og jeg kan kjenne hvordan det sveiser oss sammen. Vi er guttene i ei bok, tenker jeg mens vi krysser jordet og speider etter det glødende punktet i skogkanten.
«Du ser ikke ut som en indianer», sier storebroren til Blomma og blåser røyk på meg.
Det er første gangen jeg hører ham snakke. Han har ei brun dynejakke med lerkesoppgul strikk og en hjelm av tjukt, svart hår. Jeg vil også ha ei dynejakke med strikk, men dynejakker er syntetiske, og vi liker ikke syntetisk, vi liker plantefarget garn.
«Jeg er bare halvt indianer», sier jeg.
«Vil du se pikken min?» sier han. Han er tydeligvis ikke så interessert i indianere.
Jeg rister på hodet, men Blomma sier at jeg må se den, og han peker med hele armen da gylfen åpnes.
«Der er den», hyler Blomma, som om det var vanskelig å se den. Det er det absolutt ikke, men han vil vel bare presentere den. Som en sirkusdirektør.
«Er den ekte?» spør jeg.
«Det er den», sier eieren, som om det overhodet ikke var noe merkelig med spørsmålet.
Så tisser han slik at jeg skal skjønne det, men det tar tid likevel. Jeg trodde at jeg hadde sett alle kjønn som finnes, men det er som å se på en ny og hittil ukjent kroppsdel. Et tredje kjønn. Den er enorm. Mye større enn Plantemagikerens. Jeg begynner å blø neseblod og går hjem.
Plantemagikeren legger meg ned i sofaen. «Knip her», sier han og fører fingrene mine til neserota, som om jeg ikke visste det.
Han blir sittende og stryke meg over panna. Det pleier han ikke å gjøre. Han pleier bare å bli irritert når jeg blør neseblod, og det gjør jeg nesten hver dag. Jeg trenger ikke engang å støte inn i noe for at det skal blø. Ikke nå lenger. Det er nok at jeg blir sint eller redd. Jeg kan blø neseblod av for mye følelser – en meningsløs superkraft jeg utviklet sommeren 1983.
Eller helt meningsløs er den ikke, for jeg har merket at neseblodet kan se ekkelt ut, og det har blitt vanskeligere for Plantemagikeren å kalle en lusing for ingenting. Han deler gjerne ut lusinger ved spisebordet – raske slag med åpen hånd mot bakhodet – og hvis jeg begynner å gråte, forklarer han straks at en lusing, det er ingenting. Men blodet er noe. Særlig hvis jeg venter med å klemme rundt neseborene og bare lar det renne ned på tallerkenen. Da kommer han ut av det. Det er som røde tårer jeg ikke kan noe for, og ingen kan ta dem fra meg.
(Det stemmer ikke helt, for en dag skal moren min ta meg med til en lege som har en loddebolt, men det vet jeg ikke
ennå. Det er senere, mens vi bor i byen. Nå bor vi fremdeles ved en innsjø i skogen, og jeg blør neseblod nesten hver eneste dag og faren min er indianer.)
Fra sittebenken på kjøkkenet ser alt ut som vanlig. Det lutede vitrineskapet som det går an å gjemme seg i og Doktor Westerlunds pelargonier i vinduet. Mamma har et håndkle surret rundt hodet, og jeg vet hva lukta betyr: Hun har rørt ut hennafarge i en stålkopp og klint det inn i håret. Hun vil vel være flammende rød når julen kommer. Alt er som vanlig, og vanligheten får gårsdagen til å virke som en drøm. Det er som om vi ikke skal flytte herfra i det hele tatt.
Jeg vet at mamma er svak for roen den dårlige samvittigheten gir. Det er jeg også. Det er så deilig når Plantemagikeren er full av anger og blir myk i hendene. Sånne dager kan jeg elske ham, og jeg tar meg selv i å gjøre det igjen. Selv om han ikke engang er pappaen min lenger. Jeg elsker ham en stund og husker at han vil meg vel.
Han vil at jeg skal lære meg å leve i denne verden. Eller rett utenfor. Det er som om han utruster oss for en dårlig annonsert istid eller kanskje en krig. Som om han vet noe vi andre ikke vet.
Han har allerede lært meg alt om soppene som vokser i skogen og i hagene, hvilke man kan spise og hvilke man kan dø av (hvis man ikke er plantemagiker). Han har lært meg å se forskjell på stor parasollsopp og panterfluesopp, og han har lært meg at kremler ikke er kremler hvis de har slire. Noen ganger har han slått meg for at jeg skal huske, og da har jeg hatet ham, men hatet brenner ut så fort, og iblant trenger han bare å ta hånda mi for at det skal slukne.
Han viste meg morklene, og vi sto på kne i mosen og lo. De så ut som hjemløse hjerner.
Han lærte meg hvordan man lager bål med kjuke, hvordan man tapper bjørkesevje om våren og hvilke røtter man kan gnage på. Det finnes en som smaker som lakris, og den liker jeg.
Han viste meg hvordan man bæsjer som en indianer. Han klatret opp på dosetet og viste hvordan. Satt på huk med føttene på ringen og trakk ei linje over magen. «Når du bæsjer som en indianer, blir du rett på innsiden, og det hjelper tarmene med å jobbe der inne», forklarte han, og etter det bæsjer jeg alltid som en indianer.
Han lærte meg at store steiner i skogen kalles flyttblokker og at det var innlandsisen som slepte dem dit for ti tusen år siden.
Han lærte meg å spille sjakk, men lar meg aldri vinne. En gang fikk jeg ham ut av balanse med en åpning som tydeligvis ble kalt engelsk åpning, men til slutt vant han likevel, og for øvrig var engelsk åpning et idiottrekk, og jeg burde alltid spille kongebonden sånn som Bobby Fischer gjorde.
Han lærte meg å lage te av ryllik og alt mulig av kamomille (som ligner på prestekrage og balderbrå, men det er bare å bruke nesa om du er usikker).
Han lærte meg å kaste med fiskestang, og jeg fikk ei gjedde. «Gå hjem med gjedda, så blir jeg en stund til», sa han. Sola hadde gått ned da han kom tilbake fra innsjøen, og da hadde han fått ei enda større gjedde som dessverre slet seg i siste sekund, men han viste med armene hvor stor den var. Større. Det så man tydelig. Vi spiste min gjedde og snakket om hans.
Plantemagikeren vinner alltid.
Og med fingrene hans i håret innser jeg at han har vunnet igjen. Han har tenkt å beholde meg. Ingen skal flytte noe sted.
Det kommer ingen ånd, og nå skal vi feire jul.
Det blir 1984, og Blomma har fått miniski. Jeg er syk og ser ham fra vinduet. Han kjører fram og tilbake over en snøflekk nede på jordet. Han venter vel på at jeg skal bli frisk. Jeg vil også ha miniski, men miniski er lagd av plast, og vi liker ikke plast, vi liker lange treski som det ikke går an å svinge med.
Mamma har fått en strikkemaskin, og nede fra kjøkkenet høres sledens rasling over senga. Jeg skal snart oppdage at strikkemaskinen er et hardt slag mot min lengsel etter moderne klær. Strikkemaskinen er industrialiseringen av meg som teit.
Om natta brenner jeg. Mamma er der med et vått håndkle. «Ta bort lyden», sier jeg, og mamma blåser ut lyset på englespillet.
Jeg liker englespillet og skyggene som danser på veggen, men ikke når jeg brenner. Klingingen gjør vondt i ørene. Skyggene sliter seg. Kjerubene blir hekser og trompetene blir sopelimer.
Feberen synker om dagen, og da sitter jeg ved skrivebordet mitt og ser ut gjennom vinduet. Blomma kjeder seg der nede, og det liker jeg.
Plantemagikeren later også til å kjede seg. Han mekker på bilen, men får den ikke til å starte. Han kan ikke så mye om
biler. Han har ikke førerkort. Han kjører likevel. Det er det eneste han kan om biler: hvordan de kjøres. Nå vil den ikke starte, og han står hjelpeløs foran det tause gapet på det åpne panseret.
Vi har en stor bil som ser ut som noe som er funnet på. Som en barnetegning av en bil. Den er høy og skjev og bare nesten fargelagt innenfor strekene. Ingen andre her har en sånn bil, men en gang kom det noen menn som klatret i telefonstolpene, og de hadde en som var likedan, men den var oransje. Og bedre tegnet.
Bilen vår er rød som en låve og malt med pensel. Går du nær nok, kan du se penselstrøkene. Det ser sykt ut, men det forsto jeg ikke før jeg begynte å gå tett på andre biler. Naboenes biler har ingen penselstrøk. Det er som om fargen har blitt pustet på plass.
Naboenes biler er rette og blanke. Vår er skjev og matt. Og fra for noen dager siden, død. Uklart hvorfor, noe som får det til å rykke i Plantemagikeren der han står med hendene i sidene og glaner ned i motoren.
Den dårlige samvittighetens ro har blitt værende etter jul, men det er noe som kryper i ham. Jeg kan merke at en uro er på vei opp, og jeg tror mamma merker det også.
Plantemagikeren pleier å si at han ikke kan dø, at han kommer til å leve for alltid ved hjelp av plantenes kraft og månedlige tarmskyllinger med lavendelvann, men til å være en mann med all verdens tid er han besynderlig rastløs.
Han regjerer over et lite rike, men har nøklene til et større. Han er utvalgt, men er ikke sikker på til hva, og det hender at han prøver å bytte navn for å bli sikrere. Om noen dager skal
det skje igjen, men det vet vi ikke ennå. Kanskje vet han det ikke engang selv.
Den kommende forvandlingen er fremdeles bare en bevegelse under huden.
