Prolog
August1793
Fortellingerermystiskevekster.Devokservidereihvertsinn derdesås,endrerformhvergangdehøstesogdeles.Deter ikkegodtåsihvorenfortellingegentligtarfatt,menhvorfor ikkebegynnedennemedopptaktentiletbryllup–forstørstav alterkjærligheten,slikdetstårskrevet.Såfårtroenoghåpet følgepåsombestdekan.
Detvarpådentidenavåretdakornaksenestohøyepå åkreneoghusdyrenesnartvillevendehjemfrabeitetidefrodigeåseneomkringHurdalssjøen.Påkontinentetvarhodene forlengstbegyntårulle,menikongChristiandensyvendes tvillingrikernøtdeøvresamfunnsklassergodetider,slikbemidledegjernegjorde–ja,iallefallifredstid.Enkelteslike førsterangsborgerevarforanledningensamletpåAustad, gårdentildensagnomsusteskogeierslektensomhaddesopet tilsegsåmyerikdomdesistehundreåreneatdenknaptmaktet åbæredenpåsinetrelastskuldre.
Etstilleregnhaddesiltnedoversognetdesistedagene,men morgenenforbryllupetopprantmedkjøligklarvær.Innen vogneneblekjørtfremforandenkorngulehovedbygningen foråfraktefølgettilkirke,haddeskoddenovergrantoppene likebakenforstorgårdenløstsegopp.Vedhjørnetavden lange,lavestallenlåengammelhannkatt.Halvtiskjulbak
entønnefullavbjerkerisogkraftigerosengrener,fulgteden tålmodigmedpådørentilbryggerhuset,forderfraspredteen fristendematluktsegutovertunet.Engangiblantkastethan etblikkmotmenneskeneogvogneneforanhoveddøren.Det varetsliktblikkbarekattedyrhar,osendeavlikegyldighet,et langsomt,nedlatendeblunk.
Denlysluggedeog–ibådebokstaveligogoverførtforstand –blåøydebrudgommenOlavAustadtokplassidennestsiste avvognene,ogfarensattesegtungtnedvedsidenavham.De tokikketsegrundtogsamtaltelavmæltenkortstund,ogderetterfikkkuskenbeskjedomåtaavsted.Dekunneikkevente lenger.
Lydenavvognhjulenevarknaptforstummetdadørentil bryggerhusetendeligbleslåttopp,oghannkattensmøgseg bortovermottrappen.Medsenkethodeoglavhalelotdenseg ikkemerkemedmannensomkomhastendefraskogbrynet. Etkjøligdragavmyrogmørkefraskyggenemellomgranene fulgtedeneldsteAustad-broren,Nikolai,dahannærmetseg stallen.Lærreimensomholdtdethalvlangehåretpåplassi nakken,varløsnet,detvarsøleflekkerpåskinnstøvlene.Bryskt grephantakienavstalldrengene,bahamskaffeenfilleogfå enavtjenernetilåhentejakkenhansfraværelsetiandreetasje.
Likeførdensistevognenblekjørtfrem,galopperteden mørkhåredeAustad-brorenutavtunet.Enunghoppeslo hovenistallveggenogvrinsket,ogstraksettertrådteennoe omfangsrikmannogenkvinneibrudeskrudutisolen.Et øyeblikkbledeståendeogmyse;brudenstungesilkekjolevar overstrøddmedfargerikeblomsterbroderier,oggulltrådenei mannensvestglitretunderjakkeniburgunderfløyel.
Dissetomenneskenehørteikkehjemmedermellomde skogkledteåsene.Dekomlengersørfrailandet,frakysten,
frahavet,mennåskulledeneksotiskerederdatterenEleonora AntoinetteWilhelmsenfraArendalblifruOlavAustad,og tjenestepikeneogtjenernesomstodoppstiltbakhenne,veksletblikkdabrudenlengebleståendeogbarestirremotskogen. Førstdahingstenforandennypolertetrillenkastetpåhodet, grepdenungekvinnenfarenshåndogsattefotenpåstigtrinnet.
Kjolestoffetlasegmyktoverhofteroglårdahuntokplass, likevelvredhunpåseg,trakkavsegcapen,ladenifanget sammenmedveskensomrommetluktevannshusetogsalmebokenigullsnitt.
«Erduvarm,Ellamin?»
AntonWilhelmsensblikkvarbådespørrendeogbekymretoverbarten.Denmuntrerederenvillegittsittegetlivfor denneyngstedatteren,ja,foreldstedatterenogså.Sønnenville hannoknøltlittlengerførhanofretsegfor,menenarm kunnehankanskjehaskjenketomnødvendig.Idetminsteen finger.
Ellasvarteførstikke.Myrtekransenhviltemotdetmørke håret.Hunvarikkevarm,hunvarikkekald,hunvaringenting.Slikføltesdetforden–påenkelteområder–uerfarne kvinnen.Omsiderristethunforsiktigpåhodet.
Fleregangerpåturentilkirkenkunnedetvirkesomhun skulletilåsinoe.Nedoverbjerkealleen,vidererettfremmot denveslestenbroensomførteoverAndelven,detkortestykketlangsgrusveien.Hverganglentefarensegfremsåhan skullesehenneordentligderhunsatt.Menhunforbletaus, ogansiktstrekkeneunderdengylnehudenrøpetforéngangs skyldingentingomhvasomutspiltesegihennesindre.
Påkirkebakkenvardetrolig.Gapestokkenstotom,hestene slumretmellomdragene,etpardrengerstrøkluenavdaden
allersisteekvipasjennærmetseg.Entjenestepikeventetforan kirkedøren,mensbrudenssøstervaraltgåttinn.Mumlingenblantstorgårdsfolketogborgerskapetogembetsmennene ikravatogsølvkneppetjakkehaddeøktdaMariaPenelope Wilhelmsengikkrakryggetfremogfantsinplassibenken overforbrudgommenoghansbror.
Enkelteavgjestenevarnokskuffetoveratdetikkeble noeavdetbebudededobbeltbryllupet,menetbryllupvarnå engangetbryllup,ogetgjestebudpåamtetsmestærverdige storgårdvaruansettdenbesteunderholdningenmankunne få.Særlignårmankunnespekulerepå,ellerrentutsagtsladre om,årsakentilatikkebeggeAustad-brødrenestobrudgomi dag,slikdetførstvartenkt.
Dadensistevognenstansetforankirketrappen,trådte brudenforsiktignedpådenhardtrampedejorden.Kjoleslepet varkort,detvarikkestorthuntrengtehjelptil,ikkesliktnoen kunnehjelpehennemed.Inneidetskyggefullevåpenhuset tokhunimotblomstenekammerpikenraktefrem,ogblesiden ståendemedblikketufravikeligvendtmotgulvet.Brudepikeneogbrudesvennenklumpetsegsammenforanhenne. Ingenkanstirresometbarn,denvesle,mykeunderleppenlitt hengende,blankavvæte,blikketaltannetenntilslørt.
«Skalvigåinn?»
DetvarherrWilhelmsensomhaddevendtseghalvtmot datteren.OgsådennegangentokdettidførEllasvarte,men tilsluttmumlethunfremetja,lasinhåndihansoglotseg føretilalters.Detvartydeligforalleathunikkeensetgjestene, ikkesøsterenellerprestenheller.Hunsåbaredetobrødrene Austad,somhaddereistsegforhenneogstoderoppeog ventet.
Desarteroseneibukettenskalvørlitedadebyttethåndfra
brudtilsøsterforandemangeblikkene.Denlangekoboltfargedejakkenfikkbrudgommensøynetilåseendablåereut; håretfaltmyktfradenretteskillen.Seremoniengikksingang, varsomtognoespringendeledetavpresteniJakobskirken.De tosøstreneogdetobrødrenesomstovendtmothverandre forankrusifikset,rommeturo,gledeogsorg,ogdatidenvar kommetforbrudeparettilåavgisineløfter,vardetsomom allefirestålsattesegforhvasomvillekomme.
Detvilsi,brudgommensvarteethøytogtydeligjafør densistestavelsenispørsmåletvaruttalt.MenogsåOlavs blikkrøpetenengstelsedaprestenvendtesegmotElla,som fortredjegangdenneformiddagenikkevisstehvahunskulle svare.
Kapittel1
EnlunettermiddagssolfulgteferdentilenkraftigbarkinnoverfjordenmotChristianiaenjunidagi1793.PåHovedøen blomstretbakkekløverogblodstorkenebbmellomklosterruineroggamleverftsbygninger.Ideslakeåssidenerundtsletten sominnlandsisenoghavetenganghaddedekket,stonåletrær somhaddesluppetunnaglupskeøksehuggidesisteårhundrenesumetteligetømmersult.
Skipetsomnærmetsegviken,skullelettesegfornoenfå passasjererogenmengdekornførdetfyltebukenmedplank ogskinnogseiltetilbakemotDanmark.Pådennetidenbestod dendovneprovinshovedstadeninnerstifjordenavnoenfå snorrettegatermedkvartalerrettnordøstforfestningen.Det varbygårderogpaleerimurogbindingsverk,kirkeogkirkegårdogogsåethospitalognoenfattigsligesmåhussomsto igjenigamlebyen–ogutalligelus,lopper,rotterogmåker,ja, uendeligmangeflereennderundttitusensjelenemanregnet somstadensegentligeinnbyggere.
Pålandsvindenvargod,ogsjøsprøytennåddetidvisopppå dekket,derdetresøskneneKraagWilhelmsenvarkommet utforåtrekkeluft.Rundtdembleseillåret,dekketsvabret ogtønnenemedkornklargjortforålessesoverpåprammene somskullefraktealttrygtihavn.Endelavlastenbestodav
frøkneneWilhelmsensfullebrudekister;itilleggfulgtenoen tønnermedsaltsildogsekkermedpotetknollersommannskapethaddefåttbeskjedomåfareekstravarsomtmed.
PåJensPederKraagWilhelmsensbuttefingersattenskinnendegullring,ogdetvarenfrisk,nyspenstistegetdahan skredfremmotripen.Etsnevavdentaptebarontittelenhang igjeniholdningenderhanstomedetfastgrepunderarmen tilsinehalvsøstre,somomhanfryktetatdeskullebliskylt vekkførhanfikkoverlevertdemtrygttilderesnyeformynder.
Denene,Mariameddenretteryggenogdetstramtoppsatterødehåret,vardetnokkloktåholdefasti.Ikkefordi sjøenutgjordenoenfare.ForkapteinenpådendyptpløyendenorskbygdebarkensomvarrederietKraagWilhelmsens stolthet,vardetteforsmulsjøåregne,ogrederdøtrenevar vanttiluroligvær.Detvartankenpådetfremtvungnegiftermåletmedenfremmedmannienfremmedbygdsomfikk deneldstesøsterentilåoverveieåkapreenpramogseilesin egensjø.
Ogsådenandreungefrøkenen,Ella,lengtetetteråkomme segavskipet,menbarefordihunsnartskullemøtesintiltenkteforallerførstegang.Denmerenngifteklareattenårige kvinnenpektemedenivrig,hanskekledthånddastorseilene blafretogskutengledlangsommeregjennomvannet.Hun gledetsegoverendeligåhavendtfødebyenArendalryggen, ja,hunhaddeknaptsovetellerspistdensisteuken,fortalte hunsøskneneogstrøkenhårlokkvekkfraskulderenideten avdekksguttenehastetforbimedenbøtte.
«Å,somjegskulleønskeatmorennåvarilive»,fortsatte hun,«athunkunnefåsemegståbrud.Detvillehagledet henneslik.»
«VifårnåførstforsikreossomatdenneOlavAustadvilha deg»,sastorebroren,ogEllagrephamomalbuen.
«Hvamenerdu?Trorduikkeathanvilhameg?»
«JensPederbarespøker,Ella»,saMariamildtførhunlatil, medblikketrettetmotbroren,«ogomOlavAustadikkepasser fordeg,kandufådenandrebroren.Lysellermørk,gårdsarvingellerstorgårdsarving,jegvilikkehanoenavdem.»
«Så,så,Maria»,saJensPeder,«vigjørallesomfarønsker. Detblirbestslik.»
Tokonerhaddederesfar,AntonWilhelmsen,hatt.Den førstebeundrethan,denandreelskethan.Trebarnhadde hustruenealtsågittham–trebarnsomvaroppdrattganske ulikt.EldstemannJensPedersmor,dendanskegodseierdatterenLoviseVictoriaKraag,dødedaJensPedervarsvært liten.Fratidligaldervarhanblittbehandletsomdenarvingenhanvar;detvilsiatfamiliensbestebleregnetsomhans beste.Farentokdetforgittatguttenvarlikegladifiskog skipogpengersomhanselvvar,prakketpåhamallsinkunnskapomdette,sendtehamtilKøbenhavnforåstudereoglo helhjertetavguttensymtingomathanforetrakkåsittepå krakkenikjøkkenetogsepåmenskokken–enhøylyttherre fraHaag–pisketogrørteogstekteogflambertefremdemest velsmakenderetter.
Antonsandrekone,søstrenesmor,denportugisiskfødte IsabeldaPena,dødeienfebersykdomi1785.Sidenden ganghaddeeldstedatterenMariatrådtinnienslagsmorsrolleifamilien.Mariahaddelærtaltenkvinnefraoverklassen trengteåviteomåstyreenhusholdningogfungeresomen tekkeliggallionsfigurpårederfamiliensspissebaug,ogellers oppføresegsliksamfunnetforventetatenvelståendeung kvinneskulle–ydmykt,stilleogføyelig.Hunvissteåskjule
sineomfattendekunnskaperogsinvitebegjærlighet,oghadde hunhattandreforeldreogetutseendesomvar commeilfaut, villehunhaværtdenmestettertraktedeungekvinnenilandsdelen.
Dentoåryngresøsteren,Ella,gjordesegsjeldenflidmed noesomhelst,annetennsittutseende.Fraførsteganghun åpnetøyneneogsåverdenutenformorsliv,haddehunmøtt beundrendeblikkbådeinnenforogutenforredervillaenstykke murvegger.Leksjoneneimusikk,dansogfranskvardeneneste undervisningenhunhaddetatttilsegmedsærligentusiasme, ogettersomguvernantenoghuslærerenrasktforstodatman ikkekunnetvingedetyngsteWilhelmsen-barnettilnoesom helst,forblehunmiddelmådigidetmesteannet.
Detvar,kunnedetsynesdeførsteårene,lettforarendalitteneåtilgiElladethøysttvilsommeopphavet,ettersomhun vardetvakrestevesensognetnoenganghaddefostret.Etter hvertsomhunbleeldre,blebeundringenerstattetavhånog spitordognedlatendeblikk,kanskjenettoppfordihunvardet vakrestevesenArendalsognnoenganghaddefostret.Med tidenvoksteetanstrøkavvillskapfremidebrunsorteøynene, somnåskuetmotChristiania.
Selvdasøsknenelittsenereklatretnediprammen,vred hunsegstadigmotland,ogfotenisnørestøvelengledmotdet sistegrønskedekkedetrinnetitaustigen.Hunlomotsjømannensomgreptakioverarmenhennesforåhindreathunfalt, føystevekkJensPeder,somsåuttilåvilleirettesetteslusken, ogordnetdeomfangsrikeskjørtenemensprammenbledyttet unnabarkensstødigesideoggledlangsomtinnmotkaienøst forfestningen.
Søstrenesattesegforanakterspeiletogsloparasolleneopp, mensJensPedersattoverfordemmedryggentilderoende
menneneogdoserteoverprammenesfortreffelighet.Deretter gikkhanovertilåramseoppulikehandelsmennhanmåtte oppsøkeiChristiania.Hanskulleikkefølgesøstrenevideretil Austadslikdetførstvaravtalt;hustruen,Agatha,haddekommanderthamhjemsårasktsommuligetteråhaskaffettilveie dethunhaddenotertnedpåenlangliste.
«Deterkochenillefargetsilke,hvalbensspilerogkamgarn ogjegvetikkehva,mendetbørvelikkeværevanskeligå finne?»
«AltdettekunnehundabestilttilArendalvedhjelpavfars kontakter»,saMaria.
«Jo,kanskjedet,mendetvarvisstomågjøreatdetkom herfra»,sadenungeherrenogkikkettenksomtutiluften menssjømennenedroårenejevntbakham.«Jegforstodikke riktighvorfor.»
«Deterikkeførstegangvårbrorikkeforstårsinhustru,og detblirheltsikkertikkedensiste»,hvisketEllatilsøsteren førhunlahåndenmotesingenoglenteseglitttilsidenfor igjenåforsøkeåfåøyepåherrAustadogsønnenederborte påhavnen.Foréngangsskyldlahunikkemerketilroernes senesterkearmer,ellerdesøkendeblikkeneunderluebremmene.
Dafarenetparmånedertidligerehaddekaltdøtreneinntil segogfortaltathanhaddeinngåttenavtaleomgiftermålpå deresvegne,haddeEllastraksgåttigangmedplanleggingog pakking.Utstyrskistenhennesbleplassertmidtpågulvetiden gulestuen,ogundertøy,kjoler,sengetøy,stofferogdukersom varsyddogvevdogsamletavstoresøsterengjennommange år,altmanmenteenungkvinnetrengteforåstiftehjem,ble vasketogluftetogrulletogstrøketavhusetstjenerskap.
Ellasjarmerteogsåfarentilågihennedemestgnistrende
smykkeneettermoren,demhanhaddebestiltfraenjuveleri Paris.Ikkefordihunvillefåmyebrukforperlerogdiademer idedypeskoger,somhunsa,mennoeselskapelighetbledet nok–oghunnektetåoverlatealtihendenepåsvigerinnen, denavskyeligeAgatha,somsøstrenekaltehennesegimellom.
Mariapåsinsideventetlengeførhunpakketenenesteting. Påsittsindigevishaddehunforsøktåovertalefarentilåla henneblihosham,vedåpåpekeathvishansendtebeggedøtrenevekk,villehanikkehanoentilåpleiesegpåsineeldre dager.Hunhaddelovetmorenåtavarepåsøsterensin,men sålengedeforsikretsegomatEllasblivendehusbondvaren godmann,villedetløftetværeoppfylt,oghunansådetsom velsåviktigåsørgeforenbehageligalderdomforsinfar.Dette varjovanligvisdenyngstedatterensloddilivet,mensomde innledendebeskrivelserforhåpentligharvist,varikkeEllaen kvinnefyltavnaturligomsorgforandre.
Grunnetårsakervikommernærmereinnpåsenere,hadde herrWilhelmsentolketMariasordsomenrenselvoppofrende gest.Selvomhanmerenngjerneskullehatteldstedatterenhos segiallesinedager,nektethanhennehardnakketåbli.Det varingentingmeråsnakkeom;hunskullereisetilHurdalog giftesegmeddenneNikolaiAustad.
«Fordethardufortjent,minkjære»,haddehansagtogtrykkethåndenhennesfast.
Detosteavfiskesloogtjæreogsvettvadmelfrabåteneved kaien,ogibyensrennestenerfløtensaktestrømavslikeunevnelighetermenneskermedmaktogpengeraldribefattetsegmed. Luktenfraarmhulenetilmannskapetsomroddesøskneneinn, haddesprungetutifullblomstetterflereukerpåsjøen–ogden blomstenvaringenrose–menbaredenyngsteWilhelmsen-
søsterenlottilåensestanken.Hunhaddealltidværtplagetav enusedvanligskarpluktesans.
Innepåbryggenstoenungmannmedpolerteridestøvler ognyhattmedhøypullsammenmedfarenogventetforan stablenemedplanksomskulleutiverden.Detoherrenefra Austadhaddeikkeveksletetordpåenstundifortvilelsen overatikkeodelsgutten,Nikolai,haddemøttoppslikavtalen var.
OgsåfrøknenefraArendalvaroverveldetavfølelserder detokdeførsteskritteneoppdenkorte,vaklevornelandgangen.Mariaskjultesinegodt;detvarikkemuligåsehvahun tenkteomdetoherrenesomstoderetstykkelengerinnepå kaien,mensEllasåpenbarebegeistringvartydeligforalleåse, selvbakdetrosenvannsduftendekniplinglommetørkleethun haddehentetfremfradenlillevesken.
Etparkonersomstoogventetpåatnoenmindrefiskebåterskulleleggetil,nikketmegetsigendetilhverandreavdenne bittersøtepåminnelsenomhvordanjordelivetsgodervarulikt fordelt.Noensværtfåvarvakre,velståendeogforelsket.Andre varutslittogtannløseoghaddekjempethardtforhverteneste måltiddehaddesattpåbordetforanfamilien,ogmangebefant segetstedimellom,sliksomdissegamlekonene.Velhadde deslittogstrevetframorgentilkveldhelesittliv,mende haddedaogsåminneromhetefavntakimildesommernetter, omrundebarnefjesrundtgrua,minnersomgaalthverdagsslitetmening,ogdekunnesmileavsynetavtoprivilegerte ungemenneskersombleslåttibakkenavhverandresskjønnhet.Særligfordidetantekoneneatdetteeventyretlangtfra varferdigfortaltellerborgetforenlikeenkelogsmerteløstilværelsesommanførstkunnetro.
Fordenmørkhåredeungekvinnenvarenfremmed,detble
tydeligdahunkomlittnærmere;hudenvarenanelsemer gyllenenndetmanvanligvissåhertillands,øynenenesten sorteunderhattebremmen.Denandrefornemmeungekvinnen,denrødhåredemeddeskjemmendefregnene,varsåraki ryggenathunnestentippetbakover,hvisketdenenekonatil denandre,ogsepådeneldreherremannen,hansomstårog ventersammenmeddenlyshåredeungfolen,hanersåsintat hanholderpååsprekke,montrohvorfor,hantarsegjaggu godtsammen,se,nåsmilerhanmotdetrefraprammen.
Etøyeblikkglemtedesittegetærend,detomedkoneskaut, oghvisketvideresegimellomomtablåetsomutspantsegforan dem.Denstramme,eldreherrentoketskrittfremoghilste. Denlavereherrensomfulgtedeungefrøknene,varsannsynligvisderesbror;detvartydeligavalderenogavmåtenhan nærmestskjøvdemfremforansegpåsomdevarkvigerpået fesjå.
Lysluggenmeddehimmelblåøyneneogdevelsittendebukseneverdigetikkedenfregnetefrøkenenetblikk.Hanbukket baredyptmotdenmørke.Detlysethåretlasegmykttilrette motjakkeslagetdahanrettetsegoppigjenogbødhenne armen.Detokonenedyttetflirfulltbortihverandreoverdet åpenbarebegjæretsomfløtmellomdetoungedahendene deresmøttes.
Helefølgetbevegetseglangsomtbortovermottoåpnehestevognersomstoogventetiutkantenavhavneområdet.Den stødigefestningsmurenglødetfortsattiettermiddagssolender borte;iflerehundreårhaddedentattimotmenneskenesom ankomsjøveien.Fordetokonenevardennoeuforanderlig, noetrygttiltrossforspøkelsenesomhangrundtideiskalde hallene,ogetbildepåhvorlitehvertenkeltmenneskevar.
Dettetenktederiktignokikke,ogdemistetinteressenfor
rikmennenesomkløyvoppidenstaseligstevognenmenset parsenesterkemennlastetkjerrenmedtønnenemedsild, sekkenemedpotetknollerogallefrøkneneskisterfraskipet. Kjerringenebleståendeogkjekleomhvordetvillelønneseg åkjøpefisk,detvarikkeallesomhaddeferskevarerombord. Ikkesliksprelllevendeogfinfangstsomdenungelysluggen medhimmelblågluggerhaddesikretseg,iallefall.Manfikk barehåpehanhaddesmånokmaskerihåven,såhunikke smattunnaførhanfikkhalthennetrygtiland.
Dettokikkelangtidførvognenelabygatenebakseg.Den sønnenfjelskegeneralveimesterhaddegjortgodtarbeiddesiste hundreårene.DetførstestykketutfraChristianiairetning Gjelleråsenvarbredtnoktilattovognerkunnemøtes,med lavestenmurerpåhverside.DetvarnokikkefornordmennenesegendelatkongendernedeiKøbenhavnhaddebrukt midlerpådette;detvarforathanenklereskullekunnefrakte sineembetsmenninnogsintollogsineskatterognaturressurserut,mendetkomlikevelundersåtteneinordtilgode.Veiene gjordedetlettereforfolkåferdesidettelandetmeddeganske høyefjellogdeganskedypedaler,meddeveldiglangefjordarmersomspredtefingreneuttildebuttetmotbergveggenesom stuptenedihavetivestellermotenflatbygdsomherisørøst.
Detvarstillemellomdefirepassasjereneidenforreste vognen.EirikAustadhaddetattfremnoenpapirersomhan gransketinngående,ogMariavirketmeropptattavomgivelseneennavdetofremmedeherrenesomsattoverforsøstrene.
Ellastrøkstadighåndenoverskjørteneellerdyttetlettpå hattenog–nesten–umerkeligskjøvhunsegfremisetetså deomfangsrikeskjørtenekomiberøringmedOlavsbukseknær.
«JeggledermegsliktilåseAustad»,sahun,hvorpåOlav kremtetogspurteomnoe,menbleoverdøvetavskramlingen fravognhjuleneogropenefranoensjømennsomveltetutfra etskjenkested.Førstetterathanhaddegjentattspørsmåletto ganger,oppfattethundet,oghunforsikrethamatdetikke plagethennedetminsteatbrorenJensPedermåttetafarvel alleredeiChristiania.
«OgkallmeggjerneElla,detgjørminfarogminesøsken.»
Olavsmilte,mensaikkemer.Påenkelteviskunnehan anseessomenverdensmann,veloppdrattogvelutdannetsom hanvar,mennoenlevemannvarhanikke.Skogenvarog blehansdomene,ogdefåkjærtegnenehanhaddefåttisin ungdom,varvelvilligognoepåtrengendeskjenkethamav freidigebondejenterundertungenåletrærsommerstid.Han burdehasagtnoebevinget,mendetvarsomhanhaddemistet evnentilåtenke,somomdebarevartomenneskerivognen, somomfarenogdeneldstefrøkenWilhelmsenslettikkesatt der,synteshan.
«VardetikkeslikatDeresbrorskulleværemedidag?» spurteEllaforsiktigdadeigjenhaddesittetistillhetenstund.
HerrAustadhevetikkeblikketfrapapirene,såOlavforklarteatjo,detvarmeningen,mendetvardessverrekommet noeiveien,slikvardetnoengangeridetmilitære.
«Manvetaldrinårsvenskeneraslermedsablene,ja,deter ikkemangeårenesidendetpinligefelttogetmotBohuslän», lahantilogenganskemerkelig,litenlatterunnslapphamfør hantiet.
Ellanikketforståelsesfulltogkikketmotstoresøsteren,som ennåikkegjordeminetilåtadelisamtalen;hunskuetmot åseneinordogvestmensstøvetlasegoverdenfornuftige kysehatten.
«DeernyligkommettilbakefraEngland,forstodjeg»,fortsatteElla,«hvordanhardetværtåboder,langtunnaaltsom erkjentogkjært?Detmådaværefrykteligkrevendemedslike studier?»
Brisennappetidemykelokkeneomansiktethennes,og hunkikketpåhamførhunvendteblikketned,slikhunvisste detsømmetseg.Hendenehviltenåuvanligroligifanget, menvikanværeganskesikrepåathunalleredesådemfor segrundtnakkenhans,motskuldrene,denbarebrystkassen. ForEllavarenvarmblodigungkvinne,selvomhunforsøkte ikkeårøpehvilkefølelserskikkelsenienkeltspentmørkeblå jakke,lysegulvestmedbroderierogkritthvitthalstørklevakte ihenne.Detvardesammefølelsenehunhaddekjentdahun lotrikmannssønnenBaltazarHolgersen–enungmannsom ikkevarlikevissomfornavnetantydet–klemmehenneopp motbakveggenpåkirkenogkyssehenneettergudstjenesten densistesøndagenimai.
Depasserteenklyngetrehusderengrisrotetrundtetter noespiseligpådentørrebakken,ogOlavforsøkteåsinoefornuftigomtideniEngland,mensenereskullehanikkehuske hvahanhaddesagtunderturen.Hanhaddeværtitvilom denneavtalenfarenhaddeinngåttpåsønnenesvegne;han varenmannsomtoksliktpåhøyestealvor,menimotsetning tilbrorenvarhansværtlydig.Detvillealdrihafalthaminn ånekteåblimedtilChristianiaellerikkeåhaenforventningsfullinnstilling.Hanhaddeværtspentpååtreffedeunge kvinnenehanhaddefåttbeskrevetinngåendeienrekkebrev detsistehalvåret.BrevenehaddeikkerøpetdetfremmedartedevedEleonoraWilhelmsen,menlagtvektpåhennesmilde ogærbarevesen,dethannåsyntesåaneidehalvtsenkede øyelokkeneoghendenesomlåfoldetifanget.
Slikerforelskelsensnatur,dengjørsomkjentblind,ogalle betenkeligheterOlavkanhahatt,forsvantalleredeidetøyeblikkethanstirretinniEllasvelformedeøynepåhavnen.Han komikketilåhanoenvanskermedåadlydefarensordreom åektedenyngstefrøkenWilhelmsen.Tvertimotvilledetbli vanskeligåvente.
DavognenehaddelagtsmåhusbebyggelsenutenforChristiania bakseg,bleluftenfriskere.Storejorderstraktesegutpåbegge sideravveien,ogetstykkeforandemgikkeneldremannmed endragkjerremedhøner.Hansmatttilsidedavognenenærmet seg,ogbleståendeigrøftenmedluenihåndentildevarpassert.
«Detvardanoenfinefugler»,saEllasomvargåtttomfor spørsmåletteråhaforhørtsegomAustadsbygningerogbeliggenhet,ogendeligsådetuttilatOlavvarkommetoverden førsteforlegenheten.
«Jo,riktigfine»,sahanoglentesegfremmothenne.«Vihar engodhestestammepågården,vissteDedet?Ja,Deerglad idyr,erDeikke?»
Detvarikkemersomtrengtes.EtterdettetokEllaknapten pauseitaleflommenførdenåddeskysstasjonenderdeskulle overnatteførsisteetappetilHurdaldagenetter.Hunfortalte omrideponnienhunhaddeetterlattsegiArendal,hunpekte ogvinketmotungenesomluketkrumbøydutepååkrene,bar vannellerpassetsmåsøskenpåhusmannsplassenedepasserte. Ellasåikkehvablikketderesrommet,hunlaikkemerketilde tynnskrapedelemmeneunderskjorteneiubleketlin,hunkom baremedbegeistredeutsagnomaltsammenførhunfortalte omsinegenbarndomidenhvitemurvillaenvedhavet,om
høststormerogsøsknenessmåteateroppsetningerogomalle definestenenemankunnefinneifjæra.
Dethendtehunfikkslikeraptuser,særligomhunvarfullav følelser.DavarikkeEleonoraAntoinetteWilhelmsenengang avhengigavetlyttendepublikum;hunsnakketomaltogalle ogøsteavsingledeoveråværetilsomomdenvarutømmelig.
Menfåtingimenneskenesjordelivvarendeløstpådenne tiden,ogkanskjesærligungekvinnerslivsglede.
SamtidigsomvognenemedsøstreneWilhelmsenogderes rikholdigebagasjenærmetsegskysstasjonen,slyngettonakne kroppersegomhverandreienhimmelsengietoverdådig innredetromietenkelttrehusiskråningennedenforVinger festning.Deneneavdeomslyngedevarenvelbygdmann medenaltoppslukendeappetittpåkvinner.Denandreenung russiskkvinnemedeneldreprøyssiskektemannsomvarså prippenathanbeordretathunskullebeholdenattkjolenpånår hanensjeldengang,ogdamedhast,utførtesineekteskapelige plikter.
Påetbordunderdetenestevinduetiværelset,etvindusom pådettetidspunktetvarganskedugget,stoentomvinkaraffel.
Tungegardinerhangnedmotgulvet,ogdebrunmalteveggene varnoeubehjelpeligdekorertmedgammeldagsegullranker langstaket.Overryggentilstolenesomstopåhversideav enutentpeis,låenuniformsjakkeogenoverkjolehenslengt, mensgulvetvardekketavkorsettogunderkjole,underskjørter, bukser,strømperogskjorte.
Dehaddealtsåfunnettonen,detovarmblodigeskapningenesomforlengsthaddedyttetalledynerogputernedfra sengenognåfortredjegangdennekveldenvardyptkonsentrertomåtilfredsstillesineegneoghverandresbehovsågrundigsommuligførdemåttegåhvertilsittetpardagersenere.
Denungemannenvar,kanskjeikkeoverraskendeforleseren, selvesteNikolaiAustad.NyutnevntkapteinikongChristian densyvendesAkershusiskeinfanteriregimentognyliginnvilget permisjonilengretidforåreisehjemtilfarsgårdenogmøte kvinnensomskulleblihanshustru.Denreisenhaddehaningen planeromågjennomføreførdetbletvingendenødvendig;han vartilfredsderhanvar,medfjesetboretinnmotetmykt,kritthvittlårogetfastgrepomdenyppigerusserinnensbakende. Hunløftetsegoppmothamogtoktakisengestolpenebakseg akkuratidetdetbanketpådøren.
«Ikkestans»,saOlgaNadinepåetlettgebrokkentfransk utensåmyesomååpneøynene,ogNikolailystret,inntildet banketengangtil,fasteredennegangen.Hankyssetseglangsomtveioppmothenneshalvåpnemunnogstrøkhennelett overkragebenetførhanstegutavsengen,kastetskjødesløst oversegetavteppenesomlåienkrøllnedenforfotenden,og gikkforååpne.
Utenforstokonensomtjentegodeskillingpåutleientil festningensoffiserer.Detplirendeblikketflakketinnden smaledøråpningenmenshunstakkfremetbrev.
«Tilfrua»,lespethunforklarende,ogNikolaiblunketav gammelvanedahantokdetimot.Førhanlukketdøren,ba hanomennykaraffelmedvin,hunkunnebaresettedenutenfordøren,hanskullehentedeninnselv.Deønsket,somhan alleredehaddesagt,ikkeåbliforstyrretmeriaften.Konen forsikretatdetvariorden,hunvilleikkehakommetoppmed
brevetengangomikkebudethaddeholdtfastvedatdetvar ytterstviktigatfruastraksfikkdetihende.
OlgaNadineskjerubaktigeformerlystemotdekarmosinfargedelakenene,oghunstraktesegdoventmotbrevetførhun brøtsegletogtrakkNikolaimotsegsåhanhviltehodetmot magenhennesmenshunleste.Detvarfraenbetroddkammerpike,ingenandrevisstehvorhunvar,ogetterbarenoenlinjer senkethunarket.Dahunikkesanoemer,akteNikolaiseglitt oppoverisengen,hviltepåalbuenogmystespørrendepåhenne.
«Detharværtetutbruddavpestderhjemme.Hanmåavslutteforhandlingeneomdettetømmeretalleredeikveld,for hanerblittarving»,sahunettertenksomt.«Minektemann, obersten.»
«Gratulerer»,saNikolaitørtoglentesegmotbrystvorten somduvetfristendeforanham,menførhanrakkåleggeleppenerundtden,grephuntakihårethansogvendteansiktet hansmotsitt.
«JegreisertilbaketilPreussenimorgentidlig.Minmann måhjemforåovertadriftenavgodsetnåsombådefarenog brorenerdøde.Viseessannsynligvisaldriigjen.»Hunskjøv detlange,fyldigehåretvekkfraskulderenmeddenledige håndenogsåpåhammedetutfordrendeglimtidestålgrå øynene.«Sålaossbrukedennenattengodt.»
Utenfordefuktigevindusglassenevarsoleniferdmedågåned overGlommaogfestningen,ogfolksompasserteigatenutenfortrehuset,stussetoverlydeneikveldsmørket.Detmåttevære noendyribakgården,elleriskogennedevedelven;dethadde værtsnakketombjørndensistetiden.Ellerkanskjevardetgråbeinpåferdenåsomelgkalvenefortsattvarsmåogsårbare.
RettnordforAndelven,mellomHurdalssjøenogEidsvold jernverk,låAustadgård.Sidendenstoremannedaudenhadde stedetværtomhylletavendisavmystikkogsagn,forPesta sveipetlimensåhardtoverdetlillegårdssamfunnetatikke etenestemenneskestoigjendengangmidtpå1300-tallet. Detvaridetminstedetfolktrodde.
Dafolkfrasørsidenavelvenvåren1350vågetseginnide forlattehusenepådenfattigsligeplassenAustad,fantdeen litenguttunge.Føtteroghendervardekketavkuldesår,han variførtserkogbrokhanhaddedrattavdendødefarsin, menhanvarvedgodtmot;somvoksenkunnehanfortelleat hanhaddeoverlevdvinterenvedåliggesammenmeddeto geiteneogsauen;handrakkavmelkenderesogspistenepene ijordkjelleren.Eilivoverleverkaltedeham,forhanvardøpt MagnusEiliv,menMagnusvarnavnethanselvbrukte.
Enensligkonepåengårdinneigranskogenpådenandre sidenavelventokhamtilseg,ogderhaddehandetgodt. Såsnarthanvarstornok,vendtehanlikeveltilbaketilhjemplassen,gravdeselvtuftene,laftethuseneoppådem,hugg buskasetned,ryddetdesmååkerlappeneforsten,fantsegen konefranordendenavHurdalssjøenogfikkseksbarnmed henne.Baredeneldsteguttenhaddekongenavn,somfaren,og baredeneldsteguttenvoksteopp.Etterdetfikkhverteneste førstefødteguttebarnpåAustadnavnetterennorskkonge, ogdeblesunne,friskemenn.Uansetthvamankaltedeandre søsknene,dødede,allesomén.
Forhvergenerasjonlagårdenlittpåseg,selvommyei formavtiende,skyldogskattforsvantikirkensogkongens ulvekjeft,fordetvaraldrinoensøskenådelearvenmed,og motsluttenav1600-tallethaddeAustad-bondenlagtsegopp nokskillingertilåsikresegeiendomsrettoverenstordelav
denjordenogskogendelengehaddebygslet.DaHaakon EirikssønnfraAustadogkonenKariKnutsdatterfraSvingen gikkbortsentpå1720-tallet,vardetengildgårddeoverlot tilsinenestesønn,OlavJacobHaakonssønn–mannensom skullebliOlavsoldefar.
Ialledisseårenehaddeelvenrentrettsørforgården.Før denkastetsegutforstrykenelengerøst,gleddenunderen kraftigogforseggjortstenbrovedjernverket.Forandenne broenvardetfølgetmedfrøkneneWilhelmsenstansetsent påettermiddagendagenetteratdeankomChristiania,forå slippenoenmøtendekjerrersørover.
«Austad-tømmerblebruktidenstoremasovnenpåverket, dadefortsattvarifulldrift»,forklarteOlavogpektemotnoen bygningerpregetavtidenstann.«DeterrittmesterIverEliesonsomeierdetnå,mendeterlitesomskjer.Deharkanskje hørtomSchlanbuschstestamente?»
Marianikket,hunhaddelestsegopppåaltsomhaddemed områdetågjøre,ogspurteomarbeiderne,hvordandetgikk meddemnåsomdriftennestenvarstansetopp.Ellalomot noenbarnsomlektemedensortkattungeiveikantenlike foranvognen.Dehaddefestetenfuglefjærtilenlangseljekvistogviftetdenforandetspretnedyret,menstansetdaElla ropteogvinket.Etøyeblikkbledebareståendeogstirremot henne,motpassasjereneivognen,førdeløftetkattungenopp ogsmattforbi.
Påsetetvedsidenavkuskenidenbakerstevognen,densom fraktetsøstrenesrikholdigebagasje,sattenlyspikepånitten årsomlengehaddeværtitjenestepåAustad.Olinehethun, oghunvarfostretopppåhusmannsplassenBakkesomlålike østforAustad.DenneungekvinnenskullesørgeforatsøstreneWilhelmsenhaddealtdetrengtetilenhvertid.
Ellahaddeværtoversegavbegeistringdahunmøttedem påvertshusetkveldeniforveien;dehaddealltidhattnokav tjenestejenterivillaen,detvarikkedet,menenegenkammerpikebaretildem,ogenslikvakkerskapninghunvar,piken medlinhåret.
«Hunserutsomenalv,derhunsitter»,sahuntilMaria,som haddesnuddsegivognenforåseetterbarna,ogdadeomsider trilletoverbroen,bleEllasittendeoghvisketilsøsterenomdet somkunnefinnesiskogenerundtAustad,omhuldrefolk,lyktemennogtusser,ja,omaltdegamlemyteneogfortellingene beskrev,sliktsomialleårhaddeværtmenneskenesforsøkpå åforklaredetdeikkeforstod,førmennesketkjenteGud.Og ogsåsiden.
Omdetfantesunderjordiskeskapningermellomdetunge granenebakAustad,vitesikke,mendetvarvisseligmyeoverjordiskliviogmellomogundertrærneogbuskene,livsom menneskeneikkefantasertedetminsteom.Bjørnogelgog gaupeogulvoghareogrevogekornogmusogpinnsvinog mangeandreskogsdyrkjentefolketpåAustadselvsagt,ja,også fluerogbillerogmaurvisstemanom,oghimmelensfugler ogvannetsfisker.Detlillelivet,detyrende,mangetalligeog mangfoldigelivet,detsomikkevarsynligmeddetblotteøye, mensomlikeveldannetlivsgrunnlagetfortømmeretogalle vekstenefolketpåAustadvaravhengigav,skulledetgålang, langtidførdenvanligemannellerkvinnebleoppmerksompå.
Destødigehusenesomi1793tilsammenutgjordestorgården,struttetavvelstandforendenavbjerkealleen.Totun haddegården,enlangoglavstallbygningskiltedetdekalte låvetunet,frahovedtunet,derherskapshusetstoogskinteiall sinkornguleprakt.Foranlådensirliganlagtehageniengelsk
stil,medenstenmursomskillemothavnehageneivestog jordenesomfortsattesørovermotelven.
Bortepålåvetunetforløpkveldensomdenpleide.Der vandrettjenestefolketmellomfjøsogstalloghønsehusog smieogløeogeldhusogutførtegjøremålenemedenroogen selvfølgelighetslikdegjordeframorgentilkvelddeallerfleste dageriåret.Ihovedtunetstodetoinnepikeneogtjenerne, kokkaoghusholderskenoppstiltsammenmedherrAustads forvalter,HansBårdssønnBakke.Pikenehaddenystrøket forkleogguttenevannkjemmethåroverrenskrubbetfjes,og allerettetsegoppdadetovognenetrilletforbidesistebjerkeneialleenogsvingteinnpåtunet.
HerrAustadlavekkpapirenehanstadighaddesittetfordypeti,oggikkførstutavvognen.Hanoverlottilsønnen åhjelpefrøknenened,førhankremtetogholdthåndenut mottjenerstaben.Forvalterenvarenhøymannmedhalvlangt brunthår;hanbukketogsåpåsøstrenemedroligblikkdaherr Austadpresentertedem,førhusholdersken,ennettfigurmed mørkeblåkjoleogsammenvokstebrynunderdenkritthvite kysen,åpnethoveddøren.Inneidenromsligehallenoverlot herrAustadhattogstokktilhenneførhanvendtesegmot frøkneneogsønnen.
«FruKanthaugvilvisedereværelseneogsvarepåallespørsmålderemåtteha.»Hanstomedhendenepåryggenog blikketvendtmotgulvetmenshansnakket.«Hunharbare værtherilittoverettår,menhunkjennerskikkenevårebedre ennnoenandre.Minmorerdessverreikkeistandtilåtaimot fortiden.»
Vedsidenavham,mellomtodørersomledetinntildeulike stuerpåhusetsvestside,hangetmalerimedenbred,ornamentertgullramme.Dettevaryndlingsmaleriettilenkefru
IngeborgAustad,herrAustadsmor.Detvaretportrettav enenkeltkledtkvinnemotmørkbakgrunn.Kanskjeminnet malerietenkefruenomhennesegenbakgrunnsombondedatterfraGranberget,gårdensomlårettsørforAustad,skjult avtungskogpåallesider.
Trappenoppmotherskapetsværelservarbredmedavrundedegelender.Påhversideavtrappeløpetledethøye dobbeltdørermedfargedeglassvinduervidereutmotenluftig stue,ogetvarmtlysfaltinnpådekjøligegulvfliseneihallen. DaherrAustadhaddelukketdørentilstuderkammeretbak seg,ogOlavhaddebukketogunnskyldtsegmedathan måttesnakkemedforvalteren,hilstehusholderskensøstrene Wilhelmsenpådanskmedenantydningtildialekt,førhun brysktvinkettilsegkammerpiken.
Laossdveleetøyeblikkveddisseto,kammerpikenOline fraBakkeoghusholdersken,fruSølviKatrineKanthaug.De varsværtulikepåallevisunntattto.Deskullebeggekomme tilåspilleenviktigererolleidennefortellingenennmanved førsteøyekastkunnetro,ogdevarbeggesværtårvåkne,alltid medblikketrettetutover,omennmedulikeformål.
Husholderskenhaddeoppgittisinepapirerathunvar tredveårogugift,menhungjordedetovermåtetydeligathun foretrakkåblikalt fru Kanthauglikevel.Hunfulgtemedpå alleandreforåforsikresegomathuntilenhvertidkjentederes svakheter,foråkunneutnyttedemtilsinfordel.Hunsåtilat alleoppførtesegslikdeskulle,altsåslikatdetgavnethenne, ogatdeutførtesineplikterpåriktigmåte,altsåslikhunmente deskulleutføres.
Vedrørendekammerpiken,antokdeflesteatdetvarfosterbroren,dentidligerenevnteforvalterHansBakke,somhadde sikrethennestillingen.SomendelavhuslydentilherrAustads
høyrehåndhaddehunogsåetfortrinn.Sånnvardet,ogsånn erdet.FruKanthaughaddelikevellagtmestvektpådenunge kvinnensroligeogunderdanigevesen;detsistevarendyd husholderskensattesærlighøythostjenestefolkethunhersket over.
Haddehunværtenmenneskekjenner,villehunogsålagt vektpåOlinefraBakkesklokskapogpikensåpenbareomtankeforandre.Olinedømteingenogutnyttetingen,men ogsåhunvarsværtaktpågivendeoverforsineomgivelser,med etevigsøkendeblikkmotaltogalleforåkunneforutseonde handlinger.Detsistevarennaturligkonsekvensavhendelsene somhaddeførttilathunblefosterbarnsomfemåring.
Ulikhetertiltross,denneettermiddagenhaddedetokvinneneénogsammetankedadefulgtedeelegantesørlandssøstreneopptrappentilandreetasje:Deforutsigbaredagene dehaddehattpåAustaddesisteårene,varnokover.
