Pasientrom 42

© 2025 J.M. Stenersens forlag Omslagsdesign: Øystein Vidnes Foto forside: Privat Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Plantin 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-7201-915-9 J.M. Stenersens forlag Akersgata 45 0158 Oslo www.jms.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

1 Lufta var rå og smakte av vinter. Kroppen min skalv under det tynne, grove teppet, kulden krøp inn i meg og satte seg i brystet. Da ambulansen stanset, åpnet de døra og trillet meg ut på en båre. Sirenen ulte fremdeles.

Jeg ville så gjerne ha steget av båren og gått inn selv. I stedet ble jeg trillet inn på mottaket på akuttpsykiatrisk, som en pakke som var blitt levert til feil adresse.

Ambulansearbeiderne sa noe med myndig stemme, men ordene forsvant i suset rundt meg. Hjertet slo så hardt at det overdøvet alt annet. De etterlot meg i et hvitt rom med skjærende lys. Jeg reiste meg opp og så etter dem, forsøkte å forstå hvorfor de bare forsvant.

En sykepleier i hvit drakt åpnet døra og trådte inn. Jeg sto ved vinduet, kroppen ble stram. Jeg prøvde å smelte inn i veggen ved vinduet, vekk fra blikket hennes. Flere hvitkledde fulgte etter og omringet meg. Før jeg rakk å reagere, grep de tak i armene mine og dro meg mot senga.

Hardhendt tvang de meg ned på madrassen; beltene skar mot huden før jeg i det hele tatt forsto hva som skjedde. Rundt håndleddene, så over anklene og magen.

Stroppene ble strammet hardt, og jeg skrek – lyden raste 5

ut av meg, rå og desperat, men den hørtes fremmed ut, som om det ikke var meg den kom fra. Så ble den brutt, brått og brutalt, av hikstene som overtok. Jeg vred hodet for å skjule ansiktet, knep øynene igjen i et forsøk på å gjemme meg.

Uten forvarsel grep store hender rundt hodet mitt og holdt det fast. Jeg forsøkte å vri meg unna, men grepet var urokkelig. Jeg åpnet munnen for å si noe, fortelle hvor redd jeg var, hvor vondt det gjorde – men ordene ble kvalt. Kroppen strammet seg i protest, og beltene boret seg inn i huden.

Jeg må ha blitt borte i noen glimt. Rommet var stille, bortsett fra den svake knirkingen fra stolen nede ved fotenden. Jeg snudde hodet forsiktig. Der satt en fra personalet, lutet over telefonen sin, ansiktet var opplyst av det kalde skjermlyset. Jeg prøvde å løfte hodet høyere, kanskje få ham til å se meg. Men idet jeg åpnet munnen for å si noe, reiste han seg raskt og kom bort.

Han presset hodet mitt ned igjen mot madrassen.

Den luktet plast og kjemikalier. Parfymen hans var sterk og overveldende.

«Vær så snill, løsne beltene.» Ordene kom som en svak hvisking, men jeg visste at han hørte.

«Finn roen først,» svarte han. Stemmen var flat, så godt som mekanisk, det hørtes ut som noe han hadde sagt hundre ganger før. Finn roen? Jeg var rolig. Jeg var rolig helt til de kom. Jeg hadde stått stille, med føttene plantet i gulvet, som om jeg allerede var bundet. Nå var

6

det umulig å bevege seg. Beltene rundt håndleddene strammet seg smertefullt om huden.

«Jeg lover, jeg skal finne roen bare du løsner meg.»

Stemmen sprakk på slutten, men han brydde seg ikke.

Han vendte tilbake til stolen sin, satte seg tungt og trakk telefonen opp igjen.

Tiden forsvant. Minuttene smeltet sammen til noe uutholdelig som aldri beveget fremover. Jeg skalv. Huden hadde begynt å verke mot madrassen, som var hard, seig og føltes som sandpapir mot ryggen. Jeg prøvde å røre meg, bare litt, bare nok til å flytte vekten, men beltene var for stramme.

Tårene rant nedover kinnene, men de kom uten lyd nå. Ropene mine var blitt borte, bare hikstene ble igjen.

Jeg stirret opp på lyset i taket. Det brant i øynene, og jeg lukket dem, uten at det ble noen forskjell.

Døra åpnet seg, og en ny sykepleier trådte inn. Den første reiste seg og nikket kort før han forsvant uten å si noe. Ingen av dem snakket til meg. Kroppen min skalv under beltene, men jeg var for sliten til å kjempe. Jeg prøvde å mane frem stemmene til mamma og pappa, som en bønn om at de skulle komme og hjelpe meg.

Sykepleieren kom bort til meg med sovetabletter.

Hun presset et sugerør mot leppene mine, og jeg svelget lydig. Etterpå ble jeg liggende og se opp i taket.

Jeg våknet av at en annen sykepleier strammet beltene rundt anklene litt hardere. Jeg løftet hodet, men hun la det ned igjen med fast hånd. «Du skal snart snakke med en lege,» sa hun før hun forlot rommet. Døra ble

7

stående på gløtt, og lydene fra gangen sivet inn. Jeg vred hendene, men klarte ikke å bevege dem. Tårene trillet fremdeles. Lyset fra gangen blinket mot veggene, men jeg så ikke ut.

Et team av mennesker kom inn og begynte å trille senga ut i gangen. Ingen sa hvor jeg skulle. Jeg kjente det kalde draget mot ansiktet da de trillet meg bortover. Et teppe lå over meg så beltene ikke skulle synes. Sengehjulene knirket mot gulvet. Rundt oss hørte jeg lyden av skritt fra sykepleiere som hastet forbi, mumlende stemmer fra et rom lenger borte og et svakt klirr fra noe metallisk.

Lydene fra avdelingen vi forlot, ble svakere, og snart var det bare dunkene fra hjulene og lyset fra lampene i taket som fulgte oss. Ingen sa et ord. Ikke til meg. Ikke til hverandre.

Vi stanset foran en heis som åpnet seg, og jeg ble rullet inn. Også i denne etasjen vi kom ut til, var veggene lyse, sterile, og den samme stikkende lukta av desinfeksjonsmidler sved i nesen. En av dem, en mann jeg ikke hadde sett før, sjekket beltene en siste gang før de forlot meg inne på et tomt rom. Han forsøkte å stikke fingrene inn under beltene uten å få dem inn. Likevel lukket han døra med en tung klikkelyd, og stillheten senket seg igjen.

Jeg mistet følelsen i håndleddene. Huden under beltene kjentes sår, som om den snart ville sprekke.

Rommet var kaldt, enda kaldere enn gangen. Jeg ventet på at noe skulle hende, på at noen skulle komme tilbake.

Men det var ingen der.

8

Det raslet i døra. Jeg sperret øynene opp, men ingen kom inn. I stedet hørte jeg lyder fra gangen, raske skritt, kofferthjul som trillet, en dempet samtale som ble borte rundt et hjørne. Jeg prøvde å lytte etter noe kjent, en stemme, et navn, men hørte ingenting.

2 Det begynte ikke plutselig, og det var aldri noen bevisst plan. Som barn laget jeg meg små ritualer – strenge, men trygge regler som jeg trodde kunne holde frykten på avstand. Hvis jeg spiste de minste bitene først og sparte den største til slutt, føltes det tryggere – at jeg mestret noe viktig. Hvis jeg unngikk å tråkke på bestemte steiner på vei hjem fra skolen, følte jeg at jeg kunne forhindre at noe vondt ville skje. Små regler, men de gjorde verden litt mindre kaotisk for en stund. Det var min måte å skape orden på, i en hverdag som ofte var altfor stor og uforutsigbar. Etter hvert fant jeg andre strategier for å håndtere uroen – strategier som skadet meg, men som ga en illusjon av kontroll.

Jeg begynte å lete etter noe, hva som helst, som jeg kunne kontrollere. Det begynte forsiktig, nesten uskyldig, med små valg jeg trodde ikke spilte noen stor rolle. Jeg skjøv tallerkenen bort før jeg var ferdig – kanskje var det bare en bit eller to igjen. Enkelte ganger ventet jeg litt lenger før jeg spiste, bare for å kjenne på følelsen av at det var jeg som bestemte. Det ga meg en form for lettelse; omsider kunne jeg holde fast i noe når alt rundt meg føltes usikkert.

10

Først skjedde det bare av og til – et måltid her og der.

Små justeringer som fikk det til å virke som jeg hadde mer kontroll enn jeg egentlig hadde. Men over tid begynte jeg å gjøre det oftere. Jeg begynte å telle bitene jeg spiste, telle hvor mange ganger jeg tygget. Jeg ble flinkere til å skyve maten til side, late som jeg var mett selv når magen rumlet. Etter hvert var det noe annet enn bare små valg jeg tok – det ble regler jeg følte meg tvunget til å følge, og hele tilværelsen lot til å avhenge av om jeg klarte å holde meg til dem.

Anoreksien utviklet seg som en forlengelse av disse mønstrene. Den kom ikke som en fremmed kraft. Den smøg seg inn som en del av hverdagen – små justeringer i tanker og handlinger, i alt jeg søkte trygghet i. I begynnelsen virket det uskyldig, kanskje til og med fornuftig. Jeg tenkte at om jeg bare fulgte reglene, ville det dempe uroen.

Men reglene tok over. Det som først ga meg en føl­ else av kontroll, ble snart til et nett som fanget meg. I stedet for å være et trygt system, var det blitt noe som kontrollerte alt jeg gjorde – hva jeg spiste, når jeg spiste, hvordan jeg beveget meg. Det startet med små ting – å unngå visse matvarer eller utsette et måltid. Men det var aldri nok. Hver dag krevde mer. Strengere regler, høyere innsats, en mer omfattende kontroll. Jeg tenkte at hvis jeg bare presset meg litt mer, ville alt falle på plass. At jeg ville falle på plass. Men det skjedde aldri. Jeg var aldri nok.

Anoreksi er ikke bare sult. Det er et fengsel du bygger selv, én murstein om gangen. I begynnelsen ser veggene ut som hjelp. Men etter hvert står du der, fanget. Hver 11

dag blir en kamp – mot mat, mot kroppen, mot deg selv.

Kroppen ber deg om én ting, men hodet skriker noe helt annet. Og du lytter til hodet, siden du tror det vil deg vel.

Jeg trodde lenge at hvis jeg bare holdt ut litt til, ville alt bli bedre. Men det ble det ikke. Anoreksien krevde mer av meg enn jeg kunne gi. Til slutt hadde den tatt alt.

Da jeg ble lagt inn under tvang, trodde jeg det skulle være midlertidig. Jeg forsto ikke da at det som begynte som en akutt innleggelse, skulle vare i to år. Ingen fortalte meg hvor lenge det ville vare, og i starten tenkte jeg at det bare gjaldt å komme seg gjennom én dag om gangen. Men dagene ble til uker, ukene til måneder. Jeg var fanget i en virkelighet som varte mye lenger enn jeg hadde klart å forestille meg.

Det er kanskje derfor denne historien må fortelles – fordi den ikke bare handler om hvordan sykdommen vokste, men om hva som skjer når hjelpen som skulle redde deg, i stedet gjør deg enda sykere.

3 Det hadde gått en måned siden jeg ble lagt inn på en akuttavdeling i Oslo. Jeg var avmagret og underernært, ribbeina tegnet seg som skygger under huden – små, stumme advarsler fra kroppen som varslet at den ikke kunne holde ut lenger. I ukene før innleggelsen hadde jeg nesten sluttet å spise hjemme i leiligheten min.

Blodsukkeret var så lavt at jeg flere ganger fikk føling – jeg var på nippet til å havne i koma. Kreftene var borte.

Bare det å gå opp trappa hjemme føltes uoverkommelig.

Jeg måtte stadig sette meg ned for ikke å svime av.

Likevel skjønte jeg ikke hvor alvorlig det var før legene begynte å snakke om at hjertet mitt var i fare på grunn av den alvorlige undervekten.

Det var våren 2021. Ute modnet lyset. Men for meg føltes lysets endring og de lengre dagene fjerne, nesten uvirkelige. Inne på avdelingen dreide alt seg om overlevelse. Jeg skrev ned det jeg klarte i dagboka, men ordene føltes like slitne som kroppen min. Da jeg ble innlagt, var redsel det eneste jeg virkelig kjente. Likevel var det også noe annet der, dypt inni meg – en stille visshet om at det hadde gått for langt, at kroppen ikke kunne klare mer alene.

13

Det jeg ikke visste da, var hvor skadelig oppholdet skulle bli.

Jeg hadde vært inn og ut av avdelinger siden jeg var barn. Det hadde vært mange møter med helsepersonell – noen med større forståelse enn andre – men ingen av dem hadde klart å bremse fallet helt. Denne gangen var det annerledes. Jeg hadde falt dypere enn noen gang før, og ikke noe av det jeg tidligere hadde brukt for å holde meg oppe, virket lenger. Jeg visste ikke hva som skulle til, og kanskje visste ikke de det heller. Det eneste som var sikkert, var at kroppen var i ferd med å gi opp. Derfor lå jeg der nå – fastspent, med en ernæringspumpe ved siden av meg, på pasientrom 42.

De begynte å tvangsernære meg allerede den første dagen. Jeg lå urørlig mens de førte en slange ned gjennom nesen og inn i magen. Det var som å drukne, kvalmen steg i bølger, og presset fikk panikken til å eksplodere i kroppen. Pusten kom i korte, hakkete støt, hjertet hamret ujevnt, og tårene sved i øynene. Jeg gråt, jeg skrek, jeg ba dem stoppe – men ingenting hjalp. Det var ikke annet å gjøre enn å bli liggende og vente på at det skulle ta slutt.

Den første tiden måtte jeg over på en somatisk avdeling hver gang de skulle legge ned sonden. På akuttavdelingen hadde de verken rutiner eller erfaring nok til å sjekke selv at den lå riktig. Fire ganger om dagen ble jeg lagt i belter med stramme stropper rundt håndledd og ankler før de trillet meg gjennom korridorene. Jeg husker den kalde lufta utenfor idet vi beveget oss mellom byggene, hvordan den bet mot

14

huden. Det føltes som et fjernt gjenskinn fra en verden jeg nesten hadde mistet grepet om.

På somatisk avdeling sto alt klart. De jobbet effektivt, rutinemessig, men for meg var det alt annet enn rutine.

Hver gang føltes som den første. Slangen ble stukket inn i nesen og gled nedover i svelget, og kroppen reagerte instinktivt – brekninger, kvelningsfornemmelser, en følelse av stramming som jeg aldri klarte å venne meg til. Jeg forsøkte å fokusere på pusten, klamret meg til tanken på at det snart var over, men det tok aldri slutt raskt nok.

Når sonden var på plass, trillet de meg tilbake til akuttavdelingen. Jeg lå fortsatt fastspent i beltene, og ernæringspumpen jobbet jevnt og stille ved siden av meg. Ernæringen var seig, dråpe for dråpe, og jeg stirret opp i taket mens tiden krøp forbi. Alt dreide seg om tid.

Tiden det tok før jeg hadde fått tilført nok ernæring, tiden jeg måtte bli liggende etterpå, låst til senga, med beltene strammet rundt håndleddene. Tiden som bare gikk, og jeg lå helt stille. Passiv. Uten noe annet valg.

Dagene fløt over i hverandre, en monoton rytme av transport, prosedyrer og belter. Bare den første måneden hadde det vært over hundre episoder med mekaniske tvangsmidler – belter, fastholding, tvangsmedisinering og tvangsernæring. Alt dette ble rutine; tvangen var som en del av avdelingens egen rytme. Det var lite tid til noe annet. Ingen tid til å sette ord på det som foregikk inni meg. Når jeg spurte, sa de at det ikke var nødvendig – at det viktigste nå var kroppen min. Tankene kunne vente.

15

Men jeg hadde behov for at noen lyttet, at noen forsøkte å forstå. I stedet vokste frykten i stillheten, den tok opp plassen der ordene skulle vært, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det alene.

I denne perioden utviklet jeg en tvang til å gå. I de få øyeblikkene jeg ikke var bundet fast, reiste jeg meg og ga meg til å vandre. Frem og tilbake, frem og tilbake, over det samme korte gulvet. Bevegelsen dempet uroen som raste inni meg. Jeg måtte bevege meg for å holde meg selv sammen, det var som om kroppen kunne falle fra hverandre hvis jeg sto stille.

Ikke engang når jeg var utslitt, klarte jeg å stoppe. Å gå ble min måte å holde fast på noe på, en rytme som forankret meg når det føltes som om alt annet var ute av kontroll. Skrittene mine ble en stille protest mot maktesløsheten, en liten bekreftelse på at jeg fortsatt var her, fortsatt til stede i min egen kropp, selv om det bare var i bevegelsen.

På denne tiden strammet frykten grepet enda kraftigere rundt meg. Jeg ble redd for alt – for min egen kropp, for mat, for mennesker, for lyder, for det ukjente som alltid ventet rundt neste hjørne. Alt var utrygt.

Tvangen skulle kanskje dempe symptomene; i stedet vokste angsten i meg og spredte seg mer for hver dag som gikk.

Beltene, fastholdingen og tvangsernæringen ble nær­ mest en påtvunget rytme jeg ikke kunne bryte ut av.

Jeg kjente angsten i brystet, i pusten som ble kortere, i hjertet som banket urolig. Men tvangen fortsatte.

For redselen ble sett på som en feil, noe som måtte korrigeres, og korrigeringen var som regel mer tvang.

16

Jeg ble flyttet mellom to ulike avdelinger i løpet av den første måneden. Først var jeg på den ene akutt­ avdelingen, men da det ikke lenger var plass til meg der, ble jeg overført til en annen avdeling. Etter en stund ble jeg flyttet igjen, denne gangen til en skjermet enhet innenfor den samme avdelingen. Her var alt enda strammere. Reglene var strengere, friheten mindre.

Jeg fikk ikke ha noe som kunne gi meg en følelse av normalitet. Ingen bøker, ingen skriveredskaper, ingen personlige ting – bare noen få klær.

Rommet var sterilt og nakent, veggene kalde og hvite.

Tiden ble udefinerbar, en monoton masse der dagene fløt inn i hverandre og strakte seg mot det uendelige. Jeg satt der, omringet av tomhet, og prøvde å finne noe å holde fast i, men det var ingenting. Det eneste som fylte rommet, var lyden av min egen uro.

Etter en måned med fire daglige runder med tvangs­ ernæring, med alt som hørte til – transporten frem og tilbake, sonden som ble lagt ned, beltene som holdt meg fast, rikelig med skjerming – skulle denne dagen være annerledes. Denne gangen skulle jeg få muligheten til å prøve selv. Jeg hadde nesten ikke trodd det da de sa det.

At jeg skulle få drikke næringsdrikkene uten tvang. At de ikke skulle bruke belter. At jeg kunne få prøve å ta tilbake en liten del av kontrollen. Jeg følte meg nervøs og håpefull på samme tid. Kroppen skalv lett, ikke bare av tretthet, men av tanken på at dette kunne være et lite skritt bort fra alt det andre. Kanskje dette var opptakten til noe bedre.

Det raslet i døra. En mann trådte inn, bredskuldret og med et stramt uttrykk som ikke ga rom for diskusjon.

17

I den ene hånden holdt han en flaske med næringsdrikk, i den andre et beger. Han kom bort til senga, løsnet beltene. Jeg trakk pusten og prøvde å gjøre meg klar.

Dette var første gang jeg skulle få forsøke selv. Hvis jeg klarte det, ville det ikke bli noen belter. Ingen tvang.

«Du har tretti minutter,» sa han.

Stemmen var rolig, nesten mekanisk. Jeg så på ham og prøvde å tolke ansiktet, men det var lukket, som en maske. Likevel var det noe ved måten han dro pusten inn på, måten han unngikk å møte blikket mitt på. Han lente seg fremover, hurtig og bestemt, og før jeg rakk å reagere, hadde han tatt grep om skuldrene mine.

Fingrene hans klemte hardt mot huden. Han holdt meg fast. Sugerøret traff leppene mine, presset seg inn med kraft. Jeg prøvde å vri hodet unna, men han fulgte bevegelsen min, den ene hånden på hodet mitt, den andre på flasken. Bevegelsen var rask og insisterende, som om han allerede hadde bestemt at dette ikke kom til å gå.

Forvirret og redd prøvde jeg å trekke hodet tilbake.

Hvor ble det av løftet? Av håpet? Jeg forsøkte å si noe, men stemmen forsvant i panikken som vokste.

«Drikk,» sa han. Det var en kommando. Jeg ristet svakt på hodet, reiste meg opp og prøvde å vise ham at jeg kunne klare dette selv, men han fulgte etter. Presset økte. Den søtlige lukten traff meg. Kvalmen steg, og hjertet hamret.

«Jeg skal klare det selv, forsøkte jeg å si, men han ga meg ikke tid.»

Grepet hans var fast, og sugerøret traff huden igjen.

«Drikk, nå!»

18

Panikken eksploderte. Kroppen reagerte før tankene rakk å følge med. Jeg vred hodet unna, og med et rykk unnslapp jeg grepet hans. Pusten var rask og skjelvende.

Jeg måtte ut. Jeg måtte vekk. Jeg kastet beina over sengekanten, reiste meg ustøtt og vaklet ut på gangen.

Hjertet banket ukontrollert, adrenalinet pumpet. Jeg så meg desperat rundt etter noen, etter en som kunne høre meg.

«Han presset det mot meg!» ropte jeg. «Jeg skulle få prøve selv!» Men ingen reagerte.

Korridoren var like travel som før, men lydene føltes fjerne, som fra en annen verden. Skrittene, stemmene, trallene som rullet. Jeg så på personalet som hastet forbi. Hadde de det travelt? Eller så de bare bort fordi de ikke ville se?

Da jeg snudde meg, sto han i døråpningen. Han så på meg, like rolig som før, som om ingenting hadde skjedd.

Skyggene nærmet seg nå – flere av dem. Personalet.

Hendene deres grep armene mine. «Du vet hva som skjer om du ikke drikker,» sa han. Stemmen var fortsatt lav, men den hadde en tyngde som knuste all motstand.

«Vil du bli lagt i belter?» Ordene skapte et hull i brystet, lufta ble trukket ut av meg.

Frykten spredte seg som gift i kroppen, og tårene presset seg frem. Jeg forsøkte å snakke, forklare, men ingen lyttet. Jeg rakk ikke å si noe før stemmen hans brøt inn igjen: «Legg henne i belter med én gang.» Nå skrek jeg. Det var det eneste jeg kunne gjøre. Hendene deres presset meg ned i senga igjen, og beltene klikket på plass, ett etter ett. Over beina, magen, til slutt armene.

Huden strammet seg under reimene, og smerten skjøt 19

opp gjennom håndleddene. De trillet meg ut av rommet og over til sonden på det somatiske sykehuset.

Jeg lå sammenkrøpet i rullestolen, under et teppe, men grepet rundt meg var konstant, som en hund holdt i stram line. De holdt meg fast hele veien. Ute var lufta skarp og kald. Jeg merket den gjennom teppet, men det ga ingen lettelse. Rundt oss gikk mennesker. Jeg var synlig, men usynlig, fanget blant mennesker som ikke visste, eller kanskje ikke ville vite.

Rommet var sterilt og kaldt. Den monotone lyden av maskinen festet seg i hodet mitt, personalet snakket over meg som om jeg ikke var der: «Sonden må sjekkes nøye før vi tar henne tilbake.» Alt var omstendelig. De hadde all verdens tid, for meg var hvert sekund en evighet.

Smerten fra sonden var konstant, men likevel sekundær til maktesløsheten som vokste inni meg.

Så snart vi kom tilbake til avdelingen, la de meg i belter igjen. Han som hadde fulgt meg hele veien, som ikke hadde sluppet taket én gang, så på de andre og nikket kort: «Bare legg henne i belter med én gang.»

Ordene var så rutinemessige at de nesten gikk forbi uten å treffe meg. Men kroppen reagerte likevel.

Huden strammet seg under reimene, den visste allerede hva som ventet. Ingen stilte spørsmål, ingen hadde innvendinger. Alt var rutine. Maskinen ved siden av meg summet jevnt og mekanisk. Pusten min var det eneste jeg kunne holde fast i. Jeg prøvde å forsvinne inn i mørket bak øynene, til et sted hvor dette ikke fantes, hvor jeg ikke fantes.