«Jeg skrev det da jeg ble satt inn igjen», forklarer han. «Det var så utrolig mye jeg skulle ha ugjort, så mye som skulle vært annerledes.» Jeg nikker og leser videre i den springende teksten, mest fordi jeg ikke kommer på noe å si. Bokstavene er store og ujevne: Jeg kjente hånda mi knyte seg rundt lighteren med en voldsom kraft. Det var ikke sånn det skulle være. Jeg kunne ikke bli tatt nå! Jeg hadde ikke gjort alt jeg skulle gjøre, sagt alt som skulle sies, vært den jeg skulle være. Tankene raste som et iskaldt snøskred som ikke lot seg stoppe på noen måte.
Det handler om den siste flukten, forstår jeg. Der politiet, tungt bevæpnet, hadde jaktet på ham med helikopter og hunder. Jakten hadde pågått i nesten ett døgn, etter at han hadde truet politiet med en hagle, torpedert en politibil og til slutt satt fyr på et leilighetskompleks i et forsøk på å slippe unna. Frustrasjonen bygde seg opp der jeg lå gjemt under gamle madrasser og annet skrot, innerst på det store loftet. Hva faen skulle jeg gjøre nå? Det gjorde så vondt. Ikke som smerte man kjenner når man slår seg, men smerte som river og sliter hjertet i stykker. River hjertet i stykker slik at det blir så stygge sår at det aldri vil gro. Hvis ikke man kaster stoltheten så langt av gårde at man aldri finner den igjen. Hjelpeløsheten holdt på å overvinne meg helt, men bitterheten holdt meg oppe. «Bitter» blir et lite ord. «Hat» er mer rett. Hat mot alt og alle som hadde ødelagt for meg, inkludert meg selv. Redselen for å miste alt. En mørk sky bredde seg over sinnet mitt. Jeg så for meg gråten og skuffelsen i øynene til barna mine. Hadde jeg bare 9