Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).
Med mindre annet er oppgitt, er sitater oversatt av forfatteren.
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
SIGRID BRATLIE
MYSTERIET I
WUHAN
JAKTEN PÅ
COVID-PANDEMIENS
OPPHAV
«Den vedvarende politiseringen av forskningen på pandemiens opphav har gjort det som burde vært en rent vitenskapelig prosess, til geopolitisk fotball. Det gjør arbeidet med å finne opphavet vanskeligere – og dermed verden mindre trygg.»
Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO), 3. mars 2023
INNHOLD
Forord 9 Prolog 13
DEL 1: UNDER OVERFLATEN
Kapittel 1: En opplagt sak 17
Kapittel 2: Jakten på den neste pandemien 23
Kapittel 3: Den første mistanken 27
Kapittel 4: Den rykende pistolen 32
Kapittel 5: Konspirasjonsteorien etableres 38
Kapittel 6: Årelang dragkamp om gain-offunction-forskning 46
Kapittel 7: Forakt gjennom telefonrøret 52
Kapittel 8: Genetiske puslespill og luftige løfter 57
Kapittel 9: Politikk i kulissene 63
Kapittel 10: En diplomatisk kattepine 67
Kapittel 11: «Proximal origin»-artikkelen ser dagens lys 71
Kapittel 12: Et planlagt angrep 77
Kapittel 13: Pangoliner til besvær 81
Kapittel 14: På tynn vitenskapelig is 85
Kapittel 15: Bekymring i amerikansk helseforvaltning 93
Kapittel 16: Skyggespill 100
Kapittel 17: WHO og Lancet-kommisjonen undersøker 107
Kapittel 18: Kampen om våtmarkedet 113
Kapittel 19: Etterretningen – den offisielle versjonen 128
Kapittel 20: Oppskriften på en pandemi? 131
Kapittel 21: En sikkerhetsrisiko 139
Kapittel 22: Et politisk ormebol 143
Kapittel 23: Biosikkerhet i en ny æra149
Kapittel 24: Bak jernteppet 153
Kapittel 25: Déjà vu 159
Kapittel 26: Totalslakt 163
Kapittel 27: Sannhet, løgn og dårlig hukommelse 168
Kapittel 28: Ingen Jason Bourne 174
DEL 2: UTOVER ENHVER RIMELIG TVIL?
Kapittel 29: Anklagen mot Andersen-gruppa 183
Kapittel 30: Anklagen mot Daszak, Shi og Baric 192
Kapittel 31: Anklagen mot Fauci og det politiske systemet 200
Kapittel 32: Anklagen mot Kina 209
Kapittel 33: Brikkene faller på plass – en oppsummering 215
DEL 3: ETTERSPILLET
Kapittel 34: Et vepsebol 225
Kapittel 35: Flink pike eller sprø konspirasjonsteoretiker? 230
Kapittel 36: Studenten 237
Kapittel 37: Konfrontasjonen i Oslo 240
Kapittel 38: Brevet som aldri ble publisert 250
Kapittel 39: Ideologisk identitet
Kapittel 40: Politisering av vitenskapen 257
Kapittel 41: Vitenskapens portvoktere 262
Kapittel 42: Tillit 271
Kapittel 43: Bruken av begrepet konspirasjonsteori 273
Kapittel 44: Pressens rolle
Kapittel 45: Transparens
Kapittel 46: End Game?
Kapittel 47: Fremtiden
(hovedpersoner)
abetisk personregister
Alf abetisk oversikt over sentrale organisasjoner, institusjoner og programmer
FORORD
Covid-pandemien har vært en av de største globale krisene i nyere tid. Den har kostet millioner av liv, billioner av kroner og hatt utallige andre negative konsekvenser for samfunnet. Hva som utløste pandemien, er fortsatt et ubesvart spørsmål.
Denne boka gir deg historien bak saken som jeg har spådd kommer til å bli vår tids største skandale, og mine refleksjoner rundt de store samfunnsmessige og politiske spørsmålene den reiser.
I hovedhistorien får du bli med meg på et dypdykk ned under overflaten av saken, der jeg presenterer mine oppdagelser, perspektiver, tolkninger, drøftinger og kritikk. Denne «detektivhistorien» utspiller seg i hovedsak gjennom det drøye året fra januar 2024 til tidlig vår 2025.
Innflettet i denne hovedfortellingen finner du også et historisk bakteppe som zoomer litt inn og ut på forskjellige tidsperioder og hendelser som er viktige for å forstå saken.
Jeg kommer til å kreve litt av deg som leser, men jeg håper jeg klarer å tilgjengeliggjøre innholdet på en forståelig måte. Selv om boka er en kortversjon av hva
som har foregått i jakten på pandemiens opphav, må jeg innom en del faglige aspekter og presentere et relativt omfattende persongalleri for at du skal forstå sakens helhet og betydning. For å gjøre det hele mer oversiktlig har jeg laget noen figurer som illustrerer faglige prinsipper og jeg har inkludert en ordliste med forklaringer på de mest sentrale fagbegrepene bakerst i boka. Jeg har i tillegg laget et «personregister» med de mest sentrale personene i saken, som du kan slå opp i ved behov. Også dette finner du bakerst i boka. Der står det dessuten en oversikt over de viktigste organisasjonene og forkortelsene jeg bruker på dem underveis.
Den spesielt interesserte leser kan også finne langt mer detaljerte gjennomganger av sakens mange dimensjoner i lista over anbefalt litteratur.
Jeg har kunnet skrive denne historien takket være et omfattende arbeid som er utført av modige forskere, journalister, internett-detektiver og andre kritiske tenkere over hele verden som har gravd frem alle brikkene som utgjør puslespillet om pandemiens opphav. Jeg har kun puslet dem sammen.
Ingen av mine arbeidsgivere står ansvarlig for noe av det jeg skriver her; denne historien er min alene.
Så, hvem er jeg, og hvorfor er dette min historie å fortelle?
Jeg er utdannet molekylærbiolog fra University of Glasgow og Imperial College i Storbritannia og har en ph.d. fra Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet. Avhandlingen ble tildelt H.M. Kongens gullmedalje i 2015.
I flere år har jeg jobbet i skjæringspunktet mellom vitenskap/teknologi, samfunn og politikk, særlig som aktiv formidler og debattant på fagområdet bioteknologi. Jeg har spesielt engasjert meg i genteknologier som CRISPR, gen- og celleterapi og genmodifisert mat. Under koronapandemien, særlig i den tidlige fasen, var jeg kunnskapsleverandør i den norske offentligheten blant annet i tilknytning til vaksiner og fremveksten av nye virusvarianter.
Jeg er lidenskapelig opptatt av å vekke nysgjerrighet og bidra til kunnskapsbygging om bioteknologi i samfunnet og har gjennom en årrekke blant annet holdt hundrevis av foredrag om disse temaene for et bredt publikum –fra byråkrater og forskere til skoleelever og pensjonister. Bioteknologiens betydning for menneskets fremtid har jeg skrevet om i boka Fremtidsmennesket (Kagge Forlag, 2020) sammen med Hallvard Kvale.
Jeg er også svært opptatt av politikk – den setter viktige rammer for teknologiutviklingen. Derfor er jeg rett som det er å finne i kronikkspaltene eller et debattstudio i norske medier. Jeg var medlem av det norske genteknologiutvalget som leverte en NOU om modernisering av genteknologiregelverket i 2023.
I offentligheten er jeg kjent for å være en uttalt forsvarer av vitenskap og teknologi. I 2023 ble jeg tildelt Naturviterprisen for mitt bidrag til samfunnsdebatten, og jeg valgte å donere hele premien til ulike aktiviteter for å sette søkelys på betydningen av tillit i vitenskapen: Sammen med Naturviterne arrangerte jeg workshops for studenter på flere av landets universiteter, og sammen
med forskning.no arrangerte jeg en kronikkonkurranse for unge skribenter.
I debatten om pandemiens opphav har jeg gått i motsatt posisjon og blitt en av de skarpeste kritikerne av det vitenskapelige systemet. Dette gjør jeg fordi systemets integritet har blitt kompromittert for politiske formål. Målet mitt er ikke å rive ned tilliten til vitenskapen, men tvert imot å innlede den vonde, men nødvendige prosessen med å gjenreise den. Vitenskapen er vårt viktigste verktøy for å skape en bedre fremtid – hvis den brukes riktig.
Jeg forventer at denne boka – i likhet med mine tidligere utspill om pandemiens opphav i media – vil skape betydelig kontrovers og debatt.
Jeg er klar.
PROLOG
h an s tår fremme ved lerretet. Internasjonal stjernefor sker, forfatter av en av verdens mest siterte vitenskapelige ar tikler. En mann i sentrum av en av tidenes mest opphetede vitenskapelige debatter, men som nesten aldri uttaler seg om den på offentlige arrangementer lenger. Her er han, i et betonggrått auditorium i Oslo på en like betonggrå høstdag i 2024 for å forelese om hva vitenskapen sier om et av de viktigste spørsmålene i vår tid: Hvordan startet pandemien som har tatt millioner av liv verden over de siste årene?
Vi får øyekontakt idet jeg går inn i salen, og han holder blikket fast på meg mens jeg finner meg en plass midt i auditoriet. Rommet summer av forventning. Kjente ansikter nikker gjenkjennende mot meg – kollegaer fra doktorg radstiden min på Radiumhospitalet, fagfolk jeg samarbeider med i mitt daglige virke, vitenskapsjour nalister jeg har vært kilde for i en årrekke. Han scanner salen. Blikket dveler et øyeblikk ved meg før han begynner. «Dette kommer til å bli ubehagelig», sier han. Jeg aner ikke da hvor bokstavelig han mener det. Vi er litt over halvveis i foredraget da han sier: «Jeg pleier å anonymisere innhold fra sosiale medier når jeg
viser det frem, men jeg gjør det ikke denne gangen.» På det store lerretet foran meg ser jeg plutselig mitt eget ansikt, navnet mitt og ordene jeg hadde skrevet i en post på sosiale medier kvelden før. Nok en gang setter han blikket i meg. Han kaller meg en antivitenskapelig konspirasjonsteoretiker. Han antyder at jeg har skyld i at han får dødstrusler på sosiale medier.
Og det stopper ikke der. Lysbilde etter lysbilde med mine uttalelser i norske medier flimrer over lerretet mens han plukker dem fra hverandre med forakt i stemmen. Han avslutter sekvensen med et KI-generert bilde som skal forestille gale forskere i vernedrakt og gassmaske med giftig, selvlysende grønn gugge i kolbene mens han ler oppgitt og ser på meg igjen.
Jeg sitter lamslått i setet mitt. Kjenner blikkene fra hele salen på meg. Hører hviskingen. Det føles som en variant av drømmen der du plutselig oppdager at du står naken foran klassen. Men det er ingen drøm. Jeg er satt i en offentlig gapestokk foran kollegaer og fagfeller. Utsatt for et personlig karakterdrap av en av verdens mest kjente forskere.
Dette er historien om hvordan jeg gikk fra å være en av vitenskapens mest uttalte forsvarere til å bli offentlig stemplet som konspirasjonsteoretiker. En dissident som stiller noen av vår tids mest tabubelagte spørsmål som truer med å rive ned tilliten til det vitenskapelige systemet: Hva om vi tok feil om pandemiens opphav og den ikke hadde sitt utspring i naturen likevel? Og hva om noen med vilje førte oss bak lyset?
DEL 1: UNDER OVERFLATEN
KAPITTEL 1:
EN OPPLAGT SAK
«Vi står i en vanskelig tid, for Norge og for verden. […] I denne perioden som vi har foran oss, vil alle få en annerledes hverdag. […] I dag kommer regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.»
Erna Solberg, daværende statsminister i Norge, 12. mars 2020
å ret 2020 skulle bli et vendepunkt, men ikke helt på den måten jeg hadde sett for meg. Jeg hadde akkurat begynt i to nye jobber, i henholdsvis Kreftforeningen og Norsk Landbrukssamvirke – en kombinasjon som kanskje høres overraskende ut, men som for meg er helt naturlig: Bioteknolog i kan brukes til å lage både bedre medisinske behandlinger og mer bærekraftig matproduksjon, og det er stort behov for mer kunnskap og bedre politiske rammer på begge områdene. Jeg valgte derfor å si ja takk, begge deler fremfor å velge bort en av mine to faglige lidenskaper som jeg hadde jobbet med de siste årene i Bioteknologirådet.
Gleden over å skulle bli kjent med nye kollegaer ble imidlertid kortvarig: De vage ryktene om et mystisk virus i Kina som hadde svirret i noen uker, ble plutselig ramme alvor. Å høre Erna Solberg fortelle at Norge skulle stenge ned, føltes omtrent like uvirkelig og monumentalt som da jeg som ung student en septemberdag i 2001 så bildene av fly som krasjet inn i tvillingtårnene i New York.
Brått satt jeg på hjemmekontor, med skapet fullt av doruller og hermetikk. Hverdagen ble en øvelse i multitasking der jeg måtte passe på at bar na gjorde skolearbeid og ikke tegnet på veggen i kjedsomhet, parallelt med møtemaraton på Teams der jeg stadig lette febrilsk etter knappen for å dele presentasjoner mens kollegaene mine ropte «du er muta!». I bakgrunnen dundret store maskiner som kjørte metallpåler ned i bakken på tomta rett over gata. Etter årevis med utsatt oppstart av byggeprosjektet var det i slutten av mars 2020 de valgte å gå i gang. Ikke at jeg skal klage, jeg var fullt klar over at jeg og min familie etter forholdene var ekstremt privilegerte sammenlignet med mange andre. Men det tok på oss alle.
I april skulle jeg delta i spørretime om det nye koronaviruset i radioprogrammet Ekko på NRK P2 – direkte fra sofaen på Kjelsås. Med meg var Preben Aavitsland fra Folkehelseinstituttet (FHI) og Steinar Madsen fra Legemiddelverket.
Folk hadde mange spørsmål. Ikke så rart, gitt de store kunnskapshullene som preget denne første tiden under pandemien. Og det var krevende å skulle være ekspert under slike forhold. Jeg hadde nilest om alt fra forskning på antibac og munnbind til virusgenetikk og historiske
19 pandemier. Første spørsmål fra syv år gamle Astrid gikk rett på sak: Hvordan hadde dyret i Kina blitt smittet med viruset? Svaret mitt var ganske ullent og generelt – det var tross alt få detaljer å finne i forskningslitteraturen – men at viruset stammet fra flaggermus og på en eller annen måte hadde smittet fra dyr til mennesker, tok jeg for gitt. Det hadde noen av verdens fremste forskere på feltet stadfestet tydelig i et knippe ferske artikler i noen av verdens fremste vitenskapelige tidsskrifter. Jeg hadde også sett pressekonferansen fra Det hvite hus kun fire dager tidligere, der Anthony Fauci – talsperson for de amerikanske helsemyndighetene – eksplisitt sa at viruset var helt konsistent med naturlig evolusjon og smitte fra dyr til mennesker: en såkalt zoonose. Forskerne forventet dessuten at de ville ha endelig bevis for smittekilden i løpet av kort tid. At den sittende president Trump, med sitt lemfeldige forhold til sannhet og sin lange erfaring med politisk spill, kort tid etter gikk på den samme talerstolen og sa at han hadde sett bevis for at «the China virus» kom fra en lab, gjorde meg egentlig bare enda sikrere på at det motsatte måtte være riktig.
Da sommeren kom, fikk vi en etterlengtet pause fra restriksjoner og munnbind og hjemmekontor. Jeg var på sommerferie på en liten plass ute i havgapet i NordTrøndelag og nøt late sommerdager med fiske og vannski og kortspill sammen med familien. Mobilen lå stort sett avslått på rommet, og en stund glemte jeg nesten at verden var holdt som gissel av en pandemi.
Men virkeligheten kom brått tilbake da jeg logget meg på nett og covid-nyheter igjen fylte alle kanaler. Da jeg scrollet gjennom Twitter-feeden min i bilen på vei tilbake til sivilisasjonen, kom jeg over en sak som fanget min oppmerksomhet: Åtte år tidligere, i 2012, hadde en håndfull gruvearbeidere dødd av en mystisk smittesykdom i Mojiang i Sør-Kina. Like etter hadde forskere fra virusforskningsinstituttet i Wuhan (Wuhan Institute of Virology, WIV) dratt dit og samlet inn virusprøver som de tok med tilbake til laboratoriet sitt. I samlingen var blant annet viruset som kort tid etter pandemiens frembrudd ble erklært som covid-virusets nærmeste kjente slektning – RaTG13. Men koblingen til gruven og dødsfallene hadde de ikke fortalt verden om. Hvorfor ikke? Og hvordan kom covid-viruset seg til Wuhan, en by langt unna områdene der slike flaggermusvirus kommer fra – uten å etterlate seg noen spor på veien? Saken var lang, grundig og godt belagt med kilder, og spørsmålet forfatterne stilte, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: Hva om covid hadde sluppet ut av laboratoriet til disse forskerne i Wuhan og ikke kom fra naturen?
Jeg tittet bort på samboeren min og fortalte om det jeg hadde lest. Han sa ikke så mye, bare gløttet bort på meg med et uforstående blikk. Kanskje fordi dette var fullstendig utypisk for meg? Jeg innså det også idet ordene kom ut av munnen min: Jeg, en uttalt forsvarer av vitenskapen og kritiker av dem som forsøker å så tvil og mistillit til forskning, hørtes selv ut som en ekte konspirasjonsteoretiker. Teorien som var presentert i saken jeg hadde lest, innebar at både kinesiske og
amerikanske myndigheter samt flere verdensledende forskere aktivt villedet verden om smittens egentlige utspring. Selvsagt var det ikke sånn.
Hadde jeg ikke dessuten nylig sett noen overskrifter om at lablekkasjeteorien hadde blitt avvist som ren konspirasjonsteor i? Jeg googlet raskt. Jo da, bare en måned tidligere hadde nrk.no hatt to saker i rask rekkefølge:
Den første saken omtalte vaksineforsker Birger Sørensen, som mente at viruset ikke var naturlig, men en genmodifisert kimær – en blanding av ulike virus.
Han fikk støtte fra tidligere sjef for det britiske byrået for utenriksetterretning (MI6) – sir Richard Dearlove. Påstanden fikk imidlertid ikke stå uimotsagt lenge. Dagen etter kom en oppfølgingssak der andre norske forskere mente det ikke var faglig hold i Sørensens påstander.
Særlig Anne Spurkland, immunolog og en av landets fremste vitenskapsformidlere, var sterkt kritisk. Hun antydet at Sørensen hadde økonomiske interesser av å fremme et slikt narrativ. Gunnveig Grødeland, en annen immunolog og fagformidler, var mer forsiktig. Hun mente vi ikke kunne utelukke verken det ene eller det andre, men at det var mest sannsynlig at det hele var naturlig. NRKjournalisten la seg langflat og tilføyde en rettelse i den opprinnelige saken som i praksis delegitimerte Sørensens påstand. Ballen var lagt død, og jeg slo det hele fra meg. I årene som fulgte, var ikke pandemiens opphav noe jeg tenkte særlig mye på. I sidesynet registrerte jeg at det ble publisert flere artikler i prestisjetidsskrifter som viste at smitten med all sannsynlighet kunne spores tilbake til våtmarkedet i Wuhan. Ikke særlig oppsiktsvekkende, det
var jo det man hadde mistenkt fra starten av pandemien, og mer eller mindre en replika av det som skjedde under den første SARS-epidemien i 2003.
Dessuten hadde jeg nok av andre ting å være opptatt av. Folkets tørst etter kunnskap om mRNA-vaksinene og et stadig muterende virus var så stor at vitenskapsfor midlingen i perioder nesten ble en heltidsjobb.
I tillegg sjonglerte jeg to jobber, satt i et offentlig utvalg som skulle utrede endringer i genteknologiloven, ga ut min første bok og forsøkte å være en anstendig mamma og samboer oppi det hele. Det lille de norske mediene skrev om debatten i tilknytning til pandemiens opphav, var ikke nok til å trenge gjennom hos meg. Når algoritmene i mitt ekkokammer på sosiale medier effektivt filtrerte ut den internasjonale debatten i tillegg, forsvant hele saken i stor grad fra min radar.
Helt til 2024, da jeg bestemte meg for å ta en ny kikk på den.
KAPITTEL 2: JAKTEN PÅ DEN NESTE PANDEMIEN
«Naturen er verdens verste bioterrorist.»
Michael T. Osterholm, epidemiolog og forfatter
v i menne sker liker å tro at vi er den mest overlegne arten på jorda, men det er bare en illusjon. Våre milliarder år gamle fiender – dødelige bakterier og virus – har alltid hatt overtaket på oss i kampen om tilværelsen. Smittesykdommer og pandemier har formet sivilisasjoner og endret samfunn. Svartedauden, som var forårsaket av bakterien Yersinia pestis, tok livet av rundt halvparten av den europeiske befolkningen på 1300-tallet. Koppeviruset har gjennom årtusener til sammen krevd mange hundre millioner liv. Spanskesyken, en av de mest brutale influensapandemiene vi har hatt, tok over 50 millioner menneskeliv på bare et par år. Også polio, meslinger og kikhoste er eksempler på smittesykdommer som har forårsaket mye menneskelig lidelse.
Mange av oss som lever i dag, særlig i den vestlige verden, har lenge vært relativt privilegerte. Takket være vaksiner og andre forebyggende tiltak har vi vært forskånet for en rekke smittesykdommer.
SARS-epidemien i 2002–2003 ble imidlertid en skarp påminner om hvor sårbare vi egentlig er, og hvor raskt nye virus kan spre seg i en globalisert verden. I løpet av få måneder hadde viruset spredt seg fra en provins i SørKina til 29 land på fire kontinenter. Dette var første gang den moderne verden hadde sett et virus i koronaslekten med potensial til å forårsake en fullskala pandemi.
Det ble igangsatt en storstilt jakt på smittekilden. Sporet ledet raskt til matmarkeder i Guangdongprovinsen i Kina, der ville dyr ble solgt som mat og tradisjonell medisin. Særlig én art pekte seg ut: sivetter –små rovdyr som ble solgt levende på markedene. Prøver viste at disse sivettene var smittet med viruset, og det var et klart mønster der smittede mennesker hadde vært i kontakt med dyrene. Men sivettene var mest sannsynlig bare en mellomstasjon for viruset. Hvor det egentlig kom fra, var fortsatt et mysterium. Mistanken falt på flaggermus – et kjent reservoar for mange av verdens farligste virus, som ebola, nipah og hendra.
For å finne svaret satte kinesiske myndigheter sammen et team av virusjegere. Blant dem var forskeren Zhengli Shi fra Wuhan Institute of Virology. Teamet reiste på mange ekspedisjoner til dype grotter og huler over hele Kina. Om natta fanget de flaggermus med store nett og tok prøver av blod, spytt og fra endetarmen. Om morgenen samlet de urin og avføring (guano) fra bakken.
Arbeidet pågikk i månedsvis, uten funn. De var like ved å gi opp da de endelig traff blink: Noen av flaggermusene hadde antistoffer – et tegn på immunitet – mot SARS. Gradvis sirklet forskerne seg inn mot et område i SørKina, i Yunnan-provinsen, der de til slutt fant et virus som var 97 prosent identisk med viruset fra sivettene. Mysteriet var oppklart.
Men i jakten på opphavet til SARS hadde forskerne også funnet hundrevis av andre virus i samme familie. Var dette tikkende bomber som ventet på å ta spranget fra flaggermus til mennesker? Shi, også kjent som bat woman, og hennes team fortsatte virusjakten i håp om å finne den neste pandemien før den ville finne oss. Kanskje kunne vi da være bedre forberedt?
Det var ikke bare Kina som var interessert i dette spørsmålet. USA satt i 2009 av betydeligemidler til kartlegging av mulige pandemitrusler gjennom sitt arbeid på internasjonal utvikling og bistand – i prog rammet PREDICT – under US Agency for International Development (USAID). Den internasjonale forskningsorganisasjonen EcoHealth Alliance (EHA), med hovedsete i New York, ble et bindeledd mellom USA og Kina i dette arbeidet. Presidenten i EHA, en britiskfødt, men senere amerikanisert zoolog ved navn Peter Daszak, ble en nær samarbeidspartner med Zhengli Shi. Med millioner av dollar i forskningsmidler samlet Daszak og Shi inn virus fra store områder i Sør-Kina og nabolandene Laos, Myanmar, Thailand og Vietnam, som deretter ble sendt til analyse ved virusforskningsinstituttet i Wuhan (WIV).
25
I 2013 ble Shi og hennes team fra WIV tilkalt til en gammel kobbergruve i Mojiang – ikke langt fra der de hadde funnet SARS-virusets opphav. Året før hadde seks gruvearbeidere blitt alvorlig syke, og tre av dem dødd, med symptomer som lignet på SARS. Kunne det være SARS eller et lignende virus? Tross omfattende undersøkelser førte ikke sporene noe sted, og årsaken til dødsfallene forble et mysterium.
Shi hadde imidlertid funnet mange interessante virus i gruven, blant annet en helt ny gren av familietreet til de SARS-lignende virusene. Ett av medlemmene fikk sitt «genetiske fingeravtrykk» avlest og lastet opp i den internasjonale gen-databasen GenBank under det tekniske navnet BtCoV/4991.
Shi, Daszak og deres team reiste på virusjakt til Mojiang-gruven og andre flaggermusgrotter i nærheten mange ganger i årene som fulgte.
KAPITTEL 3:
DEN FØRSTE MISTANKEN
«The lab escape version of this is so friggin’ likely to have happened because they were already doing this type of work and the molecular data is fully consistent with that scenario.»
Kristian Andersen, i Slack-chatten, 1. februar 2020
d e t var januar 2024, og jeg hadde nok en gang havnet ufrivillig på hjemmekontor. Årsaken denne gangen var ikke et virus, men snø. Som student i Glasgow noen tiår tidligere syntes jeg alltid det var festlig og ganske uforståelig at hele samfunnet kunne gå fullstendig i stå av noen millimeter snø på bakken. Det var riktignok snakk om vesentlig større mengder som lavet ned utenfor vinduet mitt nå, men at vi nordmenn ikke skulle kunne hanskes med snø, hadde ikke falt meg inn.
Jeg laget meg en stor kopp med gløgg som var til overs etter jula, og satte meg til i lenestolen for å tjuvstarte på arbeidsoppgavene i min nye jobb som seniorrådgiver i den ferske tankesmien Langsikt. Etter mange år som
uttalt teknologioptimist på vegne av bioteknologiens potensial innen mat og medisin var det på tide for meg å utvide perspektivet. Alle grensesprengende teknologier har to sider. Når det gjelder bioteknologi, kommer de største truslene fra menneskeskapte pandemier, for eksempel forårsaket av et genmodifisert virus sluppet ut ved uhell (smitteuhell ved et laboratorium) eller med vilje (biologiske våpen). Jeg skulle skrive et notat om hvordan norske politikere kan lage bedre politikk på området, og bestemte meg for å se nærmere på spørsmålet om opphavet til covid-pandemien.
Det er mye å si om sosiale medier, men innimellom alt støyet og tullet finnes også gull. Min favorittplattform for å holde oversikt over vitenskapsnyheter er Twitter, nå omdøpt til X, der jeg har bygget opp mitt eget arkiv av interessante saker og forskningsartikler over mange år. Jeg søkte litt rundt etter stoff som omhandlet pandemiens opphav. Det første som dukket opp, var høyst uventet: Det var en skjermdump av en melding som var skrevet 1. februar 2020 på chatteplattformen Slack av Kristian Andersen, professor ved det amerikanske Scripps Research Institute og en av de sentrale forskerne som tidlig i pandemien konstaterte at viruset måtte ha et naturlig opphav. I meldingen stod det at han syntes en lablekkasje var «vanvittig sannsynlig» fordi «de allerede gjorde den typen arbeid og de molekylære dataene er fullt konsistente med det scenarioet».
Et annet søketreff viste en skjermdump av en e-post som var sendt dagen før fra den samme forskeren til Anthony Fauci, og der stod det mer eller mindre det samme: «Enkelte av virusets egenskaper ser ut som om de kan være genmodifisert», og «Vi mener genetikken er uforenlig med forventningene fra evolusjonsteorien».
Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. Det var jo det motsatte av det Andersen og hans medforfattere hadde skrevet i den vitenskapelige artikkelen de publiserte bare få uker senere, i midten av mars 2020, med tittelen «Proximal origin of SARS-CoV-2». Artikkelen som definerte den vitenskapelige og politiske diskursen om pandemiens opphav, og som jeg selv hadde tatt utgangspunkt i da jeg svarte Astrid på syv i P2-programmet en måned senere. Artikkelen som er blant verdens mest leste noensinne, og som er omtalt i tusenvis av mediesaker. Jeg lette den frem igjen for å dobbeltsjekke. Ja visst, der stod det svart på hvitt, slik jeg husket det: «Vi mener ingen typer laboratoriebaserte scenarioer er plausible», konkluderte forfatterne. Min umiddelbare magefølelse sa meg at
skjermdumpene ikke kunne være ekte. Kanskje var e-postene og Slack-meldingene konstruert for å sverte forskerne? Jeg måtte undersøke nærmere.
Et nettsøk sendte meg raskt i retning av det norske tidsskriftet Minerva. Under titlene «Politikk begravde labhypotesen» og «Vitenskapsfolk trodde på Lab Leakteorien uten å ville si det offentlig» tegnes et bekymringsfullt bakteppe for tilblivelsen av fagartikkelen.
En liten gruppe forskere og sentrale personer fra amerikansk og britisk helsepolitikk hadde møttes til telefonmøte 1. februar 2020 etter at Kristian Andersen hadde varslet Anthony Fauci om sine mistanker. Ingen offisielle referater eksisterer fra dette telefonmøtet, men et omfattende materiale med e-poster og annen kommunikasjon, som var blitt frigitt gjennom innsynskrav til den amerikanske helseforvaltningen, levnet liten tvil om at det var her artikkelen ble unnfanget. Materialet gir også et detaljert innblikk i prosessen frem til og etter at artikkelen ble publisert. Jeg skummet raskt gjennom e-poster og meldinger som Andersen og hans medforfattere, alle meritterte evolusjonsbiologer og viruseksperter, hadde sendt seg imellom, og så umiddelbart at samtlige av dem hadde sterke mistanker om at viruset kunne ha vært tuklet med, og at utbruddet kunne ha startet med et smitteuhell ved virusforskningsinstituttet i Wuhan (WIV):
Edward Holmes, professor ved University of Sidney i Australia, mente at virusets genetiske egenskaper var akkurat slik du ville forvente om det var genmodifisert.
Robert Garry, professor ved Tulane School of Medicine i Texas, skrev at han ikke kunne fatte hvordan disse spesifikke egenskapene kunne ha oppstått i naturen.
Andrew Rambaut, professor ved University of Edinburgh i Storbritannia, var bekymret for at viruseksper imenter ble gjort på et lavt sikkerhetsnivå.
Det var altså sant. Disse forskerne hadde på få uker gått fra det ene ytterpunktet til det andre. Fra at en lablekkasje var ekstremt sannsynlig, til at det ikke engang var plausibelt. Hva var det de hadde funnet ut i mellomtiden som snudde alt på hodet? Var det, slik Minerva-journalistene antydet, politikk og ikke vitenskap som fikk forskerne til å endre mening? Og hvorfor hadde de hatt så store mistanker om at det hadde foregått noe muffens i utgangspunktet?
