FORORD
M
in første usikre hund fikk jeg i 2002. Hun var så skjør, så usikker. Hun het Tinka, og hun var min «once in a lifetime hund». Den hunden du har et slikt forhold med, at du vet i hjertet ditt, at du aldri vil oppleve maken. Tinka og jeg hadde det fint sammen. Når det var bare oss to, bare mennesker hun følte seg trygg på, og situasjoner hun mestret, var alt perfekt. Ute i «den store verden» var det mye som var skummelt. Hun skvatt, bjeffet og utagerte. Jeg hadde ikke peiling på usikre hunder, og følte jeg famlet helt i blinde! I løpet av livet ble hun tryggere på seg selv. Man kan komme et godt stykke på vei med sunn fornuft, magefølelse og kjærlighet. Det var en langsom prosess, og vi kom aldri 100% i mål. Mange ganger har jeg tenkt «Tenk om jeg visste da, det jeg vet nå. Hadde livet hennes vært annerledes? Hadde det vært bedre? Hadde hun vært tryggere? Mer selvstendig?». Jeg kunne ikke lese henne. Jeg lot henne bli værende i situasjoner som jeg skulle hjulpet henne ut av. Jeg ante ikke hva stress gjør med kroppen, eller hvordan hjelpe henne å stresse ned. Vi trente masse
<- Meg og min sensitive og fantastiske «once in a lifetime hund», Tinka.
5
