Forord
vi , anne kristin og sunniva , har gledet oss over å lage denne boka. Gjennom ord og bilder gir vi deg et daglig mellomrom i juletiden og muligheten for å gå på oppdagelsesferd i juleevangeliet. Boka er en vennlig utfordring også til deg som ikke er spesielt religiøs: Lag deg et eksistensielt mellomrom i advent, du også. Les et kapittel hver dag og tenk gjennom hva som er ditt livssyn og hva du tror på; hva julens tradisjoner, fortellinger og sanger gir deg; hvilke spor du ønsker å sette; hva som driver og bærer deg når det røyner på. Eksistensiell beredskap er viktig, uansett hvilket ståsted vi har.
Tittelen er inspirert av en ganske ny julesang av Jan Vincents Johannessen og Amund Enger: «Himmel på jord, en nåde så stor, jeg er’ke alene her jeg bor». Den fanger inn julens mysterium og mange menneskers lengsel i ganske enkle og smålåtne ord: at Gud i barnet i krybben er født som menneske blant mennesker av et menneske og tar del i vårt liv. At vi aldri, aldri er alene. Vi håper at tekst og bilder kan forsterke den opplevelsen, midt i alt som er. Anne Kristin og Sunniva
1 | Julegleden og julesorgen
advent og jul kan være både fantastisk, forferdelig og alt imellom – akkurat som livet selv. Mer enn noen annen tid på året fungerer julen som et forstørrelsesglass. Det fine blir enda finere og det vonde enda vondere. Dessuten: Det fineste blir ofte også det vondeste når vi gjerne skulle delt det med noen vi har mistet. Sånn er det bare.
Gleden over fellesskap og tradisjoner, baking og pynting, lukter og smaker, musikk og kultur blir gjerne større og mer intens i denne høytiden, men det gjør ofte smerten og sorgen også. Sorgen over en stol som står tom. Smerten i ikke å ha noen å feire jul med, eller at det blir så vanskelig å være sammen. Fysisk og eller psykisk uhelse, som legger seg tungt over det som ellers kunne vært godt. Stram økonomi, konflikter, rus eller spiseforstyrrelser, som gjør det umulig å glede seg, slik det ser ut til at alle andre gjør. Ikke minst fordi vi gjerne glemmer at vi ofte sammenlikner vår egen innside med de andres utside – med det de velger å vise.
Salmedikteren Grundtvig skriver i en julesalme: «La julesorgen slukkes!» Jeg vet at vi er mange som kan kjenne
på både julesorgen og julegleden i denne tiden. Jeg prøver å romme begge deler, slik Gud og julen selv gjør.
Jeg øver meg i å bruke disse dagene til virkelig å ta julemysteriet innover meg, enda en gang. Som prest skal jeg dele juleevangeliet med flest mulig, på best mulig måte. Det er vanskelig om jeg ikke selv tar det skikkelig innover meg først. Gang på gang. Jeg kan ikke ta imot julekjærligheten fra Gud på armlengdes avstand, for så å skynde meg og gi den videre til andre som jeg tror trenger den enda mer enn meg. Det jeg skal gi videre på troverdig vis, må lande i kroppen, og jeg må eie det.
Mer enn noen annen tid på året fungerer julen som et forstørrelsesglass. Det fine blir enda finere og det vonde enda vondere.
For å eie det må jeg først ta imot. Ta imot han som kommer. Advent betyr jo «komme»: Vi venter på Gud som skal komme. Advent dreier seg ikke om tid som flyr og folk som flyr, men om Gud som kommer til oss. Som et lite barn. Midt i det vanlige og det helt uvanlige. Derfor dreier advent seg mer om å ta imot enn om å ta seg sammen – selv om noen av oss erfarer at vi faktisk må ta oss sammen for å kunne ta imot.
«Fisken er den siste som oppdager havet», sa en venn til meg. Fisken vet ikke om noe annet, men tar havet for gitt; den kan ikke se havet utenfra. Av og til tenker jeg at om vi
er for husvarme med den kristne julen, kan vi stå i fare for å svømme rundt som fisker i Guds kjærlighetshav: ta julen og gudskjærligheten for gitt. Den er jo faktisk gitt oss, men om vi tar den for gitt, mister vi evnen til virkelig å se og kjenne på julemysteriet. Dessuten kan tradisjonens gjentakelse på samme tid forsterke julen og sløve oss: Juleevangeliet kan bli en vane.
Derfor dreier advent seg mer om å ta imot enn om å ta seg sammen – selv om noen av oss erfarer at vi faktisk må ta oss sammen for å kunne ta imot.
Den kristne fortellingen om verden sier at Gud har skapt alt og alle og elsker alt og alle. Gud blir menneske i Jesus Kristus, et spedbarn som ble født i halmen i en stall, og den lille familien blir flyktninger da barnet bare er noen dager gammelt. Det er så utrolig at bare troen kan tro det. For dem blant oss som har hørt juleevangeliet mange ganger, er det samtidig så velkjent at julefortellingen fort kan bli for oss som havet for fisken: livsnødvendig, men selvfølgelig.
Da gjelder det å utforske og oppdage julemysteriet på nytt gjennom å lese, høre og dele det med nye mennesker, gjerne på ukjente og uvante steder. Jeg har selv hørt med andre ører når jeg har stått og lest juleevangeliet på Grønlands torg i Oslo noen første søndager i advent: Julegrana tennes, det regner vannrett, damer i hijab haster forbi, og curryduften fra Punjab Tandoori over gata gir en anner
ledes juleduft. Jeg hører fortellingen om barnet i krybben litt på nytt når det ikke er dynket i de vanlige luktene, lydene og utsiktene. Når jeg hører på Klovner i Kamp sin rapp «Juleevangeliet» fra filmen Pitbullterje eller leser Stargate – en julefortelling av Ingvild Rishøi, kjenner jeg hvordan juleevangeliet kan lyde i et hjem der mye mangler. Jeg hører litt på nytt når jeg leser julens fortelling høyt i sofaen sammen med venninner av annen religiøs eller ikkereligiøs tro, for hvem en helt menneskelig Gud er en umulighet. Eller når jeg melder med venner andre steder i verden, som opplever juleevangeliet i særs vanskelige tider akkurat nå. Eller når jeg bare leser julens fortelling, gang etter gang, i en for meg personlig tøff førjulstid. Da kjenner jeg at fortellingen om Gud som blir menneske, gir meg håp og kraft og gjør meg mindre ensom, midt i alt som er.
Julegrana tennes, det regner vannrett, damer i hijab haster forbi, og curryduften fra Punjab Tandoori over gata gir en annerledes juleduft
Midt i alt som er. Det er blitt et uttrykk jeg bruker daglig. Jeg har brukt det i mange år, men ble for alvor bevisst hvor mye det betyr for meg da jeg jobbet med den forrige boka mi, som ble hetende nettopp det. Alt begynte med at jeg stadig famlet når jeg skulle ønske god jul, god helg, god natt, god ferie til mennesker jeg visste hadde en svært krevende livssituasjon. Å legge til «midt i alt som er» gir en mulighet
til å vise at jeg ser og anerkjenner de mange synlige og usynlige kampene folk står i, som gjør at det ikke blir en god natt, helg, tur eller jul – og samtidig ønske dem det beste. Livet, verden og vi mennesker er så sammensatt, og vi trenger hverdagsspråk som tar høyde for det, i møte med hverandre. Jeg opplever at for mennesker som står i alvorlig sykdom og krise over lang tid, er nettopp denne anerkjennelsen av kampen viktig. Det dreier seg om å snakke ærlig og troverdig om livet og det vi står i. Dette blir tydelig i forbindelse med julen, som er omgitt av så mange forestillinger og forventninger, og fort også mange nederlag. Det er mye lindring i språk og handlinger som anerkjenner julens mange ansikter.
Å legge til «midt i alt som er» gir en mulighet til å vise at jeg ser og anerkjenner de mange synlige og usynlige kampene folk står i, som gjør at det ikke blir en god natt, helg, tur eller jul – og samtidig ønske dem det beste.
Hvilke julegleder har du? Og hvilke julesorger? Våger du å dele dem med noen?
2 | Profetier
profetiene går som en rød tråd gjennom Bibelen. I vanskelige tider husket folk profetiene om at Gud én dag skulle sende en frelser som skulle fri dem fra undertrykkelse og urett. I dag kan troen på profetier virke fremmed for mange, men i Bibelens samtid kan det sies å ha vært et vanlig og betydningsfullt bakteppe.
Thomasteoremet er en sosiologisk teori som har et visst slektskap med profetier. Den ble visstnok formulert første gang i 1928, og sier at «hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, blir de virkelige i sine konsekvenser». Poenget er at vår tolkning av en situasjon vil påvirke tankene, følelsene og handlingene våre, og slik få følger. Om jeg tolker en situasjon med min partner som en konflikt mellom oss og handler ut fra det, vil det med stor sannsynlighet bli en konflikt, om det ikke allerede var det. Hvis det verserer rykter om at en bank står i fare for å gå konkurs, blir mange redde for pengene sine og velger å ta dem ut av den banken – og bidrar dermed til mulig konkurs. Dette likner på det vi kan kalle selvoppfyllende profetier, og har ofte med forventninger å
gjøre: Enten vi forventer noe godt eller noe dårlig, kan våre forventninger øke sannsynligheten for at vi handler i tråd med dem, og at det blir sånn vi forventer. På sitt verste kan et slikt syn på profetier, forventninger og tankekraft resultere i en lettvint og nådeløs livsfilosofi: Om du rammes av mye vondt, er det ikke bare vondt, det er din egen skyld – fordi du ikke tenkte positivt nok eller trodde riktig og sterkt nok. Ja, det betyr noe om vi tenker at glasset er halvfullt eller halvtomt. Ja, det har noe å si om vi daglig velger å dvele ved det vi kan takke for, eller ved det som skuffer eller opprører oss. Holdningene og handlingene våre har betydning og setter spor. Men vi kan ikke systematisk tenke oss til helse, skjønnhet, rikdom eller suksess, såkalt manifestering. En slik tankegang kan gi inntrykk av ikke å ta en blodig urettferdig verden og virkelighet på alvor, og den kan legge stein til byrden og øke skamfølelsen og selvforakten for den som rammes av det onde og vonde. På sitt beste kan derimot profetier, tro og trening i å tenke positivt gi mot, håp og kraft til å holde ut i umulige situasjoner.
Samtidig har profetier skapt ufattelig håp, utholdenhet og mot til å kjempe.
Bibelen har mange framtidsprofetier som nok har skapt både frykt og håp. Frykt for endetid og helvete, eller likegyldighet i møte med dagens store utfordringer: Jorden skal jo gå under likevel. Samtidig har profetier skapt ufattelig håp, utholdenhet og mot til å kjempe.
Guds nyttårshilsen er profetien om et nådens år: enda et nytt år fylt av nåde, fylt av tilgivelse og nye muligheter, fylt av Guds frelsende kjærlighet, midt i mørket og alt som truer og ødelegger.
