EN LITEN GUIDE TIL DÅPEN SINDRE SKEIE
VANNET
Det finnes en elv som heter Jordan. En gang var den omgitt av ødemark, og der bodde en mann helt for seg selv. Han var kledd i en kappe av kamelhår, og maten han spiste, var gresshopper og villhonning. Navnet hans var Johannes.
Å flytte alene ut i ødemarken var ikke vanlig. Der hadde han ingen til å hjelpe seg med noe, og han måtte klare alt på egen hånd.
Gjennom den lange tiden i ødemarken var han mye stille. Han tenkte. Han ba til Gud. Ofte må han ha vært sulten. Kanskje tok han seg et bad i elven iblant.
En dag hadde noe skjedd med ham. Han var forandret. Det kan ha hendt gradvis eller brått, det vet ingen. Men det var noe han hadde forstått, en ny kunnskap han hadde funnet, og den ville han gjerne dele med de andre i folket sitt.
Johannes begynte å reise rundt til alle landsbyene i området. Mange var nysgjerrige på mannen som hadde bodd så lenge alene ute i ødemarken, og de fikk høre ham si:
– Vend om! La dere døpe!
Å døpe betydde å senke noe – i dette tilfellet kroppen – ned i vann.
Å bade var vanlig den gangen også. På varme dager kunne det være deilig å kjøle seg ned, og det var godt å få vasket av seg skitt og støv.
Men folk hadde flere grunner til å bade. Å være skitten var én ting, men man kunne også være uren, som var noe annet. Det fantes et helt sett av regler som skilte mellom ren og uren mat, rene og urene handlinger og rene og urene mennesker. Hvis du var blitt uren av
noe, kunne andre bli urene av å komme nær deg. Den som var uren, skulle helst holde seg for seg selv. Hvordan man ble ren igjen, fantes det også regler for. Noen ganger var det et bad som skulle til.
I middelalderen kunne dåp kalles både deypa, som betyr å dyppe, og skrisl, som betyr renselse.
DÅPSLYSET BLIR TENT
Kirketjeneren henter dåpslyset fra alteret og tar det med seg bort til døpefonten, hvor han blir stående, ganske nær, men samtidig litt i bakgrunnen. Marie lener seg frem over døpefonten, og presten former høyrehånden som en liten skål og øser vann over hodet hennes, tre ganger, og slik døpes hun til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.
Dråpene som faller fra Maries hår, lager små ringer i vannet i døpefonten. Kirketjeneren løfter det lille dåpslyset opp mot flammen fra det høye lyset, slik at veken tar fyr. Når han rekker det tente dåpslyset mot Marie, er han blank i øynene. Marie tar imot dåpslyset, men vet ikke hva hun skal gjøre med det.
Kirketjeneren nikker i retning av et lite bord hvor det står en tom lysestake, og sier lavt: – Du kan sette fra deg dåpslyset der.
I mange kirker er det vanlig at et dåpsbarn har en gudfar eller gudmor, som bærer barnet til dåpen og svarer på vegne av barnet når presten spør: Vil du bli døpt? Å være gudfar eller gudmor blir sett på som en ærefull oppgave.
Trosbekjennelsen
Trosbekjennelsen blir alltid sagt når noen blir døpt. Den beskriver de viktigste elementene i den troen man blir døpt til. Det finnes flere trosbekjennelser. Den som brukes oftest i Den norske kirke, heter Den apostoliske trosbekjennelsen.
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.
| DÅPGUIDEN
Kirken har alltid sagt at dåpen er en stor og viktig handling, en gave fra Gud.
Men hva skjer egentlig i dåpen? Blir livet annerledes etterpå? Og kan man bare bestemme seg for å bli døpt?
I Den norske kirke er det vanlig å døpe barna mens de er små, men det skjer også at større barn og ungdommer blir døpt.
I denne boka møter du Marie den dagen hun skal la seg døpe. Du får også vite mer om dåpen og om den bibelske bakgrunnen for den.
Fra ni år og oppover. ISBN