Lensmannen i Gildeskål – en æra er over Av Walter Pedersen Det er ingen norsk tjenestemannsinstitusjon som er eldre og som har lengre tradisjon enn lensmannen. Første gangen vi hører betegnelsen er i sagaen under baglerstriden mot Inge Baardsen (1204-1217).
I P. A. Munchs historie lyder det slik: «I 1205 sendte noen høvdinger 30 mann over fjellet til Hardanger og Rogaland. På disse steder var henholdsvis Torgrim av Ljånes og Petter Steyper sysselmenn, men begge var nu dratt østover med kongen og hadde efterlatt underbefalingsmenn eller såkalte lensmenn i sitt sted. Baglerne overfalt og drepte først Torgrims lensmann Erling med hans sønn, siden drog de over til Rogaland, hvor de fikk høre, at Petters lensmann Torkel Dreke og Aane – Petters egen søstersønn, lå ved Agvaldsnes; de oppsøkte ham der, fant dem i et telt på strandbredden, slo teltet ned over dem og drepte dem med 25 mann» Det er sikkert at lensmenn første gang er nevnt i retterbot for Færøyanen gitt i 1273 av Håkon Magnusson. Vi vet således at lensmannsinstitusjonen var godkjent offisielt i slutten av Magnus Lagabøters styringstid (1260-1280). Ingen kan helt
16
eksakt tidfeste når lensmannsombudet ble oppretta, men de fleste som har gransket historia tror at det kan ha vært seinest under kong Sverre (1177-1201), men kanskje før. Disse ombudsmennene ble i bygdene kalt lensmenn. Lensmennene skulle være forstandige bønder, som er «ættede og prøvet i bygdene for god adferd, og som vil stå almuen til ansvar efter lov og rett». I senmellomalderen kjenner vi til inndelingen i sysler, senere len, og skipreideinndeling i Hålogaland fra rundt 1270. En regner med at lensmannsinstitusjonen trolig var utbygd i hele landet rundt 1300 tallet, også i Nord-Norge. Vi vet lite eller ingenting konkret om lensmenns funksjoner fra denne tiden. Forhold og grenser synes heller å være uklare. Konge-, prins- og arvehyllingsfullmaktene fra 1591, 1610, 1648 og 1656 gir en
