en æra er over

Lensmannen i Gildeskål – en æra er over

Av Walter Pedersen

Det er ingen norsk tjenestemannsinstitusjon som er eldre og som har lengre tradisjon enn lensmannen. Første gangen vi hører betegnelsen er i sagaen under baglerstriden mot Inge Baardsen (1204-1217).

I P. A. Munchs historie lyder det slik: «I 1205 sendte noen høvdinger 30 mann over fjellet til Hardanger og Rogaland. På disse steder var henholdsvis Torgrim av Ljånes og Petter Steyper sysselmenn, men begge var nu dratt østover med kongen og hadde efterlatt underbefalingsmenn eller såkalte lensmenn i sitt sted. Baglerne overfalt og drepte først Torgrims lensmann Erling med hans sønn, siden drog de over til Rogaland, hvor de fikk høre, at Petters lensmann Torkel Dreke og Aane – Petters egen søstersønn, lå ved Agvaldsnes; de oppsøkte ham der, fant dem i et telt på strandbredden, slo teltet ned over dem og drepte dem med 25 mann»

Det er sikkert at lensmenn første gang er nevnt i retterbot for Færøyanen gitt i 1273 av Håkon Magnusson. Vi vet således at lensmannsinstitusjonen var godkjent offisielt i slutten av Magnus Lagabøters styringstid (1260-1280). Ingen kan helt eksakt tidfeste når lensmannsombudet ble oppretta, men de fleste som har gransket historia tror at det kan ha vært seinest under kong Sverre (1177-1201), men kanskje før.

Disse ombudsmennene ble i bygdene kalt lensmenn. Lensmennene skulle være forstandige bønder, som er «ættede og prøvet i bygdene for god adferd, og som vil stå almuen til ansvar efter lov og rett».

I senmellomalderen kjenner vi til inndelingen i sysler, senere len, og skipreideinndeling i Hålogaland fra rundt 1270. En regner med at lensmannsinstitusjonen trolig var utbygd i hele landet rundt 1300 tallet, også i Nord-Norge. Vi vet lite eller ingenting konkret om lensmenns funksjoner fra denne tiden. Forhold og grenser synes heller å være uklare.

Konge-, prins- og arvehyllingsfullmaktene fra 1591, 1610, 1648 og 1656 gir en

del opplysninger og i 1647 er det navngitte lensmenn flere steder i Salten, bl.a. Gildeskål.

I starten var hovedoppgavene innkreving av skatt og bøter, ivaretagelse av lov og orden og ledelse av leidangen (militærvesenet). Etter hvert som rettsstaten ble utviklet fikk lensmannen ansvar for å administrere bygdetingene og veitilsynet. Lensmannen var pålagt å holde arrest og sørge for fangetransport. Lensmennene var namsmenn og krevde inn penger både fra offentlige og private. De holdt auksjoner, både frivillige og tvangsauksjoner. I en av de gamle håndbøkene for lensmenn fra tidlig 1800 står det at «en lensmann alltid bør regne seg som en bygderepresentant i det distrikt han er satt til å tjene».

I Gildeskål var det et lensmannssdynasti på gården Sandvika (Sandhornøya) i Gildeskål. Det gikk i arv i 3 generasjoner i et tidsrom på over hundre år. De første lensmenn avla regnskap etter følgende system: De lot forarbeide tiendestikker, et par for hvert tiende bruk. På tiendestikkene var det innskåret gårdens buemerke. Når tiende ble innkrevd, skar lensmannen hakk i tiende-stikkene. Et mindre hakk for hvert bismerpund og et større for hver vog som ble levert. Den tiendepliktige fikk den ene tiendestikken som kvittering. Lensmannen beholdt den andre som bilag. Tiendestikene hadde forskjellig utseende for hvert år for å hindre misbruk. Når tienden var innkrevd skar lensmannen tienden inn på karvestokk og tiendestikkene ble buntet sammen, en bunt for hver grend. To ganger i året møtte lensmannen, fogd og sokneprest på Inndyr til tiendebytte. Den første lensmann i Gildeskål vi hører om er:

Colbanus Nilsen. Han var født i 1606 og døde i 1680. Han bodde i Sandvika som gårdbruker.

Sønnen Ole Colbanussen fortsatte som gårdbruker i Sandvika. Det antas at han også var lensmann i Gildeskål. Han var født i 1669 og døde etter 1729. Han var gift men Berthe Willumsdatter, datter av lensmann Willum Melchiorsen i Rødøy. Hun var datterdatter av Margrethe Benkestock.

Hans sønn Jon Olsen var født 1702 og døde 1772. Han var lensmann i Gildeskål i mange år. Han hadde flere sønner. 2 av dem nevnes som lensmann i Gildeskål. Melcior Jonsen født 1737 og død 1797. Han nevnes som lensmann i Gildeskål i 1774. Broren Christian Jonsen født 1742 og død 1784. Han nevnes som lensmann i Gildeskål i 1768.

En annen sønn av Ole Colbanussen, Thomas Olsen, var født i 1705 og døde i 1784. Han var skipper og handelsmann i Sandvika. Han vikarierte en del år som lensmann. Hans sønn var Ole Thomesen, født 1753 og død 1810. Da han døde var han Gildeskåls rikeste mann. Han eide flere gårder rundt omkring, til sammen hadde han jordgods for 3900 riksdaler.

Den neste lensmann var Elias Pedersen Blix, født 1792 og død 1835. Han bodde på Hustad.

I tiden fra 1800 – til ca. 1818 var Ole Sandberg lensmann. Han kom opprinnelig fra et sted i nærheten av Bergen. Han bygs-

Fleina

Av Irene Andreassen

I Gildeskålboka nr 37 skrev jeg om Fleina hvordan det var å vokse opp på en øy. Nå vil jeg skrive om Fleina fra det ble privat eid. I Øyr-Per boka står det at Per Erikso bodde på Fleina og var stevnet til rett for at han skjøttet kongens gods dårlig. Retten var i Sandvika på Sandhornøy. Han møtte ikke, så saken ble utsatt.

Den 3/8 1780 ble gården solgt på auksjon til Svend Blix Forstranda. Han gav den i bryllupsgave til sine 2 døtre Ingeborg og Sara. Ingeborg bosatte seg i Fleina sammen med Svend Hansen Lind. Sara bosatte seg i Horsdal sammen med Peder Isaksen. De siste fikk betalt for sin del.

Jens Hansen Lind var da eier av hele Fleina. Ingeborg og Jens fikk barna Tomine, Hans Olai, Svend Blix og Ingeborg. Sist kom trillinger, men bare 1 levde. Ingeborg døde like etter. Trilling-gutten ble boende på Hustad hos farbroren Hartvik Lind.

Jens Hansen Lind giftet seg nå igjen med Marlene Petersdatter Scheldrup. Hun døde etter kort tid og han giftet seg for 3. gang med Karen Angel. Hun døde etter 4 år. Jens Hansen Lind døde i 1811 60 år gammel.

Eldste sønn Hans Olai Lind, overtar nå gården i 1811. I 1823 overtar Svend Blix Lind gården. Han driver med båter og fiske. Svend Lind hadde gjestgiveribevilling i Fleina fra 1818.

Presten Johan Rask Jenfoft flytter til Fleina i 1825 til sin datter Anne Marie som er gift med Svend Lind. Jentoft er da pensjonist etter å ha vært sogneprest i Gildeskål. Anne Marie og Jens B. Lind får en datter 4/8 1826. Hun heter Lydia Sophie Florense Debora og dør i Alta 8/4 1908. Hun har stor etterslekt.

Svend Lind går konkurs og presten Jentoft overtar Fleina 17/5 1827. Svend Lind og presten Jentoft dør begge i 1828.

I 1832 blir Fleina delt og får 2 bruksnummer. Hans Jacob Berg fra Trondheim er gift med Jonette, datter av presten Jentoft. De overtar 1 ½ våg halve Fleina 7/5 1832. Dette blir bruksnr. 2. De lever i Fleina til de blir gamle. De får 2 barn, Johan H. Berg, som flytter til Femris, og datter Maren Anna. Hun blir gift med Johannes

Lind Jacobsen som er styrmann på båten til Hans Berg.

Johan og Maren Anna får 4 barn; Hans, Johan, Ludvig og Maren Anna. Datteren er vanfør. Moren dør 18 dager etter siste fødsel.

Karen Kristina Birgitte Pettersdatter Blix Tinnan er tjenestejente og tar seg av barna. Hun blir senere gift med Johannes Lind Jacobsen. De får barna Jonette som dør, en ny Jonette, Jentoft, Jørgen Kristian Blix, Hermann Berg, Bjarne Reidar og Mathilde Henriette. Mathilde Henriette dør 17 år gammel.

Ole Helgesen kjøper 1 ½ våg, bruksnummer 1. Dette er halve Fleina. Han er gift med Kaia Størkersen fra Vågan (hun har en bror i Arnøya, Thomas Størkersen). Kaia og Ole får ei datter Maria født 1855, død 1893.

Ole Helgesen er ordfører i Gildeskål 1 år (1848-1849). Ole døde i 1858, og folketellinga i 1865 viser at Kaia da er gift med Halvor Larsen som er fra Mæle i Sundalen. Ole Helgesen og Kaias datter Maria gifter seg med lærer Halvard Viik fra Tingvoll Møre. Han er lærer mange steder i Gildeskål, også i Fleina. De får en datter Sina f. 1861. Hun lever hele livet i Fleina, men er alene.

De selger gården i Fleina til Johan Martinussen i 1917. Halvor Viik er nå gift med Kristianna. Han dør før de flytter fra Fleina, og Kristianna flytter alene til Svinøya i Svolvær. Hun blir gift med en mann som eier Svinøya. Hun bor der i 1856, men er da alene.

Gården i Fleina. Mine foreldres gård. Martinussens gård til høyre. Bestemors gård bak «Alberget».

Johanna og Hans. Til slutt ble da nesten ikke plass til alle navna. Ibenhards barnebarn, Kari Christensen, forteller at hennes bestefar og bestemor, Dina, fikk tomt i Oksevåg utenfor Kjøllefjord av faren til ho Dina, der de bygde seg en liten gård. Kari forteller videre at han Ibenhard var en underholder som hadde mange innlegg i aviser og lignende. Han ble sett på som en trivelig og morsom mann. Hans kone Dina bestyrte og drev Finnmarks første trygdekontor og postkontor. Begge besteforeldrene huskes som spennende folk. Ibenhard gikk rundt til mange små bygder og leverte posten, og ble gjerne litt lenge borte, fordi han hjalp noen med blant annet å sette opp revy, andre fikk hjelp til å komme i kontakt med kontorer eller lignende. Hun husker også at bestefaren var en glimrende forteller som kunne mange historier.

Bakerst i sin Hus-Postille skrev Ibenhards far navnene til alle barna