Hellig Jul

1

Bidragsytere levi henriksen: henriksen Forfatter av en lang rekke bøker i forskjellige sjangre, blant andre Snø vil falle over snø som har falt (Bokhandlerprisen 2004), Harpesang og Jern & Metall. Han er dessuten musiker og låtskriver, og sangen «Bare Frelsesarmeen vet …» på s. 14 kan høres på plata De utålmodige av hjertet av Levi Henriksen & Babylon Badlands (2019).

Kilder

elin krogedal: krogedal En av redaktørene av Hellig jul.

Forlagsredaktør i Vårt Land forlag.

tomas tranströmer (1931–2015): (1931–2015) Svensk forfatter og psykolog. Er oversatt til omkring 50 språk og mottok Nobelprisen i litteratur i 2011.

roine magnusson: magnusson Svensk prisbelønnet fotograf som har gitt ut flere bøker med bilder av fugler og dyr, sist Nære fugler (Spartacus, 2018).

jostein ørum: ørum Hovedprest i Storsalen menighet i Oslo. Forfatter av flere bøker og fast skribent i Vårt Land.

Bibeltekster er hentet fra Bibel 2011, Bibelselskapet.

Noter til «Bare Frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember)» er skrevet av David Hveem.

Rembrandt van Rijn: Nativity. Fargelagt av Hans Ivar Stordal.

Gunnar Bratlie: På vei til kirken. Postkort utgitt av Knut Aune Kunstforlag i 1952.

Noter til «Det kimer nå til julefest» er skrevet av Torbjørn Dyrud.

Tomas Tranströmer: Den stora gåtan. Albert Bonniers Förlag, 2004.

Inggard Rosseland: Sol og snø, 1974, fargetresnitt, 390 x 440 mm, tilhører Tjørhom-samlingen i Haugalandmuseet. Haugesund Billedgalleri/BONO 2019.

Ingvild Bryn: «Alle burde ha ei bestemor». Først publisert i Juleglimt, Selja forlag 2008.

Kilder brukt i «Geistelig julegjest»: Fugle­ kvidder og fiskeleg, Naturhistoriske skisser av Halfdan Cock-Jensen (1900), Fugleboken av Sophus Aars (Cappelen, 1927), Nære fugler av Mats Ottosson og Åsa Ottosson (Spartacus, 2018), Forskning.no, Wikipedia.

Sergei Tutunov: Vinteren er her. Barndom, 1959, maleri. Foto: SPUTNIK/Alamy Stock Photo.

«Da Asbjørnsen holdt juleselskap for barna i Homansbyen» er hentet fra Minner om Peter Christen Asbjørnsen. Gjengitt med tillatelse fra Asbjørnsenselskapet. «Ærefrykt for livet» av Albert Schweitzer er hentet fra boken Hva kan vi gjøre?

Oversatt av Johan B. Hygen.

Aschehoug, 1975. Utdraget er gjengitt med tillatelse.

Foto side 66–67: «Ruterliljer i snø» er hentet fra boken Jord og himmel om du vil av Barbro Raen Thomassen, Vårt Land forlag, 2019 © Barbro Raen Thomassen/BONO 2019.

Bjørg Abrahamsen: Betlehemsmarken, 1952, broderi, 69 x 48,5 cm, tilhører Nasjonalmuseet, designsamlingene.

Noter til «Glade jul» er er skrevet av Torbjørn Dyrud.

Kjell Pahr-Iversen: Ikon, 1986 © Kjell Pahr-Iversen/BONO 2019.

© Vårt Land forlag 2019 www.vlforlag.no Redaksjon: Levi Henriksen, Olav Egil Aune, Hans Ivar Stordal, Åste Dokka og Elin Krogedal

design: Björk Bjarkadóttir | Blæst. Etter et designkonsept av Terese Moen Leiner forsidebilde: Gustav Klimt: Mor og barn/ Mother and Child, en del av bildet Three ages of Woman, 1905/ Alamy stock photo.

Ansvarlig redaktør: Kjell Frostrud Johnsen Utgiver: Egmont Publishing, Oslo 2019 Trykk: Egmont Printing Service 2019 ISBN: 978-82-429-6478-6

bjørg n. abrahamsen (1931–1992): (1931–1992) Tekstilkunstner og fargekonsulent. Hennes broderier, og særlig hennes applikasjoner, vakte betydelig oppmerksomhet, også internasjonalt.

lars mytting: mytting Forfatter av bestselgende og prisbelønte bøker som Hel ved, Svøm med dem som drukner og Søster­ klokkene. Til sammen er hans bøker solgt i over en million eksemplarer og oversatt til 18 språk.

olav egil aune: aune Tidligere kulturredaktør og kommentator i Vårt Land. Forfatter og journalist. En av redaktørene av Hellig jul.

adrian nielsen: nielsen Fotojournalist.

björk bjarkadóttir: bjarkadóttir Grafisk designer, illustratør og forfatter. Tilknyttet designkollektivet Blæst. gunnar bratlie (1918–1990): (1918–1990) Tegner, illustratør og grafiker. ingvild bryn: Journalist og programleder. Særlig kjent som nyhetsanker i Dagsrevyen. charles dickens (1812–1870): (1812–1870) Britisk forfatter og en sentral skikkelse i britisk litteratur på 1800-tallet.

Kjent for blant annet Oliver Twist, En julefortelling og Store forventninger. laura djupvik: djupvik Forfatter, skribent og forlagsarbeider.

Sist aktuell med den kritikerroste romanen Hjartet er ingen logrande hund (Samlaget, 2019) åste dokka: dokka En av redaktørene av Hellig jul. Forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator i Vårt Land. Utdannet prest, phD i teologi.

birte nordahl: nordahl Bymisjonsprest og stipendiat ved Teologisk fakultet. håkon ohlgren: ohlgren Musiker og frontmann i Haldenbandet Onkel Tuka. kjell pahr-iversen: pahr-iversen Norsk kunstmaler. evelyn pecori: pecori Fotojournalist. rembrandt van rijn (1606–1669): (1606–1669) Nederlandsk kunstmaler. inggard rosseland (1914–1994): (1914–1994) Kunstmaler og grafiker. Hans grafiske motiver er særlig mennesker og dyr i nærmiljø og landskapsinntrykk. albert schweitzer: schweitzer Tysk lege, teolog og musikkforsker. Ble tildelt Nobels fredspris i 1952 for å få stanset prøvene med kjernefysiske våpen. hans ivar stordal: stordal En av redaktørene av Hellig jul.

Oversetter, frilansredaktør for magasiner og tegneserier.

nils-petter enstad: enstad Forfatter, frilansskribent, foredragsholder og forkynner tilknyttet Frelsesarmeen.

ove svele: svele Ikonmaler med spesialstudier ved Den russiske kirke i Paris.

john frey (leveår ukjent): ukjent) Norsk forfatter.

notto r. thelle: thelle Prest og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Har skrevet en rekke bøker om spiritualitet og teologi. Aktuell med boken Stillheten og skriket (Vårt Land forlag, 2019).

sissel gran: gran Terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder, skribent og forfatter. Aktuell med boken Inni er vi alltid unge (Aschehoug, 2019). n.f.s. grundtvig (1783–1872): (1783–1872) Dansk teolog og dikter. Hans salmer har hatt stor betydning – også i Norge. eli hovdenak: hovdenak Prisbelønnet kunstner og forfatter.

Aktuell med billedboken Det var ikke en busk (Ena, 2018) og flere utstillinger. gustav klimt (1862–1918): (1862–1918) Østerriksk kunstmaler.

barbro raen thomassen: thomassen Visuell kunstner og forfatter. Aktuell med boken Jord og himmel om du vil (Vårt Land forlag, 2019). ane bamle tjellaug: tjellaug Journalist i Vårt Land. torstein theodor tollefsen: tollefsen Professor i filosofi.

Spesialist på kirkefedre i perioden 300–900. Ikonmaler.

HELLIG JUL Innhold 4 Forord: Julebevegelsen 5 Ordet ble menneske 6 jostein ørum | Da Gud kom hjem til jul 8 Olav Egil Aune | i samtale med Sissel Gran 14 Levi Henriksen | Bare Frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember) 16 torstein theodor tollefsen | Juleikonet 18 CHARLES dickens | Juleevangeliet 20 evelyn pecori | Vi tenner lys i desember, i mørket kan ingen se 29 grundtvig | Det kimer nå til julefest 30 lars mytting | En kirkeklokke i Marens navn 36 tomas tranströmer | Den stora gåtan 38 ingvild bryn | Alle burde ha ei bestemor 40 ane bamle tjellaug | Geistlig julegjest 44 Laura Djupvik | Engelen i treet 50 john frey | Da Asbjørnsen holdt juleselskap for barna i Homansbyen 54 levi henriksen | i samtale med Håkon Ohlgren 58 levi henriksen | Hele veien hjem 66 albert schweitzer | Ærefrykt for livet 68 nils-petter enstad | 100 år med grana på torget 72 notto r. thelle | Japans første julefeiring 76 birte nordahl | En ekstra tallerken 79 mohr/ingemann | Glade jul

3

Julebevegelsen Forord

lle fortellinger handler om noe. Nå er det jul, og jula er en fortelling som handler om Gud og at Gud rører på seg. Guds bevegelse går nedover. Og når den treffer det laveste punktet den kan nå, når Gud kommer til den ugifte mora, til stallen, til bakken, da begynner bevegelsen å renne utover, til sidene.

Til slitne gjetere og fjerne stjernetydere. Ned i grøftekantene og avgrunnene, til randsonene og de som er utenfor, det som er langt borte.

Jula er Gud som sier: Jeg vil være der menneskene er. Alle mennesker. De alminnelige, mødrene og stefedrene og gjeterne og kongene, men også de som ikke er verdige, innafor eller akseptable. Dette juleheftet handler om Gud som finner sitt hjem hos menneskene.

Gud er her, Gud er hjemme her. God jul.

Levi Henriksen Olav Egil Aune | Hans Ivar Stordal Elin Krogedal | Åste Dokka

Ordet ble menneske

I begynnelsen var Ordet.

Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Joh 1,1–5

jostein ørum

Da Gud kom hjem til jul Andakt

jeg var kanskje åtte år og satt på hjørnet av spisebordet, og jeg husker fremdeles historien jeg hørte.

For det skjedde en julekveld, i et hus ikke så langt fra der jeg hørte historien.

I dette huset bodde det en ansett familie av velstående og ressurssterke mennesker. Familien hadde skikket seg vel og satt fint i det, med ett unntak: Det var en sønn i familien som hadde rotet livet til for seg og for de andre. Han hadde gått sine egne veier, og de veiene hadde ikke vært gode mot ham. Han hadde levd seg bort fra familien sin. Så var det altså en julekveld, midt under julemiddagen, at det ringte på døren hjemme hos familien. Faren gikk for å lukke opp. Utenfor sto sønnen i kulda, hans egen sønn. Han ville hjem. I kveld, julekvelden, hadde han kommet hjem igjen. Kunne han få komme inn? Faren så på sønnen og sa: «Du er ikke min sønn.» Så lukket han døren.

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Selv om den er helt annerledes, ligner denne historien litt på en annen historie. Den andre fant sted da han som kalles Ordet ble menneske og slo seg ned blant menneskene på jorden. Han også banket på døren en julekveld. Gud kom hjem til jul. Han presset seg ikke inn med makt, men banket på døren og spurte forsiktig om å få komme inn. Og når Johannesevangeliet forteller sin versjon av at Gud kom til verden med menneskeklær, beskrives dette møtet slik: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.»

Dette er Bibelens såreste setning, ja den er kanskje alle fortellingers såreste punkt: Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. For Gud er ikke kald, og sann kjærlighet kan aldri være usårlig – da ville den ikke lenger være kjærlighet. Gud skapte mennesker i sitt bilde, og det mest grunnleggende trekket i dette bildet er evnen til å elske. Men kjærlighet og smerte er oftest to sider av samme mynt. De kommer i en pakke. Man kan ikke ha det ene uten å ha det andre. Sann kjærlighet vil såres.

6 6

Men nå er det heller ikke slik, verken i 2019 eller i år 0, at det er synd på Gud. Gud er Gud, og han er Gud om alle land lå øde og om alle mann var døde. Han er Gud uansett hvor tidlig julemarsipanen kommer i butikkhyllene, uansett hvor mange skoler som ikke lenger kommer til kirken for julegudstjeneste, uansett hvor mange dører som smelles igjen. Gud klarer seg. Han verken står eller faller med at mennesker lukker hjerter og dører. Gud er ikke en Gud å synes synd på.

Likevel ligger det ofte en tone av mollstemt kjærlighetssorg og dirrer mellom himmelen og jorden. Noen steder er det som om Gud røper seg, man skimter en som elsker med en kjærlighet som ikke blir gjengjeldt. Som få andre steder, blottstilles Gud i åpningen av Johannesevangeliet. Man kaller dette avsnittet for Johannesprologen, og her finnes det nok knagger til å henge nesten alt som er viktig på.

«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.»

Og det er her våre to historier blir nødt til å skille lag, når vi til slutt leser: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» For det var kjærlighet som fikk Gud til å banke på døren en julekveld, ikke nød, ikke noe annet. Gud fikk en kropp og et navn og slo seg ned mellom oss. Jesus fra Nasaret fikk et hjem blant mennesker, for at mennesker alltid kan ha sitt hjem i ham.

På julekvelden bankes det på en dør, det gjør alltid det. Men for å snu det hele opp ned, er det til syvende og sist kanskje ikke Gud som banker på, men det er Gud som åpner opp. Julefortellingen slår døren vid åpen: «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» Og da er ikke lenger Gud bare en gjest. Men heller ikke vi, for vi er barn i huset. »

7 7

8

olav egil aune i samtale med sissel gran

Julegran «Så satt han der, faren min på 93 år, og trillet berlinerkranser.

Det gjorde han før jul i alle år. Det var fint, det trivdes han med, han var den aller beste til det.»

jula treffer på godt og vondt, alt etter hjertet den treffer. For Sissel Gran, kjent psykolog og samlivsterapeut, er julen et fristed – når den endelig kommer. Men førjul er julesang, bakedag, ganske mye stress! På selve julaften er det Donald på tv på formiddagen, gang rundt juletreet og en lang og hygge­­ lig kveld. Men hun vet inderlig vel at når hun feirer, kan livet være et rot for andre, det er da traumer, vonde minner og følelser kommer opp. Hun er i ro når andre skjelver. Og hun kan skjelve, selv. Hun legger ikke skjul på det. Men julen.

virkelig synge. Noen gjør det fordi de feirer Jesu fødsel veldig intenst, andre fordi det er tradisjon og hyggelig og varmt. Vi kan være slitne og leie før jul, men så er det bakedag, uansett … rød voksduk og kjevler og kakedeiger overalt … det er fint. Det gir vel kontinuitet, da – vi får følelsen av å stå i en sammenheng som er lengre enn våre egne liv. Faren min var 94 da han døde, men jula før satt han her og trillet berlinerkranser, helt stille mens vi andre fór rundt, helt konsentrert om den ene tingen som han fortsatt kunne så veldig godt. Han satt her, hvert år, med berlinerkransene sine, og sandkakene, som han var den aller beste til å lage. Det gjorde ham godt.

Foto: Adrian Nielsen

– Mitt inntrykk er at mange er glad i julen. De gode tradisjonene. Her i huset – det vil si hjemme hos venner – er vi nøye med å synge jula inn. Vi synger alt fra «Det er julekveld i skogen», en helt vanvittig sak, til «Et barn er født …», vi synger hele remsa, «Hark! The Herald Angels sing». Det gjør vi i fire, fem timer, og så går vi hjem, ekstremt hese.

– Vi snakker om «den kristne jula» i motsetning til så mange andre juler. For femti år siden gjorde man ikke det, da var jula kristen. I dag er det vanskeligere, vi har så mange standpunkter for og imot at poenget kanskje for­ svinner for mange – tiden da kirken viser sitt vakreste ansikt. At Gud kom til jorden og ble vår venn?

– Folk går jo i kirken på julaften … de som ikke går ellers, også. Tradisjon, det er en spesiell dag og man går i kirken. Vi er ikke kristne, og jeg får ikke mannen min med på det. Men jeg har mange troende venner.

Når vi synger jula inn, vet jo de andre at vi ikke er troende, men vi får være med. Da jeg var i kirken sist –

– Har jeg aldri hørt om?

– Å synge jula inn … nei, gi deg? Jo, det er en veldig lang tradisjon hos flere av våre venner. Og da deles det ut hefter til alle, og det som er tingen den kvelden, er å synge, vi synger hele kvelden. Mange er kirkefolk og kan det, mange er prester, og de kan

9

det var i Paulus kirke her i Oslo, vi hadde en samtale om kjærligheten, det var fem hundre mennesker der – og da sa jeg til dem at jeg syns dere skal komme oftere, ikke bare i dag. Kom inn her på søndag klokka elleve, ikke bare på ettermiddagstid når det er kultur på programmet.

– Det er en borgerplikt å få samfunnet til å henge sammen, og det er ikke til å holde ut, for det norske samfunn bestiller jo ikke noe annet enn å henge sammen – fra morgen til kveld, døgnet rundt, år ut og år inn. Mange aner ordet «jule­ stemning» i det fjerne over grantopper og bytak, men det er langt fram. Livet har blåst mange av oss vindtørre på ett eller annet vis, og verst er det i jula med kronisk krav om glede?

– Ja, du vet, det er mange som ikke gleder seg til jul, de har det vanskelig. Par som er i ferd med å skilles eller er skilt, for eksempel, det er de jeg kjenner best.

De som kanskje har opplevd et samlivsbrudd like før jul, eller kanskje er det den første julen hvor de ikke er sammen. Så kommer julen som en sår høytid. For hvem av barna skal være hvor, hvordan skal vi … logi­stikken rundt og de sterke følelsene, det kan være opprørende. Og sårt, ikke minst for barna. De skal ikke merke noe, liksom – det er tøft for barna når julaftens formiddag skal tilbringes hos far og hans nye partner, og selve julaften hos mor, som kanskje er veldig lei seg fordi far har reist og fått seg en ny kjæreste, og så skal barna ha en hyggelig jul oppi dette – det er harde bud, for ungene. Og foreldrene. Jeg pleier å si at nå må dere prøve å begrave «stridsøksene» – i hverdagen også – men særlig i sånne høytider. Men erfaring tilsier at det er vanskelig for voksne å oppføre seg voksent når følelsene river, når de er bitre, lei seg og skuffet. Noen får det til, men jeg syns også noen … hva skal jeg si … jeg pleier å si etter et samlivsbrudd at det dreier seg om litt «gravpynting». En viktig ting – at du ikke begraver deg i bitterhet og snakker ufordelaktig om den som har gått fra deg, eller den du har gått fra, men prøver å se for deg det parforholdet som én gang var – si til deg selv at det var noe bra ved det også, vi hadde noe godt, livet er ikke slutt.

– Du jobber med parforhold – folk sitter fast i vonde følelser, stillingskrig hjemme, rot og sjelelige sår som ikke er reparert, skuffelser det ikke er ryddet opp i. Den som har prøvd seg i gartneryrket, vet at det er vanskelig å få tak i brenneslens rot?

– Problemet for mange par er nok at de ikke forstår sine egne følelser. Den enes bortvendthet blir opp­ fattet som kulde, som avvisning og likegyldighet, mens jeg tror det handler om hjelpeløshet og fortvilelse, og at en ikke føler seg elsket – «hva skal jeg gjøre?» liksom. Andre kan hamre og gråte og kaste ting rundt seg, og partneren kan oppleve dette som raseri og hat – «hun elsker meg ikke lenger» – mens det kanskje er et desperat forsøk på å nå fram. «Den andre» forstår ikke underteksten, det man virkelig vil si hverandre.

– Da tenker jeg, det er ikke håp. Det finnes grenser …

– Da må terapeuten hjelpe par til å prøve å snakke til hverandre fra et «sårbart sted» – for eksempel: «Jeg opplever at du er ikke glad i meg lenger», «Du virker kald og avvisende, og det gjør meg så redd». I stedet for å dundre på med anklager: «Du er en emosjonell amøbe, du skjønner ingen ting, du er akkurat som faren din, og han skjønte heller ingen ting!» Ja, nettopp

10

– Jeg syns det er veldig hyggelig at noen fortsatt skriver julekort. Jeg sparer på alle. Jeg har et helt, svært arkivskap fullt av julekort fra mange år tilbake, de lig­ ger i hver sin brune konvolutt med strikk rundt og årstall skrevet med tusj.

sånn. Jeg er jo ikke en sånn som gir så mange råd. Jeg prøver bare å få mennesker til å forstå hva de faktisk føler og tenker og opplever og vil. Det viktigste rådet til absolutt alle – meg selv inkludert – er at hvis du ønsker å forandre på noe, er du pukka nødt til å starte med deg selv. Du må pusse din egen juvel, stemme instrumentet ditt, du må se deg i speilet og tenke: Hva er det med meg, hva kan jeg gjøre, hva kan jeg gjøre for å gjøre dette ekteskapet bedre, eller være en bedre mor for barna mine, eller en bedre venn for en venninne, eller ikke være så negativ?

I året som gikk gjorde Sissel Gran aldring til et tema i aviser, radio og tv, kort sagt blant svært mange.

Boka Inni er vi alltid unge handler om aldring, om å bli eldre, gammel. Hun forteller om store ting i lavt og varmt stemmeleie. Åpningen er sterk, kjenner vi det ikke igjen: Hun går i byen, snur seg i farten og ser seg i et vindu, «en høy, tynn skikkelse med et steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet». Hun ser sin mor, som har vært død i mange år. Siden, skriver hun,

11

14

Bare Frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember) Tekst og melodi: Levi Henriksen

Jeg kan ett ord for snø, tusen for adjø Er mer redd for å leve enn å dø Nå faller snø i svart desembernatt Før hun døde sa min mor til meg Gå deg ikke vill i å være på vei Mest ensom blir den som har forlatt Så mamma, vær snill, hjelp meg nå Jeg har ikke flere steder jeg kan gå Bare Frelsesarmeen vet hvordan jeg har det i desember Jeg snakket med de døde i natt på ny De kommer alltid rett før morgengry Men desember handler mest om å bli født Så jeg tenker meg opp en stall og en liten gutt Og at alt som er godt, aldri helt tar slutt Selv for menn som meg står døra på gløtt Så barn i krybba, hjelp meg nå Jeg blir svimmel bare av å stå Bare Frelsesarmeen vet hvordan jeg har det i desember Jeg tenker ganske ofte på oss to På du som ble og jeg som dro Denne veien har aldri vært min venn Jeg brøt alle bånd, men ble min egen trell Så jeg tar gamlebrua nå i kveld Til denne byen som en gang var mitt hjem Så kjære, vær snill, hjelp meg nå Vil du åpne døra hvis jeg banker på?

Bare Frelsesarmeen vet hvordan jeg har det i desember Jeg ser stjerna nå i natt, Ja, jeg ser stjerna nå i natt, og jeg tror den skinner, for oss to Bare Frelsesarmeen vet hvordan jeg har det i desember

15

torstein theodor tollefsen

Juleikonet Ikon | Ove Svele

ordet «ikon» er gresk og betyr rett og slett «bilde». Men i kristen tradisjon er ikoner hellige bilder.

Man forbinder dem gjerne med den ortodokse kirke («østkirken»), som man blant annet finner i Syd- og Øst-Europa, for eksempel i Hellas og Russland. Ifølge gammel kristen tradisjon har Ordet og Bildet samme funksjon: Bildet, likesom Ordet, fremstiller kristendommens mysterier. Bildet lar oss se det vi hører når Ordet blir lest. Evangeliet forkynnes i Ord og i Bilde, for øret så vel som for øyet.

Blant kristendommens mysterier står julen og påsken i en særstilling. Kirken har feiret jul, festen for Kristi fødsel, på den 25. desember siden begynnelsen av 300-tallet. Julen er en høytid vi alle er fortrolige med, en tid til å samles med familie og venner for å gjennomføre velkjente, familiære ritualer. Som bakgrunn kjenner de fleste til den vakre historien om barnet i krybben, en hyggelig og ufarlig fortelling, nærmest for et eventyr å regne. Men den er ikke et eventyr. Julefortellingen bringer oss det uhørte, det forskrekkelige og ubegripelige budskapet om at Gud har blitt født som menneske. Han som verden ble skapt ved, han lot seg føde som et lite barn. Den usynlige og evige Guds Sønn ble en av oss. Hvorfor?

Det finnes bare én grunn, og den er like ubegripelig som selve hendelsen: At Gud elsket sitt skaperverk og ville bringe det inn i fellesskap med seg.

Evangeliet forkynnes i Ord og i Bilde. Ikonet for Kristi fødsel viser oss det nyfødte barnet svøpt og liggende i en krybbe (Lukas 2,7). Stallen er fremstilt som en grotte som han, ifølge tradisjonen, ble født i.

Dette kommer frem i det såkalte «Jakobs før-evangelium», et skrift fra slutten av det andre århundre. Det

fortelles at Josef førte Maria inn i en grotte og etterlot henne der med sine sønner fra et tidligere ekteskap.

Selv gikk han for å finne en jordmor.

Julenatt synges det i ortodokse kirker: «En jomfru føder i dag Den allerhøyeste, og jorden tilbyr en grotte for Den utilgjengelige.» Det unnselige lille barnet er Gud som har kommet til jorden. Dette «i dag» er viktig. I kirkens feiring befinner vi oss på en måte samtidig med hendelsen: Dette skjer i dag. Vi står der hvor det skjedde, og vi kan se hendelsen i ikonet. Tid og rom blir overskredet, ikke på fysisk vis, men liturgisk. På mystisk vis bringer Liturgien oss, med syn og hørsel, til det som skjedde.

Utenfor grotten ligger Maria, Guds Mor, «Gudfødersken». Hun er Gudføderske fordi hun fødte Guds Sønn, som ble menneske i hennes morsliv. Marias blikk er ofte rettet mot Josef (nede i venstre hjørne). Josef fristes av djevelen i skikkelse av en gammel mann. Josef fristes til å tvile fordi jomfrufødselen er Guds gjerning som overgår menneskets forstand.

Men Josef fremstilles med sympati.

Juleikonet viser ofte skaperverkets hyllest til Gud der han ligger i krybben. Det er ofte blomstrende busker i bildet, og i grotten bøyer okse og esel seg for skaperverkets Herre. Fra høyre kommer hyrdene som symboliserer Israels folk, mens vismennene kommer fra venstre og symboliserer de øvrige jordens folkeslag.

Englene, som bøyer seg for mysteriet, representerer den himmelske verdens hyllest til barnet i krybben.

Stjernen, som ledet vismennene til grotten, springer ofte ut av en halvsirkel øverst i ikonet. Stjernen er ikke bare et astronomisk fenomen, men bærer bud fra det høye om at Den himmelske nå fødes på jorden.»

16

17

Juleevangeliet etter charles dickens

jære barn, jeg vil at dere skal få vite noe om historien til Jesus Kristus.

Alle barn må kjenne den. For det har aldri levd et menneske som var så god som ham, så vennlig, så mild, og som hadde sånn medfølelse med alle som gjorde ondt eller var syke og ulykkelige. Nå er han i himmelen, dit vi alle håper å komme en gang for å få møte hverandre etter at vi er døde – for å leve lykkelig sammen i all evighet. Dere vil aldri kunne skjønne hvor fint det er i himmelen, hvis dere ikke vet hvem han var og hva han gjorde.

Han ble født for lenge, lenge siden – nesten to tusen år siden – på et kaldt sted som heter Betlehem.

Hans far og mor bodde i byen Nasaret, men de hadde et ærend i Betlehem, og derfor reiste de dit. Hans far het Josef og moren Maria. Da de kom fram, var byen så full av folk som også hadde et ærend der, at det ikke var plass for Josef og Maria, verken i herberget eller i noen av de andre husene. Da fant de en stall, og den gikk de inn i. Der ble Jesus Kristus født. Det fantes ingen vogge, så Maria la den vakre, lille gutten i noe som kalles en krybbe, som er et sted hvor hestene får mat. Og der sovnet han.

Mens han sov, så noen hyrder, som passet sauene ute på markene, en av Guds engler som beveget seg vakkert og lysende bortover gresset imot dem. Først

ble de redde og falt på kne og gjemte ansiktene sine.

Men engelen sa: «I byen Betlehem er det i dag født et barn, som skal vokse opp og bli så god at Gud vil elske ham som sin sønn, og han vil lære menneskene å elske hverandre og la være med å skade hverandre.

Hans navn skal være Jesus Kristus, og det navnet vil menneskene ta med i bønnene sine, for de vet at Gud elsker barnet og vil at de også skal elske det.» Og så sa engelen til hyrdene at de skulle gå til stallen og finne det lille barnet i krybben. Det gjorde de, de knelte ned mens det sov, og sa: «Må Gud velsigne dette barnet!»

Den store byen i landet var Jerusalem – akkurat som den store byen i England er London. I Jerusalem bodde kongen, som het Herodes. En dag kom noen vise menn fra et land langt borte i øst og sa til kongen: «Vi har sett en stjerne på himmelen, som for­teller oss at det er født et barn i Betlehem og at barnet vil vokse opp og bli til en mann som alle mennesker kommer til å elske.» Da kong Herodes hørte det, ble han sjalu, for han var en ond mann. Men han lot som om han ikke var det og sa til de vise mennene: «Hvor er dette barnet?» Og de vise mennene sa: «Det vet vi ikke. Men stjernen vil nok vise oss det, for den har gått foran oss hele veien hit, og nå står den stille på himmelen.» Da ba Herodes dem følge stjernen, og hvis de fant barnet, skulle de komme tilbake. Så dro de av sted, og stjernen gikk foran dem og

18

Rembrandt: Nativity, etsing fra 1654.

stanset over stallen der Jesus lå. Det var vidunderlig, for Gud hadde befalt at slik skulle det være.

Da stjernen sto stille, gikk de tre mennene inn og så barnet med sin mor, Maria. De elsket ham og ga ham gaver. Så gikk de igjen. Men de gikk ikke tilbake til kong Herodes, for de visste at han var sjalu på barnet, selv om han ikke hadde sagt det. Derfor gikk de om natten og dro hjem til sitt eget land. Og en engel kom til Josef og Maria og sa at de skulle ta barnet med seg til et land som kalles Egypt, for ellers ville Herodes drepe det. Så flyktet de om natten – faren, moren og barnet – og kom seg trygt til Egypt.

Men da den onde Herodes forsto at de vise menn­ ene ikke kom tilbake, og at han derfor ikke kunne få vite hvor barnet Jesus Kristus var, samlet han soldat­ ene og offiserene sine rundt seg og befalte dem at de skulle gå ut og drepe alle barn som var under to år i det landet hvor han var konge. De onde mennene

gjorde det. Mødrene løp opp og ned gjennom gatene med barna sine i armene for å redde dem og skjule dem i huler og kjellere, men det var til ingen nytte.

Soldatene drepte alle barna de fant med sverdene sine. Denne forferdelige ugjerningen ble kalt «drapet på de uskyldige». Fordi de små barna var uskyldige.

Kong Herodes håpet at Jesus Kristus var en av dem. Men det var han ikke, for som dere vet, hadde han flyktet til Egypt og var i god behold. Og der bodde han med sin far og mor til den forferdelige kong Herodes var død. »

Alle kjenner Dickens’ A Christmas Carol – fortellingen om alt det rare og fæle som kan hende med en som er ond og gjerrig. Men for sine egne barn skrev han og leste julehistorien om Jesus – for, som han sa: «Den må alle barn kjenne». Teksten er hentet fra The Life of our Lord, som Dickens skrev til sine barn i 1849. Den ble med familiens tillatelse utgitt i London i 1934. Oversatt til norsk av Olav Egil Aune.

19

20

evelyn pecori ( tekst og foto )

Vi tenner lys i desember, i mørket kan ingen se Luciafeiring i Bodø det er helt mørkt i rommet, bortsett fra noen få kubbelys langs vinduskarmene. Sakte stiger de hvitkledde jentene ut fra mørket, med hvert sitt glødende lys i hånden. Det søvnige publikummet kvikner til. En liten jente på første rad følger med med et vidåpent blikk.

Så går koret ned i kirka, på rekke én etter én. Alle mørke kroker lyses opp av stearinlysgløden. Som et tog av lys vandrer de rundt alle benkene i domkirka. Fra den ene siden hører en alt-ene, fra den andre høres sopranene.

De fyller det store rommet med stemmene sine.

21

– rist skoledagen ut av skuldrene! Vekk med den.

Ikke tenk på alt dere skulle, kunne og burde gjort, sier dirigent Gro Bergrabb. Førti jenter står samla i en halvsirkel rundt flygelet. De spretter opp og ned, strekker på nakkene. Gro begynner å spille. Jentene synger med.

De er bare en nattesøvn unna årets største begivenhet.

For tredevte gang skal Bodø Domkirkes ungdomskor få mørketidssøvnige mennesker opp av senga grytidlig, midt i desember, for å vekke dem med sang på luciadagen.

22

05:56. det er like mørkt som da kirka ble lukket og låst kvelden i forveien. Nesten alle har kommet.

Gro advarte dem i går: Er du to minutter forsinka, så blir du oppringt. Alle må møte opp grytidlig og spise frokost. Søvnige kropper sleper seg bort til matbordet. Det er stille, men fra kjøkkenet høres latter og prating. Der er foreldre og besteforeldre i full sving. Hvor var nå kaffen igjen? Og sukett­ene?

Og har vi egentlig nok glutenfrie lussekatter til å dele ut senere?

Kristina (17) har fylt opp en flaske med vann, som hun blåser og nynner ned i med et tykt sugerør. Det tomme blikket hviler på mobilskjermen.

Det er hennes fjerde luciakonsert. Venninna Ronja (17) sov ikke i natt. Sommerfuglene i magen tok overhånd. – Jeg har aldri vært med på Lucia før. Jeg veit jo at det er viktig å få nok søvn før en konsert, men det bare gikk ikke. I stedet lå jeg og øvde på alle sangtekstene.

23

78

Bjørg Abrahamsen: Betlehemsmarken, 1952.

Glade jul Tekst: Joseph Mohr/B.S. Ingemann / Melodi: Frans Xavier Gruber

Glade jul, hellige jul!

Engler daler ned i skjul.

Hit de flyver med paradis grønt; hvor de ser hva for Gud er skjønt, lønnlig iblant oss de går, lønnlig iblant oss de går.

Fred på jord, fryd på jord, Jesusbarnet blant oss bor!

Engler synger om barnet så smukt, han har himmeriks dør opplukt.

Salig er englenes sang, salig er englenes sang.

Julefryd, evige fryd, hellig sang med himmelsk lyd!

Det er engler som hyrdene så, den gang Herren i krybben lå, evig er englenes sang, evig er englenes sang.

Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.

Engler bringer til store og små bud om ham som i krybben lå.

Fryd deg, hver sjel han har frelst, fryd deg, hver sjel han har frelst!

79

Kjell Pahr-Iversen: Ikon, 1986.