50 år med NRF
Nukleærmedisinens utvikling
Nordisk Kongress i Helsinki
Aurora vant abstractprisen
Rett på vitenskapelig artikkel
I en fersk undersøkelse blant brukere av Centargo® CT injeksjonssystem*, oppga 45 % at det innovative injeksjonssystem sparer verdifull tid takket være brukervennligheten og automatiserte funksjoner. Mindre tid til å fokusere på prosedyrer før skanning betyr mer tid til pasientene.
Mer tid til pasientbehandling
Øker pasientflyten
Mer tid til neste pasient
Bestill et møte! La oss diskutere hvordan Centargo kan hjelpe deg med å forbedre arbeidsflyt og pasientbehandling.
Bruk qr-koden eller send en epost til Marius Ackenhausen: marius.ackenhausen@bayer.com
*N=87. Centargo Post Launch Customer Perception, Market Research Report, Performed Nov 2022 by Cerner Enviza on behalf of Bayer Radiology Global (REF-M-CEN-DK-0002). ©2023 Bayer. Bayer AS Drammensveien 288, Postboks 193, 1325 Lysaker.
Sparer verdifull tid for å ta hånd om pasient!
Vil du vite mer?
Se en kort video om Centargos funksjoner og fordeler.
Aktuelt og fag
4 Hun vant abstractprisen 2023
6 Kontrastmammografi
8 Nordisk Kongress
12 MR+UL gir sikrere biopsi
14 Rapport om varselordninger
16 Faglig påfyll i København
17 – Vi må rekruttere flere stråleteraputer
18 På tomannshånd:
Tom-Johnny Gundersen
20 Fagartikkel: Mobilrøntgen og hoftepasienter
24 Vitenskapelig artikkel: Nyutdannede radiografer på 70-tallet
«Den største fordelen med å forhandle lokalt er mulighetene det gir for å fordele oppgjøret etter behovene man har ved hver enkelt virksomhet.»
Les Atle Hegges kommentar på side 34.
Hold Pusten
Fagtidsskrift for Norsk Radiografforbund
ISSN 0332-9410
Rådhusgt 4A, 0151 OSLO
Abonnement:
nrf@radiograf.no
600 kr. pr. år (Norge)
735 kr. pr. år (utland)
NRF-medlemmer får bladet gratis.
35 Følger tumoren ved stråling mot prostata
36 Stråleterapi og kvalitetssikring
38 Stråleterapi og immunterapi
40 Daglig tilpasset doseplan
43 fMRI og PST
51 Gir håp ved glioblastom
Faste spalter
30 Min arbeidsplass: DMS Sør-Helgeland
33 Kryssord
39 Kryssordløsning
42 Carls kommentar
«For oss som jobber i den nukleærmedisinske driften, det være seg radiografer eller bioingeniører, er arbeidsoppgavene mangfoldige.»
Les Elisabeth Lie Pedersen Fridheims kronikk om nukleærmedisin på side 46.
50 Det akademiske kvarter
54 Hold Pusten fra arkivet
55 Quiz: Ti på tampen
Forbundsaktuelt
7 Forbundslederen
15 Disse får stipend
15 Flyer: Abstractkonkurransen 2023
34 Betraktninger rundt lokale lønnsforhandlinger
44 Oslo fylkeskrets av NRF
46 Nukleærmedisin – historie og fremtid
48 Da MR kom til Norge
52 NRFs kursannonser
«Det er viktig at vi radiografer også tar del i og engasjerer oss i denne utviklingen for å få innflytelse på de endringene som kommer.»
Les Det akademiske kvarter på side på side 50.
Ansvarlig redaktør: Tone Rise
Tlf. 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no
Vitenskapelig redaktør: Elin Kjelle, epost: elin.kjelle@usn.no
Forsidefoto:
Anne Elisabeth Næss
Annonseansvarlig:
LK Media AS, Anne-Lise Fængsrud
Telefon: 996 48 546 anne-lise@lkmedia.no
Grafisk design: Lovborn Design
Trykk: Merkur Grafisk
Aurora Baadsvik gikk seirende ut av fjorårets bachelorkonkurranse. I oppgaven sin så hun på hvordan det står til med kompetanseutvikling hos radiografer og stråleterapeuter i jobb. Det er det blitt vitenskapelig artikkel av.
– Jeg var i praksis, og ble interessert i arbeidshverdagen til radiografene. I hvor stor grad reflekterer de rundt og diskuterer de det de holder på med? sier Baadsvik, som studerte radiografi ved NTNU Trondheim.
Hennes inntrykk var at radiografene hun møtte, ikke hadde anledning til å utvikle seg faglig i så stor grad som de ønsket, fordi det ikke var tid til annet enn jobb.
– Noen er for eksempel på thoraxlaben hele dagen, der følger de sine prosedyrer, og blir lett litt fastlåst i det, sier Baadsvik.
Skrev alene
Da hun skulle finne tema for bacheloroppgaven, bestemte hun seg derfor for å se nærmere på hva radiografer og stråleterapeuter gjør for å tilegne seg ny kunnskap og følge med i utviklingen.
Hun fant at respondentene hadde positive holdninger til kontinuerlig kompetanseutvikling, men at høyt arbeidspress var til hinder for dette i arbeidshverdagen, og at mer enn halvparten aldri eller sjelden deltok i etterutdanning oftere enn hvert fjerde år.
– Var du overrasket over det du fant?
– Ja og nei. Skal det fungere optimalt på avdelingene med tanke på lovverk, så burde flere ta etterutdanning, så det burde vært et bedre klima for det. Men jeg var ikke overrasket med tanke på hva
radiografene fortalte meg da jeg var ute i praksis.
– Du valgte å skrive bacheloroppgaven alene?
– Ja, jeg var veldig ambisiøs, sier hun med et smil og legger til:
– Og jeg vet ikke om noen andre ville ha like stor lyst som meg til å dykke ned i dette.
Er du avgangsstudent i radiografi i år? Da kan du delta i årets konkurranse! Send inn et abstract fra bacheloroppgaven din. Se mer info på side 15.
– Men det skal sies at jeg fikk god hjelp av min bror, Torbjørn Baadsvik, til de statistiske analysene, legger hun til.
Rett på vitenskapelig artikkel Som alltid får vinneren av abstractkonkurransen 5000 kroner. I tillegg tilbyr Hold Pusten gjennom Radforum veiledning til å skrive en fagartikkel basert på bacheloroppgaven. Men Aurora Baadsvik er ikke snauere enn at hun likeså godt ville skrive en vitenskapelig
artikkel sammen med veilederen sin, Ragna Stalsberg.
– Hun ble også veldig interessert i temaet, og vi jobbet mye med dette sammen. Det endte med at vi bestemte oss for å skrive en vitenskapelig artikkel, sier prisvinneren.
Artikkelen er til fagfellevurdering når Hold Pusten møter Baadsvik for prisoverrekkelse, og i skrivende stund er den klar. Den kommer på trykk i første nummer av Hold Pusten til høsten, som kommer ut 20. september.
– Hva tenkte du da du vant prisen?
– Ærlig talt trodde jeg noen andre hadde fått den. Jeg satt på Værnes på vei til Oslo da mailen med vinnerbudskapet tikket inn, og jeg ble veldig glad. Hun tar en pause før hun fortsetter:
– Det er nyttig for miljøet at denne informasjonen kommer ut.
Begynte på sykepleie
Etter avsluttet studium i radiografi fikk Aurora Baadsvik et vikariat på stråleterapi på St. Olavs hospital, og nå bærer det videre til Bergen. Hun har nemlig fått en stilling ved Haukeland universitetssjukehus. Innbakt i den ligger videreutdanning i stråleterapi.
– Så da kommer jeg til å sitte på et kontor og jobbe med doseplanlegging, og det opplever jeg som veldig
Her er vinnerabstractet
I juryen satt Håkon Hjemly (leder), Elin Kjelle, Gunvor Gipling Wåde og Trude Camilla Salvesen Frøseth. I deres begrunnelse heter det:
Ut fra de fastsatte kriteriene samt en helhetsvurdering var det ett abstract som pekte seg ut. Vinneren er Aurora Maria Baadsvik fra radiografutdanningen ved NTNU Trondheim. Abstractet hadde tittelen «Kompetanseutvikling hos radiografer og stråleterapeuter». Formålet med studien var å undersøke radiografers og stråleterapeuters holdninger, tilfredshet og muligheter i forbindelse med kontinuerlig kompetanseutvikling, og hvordan disse står i tråd med hverandre. Den hadde også søkelys på å identifisere hva som kan bidra til god praksis for kompetanseutvikling i denne yrkesgruppen. Juryen synes dette er en veldig interessant problemstilling, og abstractet peker på flere aktuelle utfordringer det ville være veldig interessant og nyttig å lese mer om i en artikkel.
meningsfylt, sier hun.
– Hva gjorde at du valgte å studere radiografi?
– Godt spørsmål. Jeg gikk først på sykepleie og fant ut at stell og sengepost ikke var noe for meg, så jeg sluttet etter et og et halvt år.
– Men jeg liker å være på sykehus og jobbe med folk, og så er jeg tiltrukket av det tekniske aspektet ved radiografi, så da ble det det.
– Er du sikker på at du er på rett hylle nå?
–Absolutt, nå har jeg en plan! n tone.rise@holdpusten.no
AURORA MARIA BAADSVIK
Nøkkelord: Kompetanseutvikling, radiografer, stråleterapeuter, arbeidsmiljø, etterutdanning.
Abstract
Formål: Denne studien søkte å undersøke radiografers og stråleterapeuters holdninger, tilfredshet og muligheter i forbindelse med kontinuerlig kompetanseutvikling, og hvordan disse står i tråd med hverandre. Den hadde også et fokus på å identifisere hva som kan bidra til god praksis for kompetanseutvikling i denne yrkesgruppen.
Metode: Et digitalt spørreskjema ble brukt for å samle kvantitative data om radiografers og stråleterapeuters oppfatninger om kontinuerlig kompetanseutvikling. Det ble gjennomført korrelasjonsanalyser og bivariate analyser for å undersøke sammenhenger. Disse analysene brukte blant annet faktorscorer basert på en faktoranalyse.
Resultat: Respondentene (n=136) hadde positive holdninger til kontinuerlig kompetanseutvikling (99%), men oppga at høyt
arbeidspress var til hinder for kontinuerlig kompetanseutvikling i arbeidshverdagen (75%). Mer enn halvparten (57%) deltok aldri eller sjeldnere enn hvert 4. år på etterutdanning. Gjennomsnittet scoret lavt på tilbud og tilfredshet i forbindelse med kompetanseutvikling, og det ble funnet signifikante, positive korrelasjoner mellom denne faktoren, og mulighetene til å delta på ulike fagaktiviteter i arbeidstiden (r=0.421-0.528, p<0.001).
Konklusjon: Radiografer og stråleterapeuter opplever generelt et dårlig tilbud av kontinuerlig kompetanseutvikling på arbeidsplassen, og hovedgrunnen kan antas å være arbeidspress og lav bemanning. Holdninger og prioriteringer hos ledelsen ser i stor grad ut til å påvirke de ansattes muligheter til kompetanseutvikling. Standardisering i arbeidshverdagen kan føre til få muligheter til å ta ansvar for egen kompetanseutvikling. Samtidig skaper økende teknologiutvikling i fagfeltet et behov for strukturert kompetanseutvikling. Videre forskning på området kan fortelle mer om hvilke mekanismer som ligger bak disse utfordringene, og hvordan man kan tilrettelegge for optimal og målbevisst kompetanseutvikling.
Bayer har fått godkjent at kontrastmiddelet deres, Ultravist, nå også kan brukes innen mammografi.
TEKST: TONE AGUILAR
Det jodbaserte kontrastmiddelet Ultravist brukes i flere enn 100 land som kontrastmiddel ved bildediagnostiske undersøkelser. Ifølge nettstedet Healthtalk vil kontrastmiddelet nå også kunne anvendes for å evaluere og oppdage lesjoner i brystet.
I Healthtalk-saken uttaler Bayers sjef for radiologisk forskning, Konstanze Diefenbach, at denne godkjenningen blir et alternativ til MR når det er behov for flere undersøkelser i tillegg til vanlig mammografi.
– Vi er glad for å kunne tilby ytterligere muligheter for bildebehandling av bryst til helsepersonell, sier Diefenbach.
«Problemløser»
I tillegg til Ultravist finnes det også andre kontrastmidler på markedet som kan benyttes til kontrastmammografi.
Overlege og senterleder ved Brystdiagnostisk senter ved Haukeland universitetssjukehus Hildegunn Siv Aase sier til Hold Pusten at de i flere år har brukt kontrastmammografi.
– Vi bruker det en del, og da oftest som en «problemløser» etter MR, forteller hun og utdyper:
– Dersom vi på MR finner områder som lader kontrast, og som vi er usikre på om representerer kreft, gjør vi en målrettet ultralyd-, tomosyntese- eller mammografiundersøkelse. Hvis vi ikke finner igjen denne forandringen med de målrettede undersøkelsene, kan vi gjøre en kontrastmammografi og eventuelt også kontrastmammografiveiledet biopsi. Oftest er det slik at det som lader på MR, også lader ved kontrastmammografi.
Bruker mer MR
Hvor verdifullt kontrastforsterket mammografi vil bli i årene fremover,
forteller Aase at er vanskelig å si.
– I dag bruker vi nok oftere MR enn kontrastmammografi dersom det er indikasjon for videre undersøkelser etter mammografi, tomosyntese eller ultralyd, sier hun og forklarer videre at hvis det er vanskelig å måle utbredelse av en påvist kreftforandring, særlig ved kreft av lobulær type, og eventuelt også hos enkelte brystkreftpasienter med mammografisk svært tette bryst, kan det være indikasjon for MR.
– For pasienter som har klaustrofobi og som ikke klarer å gjennomføre MR, kan kontrastmammografi være et godt alternativ til MR.
I tillegg trekker hun frem at de enkelte steder kan velge å gjøre kontrastmammografi i stedet hvis det er kapasitetsutfordringer på MR.
Bør inkluderes i screening
For å si hvor omfattende bruken av kontrastmiddel innen mammografi vil bli, poengterer hun at det trengs flere studier.
– Spørsmålet er om vi i fremtiden vil anbefale kontrastmammografi eller andre undersøkelser i tillegg til, eller i stedet for, vanlig mammografi i screeningen til kvinner med høyere risiko for brystkreft, påpeker hun.
– Viser studier at dette vil øke fordeler i forhold til ulemper, og det er kostnadseffektivt, kan det bli mange kontrastundersøkelser. Dette som et ledd i en mer persontilpasset screening enn hva som er tilfellet i dag.
Aase mener videre at Mammografiprogrammet på bakgrunn av studier bør vurdere å ta i bruk automatisk tetthetsmåling eller annen automatisk risikovurdering for brystkreft.
– Og dette kan gjerne utføres med kunstig intelligens, påpeker hun.
– Men før vi har mulighet til å ta i bruk kunstig intelligens, trenger Mammografiprogrammet et oppdatert IKT-system, da det vi har nå er fra 1995.
Hun vektlegger også at kunstig intelligens kan frigjøre radiologressurser ved å sile bort undersøkelser som er helt normale og enkle å tolke.
– Disse ressursene kan i stedet benyttes smartere, fortsetter hun.
– Og ved hjelp av kunstig intelligens kan man plukke ut kvinner med høyere risiko, som så kan tilbys enten kontrastmammografi, tomosyntese, automatisk ultralyd eller eventuelt MR.
Behov for mer forskning
Hun trekker videre frem at de vet at de vil finne flere krefttilfeller ved bruk av tomosyntese, kontrastmammografi og MR sammenlignet med vanlig mammografiscreening hos de som har tette bryst.
– Men vi har ikke i dag nok kunnskap til at vi kan gi et enkelt og sikkert svar på hvilken metode man bør anbefale til hvem, sier hun.
– Vi trenger derfor mer forskning. Hun presiserer også at det ved screening er viktig at kvinnene får tilbud om en undersøkelse de kan tenke seg å gjennomføre.
– Selv om noen studier så langt har vist at MR har en litt høyere sensitivitet enn kontrastmammografi, kan det likevel hende at kontrastmammografi kan påvise flere krefttilfeller enn MR dersom kvinnene i større grad velger å takke ja til et tilbud om en kontrastmammografi enn en MR-undersøkelse, sier Aase. n post@holdpusten.no
«Vi har ikke i dag nok kunnskap til at vi kan gi et enkelt og sikkert svar på hvilken metode man bør anbefale til hvem.»
Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning, også kalt profesjonsmeldingen, legges fram for Stortinget våren 2024. Dette blir den tredje meldingen som legges frem om profesjonsutdanningene i Norge siden Stoltenberg II-regjeringen la fram den første.
Bakteppet er de store utfordringene velferdsstaten og helsetjenestene kommer til å stå i, gitt de store demografiske endringer med en kommende eldrebølge. Omkvedet ved lanseringen av langtidsplanen var da også: «Vi går tom for folk før vi går tom for penger».
«Allerede våren 2023 meldes det fra flere at det er markert færre søkere på ledige stillinger for radiografer i Norge.»
Bekymringen er reell – selv med en relativt høy andel, 70 prosent, av befolkningen i arbeid, er ikke det nok for å sikre tjenestene i fremtiden finansielt, men vi må også faktisk ha tilgang på nødvendig kompetanse som radiografer og stråleterapeuter. Allerede våren 2023 meldes det fra flere at det er markert færre søkere på ledige stillinger for radiografer i Norge. Noen avdelinger melder sågar om ingen kvalifiserte søkere til ulike spesialstillinger.
Så har vi sett at gjennom pandemien har frafallet fra utdanningene vært stort, slik at antallet uteksaminerte radiografer nå er lavere enn på flere år. For å sikre helsetjenestene må en større andel av befolkningen i arbeid og flere må velge å bli radiografer og stråleterapeuter.
Radiografene var sentrale i den første digitaliseringsbølgen i bildediagnostiske avdelinger for mer enn 20 år siden. Vi har hele tiden vært dynamiske og tilpasningsdyktige, aldri redd for å ta tak i det nye som har kommet.
Radiografene og stråleterapeutene opplever at kravene til kompetanse endres i takt med innføring av ny teknologi, nye metoder og ny kunnskap. Økende krav om koordinering av tjenester, høye krav til god faglig skjønnsutøvelse, evne til refleksjon rundt egen rolle og samarbeid med andre har vært og er viktig.
«Vi har hele tiden vært dynamiske og tilpasningsdyktige, aldri redd for å ta tak i det nye som har kommet.»
Radiografi, inkludert nukleærmedisin og stråleterapi, er tverrfaglige og sammensatte kunnskapsområder som henter kunnskap fra generell fysikk, strålefysikk, bildeopptak og bildebehandling, funksjonell medisin, anatomi og fysiologi samt psykologi og omsorgsfag. Etter hvert også IKT, inkludert kunstig intelligens.
Bildediagnostikk og stråleterapi er derfor fagområder i en kontinuerlig og akselererende utvikling, hvor ny teknologi og vitenskap stadig flytter grenser for hva som er mulig å gjøre, men også utfordrer krav til opprettholdelse og oppdatering av kompetanse. Behovet for spesialisering og spesialisert radiografkompetanse vil etter all sannsynlighet fortsette å øke innen alle våre fagområder.
Profesjonsutdanningen i radiografi er en høyere utdanning med krav om forskningsbasert kunnskap, undervisning og utviklingsarbeid, og utdanningene balanserer mellom forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap.
«Vi mener det bør etableres videreutdanninger på mastergradsnivå innen nukleærmedisin på lik linje med det som i dag finnes for stråleterapi og MR.»
Dagens modell med treårig bachelorutdanning gir grunnkompetanse innen radiografi, men en fortsatt rivende teknologisk utvikling vil øke behovet for etterutdanningstilbud. Solide grunnutdanninger fra høyere utdanning er en selvfølge for å sikre de beste helsearbeiderne.
Men, nyutdannede må som regel gjennom omfattende videre intern opplæring og spesialisering for å kunne jobbe selvstendig og/eller som del av team i ulike vaktordninger.
I vår undersøkelse om lønn og kompetanse i 2021 svarte 55 prosent av respondentene
at de har én eller flere videreutdanninger. Tallet indikerer sterkt at behovet for kompetansebygging utover grunnutdanningen, har vært og er sterkt til stede. For enkelte fagområder er det ikke etablert videreutdanninger som tar høyde for en utvikling der modaliteter mer eller mindre smelter sammen i hybride løsninger, som for eksempel innen nukleærmedisin.
Vi mener det bør etableres videreutdanninger på mastergradsnivå innen nukleærmedisin på lik linje med det som i dag finnes for stråleterapi og MR. Dagens obligatoriske videreutdanning på 15 studiepoeng innen nukleærmedisin er lite målrettet mot nødvendig kompetansebygging på et felt som er i rivende utvikling og der stadig nye behandlings- og diagnostikkmetoder tas i bruk. Et manglende reelt etterutdanningstilbud for radiografer innen nukleærmedisin medfører en lang intern opplæringstid for radiografene på dette feltet. Nukleærmedisin er et eksempel på at innovasjonstakten innen medisinsk teknologi ikke stopper, og at utviklingen fordrer ny tilnærming til kompetansebygging i skjæringspunktet mellom menneske og maskin.
Det er med andre ord behov for flere kloke radiografhoder i fremtiden, da kan det være greit å ta med at søkertallene fra Samordna opptak viste en økning på 20 prosent til radiografutdanningene i Norge. n bent.r.mikalsen@radiograf.no
I mai ble Nordisk Kongress i radiologi og radiografi avholdt i Helsinki. Blant foredragsholderne var NRF-fagsjef Håkon Hjemly, som presenterte forbundets rapport om MR-sikkerhet.
– MR er den eneste modaliteten innen medisinsk bildediagnostokk der man raskt kan ta livet av noen. Og med stadig sterkere magneter øker behovet for bevissthet og retningslinjer rundt MR-sikkerhet, sa NRF-fagsjef Håkon Hjemly i sitt foredrag, der han gikk gjennom sentrale spørsmål og resultater fra NRFs rapport om MR-sikkerhet fra i fjor.
«Hvor ofte er du usikker på om det er trygt å utføre en undersøkelse?» og «hvor ofte opplever du at feil fra henviser?»
spurte Hjemly publikum før han refererte funnene fra NRFs rapport. Og antall hender i været passet ikke så galt med det man kunne forvente ut fra funnene i rapporten – ifølge en spørreundersøkelse utført i forbindelse med den svarer 20 prosent at de tidvis opplever å føle seg usikre på om det er trygt å utføre en MR-undersøkelse, og en tredjedel rapporterer om feil og mangler i henvisninger.
Etter foredraget reiste en tilhører fra Finland seg og meddelte at han og hans kolleger har latt seg inspirere av NRFs arbeid med rapporten, og at de ønsker å gjøre et lignende arbeid i Finnland.
Du finner
NRFs rapport om MR-sikkerhet her:
Svensk studie på området
Johan Kihlberg, radiograf og leder for MR-enheten ved Universitetssjukhuset i Linkøping fortalte i samme sesjon om en studie de har utført der de har tatt for seg
uønskede MR-hendelser i Sverige. For dette arbeidet ble de belønnet med pris for beste vitenskapelige artikkel av det kjente nettstedet Aunt Minnie i 2021. «Hva er riskene, hvordan kan vi bli bedre?» er spørsmål studien stiller.
Kihlberg kom blant annet inn på den alvorlige ulykken på et sykehus utenfor Luleå i 2019, der en radiograf ble alvorlig skadd da han entret MR-rommet iført en vektvest til treningsformål og ble trukket inn og sittende fast i magnetfeltet rundt maskinen.
– Vi kan vel lære av hverandre? sa Kihlberg, men ramset så opp flere hendelser fra ulike land de siste årene for å illustrere at dette kanskje til nå ikke har
skjedd i stor nok grad, deriblant episoden i India i 2018, der en pårørende til en pasient mistet livet da han entret MR-rommet med en oksygenflaske, fra Brasil for en tid tilbake hvor en pistol ble med inn i MR-rommet, gikk av og en pasient ble skutt, og fra California tidligere i år, hvor det var en nesten-ulykke der en radiograf var nær ved å klemmes mellom et bord og MR-maskinen.
Kihlberg og co. intervjuet radiografer ved 13 MR-enheter på ni sykehus i Sydøst-Sverige om uønskede
hendelser og nesten-hendelser.
– Bare én av tre hendelser dokumenteres, og det er alvorlig sa han.
– Det er vanskelig å lære av sine feil om de ikke dokumenteres.
– Og mange av hendelsene kunne ha gått veldig galt, fortsatte han. De intervjuede rapporterer om behov for mer skolering med tanke MR-hendelser.
De vanligste hendelsene er knyttet til at det bringes ting med metall inn på MR-rommet, som for eksempel rullebord.
– Vi vet så godt at det skal ingen ferromagnetiske objekter inn på MR-rommet, men det er veldig fort gjort å glemme seg, også for radiografer, sa Kihlberg.
Han fortalte også at bare syv av de 13 avdelingene de besøkte, hadde implementert EU-direktiv på MR-sikkerhet.
Og at fire av 13 hadde mindre enn de fire anbefalte sonene på MR-området, har man for eksempel bare to, er veien meget kort for at noen i vanvare forviller seg inn på MR-rommet: «Hei, har en time da og da …».
12 av 13 radiografer uttrykte bekymring med tanke på MR-sikkerhetskunnskap hos radiologer, sa Kihlberg og viste til en studie som underbygger at kunnskapsnivået om MR-sikkerhet generelt er lavt blant radiologer.
– Kjenn til riskene, og vit hvordan du skal deale med dem, opprfordret Kilberg.
Og videre:
– Husk, vi er et team, og rapporter når noe går galt. n tone.rise@holdpusten.no
GEs system er spesielt utviklet for supplementærscreening av kvinner med
Njord Medtech viser frem Atle 180, et system utviklet for å lette forflytning av pasient mellom for eksempel seng og røntgenbord på sykehus.
– Det er utviklet av en radiograf, som etter 48 år på gulvet har erfart hvor mye ryggplager blant annet tunge løft forvolder, sier Håkan Hansson, salgssjef i selskapet.
Han står på stand sammen med Jacob Ahrnstein, som er selskapets administrerende direktør.
– Med dette blir den fysiske belastningen mindre, og forflytningen foregår trygt og raskt. Du trenger for eksempel ikke å hanke inn en ekstra person for å hjelpe forflytningen. Og ikke minst, pasientopplevelsen blir bedre, sier Hansson.
Konseptet er enkelt: Pasienten ligger på et laken, som det er festet to liner festet til et lite apparat på hjul, via en fjernkontroll strammer brukeren linene, og lakenet og pasienten følger med. Linene har også kroker som kan festes på traumemadrass.
– Systemet er batteridrevet, så her er ingen ledninger, fortsetter Hansson.
Produktet, som de har brukt lang tid på å utvikle, kan håndtere pasienter på inntil 180 kilo. Det har nå vært i bruk i seks måneder. I Sverige. Nå står Danmark og Norge for tur. I Norge er Skien og Stavanger først ut, deretter Finland, Tyskland og Nederland
– Det har vakt stor interesse, særlig blant radiografer, forteller Hansson.
GE viste frem sitt nye automatiserte ultralydsystem Invenia Abus 2.0 Koios, spesielt utviklet for undersøkelse av bryster med høy vevstetthet.
– Ultralyd har vist seg å ha høyere følsomhet enn mammografi på bryster med høy tetthet, sier Jaime Wong Mei Yee, som sto på standen til GE.
– European Society of Breast Imaging (EUSOBI) anbefaler at man hos kvinner med særlig høy tetthet i tillegg til mammografi også utfører MR, det vil si, det er førstevalget, men det er ikke alltid like tilgjengelig, og da er ultralyd en god nummer to, slik at man ikke misser noe.
Hun forteller videre at apparatet kan betjenes av «hvem som helst».
– Her kan man lære opp folk til å utføre selve undersøkelsen, så sitter den som skal tyde bildene, et annet sted og tar dem opp ved anledning.
Nordisk kongress i radiologi og radiografi arrangeres annethvert år rundt om i Norden og er et samarbeid mellom radiolog- og radiograforganisasjonene i de fem landene. Neste gang er det Norges tur, og kongressen arrangeres i Trondheim 21. –23. mai 2023.
Radiograf, professor og leder for Mammografiprogrammet her hjemme Solveig
Hofvind holdt foredrag om bruk av kunstig intelligens (KI) i mammografiscreeningen.
– Mammografiscreening er et felt der det brukes mye ressurser, mange screenes for hver case man finner med cancer, sa Hofvind.
Hun sa videre at det er gjort mange studier på området, men at mange av dem er retrospektive, at det er store kunnskapshull, og at det trengs mer forskning, noe som er veldig ressurskrevende, ikke minst med tanke på all samtykke og godkjenninger som må på plass.
Hofvind pekte også på at KI kan bidra til å bøte på mangelen på radiologer, og redusere tid, kostnader og andre ressurser.
– Vi må få mer kunnskap. Hvilke risker er vi villige til å ta? Skal vi utvikle egne algoritmer eller bruke kommersielt tilgjengelige algoritmer? spurte hun.
– Vi leser mye om potensiell skade KI kan gjøre, men dette gjelder ikke innen helseomsorg! Der er det så streng kontroll, og man implementerer ikke noe før man er 100 prosent sikre på at det er trygt, slo hun fast.
En viktig del av Nordisk Kongress er det sosiale. Og ute på terrassen i mingletiden etter åpningen av kongressen og utstillingen møter vi Karl Johan Rydgård (t.v.) og Mats Ancker. Begge er radiologer ved Ersta sjukhus i Stockholm, som er spesialisert på mage- tarmsykdommer.
– Hos oss jobber det 20 radiografer, og én er norsk, sier Rydgård.
– Det er kjekt å være på Nordisk Kongress, sier Ancker.
Hittil har de to fått med seg noen foredrag fra en sesjon om muskel- og skjelettlidelser.
– Det tangerer vår spesialitet, sier Rydgård.
Nå nyter de et glass i finværet mens de ser de frem til fortsettelsen.
– I morgen er det blant annet kunstig intelligens på programmet, det er jo stort nå, sier Ancker.
Cathrine Helgestad Kristiansen, Elisabeth Dahl Svendsen, Line Ausland, Peter Mæhre Lauritzen og Aida Kapic Lunder, fra henholdsvis Ahus, OUS og OsloMet, fikk prisen for beste poster. De har sett på bruk av spektral-CT for visualisering av kolesterolgallestein.
Thepatientwastreatedwithantibioticsandpercutaneousgallbladderdrainage.In case,the spectralreconstructionallowed radiologist diagnoseimpacted gallstone otherwisewouldhavebeenmissed.Thefindingscholecystolithiasiswereconfirmed magneticresonancecholangiopancreatography(MRCP)(Fig.2). CONCLUSIONThiscasehighlights advantageofspectral indetectionofcalcifiedgallstones.Atourhospital,Z-effective,40keV 200keV images nowaddedroutinelytoourCTabdomenprotocol.
En fusjon av MR- og ultralydbilder gir en mer presis og sikker biopsi ved utredning av prostatakreft.
TEKST: TONE AGUILAR
Ved Helgelandssykehuset i Mosjøen har de tatt i bruk en ny metode for å avdekke prostatakreft.
– Nå tas det et målrettet stikk for å ta vevsprøven, sier leder ved sykehusets røntgenavdeling, Bent Inge Henriksen til Hold Pusten.
Han forklarer at radiologen anmerker funn av lesjoner i MR-bilder og klassifiserer disse. Bildene med påtegningene flyttes deretter over til en egen undersøkelse som gjøres klar til fusjonsultralyd.
– MR-bildene med referansepunktene importeres inn i et spesielt ultralydapparat hvor man legger dem oppå UL-bildene, fortsetter han.
– Så urologene bruker UL-bildene, men med MR-bildene oppå som en referanse for hvor de skal stikke når de tar vevsprøven. Fusjonen av de to bildene gjør at dette blir svært nøyaktig og at det derfor er nok med ett stikk.
Per i dag er det kun to sykehus i Norge som utfører denne formen for fusjonsbiopsi:
Helgelandssykehuset i Mosjøen og Akershus universitetssykehus.
Gjør grovjobben
Den nye biopsi-metoden har vært i bruk ved sykehuset i Mosjøen i litt over et år.
– Nå er det ikke lenger 10-12 stikk ved biopsitaking, hvilket innebar en høy risiko for infeksjoner og blødninger, poengterer Henriksen.
– Og fordi prosedyren nå er så ukomplisert, er den blitt flyttet fra operasjonssalen til dagpoliklinikk.
Han understreker riktignok at det er røntgenavdelingen som gjør grovjobben gjennom MR prostata for å kunne utføre disse fusjonsbiopsiene.
Det gjøres to MR-sekvenkser: T2 sagittal og T2 axial.
– Vi begynte med MR prostata i 2019, forteller Liv Anita Pedersen til Hold Pusten.
Hun er fagradiograf på MR i Mosjøen og har jobbet med MR i 20 år. MR prostata har hun drevet med siden tilbudet kom til Mosjøen.
– Før var det bare Bodø i hele Nordland som utførte MR prostata, og jeg tror pasientene nå er veldig glad for at de kan få utført denne undersøkelsen på sitt lokale sykehus og slipper å reise mange mil, fortsetter radiografen.
– I dag har foruten vi i Mosjøen også Gravdal sykehus i Lofoten startet opp med å gjøre MR prostata.
I tillegg til kortere reise, har også ventetiden gått ned.
– MR prostata inngår i pakkeforløpet, og dette gjøres nå innen 14 dagersfristen vi har, sier Pedersen.
Før 2019 klarte de ikke å overholde denne fristen, men det gjør de altså nå og pasientene blir raskere utredet for prostatakreft. Etter at de fikk egen MR prostata, utreder de også flere pasienter, omtrent dobbelt så mange. Årlig var det før cirka 75 pasienter som ble sendt til MR, prostata mens de nå undersøker rundt 150 pasienter i året.
Henriksen trekker frem at de har optimalisert og videreutviklet MR prostataprosedyrene ganske mye siden de startet opp.
– MR-radiologen vår har laget disse prosedyrene, og de er blitt veldig bra, sier han.
– Spesielt er de bra med tanke på at undersøkelsen kjøres på en 1,5 tesla-maskin.
Han forteller at MR-bildene som brukes i fusjonsbiopsien, i utgangspunktet skulle kjøres på 3 tesla maskiner.
– Men nå har vi endret oppfatning fordi vi har blitt flinkere til å kjøre MR-prosedyrene, legger han til.
Det lar seg derfor gjøre å bruke 1,5 tesla maskiner som utgangspunkt for den nye biopsi-metoden hvor MR- og ultralydbilder fusjoneres.
Hvilket han peker på at åpner muligheten for å benytte metoden da det er flere sykehus som har 1,5 tesla-maskiner.
At Mosjøen i dag er et av to sykehus i Norge som utfører denne fusjonsbiopsien, mener han er litt flaks.
– Vi hadde en radiolog som er meget dyktig på dette feltet, og dette er helt avgjørende fordi dette er et fagfelt som noen radiologer synes er litt vanskelig og som ikke alle interesserer seg for, sier han. n
post@holdpusten.no
«Fordi prosedyren nå er så ukomplisert, har den blitt flyttet fra operasjonssalen til dagpoliklinikk.»Liv Anita Pedersen og Bent Inge Henriksen. FOTO: HELGELANDSSYKEHUSET, MOSJØEN
Flytt reiseforsikringen din i dag!
• Fordelaktig medlemspris
• Ingen egenandel
• Gjelder i hele verden
• Gjelder på reiser inntil 100 dager
Pris per år
Én person kr 975
Familie kr 1 072
NRFs forsikringkontor 23 11 35 89
post@radiografforsikring.no.
Les mer og bestill her
Tittelen er navnet på en nylig utgitt rapport fra utvalg oppnevnt for å vurdere varselordningene til Statens helsetilsyn og Statens undersøkelseskommisjon (Ukom) for helse- og omsorgstjenesten.
Ved Håkon Hjemly, fagsjef i Norsk Radiografforbund
Varselutvalget ble opprettet av helseog omsorgsministeren i april 2022 med bakgrunn i flere saker i mediene om manglende forsvarlig oppfølging av alvorlige hendelser av Helsetilsynet og statsforvalterne. VG avdekket for eksempel i 2021 at 80 prosent av alle registrerte alvorlige hendelser ved norske sykehus ikke ble varslet til Helsetilsynet. Samtidig ble det påvist mangler i Helsetilsynets informasjonsinnhenting og behandling av samme type varsler.
Rapporten presenterer utvalgets vurderinger av varselordningen til Ukom og til Statens helsetilsyn og kommer med en rekke anbefalinger om endringer og konkrete tiltak.
Utvalget konkluderer med at dagens varselordninger ikke fungerer etter formålet og ikke bør videreføres i sin nåværende form. Måten dagens varslingsordninger til Helsetilsynet og Ukom er innrettet på, fører til at alle involverte – virksomhetene, personell, pårørende og pasienter – må forholde seg til flere undersøkende instanser. De må fortelle sine historier gjentatte ganger. Den tidkrevende og uoversiktlige prosessen skaper uklarhet, utydeliggjør ansvar og svekker tilliten til systemet, ifølge utvalget. Og etter ulik saksbehandlingstid kommer det ulike konklusjoner, ofte med ulike tiltak for hvordan virksomheten skal innrette seg for å unngå at det samme skjer igjen.
Kort fortalt foreslår utvalget å legge større vekt på virksomhetenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge alvorlige hendelser og nesten-hendelser, samt å samorganisere Statens helsetilsyn og Ukoms kompetanse og ansvarsområder til å ha en større rådgivende rolle. Det foreslås også å bruke begrepet melde fremfor varsle, samt at meldeordningen må være sanksjonsfri og reaksjonsfri for helsepersonell for å oppnå ønsket lærings- og forbedringseffekt i de enkelte virksomhetene.
Utvalget foreslår konkrete endringer av varselordningen, og kommer med ni anbefalinger:
1. Det er behov for en varselordning for alvorlige hendelser som omfatter hele helse- og omsorgstjenesten. Begrepet varselordning endres til meldeordning.
2. Virksomhetens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge alvorlige hendelser må tydeliggjøres og understøttes i meldeordningen for alvorlige hendelser.
3. Nesten-alvorlige hendelser inkluderes i meldeordningen for alvorlige hendelser.
4. Meldeordningen for alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten må utformes med sikte på hensiktsmessig ressursbruk i det samlede systemet.
5. Pasienter, brukere og pårørendes stilling etter alvorlige hendelser styrkes.
6. Det etableres et nasjonalt register for alvorlige hendelser og nesten-alvorlige hendelser.
7. Statsforvalteren får en tydeligere veiledningsrolle overfor virksomhetene.
8. Det skal tydeliggjøres at meldeordningen for alvorlige hendelser også omfatter overganger i pasientforløp, og der flere uønskede hendelser til sammen utgjør en alvorlig hendelse.
9. Det må legges til rette for bedre meldeog forbedringskultur i hele helse- og omsorgstjenesten.
Flere av utvalgets forslag vil kreve lovmessige og til dels store organisatoriske endringer, og Helse- og omsorgsdepartementet skriver i sin omtale av rapporten at den vil bli sendt ut på høring. Vi i Norsk Radiografforbund ser frem til å gi våre innspill til rapporten, vi har gjennom mange år opparbeidet oss erfaringer med hvordan dagens system fungerer, og hva som bør forbedres. At det nå foreslås å opprette et nasjonalt register over alvorlige hendelser og nesten-alvorlige hendelser, er for også noe vi fant at det er et behov for i vårt arbeid med MR-sikkerhet. At det skal rapporteres om nesten-alvorlige hendelser, er også nytt i forhold til dagens ordninger. n
hakon@radiograf.no
Du finner rapporten her:
NRF-styret har tildelt forbundets utdanningsstipend for 2023. 13 medlemmer får 8000 kroner hver, her ser du hvem og hva de får støtte til.
En
det beste bidraget, som blir premiert med 5000 kroner.
Send et abstract basert på bacheloroppgaven til tone.rise@holdpusten.no.
NB! Abstractet må oppfylle visse kriterier, retningslinjene ligger på holdpusten.no.
Sykehuset Østfolds tre beskrivende radiografer dro til Danmark for faglig påfyll.
Kurset ble avholdt i lokalene til den danske radiograforganisasjonen, Radiograf Rådet, på Nørrebro 22.--23. mars med 21 deltagere, der tre av oss var fra Norge og resten fra Danmark. Mål for kurset var å oppdatere og utvikle beskrivende radiografers kompetanse løpende på et høyt nivå. Etter kurset fikk vi også 15 CPDpoeng. Dette er et system som anvendes mange steder internasjonalt og ble tildelt i henhold til CPD Nordic Statement som følger den europeiske radiograforgnisasjonens (EFRS) retningslinjer. Poengene får man som et bevis på at man fortsetter å bygge på og forbedre sin kunnskap og kompetanse innenfor sitt respektive profesjonsområde.
De mange spennende foredragene foregikk delvis på engelsk og på dansk. Vi lærte mye nytt, ikke bare fra foreleserne, men også gjennom kunnskapsutveksling oss beskrivende radiografer imellom. Det er svært nyttig å få høre om hvordan andre praktiserer og hva slags vilkår og ansvarsområder det er på andre sykehus.
En av foreleserne var radiografen Paul O’Riordan fra universitetssykehuset i Leicester. Han hadde flere av undervisningene blant annet om artrose, artritt og inflammatoriske forandringer i det appendikulære skjelettet, spondylose, WHOklassifikasjon av bentumorer og akutte skader på barn og voksne. Han benyttet seg av samarbeidsplattformen Collective Minds Radiology hvor han hadde lastet opp mange ulike caser som vi fikk tilgang til og kunne granske på hver vår PC.
Han ga oss i oppgave én etter én foran alle på kurset å beskrive bildene høyt og gi vår konklusjon og eventuell diagnose. Dette er noe vi beskrivende radiografer på Sykehuset Østfold er vant med fra vår studietid ved University of Salford i Manchester, så vi tok utfordringen på strak arm. Selv om det kan være litt nervepirrende, er det en flott måte å skjerpe
sansene og utvikle seg selv på.
Videre underviste radiolog Stephen Bruke fra universitetsssykehuset i Waterford i artritt og inflammatoriske forandringer i det aksiale skjelettet. Han var også en del av forelesningen om bentumorer.
I tillegg underviste radiolog Philip Hansen fra Bispebjerg og Fredriksberg Hospital om trochlear-dysplasi og femoroacetabular impingement. Han var med via internett fra USA og foreleste klokken 02.30 om natten for hans del. Veldig sporty gjort!
Vi hadde også forelesning om et veldig interessant prosjekt om kunstig intelligens og bruk av dette for utredning av artrose i knær. Janus Uhd Nybing, ledende forskningsradiograf ved Radiologisk AI Testcenter (RAIT) fortalte om et prosjekt der de bruker en algoritme som kan gi svar på om det foreligger artrose i knær på konvensjonelle røntgenbilder. Dette er et prosjekt som skal hindre unødige MR-undersøkelser av knær samt gi hurtigere diagnostisering og svarutgivelse til henviser. Blir det påvist artrose på konvensjonelle røntgenbilder, blir pasienten sendt hjem til videre utredning av fastlege med tanke på mulig fysioterapi eller ortopedisk konsultasjon. De som ikke får påvist artrose, går videre til MR, i håp
om at man skal finne årsaken til smerten i kneet. Til nå har de kunnet redusere antall MR-undersøkelser av knær med hele 1/3, og svar på undersøkelser kommer mye raskere. Dette er svært spennende og innovativt. Han forklarte oss også om andre algoritmer som er klare til å utprøves, og dette er noe vi skal følge med på videre i prosessen.
Det var en svært fin gjeng på kurset og praten satt løst. Under lunsjene, der vi fikk servert nydelige danske smørrebrød og tapas, ble vi bedre kjent med de andre kursdeltagerne og fikk lære mer om hverandres granskningshverdag. Etter endt kursdag første dagen dro mange av oss ut på et lokalt pizzasted sammen med de irske foreleserne og fagsjef i Radiografrådet, Claus Brix. Dette var en veldig hyggelig kveld med god stemning og mye latter.
Vi takker så mye til Radiografrådet for at vi fikk bli med, for at de har laget et så godt tilbud for oss, og vi håper at vi i fremtiden kan få dra på flere slike kurs, gjerne sammen med flere norske beskrivende radiografer. Fagsjef Claus Brix skriver i etterkant av kurset at han håper å sette opp nytt kurs for beskrivende radiografer vår/sommer 2024. Som medlem av NRF får man medlemspris for kurs avholdt av Radiografrådet. n post@holdpusten.no
Norge må finne insentiver for å lokke flere radiografer inn i stråleterapi, mener nestor innen videreutdanningen på feltet.
TEKST: BJØRN LØNNUM ANDREASSEN
Eric Sundqvist er universitetslektor og koordinerer studiene ved videreutdanning i stråleterapi ved OsloMet. Han startet sin yrkeskarriere tidlig på 1980-tallet, og har flere innspill.
– Godt mottatt
Sundqvist forteller om gode tilbakemeldinger de får ved videreutdanningen i stråleterapi.
– Stråleterapimiljøet er meget fornøyd med de ferdige stråleterapeutene, og den eksterne evalueringen er meget god, sier han.
Som en litt morsom digresjon til den tekniske utviklingen som går i rasende fart, ser han tilbake på 1980-tallet da han startet.
– Hvis noen fortalte stråleterapeutene på 80-tallet om utstyret som finnes i dag, eksempelvis det å kunne ta CT på linaken, ville de bare ledd, sier han.
Må selges inn
For å kunne rekruttere radiografer til stråleterapi, er det viktig at de har kjennskap til hvor spennende fagområdet er, mener han.
– Bachelorutdanningen til radiografi må ha med litt stråleterapi, og studentene må få praksis i det, det er essensielt for å gi studentene innsikt og interesse, sier Sundqvist.
– Alle utdanninger må ha mulighet til å orientere om stråleterapi. De forskjellige avdelingene for stråleterapi må vise at dette er interessant, ved å gå ut bredt og vise at dette er et usedvanlig spennende fag slik at rekrutteringen øker, forklarer Sundqvist engasjert.
Han trekker frem en annen side med oppgavene som stråleterapeut.
– Vi har omsorg for pasienter der stråleterapeutene har den daglige kontakten med
pasientene over flere uker. Samtidig driver vi en høyteknologisk avdeling der teknologiske fremskritt går veldig fort, også met tanke på kunstig intelligens.
Stipend og lønn
En mer aktiv måte å rekruttere nye studenter på er å gi stipend til utdanningen, mener Sundqvist.
– Generelt er helsepersonell lavt lønnet, så derfor er rammebetingelser for utdanning helt avgjørende. Man bør ha stipend/ utdanningsstilling for spesialiseringen innen stråleterapi etter bacheloren i diagnostikk. For etter bachelorgraden vil de fleste heller ut i jobb for endelig å tjene penger etter tre års utdanning. Får studentene støtte, blir det mer interessant med en mer utdanning for å bli stråleterapeut.
Sundqvist poengterer at det må til noe attraktivt for å lokke nye personer til faget.
– Å spesialisere seg som stråleterapeut blir enda mer attraktivt hvis det også finnes
muligheter til å gå videre med en mastergrad. Det finnes på OsloMet, der blant annet stråleterapi kan tas som fordypning i tillegg til CT og konvensjonell radiografi. Dette bidrar til å gjøre fagretningen mer interessant, sier Sundqvist.
Andelen radiografer som har ph.d.-grad er lavere enn tallet på radiografer med videreutdanning i stråleterapi som har tatt p.hd.
Noen blir – noen reiser ut En andel av de ferdige studentene reiser ut, men langt de fleste blir.
– På kullet som går nå, var det 83 søkere til utdanningen. Av disse ble 27 tilbudt studieplass, og det er nå 22 studenter. Av disse er 15 engasjert av avdeelingen for stråleterapi (stipend/utdanningstilling).
– Det ikke sikkert alle som utdanner seg i Norge, tar jobb her, for hele Europa trenger flere stråleterapeuter og tidligere har mange valgt Sverige.
Sundqvist er ikke alene om å se på rekrutteringen. Den europeiske radiograforganisasjonen, EFRS, melder at rekruttering er en utfordring i hele Europa.
Men Sundqvist ser fremover på bransjen som vil bli mer desentralisert og utvidet de neste årene.
– Det blir flere stillinger som stråleterapeuter. Stadig flere ventes å gå av med pensjon, så da trengs det folk etter de som går av. Da kan man fort stille spørsmål om hvorvidt det utdannes nok radiografer for å dekke både diagnostikk og terapi.
Sundqvist er opprinnelig fra Vilhelmina i Sverige, og er utdannet i Umeå. Han var ferdig utdannet i 1981 og begynte å jobbe som stråleterapeut ved Radiumhospitalet rett etterpå.
Det fantes ingen utdanning innen stråleterapi i Norge da. Etter at han begynte på Radiumhospitalet i 1982, fikk han snart oppgaver innen opplæring i stråleterapi. Han fikk oppdraget med å planlegge videreutdanningen i stråleterapi i 1986 og tilbudet startet i 1987. n post@holdpusten.no
– Den som tror man er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig, sier Tom-Johnny Gundersen.
TEKST: BJØRN LØNNUM ANDREASSEN
Utvikling av utstyr og programvare har opptatt Tom-Johnny Gundersen på veien fram til at han snart atter starter i en ny og spennende jobb.
Gundersen ble ferdig radiograf fra Høgskolen i Sør-Trøndelag (nå NTNU) i 2004. Mesteparten av teknologien har forandret seg markant etter at han startet studiene i 2001.
Nettopp utvikling av utstyr og programvare har opptatt ham mye.
– Den som tror man er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig, sier Tom-Johnny Gundersen og fortsetter:
«En ting som var veldig gøy, var å møte veterinærer i Sverige. De skannet katter og hunder! Det var utrolig gøy, for de hadde så god tid til å jobbe grundig.»
– Alt i utdanninga var jeg interessert i MR. Jeg syntes det å holde på med MR var en bra kombinasjon med en interesse jeg har for realfag. Jeg fikk tilbud om jobb i Fredrikstad før studiene var ferdig, forteller han litt stolt.
– Etter bachelorgraden fikk jeg opplæring i alle modaliteter bortsett fra MR. Snart ventet det å få erfaring med CT i stedet. Jeg fikk prøve ut og lære CT med spennende pasienter og bilder. Jeg ble raskt interessert i undersøkelser og håndtering av bildemateriale, og dette var spennende, selv på en 4-slice CT som vi hadde i 2004.
Han ramser opp både akuttpasienter, barn, kreftpasienter og andre syke.
– Alt dette ble jeg skikkelig opptatt av. Jeg befant meg mer og mer på CT-laben og fikk erfaring på alle typer vakter, sier han.
Fagstilling på CT ble derfor et langsiktig mål.
Først fikk Gundersen et vikariat som
fagradiograf på CT, som innebar både høyre lønn og større ansvar.
– Da ble jeg med på utviklingen av prosedyrer og protokoller. Etter noen år fikk jeg fast fagstilling på CT i Fredrikstad.
Tok etterutdanning
Videreutdanning i CT endte med en personlig lovnad for Gundersen.
– Jeg tok CT-videreutdanning 30 studiepoeng på det som nå heter OsloMet, i 2009. Jeg fikk tillatelse til å benytte CT-maskinen for å gjøre oppgaver i helgene, sier han og mimrer over lovnaden:
– Dette er min siste eksamen, tenkte jeg. Nå var det nok arbeid med den formelle utdanningen. Dette står jeg for ennå, sier han med lett latter.
Gundersen var med å bygge opp en ny avdeling, etter flyttingen fra Fredrikstad til Kalnes. Å delta i prosessen med innkjøp og valg av leverandører ga god oversikt over teknologien. Dette fascinerte ham.
– Jeg jobbet ett år på Kalnes etter åpningen i 2015, så fikk jeg jobb som applikasjonsspesialist i Philips Norden. Det var den eneste CT-leverandøren jeg hadde erfaring med. Det var det vi hadde i Fredrikstad, og de som leverte CT-utstyret på Kalnes, forteller han.
I Philips ble det mye reising. Utstyret ble mer avansert, og med tiden har han lært opp både radiografer, røntgenleger og fysikere i CT-maskiner og software.
– En ting som var veldig gøy, var å møte veterinærer i Sverige. De skannet katter og hunder! Det var utrolig gøy, for de hadde så god tid til å jobbe grundig. For de ville lære det nye med CT, forklarer han.
Gundersen måtte lese kundene og skjønne hva som passet i organiseringen av opplæringen han ga til de ulike kundene.
Support over nett
– Rundt om i Norden besøkte jeg mange små og store sykehus. Jeg lærte noe nytt hver gang uansett hvor jeg var. Under korona holdt jeg flere webinar, samt logget meg på hjemmefra for å hjelpe folk med CT-utstyret «remote.»
Gundersen kommer på et
eksempel. Han ble kontaktet fra et mindre sykehus som hadde en akuttpasient. Radiografene skulle gjøre en undersøkelse de aldri hadde gjort på denne pasientgruppen.
– Jeg logget meg inn på deres CT for å hjelpe med protokollen som måtte til for at radiografen på det sykehuset kunne gjøre undersøkelsen. Bildene ble videresendt til universitetssykehuset, som ga lokalsykehuset ros for kvaliteten undersøkelsen hadde. Uten så bra kvalitet på bildene ville de ikke funnet ut av diagnosen så raskt, forteller han.
– Vi satt på hver vår geografiske plass i Norge, var skikkelig fornøyde og kunne klappe oss selv på skuldra, forteller han litt muntert.
Gundersen har sluttet i Philips og jobber nå som fagradiograf på CT ved sykehuset i Drammen, der han blant annet driver opplæring på Siemens CT. Han har nettopp vært med på ny anbudsrunde i Vestre Viken. Ny innsikt i nytt utstyr fenger fortsatt.
– Da får jeg se hvordan de fire store leverandørene av CT-utstyr her i Norge tenker på framtiden. Det er kommet mye kunstig intelligens (AI). Både software, og rekonstruksjon av bilder med AI kommer det mer og mer av. Nyhetene virker veldig lovende, og vi får noe av det på sykehuset i Drammen over påske, forklarer han.
– Snart kan radiologene sende bilder til en server hos en AI-leverandør, og så får man automatisk en rapport i retur, som man velger å godta eller ikke. Rapporten forteller om diagnosen etter ulike undersøkelser.
Detektorene i CT-maskiner blir det forsket på av flere leverandører.
– Fotontellende detektorer har vært på forskerstadiet i mange år i flere firmaer. Én av leverandørene har CT med fotontellende detektorer for salg i dag. Fordelen er å få bedre bilder til en lavere dose stråling, sier han.
– Dual energy er også noe som gjør hverdagen mer fargerik. CT-bilder er fra før laget i gråtoner. Nå kan man hente ut
«Jeg fikk prøve ut og lære CT med spennende pasienter og bilder. Jeg ble raskt interessert i undersøkelser og håndtering av bildemateriale, og dette var spennende, selv på en 4-slice CT som vi hadde i 2004.»
fargebilder så man ser sykdommen i ulike farger. Fordelen er at det kan bli enklere å se flere ting, sier han og oppsummerer.
– AI er man godt i gang med.
Faglighet viktig
– Hva annet er viktig for yrket fremover?
– Personell. Fagligheten til de som jobber.
Å beholde de som er på hver arbeidsplass, er en utfordring. Vi vet flere radiografer trengs. Det skal opprettes flere strålesentere.
Man vil derfor i fremtiden trenge flere stråleterapeuter, og det kan virke motiverende, sier han.
– Lønn er et virkemiddel. Arbeidsmarkedet på Østlandet er ganske flytende. Man kommer seg langt på en times reisevei om det er nødvendig. Nå jobber jeg i Drammen, men i mai skal jeg starte hos Evidia (gamle Aleris røntgen) i Sarpsborg, siden jeg bor i Fredrikstad.
Da Gundersen jobbet for Philips, samarbeidet han med det han kaller de dyktige fagradiografene på Ahus.
– Vi utviklet en dynamisk CT-undersøkelse med «puste-gating» på barn for å diagnostisere tracheomalacia. Denne metoden hadde til da ikke vært brukt til slik diagnostisering på Philips-CT før, men vært brukt i forbindelse med CT-planlegging av stråleterapi. Utstyret og metoden er så detaljert at det får ut detaljer i forskjellige faser i innpust og utpust, forteller han.
– I forkant av første pasient forhørte jeg meg med Philips-kolleger verden rundt, men ingen hadde erfaring med dette, forklarer Gundersen.
– Metodene som fantes før for å undersøke «tracheomalcia», var ikke så sensitive.
Jeg var med og skanne de fire-fem første pasientene. Vi kunne lage en video som viste bronkiene i bevegelse i innpust og utpust til en lav stråledose. Alle involverte var meget imponerte, sier han.
Å få til noe sånt sammen med kolleger gir Gundersen noe ekstra.
– Radiografer, radiologer, fysikere, klinikere. Vi har jobbet sammen om den nye metoden. Det gir en mestringsfølelse når jeg ser at vi får til ting som dette. Det å dele kunnskap med de rundt meg gir en god innvendig følelse, sier Gundersen. n post@holdpusten.no
Styremedlem i NRF Vestre Viken (til mai 2023)
Varamedlem/styremedlem i NRF (2015–2021)
Ulike perioder som foretakstillitsvalgt NRF Østfold (sist i 2015)
Fagartikkelen er basert på forfatterens masteroppgave.
Bakgrunn
Det er en økende populasjon av geriatriske personer (over 65 år) i verden, og i Sverige bor 36 prosent av befolkningen på sykehjem eller mottar hjemmesykepleie (1). Geriatriske personer har ofte mer porøs benstruktur og dårligere koordinasjon, hvilket øker risikoen for fall og påfølgende hoftefraktur (2-3).
Studier har vist (6-7) at det kan være risikofylt for geriatriske pasienter å ligge på akuttmottaket når de ikke har en fraktur, der ventetiden kan være flere timer. Disse pasientene skulle med fordel kunne undersøkes i sitt eget hjem om muligheten finnes, ettersom pasienter med kognitive vanskeligheter kan oppleve stort ubehag ved et sykehusbesøk (8).
«All feedback från patienterna och anhöriga och [personal på] boende är att de känner att det äntligen är någon som bryr sig om de svagaste i samhället.»
Tidligere seksjonsleder på røntgen
Ved å utnytte en mobilrøntgenmodalitet kan geriatriske pasienter som behøver mer hjelp få, sin undersøkelse i hjemmet. De pasienter som har en fraktur, blir da transportert direkte til den ortopediske avdelingen uten å besøke hverken akutten eller røntgenavdelingen (8-9).
Mobilrøntgen utenfor sykehuset var tilgjengelig i Norrköping fram til slutten av 2021 da covid-pandemien krevde økt behov for bemanning på sykehuset
ettersom mobilrøntgen bemannes av radiografer på samme måte som andre røntgenlaber.
Pasienter med hoftefrakturer trenger behandling så fort som mulig for å unngå store komplikasjoner, og for å få bedre rehabilitering (4). I Ôstergötland, der Norrköping lugger, har det siden 2009 eksistert et tilbud der ambulansepersonell frakter pasienten direkte til røntgen og så til en ortopedisk avdeling ved positivt radiologisk funn.
«Alltså de som bor på boenden är ju oftast dementa, för det finns inga boende för klara patienter. Och det förvärrar ju bara förvirringstillstånd att komma in på sjukhus.»
Spesialsykepleier på den ortopediske avdelingen
Hofteprosessen er en prosess som skall involvere så få instanser som mulig, og gir en raskere pasientbehandling, noe som kan resultere i bedre rehabilitering etter operasjon (5). Den lokale rutinen er at SOS alarm (AMK) ringer ambulansen og ved mistenkt hoftefraktur starter
Alarm til innleggelse
Alarm til røntgenundersøkelse
Henvisning til undersøkningsstart
ambulansepersonale prosessen på plass, hvorpå en sykepleier på akutten bestiller røntgenundersøkelsen.
Studiens hensikt var å undersøke mulighetene for å implementere mobilrøntgen i hofteprosessen, og for å se på hvordan denne implementeringen kan redusere unødvendige sykehusbesøk for geriatriske pasienter, samt påvirke pasientflyten på akuttmottaket og den ortopediske avdelingen.
Studien er todelt med både en kvantitativ og en kvalitativ del. Den kvantitative delen var en retrospektiv datainnsamling som måler tidsintervaller fra både mobilrøntgenmodaliteten og ambulansens hofteprosess.
Den kvalitative delen av studien ble utført via semi-strukturerte intervjuer med personell fra røntgenklinikken, den ortopediske avdelingen, akuttmottaket og ambulansetjenesten. Den todelte metoden er tatt i bruk på grunn av vanskeligheten med å sammenligne en akuttjeneste som ambulansen med en sub-akuttjeneste som mobilrøntgen. Den kvantitative delen sammenligner aktuelle tidsintervaller, og den kvalitative delen kan beskrive oppfatningen av personalet som blir påvirket av mobilrøntgen, noe som gir et mer
Tiden fra SOS-alarm ringer inn ambulansen til sykehjemmet og til pasienten innlegges på den ortopediske avdelingen
Tiden fra ambulansen blir tilkalt av SOS-alarm og til pasienten får sin røntgenundersøkelse
Tiden fra mobilrøntgen-henvisningen skrives, til undersøkelsen starter i pasientens hjem
Henvisning til innleggelse Tiden fra mobilrøntgen-henvisningen skrives, til pasienten innlegges på den ortopediske avdelingen
Røntgenundersøkelse til innleggelse
Henvisning til innleggelse samme dag
Tiden fra mobilrøntgenundersøkelsen starter i pasientens hjem, til pasienten innlegges på den ortopediske avdelingen
Tiden fra mobilrøntgen-henvisningen skrives, til pasienten innlegges på den ortopediske avdelingen innenfor samme dag
Tabell 2: Tabellen viser gjennomsnittstiden fra starten på hofteprosessen til innleggelse.
Variabel N (Pasienter)
«Alla de som är negativa fynd som inte har någon annan åkomma. Då har man sparat en ambulanstransport in till sjukhuset på alla de då.»
Enhetssjef på akuttmottaket
helhetlig bilde av mobilrøntgens innflytelse på hofteprosessen.
Aktuelle variabler ble lagt inn i det statistiske programmet SPSS for å måle tidsintervallene mellom ambulansen og mobilrøntgen.
«Hela röntgenavdelningen har bemanningsbrist just nu, varför mobilröntgen inte används just nu.»
Seksjonsleder på røntgenklinikken
Resultat
I tidsrommet som mobilrøntgen var aktivt i Norrköping, fikk 706 pasienter en røntgenundersøkelse i sitt hjem. 216 pasienter fikk undersøkt bekken/hofter, og av disse var det 41 pasienter med positivt funn. Av pasientene med positivt funn ble 20 (9,25 %) innlagt på sykehuset på grunn av en akutt fraktur.
Av pasientene som ble undersøkt via hofteprosessen, inngikk 43 pasienter, mens 6 pasienter ble ekskludert på grunn av feilaktig utfylt pasientjournal.
Kvantitativ del
Tabell 2 viser til gjennomsnittstiden mellom en røntgenhenvisning ble skrevet til pasienten ble innlagt etter en mobilrøntgenundersøkelse kontra gjennomsnittstiden mellom da ambulansen ble tilkalt av
Underkategori Kategori
Fokus på individet
1) Personsentrert omsorg (PSO) Trygghet i hjemmemiljø
Rask pasientflyt
Belastning på røntgenklinikken
2) Personellutfordring Interprofesjonelle utfordringer
Bildekvalitet som utfordring
Samarbeid innad i røntgenklinikken
3) Ulike samarbeidsformer Interprofesjonell kommunikasjon
Avlastning for akuttmottaket
4) Ressursbesparende arbeid Økonomiske besparelser Reduksjon av unødvendige innleggelser
Tabell 3: Tabellen viser at gjennomsnittstiden fra røntgenhenvisning til undersøkelse med mobilrøntgen var x timer, hos de 11 pasientene der undersøkelsen ble utført samme dag som henvisning ble skrevet.
Variabel N (Pasienter)
samme
(minutter) Standardavvik
112-alarm og når pasienten ble innlagt.
I figuren 1 påvises en tydelig tidsforskjell på tiden mellom ambulansens gjennomsnittstid og mobilrøntgens gjennomsnittstid representert av variablene «alarm til innleggelse» og «henvisning til innleggelse». Figuren viser tydelig «ekstremverdier» som skapes av mobilrøntgen i tilfeller hvor pasienten har måttet vente en hel dag på å få sin røntgenundersøkelse. I disse tillfellene har det ikke vært bemanning på mobilrøntgen, og personalet på sykehjemmet har bedømt at pasienten har kunnet vente til dagen etter.
Som variabelen «henvendelse til innleggelse samme dag» viser, er de mest ekstreme verdiene ekskludert for å kun få frem pasienter som er utført innenfor samme døgn. Disse resultatene viser potensialet til mobilrøntgens utkjøringstid, men gir også et større bortfall enn ved «henvisning til innleggelsen».
Kvalitativ del
I intervjuprosessen ble 10 personer invitert til å delta og 6 av disse ble videre inkludert til intervju da 4 av de inviterte personer ikke ville delta i studien. Intervjuene ble analysert ved hjelp av innholdsanalyse, hvor innholdet ble kodet og videre abstrahert til subkategorier og kategorier. Analysen resulterte i fire hovedkategorier, hver med tilhørende underkategorier;
«Man har ju inte den apparat som man är van vid, man har inte de hjälpmedel man
är van vid.»
Tidligere seksjonsleder på røntgenklinikken
Personsentrert omsorg (PSO) er et konsept for å holde pasienten i fokus der deres behov blir fulgt. Ved å utføre røntgenundersøkelser i pasientens hjem underletter røntgenklinikken for pasienten som kan ha vansker med et sykehusbesøk.
De pasienter som kan bli hjemme, får en redusert risiko som følge av at de ikke behøver å vente så lenge i akuttmottak ved negativt radiologisk funn. Ifølge personalet på den ortopediske avdelingen får pasientene mindre kognitive problemer av å få bli værende i sitt hjem enn å være innlagt på sykehuset.
Mobilrøntgen kan redusere mengden pasienter på akuttmottaket når det viser seg
«[Det är] väldigt trevligt att ha det här interprofessionella samarbetet mellan olika yrkesgrupper, det blir väldigt dynamisk. Det kunna vara roligt och effektivt för patienten.»
Tidligere seksjonsleder på røntgenklinikken
at mange av de pasienter som røntgenundersøkes, har negative funn. Pasienter med negative funn behøver heller ikke sykehustransport eller å bli innlagt, noe som sparer både ambulansetjenesten og den ortopediske avdelingen.
I intervju med seksjonsleder på røntgen kommer det frem at det er vanskeligheter med bemanning på mobilrøntgen på fulltid, samt at mobilrøntgen kan være en krevende modalitet, noe som gjør at radiografene behøver erfaring for å bruke apparatet.
Det er flere parter som er delaktig i mobilrøntgenprosessen – røntgenklinikken, ambulansetjenesten, personalet på sykehjemmene og den ortopediske avdelingen. Alle disse partene påvirkes av mobilrøntgen og krever mye kommunikasjon og samarbeid.
Resultatene viser at det var 9,25 % av pasientene som ble undersøkt med mobilrøntgen som behøvde å transporteres inn til sykehuset da de kunne få behandling i sitt hjem. Dette kan vise til en mulig frigjørelse/lettelse av akuttmottakets personale da færre pasienter blir sendt til akutten.
En annen potensiell fordel er knyttet til ambulansetjenesten, som ikke behøver å transportere pasienten til sykehuset (10;12).
Mobilrøntgens gjennomsnittstid var mye lengre enn ambulansens, noe som kan forklares med at mobilrøntgen er en sub-akutt tjeneste som ikke bemannes hver dag. Dette har ført til at flere pasienter har ventet til dagen etter at henvisningen ble skrevet, før de fikk sin undersøkelse.
I de tilfeller der mobilrøntgen kunne dra ut til pasienten innenfor samme dag, var det tilfeller der mobilrøntgen hadde lik utkjøringstid som ambulansen, noe som gir mobilrøntgen et potensial til å skulle kunne agere like hastig som en ambulanseutkjøring.
Lignende funn er også gjort av Dozet, et al. (2016) der undersøkelser kunne utføres akutt av mobilrøntgenenheten (10). Dette potensialet er da basert på en konstant bemanning ved mobilrøntgentjenesten ettersom mobilrøntgen må ha muligheten til å kjøre ut akutt til en pasient.
Resultater fra studien antyder at bemanningsmangelen som eksisterer i Sverige, gjør en optimal bemanning på en lavproduserende enhet som mobilrøntgen vanskelig. Det krever mye arbeid og ressurser fra røntgenklinikkens side for å holde i gang en mobilrøntgentjeneste, spesielt om det er vanskelig å ansette radiografer, som er de som bemanner både røntgenlabb og mobilrøntgen (11). Dette ble også nevnt i intervjuene:
«Hela röntgenavdelningen har bemanningsbrist just nu, varför mobilröntgen inte används just nu.»
Seksjonsleder på røntgenklinikken
Det finnes en potensiell økonomisk besparing ved økt bruk av mobilrøntgentjenesten ettersom det er færre pasienter som transporteres inn til sykehuset. De pasienter som undersøkes av mobilrøntgen og ikke behøver å bli transportert inn til sykehuset, gir en besparing til regionen som betaler for sykehustransport da mobilrøntgen er en mindre årlig kostnad enn de potensielle sykehustransportene (12).
Konklusjon
Mobilrøntgen har vist seg å være en verdifull tjeneste for pasienters helse og sikkerhet som en del av personsentrert omsorg. Tjenesten har også potensial til å lette arbeidsmengden for flere involverte profesjoner, blant annet ambulansearbeidere, ansatte i akuttmottak og ansatte på ortopedisk avdeling. Denne studien har funnet at det lokalt var en utfordring når det gjaldt responstid for mobilrøntgen, sammenlignet med en ambulanse, som del av hofteprosessen. Det er behov for mer forskning på mobilrøntgentjenesten. Resultatene fra denne studien gjenspeiler kun situasjonen i Norrköping kommune i Sverige, og kan ikke nødvendigvis generaliseres.
Takk til Radforum for veiledning i forbindelse med utforming av fagartikkelen. n
Underveis i utformingen av denne fagartikkelen har Radforum (Radiografifaglig forskningsforum), som er en del av NRF, bidratt med veiledning. De vurderer alle fagartikler som sendes til Hold Pusten, og dersom de mener at en fagartikkel kan heves med relativt enkle grep, får forfatteren/forfatterne tilbud om veiledning. Ta kontakt med Hold Pusten på post@holdpusten.no eller med Radforum på radforum@radiograf.no dersom du lurer på noe rundt dette.
1. Socialstyrelsen, Prochazka M. Vård och omsorg om äldre: Lägesrapport 2020 Socialstyrelsens publikationsservice; 2020 p. 8–121.
2. Amarilla-Donoso FJ, López-Espuela F, Roncero-Martín R, LealHernandez O, Puerto-Parejo LM, Aliaga-Vera I, et al. Quality of life in elderly people after a hip fracture: A prospective study. Health and Quality of Life Outcomes. 2020;18(1).
3. Dekhne MS, Thomas HM, Haider T, Mortensen S, Rodriguez EK, Weaver MJ, et al. Treatment and outcomes of basicervical femoral neck fractures: A systematic review. Journal of Orthopaedic Surgery. 2021;29(1):230949902110033.
4. Eriksson M, Kelly-Pettersson P, Stark A, Ekman AK, Sköldenberg O. ‘straight to bed’ for hip-fracture patients. Injury. 2012;43(12):2126–31.
5. Larsson, G., Strömberg, R. U., Rogmark, C., & Nilsdotter, A. Prehospital fast track care for patients with hip fracture: Impact on time to surgery, hospital stay, post-operative complications and mortality a randomised, controlled trial. Injury, 2016;47(4), 881–886.
6. Toppenberg MD, Christiansen TE, Rasmussen F, Nielsen CP, Damsgaard EM. Mobile X-ray outside the hospital: A scoping review. BMC Health Services Research. 2020;20(1).
7. Socialstyrelsen. Granberg M, editor. Statistik om akutmottagningar, väntetider och besök 2020 Socialstyrelsens publikationer; 2021 p. 1–4.
8. Eklund K, Klefsgård R, Ivarsson B, Geijer M. Positive experience of a mobile radiography service in nursing homes. Gerontology. 2011;58(2):107–11.
9. Jensen JM, Andersen PAB, Kirkegaard L, Larsen N, Most W, Nielsen D, et al. Exploring the patient perspectives of mobile X-ray in nursing homes – A qualitative explorative pilot study. Radiography. 2021;27(2):279–83.
10. Dozet A, Ivarsson B, Eklund K, Klefsgård R, Geijer M. Radiography on Wheels arrives to nursing homes - an economic assessment of a new health care technology in Southern Sweden. Journal of Evaluation in Clinical Practice. 2016;22(6):994–1001.
11. Björkman B, Fridell K, Tavakol Olofsson P. Plausible scenarios for the radiography profession in Sweden in 2025. Radiography. 2017;23(4):314–20.
12. Kjelle E, Kleven L, Olerud HM, Melberg HO. Cost analysis of mobile radiography services for nursing home residents in Southeast Norway. Journal of Evaluation in Clinical Practice. 2018;25(2):275–81.
Med Calmed CT1800 får dere den nyeste teknologien.
•Arbeider under hele undersøkelsen uten avbrudd.
• Automatisk kontroll av gassflyt og trykk.
•Unikt ftalatfritt slangesett med 90 ml ballong.
Finnes også uten ledning, med batteridrift.
Du er velkommen til å kontakte oss.
Innledning:
Det er sparsomt med skrevne dokumenter fra radiografiens barndom i Norge på 1970-tallet. Artikkelens hensikt er å beskrive radiografifagets historie ved å belyse arbeidssituasjonen og hvordan de først utdannede radiografene opplevde yrkessituasjonen. Problemstilling: Hvordan beskrives arbeidssituasjonen og opplevelser til nyutdannede radiografer på 1970-tallet i Norge?
Materiale og metode:
Kvalitativ forskningsmetode er anvendt. Semistrukturert intervjuguide ble utarbeidet og intervju med seks radiografer som var utdannet i løpet av 1970-årene, ble utført. Intervjuene ble analysert ved hjelp av innholdsanalyse der informantenes utsagn ble redusert til meningsfylte kategorier.
Resultater:
Fem kategorier ble identifisert utfra intervjuene: radiografi som håndverk, pasientmøter, selvstendighet og rollefordeling, opplæring og avansemuligheter og jobbtilfredshet.
Håndverksarbeidet besto av å fotografere med manuelle apparater der det ble benyttet analoge teknikker og filmfolie. Pasientmøtene var betydningsfulle og radiografene ønsket å utforme funksjonen som en kombinasjon av teknikk og paisentivaretakelse. Arbeidssituasjonen besto av å utføre selvstendig arbeid eller å samarbeide med leger. Å få opplæring ble ansett som å avansere. Radiografene var tilfredse med yrkesvalget.
Konklusjon:
Arbeidssituasjonen ble beskrevet som krevende. Etter digitaliseringen opplevde radiografene mer standardisering av arbeidsoppgavene. Dagens radiografer støter på noen av de samme utfordringene som de først utdannede radiografene: tilpasse egen fagutøvelse til andre helsearbeidere, balansere tidspress og pasientivaretakelse og tilpasse egen funksjon i takt med ny teknologi. Studiens kliniske relevans er å skape interesse for sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid.
Abstract:
Introduction:
The early years of radiography are sparsely documented in Norway in the 1970s. The purpose is to describe the history by highlighting the working situation and how the first qualified radiographers experienced the professional situation. Research question: How was newly qualified radiographers work situation and experience in 1970s?
Material and method:
Qualitative research method is applied. A semi-structured interview guide was developed and applied in interviews with six radiographers trained during the 1970s. The interviews were analyzed using content analysis where the informants` statements were reduced to meaningful categories.
Results:
Five main categories were identified from the interviews: radiography as a craft, patient meetings, independence and role distribution, training and advancement opportunities and job satisfaction. The craft work consisted of photographing with manual equipments and analogue techniques and film foil system. The radiographers felt that patient meetings were important and wanted to design the function as a combination of technique and patient care.
Their working situation consisted of carrying out independent work or working together with doctors. The radiographers felt that patient meetings were important and wanted to design the function as a combination of technique and patient care. Getting training was considered advancing. The radiographers were satisfied with their choice of career.
Conclusion:
The radiographers experienced a demanding period. After digitalization, radiographers experienced more standardization of their tasks. Today`s radiographers meet some of the same challenges as the first trained radiographers; adapt their own professional practice to other health workers, balance time pressure and patient care, and adapt their own function in line with new technology. The study’s clinical purpose is to create interest in connection between the past, present, and future.
Nøkkelord: Historie, radiograf, røntgenundersøkelser og arbeidsoppgaver
Interessekonflikter: Ingen
Innledning
Radiografifaget er et praktisk fag som i liten grad har beskrevet sin historie. Faget har teoretiske røtter i medisinsk vitenskapelig tradisjon der kunnskapen er tuftet på forskning utført av andre disipliner, som radiologi, fysikk og sosiologi (1).
Denne artikkelen er en del av et prosjekt som omhandler de første radiografenes historie. Prosjektet fokuserer på spørsmålene om hvordan de første radiografene opplevde utdanningstid og yrkesutøvelsen. Den første artikkelen «De første radiografene i Norge – yrkesvalget og utdannelsen» er utgitt i Hold Pusten i 2021. Denne artikkelen setter søkelys på yrkesutøvelsen til de først utdannede radiografene.
Radiografenes historie startet med utdanning av røntgenografer ved Oslo kommunale røntgenografskole i januar 1970 (2). Skolen tok opp 16 elever tre ganger i løpet av to år. Det var mange søkere til utdanningen, søkertallet varierte i de første årene fra 80 til 150 (3). Fram til 1974 fikk elevene dekket utgifter til opplæringen og hadde pliktår ved Oslo kommunale sykehus (4) etter avsluttet utdanning. Etter 1974 gikk skolen over til semesterordning der utdanningstiden var tre år. De tre første semestrene omhandlet i hovedsak teoretisk og praktisk sykepleie, i de tre siste semestrene rettet fokus seg mot teoretisk og praktisk arbeid som ble utført ved røntgenlaboratorier (3). Da de første radiografene startet yrkeslivet,
var det mange ledige stillinger ved røntgenavdelingene. I 1974 var det 200 ubesatte stillinger til radiografer/ røntgensykepleiere (3). Leger, røntgensykepleiere/radiografer, mørkeromspersonale, ingeniører/fysikere/teknikere og portører var ansatt ved avdelingene (4). Utstyr og røntgenundersøkelser ved røntgenavdelingen i 1970-årene:
Røntgenavdelingene var fotolaboratorier med film, mørkerom og fremkallingsmaskiner. Ved fotografering ble det benyttet kassetter. Eksponerte kassetter ble sendt fra laboratoriene inn til mørkerommet der filmen ble tatt ut og sendt gjennom fremkallingsmaskinen. Deretter ble røntgenbildet hengt opp til demonstrasjon for legene (5). Etter demonstrasjonen ble bildene arkivert i hyller med konvolutter. I 1970-årene kom de første fremkallingsmaskinene slik at det var både fremkallingsmaskiner og mørkerom i avdelingene.
I 1970-årene førte den teknologiske utviklingen kombinert med framskritt i datateknologi til nye metoder innenfor radiologien; ultralyd, computertomografi (CT) og digital subtraksjonsangiografi (5).
Computertomografiens opprinnelse startet med plateselskapet «Electrial and musikal industri», EMI (6). De tjente store summer på artister i 1960-årene takket være blant annet popgruppa The Beatles. EMI hadde egen forskningsavdeling der ingeniøren Godfrey Hounsfield utviklet den første EMI-hode-skanneren som kom på markedet i 1971 i London (6). Men selskapet fikk økonomiske problemer og medisinske utstyrsfirma overtok Hounsfields oppfinnelse og videreutviket scanneren.
Ullevål sykehus fikk den første CT-maskinen i Norge i 1975 (5). De første computertomografer var egnet
kun for caput-undersøkelser, blant annet på grunn av lang eksponeringstid, ett scan tok 30 minutter (5). I 1977 ble de første helkroppsscannere tatt i bruk ved regionsykehuseen i Tromsø og Trondheim og ved Rikshospitalet (5). CT ble ansett som en revolusjon innen røntgenfaget og var starten på en stor digitaliseringsutvikling (7).
Vanlige røntgenundersøkelser i 1970-årene var skjelettundersøkelser, thorax-undersøkelser, mage-tarmundersøkelser med og uten gjennomlysning, nyre- og galle-undersøkelser og angiografi av hjerne, abdomen og ekstremiteter (5).
Radiografenes arbeidsoppgaver var å samle inn opplysninger fra pasienten, planlegge røntgenundersøkelsen med riktig apparatur og eksponeringsverdier, gjennomføre trygg og korrekt undersøkelse ved å beskytte pasienten for unødvendig stråling, ivareta hygiene og etisk standard. I tillegg skulle radiografen være ajour med førstehjelpsutstyr, prosedyrer og sikkerhetsbestemmelser i forbindelse med medikamenter (4). Utover en slik ren funksjonsbeskrivelse er det lite kunnskap om hvordan radiografene selv opplevde arbeidssituasjon. Store endringer i radiografifaget krever verdsettelse av den tidlige faglige historien slik at nåtiden og framtiden kan bli forstått ut fra fortiden (8, 9).
Hensikt og problemstilling Artikkelens hensikt er å beskrive radiografifagets historie ved å belyse arbeidssituasjonen og hvordan de først utdannede radiografene opplevde yrkessituasjonen. Problemstilling: Hvordan beskrives arbeidssituasjonen og opplevelser til nyutdannede radiografer på 1970-tallet i Norge?
Denne studien tar sikte på å utforske den sosiale virkeligheten slik den ble erfart av de første radiografene i Norge, og det er følgelig valgt kvalitativt forskningsdesign (10). For å finne svar på problemstillingen, er det utført semistrukturerte intervjuer slik at hendelser kan bevares som ellers ikke vil være tilgjengelige å presentere for framtidens radiografer. Nye perspektiver og tolkninger på radiografenes historiske begivenheter kan oppdages (9, 11). Materiale i studien er intervju med noen av de først utdannede radiografene i Norge. Teoribakgrunn er hentet fra publiserte kilder som både er primær- og sekundærkilder, sekundærkilder er fagtidsskriftet Hold Pusten.
For å finne fram til et utvalg der informanter hadde ulike erfaringer og var en del av historien, benyttet jeg eget radiografifaglige nettverk og anbefalinger i radiografkollegiet, i tråd med metodiske anbefalinger (12,13).
Utvalget består av fem radiografer og en røntgensykepleier/radiograf. Intervjuene er utført våren 2018.
Utvalget består av fem kvinner og én mann, alle er født i slutten av 1940eller i 1950-årene. Informantene har mange års yrkeserfaring fra ulike røntgen- og stråleterapiavdelinger. Tre av informantene har jobbet som lærer, og alle har ledererfaring. Informantenes utdanningsbakgrunn var homogen, men yrkeserfaringen varierte. Denne variasjonen gir utvalget robusthet, samtidig som det styrker troverdigheten.
Jeg sendte e-post eller ringte radiografene. Alle jeg kontaktet, var positive til å delta, unntatt én som avslo siden hun tenkte lite på den tiden. Det første intervjuet ble gjennomført per telefon, de resterende på kontor eller møterom ved Universitet i Tromsø eller ved OsloMet. Intervjuene varte fra cirka 45 minutter til litt over en time. Intervjuene var individuelle, unntatt ett der to informanter ønsket å delta samtidig. Intervjuguiden ble utviklet etter lesing av historieutvikling i andre helsefag, for å dekke temaene: utdannelse
og den første tiden som yrkesaktiv. Intervjuguiden ble kun brukt som mal, når informantene ville fortelle historier, ble de ikke avbrutt. På denne måten forløp intervjuene forskjellig ut fra hva radiografene vektla. Samme intervjuguide ble benyttet i artikkel om radiografenes yrkesvalg og utdannelse (2). Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert få dager etter intervjuene. Informantene kom fram med subjektive oppfattelser og besvarte spørsmålene på ulik måte.
Analyse
Kvalitativ analyse av intervjuene er utført ved innholdsanalyse (14) der informantenes utsagn reduseres til meningsfylte kategorier. Gjennom analysen kom det fram kategorier som viste hvordan de først utdannede radiografene erfarte den første tiden som yrkesaktiv. Empiri som omhandlet samme tema ble samlet i en kategori. Intervjuene er analysert ved hjelp av Svennevigs modell for å analysere tekst, som beskrives som kritisk tekstanalyse (15). Her er sammenheng mellom tekst og kontekst en viktig del av analysen. Analysen har foregått ved benyttelse av de fire stegene forståelse av konteksten, beskrive teksten, tolke teksten og forklare teksten som et produkt av konteksten (15).
Etiske vurderinger
Studien er basert på frivillig, skriftlig samtykke om deltagelse. Det ble gitt informasjon om studien og om retten til innsyn og konfidensialitet. Informantene fikk beskjed om at det er mulighet til å trekke seg fra studien når som helst uten begrunnelse (12). Ingen informanter trakk seg fra studien. Informantene omtales med fiktive navn for å forhindre identifisering av personene, og deres uttalelser er gjengitt i kursiv. Lydbåndopptak av intervjuene er oppbevart i låst skap i låst kontor, utilgjengelig for andre. Siden studien inneholder personopplysninger ved at det er benyttet lydopptak, ble studien meldt og registrert av personvernombudet i Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, prosjektnummer 59399.
Resultater
Fem kategorier framkom av analysene: Radiografi som håndverk,
pasientmøter, selvstendighet og rollefordeling, jobbtilfredshet og opplæring og avansemuligheter.
Radiografi som håndverk
Radiografene framstiller arbeidet som håndverksarbeid som var komplisert og omfattende å utføre. Apparatene måtte stilles inn manuelt, og pasientenes anatomi måtte vurderes og ses i sammenheng med hvilke innstillinger som skulle benyttes på sjaltepult. Radiografene uttrykker at de måtte tenke på hvordan de skulle få fram et godt bilde ved hjelp av eksponering, og at de måtte ta hensyn til hvilken patologi som var forventet. Bjørg sier det på denne måten:
Det var et håndverk, å stille inn pasienten, du måtte se, du måtte tenke anatomi, strålegang, du måtte tenke når du skulle vinkle, du måtte ta hele faget inn i tenkninga når du jobbet.
Radiografene forteller om to store omveltninger for faget. Det ene var CT-maskiner i avdelingene, det andre var avvikling av mørkerom der arbeidet med fremkalling og fiks var helseskadelige. Ellinor sier:
I 1970 fikk vi fremkallingsmaskin, det tok 12 minutter før bildene kom ut, det var helt fantastisk å slippe håndfremkalling.
Radiografene beretter om hvordan digitaliseringen endret arbeidshverdagen. Undersøkelsene ble enklere å gjennomføre, og det ble mindre pasientkontakt. Arne reflekterer over hvordan arbeidet artet seg før og etter digitaliseringen:
Den teknologiske utviklinga innenfor røntgen har vært fantastisk. Da vi fikk CT maskin, var det bare å trykke på knapper, alt gikk automatisk. Før var alt manuelt, du måtte vite hva du gjorde, men i dag er det bare tastatur og skjerm og velge prosedyre.
Radiografene hevder at de ønsket å være gode både på teknikken og på å ta godt vare på pasientene. Selv om det var et stort arbeidspress, ble pasientene ivaretatt. Det var nødvendig å samtale med pasientene da rekvisisjonene ofte var mangelfulle. Radiografene var oppmerksomme på hvordan pasientene opplevde undersøkelsene, som ofte var
tidkrevende og ubehagelige for pasientene. May sier:
I den tiden gjorde vi luftencephalografi. Denne og noen andre undersøkelser var fryktelig ubehagelige for pasientene.
Kontrastmidlene førte til daglige bivirkninger. Radiografene måtte være i beredskap for å håndtere reaksjoner som urticaria, oppkast eller anafylaktisk sjokk. Ansvaret og medfølelse med pasientenes situasjon kommer fram i radiografenes uttalelser. Samtidig beriket pasientmøtene radiografenes arbeidsdager. Arne uttaler:
Pasientkontakten var en viktig del av jobben, jeg syntes det var givende.
Marianne trekker fram en episode hun har tenkt mye på i ettertid der hun ikke ivaretok pasienten på en god måte. På grunn av respekt for legene ville hun ikke påpeke legenes oppførsel overfor pasienten. Hun sier:
En gang skulle en doktor lære opp en annen på hysterosalpingografi. De plasserte pasienten med føttene opp i fotholdere, i gynekologisk stilling. Doktorene satte seg nede i fotenden og skulle sette inn et kateter vaginalt på pasienten. Den ene doktoren instruerte og lærte opp den andre. Mens de holdt på, ble det noe morsomt og de lo. Da undersøkelsen var ferdig, og kvinnen kom ned fra benken, var hun sint. Jeg syntes det var vondt at jeg ikke hadde stoppet det som skjedde.
Selvstendighet og rollefordeling
Radiografene samarbeidet i hovedsak med leger og assistenter. Analysen viser at radiografene erfarte at de hadde selvstendige arbeidsoppgaver både når de utførte røntgenundersøkelser med assistent, og når de selv var assistent for legene. De beskriver jobben som selvstendig med varierte arbeidsoppgaver. Selv om de hadde ansvaret for pasientene og bildekvaliteten, var det legene som godkjente bildene og bestemte. Radiografene kunne ikke komme fram med egne meninger som var ulik legenes. Det var hierarki, overlegen var øverst, så legene, oversykepleieren, radiografene, assistentene og mørkeromspersonalet. Når radiografene jobbet med skjelettfotografering var det vanligvis en assistent som utførte forefallende arbeid. De fant fram gamle røntgenbilder, klargjorde pasientene før undersøkelsen, hentet utstyr, ryddet,
fremkalte bilder og hengte opp bildene for demonstrasjon for legene og arkiverte bilder. Marianne uttaler:
I avdelingen var det en kultur for å være en underdanig. Alt skulle styres ut fra hva doktoren ville. Vi hadde stor respekt for doktorene.
Radiografene forteller at det var noen få leger som diskuterte faglige problemstillinger med radiografene. Radiografene kommer fram med flere historier om hvordan de ønsket å vise fram sine kunnskaper når de jobbet sammen med legene. De sier at legene hadde gitt sykepleierne opplæring, men radiografene som hadde hatt undervisning av andre yrkesgrupper, hadde opparbeidet seg tekniske kunnskaper som legene manglet. Radiografene ble stolte når de kunne tilføre noe nytt. Bente forteller om en episode der hun endret rutinene med innmating av filmer i filmmagasinet ved gjennomføring av angiografiundersøkelser slik at stråledose til pasienten ble redusert. Hun sier:
Overlegen var veldig imponert over at jeg kunne bruke klokkene på angiografi slik at stråledosen til pasientene ble redusert.
Opplæring og avansemuligheter
Flere av informantene sier at det var krevende å utføre yrket på en kompetent måte da de var nyutdannet. De forteller at den første tiden var en hard læreperiode, spesielt det å jobbe på skallebordet og fotografering på operasjonsstue. Når radiografene hadde fått opplæring på generell røntgen, kunne de få opplæring på andre laboratorier, som blant annet angiografi og CT. Å få opplæring på disse laboratoriene ble ansett som å avansere. Marianne forteller:
Så fikk jeg lære meg angiografi. Det var spennende å gå videre og få mer ansvar. Etter det fikk jeg lov til å jobbe på CT.
Ved CT-undersøkelser utførte radiografen undersøkelsen mens legen satt i sjalterommet og bestemte hvilke serier som skulle utføres. Radiografer som først fikk opplæring på CT, var de det ble «satset på», det var de flinke radiografene. Arne sier:
Det var greit å lære CT, det var bare å legge opp pasienten og sette i gang.
Så var det bare å sette seg på en stol og trykke på apparaturen. Her var det mindre pasientkontakt enn på de andre undersøkelsene.
Etter hvert fikk alle radiografene opplæring på CT. Ellinor var leder på en røntgenavdeling i mange år. Hun trekker fram hvordan teknologiske endringer førte til endring av fagutøvelsen:
Teknologien eksploderte, fremkalling av bilder gikk raskere, vi fikk CT. Det var mye opplæring og mye nytt, det var interessant. Det var litt slåsskamp om å få opplæring, «nå er det min tur», og alle måtte ha like lang tid på CT. Teknologisk ble radiografene flinke, men kanskje var radiografer blitt litt for dårlig på den generelle delen, det var mer prestisje å få opplæring på CT.
Jobbtilfredshet
Radiografene forteller at de var fornøyde med yrkesvalget. De beskriver faget som interessant, samtidig som det har vært utfordrende og krevende på grunn av at faget har vært i stadig utvikling. Jobben var spennende, uforutsigbar og utfordrende, spesielt det å jobbe med pasienter i akutte situasjoner. Radiografene fant verdi i det å hjelpe pasientene. Noen sier at de har alltid trivdes med jobben som radiograf og aldri angret på yrkesvalget, mens andre syntes det var mer spennende å jobbe som leder da arbeidet på laboratorium opplevdes etter hvert som rutine. Marianne sier: Det var veldig spennende å jobbe på røntgen. Jeg ville aldri hatt et annet yrke, det har noe å gjøre med at du jobbet i det akutte, det var uforutsigbart, du hadde nesten adrenalinkikk, du var med på å berge liv. Den takknemligheten som du opplevde når pasienten forlot deg og var fornøyd, det var en verdifull side ved jobben.
Resultatene viser at utøvelse av radiografifaget i 1970-årene var omfattende, undersøkelsene tok lang tid og krevde nøyaktighet. Radiografene opplevde utøvelsen som krevende og selvstendig, de hadde ansvar for eksponeringsverdier, strålevern og pasientivaretakelse. Ansvaret for pasientene krevde årvåkenhet fra radiografens side. Ved noen
laboratorier hadde radiografene en selvstendig jobb, mens ved andre laboratorier hadde de assistentrolle i samarbeid med leger. I denne tiden startet radiografene å utvikle sin faglige identitet.
Yrkesrollen og kompetansekrav Resultatene tyder på at radiografene ikke alltid opplevde at de var kompetent til å gjennomføre de komplekse arbeidsoppgavene som nyansatte. Rekvisisjonen var ofte ufullstendig slik at radiografen måtte være oppmerksom på pasientens tilstand og vurdere pasienttiltak kombinert med ulike projeksjoner, noe som også dagens radiografer opplever (16). Funksjonen beskrives av radiografene som utfordrende med vekslende arbeidsoppgaver. Dette er i tråd med Hager (17) som sier at de fleste praksissituasjoner krever avanserte ferdigheter. Å se på praksis som rent håndverk slik Aristoteles beskrev techne (18) vil være en forenklet fremstilling av radiografipraksis. Dette kommer frem når radiografene poengterer viktigheten av å forstå hvordan apparaturen fungerte, ha innsikt i bildekriterier og kunne se sammenhengen mellom posisjonering, strålegang og anatomi. Denne teoretiske kunnskapen omtaler Aristoteles som episteme. Når radiografen er opptatt av hvordan egen oppførsel påvirker pasientenes opplevelse, fremkommer også praktisk klokskap som Aristoteles omtaler som phronesis (18).
Resultatene viser at det medisinsktekniske utstyret endret seg i takt med den digitale utviklingen, noe som førte til andre arbeidsoppgaver for radiografene innen data og databehandling. Dette bidro til at det ble stilt andre kompetansekrav til radiografene samtidig som teknologien førte til automatisering. Radiografene i denne studien syntes det var enklere å utføre funksjonen når utstyret ble digitalisert. Den teknologiske utviklingen har bidratt til forenkling, noe som kan føre til andre krav og nedgradering av tidligere kompetansekrav (19). Dette samsvarer med funn i denne studien der det blir påpekt at digitalisering har ført til at radiografene «har mistet noe», tidligere måtte radiografene «vite hva de gjorde» ikke kun velge prosedyre.
Radiografens ansvar Radiografene hadde ansvar for bildekvalitet og pasienten (20). Når det måtte gjøres hurtige beslutninger, krevde det både rask oppfattelse av situasjonen, løsningsorientering og beslutningstaking slik Kirkevold (21) fremhever. I faglig forsvarlig radiografutøvelse skulle radiografen kunne håndtere en akutt, kritisk situasjon der pasientens tilstand kunne endre seg raskt. Kontrastmidlene som ble benyttet, førte ofte til bivirkninger slik at radiografene måtte være årvåkne. Resultatene tyder på at det handlet om å ha kunnskaper, ferdigheter og profesjonell trygghet til å stå i den komplekse situasjonen. Dette samsvarer med studien til Coffey et al. (22) som viser at opplevelse av kompetanse, trygghet og selvtillit har stor betydning i profesjonsutøvelse der pasientene har spesielle behov.
Resultatene i denne studien tyder på at radiografene tilpasset seg det hierarkiske systemet i avdelingen. Radiografene forteller at legen bestemte, noe som stemmer med Vigelands (23) beskrivelse av de første radiografene som legens medhjelper, ikke som selvstendige profesjonsutøvere. Denne studien samsvarer med Vigelands (23) studie ved at radiografene i samhandling med leger tolket deres reaksjoner og innrettet seg etter dette. Ved gjennomføring av noen undersøkelser hadde radiografen selvstendig ansvar. Her ledet radiografen arbeidet på laboratoriet, mens assistenter hjalp til. Det paradoksale var at selvstendigheten likevel innebar en underordning. Radiografen arbeidet i sykehus der organiseringen var hierarkisk, byråkratisk og fagspesialisert (24). Det byråkratiske sykehuset var preget av autoritetshierarki med mange ledd og ulike arbeidsoppgaver, noe som formet radiografens handlinger og holdninger. Radiografenes utsagn viser at når de ser tilbake på yrkeslivet, er alle tilfredse med yrkesvalget. De beskriver arbeidet som selvstendig med stort arbeidstempo. Hvordan dagens radiografer opplever arbeidspress, er beskrevet i en Fafo-rapport fra 2020 (19). Her fremkommer at radiografene
opplever høyt arbeidspress og lavere selvbestemmelse enn sammenlignbare yrkesgrupper (19). Et betimelig spørsmål kan være om utvikling av ny teknologi, standardisering av arbeidsoppgaver og fokus på effektivisering har ført til at dagens radiografer har mindre påvirkning på egne arbeidsoppgaver enn tidligere.
Det var stor utvikling innenfor radiologien på 1970-tallet, nye modaliteter og metoder ble utviklet (6). Resultatene tyder på at radiografene ønsket å avansere, de opplevde at de ble forfremmet i avdelingen når de assisterte ved undersøkelser som legene utførte. Utsagn som «gå videre og få mer ansvar» tyder på et medisinsk faglig hierarki, hvor undersøkelser som angiografi og CT ble ansett som undersøkelser som ga status. Det fremkommer i resultatene at radiografene vektla i mindre grad å videreutvikle og å bli god innenfor radiografens eget fagfelt, radiografi, som ble beskrevet som projeksjonslære, undersøkelsesteknikk og eksponeringsteknikk (20), men at det var prestisje å betjene ny apparatur og utføre assistentfunksjon for legene. Radiografenes yrkeskompetanse med å fremskaffe bildemateriale ved å benytte bildediagnostisk utstyr der pasienten var i fokus for radiografens handlinger, hadde mindre prestisje.
Dagens radiografer har høyere kompetanse enn de først utdannede radiografene, mange radiografer har videreutdanninger, mastergrader og doktorgrader (26). Over tid har radiografene fått andre oppgaver og faget har utviklet seg som profesjon, blant annet assisterer radiografer ved intervensjoner, noen utfører ultralydundersøkelser og andre beskriver skjelettundersøkelser.
Denne kvalitative studien har tatt utgangspunkt i intervju av radiografer om hendelser og tanker tilbake i tid. Dette fører til at det kan stilles spørsmål om gyldigheten til informantenes utsagn. Ved at informantene vektla samme tema og utfordringer, ble gyldigheten høynet. Det er benyttet båndopptaker og redegjort for forskningsprosessen, noe som styrker påliteligheten. Ved at kontekst, intensjon og perspektiv er
tydeliggjort, er gyldigheten ivaretatt (14).
Det er ikke mulig å trekke entydige konklusjoner fra dette begrensede materialet. Ut fra analytisk generalisering og gjenkjennelse slik Thagaard (27) beskriver, kan denne studiens resultater likevel være et bidrag til økt forståelse av radiografiens barndom. Studien kan gi radiografer grunnlag til å reflektere over egen fagutøvelse og egen forhistorie. Jeg har selv jobbet ved røntgenavdeling, stråleterapiavdelinger og med utdanning av radiografer. Min bakgrunn som utdannet radiograf i 1978 kan ha påvirket resultatene ved at jeg har tolket utsagn ut fra egne erfaringer. På den annen side er mitt kjennskap til fagfeltet nødvendig for å oppfatte radiografenes fagutøvelse og kunne fungere som forskningsinstrument (14). Jeg forsøkte å bruke min faglige forforståelse både for å få økt innsikt og for å distansere meg fra fagfeltet. Dette gjorde jeg ved å være åpen og spørrende til informantenes uttalelser.
Konklusjon
De først utdannede radiografene opplevde arbeidet som krevende. Radiografenes kompetanse besto av avanserte ferdigheter i håndverksarbeid i kombinasjon med teoretisk kunnskap og praktisk klokskap. Etter digitalisering innenfor røntgenavdelinger anvender radiografer praktiske ferdigheter i mindre grad enn tidligere. Studien tyder på at dagens radiografer må håndtere noen av de samme utfordringene som de første radiografene, selv om det har vært stor teknologisk utvikling i faget. Utfordringer som å måtte tilpasse egen fagutøvelse i forhold til andre helsearbeideres, balansere tidspress og pasientivaretakelse, og å tilpasse egen funksjon i takt med ny teknologi. Ved å få innblikk i de første radiografenes erfaringer og hvilke utfordringer radiografene har stått i over tid og håndtert, kan radiografer fornemme faglig stolthet. Hvordan radiografene i framtiden vil forme sin yrkesrolle, er et åpent spørsmål. n post@holdpusten.no
1. Decker S, Iphofen R. Developing the profession of radiography: Making use of oral history. Radiography. 2005; 11, 262-271. DOI:10.1016/j.radi.2005.01.009.
2. Egestad H. De første radiografene i Norge - yrkesvalget og utdannelsen Hold Pusten, 2021; (1) 48 2-9. https://hdl.handle.net/10037/24519
3. Czilling KB. Radiograf – utdanning i Norge. Hold Pusten. 1974; 4 (1) 6.
4. Amundsen M. Radiografens arbeidsfunksjon. Hold Pusten. 1976; 3 (3) 4-7.
5. Aakhus T, Poppe E (red). Medisinsk radiologi i Norge, Festskrift ved 100 – års jubileet for oppdagelsen av røntgenstrålene. Oslo Tano 1995. ISBN 82-518-3393-0.
6. Howell JD. The CT Scan after 50 years – Continuity and Change. The new England Journal of medicine. 2021; 385:104-105. DOI: 10.1056/NEJMp2033374.
7. Rom for historien, en møteplass for HiOAs historie. Radiografutdanningen ved OsloMet.
8. Denzin NK, Lincoln YS. Handbook of qualitative research. Sage Publications, 1994. ISBN 0803946791, 9780803946798.
9. Thompson P, Bornat J. The voice of the past: oral history. 4rd ed. Oxford University Press; 2017. ISBN 978-0-19-067158-7.
10. Brottveit G (red). Vitenskapsteori og kvalitative forskningsmetoder. Gyldendal 2018. ISBN: 9788205510838.
11. Hammond T, Sikka P. Radicalizing accounting history: the potential of oral history. Accounting, Auditing and Accountability Journal 1996, 9 (3): 79-97.
12. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring (4) Oslo; Universitetsforlaget 2011. 3 utg. ISBN: 9788215018003.
13. Lummins T. Structure and validity in oral evidence. In: Perks R, Thomson A, editors. Oral history reader. London: Routledge; 2000. 273-83.
14. Jakobsen D I. Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode. Cappelen Damm AS. 2022; 4 utg. ISBN: 978-82-02-72730-7.
15. Svennevig J, Sandvik M og Vagle W. Tilnærminger til tekst. Modeller for språklig tekstanalyse. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo, 1995. ISBN: 82-456-0016-4.
16. Abohaikel AS, Musa H, Lysdahl KB. Radiografers oppfatninger av suboptimale henvisninger innen konvensjonell røntgen – en kvalitativ studie. Radiography Open 2018;4(1). DOI: 10.7577/radopen.3097.
17. Hager P. Know-How and Workplace Practical Judgement. Journal of Philosophy of Education. 2000; 34 (2) 281-296. DOI: 10.1111/1467-9752.00173.
18. Grimen H. Profesjon og kunnskap. I: Molander A & Terum LI (red) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget AS 2008. ISBN: 9788215008592.
19. Bråten M, Oppegaard S. Mellom menneske og maskin: Arbeidsintensitet og arbeidspress blant radiografer. Fafo-rapport 2020: 06. Oslo: Fafo. ID-nr:20741.
20. Hold P.1977; 4 (4) 1-10.
21. Grindstad AB. Radiografutdanningen. Milepælen 1991; 1: 4-5.
22. Kirkevold M. Vitenskap for praksis? 2004. Gyldendal akademisk 4 oppl ISBN: 8241704631.
23. Coffey A, McCarthy G, Weathers E, Friedman MI, Gallo K, Ehrenfeld M m.fl. Nurses` knowledge of advance directives and perceived confidence in end-of-life care: a cross-secondary study in five countries. International Journal of Nurses Practice 2016; 22 (3) 247-57. DOI.org/10.1111/ijn.12417.
24. Vigeland E. Profesjonsgrenser i norsk bildediagnostikk: tid for en ny arbeidsdeling? Masteroppgave, Universitet i Oslo 2010.
25. Strand T. Ledelse, organisasjon og kultur. Fagbokforlaget 2007; 2 utg ISBN: 9788245004243.
26. Winther- Larssen E H. Samhandlingsreformen, vil innføringen kreve nye tjenester innen radiologi? Masteroppgave ved Institutt for helse og samfunn. Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, 2013.
27. Thagaard T. Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. 2018. 5 utg. Bergen. Fagbokforlaget ISBN 978-82-450-2398-5.
Velkommen til Distriktsmedisinsk senter i Brønnøysund på Sør-Helgeland. Vi ligger idyllisk til på Helgelandskysten, ikke langt fra det ikoniske fjellet Torghatten. DMS-et er en del av Helgelandssykehuset, og vi på røntgen er en del av røntgenavdelingen i Sandnessjøen, med felles enhetsleder.
Vi er tre radiografer og én radiolog på DMS. Radiologen er til stede halvparten av tiden, og fjerngransker fra Sverige den andre halvparten. DMS ligger tilknyttet legevakt, legekontor, ambulansestasjon og sykehjemmet i Brønnøysund, og vi har et veldig godt samarbeid på tvers av yrkesgrupper.
Om oss
DMS-et ble offisielt åpnet av helseministeren 22. april 2022. Røntgenavdelingen kom i drift en måned tidligere og hadde sin første pasient 15. mars 2022. I tillegg til røntgenavdelingen har vi mange andre tilbud. Vi har fødeavdeling, dialyse, lysbehandling, sykepleierdrevet frakturpoliklinikk, kjemoterapi/ infusjonspoliklinikk, audiograf og ambulansestasjon. Vi har også ambulerende gynekolog, ortoped, kirurg, nevrolog og barnelege fra habiliteringstjenesten som er her i perioder. Vi har to faste avtalespesialister på huset, en kardiolog og en psykiater. Etter hvert kommer det også intermediær sengepost og bioingeniør.
Maskinpark
På røntgen har vi en Siemens Ysio Max, som er et konvensjonelt røntgenlaboratorium uten gjennomlysning. Her tilbyr vi røntgenundersøkelser mandag til fredag klokken 08.00–15:30. Da har vi oppsatt program, i tillegg tar vi imot ø-hjelp og noe dropp-inn. På tirsdager og torsdager samarbeider vi med frakturpoliklinikken om bruddkontroller. Da er pasientene inne hos sykepleier først for å ta av gipsen, slik at vi kan ta røntgenbilder uten gips. Deretter konfererer sykepleier med ortoped ved sykehuset i Mo i Rana etter at røntgensvaret er klart og pasienten får den oppfølgingen som trengs.
Vi har også et godt samarbeid med legevakten som ligger i
samme korridor, og det er generelt kort ventetid for legevaktpasientene før de får komme inn på røntgen. I fjor ble det tatt 2030 undersøkelser etter oppstarten i mars, og i år har vi tatt 1198 røntgenundersøkelser per 24. mai.
På ultralyd har vi en Canon Aplio a. Vi tilbyr ultralyd når radiologen er fysisk til stede. Da er det satt opp program, men vi tar også imot ultralyder som haster. Hvis det kommer henvisninger som haster utenom den tiden hvor radiolog er til stede, må pasienten sendes til sykehuset i Sandessjøen. Vi hadde oppstart på ultralyd i april 2022, og det ble gjennomført 282 undersøkelser i løpet av fjoråret. I 2023 har vi gjennomført 254 ultralydundersøkelser per 24. mai.
På CT har vi en Simens Somatom Edge Plus. Her har vi
oppsatt program tirsdag, onsdag og torsdag, men vi kan også ta ø-hjelp mandag og fredag. Vi har en CT motion kontrastsprøyte fra Ulrich medical som er synkronisert med CT-scanneren. Det går mye i thorax/abdomen/bekken-undersøkelser med kontrast på CT, men vi har også noe caput og ortopedi. Spesialundersøkelser som CT colon og CT hjerte gjøres ikke hos oss. CT-maskinen ble installert medio oktober 2022, og det ble scannet 234 undersøkelser i 2022. I 2023 har vi gjennomført 653 CT-undersøkelser per 24. mai.
Pasienter
Hos oss kommer det pasienter fra distriktene på SørHelgeland, og vi har et nedslagsfelt på rundt 3208 km2 hvor det i ytterkantene vil overlappe mot Sykehuset Namsos og Helgelandssykehuset Sandessjøen. Vi får pasienter fra
«Minarbeidsplass»erenstafettder heterradiologiskeavdelingerogvirksompresenterersegselv,ogder-Denneetterutfordrerneste.
«Alle radiografene rullerer på alle labene, slik at alle skal inneha den sammen kompetansen. På denne måten blir avdelingen mindre sårbar ved sykdom.»Røntgenlaboratoriet vårt. CT-en vår.
kommunene Brønnøy, Sømna, Vega, Vevelstad og Bindal, og her er det til sammen over 13 000 innbyggere. Mange av disse pasientene har over tre timer reisevei til nærmeste sykehus, og vi hører daglig hvor takknemlig pasientene er for å slippe å reise så langt for å gjennomføre en røntgenundersøkelse.
Vår arbeidshverdag
Siden vi bare er tre radiografer på DMS, har vi et stort fokus på godt arbeidsmiljø. Vi samarbeider godt, og har opparbeidet gode rutiner. Når man jobber med hverandre hver dag, blir man fort en sammensveiset gjeng. Vi jobber også tett med de andre på huset, og vi har et samarbeid med legevakten som fungerer bra. Vi har gleden av å jobbe i nye lyse lokaler med helt nytt utstyr.
Siden dette er en nyoppstartet avdeling, har vi fått være med på å forme den slik vi
ønsker å ha det. Dette er både fint og krevende, da man må sette seg ned og tenke over hva man egentlig trenger av utstyr. På en liten avdeling er det også nødvendig med radiografer som står på egne bein. Vi må stole på våre egne evner i større grad enn ved en stor avdeling. Alle radiografene rullerer på alle labene, slik at alle skal inneha den sammen kompetansen. På denne måten blir avdelingen mindre sårbar ved sykdom.
Til nå har vi ikke hatt studenter ved avdelingen, men dette er noe vi er åpne for. Fordelen med å være student hos oss, er at man vil ha mulighet til å være på tre modaliteter samtidig. I tillegg vil man få et tettere bånd til radiografene, siden vi går dagvakt og det alltid er de samme som er til stede.
Litt om her vi bor Brønnøysund er kystbyen midt i Norge – midt i leia. Sør-Helgeland består av øyer, strandflater, fjorder og fjell. Her er et yrende båtliv og flotte omgivelser for kajakkpadling. Det er også store muligheter for fine fjellturer i nærområdet, og «fjelltrimmen» er populær blant befolkningen. For de som ønsker seg lengre turer, har vi en flott nasjonalpark i Lomsdal-Visten med mye urørt natur. Her er det fantastiske omgivelser for jakt, fiske og friluftsliv. Vi har mange tilbud nært, men likevel er det langt til noe. Derfor trenger befolkningen DMS-et, som gjør veien kortere til noe av det viktigste i livet.
St. Olavs Hospital, UNN, Haukeland universitetssjukehus, Helse Førde, Helse Fonna, Haugesund, Stavanger universitetssjukehus, Rikshospitalet, Kristiansand sykehus, Hammerfest sykehus, Kiropraktoren AS på Voss, Voss sjukehus, Mosjøen sykehus, Sandnessjøen sykehus, Molde sykehus, Kirkenes sykehus, Tønsberg og Larvik sykehus, Drammen sykehus, Bærum sykehus, Kristiansund sykehus, Fredrikstad sykehus, Moss sykehus, Ahus, Kongsvinger sykehus, Tynset sykehus, Ålesund sjukehus, Volda sjukehus, Nordlandssykehuset Vesterålen, Feiringklinikken, traumeteamet ved Ullevål, Curato Oslo City, Unilabs Bryn, Helgelandssykehuset Mo i Rana, Sykehuset Namsos, Diakonhjemmet Sykehus, OUS Aker, Hallingdal sjukestugu, Ringerike sykehus, Kongsberg sykehus, Arendal sykehus, Röntgenkliniken Norrköping, Nordlandssykehuset Bodø, radiografutdanningen ved NTNU Gjøvik, Haraldsplass Diakonale Sykehus, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Sykehuset Telemark HF, Sykehuset Levanger, radiografutdanningen ved NTNU Trondheim, masterutdanningen ved Institutt for optometri, radiografi og lysdesign ved USN, DSA, Anicura Jeløy Dyresykehus, Enhet for nukleærmedisin, Bodø, Radiologisk enhet Lofoten, radiografutdanningen ved Universitetet i Tromsø, Sykehusinnkjøp HF, og Bryst- og endokrinkirurgisk avdeling i Tromsø, Orkdal sjukehus, Hamar sykehus, Sykehuset Innlandet Elverum, Sykehuset Innlandet Gjøvik, Stråleenheten Sykehuset Innlandet Gjøvik, BDS Haukeland, radiografutdanningen ved HVL og Skadepoliklinikken i Bergen.
Sosialt
Vi er et ungt miljø, og vi er flinke til å finne på sosiale ting utenom jobb. Det kan være alt fra lønningspils, fjelltur eller bare en løpetur etter vakt. Vi har også hatt felles julebord sammen med ambulansestasjonen, og i vinter ble det arrangert aktivitetskveld med fest sammen med ambulansestasjonen og legekontoret. Vi på DMS har også opprettet en egen Instagram-konto, hvor vi poster stor og smått, både faglig og ikke-faglige ting fra hverdagen vår. Her kan man følge med på alt som skjer på alle avdelingene på DMS. n post@holdpusten.no
Tillitsvalgte i Norsk Radiografforbund har nylig vært igjennom årets runde med lønnsforhandlinger på vegne av sine medlemmer, derfor vil jeg bruke denne spalteplassen til å si litt om lokale lønnsforhandlinger.
Tillitsvalgte i Norsk Radiografforbund er igjen i gang med å forhandle lønn på vegne av sine medlemmer. I skrivende stund er B-dels forhandlingene (altså de lokale) så vidt i gang. Jeg vil derfor her si litt om nettopp lokale lønnsforhandlinger.
I ti år har lønnsforhandlingene vært en stor del av det jeg har brukt våren på. Først som plasstillitsvalgt og medlem av det lokale forhandlingsutvalget. Deretter som foretakstillitsvalgt og forhandlingsleder. Jeg har nylig gitt meg som foretakstillitsvalgt, men lønnsforhandlingene er fortsatt noe jeg har interesse for.
I Norge følger vi det som kalles frontfagsmodellen. Frontfaget vil si norsk konkurranseutsatt industri. For å hindre at norsk industri taper sammenlignet med utenlandsk industri, har vi som praksis at lønnsoppgjøret i industrien skal være førende for lønnsoppgjøret i andre sektorer. For eksempel innen helse, der de fleste av NRFs medlemmer har sitt daglige virke.
Helseforetakene og andre virksomheter der våre medlemmer arbeider, budsjetterer som regel med et lønnsoppgjør på linje med anslått lønnsvekst for kommende år. Arbeidsgiversiden ønsker å kunne si at man følger den generelle lønnsveksten i samfunnet, samtidig som man unngår å bruke mer penger enn budsjettert. Å bruke mer penger enn budsjettert, er lite gangbart i et presset helsevesen. I praksis opplever vi at den totale rammen for oppgjøret er fastsatt før forhandlingene starter. Vi vet på forhånd hvor mye penger vi totalt kan fordele til våre medlemmer, mens arbeidsgiver på forhånd vet hvor mye lønnsoppgjøret kommer til å koste. Både i de sentrale og de lokale forhandlingene ser man samme tendens, at frontfagsoppgjøret bestemmer den økonomiske rammen for vårt oppgjør.
Vi i NRF forhandler om lønn lokalt. Det vil si at vi forhandler direkte med arbeidsgivers lokale representanter. Andre forbund som vi gjerne sammenligner oss med, som Norsk Sykepleierforbund, Norsk Ergoterapeutforbund
og Norsk Fysioterapeutforbund, forhandler derimot sentralt.
Mange ganger i løpet av den tiden jeg har vært tillitsvalgt, har jeg diskutert valg av forhandlingsmodell med mine medlemmer. Enkelte mener at vi taper på å forhandle lokalt, sammenlignet med forbund som forhandler sentralt. Andre mener at det ikke spiller noen rolle om vi forhandler lokalt eller sentralt. Man oppnår samme resultat uansett.
forhandlinger, var oppe til diskusjon senest på forrige landsmøte. Årsaken til at dette var tema, var todelt. Lønnsoppgjøret i 2018 var på ingen måte glemt. Samtidig opplevde man ved enkelte virksomheter en svært lite lydhør arbeidsgiver, med et dårlig forhandlingsklima som resultat. Likevel valgte et stort flertall av landsmøtedelegatene å stemme for å fortsette med lokale forhandlinger. Flertallet, deriblant undertegnede, mente altså at det er flere fordeler enn bakdeler med lokale forhandlinger.
Man oppnår sjelden noen økonomisk gevinst ved å ha lokale forhandlinger kontra sentrale. Den største fordelen med å forhandle lokalt er mulighetene det gir for å fordele oppgjøret etter behovene man har ved hver enkelt virksomhet. I sentrale forhandlinger forhandler man på vegne av et stort antall medlemmer. Det blir tilnærmet umulig å prioritere små grupper eller enkeltmedlemmer, selv om det skulle være behov for det. Eksempler på det er ledere, fagradiografer eller medlemmer som har spesielle oppgaver i avdelingen. I tillegg forhandles det ikke bare om lønn. Annethvert år er det hovedoppgjør, og da forhandles det også om teksten i tariffavtalen. Det er en fordel å ha mulighet for å gjøre lokale tilpasninger i avtaleteksten. Det er ikke nødvendigvis enkelt å endre på tariffavtalen, men dersom man får arbeidsgiver til å se fordeler med noe man ønsker å endre på, kan det være mulig. Man skal heller ikke glemme at det er en fordel at de lokale tillitsvalgte har kompetanse innen lønn og lønnsforhandlinger. Det får man ikke dersom forhandlingene kun foregår sentralt.
Et enkelt år har jeg opplevd at vi har fått et dårligere lønnsoppgjør sammenlignet med Norsk Sykepleierforbund. Som mange sikkert husker, var dette i 2018. Forskjellen kunne ikke forklares kun med at vi forhandler lokalt, mens NSF forhandler sentralt. Også andre forbund som forhandler sentralt, fikk et dårligere resultat enn NSF den gangen. Normalen er likevel at vi som forhandler lokalt, forhandler fram like gode oppgjør som i de sentrale forhandlingene.
Spørsmålet om NRF skal fortsette å forhandle lønn lokalt, eller gå over til sentrale
Med tanke på svært høy prisstigning det siste året og et godt frontfagsoppgjør, blir det spennende å følge med på lønnsoppgjøret denne våren. Først skal det gjennomføres sentrale forhandlinger, deretter er det de lokale forhandlingene som står for tur. Det ser i skrivende stund ut til at vi kan få et oppgjør som ligger i området 5,2 %. Når denne kommentaren kommer på trykk vet vi sannsynligvis hvordan utfallet ble. Forhåpentligvis blir oppgjøret godt nok til at våre medlemmer får reallønnsvekst i år. n post@holdpusten.no
«Man oppnår sjelden noen økonomisk gevinst ved å ha lokale forhandlinger kontra sentrale.»Ved Atle Hegge, fagansvarlig radiograf ved St. Olavs hospital og vara til NRFs forbundsstyre.
Ved Skånes universitetssjukhus prøver de ut en ny stråleteknikk blant pasienter med prostatakreft.
TEKST: TONE AGUILAR
– Det implanteres markører i prostataen som man hele tiden monitorerer, sier Per Munck af Rosenschöld til Hold Pusten og legger til:
– Vi vet derfor til enhver tid hvor tumoren befinner seg, og vi kan styre strålefeltet slik at det følger med tumor.
Munck af Rosenschöld er medisinsk fysiker og områdesjef for strålebehandling og strålefysikk ved Skånes universitetssjukhus.
Sikrere behandling
– Selv om prostataen ofte er ganske stille under strålebehandling, så kan det skje at den flytter seg opp til en centimeter under selve fraksjonen, fortsetter Munck af Rosenschöld.
– Behandlingen blir derfor sikrere når vi kan ta høyde for at svulsten beveger seg og vi kan flytte strålefeltet i forhold til svulstens bevegelser.
Teknikken de benytter er Accurays Synchrony-teknikk, og den kombinerer fortløpende CT-bilder med lineærakseleratoren slik at det kan tas bilder under hele behandlingen i sanntid.
Skåne universitetssjukhus er de første i Norden til å anvende akkurat denne teknikken.
Studiekoordinator for stråleterapiutdanningen i Norge, Eric Sundqvist, sier til Hold Pusten at dette er en veldig spennende teknikk.
– Det med tumor-tracking, det vil si at man følger tumor mens strålingen pågår, er veldig inn for tiden, sier han og fortsetter:
– Det er et kjent problem at ting beveger seg under strålebehandling, og at man må ha marginer for å ta høyde for
disse bevegelsene. Man stråler dermed mer friskt vev, men hvis man kan redusere disse marginene gjennom å følge tumor, blir mindre friskt vev bestrålt og bivirkninger reduseres. Han sier videre at det kan tenkes at dosen til tumor kan økes når dosen til frisk vev reduseres, og at dette øker muligheten for å helbrede pasientene.
– Så man kan si at det er to mål; enten å behandle med samme dose som vi har gjort og redusere friskvevsdose, eller å ha samme dose til friskt vev, men øke totaldosen til tumor, poengterer han.
de har ved Haukeland universitetssjukehus hvor de utfører adaptive strålebehandlinger.
– Det å avpasse dosefordelingen til bevegelsene en tumor kan ha, er noe det jobbes med, fortsetter Sundqvist. – Et firma har for eksempel utviklet en type radiosender som de plasserer i prostata slik at de kan følge prostataens bevegelser under strålebehandling.
I tillegg trekker han frem MR-linac hvor de også kan følge prostata online.
– Og MR kan detektere tumorer og bløtdeler på en annen måte, så der kan man kanskje følge bevegelser uten markører, sier han.
Stort potensial
Foreløpig er det prostatapasienter Skåne universitetssjukhus skal fokusere på for å prøve ut den nye teknikken.
Den første pasienten ble bestrålt med metoden høsten 2022.
Med samme mål for øyet
Selv om teknikken de nå anvender i Skåne, ikke finnes i Norge, så påpeker Sundqvist at det er andre teknikker som også jobber for å ta hensyn til organbevegelser og mot det å redusere strålingen av friskt vev.
– I Norge har vi riktignok ingen teknikk som følger tumor under selve bestrålingen, sier han.
– Vi kan stoppe strålingen hvis tumor havner utenfor det planlagte stråleområdet, og vi har det vi kaller adaptiv behandling, det vil si at man rett før behandling sjekker at tumor ligger der den lå når stråleplanen ble gjort. Hvis det ser annerledes ut, kan man raskt lage en ny plan.
Han peker blant annet på den nye Ethos-strålemaskinen fra Varian som
– Og vi skal inkludere pasienter i hele 2023, forteller Munck af Rosenschöld. Han mener alle prostatapasienter som skal strålebehandles, kan ha nytte av metoden. Ved sykehuset er det rundt 500 i denne pasientgruppen som stråles i året.
– Når man bare behandler prostata, er det enklere, presiserer han.
– Hos enkelte pasienter behandler man et større område av bekkenet, og da er det litt vanskeligere med denne teknikken.
På lengre sikt sier Munck af Rosenschöld at de også vil prøve teknikken på pasienter med lungekreft.
– Teknikken er aktuell for tumorer som kan bevege seg under behandling, og blant disse er lungekreftsvulster, som beveger seg ved pusting, legger han til.
– Andre kreftformer som kan ha nytte av teknikken, er leverkreft eller andre tumorer i bekkenområdet, så den har et stort potensial. n post@holdpusten.no
«Behandlingen blir derfor sikrere når vi kan ta høyde for at svulsten beveger seg og vi kan flytte strålefeltet i forhold til svulstens bevegelser.»Per Munck af Rosenschöld. FOTO: PRIVAT
En korrekt gjennomføring av stråleterapi kan handle om liv og død. Og til tross for at behandlingen blir sikrere og sikrere, presiserer fagfolk at det alltid er rom for forbedring.
TEKST: TONE AGUILAR
– Potensielt kan stråleterapi gi risiko for betydelig pasientskade dersom det skjer uønskede hendelser, sier Turi Danielsen til Hold Pusten.
Hun er medisinsk fysiker ved Oslo universitetssykehus og rådgiver i KVISTgruppen ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA). I gruppen, som jobber for kvalitetssikring innen stråleterapi, har Danielsen blant annet jobbet med uønskede hendelser.
– Selv om en uønsket hendelse i stråleterapi potensielt kan gi store konsekvenser, er sikkerheten på feltet i Norge god, og det har vært svært få alvorlige hendelser, understreker hun.
Men som hun påpeker i et innlegg hun skrev i Onkonytt, så er det rom for forbedring, selv om stråleterapi kommer godt ut sammenlignet med annen medisinsk behandling og den er sikrere enn noen gang.
Færre alvorlige hendelser
En rapport fra DSA om uønskede hendelser i stråleterapi i 2020 indikerer at de fleste av disse hendelsene skjer før selve behandlingen. Når det kommer til mer spesifikke hendelser, så var hyppigheten størst når det gjaldt dokumentasjon av posisjonering og fiksering.
– Generelt kan det skje ting i hele prosessen, sier Danielsen.
– Det typiske er riktignok at de uønskede hendelsene oppstår der hvor det er manuelle oppgaver og hvor det ikke er noen maskinell kontroll. Og hvis det er litt større uønskede hendelser, er det som regel flere ting som går galt samtidig.
I DSA-rapporten opplyses det at det i 2020 ble registrert 450 uønskede
hendelser innen stråleterapi i Norge. Sammenlignet med tidligere år var dette en betydelig nedgang. Gjennomsnittet per år av denne typen hendelser i perioden 2003–2011 var 734.
I starten var det KVIST-gruppens kodeverk som ble brukt for å registere de uønskede hendelsene, mens de nå bruker det nasjonale kodeverket, NOKUP.
– Det har blitt færre alvorlige hendelser, påpeker Danielsen.
– Og det skyldes både positive effekter av den tekniske utviklingen, og at arbeidsmåten er blitt mer standardisert og strømlinjeformet.
Hun forteller at det tidligere kunne være noen få tilfeller i året hvor man brukte data fra en annen pasient enn den man hadde foran seg.
– Men nå som vi benytter CBCT og overflateskanning på behandlingsapparatet før behandlingen, så skjønner man det veldig raskt hvis det ikke er samsvar mellom dataene og pasienten som ligger på bordet, sier Danielsen.
I tillegg trekker hun fram at de innen stråleterapi var tidlig ute med systemtenking.
– Det vil si at man tenker det er menneskelig å feile, og at det kommer til å skje feil hvis man ikke legger inn kontroller på alt som gjøres manuelt, spesifiserer hun.
– Fokuset er derfor på at man må gjøre systemet bedre.
En annen som jobber med kvalitetssikring av stråleterapi, er Kjersti de Regt Liebe. Hun er stråleterapeut ved OUS, Radiumhospitalet og er
også engasjert i KVIST-gruppen.
– Jeg har vært stråleterapeut i 17 år, og jeg har jobbet både med planleggingsbiten og selve behandlingen, forteller hun til Hold Pusten.
De Regt Liebe understreker at kvaliteten på stråleterapien i Norge er god.
– CBCT-bildene vi tar før hver eneste behandling, ivaretar sikkerheten til pasienten fordi vi har mer kontroll på pasientposisjoneringen og målvolumet vi ønsker å behandle samt at vi har god kontroll på risikoorganer som helst ikke skal ha noen stråledose, sier hun.
– Bruk av overflateskanning bidrar også til bedre kontroll på pasientposisjonering før og under behandling.
I tillegg peker hun på at de er blitt flinke til å vite at det er menneskelig å feile, og at det derfor ikke er flaut å melde inn feil man gjør.
– Samtidig har digitalisering og automatisering av prosesser i stråleterapien gjort den sikrere fordi det gir mindre rom for menneskelige feil, sier hun og fortsetter:
– Men vi befinner oss i en tid hvor utviklingen går fort og hvor kompetanseheving er viktig, spesielt når det gjelder ny teknologi og nye systemer som fører til endringer i rutinene våre, fremhever hun.
– Og siden vi hele tiden jobber med pasienter, så er det ikke alltid rom for å få en veldig god innføring i de nye systemene når de kommer.
Stråleterapeuten understreker at kompetansen på stråleterapeuter generelt er veldig god.
– Men med disse endringene i måten å arbeide på, kan det av og til være litt utfordrende å henge med i svingene,
medgir hun.
– Det er derfor fint og trygt at vi alltid er to stråleterapeuter som jobber sammen på behandlingsapparat. Vi kontrollerer hverandre og overlapper med tanke på kompetanse i forhold til de nye systemene.
For å ha en enda bedre sikring av kvaliteten i stråleterapien kunne de Regt Liebe se for seg at kompetansehevingen av stråleterapeuter settes mer i system.
– Det skjer mye nytt i faget, og selv om avdelingene prøver å legge til rette for kompetanseheving, så er det ikke alltid lett, presiserer hun.
– Kanskje kunne vi hatt fagdager hvor vi blir tatt ut av klinikken og kan bruke tiden på å sette oss inn i det som er nytt.
Ellers mener hun stråleterapeuten med fordel muligens også kunne blitt tatt med litt tidligere i prosesser, for eksempel i forbindelse med innkjøp av nye systemer og utstyr.
– Jeg sier ikke at dette ikke gjøres, fordi det gjør det, men siden det er vi stråleterapeuter som skal bruke systemene, så burde vi oftere blitt bedt om å komme med innspill, sier hun.
Hun påpeker videre hvor viktig det er å alltid ha søkelys på pasienten og gi omsorg selv om det er mange nye tekniske systemer å forholde seg til.
– Vi må ikke glemme at pasienten merker alt som skjer rundt seg, derfor er det veldig viktig at vi har god kompetanse med hensyn til systemene vi bruker, understreker hun.
– Pasientene kan ofte være engstelige, og hvis vi ikke opptrer profesjonelt med tanke på systemene og i behandlingen, så kan denne følelsen forsterkes.
Nettopp det at stråleterapipasienter skal få den beste behandlingen som finnes, motiverte henne til å engasjere seg i KVIST-gruppen.
– Så synes jeg man bør ha søkelys på lik behandling til pasientene uansett hvor i landet de bor, og KVIST-gruppen jobber med å lage felles nasjonale retningslinjer i samarbeid med alle landets stråleterapisentere, fortsetter hun.
– Og ved å dra nytte av hverandres kunnskap, kan vi få til gode felles retningslinjer som øker kvalitetssikringen i stråleterapi.
Avhengig av spesialisert kompetanse
Fagsjef i Norsk Radiografforbund, Håkon Hjemly, uttaler til Hold Pusten at behandlingskvaliteten i stråleterapi er i kontinuerlig bedring.
– Høy forskningsaktivitet og teknologisk utvikling gir stadig økte muligheter til å avlevere stråledosen mer konformt og nøyaktig, sier han og fortsetter:
– Mer avanserte behandlingsmetoder og utstrakt bruk av bildediagnostiske modaliteter som PET, MR og CT krever imidlertid høy stråleterapi- og radiografifaglig kompetanse både før og under behandling. Her ligger etter min mening den største utfordringen for sikring av behandlingskvalitet og pasientsikkerhet.
Videre fremhever Hjemly at fremtidige moderne teknikker som partikkelterapi, MR- linearakselerator, adaptiv strålebehandling og «plan of the day» vil være avhengig av at personell har spesialisert kompetanse både innen bildeopptak og tolking av bilder for å sikre pasienten en presis og sikker behandling.
– Dette er også bakgrunnen for forbundets satsing og tilbud om spesialistgodkjenning innen stråleterapi, påpeker han.
Spesialistgodkjenningen skal være et rammeverk for styrking av klinisk stråleterapikompetanse.
Ressursmangel?
– I tillegg til å kartlegge hva som finnes av videreutdanningstilbud, har radiografforbundet undersøkt arbeidsmarkedet og rekrutteringsbehovet for stråleterapeuter,
og her ser vi et arbeidsmarked i endring hvor vi står i fare for å mangle stråleterapeuter i de neste årene frem mot 2030, sier fagsjefen og legger til at videreutdanningen uteksaminerer betydelig færre stråleterapeuter enn hva både NRF og Helse Sør-Øst beregner det fremtidige behovet til å være.
– Dette vil kunne begrense tilbudet på stråleterapi og skape uheldig lange ventetider og behov for prioriteringer.
Noe han sier vil legge press på eksisterende ressurser og vanskeliggjøre ønsket etterutdanningsaktivitet for stråleterapeutene.
– NRFs tilbud om spesialistgodkjenning er populær for de fleste fagområder, men mangler så langt søkere fra stråleterapi, forteller han.
Automatisering frigjør Danielsen i KVIST-gruppen trekker også frem at selv om stråleterapi i Norge er sikrere enn noen gang, så gjør den teknologiske utviklingen at de kontinuerlig må tilpasse kvalitetssikringen som gjøres.
– Og vi må ha tilstrekkelig kompetanse og utdanning av fagfolk, understreker hun.
Videre mener hun sikkerheten kan forbedres ytterligere ved at automatisering tar over enda flere manuelle oppgaver og kontroller.
I mange av planleggingssystemene begynner det å komme muligheter for at man kan lage egne lokale små programsnutter, det man kaller for scripter, sier hun.
Disse kan blant annet fungere som automatiske kontroller av mindre prosesser.
– Det er også på trappene at inntegning av både volum som skal stråles, og normalvev erstattes av automatiske prosesser, fortsetter Danielsen.
– Og dette kan frigjøre oppmerksomheten vår slik at vi kan bruke tiden på annen kvalitetsforbedring.
I tillegg trekker hun frem at kvaliteten på stråleterapi vil kunne bedres hvis behandlingen tilpasses pasienten enda mer enn det som gjøres i dag.
– Da snakker vi om adaptiv behandling hvor man lager flere nye behandlingsplaner ut fra hvordan pasienten endrer anatomi underveis i behandlingen, sier den medisinske fysikeren. n post@holdpusten.no
Studie skal se om stråleterapi gjør at effekten av immunterapi blir bedre hos pasienter med lungekreft.
TEKST: TONE AGUILAR
– For pasienter med utbredt lungekreft er det fortsatt mange som har begrenset effekt av immunterapi og som raskt får progresjon, sier Vilde Haakensen til Hold Pusten.
Hun er onkolog ved Oslo universitetssykehus og leder studien som skal se på kombinasjonseffekten av strålebehandling og immunterapi.
– Vi vet at strålebehandling kan gjøre at det slippes løs kreftspesifikke proteiner som kan trigge immunsystemet, fortsetter hun.
– Så vi ønsker å se på om det å få så stor sykdomskontroll som mulig ved å gi strålebehandling tidlig og ved å slippe fri mye kreftspesifikke proteiner for å trigge immunsystemet, gjør at man får større effekt av immunterapi enn det man vanligvis får.
Toleranse og overlevelse
Pasientene som er med i studien, er personer med ikke-småcellet lungekreft som ikke kan opereres. Det er 30 pasienter som skal delta, og de begynte å inkludere deltakere på høsten i fjor.
– Jeg håper vi er ferdig med å inkludere pasienter i løpet av halvannet år, sier Haakensen.
Etter det skal de følge dem opp for å se på bivirkninger det første halve året og minst fem år til for å vurdere overlevelse.
– For det er særlig to ting vi sjekker ut, presiserer hun.
– Det ene er toleransen for strålebehandlingen, fordi vi strålebehandler så mye som mulig av tumorvolumet. Og det andre er om det bli lengre overlevelse og bedre livskvalitet for de som får kombinert behandling sammenlignet med de
som bare får medikamentell behandling. Pasientene i studien er som regel nydiagnostiserte.
– Fordi de fleste får immunterapi helt i starten, sier onkologen.
– For de som skal få strålebehandling i tillegg, så planlegger vi å gi dem det mellom første og andre kur med immunterapi.
Gir stereotaktisk behandling hvis det er mulig
Når det gjelder type strålebehandling som gis til pasientene i studien, presiserer Haakensen at de bruker behandlingsregimer som allerede er i klinisk bruk.
– Hvis det er mulig, foretrekker vi å gi stereotaktisk behandling, men det er ikke alltid det lar seg gjøre, og da gir vi fraksjonert behandling, sier hun og legger til at de gjør individuelle vurderinger for hver pasient.
– Vi har veldig definerte krav til hvor mye dose risikoorganer tolererer som vi forholder oss til hele tiden, så der er det ingen individuell vurdering. Men hvis det for eksempel er pasienter med flere svulster, vurderer vi hvilke svulster det er viktigst å få med samt hvor stort
strålevolumet blir totalt fordi det blir slitsomt for pasienten hvis det blir veldig mye, og der har man ikke noen absolutte krav og retningslinjer.
Stråling til et avgrenset område En av stråleterapeutene som er med i studien, er Andreas Ottestad. Han er stråleterapeut ved OUS hvor han har fagansvaret for doseplanlegging i forbindelse med bestråling av lunger og bryst.
– Hvorvidt en pasient kan få stereotaksi, avhenger av at det er et lite avgrenset område som du ønsker å gi behandling til, sier han og påpeker at dette kommer an på hvor svulsten ligger, samt hvor omfattende den er.
– Hvis tumoren ligger fritt i lungen, kan man gi stereotaksi, fortsetter han.
– Vi gir da en høy dose med færre fraksjoner, ideelt sett gir vi i disse tilfellene 18 Gray ganger tre behandlinger, som er den høyeste dosen vi går opp til.
Han legger til at de også kan gi stereotaksi selv om tumor ligger nær risikoorganer.
– Men da må vi tilpasse dosenivået etter hva disse organene tåler, presiserer han.
Mer omfattende enn palliative protokoller Ottestad forklarer videre at de ved stereotaksi følger standardprotokoller.
– Så det er ikke noe nytt og utfordrende i denne studien for de som får stereotaksi, uttaler han. Hvis det er en mer utbredt krefttype, gir de en fraksjonert behandling med 2,8 Gray på 15 behandlinger.
– Den fraksjonerte behandlingen har en protokoll som er litt mer omfattende enn de palliative protokollene vi har, blant annet er det mer krav til at vi tegner strukturer, sier Ottestad, som har vært med på flere forskningsprosjekter i løpet av de ti årene han har jobbet som stråleterapeut. Han forteller videre at noe av det mest interessante med å delta i forskningsstudier, er å samarbeide og utveksle erfaringer om hvordan de gjør doseplanleggingen andre steder.
– Via studiene får man oversikt over hvordan andre gjør ting, og noen ganger ser man at man kan gjøre ting bedre, og andre ganger ser man at man gjør ting bra, presiserer han.
Studien har tidligere blitt omtalt på Healthtalk.no
– Slik får vi bekreftet det vi holder på med.
Større rolle
Studier som denne hvor de skal se på effekten av å kombinere strålebehandling og immunterapi for denne gruppen lungekreftpasienter, har dessuten en stor betydning i rollen strålebehandling vil få i behandlingen av dem senere.
– Strålebehandling er viktig for lungekreftpasienter i dag, påpeker Haakensen.
– For de som har utbredt sykdom, så har vi hittil mest brukt strålebehandling for å lindre plager. Men det vi tester ut nå og som jeg tror vi vil se i enda større grad i årene framover, det er at vi bruker strålebehandling for denne pasientgruppen også for å forlenge overlevelsen.
Hun trekker i tillegg frem at man per i dag ikke vet hvilke type strålebehandlingsregimer som er best for å stimulere immunsystemet.
– Noen sier at man skal ha veldig lav stråledose, mens andre mener at det er viktig å få kontroll over sykdommer og dermed gi veldig høy stråledose, avklarer hun.
– Og andre igjen ser for seg at en ujevn stråledose er det beste slik at man får spart noe områder inne i svulsten og dermed får spart immunceller.
I løpet av årene som kommer, tror hun derfor det vil komme mye mer kunnskap om hvordan strålingen best kan gi nytte for lungekreftpasienter. n post@holdpusten.no
Setningen vi skulle frem til sist, var: «ECR Wien er tilbake etter en lang pause».
Vinneren ble Solveig Ruthsdatter Hanssen, Tromsø. Vi gratulerer! Tre lodd av typen Flax for livet er sendt deg per snailmail.
Og, du: Du finner et ferskt kryssord på side 33.
Lik Hold Pusten på Facebook! facebook.com/holdpusten
Følg Hold Pusten på Twitter! twitter.com/hold_pusten
På Haukeland har de en strålemaskin som er den eneste av sitt slag i Norge. Maskinen gjør det mulig å gi en daglig tilpasset stråleplan.
TEKST: TONE AGUILAR
– Strålemaskinen har kunstig intelligens som hjelper oss å gjøre en online adapsjon, det vil si at vi tilpasser pasientenes doseplan til dagens anatomi, sier Helga Gripsgård til Hold Pusten.
Hun er seksjonsleder for stråleterapi ved Haukeland universitetssjukehus, og hun forteller at Ethos-strålemaskinen deres fra Varian har vært i klinisk bruk ved avdelingen siden august 2021.
– Formålet med denne maskinen er det som stråleterapifeltet hele tiden jakter på, nemlig å kunne spare friskt vev, poengterer Gripsgård.
KI foreslår ny plan
Hun forteller videre at arbeidsflyten har blitt forandret med denne maskinen. Prosessen med bildetaking og doseplanlegging frem til første strålebehandling følger vanlige prosedyrer.
– Men når pasienten kommer til sin første behandling og til hver behandling videre, så tar vi nye CT-bilder hvor den kunstige intelligensen som maskinen har, gjenkjenner organer og strukturer i området som skal behandles, sier hun.
Maskinen genererer så et forslag til et ny doseplan ut fra anatomien i øyeblikket pasienten ligger på behandlingsbenken.
– Stråleterapeuten ser så gjennom, verifiserer og gjør eventuelle justeringer av planen maskinen kommer med, fortsetter hun.
– Man sammenligner så den opprinnelige doseplanen med dagens doseplan, og i de fleste tilfeller vil dagens tilpassede plan være den som er best egnet for å behandle med.
Hele prosessen med å lage ny plan og gjennomføre selve strålingen tar mellom 15 og 20 minutter.
Nye oppgaver for stråleterapeutene Gripsgård påpeker at dette er en kompetansekrevende teknikk.
– Og det er nytt for stråleterapeutene som sitter og vurderer dagens anatomi, sier hun.
– Så vi har jobbet lenge med å bygge opp kompetansen i et tverrfaglig team hvor stråleterapeut jobber tett med fysiker, lege og doseplanlegger, men det er stråleterapeuten som er på maskinen og som gjennomfører selve behandlingen.
I dag har seks stråleterapeuter fått opplæring i å bruke maskinen.
– Mens to har jobbet med den fast siden vi tok den i bruk, avklarer hun.
En av stråleterapeutene som har jobbet mest med maskinen, er Jannicke Nøkling Moi.
– Vi har måttet tilegne oss en del ny kunnskap fordi vi arbeider på en litt annen måte, sier Nøkling Moi til Hold Pusten.
– Tradisjonelt er det vår oppgave å sjekke at vi dekker det kliniske målvolumet som legene har tegnet inn, men ved adapsjon har vi muligheten til å tilpasse plasseringen av dette målvolumet.
Stråleterapeutene evaluerer og tilpasser stråleplanen før hver behandling.
Hun understreker riktignok at det er legens ønskede målvolum
stråleterapeutene nå prøver å gjenskape i et anatomisk landskap som endrer seg litt fra dag til dag.
– Og vi godkjenner ikke et helt behandlingsforløp, men kun en fraksjon om gangen, sier hun.
Kontrollfunksjon
Det at den nye strålemaskinen og den kunstige intelligensen har gitt stråleterapeutene nye oppgaver, synes Nøkling Moi er en spennende utfordring.
– Det bidrar til at vi får mer eierskap og kontroll over den doseplanen vi gir hver dag, fortsetter hun.
– Det er viktig å få med at lege og fysiker er til stede ved de første fraksjonene vi gir til en pasient, men etter hvert så er vi selvstendige og overvåkes kun eksternt av lege.
Skulle stråleterapeutene være usikre på inntegnede organer eller kvaliteten til doseplanen, varsles lege eller fysiker.
Når det gjelder opplæringen, sier hun de begynte med å tegne organer selv.
– Stråleterapeutene får en kontrollfunksjon for den kunstige intelligensen, og for å evaluere denne så må vi kjenne anatomien godt, presiserer Nøkling Moi.
De fikk også opplæring av lege i inntegning av det kliniske målvolumet samt at de øvde på en simulator hvor de kunne kjøre hele adapsjonsprosessen uten pasient.
– Men mesteparten av tiden gikk med til å få satt oss inn i anatomien og hvordan den kunstige intelligensen fungerer, medgir hun.
Har holdt seg i bekkenet Da de begynte å bruke Ethos-maskinen, valgte de å starte med prostata-pasienter.
– Det er fordi det er en gruppe som vi har mange av, og det var mye erfaring fra andre stråleterapisentre i verden med å behandle dem på denne maskinen, sier Gripsgård.
Maskinen og den adaptive behandlingen den åpner for, er spesielt egnet på pasienter som skal ha stråleterapi i områder hvor organer kan bevege seg mye fra dag til dag.
I tillegg til prostata-pasienter har de ved Haukeland universitetssjukehus også behandlet pasienter med gynekologisk kreft og blære- og endetarmskreft.
– Fellesnevneren er at vi har holdt oss i bekkenet, presiserer seksjonslederen.
– Andre steder i verden har de begynt å anvende teknikken på blant annet ørenese-hals, som også er et krevende område med variasjoner og mange strukturer som skal gjenkjennes.
I Bergen kommer de i tiden fremover til å fortsette å fokusere på pasienter som skal ha stråling i bekkenet, og Gripsgård trekker frem gynekologiske pasienter som en gruppe der det kan være aktuelt at flere behandles med denne metoden.
– Dette er en pasientgruppe som potensielt kan ha stor klinisk nytteverdi av denne tilnærmingen, da livmoren kan bevege seg ganske mye fra dag til dag, sier hun og legger til:
– Tradisjonelt er det lagt inn marginer for å ta høyde for disse daglige forandringene som skjer naturlig i kroppens anatomi. Og det er her Ethos-maskinen har sin styrke med at vi med disse adapsjonene kan redusere marginen betydelig, slik at man totalt får mindre stråledose til friskt vev. n
post@holdpusten.no
«Formålet med denne maskinen er det som stråleterapifeltet hele tiden jakter på, nemlig å kunne spare friskt vev.»Sånn ser maskinen ut.
Forståelsen av rettsregler som stivbeinte og kjedelige yter rettsvitenskapen som et bredt og sammensatt samfunnsfag liten rettferdighet. Mang en bestemmelse skjuler spennende historier om menneskelige erfaringer, og uttrykker prinsipper av stor betydning for hele vår samfunnsorden.
Så lenge mennesker har levd sammen i siviliserte samfunn, har det vært nødvendig med rettsregler. Engelskmannen Thomas Hobbes er blant filosofene som tydeligst har illustrert hvorfor.
Han poengterte at det uten strukturer og regler vil oppstå en naturtilstand, en anarkisk tilstand preget av alles kamp mot alle. I sin evige søken etter overlevelse ville menneskene i et samfunn i naturtilstanden kun oppleve sult, frykt og krenkelse, påpekte han, på jakt etter andres ressurser og egen sikkerhet.
«Arbeidsretten er et samfunnsfag hvor utviklingen av de rettslige normene må forstås i lys av den samfunnsmessige konteksten den har oppstått i, og de politiske kamper og avveininger som har blitt gjort på bakgrunn av denne.»
Et skille mellom rett og urett betinget ifølge Hobbes tilstedeværelse av lover og myndigheter – en regelstyrt orden.
Et hvert samfunn beveger seg fremover etter sine egne prinsipper. Et samfunns historie, tradisjon og sedvaner er unike. Ikke nødvendigvis i betydningen at de er helt ulike andres, men i betydningen at de er en konsekvens og et resultat av en gitt kontekst i et bestemt samfunn.
Rettsreglene i et samfunn reflekterer kulturen, men ikke bare kulturelle aspekter som etikk, religion og politikk spiller inn. Naturgitte forutsetninger som geografi og klima kan i mange
sammenhenger være vel så viktig for å forstå et samfunns regler og sammenhengen mellom dem. Andre regler kan ha oppstått som en praktisk konsekvens av helt konkrete hendelser.
Eksempelvis ble det i forbindelse med den økende utbredelsen av brennevin i Norge innført et forbud mot flere netters likvake. Bestemmelsen ble utformet i 1607 under begrunnelse av at lange likvaker innebar «gilde, gjestebud, drukkenskap, lek og raseri som hos hedningene». Det ble også stilt krav om at de som skulle bære liket under bisettelsen, ikke var drukne, fordi «de undertiden mister dette eller lar det falle slemt».
Ulike land har ulike rettskulturer, men også internt i et rettssystem kan det eksistere kulturelle ulikheter fra rettsområde til rettsområde. Eksempelvis er norsk formuerett svært regelbunden med statiske regler som praktiseres strengt, mens man i arbeidsretten typisk er mer opptatt av å realisere bestemte ambisjoner og intensjoner enn å anvende reglene på en bestemt måte som et selvstendig poeng.
Særlig arbeidsretten er et rettsområde som er godt egnet til å illustrere jussen som et bredt samfunnsfag, hvordan samfunnsutviklingen påvirker jussen og vice versa.
Erkjennelsen av behovet for en omfattende regulering av det norske arbeidslivet kan spores tilbake til den industrielle revolusjon, da det norske samfunnet i likhet med flere andre samfunn rundt oss opplevde en stor samfunnsmessig omveltning som en direkte konsekvens av industrialiseringen.
I 1801 arbeidet mellom 85 og 90 prosent av nordmenn i tilknytning til primærnæringene. Mens folket tidligere var livnært av lokale naturressurser fra jordbruk og/eller fiske, begynte mange
nå å arbeide i industrien. Tilsvarende utvikling skjøt fart i byene, hvor særlig håndverksfagene hadde vært viktig forut for industrialiseringen.
Fra midten av 1800-tallet skyter mekaniseringen av landbruket fart, og behovet for arbeidskraft blir mindre i primærnæringene. Flere blir derfor nødt til å finne seg arbeid utenfor hjemmet. Dette eskalerer overgangen fra en naturalhusholdning til en pengehusholdning. Bortfallet av arbeidsmuligheter i landbruket svekker også muligheten for selvberging. Det blir derfor nødvendig for svært mange å søke arbeid i den voksende industrien.
Tilgangen på nye maskiner fører til fremvekst av større verksteder, noe som gir håndverkerne som har holdt til i byene, stor konkurranse. Tidligere kunne en håndverker starte som svenn, men etter hvert etablere seg som mester. Fabrikkarbeiderne hadde derimot ingen anledning til selv å bli sjef, hvilket er et illustrerende bilde på de klasseforskjeller som oppstår som følge av denne utviklingen.
Fra slutten av 1600-tallet og utover på 17- og 1800-tallet var den politiske liberalismen den ledende politiske ideologien i Vesten. En grunntanke bak denne såkalte laissez-faire-politikken var at staten skulle
vokte seg for å regulere et fritt og selvstendig næringsliv. Kontrakter skulle regulere partenes rettigheter og plikter. Prinsippet om kontraktsfrihet nedfelt i NL 5-1-27 og den tilhørende liberale kontraktstenkningen ble utgangspunktet for tilknytningen mellom arbeidsgiver og arbeider i de nye industriarbeidsplassene.
Arbeidsavtalen skulle være en fri og gjensidig forpliktende kontrakt mellom to likestilte parter. Arbeidskraften ble ansett som en ordinær handelsvare, og prisen for denne varen ble definert etter forholdet mellom tilbud og etterspørsel som i markedet for øvrig.
Etter hvert som industrialiseringen eskalerte møtte denne tilnærmingen motbør. Selv om det førindustrielle samfunnet hadde store sosiale forskjeller, hadde arbeidsforholdene i alle de skandinaviske landene klare sosiale elementer. Stadig flere borgere arbeidet i industrien, og erfaringene deres tilsa at den liberale kontraktstilnærmingen ikke var egnet til å ivareta deres interesser.
Tenkere som Karl Marx og Friedrich Engels påpeker at arbeidskraft ikke er å anse som en ordinær handelsvare. De hevder at det asymmetriske kontraktsforholdet fører til at arbeiderne står i en svært svak forhandlingsposisjon, som igjen fører til ulevelige vilkår for den svake kontraktspart.
En erkjennelse som i dag ligger til grunn for all norsk arbeidsrett, men som på dette tidspunktet er en nyvinning.
Industrialiseringen økte produksjonskapasiteten voldsomt, og det liberalistiske
systemet førte til bedre tilgang på varer til bedre priser. For mange arbeidere var imidlertid industrialiseringen blitt en katastrofe. Arbeidernes forhold var usle, arbeidsdagene lange og lønnen lav.
Samfunnet anså det nødvendig å reagere på denne utviklingen. Lovgiver grep derfor inn og fastla preseptoriske rammer for kontraktsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeider. Dette omtales i dag som statsintervensjonismen. Nedsettelsen av Arbeiderkommisjonen i 1885 tjener som et eksempel. Deres arbeid resulterte blant annet i vår første fabrikktilsynslov av 27. juni 1892.
I århundret som følger, videreutvikles disse utgangspunktene, og resultatet er en norsk modell for organisering av vårt arbeidsliv med stor oppslutning i befolkningen, og som er anerkjent for dens suksess verden over.
Dynamiske regler
Arbeidsretten er et samfunnsfag hvor utviklingen av de rettslige normene må forstås i lys av den samfunnsmessige konteksten den har oppstått i, og de politiske kamper og avveininger som har blitt gjort på bakgrunn av denne.
Når endrede samfunnsforhold tilsier at gamle juridiske konstruksjoner ikke lenger ivaretar det samfunnet betrakter som en fornuftig balansering av disse hensynene, må jussen tilpasses og utvikles.
En overholdelse av reglene i seg selv er derfor ikke nødvendigvis isolert sett det viktigste, det viktigste er ivaretakelsen av de hensyn regelen søker å ta, og de
prinsippene de søker å beskytte.
En lovbestemmelse er derfor ofte mer enn en statisk konstruksjon ment å ramme inn en begrenset tilgang på alternativer. Arbeidsmiljølovens formål er eksempelvis blant annet å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon. Ulike regler er ment å sørge for dette, men som utgangspunkt vil det være både skjønns- og handlingsrom innenfor disse.
Skulle endrede samfunnsforhold tilsi at en ny tolkning av en gammel bestemmelse er nødvendig for å realisere lovens intensjoner, vil typisk norsk rettskultur tilsi at dette er en ønskelig utvikling.
Det er selvsagt ikke utelukkende skjønn som avgjør utfallet av en sak. Reglene er ikke til pynt. Hadde alt vært utelukkende skjønnsbasert, ville det ført til en uoversiktlig og lite forutberegnelig situasjon for borgerne. Poenget er at mange med fordel kan endre perspektiv på reglene for enklere å forstå hva juridiske konflikter dreier seg om, hvorfor de ulike reguleringene oppstår, og hvordan man skal anvende reglene i praksis.
Historien om den norske arbeidsretten er en historie om politikk, kultur og økonomi. Strid og samarbeid, vilje og uvilje.
Om ikke det er å betrakte som interessant, er nok undertegnede ute av stand til å foreta en kvalifisert vurdering av hva som måtte være det. n carl.christian@radiograf.no
Studie viser at menneskers hjerner reagerer ulikt på traumatiske hendelser, og disse reaksjonene er en indikator for hvem som opplever posttraumatisk stresslidelse i etterkant.
Studien, hvis hovedforfatter er Jennifer Stevens fra Institutt for psykiatri og atferdsvitenskap ved Emroy University i Atlanta, ble publisert i American Journal of Psychiatry. Den fulgte opp personer som hadde blitt utsatt for en trafikkulykke. To uker etter ulykken ble det tatt fMRI av dem mens de utførte ulike oppgaver som innebar trusler, belønning eller kontroll av impulser.
Aktiviteten de funksjonelle MR-bildene viste på dette tidspunktet,
ble sammenlignet med psykologiske aspekter knyttet til posttraumatisk stress, PTSD, i de neste seks månedene.
Det ble identifisert ulike reaksjonsmønstre i hjernen ved fMRI. De som hadde størst sannsynlighet for å utvikle posttraumatisk stresslidelse et halvt år etter ulykken, var de som hadde høyere hjerneaktivitet ved oppgaver som innebar trusler og belønning.
Artikkelen peker på at økte trusselresponser i hjernen har vært knyttet til kroniske psykiske lidelser som PTSD, men at studien viser at også responser på belønning i hjernen kan være avgjørende for om de utvikler et langvarig stressymptom etter en traumatisk opplevelse.
Forfatterne understreker derfor hvor viktig det er å identifisere de ulike måtene folk reagerer på store stressende livshendelser på, og å gi dem en persontilpasset behandling.
En liten fortelling som er skrevet som en hyllest til de mange radiografer som ofret sin tid og ressurser og drev Oslo fylkeskrets frem.
VED SUE KRISTIANSEN, RADIOGRAF, CAND. POLIT. OG CAND. SAN.
Dette er historien om Oslo Lokallag (senere Oslo fylkeskrets) fra sin spede begynnelse i 1972 og frem til slutten av 2002. Fra 1972 og fremover vokste antall radiografer og dermed antall forbundsmedlemmer. De nyutdannede flyttet til alle deler av Norges langstrakte land. Et behov for lokale lag innen forbundet, med kjennskap og nærkontakt til lokale forhold, meldte seg. Av disse var Oslo fylkeskrets av Norsk Radiografforbund (NRF) blant de første til å bli stiftet.
Meningen med det første møtet i 1980 var å diskutere etableringen av et lokallag. Imidlertid, ble de som var til stede, så ivrig at laget ble dannet allerede den første kvelden. Niru Kolmannskog, Kari Hagen, Vigdis Nilsen, Tor I. Solberg og Per Zaring ble valgt inn som det første, selvkonstituerende styret.
«Våren 1988 ble NRF, som da var tilsluttet Akademikernes Fellesforbund (AF), anerkjent som selvstendig part i avtaleverket. Det betydde at forbundet endelig fikk ha et ord med i utformingen av radiografenes lønns- og arbeidsvilkår.»
Ved lokallagets dannelse var det 23 radiografer til stede på møtet. I 1988 fantes det 267 medlemmer av Oslolokallaget. Disse var ansatt på 18 ulike arbeidsplasser i Oslo. I 1993 hadde antall medlemmer økt til 305.
I utgangspunktet var styrets fokus på styrking av radiografenes faglige
identitet, faglig oppdatering av medlemmer og distribusjon av relevant informasjon.
Styrets kontakt med medlemmene skjedde gjennom utgivelsen av et beskjedent tidsskrift Oslo fylkeskrets , som ble etablert i 1988 og utkom cirka hver tredje måned. Her ble referater fra møter, informasjon om fagkurs og lokale tillitsvalgts saker omtalt.
Kretsen hadde egen kurskomité. Flere faglige kveldskurs med emner slik som film/folie-kombinasjoner og deres ulike anvendelsesområder, hygiene og moral, og anvendelse av kontrastmidler ble arrangert. Oppmøtet var varierende, noen mer vellykket enn andre. På grunn av medlemmenes labre interesse for kveldskurs ble det allerede i 1988 bestemt av styret å heller satse på kurs på dagtid. Flere kurs på dagtid ble arrangert i årene som fulgte. I 1995 bestemte styret seg for igjen å legge opp temakvelder og vurdere interessen fortløpende.
Våren 1988 ble NRF, som da var tilsluttet Akademikernes Fellesforbund (AF), anerkjent som selvstendig part i avtaleverket. Det betydde at forbundet endelig fikk ha et ord med i utformingen av radiografenes lønns- og arbeidsvilkår. Daværende forbundssekretær Stanley Johannessen deltok i forhandlingene med staten. Forbundsleder Marit Leknes ivaretok forhandlinger med Kommunes Sentralforbund og forhandlinger med Oslo kommune – som var en selvstendig arbeidsgiver. Denne oppgaven falt på Oslo fylkeskrets og kretsleder Sue Kristiansen. Sammen med hovedtillitsvalgt fra Ullevål sykehus, Mary Bolstad, ivaretok hun interessen til de radiografene som var ansatt i Oslo kommune.
Sykehusene drevet av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg og Diakonhjemmet i Oslo var tilsluttet
Private helseorganisasjoners landsforbund (PHL). Kretsleder bisto de lokale tillitsvalgte med forhandlinger når det var nødvendig.
Fra våren 1988 fikk rollen som tillitsvalgt for NRF på lokalt nivå en annen dimensjon. De tillitsvalgte radiografene kunne bli involvert i blant annet utvalgsarbeid på sine respektive arbeidsplasser, og i lokale lønnsforhandlinger. Kretsstyret tok tak i dette og arrangerte flere korte kurs for å skolere de tillitsvalgte. Tross alt, dette var en ny verden for radiografer!
I 1988 ble det arrangert et todagers tillitsvalgts-kurs i samarbeid med Jordmorforeningen. I 1992 arrangerte Oslo fylkeskrets, sammen med flere helsefagorganisasjoner, som var tilsluttet AF, et godt mottatt femdagers kurs.
AF ble etablert i 1975 og samlet yrkesutøvere med langtids akademisk utdanning. NRF ble tilsluttet AF i 1987. I tillegg til radiografene var sykepleierne, fysioterapeutene, jordmødrene, legene, tannlegene og bioingeniørene blant de tilsluttede organisasjonene. Det ble avholdt månedlige fellesmøter hvor blant annet diskusjoner om lønnskrav var et sentralt tema før forhandlinger tok til. I Oslo tok fylkeskretsen sin naturlige plass i samslutningen av Oslos medlemsforbund i AF. I disse møtene var det kretslederen som møtte som NRFs representant.
Oslo kommunes fremlagte budsjett i 1988 skapte store protester fra de berørte fagorganisasjonene. Blant annet kunne nedskjæringer på 113 millioner kroner i helsesektoren og 106 millioner i sosialsektoren ikke aksepteres.
Den 4. juni, på initiativ fra Norsk Sykepleierforbund i Oslo, ble det arrangert demonstrasjoner i Oslo sentrum som inkluderte stands på Youngstorget, appeller, og et demonstrasjonstog. Oslo fylkeskrets av NRF var synlig i demonstrasjonstoget. I ettertid synes dette å være NRFs eneste deltagelse i et protesttog noen gang.
Usikker på medlemmenes oppmøte, men likevel bestemt for å delta, tok
I år er Norsk Radiografforbund 50 år. I den forbindelse har vi invitert en rekke personer som har vært sentrale innen NRF og/eller fagets utvikling til å skrive tekster der de ser tilbake på en del av forbundets eller fagets historie.
kretslederen med seg en parole og en hundrekroneseddel i lommen og møtte opp i demonstrasjonstoget – seddelen var med for å illustrere tanken om at det kanskje ble nødvendig å betale «en fremmed» for å holde i den andre enden av parolen! Heldigvis avbrøt styremedlem May-Lis Delsom sin solbading på Bygdøy og syklet inn til sentrum tidsnok til å være med! Hundringsen ble spart!
Året etter ble mer lystbetont. I 1989 arrangerte Oslo-kretsen en felles reise til den internasjonale radiograforganisasjonen (ISRRT) sin verdenskongress som ble holdt i Paris. Tjuetre medlemmer fra NRF deltok for den nette sum av kroner 3500 hver. Summen inkluderte reise og en ukes opphold i dobbeltrom.
I 1989 ble også NRFs todagers årlige seminar med forelesninger og utstillinger arrangert av Oslo fylkeskrets. Alt er alltid i forandring, heter det, og naturligvis forandret også den verdenen Oslo fylkeskrets oppsto i, seg. Norsk Radiografforbund sentralt vokste i antall medlemmer, antall utvalg og komiteer, og med tanke på økonomi og erfaring. Da det gikk mot århundreog årtusenskifte, kunne NRF sentralt tilby sine tillitsvalgte kursing og sine
medlemmer aktuelle fagkurs av høy kvalitet.
Radiograf var ikke lenger et ord uten betydning for de fleste. Man skulle tro at den informative annonsen med headingen Noen ser mer enn andre som Oslo fylkeskrets og NRF rykket inn i Aftenposten i forbindelse med lønnsforhandlinger i mars 1990, bidro til å gjøre vårt yrke synlig.
I 2002 ble spesialisthelsetjenesten underlagt egne helseforetak, og det var ikke lenger nødvendig med direkte forhandlinger med Oslo kommune som et eget tariffområde. De oppgavene som Oslo fylkeskrets hadde utført over flere år, var nå i sentrale hender. Behovet for en selvstendig organisasjon på kretsnivå forsvant og Oslo fylkeskrets ble stedt til hvile. n post@holdpusten.no
Nukleærmedisin er en av de yngste spesialiteter selv om medisinsk anvendelse av radioaktivitet går helt tilbake til Wilhelm C. Røntgens oppdagelse av røntgenstrålingen på 1890-tallet og Antoine-Henri Becuereles oppdagelse av en ny slags stråling få måneder senere. Marie og Pierre Curie forsket på disse strålene og kalte fenomenet radioaktivitet.
I de følgende årtier ble det en rask utvikling av disiplinene radiofysikk og radiokjemi, som igjen banet vei for den kliniske nukleærmedisinen der vi injisere radioaktive legemidler i pasienter med henblikk på diagnostisering og behandling. I Norge ble nukleærmedisin en egen spesialitet i 1997.
Den radiofarmasøytiske utviklingen i Norge kom på 1950 tallet. I 1951 ble den første atomreaktoren satt i drift på Kjeller av Institutt for Atomenergi (IFE i dag). Og i 1952 ble de første radionuklidene (24Na, 32P og 131I) produsert. En farmasøyt ble ansatt i 1957 og allerede i 1963 kunne de levere 28 forskjellige radionuklider med mer enn 50 forskjellige radioaktive forbindelser. Deres spesialitet var i 1965 jodmerkede radionuklider (åtte forskjellige 125 I forbindelser og 21 forskjellige 131 I forbindelser). Tc-generatoren ble produsert i 1966. I 1999 produserte IFE PET-stoffet
18F-FDG der den radioaktive delen (18F) ble produsert ved forskersyklotronen ved Universitetet i Oslo.
Det ble i løpet av 1950-årene startet seks nukleærmedisinske laboratorier i Norge, alle sentrert i østlandsområdet (Psykiatrisk klinikk i Oslo, Det Norske Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål, Drammen og Gjøvik). I starten var
nukleærmedisin basert på undersøkelser der man kunne benytte isotoper alene, for eksempel radioaktivt jod (stoffskifte, thyroidea-undersøkelse). Men med introduksjonen av radioaktive legemidler hvor sporstoffet ble merket med technesium, tok utviklingen raskt fart. I dag er vi 15 nukleærmedisinske avdelinger, fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord.
Norges første PET-senter ble grunnlagt på Rikshospitalet i 2005. Norsk medisinsk syklotronsenter (NMS) sammen med GE-Healthcare satte i gang med produksjon av 18F-FDG til de sykehusene i Oslo som drev med PET-virksomhet.
Anlegget skal rives og radioaktivt matreale overføres til anlegg som er godkjent for mottak og lager. IFEs nukleære virksomhet med anlegg og personell vil overføres 1.1.2024 til NND.
Kamerautstyr
I starten var håndholdte Geiger-Müllertellere benyttet. De ble brukt for å måle og kvantifisere radioaktivitet. På 1970 tallet kom de første gammakameraene der vi kunne ta planare bilder, både statisk og dynamiske. I løpet av 1990-årene kom tohodet fulldigitale SPECT gammakameraer. Nå kunne vi ta tomografiske bilder
«For oss som jobber i den nukleærmedisinske driften, det være seg radiografer eller bioingeniører, er arbeidsoppgavene mangfoldige. Vi må kunne preparere og merke sporstoff med radioaktivitet og kvalitetskontrollere innmerking, dosere og injisere. Vi må mestre alle forskjellige modaliteter og gjennomføre kalibreringer og kvalitetskontroller. Utføre alle former for bildeopptak, kunne mestre CT- og MR-maskiner, styre puste-Gating og injeksjonsroboter, takle stråleinntegning og legge pasienter i stråleleie. Og være delaktig i dataprosesseringen og sjekke bildekvalitet.»
IFE produserer ikke lenger radioaktivitet til medisinsk diagnostisk bruk. IFE er i dag nukleærmedisin sitt apotek, og all bestilling må gå gjennom dem. Det er for tiden en global mangel på radiofarmaka. Flere reaktorer er lagt ned. Dette gjør oss sårbare med tanke på service og driftsstans. Vi opplever nå store produksjonsproblemer og leveringssvikt. Det er hard kamp om fordelingen mellom leverandørene, og de må igjen prioritere fordelingen for hele verden. Tidvis må de avslå ordre på grunn av sprengt kapasitet og overbooking. Staten har dessverre vedtatt at atomreaktoren på Kjeller skal legges ned. IFE har konsesjon for å eie og drive atomanlegget til 31.desember 2028. Den statlige etaten Norsk nukleærdekommisjonering (NND) vil overta reaktoren og atomanlegget.
med rekonstruksjon i coronal-, sagittal- og transaksiale plan. Det var også mulig å gjøre dynamiske studier i enten list mode eller frame mode. På samme tid startet arbeidet med å få PET-skannere til Norge. Det norske radiumhospital (DNR) og Rikshospitalet fikk gammakameraer for koinsidens PET-studier («fattigmannsPET») ved tusenårsskifte. Etter iherdig jobb fikk DNR sin første fullverdige PET/ CT i 2005, tett fulgt av Rikshospitalet 2006. Deretter kom Bergen i 2008 og Ullevål i 2010. Tromsø fikk kjørt PET/ CT-undersøkelser ved hjelp av mobilt PET kamera og leveranse av 18F-FDG fra Finland. I dag har ti av de 15 nukleærmedisinske avdelingene stasjonære PET-maskiner, og vi har syklotron i Oslo (NMS), Bergen, Trondheim og Tromsø.
I år er Norsk Radiografforbund 50 år. I den forbindelse har vi invitert en rekke personer som har vært sentrale innen NRF og/eller fagets utvikling til å skrive tekster der de ser tilbake på en del av forbundets eller fagets historie.
De fleste nukleærmedisinske avdelinger har nå hypermoderne kombinasjonskameraer som SPECT/CT, PET/CT og PET/MR (PET/MR finnes ved Bergen, Trondheim og Tromsø). Kombinasjonskameraene kan benyttes fra enkle planare opptaksbilder (gammakameraene) til undersøkelser med meget kompliserte og computertrengende bilderekonstruksjoner.
Det siste innen kamerafronten, og som er på ønskelista, er helkropps PET/CT der vi kan ta bildeopptak av hele koppen, eller store deler av den på ett opptak. Dette vil gi oss rask avbildning, mindre dose, bedre utnyttelse av PET-stoffet og flere pasienter kan undersøkes per dag. En slik maskin vil gi oss mulighet til å kjøre dynamisk opptak for å kartlegge sporstoffets bevegelse og opptaksfordeling. Dette vil gi oss tilleggsinformasjon om biologi og kan ha betydning for valg av behandling og responsevaluering. Og ikke minst være et fantastisk forskningsverktøy!
Funksjonell avbildning, radionuklidebehandling og nukleærmedisinsk doseplanlegging Alle nukleærmedisinske undersøkelser er basert på samme prinsipp der en radioaktiv isotop kobles til et sporstoff (legemiddel). Sporstoffet er mer eller mindre spesifikt med hensyn til opptak i, og eventuelt utskillelse fra, det organ eller vev eller den prosess som ønskes undersøkt. Avbildningen fokuserer på sykdomsprosessens funksjonelle forandringer i motsetning til de radiologiske modaliteter der det er overveiende fokus på anatomi og morfologiske endringer.
Det er mange bruksområder. Vi kan utføre nyreundersøkelser, ventrikkeltømming, galleveisfunksjon, thyreoidea, parathyreoidea og dopaminreseptorfunksjon, og vi kan måle GFR (glomerulær filtrasjonsrate) ved hjelp av blodprøver for å bestemme samlet nyrefunksjon. Vi kan avbilde inflammasjon og infeksjon, kardiovaskulære problemer og problemer i nervesystemet, respirasjonssystemet,
det nevroendokrine systemet og blod- og lymfesystemet for å nevne noen. Det finnes en metode for nesten et hvert organsystem. I Norge i dag er det cirka 40 ulike radioaktive sporstoffer til klinisk bruk, og ved OUS har de i underkant 80 ulike prosedyrer.
Utviklingen innen faget går helt klart fra organorienterte undersøkelser til mer målrettede metoder hvor sporstoffet går i retning av mer spesifikke og biologiske ligander rettet mot celluære og molekylære prosesser i kroppen. Disse sporstoffene kan benyttes både i diagnostikk og terapi. Sporstoffet kobles da opp mot en radioaktivitet for avbildning, og en annen radioaktivitet for behandling. Kombinasjonen av avbildning og behandling kalles teranostikk og har som sitt viktigste mål å individualisere diagnostikk, behandling og oppfølging under behandling for å bedre behandlingsresultater og redusere bivirkninger til hver pasient (persontilpasset medisin). Dette benyttes i dag for pasienter med nevroendokrin tumor. Og det er søkt om godkjenning i Bestillerforum for vurdering av innføring av nye metoder, om en tilsvarende behandling til pasienter med spredning av prostatakreft. Vi forventer flere pasientgrupper i fremtiden. Nukleærmedisinske behandlinger er strengt regulert. (DSA-veileder 10 Revidert 30.06.2020). Før behandling med radionuklider skal virksomheten planlegge stråledose til behandlingsvolum og risikoorganer individuelt, der dette er mulig. Dose til målvolum bør deretter verifiseres, for eksempel ved å bruke kvantitative avbildningsteknikker (gammakamera) eller opptaksmålinger (for eksempel GeigerMüller teller, gamma prober, doseratemeter). Legespesialist (nukleærmedisiner) er ansvarlig for å bestemme aktivitet og type radiofarmaka som skal tilføres pasienter (jf§47).
Til hjelp i stråleterapi Dagens (eksterne) stråleterapibehandling er meget presis, og målet er å gi en stråledose som rammer kreftceller uten å skade friskt vev. Ved mange tumorformer er det vist at bruk av PET/CT kan være til hjelp for å avgrense selve tumoren slik at risikoområder og kritisk normalt vev skånes. Man kan benytte økte dosenivåer, og dosebegrensninger kan tegnes inn i doseplanleggingssystemet. Responsen av stråling kan variere mye fra tumor til tumor også inne
i selve tumoren. Funksjonell avbildning med PET og MR kan gi biologisk kunnskap om tumoren, noe som kan brukes i mer persontilpasset stråleterapi. Nye PETtracere som er under utvikling, kan gi oss svar på hypoksi, angiogenese, proliferasjon og apotose i tumor. Det kan da bli mulig å bestråle forskjellige deler av tumor med forskjellige doser.
For oss som jobber i den nukleærmedisinske driften, det være seg radiografer eller bioingeniører, er arbeidsoppgavene mangfoldige. Vi må kunne preparere og merke sporstoff med radioaktivitet og kvalitetskontrollere innmerking, dosere og injisere. Vi må mestre alle forskjellige modaliteter og gjennomføre kalibreringer og kvalitetskontroller. Utføre alle former for bildeopptak, kunne mestre CT- og MR-maskiner, styre puste-Gating og injeksjonsroboter, takle stråleinntegning og legge pasienter i stråleleie. Og være delaktig i dataprosesseringen og sjekke bildekvalitet.
Vi må ha høyt kunnskapsnivå innen medisinsk bruk av stråler og fokus på strålevern, strålebiologi og strålebeskyttelse. Og vi må ha orden på avfallhåndteringen. Utviklingen innen trasere-/radiofarmasien har satt fart på radionuklidebehandlingen. Vi er en del av et multiproffesjonelt team og må ha god kunnskap innen pasientbehandling, og stor forståelse for de undersøkelser og behandlinger som skal utføres. Vi er pålagt å ta videreutdanning i nukleærmedisin og strålevern, og vi skal årlig ha strålevernsundervisning for å sikre oss kunnskap og det å kunne veilede pasienter i forbindelse med strålehygiene.
Det er viktig å vite hvordan man både kan overholde grenser og holde dosebelastningen til sine omgivelser så lav som mulig. Dersom det er mulig å senke strålebelastning til pasienter, pårørende, ansatte og allmennhet, bør dette gjøres, i henhold til ALARA-prinsippet. All bruk av radioaktivitet skal være berettiget. Nye metoder må dokumenteres som sikre og effektive. Pasienten må evalueres og godkjennes for behandling, og den skal ikke påføre pasienten risiko eller bivirkning. Vårt arbeid er mer enn noen gang avhengig av et tverrfaglig samarbeid med nukleærmedisinere, onkologer, stråleterapeuter, sykepleiere og fysikere.
Til sammen skal vi sikre kvalitet, kunnskapsutvikling og nye metoder. Våre pasienter skal ivaretas på best mulig måte! n post@holdpusten.no
Det må ha vært en gang i 1984-85 at jeg så de første NMR-bildene på røntgenavdelingen ved det som da het Regionsykehuset i Trondheim (RiT, dagens St. Olavs hospital). Bildene viste NMR av caput hos en lokal pasient, tatt i Tyskland. Vi var overbegeistret, men likevel skeptiske til hvordan dette ville utvikle seg.
Da jeg på nyåret i 1986 flyttet nordover, ble det sagt at NMR skulle komme til RiT, men det var nok få som hadde trodd at i løpet av samme året skulle bygg, utstyr og drift være på plass i det nye MR-senteret. Allerede i mai 1986 var første stillingsannonse for MR-operatører ute, og dette var det mange som fant interessant. Det ble lyst ut én sykepleierstilling og to radiografstillinger, noe som skapte undring om hva jobbene egentlig gikk ut på. (1)
Anskaffelse av MR i Norge var ikke uten hindringer, og skapte mye politisk debatt. Helsedirektoratet ønsket å starte med én maskin for å få erfaring, og så utvide antallet etter hvert. Etter mange avveininger ble det fra myndighetene, i 1984, bevilget 40 millioner til innkjøp av to maskiner til Rikshospitalet og Trondheim. Innkjøp skulle samkjøres, og etter forhandlinger endte det med at man fikk fire maskiner for pengene. I tillegg hadde en hotelldirektør i Stavanger fått klarsignal om å starte en innsamlingsaksjon for anskaffelse av maskin til sykehuset der. (2)
Stavanger ble først ut med drift med sin Philips Gyroscan S5 i mai 1986.
Trondheim startet med pasienter i august samme år med sin Philips Gyroscan S5, og i desember også med Philips Gyroscan S15, men med offisiell åpning i januar 1987.
Rikshospitalet, med utstyr fra Siemens, og Radiumhospitalet med GE-utstyr, hadde offisiell åpning i september 1987.
Ved oppstart var det ansatt både røntgensykepleier og radiograf i Stavanger
og i Trondheim (der undertegnede var radiografen), ved Rikshospitalet var det to radiografer.
Opplæring av alt personell var i hovedsak intern, via applikasjonsspesialister fra leverandører og hospitering i utlandet. For oss var det viktig å ha godt samarbeid med radiologer, fysikere og ingeniører for å tilegne oss den kunnskap vi behøvde for å kunne håndtere utstyr og ny, fremmed teknologi i tillegg til å ivareta pasientene.
Det fantes ikke mye tilgjengelig litteratur eller mange kurs, og Google var ikke «født». For det meste var det kurs i utlandet, helst for radiologer og fysikere. Ved universitetet i Aberdeen i Skottland ble det avholdt NMR Summer School i 1987, og det var ikke selvsagt at en radiograf skulle få plass, men det fikk jeg. Det ble en uke med for meg komplisert fysikk og mange utfordringer, men det var meget lærerikt.
«For oss radiografer var det viktig å ha godt samarbeid med radiologer, fysikere og ingeniører for å tilegne oss den kunnskap vi behøvde for å håndtere utstyr og ny, fremmed teknologi i tillegg til å ivareta pasientene.»
MR-senteret opprettet en egen undervisningsavdeling hvor det ble gitt kurs i MR-billeddiagnostikk og spektroskopi for både nasjonale og internasjonale deltagere. Det ble jobbet hardt for å få tilbud til radiografer, og første kurs ble avholdt i april 1988, i samarbeid med Utdanningskomiteen i NRF. Etter hvert tok NRF over kurstilbudet i MR, og disse kursene tilbys jevnlig til radiografer.
Etter mye press og etterspørsel ble MR også et eget fag på radiografutdanningene, og det ble etablert en etterlengtet videreutdanning ved det som da het Høgskolen i Sør-Trøndelag (som i dag er del av NTNU) høsten 2003. Med masse dyktige forelesere, både fra lokalmiljøet og landet ellers, var dette med på å øke kunnskapen blant radiografene enda mer. I dag er det mange radiografer som har utvidet sin kunnskap ytterligere ved å gjennomføre
I år er Norsk Radiografforbund 50 år. I den forbindelse har vi invitert en rekke personer som har vært sentrale innen NRF og/eller fagets utvikling til å skrive tekster der de ser tilbake på en del av forbundets eller fagets historie.
masterstudier innenfor fagfeltet.
Den aller første norske radiografen med master i MR er Eldrid Winther-Larsen. Hun tok heltidsstudiet ved University of Hartfordshire i England og ble uteksaminert i 1998.
Den internasjonale radiograforganisasjonen, ISRRT, avholdt et Europa–Afrikamøte på Feiring i juni 1990 i samarbeid med NRF.
Det viktigste punktet på programmet var å få sluttført 17 års arbeid med dokumentet «Role of the radiographer in Europe», og samtidig få med nye spesialiteter som blant annet MR og DSA (angiografi).
Jeg ble invitert som foreleser, og var med i gruppen som tok for seg MR. Dokumentet kan anses som det første hvor MR-radiografen er spesifikt nevnt. (4) Norge har opp gjennom årene hatt meget god utvikling av radiografer med stor fagkunnskap innen MR. Dette har også medført at mange MR-radiografer har stilt sin kunnskap til disposisjon til kolleger og som forelesere på kurs og kongresser, både i inn- og utland.
Med den rivende utviklingen av teknologien innen MR er det fantastisk å erfare at unge radiografer ivrig følger i fotsporene etter oss som har gleden av å ha fått vært med i mange år.
Lykke til i årene som kommer!
1. Nasjonalbiblioteket (2022): Adresseavisen, Trondheim, stillingsannonse (juni-86)
2. Hans-Jørgen Smith: The Introduction of MR in the Nordic Countries with Special Reference to Norway: Central Control Versus Local Initiatives. Journal of Magnetic Resonance Imaging 13:639-644 (2001)
3. Philips Medical Systems: “Nyhetsbrev” (november 1986)
4. Hold Pusten 8/90 16-19: Internasjonalt møte på Feiring
Bladet du nå leser gir deg grundig, uavhengig journalistikk laget av en redaksjon med kompetanse til å gå i dybden innen ditt fag eller interessefelt. Finn flere redaksjoner som brenner for det samme som deg på fagpressen.no/utvalg
Forskningsradiografen jobber for å løfte, fremme, og utvikle faget. Hen er en ressurs for fagmiljøet, med kompetanse til å rettlede og støtte metodisk i prosjekter. Radiologisk avdeling ved (...... ) søker DEG som er radiografutdannet i bunn og har oppnådd ph.d. Kandidater med mastergrad er også velkommen til å søke.
VED LINE NIGARDSØY LIE OG GERDA AARHUS, HHV. LEDER OG NESTLEDER I RADFORUMDette er ikke en autentisk stillingsannonse, men vi i Radforum mener det er behov for slike stillinger og for at radiografer skal drive med forskning.
Verdien av å forske Forskning har en verdi i seg selv, i form av at den kan gi oss kunnskap som vi kan ta i bruk. Ut fra et profesjonsperspektiv har forskning i tillegg andre verdier – skal vårt fagområde utvikle seg, må vi radiografer selv utvikle radiografifaget videre. For å få til en slik utvikling, er det viktig at forholdene legges til rette slik at det er rom for fagutvikling, blant annet i form av tid og ressurser til å utvikle radiografifaglig forskings- og veiledningskompetanse innenfor våre radiologiske avdelingers rammer.
Målet i framtiden er at kunnskapsrike forskningsmiljøer ved avdelingene også inkluderer forskingskompetente radiografer. En viktig del av å forske handler om at man hele tiden er oppdatert på hva som foregår innen fagfeltet på verdensbasis, og eventuelt kan ta i bruk kunnskapen. Det viser seg at profesjoner som får til nettopp dette – å drive forskning – anses som attraktive både med tanke på karrieremuligheter og prestisje (1).
Radiografiprofesjonen vil fortsette å bli sterkt påvirket av den digitale og teknologiske utviklingen. Det er viktig at vi radiografer også tar del i og engasjerer oss i denne utviklingen for å få innflytelse på de endringene som kommer. Vi mener radiografene fortjener like varierte karrieremuligheter som andre yrkesgrupper vi liker å sammenligne oss med, og ser frem til et helsevesen der radiografer inntar nye roller og posisjoner.
En ny studie (2) viste at radiografene
som har tatt master, i varierende grad opplever at de får endrede arbeidsoppgaver etter fullført masterstudie, og de etterlyser muligheter for profesjonell utvikling og ønsker seg en forskningskultur i arbeidssituasjonen sin.
i de kliniske fagmiljøene for å snu dagens utvikling der radiografer med forskningskompetanse forsvinner til akademia. Danskene har skjønt dette. Der har de radiografer ansatt i forskningsstillinger med krav om ph.d., blant annet ved Kolding sykehus, som har en 20% stilling. Det samme mener vi at landets universitetssykehus må få til, og derfor lanserer vi:
6 gode grunner til at radiologiske arbeidsgivere trenger radiografer med forskningskompetanse!
Det er likevel oppløftende å lese at intervjuobjektene rapporterer om en stor personlig utvikling gjennom å ta master. Alle i Radforum kan med hånden på hjertet si seg enige i det.
Som det også påpekes av Aabel m.fl (2), forsvinner radiografene som tar master, stort sett ut av klinikken til høyskoler eller universiteter for å få relevante stillinger. For å snu denne tydelige og for radiologiske avdelinger negative trenden, må det gjøres attraktivt for radiografer med et så tydelig faglig engasjement å bli værende i det kliniske miljøet. Her har radiologiske avdelingsledelser et stort ansvar og mulighet for å påvirke tempoet i utviklingen i riktig retning.
Så hva konkret må gjøres for å få radiografer til å forske på eget fag? Det opplagte svaret er at det må opprettes stillinger i radiologiske avdelinger som gjør det mulig for radiografer å engasjere seg i radiografifaget og i å forske. Vi ser for oss en utvikling der alle radiologiske avdelinger har som mål å ansette radiografer med masterkompetanse i sine fagradiografstillinger, og at store radiologiske avdelinger med miljø for forsking og fagutvikling har mål om å ansette en eller flere forskingsradiografer. Det er avgjørende at en slik stillingsstruktur utvikles
1 Avdelingen blir attraktiv: Forskningsmiljøer tar tid å bygge, men vil skape en kultur med søkelys på å systematisk endre, utvikle og forbedre avdelingen, og man vil kunne oppnå et miljø der man har verktøyene og kompetansen som trengs på veien. Avdelinger med et sterkt, multidisiplinært fagmiljø teller svært positivt i et rekrutteringsaspekt. Kort oppsummert: Arbeidsgiver holder seg attraktiv i kampen om arbeidstakere.
2 Avdelingen kan tidlig ta i bruk ny kunnskap:
Vårt fagfelt har lenge vært i en rivende teknologisk utvikling. I avdelinger med hurtige endringer er det behov for at radiografene er endringsvillige og på hugget når det gjelder å oppsøke ny viten for å forbedre kvaliteten på diagnostikk og behandling. I avdelinger der det er søkelys på fag og forskning går slike ting raskere.
3 Man får forskningsprosjekter som er nyttige for avdelingen: Forskingsprosjekter med problemstillinger som tar utgangspunkt i avdelingens kliniske hverdag, vil gjerne være praktisk rettet og direkte nyttig for avdelingen. Når forskningen gjøres av radiografer som er knyttet til klinikken og gjerne involverer fagteam med fysikere og radiologer, blir avdelingens egne ansatte kunnskapsrike på området og kunnskapen lett tilgjengelig for praksis, noe som gjør det enklere å ta i bruk den nye kunnskapen (enn om forskningen gjøres av akademikere som jobber utenfor sykehusene og røntgenavdelingene). Tette prosjektsamarbeid eller
«Skal vårt fagområde utvikle seeg, må vi radiografer selv utvikle radiografifaget videre.»
Radforum er en del av NRF og består av radiografer fra høyskoler/universiteter og det kliniske miljøet. Vi brenner for faget, fagutvikling og innovasjon.
Blant aktivitetene våre finner du kurs og artikkelveiledning, vi har egne forskningsprosjekter, og vi gir generelle råd angående FoU-arbeid. Vi hører gjerne fra deg, send en mail til radforum@radiograf.no, og husk, ingen spørsmål er dumme!
Kan du bli medlem? Klart du kan! Så lenge du er organisert i NRF. Medlemskapet er gratis og gir ingen forpliktelser, kun goder. Send en epost til: nrf@radiograf.no
stillingsdeling mellom klinikken og akademia er også en god løsning.
4 Radiografers faglige kompetanse ved avdelingen heves: En stillingsstruktur med fagradiografer som har tid til å være faglig oppdaterte og som deler kunnskap, med en forskingsradiograf på topp som pådriver for faglige utviklingsmuligheter, vil kunne være med og løfte det faglige nivået blant radiografene ved en avdeling. Blant annet ved at disse med nøkkelfunksjoner viser sitt faglige engasjement, og at de tilbyr radiografer med vilje til faglig utvikling en vei å gå, både for å søke hjelp og veiledning med ideer til egne prosjekter og for å bli involvert i eventuelle større prosjekter innen radiografi.
5 Forskning i alle ledd: En kjede er som kjent ikke sterkere enn det svakeste ledd. Når flere fagfelt driver koordinert forskning innen sammenfallende interesseområder, vil det i et større perspektiv gagne pasientdiagnostikk og -behandling og fremtidens helsetjenester. Gjennom et slikt samarbeid mellom profesjonene vil radiologiske avdelinger være bedre rustet til å finne løsninger på framtidens fagspesifikke og multidisiplinære problemstillinger.
6 Nivået på avdelingens studentundervisning vil heves: Radiologiske avdelinger er en viktig del av utdanningen til studenter innen ulike fagfelt. Når studenter møter kunnskap om forskning ute i praksis, understøtter det det som studentene
Ved Skånes universitetssjukehus har de en studie hvor de benytter laserkirurgi inne i MR-maskinen på noen pasienter med hjernekreft. Sykehuset melder i en pressemelding at de er de første i Europa som tester metoden.
Pasientene i studien har den aggressive hjernekreftformen, glioblastom, og det er pasienter som tidligere ikke har kunnet blitt operert fordi svulstene ligger for vanskelig til.
Metoden går ut på at en tynn laserfiber føres inn til svulsten, som deretter brennes bort. Hele prosedyren skjer mens pasienten ligger i en 3T MR.
Overlege i nevrokirurgi ved Skåne universitetssjukehus, Peter Siesjö, leder studien. Han sier i pressemeldingen at det er store fordeler med denne teknologien.
– For det første kan vi nå behandle pasienter som vi tidligere ikke klarte å hjelpe, og for det andre er det mer skånsomt, noe som gjør at risikoen for infeksjoner reduseres og at det går raskere for pasientene å komme seg igjen.
TONE AGUILAR
Radiografen, Radiografrådet, 51. årgang, nr 02. Mars 2023, s 11 https://www.radiograf.dk/fileadmin/ Arkiv-filer_PAGES/Blad_Forlag/ Radiografen/Udgivelser_FULD-PDF/ Radiografen_2023/Radiografen_02_ marts_2023.pdf
Aabel I, Lysdahl KB, Egeland CH, Andersen ER. What is in it for me?
Norwegian radiographers and radiation therapists’ experiences from obtaining a master’s degree. J Med Imaging Radiat Sci. 2023 Jun;54(2):356-363. doi: 10.1016/j.jmir.2023.04.003. Epub 2023 May 5. PMID: 37149399.
lærer på skolen – at praksis skal basere seg på ulik typer kunnskap. De erfarer at forskning er en naturlig del av den praksis de møter, og de møter radiografer som kjenner akademia og vet hvordan man skal og kan arbeide kunnskapsbasert.
Argumentene taler for seg. Vi venter i spenning på hvor landets første formelle forskningsradiograf ansettes. n post@holdpusten.no
ILLUSTRASJON: MACLIFETHAI/ISTOCK
Lederdagene
Nukleærmedisin
Beskrivende og ultralyd
CT godt & blandet
MR-sikkerhet
CT-kolografi
Strålevern
www.radiograf.no/fagkurs
Lederdagene
med feiring av NRFs 50-årsjubileum
14. og 15. september på hotell Opera i Oslo
• Radiografiens vei videre: Kunstig intelligens og utdanning
• Ledelse og mangfold
• Plattform for ledelse i staten
• Endringsledelse og sykefraværsoppfølging
14. september blir det frem til lunsj spesialseminar for ledere. Etter lunsj feires forbundets 50-årsjubileum med et spennende program, sammen med gjester og tillitsvalgte.
15. september blir det felles sesjoner med de tillitsvalgte.
For mer informasjon og påmelding: www radiograf no/fagkurs
godt & blandet
18.–20 oktober 2023
Læringsmål:
Etter endt fagkurs skal deltageren ha tilegnet seg kunnskap om optimalisering av CT-protokoller, med fokus på bildekvalitet og dose, samt ha fått kjennskap til de forskjellige leverandørenes løsninger for dosemodulering og håndtering av metallartefakter Kursdeltageren skal også ha fått styrket sin kunnskap om CT-teknikk og diagnostikk på forskjellige anatomiske områder og problemstillinger, samt kjenne til betydningen og nytten av CT-undersøkelser for klinikerne. Gjennom denne kunnskapen skal deltageren settes i stand til å reflektere og evaluere egne CT-protokoller, og kunne bidra aktivt til optimalisering av protokollene i et tverrfaglig samarbeid.
Målgrupper: Radiografer som jobber med CT, både med kort og lengre erfaring, samt radiologer, medisinske fysikere som jobber med CT og andre med interesse.
Påmelding og program: www.radiograf.no/fagkurs
trygg håndtering av et fagfelt i stadig endring
Målgrupper: MR-radiografer og andre med interesse.
Læringsmål: Etter endt fagkurs skal deltakeren fått oppdatert og utviklet kunnskapen om ivaretakelse av MR-sikkerhet. MRradiografer har et ansvar for ivaretakelse av sikkerheten for pasienter, pårørende og personale i MR-miljøet. Etter endt fagkurs skal deltakeren ha fått styrket ekspertisen på aktuelle faremomenter og sikkerhetsaspekter, maskinens komponenter og sikker håndtering. Deltakeren skal også ha fått konsolidert kunnskapen om nasjonale og internasjonale anbefalinger for MR-sikkerhet.
For mer informasjon og påmelding: www.radiograf.no/fagkurs
Foto: Trond Bergesen
I denne spalten presenterer vi smakebiter fra tidligere tider i Hold Pusten. De små snuttene forteller noe om NRF og Hold Pustens historie, noen av dem vitner dessuten om hvor fort tidene forandrer seg. Tenk for eksempel så ofte vi humrer av ting som slett ikke var lattervekkende for bare et par tiår siden! tone.rise@holdpusten.no
Norsk Radiografforbund ble grunnlagt i 1973. Fra da av har medlemstallet økt fra 53 til 382 medlemmer . Hver av de aktive medlemmene betaler kr. 200 ,- pr. år i kontingent, og de fleste forlanger at «nå skal forbundet gjøre noe»!
Men penger er dessverre ikke alt! For at forbundet skal kunne fungere, kreves det innsats og hjelp fra medlemmene. De mange oppgaver innen styret, komiteer og redaksjonen for Hold Pusten er utført av et fåtall mennesker på frivillig basis. De som ikke hjelper til, får når sant skal sies mye for sine 200,- kroner.
Fra 1. august slutter redaktøren for Hold Pusten i sin stilling. Kasserer mangler vi allerede. Dersom andre ikke er villig til å overta driften av bladet, må det nedlegges. Det er synd å tenke på at vårt eget blad, som representerer radiografene skal bort.
Til høsten er det nytt styrevalg. Valg-komiteen er i ferd med å finne kandidater, da de som nå fungerer vil overlate ansvaret for forbundets utvikling til andre. Å finne kandidater viser seg å være vanskelig. Få radiografer har tid for sitt eget forbund.
Skal også forbundet forsvinne sammen med «Hold Pusten»? Forhåpentligvis ikke. Nå er det tid for deg til å finne litt tid og støtte opp om NRF. Ved å hjelpe til i redaksjonen i forbundsbladet, ved å skrive artikler som kan trykkes, ved å stille opp som styrekandidat. Det er så mye du kan gjøre for å ivareta dine egne interesser gjennom forbundet . Tiden er inne ...
GJØR NOE NÅ.
Sue Aarnes, daværende forbundsleder, i Hold Pusten nummer 2 1979
Telefon sentralbord: 23 10 04 70
E-post: nrf@radiograf.no
Forbundsleder:
Bent Ronny Mikalsen
Mobil: 913 14 088
bent.r.mikalsen@radiograf.no
Sekretariatsleder:
Thor Eivind
Halvorsen
Mobil: 474 00 030 thor.eivind@radiograf.no
Økonomiansvarlig:
Faheem Ashraf
Mobil: 459 02 310 faheem@radiograf.no
Fagutviklingsleder:
Hans Flaata
Mobil: 408 57 476 hans@radiograf.no
Administrasjonskonsulent:
Ellinor D. Gunnerud
Mobil: 948 84 980 ellinor@radiograf.no
Fagsjef:
Håkon Hjemly
Mobil: 901 23 346 hakon@radiograf.no
Kommunikasjonsleder:
Elisabeth Norridge
Mobil: 997 33 357 elisabeth@radiograf.no
Forhandlingssjef:
Carl Christian Grue Solberg
Mobil: 976 22 185 carl.christian@radiograf.no
Redaktør:
Tone Rise Mobil: 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no
1) Hvem er kunstneren bak maleriet Impression. Soleil levant, som ble malt i 1872 og er opphavet til navnet på kunstretningen impresjonismen?
2) Hvilket bilmerke har modellen Mocca?
3) I hvilken by ligger Chrysler-bygningen?
4) Hvem er byrådsleder i Oslo?
5) Hvilken hvalart drives det mest fangst på i Norge?
6) Hva heter høytiden som avløser den muslimske fastemåneden Ramadan?
7) Hvilken ingrediens er det mest av i en indisk raita?
8) Hvem var den første i verden til å vinne to nobelpriser?
9) De svarte bilene politiet brukte tidligere, hadde et kallenavn, hvilket?
10) Hvilken person står bak kunstutstillingen «Public Enemy», som åpner i Arendal august? (Hint: Vedkommende har vært i offentlighetens søkelys av helt andre årsaker enn kunstneriske aktiviteter.)
Svar:
Hold Pusten er Norsk Radiografforbunds fagtidsskrift, og utøver saklig, uavhengig og kritisk journalistikk i samsvar med NRFs formålsparagraf, medlemmenes faglige identitet og forbundets grunnleggende verdier.
Hold Pusten er medlem av Fagpressen, og følger prinsippene i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, bes ta kontakt med redaksjonen. Brudd på Vær Varsom-plakaten kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg.
Hold Pusten er godkjent som vitenskapelig tidsskrift på nivå 1.
5
6
Frister
Returadresse: Norsk Radiografforbund, Rådhusgt. 4, oppg. A, NO-0151 OSLO
Alle har rett til den helseomsorgen de trenger, der de trenger den For å gjøre dette mulig har vi utviklet !M1, en mobil røntgenenhet som også kan brukes på andre steder enn sykehus Den er ergonomisk utformet, brukervennlig og girrøntgenbilder av like god kvalitet som de som tas av installerte apparater på sykehus
!M1 er den minste enheten på markedet Med en kompakt design, elektriske hjul og fri sikt er den enkel å manøvrere i ulike miljøer, bygninger og forsamlinger Den gjennomtenkte designen gjør også apparatet enkelt å rengjøre og vedlikeholde, noe som reduserer risikoen for smittespredning. Fordi !M1 problemløst kanhåndteres, transporteres og ta røntgenbilder av sykehuskvalitet, er det nå mulig å tilby flere mennesker god helseomsorg i trygge miljøer.
