KRONIKK
Quo vadis, radiograf? En diskusjon om rolleutvikling, tverrfaglighet og samarbeid mellom profesjonene ERLING STRANDEN, dr philos, professor, Høgskolen i Buskerud ELIN ROTSTIGEN, radiograf, strålevernsansvarlig, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud INGER-ANNE NORUM, radiograf, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud UTHEYA THEVATAS, radiograf, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud Bakgrunn
I hele den vestlige verden ser man en utvikling som går mot en stadig økende eldre befolkning. I følge Statistisk sentralbyrå (1) er det i dag ca 614 000 mennesker over 67 år i Norge. Dette vil øke til over 800000 i 2020 og over 1,2 millioner i år 2040. Prosentdelen personer over 67 år vil øke fra 13 % i dag til 20 % i 2040 (1). Disse tallene tilsier at presset på helsevesenet vil øke dramatisk i årene framover, ikke minst innenfor bildediagnostikk og intervensjon. Antallet radiologer øker ikke i samme tempo, noe som vil gi et stort press på yrkesgruppen, dersom ikke alternative løsninger iverksettes (2,3). Ut fra dagens situasjon ved bildediagnostiske avdelinger i Norge og internasjonalt vil vi i det følgende belyse ulike muligheter for å møte fremtidens behov til serviceyting innenfor bildediagnostikk, spesielt med henblikk på tverrfaglighet og utvikling av radiografrollen. Radiografrollen i Norge i dag.
I tillegg til at radiografene har ansvaret for å ta, rekonstruere og postprosessere bilder, har de i dagens helsevesen også en del oppgaver som tidligere bare ble utført av andre yrkesgrupper (f. eks. sykepleier, lege), slik som å legge inn venefloner, sette intravenøs kontrast og å gi andre medikamenter. Radiografer overvåker pasienter, ivaretar omsorg, vurderer forprøver, dekker sterilt, klargjør utstyr og assisterer ved intervensjonsprosedyrer. Noen radiografer arbeider i grenseland mot radiologene blant annet ved å utføre gjennomlysningsundersøkelser som colon og ØVD, mens radiografer som har videreutdanning i stråleterapi deltar i planlegging og gjennomføring av strålebehandling på kreftpasienter, i samarbeid med fysiker og lege. Det første kullet av sonografer ble utdannet ved Høgskolen på Gjøvik i år. Disse radiografene er kompetante til å utføre abdominale ultralydundersøkelser og beskrive disse. Radiologene skal vurdere pasienter med suspekte funn, og kontrasignerer radiografenes undersø8
kelser (4). Ultralydutvalget i Norsk radiologisk forening har uttrykt stor skepsis til at radiografer skal gjøre ultralyd (5). De frykter at ultralyd skal svekkes som metode, noe som vil føre til økt bruk av CT (ioniserende stråling) og MR. De mener også at den medisinske helhetsvurderingen reduseres dersom radiografer tar ultralydbilder som radiologer beskriver, siden radiologene ikke vil ha mulighet til å observere og snakke med pasienten. Faggruppen uttrykker seg imidlertid positivt til at medhjelpere kan brukes ved kontroll av kjente tilstander. Strålevernforskriften 2004 stiller krav til kvalitetskontroll, realfaglig kompetanse og til at det utpekes en strålevernsansvarlig(6). Disse kravene styrkes ytterligere i forslag til ny strålevernforskrift som forventes å tre i kraft fra 1. januar 2010 (7). Mange sykehus oppfylte ikke disse kravene før forskriften ble gjeldende. I dag er kravene oppfylt på ulike måter. Mange mindre sykehus leier fysikerkompetanse eller har en liten prosentstilling for medisinsk fysiker. I slike tilfeller er det radiografer som er strålevernansvarlige, strålevernkontakter og som utfører kvalitetskontroll på apparatur (8). Ved store virksomheter, anbefaler Statens strålevern at strålevernansvarlig/strålevernkontakt bør ha utdanningsbakgrunn som fysiker på masternivå (9). Ved mindre enheter kan rollen fylles av ingeniører eller andre helsearbeidere med relevant realfaglig kompetanse. Den strålevernansvarlige skal kunne praktisk strålevern og ha kunnskap om risikomomenter og helseeffekter. Ved uhell må stråledoser kunne bestemmes og eventuelle tiltak settes i verk (9). Mye av dette kan radiografer gjennom sin utdannelse og praksis, men noen av oppgavene krever bakgrunn i fysikk. For å ha radiografer i denne rollen synes det nødvendig med tilleggsutdannelse og/ eller opplæring på arbeidsstedet. Det finnes videreutdanning i strålevern ved flere høyskoler i Norge i dag. I forslaget til ny strålevernforskrift (7)
stilles det spesifikke krav til vurdering av undersøkelsens berettigelse, på bakgrunn av henvisning. Det kreves også at det alltid skal vurderes alternative undersøkelsesmetoder som ikke involverer bruk av ioniserende stråling. Disse kravene vil kunne skape merarbeid for de ansatte ved bildediagnostiske avdelinger, noe som ytterligere aktualiserer spørsmålet om arbeidsdelingen mellom radiolog og radiograf. Radiografrollen i noen andre land.
I Storbritannia økte radiologenes arbeidsmengde med 322 % i perioden 1968 til 1991, mens antallet radiologstillinger økte med 213 %. Dette har ført til at radiologene har fått et sterkt tidspress og vanskeligheter med å få utført det arbeidet som forventes at de skal gjøre (11). Man ser også en lignende utvikling i Australia (3). I USA økte radiologenes arbeidsbelastning med 25 % fra 1992-2002, mens antallet radiologer økte med 10-15 % (12). I Syd-Danmark vil de mangle 7000 sykepleiere og 1500 spesialleger i 2015 (13). Både i USA, Danmark og Storbritannia har myndighetene sett at noe må gjøres for å møte fremtidens krav til helsevesenet. I USA har de besluttet å utvikle radiografenes rolle for å kunne avlaste radiologene (12). I Danmark ser de oppgaveflytting som en måte å løse problemet på (13). Helsedepartementet i Storbritannia har besluttet at National Health Service (NHS) skal moderniseres. Dette skal gjøres gjennom rolleutvidelse i profesjonene og utvasking av tradisjonelle profesjonsgrenser (14). Rolleutvidelse defineres som økt ansvarlighet basert på ansvarsmuligheter og tilegnede ferdigheter etter grunnutdanningen. College of Radiographers (CoR) definerer rolleutvidelse som kvantitative og kvalitative endringer i måten radiografer bidrar i pasientbehandling og det tilbudet helsevesenet gir. Dette vil kunne føre til grunnleggende endringer av dagens radiografrolle (15). Hold Pusten nr. 8 – 2009