Hold pusten 07 2013

Nr. 7– 2013 – 40. årgang

Hold Pusten FAGTIDSSKRIFT FOR NORSK RADIOGRAFFORBUND • Journal of the Norwegian Society of Radiographers

NRF

40 år!

www.siemens.com/acusonfreestyle

Endelig er ultralyd trådløs ACUSON Freestyle™ er verdens første trådløse ultralydsystem.

Ingen kabler er i veien for annet utstyr. Mer bevegelsesfrihet, bedre kontroll og høy ytelse.

Trådløs ultralyd har mange fordeler.

ACUSON Freestyle kan også bidra til å redusere bakteriesmitte, fordi hele proben kan senkes i desinfeksjonsvæske.

Ultralydsystemet er spesialutviklet for akuttmottak samt anestesi- og intensivavdelinger.

Mange av funksjonene kan styres direkte fra proben.

Det gir viktig fleksibilitet i et akuttmottak, der tid er en avgjørende faktor. Bildekvaliteten er i toppklasse, slik du forventer.

Apparatet krever liten plass og er ultraportabelt. Det kan monteres både i tak, på vegg og på tralle.

I Siemens brenner vi for å utvikle innovative løsninger, til det beste for pasienten og samfunnet.

Answers for life.

4 28

60

Innhold «Radiografien og forbundet ligger dypt i mitt hjerte, og uansett hva jeg gjør, så er det radiograf jeg er!»

Tine Iwe Thorsteinsen, NRFs første leder, side 6

Hurra for NRF! Norsk Radiografforbund feirer sin 40-årsdag den 30 oktober. Vi forteller derfor om de store linjene i forbundets historie gjennom tidligere artikler fra Hold Pusten i hele denne utgaven.

Gjesteredaktør for dette nummeret er Anna Pettersen. Som forbundsleder gjennom 18 år kjenner hun NRFs historie bedre enn de aller, aller fleste.

Jeg håper du finner historien interessant, enten du er ung og lovende eller en gammel traver innen faget. Så er vi tilbake med ordinær utgave av Hold Pusten 9. desember.

70-tallet: Starten 4 Innledning ved forbundslederen 4 Slik begynte det 6 Grand Old Lady – portrett av Astri Bjerland 10 Nye medlemmer velkommen 10 Nå kan ikke-medlemmer abonnere!

10 Radiografenes stilling betydelig bedret

Radiografenes utviklingsområder NRF har vært i streik!

Radiografer i streik Vi vant frem i Rikslønnsnemnda Omplassering av gravide Leder av Anna Pettersen 1998 Fra radiografskole til radiografhøgskole 40 Radiografer mot år 2010

80-tallet: Kampen om røntgenferien 12 Innledning ved forbundslederen 12 Arve Søgnen om røntgenferien 13 Statsministeren møter helseog sosialsektoren 14 Har vi gitt opp 6-ukersferien?

15 Hva skjer etter streiken?

16 Kommentar til rapporten for arbeidsgruppen 17 En utrolig nonchalanse 17 En hard og vanskelig oppgave 18 Røntgenundersøkelser av kvinner i fertil alder 18 Gravide i turnusarbeid 20 NRFS første ordinære landsmøte

2000-tallet: Stråleterapistrid 43 Innledning ved forbundslederen 43 Intervju med Elisabeth Myrvold Rooth 45 Organisatoriske utfordringer og strategiske valg 46 Debatt om bruk av røntgenapparatur 48 Offensiv holdning til «spennende» utfordring 53 Kjære departement 54 Lover ikke godt 56 Mer bråk 57 Videreutdanning i stråleterapi 58 Blir radiografene utdannet til arbeidsledighet?

60 Eric Sundqvist om stråleterapiutdanningens utvikling

90-tallet: Streiketid 22 Forbundslederens innledning 23 Wenche Synnøve Andreassen mimrer om streik 23 Etter eit seminar 24 «Sultelønn samler helsekvinnene»

26 27 28 32 33 36 38

Annet 4 Forbunsdslederen og gjesteredaktøren har ordet 50 Stillingsannonser 62 NRFs kurssider

Alle bildene inne i bladet som ikke er kreditert, er fra Hold Pustens arkiv. De fleste er tatt av tidligere redaktør Per Zaring.

Hold Pusten Fagtidsskrift for Norsk Radiografforbund ISSN 0332-9410 Rådhusgata 4A, 0151 OSLO Tlf. 23 10 04 70 redaktør

www.holdpusten.no

Hold Pusten nr. 6 / 2013

Redaktør: Tone Rise Tlf. 23 10 04 79 mob. 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

Annonseansvarlig: Ellinor D. Gunnerud Tlf. 23 10 04 71 mob: 948 84 980 ellinor@radiograf.no

Vitenskapelig redaktør: Solveig Hofvind solveig@radiograf.no

Abonnement: nrf@radiograf.no 550 kr. pr. år (Norge) 685 kr. pr. år (utland)

NRF-medlemmer får bladet gratis Grafisk design: Lovborn Design Trykk: Merkur Forsidefoto: Istock, Wikipedia, Hold Pusten og Tone Rise

3

FORBUNDSLEDEREN INNLEDER

Kjære medlem – gratulerer med dagen!

30. oktober fyller Norsk Radiografforbund 40 år. Den 30. oktober 1973 ble forbundet stiftet. Livslinjen til Norsk Radiografforbund er ikke av de lengste, de fleste andre forbund/ foreninger vi kan sammenligne oss med, har en adskillig lengre historie bak seg. Men som forbund er vi langt fra historieløse.

Da vi var 30 år, markerte vi det med utgivelse av en jubileumsbok. Mye av vår historie er allerede nedtegnet i denne boka, kun de siste ti årene gjenstår som et ubeskrevet kapittel. Som 40-åring velger vi å ta et tilbakeblikk og gjengi situasjoner som har vært med på å utvikle oss som organisasjon fra starten. En god kildeanviser er Hold Pusten, vårt eget fagtidsskrift. I dette nummeret velger vi derfor å presentere forbundets historie innrammet i 10-års bolker.

Søkelyset rettes mot tidsaktuelle saker

som skapte engasjement og kampvilje hos våre medlemmer, situasjonene der vi var villige til å stå på barrikadene, og enkelttilfellene som i ettertid har vært med på å prege oss som organisasjon.

FORBUNDSLEDER OG GJESTEREDAKTØR

En gjennomgang av gamle Hold Pusten ga en god følelse av mimring, samtidig som det å ta alt dette gamle stoffet frem fra glemselen , trigget de små grå! Å reversere tilbake i tid var en fornøyelse, spesielt der tidligere publikasjoner var krydret med bilder fra den gang alle radiografene var unge festglade mennesker. Alt lar seg dessverre ikke republisere, så jeg ber om forståelse for at vi i utvelgelsen av sakene har måttet prioritere. Mange flere av de gamle sakene burde fått ny spalteplass. Likevel håper jeg at vår utvelgelse er av interesse, og at du som leser setter deg godt til rette, og nyter disse utvalgte tilbakeblikkene i forbundets historiebok.

70-TALLET: BEGYNNELSEN

En profesjon og et forbund tar form VED ANNA PETTERSEN En systematisk gjennomgang av

aktiviteten på 70-tallet bærer preg av at vi var i etableringsfasen. De første radiografene ble utdannet ved Oslo kommunale røntgenografskole, der de tok sin avsluttende eksamen i 1972. Det er disse og neste kull radiografer som var initiativtakerne til etableringen av Norsk

4

Radiografforbund. På stiftelsesmøte deltok 25 radiografer, og i løpet av 2 timer var Norsk Radiografforbund en realitet, styret var valgt og navnet fastsatt – et navn vi med stolthet har båret frem til den dag i dag.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

70-TALLET: BEGYNNELSEN

Slik begynte det I 1970 kom røntgenografskolen på plass i Oslo. En viktig nyvinning. Tre år etter ble Norsk radiografforbund etablert. Det første forbundet gjorde, var å endre yrkestittelen til radiograf.

VED TONE RISE «Etter initiativ av direktøren for Ullevål sykehus foretok en gruppe på 8 deltakere i november 1967 en studiereise til Stockholm og Örebro for å studere det svenske opplegget for utdanning av røntgenteknikere. Det ble( ... ) pekt på den store mangel på røntgensykepleiere ved kommunens sykehus. Situasjonen var særlig vanskelig ved Ullevål hvor Røntgenavdelingen fra tid til annen måtte stenge enkelte laboratorier, og ellers var henvist til å arbeide med innskrenket drift».

Dette kunne man lese i Ullevål Nytt i desember 1969. Og konklusjonen lød: «Da behovet er påtrengende tør utvalget foreslå at kommunen omgående etablerer en skole for røntgenteknikere». Allerede året etter, ble dette en realitet. «l. januar 1970 begynner de første elevene ved Oslo kommunes skole for røntgenografer. Skolen er administrativt lagt under Ullevål sykehus, og er foreløpig den eneste i sitt slag i Norge. [ ... ] Røntgenografskolen skal erstatte den tidligere ordning med spesialutdanning av røntgensykepleiere som bygget på full grunnutdanning i sykepleie», skrev Ullevål Nytt videre.

«Vedtaket om å starte en ny grunnutdanning for røntgenografer, som offisielt snart skulle hete radiografer, var·verken ukontroversielt eller ukomplisert. Flere røntgensykepleiere følte seg faglig truet, og det kunne umulig være en lett oppgave å skaffe lærere til en helt ny utdanning.

Enkelte radiologer syntes dessuten at lista for den nye faglige kompetansen ble lagt for høyt. Andre leger komplimenterte den nye utdanningens ledere for det høye nivået», skriver Hold Pusten nummer 9/1998, som er en jubileumsutgave i forbindelse med NRFs 25-årsdag.

«Opprettelsen av denne skole representerer en landevinning for hele vårt sykehusvesen», sa sykehusutvalgets formann Sverre Brevig da han åpnet Oslo kommunes skole for røntgenografer, slik yrkesbetegnelsen først lød, i Heimdalsgata på Grønland.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

«Behovet for røntgenografer er påtrengende. Vi håper mange vil benytte seg av det tilbud denne nye skolen representerer», fortsatte han.

«Røntgen er i dag det viktigste diagnostiske hjelpemiddel innen medisinen, og den nye skolen, oppbygget etter dansk og svensk forbilde - vil gi elevene nødvendig teoretisk og praktisk kunnen», sa overlege Torfinn Denstad, skolens rådsformann, i sin åpningstale.

Også undervisningslederen, den da 55 år gamle Astri Bjerland, holdt velkomsttale: «Teknologisk kunnen er meget viktig, men omsorgen for de syke betyr langt mer.

Derfor vil vi også gi våre elever orientering om alle kategorier av pasienter, lære dem den rette holdning til disse lære dem å vise hjertelag og forståelse», sa hun, mens oversøster Grethe Waller Karlsen ønsket elevene velkommen til Ullevål sykehus røntgenavdeling for praktisk undervisning.

Skolen startet med 33 elever, undervisningslederen, to fast ansatte lærere og flere timelærere.

NRF ser dagens lys

Tine Iwe Thorsteinsen ble NRFs første leder.

Hun forteller til Hold Pusten nummer 9/1998 (en jubileumsutgave i forbindelse med – Vi tok veldig viktige NRFs 25-årsjubibeslutninger på det leum) at hun ble første møtet, forteller radiograf ved en Tine Iwe Thorsteinsen. tilfeldighet.

«Jeg arbeidet som au pair i USA, og giftet meg der. Da jeg skulle flytte tilbake til Norge, hadde jeg lest i ukebladet Kvinner og Klær om at det skulle startes en ny utdannelse i Norge. Og så hadde jeg en venninne som var radiograf, og hun sa at det var et fint yrke. Så dermed søkte jeg.»

Slik gikk det til at hun var med på

Skolen var administrativt underlagt Ullevål sykehus.

det andre kullet «røntgenografelever» i Norge. Og i 1973 var hun med og startet forbundet: «Astri Bjerland var den som «maste» om at vi måtte starte forbund. Som elever følte vi ikke behov for dette», står det videre.

Og utpå høsten da hun hadde jobbet som røntgenograf noen måneder, var tiden moden til å danne forbund. Hun forteller at de kontaktet NAF (det som i dag heter NHO) og spurte hvordan de skulle starte, og om de kunne velge å kalle det forbund eller forening.

«Vi syntes ”forbund” var mer slagkraftig enn ”forening”, men trodde kanskje bare de som hadde forhandlingsrett kunne benytte betegnelsen. De svarte at det var helt opp til oss».

Hold Pusten ba Tine om et intervju også i forbindelse med denne jubileumsutgaven.

Hun synes hun har fortalt historien så mange ganger at hun ba oss bruke det som er skrevet fra før.

– Alt gjelder jo fortsatt, som hun formulerte det.

Hun sa seg likevel villig til å gi et par kommentarer for å supplere.

– Vi tok flere viktige beslutninger på det første møtet, sier hun når Hold Pusten ringer.

Blant annet vedtok de forbundets navn, de bestemte at det skulle være et upolitisk forbund, og de vedtok at yrkestittelen «røntgenograf» skulle erstattes av «radiograf».

– Jeg var på verdenskongress i Madrid,

5

70-TALLET: BEGYNNELSEN

HOLD PUSTEN 2/2001

Grand Old Lady – alltid på radiografenes side NRFS æresmedlemmer i dag: Første leder i forbundet (eller formann som det het den gang) Tine Iwe Thorsteinsen (t.v.), Stig Olav Persvik, første nestleder i NRF og Hold Pustens far og Sue (Susan Jane) Kristiansen, også tidligere redaktør i Hold Pusten. ARKIVFOTO

og der het alle vi møtte «radiograf», det var bare vi som het »røntgenografer», minnes Thorsteinsen.

– Det var riktigere også, siden «radius» omfatter all type stråling, ikke bare røntgen. Og det syntes alle var helt ok, fortsetter Tine, som kort tid etter endt utdanning havnet som lærer og etter hvert som rektor ved radiografutdanningen som da hadde skiftet adresse til Ullevål Sykehus.

– Vi fikk endret navnet på skolen også, sier hun, men det var noe senere.

På slutten av 90-tallet gikk hun av som rektor og begynte på et prosjekt igangsatt av Høgskolen i Oslo, som endte i et hovedfag for Tines vedkommende.

– Jeg undersøkte hvor fornøyde sykehusene var med nyutdannede radiografer.

– Og det var de ikke?

– Nei, det var både òg. Men de som tilbød et praktisk rettet studium, fikk bedre karakter, for å si det sånn.

Senere var hun med og bygget opp mamografiscreeningen i Akershus, før veien ledet til Bærum sykehus, der hun i dag jobber som spesialrådgiver ved røntgenavdelingen og for tiden er opptatt med oppstart av mobilrøntgentjeneste i Vestre Viken.

– Og nå fyller forbundet du var med og startet 40 år. Hvilket forhold har du til NRF i dag?

– Det er innmari koselig, jeg er jo æresmedlem, og det er kjempestas.

Radiografien og forbundet ligger dypt i mitt hjerte, og uansett hva jeg gjør, så er det radiograf jeg er!

TINE IWE THORSTEINSEN VAR FORMANN I NORSK RADIOGRAFFORBUND FRA 30.10.1973–05.02.1976.

KILDER: HOLD PUSTEN NUMMER 9/1998 OG NUMMER 10/2000, ”NOEN SER MER ENN ANDRE – 30 STRÅLENDE ÅR” (NORSK RADIOGRAFFORBUNDS JUBILEUMSBOK FRA 2003) OG AFTENPOSTEN, FREDAG 16. JANUAR 1970.

6

Det nesten mytiske årstallet vi ennå setter på korrespondansen vår, er blitt brukt til å markere mangt et jubileum. Som at hovedstaden skulle være 1001 år gammel. Noe de fleste vet er sludder.

At det er 30 år siden den første offentlig godkjente radiografutdanningen startet både i Oslo og i hele landet, er derimot et uomtvistelig faktum.

ASTRI BJERLAND INTERVJUET AV JOURNALIST OLA LARS ANDRESEN FOTO: PER ZARING «I januar 1970 begynner de første elevene

ved Oslo kommunes skole for røntgenografi.

Skolen er administrativt lagt under Ullevål sykehus, og er foreløpig den eneste i sitt slag i Norge. […] Røntgenografskolen skal erstatte den tidligere ordning med spesialutdanning av røntgensykepleiere som bygget på full grunnutdanning i sykepleie».

Ullevål Nytt, desember 1969 (…)

Det var påtrengende nødvendig å finne en skoleleder med helt spesielle faglige og menneskelige egenskaper. Valget falt på røntgensykepleier Astri Bjerland, en moden kvinne på 55. Hun var opprinnelig utdannet som sykepleier ved Norske Kvinners Sanitetsforening, var kirurgisk sykepleier og hadde tatt ny spesialopplæring ved Røntgen/Radiumavdelingen på Rikshospitalet i Oslo. Hun hadde lang erfaring fra flere sykehus, også i lederjobber. I 1967 tok hun eksamen ved administrasjonslinja på daværende Norges Høyere Sykepleieskole Hun hadde også hospitert på store sykehus i Sverige, Karolinska Sjukhuset i Stockholm og Sahlgrenska i Göteborg, som begge lå langt fremme på røntgenområdet. Åtte år seinere ble hun utnevnt som første æresmedlem av Norsk Radiografforbund selv om hun aldri ble vanlig medlem i forbundet. Noe enklere valg kan radiografene allikevel aldri har tatt. Uten fru Bjerland er det ikke sikkert at de hadde fått verken den utdanningen eller yrkesidentiteten de hadde opparbeidet i 1975.

– Det var litt av en utfordring, minnes Astri Bjerland, da Hold Pusten i høst (i

2001, red.anm.) møtte henne på en kur og opptreningsinstitusjon på idylliske Jeløya på østbredden av Oslofjorden. En sliten rygg hadde brakt henne dit fra hjemmet i Arendal.

– Jeg ble ansatt som undervisningsleder 1. oktober 1969, og fikk fine lokaler i tredje og fjerde etasje i Oslo Helseråds eiendom i Heimdalsgata på Grønland i Oslo. Men det fantes ingenting der. Jeg hadde ikke så mye som en stol å sitte på, og ikke et viskelær eller en blyant. Og skolen skulle starte i januar 1970. Det verste var egentlig at det ikke var innlagt telefon, forteller Astri Bjerland til Hold Pusten.

– Men det var ikke penger det sto på.

En hel million var bevilget av Oslo kommune. Kommunen var relativt rik den gangen – rikere enn i dag – og en million var mange penger for 30 år siden.

Jeg husker jeg gikk ned til Helserådet for å få skrivebord og telefon. Så satte jeg meg ned og prøvde å skrive opp alt jeg måtte ringe og bestille dagen etter. Det var jo alt mulig jeg ble nødt til å rekvirere.

Og du må skrive at de var veldig sjenerøse og samarbeidsvillige på Ullevål Sykehus, understreker hun. – Jeg fikk hjelp fra alle hold. Alt måtte skje ufattelig fort.

Komiteen som planla skolen avga endelig innstilling til Sykehusrådmannen i Oslo 30. april 1969.

Formannskapet i kommunen vedtok 5. juni at skolen skulle starte våren 1970.

Foruten samarbeidet med gode krefter på Ullevål, kunne den nye undervisningslederen støtte seg på ressursene ved Statens Institutt for Strålehygiene, som den gang holdt til på Rikshospitalet.

Hun måtte basere seg nesten utelukkende på å bruke timelærere, for læreplanen var ganske uvanlig variert. I

Hold Pusten nr. 7 / 2013

port

– Når sant skal sies hadde jeg allerede lenge vært mer opptatt av radiograffaget enn av mitt eget, som tross alt var sykepleien. Og sånn er det med meg ennå. Jeg leser Hold Pusten først, sa Astri Bjerland da hun ble intervjuet av Hold Pusten i 2000.

utgangspunktet var undervisningen ikke basert på en tradisjonell semesterordning. Det ble korte eller ingen ferier.

Undervisningstiden var planlagt å ta 30 måneder - eller 2 ½ år. Hele studiet var delt opp i fire såkalte avsnitt, med to teori terminer à tre måneder og to praksisterminer à ett år. Teoriundervisningen måtte bli konsentrert og spesialisert. Den første teoriterminen inneholdt undervisning i grunnfagene matematikk, fysikk, kjemi, anatomi, bakteriologi, psykologi, sosialmedisin og sykepleielære.

Den første praksisterminen innebar praktisk undervisning i sykdomslære med pleie ved forskjellige avdelinger på

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Aker og Ullevål sykehus. Den andre teoridelen fokuserte på radiografiske fag, med hovedvekt på topografisk anatomi, strålebiologi, fotokjemi, apparatlære og projeksjonslære.

Det siste praksis året ved røntgenlaboratoriene på Ullevål og Aker inkluderte også teoretisk undervisning i det som den gang ble kalt røntgendiagnostikk og røntgenterapi.

Offentlig godkjente sykepleiere kunne også søke opptak ved skolen. De behøvde bare gjennomføre de to siste terminene, og fikk i praksis en 15 måneders spesialutdannelse som ga offentlig godkjenning for arbeid på røntgenavdelinger over hele

Dette

rette landet. laget i t ble 2000.

Vi har Inntil valgt det sa mmen å plassere da hadde med s 70-tall tof et, sid røntgensyen det fet fra så my fortell e om r kepleierne er a fagets diografibare fått vugge i Norg intern oppe. læring ved sykehuset de arbeidet på. 13 sykepleiere ble tatt opp som studenter i denne kategorien. De ble i praksis de første utdannede radiografene i Norge, siden de avsluttet studiet 15 måneder tidligere enn de studentene som ikke hadde sykepleierutdannelse. Av slike var det 20 personer med meget variert bakgrunn som ble tatt opp ved skolen.

At alle ikke avsluttet, er ikke egnet til forundring. Ifølge planen skulle det faste personalet bestå av undervisningsleder og fire lærere, samt en kontorist. Men slik ble ikke lærerstaben seende ut. Astri B jerland fant bare en fast lærer å støtte seg på, sykepleier Kari Brita Brovoll fra Indremedisinsk Avdeling på Ullevål Sykehus. Hun hadde høgskoleutdanning i administrasjon og pedagogikk.

– Hun kom og sa seg villig til å hjelpe meg med det kliniske i 3 måneder. Men hun ble i jobben i 3-4 år. I tillegg hadde vi til sammen 50 timelærere. De fleste av dem ble også rekruttert fra Ullevål, forteller Bjerland.

– Vi befant oss på totalt ubrøytet mark.

Vi hadde jo ingen og intet å sammenlikne oss med. Det ble ekstremt lange dager, med mye mas - og for å si det som det var – mye klaging. I tre år hadde jeg en arbeidsdag på 10-12 timer, men til slutt fikk jeg en såkalt «Bondevik».

Redaktør og fotograf Zaring ser i hvert fall ut som minst et stort spørsmålstegn.

Det gjør sikkert journalisten også.

– Ja, akkurat som en forhenværende statsminister utviklet jeg en arbeidsdepresjon, og måtte ta pause, smiler veteranen.

– Men da var vi i hvert fall kommet i gang. Og det var det viktigste, for mangelen på kompetent personell på røntgenavdelingene var simpelthen katastrofal. På noen institusjoner ble det trent opp portører som skulle hjelpe til. Det var derfor det var blitt satt ned en komite på sykehusene, som hadde utredet behovet for en ny utdanning. Og de vedtatte planene innebar som dere sikkert skjønner at det hastet enormt med å starte opp, forklarer

7

70-TALLET: BEGYNNELSEN

hun.

– Et kjempeproblem gikk ut på å skaffe nok praksisplasser. Jeg løp som en strikkball mellom Ullevål, Aker, Diakonhjemmets sykehus og Lovisenberg Sykehus. Dessuten kan jeg ikke si annet enn at det kunne oppstå en del gnisninger mellom sykepleiere og den nye yrkesgruppa de første årene. Det fantes en viss naturlig skepsis på sykepleierhold. Det er lett å forstå at røntgensykepleiere kunne føle seg truet. Noen sykepleiere sa at jeg saget av den greina jeg satt på. Jo, det var gnisninger i begynnelsen, husker Astri Bjerland.

– Men det er heldigvis blitt mye bedre nå. Sånn sett kan hun kanskje ha opplevd personlige ubehageligheter fra sine egne sykepleierkolleger, men det sier hun ikke noe om. At Oslo kommune knapt kan ha hatt andre kandidater i kikkerten, da det skulle rekrutteres en undervisningsleder

«Vi befant oss på totalt ubrøytet mark.

Vi hadde jo ingen og intet å sammenlikne oss med.» til en helt ny grunnutdanning innenfor det området som til daglig ble kalt røntgen, er imidlertid forholdsvis sikkert. Den første ordentlige undervisningsstillingen i røntgenvirksom het i hele landet, var kort tid forinnen opprettet på Sentralsykehuset i Akershus. Og den jobben var besatt av fru Bjerland.

– Jeg var så opptatt av alle manglene ved røntgenundervisningen, er hennes egen beskjedne kommentar, før hun forteller litt om livet på en røntgenavdeling for 30-40 år siden.

– Vi sto jo også den gang for alt fra

8

avanserte undersøkelser av hjerte og kar, til enklere undersøkelser av knokler.

På Rikshospitalet hadde vi hjerteoperasjoner, men naturligvis ikke samme apparatur som i dag. Vi sto også den gang midt i en spennende utvikling. Og det var høy bevissthet om for eksempel strålefaren for både pasienter og røntgenpersonalet, selv om det var en del slurv her og der.

Men hele faget interesserte meg enormt, og jeg var utålmodig etter å få til forbedringer på nær sagt alle områder, forklarer hun. – Derfor var det ikke greit å være først, for vi hadde jo heller ikke noe undervisningsmateriale. Vi sto på natta og lagde stensiler, sier hun.

– Noe var å finne på sykepleierskolene, men i for eksempel topografisk anatomi fantes det ikke en eneste lærebok i hele Norge. De sa at vi skulle få en fra Danmark, men det skjedde ikke før jeg sluttet. Så jeg skjønte godt at elevene kom med klager. De var ofte velfunderte.

Det ble bedre da jeg fikk noen av dem til å starte et elevråd. «Dere må se til å komme med i komiteer og utvalg, » forklarte jeg. Den første elevrådformannen var Borghild Sars Myrli. Hun ble til stor hjelp, husker Astri Bjerland. Hold Pustens lesere kan bruke nettopp Borghild Sars Myrli som sannhetsvitne på dette punktet. I desember 1975 refererte bladet Myrlis tale fra overrekkelsen av Norsk Radiografforbunds første æresmedlemskap til Astri Bjerland. Den tidligere elevrepresentanten husket godt det første året: «Vanskelighetene meldte seg i fleng.

Elevene klaget, avdelingene klaget, lærerne klaget – alle klaget...

Hvem fikk klagene? Hvem fikk all den negative kritikken? Selvfølgelig hun som satt med ansvaret og ledelsen. Mange ville latt seg knekke av motgangen og gitt opp, gått trett. Men ikke denne jenta, nei.

Hun gikk på med krum hals. Hun ordnet opp, så det positive i vanskelighetene og problemene».

– Jo, men jeg er veldig glad for at jeg fikk den erfaringen, og at jeg ble bedt om å ta jobben. Når sant skal sies hadde jeg allerede lenge vært veldig opptatt av radiograffaget.

Og sånn er det ennå. Jeg leser Hold Pusten først og holder meg à jour, hevder hun.

– Men jeg fikk jo hjelp fra flere hold.

I begynnelsen var det mange leger som stilte opp. Men for radiologene på Ullevål ble det etter hvert tungvint å komme for å holde forelesninger. De begynte å klage over å måtte dra ned til Heimdalsgata på Grønland. En klar årsak til det var elendige parkeringsmuligheter. Så alt etter et par år nektet de, og det ble en av grunnene til at skolen flyttet opp til Ullevål Sykehus, Paviljong 1 B, som i dag er blitt museum. Siden vi stadig ikke hadde noe tid å miste, måtte det skje midt i fellesferien sommeren 1973. Ikke fikk vi leie flyttebyrå, så det kom personale fra sykehuset for å pakke ned. Det ble litt rot, minnes Bjerland.

– Vi fikk også kritikk fra legehold om at vi hadde lagt utdannelsen på et altfor høyt nivå. Men vi visste at det ville komme felles kriterier for radiografutdanning for hele landet. Det ble startet en skole på Rikshospitalet i 1972/73, og Haukeland Sykehus kom etter i 1975. Det var på denne tiden høgskolesystemet var i støpeskjeen, og i samarbeid med elevrådet greide vi å legge om til en semesterordning som la et godt grunnlag for senere å legge skolene inn i det systemet, forklarer Astri Bjerland.

I 1975 var den opprinnelige yrkesbetegnelsen røntgenograf formelt og offisielt byttet ut med det internasjonalt innarbeidede radiografnavnet. Opprettelsen av Norsk Radiografforbund blir naturligvis betraktet som en milepæl av mange, og Astri Bjerland var også her en viktig pådriver. Hun mente at den nye faggruppen best kunne beskytte sine egne interesser i et eget fagforbund. Da tenkte hun også på alle behovenefor å utvikle faget stadig videre. Ettertiden- og ikke minst den utviklingen som foregår i dag - har vist at hun hadde rett.

I sin tale under Norsk Radiografforbunds første faglige seminar i Trondheim 14. November 1975, da forbundet fikk sitt første æresmedlem, minnet Borghild Sars Myrli om at Astri «tidlig oppfordret medlemmene til å starte med elevråd» og fortsatte: «Forbund oppfordret hun oss til å starte med så snart det begynte å bli ferdigutdannede radiografer. Hun har alltid stått på radiografenes side, og kommet med råd og veiledning. Aldri sa hun «nei» når vi spurte om noe, men prøvde å hjelpe – sette seg inn i våre problemer og forstå dem». n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

                       

•      •        d    •         •       !

                  

70-TALLET: BEGYNNELSEN

HOLD PUSTEN 3/1974

HOLD PUSTEN 6/1977

Nye medlemmer velkommen!

Radiografenes stilling betydelig bedret

Flere og flere radiografer er nå

ferdig med sin utdannelse . De siste som er ferdig er septemberkullet fra Radiografskolen, Ullevål Sykehus. Vi håper at de og andre radiografer/radiografelever kan se nødvendigheten av at forbundet trenger dere alle . Det bør være en selvfølge at man støtter opp om fagforbundet.

Vi ønsker å sette i gang kurs for videre opplæring, seminarer og lignende. Dette har vi ikke mulighet til å realisere før forbundet teller flere medlemmer.

Så er det et stort ønske at «FOLKET» slutter opp om medlemsmøtene. Har du «tips» til møteprogram, taes det imot – og om mulig taes til følge Man er forøvrig fornøyd med foredragsholderne vi hittil har hatt. Det er også fint å kunne møtes i andre omgivelser enn dem vi til daglig befinner oss i.

Til dem som er medlemmer, styret takker for deres støtte.

Nye medlemmer er velkommen, så …

MELD DERE INN!!!

Tine Joslin, formann

HOLD PUSTEN 3/1974

Nå kan ikkemedlemmer abonnere!

«HOLD PUSTEN’» – « PUST IGJEN» er en gratis avis til alle medlemmer i NORSK RADIOGRAFFORBUND. Ikke medlemmer som ønsker å abonnere på avisen kan – for kr. 20. per år – få tilsendt tidskriftet.

Bare send navn, adresse samt betaling til: HOLD PUSTEN Postboks 66 Ullevål Oslo 1 • Postgiro 2224756.

Så medlemmer, hvis det nå står en bak deg som kikker over skulderen din bare pek på adressen hvor bestillingen kan sendes og husk .......... .PUST IGJEN!

10

Siden den «spede» begynnelse for noen år siden – da de første norskutdannede radiografer tok avsluttende eksamener – og begynte å arbeide side om side med annet personell. ved norske røntgenavdelinger - kan man trygt si at mangt og meget er endret til det bedre.

Vanskelighetene, for dem var det mange av – og til dels meget store – hadde vel sin rot i all skepSigmund K. Oswold var redaksisen og uvissheten om denne nye sjonssekretær, og senere gruppe, som nå skulle gjøre sitt redaktør i Hold Pusten. inntog i Yrkesregistret. Man kan av den grunn ikke unngå å betegne både skolene og de nyutklekkede radiografene som en slags banebrytere. l fellesskap klarte man - ved sin sterke motiverte holdning og sin høye, faglige kompetanse, å overbevise selv de største og sterkeste skeptikerne.

Man kan ikke si at vanskelighetene er overvunnet helt og holdent, men de er kraftig redusert. l dag vil en radiograf bli tolerert – fordi tiden har fått arbeide – slik at både informasjon og erfaring har fått virke. Det er i særdeleshet gledelig at de to personellgruppene, som idag virker i røntgenavdelingene, samarbeider godt, og at tendensene som viste seg i begynnelse, er gått tilbake.

Man må kunne hevde at situasjonen er betraktelig bedret for radiografenes vedkommende, og at norske røntgenavdelinger i løpet av disse årene, ikke er blitt skuffet - heller tvert om.

Linjedelingen ved skolene har vært i focus. Siste gangen ved Generalforsamlingen ved Bergenseminaret.

Man kan ikke legge skjul på at meningene var mange og ganske motstridende. Spørsmålet var om hvorvidt man skulle innføre linjedeling – eller ikke.

En skal – i kampens hete, ikke glemme at selve ideen tillinjedeling oppsto på et sted hvor savnet på slikt personell, som betjener terapimaskiner og nucleider, gjennom lang tid har vært enormt. De opprinnelige forslag går ut på at man tar den kliniske del av utdaningen på konvensjonell måte, for deretter å skille lag i den spesielle del av utdanningen. Diagnostikk- og Terapi/nuc.-radiografene vil da komme ut likt. Det har blitt reist en del kritikk med hensyn til denne ordningen, og blitt hevdet at en diagnostikk-radiograf ikke vil kunne arbeide på en terapi/nuc.med .avdeling og vice versa.

Her må en skyte inn, at har man valgt faget Terapi f .eks., så har man valgt det. Det er også helt på det rene at en eventuell linjedeling – etter de opprinnelig foreslåtte retningslinjer, vil kunne gi en adskillig bedre rekruttering til Terapi/nuc.-faget - enn tilfellet har vært hittil.

Men meningene kan som kjent være mange om en og samme sak. Og det er ikke alltid en på forhånd kan si hva som er best.

Når det gjelder linjedeling kan man ihvertfall slå fast at behovet for Terapi/nuc.med.-radiografer er skrikende. (…)

Hold Pusten nr. 7 / 2013

En virkelig nyvinning innen CT

KAN DEMONSTRERES PÅ KONGSVINGER SYKEHUS I SEPTEMBER OG OKTOBER!

Planmed Verity™ Ekstremitets CT-scanner revolusjonerer CT-scanning av ekstremiteter. Med denne mobile CT-maskinen kan en lage høyoppløsnings 3D røntgenbilder på legevakter, akuttmottak, ortopediske klinikker og skadestuer. Ekstra attraktivt er det at en kan oppnå dette med en dose som kun er en tiendedel av vanlig dose på en konvensjonell CT Høy oppløsning og avansert bildebehandling gjør det mulig å finne vanskelige frakturer ved første konsultasjon.

Planmed Oy Asentajankatu 6, 00880 Helsinki, Finland, tel. +358 20 7795 300 fax +358 20 7795 664, ExtremityCT@planmed.com, www.planmed.com

For flere opplysninger; Ring Decotron på 63 87 12 00 www.decotron.no for brosjyre.

80-TALLET: RØNTGENFERIEN VI MISTET

FORBUNDSLEDERENS KOMMENTAR

Kampen om røntgenferien VED ANNA PETTERSEN Den store saken som engasjerte forbundet på 80- tallet var tap av røntgenferien. Som et vernetiltak for arbeid med ioniserende stråling, hadde røntgenpersonalet seks uker ferie, To uker mer enn befolkningen for øvrig. Dette vernetiltaket hadde vart i 35 år, fastsatt i Kronprinsregentens resolusjon av 1947, men ble i 1978 fjernet fra forskriften som et vernetiltak. I dette nummeret av Hold Pusten tar Arve Søgnen et aldri så lite tilbakeblikk og gir sine beskrivelser om hvordan denne saken påvirket ikke bare forbundets politiske ledelse, men også provoserte radiografene i en slik grad at viljen til å stå på barrikadene trådte frem. Den 2. juni 1983 avviklet forbundet en tre timers politisk streik.

Streiken i seg selv ga ingen resultater, men mange års jobb medførte at man gjennom tariffavtaler fikk gjennomslag for at noen fikk beholde disse ekstra ferieukene. Nyansatte fikk derimot ikke dette «godet».

I tiden etterpå opplevde nok mange av de nyansatte dette som blodig urettferdig, og tariffbestemmelsen skapte irritasjon på mange arbeidsplasser.

12

Røntgenferien – NRFs første store sak VED ARVE SØGNEN, TIDLIGERE STYREMEDLEM I NRF Ved innføring av ny arbeidsmiljølov på slutten av 1970-tallet skulle alle forskrifter tilhørende loven revideres. Forskriften om arbeid med ioniserende stråling var en del av dette arbeidet.

Alle som arbeidet med røntgen- og radiumstråling, var spesielt utsatt for yrkesmessig eksponering, og derfor gitt gunstigere arbeidsforhold som kortere arbeidsdag og lengre ferie. Dette var nedfelt i en resolusjon fra Kronprinsregenten av 1947.

Arbeidstakerne ved landets røntgen- og stråleterapiavdelinger, det vil si radiografer, radiologer, røntgensykepleiere og personale ved røntgen/radiumavdelinger, hadde derfor én time kortere arbeidsdag og tre uker lengre ferie (til sammen seks uker) enn det som var vanlig for andre arbeidstakere.

Alle arbeidsgivere – stat, kommune og private sykehus – praktiserte dette.

I 1978 ble et vedtak om nye forskrifter for arbeid med ioniserende stråling lagt fram uten at hovedorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner eller strålearbeidere hadde fått forskriften til høring.

Ifølge vedtaketr skulle ikke ansatte ved røntgen- og stråleterapiavdelinger lenger få mer enn fire uker ferie (som var det alle arbeidstakere gikk mot). Dette førte til store protester.

I januar 1979 måtte Direktoratet for Arbeidstilsynet innkalle til møte

med arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene, Statens institutt for strålehygiene og Arbeidstilsynet selv, for å møte protestene.

Resultatet ble en arbeidsgruppe bestående av radiografer, røntgensykepleiere, radiologer, bioingeniører, fysikere, representanter fra industrien og Statens institutt for strålehygiene, ledet av Hans H. Tjønn.

Mandatet var gjennomgang av hele forskriften, men det var selvsagt lengden på ferien som var det viktigste.

I diskusjonene ble det framlagt argumenter om norske gruvearbeidere som kun hadde alminnelig ferie, men som i tillegg til yrkesmessig belastning med støv og tungt manuelt arbeid i mørke også var utsatt for ioniserende stråling i form av gasser med radioaktive thoronisotoper, og aldri hadde fått tilbud om lengre ferie. I arbeidsgruppens flertall ble det argumentert med at også de burde få lengre ferie dersom de var å betrakte som yrkeseksponerte.

Flertallet i arbeidsgruppen, som besto av arbeidstakerorganisasjonene og fysikerne fra Statens institutt for strålefysikk, pekte på at det var liten forskning på betydningen av små stråledosers påvirkning på biologisk vev, som ga usikkerhet i arbeidssituasjonen for strålearbeiderne.

Mindretallet, som besto av gruppens formann, industriens representant og strålebiologen fra Statens institutt for

Hold Pusten nr. 7 / 2013

HOLD PUSTEN 6/1981

Statsministeren møter helse- og sosialsektoren AV PER ZARING

Arve Søgnen var styremedlem i NRF da kampen om røntgenferien sto på som verst.

FOTO: TONE RISE

strålehygiene, viste til at utviklingen av apparatur og metodikk i radiografisk diagnostikk og stråleterapi var blitt mye bedre i løpet av årene, og at strålebelastningen til den enkelte arbeidstaker hadde gått betydelig ned etter 1947.

Til tross for at gruppens flertall gikk inn for å beholde seks ukers ferie, opprettholdt Direktoratet for Arbeidstilsynet forskriftens beskrivelse av dette fra 1978.

Saken ble videre sendt til arbeidsgiverog arbeidstakerorganisasjonene slik at den kunne inngå i drøftinger ved lønnsforhandlinger om kompensasjon for tapet av de to ferieukene.

Selv om vedtaket i gruppen ikke førte fram, og ferien gikk tapt, fortsatte kampen i flere år med stort engasjement i NRF. Kampen førte i det minste til at noen fikk beholde seksukersferien gjennom inngåelse av tariffavtaler, men den omfattet ikke lenger nye radiografer som kom til. n (Som jeg husker det) Akkerhaugen, Telemark, 13.10.2013 Arve Søgnen

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Onsdag 1. juli ble det arrangert et møte mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og tillitsvalgte fra helse- og sosialsektoren. Møtet ble avholdt på Velferdslokalet på Ullevål sykehus - og ble arrangert av Oslo sykehuspersonales forening (OSF) og DNA-gruppen på Ullevål.

At hovedhensikten med møtet var ren valgpropaganda, la selv ikke møtelederen, Morten Røssel fra OSF - skjul på. Som han selv sa: - Det skal vi ikke prøve å stikke under en stol, for det skjønner folk likevel.

Tilstede ved møtet var foruten statsministeren og en rekke tillitsvalgte fra de forskjellige OSF-gruppene: Tore Sivertsen, Vibeke Hammer Madsen, Turid Carlsen, Borny·Ween og Per Zaring fra NRF. Dessuten observerte vi de fleste representantene fra Fagforbundenes helseutvalg (FHU) i Oslo, så man må anta at de fleste fagforbund innen helse- og sosialsektoren var representert.

Statsministeren åpnet med en 20 minutters innlegg, som i hovedsak var bygget over den berømte «kaketeorien»: «Kaka er ikke større enn den er, så hvis dere skal ha et større stykke, må noen andre få mindre». Hun poengterte flere ganger at det ikke var mer penger å hente, at vi måtte legge oss hardt i selen og lære oss å benytte de midlene vi allerede hadde, og det til siste trevl.

Innledningen inneholdt også vanlig valgprat. Som at DNA-regjeringen gjorde

det beste den kunne med de midlene man rådde over, og at de borgerlige partiene ihvertfall ikke kunne gjøre det noe bedre - snarere tvert imot. Hun var ihvertfall såpass ærlig (fornuftig?) at hun ikke ga oss noen rosenrøde løfter for fremtiden.

For å konkludere kort det statsministeren sa: - Krisa er der. Vi må lære å leve med den, gjøre det beste ut av det vi har, og vente på bedre tider.

På Vibeke Hammer Madsens spørsmål om hva hun syntes om at folk som arbeidet i strålemiljø sto i fare for å miste 6-ukers ferien, og faktisk også formelt hadde mistet den i 1978, gjennom opphevelsen av «Kronprinsregentens resolusjon av 1948», svarte hun blant annet: -(før hun pratet seg ut på siden og langt bort fra temaet): Tankegangen bak vedtaket i 1978, var at strålemiljøet er blitt betydelig bedret fra 1947 til 70-årene.

Faremomentene er blitt betydelig redusert.

Det er bedre skjermingsmetoder, bedre apparatur, bedre kunnskaper.

Helse skal ikke selges for penger, evt. lengre ferie. Arbeidsmiljøet skal ikke kompenseres mht. skadelige virkninger.

Vi kjenner igjen de klassiske argumentene, og kan nok ikke vente mye støtte i vår kamp for å beholde ferien fra den kanten.

Tore Sivertsen og Vibeke Hammer Madsen overleverte et brev ang. røntgenferien. l det store og det hele kom det intet nytt fram under møtet, men det hadde vel de færreste ventet. n

13

80-TALLET: RØNTGENFERIEN VI MISTET

LESERINNLEGG I HOLD PUSTEN 1/1982

Har vi gitt opp 6-ukersferien?

Ja, dette spørsmålet må en nesten spørre seg etter å ha lest Svein Gunnar Moes innlegg i HP nr. 5/81. Saken har vært oppe til diskusjon i Østfold lokallag, og lokallaget er av en helt annen mening - heldigvis. Moe mener vi heller bør kreve kompensasjon i lønn for to uker kortere ferie. For det første vil en lønnskompensasjon aldri kunne erstatte utvidet ferie. Dessuten er vi av den mening at den eventuelle lønnskompensasjon i løpet av få år vil være innhentet av andre grupper i helsesektoren. Sykepleiere, fysiokjemikere og andre grupper vil ikke i lengden godta at radiografer skal være bedre lønnet.

Et annet forslag fra Moe er at radiografer skal ha inntekter av poliklinisk virksomhet. Denne form for lønnskompensasjon vil kunne slå meget uheldig ut. Ikke alle sykehus driver i dag poliklinisk virksomhet. På de fleste sykehus her i landet dreier polikliniske inntekter seg om så lite penger at det på ingen måte kan sidestilles med to ukers ekstra ferie.

Disse pengene måtte jo da også komme hjelpepleiere og mørkeromspersonell til gode. Vi blir med andre ord mange om «beinet» så det blir lite på den enkelte.

Dessuten er det realistisk å tro at radiologer er villige til å avse en del av sin inntekt til radiografer?

Selve tanken om at radiografer skal ha penger av poliklinisk virksomhet er i og for seg god. Det er en ide som bør drøftes videre innen NRF, Pengene kunne eventuelt avsettes til et eget utdanningsfond for radiografer. Men, vi mener spørsmålet om inntekt av poliklinisk virksomhet ikke bør trekkes inn i diskusjonen om «6-ukers ferien».

Moe mener vi bør legge om taktikken i feriesaken - da han regner med at seks ukers ferie vil være vanlig ved århundreskiftet. Vi skulle derfor ikke ha noe å vinne på lang sikt. Signaler fra flere av

14

våre politiske partier tyder imidlertid på noe annet.

Både AP og SV, har programfestet 6 timers arbeidsdag fremfor stadig forlengelse av ferien. Ut i fra dette regner vi det som lite sannsynlig med en all men seks ukers ferie før år 2000.

LO’s krav om en 5. ferieuke synes foreløpig å være langt på is, men blir sikkert fremmet igjen. Derfor mener vi at tiden er inne for oss radiografer til å sette frem krav om 7 ukers ferie for å beholde vårt reelle forsprang.

Diskusjonen om feriesaken bør tilbake til utgangspunktet om hvorvidt vårt arbeidsmiljø er risikofritt eller ikke.

I høringsutkastet om «Forskrifter om særlig vernetiltak ved arbeid med ioniserende stråling», (Direkt. for arbeidstilsynet) heter det i innledningen: «Når det gjelder stråledoser er det alminnelig antatt at det ikke eksisterer en nedre terskelverdi for stråling som ansees ufarlig».

Etter arbeidsmiljølovens §1 heter det at arbeidstakeren skal sikres «full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger» i arbeidsmiljøet. Videre heter det at «verne- og miljøforholdene må vurderes med tanke på å forbedre dem».

To ukers ekstra ferie mener vi bør sees

på som et vernetiltak for røntgenpersonell. Å ta i fra oss to ukers ferie kan selvfølgelig ikke forbedre verne- og arbeidsmiljøet.

Det kan derimot virke som et direkte brudd på arbeidsmiljølovens § 1. NRF bør stadig ofre tid og krefter på feriesaken. Saken er ennå ikke tapt. Vi kan ikke bare stå med lua i handa å se på at vi blir fratatt 2 ukers ferie. n FOR ØSFOLD LOKALLAG GRETHE KOPPERUD FRANK ROBERTSEN

Hold Pusten nr. 7 / 2013

HOLD PUSTEN 5/1983

Hva skjer etter streiken?

FERIEUTVALGET I NRF (DSS AKSJONSKOMITEEN): Norsk Radiografforbunds politiske demonstrasjonsstreik 2. juni ble gjennomført med 100% oppslutning. Aksjonskravene var gjeninnføring av retten til 6 ukers ferie (lovbestemt siden 1947, og fjernet uten at den helsemessige risiko ble vurdert), gjennomføring av en undersøkelse for å kartlegge helseskader hos røntgenpersonell, hyppigere kontroll av stråleapparatur, samt bedre helsekontroll av personalet, med særvern av gravide.

Massiv oppslutning

NRF fikk støtte for sine aksjonskrav både fra helsesektoren og fra strålearbeidere innen industrien. En del la ned arbeidet de tre timene streiken varte, og det viser at det virkelig var stor forståelse for det vi i årevis har arbeidet med. Radiografer i andre nordiske land har stilt seg solidariske.

Flere har, etter at de fikk kjennskap til hvor dårlig det norske strålevernet er (sammenliknet med Sverige bl.a.), uttalt at det virkelig er berettiget med full innrømmelse på alle punkter. Svenskorganiserte radiografer i Norge gikk da også ut i sympatistreik.

Følgende organisasjoner viste sin solidaritet ved å støtte oss i aksjonskravene. Vi takker hjertligst for den inspirasjon dette har vært for oss: • Norsk Fysiokjemikerforbund • Norske Nevrofysiologiteknikere • Medisinsk Laboratorieingeniørforbund • Norsk Vernepleierforbund • Norsk Hjelpepleierforbund • Faggruppen ved Ortopediteknisk Avd., Sophies Minde, • Studentlandslaget for Norske Radiografstudenter.

Fra Regionsykehuset i Trondheim har følgende grupper støttet NRF: Regionsykehuset’s Personalforening av Norsk Kommuneforbund, 16 ansatte ved Klinisk-kjemisk Sentrallaboratorium, og portørene og røntgensykepleierne ved røntgenavdelingen. l tillegg har en hel rekke røntgensykepleiere, leger og fysikere gitt sin støtte ved å signere underskriftslister.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Over 10.000 har gitt sin støtte på denne måten. Røntgensykepleierne og radiologene kunne ikke gi støtte offisielt pga. at de følte forpliktelser overfor forhandlingsvedtaket (febr. -83) i Norske Kommuners Sentralforbund (NKS) . Et forhandlingsresultat som tilsa forskjellsbehandling av det vernetiltak som 6 ukers ferie er. Kun ansatte før 1. mai 1982 skulle få opprettholde ordningen med 6 ukers ferie.

Ordningen ville også mistes ved endring av arbeidssted.

Et forhandlingsresultat fra NKS kan den enkelte fylkeskommune vedta eller forkaste. Resultatet er blitt at svært mange

fylkeskommuner har forkastet forslaget, og innført ordningen med 4-ukers ferie også for strålearbeidere. Mange røntgensykepleiere og leger føler seg lurt, de så seg nødt til å gå med på en dårlig avtale og får ingenting igjen. Forhandlingen med statsansatte førte ikke frem, og i Oslo Kommune har det ikke vært ført forhandlinger. Imidlertid har disse gått inn for godkjenning av forhandlingsresultatet fra NKS, det som tilsier forskjellsbehandling i forhold til ansettelse før eller etter 1. mai 1982.

Finnmark fylkeskommune har klokelig måttet gå tilbake på, og innfridd, kravet om opprettholdelse av 6 ukers ferie (for inneværende ferieår). Dette fordi samtlige blant røntgenpersonalet hadde besluttet å ville vegre seg for å være i laboratoriene ved eksponering . Det er et betydelig

antall barneundersøkelser som krever at personalet må være inne (hofte-/lungefotografering), mange gamle og/eller syke må støttes og holdes ved fotografering, og i tillegg kommer arbeid i operasjonsstuer og i intensivavdelinger.

Uten denne servicen ville helsetilbudet i Finnmark blitt sterkt svekket.

Hva oppnådde vi med streiken?

Helsedirektør Mork gikk ut og bagatelliserte våre påstander om økt abortfrekvens blandt røntgenpersonell. Dette uten dokumentasjon (Dagsnytt 2.6.83).

Sosialminister Heløe (Dagsrevyen

15

80-TALLET: RØNTGENFERIEN VI MISTET

2.6.83) uttalte at det er mulig at en helserisikoundersøkelse kan bli aktuell. Han sa videre: «Vi akter å opprette et eget statlig kontrollorgan som skal følge opp kontrollen med teknisk medisinsk utstyr av forskjellig slag». Ingenting er gjort. Utover dette er det ikke fra et eneste ansvarlig hold kommet svar på våre henstillinger.

HOLD PUSTEN 4/1981

Kommentar til rapporten fra Arbeidsgruppen for vurdering av risiko og vernetiltak ved arbeid med ioniserende stråling

Ansvarsforhold

l og med at saken berører flere departementer (og er blitt videresendt i ring tidligere) har NRF bedt om at ett departement måtte ta et overordnet ansvar.

Fra Statsministerens kontor er det kommet beskjed om at saken sorterer under Kommunal- og arbeidsdepartementet. Vi håper nå at kommunikasjonen med rette instans skal bli vesentlig lettere.

Til nå har vi ikke fått svar på brev om saken, overlevert i 1978 og 1981 .

Forskriftene

Kronprinsregentens resolusjon av 1947 ble opphevet i 1978 og erstattet med forskrifter. Røntgenpersonell protesterte. Nye forskrifter skulle utformes. og disse var til høring i organisasjonene i 1981. Det er ingen hemmelighet at forskriftsforslaget fikk stygg medfart ved høringsrunden.

Etterhvert ble forslaget omarbeidet og NRF ba om ny høringsrunde (frist 1.10.83) . NRF har her krevd gjeninnføring av 6 ukers ferien i forskrifts form.

Det er viktig at alle forhold som berører strålevernet nå blir tatt opp til diskusjon.

Statens Institutt for Strålehygiene har kapasitet til rutinemessig apparaturkontroll gjennomsnittlig hvert 7. år. SIS har også i mer enn 50% av tilfellene måttet gå ut med pålegg om utbedringer. l Sverige kontrolleres apparaturen 1-2 ganger hvert år (og endel funksjoner sjekkes ukentlig).

Det viser seg at den som leter, den finner. Sist SIS fant dårlig utstyr var på Gjøvik, der 2 av 3 gjennomlysningssystemer ble stengt (sept. 1983). SIS må få tilført økte ressurser slik at det er mulig å bedrive en bedre kontroll, dagens situasjon er aller mest uholdbar for brukerne som stadig utsettes for unødig og helseskadelig stråling. Det er meningsløst at ansvarlige myndigheter ikke tar affære, selv en streik er ikke nok. Hvis vi ikke snart får et strålevern som gir grunnlag for trygghet i arbeidssituasjonen, må vi vurdere opptrapping av aksjonen. n

16

AV ARVE SØGNEN Rapporten fra arbeidsgruppen er kommet. Den inneholder mange sider ved arbeidet med ioniserende stråling i Norge. De nye forskriftene om særlige vernetiltak ved arbeid med ioniserende stråling vil bli sendt ut til høring senere, sannsynligvis til høsten.

Hovedpunktene i rapporten er: • Kort oversikt over lovverket om strålevern • Statens Institutt for Strålehygiene og dets virksomhet • Personaldosimetrien i Norge, dosegrenser, statistikk og vurderinger • Helserisiko ved arbeid med ioniserende stråling • Behov for utdanning og informasjon om strålehygiene • Behov for styrking av den tekniske kontroll, offentlig kontroll og egen kontroll • Vedrørende feriens lengde • Sammendrag av gruppens vurderinger og tilrådninger NRF’s ulike organer vi senere gi sine kommentarer til rapportens enkelte hovedpunkter. Jeg vil i første omgang kommentere mindretallets innstilling (overl. Tjønn, prof. Devik og herr Torp) om feriens lengde for arbeidstakere som utsettes for ioniserende stråling. Jeg siterer: «Sammenlagt blir ca. 7500 yrkeseksponerte dekket av disse tjenester. Det statistiske materiale som SIS har lagt frem under dette utredningsarbeid viser at strålebelastningen på det overvåkede personale ligger på et lavt nivå, sett i lys av de internasjonalt anbefalte maksimaldoser

«Vernetiltakene må ta sikte på å nedsette risikoen for den enkelte arbeidstaker, og ikke tilsløres i uholdbar statistikk.» for yrkeseksponerte. En statistikk fremlagt for året 1978, og som omfatter 1479 personer fra medisinske institusjoner, viser at 1,3% ved filmdosimeterovervåkningen (2 personer) hadde mottatt en beregnet filmdose over 50 mSv. Av det samme materiale fremgår at 4%, dvs.60 personer, hadde mottatt en beregnet filmdose mellom 5 og 50 mSv. De resterende, dvs. ca. 96%, av dette personale viste en strålebelastning på filmen som var mindre enn eller lik 1/10 av den anbefalte grenseverdi.

Gruppens mindretall kan ikke se at forlengelse av arbeidstiden med 2 uker pr. år vil endre dette forhold på noen betenkelig måte.

SIS har, ved sine eksperter i arbeidsgruppen uttalt at persondosimetrien for ekstern stråling viser at de strålehygieniske forhold ved anleggene stort sett er ganske god (5.5).

Det er imidlertid anført at det forekommer noen tilfeller av høye bestrålinger, som i de fleste Situasjoner vil kunne unngås ved økt innsats på strålevernsektoren.

Arbeidsgruppens mindretall antar heller ikke at ferietidens lengde vil ha noen betydning for dette forhold.»

Det statistiske materialet omfatter 1479 personer av et totalt antall på 7500, det vil si 19,7%.

Jeg mener materialet er for lite i forhold til det totale antall personer til å være holdbart. Det kan ikke sies at arbeid med ioniserende stråling er risikofritt så lenge noen overskrider en filmdose på 50 mSv. I tillegg til dette kommer uhell i arbeidssituasjonen som gir stråledose til arbeidstakeren.

Statistikken over det overvåkede personale kan ikke alene avgjøre om risikoen for helseskade er stor eller liten. Vernetiltakene må ta sikte på å nedsette risikoen for den enkelte arbeidstaker, og ikke tilsløres i uholdbar statistikk. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

HOLD PUSTEN 1/1984

En utrolig nonchalanse AV S. K. OSWOLD Man har nå all grunn til å tro at

Sigmund K. Oswold var Hold Pustens redaktør på dette tidspunktet, og dette utgjorde lederen i nummer 1/84.

myndighetene akter å iverksette sine varsler om å korte ned på den etterhvert så omtalte «røntgenferien». Dette til tross for at fagpersonell innenfor såkalt strålemiljø – som omfattes av den lovfestede, årlige seks-ukers ferien, har levert gjentatte protester.

Ingen fagmann på området kan, med hånden på hjertet - fravike det faktum at all, absolutt all ioniserende stråling røntgenpersonell og andre som har sitt daglige virke i strålemiljø blir utsatt for er skadelig. De aller siste tall genetisk forskning har frembragt – underbygger denne påstand.

Når man også vet at slikt personell nødvendigvis må oppholde seg i umiddelbar nærhet av røntgen rør, f,eks. ved akuttrøntgen, og derfor tilføres mange ganger de doser befolkningen ellers blir utsatt for, ja, da dekker myndighetene seg med en helt utrolig nonchalanse når de prøver å argumentere det motsatte. Det er fastslått, en gang for alle – at ingen stråledose er så lav at den ikke gjør skade. Dette er en ting.

Noe helt annet er det at det her blir gjort forsøk på å frata en yrkesgruppe en lovfestet nødvendighet, et gode - som i årevis har vært gjeldende – nettopp fordi denne yrkesgruppen er så utsatt i sitt arbeidsmiljø.

Våre myndigheter kan da ikke være så naive å tro at den endringen de her prøver å fremtvinge skal skje uten protester, og kanskje også aksjoner fra de partene dette berører? En vil tro at dette i så fall er uunngåelig. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

HOLD PUSTEN 1/1981

NRF’S ARVE SØGNEN:

– En hard og vanskelig oppgave, men spor av optimisme TEKST OG FOTO FINN-EGIL GRØNNESBY Arbeidsgruppen for vurdering av risiko og vernetiltak

ved arbeid med ioniserende stråling - har nå avsluttet sitt arbeide. «Vår mann» i denne gruppen, Arve Søgnen: – Det var en hard og vanskelig oppgave, som innebar et stort ansvar overfor dem jeg var utpekt til å representere. Flere ønsker og krav fra NRF’s medlemmer ga lite rom for improvisasjoner - og det kunne virke hemmende i situasjoner hvor vi sto isolert i arbeidsgruppen.

– Likevel, fortsetter han, vil jeg understreke at jeg agiterte for NRF’s medlemmers synspunkter - selv om det av og til gikk på akkord med det jeg fant fornuftig i gitte situasjoner.

Søgnen la ikke skjul på at det hadde vært stressende i enkelte faser av arbeidet. Men han syntes det hadde vært et interessant og lærerikt arbeide, og han hadde ingen betenkeligheter med å anbefale lignende verv til øvrige NRF-medlemmer.

– Jeg merket imidlertid behovet for en profesjonell drift av NRF i en arbeidsgruppe, hvor de øvrige var nærmest heltidsbeskjeftiget. NRF’s økonomi i dag er vel litt svak, men vi kommer. sier Søgnen, og legger til: - Dette er nemlig viktig for at linjene til organisasjonen skal fungere best mulig.

Av saker arbeidsgruppen behandlet, syntes han forskriftene om kontroll og vernetiltak pekte seg ut som de viktigste.

Disse skilte seg lite fra forskriftene av 1978, og så bra ut, men på papiret!

– Vi ønsker - og trenger, konkrete vernetiltak. Skal arbeidsmiljøloven etterleves, må adekvate tiltak iverksettes snarest, som f.eks. kontroll-radiografer og fysikere. Statlig, fylkeskommunalt Og privat. Videre en styrkning av SIS ved oppretting av flere stillinger. Og ikke minst - forlenget ferie for «strålearbeidere». Og da mener jeg ikke bare radiografer - men også andre yrkesgrupper, som f.eks: gruvearbeidere. Særlig ansatte ved Sulitjelma, Fosdalen og Malm er utsatte, og kunne med fordel og hell hatt åtte ukers ferie, sier han.

Samarbeidet i gruppen var ikke av det aller beste. Særlig overraskende var mangelen på forståelse der den burde ha vært nærmest. Likeledes var det en underlig følelse da Arbeidstilsynet gikk mot den berørte arbeidstakerorganisasjonen, nemlig NRF. – Min konklusjon, sier han - blir at det fortsatt er til om resultatet av forskriftsarbeidet. Også små doser kan utgjøre en risiko, men arbeidsgruppen viste liten vilje til å diskutere dette. Begrunnelsen var: lite materiale å arbeide med.

– Når det gjelder forhandlingene om seksukers ferie, håper jeg resultatet blir slik at alle som arbeider med ioniserende stråling får lik ferie. Minimum seks uker. Og jeg forventer at alle radiografer støtter aktivt opp i kampen om å beholde ferien, sier Søgnen til slutt. n

17

80-TALLET: STRÅLEVERN

HOLD PUSTEN 2/1988

Røntgenundersøkelser av kvinner i fertil alder SIS har kommet ut med nye retnings-

linjer når det gjelder røntgenundersøkelser av kvinner. Dette medfører bl.a. at «10-dagersregelen» faller bort. I forbindelse med dette er det utgitt en brosjyre: Innholdet i denne blir her gjengitt i sin helhet.

10-dagersregelen kan bortfalle

Nyere strålebiologisk forskning har vist at risiko for fosterskader ved bestråling i de 3 første uker etter befruktning er langt mindre enn tidligere antatt. Den internasjonale strålevernkommisjonen uttaler: I de første 10 dager etter en påbegynt menstruasjon foreligger det ingen risiko fordi befruktning ikke kan ha funnet sted. Den risiko som et foster utsettes for i den resterende del av en 4-ukers periode etter påbegynt menstruasjon er høyst sannsynlig så liten at det ikke kreves spesiell begrensning i eksposisjonen i disse 4 ukene.

Konklusjonen er: 10-dagersregelen kan bortfalle.

Prosedyre ved røntgenundersøkelse av kvinner

Forskning viser en forhøyet risiko for mental retardasjon ved bestråling i 8.–15. uke av svangerskapet. For å gi fosteret den nødvendige beskyttelse, anbefaler strålevemmyndighetene i de nordiske land følgende prosedyre ved røntgenundersøkelse av kvinner:

1. Hvis kvinnen ikke er i fertil alder (dvs. hun er under 15 år, eller over 45 år), er det ingen grunn for spesiell beskyttelse, og undersøkelsen kan foregå etter vanlige regler for god strålehygiene, Er hun gravid, følges regler i punkt 4.

2. Hvis kvinnen er i fertil alder og undersøkelsen ikke omfatter bestråling av abdomen eller bekken, dvs. uterus faller helt utenfor primærstrålefeltet, er det ingen grunn til spesiell beskyttelse. Hvis graviditet er fastslått, skal vanlige rutiner for beskyttelse av foster iverksettes (se punkt 4).

3. Hvis kvinnen er i fertil alder og undersøkelsen omfatter abdomen eller bekken slik at uterus faller i primærstrålefeltet, skal pasienten spørres om hun er gravid. Hvis pasienten gir som svar at hun ikke er gravid, er det ingen grunn for spesiell tiltak, og undersøkelsen gjennomføres etter vanlige regler for god strålehygiene. Dersom det oppstår usikkerhet om kvinnen er gravid, skal hun behandles som gravid i henhold til disse anbefalinger om prosedyre. Bruk av graviditetstest kan bli nødvendig når uregelmessige menstruasjonsperioder eller andre forhold gjør vurderingen vanskelig.

Ved graviditet

4. Hvis kvinnen er gravid, eller må betraktes som gravid iht. punkt 3 over, og hvis undersøkelsen omfatter

abdomen eller bekken, anbefales bruk av en av de følgende prosedyrer A-C. Dersom kvinnen er gravid i 8.-15. uke, må den forhøyede risiko for mental retardasjon tas med i vurderingen ved valg av prosedyre.

A. Undersøkelsen utsettes, hvis dette er medisinsk forsvarlig, enten til etter svangerskapet, eller til den siste halvdelen av svangerskapet.

B. Bruk av mindre risikofylte diagnostiske metoder må vurderes, f.eks. bruk av ultralyd.

C. Hvis utsettelse av undersøkelsen ikke er medisinsk forsvarlig, skal den gjennomføres med spesiell tanke på reduksjon av stråledoser til foster. Dette kan bety en begrenset undersøkelse med redusert antall røntgenbilder, begrenset gjennomlysningstid, bruk av spesielt hurtige folier osv.

HOLD PUSTEN 6/1987

INFORMASJON FRA NRFS FORBUNDSKONTOR

Gravide i turnus-arbeid Omplassering og tap av lønn og lønnsansiennitet ved beregning av sykepenger under permisjon etter fødsel.

KILDE HOSPITALS LABORANTEN, DANMARK

Denne viktige saken har NRF arbeidet mye med. Mange telefoner kommer til oss om dette. Medlemmer spør etter råd når det gjelder forholdene omkring omplassering ved graviditet.

Vår erfaring er at den gra vide får arbeide

18

på en slik måte at vedkommende ikke blir utsatt for ioniserende stråling slik forskriftene sier, og dette blir akseptert lokalt. Dette vil de fleste steder bety at den gravide blir tatt ut av turnus. Her kommer vi til et større problem for den enkelte. En slik løsning betyr at vedkommende vil tape lønn i 2 forhold: 1. Turnus/vakt-tillegg 2. Hun vil tape fødselspenger som utbetales etter fødsel, fordi dette blir regnet ut på grunnlag av lønnen før fødsel.

Tidligere har forbundet tatt dette opp ved tarifforhandlingene 1.5.86 og fått en løsning på dette i Oslo kommune, men i staten og i fylkeskommunene er det ingen endring. Det siste NRF har gjort, er at vi har rettet en henvendelse til Likestillingsrådet og Rikstrygdeverket om dette. Vi kommer også til å se på andre muligheter å angripe denne saken på.

SISTE: I Danmark kan gravide i dag få fri med full lønn dersom de ikke kan omplasseres til ufarlig arbeid.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

80-TALLET: ORGANISASJONSLIV

HOLD PUSTEN 2/1988

NRFs første ordinære landsmøte, TEKST: KNUT NORDLID FOTO: PER ZARING Norsk Radiografforbunds første

ordinære landsmøte ble avholdt i Ålesund lørdag 19. mars. Til landsmøtet møtte 43 delegater fra alle fylkeskretsene. I tillegg møtte mange av forbundets medlemmer som tilhørere med talerett. En stor fordel med å ha seminar og landsmøte lagt til samme tid og sted, er at mange som ellers ikke hadde hatt anledning til å reise til et landsmøte kan være med. Møtet ble åpnet av forbundsleder Marit Leknes. Hun fortalte litt om hva som har skjedd i den siste perioden, og kom med noen betraktninger om framtiden. Til møtedirigent ble valgt Gard Titlested, tidligere leder av NOBI, og som bisitter Inger Johanne Sivertsen, Stokmarknes. Årsberetningene for 1986 og 1987, ble alle godtatt, med unntak av enkelte tillegg til styrets beretning for 1987. Blant disse var fra Stein Aspeli, Hamar; NRF›s styre legger fram årsberetning for hele organisasjonen samlet. NRF›s styre følger vanlig organisasjonspraksis når det gjelder føring av beretningen. Fra Gro Christiansen, EIverum ble følgende foreslått og vedtatt: Årsberetning for alle kretser i NRF skal legges fram på Landsmøte. Dette fordi kretsenes aktiviteter er interessant for hele NRF. Av de innmeldte forslag, ble det først tatt opp til votering om Lov og Utredningskomiteen skulle gjenopprettes, og det ble det enstemmig vedtatt at den skal.

Prinsipp og handlingsprogram

Styrets forslag til prinsipp og handlingsprogram ble vedtatt med noen endringer.

Dette er i sin helhet gjengitt i nr. 3a/88.

Kontingent

Kontingenten for medlemskap i NRF økes fra 1,6% til 1,8% av bruttolønn. Denne økningen vil gå inn i et streikefond. Slik situasjonen har vært til nå, har forbundet ikke hatt avsatt midler til streik. I tillegg ble det vedtatt at det til oppreising av forbundets økonomi, innkreves kr. 300,- fra alle yrkesaktive medlemmer umiddelbart.

20

Dette gjøres for at NRF skal kunne være i stand til å starte en evt. streik i forbindelse med vårens hovedtariffoppgjør. Settes streik i gang skal det kreves inn ekstra kontingent fra de som ikke tas ut i streik. Yrkespassive medlemmer og studenter anmodes om å gi kr. 100,-.

Vedtak om streikebidrag: De som tas ut i streik skal ha dekket sin nettolønn.

Streikebidrag betales av alle medlemmer med unntak av yrkespassive og studenter.

Styret gis mandat til å innkreve ekstra kontingent til dekking av streikebidrag hvis dette skulle bli påkrevet. Det ble videre vedtatt at for yrkesaktive radiografer skal minstekontingenten være kr. 150,- pr. mnd.

Høyeste kontingent settes lik den prosentsats det lønnstrinn fast ansatte i NRF har.

Hold Pusten

I følge vedtak på Generalforsamlingen i 1986, skal NRF betale abonnementsavgift til Hold Pusten. Dette ble vedtatt for å sikre HP’s framtid etter at trykkeavtalen med Kodak gikk ut. Situasjonen har siden den gang endret seg betraktelig. Etter en periode med store annonseinntekter er HP’s økonomi svært god, mens forbundet sliter med store utgifter og dårlig økonomi.

For å rette på denne skjevheten foreslo styret og HP’s redaksjon av den ovennevnte abonnementsavgift tas bort fra vedtakene.

HP og NRF blir en økonomisk enhet, fordelt på to avdelinger med separate avdelingsbudsjett og regnskap. Evt. overskudd i HP skal fremdeles avsettes til å sikre tidsskriftets framtid. Dette ble enstemmig vedtatt.

Overskudd av kurs og seminarer

Ved overskudd av kurs og seminarer, skal 40% av dette overføres til NRF’s utdanningsfond. De resterende 60% av overskuddet tilfaller fylkeskretsen. Ved evt. underskudd dekkes dette kun opp hvis kretsen har gjort alt for å unngå dette, og hvis kretsen selv ikke er i stand til å dekke dette. Videre ble forslag til vedtekter for utdanningsfondet vedtatt.

Et forslag som hadde skapt en del diskusjon før landsmøtet var et fra Troms Fylkeskrets om å nedlegge

strålevernutvalget inntil videre, på grunn av forbundets dårlige økonomi. Disse midlene skulle overføres til arbeid for å bedre lønnsog arbeids-sosiale vilkår, både sentralt og i kretssammenheng.

Det framkom en del innlegg da dette ble fremlagt, som alle gikk mot forslaget, og forslaget falt mot Troms’ tre stemmer.

Troms og Sogn og Fjordane fylkeskretser stilte spørsmål ved den lave støtten til fylkeskretsen i forhold til de budsjettene midlene. Som de fleste vet, er forbundet inne i en svært vanskelig økonomisk situasjon, og dette har gjort at man ikke har sett seg i stand ti! å overføre mer til kretsene, selv om dette selvfølgelig hadde vært ønskelig. Men styret håper at økonomien snart vil bedre seg, etter at bl.a. utgifter i forbindelse med flyttingen og overgang til AF er overstått, og regner med at fylkeskretsene vil få mer til rådighet allerede fra i år av.

Det ble satt fram forslag om at kretsene skulle få stønad etter reiselengden for medlemmene, da medlemmene av en del kretser har en lang og tidkrevende reise for å kunne delta på møtene. Dette ble nedstemt.

Landsmøte om høsten

Styret la fram forslag om at Landsmøte skal legges til høsten, og at det neste avholdes høsten 1990. Det har ofte vært diskutert om Landsmøtet bør avholdes om våren eller høsten. Begge tidspunkt har sine fordeler og ulemper. En av de største fordelene ved å ha det på høsten er at det da ikke kolliderer med hovedtariffoppgjøret, og at det da er lettere å sette opp budsjettet for kommende år. I dag er situasjonen slik budsjettet ikke godtas før tre måneder ut i det nye året. Forslaget ble vedtatt, med et tillegg fra Gro Christensen, Elverum, om at Landsmøte heretter skal gå over to dager.

Da det med Landsmøteordningen er to år mellom hvert møte, blir mange saker liggende lenge før det kan fattes vedtak.

Derfor foreslo styret at det opprettes et landsstyre som skal være besluttende organ i mellomårene. Dette skal bestå av kretslederne. Forslaget oversendes Lov og Utredningskomiteen, som utreder alle sider ved et landsstyre innen neste Landsmøte.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Ålesund 19. mars 1988 stilt noen spørsmål angående regnskap og budsjetter, men det kom ingen forslag til endringer.

Fortsatt må forbundet regne med noen stramme år økonomisk, men styret regner med at det verste er overstått, og at vi går lysere tider i møte.

Valg andsmøter har det vært mange av siden det aller første. Her fra 1997 da Anna Pettersen ble valgt til forbundsleder.

Lønn og forhandlingsutvalget (LFU)

Medlemskap i NRF

Medlemmene av LFU er valgt for å forberede og gjennomføre lønns- og forhandlingssaker. Dette utvalget har hatt problemer med å fungere effektivt, og det har vært dyrt å drive, da medlemmene har bodd svært spredt. Et forslag fra Marit Sandvik, Oslo, om ny sammensetning av LFU, ble vedtatt. Dette går ut på at hovedansvaret for forhandlinger tillegges styret i NRF. LFU skal heretter være et utvalg underlagt styret, og skal ha ansvar for å utrede og forberede lønnsog forhandlingssaker delegert fra styret, og i samarbeid med styret kunne delta i forhandlinger.

Utvalget skal bestå av fire medlemmer; en for hver at de tre områdene NKS, Staten og Oslo Kommune, og forbundslederen.

Medlemmene fra stat og Oslo kommune velges av Oslo Fylkeskrets, og fra NKSområdet fra Akershus Fylkeskrets. Denne ordningen gjelder til neste Landsmøte, da det legges fram evt. nye forslag til endelige vedtekter og retningslinjer. På grunn av de store kostnadene ved å avholde Landsmøte, foreslo styret en reduksjon i antall delegater fra dagens 43, til 28, og at møtet inntil økonomien bedres, legges til Osloområdet. Dette ble nedstemt.

NRF har tidligere ikke hatt med i sine vedtekter noe om uravstemming. Styret kom nå med et forslag om dette, og det ble vedtatt med et tillegg fra Anne Toril Aalvik, Oslo.

Fram til i dag har kun radiografer med godkjent radiografskoleutdannelse kunnet bli medlem av NRF. Det har vært forespørsler fra andre som har fått offentlig godkjenning som radiograf om de kan bli medlem av forbundet. Herunder bl.a. røntgensykepleiere og stråleterapeuter.

Landsmøtet bestemte at alle med offentlig godkjenning som radiograf og stråleterapeut utdannet i Norge kan bli medlem av NRF. Radiografer og stråleterapeuter utdannet i utlandet kan opptas som medlemmer etter vurdering av deres utdannelse. Radiografer med stedbunden godkjenning, men uten formell utdannelse, kan ikke bli medlemmer.

På Generalforsamlingen i 1986, ble det vedtatt å dele utdanningskomiteen i en kurskomite og et utdanningsutvalg.

Komiteen valgt i 86 ble imidlertid stilt fritt om den ville være delt eller ikke, og den valgte å fortsette som en komite. Etter å ha fungert i 2 år foreslo komiteen igjen å forandre vedtektene og få en samlet utdanningskomite, da de fant dette mest hensiktsmessig. Dette ble vedtatt.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Regnskap og budsjett

Hold Pustens regnskap og budsjett for periodene ble godkjent og vedtatt. Det samme gjaldt NRF’s regnskap. NRF’s budsjett for perioden 1988-89 ble vedtatt etter endringer som samsvarte med landsmøtevedtakene. Det kom noen kommentarer, og ble

Siste punkt på programmet var som vanlig valg. Etter den nye organisasjonsstrukturen, er det nå valg på alle verv på hvert Landsmøte.

Som forbundsleder ble Marit Leknes gjenvalgt under stor applaus, og som nestleder ble det gjenvalg for Anton Huus.

Fra det gamle styret fortsetter Anne Toril Aalvik og Inger Johanne Sivertsen.

Anne Margrethe Paulsen og Jack Gunnar Andersen ble valgt inn som nye styremedlemmer. Varamedlemmer ble Karin Isaksen Steen og Gunorm Roaldnes Ulvund. (...)

Landsmøtet var beregnet å skulle vare fra kl. 9 til 17, men det ble fort klart at dette ville bli overskredet, og møtet varte helt til kl. 1830. Hadde det ikke vært for at møtedirigentene styrte det hele under stramme tøyler, ville det ikke vært mulig å få avviklet møtet innen rimelig tid. De skal ha all ros for en god jobb. Ser man på saksmengden som legges fram på et Landsmøte, er det svært positivt at det heretter skal gå over to dager. Da vil man være sikker på at alle saker får en grundig og ansvarlig behandling, og det vil være mulig å sende opp et tidsskjema som kan holde.

Etter Landsmøtets slutt, bar det nesten direkte avgårde til landsmøtefesten som ble avholdt på Fjellstua. Dette er et nytt og moderne lokale som ligger på en topp med en fantastisk utsikt over Ålesund og distriktene rundt. Det må nok sies at stemningen denne siste kvelden ikke var så høy som kvelden i forvegen. To dager med seminar, og en lang landsmøtedag hadde satt sine spor hos de fleste. Men maten smakte bra, og folk så ut til å hygge seg mens de var der. n

21

90-TALLET: FORBUNDSLEDERENS KOMMENTAR

Streiketid VED ANNA PETTERSEN På 90-tallet var streikeviljen stor.

LO og NHO satt i førersetet og satte premissene for lønnsutviklingen.

Frontfaget og solidaritetsalternativet hadde slått rot. Bremseklossene var satt på, med det resultat at arbeidstakere med høyere utdanning ble lønnstaperne. Resultatet var en systematisk mindrelønnsutvikling over år, og fra midten av 90-tallet kom streikene på rekke og rad.

I denne utgaven av Hold Pusten er det Wenche Synnøve Andreassen som setter ord på streiken i 1998 i

Oslo kommune. Sammen med Den Norske Jordmorforening og Norsk Sykepleierforbund takket Norsk Radiografforbund nei til tilbudet fra arbeidsgiver. Innretningen på lønnsoppgjøret traff ikke våre grupper.

Streiken i Oslo kommune er historisk.

Dette var streiken der arbeidstakerne klarte å få arbeidsgiver tilbake til forhandlingsbordet. Mer penger ble lagt på bordet, og som part ble vi enige med arbeidsgiver om hvordan midlene skulle fordeles. Lønnsmidlene ble omtalt som «midler for å beholde og rekruttere» personale. Tilleggene ble gitt som et påslag som skulle «flyte oppå», og dermed ikke bli «spist opp» ved fremtidige

reguleringer av minstelønnssatsene.

Streiken hadde gitt resultater.

I 1998 havnet forbundet også i streik i kommunal sektor, da som en del av AF. Den gang var sykehusene underlagt fylkeskommunene, og sammen med bioingeniørene og sykepleierne ble vi tatt i tvungen lønnsnemnd. Også nemndbehandlingen ga resultater.

Arbeidstakerne fikk medhold i nemnda.

Minstelønnssatsene for spesialsykepleierne og stråleterapeutene ble økt.

Dermed går også denne streiken inn i historien som en streik der arbeidstakerne oppnådde resultater. n

Streiken i 1998: Her ser vi Anna Pettersen mellom lederen for hhv. Den Norsk Jordmorforening og Norsk Sykepleierforbund.

22

Hold Pusten nr. 7 / 2013

90-TALLET: KOMMENTAR

I 1996 ble den første felles faglige kongressen for røntgensykepleiere, radiografer og stråleterapeuter avholdt i Ålesund. På banketten fremførte Kjell Jacobsen Jacob Sandes lett omskrevne dikt «I morgon».

Etter eit seminar I morgon skal eg bli ein mykje betre radiograf – trur eg.

Eg ska fordypa meg i fag, om teknikk på tomograf – trur eg.

Eg skal helsa pent på alle pasientar som på laben min kjem inn og eg ska møte alle saman med eit fritt og ope sinn – trur eg.

Eg skal aktivt vera med i Noregs radiografforbund – trur eg.

Og ser eg urett verta gjort skal eg aldri halda munn – trur eg.

Mot kolleger skal eg alltid vera positiv og blid og kanskje ikkje meire krevja men heller meire gi – trur eg.

Eg skal dekka til med bly så ikkje gonadane vert stekt – trur eg.

Eg skal varsamt fara åt med alle beina som er knekt – trur eg.

På avdelinga sitt julebord skal eg ikkje verta full og ikkje klå på alle damene og til sjefen prata tull – trur eg.

Eg skal tenkje hygiene og køyra kilovolten opp – trur eg og eg ska verna pasienten og ikkje blotta heilt hans kropp – trur eg.

Pasientar til colon skal eg behandla med respekt for å liggja på eit bord med rompa bar e’kje kjekt – trur eg.

Eg skal svara i telefonen med ein klar og venleg røst – trur eg.

Dei som ringer til meg her skal vite at eg tek dei seriøst – trur eg.

Men no skal eg leggja meg på vaktrommets divan i radiologar, pasientar, ventelistar gev eg fan, eg skal liggja her og kroa meg og lesa kiosklitteratur og eg skal ikkje verta oroa om kollegane vert sur.

– VEIT EG. Kjell Jacob Sandesen

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Med stigende engasjement Wenche Synnøve Andreassen var tillitsvalgt ved Ullevål sykehus i en lengre periode på 90-tallet, deler av tiden også hovedtillitsvalgt i Oslo. Slik fikk hun en sentral rolle i streiken i 1998. Her husker hun tilbake.

Jeg vil først benytte anledningen til å gra-

tulere NRF med 40-årsjubileet i år, hipp, hipp, hurra! For min egen del har jeg lenge vært medlem av NRF, og har på et generelt grunnlag alltid funnet det helt naturlig uavhengig av hvilken rolle jeg har hatt på min egen arbeidsplass. Jeg er av dem man kan kalle «stabil arbeidskraft», og har vært på samme sted i snart 20 år …

I dag leder jeg MR-enheten ved Seksjon Drift Ullevål, Oslo Universitetssykehus, og er ett av fire medlemmer i Lederforum i NRF. Så var det å tenke tilbake til 1998 og

streik, da! Det er veldig mange år siden, og jeg måtte jobbe litt med hukommelsen for å hente frem noen tanker rundt det.

Kjenner at når årene går, er det lett at det er de positive tingene man husker, men det trenger jo ikke være noen ulempe.

Det første som dukker opp i hodet mitt, er tillitsvalgt (den gang) på Aker, Anne Britt Smestad. Henne husker jeg som en veldig morsom og kjekk dame, og det hjelper veldig på samarbeidet når man har slike rundt seg. Det ble en vi-følelse mellom Ullevål og Aker (noe det sikkert har vært både før og etter dette) som har fulgt meg gjennom årene videre.

Tradisjonelt har ikke sykehusene i Oslo hatt så mye å gjøre med hverandre før OUS ble en realitet.

Andre personer dukker også opp med positivt fortegn, som for eksempel Stanley Johannessen og Anna Pettersen i NRF, Unni Hembre hos sykepleierne og Johanne Aarseth hos jordmødrene. Skulle gjerne

listet opp mange flere av medlemmene, men jeg sender en varm tanke til alle som deltok, de vet selv hvem de er.

På grunn av at streiken i resten av landet ble stoppet av tvungen lønnsnevnd, fikk vi veldig mye støtte og hjelp fra NRF sentralt, på tross av at størrelsen og profesjonaliteten i NRF var en annen den gang enn det er i dag.

Det var i den forbindelse nyttig å være sammen med sykepleierforbundet og jordmorforeningen, og det store, profesjonelle apparatet hos sykepleierne hjalp til med mye.

Samarbeidet var på alle plan, både praktisk og følelsesmessig.

Det var spesielt lærerikt å se forhand-

lingsspillet på nært hold. Det å jobbe på den måten utover kveld og natt i en gitt periode var gøy. Man ble helt oppslukt i situasjonen, og fellesskapet var artig å erfare. Det var stas å møte profilerte personer både i AF og Sykepleierforbundet, og Laila Dåvøy husker jeg godt. Tenk at hun hadde tid til å bidra hos oss i Oslo!!

NRF i nasjonale medier var ikke rare greiene, men det var spesielt å se seg selv bli intervjuet på TV Norge, det må jeg innrømme.

Jeg følte at engasjementet blant medlem-

mene ble stigende etter hvert som ukene gikk, og summen penger på 20 millioner som vi streiket for, ble en pådriver for noen.

Hvorfor i alle dager kunne ikke arbeidsgiver gå med på en så liten sum (sett i en større sammenheng)?

Det var selvsagt ikke alle medlemmene som hadde like stort engasjement, men jeg sitter igjen med et minne om at det heller var stingende enn dalende.

Det er nok mer som burde vært dratt frem for etterhånds refleksjon, men at det var en lærerik periode, er det ingen tvil om.

Det har også bidratt til at jeg har et nært forhold til NRF som forbund, noe jeg er glad for i dag. n

23

90-TALLET: TARIFF

HOLD PUSTEN 1/1990

En annerledes tariffkonferanse:

«Sultelønn» samler helse-kvinnene 5 kvinnedominerte fagforbund i AF samlet seg 7. og 8. desember til tariffkonferanse på Vettre Konferansesenter i Asker utenfor Oslo. Konferansen samlet ca.130 tillitsvalgte fra hele landet, og sammen la de opp strategien for vårens tariffoppgjør.

REFERAT VED REDAKTØR PER ZARING (1. DAG) OG FORBUNDSLEDER MARIT FROGNER LEKNES (2. DAG), NRF.

Forbundene

Norsk Sykepleierforbund har ca. 38.000 medlemmer, hvorav vel 95% er kvinner.

Mesteparten av medlemmene er offentlig ansatte, men en del finnes også i private institusjoner og bedrifter. Sykepleierne lønnes i Itr. 16 - 20 (kr. 131.734-152.710).

Norsk Radiografforbund har ca. 810 medlemmer, hvorav ca. 77% er kvinner. Kun 4% av medlemmene er privat ansatt, resten jobber i offentlig sektor.

Radiografene lønnes i Itr. 16 - 20.

Den Norske Jordmordforening har ca.

800 medlemmer, hvorav 99,5% er kvinner.

De fleste jobber i offentlig sektor, men det er også en del privatpraktiserende jordmødre. Jordmødrene lønnes med 136.000 - 166.000.

Norske Fysioterapeuters Forbund har ca 5.000 medlemmer, hvorav 75% er kvinner. 60% er offentlig ansatt, 40% driver privat praksis eller jobber i private bedrifter.

Fysioterapeutene har en begynnerlønn i Itr. 16, og gjennomsnittslønnen blant medlemmene er ca. kr. 160.000.

Norsk Bioingeniørforbund har ca. 3.600 medlemmer, hvorav ca. 92% er kvinner. De fleste bioingeniører arbeider på sykehuslaboratorier og andre medisinske laboratorier.

Begynnerlønn i Itr. 16, gjennomsnittslønn blant medlemmene er ca. 160.000.

Moderasjon bare for høytlønnede

Et av kravene som blir stilt, er at høytlønnsgruppene gir avkall på sine krav til fordel for lavtlønnede kvinner i omsorgsyrker.

Etter minst 3 års utdanning utover videregående skole sitter de fleste igjen med et solid studielån, og går inn i yrker hvor begynnerlønnen ligger nesten 20.000

24

under begynnerlønnen til en ufaglært industriarbeider.

Tittelen på konferansen, «Skal kvinner subsidiere helse-Norge også etter år 2000?», signaliserer at forbundene har et perspektiv som rekker lenger enn til vårens tariffoppgjør. Vi aner forhåpentligvis her konturene av et fruktbart og tverrfaglig samarbeid som vil strekke seg langt inn i neste århundre!

Forbundene påpeker at deres medlemmer gjør en innsats som ikke belønnes økonomisk, og at situasjonen i dag er slik at de subsidierer helse-Norge med sine lave lønninger. «En ting er hvor lenge dagens utøvere holder ut med dette, en annen er rekrutteringen til disse yrkene. Selv om det er kamp om studieplassene ved helsefaghøgskolene, så er det også avdekket mangel på yrkesutøvere i de 5 yrkesgruppene, samtidig som behovet vil øke kraftig, bl.a. på grunn av eldrebølgen. Dette gir konferansen et videre perspektiv enn ren lønnskamp», sier Ada Schreiner, leder i Norsk Bioingeniørforbund.

det stagnert og tildels reversert siden begynnelsen av 80-tallet.

Gjennomsnittslønn for heltidsansatte kvinner i kommunal sektor var i 1987 86,7% av menns gjennomsnittslønn.

Ada påpekte videre at medlemmene i de 5 kvinnedominerte fagforbundene i AF har en gjennomsnittslønn i underkant av lønnstrinn 21, som tilsvarer en årslønn på ca. 155.000 kroner. Begynnerlønnen for alle gruppene er Itr. 16 (ca. 131.000/år).

Alle gruppene har minst 3-årig høyskoleutdannelse utover videregående skole, og de fleste har 120.000 kroner i studiegjeld som nyutdannede.

Hun sa til slutt at «det er lønnen også kvinnene i helsesektoren forsøker å leve av, og forbundenes medlemmer er en gruppe ansvarsbevisste mennesker som ønsker et helsevesen med høy kvalitet. Det er også en reflektert gruppe som alt for lenge har tatt hensyn til landets knappe ressurser. Vi kan ikke lenger godta at likelønnsbegrepet ikke følges, og vi krever en lønn vi kan leve av og forsørge oss og våre barn med.

Er arbeidsgiverne, fagbevegelsen og ansvarlige myndigheter beredt til å ta de krafttak som så sårt trengs? Og er AF som vår hovedorganisasjon villig til å prioritere likestilling og sine lavtlønnsgrupper? Og sist, men ikke minst, det kan ikke være rettferdig at kvinner fortsatt skal subsidiere helse-Norge!»

Bli flinkere - få bedre lønn

Vi vil ha en lønn vi kan leve av!

Konferansen ble åpnet av Ada Schreiner fra NOBI. Hun gjorde et historisk tilbakeblikk på likelønnskravet, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd på den Internasjonale Arbeiderkongress i Paris for 100 år siden.

I Likestillingsloven av 9. juni 1978 blir likelønnsbegrepet stadfestet i paragraf 5: «Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi».

Hun konstanterte at det var på papiret det tok seg best ut.

Selv om utviklingen har gått sakte, men sikkert fremover siden 1889, så har

Tor Kaasa, leder i lønnsutvalget i Kommunenes Sentralforbund (KS), la an en rund og «jovial» tone, og prøvde å fremstå som en snill onkel som gjerne ville gi, men som ikke hadde noen steder å hente gavene fra. Han greide likevel å erte på seg en del skarpe motinnlegg fra salen.

Han sa bl.a. at ingen i KS mener at kvinner skal ha dårligere lønn enn menn, men at det var en del historiske skjevheter som måtte rettes på. Disse «historiske skjevhetene» pekte Ada Schreiner på også i sin åpningstale, bl.a. det faktum at mannen opprinnelig hadde forsørgerbyrden i

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Vent ikke mirakler

samfunnet, og at dette «forsørgertillegget» derfor ble tillagt mannen uavhengig av faktisk forsørgerbyrde. Dette har allerede i mange år vært en historisk skjevhet. Ikke bare har vi mange alenemødre, men faktum er at i dagens samfunn må ofte begge foreldrene jobbe for å klare utgiftene, og særlig utbredt er nok dette blant yngre ektepar i og de første 10-15 årene etter etableringsfasen. Derfor er det også så viktig å få en høyere begynnerlønn for lavtlønnede kvinner.

Temperaturen steg en del hakk i salen da Kaasa sa at han i fremtiden ønsket å premiere de dyktigste; at de dyktigste innen alle deler av yrkeslivet får litt bedre lønn enn de mindre flinke. Han mente vi måtte bli mer effektive og yte mer. Fra salen ble det bl.a. påpekt at vi ikke lever av status, og at det ikke er nok folk i dag til å yte det vi skal, hvordan i all verden skal vi da kunne ha overskudd til å yte det ekstra som Kaasa er på jakt etter og vil legge til grunn for premiering!

Fleksible arbeidstagere ønskes

Sissel Stenberg, personlig rådgiver i Sosialdepartementet, slo til lyd for fleksible arbeidstagere med livslang læring.

Hun mente at man på sikt måtte innføre fleksible studieordninger med fleksibel grunnutdanning, og hun tok avstand fra spesielle og lange grunnutdanninger og alt for spesialiserte grener innen yrkeslivet.

Hun så også behovet for å utdanne bla. flere radiografer, vernepleiere og ergoterapeuter, men vi tolket hennes innlegg dithen, at hun ville vekk fra de spesialiserte helsefaghøyskolene. At alle skulle ha en felles grunnutdanning, med videre læring på arbeidsplassen, og derved kanskje en mulighet til å kunne «omfordele» arbeidskraften i krisetider på tvers av spesialisert fagbakgrunn, fordi denne ikke lenger vil finnes.

Etter en «beroligende» lunsj etter Kaasas innlegg, sørget Stenberg igjen for å bringe store deler av salen mot kokepunktet.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Likestillingsombud Ingse Stabell var sist på programmet under konferansens første dag. Hun satte spørsmålstegn ved om man kunne sammenligne en stor mannsdominert gruppe, som f.eks. ingeniører, og en stor kvinnedominert gruppe, som f.eks. sykepleiere, og hevde at deres arbeid er av lik verdi og at de derfor skal lønnes likt. For det første fordi det sjelden vil være forsvarlig å hevde at selve faget som utøves i f.eks. omsorgssektoren og i teknisk sektor i seg selv er av lik verdi. Hun poengterte at dette var basert på juridiske aspekter, ikke etiske eller samfunnsøkonomiske, og at det kunne diskuteres i det uendelige hva som er mest verdifullt, - å skape økonomisk vekst og passe maskiner, eller ta vare på den oppvoksende slekt og pleie gamle og syke. Hun mente noe av forskjellsbehandlingen når det gjelder lønn utvilsomt hadde sin bakgrunn i holdninger omkring dette. For å si at et arbeid er av lik verdi i likestillingslovens forstand må man se på faktorer som utdannelse, ansvar og oppgaver. Forarbeidenes forutsetning om at det må dreie seg om samme fag må has i bakhodet.

Hun sa videre at enkelte saker nok kan tjene som spydspisser for å illustrere problemstillinger og påvirke klimaet, men at dersom noe avgjørende skulle skje, måtte selve lønnsdannelsen i samfunnet påvirkes på en helt annen måte. Hun hadde selv ved enkelte anledninger foreslått en sentral, offentlig fastsetting av forholdsnormer mellom manns- og kvinnelønninger, f.eks. at ingen kvinnelønn skal ligge under gjennomsnittet for mannlige industriarbeidere.

Hun poengterte imidlertid at man måtte være klar over at Likestillingsloven ikke kunne utrette mirakler på dette området.

Norge har råd til en akseptabel lønn

Om første dag var spennende, ble ikke den andre mindre spennende. Dagen startet med et innlegg av sosialøkonom Torstein Dahle. Han hevdet at Norge har god råd til å betale helsepersonell en akseptabellønn, det er bare snakk om prioriteringer. Han hevdet at det var Staten som måtte komme inn i bildet her, da det er de som går med overskudd. Kommuner og fylkeskommuner går med underskudd. Det Dahle hevder i forhold til Kaasa fra KS, er med andre ord to vidt forskjellige ting. Etter

Dahles innlegg var det mange optimistiske kursdeltagere.

Etter Dahle var det formannen i AF, Harry Martin Svabø, som hadde sitt innlegg. Svabø forstår godt at det er krav om en høyere lønn blant våre grupper, og også AF ser at dette er viktig. - Men det er i forhandlinger dette må tas opp.

Interessante gruppeoppgaver

Nå var nok kursdeltagerne glad for at det etterhvert var tid for gruppearbeid.

Deltagerne ble delt i 5 grupper som tok for seg hvert sitt hovedemne. Hovedemnene var som følger: 1. Hva skal til for at en skal få et bedre samarbeid lokalt i det daglige, under tariffoppgjøret og i konfliktsituasjoner?

2. Opinionens, medias og politikernes oppfatning av en yrkesgruppe virker inn på gjennomslagskraften under tariffoppgjør. Helseorganisasjonene har i liten grad greid å samle seg rundt en felles profil. Hvordan skal vi få til dette?

3. Hvilke krav må innfris for at vi skal kunne akseptere vårens tilbud?

4. Hvilke krav må AF innfri for kvinneorganisasjoner i helsesektoren for at disse skal få kompensert for sin utdanning og bli likestilt med menn med sammenlignbar utdanning?

5. Hvordan kan vi som kvinnedominerte organisasjoner i helsesektoren få gjennom såkalte «kvinnekrav» som lengre svangerskapspermisjon, opparbeidelse av pensjonspoeng, reell deltagelse i arbeidslivet etc.?

Det kom mye interessant frem i disse gruppeoppgavene, og det vil bli laget et resyme.

Fruktbar plenumsdebatt

Dagens høydepunkt var plenumsdebatten. Med deltagere som Torstein Dahle, Harry Martin Svabø, Fridtiof Frank Gundersen og Torill Bergerud Buene (NFFs nye leder) ble dette et spennende panel når NRK’s Finn H. Andreassen var debattleder.

Som en konklusjon kan man si at dette var et første steg i riktig retning for å starte et samarbeid mellom kvinnedominerte grupper. Nå er det bare å bygge videre på dette. Hele prosessen med å arrangere konferansen har vært svært positiv, og vi tror at vi med dette har kommet i gang med samarbeid også videre. n

25

90-TALLET: RADIOGRAFROLLENS UTVIKLING

HOLD PUSTEN 3/1990

Radiografenes utviklingsområder i 1990-årene AV KJELL FLADSTAD, 1. RADIOGRAF/ TILLITSVALGT, DET NORSKE RADIUMHOSPITAL

3 viktige områder

Radiografenes arbeidsområde er et område som ikke kun er under påvirkning av oss selv. Det stilles krav utenfra til produksjonsmengde og til kvaliteten på våre produkter/tjenester. I tillegg foregår det hele tiden forbedring og videreutvikling av utstyret innen den store

multinasjonale medisinsk-tekniske industrien. Ofte blir vi, som radiograf er, stående opptatt inne på hver vår lab og prøve og ta unna dagens program og de uunngåelige øyeblikkelig-hjelp-undersøkelsene.

Men skal vi greie å holde oss ajour med og delaktig i utviklingen i bransjen så vel som i samfunnet ellers, må vi av og til stanse opp og se oss litt rundt. Det er det dette innlegget er et forsøk på.

Det synes å skille seg ut 3 viktige områder i norsk radiografi som vi må arbeide med å utvikle videre: - ledelse - kundeservice - teknikk Ledelse

Behovet for dyktige og godt skolerte ledere blir bare mer og mer tydelig. Det er blitt spesielt konkretisert gjennom Tromsø-konflikten, og viser at vi må utdanne oss i ledelse. Vi må også diskutere ledelse mer enn vi gjør i dag, noe som bør skje på alle hold: I Hold Pusten, med

26

offensiv, kritisk journalistikk, i forbundet og lokalkretsene, gjennom kurs og møter, samt på den enkelte arbeidsplass. Viktige sider å få avklart er bl.a. hvilke krav vi skal stille til en leder. Vi må dessuten diskutere hva slags forhold vi ønsker å ha til våre venner på legesiden. Skal vi være deres assistenter, eller skal vi være selvstendige fagfolk? Hva er avdelingen best tjent med? Og hva mener legene?

Kundeservice

På dette området må vi skjele til utviklingen i samfunnet for øvrig og gå aktivt inn for å forbedre servicen overfor pasientene, pårørende, sykehusets avdelinger og de rekvirerende leger. Vi må vise respekt for våre kunder, især den primære kunden: Pasienten. Vi må tilstrebe velvære for denne og fleksibilitet for alle som kommer borti og har behov for røntgenavdelingens tjenester. Vi må opptre imøtekommende og være slik vi selv gjerne vil bli mottatt i klesforretningen, hos flyselskapet, hos frisøren. Samfunnet ønsker bedre service i dag enn for f.eks.

30 år siden. Vi er ansatt av samfunnet.

Vi må derfor søke å innfri dette ønsket.

Viktige faktorer her, er bl.a. å minimalisere ventetid, å sørge for god informasjon før, under og etter undersøkelsen og å tilstrebe hurtig svar på undersøkelsen.

Teknikk

Radiografene og røntgensykepleierne er de primære brukerne av røntgenutstyret.

(Bortsett fra gjennornlysningslab’ene, som vel legene er de nærmeste brukerne av).

Vi må derfor ha som klar målsetting at vi skal være dyktige på apparatene. Dyktige brukere av røntgenutstyret.

Filmløse røntgenavd. i nær fremtid

Den medisinsk-tekniske bransjen står på terskelen til en ny tid: Den digitale røntgenavdeling. I løpet av 90-årene vil dette komme med full tyngde. De store firmaene - Siemens, Philips, General Electric, Toshiba osv. - kjemper i øyeblikket en hard kamp for å klargjøre sine produkter og komme ut og erobre markeder verden over. Innsatsen er stor – gevinstene enorme.

Dette er ikke langt unna. Sykehuset i Viborg i Danmark skal ha sin røntgenavdeling digital i løpet av bare 2-3 år. Det amerikanske forsvar har flere sykehus med 1.000-1.200 senger som de skal digitalisere fullstendig og raskt. Til og med feltsykehusene skal gjøres filmløse; bildene overføres via f.eks. satellitt til diagnosesentra for nærmere granskning.

Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, NTNF, sender folk på kongress i Japan for å diskutere utviklingen av digitale systemer for bl.a. røntgenavdelinger. Disse ting nevnt bare for å indikere hva som foregår på dette feltet.

Digitalisering - trussel eller velsignelse?

Dette vil selvsagt forandre radiografenes hverdag. Studenter ser på det som en trussel. Vil utdannelsen være bortkastet? Se bare hvor gode «oversikt abdomen» bilder du får ved å ta et scout/scanogram/topogram av abdomen på CT! Hva skal en sitte å pugge anatomi for når det bare er å stille på window og level og få fram det du ønsker?

En kan også, selvsagt, glede seg til denne nye tid. Arbeidsoppgavene blir ikke de samme som før. Men de kan likevel bli meget spennende og utfordrende. Arbeid med digitale systemer som CT, MR og DSA krever så avgjort kunnskap. De fleste jeg har vært borte i har dessuten gitt uttrykk for at de trives svært godt med arbeid med slikt utstyr.

Jeg tror ikke studentene trenger engste seg. I stedet må skolene satse på gode EDB-kunnskaper, som er selve grunnlaget for en digitalisert avdeling. I tillegg må radiografene for alvor engasjere seg og følge denne utviklingen nøye. Kanskje etablere kontakter i firmaene som jobber med disse tingene? Vi bør ikke overlate utformingen av fremtidens røntgenavdelinger - våre arbeidsplasser - ene og alene til ingeniører, fysikere og datainteresserte leger. Hvis vi skal være selvstendige fagfolk må vi i stedet søke et aktivt samarbeid med disse og virkelig delta i prosessen. (Kanskje noe for forbundet å engasjere seg i?)

Fremtiden på røntgen er ikke langt unna. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

90-TALLET: STREIK

HOLD PUSTEN 7/1994

NRF har vært i streik!

NRF har for første gang vært ute i en større konflikt. Dette som følge av at KS ikke var villige til å gå til frivillig lønnsnemd etter den resultatløse runden hos Riksmeklingsmannen. Fem sykehus ble tatt ut i streik.

AV FORBUNDSLEDER MARIT FROGNER For første gang har NRF vært i streik på bakgrunn av en tariffkonflikt. Grunnen var at forbundet sa nei til å akseptere tariffoppgjøret pr. 1. mai. I forbindelse med tariffoppgjøret sa AF-K ja. Vi måtte dermed vente til svarfristen utløp den 10. juni, hvor vi sa nei til oppgjøret. Med det var vi over i meklingsfasen.

samme nemnda som behandler en konflikt enten man er der frivillig eller tvunget. Men når situasjonen ble som den ble, hadde vi heller ikke noe problem med å ta en konflikt.

Konflikt

Vi var såpass innstilt på at det kunne bli konflikt, at vi hadde forberedt oss godt. Vi

til å gi de tillitsvalgte som sto for organiseringen lokalt og de radiografene som ble tatt ut i streik all ros og takk for flott innsats. Uten det engasjementet som ble vist lokalt, hadde dette aldri gått.

Etter en slik prosess er det viktig å oppsummere hva som var bra, hva som var mindre bra. Når dette leses har vi hatt et møte mellom de lokale kontaktpersonene og oss sentralt. Det vil være både nyttig og viktig å samkjøre all den informasjon og erfaring vi fikk disse dagene.

Når dette leses, har vi også vært i Rikslønnsnemnda. Vi har hele tiden fått beskjed om at dette ville skje i september/ oktober, men har fått innkalling til forhandlinger allerede den 17. og 18. august.

Når vi vil få resultatet, vet vi så langt ikke.

Mekling

Meklingsfasen er en lovbestemt prosess. Innen de 4 første virkedager skal meklingsmannen nedlegge forbud mot arbeidsstans. I løpet av de nærmeste 10 dagene skal Meklingsmannen prøve å komme til enighet mellom partene. Etter disse dagene bes som oftest meklingen avsluttet, noe som skjedde nå også da man ikke hadde kommet til noen enighet.

Så har man ytterligere 4 dager på seg til å avslutte meklingen. Det er da gjerne den siste dagen (og natten) hvor de harde og intense forhandlingene skjer, og hvor Meklingsmannen i media sier at det ser ut til å være vanskelig å komme til enighet.

Slik var det nå også. Det var langt mellom partene, KS var ikke villig til å gi noen ting, og de var heller ikke villig til å gå inn for en frivillig lønnsnemnd. Vi fire, NRF, NETF, NFF og NOBI sa ja til dette, sykepleierne sa nei til en slik ordning. Men KS sa nei til alle 5, her skulle alle behandles likt. Med det var streiken et faktum. Vi 4 hadde på tatt ut medlemmer ved Buskerud Sentralsykehus, Rogaland Sentralsykehus, Haukeland Sykehus, Nordland Sentralsykehus og Regionsykehuset i Tromsø.

Sykepleierne hadde tatt ut medlemmer ved de aller fleste av landets sykehus.

Vi 4 så på en frivillig lønnsnemnd som en ansvarlig og reell løsning. Det er den

Hold Pusten nr. 7 / 2013

hadde laget en streikeavis som var på de uttatte stedene før konflikten, videre hadde vi sendt ut telefaxer til alle konfliktstedene slik at vi hele tiden kunne sende ut siste nytt. Vi hadde også sendt ut T-skjorter med påtrykt Streikevakt.

Videre var det laget løpesedler i samarbeid med de andre organisasjonene.

Det er hyggelig å oppdage at man er i forkant, og det var vi avgjort i denne konflikten. Det var godt for våre tillitsvalgte og oss, vi hadde i hele prosessen en meget god kommunikasjon.

Det er på bakgrunn av dette all grunn

Den prosessen vi var igjennom, var både travel og lærerik. Vi fikk mange nyttige erfaringer det er godt å ta med seg til en annen gang. Til slutt vil jeg igjen rette en spesiell takk til kontaktpersonene våre lokalt, dere gjorde en kjempejobb, ikke bare for oss, men også for de andre organisasjonene som var i konflikten. Vi vil også få takke de som var kontaktpersoner fra de andre organisasjonene, uten samarbeidet hadde aldri konflikten blitt det den ble. n

27

90-TALLET: STREIK

Fra AF-streiken som endte med tvungen lønnsnevnd i juni 1995.

HOLD PUSTEN 7/1994

Radiografer i streik Under streiken besøkte Hold Pusten tre av sykehusene som var tatt ut i konflikt; Buskerud Sentralsykehus, Nordland Sentralsykehus og Regionsykehuset i Tromsø. Hovedinntrykket fra disse tre sykehusene var at organiseringen av streiken var bra, og at innsatsviljen var på topp.

TEKST OG FOTO: DRAMMEN, PER ZARING BODØ/TROMSØ, KNUT NORDLID

BUSKERUD SENTRALSYKEHUS Vi besøkte Buskerud Sentralsykehus

på streikens andre dag. Kamphumøret var på topp, og samarbeidet mellom de fire organisasjonene (NRF, NOBI, NFF og NETF) fungerte glimrende. I tillegg til en koordinator fra hvert forbund, hadde de også med seg Kari Skistad (NOBI) som fungerte som pressetalskvinne overfor media på vegne av de fire forbundene.

28

Den femte streikende part på sykehuset, sykepleierne, hadde man intet formelt samarbeid med, men dialoger og erfaringsutvekslinger var det selvfølgelig.

I den grad man samarbeidet med NSF, fungerte det svært bra. Sykepleierne hadde opprettet en streikekafé der man solgte kaffe og vafler, og her var alle de streikende på Buskerud hjertelig velkomne.

Man var også i ferd med å satse på felles politikk når det gjaldt dispensasjonssøknader, da streiken ble avblåst fra morgenen fjerde dag.

På Buskerud var det tatt ut fire radiografer i streik i fase en, og MR-laboratoriet ble helt stengt. På avdelingen for øvrig tok man kun øyeblikkelig hjelp.

En del av streikekassa ble brukt til innkjøp av jordbær, som ble servert sammen med informasjon til pasientene, og dette var et svært populært tiltak.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

arbeidsgiverhold ble gitt klart uttrykk for at streiken satte liv og helse på spill, slik at regjeringen ble forledet til å tro at tvungen lønnsnemd var eneste utvei lenge før det strengt tatt var nødvendig.

Han poengterte at ansvaret for liv og helse er arbeidsgivers fulle og hele ansvar.

De må kunne tolke de signalene som kommer, og sørge for å sende de nødvendige dispensasjonssøknader. De lokale streikekomiteer hadde klare regler for hva som ga grunn til dispensasjon, alle søknader ble nøye og seriøst gjennomgått, og dispensasjoner ble gitt der man fant det riktig. De streikende ga alltid dispensasjon dersom liv og helse sto på spill, og derfor er det ren taktikk fra arbeidsgivers side å påstå det motsatte.

Nordland Sentralsykehus og Regionsykehuset i Tromsø

Protesterende arbeidstakere har samlet seg foran Stortinget på 90-tallet.

Erfaringer

I etterkant av streiken har vi snakket med radiograf Birger Rypestøl, som var en av de som var tatt ut i streik. På spørsmål om hva han syntes om informasjonen fra sentralt hold før, under og etter streiken, mente han det virket som om det var NRF som ga best informasjon av de fire forbundene, og var flinkest med å få ut materiell (T-skjorter, plakater, informasjonsavis, etc.).

Men, sa han, man tror til siste stund at det ikke blir streik, i alle fall på lokalt hold, og dette preger organiseringen av streiken.

En del ting kunne kanskje vært bedre

Hold Pusten nr. 7 / 2013

forberedt. Blant annet var det mye som ble litt improvisert i starten vedrørende dispensasjonssøknader. Hverken arbeiderne eller avdelingsadministrasjonen har trening i streik, og derfor mente han at utsilingene av hva som var øyeblikkelig hjelp ble litt for tilfeldig i pasientenes favør.

Han mente også at man må ta ut mer folk i en streik allerede i startfasen – en streik både skal og må merkes allerede fra første stund. Det er også lettere å administrere avdelingen når mange er i streik, idet det tvinger seg fram et reelt prioriteringsproblem.

Han reagerte også sterkt på at det fra

Sentralsykehuset i Nordland, og Regionsykehuset i Tromsø var blant de sykehusene der det var tatt ut radiografer i streik. Undertegnede besøkte disse stedene den 30.juni, dvs. dagen før konflikten ble avsluttet.

Det viste seg at de ved begge sykehusene var temmelig samstemte angående streiken og organiseringen av denne. Når streiken først var i gang, var informasjon og oppfølging fra NRF sentralt bra. Opplysninger og informasjon kom fortløpende over fax som streikekomiteen hadde fått før streiken, og det var lett å få hjelp ved forbundskontoret når det var behov for det.

Blant «de fire små» forbundene, var det tydeligvis Radiografforbundet som var best forberedt.

God stemning

Stemningen på avdelingene var bra, både blant de streikende, og blant dem som ikke var innblandet i konflikten. Det var viktig å holde humøret oppe og samarbeide på best mulig måte med de som ikke var i streik. Dette ble fremhevet ved begge sykehusene. Ved streikens slutt skulle alle arbeide sammen igjen som vanlig. Da burde det ikke ha oppstått episoder som

29

90-TALLET: STREIK

Streikeglade radiografer fra Østfold i 1995.

ville vanskeliggjøre dette. Øyeblikkelig hjelp-pasienter, kreftpasienter og barn skulle taes som vanlig tross streiken. Dette satte også radiologene på prøve, siden de måtte avgjøre hvilke undersøkelser som måtte utføres. Spesielt i Bodø var radiologene svært flinke til denne prioriteringen.

Streikevakt T-skjortene og streikeavisen ble fremhevet som spesielt bra blant dem som var ute for å informere om konflikten.

T -skjortene gjorde oss synlige i forhold til de andre, og streikeavisen var informativ og innbød til lesing.

Streikekomiteene hadde travle dager med organisering og kontakt utad. I Bodø samarbeidet radiografene hovedsakelig med de andre små forbundene. De delte kontor, og hadde en felles pressekontakt som kom fra fysioterapeutene. De gikk

30

sammen om å dele ut felles informasjonsmateriell utenfor sykehuset og i sentrum.

Radiografene ga selvfølgelig også ut vår egen streikeavis. Det var liten kontakt med sykepleierforbundet.

I Tromsø delte alle fem forbundene streikekontor og samarbeidet tett, alle hadde stands i vestibylen og også her var det markeringer i sentrum.

Liten erfarlng

Det var ikke så lett for oss og de andre «små» å markere seg i lokalpressen. I Bodø kom vi til orde via pressekontakten, mens i Tromsø ble sykepleierne viet all oppmerksomhet. Det bør nok satses på skolering i forhold til pressen, og om hvordan man forholder seg til den ved en eventuell senere anledning.

Radiografene har liten erfaring i slike

konflikter. Det kom klart fram da den dagen rant at streiken var et faktum. Man var ikke helt sikre på hva som skjedde; og hvordan dette foregikk. Men det gikk seg fort til. Etter den første dagen var det meste organisert, og det gikk riktig bra.

Det var enighet om at erfaringene fra denne streiken bør samles og gåes nøye igjennom og at det lages en slags «streikebok» som kan brukes ved senere aksjoner.

På den måten blir det lettere å komme i gang, og man kan være bedre forberedt fra dag en, som kanskje er den viktigste dagen å markere seg på.

Hold Pusten fikk kun besøkt tre av de streikende sykehus. Dersom streiken hadde vart lenger, hadde vi også fått anledning til å oppsøke de to siste sykehusene som var ute i streik, Sentralsykehuset i Rogaland og Haukeland sykehus. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

CARESTREAM DRX-Evolution

Carestream DRX-Evolution - Designet for fremtidens røntgenrom.

Evolution er en av de raskeste direktedigitale autoposisjoneringssytemene på markedet. Ergonomisk design, meget innovativt brukergrensesnitt sammen med trådløse detektorer i flere størrelser gir rask og effektiv arbeidsflyt.

Unik, motorisert veggbucky som i tillegg til rotasjon og vertikal/horisontal tilt kan vinkles 45o sideveis i begge retninger. Ved hjelp av røntgenrør til detektor posisjonering vil røntgenrøret til en hver tid spore detektoren i alle vinkler.

Integrert operatørkonsoll med berøringsskjerm styrer alle generatorfunksjoner, digital bildeinnsamling og bildeprosessering. Berøringsskjerm på røntgenrørets blende med forhåndsvisning av det eksponerte bildet samt tilgang til alle generatorfunksjoner.

90-TALLET: STRÅLEVERN

HOLD PUSTEN 10/1994

Vi vant frem i Rikslønnsnemnda AV NESTLEDER INGER JOHANNE SIVERTSEN Endelig har vi fått en avgjørelse på en

sak vi i mange år har kjempet for i forbundet. Vi vant frem med vår ”gravidsak”. I Rikslønnsnemdas kjennelse fra 25. oktober står følgende: For NRFs del oppheves fellesbestemmelsen § 8.34 annet avsnitt og erstattes av følgende særbestemmelse: ”Gravid arbeidstaker som etter lov eller forskrift må slutte i arbeidet p.g.a. risikofylt arbeidsmiljø, får en utvidet rett til lønn som svarer til perioden fra fratredelsen og frem til fødselen.

Tilsvarende rett til lønn gis arbeidstaker som kan omplasseres. Permitteringen skal ikke berøre de uker kvinnen har rett til som ordinær svangerskapspermisjon.”

Selv om vi ikke fikk innfridd våre øvrige krav, føler vi at dette var en seier da dette får økonomiske konsekvenser for våre gravide som blir omplassert. Som kanskje mange vet, har LO og YS krevd nye forhandlinger etter at kjennelsen i Rikslønnsnemnda falt. Forhandlingene vil omfatte den særbestemmelsen som NRF og NSF fikk, og kan få som konsekvens at det resultatet vi oppnådde, blir tatt inn i fellesbestemmelsen slik at det blir gjeldende for alle. Årsaken til at styret i NRF sa nei til årets lønnsoppgjør var at vi ikke syntes resultatet som forelå, var godt nok sett ut i fra vårt krav om at noe skulle gjøres med likelønnsproblematikken. Vi hadde lagt inn krav om at vi måtte få normering av stillingsbenevnelser, oppretting av fagkoder for å skape karrieremuligheter for radiografene og at gravide som ble tatt ut av turnus skulle få beholde sine tillegg. Vi ønsket også en oppjustering av avdelingsradiograf-stillingene.

Ingen av kravene ble imøtekommet.

Det skal bemerkes at de fleste av våre krav var såkalte 0-krav da en innfrielse av disse ikke ville medføre økonomiske kostnader i dette tariffoppgjøret. Enkelte av kravene ville kun innebære en mulighet for lønnsopprykk under fremtidige lokale forhandlinger. Selv etter harde runder hos

32

Riksmeklingsmannen hvor vi var villige til å strekke oss nokså lang for å unngå en streik, ble vi av KS møtt med en steil vegg og en strl’fik var ikke til å unngå. Etter 2 dagers streik, ble vi kalt inn til statsråd Berge og vi havnet i Rikslønnsnemnda.

Arbeidet i Rikslønnsnemnda startet med hovedforhandlinger 17. og 18. august.

I disse møtene fremla vi våre standpunkter ved skriftlige innlegg og muntlig prosedyre sammen med Norsk Bioingeniørforbund, Norske Fysioterapeuters Forbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Norsk Sykepleierforbund. Disse to dagene vår åpne, dvs. at vi alle var tilstede og hørte på de enkelte organisasjoners prosedering.

Vi hadde felles innledningsprosedyre med NOBI, NFF og NETF. Deretter kom de enkelte organisasjoner frem med sine spesifikke påstander eller krav. For NRFs vedkommende var det forbundsleder som prosederte. Nestleder var tatt ut til å sitte som partsrepresentant i nemnda.

Rikslønnsnemndas sammensetning var som følger: • Riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn, formann • Professor Steinar Strøm • Avdelingsdirektør Anne-Britt Evensen • Sekretær Evy Buverud Pedersen, LO • Seksjonsleder Brit Spilling, NHO • Forhandlingssjef Flemming Hansen, KS • Nestleder Inger Johanne Sivertsen, NRF • Nestleder Marit Stykket, NOBI • Forbundsleder Toril Bergerud Buene, NFF • Generalsekretær Lars Erik Værstad, NETF Nemndsmøtene 5 i alt, startet 23. august. Sykepleierne hadde egne møter, mens vi 4 andre organisasjoner startet med et felles møte hvor vi gikk igjennom dekravene som var fremsatt i den felles innledningsprosedyren i de første møtene.

Deretter var det den enkelte organisasjon som opptrådte i egne møter.

Det skal innrømmes at det var tøft å stille opp alene på det første møtet. Man

skulle forsvare våre krav, svare på alle mulige spørsmål i fra de andre nemndsmedlemmene som ikke visste særlig mye om vår yrkesgruppe eller hva vårt arbeid består i. Spesielt med vår motstander KS over bordet som jo hele tiden prøvde å slå bein under våre argumenter og påstander.

Men du verden hvor utfordrende det var.

Tonen i møtene var god og man fikk etterhvert et avslappet forhold til det å jobbe i nemnda. I det siste møtet hvor forslaget til kjennelse fra nemnda forelå, tilspisset forholdene seg noe.

Det var ikke fritt for at temperaturen steg mange grader.

Det at vi ikke fikk innfridd alle våre krav som vi syntes var vel dokumentert og berettiget var selvfølgelig en skuffelse.

Rikslønnsnemndas nøytrale medlemmer hadde full forståelse for våre krav, det var synd det ikke kom mere ut av det enn fagre ord.

Rikslønnsnemnda ønsket ikke å realitetsdrøfte våre krav om normering av stillingsbenevnelser og oppretting av fagkoder under henvisning til det pågående arbeidet i det partssammensatte stillingsregulativutvalget. Vi pekte på at det hadde vært opprettet slike utvalg før og det var ikke kommet noe ut av slik arbeid tidligere.

Vi føler oss ikke sikre på at hensynet til likelønn vil bli vektlagt i tilstrekkelig grad i dette utvalget som også skal ivareta en rekke andre hensyn. Dessuten betviler vi at dette utvalget vil kunne avgi sin innstilling innen tidsfristen 1.2.1995.

Vi får allikevel sette vårt håp til at det kommer noe ut av dette arbeidet.

Som konklusjon vil jeg si at vi skal se det som en seier at vi fikk innfridd våre krav når det gjelder de gravide. Nå taper man ikke lenger økonomisk på å bli en gravid radiograf.

Det har vært en meget lærerik prosess å få delta i arbeidet i Rikslønnsnemnda. Ved avslutningen av arbeidet takket RieberMohn for godt samarbeid og vi fikk ros for den innsatsen vi hadde gjort, både når det gjaldt det arbeidet vi hadde nedlagt og vår opptreden i nemda. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

HOLD PUSTEN 4/1995

Omplassering av gravide arbeidstakere AV INGER JOHANNE SIVERTSEN, FORBUNDSLEDER, FOTO: FOTOLIA

Etter lønnsoppgjøret i 1994 fikk

vi en endring i Hovedavtalens fellesbestemmelser § 8.34: Arbeid under svangerskapet.

Det ble gjort en forandring i armet avsnitt: «Gravid arbeidstaker som etter lov eller forskrift må slutte i arbeidet pga. risikofylt arbeidsmiljø, får en utvidet rett til lønn som svarer til perioden fra fratredelsen og frem til fødselen. Tilsvarende rett til lønn gis arbeidstaker som kan omplasseres.

Permitteringen skal ikke berøre de uker kvinnen har rett til som ordinær fødselspermisjon. » For oss er det setningen: Tilsvarende rett til lønn gis arbeidstaker som kan omplasseres som er det viktige.

Vi har nå rett til etter hovedavtalen, å beholde våre tillegg dersom arbeidsgiver velger omplassering som skjermingstiltak.

I Forskriften_ om Arbeid med Ioniserende stråling står det i § 6: «Gravid arbeidstaker skal overføres til arbeid uten yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling. » Kommentarene til § 6 i forskriften lyder: «Bestemmelsen presiserer arbeidsgivers plikt til å omplassere gravide kvinner til arbeid hvor de ikke utsettes for yrkesmessig eksponering for ioniserende stråling.

Overføring til annet arbeid bør skje så tidlig som mulig.

Omplassering

Hold Pusten nr. 7 / 2013

er ikke nødvendig der skjermingstiltakene er dimensjonert slik at den yrkesmessige tilleggsbestråling ligger innenfor variasjonene i bakgrunnsstrålenivået. » Utheving er gjort av undertegnede.

Praksis ute på avdelingene når det gjelder «problemet» med gravide arbeidstakere, har vært forskjellig. Enkelte steder har valgt den løsning at alle som blir gravide skal ut av turnus. Dette medfører etter den nye bestemmelsen at de som da blir overført til dagarbeid, skal beholde sine tillegg. Andre steder har lagt forholdene til rette slik at den gravide har kunnet fortsette i turnus.

Viktig i håndteringen av forskriften om arbeid med ioniserende stråling og paragrafen om omplassering, er et samarbeid mellom avdelingsledelsen og tillitsvalgte om hvilke løsninger den enkelte avdeling skal velge.

Man er nødt til å enes om følgende: Enten er avdelingens tilbud om skjermingstiltak gode nok til at alle gravide radiografer kan fortsette i turnus, eller så oppfyller ikke avdelingen kravene og de gravide må ut av turnus. Det er hvordan avdelingen oppfyller kravene om skjerming mot ioniserende stråling som blir det avgjørende spørsmålet og som det i fellesskap med arbeidsgiver og arbeidstaker må bli enighet om. n

33

90-TALLET: STREIK

HOLD PUSTEN 7/1998

På barrikadene i Oslo Også under vårens tariffoppgjør måtte radiografene ty til streik for å markere sin misnøye. I stat og kommune ble vi etter kort tid stoppet med tvungen lønnsnemd, men i Oslo kommune pågikk streiken i 6 uker. Det er i seg selv unikt. Enda mer unikt er det at vi her unngikk lønnsnemd, men faktisk fikk forhandlet frem et resultat det står respekt av. Forbundslederen har tatt en prat med «vår» streikegeneral i Oslo, HTV Wenche Andreassen, som forteller hvordan hun opplevde den lengste streiken i NRFs 25-årige historie.

AV ANNA PETTERSEN Wenche Andreassen (27 år) er hovedtillitsvalgt i Oslo Kommune. Hun er styremedlem i kretsstyret, har tidligere vært tillitsvalgt på Ullevål Sykehus, styremedlem i Oslo Fylkeskrets, og har i perioden 1997/98 og tildels 1996 fungert som hovedtillitsvalgt i Oslo. For tiden jobber hun som radiograf ved Ullevål Sykehus, avdeling for generell radiologi. Fra høsten vil Wenche Andreassen bli frikjøpt som tillitsvalgt i 20 % stilling for å fungere innen tariffområdet Oslo Kommune. Jobben som tillitsvalgt vil betjenes fra NRF’ kontorer i Lakkegata en dag i uken.

Wenche Andreassen hadde en sentral posisjon ved streiken i Oslo kommune.

Hun inngikk som NRF’s representant i den sentrale streikekomiteen, sammen med representanter fra sykepleierforbundet og fra jordmorforeningen. På grunn av få personer i NRF’ sekretariat, måtte Wenche også inngå i dispensasjonskomiteen, der hun sammen med en sykepleier og en fra jordmødrene fortløpende vurderte dispensasjonssøknadene fra alle tre foreningene.

Gjennom strategisk god samarbeid med de andre foreningene klarte streikekomiteen å unngå tvungen lønnsnemd, de ledet an til et nytt møte med meklingsmannen uten at det medførte den store gevinsten, og de klarte å føre troppene frem til et forhandlingsresultat. Oslo kommune var villig til å møte foreningene til nye forhandlinger, noe som resulterte i et akseptabelt tilbud og streiken kunne avblåses etter 6 uker.

For Wenche var denne perioden ingen åtte til fire- jobb, både helger og kveldsstunder gikk nok med til jobben som «streikegeneral».

Her forteller Wenche selv hvordan hun

34

opplevde det å inngå i en konflikt, det å måtte si nei når de andre sa ja. Hvordan hun opplevde det ansvar som ble pålagt henne ved å inngå som NRF’s representant i den sentrale streikekomiteen, samspillet med de andre organisasjonene i arbeidet med å organisere streiken, de erfaringer hun har høstet underveis, og hvordan konflikten faktisk har motivert henne til å ønske å jobbe videre som tillitsvalgt.

Som representant for NRF i AK-K Oslos råd deltok jeg i de innledende møtene der tariffoppgjøret var satt på dagsorden. En eventuell streik ble på dette tidspunktet planlagt som en AFstreik, og min rolle var på dette stadiet forholdsvis «usynlig» og lite fremtredende. Forhandlingsmøtene med Oslo kommune ledet ikke frem, og oppgjøret ble gjenstand for mekling på lik linje med det som skjedde i stat og kommune. I meklingsrunden forhandlet Oslo kommune utover den fastsatte tidsramme, et døgn på overtid, før riksmeklingsmann Reidar Webster fremla en skisse som dessverre ikke traff oss som yrkesgruppe.

De fleste av AF’ medlemsforeninger aksepterte skissen, men NRF sammen med sykepleierne og jordmødrene takke nei. Dermed var kun disse tre foreningene i streik, noe som medførte at vi som enkeltorganisasjoner skulle organisere streiken, uten deltakelse fra AF. Norsk Radiografforbund, Norsk Sykepleierforbund og Den norske jordmorforening ble enige om å samarbeidet om organiseringen av streiken, vi fikk benytte rom på AF huset, og tidlig den

påfølgende dagen var jeg sammen med Unni Herme fra sykepleierforbundet og Johanne Aarseth fra jordmorforeningen den sentrale streikeledelsen i Oslo kommune.

Det var allerede meldt plassfratredelse for våre medlemmer, og de første streikende var klare for posisjonene som streikevakter allerede før vi hadde fått summet oss og visste hva vi egentlig holdt på med.

Jeg var ikke forberedt til dette, heller ikke NRF som organisasjon, derfor var det godt å ha de andre foreningene sammen med seg i det videre arbeidet.

Sykepleierforbundet stilte opp med personell når praktiske ting skulle utføres, blant annet skulle løpesedler trykkes og bringes ut til «standplass», og nye uttak skulle meldes arbeidsgiver. I nært samarbeid med NRF sekretariat og de tillitsvalgte på Ullevål og Aker jobbet vi frem alternative uttak, der det overordnede målet var å beramme arbeidsgiver økonomisk.

Som streikende trenger en materiell som tydeliggjør at en er i streik. T-skjorter, pins, plakater osv. måtte bestilles og

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Streikere i aksjon: Nummer to fra høyre er Wenche Synnøve Andreassen.

trykkes. Stanley gikk over fra å være generalsekretær, til å bli min sekretær.

Han fikk i oppgave å ordne med dette, da forbundskontoret primært ikke har denne type materiell liggende i påvente av en kommende konflikt. Det materialet som var ferdiggjort var preget av «AF i streik», noe denne streiken ikke var. Så nye effekter måtte bestilles.

Neste steg i arbeidet var å motivere de ikke-streikende til å bistå oss i streiken, bl.a. ved å stille opp på stand på Egertorget. Vi hadde veldig få aktivt ute i streik, og de få som var tatt ut måtte stå på post ved sine sykehus. Til hjelp i dette måtte vi ha bistand fra de ikke-streikende.

Denne delen av arbeidet føltes tungt, en forventet at alle hadde interesse av å stå på for fellesskapet, men bare noen få påtok seg dette ekstra bryet. En stor takk til dere!

Neste utfordring møtte meg da det viste seg at også jeg måtte trå til ved vurderingen av dispensasjonssøknadene, ikke bare for radiografene, også for sykepleierne og jordmødrene.

I fellesmøter med representant fra sykepleierne og jordmødrene vurderte vi disse.

For å ha en effektiv organisering, fastsatte vi daglige møtepunkter hvor dette ble utført, flere ganger daglige måtte vi trå til. Jeg var plutselig havnet i en posisjon

Hold Pusten nr. 7 / 2013

hvor myndighet og makt kunne utøves.

Arbeidsgivers kreativitet og evne til å overdramatisere streikens omfang var forunderlig, til dels avdekkende, men også morsom. Utrolig hvordan «livsperspektivet og helsebegrepet» kan beskrives. Som faggruppe er vi er uunnværlige det har vi iallfall fått dokumentasjon på.

Mye av tiden gikk med til møter. Så og si daglig ble det innkalt til møter med den politiske ledelsen i forbundene hvor den overordnede streikestrategien ble lagt.

Flere ganger daglig møttes streikekomiteen der situasjon kontinuerlig ble vurdert, og innimellom alle disse møtene avtalte vi møtepunkter for å vurdere dispensasjonssøknadene. Informasjonen til medlemmene prøvde vi å få ut ved å delta på medlemsmøter enten på Aker eller Ullevål sykehus. I løpet av konfliktperioden hadde vi et medlemsmøte for egne medlemmer.

Når konflikten var som hetest, strakk rett og slett ikke tiden til, dagene, kveldene og helgene gikk med til det å organisere selve streiken.

Når jeg i ettertid setter meg ned og «ser» tilbake på de siste månedene i mitt liv, må jeg innrømme at det meste av tiden har dreid seg om streiken, ....og så har jeg jo hatt ferie nordpå. Æ er jo egentlig nordlending, veit du .....og det

var et nydelig vær nordpå. Tilbake til streiken, det har vært slitsomt, men utrolig læringsrikt. Jeg holdt på fra morgen til kveld hver eneste dag i 6 uker, det blir en egentlig sliten av, men så blei jeg jo kjent med mange utrolig hyggelige mennesker.

Men jeg skulle ønske at vi hadde vært litt bedre forberedt, og at medlemmene hadde vært bedre kjent med hva det vil si å være i konflikt med arbeidsgiver.

På tross av mange lange dager, og dertil kortere netter, så synes jeg jobben som «streikegeneral» har vært interessant, faktisk så interessant at jeg ønsker å jobbe videre med tillitsvalgtsarbeid.

Jeg har sagt meg villig til å frikjøpes som hovedtillitsvalgt en dag i uken fra høsten av. Dette gleder jeg meg til. Jeg har nå fått forståelsen av hvor viktig det er å bli ivaretatt som arbeidstaker, og noen må stå på i dette arbeidet. Møte med Oslo kommune som arbeidsgiver virker utfordrende, og jeg ser frem til å få avsatt tid til å jobbe med de sakene som angår våre medlemmer. Oslo kommune er et eget tariffområde på lik linje med stat og kommune. Som arbeidstakerorganisasjon har vi forpliktelsene også overfor Oslo kommune, et partskap som ikke bare innebærer rettigheter, men også forpliktelser. n

35

90-TALLET: STREIK

HOLD PUSTEN 7/1998

En sommer er over, og minnene om den består…

AV ANNA PETTERSEN I kjølvannet av å ha vunnet frem Sommeren 1998 har vært historisk, ikke bare for meg som forbundsleder, men for Norsk Radiografforbund i sin helhet. For første gang i historien ledet en streik frem til et reelt forhandlingsresultat. Sammen med sykepleierne og jordmødrene fikk vi Oslo kommune tilbake til forhandlingsbordet. Resultat ble 20 millioner, penger som skal brukes til lønnsmessige tiltak for våre grupper.

Samtidig med at vi høster resultater, retter media søkelyset mot dagens forhandlingssystem og streikerett.

Arbeidsrettsrådets innstilling om å endre Arbeidstvistlovens bestemmelser vedrø-

«Sammen med sykepleierne og jordmødrene fikk vi Oslo kommune tilbake til forhandlingsbordet.

Resultat ble 20 millioner, penger som skal brukes til lønnsmessige tiltak for våre grupper.» rende streikeretten er på nytt blitt dagsaktuelt. Etter ønske fra Arbeidsrettsrådet skal partskap med retten til å kunne forhandle og streike reguleres gjennom hovedorganisasjoner. AF med sine medlemsorganisasjoner har motsatt seg dette, og mener retten til forhandlinger og streik må tillegges det enkelte forbund.

Konflikten i Oslo kommune tydeliggjør konsekvensene av en slik ordning. Som enkeltorganisasjon kunne vi si nei selv om andre foreninger aksepterte oppgjøret.

Vår streikerett ga oss muligheten til å markere misnøyen med årets oppgjør, vi meldte plassfratredelse for noen få av våre medlemmer, og vi oppnådde resultater.

36

ovenfor arbeidsgiver, dukket plutselig andre aktører opp bak kulissene, våre egne medspillere, de vi forventer skal applaudere sammen med oss, har plutselig «rokert» og inngått i motstridende posisjoner. Åpenlyst står de frem og kritisere vår måte å streike på og påtaler vår manglende evne til å føre en ansvarlig streik, som det er en trussel for forhandlingssystemet. På toppen av det hele påberopte de seg retten til en plass ved forhandlingsbordet dersom en streik fører frem. Spillereglene blir satt på prøve, og et av forhandlingssystemets største svakhet avdekkes. Organisasjonene mangler samhold i kampen overfor arbeidsgiver.

Etter å ha møtt forhandlingssystemet

«in live» virker det som om det kun er LO og NHO som gjennom sine føringer i arbeidslivet tar et samfunnsansvar.

Virkeligheten er en annen, også vi andre, selv om vi er små, er pålagt et samfunnsansvar ovenfor de tjenester og ytelser vi utfører. Dette er noe av det mest grunnleggende i partskapet, ansvarligheten ved å inngå i posisjoner der en fører forhandlinger, inngår avtaler og til tider må håndtere konfliktsituasjoner.

Som part i en pågående arbeidskon-

flikt stilles det krav om tillit, respekt og ansvarlighet. Erkjennelsen av å ha bli tatt i tvungen lønnsnemd føles urettferdig.

Respekten og tilliten ovenfor arbeidsgiver som en seriøs og ansvarsbevisst motpart forsvinner. Tvungen lønnsnemd bygger på ensidige opplysninger gitt av motpart, vurdert av myndighetene, overlevert regjeringen, behandlet i statsråd før det endelig blir lovfestet i Stortinget. I en slik rettergang blir en kun påtalt og dømt, en har mistet retten til å forklare seg og for-

svare seg. Følelsen av å ha blitt dømt på gale premisser er vanskelig å forsone seg med i ettertid, en må bare akseptere det, spillereglene stiller krav om dette.

I et slikt perspektiv fremtrer systemets svakheter, til dels normert av systemet selv, men mest uttrykt gjennom måten partskapet forvalter egne og andres rettigheter og forpliktelser.

Opplevelsen av å ha ført en forsvarlig streik på en ansvarlig måte, om enn med til dels utradisjonelle uttak, har gitt meg mye lærdom. Jeg har fått føling med hva partskap innebærer, hvilke strategier som fører frem, hvordan det er å ta ansvar når medlemmene mister trua på det du gjør, når redselen for å bli tatt i tvungen lønnsnemd henger over deg dag og natt, og de få nattetimene du har til rådighet ikke dreier seg om hvile, men å undres over hva morgendagen medbringer av gleder..., fortvilelser... , møter ... , planer..., og resultater.

En sommer er over, men minnene om

den består. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Over 60 000 nordmenn rammes av alvorlig sykdom hvert år - og sykdom rammer som regel også økonomien

Med forsikringen Kritisk sykdom slipper du å bekymre deg for økonomien i en periode av livet hvor du trenger krefter og energi på å bli frisk.

Forsikringsbeløpet utbetales allerede 30 dager etter at diagnosen er stilt.

Utbetalingen er skattefri.

Dette er prisene: • Du kan kjøpe dekning i klosser à kr 200 000, maksimalt 5 klosser (kr 1 million).

• Lave priser!

• Godt supplement til livs- og uføreforsikring.

• Din ektefelle/samboer kan kjøpe dekning til samme gunstige priser som deg som medlem.

Dere velger dekning uavhengig av hverandre.

Alder

Pris per kr 200 000 i dekning/år

>30 år

kr

510

31 - 35 år

kr

593

36 - 40 år

kr

777

41 - 45 år

kr 1 193

46 - 50 år

kr 1 659

51 - 55 år

kr 2 453

56 - 60 år

kr 3 561

61 - 65 år

kr 5 102

66 - 67 år

kr 6 483 Forsikringen leveres av Tryg

Ta kontakt for mer informasjon!

Tegn forsikring NÅ på 23 10 04 88 eller forsikring@radiograf.no

90-TALLET: UTDANNING

HOLD PUSTEN 3/1991

Fra radiografskole ti – TANKER OM UTVIKLINGEN MED ULLEVÅL RADIOGRAFHØGSKOLE SOM STÅSTED AV HØGSKOLELÆRER TURID CARLSEN, ULLEVÅL RADIOGRAFHØGSKOLE I løpet av de 20 årene radiografutdanningen har eksistert i Norge, har denne endret seg i takt med at radiografens funksjon har endret seg. Fra å være en yrkesgruppe med en klar assistent-funksjon, har radiografene i dag utviklet seg til å bli en selvstendig yrkesgruppe med stor grad av samarbeid med andre yrkesgrupper innen helsesektoren.

Dette er en utvikling våre myndigheter klart har lagt opp til ved å flytte helsefagutdanningene fra videregående skoles nivå til høgskolenivå i 1981.

«Endringen på papiret kom ’over natten’; vi hadde skiftet status uten at det hadde skjedd noe med oss som arbeidet i skolen.»

En høgskoleutdanning har som mål å utdanne til selvstendig funksjon.

Endringen i forskrift om medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt fra .1991, der det i §4 klart kommer fram at radiografer nå kan være administrative ledere for røntgeninstitutter og at vi har det radiograffaglige ansvar for eget arbeid i et røntgeninstitutt, ville knapt ha vært mulig hvis ikke radiografutdanningen hadde vært på høgskolenivå.

Hva innebærer så høgskolenivået?

Endringen på papiret kom «over natten»; vi hadde skiftet status uten at det hadde skjedd noe med oss som arbeidet i skolen. Ute i praksis fikk vi ofte kommentarer om at nå er dere jo høgskole, så nå blir vel alt bra (med en god snert ironi i), og elevene heter jo studenter, hva ligger egentlig i det? Sant å si, vi visste det knapt selv!

38

Vi som jobbet i skolen på den tiden var stort sett «flinke» radiografer og sykepleiere som hadde tatt et 1/2-årig pedagogikk-kurs for å lære noe om å undervise, for det vi kunne var jo egentlig å utføre røntgenundersøkelser. De første årene under høgskolesystemet var i alle fall for oss ved Ullevål radiografhøgskole preget av usikkerhet. Hvilke endrede krav var det egentlig vi ville møte?

Endrede krav til læreren

For å bli ansatt som høgskolelærer kreves det utdanning som radiograf/sykepleier med et års videreutdanning, samt 3 års yrkespraksis. Videre er det ønskelig med 1/2-års praktisk pedagogisk utdanning.

For å bli ansatt som høgskolelektor kreves det embedsutdanning av høyere grad (hovedfag) eller tilsvarende utdanning og 3 års yrkespraksis. Det er ønskelig med 1/2-års praktisk pedagogisk utdanning.

Som høgskoleansatt er vi pliktig til å drive med FOU-arbeid (forsknings/ forsøks- og utviklingsarbeid). Få av oss som var ansatt tilfredsstilte kravet til høgskolelærer, og dette førte til at de fleste lærerne i løpet av 80-årene skaffet seg det fjerde året med høyere utdanning. En lærer tok hovedfag i pedagogikk ved Universitetet, en annen hovedfag i yrkespedagogikk ved Statens Yrkespedagogiske Høgskole og en tredje ble ansatt som lektor med hovedfag i pedagogikk fra Universitetet. Av 7 personer i undervisningsstillinger har 3 i dag tilfredsstilt kravet til høgskolelektor. Av de resterende 4 er 1 i gang med deltidsstudier på Universitetet. Som vi alle ser er det et stort behov for å utvikle en mulighet for å kunne ta hovedfag i radiografi.

Denne muligheten eksisterer dessverre ikke i dag, men dette er et mål vi bør jobbe mot!

Når det gjelder FOU-arbeider, så skulle vi ønske vi hadde vært mer kreative, men en del har også skjedd! Flere

lærere har søkt og fått midler både til større prosjektarbeider og utvikling av undervisningsmateriell, bl.a. bøker og lysbildeserier.

Utvikling av ny studieplan i samarbeid med Radiografhøgskolen på Rikshospitalet og utvikling av nye undervisningsopplegg defineres også som FOU-arbeid. Hensikten med dette arbeidet har vært og er å bedre undervisningsrutiner og heve nivået på undervisningen.

Endrede krav til studentene

For å bli tatt opp som student ved skolen i dag må en ha generell studiekompetanse. Arbeidsledigheten har ført til økende søknad til skolen. Ved opptaket høsten 1990 konkurrerte 444 søkere om 45 studieplasser fordelt på Ullevål og Rikshospitalet.

Det å være student ved en høgskole innebærer i langt større grad enn tidligere det å måtte ta ansvar for egen læring.

Dette innebærer at studentene i dag har langt større frihet i studiesituasjonen.

Denne friheten går bl.a. på at all undervisning ikke er obligatorisk, dvs. at studentene selv kan vurdere om de trenger deler av undervisningen eller ikke.

Undervisning i praksis er obligatorisk for studentene.

På enkelte avdelinger er det innført prosjektoppgave som arbeidskrav til studentene, denne oppgaven må bestås før de kan fortsette studiet. Studiene i praksis har endret seg en god del, det legges stor vekt på forklaringer med hvorfor og hvordan ting gjøres. Skolen mener at dette er nødvendig for å heve standarden og få bevisste radiografer, her kommer også lærerne inn med praksisrefleksjon der sammenhengen mellom teori og praksis diskuteres og undersøkes.

Faglig favner utdanningen i dag et bredere felt enn tidligere, vi søker å belyse alle sider ved en radiografs funksjon og å være i forkant av utviklingen. For å få

Hold Pusten nr. 7 / 2013

il radiografhøgskole dette til bruker vi en god del engelskspråklig litteratur.

Det å være student på skolen i dag innebærer også et «tvungent» medlemskap i Oslo og Akershus Studentsamskipnad (OAS). OAS har ca.

3.500 medlemmer fordelt på 16 høgskoler, alle studentene betaler semesteravgift til OAS. Tilbud studentene får gjennom dette medlemsskapet er: hybler, sosionomtjeneste, helsefond med refusjon av utgifter lege/psykolog, tilgang til barnehageplass, mulighet for å leie hytte o.a.

Hva styrer skolens innhold?

Fra 1981 ble helsefagutdanningene overført fra Sosialdepartementet til nåværende Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet. Dette førte til opprettelsen av bl.a. Rådet for Radiografutdanning. I rådets mandat het det: «-utarbeide rammeplaner for grunnutdanning og videreutdanning for radiografen».

Arbeidet med rammeplanen viste seg å bli et vanskelig arbeid - og det drøyde både vinter og vår - men i mai 1989 var den her. En rammeplan er en felles, nasjonal rammeplan som skal vise hovedtrekkene i utdanningen. Planen trekker opp prinsipielle retningslinjer og rammer for utdanningen som skal sikre alle studentene likeverdig utdanning.

Rammeplanen inneholder en beskrivelse av radiografens funksjon og arbeidsfelt, mål som er felles for all radiografutdanning i Norge og en kort beskrivelse av innholdet i grunnutdanningen.

Videre inneholder den et oppsett på hvordan studiet skal organiseres og en fordeling av vekttall pr. emneområde.

Utdanningen har totalt 60 vekttall til disposisjon. Rammeplanen beskriver arbeidsmåter i radiografstudiet og inneholder felles forskrifter og reglement for utdanningen.

Med felles utgangspunkt i rammeplanen startet så arbeidet ved de enkelte skoler med å utarbeide en studieplan

Hold Pusten nr. 7 / 2013

«Vi søker å belyse alle sider ved en radiografs funksjon og å være i forkant av utviklingen.» som skulle være tilpasset hver enkelt skole, pga. planene om snarlig sammenslåing mellom Rikshospitalets skole og skolen på Ullevål, laget disse to skolene en felles studieplan (studieplan for Radiografhøgskolen i Oslo).

Studieplanene ble stort sett godkjent i løpet av 1990 og samtlige skoler driver i dag etter ny studieplan.

Innholdet i studieplanen skal konkretisere rammeplanen. Den utdyper denne og gir en mer detaljert beskrivelse av innhold, arbeidsmåter og organisering av studiet. Etter at studieplanen er godkjent

begynner arbeidet med å lage fagplaner for de enkelte fag, d.v.s. en oversikt over emner det skal undervises i i de enkelte emner pluss litteraturlister.

Fagplanene er under vurdering hele tiden, mens studieplanen bør vurderes ca. hvert 5. år.

Framtidsplaner

Skolen vil i nærmeste framtid bli slått sammen med Radiografhøgskolen Rikshospitalet, dette byr på nye utfordringer og muligheter for skolen. Det faglige miljøet ved skolen vil bli «større», dette kan også føre til at skolen får større mulighet til å planlegge og gjennomføre etter- og videreutdanning for radiografer.

I tillegg vil vi også fortsette å satse på FOU-arbeid, gjerne i samarbeid med personale i røntgen- og stråleterapiavdelingene. n

39

1990-TALLET: SONOGRAFIDEBATT

HOLD PUSTEN 2/1997

Radiografer mot år 2010 DERES ROLLE I RADIOLOGISK ULTRALYDVIRKSOMHET AV ARNE HEILO, LEDER AV FAGUTVALGET FOR ULTRALYD I NORSK RADIOLOGISK FORENING I tidsskriftet for Norsk Radiologisk Forening, NORAFORUM nummer 4, des.1996 (1), blir radiograf Ellen-Sofie Sandhals, leder for prosjektet «Radiografer mot år 2010», intervjuet av Anne Beth Moslet. Sandhals gir tydelig tilkjenne at ultrasonografien vil være et satsningsornråde fremover.

I Hold Pusten m.1I97 kommenteres dette intervjuet, hvor man (jeg siterer): «håper at intervjuet med Sandhals blåser liv i diskusjonen igjen, ikke minst i radiologenes eget tidsskrift, men gjerne også i Hold Pusten.» (2) Det ønsket får dere herved oppfylt. Min reaksjon er allerede sendt til NORAFORUM, og nå kommer den også i Hold Pusten. Før jeg kommenterer intervjuet, vil jeg imidlertid gi litt bakgrunnsinformasjon om faget radiologisk ultrasonografi, for på den måten å kunne gi den enkelte radiograf en bedre plattform for egne standpunkter.

Historikk

I begynnelsen av -70 årene ble ultralyd (UL) i en rekke land introdusert i radiologien og i andre spesialiteter som compound scanning, dvs at statiske bilder ble bygget opp med standardisert, relativt tidkrevende teknikk.

Det ble tatt en rekke parallelle snitt med fast innbyrdes avstand. Teknikken kan sammenliknes med CT-teknikken, med den forskjell at både oppbyggingen av bildene og parallellforskyvningen av lydhodet foregikk manuelt.

Fordi teknikken var manuell, men helt forskjellig fra annen radiografisk teknikk, ble det i mange land utdannet egne teknikere eller sonografer som kunne utføre undersøkelsene og ta de standardiserte bildene. Bildene ble på samme måte som ved dagens CT-undersøkelser studert og funnene diktert av en radiolog.

40

Dette var bl. a. av økonomiske hensyn en fornuftig arbeidsfordeling, som medførte at det ble utdannet relativt mange sonografer der compound scanning fikk vind i seilene. Compound scanningteknikken ble bare i svært liten grad benyttet som veiledning ved punksjoner. De fleste radiologer ble derfor kun i liten grad involvert i den praktiske utførelsen av undersøkelsene.

I siste halvdel av 70-årene ble compound scanning etterhvert erstattet av real-time scanning. Dette ga en helt ny dimensjon innen UL-diagnostikken, fordi man nå hadde muligheter for å se inn i kroppen og stille diagnoser under selve undersøkelsen.

Hvem skulle da gjøre undersøkelsene, legene eller sonografene? Det forelå to muligheter; enten at legene overtok det hele, eller at sonografene fortsatte å ta sine standardprojeksjoner som før og dermed ikke tok i bruk real-time teknologien, mens legene fortsatte å studere og beskrive de statiske bildene i etterhånd. Det har imidlertid vist seg at det egentlig forelå enda en mulighet, nemlig at sonografen gjorde undersøkelsen og beskrev den selv, i alle fall om den ble oppfattet som negativ, og bare forela undersøkelser med funn eller usikker tolkning for legen.

Bl.a. i USA tok man mange steder lite hensyn til real-time muligheten og fortsatte å ta standardbilder på samme måte som tidligere. De allerede etablerte sonografstaber ble derfor med på overgangen til real-time hverdagen. At dette kunne skje, skyldtes nok i stor grad at UL-bilder tilsynelatende var langt mindre informative enn CT-bilder og at UL trolig derfor hadde langt lavere status en CT. Legene var mer opptatt av CT-diagnostikken og hadde selv liten erfaring med den praktiske utførelsen av UL-undersøkelsene.

Derfor sto det ikke en leges tab klar til å overta etter sonografene.

De fleste legene forsto heller ikke hvilket stort potensiale det lå i UL-veiledete punksjoner. Undersøkelsene ville dessuten

bli altfor dyre hvis legene selv skulle utføre dem.

Pga frihåndsteknikken krevde realtime undersøkelser langt mer av undersøkeren enn de tidligere compound undersøkelsene. For å oppnå og opprettholde et høyt faglig nivå, ble det derfor i flere land opprettet egne sonografskoler.

I Norge fikk compound scanning teknologien svært liten utbredelse innen radiologien, og kun leger ble involvert i undersøkelsene. Vi fikk derfor ikke noe «sonografproblem» når real-time diagnostikken ble introdusert.

Vi fikk derimot et annet problem.

Mange ferdige spesialister i radiologi kviet seg for å ta i bruk denne nye teknikken, samtidig som enhver radiolog kunne foreta UL-undersøkelser og ta takster for disse uten å ha noen formell utdannelse i ultrasonografi. Dette ga enkelte steder en uheldig utvikling. For å rette på dette ble det derfor i 1989 innført formelle krav til kunnskap og praksis i ultrasonografi for å bli spesialist i radiologi.

Dagens status UL-diagnostikk

I Norge som i Skandinavia forøvrig, kreves det idag både teoretisk kunnskap i form av kurs, og praktisk erfaring i UL-diagnostikk for å bli spesialist i radiologi. En av forutsetningene for å bli god i dette faget er å praktisere det regelmessig.

Ultrasonografi og UL-veiledet intervensjon er et håndverk hvor det gjelder å kunne tenke tredimensjonalt og ha en god øye-til-hånd-koordinasjon. Dette er et fag enkelte vil egne seg dårlig til, de fleste vil beherske tilfredsstillende, og noen vil bli mestere i.

I USA er det kun et fåtall leger som selv utfører UL-undersøkelser. Ved sonografskoler utdannes det sonografer på den måten at de får organsertifikater som gjør dem kvalifiserert til å foreta UL- undersøkelser av det eller de organer de har sertifikat for. Det tas en rekke bilder av det aktuelle organet, og disse blir

Hold Pusten nr. 7 / 2013

etterpå vurdert av en lege som så stiller diagnosene.

Ved Herlev sykehus i Danmark foreligger det en egen UL-avdeling utgående fra urologisk avdeling. Dette er en foregangsavdeling innen UL-veiledet intervensjon. Så vidt meg bekjent utfører den de fleste UL-undersøkelsene ved sykehuset, inkludert radiologisk UL. Avdelingen har mange sonografer som utfører undersøkelser etter real-time prinsippet. Det medfører at legene må stole på sonografenes vurdering av undersøkelsene, som altså ikke rutinemessig blir kontrollert av en lege. Her arbeider imidlertid legene selv parallelt med sonografene slik at de ikke mister praktisk trening, noe som er avgjørende for å opprettholde kompetansen. Ved Rigshospitalet i København opplevde radiologene nettopp at de mistet kompetansen fordi de selv ikke utførte ULundersøkelsene.

Det medførte at de nå ikke lenger benytter sonografer innen radiologisk UL. Ellers i Danmark er praksisen ulik fra sykehus til sykehus. F. eks. i Odense er det kun leger som utfører UL, mens det i Århus er både leger og radiografer som gjør undersøkelsene.

De legene som selv ikke behersker UL tilfredsstillende, overlater de lettere undersøkelsene til radiografer, mens de legene som behersker UL, gjør undersøkelsene selv.

I Sverige og Finland er det radiologene som utfører ultralydundersøkelsene.

Ellers er det så vidt jeg vet når det gjelder

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Europa, bare i Nederland og i Storbritania at sonografer formelt utfører radiologisk UL. Amerikanske og canadiske leger begynner nå å interessere seg for sin rolle i UL-diagnostikken som i stor grad er overlatt til sonografer. En gruppe i Toronto fant i 1996 (3) at det var manglende samsvar mellom sonografenes og radiologenes funn i 31 % av undersøkelsene i abdomen/bekken. Og de konkluderer med at: «an active role of the physicians in the overall conduct of US examinations is essential to optimize provision of a complete, accurate report.»

WHO utga i 1995 en «Manual of diagnostic ultrasound» beregnet til bruk i U-land. I forordet presiseres det at UL er veldig operatøravhengig, og WHO fastslår at “Whenever possible, ultrasound examinations should be carried out by trained physicians. If non-physicians are to perform examinations, they need to have had at least one year’s full-time training in ultrasound and preferably a background in radiography or nursing; they should always work under the supervision of an experienced sonologist.” (4) UL-veiledet intervensjon UL-veiledet intervensjon ble meget tidlig innført i Norge, hvilket har medført at denne virksomheten utøves i utstrakt grad idag. Dette i motsetnin til i USA der det svært lenge ble hevdet at UL-veiledet intervensjon bare kunne benyttes til enkl~ prosedyrer mens CT-veiledning var overlegen ved vanskeligere prosedyrer.

Det er først de siste årene amerikanerene har fått øynene opp for UL- teknologiens fortreffelighet, noe som først de siste tre årene har kommet til uttrykk gjennom «workshops» i UL-veiledet intervensjon ved RSNA (verdens største årlige radiologkongress i Chicago).

De ligger altså mer enn 10 år etter Skandinavia på dette området, noe som til dels skyldes «sonografproblemet».

Hvem er det så som utfører UL-veiledet intervensjon der sonografer gjør UL-undersøkelsene? Flere steder både i USA og i Canada er det slik at sonografen holder lydhodet og vurderer bildet på UL-skjermen, mens legen stikker inn nålen og tar eventuelle prøver. Å punktere på denne måten kan selvfølgelig gå bra i enkle situasjoner, men er fullstendig unødvendig og klossete og vil medføre store problemer i vanskelige situasjoner. Dessuten er det ressurskrevende.

Andre steder angir sonografen punksjonssted, retning og dybde til aktuelle mål, hvoretter legen stikker i blinde!

For å presisere hvordan situasjonen er i USA, vil jeg sakse litt fra læreboken «Interventional Ultrasound» skrevet i 1990 av professor John MeGahan i California. (5) I et kapittel omtaler han sonografens rolle ved UL-veiledet intervensjon. Jeg siterer fra sidene 35, 40 og 41: «Initially, the sonographer and the physician should meet to discuss the exact details of the planned procedure». « .. the sonographer must scan the area of interest to locate the specific anatomy and optimize and record the images before starting .the interventional procedure.

For expediency, the sonographer should preparethe sterile tray and accessories while waiting for the physician. Once the physician arrives, the sonographer may be asked to re-sean the patient to orient the physician to the area of interest. At this point, the physician is encouraged to scan to get an understanding of the position of the abnormality in relation to other anatomieal structures and to more accurately assess the best approach.» (Uthevet av meg.) « .. when direct ultrasound needle guidance is necessary, the physician may

41

1990-TALLET: SONOGRAFIDEBATT

«Her synes jeg det er grunn til å stoppe opp og spørre: Hvorfor vil dere radiografer satse på UL, som innebærer at dere vil påta dere både utførelsen og diagnostikken?» ask the sonographer to scan while the physician directs the needie.»

For videre å presisere hvor dårlig denne teknikken er og hvilke komplikasjoner den kan medføre, sakser jeg i samme bok fra kapittelet «Interventional echocardiography» og siterer fra avsnittet om pericardiocentese side 106: «Position of the needle tip within the pericardial space can be verified by infusion of a small quantity of saline as a contrast agent while imaging the heart. Contrast effect only within the pericardial space indicates proper needle position. Contrast effect within the heart indicates penetration of the heart wall. In this case the needle should be withdrawn and another contrast test pelformed to verify placement outside the heart.»

«Possible complications of pericardiocentesis include arrhythmia, infection, ventricular puncture, myocardial infarction, hemopericardiium and cardiac tamponade, vasovagal reactions with hypotensive response, cardiac bradyarrythmia and arrest, and death.»

Er det rart de får komplikasjoner? De kan jo umulig se nålespissen når de punkterer. Det er helt utrolig at de tør arbeide slik og tør anbefale denne måten å arbeide på i en lærebok!

Professor i radiologi Ferenc Jolesz fra Boston skriver i november 1996 (6) at UL-veiledete biopsier mer og mer blir erstattet med CT-veiledete biopsier. Hans begrunnelse er: «The major advantages of MRI and CT over ultrasound guidance are that less training is needed to orient the image, and the system itself does not move, making possible an exact reproduction of the scan level. Also, when using ultrasound guidance for biopsies more time is needed to place the transducer over the area of pathology.»

Disse uttalelsene forteller ganske mye om mange amerikanske radiologers

42

bedrøvelige forhold til UL-veiledet intervensjon spesielt, men også til ULdiagnostikk generelt.

Radiografer mot år 2010

Så tilbake til intervjuet i NORAFORUM. Sandhals mener at det fortsatt må være en klar arbeidsfordeling mellom radiografer og radiologer. Jeg siterer: «Radiologene skal stå for billedtolkingen og radiografene skal fremstille billedmaterialet for billedtolkingen.» bortsett fra innen ULdiagnostikk! Hun sier nemlig: «Men det finnes områder hvor vi kan diskutere en annen arbeidsdeling. Dette gjelder ultralyd.» Hun går altså ikke inn for den amerikanske modellen der sonografen tar en rekke bilder som tolkes av radiologen, en modell der den uvurderlige real-time informasjonen forsvinner.

Nei, uttalelsen kan ikke bety annet enn at hun ønsker at radiografer skal gjøre UL-undersøkelsene og selv tolke dem.

Her synes jeg det er grunn til å stoppe opp og spørre: Hvorfor vil dere radiografer satse på UL, som innebærer at dere vil påta dere både utførelsen og diagnostikken? Er det fordi dere synes dere har for ensartete og for få oppgaver? Er det fordi dere vet at radiografer i enkelte andre land utfører UL-undersøkelser?

Er det fordi dere tror at kvaliteten på UL-undersøkelser vil bli bedre hvis dere går inn i dette arbeidet? Eller er det fordi dere ønsker å avlaste radiologene som har altfor mange arbeidsoppgaver?

Det er viktig at dere avklarer hvilken motivasjon dere har og hvilke konsekvenser et slikt engasjement vil få. Hvem står med ansvaret for en ULundersøkelse utført aven radiograf? Og hvilken kvalitet får vi på den ULveiledete intervensjonen hvis en radiograf skal holde lydhodet mens legen stikker? (kfr den amerikanske læreboken.) Både radiologer og radiografer er opptatt av kvalitetssikring. En av konsekvensene av dette er at fagene deles opp i mindre enheter fordi fagområdene er blitt for store til at vi kan beherske alt tilfredsstillende. Jeg synes det derfor er all grunn til å gi honnør til overradiograf Mary Bolstad som kommer med en svært nøktern, realistisk og fremtidsrettet analyse av radiograffaget under «Lederdagene 1996», refereIt i samme nummer av Hold Pusten. (7) Dere blir sannsynligvis ikke bedre fagfolk av å spre dere på enda flere oppgaver, spesielt ikke

oppgaver dere ikke har fått utdannelse i.

Sandhals vet at «en del» mener at UL er radiologenes territorium. Jeg håper og tror at de fleste radiologer mener det.

Jeg håper også at de fleste radiografer vil innse dette etter å ha lest denne artikkelen. Norsk Radiologisk Forenings offisielle holdning i dette spørsmålet ble fastslått i 1993 (8) og har ikke endret seg.

I USA er det fornuftig å benytte sonografer ut fra et rent økonomisk ressurshensyn. Men faglig sett er det ikke fornuftig. UL-virksomheten i USA ligger på et lavt nivå, og det begynner å komme rettssaker i kjølvannet av virksomheten (9). I Norge vil bruk av radiografer i UL-diagnostikken kunne avlaste legene, men ikke spare ressurser og heller ikke høyne nivået på UL-diagnostikken eller ULveiledet intervensjon. I den vanlige kliniske hverdag vil det derfor ikke være ønskelig å benytte sonografer.

Det har vært og vil fortsatt være radiografenes ansvar å ta så gode bilder som mulig, for på den måten å gi radiologen det beste grunnlaget for riktig diagnostikk og behandling. Dere tror kanskje det er en oppgave for dere også i UL? Utførelsen av eri UL-undersøkelse og diagnostikken knyttet til den kan imidlertid ikke adskilles uten at kvaliteten kan forringes . Ønsker dere å utvide deres arbeidsoppgaver til også å omfatte diagnostisk virksomhet, vil det være å gi radiografutdanningen et annet innhold, hvilket vil kreve en betydelig utvidelse av undervisningen. n

Referanser: l. Moslet AB. Radiografer mot år 2010. NORAFORUM 1996; 4:14- 15.

2. Sandhals i Noraforum. Hold Pusten 1997; 1:19 3. Chan V, Hanbidge A, WilsonS, Pron G, Moore L. Case for active physician involvement in US practice.

Radiology 1996; 199:555-560.

4. Palmer PES. Manual of diagnostic ultrasound.

Published by the WHO in collaboration with the WFUMB 1995.

5. McGahan JP. Interventionalultrasound. Williams & Wilkins 1990.

6. Gronemeyer DHW, Jolesz FA, Lufkin R, Seibel R. Image guided access enhances microtherapy.

Diagnostic Imaging Europe, supplement nov. 1996: 2-5.

7. Steen Kl. Lederdagene 1996. Hold Pusten 1997; l: 12-15 8. Heilo A. Sonografers plass i diagnostisk ultralyd innen faget radiologi. NORAFORUM 1993 ; 3:5.

9: Goldman N. Diagnosing the mat·ket. Link Magazine July 1996

Hold Pusten nr. 7 / 2013

2000-TALLET: STRÅLETERAPISTRIDEN

Strid om stråleterapien VED ANNA PETTERSEN På begynnelsen av 2000 tallet strammet det seg til på Radiumhospitalet.

Kreftplanen fra slutten av 90-tallet stilte krav til økt leveranse av helsetjenester.

Man avdekket mangel på kompetanse innen stråleterapi, noe som medførte at arbeidsgiver valgte å rekruttere andre enn radiografer til stråleterapeutstillingene. Situasjonen var konfliktfylt og

tilspisset seg idet stråleterapeutene ved samtlige av strålesentrene hadde underskriftskampanje for å markere sitt syn i saken. Kampen om kompetanse innen stråleterapi engasjerte mange flere enn de av våre medlemmer som var direkte involvert. Elisabeth Myrvold var tillitsvalgt på Radiumhospitalet da det stormet som verst. Våre medlemmer maktet å stå i stormen, og ved hjelp av et godt tillitsvalgtapparat og engasjerte medlemmer, fikk

forbundet medhold i vår argumentasjon om krav til kompetanse ved utøvelse av stråleterapifaget.

Elisabeth Myrvold er den som i dette

nummeret henter frem situasjonen fra 2000-tallet. I samtale med Hold Pustens redaktør Tone Rise tar hun et tilbakeblikk og setter ord på opplevelsen av denne inngripen fra arbeidsgiver , og hvordan dette påvirket stråleterapeutene som gruppe.

Artiklene som omhandler stråleterapistriden, begynner på side 48.

– Tøft, men verdt kampen Tidlig i dette årtusen utspant det seg en bitter strid mellom Radiumhospitalet på den ene siden og tillitsvalgte radiografer og Radiografforbundet på den andre. Elisabeth Myrvold Rooth sto midt oppi stormen som tillitsvalgt for stråleterapeutene ved sykehuset.

VED TONE RISE Kort fortalt dreide det seg om hvem

som skulle få lov til å få opplæring/etterutdannelse innen stråleterapi. Behovet for personell var stort, og det var ikke nok radiografer til å fylle alle stillingene.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Dessuten slet man med å få radiografer til å søke på stråleterapiutdanningen som Høgskolen i Oslo tilbød i samarbeid med DNR. DNR forsøkte å løse floken ved å tilby

Elisabeth Myrvold fra den tiden hun var tillitsvalgt for stråleterapeutene på Radiumhospitalet.

43

2000-TALLET: STRÅLETERAPISTRIDEN

«Men vi ser jo i dag at radiografer som stråleterapeuter har veldig store fordeler med sin radiograffaglige bakgrunn i henhold til hvordan fagområdet har utviklet seg. På en moderne stråleterapiklinikk flyter det diagnostiske og det terapeutiske mer og mer sammen. » opplæring internt, blant annet til sykepleiere og bioingeniører. Dette satte sinnet i kok hos radiografene, som også mente DNR blandet seg for mye opp i opptaket ved høyskolestudiet.

Elisabeth Myrvold Rooth (som den gang ikke het Rooth) var tillitsvalgt for stråleterapeutene ved DNR fra 1999-2000.

– Når man leser om konflikten i gamle utgaver av Hold Pusten, forstår man at den var veldig betent. Forbundsleder Anna Pettersen hadde blant annet noen freske fraspark på sin lederplass.

Var det tøft å stå midt oppi det?

– Ja, det var mye bråk. Og det var tøft. Heldigvis hadde jeg andre tillitsvalgte med meg, og vi fikk god støtte av NRF, sier Rooth og fortsetter: – Samtidig var det trist for

44

arbeidsmiljøet at noen av stråleterapeutene på vår avdeling som hadde en annen bakgrunn enn radiograf, tok konflikten personlig og følte seg tråkka på. Flere av dem hadde lang erfaring og var svært dyktige.

Og når man blar i Hold Pusten fra denne tiden, ser man at Myrvold var nøye med å understreke at årsaken til konflikten ikke lå i at noen ikke-radiografer allerede jobbet som stråleterapeuter.

– Utgangspunktet var at vi mente (og det gjelder jo ennå) at radiografer er den yrkesgruppen som har best forutsetning og bakgrunnskunnskap for å ta en slik spesialisering og utvikle faget videre, sier Rooth og legger til: – Det betyr ikke at man ikke kan lære opp annet personell som kan gjøre en god jobb, når det er mangel på folk.

– For det var mangel på folk som gjorde at DNR ga opplæring til blant annet sykepleiere den gang?

– Ja, det var det. Ledelsen ved DNR sa jo også at det ikke var en ønskelig situasjon, de hadde lite folk, og hadde det vært nok radiografer, hadde de ikke trengt å hente inn andre yrkesgrupper.

– DNR ble kritisert for at de ikke gjorde fremtidsutsiktene gode nok. For eksempel fikk en stråleterapeut i Stavanger 50 000 kroner mer i året enn en på DNR. Var det en grunn til at kun få radiografer fulgte din oppfordring om å søke seg til studiet midt oppi den verste tiden?

– Ja, det var bedre muligheter andre steder. DNR hadde to års bindingstid for sine ansatte som tok

etterutdanningen, ... mot for eksempel ett år i Trondheim, sier Rooth.

Hun tok selv etterutdannelsen på oppfordring fra DNR i 1998, og fikk det godkjent som et høyskolestudium med vekttall i ettertid.

Siden 2000 har hun jobbet ved Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm.

– Du emigrerte, var det på grunn av konflikten?

– Nei, det har helt andre årsaker, sier hun og ler.

– Hva tenker du nå når du ser tilbake?

– «Turbulens» er et ord som dukker opp, forteller hun og tar en pause.

– Men vi ser jo i dag at radiografer som stråleterapeuter har veldig store fordeler med sin radiograffaglige bakgrunn i henhold til hvordan fagområdet har utviklet seg. På en moderne stråleterapiklinikk flyter det diagnostiske og det terapeutiske mer og mer sammen – I dag har vi CT-utstyr på lineærakkseleratorene, flere og flere avdelinger får egne MR-kamerar, PET-CT og PET-MR, og det er mye jobb med digitale røntgenbilder både under forberedelse og underveis i strålebehandlingen. Noen radiografer har til og med tatt doktorgrad på feltet, og mange radiografer søker seg til det fordi de ser at her ligger det karrieremuligheter. Det viser at det var en kamp som det var viktig å ta.

Den var viktig for å styrke faget og gjøre det attraktivt. Vi oppnådde mye, så det var verdt det. n tone.rise@holdpusten.no

Hold Pusten nr. 7 / 2013

2000-TALLET: ORGANISASJONSLIV

HOLD PUSTEN 2/2001 FORBUNDSLEDEREN

Organisatoriske utfordringer, og strategiske valg AV ANNA PETTERSEN Tirsdag 16. januar 2001 fattet

representantskapet i AF det formelle vedtaket om egen oppløsning. Pr. 01.07.01 er NRF og de andre medlemsforeningene i AF uten tilknytning til en hovedorganisasjon. Hver og en av disse har tanker om egen fremtid.

De store, Norsk Sykepleierforbund og

Lærerforbundet har intensjon om å danne en ny hovedorganisasjon, der også Lærerlaget og Politiforbundet inngår.

Samordningsprosessen dem imellom pågår, og før denne er avsluttet, vil det være uavklart om andre organisasjoners mulighet for tilslutning.

De små foreningene i AF er alle på utkikk etter alternative løsninger. For noen kan det i første runde være aktuelt å stå «utenfor», som frittstående med basis

Hold Pusten nr. 7 / 2013

i egne partsrettigheter. Andre formulerer egen situasjon som «is-i-magen», de venter og ser. For Norsk Radiografforbund vil det være uaktuelt å stå utenfor. Statlig overtakelse av sykehusene, med dertil fristilling i form av foretaksmodellen, vil medfør at NRFs medlemmer ved kommende tariffoppgjør befinner seg på helt andre tariffområder enn dagens, avhengig av sykehusenes valg av tilhørighet. Pr.d.d. vil NAVO, NHO, HSH, og KS-bedrift være reelle muligheter, med mindre sykehusene velger å danne sin egen sammenslutning og sammen operere som motpart i tariffsammenheng.

Arbeidsgivers valg av tilhørighet vil ha betydning for NRF. Ved en samlet tilhørighet, i en sammenslutning, vil muligheten for sterke sentrale føringer ved forhandlingsbordet tvinges frem, mens dersom sykehusene velger ulike alternativer, vil konkurrerende elementer fremtre og gi oss som liten gruppe andre muligheter. Sterke sentrale følinger, med sentral lønnsdannelse er en fordel for de store, for oss små kan en stille spørsmål ved om det ikke er mer å hente på en lokal lønnsdannelse, der den enkeltes kompetanse blir utslagsgivende for gruppens reelle lønnsvekst. For å kunne innfri slike krav, trengs dyktige tillitsvalgte på ulike nivå i organisasjonen. NRF har som mål å skolere sine tillitsvalgte til en ny fremtid med fokus på en endret avtalestruktur der lokal lønnsdannelse, krav om medbestemmelse, gode pensjonsavtaler etc. settes på dagsorden.

Den nære fremtid utfordrer oss.

Fra sekretariatets side utredes ulike alternativer. Forholdet til LO, YS, og Akademikerne står i fokus. Bastionen LO med sin posisjon og makt i arbeidslivet er et godt alternativ, men utfordrer oss på egne vedtekter. LO’s partipolitiske forankring til Arbeiderpartiet trosser NRFs mål av å være en partipolitisk uavhengig

organisasjon, og hos Akademikerne er ikke radiografene akademiske nok for å få tilsagn om medlemskap. YS er også et interessant alternativ. Prosessen sammen med AF der målet var å danne en ny hovedorganisasjon, endte i forlis.

Resultatet ble at AF valgte å nedlegge seg selv, mens YS satte søkelyset på egen organisasjon. Etter uttalelser fra Randi Bjørgen, leder i YS, var YS moden for endring. YS er inne i en omorganiseringsprosess, der egen organisasjon er satt under lupen. Resultatet av prosessen skal behandles på YS-Kongressen i februar, og kan være av interesse for oss i det videre arbeidet.

Overordnet alt i dette står NRFs rolle som selvstendig organisasjon. Egen autonomi med retten til representasjon og innflytelse i saker som angår våre medlemmer er en forutsetning, og rangerer høy når de ulike alternativene skal vurderes og forberedes for sluttbehandling på det ekstraordinære landsmøtet fredag 7. september på Hotell Radisson SAS Gardermoen. n

45

2000-TALLET: DEBATT

HOLD PUSTEN 4/2001

Retten til å bruke røntgenapparatur gis radiografene som yrkesgruppe på et selvstendig grunnlag DEBATT/ LESERBREV: AV ROY MAGNUS LØKEN Jeg viser til lederen i Hold Pusten nr.1

for 2001, januar d.å.

Forbundsleder Anne Pettersen skriver der at forsktiften som regulerer retten til å kunne bruke røntgenapparatur i medisinsk øyemed fastsetter at radiografene ikke har rett til å kunne nyttiggjøre seg det virkemiddel som er kvalifiserende for egen yrkesutøvelse, med mindre gruppen assisterer kiropraktor, lege eller tannlege i sin virksomhet. Hun sier videre at denne forskriften er underlagt ny lov om stråleverne og bruk av stråling og ikke helsepersonelloven. Videre skriver hun at «Forskriften er moden for revidering, slik at retten til å bruke røntgenapparatur også gis radiografene som yrkesgruppe på et selvstendig grunnlag.»

Men her må forbundslederen nærmere

klargjøre. Hvis radiografene skal gis rett til å bruke røntgenapparatur på selvstendig grunnlag må det jo være fordi

de skal gjøre et selvstendig arbeide. Og hva består dette selvstendige arbeidet i?

Skal det bestå i å stille medisinske diagnoser, eller skal det som hittil bestå i å fremskaffe radiografisk materiale som er tilstrekkelig for å kunne stille medisinske diagnoser? Siden det er radiologen som er ansvarlig for å stille de medisinske diagnosene så må jo radiologen ha anledning til å gjøre den endelige vurdering av hvor omfattende radiografisk materiale som skal til for at den nødvendige diagnostikk kan utøves.

Man kan selvfølgelig tenke seg at henvisende instanser, som leger, kiropraktorer og tannleger henviser til radiografen og at radiografen på selvstendig faglig grunnlag beslutter hvilke radiografisk materiale som er nødvendig for å stille diagnosen og at radiologen må nøye seg med det radiografiske materiale som radiografen finner er faglig tilstrekkelig og faglig forsvarlig. Men spørsmålet er jo hva som er den radiografiske prosess

egentlige formål og hensikt. Den radiografiske produksjon tar jo ikke først og fremst sikte på å fremskaffe pent eller omfattende, eller på annen måte tilstrekkelig radiografisk materiale uten hensyntagen til det faktum at det er en diagnose man skal frem til.

Det er altså først og fremst spørsmål om hva den medisinske diagnostikk krever av radiografisk materiale og så er det dette som skal frembringes. Det er altså den medisinske problemstilling som avgjør hva som er det adekvate radiografiske materiale. Det er i hvert fall slik radiologene har sett på denne problemstillingen hittil.

Hvorvidt radiografene kan klare å tvinge gjennom en endring i disse ansvarsforholdene er usikkert. Men det er dog vanskelig å se for seg at radiografisk personale her skal kunne overprøve radiologen så lenge det er radiologens diagnostiske prosess som er det egentlige formål med hele radiografiinnsatsen.

Svar til Løken AV ANNA PETTERSEN, LEDER I NRF Roy Magnus Løken retter spørsmål om radiografenes rett til å kunne bruke røntgenapparatur på et selvstendig grunnlag.

Løkens fremstilling av saken retter seg primært ikke mot radiografens rett til å bruke røntgenapparatur, men om radiografene i sin yrkesutøvelse utfører et selvstendig arbeid, og på dette grunnlaget forskriftsmessig skal ha rett til å kunne bruke røntgenapparatur. I sitt innlegg tar Løken opp viktige problemstillinger.

Selvstendighet i denne settingen må forankres til det personlige ansvaret som er

46

tillagt krav om forsvarlig yrkesutøvelse, ikke til et forhold mellom ulike yrkesgrupper. Radiografene har på lik linje med andre helsepersonellgrupper, fått en samfunnsmessig anerkjennelse gjennom tildelingen av en helsefaglig autorisasjon.

Autorisasjon er tildelt på et selvstendig grunnlag, forankret til en fagkompetanse som er kvalifiserende for en yrkesutøvelse. Når Løken stiller spørsmål ved ansvarsforholdet mellom radiografene og radiologene kan dette derfor ikke forankres til et fagansvar, da radiografene gjennom sin autorisasjon faglig er autonome.

Spørsmålet om ansvarsforholdene

slik de presenteres av Løken, må forankres til det organisatoriske, hvordan faggruppene fungere sammen, hvilke funksjoner de utfører, og hvilke kvalifikasjoner som skal ligge til grunn for den enkeltes yrkesutøvelse. Etter helsepersonellovens bestemmelser kan ikke radiologene påta seg et fagansvar som utøves av radiografene, dette ansvaret kan kun ivaretas av radiografene selv.

Når Løken stiller spørsmål ved radiografenes selvstendige arbeid, om dette skal bestå i å stille medisinske diagnoser,

Hold Pusten nr. 7 / 2013

som en yrkesgruppe innen helsesektoren der de har i oppgave å betjene røntgenapparatur. Formuleringene i forarbeidet til lovteksten tar høyde for radiografenes yrkesfunksjon, noe Norsk Radiografforbund mener må finnes igjen når de nye forskriftene utarbeides. Norsk Radiografforbund venter i spenning på formuleringene i de nye forskriftene om medisinsk strålebruk. Til forskjell fra den gamle loven og radiologens forskrifter, åpner den nye loven for at det kan stilles utfyllende krav til utdanning, kvalifikasjoner og opplæring hos det personalet som skal jobbe med stråling. Forskriften kan også fastsette krav om spesiell utdannelse for utføring av særskilte funksjoner, samtidig som det kan stilles krav til samarbeid mellom ulike profesjoner.

«Radiografene med sin grunnutdanning er vel de av brukergruppene som pr. d.d. har den mest målrettede opplæring i bruk av røntgenapparatur.» eller fremskaffe materiale som grunnlag for å kunne stille diagnoser, er svaret klatt. Radiografene med sin 3-årige grunnutdanning er ikke kvalifisert for å stille diagnoser, selv om svært mange av faggruppen er kompetente til å kunne definere diagnostiske tegn i et bilde. Den kunnskapen radiografene er bærere av gir gruppen et fortrinn ved vurdering av radiografisk materiale. Gjennom sin utdanning har radiografene tilegnet seg en grunnleggende forståelse av hvordan et diagnostisk bilde dannes, hvordan ulike anatomiske strukturer og biologiske prosesser fremtrer i et bilde, avhengig av den modalitet og de teknikker en velger å benytte.

således til autorisasjon på et selvstendig faglig grunnlag, forankret til radiografutdanningen og det kunnskapsinnhold som er tillagt et utdanningsprogram.

Autorisasjonsordningen skal sikre

pasientene mot ukyndige utøvere. Den offentlige autorisasjon er et kvalitetsstempel gitt av myndighetene til visse personellgrupper, og er en garanti for et visst kunnskapsnivå som gjør at gruppene har fått myndighetenes og samfunnets tillit. For radiografene er denne tilliten tillagt utøvelsen av radiografifaget, og for at radiografene skal kunne ivareta en forsvarlig yrkesutøvelse, må gruppen på et selvstendig grunnlag gis retten til å bruke røntgenapparatur ved fremstilling av radiografisk materiale. I forarbeidet til den nye loven om strålevern omtales radiografene

Lik NRF på Facebook! facebook.com/ norskradiografforbund

Norsk Radiografforbund håper de nye forskriftene ivaretar disse bestemmelsene. Radiografene med sin grunnutdanning er vel de av brukergruppene som pr. d.d. har den mest målrettede opplæring i bruk av røntgenapparatur. Det skulle derfor være nærliggende å tro at radiografene er en av yrkesgruppene som oppfyller gitte kvalifikasjonskrav, og dermed gis retten til å kunne bruke røntgenapparatur på et selvstendig grunnlag. n

Hold Pusten vil høre fra deg!

Har du lyst til å skrive en fagartikkel? Eller skjer det noe spennende på din arbeidsplass som du tror vil interessere våre lesere? Tips oss på: post@holdpusten.no

Følg NRF på Twitter! twitter.com/Norsk_ Radiograf

Radiografene bruker ikke denne

kunnskapen i et selvstendig diagnostisk arbeid, da radiografer primært ikke stiller diagnoser. Kunnskapen brukes ved fremstilling av et radiografisk materiale som igjen skal danne grunnlag for fastsettelse av en diagnose. Den radiograffaglige kompetansen er særegen, og kvalifiserer

Hold Pusten nr. 7 / 2013

47

2000-TALLET: STRÅLETERAPISTRIDEN

HOLD PUSTEN 1/2000

Offensiv holdning til «spennende» utfordring AV OLA LARS ANDRESEN, JOURNALIST FOTO: PER ZARING Ved utløpet av det 20. århundre

ble det formelt slått fast: Det Norske Radiumhospital (DNR) går etter manges mening to skritt tilbake og søker personell uten radiografkompetanse for intern opplæring som stråleterapeuter.

Reaksjonene er sterke.

DNR har gjort sitt valg, og må ta de konsekvenser dette medfører, » skrev forbundsleder i Norsk Radiografforbund - NRF – Anna Pettersen, på lederplass i Hold Pusten.

«Vår tilstedeværelse kan være skillet mellom liv og død for mange,» hevdet hun, og det er ikke registrert at noen

«Sykepleiere med interesse for realfag og teknologi, og bioingeniører som ønsker mer pasientkontakt, oppfordres også til å søke stillingene. For disse vil det bli lagt opp et internt opplæringsprogram i form av teoretisk undervisning, praksis og selvstudie: Opplæringen skal danne grunnlag for kvalifisering til den ett-årige videreutdanningen i stråleterapi».

Anna Pettersen beklager, men sier: - Vi kan ikke stoppe DNR i å ansette hvem de vil. Men vi kan snakke om hva som er nødvendig kompetanse for å utøve faget.

Tvilsomme signaler

Hvis vår kompetanse skulle verdsettes fullt ut, ville disse stillingene aldri ha blitt

ikke er noe verdt, sier hun til Hold Pusten, og forteller at alle i radiografgruppen er motstandere av den nye utviklingen og betrakter den som et tilbakeslag.

Det arbeider også fra gammelt av et mindre antall sykepleiere og kjemiingeniører ved avdelingen. Ifølge Elisabeth Myrvold har de tillitsvalgte fra disse to gruppene forståelse for radiografenes reaksjon. Hun er overbevist om at bare det å gå tilbake til bedriftsintern opplæring representerer et beklagelig tilbakeskritt. I dag er videreutdanningen i stråleterapi organisert som oppdragsvirksomhet ved høgskolene, som rett nok ennå ikke gir formell «vektallsuttelling» i universitets- og høgskolesystemet, noe hun påpeker burde ha vært oppnådd for lenge siden.

Håp om søkere

syntes hun tok munnen for full. I den omstridte stråleterapeutstillingsutlysningen heter det:

48

utlyst, sier stråleterapeutenes og NRFs tillitsvalgte på stråleterapiavdelingen ved DNR, stråleterapeut Elisabeth Myrvold.

- Dette kan gi signaler om at den kompetansen vi har som radiografer, allikevel

Radiografenes tillitsvalgte ved Stråleterapiavdelingen understreker at det ikke er noen i hennes gruppe som truer med å slutte i protest mot det som har skjedd. - Men vi er redd for ringvirkningene i forhold til andre stråleterapisentra utover landet, sier hun. - Er det dette som kommer til å skje når det oppstår mangel på fagfolk? spør hun, og sier: - Vi får håpe på at det er radiografer og radiografstudenter som søker stillingene.

Elisabeth Myrvold gir klart uttrykk for at hun har valgt å møte situasjonen med en offensiv holdning. - Vi er helt klart opptatt av kvaliteten på det faglige arbeidet vårt. Dette er vårt fagområde, og vi vil holde på det. Stråleterapi er det vi radiografer som kan best, og det er vi som klart har de beste forutsetningene for å utvikle dette faget videre. Det handler ikke bare om at vi er i stand til å utføre faget i praksis, men kanskje først og fremst om at vi har en forståelse for det vi gjør, slår hun fast, og konkluderer slik: - Hvis vi ikke var opptatt av å tenke framover og stille krav om å øke vår egen

Hold Pusten nr. 7 / 2013

«Hvis Kreftplanen skal oppfylles, er radiografenes sentrale deltakelse en betingelse.»

Anna Pettersen

påpeke hvilke kompetansekrav som skal til for å utføre de funksjoner det er snakk om. Som fagforbund kan vi støtte oss til Norgesnettrådets vurdering av modell for grunn- og videreutdanning innen fagområdene radiografi og stråleterapi.

Det foreligger en utredning og innstilling som NRF støtter, sier Anna Pettersen.

Ingen trussel – Vi kan ikke stoppe DNR i å ansette hvem de vil. Men vi kan snakke om hva som er nødvendig kompetanse for å utøve faget, sa Anna Pettersen, forbundsleder i NRF.

kompetanse, kunne vi i en situasjon som dette oppmode folk om å slutte. Men det ville verken tjene pasientene eller kreftomsorgen!

å ansette ukvalifiserte medarbeidere. Det oppleves som et slag i ansiktet, forklarer hun nøkternt.

Grunnlagsforståelse

Spenning

Den menige radiograf må møte denne utfordringen ved å betrakte stråleterapi som noe attraktivt og framskrittsrettet, med utrolig mange spennende faglige utfordringer. Nå må vi ikke bli defensive, sier Anna Pettersen og gjentar oppfordringen sin fra lederen i forrige nummer av Hold Pusten. - Skriv «spennende» i anførselstegn! Her er det sannelig snakk om spenning i mer enn en betydning, legger hun til.

Anna Pettersen ser åpenbart noe temmelig absurd i DNRs forsøk på å løse rekrutteringsproblemene, ved den avdelingen som burde være flaggskipet i norsk stråleterapi og kreftbehandling.

Hun påpeker at nettopp Kreftplanen avslørte mangelen på radiografer og stråleterapeuter som viktige personellgrupper, samtidig som det ble slått fast at i stråleterapien er det radiografene som utgjør nøkkelpersonellet.

– Hvis Kreftplanen skal oppfylles, er radiografenes sentrale deltakelse en betingelse, sier hun.

Det er da også radiografer DNR først og fremst ønsker å rekruttere, men da nytter det ikke at arbeidsgiver er villig til

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Du får ikke Anna Pettersen til å si et stygt ord verken om sykepleiere eller bioingeniører, men hun kommer ikke utenom å fastslå at begge gruppene mangler basisutdanning for å bli stråleterapeuter. Det innebærer ikke minst at de mangler det hun kaller grunnlagsforståelsen for bruk av stråling - diagnostisk og terapeutisk. - I denne sammenhengen blir DNRs personalpolitikk uinteressant.

Det er fagområdet som er det viktigste, og det må vi ivareta selv. Dette er fullt og helt i pasientenes interesse. Det er derfor jeg sier at vi her har et samfunnsansvar.

Et ansvaret vi er tildelt gjennom den utdanningen vi har tatt, sier hun.

Forbundslederen påpeker at vi er inne i et kompetansesamfunn, og at det er individet som er bærer av kompetansen.

- Arbeidsgiveren kan stille krav til kvalifikasjonene, mens kompetansen er og forblir individuell.

DNR har endret på kvalifikasjonskravene for tilsetting i stilling som stråleterapeut, og må dermed bygge opp den manglende kompetansen, sukker hun.

Dette kan ikke vi overprøve.

Arbeidsgiveren sitter med styringsretten.

Men som fagforbund har vi en plikt til å

Men hvem er det som representerer pasientenes interesser?

Pasientene er ikke spurt. I det du blir rammet av en alvorlig sykdom er du så å si prisgitt det systemet du blir en del av.

Det forutsetter tillit til at det systemet du møter er til beste for deg. Men du har ikke noe valg. Du er prisgitt det du får, sier Anna Pettersen, og fortsetter: - Det er vi som må foreta valget. Det er vi som har den faglige kompetansen til å gjøre det. Derfor må vi ikke forlate arenaen!

Men når du i din leder skrev at «DNR har tatt sitt valg, og må ta de konsekvensene dette medfører,» blir ikke det oppfattet som en trussel.

Nei. Dette er ingen trussel. Men jeg føler uro, og er bekymret for den smitteeffekten dette får i det radiograffaglige og stråleterapeutfaglige miljøet, når DNR, som et kompetansesenter, søker etter ukvalifisert personell til stillinger som stiller krav til spesialisert fagkompetanse.

Det er bare å håpe at dette utspillet ikke forringer rekrutteringen til stråleterapifaget, heller tvert imot. Derfor oppfordrer jeg radiografene til å søke de utlyste stillingene. Men jeg kan ikke tvinge medlemmene til å gjøre det, sier Anna Pettersen.

(På grunn av tidlig trykkerifrist i desember lyktes det ikke Hold Pusten å få kommentarer fra ansvarlige representanter for administrasjonen ved Det Norske Radiumhospital. Redaksjonen beklager dette, men vil komme tilbake til saken og lover DNR spalteplass så det monner.) n

49

job.rn.dk

Afsnitsledende bioanalytiker

Klinisk Biokemi, Klinik Diagnostik, Aalborg Universitetshospital Stillingen som koordinerende afsnitsledende bioanalytiker i Klinisk Biokemi er ledig til besættelse 1. januar 2014 eller efter aftale.

Aalborg Universitetshospital har gennemført en ny ledelsesorganisering i 2013. Med baggrund i den nye organisation søger vi en koordinerende afsnitsledende bioanalytiker, som skal indgå i et tæt samarbejde med den ledende overlæge på Klinisk Biokemi og klinikledelsen i Klinik Diagnostik.

Den koordinerende afsnitsledende bioanalytiker refererer i den nye organisation til Klinikledelsen for Klinik Diagnostik. Klinisk Biokemi har 8 afsnit med hver deres afsnitsleder, den koordinerende afsnitsleder vil være leder for 7 af disse afsnitsledere.

Den ledende overlæge har i tæt samarbejde med specialets ledelsesteam det endelige ledelsesmæssige ansvar.

Den koordinerende afsnitsledende bioanalytiker vil indgå i et samarbejde med den ledende overlæge og de afsnitsledende bioianalytikere. Sammen vil de have ansvaret for at understøtte den hensigtsmæssige drift med fokus på effektivitet og produktivitet og sikre de nødvendige kompetencer og ressourcer er til stede i de afsnit, der er tilknyttet specialet. Den koordinerende afsnitsledende bioanalytiker skal medvirke til at skabe en arbejdsplads i udvikling til gavn for patienterne.

Specialet Specialet omfatter de klinisk biokemiske afsnit på henholdsvis Hobro, Farsø, Dronninglund og Aalborg Universitetshospital.

Specialets målsætning • Rette svar til rette tid og rette pris • Vi vil med patienten i centrum sikre rigtige og relevant klinisk biokemisk information • Specialet skal være en moderne virksomhed, der arbejder på højt fagligt niveau under hensyntagen til optimal ressourceudnyttelse, og skal til stadighed være med til at udvikle faget, idet forskning, udvikling og undervisning er synlige dele af virksomheden • Arbejdsmiljø prioriteres højt, og alle medarbejderes faglige og personlige udvikling anses for væsentligt for specialets samlede positive udvikling Specialet er normeret med 1 ledende overlæge, 3 overlæger, 1 professor, 1 afdelingslæge, 2 reservelæger, 5 kemikere, 10 sekretærer, 7 afsnitsledende bioanalytikere, 5 bioanalytikerundervisere, ca. 136 bioanalytikere, 19 SOSA/laboranter.

Specialet er en af landets største klinisk biokemiske enheder og har over 750.000 årlige patientkontakter og et samlet analysetal på over 7 mio. pr. år. Specialets budget er på godt 125 mio. kr. Klinisk Biokemi deltager i mere end 90 tværfaglige projekter samt ved egen initieret forskning.

Klinisk Biokemi er i gang med en akkreditering efter DS/EN ISO 15189.

Vi tilbyder • Et job med mulighed for personlig og faglig udvikling • Et job med mulighed for uddannelse og kompetenceudvikling • En stort speciale med store udfordringer og mange muligheder • Et laboratorium i stor vækst og med lyst til forandring • Et godt og udfordrende arbejdsmiljø • Et ledelsesmæssigt netværk i Klinik Diagnostik

Vi søger en person med • Grunduddannelse som bioanalytiker eller tilsvarende sundhedsfaglig indsigt gerne kombineret med solid erfaring indenfor strategisk ledelse og det klinisk biokemiske speciale • Ledelses- og samarbejdsevner, gennemslagskraft samt evner til at indgå i tværfaglige udviklingsaktiviteter samt evner indenfor strategisk ledelse • En rummelig personlighed, som er god til at lytte, udvise engagement, være systematisk tænkende, have en robust karakter, være visionær og i stand til at se og skabe muligheder samt være en god afslutter af opgaverne • Resultat- og udviklingsorienteret adfærd er en nødvendighed

Klinik Diagnostik Klinikledelsen består af en 1 klinikchef, 1 HR-ansvarlig viceklinikchef og 1 forløbsansvarlig viceklinikchef, derudover er der tilknyttet en stab bestående af 2 økonomer, 1 sekretær for klinikledelsen, 1 klinik kvalitetskoordinator og 1 koordinator for bioanalytikeruddannelsen.

Følgende specialer indgår i Klinik Diagnostik: Klinisk Biokemi, Klinisk Mikrobiologi, Klinisk Immunologi, Klinisk Genetik, Patologi, Klinisk fysiologi og Nuklearmedicin samt Billeddiagnostik.

Yderligere oplysninger Stillingen er på fuld tid med tiltrædelse 1. januar 2014 eller efter aftale. Løn- og ansættelsesvilkår efter gældende overenskomst med den relevante faglige organisation.

For nærmere oplysninger kontakt: konstitueret koordinerende afsnitsledende bioanalytiker Anette Godsk på tlf. 99 32 43 56 - ango@rn.dk eller HR ansvarlig viceklinikchef Bente Frilev på tlf. 99 32 27 96 - mail bf@rn.dk Ansøgning sendes via mail til: sekretær for klinikledelsen Karin Birk, Klinik Diagnostik - karin.birk@rn.dk Der er ansøgningsfrist den 6. december 2013, kl. 12.00, og samtaler afholdes den 13. december 2013.

Niels Bohrs Vej 30 9220 Aalborg Ø www. job.rn.dk

Helse Fonna HF omfattar sjukehusa Haugesund, Stord, Odda, Valen og fire psykiatriske senter (DPS). Helseføretaket dekker ei befolkning på omlag 170 000 innbyggarar, og har ca. 3 200 tilsette.

Strålevernkoordinator

Helse Fonna har frå og med 02.01.2014 ledig fast 50 % stilling som strålevernkoordinator. Stillinga som strålevernkoordinator dekker alle sjukehus i Helse Fonna HF. Vi søkjer ein strukturert, sjølvstendig og analytisk person med gode kommunikasjonsevner til stillinga.

Stråleterapeut/radiograf

Arbeidsoppgåver • Sikre at helseføretakets strålevern fungerer tilfredsstillande, og ivareta HMS-funksjonane innan strålevernet. Dette omfattar stråletryggleik for arbeidstakarar, pasientvern og kvalitetskontroll av apparatur og utstyr.

• Verksemda sin kontaktperson mot Statens strålevern i spørsmål som angår strålevern, avvikshandtering, persondosimetri og ved tilsyn.

• Undervisning.

Kreft-, kirurgi- og transplantasjonsklinikken, Avd. for kreftbehandling, Seksjon for stråleterapi, Stråleenhet Kristiansand

Kontakt: Anne R. Vestbø, konst. seksjonsleiar. Tlf: 52 73 22 78.

Les meir og søk på: www.helse-fonna.no/jobb

0 52 53

Eventuelle muligheter med tilrettelegging for stipend under videreutdanning innen stråleterapi studieåret H13/V14, med bindingstid til enheten eller forlengelse av arbeidsforholdet.

Ref.nr. 1906347568

Søknadsfrist: 12.11.2013

Se mer på: www.oslo-universitetssykehus.no

www.helse-fonna.no

Oslo universitetssykehus er lokalsykehus for deler av Oslos befolkning, regionssykehus for innbyggere i Helse Sør-Øst og har en rekke nasjonale funksjoner. Sykehuset er landets største med over 20 000 ansatte og har et budsjett på 17 milliarder kroner. Oslo universitetssykehus står for størstedelen av medisinsk forskning og utdanning av helsepersonell i Norge.

Medistim ASA er et norsk medisinsk-teknisk selskap notert på Oslo børs. Selskapet er verdensledende innen utvikling, produksjon og salg av medisinsk-teknisk utstyr for bruk innen kvalitetssikring av hjerte- og karkirurgi. Les mer om selskapet på www.medistim.com

Clinical Application Specialist Vi søker nå en Clinical Application Specialist for opplæring og demonstrasjon av våre transit time flow measurement/ultralydprodukter hos kirurgiske sluttbrukere og distributører verden over. Vi søker deg med solid erfaring fra ultralyd eller annet medisinsk-teknisk utstyr.

For mer informasjon om stillingen ta kontakt med Mercuri Urval ved David Hartberg, tlf. 975 59 086 eller Monica Strysse, tlf. 975 59 030.

Les mer på www.mercuriurval.no, send SMS-kode Mercuri071 til 2012, eller scann QR-kode.

Løp og kjøp annonse i Hold Pusten!

Her treffer du 2600 radiografer, stråleterapeuter, ledere m.m.

Frister og priser finner du på: www.holdpusten.no

Mobiltilpasset

Hold P

usten

FAGTIDSS KRIFT FOR NORSK RADIOGR AFFORBU ND • Journ al of the

Nr. 1 – 2013

Norwegia n Socie ty of Radi ographer s

Kronik k Isaksen av Karin Steen: Er vi fo rbered t på frem tiden?

Forte du jobb ll hva er med !

Ett ste g næ partikk rmere elterap i Min arbe idsplas OUS Ri s: kshosp italet

– 39. årgan

g

frantz.no

Kvalifikasjonar • Radiograf med norsk autorisasjon.

• Minimum 3 års erfaring som radiograf • Må kunne dokumentere kjennskap til strålevernlovgivning, strålefysikk, medisinsk røntgenapparatur, praktisk strålevern, dosimetrimåling og strålebiologi • Det er ønskjeleg med vidareutdanning innan strålevern.

• Må kunne norsk språk muntleg og skriftleg.

Senter for kreftbehandling, Sørlandet sykehus søker stråleterapeut for fast stilling f.o.m. 01.01.14. Vi har også ledig to vikariater for stråleterapeut/ radiograf; et for hele året og et fra 02.01.14-15.08.14.

job.rn.dk

Afsnitsledende radiograf/sygeplejerske

Følgende specialer indgår i Klinik Diagnostik: Klinisk Biokemi, Klinisk Mikrobiologi, Klinisk Immunologi, Klinisk Genetik, Patologi, Klinisk Fysiologi og Nuklearmedicin og Billeddiagnostik (Radiologi).

Billeddiagnostisk Speciale, Klinik Diagnostik, Aalborg Universitetshospital

Vi tilbyder

Stillingen som koordinerende afsnitsledende radiograf/sygeplejerske i Billeddiagnostisk Speciale (Radiologi) er ledig til besættelse 1. januar 2014 eller efter aftale.

Aalborg Universitetshospital har gennemført en ny ledelsesorganisering i 2013. Med baggrund i den nye organisation søger vi en koordinerende afsnitsledende radiograf/sygeplejerske, som kan indgå i et tæt samarbejde med den ledende overlæge i Billeddiagnostisk Speciale og klinikledelsen i Klinik Diagnostik.

Billeddiagnostisk Speciale har på radiograf/sygeplejerske siden 7 afsnit med hver deres afsnitsleder, den koordinerende afsnitsleder vil være leder for 6 af disse afsnitsledere og for det ene afsnit. På lægesiden findes 5 afsnit, som er delvist sammenfaldende med ovennævnte.

Den ledende overlæge har - i tæt samarbejde med specialets ledelsesteam - det endelige ledelsesmæssige ansvar for specialet.

Den koordinerende afsnitsledende radiograf/sygeplejerske vil indgå i specialets ledelsesteam og have ansvaret for at understøtte den hensigtsmæssige drift og sikre at de nødvendige kompetencer og ressourcer er til stede i de afsnit, der er tilknyttet specialet.

Specialet Aalborg Universitetshospital har en af landets største radiologiske enheder og har over 250 000 årlige procedurer. Budgettet er på godt 103 mio. kr.

Specialet er lokaliseret på 3 matrikler i henholdsvis Dronninglund og Aalborg Universitetshospital, afsnit SYD og afsnit NORD. Specialet er veludstyret, med moderne teknologi, inklusiv moderne RIS/PACS system, og mulighed for teleradiologiske løsninger.

Pr. 1. juli 2013 er specialet normeret med 1 ledende overlæge, 20 overlæger, 26 yngre læger, 1 fysiker, 43 sekretærer, 7 afsnitsledende radiografer/sygeplejersker, 1 drifts- og produktionsansvarlig radiograf, ca. 150 radiografer/sygeplejersker/ social og sundhedsassistenter.

Klinik Diagnostik Klinikledelsen består af en 1 klinikchef, 1 HR-ansvarlig viceklinikchef og 1 forløbsansvarlig viceklinikchef, derudover er der tilknyttet en stab bestående af 2 økonomer, 1 sekretær for klinikledelsen, 1 klinik kvalitetskoordinator og 1 koordinator for bioanalytikeruddannelsen.

• Et job med mulighed for personlig og faglig udvikling • Et job med mulighed for uddannelse og kompetenceudvikling • En stor afdeling med store udfordringer og mange muligheder • Et speciale i stor vækst og med lyst til forandring • Et godt og udfordrende arbejdsmiljø • Et ledelsesmæssigt netværk i Klinik Diagnostik

Vi søger en person med • Grunduddannelse som radiograf eller sygeplejerske eller tilsvarende sundhedsfaglig indsigt gerne kombineret med solid erfaring indenfor strategisk ledelse og/eller det billeddiagnostiske speciale • Ledelses- og samarbejdsevner, gennemslagskraft samt evner til at indgå i tværfaglige udviklingsaktiviteter samt evner indenfor strategisk ledelse • En rummelig personlighed, som er god til at lytte, udvise engagement, være systematisk tænkende, have en robust karakter, være visionær og i stand til at se og skabe muligheder samt være en god afslutter af opgaverne • Resultat- og udviklingsorienteret adfærd

Aalborg Aalborg er Danmarks 4. største by, med tæt adgang til byens mange faciliteter, men med let adgang til fjord og hav, ligesom naturen ligger lige udenfor byen. Priser på bolig er rimelig, i forhold til andre dele af Danmark. Byen er kendt for et særdeles godt uddannelsesmiljø, med international skole, universitet og skoler for de mellemlange uddannelser.

Stillingen er på fuld tid med tiltrædelse 1. januar 2014 eller efter aftale. Løn- og ansættelsesvilkår efter gældende overenskomst med den relevante faglige organisation.

Yderligere oplysninger For nærmere oplysninger kontakt: ledende overlæge Henrik Echternach Gregersen på tlf. 99 32 32 72 - heeg@rn.dk eller HR ansvarlig viceklinikchef Bente Frilev på tlf. 99 32 27 96 - bf@rn.dk Ansøgning sendes via mail til: sekretær for klinikledelsen Karin Birk, Klinik Diagnostik - karin.birk@rn.dk Der er ansøgningsfrist den 6. december 2013, kl. 12.00, og samtaler afholdes den 13. december 2013.

Niels Bohrs Vej 30 9220 Aalborg Ø www. job.rn.dk

2000-TALLET: STRÅLETERAPISTRIDEN

HOLD PUSTEN 2/2000

Kjære departement 8. desember i fjor sendte de seks plasstillitsvalgte for stråleterapisentrene i Norge følgende brev til Sykehusavdelingen i Helse- og Sosialdepartementet. Brevet bar overskriften: Tilsetting av sykepleiere og bioingeniører i stråleterapeutstillinger ved DNR. I brevet sto det bl.a. dette: Det vises til stillingsutlysning i Hold Pusten 11/99 der DNR søker etter bioingeniører og sykepleiere til stråleterapiyrket.

Internundervisning skal gi mulighet for opptak til videreutdanning i stråleterapi.

Ut fra DNR sin bemanningssituasjon er dette forståelig, men faglig er det uforsvarlig. I tillegg gir en slik personalpolitikk negative signaler til stråleterapeuter og radiografer i Norge. Vi mener en slik rekrutteringspolitikk undergraver vårt kompetansenivå og yrkesstolthet. I utgangspunktet kan man tro at DNR vil få forbedret sin bemanningssituasjon, men det kan vise seg å fungere i mot sin hensikt. Hva har man da oppnådd? Ikke bare store bemanningsproblem ved DNR, men i hele landet.

Videre kan stråleterapiavdelingene i Norge miste store deler

«Som yrkesgruppe kan vi ikke akseptere at ufaglærte tilsettes i stillinger der krav til kunnskap og kompetanse innen stråleterapifaget og røntgen må være en forutsetning for utøvelse av yrkesfunksjonen.» av den unike kompetanse som mange stråleterapeuter sitter inne med ved de ulike stråleterapisentra. Dette er høy spesialkompetanse innen faget stråleterapi, og kunnskaper som er av vital betydning for opplæringen av kommende generasjoner stråleterapeuter: Man kan i denne sammenheng stille spørsmål om stråleterapeuter kan få intern undervisning på sykehusene og dermed bli spesialsykepleiere eller bioingeniører, eller om noen vekttall innen fysikk kvalifiserer for tittelen fysiker? Det finnes ingen begrensning for læring. En person uten helsefaglig bakgrunn, men med spesielle evner for realfag kan ta relevante vekttall innen faget fysikk, og sammen med internundervisning bli en godfysiker! Er det slik at fremtidens utdanningsmodell skal baseres på internundervisning som kvalifiserer for fagutøvelse, eller på et utdanningssystem?

Myndighetene må ta ansvar i forhold til det kompetansekrav en skal etterspørre ved utøvelse av stråleterapifaget. For oss som yrkesgruppe er det viktig at videreutdanningen i stråleterapi vekttall godkjennes, og at fagutøvelsen “skjermes” ved at myndighetene stiller krav til formell fagutdanning. Hvis ikke, vil rekrutteringen til faget avta, og mangelen på stråleterapeuter

Hold Pusten nr. 7 / 2013

øke. Stråleterapeutene har ventet lenge nok på å få sin fagutdanning vekttallsgodkjent, og vår tålmodighet er snart slutt. Blir ikke DNR stoppet, vil stråleterapeutene vurdere å aksjonere.

Som yrkesgruppe kan vi ikke akseptere at ufaglærte tilsettes i stillinger der krav til kunnskap og kompetanse innen stråleterapifaget og røntgen må være en forutsetning for utøvelse av yrkesfunksjonen. En modell der andre faggrupper gis internopplæring av arbeidsgiver; er utfra en faglig vurdering uforsvarlig. Dagens utdanningsmodell der den 3-årige radiografutdanningen kvalifiserer for opptak til videreutdanningen i stråleterapi må være det kompetansekravet en stiller dersom tjenesten skal utøves forsvarlig. /… / Et minimumskrav for å være kvalifisert til utøvelse av faget må være 3-årig radiografutdanning og 1 år videreutdanning innen stråleterapi.

Brevet var undertegnet de plasstillitsvalgte ved Haukeland Sykehus, RiT, DNR, Ullevål Sykehus, Rogaland Sentralsykehus, RITØ. n

53

2000-TALLET: STRÅLETERAPISTRIDEN

HOLD PUSTEN 2/2000 SETT UTENFRA: JOURNALIST OLA LARS ANDRESEN KOMMENTERER

Lover ikke godt Fra ansvarlig faglig hold på Radiumhospitalet framholdes det at man grunnleggende sett slett ikke er uenig med Norsk Radiografforbund. Det innrømmes at det er uenighet om sykehusets rekruttering av ikkeradiografer med sikte på videreutdanning som stråleterapeuter, noe som medisinsk sjefsfysiker Vidar Jetne innrømmer er å likne med «ett skritt fram og to tilbake». Men de faglig ansvarlige ved Det Norske Radiumhospital signaliserer kraftig at man ikke ønsker å komme i konflikt med radiografene.

«Når det gjelder spørsmålet om hvem som egentlig har og skal ha ansvaret for rekrutteringen, er det åpenbart at det også ligger en kime til konflikt mellom den faglige ledelsen ved sykehuset og Norsk Radiografforbund.»

Kilden til konflikten synes å ligge et

annet sted, i den administrative ledelsen ved sykehuset. Selve konflikten synes å dreie seg om to forskjellige saksforhold, uten at det umiddelbart skal tas stilling til hvilket som er det viktigste: lønns- og stipendforhold på den ene siden og spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for å rekruttere studenter for videre- og etterutdanning; Det Norske Radiumhospital eller Høgskolen i Oslo.

Når det gjelder lønnsforhold og stipendordninger, blir det fra flere hold på Radiumhospitalet framholdt at dette er så komplekse spørsmål at de oppleves som uoversiktlige. Sett utenfra er det

54

åpenbart at sykehuset har behov for noen som kan skjære igjennom, finne ut av tariffer og avtaler, og legge fram forslag til et økonomisk tilbud som gjør at Det Norske Radiumhospital igjen blir i stand til å konkurrere om radiografenes gunst og kjøpekraft. Dette ansvaret ligger klart forankret i DNRs administrasjon og bedriftsledelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som egentlig har og skal ha ansvaret for rekrutteringen, er det åpenbart at det også ligger en kime til konflikt mellom den faglige ledelsen ved sykehuset og Norsk Radiografforbund.

Men forbundet står i så fall ikke alene. Mens det fra pålitelige kilder ved DNR framholdes at man der mener at videreutdanningen i stråleterapi hele tiden har vært en bedriftsintern utdanning, som Sosial- og Helsedepartementet har pålagt sykehuset å ta ansvar for, hevdes det i Norgesnettrådets utredning at (...) «Høgskolene har hatt ansvar for alle deler av studiet, inkludert opptak, innhold og organisering av teoriundervisning, praksisopplæring, eksamen, tilsetting av lærere osv.».

Forbundsleder Anna Pettersen i Radiografforbundet sier at forbundet står helt og fullt bak denne utredningen.

Men det kan ikke være et lite fagforbunds ansvar å løse den uenigheten som her avdekkes mellom Det Norske Radiumhospital og resten av fagmiljøene - både blant yrkesutøverne og det pedagogiske apparatet, som i dette tilfellet består av universitetene og høgskolene.

Fra faglig hold ved DNR hevdes det at

sykehuset bare har kjøpt undervisningstjenester hos Høgskolen i Oslo. Fra den berørte seksjonen ved Høgskolen i Oslo hevdes det at det er Høgskolen som har ansvar både for opptak, teoretisk undervisning og evaluering. Her står påstand mot påstand, mens det er åpenbart hvilke føringer som ligger i Norgesnettrådets utredning. Radiumhospitalet legger seg på kollisjonskurs med utdanningsapparatet også når det gjelder økonomien. I Norgesnettrådets utredning heter det nemlig videre: «Strålebehandlingssentrene tildeler stipend til de søkere de er interessert i skal begynne ved deres avdeling etter endt utdanning. Studieplanen som utdanningen ved HiO (Høgskolen i Oslo) bruker, er utarbeidet i nært samarbeid

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Stråleterapistridens sentrum: Det norske radiumhospital.

«Kilder som kjenner forholdene på Det Norske Radiumhospital gjennom langtid mer enn antyder at det foregår en strid mellom administrasjon og fagavdelingene.»

Radiumhospitalet mener at formell og faktisk såkalt vekttallsuttelling burde bli gjennomført selv om utdanningen er ledd i en «oppdragsundervisning». På sykehuset mener man visstnok at man må vente på at det oppstår en «likevektssituasjon» - at det ikke lenger foreligger mangel på radiografer – før stråleterapisenterene kan gi fra seg innflytelse over studentopptaket.

På faglig hold på Radiumhospitalet

med DNR og har fungert som ramme for de øvrige studietilbudene». Den siste setningen er det ingen som bestrider, men ifølge - så langt Hold Pusten er orientert - alle involverte parter ved Det Norske Radiumhospital, gis stråleterapeutstudentene ved sykehuset ingen stipendtilbud.

En av Hold Pustens kilder ved sykehuset framholder at stråleterapeututdanningen har en fag- og studieplan som skulle kvalifisere til 20 vekttall i høgskolesystemet. Det sies videre at man ved

Hold Pusten nr. 7 / 2013

skal man allikevel ha stor forståelse for høringsuttalelsene fra bl.a. Den Norske Legeforening og fra Helsetilsynet. Men det er sagt at som følge av et forventet underskudd på radiografer i fem til ti år framover - i hvert fall når det gjelder rekrutteringen til «stråleterapeut yrket», som dessuten ennå mangler beskyttelse som yrkesgruppe - tolker man dagens regelverk på sin egen måte.

Kilder som kjenner forholdene på Det Norske Radiumhospital gjennom lang tid mer enn antyder at det foregår en

strid mellom administrasjon og fagavdelingene. Dette er kanskje årsaken til at det har vært vanskelig å få kommentarer fra sykehuset. Det ville bli vanskelig hvis hver avdelingsadministrasjon skulle gå ut i media med hver sine standpunkt, sier en kilde. Når det gjelder administrasjonen, pekes det fingre mot Personalavdelingen, noe som ikke burde være uventet i den situasjonen som er oppstått. Men enhver leser kan også vurdere uttalelsene sykehusdirektør Jan Vincents Johannessen har gitt til avisa Klassekampen, og som er gjengitt i dette nummeret av Hold Pusten. Det kan synes om ledelsen av Det Norske Radiumhospital ikke har maktet å følge med utviklingen i konkurransen om det best kvalifiserte og mest kompetente fagpersonalet.

Det er vanskelig å se at dette i tilfelle lover godt verken for en realisering av Kreftplanen eller for den umiddelbare framtida ved Det Norske Radiumhospital. n

55

2000-TALLET: STRÅLETERAPISTRIDEN

HOLD PUSTEN 8/2000

Mer bråk om stråleterapeutkvalifikasjoner AV OLA LARS ANDRESEN, JOURNALIST Ved Høgskolen i Oslo (HiO) er det tatt

opp en student ved videreutdanningen i stråleterapi som mangler helsefaglig bakgrunn. Dette fikk Hold Pusten opplyst under fellesferien.

Studenten er ansatt ved Det norske Radiumhospital (DNR). I følge Universitets- og Høgskoleloven har HiO

det fulle ansvar for opptak av studenter.

Fra høgskolens administrasjon opplyses det at opptaket av studenten har skjedd på helt regulært vis. Men etter det Hold Pusten er kjent med, ble studenten avvist av en samstemmig opptakskomite på grunn av manglende helsefaglige kvalifikasjoner. Søknaden skal ha blitt behandlet to ganger. Opptakskomiteens avgjørelse ble satt til side av klagenemnda som er oppnevnt av høgskolestyret.

56

Studiedirektør Tove Bull-Njaa ved HiO har orientert Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet (KUF) om behandlingen av den aktuelle saken. Det er ingenting som tyder på at den ikke har vært korrekt behandlet, sier avdelingsleder Borghild Abusland i KUF til Hold Pusten.

Men om formalitetene er i orden, har saken vakt stor oppsikt både i stråleterapeutmiljøet ved DNR og blant det faglige undervisningspersonalet ved høgskolen.

Overfor Hold Pusten trekkes det særlig fram at klagenemnda totalt har desavuert opptakskomiteen og hele fagmiljøet ved høgskolen.

I de foreliggende retningslinjene som KUF har gitt for å utarbeide opptaksregler for videreutdanning i stråleterapi, bes det om at slike regler gjøres “så fleksible at andre enn radiografer kan være kvalifisert for opptak. Det bør kunne tas opp med oppdragsgiver hvordan disse andre gruppene kan oppnå tilstrekkelig realkompetanse.”

Oppdragsgiveren er i dette tilfelle DNR. Hold Pusten har tidligere dokumentert at det bare er Det Norske Radiumhospital som rekrutterer andre faggrupper enn radiografer til videreutdanning i stråleterapi. NRF har for lengst trukket seg fra såkalte forhandlinger med sykehuset om å skulle tøye på kravene til faglige kvalifikasjoner.

Det synes som ledelsen ved HiO på vegne av oppdragsgiver DNR ignorerer arbeidet for å heve den faglige kompetansen innenfor stråleterapeutenes virke.

Dette kan medføre at standarden på pasientbehandling svekkes.

Stråleterapi er en veldig krevende virksomhet. Stråleterapeutene “bruker noe som er dødelig, for å behandle noe som er dødelig. De balanserer på en knivegg,” som en av autoritetene på fagområdet sier det. I praksis jobber stråleterapeutene heldigvis i team. Det letter kanskje ansvaret

for den enkelte. Men er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å berolige pasientene.

Overfor Hold Pusten pekes det fra kompetent hold på at det er et reelt problem at det samlet sett utdannes for få radiografer, og dette er en av årsakene til at DNR har vanskeligheter med å rekruttere radiografer til den livsviktige videreutdanningen. Men det sies i samme åndedrag at dette ikke må undergrave kravet om «tilstrekkelig realkompetanse.»

I fagmiljøet synes det å være enighet om at disse kravene både må omfatte teknikkog pleiebakgrunn. Under sin behandling på et møte 29. juni la klagenemnda til grunn opplysninger fra både faglige og administrative instanser, blant annet fra administrasjonen ved DNR. Men fagmiljøene sitter igjen med en oppfatning av at det bare ble tatt hensyn til formelle ting som tidligere oppnådde vekttall, uten at innholdet i søkerens kompetanse ble vurdert. Vedtaket gjelder en student med realfagsbakgrunn fra Universitetet i Oslo. De personer i fagmiljøet som Hold Pusten har snakket med, er opptatt av de faglige kvalifikasjonene til søkerne, slik at kvaliteten i stråleterapi kan opprettholdes og videreutvikles. KUF og Sosial- og helsedepartementet (SHD) deler ansvaret for at kriteriene for opptaksreglene er vage og diffuse. Klagenemnda skal ha oppfattet ordlyden i retningslinjene slik at andre enn radiografer også bør tas opp til videreutdanning i stråleterapi.

DNR rekrutterer også bioingeniører til stråleterapiseksjonen. At det rår frustrasjon og forbitrelse blant stråleterapeuter på Det norske Radiumhospital er naturligvis en annen sak, men det i hvert fall ikke HiOs ansvar. Det blir presisert fra undervisningspersonellet ved videreutdanningen at studieplanen bygger på den 3-årige radiografutdanningen og at det ikke er aktuelt å endre undervisningsopplegget eller forringe det faglige nivået. n

Hold Pusten nr. 7 / 2013

2000-TALLET: DEBATT

HOLD PUSTEN 9/2001 DEBATT/LESERBREV:

Videreutdanning i stråleterapi AV KARIN ISAKSEN STEEN, SJEFSTRÅLETERAPEUT, TRONDHEIM Først vil jeg takke Hold Pustens redak-

sjon som tar opp denne problemstillingen på bred basis. Norsk Radiografforbund er det eneste forbundet, der radiografer er organisert, som har vist åpen interesse for stråleterapeuters arbeidshverdag og behov for kompetanse. Takker dere også!

NRFs forbundsleder har vist engasjement og politisk mot når hun velger å intensivere jobben inn mot departementene i stedet for å gå den lange veien gjennom ledelsen ved Det Norske Radiumshospital. Som det, ved flere innlegg, i Hold Pusten, har vært forfektet, har kommunikasjonen vært vanskelig.

DNR har valgt å følge minste motstands vei og ansetter bioingeniører og, som nå også har valgt å ta opp en student ved videreutdanningen som ikke har helsefaglig bakgrunn i det hele tatt. Min tålmodighet i denne saken er slutt. Derfor velger jeg, som sjefstråleterapeut ved enhet for stråleterapi i Trondheim, og ta til ordet i denne meget viktige prinsipielle debatten.

Det er flere sjefstråleterapeuter i Norge, som er direkte uenig i DNRs linje, (Dette ble senest diskutert på ett sjefstråleterapeutmøte i Kristiansand i juni i år.) som i mangel på radiografer velger å ansette personer i stråleterapeutstillinger som ikke har den antatt beste bakgrunnen for det, og gi de tilbud om videreutdanning uten å følge gjeldene opptakskrav. For meg er dette maktarroganse sett i forhold

Hold Pusten nr. 7 / 2013

til de retningslinjer som foreligger.

Rett skal være rett. DNR gir tilbud om intensivkurs til alle uten radiografbakgrunn. Hvordan kan jeg vite om dette kurset holder mål, faglig sett? Etter min mening, må alt opptak skje gjennom det etablerte høgskolesystemet for å sikre minimumskvalitet. Jeg er helt uenig i DNRs valgte løsning i denne vanskelige saken. Stiller meg mange spørsmål som vi ved landets stråleterapiavdelinger må svare på.

Hvilken arbeidsgiverpolitikk ønsker vi?

Hvilket arbeidsmiljø ønsker vi? Hvilket fagmiljø ønsker vi? Hvilken kompetanse ønsker vi å stille opp med for å kunne følge den utviklingen som skjer innenfor faget?

Hvilken kompetanse ønsker vi at pasienten skal bli møtt med? Hvilken fagutvikling ønsker vi for våre stråleterapiavdelinger? Det må finnes visjoner og strategisk tenkning i forhold til fremtiden, som lederne må være med å utvikle.

Vi som har 3-årig helsefagutdanning, der pleie og omsorg er en stor del av utdanningen, har bredere forståelse for hva det vil si å være en pasient. Vi er drillet i denne komplekse biten fra grunnutdanningen. Likevel fordypes omsorg og psykologibiten ved videreutdanningen.

Det er jo nettopp for at vi skal være bedre rustet til å kunne jobbe med alvorlig syke mennesker i mange år uten at vi skal bli utbrent av det, samtidig som vår formelle utdanning skal sikre at vi klarer å følge fagets fremtidige utvikling. Realfaglig kompetanse er viktig, men det må ikke overdrives. Vi må ikke miste proporsjonene i fagdebatten. Å være stråleterapeut er, for en stor del, en praktisk jobb. Du må ha “hodet på rett plass”, rett kompetanse og en stor grad av evne til å jobbe effektivt i team, og være løsningsorientert.

Stråleterapeuter jobber selvstendig og det er avgjørende at de kan stole på hverandre og søke råd og veiledning av hverandre i det daglige arbeidet.

Pasientene har krav på at de kan stole på oss. Arbeidstempoet er ofte tøft og

problemstillingene mangesidige. Ingen pasienter er like, uansett diagnose. Vi jobber for å kunne gi hver pasient individuelt tilpasset behandling. Dette krever god faglig forståelse og evne til å kunne ta faglige debatter med leger og fysikere, som er våre nærmeste samarbeidspartnere, i det daglige.

Ledere ved stråleterapiavdelinger i Norge må tør å ta denne debatten. Vi må være de fremste fagpersoner til å se hvilken kompetanse vi ønsker i vårt yrke.

Ovenfor politikerne må vi stå sammen for å få hjelp til å utdanne og skaffe til veie den beste kompetansen. Vi må tør åjobbe for den faglige stoltheten. For å skaffe søkere til stillingene må vi ha en gjennomtenkt personalpolitikk, vi må vise til at det er utviklingsmuligheter ved vår arbeidsplass.

Dette krever grunnleggende jobbing og langsiktig strategitenkning. Lettvinte løsninger kan koste oss dyrt. Antall grunnutdanningsplasser har økt vesentlig de siste to årene. Antall søkere til stillingene vil øke. Dersom vi har is i magen og tør å stå på for et utviklingsrettet fagmiljø vil vi og pasientene tjene på sikt. For å skyve all tvil side, så mener jeg selvsagt ikke at alle radiografer er like gode kandidater til stråleterapeutyrket. Like lite som andre fagutdannede er det innenfor sine yrkesvalg.

Med hånden på hjertet, er det noen som tør å ansette, for eksempel, sykepleiere eller leger uten den nødvendige fagbakgrunnen? Det norske helsevesen stiller krav til andre helsefagarbeidere.

Hva er det som er forskjellig i forhold til stråleterapeutstillinger?

Jo, at yrkestittelen ikke er beskyttet gjennom offentlig godkjenning. Det må mitt fagforbund jobbe intenst for å rydde opp i. Men det er klart, de trenger vår hjelp. Slik det er nå, blir jobben undergravet av selvbestemte opptakskrav ved Det Norske Radiumshospitals stråleterapiavdeling. Vi må nå komme bort fra lokale løsninger og jobbe aktivt for ett nasjonalt kompetansemiljø som er vårt fag verdig.n

57

2000-TALLET: RADIOGRAFIUTDANNINGEN

HOLD PUSTEN 3/2005

Blir radiografene utdannet til arbeidsledighet?

– URO ETTER SSB-TALL Det har vært mye uro etter at Statistisk sentralbyrå har lagt fram tall som viser at det utdannes for mange radiografer. Forbundet har vært på banen med innspill til politikerne, og disse er delvis blitt tatt til følge. Men kommer utdanningene til å følge opp?

AV JØRN WAD Tallene fra Statistisk sentralbyrå i den såkalte Helsemod er usikre, men de viser altså i sin ytterste konsekvens at så mange som 1.733 radiografer kan stå uten arbeide i 2020. Dette skjer dersom intet gjøres, og man legger den høye utdanningstakten til grunn. I så fall vil dette bety at det er omtrent like mange arbeidsledige radiografer om 15 år som det er radiografmedlemmer i forbundet i dag.

Bekymring

– Før sto folk på døra og ville inn i utdanninga, men nå har vi problemer med å fylle opp. Det betyr at folk med lavere karakterer enn før kommer inn.

«Og selv de laveste anslagene til SSB viser at vi risikerer at nær tusen radiografer står uten arbeide i 2020.»

Viggo Kristensen ved radiograf-utdanningen i Tromsø

Og selv de laveste anslagene til SSB viser at vi risikerer at nær tusen radiografer står uten arbeide i 2020, sier Viggo Kristensen ved utdanninga i Tromsø.

58

Sammen med kollegaen Cato Johansen er han sterkt bekymret for utviklingen, og mener det er viktig at man tar tak i denne problemstillingen.

Nyutdannede forteller allerede nå om at det kan ta lang tid før de kommer i arbeide, om de i det hele tatt greier det før nye, jobbhungrige kolleger blir uteksaminert.

Kristensen peker på at man i Danmark, med en langt støne befolkning enn vår, utdanner 150 radiografer årlig, mens vi for tiden er oppe i 270 stykker. Når det nå snakkes om en etablering av utdanning også i Stavanger, opplever han at det bærer helt galt av sted. Han føler nesten at det gambles med kvaliteten på studiet.

– Men studenter er god butikk?

– Ja, det er klart at med inntekter på rundt 40.000,- kroner pr. student, blir det raskt penger av høye studenttall.

Det er enkelt å regne seg fram til, mener Kristensen.

Men han minner om at Sverige var oppe i 9 utdanninger, og at dette ble så mange at det truet med å pulverisere miljøet.

Allerede nå har utdanningene i NordNorge og Midt-Norge føling med hverandre når det gjelder praksisplasser: Mens det tidligere var enkelt å få plass, er det nå en skikkelig innsats som skal til for å sikre seg praksisplassene som trengs.

Dersom radiografutdanninga får lov til å utvikle seg enda lenger i retning av å være

forretning i stedet for samfunnsplanlegging, vil vi være ille ute, mener han.

Forbundet med innspill

– Det er nettopp fordi vi har delt denne bekymringen at vi har kommet med klare innspill til politikerne, forteller Anna Pettersen, leder i Norges Radiografforbund. Og hun er fornøyd med responsen fra Stortingets politkere, som svarte på henvendelsene ved å redusere måltallene. Slik det nå ser ut, vil man ha samme måltall som i 1999, og dette er helt i tråd med forbundets syn, sier hun fornøyd. Dette betyr at man allerede nå kan starte med å få et bedre grep om utviklingen, slik at vi ikke risikerer å utdanne folk til arbeidsledighet.

Dessuten kan vi bekjempe en del av de andre negative sidene ved at det utdannes for mange, slår hun fast.

Men hun er likevel overrasket over at det ikke ser ut til at utdanningsstedene helt har tatt inn over seg hva som ligger i politikernes signaler, og understreker alvoret i situasjonen.

– Forbundet vil være svært interessert i argumentasjonen som kommer fra høgskolene dersom man ikke reduserer antallet studenter, og tydeligvis ikke har til hensikt å følge opp de politiske signaler som gis i stortingsproposisjonen, sier Pettersen.

Hun sier rett ut at det er overraskende at man tror det er så store tolkningsmonn i det som ligger i Stortingsproposisjonen.

Hun fremholder imidlertid at det vil kunne være behov for en viss styrking av videreutdanning, både som følge av utviklingen innen MR og CT, og at dette absolutt vil være en sak styret i forbundet vil komme til å se nærmere på.

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Stortinget reduserte måltallene for å unngå overrepresentasjon av radiografer. Det var helt i tråd med forbundsleder Anna Pettersens og Norsk Radiograforbunds syn.

Utdanningene

Hold Pusten har vært i kontakt med alle utdanningene, og tilbakemeldingen er unison, om enn med noe forskjellig begrunnelse: Radiografutdanningen er et satsningsområde, og vurderingene går heller i retning av en utvidelse enn en reduksjon. Ønsket er altså flere studenter, og enkelte sier sågar at man heller ønsker seg for mange radiografer enn for få.

Oslo forteller om at man har gjort det man kaller “interne omprioriteringer”, og studieleder for radiografer og tannteknikere, Agnes Vinorum, er blant dem som synes det er bedre med noen radiografer for mange, enn at det skulle vise seg at det blir for få.

Så problemstillingen er diskutert ved høgskolen, men andre studieretninger innenfor helsefag vil altså redusere sitt tilbud i stedet.

Gjøvik, som ble etablert som en midlertidig utdanning, slår fast at radiografer er et viktig satsningsområde for høgskolen. Randi Stokke er leder for utdanninga her, og argumenterer med at måltallet på 25 er viktig for å sikre rektutteringen til innlandet.

Hun føler det er god kvalitet på utdanningen, og har ikke merket at det er nedgang i søkernes karakterer.

Hun mener dessuten at det er svært vanskelig å si med sikkerhet om det

Hold Pusten nr. 7 / 2013

kommer til å bli en overproduksjon av radiografer i fremtiden, og begrunner dette blant annet med at utviklingen innen helsesektoren går svært raskt. Det kan kanskje vedtas nye screeninger eller andre satsinger som endrer bildet, sier hun. Likevel er hun på det rene med at man må tilpasse seg markedet, men understreker at det også ville være ille om man stilte seg slik at det ble et underskudd på radiografer i framtida.

Ole Brøndbo ved Høgskolen i Trondheim er kategorisk når han uten omsvøp legger opp til en knallhard satsing på utdanning av radiografer også i tiden som kommer.

– Det vil vel heller være snakk om en økning enn en reduksjon i tilbudet av studieplasser innen dette feltet, sier han.

Men foreløpig har Høgskolen valgt å holde seg på dagens nivå, og altså ta opp like mange studenter som før. Her får han følge av Nils Mæhle, som er Høgskoledirektør i Bergen: – Vi ser nok for oss en liten økning framover, men det vil vi diskutere i sammenheng med budsjettet for 2006, er hans umiddelbare reaksjon på spørsmålet om hvordan radiografutdanningen kommer til å utvikle seg der.

Han framholder at det er meget god søkning til studiet, og dette tar han som en indikasjon på at studentene

opplever at Høgskolen har en kvalitetsmessig god utdanning å tilby.

Dekanus ved Høgskolen i Buskerud, som ligger i Drammen, heter Inger Margrete Holter, og er også raskt frampå med å understreke sin tilfredshet med både søkning og kvaliteten på den utdanningen de føler de kan tilby. Hun mener regionen så absolutt har behov for sin egen radiografutdanning, og vil arbeide hardt for at denne får levevilkår som gjør at den kan utvikles og fortsette å være en viktig del av Høgskolens tilbud.

Hun har imidlertid merket seg de signaler som er kommet, og ser ikke for seg en økning av antallet studenter, men antar at dette vil komme til å ligge på dagens nivå.

Slik ser det altså ut. Politikerne vedtar lavere måltall, men ingen av skolene ser ut til å ville redusere, i alle fall ikke på kort sikt. Dette kan raskt bli et spørsmål om hvor konkret Stortinget ønsker å gå inn og styre opptakene i den enkelte skole. Eller om noe av dette skal overlates til markedet.

Foreløpig ser det ikke ut til at noen har lyst til å gi fra seg de inntektene studentene innebærer. Men her vil nok både forbundet og departementet ønske å ha et ord med i laget. n

59

STRÅLETERAPIEN FØR OG NÅ

VIDEREUTDANNING I STRÅLETERAPI

Fra intern opplæring til høgskoleutdanning VED ERIC SUNDQVIST, STUDIEKOORDINATOR OG HØGSKOLELEKTOR. FOTO: ELISABETH NORRIDGE På slutten av 70-tallet var stråleterapitilbudet i Norge veldig labert. Vi hadde omtrent halve stråleterapikapasiteten per innebygger sammenlignet med Sverige.

Det var stråleterapitilbud mot kreft kun ved Haukeland sykehus i Bergen og Ullevål og Radiumhospitalet i Oslo.

Kapasiteten var sprengt og stråleterapiavdelingene hadde problemer med kvalifisert stråleterapipersonale. Det var ingen utdanning innen stråleterapi, og man brukte ressurskrevende intern opplæring av personalet. Det var underkapasitet ved radiografutdanningene og en var nødt til å hente personal fra forskjellige profesjoner slik som sykepleiere og bioingeniører.

Etter mye kamp i kulissene fra sjefsfysiker Vidar Jetne og fysiker Ragnar Jahren (Radiumhospitalet) og radiografutdanningene i Oslo (Ullevål Radiografhøgskole og Radiografhøgskolen Rikshospitalet) bestemte det regionale høgskolestyret for Oslo og Akershus at det skulle etableres en ettårig videreutdanning for radiografer i stråleterapi. Utdanningen ble finansiert over statsbudsjettet med overføringer til Radiumhospitalet som ga oppdraget til Ullevål Radiografhøgskole og Radiografhøgskolen Rikshospitalet (som senere ble Radiografhøgskolen i Oslo, Høgskolen i Oslo og nå Høgskolen i Oslo og Akershus). Utdanningen er fortsatt finansiert av Oslo universitetssykehus og er lokalisert ved Radiumhospitalet.

Man hadde flere diskusjoner om hvordan utdanningen skulle utformes; delt treårig radiografutdanning i terapi og diagnostikk eller som en egen videreutdanning i strålterapi. I dag, med den rivende utviklingen innen Image Guidet RadioTherapy (IGRT), tror jeg vi kan være glad for det valget som ble tatt. Den grunnleggende fagkunnskapen radiografen har innen billeddiagnostikk, kommer godt med i en stråleterapiavdeling.

60

På midten av 80-tallet begynte utbyggingen av stråleterapikapasiteten med etablering av stråleterapiavdelinger i Tromsø (1986) og Trondheim (1987), og det trengtes virkelig personell til disse. Det var med glede vi kunne starte det første kullet ved videreutdanningen i stråleterapi i januar 1987. Det var én lærer

(undertegnede) og ni studenter.

I løpet av 90-tallet ble Nasjonal kreftplan satt ut i livet, noe som betydde at strålebehandlingskapasiteten ble fordoblet, og tilgangen på stråleterapeuter ble langt bedre.

Tilsvarende satsninger i Europa har ikke hatt like god planlegging for å få

Hold Pusten nr. 7 / 2013

FOTO: JAN FREDRIK FRANTZEN/UNN

utdannet personell før og parallelt med opptrapp-ingen. For å få det til her i Norge ble det etablert utdanninger, etter mal fra HiOA ved andre radiografutdanninger. Tromsø (HiTø) hadde 2 kull i perioden 1998-1999 og Bergen (HiB) 4 kull i 1998-2001. På ett tidspunkt var det altså tre høgskoler som ga tilbud om utdanning til stråleterapeut. Det ble også etablert fjernundervisning til kull ved Høgskolen i Gjøvik (tre kull i 20032005) og Høgskolen i Bergen (ett kull 2006).

Med tiden har utdanningen forandret seg. European Society for Radiotherapy and Oncology utarbeidet sitt første «European Core Curriculum» for utdanning av stråleterapipersonell i midten av 90-tallet og videreutdanningens

personale var med på den prosessen.

Erfaringen derfra og tilbakemeldinger fra stråleterapisentrene har ført til at vi i dag har en meget god utdanning sett i et europeisk perspektiv. I den forbindelse kan nevnes at man i Sverige ser på mulighetene for å etablere en videreutdanning for röntgensjuksköterskor innen stråleterapi etter mønster fra Norge.

I utdanningsforløpet skrives en fordypningsoppgave. Vi ser med glede at antallet oppgaver med problemstillinger fra stråleterapiavdelingene øker og utdanningen bidrar til kunnskapsheving innen faget.

Vi arbeider nå aktivt for at emnet «Strålebiologi, behandlingsplanlegging og kvalitetssikring i stråleterapi» ved stråleterapiutdanningen skal kunne

Lik Hold Pusten på facebook: www.facebook.com/holdpusten

Hold Pusten nr. 7 / 2013

inngå i den biomedisinske masteren som Høgskolen i Oslo og Akershus tilbyr. Det blir en fin kombinasjon med emnene «Medisinsk bruk av stråling» og «Molekylær bildediagnostikk». Dette gir et løft for dem som ønsker å fordype seg innen stråleterapi og vil skrive en masteroppgave innen faget.

Stråleterapifaget er i en spennende utvikling. Protonterapi, med ytterligere forbedringer i det å kunne gi en høy og presis stråledose til tumor samtidig som man skåner friskt vev, kommer til å gi et løft til stråleterapien i Norge.

Men det krever utdanning innen feltet.

Radiografenes ekspertise innen bildedannende modaliteter kommer dessuten til å bli enda viktigere innen stråleterapien. n

Hold Pusten er selvsagt også på Twitter, følg oss der på: twitter.com/holdpusten

61

KURS OG KONFERANSER

Fagkurs

Mammografi 21.–24. januar 2014 Thon Hotel Opera i Oslo Målet med fagkurset er å oppdatere og utvikle deltagerens fagkompetanse.

Mammografikurset gir kunnskap om tverrfaglig mammadiagnostisk virksomhet, krav til kvalitetskontroll av virksomheten, om screening og hva som er ny kunnskap innen feltet.

Temaer det foreleses om er brystets anatomi, fysiologi og sykdomslære, epidemiologi, bruk av cytologi og histologi i utredning og diagnostikk, mammakirurgi, Mammografiprogrammet, tverrfaglig samarbeid ved et brystsenter, radiograffaglig vurdering av bilder (PGMI), kvalitetskontroll, konstanskontroll og stråledoser ved digital mammografi. Kurset avsluttes med kursprøve.

Kvalitetsmanualen for mammografiprogrammet anbefaler at alle som jobber med screening skal ha gjennomført kurset i løpet av de to første årene.

www.radiograf.nogfagkurs

62

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Norsk Radiografforbund 2013:

05.11–08.11 26.11–29.11

CT-kolografiskolen MRI in Practice

2014:

21.01–24.01 06.02.–07.02

Mammografikurs Grunnkurs for tillitsvalgte

12.02.–14.02

Angiografi og intervensjon

19.03.–21.03 09.04.–10.04

Stråleterapi Tariffkonferanse for tillitsvalgte

23.04.–25.04

MR for viderekomne

21.05.–23.05

Skjelettundersøkelser – kunnskapsbasert praksis med e-læring

04.06.–06.06

Nukleærmedisin

For mer informasjon, se KURS på vår internettside: www.radiograf.no Dersom et kurs er fullt blir NRFs medlemmer prioritert!

Påmelding: – Gå inn på hjemmesiden vår: www.radiograf.no.

– Velg: KURS på menylinjen.

– Klikk: påmeldingssymbolet og følg instruksjonene.

til høyre for det kurset du ønsker å melde deg på,

Du kan også ta kontakt på telefon: 23 10 04 78

2014:

01.12–06.12

22.02–25.02 06.03–10.03 29.03–02.04 18.06–21.06 09.06–11.06 25.06–28.06

Forbundsleder: Anna Pettersen Tlf: 23 10 04 77 Mobil: 916 08 876 annapett@radiograf.no

Daglig leder: Jon Anders Henriksen Tlf. 23 10 04 75 Mobil: 907 00 26 jon.anders@radiograf.no

Økonomiansvarlig: Faheem Ashraf Tlf: 23 10 04 76 faheem@radiograf.no

Fagutviklingsleder: Hans Flaata Tlf: 23 10 04 78 Mobil: 408 57 476 hans@radiograf.no

Kontor- og annonseansvarlig: Ellinor D. Gunnerud Tlf: 23 10 04 71 ellinor@radiograf.no

Internasjonalt 2013:

Norsk Radiografforbund

RSNA

CRT, Washington DC ECR, Wien AIUM Ultrasound in Medicine, las Vegas ESGAR, Salzburg UKRC, Manchester CARS, Japan

Fagsjef: Håkon Hjemly Tlf: 23 10 04 74 Mobil: 901 23 346 hakon@radiograf.no

Informasjonsleder: Elisabeth Norridge Tlf: 23 10 04 72 elisabeth@radiograf.no

For mer informasjon, se KONFERANSER på vår internettside: www.radiograf.no Hold Pusten er Norsk Radiografforbunds fagtidsskrift, og utøver saklig, uavhengig og kritisk journalistikk i samsvar med NRFs formålsparagraf, medlemmenes faglige identitet og forbundets grunnleggende verdier.

Utgivelsesplan 2013 Nr.

Utgivelsesdato

8

9. desember 2013

Annonsemateriellfrist er 17 dager før utgivelse.

Frister og priser: www.holdpusten.no/annonse

Hold Pusten nr. 7 / 2013

Hold Pusten er medlem av Fagpressen, og følger prinsippene i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, bes ta kontakt med redaksjonen. Brudd på Vær Varsomplakaten kan klages inn for Pressens Faglige utvalg.

Hold Pusten er godkjent som vitenskapelig tidsskrift på nivå 1.

ISSN 0332-9410

63

Returadresse: Norsk Radiografforbund, Rådhusgt. 4, oppg. A, NO-0151 OSLO

GE Healthcare

En god diagnose trenger tid. 29 ms.

Discovery CT750 HD med SnapShot Freeze Discovery CT750 HD gir høyoppløselige bilder på 18,2 lp/cm for hjerteundersøkelser. Dette gjelder for hele Field-of-View, og med dosemodulering. Snap-Shot-Freeze teknologien gir en effektiv tidsoppløsning på 29 ms, og dermed lavdoseundersøkelse, også ved høy puls.

Vi er GE i NorGE

Pust igjen!