Hold pusten 05 2010

Nr.5 – 2010 – 37. årgang

HOLD PUSTEN FAGTIDSSKRIFT FOR NORSK RADIOGRAFFORBUND฀• Journal of the Norwegian Society of Radiographers

Hvilken retning tar radiografutdanningen?

Te For ma: skn ing o g utd ann ing

Innhold Forbundslederen Kreftomsorgen – et spørsmål om penger TEMA: FORSKNING OG UTDANNING FAGARTIKLER Nye praksisbøker ved radiografutdanningen i Trondheim Fra bacheloroppgave til vitenskapelig artikkel Hvorfor er formidling en nødvendig del av radiografens kompetanse?

Empiriske prosjekter i bacheloroppgaver – et unødvendig gode?

VIDEREUTDANNING Videreutdanning i ultralyd av hjerte og kar Videreutdanning i mammografi Videreutdanningen i MR (ViMR) Populær nettbasert videreutdanning i CT Nytt masterstudium Interesse for mastergradutdanning blant radiografer

5 8 10

16 17 17 19 19 20

21

FORSKNING OG FAGUTVIKLING Førstelektorer

28

Kurs og kongresser Utgiver: Norsk Radiografforbund (NRF) Hold Pusten er et fagtidsskrift innen medisinsk røntgen/radiografi og er medlemsblad for Norsk Radiografforbund. Bladet sendes automatisk og gratis til forbundets medlemmer. Alle interesserte kan tegne abonnement.

Hold Pusten kommer ut 9 ganger i året.

Anonymt stoff benyttes ikke. Ettertrykk etter nærmere avtale. Innsendt materiale sendes ikke i retur. Signerte artikler avspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens mening, og står for forfatters egen regning.

Hold Pusten er medlem av Fagpressen og drives etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

8

12

VITENSKAPELIG ARTIKKEL Radiografens kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse

DOKTORGRADSPROSJEKTER Bivirkninger og helserelatert livskvalitet etter strålebehandling av brystkreft Bruk av DynaCT i forbindelse med endovaskulær behandling av abdominale aortaaneurysmer ”Aortic Aneurysm Network”: Prosesstøtte i IT systemer for behandlingsforløp som krysser sykehusgrenser og nivåer Forbruk av radiologiske undersøkelser – empiriske studier og normative betraktninger Aktuell forskning: Spiller kunnskap og hensyn til stråledose noen rolle når det gjelder rekvisisjonspraksis?

Hold Pusten nr. 5 – 2010

4

12

29 30

19 30 31 31 32

29

3

Forbundslederen Kreftomsorgen – et spørsmål om penger?

Nok en gang rettes søkelyset mot ressursbruken i helsevesenet. Etter at lederen for Helsetilsynet sto frem i media med opprop om en sviktende kreftomsorg, har både helseministeren, helsedirektøren, kjente politikere og lederen for kreftforeningen ytret seg i saken.

Det refereres til Helsetilsynets risikovurdering av norsk kreftbehandling. Konklusjonen er at risikoen er for høy, og at forsinkelser er en viktig forklaring.

De fleste har fått med seg at tidsperspektivet i forhold til diagnostisering og behandling er avgjørende i det en rammes av kreft, og en trenger ikke være spesialist for å forstå alvoret i situasjonen.

Som en oppfølging av dette mener Helsetilsynets leder at ventetidene må gjøres offentlig kjent for pasientene, noe som faller den ansvarlige politiske ledelse, helsedirektøren og de regionale helseforetakene tungt for brystet, da det i utgangspunktet ikke skal være noen ventetid innen kreftomsorgen. Kreft er prioritert. Departementet og direktoratet har likevel akseptert å offentliggjøre historiske ventetider på Fritt sykehusvalg. Lederen for Helsetilsynet mener derimot at det er de forventede ventetider som skal offentliggjøres, ikke de historiske, da det primære for pasientene ikke er å få oversikt over de historiske tallene, men tilgjengeligheten for diagnostisering og tilbud om behandling idet en rammes av kreft.

I følge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen må pasientgrupper belage seg på å få nei til krav om nye behandlingsformer. En makter ikke å levere helsetjenester til alle innenfor de rammer og muligheter medisinen og teknologien åpner for. Økonomien setter grenser. Prisen på avansert medisinsk behandling skyter i været, samtidig som antallet personer som rammes av alvorlige sykdommer øker. I følge Larsen står vi ved et tidsskille, og store pasientgrupper vil i økende grad oppleve et gap mellom tilgjengelig medisinsk behandling og hva vi har råd til. Også kreftpasientene rammes, og kreftforeningens leder er redd for at utspillet fra helsedirektøren kommer til å skremme pasientene, til å tro at de havner i en situasjon der de ikke får tilbud om den 4

optimale behandling. I følge henne er det vanskelig å sette prislapp på verdien av et liv, også forlengelsen av et liv. Og kanskje er det slik at en heller bør se på andre områder inne helsesektoren i det krav til innstramming settes på dagsorden, kanskje er det ikke kreftpasientene som skal rammes. Heller ikke statsråden følger helsedirektørens beskrivelser av fremtid. Statsråd Strøm-Erichsen har problemer med å akseptere tilbud eller ikke tilbud til pasientgrupper.

To mennesker er aldri like, heller ikke to sykdomstilfeller, og i følge statsråden er det vanskelig å knytte prinsipper opp mot enkeltindividet.

Og det er nettopp dette det dreier seg om, enkeltindividet som rammes av en alvorlig sykdom.

Når en snakker om helsetjenesten som noe overordnet, har de fleste ikke problemer med å akseptere at en ikke kan gi alt til alle, at en må prioritere. Og prioritering dreier seg om å velge bort, men hvem skal ta dette vanskelige valget? – politikerne? - de som er satt til å forvalte helsekronene? - eller den enkelte lege i posisjon som primærlege for den som rammes av en alvorlig sykdom? Derfor er det berettiget å stille spørsmål ved om helsekronene forvaltes korrekt, i takt med overordnede helsepolitiske prioriteringer, eller er det slik at store deler av ressursene går med til å diagnostisere ”friskhet” i befolkningen, og at prisen for denne type forvaltning er det er de ”syke” som må betale, - i form av ventetider på grunn av kapasitetsproblemer. Spørsmålet blir – hvordan selektere ” de syke” fra ”de friske” når ressurstilgangen krymper.

Skal alle ha rett til en MR undersøkelse? – dersom dette medfører at ventetiden øker for de alvorlige syke, de som er definert som prioriterte. Dette er problemstillinger som til de grader rammer områdene der radiografer og stråleterapeuter har sitt virke, og fremtiden utfordrere også oss til å delta i debatten om prioriteringer og forvaltning av ressursbruken i helsevesenet. En riktig god sommer til dere alle, og god ferie!

Anna Pettersen

Hold Pusten nr. 5 – 2010

FAGARTIKLER

Nye praksisbøker ved radiografutdanningen i Trondheim ELIN RØDAHL THINGNES1, KRISTIN RAMBECH1 OG EDITH JOHANNE OLSEN2 1

Radiografer og høgskolelektorer og 2Sykepleier og høgskolelektor, ved radiografutdanningen, Høgskolen i Sør-Trøndelag

Innledning

Rammeplanen av 1. desember 2005, fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet (1), er førende for aktiviteten til alle landets radiografutdanninger. Iht. rammeplanen skal studiet utgjøre 180 studiepoeng (sp) og være oppbygd slik at 120 sp utgjør teoretiske studier og 60 sp praksisstudier. Høgskolens oppgave er å tilrettelegge for en teoretisk base av kunnskap på en rekke definerte områder som gir studentene en grunnleggende forståelse av radiografyrkets fundament. Ved å legge til rette for teoretisk læring, skapes en basis for praksislæring. Videre er det høgskolens oppgave å bygge kunnskap om og forståelse for anerkjente verdier i og holdninger til yrkesutøvelsen samt entusiasme for livslang læring og utvikling av fagfeltet.

Lovverket forplikter helseforetakene å tilby studentene praksisstudier (2). Lov om spesialisthelsetjenester er videreført gjennom en rammeavtale mellom Helse Midt-Norge RHF og høgskolene i Sørog Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal (3), samt gjennom en samarbeidsavtale mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag og St. Olavs Hospital (4). Praksisstudiene utfyller den teoretiske kunnskapen og er et særdeles viktig element for forståelsen av radiografifaget som helhet. Dette gjelder spesielt: • forståelse for og utnyttelse av fagspesifikk teknologi • møtet med ulike pasientgrupper og samarbeidspartnere • erfaring med rolleforventninger og rollemodeller, sosialisering inn i yrket • praktisk forståelse for faget og radiografens rolle i helsevesenet Gjennom praksisstudiene skal studenten tilegne seg en viktig del av erfaringslæringen i studiet. Det er her studenten får erfaringer med radiografenes og andre helsearbeideres roller i yrkeslivet.

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Praksisfeltet er en sentral arena for refleksjon og bearbeiding av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Kunnskap og erfaringer knyttes sammen og tas med for videre arbeid gjennom studiet. I de praktiske studiene får studenten mulighet til å utfordre sin radiograffaglige forståelse, kunnskap og innsikt. Hun/han får også prøvd ut sin evne til problemløsning, kommunikasjon og samarbeid. Gjennom utprøving av teoretisk kunnskap, refleksjon, vurdering og diskusjon omkring etikk, fagutøvelse og egne praktiske erfaringer, bygges kunnskapsgrunnlaget opp.

I følge rammeplanen (1) skal praksisstudiene bestå av praksis innenfor områdene bildediagnostikk, stråleterapi og klinisk avdeling. Praksisstudiene skal være veiledet av hhv radiograf, stråleterapeut og sykepleier.

Kunnskapsdepartementet fastsatte 30.juni 2006 forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (5). I tråd med retningslinjene har radiografutdanningen i Trondheim innlemmet vurderingskriterier for skikkethet også av studenter i praksisstudier.

Begrunnelse for praksisbokprosjektet

Prosjektet med utarbeidelse av nye praksisbøker ved radiografutdanningen i Trondheim, startet våren 2009.

Bakgrunnen var at utdanningen over tid hadde samlet tilbakemeldinger fra praksisfeltet og egne ansatte hvor det var meldt behov for bedre redskaper når det gjaldt å vurdere studenter i praksisstudier.

Gjennom studieevalueringer var det også kommet fram at studentene så behov for endringer.

Ved prosjektstart hadde radiografutdanningen i Trondheim en egen ”Håndbok for praksis” (6) i tillegg til et ”skjemavelde” for vurdering av studenter med midt- og sluttvurderingsskjema for hver praksisperiode og egne skjema knyttet

til den enkelte modalitet i praksisstudiene. Mange opplevde skjemaveldet som uoversiktlig og det vokste derfor fram et behov for å gå gjennom rutinene. Målet var å forenkle den skriftlige vurderingen samtidig som en la til rette for kvalitativt like god eller bedre vurdering av studentgruppen.

Mål og gjennomføring

Målet med prosjektet var å lage en praksisbok som kunne følge studenten gjennom alle praksisstudier innen bachelor i radiografi, ved å samle og systematisere informasjon og dokumentasjon. Ønsket var både å gjøre veilednings- og vurderingsprosessen enklere og mer strømlinjeformet for den enkelte veileder og student, men også på en bedre måte sikre mulighet for individuelt tilrettelagt veiledning for hver student. Det ble tidlig klart at en slik studentpraksisbok også ville skape et nytt behov hos studentenes praksisveiledere, både interne og eksterne, med tanke på hvordan en slik skulle brukes av veiledere. Derfor ble målet med prosjektet utvidet til også å gjelde utarbeidelse av egen bok til veiledere i praksisstudier. Tilbakemelding fra de eksterne veilederne om at de savnet et forum for utveksling av gode ideer seg imellom ga videre ideen om å inkludere et ekstra delmål som ivaretok dette ønsket/ behovet.

Det ble nedsatt en prosjektgruppe ved Radiografutdanningen for å gå gjennom gamle og utarbeide nye dokumenter.

Prosjektgruppa har innhentet erfaringer med og synspunkter på eksisterende informasjon og vurderingsskjema fra involverte parter, både studenter, egne fagtilsatte, veiledere og ledere i aktuelle helseforetak.

Studentenes programutvalg (SPU) har vært aktiv i prosjektet gjennom å gi konkret og konstruktiv tilbakemelding på praksisboka. Praksisfeltet har også vært tett knyttet til prosjektet gjennom 5

FAGARTIKLER

videokonferanser, avdelingsvise møter og høringsrunde. Tilbakemelding og innspill på generelle og modalitetsspesifikke vurderingskriterier har vært spesielt i fokus hos praksisfeltet.

Praksisbok for studenter ble, som et forsøksprosjekt, benyttet i to praksisperioder, høst 2009 og vår 2010. Alle studentene fikk med seg et spørreskjema med to åpne spørsmål: • Hvordan har praksisboken vært å bruke i perioden?

• Forslag til forbedringer /klare mangler?

Både studenter og eksterne veiledere ble oppfordret til å besvare dette spørreskjemaet. Av totalt utsendt ca 100 skjema, kom 38 tilbake. I tillegg valgte enkelte eksterne veilederne å gi tilbakemelding på studentenes praksisbok via e-post til prosjektgruppa.

Praksisbok for studenter ble utarbeidet før veiledernes bok. Dette med hensikt, for at interne og eksterne veiledere skulle få erfaring med bruk av studentens praksisbok før veilederne vurderte egne behov.

Utarbeidelse av boken ”Til deg som veileder i praksisstudier” ble derfor utarbeidet samtidig med revisjon av studentenes praksisbok våren 2010.

Dokumentgrunnlag for utarbeidelse

Rammeplanen (1) og utdanningens tidligere praksisbok og skjema (6) dannet grunnlag for utarbeidelse av ny praksisbok. I tillegg har radiografutdanningen i Trondheim fått tilgang til de andre radiografutdanningenes praksisdokumenter og systemer for vurdering av praksisstudier (7-10). Det er også innhentet praksisdokumenter fra samarbeidspartner i Danmark (11) samt ”Loggbok for radiografstudenter” (12) som benyttes ved Klinikk for Bildediagnostikk ved Oslo Universitetssykehus – Ullevål.

Alle disse dokumenter har fungert som inspirasjonskilder ved utarbeidelse av ny praksisbok for radiografstudenter i Trondheim. Gode ideer er hentet i flere av dokumentene vi har fått tilgang til.

En spesiell takk til radiografutdanningen ved Høgskolen i Bergen for tillatelse til å benytte deres ”Plan for praksis” (10), med meget detaljerte læringsmål, som utgangspunkt i utarbeidelsen av egne læringsmål i praksisstudier.

6

Når det gjelder dokumenter og beskrivelser av erfaringer og gode ideer/opplegg fra praksisfeltet, har prosjektgruppen samlet disse fra de praksissteder som hadde slikt skriftlig materiale tilgjengelig og var villige til å dele med oss.

Resultat

Resultatet fra prosjektet er samlet i to hefter; ”Praksisbok for studenter” og ”Til deg som veileder i praksisstudier”. Det første heftet er beregnet for den enkelte radiografstudent og er ment å følge studenten gjennom alle praksisstudier i gjennomføring av bachelor i radiografi. Den siste boken er ment for både interne og eksterne praksisveiledere og skal i tillegg til å forklare bruk av studentens praksisbok også gi konkrete tips som kan være til nytte i selve veilednings- og vurderingsprosessen. Denne boken inneholder også en del dokumenter, gode historier og tips fra eksterne veileder som de har ønsket å dele med flere.

Praksisbok for studenter

Praksisboka til studentene inneholder vurderingsskjema for alle praksisstudier i bachelor i radiografi. Dette inkluderer skjema for skikkethetsvurdering som radiografutdanningen i Trondheim har valgt å bruke slik de er formulert fra Kunnskapsdepartementet (5).

Hovedtema for de vedtatte generelle vurderingskriterier er hvordan studentens forståelse og ferdigheter i generelle rutiner på lab er, hvor godt studenten er forberedt til praksis, hvordan selve utførelsen er av det som er i fokus i perioden, hvor godt studenten kommuniserer med pasienter, pårørende og samarbeidsparter og hvor studenten står i forhold til initiativ, ansvar og kunnskapsforståelse. Skaleringen på de generelle vurderingskriteriene er tredelt og vurderes til ja, delvis eller nei. I tillegg er det laget egne vurderingsskjema i tett

samarbeid med praksisfeltet for de diagnostiske modalitetene; skjelett/thorax, gjennomlysning/gastro/uro, CT, MR, mammografi, angiografi og intervensjon, nukleærmedisin og ultralyd. Disse vurderingsskjemaene ivaretar mer modalitetsspesifikke oppgaver. Her nivåvurderes kunnskaper og ferdigheter på en skala fra 1 til 4 der 1 = synliggjør lite, 2 = synliggjør noe, 3 = synliggjør ganske godt og 4 = synliggjør særdeles godt. Diagnostiske undersøkelser og behandling nivåvurderes med O = observert, A = assistert, U = Utført med hjelp og S = selvstendig utført. Nivåvurderingen skal sees i lys av nødvendig sluttkompetanse. Det betyr at med en score på 4 eller S har studenten den kompetansen som kreves av en nyutdannet radiograf på det aktuelle området.

Alle studenter har sine sterke og svake sider. Nyansert vurdering gir dermed studenten den informasjon og tilbakemelding han/hun trenger for å vite hva de må jobbe med og fokusere på i neste praksisperiode.

Vurderingsskjema for stråleterapi er også utarbeidet i samarbeid med praksisfeltet, og har en enklere gradering; med ”Ja, delvis og nei” i vurdering av måloppnåelse, men med rom for en beskrivende vurdering i tillegg.

Denne forenklingen er gjort fordi praksisperioden innen stråleterapi er vesentlig kortere enn innen diagnostikk. I tillegg til vurderingsskjema for alle perioder inneholder praksisboka et flytskjema over alle aktiviteter og ansvarsoppgaver i praksisstudier. Videre informerer den om oppbygning, innhold og ansvarsfordeling i praktiske studier. Den beskriver krav til studiedeltakelse/ tilstedeværelse og inneholder veiledning til utforming av arbeidskrav.

Til hver praksisperiode er det knyttet både muntlige og skriftlige arbeidskrav.

Disse er; skriftlig statusrapport og mål for egenutvikling (i forkant av praksisperioden), skriftlig egenevaluering til midt- og sluttvurdering og to refleksjonsnotater knyttet til veiledningssamtaler med utdanningens veileder. I tillegg forventes det at studenten skriver logg daglig gjennom hele perioden. Alle arbeidskrav som hører inn under praksis er viktige for å sikre studenten størst mulig læringsutHold Pusten nr. 5 – 2010

bytte i praksisperioden.

Praksisboka skal leveres studentens veileder ved første møte ute i praksis og veileder må signere for mottatt praksisbok på eget skjema i boka. Dette for å sikre at boka er mottatt og gjennomgått. Boka skal videre være lett tilgjengelig for alle studenten går sammen med i sine praksisstudier til enhver tid, altså ikke bare den tildelte veileder. Det skal være enkelt for den radiograf/sykepleier/stråleterapeut som er sammen med studenten i det daglige å få oversikt over hva studenten skal lære i perioden og hvor langt studenten er kommet i forhold til sine læringsmål til enhver tid. Studenten skal videre i eget skjema legge inn de modaliteter han/hun har praktisert i. Slik får utdanningen etter endt praksisperiode en oversikt som forenkler prosessen når en skal legge til rette praksissted i forhold til det studenten mangler praksisstudier i.

Avslutningsvis inneholder praksisboka praktiske opplysninger fra de mest benyttede praksissteder, skjema for utfyllende kommentarer til praksisstudier og skjema for egenmelding studenten skal benytte ved fravær i praksisstudiene.

er også beskrevet her. Avslutningsvis i del 1 er navn, e-postadresser og telefon til kontaktpersoner/ veiledere ved utdanningen beskrevet.

Del 2 tar for seg teori om læring, veiledning og veilederrollen. Det er fokus på læring gjennom refleksjon over egen praksiserfaring. En finner her en kort definisjon på veiledning som begrep. Videre gis en del generelle tips til den som skal veilede og veiledning i ulike faser beskrives, med fokus på førveiledning og etterveiledning. Ulike veiledningsprinsipper er forsøkt forklart med utgangspunkt i Lycke, Handal og Lauvås (13) sine 6 prinsipper for veiledning. Generelle måltaksonomier som beskriver hvordan kunnskap, ferdigheter og holdninger utvikles, presenteres også for å gi veileder et redskap til å vurdere og beskrive studentens progresjon i praksisperioden.

Del 3 inneholder beskrivelser av gode ideer og læringsopplegg som brukes ved de ulike praksisstedene i regionen. De er i sin helhet, utarbeidet ved bildediagnostiske og stråleterapiavdelinger i regionen og er lagt til som inspirasjon for alle. Her fungerer veilederboka derfor som en formidlingskanal for de eksterne veilederne.

Til deg som veileder i praksisstudier

Boka til veiledere i praksisstudier, har radiografutdanningen valgt å dele i tre hoveddeler. Innledningsvis inneholder boka samme flytskjema med oversikt over aktiviteter og ansvarsoppgaver som en finner i studentens praksisbok. Her beskrives også nødvendigheten av praksisstudier som en del av bachelorutdanning i radiografi. Det gis en kort innføring i hva studentens praksisbok inneholder og hvordan den skal brukes.

Del 1 er dedikert oppfølging av studenter. Her beskrives formål med oppstartsmøte, evalueringssamtaler og midt- og sluttvurdering, studietid i praksis, fravær, taushetsplikt, vurdering og generelle vurderingskriterier som må oppfylles for å oppnå karakteren ”bestått” i praksisstudier.

Studentens arbeidskrav i praksisstudiene Hold Pusten nr. 5 – 2010

Konklusjon

Hovedhensikten med utarbeidelsen av ”Praksisbok for studenter” var å lage en bok som samlet all praksisvurdering av studenten på ett sted og fulgte ham/ henne gjennom alle praksisstudier. Dette målet er oppnådd. Studentene har nå en bok de skal ha med seg gjennom alle praksisstudier.

Tilbakemeldingene på praksisbøkene så langt tilsier at intensjonen om å få samlet og systematisert informasjon og dokumentasjon fra praksisstudiene, har fungert.

Studentene selv har så langt gitt udelt positiv tilbakemelding på boka, og tilbakemeldinger fra interne og eksterne veiledere tilsier at veilednings- og vurderingsprosessen er blitt enklere og mer strømlinjeformet. Det er nå enklere enn tidligere å sikre mer individuelt tilrettelagt veiledning for studentene.

Boka ”Til deg som veileder i praksisstudier” er akkurat sendt til alle som skal

være veiledere for HiST sine radiografstudenter i diagnostisk-, klinisk-, og stråleterapipraksis. Om målet vårt med å samle og beskrive de forventningene vi har til veiledere i praksis og gi dem en oversiktlig informasjon om viktige elementer ved oppfølging av studentene, gjenstår ennå å se. Prosjektgruppen er spent, men optimistisk med tanke på mottakelsen av boka. Gruppen håper og tror at den vil være til nytte. Hvor mye den enkelte veileder (intern/ ekstern) bruker delene i boka må være litt opp til hver enkelt, alt etter behov og interesse.

For radiografutdanningen har arbeidet med praksisbøkene vært både nyttig og nødvendig. Prosjektgruppen har opplevd utarbeidelsen av praksisbøkene som et interessant, men samtidig krevende arbeid og håper bøkene vil være nyttige for alle involverte parter, det være seg studenter og interne/eksterne veiledere. n

Referanser 1. UFD (2005) Rammeplan for Radiografutdanning.

2. HOD (1999) Lov om spesialisthelsetjenesten mm.

3. HMN-RHF (2007) Rammeavtale mellom høgskolene i Møre og Romsdal, Sør- og Nord- Trøndelag og Helse Midt-Norge RHF. 4. St. Olavs Hospital – HiST (2007) Samarbeidsavtale på institusjonsnivå mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) og St. Olavs Hospital HF. 5. KD (2006) Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning.

6. HiST – Radiografutdanningen (20072008) Håndbok for praksis.

7. UiT (2007-2008) Radiografutdanningen.

Praktiske studier.

8. HiO (2009) Praksisprogram for radiografstudenter.

9. HiBU (2007) Læreplan for praktiske studier – Bachelorgrad i radiografi 10. HiB – Institutt for Radiografi (2007) Plan for praksis.

11. Sygepleie- og Radiografskolen i Københavns Amt (2003) Studier i klinikken.

12. Oslo Universitetssykehus-Ullevål, Bildeog Intervensjonsklinikken (2008) Loggbok, radiografstudenter.

13. Lycke, Handal og Lauvås (1994) Veiledning i medisinsk spesialistutdanning.

Gyldendal

7

FAGARTIKLER

Fra bacheloroppgave til vitenskapelig artikkel ERLING STRANDEN1, THERESE SEIERSTAD2, AUD METTE MYKLEBUST3 1

Professor, dr. philos, erling.stranden@hibu.no 21. amanuensis, PhD, 3Studieleder, MSc, Avdeling for Helsefag, alle Høgskolen i Buskerud, Drammen

Innledning

I desember 2005 ble det første kullet Bachelor i radiografi uteksaminert ved Avdeling Helsefag, Høgskolen i Buskerud i Drammen. I det siste semesteret gjennomførte studentene en fordypningsoppgave med tema strålevern og kvalitetssikring. Gruppene presenterte sine resultater med et sammendrag og en framføring i plenum, åpent for studenter, lærere og ansatte ved praksisstedene.

Studentene opplevde det til å begynne med som uvandt og litt frustrerende å måtte utforme oppgaven selv og å ta initiativ til kontakter på praksisstedet. Når de først hadde kommet over denne bøygen og ikke minst kommet i gang med undersøkelsen, ga studentene uttrykk for at de fikk en aha-opplevelse og en sterk motivasjon til å gjøre en god jobb. Det ble utvist stor kreativitet i undersøkelsesmetoder både eksperimentelt og i forhold til spørsmålsstillinger som ble drøftet med de ansatte på praksisstedene. Gjennom samtaler og veiledning fra høgskolen og praksisstedet, ble studentene gitt råd i forhold til veivalg utfra hva som var praktisk gjennomførbart.

Studentene ga også tilbakemelding på at det hadde vært disiplinerende å måtte lage en vitenskapelig rapport med strenge krav til oppbygging og ordforbruk og at de lærte mye av skriveprosessen. Det var også mange som syns det var ”skummelt” å måtte framføre foredraget i plenum, men at de hadde lært mye av dette og at denne læringen er viktig i forhold til å kunne presentere ting senere, det være seg på konferanser eller internt på arbeidssted.

Både kvaliteten på mange av oppgavene og de positive erfaringer som studentene opplevde gjennom et slikt opplegg, har gjort at vi ved HiBu har fortsatt med denne typen oppgaver og fram8

føring for de senere kullene.

Allerede i det første kullet studenter ble resultatene i en av bacheloroppgavene funnet verdig til publisering i det internasjonale tidsskriftet Radiartion Protection Dosimetry (1).

Senere har også andre studentoppgaver vært av en slik karakter at de ved noe bearbeiding har kunnet la seg publisere som artikler i internasjonale tidsskrifter.

I andre tilfeller har resultatene fra studentoppgaver gått inn som deler av større prosjekter som er blitt publisert.

I det følgende vil vi gi en kort presentasjon av artikler som har sitt utgangspunkt i bacheloroppgaver ved HiBu. Vitenskapelige artikler Personaldoser ved PET/CT

Studiet var aktuelt og omhandlet stråledoser til personalet ved det første norske dedikerte PET/CT senter som ble åpnet på Rikshospitalet-Radiumhospitalet i 2005.

En gruppe studenter ved Høgskolen i Buskerud gjorde en slik undersøkelse som sin bacheloroppgave. Med bakgrunn i data fra denne oppgaven, ble en artikkel publisert i Radiation Protection Dosimetry (1). Studentene som deltok i prosjektet var: M. Evensen, A. Holt, H.M. Michalsen og O. Wetteland.

Denne undersøkelsen, i likhet med undersøkelser fra andre land viser at doser til de som arbeider med PET er høyere enn ved andre typer nukleærmedisinske prosedyrer. Dette skyldes høyere gammakonstant for F-18. På grunn av den høye energien på annihilasjonsstrålingen, er ikke bruk av blyforkle aktuelt. Dosene kan likevel holdes på akseptable nivåer ved rotasjon av arbeidsstokken og ved at arbeidsoperasjonene gjøres mest mulig effektivt.

Dose som funksjon av injisert aktivitet ble estimert utfra målinger i de ulike arbeidsoperasjonene. Basert på dette kom man fram til at yrkesdosen sannsynligvis vil være mindre enn 4 mSv/år dersom samme person står for alle undersøkelsene. I og med at det i praksis vil være flere enn en person som utfører undersøkelsene, vil neppe den enkelte få doser over 2-3 mSv/år. Selv en drastisk økning av antall pasienter vil ikke kunne resultere i doser som er høyere enn grenseverdien.

Det er likevel viktig at slike undersøkelser bare gjennomføres av godt trent og rutinert personelle slik at arbeidsoperasjonene utføres effektivt og med lavest mulig dose, da personlig verneutstyr som blyfrakk er av liten verdi.

Fingerdoser til radiolog ved intervensjonsradiologi

Intervensjonsradiologer er blant de yrkeseksponerte som får høyest stråledose i Norge. Spesielt vil fingrene være utsatt.

Det er imidlertid bare unntaksvis at personalet bruker fingerdosimetre i det daglige arbeidet. Det kan derfor være behov for å kunne estimere fingerdoser utfra andre parametre som for eksempel totalt dose-areal-produkt (DAP) i prosedyrene.

Dette var bakgrunn for et studentprosjekt. Her så studentene på hvordan dosen til radiologenes fingre var avhengig av intervensjonsprosedyre, eksponeringstid, DAP-verdi, radiologens teknikk osv.

Disse målingene ble utført ved Sykehuset Buskerud. Senere flere målinger utført av en av studentene. Statens strålevern var også interessert i denne problemstillingen og gjennom et samarbeid med dem, ble prosjektet utvidet til også å gjelde andre sykehus i landet. Resultatet av målingene og vurderingene viste at det er en god korrelasjon mellom DAP og fingerdose, Hold Pusten nr. 5 – 2010

Bruk av scrotumkopp

noe som igjen har praktisk nytte for vurdering av fingerdosene hvor det er mistanke om høye verdier. Samarbeidet med Strålevernet, resulterte i en artikkel i Radiation Protection Dosimetry (2).

Studentene som bidro til dette var Ann Kristin Schanche, Elisabeth Storhaug og Iris Ellingsen.

Blyfrakk og persondosimetri

En gruppe studenter hadde i utgangspunktet en praktisk oppgave ved å se på kvalitetssikring av blyfrakker ved norske sykehus. Blyfrakkene ble gjennomlyst og skjermingsegenskapene for spredts stråling og direktestråling ved ulik høyspenning ble målt. Medvirkende studenter var Kaja Bergwitz Larsen, Ellen Marie Gåskjenn og Olav Trygve Bjørnstad.

Resultatene av denne undersøkelsen ble senere brukt i et prosjekt i samarbeid med Statens strålevern. Bakgrunnen for dette prosjektet var diskusjonen om man skal bruke dosimeteret utenfor eller innenfor blyforkledet. Studentenes målinger ble brukt sammen med fantommålinger av effektiv dose som funksjon av persondosimeterdose for dosimeter båret på utsiden og på innsiden av blyfrakken. Konklusjonen på dette var at et persondosimeter båret på utsiden av frakken selvsagt grovt overestimerer den effektive dosen, men et slikt dosimeter vil ha kunne brukes til å estimere fingerdoser og øyedoser på en bra måte. Dersom man derimot bruker kun et dosimeter på innsiden av blyfrakken, gir dette et riktig bilde av effektiv dose, men radiologer kan da få doser til øyelinse og fingere som nærmer seg grenseverdiene uten at det registreres dose på persondosimeteret. Undersøkelsen ble publisert i Acta Radiologica (3).

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Et diskusjonstema er skjerming av gonadene hos pasienter som undergår røntgenundersøkelser. I den forbindelse ble det utført en studentoppgave med formål å undersøke om: a) Scrotumkopp gir effektiv beskyttelse og b) i hvilken grad scrotumkopp brukes. Prosjektet ble senere publiser i European Journal of Radiography (4). Studentene som deltok i prosjektet var Dan Andre Andersen, Emma Bergwitz-Larsen, Jon A Eriksen og Jørgen B Hydal.

Det ble utført undersøkelser ved tre forskjellige sykehus i Helse Sør-Øst.

Målinger, observasjoner, spørreundersøkelser og dybdeintervjuer ble foretatt ved ett av sykehusene, mens det ved to av sykehusene kun ble utført spørreundersøkelser. Observasjoner og innhenting av spørreundersøkelser ble også gjort på Rigshospitalet i Danmark.

(Studentene fikk med dette også en fin tur med Tivolibesøk og andre hyggelige adspredelser!)

Spørreundersøkelser ble besvart av 70 norske radiografer og 21 danske.

Resultatene av fantommålingene viste at bruk av scrotumkopp er svært effektivt når scrotum er 5cm eller mindre fra kanten av strålefeltet. Likevel er bruken av denne beskyttelsen svært lite utbredt ved de norske sykehusene, selv for gutter og unge menn. En interessant observasjon var at bruken synes å være langt mer utbredt i Danmark enn ved de norske sykehusene. En av forklaringene norske radiografer ga var at det kan være pinlig å instruere pasienten i dette. Dette var ikke tema i Danmark, noe som antagelig skyldes godt innarbeidede rutiner og skriftlig bruksanvisning. Det antydes også at manglende fokus på dette i utdanningen i Norge kan være en årsak.

Andre lovende prosjekter

Studenter fra HiBu har bidratt også i andre prosjekter som under vurdering for publisering. Her kan nevnes en undersø-

kelse av stråledoser til hjertetransplanterte som årlig gjennomgår angiografi. Et annet prosjekt er en vurdering og optimalisering av stråledoser ved bruk av cone beam CT til doseplanlegging av strålebehandling av prostatakreft.

Også i blant årets bacheloroppgaver er det prosjekter som er lovende med tanke på publisering, men det vil tiden vise.

Konklusjon

Erfaringene med bacheloroppgavene til radiografistudentene ved HiBu har vært gode, både pedagogisk og som en del av forskningsvirksomheten ved avdelingen.

Studentene opplever prosessen som slitsom, men givende, og det gir selvsagt en ekstra motivasjon når de ser at resultatene faktisk kommer til nytte både i praksis og som en del av faglitteraturen.

For fagpersonalet oppleves også prosessene som givende og det er tilfredsstillende å se hvordan studentene virkelig løfter seg gjennom denne læringsprosessen. Det at studentene faktisk aktivt bidrar i forskningsprosjekter innebærer jo også en fin forskningsressurs, selv om det krever en del veiledning.

Avdeling for Helsefag ved Høgskolen i Buskerud nå har fått akkreditert en mastergrad i ”Tjenesteutvikling innen medisinsk strålebruk”. Dette er jo svært gledelig og vil uten tvil ytterligere styrke muligheten for god forskning med dertil publisering ved avdelingen. n

Referanser 1. Seierstad T , Stranden E, Bjering K, Evensen M, Holt A, Michalsen HM, Wetteland O, Doses to nuclear technicians in a dedicated PET/CT centre utilizing 18F Fluordeoxyglucose (FDG), Rad. Prot. Dos. 2007; 2:246-249 2. Stranden E, Sekse T, Widmark A, Indicators for the finger doses in interventional radiology, Rad. Prot. Dos., 2007, 2:164-166 3. Stranden E, Widmark A, Sekse T, Assessing doses to interventional radiologists from a personal dosimeter worn over a protective apron, Acta Radiologica,2008, 49: 415-418 4. Stranden E, Andersen DA, BergwitzLarsen E, Eriksen JA, Hydal JB, Main factors influencing the use of testes shields during X-ray examinations in major hospitals in Norway and Denmark, European J. Radiography (2009) 1, 7-11

9

FAGARTIKLER

Hvorfor er formidling en nødvendig del av radiografens kompetanse?

MILKA SATINOVIC1 OG HILDE KRISTIN TVEIT2 1

Sykepleier, førsteamanuensis, 2Radiograf og instituttleder, begge ved Institutt for radiografi, Høgskolen i Bergen

Bakgrunn

I rammeplan for radiografutdanning (1) s. 6 står det at radiografstudenten etter endt utdanning skal: kunne forstå, benytte og bidra til forskning, formidling og utviklingsarbeid nasjonalt og internasjonalt. De skal kunne: • lese forskningsrapporter og nyttiggjøre seg forskningsresultater i yrkesutøvelsen • kunne begrunne sine handlinger overfor brukere, andre yrkesutøvere og overfor arbeidsgivere ut fra et vitenskapsteoretisk og forskningsmetodisk syn • kunne samarbeide med praksisfelt, tilgrensede utdanninger og fagområder Formidling betyr i følge norske rettskrivingsbøker (2) å overføre kunnskap eller å være mellomledd i kunnskapsoverføring. Å overføre kunnskap forutsetter kommunikasjonen og interaksjon.

Evne til kommunikasjon er en forutsetning for å kunne være dyktig utøver av sitt fag. Hoel (3) hevder at det å utøve et fag betyr både å kunne snakke og skrive relevant innenfor og utenfor fagkulturen i utdanning og i arbeids- og samfunnsliv, s.18- 19. En starter denne læreprosessen ved gradvis å ta aktivt del i fagkulturen og måten fagkunnskapen blir uttrykt på i tale og skrift. Men en skal ikke bare lære seg fagkulturen en skal også utvikle kritisk holdning slik at en kan stille spørsmål ved fagkulturen og fagtradisjonen s. 36.

Hva gjør Høgskolen i Bergen for å fremme den praktiske formidlingskompetansen?

Høgskolen har gjennom bachelorutdanningen fokusert på fem tiltak for å fremme utviklingen av formidlingskompetanse hos studenter: 1. Tilrettelegger for refleksjon over fagutøvelsen og fagkulturen og for synliggjøring av den usynlige kunnskapen.

Studentene skriver logg gjennom sine praktiske studier hvor de setter ord på 10

opplevelser og erfaringer og reflekterer over dette ved hjelp av teoretiske perspektiver og begreper (etiske, juridiske, faglige). De reflekterer gjennom et essay over en konkret hendelse som de har opplevd som problematisk gjennom sine kliniske studier. Eksempel på slike essay studenter har skrevet er; ”Hvordan være personlig profesjonell uten å bli privat?” og ”Har helsepersonell rett til å nekte pasient smertestillende?”

I følge Sim et al så bør utdanningene legge til rette for at studentene møter refleksjon i forbindelse med studiene sine (4). Dette bør gjøres gjennom utforming av læringsmål og som en del av læringsstrategien da de mener refleksjon inngår som en sentral del av utviklingen til profesjonelle yrkesutøvere.

2. Stimulerer til anvendelse av forskningsresultater i profesjonsutøvelse.

Studentene lærer gjennom utdanning å arbeide kunnskapsbasert. De lærer hvordan de kan sette opp søkeord for aktuell problemstilling slik at de kan få tilslag på den nyeste og best tilgjengelige kunnskap i forskningsdatabaser. Eksempelvis lærer studentene å vurdere kritisk de artiklene som er relevante for å besvare spørsmålet som ble stilt ved hjelp av sjekklister.

De skriver en oppgave hvor de analyserer en vitenskapelig artikkel etter artikkelstrukturen: introduksjon, metode, resultat og diskusjon (IMROD prinsippet).

Eksempel på slik artikkel er radiografenes kommunikasjon med pasienten ut fra en transaksjonsanalytisk perspektiv (5).

3. Anvende forskningsmetodikk i kunnskapsutvikling og fagutvikling i bacheloroppgaven.

De lærer å anvende forskningsmetode gjennom å skrive en prosjektplan for bacheloroppgaven som må være godkjent for at arbeidet med bacheloroppgaven kan ta til. De skriver en bacheloroppgave på mellom 10- 12000 ord på bakgrunn

av utført forskningsprosjekt. Et eksempel kan være en systematisk litteraturgjennomgang (metaanalyse) om et problemområde. Eksempel: Hva er den best dokumenterte måten å komprimere på etter en arteriell punksjon ved angiografi?

Et annet kan dreie seg om en kvalitativ undersøkelse av radiografers erfaringer med å håndtere gjeninnkalte kvinner som er til utredning for ca. mammae på mammografisenter. Det tredje eksempelet kan være en kvantitativ undersøkelse hvor en kartlegger radiografers kunnskaper om, holdninger til og erfaringer med kunnskapsbasert praksis.

4. Anvende kvalitetetsforbedringsmetodikk og kunnskapsbasert praksis i samarbeid med klinikken i konkrete forbedringsprosjekter.

Forbedringsprosjekter inngår som en del av utdanningens internasjonale emne og formidlingen foregår på engelsk. Både studenter fra vårt utvekslingsnettverk Erasmus og studenter fra vårt institutt gjennomfører prosjektene i samarbeid med praksis. Et eksempel på et slikt prosjekt er: ”Meeting the needs of inpatients. What to expect coming for CT and MRI examinations?” Prosjektene presenteres for høgskolens studenter og personalet fra klinikken.

5. Anvende formidlingsmetodikk i presentasjon av bacheloroppgaven på en minikonferanse.

Institutt for radiografi ved Høgskolen i Bergen tilbød våren 2008 et nytt innhold i studiets siste emne i 6. semester. Emnet heter praktisk fagformidling og starter uken etter at studentene har levert inn sin bacheloroppgave i radiografi.

Innhold

Studentene skal i dette emnet få praktisk erfaring med å planlegge, utarbeide og formidle sin fagkunnskap for praksisfeltet, studenter og ansatte ved avdelingen. Studentene skal i løpet av emnet Hold Pusten nr. 5 – 2010

utarbeide enten en poster, en fagartikkel eller forberede en muntlig presentasjon.

Selve fagformidling en skjer i form av en minikonferanse der alle studentene må formidle eget arbeid. Ved å fullføre dette emnet forventes det at studentene vil være i stand til å: • formidle et radiograffaglig prosjekt • utarbeide et abstrakt • utarbeide en vitenskapelig poster eller fagartikkel • gjennomføre en muntlig presentasjon av faglig arbeid Gjennomføring

Emnet går over 3 uker og det tilrettelegges for læring gjennom obligatoriske forelesninger, gruppeseminarer, prøveframlegg, konferanse og selvstendig arbeid. Studentene får en introduksjon i hvordan utforme en vitenskaplig poster, en fagartikkel og hvordan bygge opp en muntlig presentasjon til en konferanse. Den enkelte student får anledning til å velge formidlingsform. Utdanningen legger rammer i forhold til hvor mange studenter det må være i hver type formidlingskategori.

Dersom det er studenter som har jobbet sammen i grupper, må studentene formidle individuelt og fordele seg på ulike formidlingskategorier.

Etter introduksjonsforelesningene jobber studentene individuelt med sin formidlingsform. Det legges en ramme i forhold til struktur på formidlingen.

Studentene bygger opp presentasjonene etter IMROD prinsippet uansett formidlingsform. Artikkelen må være på 2000 ord +/- 10 %. Det gis egne retningslinjer for utforming av poster.

Etter en uke legger studentene fram sitt arbeid for medstudenter som har valgt samme formidlingsform i et gruppeseminar. Studentene gir hverandre tilbakemelding ved hjelp av kriterier relevante for formidlingsformen som er valgt.

Studentene jobber deretter videre med å forbedre arbeidet. Etter en uke legger studentene fram sitt arbeid ennå en gang denne gang for lærere. Etter tilbakemelding fra lærerpersonalet får studentene anledning til å bearbeide sitt arbeid.

Alle studentene skal levere inn et abstrakt for sitt formidlingsarbeid via studiestøttesystemet ”it`s learning”.

Abstraktet skal være skrevet etter IMROD og være på maksimalt 250 ord.

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Abstraktene trykkes opp i et eget hefte som blir trykket opp til minikonferansen.

Studentene må også innen en gitt frist legge inn sin posters, fagartikkel eller Power Point presentasjon på ”it’s learning”. Posterne trykkes i full posterformat. Artiklene kopieres og henges opp på postertavle.

Minikonferanse

Studentene formidler sitt arbeid på en minikonferanse der praksisfeltet, ansatte og andre medstudenter er invitert.

Minikonferansens første del består av muntlige presentasjoner. De to årene det har vært arrangert en minikonferanse har det vært 6 og 7 muntlige presentasjoner etterfulgt av en pause. Studentene får 10 minutter til å presentere sitt arbeid etterfulgt av 5 min. til spørsmål og kommentarer.

Del to tilrettelegges med parallellsesjoner med vandring gjennom en artikkelutstilling og 2 posterutstillinger.

Studentene står ved sin artikkel eller poster og må svare på spørsmål fra deltakerne. I tillegg må de legge fram sin artikkel eller poster for to interne sensorer. De får 10 minutter til dette. Hver student tilbringer minst 1 time ved sin poster eller artikkel inklusiv den tid som er satt av til presentasjonene.

Vurdering

Presentasjonene vurderes til bestått/ ikke bestått av 2 sensorer etter følgende kriterier: Fagformidlingen skal: • gi en innføring i prosjektets målsetting, gjennomføring, resultater og konklusjon • ha et helhetlig inntrykk • ha klarhet i presentasjonen • vise fornuftig bruk av grafikk (grafer/ bilder/illustrasjoner) • vise originalitet og kreativitet • formidles på en aktiv og engasjerende måte Kåring av beste fagformidling

Alle konferansedeltakere deltar i kåring av beste fagformidling innen hver kategori ut fra vurderingskriterier ovenfor.

Resultatet av kåring av beste presentasjon i muntlig framlegg, artikkel og poster blir kunngjort på avslutningen for avgangsstudentene.

Beste muntlige presentasjoner i 2009

var ved Carina Storhaug: Risiko for komplikasjoner ved bruk av vaskulære lukkingsmekanismer etter Perkutan Koronar Intervensjon (PCI) . Beste forslag til artikkel i Hold pusten var skrevet av Johanne Nupen: Bruk av Deep Inspiration Breath-hold ved strålebehandling av cancer mammae. Beste poster var laget av Beathe Tollefsen: Manuell kompresjon versus vaskulære lukkingsmekanismer etter perkutan koronar intervensjon.

Avslutning

Det vi har presentert her er et eksempel på hvordan Institutt for radiografi ved Høgskolen i Bergen bidrar til temaet forskning og utdanning.

Radiografstudentene får jobbe aktivt med forskning i utdanningen. Studentene får praktisk erfaring med å utforme og formidle eget radiograffaglig arbeid. På den måten mener vi som utdanningsinstitusjon at studentene har et godt utgangspunkt for delta i fagutviklingsprosjekter i avdelingene. Ved at vi inviterer klinikken til denne minikonferansen mener vi også at høgskolen bidrar med å bygge formidlingskultur i radiografmiljøet. Forskning og fagutvikling er og vil fortsatt være en nødvendig del av radiografens nåværende og framtidige arbeidsoppgaver. n Referanser 1. Rammeplan for radiografutdanning lastet ned 18. mai 2010 på http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kd/pla/2006/0002/ddd/ pdfv/269374-rammeplan_for_radiografutdanning_05.pdf 2. Norsk språkråd, Dokumentasjonsprosjektet, Universitetet i Oslo Avdeling for leksikografi, Universitetet i Oslo Seksjon for leksikografi og målføregransking.

Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Oslo: Dokumentasjonsprosjektet, 2001.

Tilgjengelig på http://www.dokpro.uio.no/ ordboksoek.html, lastet ned 18.mai 2010.

3. Hoel TL. Skriving ved universitet og høgskolar: for lærarar og studentar. Oslo: Universitetsforlaget, 2008.

4. Sim J, Zadnik MG, Radloff A. University and workplace cultures: their impact on the development of lifelong learners.

Radiography 2003;9(2):99-107.

5. Booth L. The radiographer-patient relationship: Enhancing understanding using a transactional analysis approach.

Radiography 2008;14(4):323-31.

11

FAGARTIKLER

Empiriske prosjekter i bacheloroppgaver – et unødvendig gode?

RANDI STOKKE1, BENTHE TOFT2, EVA NERGÅRD2, INGUNN AABEL2, ASTRID BERNTSEN2, DAG WAALER3, JACQUELINE ANDERSEN4 OG BJØRN HOFMANN5 1

Sykepleier og høgskolelektor, 2Radiograf og høgskolelærer, 3Fysiker og førsteamanuenis 4Fysiker og førsteamanuensis, 5Professor II, alle ved Høgskolen i Gjøvik

Bakgrunn I rammeplanen for radiografutdanningen i Norge er det krav om en avsluttende fordypningsoppgave, ofte kalt ”bacheloroppgaven”.

Den skal blant annet bidra til at studentene ved endt utdanning innehar kunnskap i forskningsmetoder, erfaring i samarbeid med praksisfeltet og kompetanse til å drive faglig forsknings- og utviklingsarbeid nasjonalt og internasjonalt. Et relevant spørsmål er da om empiriske prosjekter i bacheloroppgaven er en god måte å oppnå disse målene på? For alle som driver med empirisk forskning er svaret selvsagt, men for dem som driver utdanningene i praksis er det ikke like åpenbart. Her er spørsmålene mange: Gir empiriske prosjekter læringsutbytte i tråd med rammeplanens forventninger? Eller drukner studentene i et virvar av studiedesign, og går de seg vill i en byråkratisk jungel av forskningsetiske regler, internkontrollrutiner og særavtaler med praksisplassene? Blir dessuten læringsutbyttet godt nok og forskningsutbyttet relevant nok når man ikke kan inkludere pasienter eller informasjon om dem i oppgavene? Kan med andre ord empiriske bacheloroppgaver bli en form for meningsløs lekeforskning?

Disse provoserende spørsmålene er utgangspunktet for denne artikkelen, som baserer seg på erfaringene med empiriske prosjekter i bachelorutdanningen ved Høgskolen i Gjøvik.

Før vi ser nærmere på bakgrunnen og spørsmålene må vi gjøre en begrepsavklaring: Litteraturprosjekter omfatter også empiriske data som krever analyse, men med empiriske prosjekter mener vi her prosjekter der studentene selv aktivt samler inn data fra et område innen radiograffaglig praksis eller fra skolens røntgenlaboratorium. Typiske empiriske prosjekter omfatter spørreundersøkelser, analyse av data fra bildeopptak, observasjoner av radiograffaglig praksis, eksperimenter og forsøksoppsett i røntgenlaboratorier, osv.

Føringer og rammer Radiografutdanningene i Norge følger Rammeplanen av 1. desember 2005. Den angir mål for utdanningene, viser utdanningenes omfang og innhold, og gir retningslinjer for organisering, arbeidsmåter og vurderingsordninger (Forsknings- og utdanningsdepartementet 2005). Rammeplanen er forpliktende for radiografutdanningene og praksisfeltet, og

12

skal ”sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå, slik at utdanningene framstår som enhetlige og gjenkjennelige, uavhengig av institusjon” (Forsknings- og utdanningsdepartementet 2005). Den sier videre at målet for utdanningene er å utdanne radiografer som er kvalifiserte for radiograffaglig arbeid. Dette innebærer blant annet at studentene etter endt utdanning skal: • ha kunnskaper om vitenskapsteori, forskningsmetoder og – etikk, og kunne drive faglig forsknings- og utviklingsarbeid nasjonalt og internasjonalt • samarbeide med praksisfelt, tilgrensede utdanninger og fagområder • kunne videreutvikle egen yrkesrolle tilpasset samfunnets behov og rette seg etter gjeldende yrkesetiske retningslinjer • kunne oppdatere og utvikle prosedyrer, metoder og behandling innenfor sitt fagområde, i tråd med medisinsk, metodisk og teknisk utvikling.

For å nå disse målene settes det fokus på forskning og kvalitetsutvikling i utdanningene.

Dette gjøres blant annet gjennom at studentene skriver en avsluttende oppgave enten individuelt eller i grupper. Rammeplanen slår fast at alle radiografstudenter skal skrive en fordypningsoppgave på minst 12 studiepoeng om et faglig relevant tema. I Norge kaller alle utdanningene dette for ”Bacheloroppgaven”, og det er den avsluttende eksamen før studentene får sin bachelorgrad.

Bacheloroppgaver ved Høgskolen i Gjøvik Ved radiografutdanningen ved Høgskolen i Gjøvik (HiG) har bacheloroppgaven et omfang på 15 studiepoeng. Studentene har til nå kunnet velge tema selv, og tradisjonelt har omtrent halvparten av studentene i hvert kull gjennomført en litteraturstudie, mens halvparten av studentene har gjennomført empiriske undersøkelser i form av intervju. Dette har vært spørreundersøkelser, observasjoner, og målinger, dog ikke undersøkelser som omfatter pasienter og/eller pårørende. Noen av oppgavene har blitt til i samarbeid med praksisfeltet, oftest ved at høgskolen har forespurt sentrale aktører ved sykehusene om de har konkrete prosjekter som egner seg til bacheloroppgaver. Studentene har også selv forespurt på praksisstedene, og det

hender at ansatte ved sykehusene på eget initiativ har spurt om høgskolen kunne gjennomføre konkrete prosjekter. De senere årene har også lærerne ved radiografutdanningen kommet med forslag til oppgaver, og fra neste studieår vil vi prøve en ordning hvor studentene utelukkende får velge blant temaer formulert enten av prasisfeltet eller av lærerne.

Eksempler på oppgaver ved HiG Mange studenter velger som sagt litteraturstudie som form på sin bacheloroppgave. Temaene har vært varierte, som for eksempel: • ”Er radiosynovektomi en like bra behandling for revmatoid artritt i kneledd som artroskopisk synovektomi?”

• ”Bildediagnostisering ved mistanke om appendicitt – CT eller ultralyd?”

• ”Bildediagnostikk i rettsmedisin, med vekt på CT og MR” En del av studentene velger intervju hvor temaene også er veldig variert: • ”Hva mener mammografiradiografene om organiseringen og kvaliteten på opplæringen og PGMI- vurderingen, og hvordan gjøres dette i forhold til gitte retningslinjer?”

• ”Optimalisering av bildekvalitet ved abdominal projeksjonsrøntgen av overvektige pasienter”.

• ”Sonografer, helsevesenets ”reddende engler” eller ”hår i suppa”? ” Noen velger å gjøre kvantitative oppgaver i form av spørreskjema, observasjon eller registeranalyse: • ”Pusteteknikk ved CT thorax – er praksis optimal?”

• ”Omtaksanalyse: - Hvor stor er omtaksraten på skjelettlab? - Hva er årsakene til omtak?

- Hvilke fordeler kan omtaksanalyse ha for pasienter og avdeling? ” Det hender også at noen velger en kvantitativ tilnærming med metodetriangulering av litteraturstudium, eksperiment og intervensjonsstudie, for eksempel: • ”Hvilken effekt har hygieneforelesning på radiografers håndhygiene?”

Praksisfeltets føringer Høsten 2009 inngikk Sykehuset Innlandet HF

Hold Pusten nr. 5 – 2010

En ny generasjon med detektor 43 x 43 cm!

J State of the art technologi J Enkelt brukergrensesnitt J Optimal til skjelettundersøkelser J Dreibar blende med sentreringslys J God ergonomi

Forhandler:

www.mebi.no - 32 24 28 00

U LT R A S O U N D

C T

M RI

X -R A Y

S E R V IC E S

FAGARTIKLER

og Innlandshøgskolene en overordnet samarbeidsavtale om FoU-arbeid som anvender data fra hverandres virksomheter. Formålet med samarbeidsavtalen er å øke kvaliteten på samarbeidsprosjekter. Den skal legge til rette for at samarbeidet skal gli greit, og at man skal hjelpe hverandre i forskningen. Avtalen skal også sørge for at alt samarbeid gjennomføres i henhold til gjeldende lovverk, samt at Sykehuset Innlandet får en bedre helhetlig oversikt over det forsknings- og utviklingsarbeidet som foregår i foretaket. Samarbeidsavtalen favner alle prosjekter som benytter person-/journalopplysninger, utstyr eller andre data fra Sykehuset Innlandet. Dette gjelder både forskningsprosjekter, kvalitets- og utviklingsprosjekter.

Avtalen har også medført endringer i hvordan studentene kan få tilgang til feltet. Tidligere søkte studentene tilgang om å gjennomføre sine undersøkelser hos den aktuelle avdelingssjef. Avtalen som nå er inngått sidestiller bachelorstudenter med forskere og fagpersoner som arbeider med kvalitets- og utviklingsprosjekter. Dette har dermed ført til en del utfordringer med hensyn til å gjennomføre empiriske prosjekter.

Ufordringer med gjennomføring av empiriske prosjekter Den nye avtalen med Sykehuset Innlandet HF innebærer følgende krav til studentene som ønsker å gjennomføre sin empiri ved Sykehuset Innlandet: Det må skrives en søknad som bekrefter at man følger samarbeidsavtalen, en prosjektbeskrivelse til forskningssjefen og en særavtale som omfatter prosjektorganisering (prosjektledere, deltagere, involverte divisjoner/ avdelinger/ seksjoner, databehandlingsansvarlig, databehandler), beskrivelse av type data som innhentes samt senere bruk av data, totalt budsjett, merarbeid ved institusjonene som følge av prosjektet, beregninger av institusjonenes ekstra kostnader fordelt på avdelinger, avtale om eventuell økonomisk eller annen kompensasjon, fremdriftsplan, publiseringsplan med mer.

Avtalene skal underskrives av avdelingssjef i Sykehuset Innlandet, prosjektleder (som blir veileder på oppgaven), og forskningsansvarlig ved Høgskolen i Gjøvik før de sendes til forskningsenheten ved forskningssjefen, samt til informasjonssikkerhetsleder i Sykehuset Innlandet. I tillegg skal selvfølgelig all bruk av person-/journalopplysninger som brukes til annet enn helsehjelp til den enkelte meldes til og evt. godkjennes av Personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus Ullevål, som er Sykehuset Innlandets personvernombud.

Prosjekter kan ikke igangsettes før alle godkjenninger og tilrådinger i henhold til gjeldende avtaler og regler er innhentet. Årets avgangskull er det første som ble berørt av den nye samarbeidsavtalen. Ved første gjennomgang var det 6 prosjekter som ble berørt. De fleste av disse valgte etter hvert

14

å henvende seg til andre helseforetak, og det ble til slutt to prosjekter som sendte søknad til Sykehuset Innlandet. Det ene prosjektet omhandler måling av kvalitet på skjermer og lysforholdene rundt granskningsstasjoner. De fikk beskjed om at det ikke var nødvendig å sende søknad fordi prosjektet ikke behandlet personopplysninger (til tross for at det i avtalen står spesifisert at bruk av utstyr skal omfattes).

Det andre prosjektet omhandler bruk av digital kontra manuell innblending ved konvensjonell røntgen. Disse søkte og fikk først avslag fordi deres prosjekt ville medføre innsyn i journal.

Journalinnsyn må ha et hjemmelsgrunnlag, og bacheloroppgaver gir ikke slikt grunnlag. Dette betyr at studenter ikke har tilgang til bilder til bruk i oppgaver (selv om bildene er anonymiserte), i henhold til Helsepersonelloven (Sosialog helsedepartementet 1999). I samarbeid med to radiologiske avdelinger ble innblendingsoppgaven definert som et internt kvalitetssikringsprosjekt som studentene så utfører for avdelingene. Journalloven åpner for tilgang til journal ved kvalitetssikring av diagnostisering og behandling, når dette initieres av medisinsk fagansvarlig. Dette medførte at prosjektet i neste runde ble godkjent av forskningsenheten ved Sykehuset Innlandet. Begge prosjektene fikk svar på sine henvendelser til Sykehuset Innlandet i løpet av få dager.

Dette er bare noen eksempler på hvordan organisatoriske og administrative rammer legger føringer for gjennomføringen av bacheloroppgaver.

Hva gjøres andre steder?

Problemstillingen om læringsutbyttet av empiriske bacheloroppgaver reiser også spørsmålet om hvordan andre gjør det. Alle europeiske lands bachelorutdanninger i radiografi har sine avsluttende bacheloroppgaver (Research projects) som en av flere læringsformer (Challen 2005): Research projects: These are done individually or in small groups to solve complicated problems relating to the patient, to radiography and to radiation protection. Project, particularly significant final year projects, also affords the opportunity to develop student’s understanding of the importance of the research in the field of radiography. The final year project or dissertation is likely to have a practical significance in addition to allowing students to develop their verbal and written communication skills.

Det interessante i denne sammenhengen er i hvilken grad andre institusjoners bacheloroppgaver utføres i praksisfeltet, om de er empiriske (for eksempel (deler av) kvalitetskontroller), om det er krav om dette, og om de involverer praksisfeltet eller om de ”bare” foregår på institusjonens lab og/ eller for eksempel blant medstudenter. Et annet interessant spørsmål er hvem som eventuelt genererer de praksisret-

tede prosjektoppgavene, om det er praksisfeltet som etterspør identifiserte problemstillinger, om det er lærerne som gjør dette, for eksempel som delprosjekter i egen forskning, eller om det er studentene selv. For å undersøke dette har vi gjort henvendelser til de andre radiografutdanninger i Norge og samarbeidspartnere i Norden i forhold til deres organisering av bacheloroppgaver. Vi har nylig også satt i gang et større arbeid for å undersøke dette i Europa forøvrig1 .

Ved Høgskolen i Oslo (HiO) har det til nå stort sett vært studentene selv som formulerer prosjektoppgavene, noen har valgt empiriske oppgaver mens andre har skrevet teoretiske oppgaver (artikkelanalyser, ren saksframstilling, etc). HiO starter imidlertid nå, i samarbeid med praksisfeltet (hovedsakelig Ullevål US), å definere prosjekter som så studentene må velge fra, slik forøvrig Høgskolen i Buskerud (Drammen) gjør det og vi på Gjøvik vil gjøre fra neste år. Prosjektene utføres med forholdsvis lite formalia mellom HiO og UUS, men prosjekter som omfattes av regional forskningsetisk komité (REK) må søke om godkjenning. HiO prøver også å få til at lærere/ forskere trekker med studentene i delprosjekter av sine egne forskningsprosjekter2.

Ved Universitetet i Tromsø er ca 1 av 5 prosjekter empiriske. Det er oftest studentene selv som velger problemstilling ut fra erfaringer i praksis, men det hender også at man får forespørsler fra praksisfeltet. Det kreves en kort søknad samt prosjektskisse til sykehuset (UNN), og så lenge prosjektet ikke omfatter pasientdata blir saken avgjort der3.

Ved Høgskolen i Bergen er ca halvparten av bacheloroppgavene empiriske prosjekter.

Ideene til disse kommer både fra praksis, lærere og studentene selv. I noen tilfeller er det en del formaliteter knyttet til slike prosjekter, andre ganger ikke4.

Ved University College Lillebælt (CVU) i Odense5 har studentene i tillegg til bacheloroppgaven i sjuende semester også et empirisk prosjekt i sjette semester. Her tar studentene utgangspunkt i en selvvalgt problemstilling fra radiografisk praksis. Studentene utarbeider prosjektet selvstendig, med den klinisk utdannelsesansvarlige ved praksisstedet som ressursperson6 . Det sjuende semesteret avsluttes så med selve bachelorprosjektet, med et omfang på 20 studiepoeng. Studentene kan velge å gjøre et litteraturstudium, men erfaringer har vist at de fleste studenter velger å samle empirisk materiale fra klinikken eller gjøre eksperimenter ved utdanningens røntgenlaboratorium. Flere studenter velger å bruke oppgaven i sjette semester som pilotprojekt til bacheloroppgaven. Andre studenter velger å skrive to helt uavhengige prosjekter i sjette og sjuende semester. Røntgenavdelingene er åpne og positive til at det gjøres slike empiriske undersøkelser.

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Utdanningen i Odense har laget retningslinjer for empiriske studier som er klarert med avdelingene. I følge disse skal sjette- og sjuendesemesterprosjektene avklares med avdelingsledelsen. I de fleste tilfeller er dette en formalitet og skjer raskt. Utdanningen beskriver prosedyren og samarbeidet omkring empiriske studier i praksis som ukomplisert. Prosjektene utføres til en viss grad i samarbeid med avdelingene, men det vektlegges at det er studentene som tar initiativet til prosjektet.

Ved radiografutdanningen ved Karolinska Institutet i Stockholm er temaene for bacheloroppgaven sjelden praksisrettede. En stor del er artikkelanalyser, men også intervjustudier forekommer, og der det som oftest er radiografer som er intervjuobjektene. Oppgavene kan handle om likt og ulikt; for eksempel radiografenes opplevelser av ulike aspekter i arbeidssituasjonen, etc, og slike intervjuer lar seg som regel gjennomføre uten større problemer.

Pasientintervjuer er ikke tillatt på bachelornivået. Det er i første rekke studentene selv som tar initiativet til og genererer problemstillingene, men de har også en idébank som lærerne har etablert. De forsøker også å oppfordre praksisfeltet til å anvende studentene som ressurs til egne oppgaver, men dette har ikke ført til noe konkret (”tyvärr”)7.

Unødvendig lekeforskning?

Hvilket læringsutbytte har så studentene av empiriske bachelorprosjekter? Gir arbeidet studentene smaken på forskning og næring til kunnskapstørst? Eller drukner de motløse i forskningsetiske retningslinjer og byråkratiske forordninger basert på sykehusenes krav til internkontroll? Lærer de at forskning er et håndverk som må læres som andre håndverk, eller forblir det et uoverskuelig sammensurium av metoder, byråkrati, feilkilder og ting som kan og må gå galt? Er det nødvendig med empiriske bacheloroppgaver for å nå målene i rammeplanen? Svaret på alle disse spørsmålene er med all sannsynlighet JA. For noen av studentene er bacheloroppgavene et viktig springbrett inn i forskning og faglig kunnskapsutvikling. Oppgavene gir innsikt i metodikk og om hvordan kunnskap utvikles og fornyes.

Den gir dem redskaper for kritisk refleksjon over egen og andres praksis. I tillegg gir den en kobling mellom teori og praksis og gir ”hands on” kunnskap om et prasisfelt. For andre er oppgavene som en vandring i et fremmedartet goldt landskap overøst med fremmedord og forunderlige og virkelighetsfjerne metodekrav

godt sauset sammen med forskningsetiske retningslinjer og overdimensjonerte byråkratiske regler der hensikten er ukjent eller fraværende.

Mange som velger seg en empirisk oppgave for å gjøre noe praktisk, blir dypt skuffet over at det praktiske overskygges av rigide formkrav og teoretiske drøftinger.

Mens de som har utbytte av empiriske studier lett skriver sine funn ut i en artikkel, er det helt utenkelig for andre. De ivrer ut i praktisk virke og ønsker seg lengst mulig bort fra alt som lukter av vitenskapelig metode og analyse av data. For mange av de siste er det uforståelig at et praktisk fag som radiografi skal besudles med abstrakt og virkelighetsfjern vitenskap. Og her er vi ved et viktig poeng som radiograflærere med blodferske og hardt tilkjempede akademiske pontifikalier har lett for å overse: På tross av sine vitenskapelige og statushevende ambisjoner er radiografi et praktisk fag. Det er rimelig klart for de fleste at radiografifaget må ha et vitenskapelig grunnlag for å begrunne sin kunnskap. Det er også rimelig at nettopp empirisk forskning er viktig for praktisk orienterte fag. Likevel kan det stilles spørsmål ved om empiriske bacheloroppgaver er unødvendig eller til og med virker mot sin hensikt. En av grunnene til det er at kvaliteten på arbeidet ofte kan bli for dårlig til at gi noe godt innblikk verken i radiograffagets vitenskapelige kunnskapsgrunnlag eller i det praksisområdet som studeres. Tiden er ofte for knapp til at prosjektene kan bli omfattende nok til at resultatene blir nyttige og/eller gi god læring.

Dessuten er det et misbruk av praksisfeltets ressurser (der hvor det empiriske arbeidet gjøres i praksisfeltet).

Men selv om det altså synes å være mange gode argumenter mot empiriske prosjekter i bacheloroppgavene, er det neppe holdbart på generelt grunnlag å avvikle dem heller. Mange av utfordringene kan unngås ved å avgrense prosjektomfanget og øke kvaliteten. Tiden studentene har til rådighet (ikke bare omfang, men også når de har tid til disposisjon) kan tilpasses empiriske prosjekter. Studentene kan bidra i pågående empiriske prosjekter av høy kvalitet, der de slipper å gjøre alt selv, men likevel får innblikk og lærdom i metode, og der nytten er større enn ved bitte små konstruerte problemstillinger. Det betyr at argumentene mot empiriske prosjekter i bacheloroppgaver er viktige momenter å ta hensyn til når man skal bruke denne type oppgaver for å nå rammeplanens målsettinger.

Avslutning Som vi har sett har de fleste av utdanningene vi har vært i kontakt med bacheloroppgaver der studentene gjør empiriske prosjekter i bacheloroppgaven. Foreløpig ser det imidlertid ut til at studenter ved HiG er de som møter flest formelle krav fra prasisfeltet. Dette kan selvfølgelig være fordi Sykehuset Innlandet er først ute med å ta de fulle konsekvensene av økte krav til dokumentasjon og sikkerhet. Da blir det et spørsmål om tid før andre vil oppleve det samme og problemstillingen blir aktuell for flere radiografutdanninger.

Vi kan ikke ut fra vår gjennomgang gi noe bastant svar på hvorvidt empiriske prosjekter i bacheloroppgaven bidrar til at studentene ved endt utdanning innehar kunnskap i forskningsmetoder, erfaring i samarbeid med praksisfeltet og kompetanse til å drive faglig forsknings- og utviklingsarbeid nasjonalt og internasjonalt, slik som rammeplanen forutsetter. Vi har derimot pekt på konkrete hindringer for at målsettingen kan nås og vist at spørsmålene som vi reiser er relevante og viktige for videreutviklingen av radiografutdanningene i Norge. n

Litteratur •฀Høgskolen฀i฀Gjøvik฀(2008):฀Fagplan฀for฀ Bachelor i radiografi. Vedtatt i studienemnda april 2008. Tilgjengelig fra: http://www.hig.no/studiehaandbok/ studiehaandboeker/2010_2011/ studiehaandbok_2010_2011/hos/ bachelor_i_radiografi •฀Utdannings-฀og฀forskningsdepartementet฀ (2005): Rammeplan for radiografutdanning.

Fastsatt 1. desember 2005 av Utdanningsog forskningsdepartementet. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/upload/ KD/Vedlegg/UH/Rammeplaner/Helse/ Rammeplan_for_radiografutdanning_05.pdf •฀Sosial-฀og฀helsedepartementet฀(1999):฀Lov฀ om helsepersonell m.v. Juli 1997 av Sosialog helsedepartmementet. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/ ryddemappe/hod/norsk/dok/andre_dok/ hoeringsnotater/horingsnotat-lov-om-helsepersonell.html?id=410265 •฀Challen,฀Val฀(red):฀Overview฀of฀the฀Tuning฀ Template for Radiography in Europe, HENRE, PROJECT NUMBER 226008-CP-1-2005-1-UKERASMUS-TN. Tilgjengelig fra: http://tuning. unideusto.org/tuningeu/images/stories/template/Radiography_overview.pdf

1

The content and structure of the third (final) year dissertation or research project in European Bachelor of Radiography Educational Courses. https:// survey.enalyzer.com/?pid=gefeg8s3. 2Samtale med Agnes Vinorum, Høgskolen i Oslo. 3E-post fra studieleder Edgar Hansen, Universitetet i Tromsø.

4 E-post fra Hilde Kristin Tveit, Høgskolen i Bergen. 5E-post fra Bo Redder Mussmann, University College Lillebælt (CVU). 6Det er interessant å merke seg at alle praksissteder i Danmark har en klinisk utdannelsesansvarlig radiograf ved røntgenavdelingen. I tillegg til å være en ressursperson for ulike prosjekter, avvikler denne kliniske prøver i praksis, sørger for at studentene er med på småprosjekter, har refleksjonstimer og arrangerer til en viss grad teoretisk undervisning i praksisfeltet. De fungerer også som en koordinator for de andre veilederne. 7E-post fra Tiina Hellebring, radiografutdanningen, Karolinska Institutet

Hold Pusten nr. 5 – 2010

15

VIDEREUTDANINGER

Videreutdanning i ultralyd av hjerte og kar NINA HANGER KILDAL1 1

Radiograf og høgskolelektor ved Radiografutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (nina.hanger@hist.no)

Bakgrunn

Ekkokardiografi er en rask og ufarlig metode hvor man ved bruk av ultralyd innhenter dynamisk informasjon om hjertet.

En ultralydtransducer plasseres mot hudoverflaten og sender ultralyd inn i kroppen.

Når disse lydbølgene treffer grenseflatene mellom ulike typer vev i kroppen, reflekteres og brytes den. i grenseflaten reflekteres en del av ultralyden og sendes tilbake til transduceren, mens resten fortsetter til neste grenseflate. I ultralydskanneren genereres bildet av vevet og blodstrøm på grunnlag av den reflekterte ultralyden.

Hjertediagnostikk består både av å fremstille anatomiske forhold og fysiologi, og ultralydopptakene kan således vises som stillbilder eller som levende film. Hjertet kan fremstilles som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet.

Visse typer vev, slik som luft og bein, reflekterer ultralydstrålingen omtrent fullstendig og dette betyr at den reflekteres før den når fram til hjertet som ligger bak sternum, costa og lunger. Hjertets plassering i brysthulen begrenser fra hvilke avstander og vinkler hjertet kan betraktes og hvilke bilder og opptak som kan framstilles. Man har små ”vindu” og innfallsvinkler og forholde seg til, for eksempel parasternale (mellom sternum og costa)og subcostale (under costabuen, dvs nedenfra-og-opp).

Det gjøres også transøsofagale ultralydopptak via spiserøret. Ulike opptak og metoder stiller store krav til operatørens erfaring og ”håndlag”.

Hva er en ekkotekniker?

Det er kardiologer som har spesialistkompetanse på ultralydavbildning av hjerte (ekkokardiografi), men på norske sykehus i dag arbeider også flere ekkoteknikere (også kalt hjerte-sonografer) som er opplært internt eller har sonografutdanning fra utlandet. En ekkoteknikers oppgave er ikke å stille diagnoser, men å fremstille bilder, rapportere og overlate videre analyse til kardiologen.

I dag er det ingen formalisert videreut16

danning i medisinsk ultralydavbildning for kardiologi i Norge, men det er registrert et økende behov for personell som utfører rutinemessige ultralydundersøkelser av hjerte og kar og som har en særskilt kompetanse på ultralydteknologi og bildefremstilling. Det norske kardiologiske miljøet understreker dette behovet og støtter en etablering av et videreutdanningstilbud på dette området.

Med utgangspunkt i det økende behovet og ønsket fra det norske kardiologimiljøet, vil radiografutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag fra januar 2011 tilby et nytt videreutdanningstilbud innen ultralyd av hjerte og kar. Studiet er primært rettet mot arbeidstakere som allerede arbeider innen ekkokardiografi, men også for andre (f.eks radiografer) som har ønske om å kvalifisere seg for slikt arbeid.

Om studiet

Studiet gir en formell kompetanse på 60 studiepoeng (ECTS) og tilbys som et nettbasert deltidsstudium med normert studietid på 2 år (15 studiepoeng pr semester).

Studiet vil bestå av 30 studie-poeng teori og 30 studiepoeng praksis. Hovedfokus vil være på ultralydteknologi, apparatlære og bildefremstilling av hjerte og kar. Ved sluttført studium skal kandidatene ha kunnskap om, forståelse for og innsikt i bruk av ultralyd ved de vanligste undersøkelser av hjerte og kar. Kandidatene skal ha en grunnleggende forståelse for ultralydteknologi og fysiske prinsipper bak bildedannelse og bruk av ultralyd som diagnostisk metode.

Videreutdanningens oppbygging

Utdanningen baserer seg på et nettbasert rammeverk med interaktiv bruk av bilder og video. Gjennom bruk av nettbaserte undervisningsformer, ønsker HIST å oppnå en fleksibilitet i studiet, der studentene selv bestemmer når de vil disponere sin studietid innenfor en gitt tidsramme i hvert semester. Det legges vekt på studentaktive arbeidsformer som skal fremme læring og utvikle ferdigheter innen ultralyd av hjerte og kar. En vil veksle mellom nettstudier, selvstudier, gruppearbeid, forelesninger og praksisstudier. − På campus: Hvert semester består

av 1-2 èn-ukes samlinger på campus.

Samlingene vil omfatte forelesninger og ferdighetstrening under veiledning av erfaren ekkotekniker og følges deretter opp med leksjoner og arbeidskrav på nett. − Nettstudier: I nettstudiene erstattes forelesninger med tekst/bilde, lyd, videoer, videoklipp, powerpoint-presentasjoner tilpasset progresjonen i studiet. Underveis legges det opp til innlevering av ulike typer arbeidskrav – tilknyttet både praksis og teori. − Ferdighetstrening og praksis: Den veiledete delen av studiet består av øvelser, hovedsakelig ferdighetstrening på ultralydapparater og veiledet praksis på egen avdeling. Deltakelse på samlinger og praksisstudier er obligatorisk.

Praktisk informasjon

Søkere må minimum ha fullført utdanning på bachelornivå.

Ved førstegangs opptak til studiet, vil søkere fra kardiologiske avdelinger og kandidater som allerede har et ansettelsesforhold ved en kardiologisk avdeling bli prioritert. Dersom det fortsatt er ledige plasser, åpnes det for kandidater som ikke har ansettelsesforhold i kardiologisk avdeling.

Det forutsettes at kandidaten har en skriftlig avtale om praksis og oppfølging/ veiledning av en fast veileder i en hjertemedisinsk avdeling i studieperioden. Dersom studenten ikke allerede er tilknyttet ultralydvirksomhet i en kardiologisk avdeling, må studenten selv sørge for å gjøre skriftlig avtale om relevant praksisplass og veileder.

Studentenes arbeidsgiver må forpliktelse seg i forhold til tilrettelegging for øvelser og ultralydpraksis med faglig veiledning. Dette dokumenteres i egen avtale om ansvar og oppgavefordeling mellom studentens arbeidsgiver og Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Det benyttes en elektronisk læringsplattform (www.itslearning.com). Det forutsettes derfor at søker mestrer PC som arbeidsverktøy og har mulighet for å arbeide på en PC med internettilknytning og lydkort.

Søknadsfrist: 1.oktober 2010 Oppstart: 3. januar 2011 n

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Videreutdanning i mammografi BJØRG HAFSLUND1 1

Radiograf og førstelektor ved Høgskolen i Bergen, Institutt for radiografi

Bakgrunn

Høgskolen i Bergen, Institutt for radiografi tilbyr videreutdanningsstudium i mammografi. Videreutdannings studiets mål er å fremme økt kompetanse og fagutvikling innen digital mammografi.

Studiet tar opp utfordringer innen tekniske, diagnostiske og relasjonelle kontekster innen mammografi. Studentene tilegner seg spesifikke kunnskaper innen ulike deler av fagområde gjennom arbeid med egenvalgte problemstillinger. Studiet utfordrer studentene til å reflektere kunnskapsbasert i eget arbeid og studiet gir en innføring i kunnskapsbasert praksis (KBP) og metodikken kunnskapsbasert praksis bygger på. Denne kunnskapen oppfordres studentene å ta med i egne oppgaver i studiegjennomføringen.

Målgruppen er radiografer eller andre som jobber innen mammografi.

Opptakskrav er offentlig godkjenning

som radiograf eller tilsvarende.

Om studiet

Studiet har et omfang på 15 studiepoeng og er organisert som et deltidsstudium med minimum to samlinger à 2-3 dager.

Studiestøttesystemet It’s learning gjør tilgangen til informasjon og kommunikasjon med studiestedet og eventuelt medstudenter, mulig gjennom hele studieperioden. Arbeidsformen er forelesninger, selvstudie, oppgaveløsninger via It`s Learning og workshop. Forelesninger med teoretisk belysning og bearbeiding av oppsatte emner, workshop for vurdering av blant annet bilderesultat og diagnostikk, oppgaveløsninger og bruk av It’s Learning mellom samlinger. Høgskolen ønsker at studiet tilbys hvert andre år og neste oppstart planlegges høsten 2011.

En anbefaler interesserte i å følge med på høgskolen nettside over studietilbud

og søknadsfrister. Studiet ble avsluttet med en hjemmeoppgave som skulle ha som hovedmål å kvalitetssikre praksis og der systematisk metode og hjelpemiddel innen kunnskapsbasert praksis ble tydeliggjort i besvarelsen. Studentene var sikret veiledning i dette arbeidet.

Studentene har tilbud om å inngå avtale om ytterligere samarbeid med veiledere knyttet til Høgskolen i Bergen for publisering av prosjekter i norske eller internasjonale tidsskrifter eller for presentasjon på kongresser. Årets studentkull

I alt 17 studenter deltok på studiet 2009-2010. Studentene var fra Bodø i nord til Fredrikstad i sør. Faglig ansvarlig for studiet er førstelektor Bjørg Hafslund og høgskolelektor Mona Øynes. n

Videreutdanningen i MR (ViMR) BENNY EHRNHOLM1 1

Radiograf og høgskolelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) (benny.ehrnholm@hist.no)

Bakgrunn

I 2003 startet HiST en toårig deltidsutdanning der hovedtyngden av arbeidsinnsatsen ligger på internett. ViMR er på 60 studiepoeng (ECTS) og er i dag et Nordisk tilbud hvor studenter fra Danmark, Norge og Sverige deltar i samme virtuelle klasserom. Har i perioder fra 2007 samarbeidet med Karolinska Institutet (Stockholm) og fra høsten 2010 blir Professionshøjskolen Metropol (København) med i ViMR. Vil økt MR kompetanse påvirke diagnostikken og produktiviteten?

Fra midten av 1980-tallet fram til i dag har det skjedd en sterk vekst med investering i MR-tomografer i sykehus og private røntgeninstitusjoner. En MR-tomograf er en relativt dyr investering, som har et stort diagnostisk verdi Hold Pusten nr. 5 – 2010

om instrumentet utnyttes riktig.

Teorien bak MR er omfattende og teknologien er avansert. I tillegg skjer utviklingen av software og hardware svært raskt. Dette fører til et økende behov for spesialisering. Det eksisterer derfor et stort utdanningsbehov for personale som skal håndtere denne høyteknologien.

Klinisk MR er en symbiose mellom MR fysikk og kliniske krav. Valg av bildemetode baserer seg på flere mulige måter å oppnå kontrast i bildet, som stammer fra både kjernefysikk og biofysikk. I tillegg ”skreddersyr” man undersøkelsesprotokollen etter pasientens klinikk.

Dette for å kunne stille riktig diagnose og for å kunne utnytte undersøkelsestiden effektivt.

Den diagnostiske kvaliteten i en MR-undersøkelse påvirkes av mange faktorer.

En dypere og bredere kunnskap om for eksempel bildeoptimalisering reduserer risikoen for dårlig bildekvalitet og unødig lange undersøkelsestider. Dette påvirker både diagnostikken og produktiviteten.

Det er derfor viktig å øke kompetansen hos aktuelle yrkesgrupper innenfor MR-diagnostikk, slik at teknologien utnyttes riktig. Dette sikres gjennom velutdannet personell med solid kompetanse på området.

ViMR er åpen for dem som arbeider innenfor MR-diagnostikk eller har ønske om å kvalifisere seg til det. Dette kan være radiografer, leger, fysikere eller andre kandidater med tilsvarende utdanning.

Om studiet

Kursen er på deltid og er i hovedsakelig på internett via et virtuelt klasserom. I tillegg til varierte undervisningsformer i 17

VIDEREUTDANINGER

Figur 1. Viser en summert evaluering av e-læringsplattformen (VLE)(n=442)i perioden 2003-2010.

Figur 2. Viser en summert evaluering av utdanningskursene (ViMR)(n=436)i perioden 2003-2010.

det virtuelle klasserommet gjennomføres noen få samlinger. Samlingene blir i hovedsak lagt til Trondheim, men da HiST har Nordisk samarbeid, så kan en enkeltsamling også bli lagt til en av disse institusjonene. Der foregår da tradisjonelle forelesninger.

I utdanningen inngår også praksis, som tilsvarer totalt 10 studiepoeng (ECTS).

Praksisen er en del av kurs 1 og 2.

Utdanningen består totalt av fire separate kurs, hver på 15 ECTS, totalt 60 ECTS. 1: MR teori og praksis, 15 ECTS, (1 samling, 4 dager) 2: Metodiske prinsipper og teknikker i MR, 15 ECTS, (1 samling, 3 dager) 3: MR – matematikk, 15 ECTS (3 samlinger, totalt antall dager 11) 4: Avanserte MR teknikker, 15 ECTS (2 samlinger, totalt antall dager 6)

It’s learning er et virtuelt klasserom (e-læringssplattform), som har et antall innebygde utdanningsverktøy.

Eksempelvis innen kommunikasjon og samarbeid finnes det interne informasjonssystem, e-post, diskusjoner, prosessorienterte dokument, oppslagstavler og nyhetstjenester.( http://www.itslearning. com ) I klasserommet finnes undervisningsmateriale i form av forelesninger (power point filer med eller uten lyd), artikler, studieveiledninger, videofiler, selvtester, oppgaver, diskusjonsforum og eksamen via internett. Gruppe- og individuelle arbeidsformer brukes ved løsning av oppgaver. Lærerne gir kommentarer till studentenes besvarelser, som kan være direkte rettelser av feil eller i form av spørsmål for å se om forståelsen er riktig.

I diskusjonsforum kan studentene spørre om for eksempel MR og få svar fra lærer eller medstudent.

Eksamen gjennomføres via det virtuelle klasserommet i kurs 1 og 2. Eksamen er individuell og består av mange spørsmål som skal besvares i løpet av kort tid.

Det skal ikke lønne seg å slå opp i bøker e.l. for å finne svarene. For å gjøre det vanskelig for studentene å samarbeide under eksamen kommer spørsmålene i ulik rekkefølge. I kurs 3 brukes en tradisjonell skriftlig eksamen og i kurs fire brukes både skriftlig og muntlig eksamen.

Studere i virtuelt klasserom

ViMR vil tilby yrkesaktive kurs som er attraktive og fleksible både når det gjelder tid og plass. Her kan man studere uten å være fysisk bundet til en skole. Ikke noe behov for å flytte på seg for å kunne være med som student i ViMR. Studentenes geografiske spredning er stor. De kommer fra Sverige, Norge og Danmark. Det er lange avstander, så de treffes ikke daglig fysisk, men har selvsagt muligheter til å treffes virtuelt. ViMR-studenten kan selv velge når på døgnet og hvor hun/han vil studere via det virtuelle klasserommet på internett. Vi har eksempel på dette med en student på et lengre opphold i Kina, og en student boende i Iran som deltok i studiet derfra. Har man tilgang på internett, så finnes det ingen landegrenser som hindrer deltakelse i kurset.

18

Evaluering av utdanningen

I dag er det 83 studenter som har gjennomført hele kurset og 51 studenter som er under utdanning. ViMR har ca. tre søkere per studieplass. Studentene evaluerer hvert kurs fortløpende, slik at utdanningen stadig er under forbedring.

Totalt gjør en student fire evalueringer, dvs. en evaluering pr kurs. Evalueringene offentliggjøres i det virtuelle klasserommet og tas opp til diskusjon/samtale ved neste samling. Da presenteres eventuelle forandringer fra skolen og forklaringer om det finnes uklarheter. Å gjøre dette sammen med studentene har vi gode erfaringer med.

Det er mange aspekter som evalueres, bl.a. e-læringsplattformen og kurset i sin helhet.

Figur 1 og 2 viser noen utvalgte resultater fra 2003 til 2010. Her har alle studenter besvart samme spørsmål, men på ulike tidspunkter i forhold til kursenes kronologiske rekkefølge.

Evalueringen viser at studentene er positive til bruk av e-læringsplattformen (VLE=virtual learning environment) (fig.1). 97 % av studentene gir 3 eller bedre.

Evalueringen av ViMR kursen i sin helhet (fig. 2) viser ett resultat der mer enn 99 % av studentene gir 3 eller bedre.

Evalueringsresultatene viser att denne utdanningsmodellen fungerer meget bra på distanse i Norden. Bruken av et virtuelt klasserom gjør utdanningen fleksibel i tid og rom, noe som passer studentenes arbeidssituasjon og deres geografiske spredning.

Nordisk utdanning

I dag har vi studenter som kommer fra Sverige, Danmark og Norge. Dette innebærer en del utfordringer, som språk, administrasjon, økonomi og kultur.

Utdanningen styrkes ved å innhente og utveksle kompetanse. På sikt jobbes det med å få ViMR inn i en del av et Nordisk masterprogram. MR står i dag for en stor andel av den medisinske bildediagnostikken. Med sin unike fremstilling av anatomi og sin sensibilitet for patologi og att ingen skadelig stråling anvendes, så kommer nok MR til å ta over mange tradisjonelle røntgenundersøkelser og kliniske undersøkelsesmetoder. Dette kan også påvirke de tradisjonelle utdanningene innen bildediagnostikken på sikt.

Mer informasjon om ViMR finns på internett, http://hist.no/content. ap?thisId=5769 n Hold Pusten nr. 5 – 2010

Populær nettbasert videreutdanning i CT REIDUN DAHL SILKOSET1

Radiograf og høgskolelektor, Radiografutdanningen, Institutt for helsefag, Høgskolen i Oslo

Høsten 2002, startet Høgskolen i Oslo (HiO), Avdeling for Helsefag, Radiografutdanningen opp Videre-utdanning i CT (ViCT). Studiet er tilbudt åtte ganger og søkningen har hele tiden vært stabil og god. Bakgrunnen for etableringen var økt behov for kunnskap innen en modalitet som har hatt en revolusjonerende utvikling de siste 10 årene. Derfor ble utviklingen av ViCT støttet av Sentralorganet for fleksibel læring i høgre utdanning (tidligere SOFF) de to første studieårene.

Studiet er på 30 studiepoeng og er nettbasert. Studenten benytter CT laboratoriet på sin egen arbeidsplass som læringsarena.

Arbeidsformen er derfor fleksibel og praksisnær. Studieopplegget forutsetter at studentene setter av omtrent like mye studietid til å sette seg inn i teorien som til å løse oppgaver.

Studiet er delt inn i 5 hovedemner: 1 – CT teknologi 2 – Kvalitetskontroll og måleteknikk 3 – CT og kontrastmidler 4 – Arbeidsstasjonen og bildebehandling 5 – Pasientdose, strålevern og protokollutvikling Radiografutdanningen har samarbeidsavtale med Kompetansesentret for medisinsk fysikk ved Oslo universitetssykehus, samt dyktige tidligere ViCT-studenter som arbeider med

CT til daglig. Disse bidrar bl.a. til oppdatering av det faglige stoffet på nettsidene og veiledning på oppgaver. Dessuten bidrar disse til at studiet til enhver tid er oppdatert i forhold den kliniske bruken av CT. Studenten skal etter endt utdanning kunne: – diskutere strålevern og CT-teknikk, – vise et reflektert syn på ulike tekniske løsninger i CT-utstyr, – som medlem av et tverrfaglig team utvikle og kvalitetssikre prosedyrer/protokoller, – vise kunnskap om og anvende fantomer på egen CT-modalitet, – redegjøre for bearbeidelsen av bilder og vurdere bildekvalitet, – redegjøre for og vurdere bruken av kontrastmidler.

Fordi nettbaserte studier kan være utfordrende tilbyr ViCT en to dagers samling relativt tidlig i studiet. På samlingen går vi gjennom stoff som erfaringsmessig kan være tungt å tilegne seg på egen hånd. I tillegg får studentene en mulighet til å bli kjent med hverandre og oss lærere. Evalueringene viser at studentene verdsetter samlingen både av faglig og sosiale grunner.

Arbeidsoppgavene er bærebjelken i studiet.

I løpet av studiet får studentene hele 17 ulike arbeidsoppgaver som de leverer inn til veiled-

ning. Denne arbeidsformen gjør at studentene får bedre kunnskap om sin egen CT som de bruker aktivt i arbeidet med besvarelsen av oppgavene. Arbeidsoppgavene er veldig varierte, for eksempel å holde faglige foredrag for kolleger, forklare bruk av bildebearbeidingsmetoder og estimering av doser ved ulike undersøkelser. Studentene får skriftlig tilbakemelding på alle innleveringer, slik at de kan jobbe videre med oppgavene. I tillegg kan studentene lese hverandres oppgaver på nettet. Studentene synes det gir god læring å se hvordan andre har løst en oppgave, samtidig som de lærer om CT-utstyr de selv ikke er kjent med.

Nesten 200 studenter har siden oppstart gjennomført ViCT, klart flest radiografer, men også noen fysikere og bioingeniører.

Tilbakemeldingene fra studentene er positive, de mener studiet gjør arbeidet med CT mer interessant og gir motivasjon til å jobbe mer med optimalisering. HiO vil derfor absolutt fortsette å tilby ViCT og videreutvikle studiet, også med tanke på integrering i mastergrader.

For deg som ønsker mer informasjon om ViCT, se studieplan http://www.hio.no/Etterog-videreutdanning/Helse-og-sosialfag eller ta kontakt med koordinator Reidun Dahl Silkoset (22452408). n

Nytt masterstudium ERLING STRANDEN1, 1

Professor, dr.philos, Avdeling Helsefag, Høgskolen i Buskerud, Drammen (erling.stranden@hibu.no)

Innledning Etter en lang prosess med utarbeidelse av studieplan, søknad med vedlegg, dokumentasjon av forskning og nettverk, revideringer, respons fra sakkyndig utvalg, svar på respons fra sakkyndig utvalg, ny respons fra sakkyndig utvalg, fikk vi endelig det etterlengtede brevet fra NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) med konklusjonen: ”NOKUT vurderer at vilkårene i NOKUTs forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning av 25.01.2006 er oppfylt, og vedtar at mastergradstudium i klinisk helsearbeid – tjenesteutvikling innen medisinsk strålebruk (120 studiepoeng) ved Høgskolen i Buskerud akkrediteres”. Akkrediteringen er gjort gyldig fra 5. mai i år.

Studiets kjerneområde og mål Studiets kjerneområde er: ”Optimale og vel berettigede helsetjenester innenfor Hold Pusten nr. 5 – 2010

medisinsk strålebruk”.

Studenter som gjennomfører masterstudiet i klinisk helsearbeid skal være i stand til å: • fungere som veiledere og rådgivere for andre faggrupper så vel som for pasienter/ brukere og omsorgsytere, • påta seg faglig og organisatorisk ledelse i forbindelse med endringer og innføring av nyskapende tilnærminger til kliniske tjenester, • igangsette, utvikle og gjennomføre endrings- og fornyelsesprogrammer, • kommunisere og samarbeide med andre faggrupper både i tverrfaglige team og i den øvrige helse- og sosialtjenesten, • gjøre seg til talsperson for høy kvalitet i klinisk helsearbeid når det gjelder vitenskapelige, etiske og estetiske standarder og verdier, • holde seg oppdatert om kunnskapsutvikling, og evaluere vitenskapelig kunnskap i lys av anvendbarhet og utvikling av nye tilnærmingsmåter i klinisk helsearbeid,

• delta i forskning for å forbedre tjenestetilbudet innen sitt spesialområde.

Spesielt innen medisinsk strålebruk skal studentene være i stand til å: • kunne ivareta prinsippene om berettigelse og optimalisering av tjenester innenfor medisinsk strålebruk, • kunne kvalitetssikre apparatur, arbeidsteknikker og tjenesten generelt, • kunne følge opp strålingseksponering av både pasienter og helsepersonell samt befolkningen, • kunne ha pådriverrolle for faglig tjenesteutvikling innen medisinsk strålebruk, • ha en grundig forståelse av krav til HMS innefor medisinsk strålebruk og kunne følge opp dette.

Studiets innhold Mastergradsstudiet består av fire moduler med et samlet antall studiepoeng (sp) på 120.

Studiet er organisert som et deltidsstudium

19

VIDEREUTDANINGER

over 4 år med 15 studiepoeng hvert semester.

Studenter som ønsker en raskere progresjon, kan gjennomføre studiet på ca 2 år. Det anbefales å ta modulene i beskrevet rekkefølge.

Modulene 1, 2 og 3 må være fullført og bestått før studenten modul 4 kan påbegynnes.

Studenter som velger å avslutte studiet underveis vil få en karakterutskrift som beviser gjennomføringen av deler av studiet.

Mastergradsstudiet består av følgende fire moduler: Modul 1: Klinisk helsearbeid (45 sp).

I løpet av denne modulen skal studentene videreutvikle sin kompetanse i klinisk helsearbeid, ledelse og tjenester. Studentene skal også utvikle kompetanse til å delta i utvikling av helsetjenester. Studentene skal arbeide analytisk med kliniske problemstillinger og strategier, der egne erfaringer fra helsearbeid knyttes til kunnskapsutvikling og nyvinninger i ulike helsefag.

Studenten skal videreutvikle sin kompetanse når det gjelder stråling og strålevirkninger og kunne anvende dette til kritisk vurdering av ulike former for medisinske anvendelser av stråling. Studenten skal kunne ta ansvar for kvalitetssikring og strålevern og være en ressursperson og pådriver for utvikling av et mest mulig optimal tjeneste innen medisinsk strålingsbruk. Det legges vekt på at studenten utvikler evne til nytenkning om fremtidig praksis og får et bevisst forhold til teknisk og menneskelig kvalitet innenfor fagområdet.

Medisinsk strålebruk involverer mange ulike profesjoner og evne til å arbeide tverrfaglig vektlegges derfor.

Modul 2: Fordypningsemner i klinisk helsearbeid. Tjenesteutvikling (medisinsk strålebruk) (15 sp).

I løpet av denne modulen skal studentene tilegne seg fordypningskunnskap om et avgrenset valgt emne relatert til studieretningen: Tjenesteutvikling innen medisinsk strålebruk.

Målet er at studenten innhenter kunnskap på en systematisk måte og vurderer hvilken relevans denne kunnskapen kan ha for studieretningens kliniske praksis og implikasjoner for videre forskningsstudier. Det legges vekt på at studentene utvikler kompetanse i systematisk søking etter kunnskap, relevant forskning og faglitteratur innen det valgte emnet.

Et delmål er at studentene oppnår kunnskap om kritisk vurdering av forskningsartikler.

Modul 3: Vitenskapsteori og forskningsmetoder (15 sp) Hovedmålet med denne modulen er at studenten skal få innsikt i hva kunnskap er, ha forståelse for ulike former for kunnskap, forskningsbasert argumentasjon og overordnet innsikt i forskning som mål og prosess innen klinisk helsearbeid. Det forventes at studenten kan anvende forskningsprosessen og er i stand til kritisk å vurdere egen og andres forskning.

Etter gjennomført modul 3 skal studentene kunne delta i forskningsprosjekter, berede grunnen for klinisk forskning, og stimulere til initiering av forskningsprosjekter.

Innholdet er organisert i tre hovedemner: Vitenskapsteori og filosofi; Forskningsmetoder; Kunnskapsinnhentning, kildekritikk og formidling av forskning.

Modul 4. Mastergradsoppgave knyttet til valgt fordypningsemne i modul 2 (45 sp).

Hovedmålet med mastergradsoppgaven er å dokumentere faglig dybde på et problemfelt, samt kritisk å anvende forskningsprosessen.

Mastergradsoppgaven skal være et selvstendig arbeid omkring et tema som studenten selv velger. Det skal være et arbeid som bidrar med kunnskap og relevante spørsmål for utviklingen av det kliniske felt.

Opptakskrav Opptakskrav til spesialiseringen ”tjenesteutvikling innen medisinsk strålebruk” er bachelorgrad i radiografi, biokjemi eller annen helsefaglig/teknisk naturvitenskapelig utdanning med dokumentert kompetanse innenfor strålefysikk, strålebiologi og medisinsk strålebruk tilsvarende bachelorgrad i radiografi.

I tillegg kreves det minst ett års praksis fra en virksomhet som anvender medisinske strålekilder.

Personer som allerede har fullført relevant videreutdanning kan søke fritak fra deler av studiet. Søknadene vurderes individuelt basert på innholdet i videreutdanningen og søkerens faglige prestasjoner. Vanligvis vil slike søkere måtte gjennomføre modul 2, 3 og 4.

For studenter som ønsker å ta hele studieforløpet fra og med modul 1, vil ordinær oppstart skje høsten 2011. Vi vil imidlertid på våren 2011 gjennomføre modul 2 for studenter som kan dokumentere minimum 45 studiepoeng av relevant etter- eller videreutdanning. Dette vil bli annonsert spesielt. n

Interesse for mastergradutdanning blant radiografer BORGNY WEEN1, CAMILLA VON DER KROGH LID2, 1

Radiograf og førstelektor 2Radiograf/MSc, begge RadForum

Radiografifaglig Forskningsforum (RadForum) har som mål å loggføre radiografer i Norge som tar høyere grads studier. Vi ønsker å inkludere radiografer som har startet eller er ferdig med hovedfag, mastergrad, og doktorgradsstudier. Statistikken fra mai 2010 viser at 86 radiografer har hovedfag- eller mastersgrad.

Mellom 50 og 60 har startet på utdanningen.

Slike oversikter kan være til hjelp når universiteter og høgskoler etterspør forelesere, sensorer, medlemmer til faglige kommisjoner.

Det kan også være av interesse for radiografer i klinikken å vite hvilke fagfelt radiografer med høyere kompetanse dekker.

Den første norske radiografen som tok et hovedfagsstudium var Anne Berit Canutte Grindstad, fra Radiografutdanningen Ullevål. Hun ble uteksaminert fra Statens Yrkespedagogiske Høgskole i 1984. De første 42 tok hovedfagseksamener. Kvalitetsreformen

20

medførte betydelige endringer av norsk høyere utdanning. I 2003 ble det bestemt at det nye gradssystemet skulle være en modell med 3 år (bachelor) + 2 år (master) + 3 år (PhD).

I innhold var en hovedfagsoppgave litt mer omfattende enn en mastergradsoppgave, men i praksis ble de sidestilte. Kvalitetsreformen ble innført for å øke kvaliteten i all høyere utdanning. Det ble krav om lektorkvalifikasjoner hos fast ansatt personell ved radiografhøgskolene, som ved andre høyere utdanninger.

Undervisningspersonalet ved høgskolene skulle, i henhold til kvalitetsreformen, i større grad fokusere på å lære studentene å lære. Det førte til at mange av oppgavene var pedagogisk orienterte. De siste årene har det vært en dreining mot mer helsefaglige temaer i masteroppgavene.

Eldrid Winther-Larssen fra Rikshospitalet var den første radiografen som tok mastergrad

i utlandet. Hun utførte sitt arbeid innen MR, i England i 1999. Minst ti har tatt mastergrader i England, og like mange har startet.

Norske radiografer har også tatt mastergrad i Sverige og Danmark, mens det også er flere danske radiografer som både har tatt og som er i et mastergradsløp i Norge.

Det gis i dag tilbud om master i helsefag/ helsevitenskap på flere universiteter og høgskoler i Norge. Mange av disse tilbudene har svært fleksible ordninger. I noen studier kan det søkes om å få inkludert allerede gjennomførte videreutdanninger. Vi vil oppfordre radiografer til å orienterer seg mot masternivå.

Gjennomføring av studiet vil kunne øke mulighetene for å gi pasientene bedre kvalitet på helsetjenesten og bidra til god fagutvikling i radiografi. n

Hold Pusten nr. 5 – 2010

VITENSKAPELIG ARTIKKEL

Radiografens kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse HELEN EGESTAD, Radiograf og førstelektor, Universitet i Tromsø, Institutt for helse- og omsorgsfag, Tromsø (helen.egestad@uit.no)

Sammendrag Innledning: Radiografers kommunikasjon med pasienter kan være avgjørende for å gjennomføre diagnostiske undersøkelser.

Hensikt฀med฀studien: Å belyse radiografers kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en undersøkelse med computer tomografi (CT-undersøkelse).

Materiale฀og฀metode: Observasjoner av seks radiografer som gjennomførte CT-undersøkelser av til sammen 30 pasienter og dybdeintervju med fire av de seks radiografene. Alle undersøkelsene er gjennomført på et offentlig sykehus.

Funn: Noen radiografer ga detaljert informasjon om planlagt undersøkelsesforløp og anvendte undersøkelsestiden til å etablere tillit og kontakt med pasienten. Andre radiografer informerte kort om undersøkelsesprosedyren. Informasjonen synes å bære preg av manglende engasjement fra radiografens side og kontakten som ble opprettet var overfladisk. Gjennomføring av undersøkelsen raskest mulig synes å være målsettingen med pasientkontakten for den tredje gruppen av radiografer. Disse radiografene formidlet kun den informasjon som var nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen.

Avslutning: Radiografene kommuniserte forskjellig med pasientene som gjennomgikk CT-undersøkelse. Å benytte tiden til å informere om prosedyren og til å skape tillit og kontakt med pasienten vil sannsynligvis øke mulighetene for å få utført en undersøkelse som gir optimale muligheter til å stille en riktig diagnose. Studien avslører at en bevisstgjøring av radiografers ansvar og rolle ved gjennomføringen av CT-undersøkelser er nødvendig.

Nøkkelord: Computertomografi, informasjon, kommunikasjon, radiograf

INNLEDNING Å informere pasientene om undersøkelsesprosedyrer er en viktig del av radiografenes yrkesutøvelse. Hensikten med informasjonen er at pasienten skal forstå hvorfor prosedyrene skal utføres og kunne samarbeide med radiografen for at undersøkelsen skal gi svar på rekvirentens bestilling. I tillegg skal radiografene betjene apparatur på en hensiktsmessig måte i forhold til aktuell problemstilling.

Radiografer bør ha pasienten i fokus, selv om yrkesfunksjonen stiller krav til at flere oppgaver blir utført samtidig. Pasienter som kommer til undersøkelse kan være syke, redde og sårbare. Kommunikasjon må derfor tilpasses den enkelte pasient.

Hver pasient har rett til informasjon og til medvirkning i undersøkelsen (1).

Pasientrettigheter er samlet i ”Lov om pasientrettigheter (1). Formålet med loven er å bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og å ivareta respekten for den enkeltes liv, integritet og menneskeverd. Andre sentrale oppgaver i radiograffaglig yrkesutøvelse Hold Pusten nr. 5 – 2010

er anvendelse av medisinsk teknologi, optimalisering av strålingsparametre, og kvalitetssikring av fagutøvelse. Rutinene i en radiologisk/bildediagnostisk avdeling kan være preget av effektivitets- og produksjonstenkning. Ved gjennomføring av undersøkelser følger radiografen ofte fastsatte prosedyrer. Det er derfor naturlig å stille spørsmål om kravet til effektivitet kan påvirke radiografenes møte med pasientene og hvordan de tekniske prosedyrene skal formidles til pasientene.

Det er lite forskning som omfatter radiografers informasjon til pasienter.

Booth og Manning hevder at temaet kommunikasjon er et forsømt område innenfor radiografiforskning (2). Deres studie viser at radiografer informerer ulikt. Ofte introduserer radiografer seg for pasienten og forklarer prosedyren, mens andre ganger gir radiografen informasjon som ordrer; de gir ingen forklaringer og har ikke øyekontakt med pasienten (2).

Egestads (3) studie viser at pasientene ikke alltid får informasjon om hva som skal undersøkes eller gis muligheter til

medvirkning (3). Jeg ønsker derfor å belyse hvordan radiografer kommuniserer med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse. Denne type undersøkelse er valgt da dette er en av de hyppigste undersøkelsene radiografer utfører (4).

Radiografenes fagutøvelse tematiseres ved å ta utgangspunkt i observasjoner av seks radiografer som utførte CT-undersøkelse av 30 pasienter, og fra dybdeintervju med fire av disse seks radiografene.

Hensikten med artikkelen er å rette søkelys mot radiografers kommunikasjon med pasienter som gjennomgår CT-undersøkelse og presentere radiografenes tanker om dette for å skape diskusjon i fagmiljøet om hvordan radiografer best bør kommunisere med pasientene som er til CT-undersøkelse.

Sentrale begreper

Kommunikasjon forstås som alle måter vi henvender oss til hverandre på for å skape gjensidighet i opplevelse og mening (5).

Kommunikasjon omfatter både verbale og ikke verbale budskap. Kommunikasjon, samhandling og interaksjon brukes som synonymer (5). Undersøkelsestiden er tiden fra radiografen henter pasienten på venterommet til pasienten forlater laboratoriet.

Spørsmål

Hvordan informerer radiografen pasienten om prosedyrene for den planlagte CT-undersøkelsen? Hva anser radiografen som viktig å informere pasientene om?

Teoretiske referanseramme

Pasientrettighetsloven (1) beskriver at pasienten har rett til den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i innholdet i helsehjelpen. For at pasienten skal ha mulighet til å kunne medvirke må han/hun forstå hvordan den forestående undersøkelsen skal foregå og hensikten med å utføre den. Som informasjonsformidlere har radiografer ansvar og plikter. Radiografen har ut fra Helsepersonelloven plikt til å gi pasienten informasjon om innholdet i helsehjelpen 21

VITENSKAPELIG ARTIKKEL

og mulige risikoer og bivirkninger (6).

Pasientinformasjon har både en juridisk og en etisk side. I alle relasjoner står radiografer foran etiske valg. Løgstrup (7) hevder at i alle relasjoner er det et innbyrdes makt- og avhengighetsforhold. Når vi snakker til den andre, utleverer vi noe av oss selv og gjør oss sårbare. Den enes utlevering er den andres makt. Det stilles en etisk fordring til oss om å bruke makten til den andres beste. Løgstrup mener at vi skal ta vare på den andres liv som vi har i vår hånd. ”Å ha noe i sin hånd” er en metafor, på noe vi har i vår makt. Han skriver at vi står i en vippeposisjon hvor vi har makt og mulighet til å vende noe i et annets liv i positiv eller negativ retning (7). Skjervheim er særdeles opptatt av forholdet mellom menneske og teknikk og beskriver hvordan vi holdningsmessig forholder oss ulikt i møter med andre mennesker (8). Handlinger rettet mot mennesker er praktiske handlinger der forbildet er allmenngyldige normer.

Skjerveheim mener at språket utgjør en felles plattform og at vi kun oppnår overfladisk kontakt dersom samtalen uteblir.

Da er personene i hver sin verden. Han hevder at det andre mennesket objektiviseres når det verken gis oppmerksomhet eller samtales med. Da gjøres den andre til en ting i ens egen verden. Bare i forhold til ting vil det være legitimt å handle ensidig teknisk. Ved å tingliggjøre mennesket gjøres det ”instrumentelle mistaket”, hevder Skjervheim (8).

Selve CT-undersøkelsen utføres i dag på noen få minutter. Dette medfører at radiografer har korte møter med mange pasienter. I løpet av denne avgrensede tiden skal radiografene opprette kontakt, informere og ivareta pasientene.

Kommunikasjon har et innholdsaspekt og et relasjonsaspekt (5). Innholdsaspektet omfatter nødvendig kunnskap om prosedyrene for undersøkelsen mens relasjonsaspektet er knyttet til samhandlingen mellom radiografer og pasienter. Grundig informasjon fører til at pasienten kan forutse hva som skjer, hvordan han/hun skal forholde seg og dermed oppleve trygghet i undersøkelsessituasjonen (9).

Gode kroppslige kommunikasjonsferdigheter er å ha øyenkontakt, å bøye seg fram mot den andre og å følge den andres utsagn ved forstående nikk eller beroligende berøring. Ved å være avslappet, vennlig i stemme og i bevegelser og ved å 22

vise interesse for den andre åpnes det opp for god kommunikasjon. For å utvikle relasjon og skape allianse med pasienten kan radiografen følge pasienten verbalt, bekrefte og vise forståelse og respekt (9).

bilde av hvordan radiografene informerte, og gjennom intervjuene ønsket jeg å få fram begrunnelser og vurderinger for de ulike handlingene.

Utvalg

Ulike former for relasjoner mellom helsearbeidere og pasienter

Sykepleieren Joyce Travelbee presenterer i boka ”Mellommenneskelige forhold i sykepleie” sin teori om sykepleiens mellommenneskelige aspekter (10). Selv om sykepleiere og radiografer har ulike yrkesfunksjoner, omfatter begge profesjonene arbeid med syke mennesker.

Radiografenes arbeidsoppgaver handler alltid om kontakt med pasient og håndtering av apparatur. Radiografen er bindeleddet mellom pasient og apparatur.

Det radiograffaglige ansvaret innebefatter blant annet å forstå hvordan prosedyrer og apparatur påvirker relasjonen og å kunne kommunisere med pasientene i denne konteksten. (3,11).

Travelbees beskriver også sykepleierens relasjon med pasienten når hun/han utfører prosedyrer (10). Ut fra dette mener jeg at Travelbees beskrivelser kan relateres til radiograffaglig arbeid. Travelbee beskriver ulike former for relasjoner mellom helsearbeidere og syke. En relasjonsform er ”menneske –til-menneske-forhold” som et forhold der den sykes behov ivaretas konsekvent og betingelsesløst. Et annet forhold er når helsearbeideren er inkonsekvent ved noen ganger å møte pasientens behov mens andre ganger ikke viser interesse for pasienten. Travelbee (10) skriver at det kan være noe ved pasienten som vekker helsearbeiderens interesse, men andre ganger oppfatter helsearbeideren den syke som en kategori, som ”pasient”, ikke som et unikt individ. Et tredje forhold som Travelbee beskriver er når pasientkontakt betraktes som uønsket. Da har helsearbeideren samvær med pasienten fordi han/hun må.

MATERIALE OG METODE Studiens vitenskapsteoretiske forankring er i hermeneutisk/fenomenologisk vitenskapstradisjon. For å finne svar på spørsmålet om hvordan radiografer kommuniserer med pasientene ønsket jeg både å beskrive hva som skjer i praksis, og å få fram radiografenes uttalelser og tanker om egen kommunikasjon. Ved å observere praksissituasjoner ville jeg få et

Radiografene som ble observert ble valgt tilfeldig blant de som jobbet på CT laboratoriet i observasjonsperioden to uker vinteren 2005. Jeg observerte seks radiografer, fem kvinner og en mann i tre dager fra de kom på arbeidet om morgenen (07:30) til arbeidsdagens slutt (15:30). Radiografene jeg observerte hadde jobbet med CT teknologi i seks til 20 år. Alle hadde veilederoppgaver både for studenter og kollegaer. Det var i hovedsak pasienter med kreftsykdom som ble undersøkt. Jeg observerte CT-undersøkelser av 30 pasienter og dybdeintervjuet fire av de seks radiografene. Intervjuene ble utført rett etter observasjonene. Grunnen til at kun fire av seks radiografer ble dybdeintervjuet, var at to flyttet til andre laboratorier slik at deres arbeidsoppgaver og min timeplan ikke kunne forenes.

Forskningsetikk

Før studien startet ringte jeg til sekretær i etisk komité i Helseregion 5 som fastslo at studien var utenfor deres mandat da den ikke omhandlet radiografenes helse.

Studien er basert på frivillig skriftlig samtykke om deltagelse fra radiografene.

Det ble gitt muligheter for å trekke seg fra studien når som helst uten å måtte begrunne dette (jamfør referanse 12).

Pasientene gav muntlig tillatelse til at jeg fikk være tilstede under undersøkelsene. Alle radiografene vil bli omtalt som ”hun”. Sykehuset hvor studien er utført er ikke navngitt. Praksisbeskrivelsene som er valgt ut er undersøkelser som radiografer kan kjenne seg igjen i uansett arbeidssted. Lydbåndopptak av dybdeintervjuene ble oppbevart i låst skap i låst kontor, utilgjengelig for andre og slettet etter avsluttet studie. Siden studien inneholder personopplysninger om radiografers identitet ble den meldt og registrert av personvernombudet i Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Observasjonene

I observasjonene var min rolle ikkedeltagende observatør (13). Jeg stilte meg et stykke fra radiograf og pasient inne på Hold Pusten nr. 5 – 2010

laboratoriet. Før observasjonene startet hadde jeg utformet en observasjonsguide med beskrivelse av hvilket fokus jeg skulle ha for observasjonene. Målsettingen var å få større innsikt i relasjonen radiograf/ pasient: hvordan informerer radiografen, hvilke ord brukes, hva vektlegges i kommunikasjonen, hvordan er radiografens mimikk, ser radiografen på pasienten, hvordan reagerer pasienten på radiografens ord og handlinger, og så videre. Jeg ønsket også å danne meg et bilde av hvordan pasienten hadde det. Var pasienten spent, blek, endret pasienten ansiktsfarge og så videre. I løpet av arbeidsdagen skrev jeg stikkord og prøvde å skrive ordrett ned noen av uttalelsene i situasjonene.

I tillegg noterte jeg mine refleksjoner.

Rett etter arbeidsdagens slutt skrev jeg utfyllende notater.

Intervjuene

Intervjuene ble utført i tilknytning til observasjonene og besto av åpne spørsmål.

Intervjuguiden var utformet for å få fram radiografenes tanker og vurderinger om egen fagutøvelse. Intervjuguiden ble ikke fulgt slavisk, da intervjuene forløp forskjellig ut fra hva radiografene selv vektla, i samsvar med Fogs (14) beskrivelse. Jeg spurte radiografene blant annet om hvilke tanker de hadde om pasientinformasjon og om pasientmøtene. Hvert intervju varte i ca 1, 5 time. Intervjuene foregikk på pauserom hvor kun radiografen og jeg var. Båndopptaker ble benyttet.

Transkribering ble foretatt få dager etter at intervjuene var gjennomført. Jeg skrev ned hele situasjonen så nøyaktig som mulig.

av radiografene tok alltid utgangspunkt i pasientene og lot pasientenes svar styre kommunikasjonen. Disse radiografenes utøvelse presenteres i ”informasjon med fokus på pasienten”. De fire andre radiografene utførte undersøkelsene på forskjellige måter, noen ganger med fokus på pasienten, andre ganger med fokus på gjennomføringen av undersøkelsen. Fra analysen framkom tema: ” informasjon formidles enveis” der radiografen snakket til pasienten, ikke med pasienten.

I disse undersøkelsene gav radiografene informasjon som om det var en del av prosedyren. Det tredje tema som framkom var: ”nødvendig informasjon”.

Radiografene gav da kun den informasjon som var nødvendig for å få gjennomført undersøkelsen og for å ivareta risikoaspektet ved kontrastmiddelsetting.

Denne informasjonsformen ble observert av to radiografer, den ene gjentatte ganger og den andre kun i svært stressende situasjoner. Temaene dannet grunnlaget for den teoretiske gjennomgangen.

FUNN Likheten i observasjonene var at alle radiografene ivaretok det juridiske aspektet i forbindelse med legemiddeladministrering ved å spørre pasienten om mulige kontraindikasjoner før de injiserte kontrastvæsken intravenøst. Alle radiografene informerte også om vanlige bivirkninger av kontrasten. I intervjuene sa alle radiografene at det var viktig å informere, og alle var opptatt av ”standard” spørsmålene som de må ha svar på før injeksjon av kontrasten. Men her stoppet likheten mellom radiografene, de var ulike om hva de informerte om og hvordan de møtte pasienten.

Analyse

Studien ble utført 2005/2006. Analysen har foregått slik det beskrives av blant annet Thagaard (13). I systematisering av observasjonene søkte jeg etter likheter og forskjeller. Praksisbeskrivelsene og intervjuene er analysert ved hjelp av Kvales fenomenologiske analysemetode for kvalitative data (15). Her ses tolkning av tekster som en dialog mellom forsker og tekst. Empirien fortolkes på flere plan, i situasjonen, ved transkribering og ved flere gjennomlesninger. Empirien ble inndelt i temaer ut fra tolkningen av hvordan radiografene informerte pasientene og hva de vektla som viktige. To Hold Pusten nr. 5 – 2010

Informasjon med fokus på pasienten

Radiografene sa at det er viktig å informere pasientene for å kunne utføre undersøkelsen.

En sier: Informasjon er kjempeviktig, jeg gir samme informasjon til alle pasientene. Jeg prøver å sette meg inn i om det var meg som var pasient, da ville jeg visst alt. Jeg inviterer pasientene til å si litt for å finne noe vi har felles. Jeg vet ikke noe om pasienten for det står lite i henvisningen, så jeg innleder til en samtale. Da kommer jeg nærmere den som ligger på bordet og jeg kan få artige historier, jeg

får mer ut av undersøkelsen.

En annen sier: Informasjon er viktig både for at pasientene skal få vite hva som skal skje slik at de føler seg trygge under undersøkelsen, og samtidig for at jeg ønsker å bygge opp et tillitsforhold mellom meg selv og pasienten. Det er viktig å se pasienten, se pasienten i øynene og se mennesket som er foran meg når jeg informerer.

Mange undersøkelser forløp omtrent på samme måte. En undersøkelse forløp slik: Radiografen går på venterommet hvor hun hilser på pasienten, tar pasienten i hånden og sier navnet sitt. Hun ser pasienten inn i øynene, smiler. Radiografen kommer inn i laboratoriet sammen med pasienten. ”Har du vært på CT før” spør radiografen. ”Nei” svarer pasienten som er en kvinne i 40 årene. Radiografen forklarer hva som skal skje, hvordan pasienten skal ligge på bordet, at hun skal få kontrast intravenøst og hvor lang tid undersøkelsen tar. Så spør hun pasienten om hun har noe å spørre om. Pasienten svarer benektende. Radiografen har hele tiden blikket rettet mot pasientens ansikt, smiler litt, står stille med kroppen mens hun retter oppmerksomheten mot pasienten. Radiografen hjelper pasienten i riktig stilling. Radiografen tar på pasientens arm, stryker den ett øyeblikk, sier: ”Du er kald, pleier du å være kald”? Radiografens ansikt er nær pasientens ansikt. ”Ja, jeg er en frossenpinne” sier pasienten og ler lett. Radiografen ler litt sammen med pasienten, sier det er bra for hun skal få kontrast som hun muligens blir litt varm av. Pasienten har et rolig ansiktsuttrykk, hun smiler litt og følger radiografens bevegelser med øynene. Før radiografen ”kjører” pasienten inn i trommelen spør hun om diabetes, astma eller allergi.

Pasienten svarer benektende. Etter scanningen går radiografen inn til pasienten og spør: ”Hvordan gikk det?”. ”Greit” svarer pasienten. Etter at undersøkelsen hjelper radiografen pasienten ned fra bordet samtidig som hun ber pasienten vente i 15 minutter på venterommet og forteller pasienten når hun kan forvente å få svar på undersøkelsen. Radiografen står ved siden av pasienten når hun kler på seg, følger pasienten på gangen, smiler, sier: ”ha det bra”.

To av radiografene gjennomførte alle undersøkelsene ved at de informerte pasientene grundig og innledet til en 23

VITENSKAPELIG ARTIKKEL

dialog. En av disse radiografene sier i intervjuet at hun tenker mye på hva hun kan gjøre for at pasienten skal føle seg trygg. Hun sier videre: Jeg er opptatt av at pasienten skal få grundig informasjon.

Informasjonen ”ligger inne” hos meg, den er liksom stempla inn. Jeg er så drillet i undersøkelsene, at jeg tenker ikke så mye over det jeg gjør til hver undersøkelse.

Jeg er så sikker på prosedyrene, så da kan jeg konsentrere meg mer om pasientene.

Jeg fletter inn informasjon og spørsmål til pasientene når jeg snakker, det er standard spørsmål som vi må ha svar på før undersøkelsen kan starte. Jeg spør alltid om pasienten har vært til undersøkelse før. Om kontrasten bruker jeg å si årsaken til at de får kontrast, det er mange som lurer på hvorfor vi setter det. Så sier jeg alltid at de kan få varmefølelse og metallsmak i munnen og at de kan føle at varmen går mot bekkenet og da kan det kjennes ut som om de later vannet. Også sier jeg noe om bordbevegelsen og at de får beskjed om å holde pusten. Jeg sier også at jeg kommer inn for å sjekke. Jeg synes det er greit at jeg sier at jeg kommer inn for å kjenne på armen for sikkerhets skyld slik at kontrasten går greit inn i blodåra. Da vet pasienten det når de ligger der så blir de ikke urolige når de plutselig kjenner at jeg er der bak dem. For de ser meg jo ikke nødvendigvis. De fleste lurer på når svaret foreligger, så jeg sier alltid hvor lang tid det tar før legen har fått svar på utfallet av undersøkelsen.

Den andre radiografen viser at hun ønsker å etablere en relasjon med pasientene. Hun sier: jeg ønsker at det lille øyeblikket pasientene er hos meg på ca 10 minutter er bra, at de får snakke litt samtidig, noen vil si veldig mye mens andre sier ikke så mye. Det er jo tiden som begrenser hvor mye vi kan snakke, men jeg avviser ikke pasientene, det tror jeg blir helt feil for da blir hele opplevelsen på røntgenundersøkelsen redusert.

Informasjon formidles ”enveis”

Noen radiografer ønsker å etablere kontakt med pasienten slik radiografene i avsnittet over utrykker, mens andre er inkonsekvente ved at de noen ganger engasjerer seg i pasientene mens andre ganger ikke viser interesse for pasientene.

Radiografene brukte ofte konstaterende utsagn når de snakket til pasientene.

Radiografene sa: ”Det gikk bra” eller ”Du 24

kjente ingenting av kontrasten”. I disse tilfellene bekreftet pasientene radiografens uttalelse. En av radiografene sier at det kan være lett å glemme pasienten i alt det tekniske som må utføres. Hun sier videre at da kan det være lett å gi for lite informasjon, noe som kan føre til at pasienten blir usikker.

Her beskrives en undersøkelse der radiografen ble alene på laboratoriet der de vanligvis var to: Pasienten kommer til kontroll, hun har vært til CT undersøkelse for tre måneder siden. Radiografen ber pasienten legge seg på bordet samtidig som hun spør om pasienten hadde tampong ved forrige undersøkelse. Pasienten ser litt flakkende rundt i rommet, sier: ”det vet jeg ikke”. Radiografen spør videre om pasienten har astma eller diabetes. Deretter ber radiografen pasienten om å legge seg på siden, radiografen bøyer seg litt ned, gjør seg klar til å sette inn tampongen. ”Nå setter jeg inn tampongen” sier hun. Pasienten spenner kroppen. ”Slapp av”, sier radiografen. Like etter setter radiografen inn sonde rectalt. ”Nå kommer litt vann i baken” sier hun.

Pasienten spenner kroppen på nytt, ”nå har jeg bare litt vann til” sier radiografen, ”jeg er snart ferdig”. Hun ber pasienten legge seg på ryggen. Radiografen gjør klart til å legge inn veneflon i pasientens arm, ” nå kommer stikket” sier hun. Hun utfører prosedyren raskt. Radiografen har et kort blikk på pasienten når hun legger inn veneflonen. Pasienten sier ingenting mens hun ligger på bordet. Hun har et alvorlig ansiktsuttrykk. Radiografen trykker på knappen slik at bordet beveger seg og pasienten kjøres inn i gantryet. Pasienten spenner hele kroppen.

Radiografen bøyer seg mot pasientens hode og spør om hun har klaustrofobi. ”Ja”, svarer pasienten. Radiografen kjører pasienten inn i maskinen, pasienten spenner seg enda mer, hun strekker kroppen. Radiografen holder om pasientens hender, sier at undersøkelsen går fort.

Etter oversiktsbildet går radiografen inn til pasienten. Radiografen stiller seg nær pasienten og tar om pasientens hender.

Hun spør om pasienten har annen klaustrofobi, ”har du klaustrofobi for fly eller heiser”? Pasienten svarer, virker litt mindre anspent når hun snakker.

I intervjuet etter undersøkelsen sa radiografen sa at i stressende situasjoner føles det som å jobbe på fabrikk, hvor

pasientene kastes inn og ut.

Nødvendig informasjon

I noen få undersøkelser ble det gitt svært lite informasjon. En undersøkelse forløp på denne måten: Pasienten er en mann på ca. 50 år med nyoppdaget malignt melanom som skal utredes for eventuelle metastaser. Han skal ha CT av hode, hals, lunger, mage og bekken. Radiografen ber pasienten ligge på bordet mens hun ordner med trykksprøyta. Hun sier hvordan han skal ligge. Hun spør om allergi og pasienten svarer benektende. Radiografen legger inn veneflon uten å si noe.

Pasienten har et alvorlig ansiktsuttrykk, han rynker pannen og ser opp i taket.

Radiografen stiller inn pasienten, sier ”nå forlater jeg rommet, du kan bli litt varm av kontrasten” og går ut av rommet. Etter undersøkelsen sier radiografen til pasienten at han må vente på venterommet i 15 minutter før han forlater avdelingen. Så forlater pasienten undersøkelsesrommet.

En annen undersøkelse forløp slik: Radiografen går på venterommet for å hente en pasient med spørsmål om kreft i eggstokkene. En ung kvinne reiser seg, smiler og går mot radiografen.

Radiografen sier ”hei”, hun endrer ikke ansiktsuttrykk når hun ser på kvinnen.

Inne på CT rommet stopper radiografen ved trykksprøyta. Hun er taus. Kvinnen stopper ved en stol. Hun ser seg rundt i rommet, flakker med blikket, sier: ”Kan jeg legge fra meg på denne stolen eller skal kanskje du bruke denne? Stemmen er forsiktig spørrende. ”Nei”, svarer radiografen, ”du kan bare bruke den”.

Kvinnen spør hvor mye hun skal kle av seg. ”Ingenting” sier radiografen. ”Skal jeg legge meg på bordet”, spør pasienten. ”Ja, på ryggen”, svarer radiografen. Så spør radiografen pasienten om hun har vært på CT før, hun svarer benektende.

Hun spør videre om allergi, pasienten svarer igjen benektende. Radiografen ber kvinnen om å legge armene over hodet.

Kvinnen spør: ” Kan jeg merke noe til kontrasten?” Radiografen svarer: ”Nei, du kan bare bli litt varm”. Hun forsetter ”Nå starter jeg undersøkelsen, den går fort”.

Etter selve undersøkelsen går radiografen langsomt inn til pasienten. ”Er jeg ferdig alt” spør kvinnen. ”Ja,” svarer radiografen.

Pasienten går ut av rommet, snur seg, smiler, sier ”hade”. Radiografen svarer ”hade” mens hun skifter til nytt papir Hold Pusten nr. 5 – 2010

på CT bordet. Hun ser opp på kvinnen når hun tar avskjed, men trekker ikke på smilebåndet.

DISKUSJON Drøfting av metode

Utvalget er begrenset. I ettertid ser jeg at feltarbeidet kunne vært utvidet til å omfatte flere radiografer. Dette ville kanskje gitt mer nyanserte funn.

Tilfeldigvis deltok fem kvinnelige og en mannlig radiograf i studien. Dette kan ha hatt betydning for studiens funn.

Haavind (16) hevder at det er nødvendig med aktiv søkning etter hva kjønn kan bety i empirisk samfunnsforskning.

Kommunikasjon, kroppsspråk og makt er knyttet til kjønn, i helsevesenet som ellers i samfunnet (16). Jeg har ikke lykkes i å finne litteratur som viser at kvinnelige og mannlige helsearbeidere kommuniserer forskjellig med pasientene.

Om pasientgruppen som ble observert har hatt betydning for studiens funn kan ikke utelukkes. Radiografer kan føle seg usikre på hva de skal snakke med alvorlig syke mennesker om (17). I tillegg kan min tilstedeværelse i rommet ha påvirket radiografene under observasjonene, men mitt inntrykk var at de ble oppslukt av undersøkelsene og dermed ”glemte” at jeg sto i bakgrunnen.

Pålitelighet og gyldighet

Jeg har selv jobbet ved et CT-laboratorium, og min bakgrunn som radiograf og foreleser i faget kan ha påvirket funnene ved at jeg har tolket utsagn gjennom mitt ”radiografblikk”. På den annen side var min kjennskap til fagfeltet nødvendig for å oppfatte radiografenes fagutøvelse og dermed fungere som et forskningsinstrument (15). Jeg forsøkte å bruke min forforståelse både for å få økt innsikt og for å distansere meg fra fagfeltet. Dette gjorde jeg ved å være åpen og spørrende til radiografenes uttalelser. Det kan ikke trekkes entydige konklusjoner om hvordan radiografer kommuniserer med pasienter ut fra dette begrensede materialet.

Ut fra analytisk generalisering og gjenkjennelse kan funnene betraktes som et bidrag til økt forståelse av hvordan radiografene kommuniserer med pasienter (13). Med analytisk generalisering menes at sentrale kjennetegn i studien drøftes opp mot teorier. Med gjenkjennelse som relevanskrav vektlegges at leseren skal Hold Pusten nr. 5 – 2010

kunne kjenne seg igjen i teksten eller at beskrivelsene er så detaljerte at leseren på et generelt grunnlag kan oppnå forståelse (13). Beskrivelsene som presenteres er ”vanlige CT-undersøkelser”. Selv om den enkelte radiograf utfører yrkeshandlinger på en personlig måte og hvert pasientmøte er unikt, mener jeg dette kan være relevante eksempler på hvordan radiografer kommuniserer med pasienter i det daglige. Selv om feltarbeidet er utført for noen år siden mener jeg at empirien er aktuell også i dag fordi radiografer gjennom utdanning og erfaring utøver sin fagkunnskap ut fra bestemte kulturelle og sosiale mønstre i faget som ikke endres på få år.

Informasjon som en del av relasjonsoppbygging

Noen radiografer tok utgangspunkt i pasienten og tilrettela informasjonen ut fra det de mente var pasientens behov, de tok vare på pasienten som ”de hadde i sin hånd” (7). Disse radiografene sa, og kommuniserte som om pasientene hadde behov for trygghet og kontakt.

Dette ble oppnådd ved at de informerte grundig og inviterte pasienten til dialog.

Radiografene forsøkte å skape et fellesskap med pasienten selv om de visste lite om pasienten og selv om undersøkelsestiden var kort. Uttalelsene viser at de forsøkte å sette seg inn i pasientens sted og at de var opptatt av å møte pasientenes kommunikasjonsbehov. Noen radiografer etablerte kontakt med pasientene og informerte om undersøkelsesprosedyren som en del av samtalen. Disse viste at de var trygge i yrkesrollen og kunne prosedyrene så godt at de ikke trengte å tenke igjennom hvilke handlinger de skulle utføre. Dermed kunne de rette oppmerksomheten mot pasientene.

Empirien viser at relasjoner ble skapt ved at radiografen tilrettela og ledet interaksjonen. Da forklarte radiografene hva som skulle skje, stilte spørsmål og lyttet til det pasienten sa. Informasjonen som radiografen gav handlet om hva pasienten skulle gjøre i forbindelse med undersøkelsen, hvordan pasienten skulle ligge, hvor lang tid undersøkelsen ville ta og hvordan det kunne oppleves for pasienten.

Radiografen spurte hvordan pasienten hadde det og strøk pasientens hånd. På denne måten skapte radiografen allianse med pasienten. Radiografen hadde øye-

kontakt, fulgte opp pasientens uttalelse og berørte pasienten varsomt. Empirien tyder på at denne bekreftende kommunikasjonen bygde tillit og trygghet (9).

Radiografen hilste, var vennlig, så på pasienten og hadde blikkontakt. Videre viste radiografen pasienten respekt ved at hun fulgte pasienten verbalt. Avslutningsvis hjalp hun pasienten ned fra undersøkelsesbordet og fortalte når resultatet av undersøkelsen ville foreligge, noe som beskrives som svært viktig i informasjonssammenheng (9). Undersøkelsen viste at radiografen informerte og etablerte kontakt med pasienten slik litteraturen beskriver at en samtale mellom helsearbeider og pasient bør foregå for å imøtekomme pasientens behov, og for å ivareta pasientens rett til informasjon og medvirkning i undersøkelsen, i henhold til pasientrettighetsloven (1,9).

I samsvar med Travelbees beskrivelse kan vi se at radiografen skapte et menneske til menneske forhold der pasientens behov ble ivaretatt (10). Radiografen etablerte og opprettholdt kontakt med pasienten under undersøkelsen.

Informasjonen var selve verktøyet som radiografen anvendte for å skape en relasjon i det korte møtet med pasienten.

Informasjon som en del av prosedyren

I undersøkelsen som er gjengitt i ”informasjon som formidles ”enveis” ser vi at denne radiografen gir en del informasjon og dermed imøtekommer pasientens behov kun delvis. Radiografen fortalte hva hun skulle gjøre like før hun utførte de ulike prosedyrene, men viste ikke interesse for pasientens opplevelse. Hun utførte forberedelsene i raskt tempo, på en automatisk måte, samtidig som hun gav beskjeder om hvordan pasienten skulle forholde seg slik at undersøkelsen kunne gjennomføres raskt og effektivt.

På denne måten etablerte ikke radiografen kontakt med pasienten, radiograf og pasient hadde ingen verbal kommunikasjon. Ved å relatere eksemplet til Skjerveheims beskrivelse, var pasient og radiograf i hver sin verden uten annet enn overfladisk kontakt (8). Eksemplet kan tyde på at radiografen forsøkte å møte pasientens behov for trygghet og kontakt, men anså dette som sekundært i forhold til å få gjennomført undersøkelsen raskt.

25

VITENSKAPELIG ARTIKKEL

Radiografen gav ordrer til pasienten og overså pasientens utrygghet. Samtidig som radiografen ba pasienten legge seg på bordet spurte hun om pasienten hadde satt inn tampong i forbindelse med tidligere undersøkelser. Dette kan tolkes som om radiografen ville bli fort ferdig med undersøkelsen, og i mindre grad vektla å opparbeide kontakt med pasienten før hun stilte intime spørsmål. Radiografen innledet ikke til en samtale, men fokuserte på det videre forløp i undersøkelsen (2). I løpet av undersøkelsen ble radiografen oppmerksom på pasientens kroppsspråk og oppfattet at pasienten var engstelig. Da spurte radiografen om pasienten hadde klaustrofobi. Pasientens kroppsspråk kunne tolkes som om hun ble tryggere i situasjonen da radiografen snakket med henne. Undersøkelsen viste at informasjonens hensikt ikke oppnås ved monolog fra radiografen, men ved at radiografen legger til rette for dialog, slik at det kan opprettes et tillitsforhold.

Radiografen viser at hun delvis møter noen av pasientens behov. Dette kan relateres til helsearbeiderne som Travelbee (10) beskriver som inkonsekvente ved at informasjonen som blir gitt synes å være tilfeldig fra undersøkelse til undersøkelse.

Empirien tyder på at radiografen i begynnelsen av undersøkelsen ikke så pasienten som et unikt individ, men som ”noe” som skal tilpasses undersøkelsen. Etter hvert ble radiografens oppmerksomhet vekket og hun gjorde et forsøk på å møte pasientens behov.

Informasjon som en nødvendighet

I de to siste observasjonene informerte radiografene om det nødvendigste for å få gjennomført undersøkelsen. De forklarte hvordan pasientene skulle ligge, at de kunne bli varme av kontrasten og at de ville forlate rommet for å starte bildetakingen. En av radiografene sa i tillegg at undersøkelsen ville gå fort. Begge radiografene ivaretok nødvendige sikkerhetsaspekt i forbindelse med kontrastsetting, og anmodet pasienten om å oppholde seg på venterommet i 15 minutter etter avsluttet undersøkelse. Utover dette, verken så eller sa de noe til pasientene, men hadde fokus på det tekniske, la inn veneflon og stilte inn apparaturen. I dybdeintervjuet snakket ikke radiografene om disse undersøkelsene. Det er derfor vanskelig å vite hva radiografene tenkte om egen fagutøvelse.

26

Om radiografene tolket pasientenes væremåte som om de ikke ønsket kontakt, er uvisst. Radiografene kan ha vært usikre og kviet seg for å etablere kontakt med pasientene (2,17). En annen mulighet er at radiografene betraktet informasjon og pasientkontakt som uønsket i den gitte situasjonen. Travelbee (10) beskriver at noen helsearbeidere har samvær med pasienten fordi de må. Uansett årsak førte det til at pasientene ikke ble informert om undersøkelsesprosedyrene, og at pasientene måtte spørre om informasjon.

Empirien tyder på at den sykes behov ble neglisjert og at undersøkelsen ble betraktet kun som en teknisk handling.

Radiografene tingliggjorde pasientene og gjorde det ”instrumentelle mistaket” som Skjervheim beskriver (8) ved å behandle teknikk og mennesker på omtrent samme måte. Radiografene kan oppfatte de syke som en kategori, det vil si som ”pasienter”, ikke som unike mennesker (10).

Dette samsvarer med Booth og Mannings funn om at det kun blir gitt nødvendig informasjon, mens radiografen ikke tar hensyn til pasientens behov (2). Når radiografene kun gir den nødvendigste informasjonen kan det også tyde på at de ikke har tilstrekkelig trygghet og innsikt i eget fag og eget ansvarsområde.

Helsearbeid er ikke et nøytralt moralsk anliggende, verdivalg er vevd inn i den daglige virksomhet der utøverne viser at pasientenes identitet og selvfølelse ivaretas. Radiografene kan være kompetent til å utføre undersøkelsene, men ikke inneha den kompetanse Egestad beskriver som nødvendig når undersøkelser utføres (18). Radiografen skal vise en helhetlig profesjonsutøvelse som innebærer å ha oppmerksomhet på pasient samtidig som tekniske handlinger utføres (18). Ut fra dette kan vi antyde at radiografene som kun gir ”nødvendig informasjon” innehar mangelfulle radiografifaglig kunnskap.

Spørsmålet som da følger er om noen radiografer hovedsakelig er opptatt av det tekniske og at interaksjonen med pasientene anses som uønsket eller som unødvendig.

sjon som en døråpner for å få kontakt med pasienten. Andre radiografer gir varierende grad av informasjon. Radiografene informerer da på en metodisk måte og oppnår overfladisk kontakt med pasienten og møter tidvis pasientens behov for informasjon. Observasjonene synes å vise at noen radiografer reduserer informasjonsmengden i stressende situasjoner.

Hovedfokus flyttes da til gjennomføring av undersøkelsen og det blir tilfeldig hvilken og hvordan informasjonen gis.

En tredje måte radiografer informerer på er kun å gi nødvendige informasjon til pasienten samtidig som de retter fokus mot de tekniske aspektene ved undersøkelsen. I disse tilfellene får ikke pasientene tilstrekkelig informasjon ut fra Pasientrettighetsloven og det etableres ikke kontakt mellom pasient og radiograf.

Radiografene er også ulike i hva de mener at det er viktig å informere pasientene om. De som vektlegger opprettelse av en relasjon med pasientene hevder at det er viktig å samtale med pasientene for å gi trygghet og dermed redusere angst og uro. Da anser radiografene pasientenes informasjonsbehov for å være stort og vektlegger individuelt tilpasset informasjon. Andre mener at pasientene ikke har behov for grundig informasjon. Disse radiografene stiller pasientene bekreftende spørsmål og det er tilfeldig hvilken informasjon som gis. Da betraktes pasienten som en kategori, som ”pasient” og ikke som et unikt menneske med et individuelt behov. Et påfallende spørsmål er derfor om de radiografene som kun informerer om det nødvendigste for å gjennomføre undersøkelsen har kunnskap om informasjonens hensikt og eget ansvar for profesjonell fagutøvelse. n

AVSLUTNING Denne studien viser at radiografer informerer på ulike måter. Noen radiografer informerer grundig, de overholder informasjonsplikten i henhold til Helsepersonelloven og bruker informaHold Pusten nr. 5 – 2010

Summary Introduction: The radiographer`s communication with the patient is crucial for the practice of diagnostic imaging.

Purpose฀of฀the฀study: To explore the radiographers` communication with patients undergoing computer-tomography (CT-exam).

Material฀and฀methodology: The empirical material is collected from observations of six radiographers` performance of CT-exams in 30 patients. In addition four out of the six radiographers had an in depth interview with the researcher (observer) subsequent to the CT-exams.

The study was performed at a public health hospital.

Findings: Some radiographers communicate detailed information and use this to get in contact with the patient. Other radiographers provide information with different level of details, sometimes as part of the procedure, without establishing contact with personal involvement.

A third group of radiographers want to do the examination as quickly as possible. They communicate with the patients only if necessary for carrying out the examination.

Conclusion: Radiographers provide information to patients dependent on what they consider to be the purpose of the information. Some radiographers use information to establish a relationship in which the patients will trust the radiographer, while other only communicate the information needed to carry out the examination. The study identifies a substantial need for consciousness about the radiographers` role and responsibility in their professional performance.

Keywords: Computer tomography, information, communication, radiographer

Kommentar til vitenskapelig artikkel Av Solveig Hofvind, vitenskapelig redaktør i Hold Pusten

Denne utgaven av HP inneholder den andre vitenskapelige artikkelen som trykkes i tidsskriftet. Artikkelen ”Radiografens kommunikasjon med pasienter som gjennomgår en CT-undersøkelse” er en kvalitativ studie, som setter fokus på utøvelse av radiografifaget i relasjon til pasienter. Med andre ord er tema midt i kjerneområdet for faget vårt. Artikkelen skiller seg på mange måter fra den første vitenskapelige artikkelen som ble trykket. Dette skyldes hovedsakelig metoden som er brukt for å utføre studien. Denne studien bruker observasjon og intervju som metode for innsamling av data.

Kvalitative studier er ofte mer ordrike enn kvantitative studier siden det teoretiske rammeverket blir beskrevet og drøftes i forhold til resultatene.

Jeg vurderer den aktuelle artikkel som en milepæl i norsk radiografi. Observerte hendelser fremstilles på en nøktern måte og leseren kan lett rives med i det som beskrives. Studien avslører stor variasjon i kvaliteten på arbeidet radiografene utfører. Et nærliggende spørsmål er dermed om denne variasjonen er tilfeldig eller representativ, og om radiografene som faggruppe er beviste denne forskjellen. Hvis det finnes bevissthet er mitt neste spørsmål hvem det er som ser det, og om det gjøres noe for å forhindre at slett radiograffaglig arbeid utføres.

Radiografene er sårbare som yrkesgruppe.

Observasjonene i studien er i all hovedsak rettet mot radiografenes adferd og måten han/hun kommuniserer med pasienten. De faglige aspektene knyttet til kommunikasjonen er mindre omtalt. Med andre ord er det satt fokus på mel-

Hold Pusten nr. 5 – 2010

lommenneskelige relasjoner, hvor radiografen er i en soleklar overlegen posisjon i forhold til pasienten. At noen radiografer utfører denne delen av arbeidet på en lite profesjonell måte bør derfor vekke oss. Vi må tørre å gå inn i en veilederrolle og evaluere hverandre. Vi må ta et felles ansvar for utøvelse av faget og hele tiden strebe etter å utføre arbeidet med høy grad av profesjonalitet og kompetanse,- samlebåndsprinsippet må fravikes både innenfor screening og diagnostiske undersøkelser. Radiografene må ta ansvar for utøvelse av eget fag og vi må stadig tilstrebe optimale løsninger. I diskusjonene om jobbglidning er vi raske til å kreve økt ansvar og nye arbeidsoppgaver. Med hvilken rett kan vi kreve?

Det er gøy, men krevende å lese manuskriptene som kommer inn til vurdering for publisering som vitenskapelig artikkel. Det er svært få som er sluppet igjennom nåløyet til nå. Å skrive artikler er en tidkrevende prosess. Norsk Radiografforbund skal nå, i samarbeid med Norsk Bioingeniørfaglig institutt i Nito, arrangere et kurs i vitenskapsmetode og forskningsteori (se http://www.radiograf.no/modules/module_123/ proxy.asp?C=98&I=953&D=2). Kurset er ment som en grunnleggende innføring i tema og vil kunne gi inspirasjon til å dokumentere egen aktivitet på en faglig og vitenskapelig korrekt måte. Vi ønsker velkommen på kurs og oppfordrer samtidig radiografer til å gå sammen og reflektere over hvordan vi kan fremme profesjonell utøvelse gjennom hele prosessen av det arbeidet vi utfører.

Litteraturliste 1. Sosial- og helsedepartementet: Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr 63, 2001.

2.Booth L and Manning D. Observations of radiographer communication: An explorary study using Transactional Analysis.

Radiography 2006;12:276-282.

3.Egestad H. Samfølelse mellom kreftpasienten og radiografen ved computertomografi undersøkelse. En studie basert på pasienterfaringer. Nordisk Tidsskrift for helseforskning. 2009;1:43-56.

4.Børretzen I, Lysdahl KB og Olerud HM. Radiologi i Noreg. Undersøkingsfrekvens per 2002, tidstrendar, geografisk variasjon og befolkningsdose. StrålevernRapport 2006:6. Østerås: Statens strålevern, Oslo.

5.Thornquist E. Klinikk kommunikasjon informasjon. Ad Notam Gyldendal, Oslo 1998.

6.Sosial- og helsedepartementet: Lov om helsepersonell av 2.juli 1999 nr 64, 2001.

7.Løgstrup K E. Den etiske fordring, Capppelens Forlag Oslo, 2000 8.Skjervheim H ”Deltakar og tilskodar”.

I: Skjervheim, H. Deltakar og tilskodar og andre essays, s. 71-87. Aschehoug, Oslo 1996.

9.Eide H og Eide T. Kommunikasjon i relasjoner. Samhandling, konfliktløsning, etikk.

2.utg, Gyldendal, Oslo 2007.

10.Travelbee J. Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Gyldendal, Oslo 2005.

11.Williams P L and Berry J E .What is competence? A new model for diagnostic radiographers: Part 1. Radiography, 1999;5:221-235.

12.Dalland 0. Metode og oppgaveskriving for studenter. Universitetsforlaget, Oslo 2007.

13.Thagaard T. Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode.

(2.utgave 2.opplag) Bergen. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS, Oslo 2006.

14.Fog J. Med samtalen som utgangspunkt.

Det kvalitative forskningsintervju. 2.reviderte utg. København. Akademisk forlag, 2004.

15.Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Ad Notam Gyldendal, Oslo 1997.

16.Haavind H. På jakt etter kjønnede betydninger. I: Kjønn og fortolkede metode, metodiske muligheter i kvalitativ forskning, Gyldendal, Oslo 2000.

17.Murray N, Stanton M. Communication and counselling oncology patients- are diagnostic radiographers adequately supported in the role. Radiography 1998;4:173-82.

18.Egestad H. Kunnskap i radiografipraksis. Nordisk Tidsskrift for helseforskning 2008;1:32-48.

27

FORSKNING OG FAGUTVIKLING

Førstelektorer HELEN EGESTAD1 OG BERGLIOT STRØM2 1

Radiograf og førstelektor, Universitet i Tromsø, Institutt for helse- og omsorgsfag, Tromsø 2 Radiograf og høgskolelektor høgskolen i Bergen, Institutt for radiografi.

Radiografifaglig Forskningsforum (RadForum) har som mål å styrke radiografifagets vitenskaplige grunnlag og bidra til forskning og fagutvikling. Det kan blant annet gjøres ved å synliggjøre forskningsarbeid utført av radiografer i Norge. Å forske og beskrive kunnskap innen radiografi er viktig for å utvikle fagfeltet. I denne artikkelen vil Norges fire radiografer med førstelektor kompetanse og deres arbeider bli presentert.

Førstelektorer:

Stillingen fra lektor (lærer med hovedfag eller mastergrad på høgskolen) til førstelektor oppnås etter søknad om opprykk.

Omfattende erfaring fra forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot aktuelt profesjons- og yrkesfelt er nødvendig. I tillegg vektlegges pedagogisk utviklingsarbeid.

Kompetansen vurderes av en nedsatt gruppe med fagpersoner.

Ween B, Kristoffersen DT, Hamilton G and Olsen D R: Image quality preferences among radiographers and radiologists. A conjoint analysis, Radiography Vol 11:3, p:191-197, 2005 Anders Widmark, førstelektor i 2008:

Anders er seniorrådgiver ved Statens strålevern, seksjon for dosimetri og medisinsk strålebruk. I tillegg har han 20% stilling som førstelektor ved Høgskolen i Gjøvik, avdeling for Helsefag. Anders deltar i nordiske, europeiske og internasjonale samarbeidsgrupper innen strålevern og representerer det Europeiske Radiografforbundet (EFRS) i et EU finansiert prosjekt (www.eman-network. eu). Han mottok MEADOX prisen 2001 for beste vitenskaplige bidrag ved Norsk Karkirurgisk Forenings høstmøte.

Publikasjoner per mai 2010:

Borgny Ween, førstelektor i 2000:

Borgny er doktorgrads-stipendiat ved Oslo Universitetssykehus, Institutt for kreftforskning og Bilde- og intervensjonsklinikken. Hennes prosjekt har tittelen ”Bildekvalitet i digital thorax-radiografi”. Borgny er opptatt av utdanning, mentorvirksomhet og fagutvikling, samt internasjonalt samarbeid knyttet til strålevern, ressursbruk og bildekvalitet.

Publikasjoner per mai 2010:

Gudjònsdòttir J, Ween B, Olsen DR: Optimal use of AEC in CT: a literature review. Radiol Technol. 2010 MarApr;81(4):309-17.

Bhatt CR, Sharan K, NinanJ, Sathian B, Ween B, Olsen DR: Cancer treatment by radiotherapy in Western Nepal: a hospital-based study. Asian Pacific journal of cancer prevention. 2009 Apr-Jun; 10 (2):205-8.

Hardy M, Legg J, Smith T, Ween B, Williams I and Motto J: The concept of advanced radiographic practice: An international perspective, Radiography, Vol 14:p:e15-e19, 2008 28

1. Stranden E, Widmark, A, Sekse T. Assessing doses to interventional radiologists from one personal dosimeter worn over the protective apron. Acta Radiologica 49 (2008): 415-18.

2. Stranden E, Sekse T, Widmark, A. Indicators for the finger doses in interventional radiology. Radiation Protection Dosimetry (2007) 124: 164-66.

3. Sæther HK, Davidsen TM, Widmark A, Wøhni T. Measurements of finger doses in X-ray guided surgery, Nuclear Medicine and Research. Radiation Protection Dosimetry (2005) Vol. 113, No. 4.

4. Bjørklund EG, Widmark A, Gjølberg T, Bay D, Jørgensen JJ and Staxrud LE. Doses to patients and staff from endovascular treatment of abdominal aortic aneurysms – preliminary results. Proceedings from International Conference on the Radiological Protection of Patients in Diagnostic and Interventional Radiology, Nuclear Medicine and Radiotherapy.

International Atomic Energy Agency (IAEA).Malaga-Spania, 26.-30. Mars 2001.

5. Widmark A, Fosmark H, Einarsson G, Gundtoft P, Hjardemaal O, Leitz O, Pukkila O. Guidance levels in the Nordic countries: A preliminary report for selected interventional procedures. Radiation Protection Dosimetry Vol. 94, Nos 1-2, pp. 133-135 (2001).

6. Widmark A, Olsen JB, Fosmark H. Strålingsrisiko ved intervensjonsradiologi.

Tidskrift for Norsk Legeforening, nr. 29, 1998;118: 4543-5.

7. Olsen JB, Skretting A, Widmark A. Assessment of image quality and total performance in Norwegian mammography laboratories: Findings in a national survey based on different phantoms and ROC methodology. Acta Radiologica 39 (1998): 507-13.

8. Olerud HM, Olsen JB, Widmark A, Fosmark H. A Norwegian survey of image quality, doses and film processing in mammography, with reference to two technical phantoms. Radiation Protection Dosimetry Vol. 67, No. 3, 190-210 (1996).

9. Widmark A, Hellesnes J. Acute radiation injury after percutaneous transluminal coronary angioplasty (PTCA): A case report. In: Proceedings from joint WHO/Institute of Radiation Hygiene workshop on efficacy and radiation safety in interventional radiology. MunicNeuherberg, Germany, October 9-13, 1995. Bundesamt für Strahlenschutz.

Institut für Strahlenhygiene (ISH).

10. Fosmark H, Olerud HM, Widmark A, Sager EM. A Norwegian survey in mammography. Radiation Protection Dosimetry Vol. 49, Nos 1/3. pp. 207-208 (1993).

Lærebøker 11. Widmark A. Kvalitetskontroll i mammografi. I: Ween B. red.

Universitetsforlaget, Oslo 1993.

Bjørg Hafslund, førstelektor i 2009:

Bjørg er førstelektor ved Institutt for radiografi, Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Bergen. Hun har faglig ansvar for videreutdanning i mammografi, er prosjektleder for et samarbeidsprosjekt med Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus (forbeHold Pusten nr. 5 – 2010

DOKTORGRADSPROSJEKTER

Bivirkninger og helserelatert livskvalitet etter strålebehandling av brystkreft RANDI JOHANSEN REIDUNSDATTER, Radiograf, Radiografutdanningen, Avdeling for Teknologi,

dringsprosjekt av studentenes praksis) og deltar som utdanningens representant i et nordisk samarbeidsprosjekt (kunnskapsbasert radiografi i utdanning og i det kliniske fagfeltet). Bjørg jobber også med eget prosjekt om mammografiscreening og livskvalitet.

Publikasjoner:

Hafslund,B. : Mammography and experience of pain and anxiety. Radiography, Vol 6:4, P: 269-272, 2000 Hafslund B, Clare J, Graverholt B and Nortvedt MW: Evidence-based radiography, Radiography, Vol 14:4,P: 343348, 2008 Hafslund B and Nortvedt M W: Mammography screening from the perspective of quality of life: a review of the literature, Scandinavian Journal of Caring Sciences, vol 23:3, p:539-548, 2009 Helen Egestad, førstelektor i 2009:

Helen er førstelektor ved Universitetet i Tromsø, Institutt for helse- og omsorgsfag, radiografutdanningen. Hun er prosjektleder i studien: Betydningen av tilrettelagt oppfølging for øre-nese-hals kreftpasienter som får strålebehandling med tanke på bivirkninger og livskvalitet.

I tillegg er hun institusjonsansvarlig for skikkethet ved Universitetet i Tromsø.

Helen har kvalitative forskningsmetoder som en av sine spesialfelt.

Publikasjoner:

Egestad H: Samfølelse mellom kreftpasienten og radiografen ved computertomografi undersøkelde. En studie basert på pasienterfaringer, Nordisk Tidsskrift for helseforskning. 1: 43-56, 2009 Egestad H: How is radiography performed? Journal of Clinical Radiography and Radiotheraphy, Vol 3, p: 12-19, 2009 Egestad H: Kunnskap i radiografipraksis, Nordisk Tidsskrift for helseforskning.1:32-48, 2008 Egestad H: Characteristics of good practice- how to be a good radiographer, Radiographer,2:12-16, 2008. n

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Høgskolen i Sør-Trøndelag

Doktorgradsprosjektet er del av en større klinisk studie og er et samarbeid mellom Stråleterapiavdelingen, St.Olavs Hospital HF og Radiografutdanningen, AMMT, Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen hos kvinner, og utgjør omlag 27 % av alle krefttilfeller hos kvinner i de Nordiske land. Primærbehandling av brystkreftpasienter er kirurgi, oftest etterfulgt av en eller flere tilleggsbehandlinger behandlinger som strålebehandling, kjemoterapi, hormon- og antistoffer.

Strålebehandling kan betraktes nærmest som standardbehandling for alle pasienter som opereres med brystbevarende kirurgi.

Strålebehandlingen kan som kjent gi både akutte og sene bivirkninger. Det er kjent at bivirkninger påvirker opplevd helse og livskvalitet. Tidlig diagnose og bedre behandling gjør at et økende antall kvinner lever i dag med sin diagnose og evt. bivirkninger etter behandling.

Nytteverdi av postoperativ strålebehandling er vurdert ut fra risiko for tilbakefall og overlevelse. For pasienter med lav og middels risikoprofil er nytteverdien av strålebehandling ennå uklar. En systematisk kartlegging av bivirkninger og livskvalitet er dermed spesielt viktig for denne gruppen.

Innenfor strålebehandling utvikles og delvis implementeres stadig nye teknikker med det formål å optimalisere og tilpasse behandlingen mer til den enkelte. Det forventes at omfanget av bivirkningene vil reduseres ved bruk av nyere stråleteknikker, men det finnes begrensede oppfølgingsdata relatert til bivirkninger og livskvalitet etter dagens strålebehandling.

Formålet er å kartlegge helserelatert livskvalitet og bivirkninger etter strålebehandling og studere sammenhenger mellom disse og egenskaper ved den gitte behandling. Med dette ønsker vi å identifisere mulige risikogrupper som krever annen oppfølging framover. Videre vil denne informasjonen gi nyttig bidrag til vurdering av strålebehandlingens totale kvalitet.

Designet er en prospektiv longitudinell studie. Utvalget består av 248 pasienter (fortløpende) som fikk post-operativ strålebehandling av bryst / brystvegg / operasjonsområde / regionale lymfeknuter ved kreftavdelingen på St.Olavs hospital i perioden februar 2007 – oktober 2009.

Eksklusjonskriterier var metastatisk sykdom.

Pasientene ble innkalt til poliklinisk kontroll før og etter strålebehandling samt etter 3, 6 og 12 måneder på kreftavdelingens poliklinikk med forhåndsbestilte undersøkelser av hjerte og lunger.

Evt. bivirkninger relatert til arm, hud, hjerte, lunger og generell status ble registret av kontrollerende lege i henhold til et standard scoringssystem ”Common Teminology Criteria for Adverse Events” (CTCAE v.3.0). Kliniske og sosiodemografiske bakgrunnsdata i tillegg til volumdoser til definerte risikoorgan som hjerte, lunger, arm/skulderledd, spinalkanal og thyroidea ble registrert i en database utviklet for prosjektet.

Ved samtlige kontroller ble det innsamlet helserelatert livskvalitet (HRLK) -data vha det kreft-spesifikke spørreskjemaet EORTC QLQ-C30 med den diagnosespesifikke modulen EORTC QLQBR23. Førstnevnte er designet for å måle de generelle aspektene ved HRLK hos kreftpasienter og består av 5 funksjonsskalaer, ni symptomer samt en skala om global helse / livskvalitet. QOQ-BR23 måler funksjoner og symptomer som gjelder spesielt for kvinner med brystkreft.

Datainnsamlingen ble ferdigstilt ved årsskiftet 2009-2010 og første artikkel er under produksjon. Preliminære resultater har vært publisert på ESTRO i 2008, på helsepsykologi-konferanse (EHPS) i 2009 og skal publiseres på kommende ESTRO i 2010. Doktorgradsarbeidet planlegges ferdigstilt i løpet av 2011. n

29

DOKTORGRADSPROSJEKTER

Bruk av DynaCT i forbindelse med endovaskulær behandling av abdominale aortaaneurysmer KARI RAVN EIDE, Radiograf, Radiografutdanningen, Avdeling for Teknologi, Høgskolen i Sør-Trøndelag

Prosjektet er knyttet til ”Framtidens Operasjonsrom” (FOR) ved St. Olavs Hospital, og endovaskulær behandling av abdominale aortaaneurysmer (AAA).

Sykdommen antas å ramme mellom 5 og 10% av menn over 65 år, forekomsten øker med alderen og er omtrent tre ganger så høy for menn som for kvinner. Den alvorligste komplikasjonen er ruptur som har en dødelighet på ca 80 % for de som når fram til sykehuset. Det finnes to alternative behandlingsformer for AAA, åpen operasjon eller endovaskulær behandling (EVAR) som er det mest skånsomme alternativet for å hindre ruptur. En del pasienter er uegnet for åpen operasjon pga høy alder eller kompliserende tilleggssykdommer, for disse er EVAR det eneste behandlingsalternativet.

Sikkerheten ved EVAR avhenger blant annet av tilgang på radiologiske bilder som gir nøyaktig visualisering av arterier og bløtdeler.

Dagens ”gullstandard” for å stadfeste diagnosen, utelukke annen patologi og planlegge behandling er CT-angio.

Angiografisk CT, cone-beam CT, C-arm

CT eller den produsentspesifikke betegnelsen ”DynaCT” (Siemens Axiom Artis dTA) er synonymer for en type teknologi der man ved hjelp av å rotere en C-arm rundt pasienten, kan framstille CT- lignende bilder. Man kan dermed få framstilt lavkontraststrukturer mens pasienten ligger på selve behandlingsbordet for intervensjoner eller operasjoner. Raske rekonstruksjoner av to – og tredimensjonale ”CT bilder” på operasjonsstuen før-, under og etter behandlingen åpner muligheter for et mer effektivt behandlingsforløp der diagnostikk, behandling og kontroll kan skje uten å forflytte pasienten. DynaCT kan visualisere kontrastforskjeller på 10 houndsfields enheter (HU) og detaljer på 10 mm. Målet med forskningen var å teste ut om DynaCT – bilder gir tilstrekkelig informasjon i forbindelse med EVAR. Datamaterialet består av bildedata og kliniske data fra 40 pasienter som har gjennomgått EVAR, det er foretatt 20 DynaCT undersøkelser hhv før og etter EVAR. Bildedata er deretter sammenlignet med tilsvarende MDCT- bilder fra de samme

pasientene. To erfarne radiologer har vurdert bildene på to forskjellige måter: For det første har man gitt skåre for grad av visualisering av ni anatomiske områder, og for det andre er det målt fem aneurysmerelaterte avstander. Alle områder og avstander er valgt ut fra radiologiske vurderingskriterier i forbindelse med behandlingen. Til slutt er det foretatt en statistisk sammenligning mellom de to settene med bildedata.

Etter analyse av første del av bildedata, har man ikke kunnet påvise signifikante forskjeller i avstandsmålingene foretatt på hhv DynaCT og MDCT bilder etter innsetting av stentgraft. Når det gjelder visualisering av anatomiske områder, var MDCT bilder likevel bedre. Resultatene så langt er lovende og DynaCT bildene har vist seg å gi et verdifullt supplement til standard angiografibilder. De aller fleste bildene lå innenfor det som var satt som grense for hva som var diagnostisk anvendbart nivå på bildene.

PhD arbeidet skal etter planen være ferdigstilt i løpet av 2010. n

«Aortic Aneurysm Network»:

Prosesstøtte i IT systemer for behandlingsforløp som krysser sykehusgrenser og nivåer BERIT BRATTHEIM, Radiograf, Radiografutdanningen, Avdeling for Teknologi, Høgskolen i Sør-Trøndelag

PhD prosjektet inngår i NTNU’s PhD program for Medisinsk teknologi og er tilknyttet ”Framtidens Operasjonsrom” (FOR), ved St. Olavs Hospital og Norsk Senter for Elektronisk Pasientjournal (NSEP), NTNU. I 2010 støttes oppfølging og behandling av pasienter i spesialisthelsetjenesten av en rekke helseinformasjonssystemer. For eksempel har de fleste norske helseforetak tatt i bruk elektronisk pasientjournal, EPJ, likeså er IT systemene PACS og RIS implementert ved foretakenes bildediagnostiske avdelinger. Imidlertid utfordres dagens helseinformasjons¬systemer av den raske utviklinga innen medisinsk teknologi. Nye utrednings- og behandlingsmetoder medfører stadig mer spesialiserte helsetjenester, en økende grad av spesialisering blant helsepersonell i tillegg til mer uoversiktlige pasientforløp som har behov for informasjonsdeling på

30

tvers av foretak. Denne utviklingen forsterker behovet for IT systemer som kan støtte helsepersonells arbeidsprosesser for å oppnå godt koordinerte behandlingsforløp.

Forskningsområdet for dette PhD arbeidet er arbeidsflyt og samarbeid på tvers av institusjoner. Formålet er å identifisere og belyse behov for forløp- og prosesstøtte fra IT systemer ved innføring av ny behandlingsmetode, spesielt når denne fordrer samhandling, koordinering og informasjonsutveksling på tvers av institusjonsgrenser og nivåer. Hovedstudien anvender en etnografisk tilnærming med bruk av kvalitative forskningsmetoder.

Datamaterialet hentes fra to ulike enheter ved tre helseforetak.

PhD arbeidet benytter oppfølging og behandling av pasienter med abdominalt aorta aneurisme (AAA) som case for å illustrere prosjektets forskningsspørsmål. Utgangspunktet

er at a) Endovaskulær behandling, EVAR, av AAA pasienter er fortsatt en metode i utvikling, b) EVAR utføres i hovedsak ved universitetsklinikker, noe som medfører et behov for samarbeid og kommunikasjon mellom ulike profesjoner og helseforetak.

En annen del av PhD arbeidet omfatter utvikling og utprøvning av diverse funksjonalitet for IT støttet samarbeid, f.eks ved å utvide arbeidsflytfunksjonen i et eksisterende PACS system. Her benyttes desentralisert, postoperativ oppfølging av EVAR pasienter som case.

Det tredje og siste delprosjektet er ennå i støpeskjeen og vil belyse prosessdata/evaluere helsetjenester knyttet til forekomst av ruptur av abdominalt aorta aneurisme. Hele PhD prosjektet planlegges ferdigstilt i løpet av våren 2011. n

Hold Pusten nr. 5 – 2010

Forbruk av radiologiske undersøkelser – empiriske studier og normative betraktninger KRISTIN BAKKE LYSDAL, Radiograf og høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, radiografutdanningen

Høgskolelektor Kristin Bakke Lysdahl er i sluttfasen arbeidet med doktorgradsprosjekt om forbruk av radiologisk undersøkelser.

Avhandlingen består av fire (publiserte) empirisk artikler som beskriver ulike sider av forbruket av radiologiske undersøkelser.

To artikler bygger på aktivitetsdata fra alle radiologiske enheter i Norge, innhentet i regi av Statens strålevern. Resultatene viser betydelig økning i bruk av MR og CT undersøkelser.

Det er også bruken av disse undersøkelsene som varierer mest geografisk, med tilgjengelighet som en plausibel forklaring.

En survey blant norske radiologer (grunnlaget for de to siste artiklene) gir supplerende informasjon om hvilke faktorer som bidrar til økt bruk av undersøkelser. Vesentlige faktorer

er knyttet til ’tilbud og etterspørsel’ som økte muligheter ved ny teknologi, tilgjengelighet, og ”påtrykk” fra pasienter og henvisere. Videre er det kartlagt hvilke faktorer radiologene mener gir opphav til unødvendige undersøkelser i egen praksis, og hvordan de selv handler ved uklare/ uegnede henvisninger. Mangelfulle opplysninger i henvisning synes å være relativt vanlig problem, og den vanligste handlingen hos radiologer er å avklare den kliniske spørsmålsstillingen med henviser.

Radiologer vektlegger pasientsikkerhetsaspekter (inklusiv strålevern) som begrunnelser for å forhindre ’unyttige’ undersøkelser. Blant forhold som gjør at tvilsomt nyttige undersøkelser utføres finner vi vanskelig tilgjengelig

henvisende lege og at undersøkelsen er utført før radiologen har sett henvisningen.

Sentrale normative utfordringer er knyttet til spørsmål om strålevern (velgjørenhetsprinsippet), fordelingsrettferdig (prioriteringer), kvalitet (plikten til kunnskapsbasert praksis), pasienter eller konsumenter (pasientautonomi) og ikke minst spørsmål om nytte. Derfor vil sammenskrivning av avhandlingen inneholde en drøfting av vekst i forbruket av radiologiske undersøkelser i et utilitaristisk perspektiv, med følgende hovedspørsmål: ’Hvordan er forholdet mellom økt forbruk og nytteverdi av tjenesten? og ’Hva er den forventede nytte av ulike normer og tiltak for kontrollere forbruket?’ n

Aktuell forskning:

Spiller kunnskap og hensyn til stråledose noen rolle når det gjelder rekvisisjonspraksis?

LARS BORGEN, Radiolog og overlege ved Sykehuset Buskerud/Høgskolen i Buskerud, radiografutdanningen

Borgen er tilknyttet Høgskolen i Buskerud og radiografutdannelsen i en 20 % lektor bistilling. Ved siden av undervisning av radiografstudenter og medveiledning for radiografer i videreutdanning, arbeider han med et doktorgradsarbeid,”Stråledoser i medisinsk bildediagnostikk. Utvikling, strålekunnskap og dosereduserende tiltak.” Borgen startet sitt arbeid i 2008, og forventet ferdigstillelse er 2011. I et av delprosjektene har han ved en spørreundersøkelse blant rekvirenter undersøkt hvorvidt strålehensyn og kunnskap har betydning for berettigelse og rekvisisjonspraksis.

Arbeidet har vært presentert på ECR og er akseptert for publikasjon.

Et spørreskjema ble delt ut til klinikere i primærhelsetjenesten og i sykehus. Skjema omhandlet temaer som strålekunnskap, retningslinjer for bruk av bildediagnostikk, henvisningspraksis samt prioriteringer ved henvisning til bildediagnostikk. Klinikerne fremviste manglende strålekunnskap, og retningslinjer for bruk av røntgenundersøkelser var lite kjent og ble i liten grad benyttet. Manglende strålekunnskap syntes ikke å bli kompensert av bruk av retningslinjer, men klinikere som prioriterte stråledose til pasient, benyttet seg i større grad av retningslinjer og henviste færre pasienter til undersøkelser som svært lite sannsynlig ville medføre konsekvens for behandlingen.

Konklusjonen på arbeidet er at klinikeres berettigelsesvurderinger ved henvisning til bildediagnostikk kan være mangelfull. Vektlegging av stråledose kan synes å kunne begrense andelen henvisninger på svak indikasjon. Disse funnene indikerer at kanskje strålekunnskap generelt og bevissthet rundt berettigelsesprinsippet burde vektlegges i høyere grad blant rekvirenter.

Forfattere av artikkelen er Lars Borgen, Erling Stranden, og Ansgar Espeland. n

Hold Pusten nr. 5 – 2010

SONOGRAF/ RADIOGRAF Majorstuaklinikken søker sonograf/radiograf til Oslo og Tromsø.

2D/3D ultralyd diagnostikk i svangerskapet.

Vi har markedets beste og mest moderne utstyr, trivelige lokaler, og vi tilbyr opplæring og gode betingelser.

Henvendelse til James Ekgren, tlf: 41 48 41 25 pr mail: jimekgren@gmail.no

Gynekologi · Almennpraksis Slemdalsveien 1 · 0369 Oslo

www.majorstuaklinikken.no 31

KURS OG KONGRESSER

Vitenskapelig publisering og vitenskapsteori Innhold:

Vitenskapsteori: Hva er vitenskap - og hva skiller det fra andre sosiale aktiviteter?

Lover og retningslinjer: Søknadsprosedyrer og godkjenning av prosjekter. Kvantitative forskningsmetoder: Epidemiologi og forsøksdesign. Kliniske studier . Kvantitative forskningsmetoder: Eksperimentelle studier inkludert metodesammenligninger. Litteraturstudier og oversiktsartikler. ”Avslutt ikke konserten med ditt svakeste nummer!” Om skriving av vitenskapelige artikler. Statistikk og statistiske metoder i forskningssammenheng: Bruk av ”statistisk poliklinikk”. Kvalitative forskningsmetoder.

Vitenskapelig artikkelskriving: Retningslinjer for vitenskapelige artikler. Gjennomgang av eksempler

Målgrupper: Alle med behov for mer kunnskap om vitenskapelig publisering og vitenskapsteori.

Kursform:

To dagers fagkurs med forelesninger.

Fagkomité:

Kirsti Berg, fagredaktør, Bioingeniøren og postdoktor, NTNU Solveig Hofvind, vitenskapelig redaktør, Hold Pusten og forsker, Kreftregisteret Hanne Scholz, postdoktor, OUS Rikshospitalet Bergliot Strøm, høgskolelektor, Institutt for radiografi, Høgskolen i Bergen

Tid:

27. – 28. september 2010

Sted:

Oslo sentrum

NB:฀Påmelding฀til฀vitenskapskurset฀skjer฀i฀år฀via฀www.nito.no,฀og฀ikke฀Norsk฀Radiografforbund!

32

Hold Pusten nr. 1 – 2007

God฀sommer!

Velkommen฀ til฀høstens฀fagkurs:

Norsk Radiografforbund 2010:

22.09 – 23.09 27.09 – 28.09 13.10 – 15.10 03.11 – 04.11 10.11 – 12.11

Lederdagene og Høstkonferansen 2010 Vitenskapsteori og forskningsmetode Skjelett, undersøkelsesmetodikk og diagnostikk Strålevern, metode og fremdrift Datoen er nå lagt inntil strålevernets årlige samling, 2. november!

MR, undersøkelsesmetodikk og diagnostikk

For mer informasjon, se KURS på vår internettside: www.radiograf.no Dersom et kurs er fullt blir NRFs medlemmer prioritert!

Påmelding: – Gå inn på hjemmesiden vår: www.radiograf.no.

– Velg: KURS på menylinjen.

– Klikk: påmeldingssymbolet til høyre for det kurset du ønsker å melde deg på, og følg instruksjonene.

Du kan også ta kontakt på telefon: 23 10 04 78

Internasjonalt 2010:

22.08 – 25.08 09.09 – 12.09 12.09 – 16.09 15.10 – 16.10 28.11 – 03.12

EUROSON, København ISSRT World Congress, Australia ESTRO, Barcelona ICCA, Frankfurt RSNA, Chicago

For mer informasjon, se KURS -> KONGRESSER på vår internettside: www.radiograf.no

Hold Pusten nr. 1 – 2007

33

NRF Norsk Radiografforbund (Stiftet 1973) Rådhusgt. 4A, 0151 Oslo

HOLD PUSTEN Rådhusgt. 4A, 0151 Oslo Tlf: 23 10 04 70 Faks: 23 10 04 80

Tlf: 23 10 04 70 Faks: 23 10 04 80 e-post: nrf@radiograf.no www.radiograf.no

www.radiograf.no

Ansvarlig฀utgiver: Norsk Radiografforbund Rådhusgt. 4A 0151 Oslo Tlf.: 23 10 04 70 Faks: 23 10 04 80 e-post: nrf@radiograf.no www.radiograf.no Redaktør: Ola Jacob Amundsen Amundsen Informasjon AS Postboks 346 1601 Fredrikstad Tlf: 69 30 88 30 Mobil: 40 87 82 00 e-post: firmapost@ amundsen-informasjon.no Redaksjonsgrupper: Sentralstyret har oppnevnt følgende medlemmer til Redaksjonsgruppen฀฀ for฀organisasjon,฀lønn/ tariff:฀ Britt Helen Bøhler, Morten Eriksen og Kathinka Kronberg

Redaksjonsgruppen฀for฀ radiografi: Viggo Kristensen, Håkon Hjemly, Gunvor Robertsen, Knut Nordlid, Metta Hauge, Reidun Silkoset, Elisabeth Lie Pedersen og Ingunn Aabel Redaksjonsgruppen฀for฀ stråleterapi: Eric Sundqvist og Martin Wilhelmsen Annonseansvarlig฀ profilannonser: Rune Wold Mob: 93 03 59 10 e-post: rune@addmedia.no For฀stillings-฀og฀kunn-฀ gjørings฀annonser: Anne Lise Fængsrud Mob: 99 64 85 46 e-post: anne-lise@addmedia.no Layout: Lovborn Design Tlf: 977 97 237

Forbundsleder: Anna฀Pettersen Tlf:฀23฀10฀04฀77 Mobil:฀91฀60฀88฀76 annapett@radiograf.no

Vitenskapelig redaktør Solveig฀Hofvind solveig@radiograf.no

Generalsekretær: Gry฀Haugnes Tlf:฀23฀10฀04฀75 Mobil:฀41฀50฀33฀79 gry@radiograf.no

Fagsjef:

Fagutviklingsleder: Hans฀Flaata Tlf:฀23฀10฀04฀78 Mobil:฀40฀85฀74฀76 hans@radiograf.no

Kontor- og forsikringskonsulent: Ellinor฀D.฀Gunnerud Tlf:฀23฀10฀04฀71 ellinor@radiograf.no

Trykk: Bryne Stavanger

Håkon฀Hjemly Tlf:฀23฀10฀04฀74 Mobil:฀90฀12฀33฀46 hakon@radiograf.no Informasjonsleder: Elisabeth฀Norridge Tlf:฀23฀10฀04฀72 elisabeth@radiograf.no

Administrasjons- og regnskapsmedarbeider: Faheem฀Ashraf Tlf:฀23฀10฀04฀76 faheem@radiograf.no Forhandlingsleder: Morten฀Eriksen Tlf:฀23฀10฀04฀73 Mobil:฀99฀50฀81฀43 morten@radiograf.no

Utgivelsesplan 2010

Abonnementspris: kr 550,- pr. år (9 utgaver)

Materiellfrist

Utgivelse

6

13.08

31.08

7

17.09

29.09

8

15.10

04.11

9

19.11

10.12

ISSN 0332-9410

34

Hold Pusten nr. 2 – 2006

Den optimale løsningen for preparatrøntgen

Faxitron er et brukervennlig, lettplassert og kostnadseffektivt preparatrøntgenskap. Produktet er den optimale løsningen, da den gir høyoppløselige bilder (opptil 60 lp) og opp til 6 ganger geometrisk forstørrelse. Faxitron er DICOM kompatibelt, og finnes i et antall ulike modeller. Ta kontakt med en av våre selgere for å få mere informasjon: Hubert Björck +46 705 557 699 hubert.bjorck@initios.com Erik Norli +47 99 227 645 erik.norli@initios.com www.initios.com

RETURADRESSE: Norsk Radiografforbund Rådhusgt. 4, oppg. A 0151 OSLO

B-Economique

Makrosyklisk stabilitet

L.NO.02.2010.0020

Bayer AS Bayer Schering Pharma Postboks 14 N-0212 Oslo +47 24 11 18 00 www.bayerscheringpharma.no Gadovist «Bayer Schering Pharma AG» Kontrastmiddel. ATC-nr.: V08C A09 INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass og ferdigfylt sprøyte/sylinderampulle 1 mmol/ml: 1 ml inneh.: Gadobutrol 604,72 mg (1 mmol) tilsv. gadolinium 157,2 mg, kalsiumnatriumbutrol, trometamol, saltsyre og vann til injeksjonsvæsker. Ved 37°C er osmolaliteten 1603 mosmol/kg H2O og viskositeten 4,96 m Pa × s. Indikasjoner: Kun til bruk ved diagnostiske formål. Indisert til voksne, ungdom og barn ≥7 år ved: Kontrastforsterking ved kranial og spinal magnetisk resonanstomo¬grafi (MR). Kontrastforsterking ved MR-undersøkelse av lever eller nyrer ved sterk mistanke om eller funn av fokale lesjoner mht. klassifisering som benigne eller ma¬ligne. Kontrastforsterking ved magnetisk resonansangiografi (CE-MRA). Dosering: Skal bare gis av leger med erfaring i kliniske MR-prosedyrer. Gis som i.v. bolusinjeksjon. Pasienten bør observeres i minst 30 minutter etter injeksjon. CNS-indikasjoner: Anbefalt dose for voksne er 0,1 mmol/kg kroppsvekt. Dette til¬svarer 0,1 ml/kg kroppsvekt av oppløsning med konsentrasjon 1 M. Hvis det frem¬deles foreligger sterk klinisk mistanke om en lesjon på tross av en normal MR-un¬dersøkelse, eller mer nøyaktig informasjon kan påvirke behandlingen, kan det gis ytterligere en injeksjon med inntil 0,2 mmol/kg kroppsvekt innen 30 minutter etter 1. injeksjon. Kontrastforsterking ved MR-undersøkelse av lever og nyrer: Anbefalt dose for voksne er 0,1 mmol/kg kroppsvekt. Dette tilsvarer 0,1 mg/kg kroppsvekt av oppløsning med konsentrasjon 1 M. CE-MRA: Bildeopptak av 1 bildefelt (FOV): 7,5 ml ved kroppsvekt <75 kg; 10 ml ved kroppsvekt f75 kg (tilsv. 0,1-0,15 mmol/kg kroppsvekt). Bildeopptak av >1 bildefelt (FOV): 15 ml ved kroppsvekt <75 kg; 20 ml ved kroppsvekt f75 kg (tilsv. 0,2-0,3 mmol/kg kroppsvekt). Barn ≥7 år og ungdom: Anbefalt dose er 0,1 mmol/kg kroppsvekt (tilsv. 0,1 ml/kg kroppsvekt) for alle indikasjoner. Anbefales ikke til barn <7 år pga. utilstrekkelige data vedrørende eliminasjon av gadobutrol i aldersgruppen 2-6 år. Anbefales ikke til barn <2 år pga. utilstrekkelige sikkerhets- og effektdata. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Bør ikke brukes hos pasienter med ikke-korrigert hypokale¬mi. Da kun begrenset data er tilgjengelig pr. i dag, bør preparatet bare administreres til pasienter med alvorlig kardiovaskulær sykdom etter nøye risiko/nytte-vurdering. Bør brukes med forsiktighet ved kjent, medfødt QT-forlengelse eller med medfødt QT-forlengelse i familiens anamnese, kjente tidligere arytmier etter bruk av lege¬midler som forlenger kardial repolarisering og hos pasienter som behandles med le¬gemidler som er kjent for å forlenge kardial repolarisering, f.eks. klasse III antiaryt¬mika (f.eks. amiodaron, sotalol).

Studier indikerer at preparatet potensielt kan blok¬kere kaliumkanaler i hjertet samt ha en effekt på kardial repolarisering når det gis i doser som er 3-8 ganger høyere enn normale pasientdoser. Muligheten for at prepa¬ratet kan forårsake «torsades de pointes» hos enkelte pasienter kan derfor ikke ute¬lukkes. Fordi eliminasjonen av kontrastmidler er forsinket hos pasienter med alvor¬lig svekket nyrefunksjon, må fordelene vurderes svært nøye mot risikoene i slike til¬feller. Alle pasienter, spesielt eldre >65 år, bør undersøkes for nedsatt nyrefunksjon ved gjennomgang av anamnese og/eller laboratorietester. Det foreligger ikke til¬strekkelige data til å utelukke en mulig nyretoksisitet eller ytterligere forverring av nyrefunksjonen. Det er risiko for nefrogen systemisk fibrose (NSF) ved akutt eller kronisk alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <30 ml/minutt/1,73 m2) og hos pasien¬ter i den perioperative perioden av levertransplantasjon med alle alvorlighetsgrader av nedsatt nyrefunksjon. Hos disse pasientene bør preparatet kun brukes etter nøye nytte/risiko-vurdering og dersom informasjon fra slik diagnostikk er helt nødvendig og ikke tilgjengelig ved bruk av MR uten kontrast. Hos pasienter som får hemodia¬lyse kan hemodialyse kort tid etter administrering være nyttig for å fjerne gadobut¬rol. For andre pasienter er det ikke holdepunkter for å anbefale hemodialyse for å hindre eller behandle NSF. De vanlige sikkerhetskravene for MR-undersøkelser, særlig utelukkelse av ferromagnetiske stoffer, gjelder. Hypersensitivitetsreaksjo¬ner, inkl. anafylaktoide reaksjoner som kan føre til sjokk, er sett etter administre¬ring. For å kunne reagere raskt i et nødstilfelle, bør legemidler og utstyr (f.eks. en¬dotrakealtube og respirator) være tilgjengelig når undersøkelsen utføres. Pasienter som er predisponert for allergi kan ha økt risiko for overfølsomhetsreaksjoner. Hos pasienter med kardiovaskulære lidelser og pasienter med tendenser til allergier, må nytte/risikoaspektet vurderes nøye før bruk. Sjeldne tilfeller av forsinkede anafy¬laktoide reaksjoner (etter timer eller dager) er sett. Spesielle forholdsregler må tas hos pasienter med lav terskel for krampeanfall. Injeksjon i tynne årer, gir risiko for bivirkninger som rødme og hevelser. Graviditet/ Amming: Overgang i placenta: Det foreligger ikke tilstrekkelige data fra bruk av gadobutrol hos gravide. Potensiell fare ved enkel administrering er ukjent. I dyreforsøk førte gjentatte toksiske doser (8-17 ganger diagnostisk dose) til retardasjon av fosterutvikling og embryodødelighet, men ikke teratogenisitet. Pre¬paratet skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke strengt nødvendig. Overgang i morsmelk: Ikke undersøkt hos mennesker. Små mengder (<0,01% av administrert dose) går over i melk hos dyr. Amming bør avbrytes og ikke tas opp igjen før tidligst 24 timer etter administrering. Bivirkninger: Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Vasodilatasjon. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet, parestesi, dys¬geusi. Øvrige: Smerte og/eller reaksjon på injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Oppkast. Hjerte/kar: Hypotensjon, sirkulasjonskol¬laps, rødming, hjertestans, takykardi. Hud: Urticaria, utslett, ansiktsødem, hyper¬hidrose, pruritus, erytem. Immunsystemet: Anafylaktoid reaksjon, anafylaktisk sjokk. Luftveier: Dyspné, respirasjonsstans, bronkospasme, cyanose, orofaryngeal hevelse, hoste, nysing. Nevrologiske: Parosmi, tap av bevissthet, kramper. Øye: Konjunktivitt, øyelokkødem. Øvrige: Varmefølelse, sykdomsfølelse, nefrogen sys¬temisk fibrose (NSF). Kortvarig mild til moderat fornemmelse av kulde, varme eller smerte ved injeksjonsstedet i forbindelse med venepunksjon eller injeksjon av kon¬trastmiddel. Ved paravaskulær injeksjon kan det oppstå smerter i vev som varer inn¬til flere minutter. Overdosering/Forgiftning: Pga. preparatets potensielle effekter på kardial repola¬risering ved overdosering, er hjerterytmeforstyrrelser mulig. Profylaktiske tiltak som kardiovaskulær monitorering (inkl. EKG) og kontroll av nyrefunksjonen anbe¬fales. Kontrastmidlet kan fjernes ved dialyse hos pasienter med nedsatt nyrefunk¬sjon. Ca. 98% er fjernet etter 3 runder med hemodialyse. Andre opplysninger: Klar, fargeløs til svakt gul oppløsning. Preparatet skal kon¬trolleres visuelt før bruk og skal ikke brukes hvis det er sterkt misfarget, inneholder partikler eller hvis beholderen er skadet. Ferdigfylte sprøyter tas ut av emballasjen, klargjøres til injeksjon og beskyttelseshetten fjernes umiddelbart før bruk. Kontrast¬middel som blir til overs etter en undersøkelse skal kasseres. Ubrukt kontrastmiddel og avfall skal avhendes iht. gjeldende lokale bestemmelser. Sylinderampulle: Ad¬ministreres vha. injektor av typen MEDRAD Spectris®.

Pakninger og priser: 5 × 5,0 ml (ferdigfylt sprøyte) kr 1795,50. 5 × 7,5 ml (ferdigfylt sprøyte) kr 2545,80. 5 × 10 ml (ferdigfylt sprøyte) kr 3382,70. 5 × 15 ml (sylinderamp.) 5056,50. 10 × 15 ml (hettegl.) kr 10078,10. 10 × 30 ml (hettegl.) kr 20121,20.

... pust igjen!!!