Hold pusten 01 2017

Hold Pusten Nr. 1 – 2017 – 44. årgang

fagtidsskrift for norsk radiografforbund • Journal of the Norwegian Society of Radiographers

DEBATT:

Ned fra barrikadene

Hummer og kanari på RSNA KAMPANJE PÅ ST. OLAVS:

Ta faget tilbake!

4

Semibevisstløse knappetrykkere?

Mange snakker om det, men langt fra alle gjør noe med det: Fantastisk teknologi gjør at kunnskapene til skjelettradiografene endrer seg, at man fjerner seg fra det gode gamle håndverket og i stadig større grad stoler helt og fullt på automatikken.

– Vi følte at radiografene sakte, men sikkert hadde vandret over mot å bli semibevisstløse knappetrykkere, og det var vi ikke komfortable med, sier Tommy Berglund ved St. Olavs hospital. Der har de tatt dette på alvor og kjørt en hel bevissthetskampanje i løpet av det siste året. Det har vært så vellykket at de fortsetter med mer av det samme. For dette må holdes varmt, mener de. Hold Pusten var med på en runde med praktiske øvelser nå i vinter. Det kan du lese om på side 4.

Og husk: Har dere noe faglig interessant på gang? Tips oss, det blir ofte godt stoff av sånt!

redaktør

Lik Hold Pusten på facebook: www.facebook.com/holdpusten

2

22

17

Innhold Aktuelt 4 Bevissthetskampanje på St. Olavs 10 Mobilrøntgen til Namdalen 12 Turid Langli er blitt pensjonist 17 Debatt: Ned fra barrikadene – anestesilegene svarer Anne June Iversen

Fag 14 Stemmen fra praksis: Pasienter og pårørende kurses før strålebehandling 18 Hummer og kanari på RSNA 27 Radforums nye leder Forbundsaktuelt 3 Forbundslederen 25 Radforums nye leder 26 – Vi må vise at vi har noe å melde 30 Hvorfor gjør du det du gjør? – Kommentar av Siv Marit Jonli Lamøy

Faste spalter 22 Min arbeidsplass: Namsos 31 Quiz: Ti på tampen

«Sammen kan vi gjøre et relativt lite fagmiljø stort!»

Møt den nye lederen i Radforum på side 25.

Hold Pusten Fagtidsskrift for Norsk Radiografforbund ISSN 0332-9410 Rådhusgt 4A, 0151 OSLO

Vitenskapelig redaktør: Solveig Hofvind solveig@radiograf.no

Abonnement: nrf@radiograf.no 550 kr. pr. år (Norge) 685 kr. pr. år (utland) NRF-medlemmer får bladet gratis.

www.holdpusten.no Redaktør: Tone Rise Tlf. 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

Annonseansvarlig: Erik Sigurdssøn ADD media AS Tlf. 900 30 943 erik@addmedia.no

Grafisk design: Lovborn Design

Forsidefoto: Lena Knutli

Trykk: Merkur

Hold Pusten 1/2017

FORBUNDSLEDEREN

Pakkeforløp og ressurser Pakkeforløp for kreft ble etablert i 2015, og siden er det innført 28 forløp og 31 diagnoseveiledere for fastlegene. Ordningen skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasientene gjennom raskere og bedre pasientforløp ved mistanke om kreft. Det er vanskelig å ikke anerkjenne bakgrunnen og viljen som ligger bak, pasientene skal sikres i utrednings- og behandlingsløp, slik sett fungerer pakkeforløpene som klare politiske styringssignaler for sykehusene og ikke minst de bildediagnostiske avdelingene.

«Norsk Radiografforbund deler denne oppfatningen og ser med bekymring på at avdelinger innen bildediagnostikk og stråleterapi pålegges stadig nye oppgaver uten at det følger ressurser med.»

Sykehusavdelingene er travle arbeidsplasser, og det er bekymringsfullt at nye oppgaver og pålegg legges dit uten at det følger nødvendige ressurser med. Sykehusene har i ulik grad klart å følge opp de krav som ligger i de enkelte pakkeforløp, og de største helseforetakene innfrir kravene i mindre grad enn de små. Likevel må ordningen ses på som en milepæl for pasientene i det de skaper forutsigbarhet i en ellers vanskelig situasjon.

ved flere avdelinger er arbeidspresset så stort at det meldes om fare for at det går utover kvalitet og pasientsikkerhet.

Inspirert av de positive sidene med pakkeforløp for kreft kommer det flere pakkeforløp. I årets statsbudsjett økes innsatsen og bevilgningene til revidering av de nasjonalfaglige retningslinjene for rehabilitering og behandling av hjerneslag i Norge. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide pakkeforløp for pasienter med hjerneslag, etter modell av pakkeforløp på kreftområdet. Igjen, vi vet, og ikke minst radiografer vet at tidlig og riktig diagnostikk av hjerneslag er helt essensielt for utkomme og overlevelse for en slagrammet pasient.

Bildediagnostikk er helt sentralt i gjennomføringen av de ulike pakkeforløpene, og det ble tidlig uttrykt bekymring for at alle vedtatte pakkeforløp ville ta en stor del av tilgjengelig kapasitet samt fortrenge behandling og oppfølging av pasienter med andre sykdommer enn kreft. Denne bekymringen ble sist løftet fram av pasient- og brukerombudene i Stortingsmelding nummer 13; «Kvalitet og pasientsikkerhet», som ble lagt fram i desember i fjor.

Nye pålagte oppgaver for sykehusene kombinert med streng budsjettkontroll gjør at bildediagnostikk blir en enda trangere flaskehals for pasientene. Alle gode formål og pakkeforløp til tross, utredningskapasitet må bygges ut i takt med ambisjonene og de gode intensjonene som ligger til grunn ved innføring av pakkeforløpene. Bildediagnostikk har tradisjonelt vært en støttefunksjon for blant annet for medisin og kirurgi, men har i de siste 10 år blitt stadig mer sentral i utredning og monitorering av pasientbehandling. I det perspektivet kan ikke bildediagnostikk- og stråleterapiavdelinger tas som en selvfølge, disse høyt spesialiserte avdelinger må bemannes med kompetanse og utstyres i tråd med de oppgaver de er satt til å løse. Ambisjonsnivået innen de forskjellige pakkeforløpene må følges opp gjennom bevisst politikk på kapasitetsutnytting av kostbart utstyr i sykehusene. n bent.ronny.mikalsen@radiograf.no

«Ombudene mener at det ikke er gjort tilstrekkelige administrative grep ved innføringen av pakkeforløpene. Ved implementeringen ble det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til tidligere flaskehalser som radiologi, patologi og mangel på operasjonsstuer.»

Norsk Radiografforbund deler denne oppfatningen og ser med bekymring på at avdelinger innen bildediagnostikk og stråleterapi pålegges stadig nye oppgaver uten at det følger ressurser med. Vi vet at

Hold Pusten 1/2017

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

3

BEVISSTHETSKAMPANJE

SKJELETTRØNTGEN

Ta faget tilbake!

Med jevne mellomrom dukker den opp hos mang en skjelettradiograf: tanken om at han eller hun stoler litt for blindt på automatikken og kanskje i større eller mindre grad burde ta tilbake det gode gamle radiografhåndverket. Men bare noen gjør noe med det.

TEKST: TONE RISE FOTO: LENA KNUTLI Heisen i Gastrobygget glir opp til

andre etasje. I det dørene åpner seg, haster Tommy Berglund forbi iført hvit frakk. Han er strålevernkontakt og kvalitetssikringsansvarlig ved Seksjon for bildeteknikk og strålevern ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Berglund skyver en tralle foran seg.

Den er tom med unntak av en solid metallkoffert.

– Hei, god morgen, sier han hektisk og ber oss følge etter videre bortover i korridoren, før han leder oss inn på skjelettlaben der dagens praktiske øvelser skal finne sted.

Fagradiograf Kari Merethe Hole hilser oss velkommen. Fire skjelettradiografer henger inne på sjalterommet klare for dagens dont.

– Første tema i dag er raster og røntgen thorax, forteller Berglund mens han finner frem en pleksiplate og bandasjeteip og får med seg en av deltagerne inn fra sjalterommet.

– Fantomet vi bruker, er så slankt, derfor klistrer vi på denne så det blir litt mer for strålene å gå gjennom.

Vi skal se på forskjell i bildekvalitet ut fra ulike innstillinger, og når «pasienten» er litt «tykkere», kommer poengene litt bedre frem, fortsetter han.

Hva har avstand å si for bildekvaliteten?

– Vi har to rastere, et på 180 og et på 140.

Nå skal vi ta thoraxbilde av fantomet vårt, og da begynner vi med 180-rasteret

4

og varierer avstanden mellom pasient og detektor fra 180 til 150 og 110, mens vi lar automatikken ta seg av resten. Og så bytter vi raster og gjør det samme. Dette for å se forskjellen i bildekvaliteten, og om stråledosen endres i takt med avstanden, sier Berglund og fortsetter: – Det er viktig at man fokuserer raster i forhold til den avstanden man faktisk bruker.

Han stiller avstanden, så bærer det inn på sjalterommet med alle mann. Noen trykker på knappen, og Berglund flagrer bort til røntgenapparatet mens han roper: – Notér eksponeringsindeksene og doseverdiene som jeg leser opp!

Dette gjentas med avstand på 150 og på 110, deretter kjøres samme opplegg med 140-rasteret.

Så henter de opp bildene på skjermene inne på sjalterommet.

De sammenligner bildene, og det summes: «mer kontrast», «litt mer støy», «bruk forstørrelsesglasset her, så skal vi se».

Vi ser at dosen automatisk er lavere når vi har riktig fokus på rasteret i forhold til avstanden, sier Berglund.

– Og vi ser at lenger avstand gir mindre forstyrrelser. Fordi når avstanden øker, blender du mer inn i blenderhuset, og det betyr at du «blender vekk» de ytterste strålene i divergensen. Derfor blir bildet blir skarpere når avstanden økes, fortsetter Berglund.

– Derfor er det en fordel med lenger avstand ved røntgen thorax. Hvor stor avstand er selvsagt avhengig av rasteret.

«Uansett hvor lenge du har jobbet med dette, bør det ikke være noe nederlag å stille faglige spørsmål til kolleger.»

Kristian Steen

Har du et 140-raster, kan du for eksempel stille avstanden til 160.

Innblending, kV og mAs

Neste post på programmet er røntgen bekken. Pleksiplaten festes på buckyen over røntgenbenken, hvor fantomet plasseres i riktig posisjon.

Hold Pusten 1/2017

Hvilken avstand har gitt best bilderesultat? Bildene sammenlignes og diskuteres i plenum på sjalterommet. Fra venstre: Kari Merethe Hole, Tommy Berglund, Linda Motterud Skåren, Eva Rokne og Petter Midthun. Foran: Kristian Steen.

– Still inn, beordrer Berglund.

En av deltagerne tar oppgaven. Det første bildet blir altfor dårlig blendet og dermed ubrukelig. Omtak må til.

– Der, ja! så blender du inn, men beholder samme eksponering, instruerer Berglund.

– Så ser vi på eksponeringsindeksen …

Ja, når du har dårligere innblending, er den på 183, på det andre uten dårlig innblending, er den på 159.

– Hvorfor er eksponeringsindeksen større på den første, tror dere, spør han så.

Ingen ser ut til å brenne etter å få svare.

Hold Pusten 1/2017

– Jeg har bare en teori, jeg vet ikke om det stemmer, innrømmer Berglund.

– Men her er den: Når vi blender ut, treffer vi masse kropp, og mer spredt stråling treffer detektoren, noe som «sverter» bildet, for å bruke et ord fra gammelt av.

Og med mer spredt stråling får vi også mer stråling til detektor, som igjen gir høyere eksponeringsindeks.

– Man ser ganske grei forskjell på disse to, og husk, har du med en mindre slank pasient å gjøre, har du mer å vinne på bedre innblending. Da ser du virkelig forskjell. Stol mer på deg selv, tenk

anatomi, sier Berglund.

Berglund minner dem så på 10 kV-regelen. Den gjelder for kV-området 60-90 og sier at hvis du øker kV med 10, kan redusere mAs-en til det halve. Går du ned i kV med 10, så dobler du mAs-en.

– Nå skal vi ta tre bilder og se om mAsen justerer seg automatisk når vi justerer kV-en. Og sjekke hva det gjør med bildekvaliteten, sier han.

Bildene tas opp og sammenlignes.

– Eksponeringsindeksen holder seg ganske stabil, og det stemmer ganske godt med 10 kV-regelen. Men vi ser at dosen

5

BEVISSTHETSKAMPANJE

Tommy Berglund måler avstanden mens Kari Merethe Hole er frivillig testperson når de skal måle sekundærstråling ved røntgen bekken.

går veldig opp, den er på over det dobbelte når vi går fra 70-60 kV, og så går den ned med 30 prosent når vi går fra 70-80, sier Berglund.

– Går du opp i kV og samtidig ned i mAs, så går dosen ned.

Berglund forklarer at kV endrer intensiteten, altså kvaliteten, på strålene, mens mAs justerer mengden.

– Endrer du kvaliteten, gjør du noe med kontrasten i bildet, sier han og gir følgende eksempler på når man kan tenke seg å øke eller redusere kV: – Er pasienten en slank, ung jente med vond rygg, ville jeg gått opp i kV. Er det en 90-åring med innskutt hofte, ville jeg gått ned i kV og sørget for god innblending, så får du gode bilder, supplerer Berglund og legger til: – Vi snakker om så små doser uansett.

Tester sekundærstråling

Neste post på programmet er røntgen bekken av «pasienten» for å sjekke hvor mye stråling en følgesperson vil utsettes for avhengig av hvor vedkommende står.

Fagradiograf Hole er frivillig med

6

Hvilke parameter?

Diagnostisk verdi; problemstilling?

Hvordan ble bildekvaliteten?

Automatikk eller manuell?

Refleksjon over eget arbeid

Hva ble dosen til pasienten?

God strålehygiene?

Blykopp?

Bildeprosessering optimal?

Hva ble Rex, EI?

Optimal innblending?

Helene Muren, fagansvarlig radiograf.

Skjelettseksjonen, St. Olavs Hospital HF

blyfrakk og dosemåler for å se hvor mye stråling hun mottar på sidelinjen i ulike avstander.

Berglund måler med målebånd og gjør klar for røntgen bekken (tilsvarende en voksen person).

Imens på sjalterommet studerer

deltagerne bekkenbildet av fantomet, og finner tiden moden for litt radiografhumor: – Litt luft i tarm? kommenterer én og peker på et mørkt parti i colon.

Humring fra de andre.

– Har de lagt inn en fjert? spør en annen.

Hold Pusten 1/2017

«Vi har fått mye positiv tilbakemelding. Og det er bra, for når man setter i gang med slikt, kan man fort bli uglesett.»

Helene Muren

Diskusjonene som oppstår når vi møtes til disse praktiske øvelsene og snakker litt fritt, er kanskje det mest verdifulle med hele bevissthetskampanjen, sier Tommy Berglund.

Mer humring.

– Ufint, konkluderer en tredje og latteren triller.

– 8,8 mikrosievert, leser Berglund når Hole står 50 centimeter fra røntgenbordet.

Så flytter hun seg til døren, 3-4 meter unna, og tallet blir 0,088.

Berglund forklarer: – La oss gå tilbake til da hun sto 50 centimeter unna. 8,8 mikrosievert tilsvarer det vi får i oss bare ved å stå opp om morra’n. Og hvis vi regner på det, sier han mens han kalkulerer på pc-en …

– Ja, kommer han til om litt. – En person må altså stå uten frakk der borte ved døren 102 ganger mens det tas bilde med samme innstillinger for å utsettes for tilsvarende dose som vi alle får fra vanlig bakgrunnsstråling hver dag.

Han fortsetter: – Røntgen bekken er en av de undersøkelsene som gir mest spredt ståling, fordi feltet er så stort. Og er det et barn som er pasienten, som jo ofte er de som har med seg følgere inn, vil dosen bli enda lavere.

De tester igjen og kommer til at dosen

Hold Pusten 1/2017

følgesvennen ville blitt utsatt for dersom det dreide seg om røngen bekken av barn, vil dosen på 50 centimeters avstand tilsvare fire prosent av den dosen de fant da de tok utgangspunkt i at pasienten var en voksen person.

– Og husk, når man tar bilder av ekstremiteter på små barn, er det generelt enormt lite sekundærstråling, sier Berglund.

Han skyter inn til ære for Hold Pustens utsendte at de i forbindelse med kampanjen har laget noen plakater der de sammenligner strålingen man utsettes for ved ulike undersøkelser, med bakgrunnsstråling i det daglige, for å forklare dette for vanlige folk.

Ingen dumme spørsmål

Dagens dont er unnagjort.

– Det er bare å si fra hvis det er noe dere lurer på. For eksempel: «Hva skjer hvis man gjør sånn og sånn?» Vi kan låne lab-en en halvtime en morgen og teste det ut, sier Berglund.

Hold Pusten rekker to ord med et par av deltagerne før de skal ta unna dagens

pasientstrøm. Vi må jo høre om de også synes dette har noe for seg.

– Man blir i hvert fall mer bevisst, vi er så vant til å bare stole på automatikken, sier Kristian Steen og legger til: – På studiet dreide det seg mest om ferdig programmering.

– Det er veldig greit bli mer bevisst, i hvert fall for en stund, istemmer Linda Motterud Skåren.

– Jeg synes det å få utveksle erfaringer har vært veldig nyttig, supplerer Eva Rokne.

– Uansett hvor lenge du har jobbet med dette, bør det ikke være noe nederlag å stille faglige spørsmål til kolleger, konstaterer Steen.

– Er det litt flaut å spørre om ting man kanskje føler at man burde kunne?

– Det kan være det. Men dette opplegget gjør en kanskje litt mer bevisst på at det ikke finnes dumme spørsmål, sier Steen.

Back to basic

Enhver skjelettradiograf kjenner vel av og til et behov for å terpe litt på den gode kunnskapen om hvordan man ved å justere eksponeringsparametrene kan få andre resultater enn det man får ved å stole helt og fullt på automatikken.

– Vi følte at radiografene sakte, men sikkert hadde vandret over mot å bli semibevisstløse knappetrykkere, og det var vi ikke komfortable med, sier Tommy Berglund.

Han mener måten dagens radiografer jobber på, og kanskje vektleggingen i radiografutdanningen, fjerner dem fra kunnskap om det gode gamle håndverket.

– Radiografer sløves ned av fantastisk teknologi. For noen år tilbake krevdes det mer tenkning av en radiograf for å få et godt nok røntgenbilde og «riktig» dose. I dag har vi forhåndsprogrammerte protokoller, bildeprosesseringsverktøy og avanserte detektorer som stort sett gir oss

7

BEVISSTHETSKAMPANJE

«Skal man få til sånt, må man ha ledelsen med på laget. Det krever tid og planlegging, det skal gå opp med bemanning og bruk av lab. Gode tanker er ikke nok.»

Tommy Berglund

bra bilder, men det bør ikke hindre oss i å være bevisst på de tekniske innstillingene og forstå konsekvensene av dem.

– Dette med tanke på å minimalisere dosen til pasienten og oppnå så god bildekvalitet som nødvendig for sikker diagnostikk, fortsetter Berglund.

Han mener det er på tide at skjelettradiografene kommer litt back to basic.

– Jeg har inntrykk av at det er noe alle som driver med skjelettrøntgen, er enige om, som alle snakker om, men det krever noe å komme dit at man faktisk gjør noe med det, sier Berglund.

Han forteller at også de har neglisjert dette i mange år, selv om hjertesukkene over utviklingen stadig er der.

– Hjertesukk løser lite, men her hos oss er vi så heldige at vi har en fagansvarlig radiograf for skjelettseksjonen, Helene Muren, som faktisk tok tak, og som har vært primus motor for det som er blitt til en hel kampanje.

Muren tenkte det samme som alle andre, og foreslo at de burde ha en bevissthetskampanje. Det syntes hennes nærmeste ledere var en god idé, dermed var det gjort.

8

Dette var på vårparten i 2016. Og i april begynte de å fokusere på bevisstgjøring, mens i hele september ble den ukentlige halvtimen de har med internundervisning, øremerket foredrag knyttet til kampanjen. Det ble sendt ut diverse skriv på mail, og sist, men ikke minst er det blitt arrangert praktiske øvelser for samtlige skjelettradiografer på St. Olavs (inkludert de 12 som er på Orkdal sjukehus, som er underlagt dem), der man i løpet av to timer har gått gjennom temaene fra foredragene. Det er en av de siste seansene i rekken av disse praktiske øvelsene du har lest om i starten av denne artikkelen.

Må holdes varmt

– Det er et litt sårbart tema, dette, og litt flaut. For det er jo kunnskap vi skal ha, sier Helene Muren, som altså er den som fikk snøballen til å rulle.

Muren, som har vært i stillingen som fagansvarlig radiograf ved skjelettseksjonen i et år, forteller at det begynte med henne.

– Jeg følte at kunnskapen min var i ferd med å forandre seg. Og det handler jo om at teknologien gjør at det kreves mindre

Litt humor gjør susen for stemningen!

av oss, og da blir det til at vi fokuserer på andre ting.

Hun er glad avdelingsledelsen har lagt til rette, og ikke minst for at kampanjen er blitt godt mottatt av de berørte radiografene.

– Vi har fått mye positiv tilbakemelding.

Og det er bra, for når man setter i gang med slikt, kan man fort bli uglesett: «Der kommer hun og skal lære oss det vi kan», sier Muren med en liten latter og fortsetter hakket mer alvorlig.

– Det er ikke noe nytt i dette, det er ting folk egentlig kan. Det handler om generell bevisstgjøring. For selv om en protokoll er forhåndsprogrammert, så er den enkelte radiografs ansvar at det er rett eksponeringsverdi, avstand, kollimering, vinkling og så videre.

Hold Pusten 1/2017

Og konsekvensen av denne bevisstgjøringen er ikke bare at kvaliteten heves, det bidrar også til bedre trivsel, tror Muren.

– Det blir artigere på jobb, det er jeg overbevist om! sier hun og fortsetter: – Vi merker at det har skjedd noe i det daglige arbeidet på skjelettlaben.

Radiografene tør å tenke høyt, og reflekterer mer rundt valgene de tar før en eksponering. De utveksler også i større grad faglige erfaringer.

Muren forteller at ett av de nevnte foredragene i september ble holdt av Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk, som stilte spørsmålet «Radiografer – uunnværlig ressurs eller snart erstattet av intelligente automater?»

Han fikk frem at en radiografens kunnskap er uunnværlig. Vi må derfor sørge for å beholde vår viktigste og unike kunnskap.

Hold Pusten 1/2017

– All ære til Helene som har vært primus motor for dette, sier Tommy Berglund og fortsetter: – Og til våre nærmeste ledere, som så verdien i dette. For skal man få til sånt, må man ha ledelsen med på laget. Det krever tid og planlegging, det skal gå opp med bemanning og bruk av lab. Gode tanker er ikke nok.

– Dere er så godt som i mål med de praktiske øvelsene Hva nå? Har dere mer på programmet?

– Kampanjen har vært så vellykket at det blir ikke med dette. Det er jo vanskelig å måle, men vi merker at folk i større grad har begynt å sjekke ting de ikke gjorde før. At de reflekterer mer rundt det de gjør. De har tatt faget sitt litt tilbake.

Berglund er redd de positive effektene forsvinner hvis ikke dette holdes varmt.

«Vi følte at radiografene sakte, men sikkert hadde vandret over mot å bli semibevisstløse knappetrykkere, og det var vi ikke komfortable med.»

Tommy Berglund

Han røper at de allerede har planlagt en ny runde praktiske øvelser fra høsten av: – Dette skal vi fortsette med, ellers faller vi fort tilbake i samme tralten.

Forståelig nok i en hektisk hverdag med fulle venterom og stadige telefoner. Men nettopp derfor er dette så viktig. n tone.rise@holdpusten.no

9

MOBILRØNTGEN

Mange polikliniske pasienter kan slippe å reise langt for å få utført visse røntgenundersøkelser når Sykehuset Namsos starter opp med sitt nye mobilrøntgentilbud, forteller Bo Fredriksen.

Ruller i gang i Namdalen Går alt etter planen, vil befolkingen i Namdalen snart være blant dem som har tilbud om en mobil røntgentjeneste. Og det vil komme flere enn beboere på sykehjem til gode.

TEKST: TONE AGUILAR – Vi tar sikte på å innføre en hybrid-

modell, hvilket betyr at vi i tillegg til å ta røntgen på sykehjem, også vil utføre polikliniske røntgenundersøkelser, forteller leder ved avdeling for bildediagnostikk på Sykehuset Namsos, Bo Frederiksen, til Hold Pusten.

I landet som helhet finnes det i dag seks mobile røntgenbiler. Alle disse fokuserer på sykehjem. Namsos blir imidlertid de første som også inkluderer polikliniske undersøkelser.

– Fylket er stort, og mange pasienter må reise en hel dag for å ta en enkel røntgenundersøkelse, sier Frederiksen og fortsetter: – Mobilrøntgen handler om likeverdige tjenester og å møte pasientene hvor de bor.

10

Røntgenrom

Etter planen skal det bygges 3-4 røntgenrom hvor de polikliniske undersøkelsene vil bli utført.

Røntgenapparatet vil flyttes mellom de spesiallagde rommene og sykehjemmene i regionen.

– Og vi antar at mellom fem og sju radiografer vil inngå i en turnus, sier Frederiksen.

Radiografene som deltar i den mobile røntgenløsningen, vil anslagsvis dra ut én eller to turer i måneden mens de resten av tiden vil jobbe inne på sykehusets røntgenavdeling.

Både han og fagradiograf ved Namsos sykehus Kristin Marie Brembu forteller at

flere radiografer er interessert i å delta.

– I begynnelsen kommer det nok til å være to radiografer samtidig, mener Brembu.

Hun forteller at de lange avstandene vil gjøre at radiografene som arbeider med den mobile tjenesten, vil komme til å måtte overnatte på stedene de bringer tjenesten til, da det ikke er hensiktsmessig å dra tilbake til Namsos hver dag.

– Dette passer ikke for alle radiografene, så noen reserverer seg nok, tilføyer hun.

Frederiksen presiserer riktignok at det er flere radiografer som synes mobil røntgen er en spennende utfordring.

Bedre for pasientene

Initiativtakeren og den største pådriveren for mobil røntgen i Norge, pensjonert radiolog og professor emeritus, Frode Lærum, sier til Hold Pusten at han tror hybridmodellen som Namsos har til

Hold Pusten 1/2017

Frode Lærum.

Åge Sørensen (t.v.) og Einar Vigeland ved Sykehuset i Vestfold har høstet gode erfaringer fra sitt treårige prosjekt med mobilrøntgen, og tilbudet blir permanent.

hensikt å sette i verk, er en veldig god idé.

– Dette handler om å flytte utstyret i stedet for pasientene, og det er antagelig mye billigere å reise ut til en gruppe på 20 pasienter enn at de samme 20 pasientene drar ti-femten mil inn til en røntgenavdeling, sier Lærum.

Foruten at det er mer samfunnsøkonomisk, er det en kjent sak at det også er mye bedre for pasientene, spesielt sykehjemspasienter.

– Man regner med at bort imot ni av ti sykehjemspasienter slipper transport til sykehus eller røntgeninstitutt når mobil røntgentjeneste benyttes. Tilstanden deres kan da avklares og behandles lokalt, og man unngår sykehusinnleggelse, forteller Lærum.

På spørsmålet om hvorfor mobilrøntgen fortsatt ikke er mer utbredt i Norge, sier Lærum at dette handler om finansiering.

– Mobil røntgen er en spesialisthelsetjeneste som foretas ute i den kommunale helsetjenesten, og da faller man selvsagt mellom to stoler, sier han og fortsetter:

Hold Pusten 1/2017

– Og det problemet har hverken Helseog omsorgsdepartementet eller andre ønsket å ta tak i. Systemene deres er tydeligvis viktigere enn pasientene.

Gjør røntgen tilgjengelig for flere

Blant dem som har tatt i bruk mobilrøntgen er sykehuset i Vestfold.

– Vi har hatt et treårig prøveprosjekt, og tjenesten kommer nå til å fortsette som ordinær tjeneste, sier radiolog ved sykehuset Einar Vigeland til Hold Pusten.

Han forteller at mobilrøntgen har bidratt til at det blir tatt flere røntgenbilder av pasienter ved sykehjemmene: – Rundt 20 prosent av pasientene ville ikke ha fått røntgenundersøkelsen hvis vi ikke hadde dratt ut til sykehjemmet hvor de bor.

Foruten å gagne pasientene så spesifiserer han også at sykehjemslegene er begeistret for ordningen.

– Fordi dette gir dem en større verktøykasse til å hjelpe pasientene, poengterer Vigeland, som har vært med på det

mobile røntgenprosjektet ved sykehuset helt fra starten av.

Sju radiografer har fått opplæring i bruken av mobil røntgen i Vestfold.

Ansvarlig for røntgenbilen er radiograf Åge Sørensen. Han skildrer livet som mobil radiograf som varierende.

– Vi jobber alene når vi er ute, og vi må kunne løse mange ulike situasjoner som kan møte oss.

Mye er avhengig av pasientenes tilstand.

– Det kan i blant være vanskelig med tyngre pasienter, fordi rasteret da lett kan bli liggende skjevt i sengen, hvilket gjør at bildekvaliteten går ned, fortsetter Sørensen.

Andre utfordringer han peker på, er at pasientene ikke ligger stille nok, at sikringer går på grunn av gamle elektriske installasjoner, og at røntgenapparatet kan være tungt å få inn i bilen igjen.

Kommet for å bli

Men både Vigeland og Sørensen ser på mobilrøntgen som en suksessatsing ved sykehuset, og en ordning som har kommet for å bli.

– Vi har riktignok ingen planer om å inkludere en hybridmodell som i Namdalen, presiserer Vigeland og legger til at man kan kjøre gjennom hans fylke på 30-40 minutter, og at det følgelig er en annen situasjon enn i Nord-Trøndelag.

Frederiksen ved Sykehuset Namsos sier på sin side at den mobile røntgentjenesten som skal komme der, fint kan klare å ta skjelettbilder av 10-15 polikliniske pasienter per dag i tillegg til syke- og pleiehjemspasientene. Slik utnyttes forflytningen av røntgenutstyret enda mer.

– Og det er en vinn-vinn situasjon, understreker han. n post@holdpusten.no

11

NYTT OM NAVN

Mye reising, trening og frivillig arbeid står på planen i årene fremover for Turid Langli.

FOTO: PRIVAT

Hviler ikke på laurbærene I løpet av Turid Langlis 44 år lange karriere har hun bidratt til utviklingen både i helsevesenet og radiograffaget. Nå legger hun inn årene. Men noe latmannsliv blir det ikke av den grunn.

TEKST: TONE AGUILAR – Yrkeslivet har blitt mye morsommere enn hva jeg hadde tenkt meg på forhånd, sier Turid Langli til Hold Pusten.

Hun forteller at hun i utgangspunktet hadde tenkt å bli sykepleier.

– Men i 1970 hadde sykepleiere stramt belte i livet og hette på hodet, og jeg ville ikke gå med de klærne, forteller hun.

I en avis leste hun tilfeldigvis om en ny teknisk omsorgsutdanning som het røntgenografutdanningen.

– Jeg tenkte at det høres jo gøy ut, og søkte, fortsetter hun.

Langli begynte på Oslo kommunale Røntgenografskole i 1970. Hun var da en del av det andre kullet på den nyopprettede skolen. Det ble starten på en reise hun selv beskriver som full av muligheter, og hvor hun hele tiden har gjort nye ting.

12

Lærer og leder

I de første årene som nyutdannet radiograf arbeidet hun ved nevrorøntgen på Ullevål sykehus.

– Her ble jeg blant annet lært opp i den første CT-maskinen i Norge, sier hun.

Det var høsten 1974. Senere gikk hun over til undervisningssektoren og var i en årrekke lærer og inspektør på radiografutdanningen ved Ullevål sykehus.

– Jeg trivdes veldig godt som lærer, og hadde tenkt å forbli på høyskolen, innrømmer hun.

En av sakene Turid var opptatt av på denne tiden, var at helsevesenet var en av de viktigste kunnskapsbedriftene i samfunnet.

– Jeg holdt et foredrag om temaet for sykehusledere, og her kom daværende direktør på Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen, bort til meg og sa: «Du

begynner å arbeide på Radiumhospitalet.»

– Min umiddelbare reaksjon var at jeg er lærer, fortsetter Langli, som snart bekledde posisjonen som sjefradiograf på røntgenavdelingen på Radiumhospitalet.

Det gjorde hun i 14 år, så byttet hun arbeidssted til Ullevål sykehus, hvor hun først var avdelingssjef på Sentralradiologisk avdeling og deretter klinikksjef på Bilde- og intervensjonsklinikken.

Ny kunnskap, nye oppgaver

Langli forteller at hun som leder spesielt har vært opptatt av at folk skal trives på jobben og å behandle hver og en ansatt individuelt.

Når folk liker seg på jobb, er det større sjanse for at de ønsker å utvikle seg faglig, mener hun: – Jeg tror det er viktig å gi alle mulighet til videreutdanning, og at de deretter gis ansvar i takt med at de utvikler seg.

Langli legger imidlertid særlig vekt på at nye roller går hånd i hånd med videreutdanning og kompetanseheving, noe som blant annet var sentralt i forbindelse med

Hold Pusten 1/2017

«Vi som ble utdannet tidlig, ble utdannet til noe helt annet enn det yrket er i dag.» hennes engasjement for oppgaveglidning mellom radiografer og radiologer ved Legevakten i Oslo.

Da jeg kom til Ullevål, var det å få tolket bildene fra legevakten en stor utfordring, skildrer Turid.

– Det var så mye å gjøre og altfor få leger, derfor så jeg straks at her måtte vi gjøre noe.

Strategien ble beskrivende radiografer.

– Som det første sykehuset i Norge sendte vi i 2008 radiografer til England for at de skulle videreutdanne seg til beskrivende radiografer, sier hun.

Hun synes det er leit at oppgavedelingen ikke har blitt tatt bedre imot av radiologstanden.

– Målet var å lage mer tilfredsstillende arbeidsforhold for både radiologer og radiografer, sier hun og legger til: – Jeg mener oppgavedeling gagner begge parter.

Teknologi og pasienter

Videreutdanning anser Langli som en absolutt nødvendighet.

– Den tekniske utviklingen i radiograffaget har vært i en rivende utvikling, samtidig som pasientomsorgen er blitt mer krevende, sier hun og fortsetter: – Vi som ble utdannet tidlig, ble utdannet til noe helt annet enn det yrket er i dag.

Fagets videre vei anser hun vil være preget av økt teknologisk utvikling og automatisering.

Men vi må alltid ta vare på pasientene, derfor vil vi alltid overleve som yrke, understreker hun.

Hun synes også det er viktig å påpeke at radiografer ikke nødvendigvis bare jobber på en røntgenavdeling livet ut: – Radiografutdanningen lærer deg stammespråket og gir deg en helsefaglig bakgrunn som gjør at du kan utføre mange forskjellige oppgaver. Det kommer an på deg selv hvilke arbeidsoppdrag du får.

En tid i endring

Selv har hun vært med og ledet mange omstillinger i det norske helsevesenet.

– De siste fem årene har jeg kun jobbet med store endringer og prosesser ved Oslo universitetssykehus, sier hun.

Omorganisering av sykehuset og strategier for kreftbehandling var oppgavene den siste tiden i yrkeslivet.

– Jeg vet at de snart skal i gang med å lage strategier for de andre store sykdomsgruppene, og jeg er litt lei meg for ikke å få ta del i det, innrømmer hun.

Hun har imidlertid vært innstilt en stund på at hun nå skulle gå av med pensjon og har flere planer for tiden fremover.

– Jeg har allerede meldt meg som frivillig i Kreftforeningen og håper å kunne jobbe på Vardesenteret på Radiumhospitalet, forteller hun.

– Ellers kommer jeg til å trene og reise masse.

En rolig pensjonisttilværelse har hun absolutt ikke i tankene.

– Det er jeg ikke egnet til, fastslår hun. n post@holdpusten.no

Hold Pusten 1/2017

90 ml

30 ml

Se forskjellen med 90 ml ballong.

CT-kolografi?

Tre grunner for Calmed slangesett.

• Silikonballongen som kan fylles opp til 90 ml passer alle pasienter.

• Fremstilt i ftalatfritt PVC, eliminerer helserisikoer.

• Bedre tetthet betyr redusert gassforbruk.

Calmed for colonrøntgen.

www.calmed.se

13

STEMMEN FRA PRAKSIS

GODE ERFARINGER VED SØRLANDET SYKEHUS

Pasienter og pårørende kurses før strålebehandling AV BIRTHE ROKNE STENSLAND, FAGSTRÅLETERAPEUT VED SENTER FOR KREFTBEHANDLING, SØRLANDET SYKEHUS, OG INGRID BERNATH, OPPLÆRINGSKONSULENT OG STRÅLETERAPEUT VED AVDELING FOR KREFTBEHANDLING OG MEDISINSK FYSIKK, HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS

Bakgrunn

Å mestre hverdagen kan være krevende for kreftpasienter og deres pårørende både før, under og etter behandling. I en usikker situasjon kan både for mye og for lite informasjon oppleves som skremmende.

Dette gjelder også de som til vanlig er både trygge, sterke og rasjonelle. Mange kreftpasienter opplever at de «mister seg selv» når de blir syke, de kan bli urolige fordi de kommer i en helt ny situasjon, og de kan oppleve å miste kontroll.

I henhold til lov om pasient- og brukerrettigheter skal pasienten (og eventuelt deres pårørende) «… ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» (jfr. § 3-2 og § 3-3).

Videre skal også informasjonen gis slik at vi som helsepersonell sikrer at pasienten har forstått både innholdet og betydningen av informasjonen. Dette kan være en utfordring når pasienten opplever å være i en form for krise.

Ved Senter for kreftbehandling (SFK) på Sørlandet sykehus HF, har vi alltid vært opptatt av å gi alle pasienter god og tilstrekkelig informasjon. Vi gir både muntlig og skriftlig informasjon til pasientene som skal til strålebehandling.

Pasienter som skal ha kurativ strålebehandling mot prostata, har en informasjonssamtale med lege før oppstart av behandling. Legen informerer i grove trekk om behandlingsindikasjon for den enkelte og behandlingsforløpet, samt de vanligste forventede bivirkningene.

I tillegg får pasienten noen ganger en

14

ekstra samtale med legen i forbindelse med planleggings-CT dersom pasienten skal ha hormonbehandling i forkant av strålebehandlingen. Videre får pasienten informasjon av strålesykepleier ved planleggings-CT og av stråleterapeut ved første strålebehandling.

Bakgrunnen for det stråleforberedende kurset for prostatapasienter var et ønske om at både pasientene og deres pårørende skal få økt kunnskap om det å leve med prostatakreft og hva strålebehandling er, samt mulighet til å snakke med andre i samme situasjon og dele erfaringer. Årsaken til at vi valgte å invitere de pårørende, er at de er en viktig ressurs for pasienten. Å være pårørende til en med en alvorlig diagnose kan oppleves like utrygt som å bli syk selv.

Situasjonen er ny og usikker, og hverdagen kan forandres radikalt. Det er derfor viktig at både pasient og pårørende får samme informasjon, en felles forståelse som igjen kan gi trygghet både med tanke på sykdommen og rollen som pårørende.

Fra henvisning om strålebehandling mottas, til oppstart av strålebehandling går det gjerne 3-4 måneder. I denne perioden står pasienten på hormonbehandling. Dette er også behandling, men denne perioden kan oppfattes av pasienter og pårørende som «ventetid». Med et kurs for pasienter og pårørende i denne fasen vil «ventetiden» kortes ned, og det kan også være oppklarende med tanke på behandlingsforløpet de skal gjennom.

I tillegg håpet vi at et slikt kurs kunne redusere tiden legene bruker på generell informasjon samt heve kvaliteten på informasjonen som blir gitt til pasienten og pårørende. Mye av informasjonen som blir gitt i den første legetimen, er generell, og flere av legene opplever at de bruker mye av konsultasjonstiden på lik informasjon.

Ideen var ikke ny

Vi ble gjort oppmerksom på at Kreftsenter for opplæring og rehabilitering/

Pusterommet (KOR) ved Haukeland universitetssjukehus siden januar 2008 har invitert pasienter med prostatakreft som skal til kurativ strålebehandling, til et todagerskurs – Forberedelse til strålebehandling. Årlig arrangerer KOR 12 kurs, og over 1000 pasienter har deltatt på kurs sammen med pårørende. Kurset har fått svært gode tilbakemeldinger fra både pasienter, pårørende og helsepersonell. For øvrig arrangerer også Oslo universitetssykehus ved Kreftavdelingen på Ullevål og stråleterapiseksjonen ved Ålesund sjukehus tilsvarende kurs. Det var derfor naturlig å ta kontakt med KOR i planleggingsfasen. Det ble bestemt at vi ved SFK skulle arrangere et kurs med den samme modellen som KOR har benyttet, både med hensyn til temaer som ble belyst, og varigheten av kurset.

Kurset arrangeres som et lærings- og mestringskurs, hvor opplæringen forgår i gruppe. Dette innebærer at pasientene må betale en egenandel for deltakelse på kurset. For pårørende er kurset gratis. Én pårørende oppfordres til å delta sammen med pasienten. Pasienter og pårørende får ved kurset mulighet til å få den samme opplæringen, de får treffe mange andre i samme situasjon, de blir gitt muligheter til erfaringsutveksling og får flere timer sammen med de yrkesgruppene som er involvert i behandlingen. Det tilstrebes at pasientgruppen som deltar på kurs, er mest mulig homogen med hensyn til sykdomsutbredelse og behandling, da erfaringer tilsier at deltakerne da kjenner seg best igjen med tanke på undervisning, spørsmålsstilling og oppklaringer om sykdom og behandling.

Gjennomføring av pilotkurs

En arbeidsgruppe bestående av noen representanter fra Senter for kreftbehandling (SFK), to representanter fra Lærings- og mestringssenteret ved SSHF, én representant fra lokallaget i

Hold Pusten 1/2017

Noe å fortelle?

Har dere noe på gang som kan være av interesse for andre i fagmiljøet?

Et lite prosjekt, noe dere har begynt å gjøre annerledes eller for eksempel en ny maskin som gir dere muligheter som foreløpig få eller ingen andre har prøvd ut ved norske radiologiske avdelinger eller stråleterapiavdelinger? Noe som ikke er stort nok eller grundig nok gjennomført til at dere kan skrive lange fagartikler om det, men som det likevel kan være verdifullt for fagfellene dine andre steder å høre om?

Fortell om det i Hold Pusten, da vel!

Du når oss på: post@holdpusten.no

Figur 1

Prostatakreftforeningen (PROFO) og én brukerrepresentant ble satt sammen for å forberede og planlegge et pilotkurs. Våren 2016 arrangerte vi pilotkurset for menn med prostatakreft som skulle ha kurativ strålebehandling mot prostata, og deres pårørende.

Vi ønsket å gi informasjon og kunnskap om det å leve med prostatakreft, hva strålebehandling er, og hjelp til å mestre hverdagen og forhåpentligvis oppleve bedre forståelse og kontroll over egen situasjon. Kurset ble arrangert over to påfølgende dager, for at man skulle kunne ta opp flere aktuelle temaer og samtidig unngå at kursdagene blir for lange. På kurset ble det gitt opplæring i hvordan strålebehandlingsprosessen vil foregå, hva strålebehandling er, hvordan behandlingen virker, hormonbehandling, bivirkninger og potensielle senkomplikasjoner, hvordan håndtere bivirkninger, fysisk aktivitet og hva pasienten selv kan gjøre. Den røde tråden i programmet er på et vis hendelsesforløpet i behandlingen. Det var også lagt inn et besøk på avdelingen så kursdeltagerne kunne få se et stråleterapiapparat og beskrivelse av hvordan det brukes.

Evalueringene etter pilotkurset var så entydig positive at det ble bestemt at stråleenheten ved SFK skulle fortsette med dette tilbudet. En av pasientene skrev i evalueringen: «Kjempebra kurs, godt forberedt og gjennomført. Dette er noe alle burde få tilbud om. Tusen takk til dere alle.»

ikke alle har hatt med seg en pårørende. Vi er opptatt av å presisere viktigheten for pasientene av at de pårørende også deltar på kurset. I tillegg har vi, i invitasjonen, kort presentert hvilke temaer som ville bli tatt opp. Totalt har 70 av deltakerne besvart evalueringsskjemaene – 45 menn og 25 kvinner. Alderen for deltakerne ligger i hovedvekt mellom 60 og 80 år. Vi har gjennomgående fått mange positive tilbakemeldinger. Dette sammenfaller med evalueringene KOR har mottatt fra deltakerne gjennom årene.

Kurset evalueres fortløpende ved hjelp av et enkelt spørreskjema til deltakerne. Evalueringen viser at deltakerne jevnt over er fornøyd med temaene som er tatt opp (se figur 1). Både ved KOR og ved Senter for kreftbehandling bruker vi fagpersoner som i hovedsak er knyttet opp mot pasientene også ellers i behandlingsforløpet. Resultatene varierer noe for de ulike temaene, men i hovedsak ligger alle temaene og vurderingen av foreleserne på et høyt nivå – som «svært nyttig» eller «nyttig».

Vi har lagt inn en del pauser i programmet slik at deltakerne kan få mulighet til å snakke og dele erfaringer med hverandre.

Det at vi både inkluderer likepersoner og lar deltakerne få rom til samtale med hverandre, har vi fått positive tilbakemeldinger på. Majoriteten av deltakerne uttrykte at erfaringsutvekslingen i kurset var viktig og nyttig for dem. En av deltakerne uttrykte det slik: «Flott også å kunne snakke med andre som har kommet i samme situasjon».

Evaluering av kursene ved Senter for kreftbehandling

Ble hovedintensjonene med kurset innfridd?

Vi har siden pilotkurset i april i år arrangert totalt fire kurs hittil og arrangerer det femte i midten av desember.

Stråleterapienheten ved SFK er en liten enhet, med gjennomsnittlig 110 kurative prostatakreftpasienter i året. Kurset er i dag et fast tilbud ved SFK og målet er å arrangere seks kurs årlig.

Lokalitetene våre er tilrettelagt for maksimalt 30 deltakere per kurs. Erfaringer fra tilsvarende kurs og fra KOR ved Haukeland universitetssjukehus tilsier at gruppene ikke bør være større da det er viktig at deltakerne skal oppleve det trygt å snakke åpent og fritt og ikke være redde for å stille spørsmål, og at foredragsholderne klarer å få god nok kontakt med alle deltakerne.

I fjor inviterte vi alle kurative prostatapasienter som skulle ha strålebehandling fra mai (2016), i overkant av 60 pasienter, til de første fire kursene. Ikke alle har hatt anledning til å delta, og

En av hovedintensjonene med kurset var å gi deltakerne økt kunnskap om å leve med kreft og informasjon om mulige bivirkninger. På spørsmål om kurset svarte til forventningene har vi fått følgende kommentarer fra pasienter og pårørende: «Kurset var svært bra, lærte mye mer enn jeg hadde forventninger om.»

«Jeg er veldig godt fornøyd med hele kurset. Veldig god og klar informasjon – det gir en tryggere hverdag i denne prosessen som pårørende. Alt positivt.»

«Nyttig og beroligende. Opplysende og avklarende.

Avmystifiserende.»

Når vi også ser på resultatene vi har fått, på en skala fra 1–4 (der 4 er best), har vi nådd de forventningene vi hadde.

Majoriteten mener at kurset svarte til forventningene (figur 2).

Hold Pusten 1/2017

15

STEMMEN FRA PRAKSIS

Figur 2

Figur 3

Videre ønsket vi også at deltakerne skulle oppleve økt mestring. Evalueringen viser oss at kurset i stor grad også har gitt deltakerne økt tro på egen mestring (se figur 3). Selv om resultatet her ikke er like bra som når vi spør om forventningene er innfridd, gir det grunn til å mene at kurset kan være med på å gi både pasienter og pårørende en økt mestringsfølelse eller en optimistisk tro på fremtiden.

På spørsmål om hvordan kurset har gitt deltakerne økt tro på egen mestring har vi fått følgende kommentarer: «Definitivt, viktig å være optimist og gjøre det beste ut av det hele.»

«Man får et inntrykk av planmessighet og grundighet som i seg selv virker oppmuntrende og beroligende.»

«Etter gjennomføring av kurset er jeg blitt mere bevisst på hva jeg går til (beroligende).»

De fleste pårørende som deltar, er ektefeller/samboere. Ellers har døtre, sønner og brødre deltatt. Pårørende gir uttrykk for at de selv opplever en trygghet både med hensyn til sin egen rolle og på at pasienten blir godt ivaretatt ved at de blir inkludert. Vi har også fått tilbakemelding fra pasientene om at det er viktig for dem å ha med seg pårørende. En pasient som ikke hadde tatt med seg noen, skrev følgende: «Kurset var svært bra (...). NB! Svært viktig å opplyse om at ektefellen også bør/må være med.»

Videre har også pårørende bekreftet sin opplevelse av trygghet blant annet på denne måten: «Har fått svar på alle spørsmål og er trygg på at mannen blir behandlet og fulgt opp på beste måte, mens jeg vet hva som foregår hele behandlingsforløpet. Takk!»

kommer til konsultasjon. Noen leger opplever også at konsultasjonstiden er litt redusert for denne pasientgruppen. Disse funnene stemmer overens med det de erfarer ved KOR. «Å være mann og håndtere sykdom – en utfordring» er en rapport som ble ugitt i april 2016. Denne rapporten er et resultat av et prosjektsamarbeid mellom Oslo universitetssykehus (OUS) og Reform – ressurssenter for menn. Hovedspørsmålene i rapporten er: Hva forhindrer menn fra å benytte seg av helsevesenets lærings- og mestringstilbud? Hva kan helseansatte gjøre for å forstå og tilpasse seg menns behov bedre? Denne rapporten er interessant med hensyn til kurset, og det styrker vår beslutning av å fortsette med dette som et fast tilbud. Mange av anbefalingene som rapporten kommer med, er også erfaringer vi har fra vårt arbeid. Vi ser at kursprogrammet styrker mennenes egne ressurser ved at de får konkret kunnskap om sykdommen. En deltaker ved kurset uttrykte det slik: «Utrolig fint tilbud som er både informativt og bidrar til ‘å se lyst på fremtiden’.»

Dette sammenfaller direkte med en av anbefalingene som rapporten gir om at menn må oppfatte at mestringstilbudet må ha en tydelig hensikt og direkte nytteverdi. Menn etterspør fakta og kunnskap om sykdommen, men synes også at det er viktig at relasjonelle utfordringer berøres.

«Stråleforbedrendekurs for prostatakreftpasienter og deres pårørende» oppfatter vi som en suksess som kommer både pasienter, pårørende og personell til nytte. Samarbeidet med KOR har vært svært viktig for at vi ved Senter for kreftbehandling har lyktes med kurset. Det har også vært til stor nytte for oss at vi har hatt et tett samarbeid med Lærings- og mestringssenteret, PROFO og brukerrepresentant. Disse har bistått oss både i planleggingsfasen, gjennomføringsfasen og ikke minst i evaluering av kurset.

Som pasient eller pårørende opplever man en stor endring i livet ved at man blir kreftsyk selv eller blir pårørende. I en situasjon hvor man opplever tap av kontroll trenger man å føle seg sett og ivaretatt slik at man til en viss grad gjenvinner balansen i livet.

Kurset gir dem tro på at de kan klare å komme gjennom denne perioden på en positiv måte. En deltaker uttalte etter endt kurs: «Flott kurs – ønskelig med liknende opplegg for ALLE som må gjennom kreftbehandling, uavhengig av hvilken type kreft man har.» n post@holdpusten.no

Oppsummering

Å sette i gang og drive et stråleforberedende kurs for pasienter har svart til forventningene både med hensyn til pasientfokus og med hensyn til opplevelse av kvalitetsheving på pasientinformasjon. Kost-nytte-effekten av kurset er ikke helt kjent da kurset ikke har vært evaluert ved forskningsstudie. Både resultat fra evalueringene og muntlige tilbakemeldinger er meget positive og konstruktive. Stråleterapeuter og leger melder tilbake at deltakelse på kurs medfører at pasientene er tryggere og føler seg ivaretatt, noe som igjen kan sies å være ressursbesparende.

Kursforedragene blir prioritert av onkologene fordi de da kan skreddersy informasjonen ytterligere til pasientene når de

16

Hold Pusten 1/2017

DEBATT

Ned fra barrikadene

– hjernen trenger radiografene mer enn noen gang CHRISTIAN GEORG LUND1,2 OG MAREN RANHOFF HOV1 1

STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE, 2NEVROLOGISK AVDELING, OSLO

UNIVERSITETSSYKEHUS

Avgått første nestleder i Norsk Radiografforbund Anne June Iversen oppfordrer i Hold Pusten 6 2016 norske radiografer om å komme seg opp på barrikadene. Vi som åpenbart har provosert frem dette kampropet, vil få komme med et tilsvar som forhåpentligvis kan føre til at barrikadestormingen avlyses.

Det Iversen reagerer så kraftig på, er at vi Du kan lese Anne i forskningssammenheng har plassert en June Iversens CT-maskin i en spesialbygget hjerneslakommentar i Hold gambulanse. Hvorfor har vi så gjort det? Jo, Pusten nummer 6 2016. Den er også for å forsøke å redusere andelen pasienter publisert på som får betydelig hjerneskade og/eller blir holdpusten.no. sykehjemsavhengige etter et hjerneslag.

Hjerneslag rammer 12 000–15 000 nordmenn hvert år, 90 prosent er hjerneinfarkter, den resterende del hjerneblødninger. Hjerneblødning og -infarkt kan kun skilles ved bruk av CT eller MR. Ved hjerneinfarkt har vi nå tilgjengelig behandling både i form av intravenøs trombolyse og intraarteriell trombektomi. Ved å løse opp eller fjerne en okkluderende blodpropp i hjernen vil man ofte kunne begrense skaden i hjernen og dermed gi pasienten et bedre liv med mindre funksjonssvikt og avhengighet av andre.

Tid er en helt avgjørende faktor ved hjerneslag, effekten av behandling er kritisk avhengig av tiden. Og når det i snitt tar drøyt tre timer før en slagrammet når sykehuset, dessverre ofte mye lenger i Iversens egen helseregion, Helse Nord, så sier det seg selv at diagnostikken og behandlingen må ut av sykehuset og nærmere dit pasientene bor. Derfor foregår det en utvikling med både ambulante hjernediagnostiske CT-stasjoner i slagambulanser (og i nær fremtid kanskje i slaghelikoptre) samt etablering av stasjonære CT-stasjoner ved distriktsmedisinske sentra, som i Ål i Hallingdal.

Luftambulansetjenesten i Norge er nasjonalt dekkende, og spesialopplærte anestesileger er kjernen i den medisinske virksomheten.

Det er derfor vi i vårt prosjekt har lært anestesileger å starte en CT-maskin, ta standard bilder av hjernen og tolke bildene med tanke på å skille blødning og infarkt. Hvis bildediagnostikk i form av CT skal kunne brukes utenfor sykehus, så kan dessverre ikke en radiograf av åpenbare grunner være med under hver enkelt undersøkelse. Imidlertid har selvsagt radiografenes fagkunnskap en sentral plass i all radiologisk virksomhet, i vårt prosjekt har vi en fast tilknyttet radiograf som fungerer som tilrettelegger og rådgiver for sikkerhet inklusive strålehygiene.

Radiografer spiller for øvrig en økende viktig rolle innen akutt slagbehandling. Volumet av trombektomibehandling vil øke i alle helseregioner. Ved akutt hjerneslag er radiografer nøkkelpersonell

Hold Pusten 1/2017

Radiografer spiller en økende viktig rolle innen akutt slagbehandling og bør komme seg ned fra barrikadene, mener lege og stipendiat Maren Ranhoff Hov og overlege Christian Georg Lund. Her er Ranhoff Hov i Luftambulansens spesialbygde slagambulanse. Til høyre medisinsk ansvarlig for Luftambulansens hjerneslagprosjekt, Thomas Lindner.

FOTO: KYLE MEYR

både for å kunne gjennomføre den akutte radiologiske diagnostikk ved hjelp av modaliteter som CT, CTA, CT-perfusjon og MR, og ikke minst for å kunne utføre de invasive prosedyrene i hjernens arterier døgnet rundt.

Så vår oppfordring til norske radiografer er å holde seg nede fra barrikadene og heller være med på den fantastiske reisen som foregår innen akutt diagnostikk og behandling av hjerneslag. n post@holdpusten.no

Få det ut i Hold Pusten!

Har du meninger om dette temaet? Eller er det andre ting som engasjerer deg, som du tror vil interessere Hold Pustens lesere? Ikke nøl, men mail oss på: post@holdpusten.no

17

RSNA

Hummer og kanari på RSNA Da Håkon Hjemly var på RSNA rett før jul, var det tre ting som gjorde spesielt inntrykk: Den store økningen av 3D-printing, en debatt blant fremstående radiologer om hvorvidt datamaskiner vil gjøre dem overflødige innen overskuelig fremtid og sist, men ikke minst: å kjennskap til at hummertransport faktisk representerer en trussel mot verdens tilgang til tecnetium-99. Her rapporterer han selv fra kongressen.

TEKST OG FOTO: HÅKON HJEMLY, FAGSJEF I NORSK RADIOGRAFFORBUND 3D-printing er ikke så veldig nytt, og for noen tusenlapper kan man selv lage seg så mange rare telefondeksler man måtte ønske. Men teknologien blir stadig bedre og mer tilgjengelig, og under RSNA var det en stor utstilling og en rekke foredrag om hvordan printing av 3D-modeller av organer kan være til nytte innen medisinsk bildediagnostikk, stråleterapiplanlegging og kirurgisk behandling. Flere steder i verden printer man 3D-modeller av hjerter til barn med medfødte livstruende hjertefeil.

Modellene er i naturlig størrelse og i et silikonlignende materiale som ligner viskositeten til det ekte hjertet, og brukes av kirurgene til planlegging og preoperativ trening. Modellene brukes også for å forklare pårørende hva som er galt, og hva som kan gjøres, og i undervisning av studenter og assistentleger. Det

Dette er RSNA RSNA er verdens største radiologikongress og finner sted årlig i november/desember i Chicago. Bak står den nordamerikanske radiologiforeningen. Kongressen har vært og er fortsatt kjent som verdens hotteste med tanke på utstillinger fra leverandører og er alltid åsted for mange og ofte store verdenslanseringer.

18

er også mulig å printe ut tro kopier av blodårer for så å prøve ut ulike kateter og aktuelle intervensjonsteknikker før man velger det som passer best. Dette fortalte Hold pusten om etter ECR-kongressen i Wien i fjor. Der var det en liten stand nærmest innerst i en krok som viste frem 3D-organer til bruk i opplæring og vurdering før eventuell operasjon. Og skal vi dømme ut fra plassen som ble gitt til 3D-fenomenet på RSNA 2016, har det mildt sagt tatt av på de snaue ti månedene mellom de to kongressene.

Det er nå også mulig å printe ut proteser for både utvendig og innvendig bruk, som hjerteklaffer og tannproteser.

Et annet bruksområde er antropomorfe 3D-fantomer for kvalitetssirkings- og optimaliseringsbruk.

Det forskes mye på nye anvendelser for 3D-printing innen medisin, og det er behov for å lage kvalitetsikringskriterier og prosedyrer for de ulike bruksområdene. 3D-modellene stiller høye krav til datamaterialet i bildeopptaket, til segmentering, til støynivået og til detaljoppløsningen. Hvilke pasienter skal man skanne med tanke på å lage 3D-modeller? Hvem skal gjøre hva i 3D-prosessen?

Man har lenge hatt god nytte av virtuelle 3D-modeller, og stadig bedre VR-teknologi vil nok fortsette å komme, men det er likevel ikke mange årene før de fleste sykehus og undervisningsinstitusjoner gjør rutinemessig 3D-printing også.

Dr. Wattson, I presume?

En rød tråd helt fra åpningsforedraget i den enorme Arie Crown-salen og gjennom hele RSNA var temaet Dr. Wattson, Artificial Intelligence og Deap Learning (DL).

«Elementary My Dear Watson: Will Machines Replace Radiologists?» var for eksempel tittelen på en paneldebatt der radiologene Bradley J. Erickson, og Eliot Siegel diskuterte hvorvidt datamaskiner snart vil gjøre radiologene overflødige.

Erickson, som til daglig er ved den kjente Mayo Clinic i Rochester, sa at forbedringer i grafiske prosesseringsenheter og utvikling som DL har gjort datamaskiner i stand til å overgå mennesker i ulike tilfeller av bildegjenkjenninger. Han så potensial for Deep Learning til å forbedre radiologien ved å identifisere normale screening-undersøkelser og levere høykvalitets preliminære rapporter. Innen fem år vil DL sannsynligvis være i stand til å levere rapporter for mammografi og røntgen thorax-undersøkelser, og om 15-20 år for det meste av medisinsk bildediagnostikk.

Men hans kollega i panelet, Siegel, som til daglig er ved University of Maryland Medical Center i Baltimore, hevdet at disse bildegjenkjenningene som datamaskiner gjør bedre enn mennesker, ikke er overførbare til radiologien.

– Radiologien representerer en helt annen utfordring med mye mer og kompleks informasjon, sa han.

– Informasjonen er ekstraordinært mer

Hold Pusten 1/2017

Hold Pusten 1/2017

19

RSNA

3D-printet abdominalaorta med stort aneurisme.

kompleks enn å velge mellom hund eller katt, fortsatte Siegel, med henvisning til eksempler som rett før var blitt presentert av hans motdebattant Erickson.

Siegel mener det han kalte opphaussingen av konkurransen fra datamaskiner er uheldig fordi den påvirker rekruteringen av nye radiologer uheldig.

– Yngre leger og studenter frykter for sin yrkeskarriere, sa Siegel, som også siterte en artikkel fra Journal of the American College of Radiology i september 2016, som omtaler maskinlæring som en «ultimat trussel» som kan «sette en stopper for radiologien som spesialitet.»

Han fortalte at han har fått spørsmål fra flere LIS-leger innen radiologi om de bør revurdere sine yrkesvalg da de ble bekymret for sine jobbutsikter som radiologer etter å ha lest den artikkelen.

Svaret Siegel gir dem, er at den nye datateknologien vil være til støtte, men ikke erstatte noen, og at det er tullete å tro at radiologer vil erstattes av datamaskiner innen overskuelig fremtid.

– Det vil være flere radiologer om 20 år enn det er i dag, sa han.

En grunn til at Siegel ikke bekymrer seg, er at implementering av DL i radiologien møter store hindre, som at det er tidkrevende og dyrt å foreta helt nødvendig programmering av en datamaskin til å lære fra databaser som The National Lung Cancer Screening Trial. I USA vil man også måtte få godkjenning av Food and Drug Administration (FDA), som nok vil være svært kritiske til å godkjenne

20

Høye hus, lave skyer.

teknologi som forfremmer datamaskiner til å ta helserelaterte avgjørelser, mener han.

– Hvem saksøker du når en datamaskin som har erstattet en radiolog, gjør en feil? spurte Siegel.

Til motsvar sa Erickson at det nå investeres massivt i DL og at politisk vilje vil føre til raskere godkjenning for nye roller for datamaskiner i radiologien.

Til tross for den tilsynelatende uenigheten debattantene imellom nådde de en form for konsensus i sine avslutninger.

De var enige om at i fremtiden vil datamaskiner utføre mange oppgaver som radiologene gjør i dag, og at de vil være nyttige spesielt innen kvantitative analyser, biometriske målinger og for økt arbeidsflyt og pasientsikkerhet.

– Det er en naturlig reaksjon for radiologer å tro at en datamaskin vil erstatte dem, men denne frykten representerer en overvurdering av hva en datamaskin kan gjøre og en undervurdering av hva radiologi er, Ericksen.

Siegel fulgte opp med å si at radiologer avgjør, forklarer, kvalitetsvurderer, konsulterer, underviser, oppdager, konsoliderer, utforsker og skaper, samt en rekke andre ting datamaskiner ikke en gang er i nærheten av å gjøre.

Hvem som har mest rett av debattantene, er det ikke greit å vite. Men jeg fikk muligheten til selv å prøve Dr. Wattson i et lite hands-on-rom i en av utstillerhallene og ble fort overbevist om at dette har faktisk kommet svært langt og at femårsperspektivet

Hold Pusten 1/2017

«Hvem saksøker du når en datamaskin som har erstattet en radiolog, gjør en feil?»

Eliot Siegel, amerikansk radiolog og professor

vedlikeholdsstans eller distribusjonsproblemer. Noe av behovet for T99 kan dekkes ved at det lages ved mindre fasiliteter og cyclotroner, men da med upraktisk kort halveringstid (6 timer) fordi stoffet ikke vil kunne isoleres i generatorer med molybden, slik man klarer i større reaktorer.

En av de reaktorene som produserer mest, ligger i Canada. Denne er bygget på 50-tallet og er planlagt lagt ned i 2017. Da er markedet helt avhengig av at de gjenværende reaktorene produserer nok, ellers vil det oppstå mangel på T99 og molybden. Det er beregnet at produksjonskapasiteten bør være minimum 35 prosent høyere enn det som til enhver tid er det estimerte behovet for å sikre jevn tilgang. Distribusjonen av slike stoffer er også et kritisk ledd, som følge av kravet til rask levering på grunn av halveringstiden til T99, men også av sikkerhetshensyn. Beriket uran kan misbrukes til bombeproduskjon, og er således ikke noe man ønsker skal havne i feil hender.

For Canada er det også slik at annen viktig transport går foran i køen, og hummersesongen er faktisk problematisk for da blir alt annet stående igjen.

Iøynefallende gatekunst.

Imaging and beyond

innen mammografi virker svært sannsynlig. Jeg ble presentert for en klinisk problemstilling: En kvinne hadde tatt mammografibilder og fått utført ultralyd av ett bryst. Jeg valgte diagnosen cyste og klikket på «Ask Dr. Wattson». Da fikk jeg se hvordan dataprogrammet systematisk gjennomgikk all informasjon og hvilke analyser den gjorde. Etter cirka ett minutt var konklusjonen til Wattson at kvinnen hadde en cyste. Nå er jeg langt fra ekspert i tyding av mammografi- og ultralydbilder, men det virket nå likevel imponerende det maskinen foretok seg.

Hummer og T99

Kanadiske Francis Coillard, en radiograf med lang erfaring innen

Hold Pusten 1/2017

nukleærmedisin, holdt et foredrag under sesjonen Associated Sciences om hvordan situasjonen er for utvikling av technetium-99 (T99) og for molybden, som er helt nødvendige stoffer for gjennomføring av de fleste nukleærmedisinske undersøkelser. 80–85 prosent av alle nukleærmedisinske undersøkelser anvender T99. Dette er stoffer som i all hovedsak kun kan fremstilles under strengt kontrollerte prosesser i spesialbygde reaktorer, og disse er det kun fem stykker av i verden. Fire av disse ble bygget for over 50 år siden og er planlagt nedlagt i løpet av de neste 10-12 årene.

I dag produseres kun så vidt det verden trenger av disse stoffene, og markedet er nå svært sårbart for ikke-planlagt

Tema for RSNA 2016 var Imaging and beyond, noe som ble utdypet blant annet under åpningsseremonien. Med dette menes blant annet at radiologer i større grad enn i dag må tenke multidisiplinært og arbeide i team. De må i større grad tilpasse seg pasientfokusert medisin slik at nytteverdien for refererende lege og pasient blir tydeligere og bedre. Det var for øvrig en stor skuffelse at ingen av radiologene som holdt taler om dette under åpningen, nevnte noe om samarbeid med radiografer, noe jeg mener ville vært naturlig om man virkelig ønsket ett multidisiplinært pasientnært teamarbeid med mål om økt kvalitet og verdi for pasientene. n hakon@holdpusten.no

21

MIN ARBEIDSPLASS

Verdens beste arb TEKST: GEIR STRØM AALBERG Namsos. Et sted mange har hørt om, noen vet hvor er, men som få har besøkt.

Byen ligger innerst i Namsenfjorden hvor lakseelva Namsen har sitt utløp.

Kommunen har drøyt 13 000 innbyggere og er kanskje mest kjent for trønderrock med Åge Aleksandersen, Terje Tysland og DDE i spissen.

Sykehuset Namsos er ett av to sykehus i Nord-Trøndelag. Sykehuset Levanger ligger tolv mil sør for Namsos og St. Olavs Hospital nye 8 mil sør for Levanger igjen. Sykehuset Namsos er lokalsykehus for drøyt 40 000 innbyggere helt opp til Nordlands-grensen. Det er også mange pasienter fra så langt nord som Brønnøysund som velger å dra til Namsos da de vurderer dette som enklere. Som man kan se av kartet, er geografien til vår fordel med tanke på å opprettholde et sykehus i regionen. Det er blant annet 16

mil fra Namsos til Lierne og rundt 12 mil til grensen mot Nordland. Totalt dekker Sykehuset Namsos et areal på størrelse med Buskerud fylke, men med en mindre befolkning.

På avdeling for bildediagnostikk ved sykehuset Namsos jobber det 25 radiografer, seks overleger og to LIS-leger. Vi har MR, CT, Mammografi, Ultralyd, Dexa-skanner og to skjelettlaber. Vi har forholdsvis korte ventelister for alle modaliteter, MR har lengst ventetid med opptil sju uker. De andre modalitetene

Namsos Brygge en snøløs januardag.

FOTO: STEINAR JOHANSEN

22

Hold Pusten 1/2017

eidsplass! har to til fire uker ventetid. Det er gjort grep fra avdelingsledelsen for å sørge for god utnyttelse av maskinparken og holde ventelistene nede. Vi kjører derfor MR seks dager i uken fra 07.30–22.30, og vi kjører poliklinikk CT frem til klokken 17.00 mandag til torsdag. Videre må vi fra tid til annen ta i bruk lørdag til ekstra CT-kjøring samt søndager til ekstra MR-kjøring.

De aller fleste radiografene jobber rundturnus og omtrent halvparten av radiografene er opplært/utdannet innen MR. Hvis man ser bort fra den som kjører MR, er det alltid to radiografer på jobb på kvelden mandag til torsdag. På ukedagene er det alltid én radiograf som har langdag fram til klokken 17.00. På natt er det kun én på jobb, og det er det

Hold Pusten 1/2017

også fra klokken 17.00 fredag og fram til mandag morgen.

Vi har fagradiograf innen CT, MR, konvensjonell røntgen, strålevern, PACS samt fagradiograf for Mammo/UL/ Beintetthet. Disse har overordnet ansvar for sitt fagfelt. Det å få dette på plass var første byggestein mot at vi for kort tid tilbake ble ISO-sertifisert som avdeling sammen med Avdeling for bildediagnostikk i Levanger.

Tre radiografer gjennomførte i juni 2016 eksamen for å kunne beskrive DEXA-scanninger (beintetthetsmålinger). Eksamen, som ga deltakerne en ISO-sertifisert godkjenning, ble gjennomført ved universitetet i Galway i Irland. Eksamen er første skritt i retning av flere beskrivende radiografer i Namsos.

Avdelingsleder og medisinsk faglig ansvarlig overlege er positive til at det i framtiden kan bli både sonografer og beskrivende radiografer på plass i Namsos.

Økning i produksjon

«Mi n der arbeids radi p virks ologi lass» e s r o selv mhete ke avde en staf , og r pre ett ling e d Den s ne g eretter entere r og r radi utfo ang seg o e r Nam grafene n kan d drer ne st u ved sos Syk lese om e. . ehu set

Det utføres flere og flere undersøkelser hvert eneste år ved de aller fleste røntgenavdelinger her i landet. Her i Namsos øker presset innen alle modaliteter, og vi har en årlig produksjonsøkning. Derfor jobbes for at vi skal få på plass en ny 3T MR innen få år. Den MR-maskinen vi har fra før, er en Philips Ingenia 1,5T. På CT-fronten har vi nå en Revolution CT fra GE, vårt siste tilskudd i maskinparken. Den ble installert mars 2016 og er en high end CT maskin. Med 16 cm detektor og 0,28 sekund rotasjonstid skanner vi hele hjertet på én rotasjon.

Vi startet med CT hjerte høsten 2016 og har satt av en halv dag i uka til disse pasientene. Vi har fått til et tverrfaglig samarbeid der vi jobber i team med kardiolog, radiolog, radiograf og kardiologisk sykepleier. Den nye skanneren har også medført at stråledosen på de fleste undersøkelser har gått betydelig ned. Det kan

23

MIN ARBEIDSPLASS

Sondre Guddingsmo Einvik på avdelingens årlige laksefiske i Namsen.

Ansatte samlet inne på CT-en, bak fra venstre: Kristin Marie Brembu, Jørgen Stiklestad, Angela Witt, Radu Cramariuc, Stian Haukø, Liv Marit Thomassen, Trond Eriksen og Ulf Settergren. Foran fra venstre: Ida Friis Brattberg, Eva Merete Amundsen, Ellen Marie Dahlen, Sølvi Strand Bondø, Ingunn Ledal, Trine Kvam Haugan og Evy Berg.

tenkes at det behøves en ekstra CT, da vi er sårbare med tanke på akuttfunksjonen ved nedetid på vår CT-maskin.

Sosialt

Vi trives veldig godt på jobb. Dette kom tydelig fram i arbeidsmiljøundersøkelsen for 2016, der det kom frem at vi har høy tilfredshet med arbeidsplassen og arbeidsmiljøet vårt. Vi har veldig mange sosiale tilstelninger i løpet av året og pleier å dra på teatertur til Trondheim en gang i året.

Vi deltar alltid på foretakets volleyballcup (hvor vi ikke blir beste lag, men «alltid» vinner kostymeprisen). Sommerfest arrangeres som regel i hagen til avdelingsleder i juni, og i august hvert år leier vi laksevald i ett døgn hos radiograf/grunneier Morten i Namsen. Da inviteres alle ansatte på avdelingen med sine familier til sosialt

24

samvær og fisking fra båt og land. Vi har selvfølgelig også påskelunsj, julebord samt en noe spesiell tradisjon med ost- & vinbord siste fredag før jul.

Røntgenbil

Muligheten for at vi skal kunne tilbymobile røntgentjenester ut i distriktet, utredes nå.

Vi har store avstander og for enkelte pasienter kan det være vanskelig å komme seg til sykehuset for å få tatt for eksempel en røntgen thorax. Går alt som vi ønsker, vil vi i fremtiden kunne tilby en tjeneste hvor vi kjører ut til slike pasienter. (Du kan lese mer om disse planene på side 10.

Red.anm.). Avslutningsvis takker vi Mo i Rana for utfordringen og sender ballen videre til Diakonhjemmet i Oslo. n post@holdpusten.no

Angela Witt, Marika Aakervik Pedersen, Bjørn Fjær og Ingunn Ledal i jobb med CT hjerte.

Disse har vært:

St. Olavs hospital, UNN, Haukeland universitetssjukehus, Helse Førde, Helse Fonna, Haugesund, Stavanger universitetssjukehus, Rikshospitalet, Sørlandet sykehus, Kristiansand, Hammerfest sykehus, Kiropraktoren AS på Voss, Voss sjukehus, Mosjøen sykehus, Sandnessjøen sykehus, Molde sykehus, Finnmarkssykehuset Kirkenes, Sykehuset i Vestfold, Drammen sykehus, Bærum sykehus, Kristiansund sykehus, Fredrikstad sykehus, Moss sykehus, Ahus, Kongsvinger sykehus, Tynset sykehus, Ålesund sjukehus, Volda sjukehus, Nordlandssykehuset Vesterålen, Feiringklinikken, traumeteamet ved OUS Ullevål, Curato Oslo City, Unilabs Bryn og Helgelandssykehuset Mo i Rana.

Hold Pusten 1/2017

NY RADFORUM-LEDER

Takk for tilliten!

VED EIVIND RICHTER ANDERSEN, LEDER I RADFORUM

Det er med stor ydmykhet at jeg påtar med vervet som leder i RadForum. Jeg vil med dette takke alle medlemmer for tilliten og samtidig benytte anledningen til å dele noen tanker om Radforum og fremtiden.

«Sammen kan vi gjøre et relativt lite fagmiljø stort!»

I løpet av de siste årene har Radforum utviklet seg til å bli en aktiv organisasjon som har bemerket seg både nasjonalt og internasjonalt.

Radiografifaget er i stadig utvikling hvor tempoet er skyhøyt. Denne utviklingen er det viktig at radiografer og stråleterapeuter aktivt tar del i, både innen utdanning, forskning, fagutvikling, men også innen den daglige utøvelse av faget.

Dette er viktig for å sikre at pasienter tilbys optimale, evidensbaserte tjenester.

Ikke alle radiografer skal bli forskere, ta mastergrad eller PhD. Alle radiografer kan imidlertid kjenne hvor skoen trykker, de har evnen til kritisk tenkning og kan utpeke forbedringsområder, være kreative og se mulige løsninger. Radiografer gjør ikke handlinger «fordi man alltid har gjort det slik». Radiografens yrkesstolthet gjør at man stiller spørsmål og evner å tenke kritisk - et utmerket utgangspunkt til å starte systematisk utviklingsarbeid av fag og arbeidsmetoder. Den radiograf eller stråleterapeut som ønsker å gjøre en innsats for forskning og fagutvikling, som kan ta tak i problemstillinger som løftes frem, bør gis en mulighet. Vi bidrar gjerne!

Hold Pusten 1/2017

Formidling av kunnskap er essensielt.

Et lite fagmiljø er ikke tjent med at gode prosjekter, tanker og systemer holdes «skjult». Vi vil derfor fortsette arbeidet med å tilby veiledning til forfattere som sender inn fagartikler til Hold Pusten. Med dette håper vi at terskelen for å sende inn artikler blir lavere, og at flere radiografer vil bidra til å dele sine prosjekter.

Samtidig arbeider vi med å utvikle retningslinjer for ulike artikkeltyper, for at det skal bli enda enklere å spre kunnskap og erfaringer via Hold Pusten.

Også i år har vi satt oss ambisiøse mål.

Foruten artikkelveiledning, sykehusbesøk og forelesning på fagkurs, skal det avholdes seminar for PhD-kandidater. Vi planlegger også videooverførte kurs for alle medlemmer, slik at man kan delta fra sitt eget hjemsted. I år skal det i tillegg startes et nytt forskningsprosjekt.

RadForum har konstituert et nytt styre bestående av engasjerte, og dyktige radiografer med store visjoner for fremtiden. Jeg har stor tiltro til at vi skal lykkes med våre planer.

Mitt største håp er imidlertid at vi i større grad får engasjert og utnyttet en enda større del av potensialet som ligger i RadForums medlemsmasse. Medlemmene representerer en

Eivind Richter Andersen ble valgt til ny leder i Radforum i januar. Til daglig er han stråleterapeut ved Stavanger universitetssjukehus. Han sitter også i NRFs sentralstyre.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

kjerne av engasjerte radiografer og stråleterapeuter, spredt over hele landet – fra små lokalsykehus til store universitetssykehus, samt personell tilsatt i utdanningssektoren. Samlet utgjør medlemsmassen en helt unik ressurs bestående av fagpersoner med ulik erfaring, kompetanse og interesser. Disse ressursene må mobiliseres og nyttes. Dette vil jeg jobbe aktivt for! Sammen kan vi gjøre et relativt lite fagmiljø stort! n post@holdpusten.no

Dette er Radforum Radforum (Radiograffaglig Forskningsforum) er en del av Norsk Radiografforbund og har som formål å fremme radiografifaglig forskning og gjøre kjent hva som skjer av forskning blant radiografer i Norge. I tillegg til å arrangere seminarer veileder de blant annet masterstudenter og oppretter grupper som setter forskningsspirer med felles interesser i kontakt med hverandre.

Les mer på: www.radforum.no

25

FAGUTVIKLING

I dag er Hans Flaata fagutviklingsleder i NRF. Her er han på et av forbundets kurs i 2015.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

– Må vise at vi har noe å melde!

Faglig utvikling er viktigere enn noen gang, mener Hans Flaata.

– Vi radiografer må ta vår plass og vise at vi har noe å melde, så ikke toget går fra oss, sier han. I fjor kunne han feire ti år med fast ansvar for NRFs fagkurs.

TEKST: TONE RISE Året er 2005. Hans Flaata sitter i

NRFs sentralstyre og får tilbud om et ledig vikariat i forbundet. For ett år. Han går ut av styret og besetter rollen som kursassistent. Forbundet trenger ekstra krefter inn siden det skal være en stor satsning på kursfronten dette året, antall fagkurs skal økes fra 8-15. Hans har vært MR-radiograf på Ahus i åtte år, der han også er hovedtillitsvalgt, nå gleder han seg til et år med nye utfordringer. Men så skjer noe uventet som gjør at Flaatas læringskurve blir langt brattere enn forventet: Kursansvarlig Niru Kolmannskog,

26

«daværende Hans», blir langtidssykmeldt.

– Jeg var jo en novise i forbundet, men det var naturlig at jeg steppet inn. Fra egentlig å være assistent til å skulle styre hele sjappa og utvikle den.

– Hvordan var det, husker du?

– Spennende og veldig skummelt. Det var som å stå på kanten av et stupebrett og skulle kastes uti. Jeg hadde fått mye mer ansvar enn vikariatet egentlig innebar, og den eneste som kunne denne jobben, var ikke lenger der og kunne veilede meg, sier Flaata og legger til: –Det var stressende. Jeg kom fra en tilværelse som turnusradiograf og skulle

plutselig ha ansvar for noe jeg måtte lære meg underveis som jobben ble gjort..

Han forteller at daværende genseralsekretær, Gry Haugnes, hadde det befriende mottoet: «Ingen dør!» Underforstått: En feil på kontoret får ikke så alvorlige konsekvenser som en feil kan få når man har med pasienter å gjøre.

– Og det passet hun på å si når hun så meg på det mest stressede. Det beroliget. Det kombinert med Annas enorme oversikt over alle i miljøet, hvem som drev med hva, hvem som samarbeidet med hvem, og så videre, hjalp veldig på tryggheten.

Og med Anna mener han selvsagt Anna Pettersen, som var forbundsleder i 18 år, frem til 2015. Hun var (og er nok i stor grad ennå) for en oppslagsbok å regne på det området, noe som gjorde Flaatas jakt på de rette folka enklere enn det ellers hadde vært.

For en stor del av jobben som

Hold Pusten 1/2017

Hans Flaata da han var relativt fersk på kontoret (fra Hold Pusten nummer 1 2007).

fagutviklingsleder, som er tittelen hans i dag, dreier seg om å finne de rette folkene.

– Vi har til enhver tid én ansvarlig fagperson for hvert område vi tilbyr kurs i. Miljøet er lite, så folk som passer i rollene som skal fylles, vokser ikke på trær akkurat.

Det at det er få aktuelle kandidater, og at jobben i stor grad gjøres på frivilling basis, gjør at det ikke bare er å knipse med fingrene.

– Er det vanskelig å få folk til å stille?

– Ja, tidvis. Akkurat nå trenger vi for eksempel agent for skjelettradiografi, så hvis noen kjenner noen …

Med agent mener han hovedansvarlig for det emnet.

– Agentene får et lite honorar for hvert kurs de avvikler. Ellers er det erfaringen og nettverksbyggingen, som er belønningen, fortsetter Flaata.

I dag tilbyr forbundet rundt 12 kurs i året.

– Hvem går på forbundets kurs?

– Alle. Hvis vi anslår at det har vært i snitt 300 deltagere per år de ti siste årene, så blir det 3000 deltagere. Det er like mange som det er medlemmer i forbundet i dag, det, sier Flaata, som understreker at det ikke er et krav at man skal være medlem i NRF for å delta, men medlemmer, som det er aller flest av, får rabattert pris.

– Er det slik at folk går på kursene deres, og så får de nye oppgaver på jobb. Med andre ord: Snakker vi om den typen kompetanseheving?

–Ja, for noen er det sånn. Radiografer som skal begynne med MR, for eksempel, går ofte på vårt MR-kurs først.

– Hvilket kurs er mest populært?

– Skjelettkursene trekker alltid mange. Det handler om å friske opp og ta vare på det gode gamle håndverket vårt. Det er viktig fordi det kan påvirke resultatet så direkte, og mange mener vi er blitt for avhengig av automatikken.

Det er nettopp det Hold Pusten skriver om at St. Olavs hospital har gjort noe med i dette nummeret (les saken på side 4).

– Ellers er det CT- og MR-kursene som trekker flest. Det høyteknologiske, fortsetter Flaata.

– Hva er det nyeste kurset på programmet?

– MR for viderekomne er et av de nyeste. Det var et behov

Hold Pusten 1/2017

som dukket opp som følge av den rivende teknologiske utviklingen innen faget vårt. Det var ikke lenger nok med det ordinære MR-kurset.

I denne forbindelse kommer Flaata på følgende kuriositet: – Jeg tar noen fag ved siden av jobben, som del av en master, og i høst studerte jeg blant annet innovasjon. Da ble jeg klar over at det vi driver med, er det som kalles inkrementell innovasjon.

Altså, vi har drevet med en form for innovasjon uten å være klar over at det er det det er, sier Flaata og utdyper: – Inkrementell innovasjon snakker man om når man er nyskapende ved å bygge på det man kan og vet. Vi bygger på det vi har, og justerer de delene som trengs. Og nå som vi har elektroniske kompendier på nett, kan vi oppdatere dem helt frem til kursstart, en stor fordel når utviklingen går så fort.

Han forteller videre at strålevernkursene som hadde laber oppslutning en periode, tok seg opp igjen da de begynte å legge kurset i forbindelse med Strålevernets novembermøte.

– Og det er viktig, for strålevern er jo noe NRF jobber med å sette på dagsordenen, sier Flaata.

– Hvorfor mener du kurs er viktig?

– Fordi det er viktigere enn noen gang å utvikle seg faglig. På slutten av 2000-tallet kom jo dette med kunnskapsbasert praksis for fullt, også i radiografien. Og det er mye god kvalitet som leveres av radiografer rundt omkring i landet, av folk som har kunnskapsbaserte og erfaringsbaserte, gode rutiner, protokoller og prosedyrer som gir forsvarlig drift. Det er jo slik at du som radiograf skal basere deg på en bestepraksis, og for å kunne si at vi jobber for kvalitet, må vi følge med i utviklingen.

Praten går på innpust og utpust nå: – Dessuten: Faglig utvikling er en måte å sørge for at vi ikke blir redusert til knappetrykkere på, vi må utvikle oss selv så ikke den teknologiske utviklingen går fra oss, fortsetter Flaata og minner om fysikernes relativt nylige inntreden på bildlegianostikkfeltet, og om hvordan de har kjent sin besøkelsestid: – De har fått ansvar innen strålevern og kvalitetssikring som de ikke hadde før, sier han og fortsetter: – Radiografi er en nøkkelprofesjon i utøvelse av berettigelse, og derfor må vi ta vår plass på det området. Fysikerne er ikke i kontakt med pasientene, det er vi. Vi må vise at vi har noe å melde.

Og skal vi klare det, må vi være faglig oppdatert. Henge med, rett og slett.

– Og her spiller fagkurs en viktig rolle. Ikke alle kan eller skal videreutdanne seg, men alle kan gå på kurs. Det er en annen type læring, faglig oppdatering. Kurs er en rimelig og effektiv måte å øke kompetansen på.

– Har du noe nytt på planen, noe spennende som du kan røpe for leserne nå?

– Ja, det oppstår som sagt stadig nye behov, og en fordel vi har, som ikke arrangerer fagkurs for å tjene penger, er at så lenge totalen står seg, kan vi kjøre smalere kurs som finansieres av de større. Og nå snuser vi på noe for sonografer og for beskrivende radiografer. Begge små, men voksende grupper, som representerer en utvikling NRF har vært engasjert i i mange år.

– Hva slags kurs blir det?

– Det er ikke helt klart ennå, men vi bør følge opp med et tilbud til dem. Og jeg håper å få testet ut noe der neste år, sier Flaata. n tone.rise@holdpusten.no

27

KURS OG KONFERANSER

Fagkurs

Stråleterapi Protonterapi

9. og 10. mars 2017 Thon Hotel Opera i Oslo sentrum Målgrupper: Stråleterapeuter med og uten doseplankompetanse, og andre med interesse.

Læringsmål: Kursdeltageren skal etter endt kurs ha fått både økt kompetanse om og utvidet innsikt i protonterapi. Kursdeltageren får undervisning om protonterapi, fysikk og strålebiologi, protonbehandling av barn samt hyposfyse, ØNH og gynekologisk cancer.

I tillegg blir nasjonale og regionale retningslinjer for protonterapi og en protonplan presentert. Kursdeltagerne får også høre om en pårørendes opplevelser fra UF Health i Jacksonville (Florida).

Program og påmelding: www.radiograf.no g Fagkurs

Fagkurs

Mammografi 28.–31. mars 2017 Thon Hotel Opera i Oslo

Målet med fagkurset er å oppdatere og utvikle deltagerens fagkompetanse. Mammografikurset gir kunnskap om tverrfaglig mammadiagnostisk virksomhet, krav til kvalitetskontroll av virksomheten, om screening og hva som er ny kunnskap innen feltet.

Temaer det foreleses om er brystets anatomi, fysiologi og sykdomslære, epidemiologi, bruk av cytologi og histologi i utredning og diagnostikk, mammakirurgi, Mammografiprogrammet, tverrfaglig samarbeid ved et brystsenter, radiograffaglig vurdering av bilder (PGMI), kvalitetskontroll, konstanskontroll og stråledoser ved digital mammografi. Kurset avsluttes med kursprøve.

Kvalitetsmanualen for mammografiprogrammet anbefaler at alle som jobber med screening skal ha gjennomført kurset i løpet av de to første årene.

www.radiograf.nogfagkurs 28

Hold Pusten nr. 1/2017

Fagkurs

Skjelettundersøkelser kunnskapsbasert praksis

26.–28. april på hotell Opera i Oslo Målgrupper: Radiografer, radiologer og andre med interesse Læringsmål: Deltagerne skal etter endt fagkurs ha utvidet forståelse for hva kunnskapsbasert praksis er, og hvordan de kan nyttegjøre seg av metoden profesjonelt. De skal være stimulerte til å forbedre kvaliteten på undersøkelsene og prosedyrene lokalt, og ha fått en innføring i hvordan de kan gjennomføre små kvalitetsstudier. De skal også ha styrket og utviklet kompetansen som ligger til grunn for å utføre skjelettundersøkelser på best mulig måte og med best mulig resultat.

www.radiograf.nogFagkurs

Fagkurs

CT hjerte 10.–12. mai på hotell Opera i Oslo Målgrupper Radiografer som har kortere eller lengre erfaring med CT hjerte, radiologer, fysikere og andre med interesse.

Læringsmål Etter endt kurs skal deltageren ha fått grunnleggende kunnskap om kronisk og akutt hjertesykdom, samt om CTs rolle i diagnostikken.

Kursdeltageren skal ha fått oppdatert kunnskap om hjertets og kransårenes anatomi, forståelse for grunnleggende EKG samt kunne identifisere de vanligste hjerterytmer og arytmier. Kursdeltageren skal også ha fått kunnskap om administrasjons, forsiktighetsregler og bivirkninger for medisiner som brukes ved CT av hjertet.

Deltageren får presentert de forskjellige leverandørenes løsninger for CT hjerte samt brukernes protokoller og rutiner. Ferdigheter i bearbeidelse og tolkning av bildene og de vanligste patologiske funnene skal også utvikles, og deltageren skal ha fått kjennskap til TAVI-prosedyren og bruken av CT i den forbindelsen.

Program og påmelding: www.radiograf.no/fagkurs

Hold Pusten 1/2017

29

KOMMENTAR

Hvorfor gjør du det du gjør?

Om hvorfor radiografer og stråleterapeuter skal heve sin kompetanse på kunnskapshåndtering og forskning.

Vi arbeider på en arena hvor pasienten møter helsetjenestens tyngste medisinsktekniske maskinpark. Vi er leddet som avgjør om det møtet blir produktivt og av en sånn kvalitet at det vil hjelpe pasienten videre i sin diagnostikk og behandling. Pasienten er avhengig av vår faglige kompetanse og at vi følger prosedyrer som er kvalitetssikret. Pasientens behandling blir ikke bedre enn personellets kompetanse.

Derfor er pasienten også avhengig av at vi er i stand til kritisk å vurdere egen praksis for å avdekke om vi bruker tid og stråling på metoder som er uhensiktsmessige, og i tillegg evner å innhente relevant kunnskap utenfra eller ta initiativ til egne forskningsprosjekter.

«Vi er den profesjonen som innehar mest kompetanse på bruk av medisinsk stråling fra vår bachelorgrad.»

Helse- og omsorgsdepartementet lanserte i 2015 en Nasjonal helse- og sykehusplan som med klare ord har som mål å fornye, forbedre og forenkle helsetjenesten.

Målet er å tilpasse helsetjenesten den medisinske og teknologiske utviklingen, den nye pasientrollen og endringer i demografi og sykdomsbilde fram mot 2030. Planen fokuserer på kompetanse og kvalitetsutvikling for å være i stand til å tilby framtidens behandling.

Kvalitetsutvikling innebærer endringer i hva vi gjør og hvordan vi gjør det, og det stiller større krav til kompetanse på kunnskapshåndtering og forskning blant de som arbeider i sykehusene.

Den raske utviklingen innen diagnostikk og behandling krever altså at medisinsk og helsefaglig forskning holder tritt med utviklingen for å opprettholde kvaliteten på norske helsetjenester. Helse- og omsorgsdepartementet sier derfor at forskning i sykehusene og innføring av kunnskapsbasert praksis er avgjørende for kvalitetsutviklingen.

Med kunnskapsbasert praksis mener departementet at man tar faglige avgjørelser

30

basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, på erfaringsbasert kunnskap og ut fra pasientens ønsker og behov i en gitt situasjon.

Dette har sitt utspring i det som på engelsk kalles evidence based medicine.

Kunnskapsbasert praksis understreker at praksis baseres på flere kilder enn forskningsbasert kunnskap og består egentlig av seks trinn som innebærer: 1. refleksjon over egen praksis, 2. formulere spørsmål, 3. finne forskningsbasert kunnskap, 4. kritisk å vurdere forskningen, 5. anvende forskningsbasert kunnskap sammen med erfaringsbasert kunnskap og brukerens behov og 6. vurdere egen praksis.

Gjennom å få flere radiografer og stråleterapeuter til å heve sin kompetanse på kunnskapshåndtering og forskning oppnår vi at vi i større grad kan ta aktivt del i kvalitetsutviklingen i eget fag. Vi må huske at vi har en unik utdanning og rolle i spesialisthelsetjenesten. Vi er den profesjonen som innehar mest kompetanse på bruk av medisinsk stråling fra vår bachelorgrad. Vår unike fagkunnskap og vår plassering nær pasienten tilsier at det er vi som er best egnet til å bidra med forskning innenfor dette fagområdet. Med denne bakgrunnen er vi i stand til å stille de riktige spørsmålene, og derfor har vi også noe viktig å bidra med i forskningsprosessen i tverrfaglige forskningsgrupper.

det går lettere å implementere ny kunnskap i klinisk praksis hvor profesjonsutøverne både har nær pasientkontakt og innehar kompetanse på forskning og kunnskapshåndtering.

Kunnskapsbasert praksis styrker beslutningsgrunnlaget vårt og gjør oss bevisst på hvor vi henter kunnskap fra. Med det blir veien kortere fra ny kunnskap til klinisk praksis. Økt kunnskap endrer perspektiv, og en radiograf med mastergrad har større forutsetninger for å oppsøke riktig kunnskap på rett sted og gjøre en kritisk vurdering av denne. Det betyr ikke at alle radiografer/stråleterapeuter nødvendigvis trenger en mastergrad for å kunne arbeide etter prinsippene i kunnskapsbasert praksis.

Men jeg mener det vil bidra positivt både for forskningskulturen, kvalitetssikringen og kvalitetsutviklingen for faget generelt og for avdelingene spesielt, om det finnes flere radiografer/stråleterapeuter med mastergrad som sammen kan drive og motivere kolleger til å begynne å tenke mer kritisk over egen praksis. Dessuten mener jeg det vil styrke vårt faglige engasjement, vår profesjonstilhørighet, vår yrkesstolthet og vårt ønske om å bidra til å styre utviklingen av eget fag. På den måten kan radiografer og stråleterapeuter vise at vi er en viktig brikke i planen om å fornye, forbedre og forenkle helsetjenesten. n

«Er vi trygge på at vi til enhver tid leverer tjenester som tilsvarer beste praksis?»

Kvalitetsutvikling i eget fag går også ut på å implementere ny kunnskap i klinisk praksis. Dette punktet kan ofte være en utfordring, da det viser seg at det gjerne kan ta mange år fra ny kunnskap foreligger, til det faktisk blir tatt opp i klinisk praksis og kommer pasienten til nytte. Hvor gode er vi egentlig på systematisk å innhente og vurdere nyere forskningsbasert kunnskap for så å anvende det sammen med erfaringsbasert kunnskap og pasientens behov? Er vi trygge på at vi til enhver tid leverer tjenester som tilsvarer beste praksis?

Helse- og omsorgsdepartementet viser til at

Siv Marit Jonli Lamøy er radiograf ved St. Olavs hospital og sentralstyremedlem i NRF

KILDER: STORTINGSMELDING 11 (2015–2016): «NASJONAL HELSE- OG SYKEHUSPLAN (2016–2019)» WWW.KUNNSKAPSSENTERET.NO

Hold Pusten 1/2017

TI PÅ TAMPEN

Norsk Radiografforbund

Forbundsleder: Bent Ronny Mikalsen Mobil: 913 14 088 bent.r.mikalsen@radiograf.no

Sekretariatsleder: Thor Eivind Halvorsen Mobil: 474 00 030 thor.eivind@radiograf.no

Jordbær sier vi, men det er strengt tatt ikke bær, ifølge botanikerne. Hva er det?

FOTO: TONE RISE

Quiz: Ti på tampen

Økonomiansvarlig: Faheem Ashraf Mobil: 459 02 310 faheem@radiograf.no

1 Det er mye vi kaller frukt eller bær som botanisk sett er noe annet. For eksempel er bananen egentlig et bær, mens jordbær egentlig er, ja, hva?

2 I hvilken barnebok finner vi sangen Jeg er en papegøye fra Amerika?

3 Avisnavnene Adevarul (rumensk) og Pravda (russisk) betyr det samme. Hva?

Fagutviklingsleder: Hans Flaata Mobil: 408 57 476 hans@radiograf.no

4 Hvem har tatt over som programleder for Nytt på nytt etter Jon Almaas?

5 I snitt, hvor mange liter væske filtreres gjennom nyrene hos et voksent menneske daglig?

50 liter, 120 liter eller 180 liter?

6 Hvilken fugl heter magpie på engelsk og Pica pica på latin?

Kontoransvarlig: Ellinor D. Gunnerud Mobil: 948 84 980 ellinor@radiograf.no

7 I norrøn mytologi, hva heter ormen som kveiler seg rundt hele verden og biter seg selv i halen?

8 Hvilken pH-verdi har rent vann?

9 Hvilket selskap eier bilmerket Audi?

10 Tre land har gjennom tidene hatt både sommer- og vinter-OL i samme år. Hvilke land?

Fagsjef: Håkon Hjemly Mobil: 901 23 346 hakon@radiograf.no

Svar: 1) En nøtt. Eller riktigere: En samling nøtter (de brune prikkene) på en såkalt falsk frukt (det røde kjøttet). Du får poeng hvis du har svart nøtt eller frø. 2) Thorbjørn Egners Folk og Røvere i Kardemomme by 3) Sannhet 4) Bård Tufte Johansen 5) 180 liter 6) Skjære 7) Midgardsormen 8) 7 9) Volkswagen 10) Frankrike (1924, Chamonix og Paris), USA (1932, Lake Placid og Los Angeles) og Tyskland (1936, Garmisch-Partenkirchen og Berlin).

Kommunikasjonsleder: Elisabeth Norridge Mobil: 997 33 357 elisabeth@radiograf.no

Hold Pusten er Norsk Radiografforbunds fagtidsskrift, og utøver saklig, uavhengig og kritisk journalistikk i samsvar med NRFs formålsparagraf, medlemmenes faglige identitet og forbundets grunnleggende verdier.

Forhandlingssjef: Ole André Gjerde Mobil: 905 08 285 ole.andre.gjerde@radiograf.no

Hold Pusten 1 /2017

ISSN 0332-9410

Redaktør: Tone Rise Tlf. 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

Hold Pusten er medlem av Fagpressen, og følger prinsippene i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, bes ta kontakt med redaksjonen. Brudd på Vær Varsom-plakaten kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg.

Hold Pusten er godkjent som vitenskapelig tidsskrift på nivå 1.

Utgivelsesplan 2017 Nr.

Utgivelsesdato

2

3. april

3

19. juni

4

18. september

5

6. november

6

18. desember

Annonsemateriellfrist er 6 dager før utgivelse.

Frister og priser: www.holdpusten.no/annonse

31

Returadresse: Norsk Radiografforbund, Rådhusgt. 4, oppg. A, NO-0151 OSLO

Er du avhengig av inntekten din?

Tjener du 400 000, får du 264 000 fra NAV som ufør.

Tjener du 500 000, får du 330 000.

Tjener du 600 000, får du 367 000.

De fleste som blir uføre ønsker å leve livet omtrent som før. Holder økonomien til det?

Hvis ikke, bør du kontakte oss mens du fortsatt er frisk.

Norsk Radiografforbund har sannsynligvis de rimeligste forsikringene for å kunne beholde levestandarden din, også som ufør.

Kontakt oss i dag!

Forsikringen leveres av Tryg

Norsk Radiografforbund – Forsikringskontoret

Tlf 23 11 35 89

forsikring@radiograf.no

mboer felle/sa PS: Ekte jøpe disse k så g o kan ngene! forsikri

www.radiograf.no/forsikring

Pust igjen!