skjønnlitteratur oversatte romaner og noveller
Da onkelen min døde, var jeg sytten år gammel og kjente ham bare fra gamle bilder. Av uutgrunnelige årsaker mente foreldrene mine at initiativet til et besøk måtte komme fra ham, og derfor tok de meg aldri med til Santa Catarina-kysten. Jeg var nysgjerrig etter å finne ut hvem han var, og det hendte også at jeg passerte i nærheten av byen Garopaba, hvor han bodde, men det ble alltid til at jeg utsatte det. I ungdommen fortoner resten av livet seg som en evighet, og vi forestiller oss at det kommer en tid for alt. Nyheten om dødsfallet nådde ikke faren min før etter en stund, for han hadde trukket seg tilbake til en fjellhytte i staten São Paulo i et forsøk på å ferdigstille en ny roman. Onkelen min druknet mens han prøvde å redde en badegjest som hadde falt fra steinene langs Ferrugem-stranden en værhard dag da tre meter høye bølger eksploderte mot kysten. Badegjesten klamret seg til en livbøye, og andre badevakter kom henne umiddelbart til unnsetning. Liket av onkelen min ble aldri funnet. Det ble holdt en symbolsk begravelse i Garopaba, og vi var til stede. Moren min viste meg hvor den første leiligheten hans hadde ligget, huset var revet nå. På bildene fra den gangen ser man den lille beige toetasjes bygningen med terrasse helt nede ved sjøen, over svabergene. Da fantes det ennå ingen høye bygg langs stranden, og det var fint å bade der. I den historiske delen av byen, som er bevart den dag i dag, livnærte folk seg fortsatt til en viss grad av fiske, men nå har båtturismen tatt over. Vi hilste på enken hans, en svært lyshudet kvinne med falmede tatoveringer, og de to små barna deres, en gutt og en jente, begge med morens blå øyne. Søskenbarna mine. Det var ikke mange i begravelsen. Moren min fikk et uforståelig gråteanfall, og etterpå ble hun stående i nærmere en halvtime og se utover havet mens hun snakket, om det nå var med seg selv eller noen andre. Hun var ikke den eneste som sto og stirret mot sjøen som om hun ventet på noe, og jeg fikk inntrykk av at alle tenkte på onkelen min, enda han ble beskrevet som en beskjeden kar få egentlig kjente, en levning fra en annen tid. Jeg fikk en idé om å lage noen filmsnutter om ham, og foreldrene mine lot meg få bli igjen alene i byen i noen dager.
Fra boken
58