Betingelser for liv_utdrag by Gyldendal Norsk Forlag

tjuetredje juli

Det var den fjerde dagen av ferien, guttene hadde lekt ved bassenget hele ettermiddagen og hadde nå falt til ro ved siden av Ragnhild, de satt under det store badehåndkleet og så på en film på ipaden. To solsenger unna lå Jørn og leste. Det var ingenting de måtte gjøre, ingen skole eller trening eller fotballkamp, ikke i dag, ikke i morgen eller dagen etter. De skulle bare være sammen, og det var denne kombinasjonen av lykke og vissheten om at det var årsdagen for en større terroraksjon i hjemlandet der flere titall unge mennesker mistet livet, som fikk Ragnhild til å plukke opp mobiltelefonen og legge ut en post på Facebook.

Hun innledet med å skrive hvor de var og hvor godt de hadde det, før hun lot idyllen liksom minne henne på det motsatte, det grusomme som hadde skjedd for flere år siden. Det gode livet hun og vennene hennes levde i dag, var den beste måten å bekjempe det onde på, men det måtte aldri lede til glemsel, hjerte hjerte. Tidligere på dagen hadde hun tatt et bilde av ungenes ansikter som stakk frem under håndkleet, hun vurderte å legge det ved, men nå som statusen hadde tatt form, så hun at det ville virke selvopptatt. Dette dreide seg jo ikke om henne. Hun endte opp med å ta et bilde av den

blå himmelen med en ensom grønn palmekrone nede i venstre hjørne. Havet ville vært enda bedre, men da måtte hun ha forlatt bassengområdet, krysset bilveien og gått de to hundre meterne ned til stranden. Hun publiserte, og ti minutter senere sjekket hun, tretti likes og en håndfull kommentarer, alle fra venner og kolleger. Den siste var fra Simen, sjefen hennes, som var på ferie i USA og akkurat nå befant seg med ungene sine ved Ground Zero på nedre Manhattan, der tårnene en gang sto, og på en dag som denne, skrev han, ga opplevelsen ham frysninger på ryggen. Hans tanker gikk også til det som hadde skjedd i hjemlandet. Ragnhild ga alle kommentarene en tommel opp. Simen ved Ground Zero fikk et hjerte. Så dro hun hjem til leiligheten og lagde middag.

Neste morgen våknet hun til guttenes mumling fra terrassen og fresingen av bacon. Hun gikk ut på kjøkkenet og ga Jørn en klem, han ga henne en kopp nytraktet kaffe som hun tok med seg ut, sammen med mobiltelefonen. Statusen hennes fra dagen før var nå oppe i seksti likes og hadde fått en håndfull nye kommentarer. En av dem inkluderte et bilde og var fra moren hennes: Terror kommer kanskje i mange former, men jeg tror vi alle er enige om at det er disse karene (her så vakkert illustrert) som står for 99,9 prosent. Bildet var av tre menn med arabiske ansiktstrekk, solbrente, støvete og skjeggete, tilsynelatende ville av raseri, omringet av hyttende never og svarte bannere. I bakgrunnen kunne man skimte gylne ørkenfarger.

Hun skrollet nedover veggen sin – de fleste statusene som viste til markeringen dagen i forveien, var nå ute av feeden. Tilbake var det som normalt, det ville si sommerferie, det ville si bilder av nakne føtter foran fjellvann, sydenstrender og svømmebasseng, lekre retter servert i Budapest og Austin og Bangkok, smilende mennesker på toppen av Preikestolen og Glittertind, barn motvillig plassert foran verdens severdigheter, barn i svevet, barn i solen, trær, fjell, fjorder og himmel. Over skjermen hang Ragnhilds tommelfinger ventende på neste skrollebevegelse, den skalv svakt. Det var første gang hun så morens navn på Facebook, hun benyttet til og med mellomnavnet sitt, som hun aldri brukte i andre sammenhenger, ikke som Ragnhild hadde sett.

Nok en gang leste hun morens kommentar, som var lagt ut tidlig samme morgen.

Disse karene.

Jørn kom med frokosten, Ragnhild la bort telefonen. Han så på henne og spurte om det var noe. Hun smilte og ristet på hodet, kunne ikke ta det opp nå med guttene til stede.

Hun spiste, forsøkte å være med familien, men klarte det ikke. Hun følte seg såret av morens innblanding. Med statusen hadde Ragnhild, som så mange andre, lagt frem en slags kondolanseprotokoll – den som følte for det, kunne legge igjen et tegn på tilslutning og oppmuntring. Denne anledningen hadde moren misbrukt for å fremme sine egne standpunkter. Det var respektløst overfor alle som var berørt av terrorhandlingen, og det

var respektløst overfor alle som hadde trykket like på statusen til Ragnhild.

Etter frokost snek hun seg inn på soverommet. Nedenfor morens kommentar hadde to andre kommentert – en klassekamerat Ragnhild ikke hadde møtt siden ungdomsskolen, og en nær venninne som Ragnhild tekstet med flere ganger i uken. Begge svarte på den opprinnelige statusen, som om den grå tekstboblen fra moren ikke fantes.

At ingen hadde reagert, tenkte Ragnhild, skyldtes bare én ting – de visste at det var moren hennes. De viste hensyn ved å late som ingenting. Men det var bare et tidsspørsmål før noen som ikke visste, eller ikke brydde seg, ville reagere. Derfor måtte Ragnhild være den første til å svare.

Hyggelig å høre fra deg. Men dette er verken tiden eller stedet for denne typen propaganda , skrev hun og trykket på send.

Da hun kom ut av dusjen, plukket hun opp mobilen igjen, som hadde ventet på servanten. En ny kommentar fra moren: Hva er det du mener er propaganda? 99,9 prosent av all terror kommer fra arabiske land. Det er fakta.

Ragnhild tørket dampen av badespeilet, og ved synet av sitt eget usminkede ansikt i den lille, klare sirkelen var det som hun steg opp til et nytt nivå av bevissthet.

Hun var her, på ferie i Spania, sammen med familien sin. Det var formiddag, fredag, den tredje uken i juli, og mamma var der hun alltid var på denne tiden av året, på hytta på Kvitfjell. Ragnhilds foreldre hadde pusset

den opp i løpet av det siste året, bygget inn et ekstra soverom for å få plass til barn og barnebarn, men også et nytt bad, nytt kjøkken og trådløst nett –Selvfølgelig!

Oppussingen var over, og nå satt moren bare der, med nettet sitt og all tid i verden. Det var Ragnhild selv som titt og ofte hadde klaget over mangelen på skikkelig dekning på hytta. Men da var det guttene hun hadde bekymret seg over, ikke sine egne foreldre. Sånn sett hadde hun seg selv å takke.

Raskt tastet Ragnhild et svar: Jeg synes du skal holde deg til å publisere bilder av sopp og barnebarna.

Hun trykket på send og la fra seg mobiltelefonen, bestemte seg for ikke å se på den resten av dagen.

Jørn og guttene gikk i forveien ned til svømmebassenget. Ragnhild ble igjen for å pakke en bag med det mest nødvendige, vannflasker, frukt, bøker og ipad; hun så frem til å bare ligge i den varme skyggen og lese. Hun tok på seg en sommerkjole, solbriller og sandaler. Det siste hun gjorde, var å sette mobiltelefonen på lading.

Idet hun stakk kabelen inn i det lille, flate, akkurat passe tunge apparatet, vandret fingrene hennes over skjermen, hjernen registrerte de innlærte, små bevegelsene, men klarte ikke å overstyre dem – hun fant frem til den siste kommentaren.

Moren igjen.

Da må du fortelle meg hva som er feil. Er det feil at nesten all terror kommer fra arabiske land. Du vet det er sant.

Andre hadde nå begynt å ta til motmæle. Pappaen til en av Sebastians klassekamerater skrev at å spre slike ville påstander som fakta var både trist og farlig. En bekjent av Ragnhild som hadde flyttet ut i villmarken og jevnlig la ut bilder og små rapporter om hvordan hun hugget ved og konstruerte sin egen utendørs dusj, skrev at hjertet hennes blødde når hun leste slike ting. Og akkurat da Ragnhild sto der og kjente nakken stramme av raseri, kom en tekstmelding fra søsteren, som Ragnhild først nå innså hadde vært fraværende under hele utvekslingen. Herregud , skrev søsteren.

Stakkars deg!

Ragnhild nappet laderen ut av støpselet og la den i vesken. Telefonen tok hun i hånden. Så gikk hun ut og ned mot bassenget, til resten av familien.

Jørn og guttene hadde lagt håndklærne sine over de faste solsengene, og nå var de i gang med å bakse i det blågrønne vannet. Bassenget lå på en liten høyde og var designet slik at den sørlige bassengkanten knapt syntes, for å skape illusjonen om at vannet og himmelen fløt sammen. Infinity pool, hadde det stått på hotellets nettsider.

Den asurblå firkanten var omringet av solsenger og parasoller med små kafébord under, nesten alle tomme, det var tidlig formiddag. Det bleke britiske paret var de eneste av de andre gjestene som hadde funnet veien hit. Bak bassengområdet, i hotellets grunnetasje, lå den store, luftige baren, hvor det i løpet av ettermiddagen ville komme en jevn strøm av forfriskninger, ostesmørbrød og loungemusikk.

Ragnhild hadde i løpet av de fire foregående dagene utviklet sitt eget lille ritual med å legge seg i solen en kort stund før hun stupte uti bassenget for å kjøle seg ned og ta et par lengder. Deretter hadde hun funnet plassen sin i skyggen, bestilt seg en dobbel americano og åpnet den svenske krimmen. Denne morgenen var bassenget, solsengen og den badende familien hennes som et fotografi hun ikke var en del av. Andre sanseinntrykk også, den skarpe duften av urtene borte ved porten, lukten av klor og frityr, morgensolens hete over nakken, guttenes latter og skrik, alt fjernet seg fra henne, ble svakere og svakere.

Det eneste som tiltok, var tyngden av telefonen i høyre hånd.

Idet hun gled opp på en av barstolene og bestilte sin doble americano, merket hun at dette var riktig avgjørelse. Det var til og med et støpsel til mobilladeren like ved der hun satt, bartenderen nikket da Ragnhild liksom spørrende førte den hvite pluggen mot strømkilden. Kaffen ble servert. Stresset avtok en kort stund, det minnet henne om sinnsroen som kom over henne hver morgen hun satte seg ved kontorplassen og skrudde på PC-en.

Moren hadde svart igjen, nå rettet hun seg mot kvinnen i villmarken. Synd at hjertet ditt blør når du leser det jeg har skrevet. Men er det noe som ikke er korrekt, så fortell. Ha en fin dag.

Ragnhild tok en papirpølse med sukker, rev av den ene enden med tennene og tømte halvparten oppi koppen. Hun rørte rundt mens hun så mot bassenget. Jørn

sto på grunna og vinket til henne, hun vinket tilbake, kort og avmålt, ville ikke tiltrekke seg de andre nå, ville være alene. Så leste hun gjennom alt på nytt, sin egen status, de første kommentarene, helt ned til morens siste boble.

Ha en fin dag.

Ragnhild gikk gjennom morens liste med venner og fant navnene til søsterens barn. Julia og Christine var fjorten og femten. Hun sukket tungt. Så hadde de også sett dette, tenkte hun og forestilte seg moren på hytta, sittende i sofaen med rødstripete grovt trekk, omringet av vedlukt og kubbelys, og tingene som hang på veggen: farens rifle, medaljene og diplomene fra årene med skytterstevner. Hun satt med yndlingskaffekruset, verdens beste mormor, foran seg på salongbordet, som var av solid bjørk og lot seg heve og senke med en svart jernsveiv. I det lille, spisse ansiktet hadde moren plassert brillene som hun hadde brukt siden Ragnhild fylte tjue, men som datteren likevel ble paff av hver gang hun så dem. Brillene var pastellblå, rektangulære og hang rundt halsen i en rød snor; de ble brukt når hun leste, noe hun nesten aldri gjorde, og når hun satt foran PC-en. Hvor lenge hadde moren hatt en Facebook-konto?

Et år, minst, hun la ut bilder av barnebarna, elendige fotografier der man knapt kunne skimte motivet – ikke engang det brydde Ragnhild seg om. Eller bilder av ulike typer sopp etter å ha besøkt et av sine hemmelige soppsteder. Før gikk foreldrene alltid sammen, begge elsket marka og sopp-plukking, men etter at faren ble dårlig –

Ragnhild bestilte en ny kaffe, en latte denne gangen, som ble servert med krem og var overstrødd med små sjokoladebiter som smeltet og festet seg til tennene mens hun drakk.

Hadde farens tilstand noe å gjøre med morens gryende vilje til å ytre seg? I juni i fjor hadde foreldrene vært på Jylland da faren hadde fått et hjerteinfarkt, midt på natten, han hadde blitt brakt til sykehuset i København og etter et døgn fraktet videre til Rikshospitalet i Oslo. Det hadde vært alvorlig, forsto Ragnhild, som hadde hørt historien hundrevis av ganger, han kunne ha gått bort den natten, hadde det ikke vært for morens årvåkenhet, en hyttenabo som tilfeldigvis hadde leid en golfbil, hurtige ambulansefolk og flinke leger. Det hadde gått så bra som det kunne. Og etterpå: Faren var den samme. Han gnagde fettet på nakkekotelettene og så western-serier til langt på natt, akkurat som før.

Men moren hadde ikke kunnet gå tilbake til slik det var. I løpet av den dramatiske natten måtte hun ha sett alt forsvinne. Det var hun som hadde blitt påført et traume, ikke han. I ukene og månedene som fulgte, klarte hun ikke å la være å forsøke å overbevise andre familiemedlemmer om hvor forferdelig galt det kunne ha gått. Ragnhild og søsteren og faren måtte lytte, de hadde ikke noe valg. Å ignorere hennes opplevelse av hans nesten-død lot seg ikke gjøre. Var det dette nye rommet hun nå utnyttet? Skulle tiår med usynliggjøring omsider tas igjen?

Hun måtte svare på meldingen fra søsteren, det var viktig, ingen andre kunne forstå. Samtidig var hun

skuffet: Om søsteren virkelig ville støtte Ragnhild, hvorfor deltok hun ikke i kampen? Hun måtte ha lest, men valgte å ikke kommentere, vågde ikke, sendte heller en støttende direktemelding, det kostet ingenting.

Hun ringte søsteren, men fikk ikke svar. Hun ringte igjen, og endelig tok hun telefonen.

– Beklager, sa hun, – vi sjekket inn på hotellet i Roma nå.

De fortalte hverandre hvordan de hadde det. Søsteren hadde tilbrakt en uke på Koster med sin familie, før Italia-turen. Ragnhild bestemte seg for å komme til saken så fort som mulig.

– Du har sett det?

– Ja, herregud, sukket søsteren.

– Hun sitter på hytta og fyrer løs, regner jeg med.

– Går det bra med deg?

– Det går fint. Det er bare så pinlig. Jeg er litt sjokkert, for å være ærlig.

– Ja.

– Holde på sånn.

– Ja.

– Du kunne jo ha svart, du da?

– Jeg?

– Ja? Du kunne ha svart henne, du også. Søsteren lo.

– Jeg er aldri på Facebook.

– Men du var jo inne. Du så kommentaren.

– Jo, men jeg skriver aldri noe.

– Nei?

– Nei. Det orker jeg bare ikke.

Ragnhild forestilte seg at hun befant seg i samme rom som moren og søsteren. Hva om det samme spilte seg ut i stua hjemme? Moren begynte å lire av seg disse ko-ko, rasistiske kommentarene, og søsteren satt som død, uten å si noe som helst. Nei, da ville søsteren ha tatt ordet og sagt mamma imot, støttet henne, tenkte Ragnhild.

Forresten, slo det henne, hadde de vært sammen, ansikt til ansikt, ville ikke noe av dette ha hendt.

– OK, sa Ragnhild. – Jeg må legge på. Dere får kose dere.

– Jeg kommer til å snakke med mamma, altså, sa søsteren. – Jeg kommer til å forklare henne hva jeg mener om sånne kommentarer.

– Fint det. Ha det, da.

– Ha det.

Hun kastet et blikk mot bassenget. Guttene badet fremdeles, Jørn lå og leste. Kanskje han lurte på hva hun drev på med her inne i skyggen, men hun kunne ikke dra ham inn i dette nå, det ville ikke hjelpe. Moren hadde aldri vist noen varme eller fortrolighet overfor Jørn; Ragnhild mistenkte at det var noe med alle yngre menn, at moren følte seg latterliggjort og tilsidesatt av dem. Jørn hadde til slutt gitt opp å forsøke å innynde seg, noe moren som en bekreftelse på det hun opprinnelig hadde mistenkt, noe som igjen … ja, det var dårlig kjemi.

Hun vendte tilbake til skjermen. De to som hadde svart moren i første omgang, pappaen til klassekameraten og kvinnen i villmarken, hadde nå kommet med nye

kommentarer. Pappaen hadde lagt ut en lenke til noe som lignet en nyhetsartikkel på et nettsted Ragnhild aldri hadde hørt om. Teksten omtalte statistikk som viste at det meste av terroren i verden ikke var begått av muslimer, men av høyreekstreme.

Kvinnen i villmarken oppfordret alle andre om ikke å bry seg med slike kommentarer. Under disse to hadde Ragnhilds mor skrevet: Si tre ting som er bra med muslimsk innvandring til Norge. Utenom kebab.

Det verste, syntes Ragnhild, var at denne siste kommentaren hadde fått to likes. Navnene gjenkjente hun ikke.

Mobilen var fulladet, men hun ville ikke dra ut kabelen. Hun visste ikke hvor mye strøm hun ville komme til å trenge. En ny kommentar var dukket opp, fra en kvinne som Ragnhild måtte ha vært venn med på Facebook lenge, men som hun aldri helt hadde plassert, hun hadde tatt morens utfordring: Jeg kan gi deg mer enn tre. Tabouleh, Maysoon Zayid, vakker ungdom i byen, god musikk, mangfold, romslighet, forandring, inspirasjon.

Noen få minutter senere var moren der: Det var mye følelser og lite fakta. Les heller dette. En lenke.

At moren ikke brydde seg om listen med fordeler, var ingen overraskelse; romslighet og inspirasjon lød som ønskedrømmer, og det bare provoserte både moren og faren. Faren var også innvandringsmotstander, men han utbasunerte det aldri, det var mer som en havn han seilte innom de sjeldne gangene han diskuterte politikk

med Ragnhild og søsteren. Han ville aldri ha skrevet noe på sosiale medier, misjonerte aldri.

Ingen forandrer noensinne mening uansett, pleide han å si.

Var det moren han hadde siktet til?

Ragnhild klikket på lenken og kom til et nettsted som tilhørte en av foreldrenes hyttenaboer, Sindre, som var brun året rundt og hadde en grill så stor at guttene hadde trodd det sto en motorsykkel under plasttrekket. Islam – velkommen til middelalderen var tittelen, i rødt. Alt var skrevet i rødt. Ragnhild skrollet seg nedover en endeløs tekst som utga seg for å være fakta om islam, muslimer, Koranen og profeten Muhammed. For enhver som faktisk leser Koranen, vil oppdage at den faktisk er breddfull av motsetninger. Faktisk så mange motsetninger at alle hoveddoktrinene i boken er selvmotsigende. Så det er kanskje betimelig å stille spørsmål ved Koranen likevel. Ville en allvitende og ufeilbarlig guddom motsi seg selv hele tiden? Vel, Allah gjør det ustanselig.

Moren hadde vendt tilbake til barnetroen, kanskje hadde den vært der hele tiden. Ragnhild tvilte på at det stakk særlig dypt. Men troen førte til – eller ble brukt som et fripass for – politiske meninger som var blitt tydeligere de senere årene: en hang til å ta Israel i forsvar, det samme med republikanske amerikanske presidenter.

Hva kom først, den kristne troen eller hatet mot islam?

Hva var årsaken som utløste alt det andre?

Moren var en liten kvinne, og de siste årene hadde hun blitt enda mindre. Hun trakk skuldrene sammen, bøyde nakken; armene møtte hverandre foran brystet som på et ekorn. Stemmen var som om hun alltid snakket til et barn.

På bildene Ragnhild hadde sett av moren som ung, var hun vakker, yndig, alltid blid. I barndommen hadde det vært en fest å se TV med henne. Det spilte ingen rolle om det var Melodi Grand Prix eller nyhetene, alle båndene hun ellers la på seg forsvant. Hun bannet og raste, lo og sang, var det dans på skjermen, reiste hun seg opp og danset med. Hun likte ikke å lage middag, men elsket å bake.

I førtifem år hadde moren jobbet som advokatsekretær, et yrke Ragnhild hadde sidestilt med advokat, direktør og politiker – først i voksen alder innså hun at det innebar å ta telefonen, stifte sammen papirer, lage kaffe og låse opp døren for besøkende.

Som tenåring, hadde Ragnhild brydd seg om hva moren mente om ting som ikke angikk henne? Var ikke sminkeforbud, gutteforbud, miniskjørtforbud og festeforbud det eneste moren noensinne snakket om?

Morens meninger var noe som hadde kommet til med det nye livet, etter at Ragnhild og søsteren flyttet ut og hun ble sitt eget menneske igjen, huset var tømt for unger. Sammen med faren dro hun på cruiseturer og på hytta, men hadde likevel for mye tid, for få muligheter. Gradvis ble hun egoistisk, ansvarsløs, urimelig. Da kom de, først som korte bemerkninger, uttalt slik et barn sa sine første bannord høyt, som noe hun visste

var utillatelig. Hvordan hun beskrev mennesker av en annen hudfarge, eller hva hun sa når hun så en nyhetsreportasje fra Somalia, eller hennes reaksjoner på norske politikeres utspill om hvor mange flyktninger som burde tas inn. Guling. Der nede. Der de kom fra. Noen ganger, om hun ble bedt om å modere seg, brukte hun begrepene bokmål og ikke bokmål når hun snakket om etniske nordmenn og innvandrere.

I begynnelsen reagerte Ragnhild og søsteren med avsky og konfrontasjon, senere med skuldertrekk og et oppgitt mamma. Til slutt: utfrysing. De gangene Ragnhild kom hjem og familien var samlet ved middagsbordet, satt moren passiv. Det kom et drag av vemmelse over det lille, blide ansiktet hver gang det ble snakk om enkelte temaer. Klimaendringer, for eksempel. Det var som om den gamle forsto at faren for å skuffe barnebarna, som hadde en gryende forståelse for hva mennesket var i ferd med å gjøre med kloden, trumfet trangen til å si sin hjertens mening. Men om samtalen dreide inn på islam, Midtøsten, innvandring eller hva som helst som kunne knyttes til dette, klarte hun ikke lenger å legge bånd på seg, det var som om disse temaene var for viktige til at hun kunne tie.

Hvorfor var de så viktige?

Ragnhild kunne ikke forestille seg at noe av dette hadde direkte berøring med morens liv, eller noensinne hadde hatt det. Det var tankeøvelser. Og det var det som provoserte Ragnhild mest – at moren gikk så høyt på banen, at hun misjonerte, men uten å ha en egen investering i saken. På flere måter var hun

som en fremmedkriger, som forsynte seg av andres konflikter, uten øvrige bånd enn dem hun etablerte selv. Det eneste moren risikerte, var sin egen integritet – og familiens.

Ragnhild hadde tidligere sittet stille og latt henne snakke ut. Tausheten hun møtte moren med, var en allianse med søsteren; mamma mente det ikke egentlig, det var ikke noe å bry seg med. Moren hadde ikke hatt makt til å gjøre noe, ordene hennes hadde fordunstet i det øyeblikket de ble uttalt.

Slik var det ikke lenger.

Nå ble de hengende i en grå boble på skjermen til evig tid – med mindre Ragnhild foretok seg noe. Morens kommentarer var blitt like mye verdt som alle andres.

Ragnhild tømte kaffekoppen. To nye hadde nå skrevet på tråden, to fremmede navn.

Først: På sjukehuset si barneavdeling måtte dei tilsette fjerne eit bilete av ein gris. Det var visst fornærmande for muslimar. Snikislamisering!

Deretter: Islam. Jeg må le. For en idiotreligion.

Bare noen sekunder etter dukket det opp tommelfingre under de to kommentarene, moren sto bak begge.

Ragnhild nappet ut strømkabelen og forlot baren med så brå bevegelser at bartenderen så etter henne. Hun begynte å vandre bort fra bassengområdet, kjente en svak kvalme, ante ikke hvor hun skulle gå, ville ikke tilbake til rommet, kunne ikke se sin egen familie, ikke nå. Hun forsøkte å ringe søsteren igjen, men hun svarte ikke. Kunne ikke svare? Vågde ikke? Og nå forsto

Ragnhild den gryende følelsen hun hadde kjent gjennom hele morgenen og formiddagen, som en knyttet neve i mellomgulvet.

Det var følelsen av ensomhet. I denne kampen med moren ble bare hun rammet. Og bare hun kunne kjempe tilbake. Det var ikke første gang, men nå skjedde det foran alle andre, som sto og så på, til og med hennes egen søster. Og Jørn, som rett før sommerferien hadde gjort et stort nummer av å fjerne masse apper på telefonen og slette alle kontoer på sosiale medier, han hadde til og med lagt ut selvhøytidelige poster der han fortalte alle hva han var skulle gjøre, som om han skulle bestige et fjell – ham kunne hun heller ikke regne med. Jævla purist. Om noen måneder ville han være tilbake, men det hjalp ikke, hun trengte hjelp nå. Ragnhild sto fullstendig alene.

Hun hadde nådd enden av hotellets område og kommet til en slags anleggsplass der to menn med skitten skjorte og hjelm sto og kastet betongrør og skrot oppi en container. De to mennene stoppet opp og så på henne, og hun gjorde en unnskyldende gest og følte seg dum før hun snudde seg og gikk tilbake. Hun fant veien inn i hotellresepsjonen, som var plassert på motsatt side av bassenget og baren; her var det mørkt og svalt. Hun satte seg i en av de kubeformede stolene ved akvariet og bestilte et glass hvitvin og bestemte seg for å ta en stor slurk før hun så på klokken. Uten å tenke seg om begynte Ragnhild å skrive et svar til moren og hennes allierte, først i små bokstaver, men det så for puslete ut, hun slettet og begynte på nytt, denne gangen i versaler:

NÅ ER DET NOK, skrev hun. KOM DERE BORT

HERFRA, DET ER INGEN SOM VIL HA DERE HER.

Hun publiserte, og bare i løpet av sekunder fikk hun sin første like, som viste seg å være fra det samme mennesket som hadde fortalt om grisebildet. Hjertet begynte å slå hardt da hun innså at kommentaren hennes kunne tas til inntekt for den andre siden, og hun holdt på å velte vinglasset idet hun lente seg over telefonen, famlet seg frem på skjermen og slettet innlegget. Så dobbeltsjekket hun at det var fjernet, gikk til og med ut og inn igjen av applikasjonen for å være sikker.

Mobiltelefonen var så varm mellom hendene at hun måtte legge den ned på bordet. Hun tømte resten av vinglasset.

Nede i restauranten ved bassenget oppdaget hun Jørn og guttene, de satt der i badetøyet og fiklet med menyene, synet av den lille familien hennes overmannet henne av så sterke følelser at hun ble skremt.

– Vi tenkte vi skulle spise lunsj, sa Jørn da hun satte seg sammen med dem. – Men vi fant deg ikke.

– Måtte du jobbe, mamma? spurte Mats og så både inderlig og bebreidende på henne.

– Jeg måtte bare gjøre noe, sa Ragnhild. – Men jeg er ferdig nå.

Maten kom på bordet, burgere og pommes frites, guttene begynte å spise med stor konsentrasjon. Vinen hadde begynt å summe et sted inne i henne, nå angret hun på glasset. Hun skjulte de skjelvende fingrene sine, forsto at hun ikke kunne sitte sammen med de andre nå. Hun sank, hun kjente det, hun ville synke alene.

– Jeg er så trøtt, sa hun. – Er det greit om jeg går tilbake til leiligheten og legger meg litt?

Jørn så på henne.

– Går det bra med deg?

Hun reiste seg.

– Er ikke helt i form i dag.

– Må du gå igjen allerede, mamma?

– Etterpå kjøper jeg is til oss, OK?

Idet hun steg inn i den tomme, varme bungalowen, virket alt opp ned. Det var midt på dagen, hva gjorde hun her? Skulle hun legge bort telefonen og forsøke å sove litt? Eller burde hun fortsette å overvåke morens utspill? Hun endte opp med en mellomløsning, hun la seg i sengen, plugget øretelefoner i telefonen og satte på musikk, da kunne hun både slappe av og følge med.

Under statusen var det heldigvis bare dukket opp én ny kommentar, en tapper sjel som påpekte at det var ikke slik at bergensere eller trøndere hadde gjort så mye for Norge, de heller, så det var kanskje litt mye å forvente av muslimer. Noen minutter senere svarte en av morens støttespillere: Bergensere og trøndere er nordmenn. Muslimer vil aldri bli nordmenn.

Hun sovnet, og våknet av at Jørn og guttene kom hjem, hørte barna som stampet inn i stuen, og Jørns kommandoer om å gå ut på terrassen og henge badetøyet til tørk før de dryppet over hele gulvet.

– Ja, men, pappa.

– Vi har ingenting annet å ha på oss, pappa.

– Gjør som jeg sier, sa Jørn.

Ragnhild ble liggende i sengen og lytte, skulle ønske hun kunne ligge slik for alltid, være nær og likevel ikke nær, merket hvordan hun ble fylt av kjærligheten til menneskene på den andre siden av døren. Guttene var i dag seks og ni år, mor og far var fremdeles altoverskyggende i livene deres. Slik hadde det også vært med Ragnhild og moren – ja, en gang hadde de to vært det samme mennesket. Ut av moren hadde hun kommet, ligget ved brystet hennes den første tiden, blitt båret på armen, holdt henne i hånden. Så fulgte årene da moren var et konstant nærvær, som en alarm som gikk av, kunne ikke bli kvitt følelsen av at hun når som helst ville dukke opp. Ragnhild flyttet ut da hun begynte å studere, i feriene kom hun hjem til foreldrene og det gamle jenterommet, som ble pusset opp og gjort om til kontor med sovesofa. Hun fikk seg jobb i en større by på den andre siden av landet, ny leilighet, nye venner.

Til slutt møtte hun Jørn.

Moren hadde vært til stede ved hvert eneste skifte i datterens liv, med sin fordømmende nysgjerrighet. Alt uavklart var fritt vilt. Og når du var ung, var ingenting lukket.

Da Ragnhild skulle flytte til storbyen, var det moren som kjørte henne og tingene hennes, og som bodde der noen dager sammen med henne på den første hybelen, en toroms som ristet når trikken kjørte forbi, noe moren sørget for å sukke oppgitt over hver gang det skjedde. Men hun hadde blitt med henne på IKEA for å kjøpe det aller viktigste, og om natten hadde hun nektet å ta sengen, hun lå på en madrass på gulvet.

Det er ditt første hjem, hadde hun sagt, da skal du ligge i din egen seng, ikke tenk på meg.

Denne strømmen som utgjorde forholdet mellom mor og datter – den hadde bare gått én vei. Alt hadde dreid seg om Ragnhild. Og da hun hadde funnet ut av sitt eget liv, og hun og moren var blitt jevnstilte, på et vis, ja, så fikk hun sitt første barn, morens første barnebarn. Enveisstrømmen fikk ny styrke.

Men vi vokser, tenkte Ragnhild der hun lå i sengen, fremdeles med mobiltelefonen i hånden. Alt vokser. Det er som en usynlig kraft drar oss alle lenger unna hverandre. Om fem år var Sebastian fjorten, hvor mange ferier som dette hadde de igjen som familie? Om ti–femten år ville han dra på sine egne sydenturer, kanskje med sin egen familie.

Ville han måtte kjempe mot sin egen mors meninger på sosiale medier? Nei, aldri skulle hun utsette sine egne barn for noe sånt som dette!

Hun gikk ut til de andre og begynte på middagen, hun stekte pølser og lagde gresk salat som de spiste sammen på terrassen, Jørn drakk en øl, guttene fikk brus. Ragnhild drakk vann.

Etter maten satt hun sammen med barna i den lille, møkkete sofaen og spiste is og så på Jurassic Park. Før bassenget stengte for kvelden, gikk hun ned og tok en dukkert, dusjet og skiftet, og la guttene mens Jørn tok seg en joggetur. Klokken var blitt halv elleve før barna sov og hun kunne sette seg ned med mobilen igjen – det var ingen nye kommentarer – og begynne på et svar til moren. Jørn satt ved siden av henne og så på TV.

Mamma, skrev hun, dette skriver jeg bare til deg. Men som deg gjør jeg det slik at alle andre kan lese det. Det du skriver, gjør meg skamfull og flau. Du sårer meg med ordene dine. Enten så forstår du ikke konsekvensen av dem, eller så bryr du deg ikke. Din datter, Ragnhild.

Hun trykket på det blå tegnet, hørte det lille svusjet som signaliserte at hennes ord var ute i verden. Så la hun fra seg telefonen og sank inntil Jørn.

Neste morgen våknet hun først, lagde seg en kopp kaffe og satte seg på terrassen med telefonen. Fra venner hadde kommentaren fått 123 likes. Ingen hadde svart med nye kommentarer, heller ikke moren.

Ragnhild badet i bassenget med guttene frem til lunsj, etter det fikk hun lest ut den svenske krimmen. Først sent på ettermiddagen kom hun tilbake til leiligheten, hvor telefonen hadde blitt etterlatt. Ingen hadde ringt.

Moren hadde ikke kommentert.

Det var over, visste hun.

Hun var i gang med å legge guttene da Jørns telefon ringte. Han så på displayet, deretter spørrende på henne. Allerede da forsto hun hva som var i ferd med å skje.

– Det er faren din, sa han. – Hvorfor ringer han meg?

– Du får svare, da, sa hun.

Etter en hektisk videosamtale mellom svigersønn og svigerfar overrakte Jørn telefonen til guttene. Snart hørte Ragnhild stemmene til både mormor og morfar, de spurte hvordan guttene hadde det, hva de gjorde der nede, og ønsket dem god natt. Ti minutter senere kom øyeblikket Ragnhild ventet på.

– Mamma! Mormor vil snakke med deg! Ragnhild tok imot Jørns mobil og gikk ut på terrassen. Utenfor var det blitt mørkt. Under de små gatelyktene slynget den asfalterte gangstien seg over de velstelte plenene mellom bungalowene. En ensom siriss lød borte ved tennisbanen. Ragnhild løftet telefonen. På skjermen så hun det mørke og kornete, men spill levende bildet av morens ansikt.

– Ragnhild. Er du der? – Hei, mamma.

Betingelser for liv_utdrag

betingelser for liv

Anders Bortne Betingelser for liv

tjuetredje juli