pavements, my legs for these trousers, nor my patience for this waiting.» Tydeligst for Alain er telegrammet som aldri kommer fra Dorothy (for Anders, telefon eller sms fra Iselin) i New York. Og til Dubourg beskriver han ventingen: Drieu:
I began by drinking whilst waiting for women and money. And then suddenly I realized that I had spent my life waiting, and I was drugged to death.
Malle:
Jeg begynte å drikke mens jeg ventet på noe. Men en dag innså jeg at jeg hadde kastet bort livet mitt på å vente. På kvinner. Penger. Action. Så jeg drakk meg bevisstløs.
Alain blir så direkte: «I would like you to help me die.» Dubourg kan ikke godta dette, og de går ut «sad and bitter»: «The two friends walked along the Seine. The river was grey under a grey sky, between the grey houses.» Dubourg takker nei til en fest om kvelden: «No, this evening I shall write two or three pages on my Egyptians, and I shall make love to Fanny. I descend into her silence like into a well, and at the bottom of the well there is an enormous sun which warms the earth.» Dubourg blir bare en barriere av ord mellom Alain og døden. «Jeg følte liksom ingenting.» Scenen interesserte Trier spesielt: «hvordan en venn forholder seg til en venn i et slikt mørkt øyeblikk i livet». Han «måtte skape og oppdatere karakterene, men ønsket å beholde ideen fra boka». Trier tar dramaturgiske sjanser med samtalen som varer 15 minutter, i en leilighet, parker og gater. Anders setter seg ved lunsjbordet med Thomas, Rebekka og et av barna deres. Thomas snakker om fortiden, mens utsnittene veksler mellom store totaler kjørende inn mot bordet, og nære vekselskudd. Anders beskriver et rollespill på rusrehabiliteringen: «’Jeg er glad i deg, Anders. Jeg tilgir deg.’ Ja, for det … det er liksom noe alle der tror de trenger å høre, det … men, vi kan snakke om noe annet.» Han forteller i stedet om møtet med Malin. Thomas: Her sitter jeg og synes synd på deg fordi du ser sliten og trøtt ut, og så har du bare vært ute og hustla svenskechicks. Anders: Jeg vet ikke jeg, ehm… var liksom ikke helt med, jeg. Kanskje jeg skrudde opp forventningene. Jeg følte liksom ingenting. Thomas: Hva er det Proust sier a, at å prøve å forstå begjæret ved å se på en naken kvinnekropp er som når et barn prøver å forstå tida ved å ta fra hverandre en klokke. Rebekka: Djises, han prøver å fortelle deg noe personlig, liksom, og så … og så svarer du ham med litteraturvitenskap. Thomas: Er det bare sånn for det at bare fordi han sier noe personlig så skal jeg si noe personlig tilbake, liksom, er det det? Altså, jeg har jo ikke ligget med svenskechicks på evigheter, hva skal jeg… Rebekka: Jeg vet at du holder tellinga på det her, vennen min, men poenget hans var jo uansett det motsatte av det der Proust-sitatet ditt, sant? Han sa at han ikke følte noe begjær. Du må i hvert fall følge med på hva han sier, da. Hm? Thomas: Jojo, men Proust … Proust er Proust.
Dialogen oppleves mer levd enn skrevet. Proust er et nøkkelnavn i dette Oslo-miljøet, og formuleringen «Proust er Proust» blir en sterk distinksjon i et land ellers dannet av «cup er cup» og «stafett er stafett». Vogt og Trier sier at «ingenting av dialogen eller handlingen fra boken eller filmen finnes i vår film i 100
konkret forstand» (Aftenposten, 18. mai). Men i formuleringen «Jeg følte liksom ingenting» brenner foreleggene. Rigaut skriver: «I feel nothing, I do not see myself, I am not there», og «He probably desires all that a man possesses, or at least enough to let him forget that he owns nothing. Just to want would suffice. But Lord Patchogue does not even want to want». Formuleringene repeteres forskjøvet av Alain under sin festbekjennelse: «I can’t stretch out my hand, I can’t touch things. And when I do touch things, I don’t feel anything.» I filmen gjøres utsagnene sterke i Suzanne Barons kubistiske klipping: Drieu:
One has everything one wants, but also one has nothing unless one wants it. I can’t want. I can’t even desire.
Malle:
Du vet ikke hvordan det er å aldri kunne berøre noe. Jeg er ikke i stand til å ville. Jeg kan ikke engang begjære.
Hva kan man vente uten å ville? Uten en gang å ville ville? Senere uttrykker Alain fortvilelsen som en redder i rugen: «I should have liked to captivate people, to hold them, to attach them to me. To stop things moving around me. But everything has always slipped away.» Alain behersker ikke begjær og evner ikke å elske. De flytter seg til hjemmekontoret, der sønnen Alberts forsvunne bitering får Thomas til å utbryte mens han vingler på et balansebrett: «Det er så Knausgård, vettu, at det er helt forjævlig.» Klipp til benk i park og en langsom totalkjøring inn mot dem bakfra. De snakker nært og personlig. Om Iselin. Misbruket. De går, kameraet følger i toskudd, de stanser: «Se på livet mitt a. Jeg er 34 år. Jeg har ingenting.» Benk igjen. Thomas forsøker med tydelig Dubourg-ekko: «Du har familie som backer deg opp, du har venner, du er en smart fyr, kom igjen, liksom!» Anders sier: «Jeg er en privilegert dust som har fucka opp alle sjanser, og hvis du ser helt usentimentalt på det så er det ingen som trenger meg, liksom, ikke egentlig.» De når dramaets kjerne: Anders: Det kommer til å bli bedre. Alt kommer til å ordne seg. (Begge gliser) Anders: Det gjør ikke det, vettu. (Stillhet) Thomas: Kom igjen, da. Anders: Kom igjen, hva da?
I en livsnær samtale mellom to kamerater gjør Thomas hva man kan kreve. Danielsen Lie viser hvordan vi forsøker å skjule følelser. Men alt har sprekker. Klipp til et barn som sparker en halvtom jordklodebadeball bortover grusen. De går ut på gata, klemmer og tar avskjed i et springklipp. Senere trer Anders tydelig frem i en gatebilder- og overstemmesekvens om foreldrene: «De sa ingenting om at de fleste vennskap bare oppløses umerkelig helt til man en dag er blitt fremmede selv om man fortsatt kaller hverandre venner.» Caféscenene. Som i Reprise kobles en café og en park i makeløs montasje. Hos Malle observerer Alain mennesker og hører bruddstykker av en svensk dames telefonsamtale på Café de Flore, med Erik Saties Gnossiennes på lydsporet. Scenen er et lite kunstverk, som Trier tar videre på Åpent bakeri: Åpningskoret synes å dukke opp igjen, nå i form av et mylder av både stemmer og kropper, opptatt av banal hverdag og lykkelister.