Himmelens krystall_ISSUU by Gyldendal Norsk Forlag

Gaute Heivoll Himmelens krystall

tiden norsk forlag

Tidligere u T gi TT :

Liten dansende gutt. Prosa (2002)

Omars siste dager. Roman (2003)

Ungdomssangen. Roman (2005)

Kjærlighetsdikt på bunnen av elva . Dikt (2006)

Doktor Gourdeau og ande noveller. Noveller (2007)

Himmelen bak huset. Barnebok. (2008)

Himmelarkivet. Roman (2008)

Båten mellom stjernene. Barnebok. (2010)

Før jeg brenner ned . Roman (2010)

Kongens hjerte Roman (2011)

Svalene under isen. Barnebok. (2012)

Jeg kommer tilbake i kveld . Skuespill (2012)

Over det kinesiske hav. Roman (2013)

Lyset om kvelden. Barnebok. (2014)

De fem årstidene. Roman (2014)

Det svarte pianoet. Barnebok (2015)

Øksa og ishavet. Noveller (2015)

De skyldfrie. Roman (2016)

Estragons historier. Rottefangeren fra Sorø. Barnebok (2018)

Sang for sekstiåtte forrædere. Roman (2018)

Klokkerens evangelium Barnebok (2019)

Estragons historier. Himmelmannen. Barnebok (2020)

Drøm om de levende. Roman (2020)

Forklaringen. Roman (2021)

Hjem til deg. Barnebok (2021)

Dine ord . Roman (2022)

Så nær det synlige krever. Dikt (2023)

Til slutt blir alle hester. Dikt for barn (2023)

Estragons historier. Den siste keiser. Barnebok (2024)

Min tid i disse skogene. Roman (2024)

1. utgave, 1. opplag 2025

Materialet i denne boka er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

Omslag: Stian Hole

Sats: Punktum forlagstjenester

Skrift: Sabon 11,5/14,5

Papir: 80 g Creamy 2,0

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2025

ISBN 9788210059278

Tiden etterstreber en berekraftig forretningspraksis også når vi velger trykketjenester og papir for bøkene vi utgir.

Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte!

Les mer på www.gyldendal.no

en tidlig vårdag i slutten av mars 1911 kom Tomas gående med postveska over skulderen slik han hadde gjort to ganger i uken de siste ti årene. Da han nærmet seg skolehuset i Heivollen, sto ungene som et kor foran sørveggen, og med det samme han så dem oppstilt på denne kunstferdige måten, forsto han at de var i ferd med å bli fotografert. De minste satt med korslagte armer på en langbenk, som var båret ut i den hardtrampede snøen for anledningen. Bak benken sto de eldste av jentene, noen med oppsatt hår, andre i kortermede kniplingskjoler, og bakerst mot veggen sto fire av guttene balanserende på margarinkasser som var stablet oppå hverandre. Da Tomas var like ved, fikk han øye på Nils Abelseth, omgangsskolelæreren med det karakteristiske bølgete håret, som hadde tatt oppstilling sammen med elevene sine. – Nå kom du akkurat i tide, Tomas! ropte han. – Vi har tid til å vente! Det er plass til deg også! Tomas måtte la seg overtale, men protestene var likevel halvhjertede. Til slutt ga han etter, hengte postveska over trapperekkverket og stilte seg bakerst, skulder ved skulder med Nils.

– Ja, jeg kunne ikke godt la deg passere, Tomas, sa han. – Det er jo ikke hver dag man blir foreviget!

Fotografen, som måtte være kommet langveisfra, og som hadde antydning til hareskår under den glisne barten, svinset fram og tilbake mellom ungene og apparatet, som lignet et lite trekkspill med blåsebelg der det sto oppstilt på en trefotet innretning i den skitne snøen. Da alt var klart, smøg han seg elegant under kledet og gestikulerte med den ene hånden, som en magiker i ferd med å frembringe en illusjon like foran øynene deres.

– Nå er det rett før! ropte han. – Stå aldeles i ro! Alle ser denne veien! Se på meg! Se på meg!

Bildet ble tatt bare noen uker før hans egen trettiåtteårsdag, og så langt Tomas kunne bringe på det rene, var han den eneste i familien som noensinne var blitt fotografert. Det fantes ingen fotografier på veggene hjemme i stua, bare fargesterke åklær som moren hadde vevd en gang i ungdommen, og et par håndkolorerte trykk med bibelske motiver, som begge hadde falmet i årenes løp. Stadig kom omreisende fotografer forbi, men moren hadde aldri latt seg friste eller tatt seg råd, verken til å sette seg foran et laken ute i hagen eller dra til et skikkelig atelier i byen. Kanskje angret hun nå i alderdommen, da ansiktet hadde skrumpet inn og mistet den friske gløden fra ungdommens dager. At Olav kunne ha henfalt til et slikt uttrykk for forfengelighet, fant Tomas helt

usannsynlig, og av broren, Salve, fantes det jo ikke et eneste fotografi. Tomas var den første, og muligens den siste, som kom til å stå foran dette apparatet, som på nærmest overnaturlig vis fikk mennesker til å tre fullt gjenkjennelige fram fra mørket. Siden tenkte han ofte på rekken av tilfeldigheter som hadde ført til at han ble foreviget sammen med Nils Abelseth og alle elevene hans, som han knapt nok kjente. Det første som plaget ham, var at det skjedde så spontant og uforberedt. Ikke hadde han fått kikket i et speil og sett at håret lå sånn noenlunde, ikke fikk han gredd eller stusset skjegget. Lykkeligvis hadde han vært anstendig kledd med jakke og hvitskjorte, slik han for øvrig pleide når han gikk med posten. Det andre – som ikke direkte plaget ham, men som han like fullt fant forstyrrende – var at det i tiden som fulgte, aldri ble snakket noe mer om den omreisende fotografen og bildet han tok, men tanken på at det faktisk fantes et fotografi av ham, holdt Tomas levende for seg selv. Kanskje var bildet satt i glass og ramme og hang på en stuevegg i et av husene han daglig passerte. Kanskje var det blitt med et flyttelass til et sted langt utenfor bygda, i en by ute ved kysten eller endatil i utlandet, kanskje helt til Amerika, og det nærmest forhekset ham å tenke at i dette øyeblikket var det noen som betraktet ansiktet hans et sted på et annet kontinent. En kvinne, forestilte han seg. En mørkhåret kvinne på den andre siden av Atlanteren. Hun kom nærmere, lente seg framover

og gransket øynene hans. Eller han tok feil. Kanskje bildet aldri var blitt fremkalt, og derfor aldri nevnt.

Andre ganger kunne han fabulere om at den personen han var denne marsdagen i 1911, var blitt fanget i en annen virkelighet. Fotografiapparatet hadde ved hjelp av en eller annen vitenskapelig nyvinning laget et duplikat, slik at det fantes en mann identisk med ham selv, som levde et annet sted, omgitt av mennesker som Tomas aldri noen gang kom til å møte eller få vite noe om. Det fantes en mann som var ham selv, en mann som en dag ville komme gående oppover kleivene til Heivollen, og den dagen de to endelig møttes, var dagen hjertet til Tomas ville slutte å slå.

Helt siden barndommen hadde han hatt slike fantasifulle forestillinger som kunne føre tankene viden av gårde og rent ta makten over ham. Derfor var det vanskelig for ham å tid- og stedfeste de ulike hendelsene, men det første virkelige minnet hans skrev seg fra den snørike vinteren 1879, da han ennå ikke var fylt seks år. Det var det året Olav hogde granene bak sommerfjøset, som ifølge eldre folk hadde stått der siden Napoleonskrigene, og Tomas hadde fått så vondt av den gamle hesten som måtte slepe bøyledraget med tømmerstokkene etter seg gjennom den dype snøen. Han strøk varsomt over mulen mens

Olav strammet kjettingene og rykket brått i tømmene så hesten gjorde et kast med hodet. Nå, så mange år etterpå, kunne han ikke si nøyaktig hvordan ordene falt, men Tomas glemte aldri det som skjedde da Olav kom vassende bort til ham i løssnøen, dro av seg votten, lot hesten få sukkerbiten han hadde gjemt i hånden, og deretter fortalte ham sannheten. Hele livet igjennom kunne han framkalle den ramme lukten av hestesvette, skråtobakk og våte, tovede votter som fylte øyeblikket da Olav fortalte at han ikke var den virkelige faren hans. Den egentlige faren var død og hadde ligget under et støpejernskors på kirkegården i flere år, og selv om han bare var knappe seks år gammel, forsto Tomas med et barns profetiske evner at noe ugjenkallelig var forbi. En del av ham forsvant den dagen, og han visste at heretter ville det bli umulig å finne tilbake til den han hadde vært, eller de tankene og forestillingene han tidligere hadde hatt om hvordan verden hang sammen. Han ville aldri få tilbake seg selv, eller Olav, eller den virkelige faren, som het Ommund, fikk han seinere vite, og som døde av tæring da Tomas bare var to år gammel. Det var som om han mistet to fedre på én og samme dag, både den faren han kjente, og den egentlige faren, som han ikke ante noen ting om. Han husket følelsen av å ha blitt ført bak lyset, og at han aldri kunne tilgi verken Olav eller moren for å ha holdt sannheten skjult for ham så lenge. Han planla på en eller annen måte å straffe dem, og ganske snart forsto han, også dette

med barnets uhyggelige klarsyn, at den straffen som ville ramme dem hardest, var den fullkomne taushet.

I lang tid snakket han ikke til noen av dem. Han sa ikke et ord på dager og uker, og kanskje strakk tausheten seg enda lenger, for det som sto klarest i minnet fra denne fjerntliggende tiden, var morens bekymrede ansikt, og den ulmende smerten dypt i øynene hennes. Så lenge var han taus at han snart ikke visste om han ennå var i stand til å formulere seg i ord og setninger. Når Olav kom inn i stua, sprang Tomas og gjemte seg, han svarte ikke moren selv om hun lokket, tryglet og ba. En dag fikk Olav likevel tak i ham, prikket og kilte ham under armene, men latteren hans gled over i fortvilte skrik, han vred seg løs og gjemte seg i kottet under skråtaket på gjesterommet, hvor moren hadde sagt at det var rotter. Der inne i mørket blant rottene satt han og hikstet, forblindet av fortvilelse og raseri, mens han presset hendene så hardt i golvet at han kjente blodet banke ytterst i fingertuppene. Han ante ikke hvor lenge han holdt seg der, men husket at han på et tidspunkt forsto at uansett hvor lenge han ventet, uansett hvor hardt og nådeløst han straffet dem, om han så skulle være taus resten av livet, ville han aldri få tilbake sin virkelige far.

Tomas var slett ikke født i Heivollen, men på Kveddan, nesten en mil mot nordvest. Der, i den

solrike skråningen østenfor Kveddansvannet, hadde han sett dagens lys i april 1873. Der levde han sine første to somre mens Ommund, hans egentlige far, gikk med ljåen og slo jordstykkene ned mot vannkanten. Det var der han skulle ha blitt kjent med hver stein og hver tue, slik han var blitt det i Heivollen, men da Tomas kom tilbake til Kveddan i tiårsalderen, var det til et sted som ikke sa ham noe som helst. Tomas og Salve dro dit sammen med moren en søndag midt på åttitallet, og i ettertid kunne han ikke si hvorfor de dro tilbake akkurat da, åtte år etter at de hadde flyttet for godt. Det føltes som en uendelig reise gjennom øde skoger hvor de ikke møtte et menneske, og hvor det ikke fantes en eneste blomst i veikanten, heller ingen fugler som sang, bare susende graner i vinden. Det måtte ha vært en godt planlagt reise, for da de midt på dagen var framme ved Kveddansvannet, som var stort og vidstrakt som en innsjø, sto det en mann der med strå i munnviken og sluskehatt på hodet, og dette var mannen som skulle ro dem over til den andre siden. Det var en flatbunnet båt. Årene knirket i tollegangene. Salve hang foran i baugen med fingrene slapt i vannspeilet, selv satt Tomas bakerst sammen med moren og så hvordan vannet piplet inn mellom bunnplankene og skyllet fram og tilbake mellom skoene deres. Etter hvert som de nærmet seg land, merket han at moren ble opprømt og stadig la armen rundt skulderen hans og klemte ham inntil seg, noe som ellers knapt hadde

skjedd. Snart skurte kjølen mot sandbunnen, og de steg i land på en strand hvor skoene sank i finkornet sand, som på en øy i Sydhavet. Kjerreveien de fulgte buktet seg langs steingjerder som var overgrodd av bringebær, kristtorn og rødmende nyper, og snart sto de utenfor et hus der røyken steg mot himmelen. Det var et gjensyn med noe han ikke hadde noen som helst slags erindring om, men som likevel, kanskje, fantes som et vagt omriss inne i ham. Moren spaknet da de nærmet seg trappa, og da de steg inn i rommene, som først var mørke som natten, kikket hun omkring seg som på jakt etter noe som rettmessig var hennes. Nå, så lenge etterpå, erindret han ikke huset i detalj, men det var vinduer, golv og vegger som han en gang hadde vært fortrolig med, og som hadde gitt ham følelsen av å være der han hørte til. På kjøkkenet satt en gammel kone på en krakk og rensket solbær. Hvem hun var, og hvorfor hun satt der, fikk han aldri vite, men han mintes at han bak henne kunne se ut på myldrende bladverk, der sollyset lignet sildrende vann. Han husket videre at dette utgamle mennesket gikk foran opp en spinkel loftstrapp og viste dem inn i et rom der det sto en enkel seng, og han glemte aldri hvordan denne kvinnen så galant slo sengeteppet til side med en knoklete hånd.

Siden snakket de aldri om denne reisen, først med hest og kjerre, så med båt over Kveddansvannet, og deretter til fots fra stranden og opp mot huset som

var hans egentlige barndomshjem, og fra tid til annen kunne Tomas bli usikker på om det var i virkeligheten eller i drømme han hadde gått opp trappen til dette loftet. Han visste ikke hvorfor det aldri ble nevnt, om det skyldtes at reisen var blitt foretatt bak Olavs rygg, at moren følte at hun hadde forbrutt seg mot løftet om evig troskap og resten av sitt liv skammet seg over å ha dratt tilbake. Over fire tiår seinere, på midten av tjuetallet, kom Tomas tilbake til Kveddan for andre og siste gang, men da fantes det ikke annet enn murene og litt av grua igjen av huset. Småkratt og seljekjerr hadde skutt i været mellom de råtne bunnsvillene. Bakken som en gang hadde vært skjult under stuegolvet, var svart og bølgende som fløyel, og opp av denne fløyelen strakte små bregner seg mot lyset. Gjennom den delvis sammenraste skorsteinen kunne man se rett opp i himmelen, og mens han sto i haugen av gammel aske og knust tegl over førti år etterpå, var det umulig å forestille seg at det hadde gått en trapp opp til et loftsrom, hvor det sto en seng der hans virkelige far ble vasket og stelt grytidlig om morgenen den 18. oktober 1875, som var den morgenen han døde.

Farens kiste ble rodd over Kveddansvannet fra den ene bredden til den andre, og bare kort tid etter gravferden måtte moren, som ennå ikke var fylt førti år, ha innlatt seg med Olav, som handlet med hester på den tiden. Kan hende var det slik de kom i kontakt med

hverandre. Kanskje var det hesten som førte dem sammen. Moren, som var blitt alene, måtte kvitte seg med den blakke merra som Ommund hadde kjøpt i den tro at livet lå foran ham, og skjebnen ville at det var Olav Pedersen som kjøpte denne hesten og solgte den videre, Olav, som selv var blitt enkemann noen år før. Kan hende kom Olav roende om kvelden. Kan hende dro han båten opp på stranden med den hvite sanden før han slentret oppover mot huset, der det lyste i et enslig vindu. Kanskje satt hun allerede og ventet. Kanskje hørte hun stegene hans på trappa og skyndte seg til døra og åpnet før han rakk å banke på, så han ikke skulle vekke Tomas og Salve, som begge hadde sovnet, og som sov helt til han dro igjen. Hvorom allting var, flyttet moren med de to sønnene fra Kveddan da Tomas var tre år og tre måneder gammel. På dette tidspunktet hadde hun giftet seg, og Olav kjøpte det gamle bruket i Heivollen, som hadde stått tomt i lang tid. De hadde begynt livet på nytt med en annen far, langt fra innsjøen og stranden og jordene langs vannkanten, som Ommund hadde slått, og kanskje skuet utover mens han støttet seg til ljåen og forestilt seg både sin egen og barnas framtid. Og kanskje gikk han der fremdeles, kunne Tomas tenke, kan hende var det hans egen døde far som ennå slo bakkene der hjemme og sørget for å få høyet i hus.

etter hvert som Tomas ble eldre, forsto han at det måtte være fra faren den kom, denne evnen til å forestille seg ting så malende at fantasiene til tider kunne bli mer levende og sannferdige enn virkeligheten selv. At moren var i besittelse av særlig forestillingsevne utover tankene om morgendagens arbeid, hadde han vanskelig for å tro. Salve, som var to år eldre, var den jordnære av brødrene, selv om også han kunne fanges av en barnlig oppdagertrang som førte dem innover i skogen, på jakt etter noe som ingen helt visste hva var. Utover en gammel bibel fantes det bare to bøker i Heivollen. Den ene var en liten geografi med kart over jordens land og hav. Den andre boken handlet om krigsherren Tordenskjolds liv fra slaget ved Dynekilen til han falt i kårdeduell et sted i Tyskland.

– Vi er Tordenskjolds soldater! kunne Salve rope med slik innforlivet bravur at Tomas kjente hjertet svulme mens de sprang side om side som under en angrepsfanfare. Han følte det nærmest som om de var soldater i disse fjerne krigene, som han hadde lest om, der fienden lå i skjul like bak åskammen.

Drevet av den gylne følelsen av å begi seg inn i det ukjente fortsatte de til en bekk, og de ble sittende lenge i den tettvokste bjørnemosen, omgitt av en beroligende, nesten søvndyssende lyd av vindsus og rennende vann. Noen steder forsvant bekken ned i hemmelige sluk mellom trerøttene, og vannet fortsatte under bakken før det kom til syne igjen flere meter nedenfor. Like foran føttene kunne de se ned i en kulp som var omkranset av bregneaktige vekster, der vannet var så klart og sakteflytende at det fortonte seg som en kilde av den reineste luft. Alt der nede kunne de se med en nesten usannsynlig skarphet og detaljrikdom, som om det nærmest var mulig å skille det ene sandkornet fra det andre. Denne bekken lå bare noen hundre meter fra husene i Heivollen, men guttene satt så lenge i suset fra vannet og granene at virkelighetsfornemmelsen gikk i oppløsning, slik at de snart kunne befinne seg milevis hjemmefra, eller hundre år inn i framtiden, der absolutt alle spor etter dem ville være utvisket.

Om sommeren gikk de med hver sin markstang ned til åna og dro opp aure og abbor, som de slapp ut igjen hvis fiskene var for små. Tomas sto og så Salve lirke kroken forsiktig ut av gapet, hvorpå fisken pilte som et lyn fra hånden og inn i skyggen under tjønnrosene. De største aurene sløyet de og bar med seg hjem i et knippe. Moren surret dem i mel og smør, og de spiste det hvite fiskekjøttet, som hadde tatt smak av mudderet på bunnen. Hvis de fikk mer fisk enn de

selv kunne spise, gikk Tomas og ga dem til Kari i Storbakken, ei legdekone som hadde sju barn hvorav fem var hos Herren og de andre to på prærien i Amerika, hvilket gikk ut på det samme. Dette skjedde så ofte at Kari snart bare kalte ham fiskeren Sebedeus, som var far til apostelen Johannes, visste han.

– Nei og nei, er det Sebedeus?! ropte hun fra trappa der hun sto med det smale, pergamentgrå ansiktet, omkranset av frynsene i skautet.

– Ja, det er vel det, svarte han.

– Kommer du i dag igjen?

– Ja, svarte han. – Jeg gjør jo det.

Om våren fant de røyksopp og tomme sneglehus etter at Olav hadde svidd skråningen opp mot den store steinen, som hadde ligget på samme sted siden istiden. Der oppe fant de et himmelblått fugleegg, hammen til en buorm, knuste flasker og gammel gjerdetråd som var vridd og surret sammen så den lignet Kristi tornekrone. Med Olavs hjelp laget de en armbrøst som skjøt piler med en slik kraft at de ble stående i løeveggen og dirre. Om vinteren vasset de gjennom tuer med tett, brunt starrgress som stakk opp av isen til de sto midt ute på den tilfrosne åna. De sank på kne, dro av vottene og strøk over isflaten, som smeltet så vidt under de varme, røde hendene. De la seg på magen og fulgte luftboblene som gled forbi like under dem og dannet smale, smygende former og figurer, øyne og munner, skyer og ansikter, som kom fra ingenting, før de igjen løste seg opp.

Den høsten Salve gikk for presten, altså høsten 1885, var det året Olav fortalte om hvordan man fanget elvemuslinger ved å stikke lange, tynne hesjestaur inn i det åpne muslinggapet. Hvis elvevannet var klart nok, kunne muslingene ligge på samme sted i elva i over hundre år, hadde Olav sagt. De askegrå skjellene lå kilt mellom småstein mens selve tiden rislet iskaldt gjennom dem, hadde han tenkt. Kanskje hadde elvemuslingene en slags bevissthet, kanskje kjente de at sommer ble vinter, og vår ble sommer, og kan hende kunne de selv merke hvordan en perle langsomt tok form inni dem.

En kveld lirket de løs et par av hesjestaurene som var stablet under låven, og ga seg i vei. Det var seinsommer, kornet sto fullmodent, blekgult og vislende i solgangsbrisen. De gikk til vadestedet et stykke ovenfor fiskeplassen, rullet buksene opp over knærne og vasset sakte utover i strømmen. Vannet var kaldt, slam og gjørme steg opp fra fotsporene som viftende slør. De lignet to veidemenn med hvert sitt lange spyd, som de her og der førte prøvende ned i vannet, og forbløffende nok fant de ikke bare én, men klaser av muslinger mellom steinene den kvelden. De slengte staurene på land, bendte muslingene opp med valne fingre og slet løs det bløte kjøttet, som lignet et blekt, blodløst hjerte. Til slutt sto Salve med tre perler i hånden. De var annerledes enn Tomas hadde sett for seg: ujevne, grå som kvarts, ikke større enn erter, men at det var perler, fantes

det ingen tvil om. En rikdommens magi strålte fra de uanselige steinene, som de byttet på å holde da de sprang hjemover langs stien. Det var som om føttene knapt berørte bakken, de fløy gjennom enga og åkeren, aksene fosset og jaget dem fram, for det var selve framtiden de bar med seg, ikke bare sin egen, men også morens og Olavs framtid, det var alles framtid de holdt i hendene.

– Vi har … vi har, stotret Salve da de ramlet inn på kjøkkenet, der moren snudde seg forferdet mot dem.

– Se ... se … vi har … vi har funnet …

– Funnet hva da?

Salve stakk hånda i lommen og rotet rundt, deretter lette han i den andre lommen mens han så på broren med en fortvilelse som Tomas aldri klarte å glemme.

– Vis meg hvor dere gikk, sa Olav da de etterpå sto på trappa. – Vi må følge den samme veien tilbake.

De gikk ned til åna i halvmørket, og seinere på kryss og tvers gjennom åkeren mens Olav holdt lykta og de sønderknuste guttene fulgte bak ham. Han fortsatte tålmodig helt bort til krøtterbrua, der han lyste møysommelig fram og tilbake langs land, som om han malte brede penselstrøk med lyset. Salve var utrøstelig og samtidig stivsinnet, og nektet å gi opp. Da Tomas seinere den kvelden sto på trappa, hørte han broren gråte ute i mørket der han gikk omkring og lette alene, og denne gråten hørte han flere ganger de neste dagene, kveldene og nettene, og siden i ulike sammenhenger gjennom nesten femti år.

Etter denne høstkvelden visste alle fire at perlene antakelig skjulte seg et sted i gresset ikke langt fra husene, og at de daglig nærmest tråkket på dem. Likevel var de umulig å finne, og med tid og stunder ville Olav mest sannsynlig pløye dem ned i jorden. Hva perlene til syvende og sist var verdt, og hva de kunne ha kjøpt for dem, var noe guttene bare kunne forestille seg. De snakket ikke om det, og så vidt Tomas forsto, var det ingen andre enn Olav, moren, Salve og han selv som visste om dette som var hendt, for han kunne vanskelig tenke seg at noen av dem ville ha fortalt det videre.

I tiden som fulgte, var det som om Salve ble fem år eldre i løpet av noen vintermåneder. Han fikk en langsom, innesluttet seighet slik som andre voksne mannfolk rundt om på gårdene, og lot ikke lenger til å være interessert i annet enn det daglige arbeidet. I stedet for den planløse streifingen i skogen sammen med broren tok Salve til med å jakte hare, rev og storfugl med et par jevnaldrende kamerater, og for skuddpremiene skaffet han seg en klokkevest som han siden aldri fikk brukt. En dag Tomas var nede i jordkjelleren under kjøkkengolvet etter en flaske solbærsaft, hang det en tiur etter føttene fra en spiker i taket. Fuglen hang med utspilte vinger og en størknet bloddråpe ytterst på det krumme nebbet, og for denne tiuren kjøpte han ny ljå og belte til å ha brynet i, som skulle bli til gavn og glede mange år framover. Lille

julaften noen år seinere kom Salve gående med en hare dinglende i den ene neven. Pelsen var kritthvit selv om det ikke fantes snø på bakken, og det døde dyret lignet en blek lampe som hadde lyst for ham hele veien hjem gjennom skogen. Det var aldri snakk om at Tomas skulle være med på disse jaktturene; når Tomas gikk i skogen, var det alltid alene, og aldri med gevær på skulderen. Han ble alene om fiskingen i åna.

Etter at Kari i Storbakken døde sommeren 1888, var det ikke lenger noen som kalte ham fiskeren Sebedeus, og han ble alene om å huske at noen i det hele tatt hadde gitt ham dette tilnavnet. Han vandret omkring i den verdenen han hadde delt med Salve, og alene forvaltet han barndommens gåter. Som syttenåring kunne han sitte timevis ved den klare kilden i skogen og fantasere om vannets hemmelige ferd i bakken under ham, slik at alt omkring til slutt fikk et skjær av noe overnaturlig. Når som helst ville haugfolket komme til syne mellom treleggene, følte han, eller han ville få et glimt av halen til ei huldrejente, som hadde stått lenge i skjul og betraktet ham. Han ble så åpen og inntrykksvar for små skiftninger i sinnet. Synet av ivrig springende småjenter kunne få ham til å gråte. Ofte satt han bare og så på vindens omskiftelige lek i trekronene og drømte at han var en del av denne leken. Han kunne kjenne det skrekkinngytende gufset fra den steinsatte brønnen nede hos naboen, Jens, dette oppkommet som lå midt under veien, og som en omreisende en gang hevdet var en av sju nedganger

til helvete. En ettermiddag han hjalp Olav med å rydde oppe på låven, fant han den fillete tøydokka som både han og Salve hadde lekt med da de var små. En katt måtte ha slept den med seg et stykke innover bak gammelt veggpanel i den tro at den var spiselig, og det forekom ham fullstendig ubegripelig at både han selv og den voksne, høyreiste broren en gang hadde vært barn og funnet trøst og glede i denne dokka, som nå lignet et heslig, vansiret vesen med oppsperrede øyne.